Del 2
Status, muligheter og utfordringer

3 Innledning og organisering av utredningen

Kilde: © John R. Isaksen, Nofima

Norge har i dag en betydelig sjømatindustri. Industrien er svært variert med hensyn på produksjonsform, skala, lokalisering, råstoffbase og en rekke andre faktorer. Sentralt i utvalgets mandat er identifikasjon av hvilke utfordringer industrien står ovenfor for å øke lønnsomhet og verdiskaping. Utvalget skal også foreslå tiltak som gjør industrien bedre i stand til å møte utfordringene og bidrar til økt verdiskaping i industrien.

En rekke av utfordringene næringer står ovenfor har de liten innflytelse over. Forslag til tiltak vil derfor i hovedsak måtte skje gjennom politikkutforming og virkemiddelbruk. Utformingen av disse må være basert på kunnskap om trender og status for sjømatnæringens struktur, konkurranseevne og økonomiske resultater. Videre er det essensielt å forstå de rammebetingelser sjømatindustrien står overfor, både i Norge og i det globale sjømatmarkedet. Del II av denne av utredningen skal gi slik kunnskap og danner dermed grunnlaget for diskusjonen i Del III: Analyser og tiltak.

Del II er organisert som følger: Først, i kapittel 4, gis det en oppsummering av de sentrale rammebetingelsene i Norge og det globale sjømatmarkedet for sjømatindustrien. Her går det fram at bedrifter og myndigheter har svært små muligheter til å påvirke en rekke viktige faktorer, eksempelvis etterspørselsforhold i sentrale markeder, bruk av utenlandsk innleid arbeidskraft og arbeidskraftkonkurransen internt i Norge.

Når det gjelder andre rammebetingelser, spesielt innen sektorpolitikken, har myndighetene større påvirkningsevne. Disse vil bli drøftet nærmere i senere kapitler. Utredningen vektlegger at sjømatindustrien er konkurranseutsatt eksportnæring lokalisert i et land med verdens dyreste arbeidskraft. Dette perspektivet er nødvendig for å forstå mulighetene og barrierene for fremtidens politikk og virkemiddelbruk. I kapittel 5 beskrives rammene for næringspolitikken, både de generelle og mer sektorspesifikke. Kapittel 6 drøfter samfunnskontrakten sjømatnæringen opererer under og i kapittel 7 presenteres status og trender når det gjelder sjømatnæringens struktur, konkurranseevne og økonomiske resultater. Her gis beskrivelser av de viktigste verdikjedene. Lønnsomheten i den norske sjømatindustrien presenteres og holdes opp mot andre sjømat- og matverdikjeder nasjonalt og internasjonalt. Kapittel 8 drøfter muligheter og utfordringer norsk sjømatindustri har i det globale sjømatmarkedet, det norske arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet. Kapittel 9 drøfter spesifikke utfordringer for de ulike verdikjedene i sjømatnæringen.

4 Næringers rolle og utfordringer

Sjømatindustrien er integrert både i den norske og den globale økonomien. Utvalget har i sine drøftinger og forslag til tiltak lagt vekt på at sjømatnæringen er en internasjonalt konkurranseutsatt næring. Den opererer under mange av de samme rammebetingelsene som andre konkurranseutsatte sektorer – i Norge såvel som i utlandet – selv om enkelte rammebetingelser avviker fra dette.

4.1 Private næringer i velferdsstaten

De aller fleste økonomier preges i dag av et kapitalistisk system der myndighetene setter rammer for samfunnslivet og næringsaktører i konkurranse produserer varer og tjenester for forbrukerne. I et sosialistisk planøkonomisk system påtar staten seg ansvaret for å fremskaffe de produkter som forbrukerne etterspør. I praksis har det vist seg vanskelig å få til. Toneangivende velferdsteoretikere (Pareto, Pigou) har tatt til orde for at frikonkurranse vil gi mest effisient produksjon. Her fremholdes også nødvendigheten av politiske vedtak for å maksimere velferden. I praksis benyttes markedene for å allokere ressursene dit de er mest lønnsomme, mens politikk supplerer disse (med rammebetingelser for utøvelsen av konkurransen) for å ivareta blant annet mål om verdiskaping og rettferdig fordeling. Derigjennom sikrer konkurransen en mest mulig effektiv ressursbruk samtidig som myndighetene sørger for at fordelingen er i samsvar med et velferdsmessig mål.

Hovedmålet for norsk næringspolitikk er å «…bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Næringspolitikkens viktigste utfordring er å legge grunnlag for lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter og en effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser på alle områder av betydning for næringsvirksomhet» (NOU 1996:23, s. 161)1. Den primære årsaken til å gripe inn i næringsutøvelsen er ulike typer markedssvikt2, som fører til at prisene i markedet ikke gjenspeiler godets reelle knapphet eller verdi og igjen gir redusert verdiskaping og ineffektiv allokering av ressursene (arbeid og kapital).

Den norske økonomien, og organiseringen av denne, betegnes både som en blandingsøkonomi og velferdsstat. Blandingsøkonomien kan både i et historisk og globalt perspektiv betraktes som en formidabel suksess. Den moderne norske velferdsstat er bygd på en samfunnskontrakt der det private næringslivet skal sysselsette kapital og arbeidskraft på en høyeffektiv måte. Høy produktivitet i det private næringslivet er grunnmuren for den norske velferdsstaten, fordi høy produktivitet sikrer høye lønnsinntekter, konkurransedyktig avkastning på finanskapitalen, og ikke minst at næringen og dens innsatsfaktorer kan betale skatter og avgifter som finansierer de offentlige velferdsgodene. Med de forventninger det norske samfunnet har til økonomisk levestandard og offentlig finansierte tjenester, har samfunnet i liten grad råd til å sløse med arbeidskraft, kapital og naturressurser. Normen er at arbeidskraft og kapital brukes i de næringene og bedriftene som kan gi høyest økonomisk verdiskaping. Avvik fra denne normen representerer en mindre andel av faktorinnsatsen i økonomien. Kanalisering av innsatsfaktorer skjer i all hovedsak gjennom markeder hvor arbeidstagere og kapitaleiere selv bestemmer hvor de skal bruke sine produktive ressurser ut fra den økonomiske avkastning som ulike næringer og bedrifter kan tilby dem.

For de fleste næringer innebærer samfunnskontrakten at staten i liten grad går inn med næringsspesifikke reguleringer for å overstyre selskapenes beslutningsprosesser. Staten setter generelle standarder, f.eks. for helse, miljø og sikkerhet. Deretter overlater staten i stor grad til bedriftene selv å ta beslutninger om eksempelvis lokalisering av virksomheter, fusjonering, produksjonsskala, produksjonsteknologi, hvem de skal kjøpe varer og tjenester fra og hvem de skal selge til. De effektive løsningene bedriftene velger gjør det mulig med høye lønninger og skatter. Dette er i prinsippet den norske/nordiske modellen, der målet er å sikre et produktivt arbeidsliv som finansierer offentlig og privat velstand, samtidig som arbeidstakerne beskyttes mot helseskader og sosiale konsekvenser fra midlertidig driftsstans og nedgangskonjunkturer. Virkemiddelet for å sikre produktivitet er mobilitet og omstillingsevne, der arbeid og kapital allokeres til sektorer som er i stand til å innfri kravene (lønnsevne og sikkerhet), samtidig som man sikrer at både arbeid og kapital går til de anvendelser som gir best avkastning. For å sikre at samfunnet har den nødvendige omstillingsevne, er næringsnøytralitet en forutsetning: At næringene likebehandles og er underlagt de samme politiske rammebetingelsene. Det utelukker imidlertid ikke at myndighetene gjør ulike inngrep i enkeltnæringer, inngrep som har til formål å sikre at markedene virker – gjennom å korrigere for markeds- og konkurransesvikt.

Implikasjonen for den norske sjømatindustrien er at den ikke kan vokse for enhver pris, den må over tid kunne tilby konkurransedyktig avkastning til kapital og arbeidskraft. Norges økonomiske velferd er på lang sikt best tjent med at de næringene som kan utnytte landets ressurser mest produktivt får utvikle seg. De siste hundre årene har det gitt fundamentale omstillinger i norsk økonomi hvor innsatsfaktorer gjennom markedets mekanismer har blitt flyttet til sektorer og bedrifter med høyere verdiskaping. Kapital og arbeidskraft har blant annet flyttet fra primærnæringene til industri, og videre til tjenestenæringer. Disse omstillingene har endret den norske næringsstrukturen dramatisk, men samtidig gitt økt levestandard.

4.2 Noen sentrale begreper

Sentralt i mandatet og denne utredningen står flere begreper som krever en definisjon og drøfting. De begrepene som behandles her er:

• Konkurranseevne (eller konkurransedyktig)

• Verdiskaping

• Innovasjon og produktivitetsvekst

4.2.1 Konkurranseevne

Begrepet konkurransedyktig brukes flere ganger i den kongelige resolusjonen som er grunnlaget for utvalgets arbeid, og i Meld. St. 22 (2012–2013) «Verdens fremste sjømatnasjon». Her velger vi å bruke begrepet konkurranseevne i stedet, som er et begrep som brukes og defineres i flere tidligere NOU’er.

Begrepet konkurranseevne er ikke trivielt, og har blitt drøftet inngående i flere tidligere NOU’er, blant annet Bergo-utvalget (NOU 1996:17) og Holden II-utvalget (NOU 2003:13). Definisjonen av begrepet avhenger av om man ser på et land eller en næring (bedrift).

Konkurranseevnen til et land kan defineres som følger: «Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert, hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.» (NOU 2003:10, s. 59)

Konkurranseevnen til en næring (eller bedrift) kan defineres som følger: «Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å overleve over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet.» (op.cit.)

Det er altså verdt å merke seg at næringens konkurranseevne relateres til (1) dens evne til å konkurrere med utenlandske bedrifter i produktmarkedene, (2) dens lønnsomhet og evne til å trekke til seg investeringer, og (3) dens evne til å konkurrere med andre sektorer i det norske arbeidsmarkedet.

Næringen må altså samtidig tilby (1) sine kunder konkurransedyktige priser, kvaliteter og andre betingelser, (2) kapitaleiere konkurransedyktig avkastning på eksisterende og ny kapital som investeres i bedriftene, og (3) arbeidstagere konkurransedyktige lønnsbetingelser og andre betingelser.

Definisjonene og indikatorene ovenfor behandler ikke betydningen av innovasjon for konkurranseevnen eksplisitt. Inkludering av innovasjon handler til dels av om man analyserer konkurranseevne på kort eller lang sikt. Innovasjon blir behandlet mer eksplisitt og grundig i World Economic Forum’s «Global Competitiveness Report 2014», (Schwab 2014)3 som definerer konkurranseevne som følger (s. 4): «We define competitiveness as the set of institutions, policies, and factors that determine the level of productivity of a country.»

Den økte betydningen som innovasjon har fått i forståelsen av faktorene som påvirker den langsiktige konkurranseevne er manifestert i World Economic Forum’s rapport, som skiller mellom tre ulike typer av økonomier: (1) innsatsfaktor-baserte, (2) effektivitets-baserte og (3) innovasjonsbaserte økonomier. Norge befinner seg blant de innovasjonsbaserte økonomiene. For disse tre typene økonomier er det ulike institusjoner og faktorer som er viktige (Schwab 2013, s. 9).

Betydningen av innovasjon, samt forskningens bidrag til innovasjon, for produktivitetsvekst og konkurranseevne har blitt mer fremtredende i diskusjoner og analyser i EU de senere årene, jfr. EU kommisjonens «Innovation Union Competitiveness report» (Anon 2014)4.

4.2.2 Verdiskaping

Verdiskapingen5 i samfunnet gir inntektsgrunnlaget for arbeidstagere og kapitaleiere. Gjennom skatter og avgifter og overføringen av disse gir verdiskapingen også inntekter til individer med lave eller ingen arbeids- og kapitalinntekter, samt finansiering av offentlige tjenester og investeringer.

Samfunnets samlede bruk av sine ressurser – arbeid, kapital og naturressurser – gir den samlede verdiskapingen i samfunnet. Hvis alle ressurser anvendes hvor de har den høyeste alternativverdien maksimeres verdiskapingen.

Den totale verdiskapingen i samfunnet – som også kalles brutto nasjonalprodukt – defineres som verdien av all produksjon i samfunnet minus verdien av all innsats av varer og tjenester. Denne definisjonen gjelder også på bedriftsnivå. Verdiskapingen i privat sektor er summen av verdiskapingen i alle de private bedriftene. Hvis bedriftens produksjonsverdi minus verdien av innsatsen av varer og tjenester kan lønne arbeidskraften og realkapitalen som i alternative anvendelser, så er bedriften verdiskapende. Om bedriften må ha ressursene (varer, tjenester, arbeid, kapital) til lavere kostnad enn alternativkostnaden for å kunne eksistere, så tar denne bedriften ressurser fra andre bedrifter som kunne gitt en høyere avkastning av ressursen.

4.2.3 Innovasjon og produktivitetsvekst

På lang sikt er produktivitetsvekst grunnlaget for realvekst i inntekt og dermed økt velferd. Innovasjoner er den viktigste drivkraften til produktivitetsvekst.

For en åpen økonomi kan også en økning i prisene på produktene som eksporteres relativt til produktene som importeres bidra til økt velstand. Eksempelet her er økningen i prisen råoljen som vi har eksportert siden 1970-tallet, og reduksjonen i prisene på elektroniske produkter som vi importerer i samme perioden. Det kan imidlertid være vanskelig å basere seg på at en slik forbedring i bytteforholdet skal foregå over lang tid.

For en analyse av innovasjonsevnen i sjømatindustrien er det nyttig at noen sentrale definisjoner og sammenhenger etableres. Innovasjon kan defineres som: «En ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier.» (Fra St.meld. nr. 7 (2008–2009)). Definisjonen på innovasjon er bred og inkluderende. Den omfatter endringer i en sjømatindustribedrift sine produkter og produksjonsprosesser som andre bedrifter i industrien allerede har foretatt.

Innovasjoner omfatter altså både anvendelse av andre sine innovasjoner og rene oppfinnelser. Tabell 4.1 gir en klassifisering av innovasjoner. Norsk sjømatindustri er avhengig av både stegvise og radikale innovasjoner for å styrke sin konkurranseevne og lønnsomhet. Svært mange av innovasjonene vil måtte være stegvise. Barrierene til stegvis innovasjonsaktivitet vil ofte være tilgang til finansiell kapital, fordi denne type innovasjoner ofte er forbundet med investeringer i ny realkapital, og tilgang til human kapital (kompetanse) i innovasjonsprosessen og i driften. Den norske sjømatindustrien, som globalt lønnsledende i sin sektor, er også avhengig av å være internasjonalt ledende i innovasjonsprosesser. Den kan ikke bare tilpasse innovasjoner som også er gjort i andre lands sjømatindustri eller leverandører til næringsmiddelindustri, men er nødt til å introdusere mer radikale innovasjoner. I henhold til klassifiseringen i Tabell 4.1 må sjømatindustrien produsere innovasjoner i den høyre kolonnen, altså radikale innovasjoner både for bedrifter og i markedet som sådan.

Det er viktig å skille mellom forskning og innovasjon. Forskningsprosesser handler i stor grad om å produsere ny kunnskap. I neste omgang kan kunnskap fra forskningsprosesser benyttes i innovasjonsprosesser. Forenklet kan man si at i forskning bruker man penger til å produsere kunnskap, mens i innovasjonsprosesser bruker man kunnskap til å tjene penger. Ofte vil resultater fra et forskningsprosjekt bare være en del av de elementene som er nødvendige for å lykkes med innovasjonsprosesser. Det bør også påpekes at innovasjonsprosesser noen ganger må initiere forskningsprosesser fordi det ikke er tilstrekkelig eksisterende kunnskap på et kritisk område.

Vellykkede innovasjoner gir høyere verdiskaping målt i kroner for en gitt mengde arbeidskraft, kapital og fiskeråstoff som anvendes i produksjonsprosessene. Innovasjoner kan gi en økning i totalfaktorproduktiviteten, som er forholdstallet mellom verdiskaping og mengden med innsatsfaktorer (f.eks. kapital, arbeidskraft og råstoff). Arbeidsproduktiviteten, forholdet mellom verdiskaping og arbeidsinnsats, kan også heves gjennom innovasjoner. Økning av arbeidsproduktiviteten er den langsiktige betingelsen for å opprettholde og øke lønningene til de sysselsatte i sjømatindustrien.

Produktivitetsvekst er typisk forårsaket av produktinnovasjoner, teknologiske prosess innovasjoner, og endret organisering både internt i og mellom virksomheter (dvs. organisatoriske innovasjoner). Økt kvalitet på arbeidskraften er også en kilde til produktivitetsvekst.

4.3 Verdens dyreste arbeidskraft

En sentral rammebetingelse for den norske sjømatnæringen er at en helt kritisk innsatsfaktor – den norske arbeidskraften – er blant verdens dyreste. Suksessen til den norske økonomien målt ved produktivitetsvekst har også gjort det mulig å betale norsk arbeidskraft betydelig høyere lønn enn de fleste andre industrialiserte land, og mange ganger høyere enn utviklingsland. De senere års bytteforholdsgevinster med økte priser på eksportprodukter, rimeligere importvarer og en styrking av norske kroner, har sammen med produktivitetsveksten bidratt til høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre samarbeidspartnere (NOU 2013:13). Så lenge norsk økonomi makter å øke sin arbeidsproduktivitet på linje med andre land vil den norske arbeidstageren fortsatt være verdens dyreste.

Det er viktig å understreke betydningen for fremtidens sjømatnæring av å være lokalisert i et land med verdens dyreste og mest krevende arbeidskraft. Dette er ikke en absolutt barriere for fremtidig vekst i verdiskaping, men det innebærer at bedriftene i næringen må gjøre en rekke tiltak for å konkurrere med andre attraktive sektorer om arbeidskraft. At arbeidskraften er dyr (eller verdifull om man vil) gjenspeiler strengt tatt dens knapphet, og hva den kan bidra til i sine alternative anvendelser. Videre innebærer det at næringen, i den grad det er teknologisk og økonomisk rasjonelt, må sette mye kapital bak hver arbeidstaker. Dermed blir næringens kapitalattraktivitet også viktig.

4.4 Kapitalattraktivitet

Næringens kapitalbehov kan forventes å øke dersom næringen fortsetter å vokse, blant annet på grunn av den dyre norske arbeidskraften. Kapitalen må i hovedsak komme fra kapitaleiere som vil kreve konkurransedyktig risikojustert avkastning sett i sammenheng med alternative investeringsmuligheter, både i andre næringer og i andre land. Den vel 20 år gamle beskrivelsen av næringen i Reve m.fl. (1992, s. 203)6: «Et særtrekk ved den norske fiskerinæringen er at bedriftene er små (…) innen fangst, oppdrett, foredling og omsetning» må kunne sies å være mindre gjeldende i dag. I de senere år ser vi at deler av sjømatnæringen i økende grad har blitt avhengig av kapital fra finansielle aktører, spesielt gjennom Oslo børs, som gjør hyppige økonomiske vurderinger av alternative avkastningsmuligheter. Relatert til denne type aktører vil sektorens politisk forutsigbarhet og risiko være viktig for dens attraktivitet, og dermed for dens mulighet til å vokse.

4.5 Sjømatnæringens spesielle politiske mål

Næringspolitikken er i stor grad generell. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted er næringsnøytralitet ønskelig, siden næringsspesifikke virkemidler kan hindre omstilling til høyere total verdiskaping, jf. punkt 4.1. Den økonomiske begrunnelsen for spesifikke grep i næringspolitikken er å korrigere ineffektivitet skapt av markedssvikt. Politisk begrunnes de næringspolitiske virkemidlene også ut fra andre argumenter, eksempelvis distrikts- og fordelingspolitiske mål.

For sjømatindustrien har dette resultert i andre politiske mål og virkemidler utover de generelle. Enkelte av disse bunner i at fisk er en betinget fornybar ressurs som krever særegne regler, men med enkelte viktige endringer har de fiskeripolitiske målene i ligget fast de siste 30 årene. Den foreløpig siste politiske behandlingen av disse finner vi i Stortingets behandling (Innst. 418 S (2012–2013)) av Sjømatmeldingen jf. Meld. St. 22 (2012–2013) «Verdens fremste sjømatnasjon». Der trekkes følgende hovedmål fram (s. 10):

«Norge skal gjennom en kunnskapsbasert og miljømessig bærekraftig forvaltning realisere potensialet som sjømatnasjon ved å øke verdiskapingen til beste for forbrukere, norsk økonomi samt bosetning og sysselsetting langs kysten. Økt produksjon og eksport av kunnskap og sjømat vil også styrke global matsikkerhet.»

I dette hovedmålet for norsk fiskeripolitikk finner vi igjen generelle næringspolitiske mål som hensynet til forbrukere og norsk økonomi, men også andre mer spesifikke mål som potensielt kan stå i konflikt til de generelle, og til hverandre. Målet om miljømessig bærekraft er relativt uproblematisk da dette oftest vil være sammenfallende med en økonomisk god forvaltning. En potensiell målkonflikt finner vi imidlertid mellom hensynet til økt verdiskaping, norsk økonomi og bosetting og sysselsetting. Slike målkonflikter krever avveining og prioritering. Tiltak som reduserer kostnader, i form av strukturrasjonalisering og økt kapitalintensitet i fiske og foredling, vil redusere behovet for arbeidskraft. Nedlegging av bedrifter og aktivitetsstopp kan ha store virkninger i lokalsamfunn langs kysten.

5 Rammebetingelser

Rammevilkår kan betegnes som de sosiale, økonomiske og økologiske forhold som har betydning for aktiviteten til en bedrift eller sektor og som samtidig ikke er under enhetens direkte kontroll. Figur 5.1 illustrerer og kategoriserer det store sett ulike betingelser som på ulike nivå definerer næringsaktørenes handlingsrom. I første rekke setter natur og marked rammer for produksjonen, både i form av innsatsfaktorer (råvarer, arbeidskraft og kapital/teknologi) og sluttprodukter. Myndighetene kan også ha stor betydning gjennom både den brede næringspolitikken samt sektorpolitikken, men også gjennom direkte eierskap i bedrifter. De myndighetsdefinerte elementene kan sies å spesifisere, formalisere og autorisere forventningene og kravene som stilles til en sektor og bedrift.

Kilde: Liabø, L., R. Nystøyl, I. Pettersen, T. A. Vang og F. Veggeland (2007) Rammebetingelser og konkurranseevne for akvakultur. Rapport 2007 – 3. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.

De aller fleste sjømatbedriftene er avhengige av naturen for tilgangen til en eller flere svært sentrale innsatsfaktorer. Når det gjelder markedsbestemte produksjonsvilkår er det viktig å merke seg at norsk sjømatindustri i all hovedsak er konkurranseutsatt, både i markedet for innsatsfaktorer og der sluttproduktene skal selges. Dette betyr at industrien isolert sett ikke kan pålegges store kostnader uten at det vil ha vesentlig innvirkning på konkurranseevnen og dermed omfanget av aktivitet.

Det samme gjelder for subsidier, men med motsatt virkning. Myndighetenes anledning til å yte subsidier til fiskerinæringen er i dag svært begrenset, blant annet gjennom internasjonale avtaler. Omfanget av slike er derfor lite, men vi finner innslag av det både i fiskeriene og i sjømatindustrien. Eksempler er lavere avgifter på drivstoff, relativt høyt fiskerfradrag og permitteringsregler i foredlingsindustrien. En ofte påpekt ulempe ved subsidier til denne sektoren er en for høy kapasitet som over tid kan utgjøre en trussel mot en god ressursforvaltning. En annen ulempe er at næringen blir sårbar for handelspolitiske barrierer, som for eksempel dumpinganklager.

Historisk sett har det offentliges direkte eierskap hatt stor betydning for næringen, kanskje særlig i sjømatindustrien hvor oppbyggingen av nordnorsk filetindustri i etterkrigstiden hadde stort innslag, eksempelvis A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri (Finotro). Men også kommuner har deltatt i finansieringen av ferskfisktrålere til den samme industrien (Hammerfest, Bø), og bidrar i dag med lån og tilskudd til kjøp av små fiskefartøy. I dag gir Innovasjon Norge lån og tilskudd for fiskefartøy og videreforedlingsanlegg. Et hovedskille går mellom innskudd av egenkapital eller lån der det ikke stilles krav til markedsmessig avkastning eller rente, og ordninger gitt på markedsmessige vilkår (for eksempel lavrisikolåneordningen som marin sektor er en stor bruker av). Relatert til det totale investeringsnivået i bransjen er omfanget imidlertid beskjedent.

Innslaget av offentlig eierskap i sjømatindustrien er i dag svært beskjedent, hvor Cermaq (59 pst. statlig fra sommeren 2013) inntil høsten 2014 var ett av få eksempler. I tillegg er Folketrygdfondets finansielle plasseringer (med 1–10 pst. eierskap i Austevoll Seafood, Cermaq, Lerøy og Marine Harvest – per 31. des. 2013) og evt. andre offentlige fond og SIVAs eierskap i anlegg eller eiendom.

Den brede næringspolitikken omfatter forhold som ligger utenfor sektorpolitikken for sjømatnæringen (se Figur 5.1), og vil bare i begrenset grad omtales. Sektorpolitikken inneholder imidlertid en rekke elementer utvalget mener kan endres. Disse vil derfor diskuteres mer inngående.

5.1 Natur og markedsbestemte forhold

Naturen setter på mange måter stramme rammer for sjømatindustrien. Først og fremst siden den viktigste innsatsfaktoren er en betinget fornybar ressurs, som – med kunnskapen om at menneskelig aktivitet påvirker bestanden – er avhengig av en god forvaltning for årlig å kunne gi en størst mulig og vedvarende avkastning. Kunnskap om bestandsdynamikk og -interaksjoner er nødvendig for å ivareta et bærekraftig uttak av ressursene. Både over- og underfiske vil over tid føre til et sterkt begrenset tilbud av råstoff til industrien. Derfor er det viktig for myndighetene å regulere og kontrollere fiskeinnsats og uttak.

Det er stor naturlig variasjon i flere biofysiske faktorer i vårt marine miljø, noe som betyr store svingninger i de høstbare ressursene. Vær og biologi (f.eks. artenes gyte- og beitevandringer, bestandssammensetning og utbredelse) forsterker ofte denne usikkerheten, og påvirker sjømatindustriens råstofftilgang betydelig, i alle fall på kort sikt og i form av sesongsvingninger.

Også de som utnytter råstoff fra akvakultur er avhengig av at forvaltningen setter rammer for aktiviteten i sjøen slik at gode fysiske miljøforhold sikres. Videre er det viktig å sørge for at eventuelle konflikter mellom akvakultur og andre aktører unngås. En av akvakulturnæringens hovedinnsatsfaktorer hentes også fra fiskeriene – som fiskemel og -olje som ingrediens til oppdrettsfôr. I senere år har også avskjær fra sjømatindustrien (fra sildefiletproduksjon) blitt en større faktor i fôrproduksjon. Ettersom hoveddelen av den globale mel- og oljeproduksjonen skjer i Peru og Chile, vil forekomsten av «El Niño»-fenomenet fremdeles påvirke dette markedet sterkt. Også den relative etterspørselen – mellom pelagisk fisk til konsum eller til fiskemel og -olje – vil være bestemmende for førstehåndspriser og til hvilken anvendelse pelagisk fisk vil gå.

På tilsvarende måte er etterspørselsforholdene ekstremt viktige for sjømatindustrien. Pelagisk sektors suksess med å flytte store deler av oppfisket kvantum fra mel og olje til konsumanvendelse, var betinget av tilgangen til det østeuropeiske markedet. Markedsføring av norsk fisk i utlandet kan i noen grad påvirke etterspørselen etter fisk i en positiv retning, og derigjennom verdiskaping og lønnsomhet. I siste instans er det etterspørselsforholdene i markedene som bestemmer markedsprisene på sjømatindustriens produkter og derigjennom hvordan råstoffet anvendes. Endringer i kjøpsatferd, for eksempel som følge av dårligere omdømme for norsk fisk (utslipp av miljøgifter, miljøkatastrofer, m.m), kan gi negative følger for etterspørselen. På tilsvarende måte kan handelsrestriksjoner, manglende markedsadgang, tariffære- og ikke-tariffære handelsbarrierer gi norske produsenter konkurranseulemper i eksportmarkedene.

5.2 Bred næringspolitikk

Den overordnede målsetningen for næringspolitikken er som nevnt å sikre at landets ressurser utnyttes på en måte som gir høyest mulig verdiskaping, og derigjennom velferd for landets befolkning. Næringsnøytralitet er å foretrekke framfor konkurransenøytralitet for å tilrettelegge for en ønsket langsiktig omstilling i næringslivet – der lønnsomme næringer tillates å vokse7. Som Hope (2002)8 uttaler det: «Det bør i alminnelighet foreligge klare og sterke grunner for å fravike dette prinsippet, nemlig at næringspolitiske virkemidler bør virke nøytralt i forhold til all næringsvirksomhet og ikke ha som utgangspunkt at det skal være opp til politiske myndigheter å avgjøre hvilke næringer eller bedrifter som skal få vilkår for å utvikle seg og vokse, eller «plukke vinnere» i utviklingsprosessen. (...) I den grad slike virkemidler benyttes, er det imidlertid viktig at de utformes på en måte som utnytter egenskapene til en markedsøkonomi med hensyn til dynamikk i næringsutvikling og strukturomstilling, eller med andre ord at man legger til rette for å styre med markedet og ikke mot det.» (s. 25)

Den brede (generelle) næringspolitikken har stor betydning for sjømatindustriens konkurranseevne. Norsk pengepolitikk og vekslingskursen for norske kroner ovenfor utenlandske valutaer har stor betydning for hvordan norske produkter prises og konkurranseevnen. Videre har infrastrukturen og samferdselspolitikken betydning for vareflyten i verdikjedene våre, og industriens evne til å frambringe produktene til deres marked. Mange faktorer har altså betydning for sjømatindustriens konkurranseevne. Her vil imidlertid hovedvekten av omtalen ligge på den smalere sektorpolitkkken, i tråd med utvalgets mandat, selv om det anerkjennes at den generelle næringspolitikken kan være like viktig for sjømatindustrien.

5.3 Sektorpolitikk

Sektorpolitikken for fiskeri- og havbruksnæringen er omfattende. Som nevnt skyldes en del av dette de spesielle fiskeripolitiske målene. Sjømatressursene kan karakteriseres som felles og betinget fornybare. Som følge av de eksterne virkningene som oppstår i slike tilfeller fungerer ikke markedet som fordelingsarena, og det kreves korrigerende tiltak fra myndighetene for å oppnå god verdiskaping. I hovedsak gjøres dette i primærnæringen, men har likevel stor betydning for aktørenes tilpasning i sjømatindustrien som sekundærnæring. Nedenfor gis en grov beskrivelse av de viktigste elementene i sektorpolitikken. Dette behandles i mer detalj i kapittel 9. Behandlingen er inndelt i verdikjedene for henholdsvis fiskeri og akvakultur.

5.3.1 Fiskeri

Behovet for å begrense fangsten uttrykkes gjennom flere elementer i sektorpolitikken. I første rekke kreves det tillatelse for å drive næringsfiske i de fleste viktige fiskeriene; hjemlet i deltakerloven av 1999. I tillegg begrenses, i kraft av havressursloven av 2009, fisket gjennom kvoter, ofte både totalt og for individuelle fartøy. Dette utgjør hovedfundamentet i rammebetingelsene som skal ivareta den økologiske dimensjonen av de fiskeripolitiske målene.

I deltakerloven ligger også begrensninger utover det som er nødvendig for økologisk bærekraft, som har spesiell betydning for foredlingsbedrifter. Med visse unntak kan bare aktive fiskere og administrative redere være majoritetseiere i fiskefartøy. Dette begrenser foredlingsbedrifters mulighet til å sikre råvaretilgang gjennom eierskap i flåteleddet. Det stilles også krav om at minimum 60 pst. av fartøyet eies av norske statsborgere, samt at høvedsmann og minst halvparten av mannskapet skal være bosatt i en norsk kystkommune eller nabokommune til en kystkommune.

Omsetningen fra fisker til neste ledd i verdikjeden er også regulert. Fiskesalgslagsloven erstattet råfiskloven, som ble etablert i mellomkrigstiden. Denne loven definerer at førstehåndsomsetningen av marine biologiske ressurser skal gjøres gjennom fiskereide salgslag. Disse har fullmakter til å organisere omsetningen og fastsette salgsvilkår, blant annet kan de fastsettes minstepriser. Formålet med denne organiseringen var primært å sikre at fiskerne ikke ble utnyttet av fiskekjøpere med stor forhandlingsstyrke. I dag har loven også fått en formålsparagraf der hensynet til økologisk bærekraft og samfunnsøkonomi trekkes frem.

Et spesielt regelverk, hjemlet i forskrifter og enkeltvedtak, gjelder for en del av torsketrålerne og foredlingsvirksomhetene. De aktuelle fartøyene har leveringsplikt til definerte foredlingsanlegg eller områder. Denne praktiseres i dag som en plikt til å tilby råstoffet til de tilgodesette bedriftene og benyttes i mindre grad. Enkelte bedrifter har bearbeidingsplikt for råstoff kjøpt fra disse trålerne. Dette for å sikre at råstoffet som blir foredlet gir høy sysselsettingseffekt i de aktuelle bedriftene. Til slutt har enkelte bedrifter aktivitetsplikt i definerte lokalsamfunn. Torsketråltillatelsen er knyttet til at det drives fiskeforedling av et visst omfang på disse stedene.

Et annet element er at det er etablert spesielle regler for ytelser til fiskere, som sykepenger og a-trygd fra Folketrygden og finansieringen av disse. Videre eksisterer det en garantilottordning finansiert over statsbudsjettet og administrert av Garantikassen for fiskere.

Det siste hovedelementet av rammevilkår for sjømatindustrien som omhandles her er permitteringsregelverket. I de fleste bransjer må arbeidsgiver betale dagpenger de første 20 dagene under permittering, før det offentlige tar over. Ytelsene varer maksimalt i 30 uker. Sjømatindustrien er unntatt fra kravet om arbeidsgiverperiode og arbeidstakere her kan maksimalt være permittert i 52 uker. Dette for å ta hensyn til de, i stor grad biologisk bestemte, sterke sesongsvingningene i fiskeriene.

5.3.2 Akvakultur

Akvakulturloven av 2005 utgjør det viktigste elementet av lovmessige rammebetingelser for akvakultur. Hovedregelen er at det kreves tillatelse for å drive oppdrett av fisk. For laks og ørret begrenser myndighetene produksjonen indirekte. Antall tillatelser er begrenset, og det gis bare unntaksvis nye tillatelser. Produksjonen begrenses i tillegg gjennom krav til den maksimale biomassen som tillates stående i sjøen til enhver tid per konsesjon.

Hensynet til miljømessig bærekraft står, som i fiskeriene, sentralt i myndighetenes rammebetingelser, men får et noe annet uttrykk i oppdrettsnæringen. Her er det hensynet til miljøforhold rundt oppdrettsanleggene og interaksjoner med ville bestander som står sentralt. I tillegg ivaretar myndighetene, gjennom eget lovverk, hensynet til oppdrettsfiskens helse og velferd. Dette uttrykkes blant annet gjennom krav til de fysiske forholdene på lokaliteter, avstand mellom lokaliteter, utslipp av næringsstoffer og etablerings- og driftsvilkår knyttet til fiskehelse, herunder mengde lakselus på fisken.

De distriktspolitiske hensynene veide tidligere tungt, også innenfor oppdrettssektoren. Hver aktør fikk blant annet maksimalt eie en oppdrettstillatelse, og eierne skulle selv drive anleggene. Disse kravene ble forlatt tidlig på 1990-tallet, og man har i dag relativt liberale begrensninger for eierskapskonsentrasjon. Et opprinnelig disktriktspolitisk element finnes fortsatt i regelverket – en tillatelse er knyttet til en av Fiskeridirektoratets regioner, og kan bare unntaksvis flyttes til andre regioner.

5.3.3 Andre sjømatpolitiske tiltak

En interessant forskjell i lovverk og virkemiddelbruk i oppdrett og fiskeri er begrensinger i handlingsrommet for økonomisk organisering. Mens det stilles spesifikke krav knyttet til verdikjedeorganisering (førstehåndsmarked og aktivitetsplikt), fordeling av fellesressurser (kvotefordeling til ulike fartøygrupper, geografisk tilhørighet, begrensing i omsetning av rettigheter og konsentrasjon) og krav til bearbeiding i fiskeriene (bearbeiding-, aktivitets- og leveringsplikt), er handlingsrommet til næringsaktørene for slik organisering i oppdrettssektoren langt større, (se f.eks. Holm og Henriksen, 2014).

Sjømatnæringen er også omfattet av andre ordninger fra myndighetene som man ikke finner igjen i andre norske næringer. Tabellarisk kan disse grepene sammenfattes som under, men vil framkomme i teksten senere der det er naturlig:

• To fellesskapsordninger med lovpålagt avgiftsinnbetaling til generisk markedsføring og forsking og utvikling, i medhold av «Forskrift om innkreving av fiskeeksportavgift».9:

  • Norges sjømatråd, som er etablert ved Fiskeeksportloven (1991) og som har sine inntekter fra årsavgift og markedsavgift (i hovedsak 0,75 pst. av eksportverdien), og som i 2014 har et budsjett på over 500 mill. kroner.

  • Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, som ble opprettet i 2001, og som har sine inntekter fra FoU-avgiften på fiskeeksport (0,3 pst. av eksportverdien), og som i 2014 har et budsjett på 215 mill. kroner.

• Øremerkede tilskudd gjennom Innovasjon Norge som Marint verdiskapingsprogram (foreslått avviklet i budsjettet for 2015, jf. Prop. 1 S (2014–2015) for Nærings- og fiskeridepartementet)

• Andre øremerkede tilskudd over NFDs budsjett.

5.4 Oppsummering rammebetingelser

En politikk som skal gi den norske sjømatindustrien muligheter for lønnsom og bærekraftig vekst i fremtiden må ta innover seg følgende sentrale rammebetingelser:

• Global priskonkurranse: Sjømatmarkedet vil også i fremtiden være preget av betydelig global priskonkurranse i markedene for ferdige sjømatprodukter, råstoff og andre innsatsfaktorer.

• Global innovasjonskonkurranse: Bedrifter og myndigheter over hele verden vil i økende grad konkurrere om å forbedre produkter, utvikle nye teknologiske løsninger, effektivisere produksjonsprosesser og styrke forvaltning av naturressurser.

• Komplekse og krevende verdikjeder: Høye og økende krav til produktdifferensiering, effektivitet i verdikjeder, mattrygghet og bærekraft vil fortsatt bidra til høy diversitet og kompleksitet i produksjon, distribusjon og markedsføring når det gjelder valg av teknologiske løsninger, økonomisk organisering, produkter og kommunikasjon med kunder.

• Verdens dyreste arbeidskraft: Den norske arbeidstageren vil fortsatt være verdens dyreste, og blant verdens mest krevende når det gjelder en rekke andre faktorer som påvirker hvor attraktiv en næring og bedrift er, f.eks. fysisk, faglig og sosialt arbeidsmiljø, tjenestetilbudet i bedriftens omgivelser.

• Kapitalattraktivitet: Næringens kapitalbehov vil øke, delvis på grunn av den dyre arbeidskraften. Kapitalen må i hovedsak komme fra kapitaleiere som vil kreve konkurransedyktig risikojustert avkastning sammenlignet med alternative investeringsmuligheter, både i andre næringer og i andre land.

• Miljømessig bærekraftig bruk av naturressurser: Både utenlandske kunder og det norske samfunnet vil kreve at næringen utnytter havets og kystens ressurser på en bærekraftig måte.

• Trygg mat: Profesjonelle kjøpere, konsumenter og myndigheter krever at næringen tilbyr mat som er trygg å spise.

• Markedsadgang: Eksportrettet næring som er avhengig av adgang til viktige markeder.

• Høy skatteevne: Flere sosioøkonomiske trender i det norske samfunnet og endringer i krav fra folkevalgte politikere medfører at næringen må kunne tåle høy og økende beskatning.

Dette er rammebetingelser som bedriftene i næringen og en politikk for sjømatnæringen i liten grad kan påvirke, men i hovedsak må ta for gitt. Tiltak som blir foreslått i denne utredningen må vurderes i lys av disse eksternt gitte rammebetingelsene. Det må understrekes at disse rammebetingelsene ikke bare må betraktes som problemer eller barrierer for sjømatnæringens vekst. For eksempel representerer kompleksitet og høye krav i verdikjedene muligheter for å differensiere seg fra utenlandske konkurrenter gjennom innovasjon.

I lys av rammebetingelsene ovenfor kan forutsetningene for næringens vekst formuleres på denne måten: Den norske sjømatindustrien kan bare vokse lønnsomt og bærekraftig hvis den er konkurransedyktig relatert til (1) sine kunders krav til pris og produkter, (2) norske arbeidstageres krav til lønn og andre arbeidsbetingelser, (3) kapitaleiernes krav til risikojustert kapitalavkastning, og (4) politiske myndigheters krav til miljømessig bærekraft, mattrygghet og skatteinntekter.

Det er i lys av dette at utvalget vil diskutere de mer sektorspesifikke rammebetingelsene som er knyttet til den norske sjømatindustrien.

6 Samfunnskontrakten

Innledningsvis er det beskrevet hvordan flere av målene for sjømatnæringen spesielt, og næringspolitiske mål generelt, ikke er i samsvar med hverandre. Et hovedformål for næringsvirksomhet er å bidra med verdiskaping som fordeles mellom ulike aktører i samfunnet. Andre mål er gode arbeidsplasser og produksjon av ulike goder til innbyggerne. Flere bransjer, inkludert sjømat, har også fordelingsmål knyttet til sin virksomhet. For sjømat gjelder dette i all hovedsak mål om bosetting og sysselsetting i kystdistriktene. Dette betyr at disse næringene ikke utelukkende forvaltes ut fra rent økonomiske hensyn, og at samfunnets forventninger til sektoren er flertydige og til en viss grad står i motsetning til hverandre.

Dette motsetningsforholdet har blitt skjerpet over tid, og spesielt de siste tiårene. Utviklingen innen logistikk, teknologi og kommunikasjon har ført til et globalt sjømatmarked, hvor mange norske produkter møter økt konkurranse fra utenlandske substitutter. Subsidiene til norsk sjømatindustri er i all hovedsak bortfalt, noe som har medført sterkere krav til konkurranseevne, og dermed behovet for betydelige strukturendringer i sektoren.

Selv om viktige rammebetingelser er endret for å tilpasse sektoren en mer konkurranseutsatt hverdag, er det forventninger til hva sjømatsektoren skal være. Disse kan stå i motsetning til økonomiske mål. Holm og Henriksen (2014) skiller mellom to slike tilfeller. Situasjoner der man ikke har etablert enighet om hvordan disse skal avveies mot hverandre kalles målkonflikt. I de tilfeller der man har oppnådd legitim enighet om de nødvendige verdiprioriteringene kalles resultatet en samfunnskontrakt. Disse implementeres gjennom ulike politisk bestemte rammer og regler, og innebærer en autorisering av noen verdier, interesser og virkelighetsoppfatninger, mens andre marginaliseres.

6.1 Fiskeripolitiske mål

Modeller er ofte gode utgangspunkt for å beskrive og analysere en problemstilling, ettersom de forenkler en ofte kompleks virkelighet og gjør det enklere å se årsak og virkning. Fiskeriene representerer tildels svært komplekse systemer i seg selv, som ytterligere kompliseres ved at flere samfunnsinteresser skal ivaretas. Figur 6.1 kan tjene som modell for beskrivelse av mål knyttet til denne sektoren og deler målene inn i tre hovedgrupper: Miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft. Overordnet er bærekraftbegrepet knyttet til en samfunnsutvikling der vår generasjons ressursbruk ikke må forringe fremtidige generasjoners muligheter til forbruk og livsutfoldelse. For en fornybar ressurs som fiskeriene ivaretar de miljømessige målene hensynet til økosystemet rundt ressursen det høstes av. I første rekke skal det ikke høstes mer enn bestanden tåler, men man må også ta hensyn til effektene for de øvrige delene av økosystemet. Økonomisk bærekraft henspeiler på at høstingen må være både bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom. Fordelingsaspektet utgjør tyngden i den sosiale bærekraften. Ressursene må utnyttes slik at fordelingen av nytteverdiene oppfattes rettferdig og legitim. I norsk fiskeripolitikk finner man viktige elementer i at ressursene skal komme kystdistriktene til gode i form av sysselsetting og bosetting, en fiskereid flåte og en kombinasjon av små og større fiskefartøy.

Kilde: FN (1987)/Norges sjømatråd

Noen av målene er sammenfallende og kan realiseres med samme virkemidler. Dette gjelder i hovedsak for de økonomiske og miljømessige. Fornybare ressurser kan beskyttes gjennom å redusere fiskeinnsatsen. Gitt at dette gjøres gjennom reduksjon av fangstkapasiteten, og ikke gjennom lavere utnyttelse av denne, har dette samtidig en positiv økonomisk effekt i form av både lavere faste kostnader og høyere inntekt. Man trenger en mindre fiskeflåte enn ved fritt fiske og bestanden kan holdes på et høyere nivå som gir større overskuddsproduksjon man kan høste. Til en viss grad kan det oppstå motsetningsforhold dersom økologiske hensyn taler for svært store bestander, da dette vil redusere overskuddsproduksjonen og dermed det økonomiske utbyttet.

På kortere sikt kan det imidlertid måtte gjøres avveininger mellom ressurshensyn og økonomiske hensyn. For mange fiskebestander kan det være store variasjoner på relativt kort tid, ofte som følge av tilfeldige forhold som påvirker rekruttering. Dette kan ha større markedsmessige implikasjoner, da stabil råstofftilførsel er viktig for kapasitetsutnyttelse i foredlingsbedrifter, samt for utsalgssteder og kunder.

Mellom de sosiale og miljømessige målene kan det også oppstå konflikt. Lenge hadde Norge en åpen fiskerallmenning, hvor alle som ville kunne starte og drive fiske. For de mindre fartøyene var det få begrensninger på omfanget av fisket. Dette hadde sin basis i en oppfatning om at disse fartøyenes aktivitet hadde liten betydning for ressursens størrelse og tilstand. Dette resulterte i mange fiskere og god mulighet for å etablere seg som fisker. Lukkingen av den åpne allmenningen, kvotebegrensning og nedbygging av fangstkapasiteten av hensyn til ressursen, står dermed til en viss grad i motstrid til den sosiale bærekraften.

Selv om mange opplevde begrensningene i kystfisket som et brutalt virkemiddel, er det i dag etablert en aksept for avveiningen av disse hensynene mot hverandre, og at ressurshensynet har prioritet foran hensynet til bosetting og sysselsetting, i alle fall på lang sikt. Holm og Henriksen (2014) nevner at innføringen av fartøykvoter medførte sterke begrensninger for de sjøsamiske kystfiskerne og at dette kunne ses på som en målkonflikt siden dette ikke var tatt hensyn til. I ettertid er dette imidlertid eksplisitt behandlet og ivaretatt gjennom ulike andre virkemidler.

Det største konfliktpotensialet finner vi mellom de sosiale og økonomiske målene. I fiskeflåten er det inntil et visst punkt økonomisk rasjonelt å redusere antall fartøy og dermed antall personer som er sysselsatt. For foredlingsindustrien vil det også, etter all sannsynlighet, gi færre anlegg og bedre økonomi. Dette vil klart påvirke sysselsetting og bosetting i distriktene negativt. Også her er dette grundig diskutert politisk og konsekvensene for disse elementene diskuteres ved innføring av nye rammebetingelser, slik at man ikke kan tale om en målkonflikt, men en verdiavveining.

6.2 Ulike samfunnskontrakter

Selv om det generelle lovverket er felles for sjømatnæringen, kommer samfunnskontrakten forskjellig til uttrykk for ulike næringssegmenter. Det er først og fremst innen hvitfisksektoren de samfunnsbærende forventningene er sterke og skaper debatt. Innen pelagisk sektor er forventningene til sysselsetting, desentralisert struktur og variert fiskeflåte langt mindre. Dette kan ha flere årsaker. Sildefiskeriene er utsatt for sterkere variasjoner, både mellom år og sesonger. Dette gir i mindre grad samfunnsbærende grunnlag enn de mer stabile torskefiskeriene. Ressurskrisen på 1970-tallet bidro i seg selv til et annet syn på næringen og medførte også omfattende strukturrasjonalisering både i fiskeflåten og foredlingsindustrien. Dette ble forsterket av at fangst- og foredlingsteknologien i denne sektoren har flere stordriftsfordeler, noe som dannet grunnlag for mer kapitalintensiv drift. Disse driftsformene har lenge dominert i pelagisk sektor, mens det innen torskesektoren er betydelig innslag av mindre bedrifter.

Oppdrettsnæringen er i denne sammenhengen relativt ung, men også her hadde man fra starten eksplisitte mål om at næringen skulle lokaliseres i distriktene og bidra til å opprettholde sysselsetting og bosetting. Disse formuleringene finnes i arbeidene som ledet frem til den første permanente oppdrettsloven (St. meld. 71, 1979–80), og målene ble forsøkt oppnådd gjennom flere reguleringsgrep. Størrelsen på anleggene og eierskapet ble begrenset for å oppnå en eierstruktur der eieren selv driftet anlegget. Nye konsesjoner ble tildelt med en klar distriktspolitisk profil, og førstehåndsomsetningen ble organisert tilsvarende fiskerinæringens salgslag for å beskytte oppdretternes interesser mot store kjøpere.

Flere forhold bidro til at målet om lokalt eid distriktsnæring ble forlatt i løpet av 1990-tallet. Viktigst var etter all sannsynlighet konkursen i fiskeoppdretternes salgslag, med påfølgende store økonomiske problemer for mange av oppdretterne. Det ble klart at videre utvikling av næringen krevde at det ble åpnet for nye måter å finansiere investeringer og drift på. Videre har rammebetingelsene gradvis blitt endret, og i dag er lønnsomhet og konkurransekraft overordnede hensyn. Å bidra til verdiskaping langs kysten er fortsatt et uttalt mål, men vektlegges ikke lengre like sterkt. Disse endringene har ført til en betydelig konsentrasjon; både produksjonsenhetene og oppdrettsselskapene er blitt større. Det lokale eierskapet er betydelig redusert og mange administrative funksjoner er sentralisert.

Samfunnskontrakten kommer altså til forskjellig uttrykk i ulike deler av sjømatnæringen. Videre er den dynamisk og endres i takt med strukturelle endringer, konkurranseforhold og politiske prioriteringer.

7 Status for sjømatindustrien

Dette kapitlet gir en beskrivelse av sjømatindustrien. Norsk industri vektlegges, men også internasjonale forhold belyses. Aktivitetene er komplekse og fordeler seg på et betydelig antall bedrifter og et stort antall produkter. En detaljert gjennomgang ville vært ressurskrevende og ikke formålstjenlig. Her presenteres derfor industrien gjennom de mest sentrale verdikjedene i et stilisert format. De mest sentrale verdikjedene, bedriftsstruktur, produksjonsmengder, økonomi og markeder beskrives.

I all hovedsak konsumeres den norske sjømaten i utlandet, og den norske produksjonen er dermed avhengig av å være konkurransedyktig i et internasjonalt marked med mange konkurrenter. Det globale sjømatmarkedet har vokst kraftig i perioden fra 1970, selv om fisket har stagnert de siste 20 årene. Norge har i hele perioden hatt en markedsandel på om lag seks pst., noe som indikerer at konkurranseevnen er opprettholdt.

Flere forhold har gitt økt konkurranse i sjømatmarkedet. I første rekke har teknologiutvikling bidratt sterkt til en voldsom produksjonsvekst fra akvakultur av arter som tilapia, reker og pangasius. I tillegg har distribusjonen blitt svært effektiv. Spesielt gjelder dette fryste produkter, der avstand mellom selger og kjøper ikke lenger er en vesentlig ulempe. For ferske produkter representerer nærhet til markedet fortsatt et betydelig konkurransefortrinn.

7.1 Sentrale verdikjeder

De siste tiårene har sjømatindustrien vært i sterk vekst, både i absolutt størrelse og i bidrag til BNP. Bruttoproduktet fra fiskeri og akvakultur var i 2009 mer enn seks ganger større enn i 1970 (Tveterås og Asche 2011)10. Figur 7.1 viser utviklingen i perioden 2002 til 2012. Veksten har, i likhet med mange andre næringer, funnet sted samtidig med en betydelig reduksjon i sysselsettingen.

* Foreløpige data

Kilde: SSB

Det er vanlig å klassifisere norsk fiskeforedling i fem hovedkategorier; hvitfisk, pelagisk konsum, laks, skalldyr og mel/olje. Denne inndelingen vil i det videre beskrives nærmere, men det er viktig å være klar over at aktiviteten i disse verdikjedene også genererer virksomhet i andre tilstøtende bedrifter og verdikjeder. For eksempel leverandørindustrien og i det lokale næringslivet der bedriftene er lokalisert. Slike ringvirkninger kan være omfangsrike. I Sandberg m.fl. (2014)11 anslås ringvirkningene (målt som bidrag til BNP) i virksomhet knyttet til den norske sjømatnæringen (fiskeri, havbruk, foredling og eksport/handel) til å være i størrelsesorden 24 mrd. kroner i 2012. Det er på størrelse med bruttoproduktet/verdiskapingen som genereres i selve kjernevirksomheten det året (22,5 mrd. kr). Tilsvarende forhold gjelder for sysselsettingen, hvor det er 23 550 årsverk i sjømatnæringen, mens ringvirkningene estimeres til å ha et omfang på 23 820 årsverk.

En stor del av disse ringvirkningene realiseres i lokale og nasjonale bedrifter som leverer varer og tjenester til virksomheter i sjømatnæringen – i hovedsak verkstedindustri, fôrindustri, annen industri, forretningsmessig tjenesteyting, varehandel og transport. Mange av disse er svært avhengig av sjømatindustrien som kunde, på samme måte som de er svært viktige leverandører til sjømatindustrien.

Et annet avvik fra den stringente inndelingen i verdikjedeledd finner vi der det skjer ombordproduksjon – utover at fisken bløgges, sløyes, kjøles ned og eller fryses ombord. Den største utstrekningen av ombordproduksjon finnes i norsk fiskerinæring blant torsketrålerne, der fabrikktrålerne er en egen reguleringsgruppe som tilvirker filet i egen fabrikk ombord12. I den seinere tid har markedsforhold, strukturering og nybygg i gruppa gjort at flere tidligere fabrikktrålere i dag leverer fryst torsk heller enn fileter (se Larsen og Dreyer, 2012)13. Noen har også mel- og oljefabrikker om bord. Innen pelagisk fiskerier er omfanget av ombordproduksjon beskjedent, men noen ringnotfartøy setter inn egne fabrikklinjer under loddefisket for å produsere lodderogn. Under vil vi imidlertid konsentrere oss om de rendyrkede verdikjedene i sjømatindustrien og holde leverandører utenfor.

Verdikjeden for hvitfisk omfatter fangst, foredling, transport og salg av «hvit» fisk, eksempelvis torsk, hyse og sei. Pelagisk konsum inkluderer tilsvarende for pelagisk fisk som eksempelvis sild og makrell. Konsum henspeiler her på at disse produktene går direkte til humant konsum, i motsetning til kategorien mel/olje, der råstoffet i hovedsak blir brukt til å produsere fiskemel og -olje og dermed inngår i andre verdikjeder, ofte i fôr til oppdrett av annen sjømat. I kategorien laks finner vi produksjon som tar utgangspunkt i råstoff fra oppdrett av laksefisk. Skalldyr inkluderer i hovedsak bedriftene som foredler reker, krabber og skjell. Av disse utgjør reker den største komponenten. I den videre teksten benyttes denne inndelingen som utgangspunkt for beskrivelse av verdikjedene, og vil i noe varierende grad videre segmenteres i de enkelte delkapitler.

7.2 Hvitfisk

Fangst og foredling av hvitfisk har lenge vært en bærebjelke i norsk sjømatindustri. Industrien har vært gjennom betydelige endringer som følge av teknologiendringer og markedsutvikling. En følge av endringene har vært en kraftig reduksjon i antall bedrifter. I dag består den av om lag 220 bedrifter med om lag 3 300 årsverk spredt langs hele norskekysten. Det produseres en rekke produkter, som grovt kan plasseres i kategorier som vist i Figur 7.2. Figuren illustrerer varestrømmer i verdikjeder for hvitfisk og tallene refererer seg til rund vekt fra 2011.

Kilde: Nofima

Klippfisk og saltfisk representerer den desidert største kategorien, sammen med fryst fisk som selges ut av landet uten videre bearbeiding i Norge. De øvrige kategoriene; tørrfisk, fersk- og frossen filet og fersk representerer vesentlig mindre råstoff. Av den fryste fisken som eksporteres direkte, var om lag halvparten hyse, ¼ sei og ¼ torsk.

7.2.1 Råstofftilførsel

Tilførselen av råstoff til foredlingsindustrien kommer nesten utelukkende fra fiskeflåten, hovedsakelig norsk, men også utenlandsk. Etter en betydelig vekst på 2000-tallet i oppdrett av torsk er denne tilførselen nå svært liten. Den norske fiskeflåten består av et stort antall fartøy (om lag 1 900 har tillatelse til torskefiske) og har en svært heterogen struktur. Størrelsen på fartøyene varierer sterkt fra små sjarker til store havgående fartøy, det benyttes mange ulike fiskeredskaper og det tilbys ulike arter og kvaliteter av råstoff til foredlingsindustrien. Ettersom disse kan ha ulikt potensial for verdiskaping, har dette leddet stor betydning for den videre aktiviteten i verdikjeden. I hovedsak gjøres transaksjonen mellom fisker og foredlingsindustri i form av enkeltstående forhandlinger mellom kjøper og selger.

Fiskeflåten har vært gjennom betydelige endringer den senere tiden. Strukturordninger har redusert antall fartøy betydelig, om lag 25 pst. det siste tiåret. Fiskeredskap som garn og snurrevad har i kraft av sin kostnadseffektivitet blitt mer populære på bekostning av hovedsakelig line. En større andel av fangsten fryses i dag ombord, spesielt på større trålere, men også blant større fartøy i kystflåten blir fryseri ombord mer vanlig.

7.2.2 Foredling – klippfisk/saltfisk

Klippfisk/saltfisk representerer som nevnt den største bransjen innen hvitfisk, og har vokst betydelig de siste tiårene. Produksjonen foregår i grove trekk ved at fisken saltes en periode før den tørkes til ønsket vanninnhold. De ferdige produktene sorteres i en rekke størrelses- og kvalitetskategorier før de transporteres til markedet. Saltfisk inngår i økende grad i klippfiskproduksjonen innenlands, mens den tidligere i større grad ble eksportert. Råstoffet kommer fra alle grupper av fiskefartøy, og det benyttes både fryst og ferskt råstoff.

Om lag 100 bedrifter produserer saltfisk og 35 klippfisk i dag. Det har foregått en betydelig konsolidering slik at over halvparten av produksjonen utgjøres av tre-fire aktører. Klippfiskproduksjonen foregår i hovedsak på Mørekysten, mens saltfiskproduksjon finnes spredt langs kysten av Nord-Norge. Mange, spesielt saltfiskprodusenter, kombinerer denne produksjonen med annen fiskeforedling.

Det viktigste markedet er i Portugal, hvor det meste av klippfisk av torsk selges og konsumeres. Markedene i Brasil, Karibien og Afrika er også viktige og har vokst betydelig, spesielt for klippfisk av sei. Over tid har verdikjeden blitt konsolidert med færre ledd mellom fisker og forbruker. Mens fisken tidligere kunne gå fra produsent til eksportør, via importør og grossist til butikkene, foregår handelen nå mer direkte mellom produsenter/eksportører og supermarkeder.

7.2.3 Foredling – fersk og fryst filet

Filetering var lenge det viktigste foredlingsalternativet for hvitfisk, men er som nevnt erstattet av salt/klippfisk. De om lag 10–11 større bedriftene som driver innenfor dette segmentet kjøper hvitfisk, hovedsakelig fersk, fra alle typer fiskefartøy og kutter denne til ulike produkter. Hovedproduktet er ulike filetkategorier, eksempelvis høyrygg (loins) og helfilet, og ulike biprodukter som kutt og farse. Fordelingen på produkter avhenger av råstoffkvalitet og markedsforhold. Bedriftene har over tid dreid produksjonen mot ferske produkter, som oftest gir best lønnsomhet, men en betydelig del av produksjonen selges fryst.

Nedgangen i filetproduksjonen er et resultat av svak lønnsomhet over tid og sterk konkurranse fra substitutter og andre produsentland med lavere kostnader, spesielt med hensyn på arbeidskraft. Markedene i dag er i hovedsak EU-land.

7.2.4 Foredling – tørrfisk

Produksjon av tørrfisk har en svært lang historie. Vi finner tørrfiskproduksjonen hovedsakelig i Lofoten, men også i mindre skala i resten av Nord-Norge. I grove trekk foregår produksjonen ved at fisk henges i friluft og tørkes til den har ønsket vanninnhold. Produktene sorteres etter størrelse og kvalitet i en rekke kategorier før de transporteres til markedet. Om lag 50 bedrifter produserer tørrfisk. Antallet bedrifter er betydelig redusert, men mengden fisk som produseres har vært relativt stabil. Hovedmarkedet er i Italia og salget gjøres av om lag 40 aktører, der de fem største står for om lag halvparten av mengden. Afrika er også et viktig marked, og har økt fra om lag fem til ca. 30 pst. av verdien i løpet av ti år.

7.3 Pelagisk fisk

Pelagisk fisk er samlebetegnelse for fisk som i hovedsak lever høyt i vannsøylen. De viktigste bestandene i norske fiskerier er makrell og sild, men også kolmule, lodde og tobis er av betydning.

7.3.1 Råstofftilførsel

Fisket av pelagisk fisk utføres, som for hvitfisk, av et vidt spekter av fiskefartøy. I motsetning til hvitfisk er den havgående flåten viktigst, men også kystflåten leverer en betydelig del av råstoffet til foredlingsindustrien. Også her har flåten vært gjennom en omfattende strukturprosess og er kraftig redusert i antall. I all hovedsak gjøres transaksjonen fra fisker gjennom auksjon i regi av Norges Sildesalgslag.

7.3.2 Foredling – pelagisk konsum

Verdikjedene knyttet til foredling av pelagisk fisk har vært gjennom store endringer som har lagt grunnlaget for et betydelig løft i verdiskapingen fra fiskeriene siden midten av 1980-tallet. Ikke bare har mengden sild og makrell gått betydelig opp, men i økende grad blir fisken anvendt til å produsere konsumprodukter, mens andelen som anvendes til mel og olje har avtatt. Det har bidratt til å øke markedsverdien av de pelagiske artene. Spesielt de siste årene har kvoten for sild falt kraftig, mens kvoten for makrell har økt. Det produseres i hovedsak rundfrossen fisk i pakker og for sild også en betydelig mengde filet som fryses og selges som halvfabrikata i ulike pakningsstørrelser. Av lodde produseres det rognlodde og lodderogn. Resterende lodde, samt biprodukter fra produksjonen av sildefilet inngår i mel- og oljeproduksjon.

Råstoffet kommer fra både den havgående ringnotflåten og kystflåten, med hovedtyngden fra de noe større fartøyene. Foredlingsindustrien har vært gjennom en kraftig struktureringsprosess, og antall produksjonsanlegg har gått betydelig ned. Det har også funnet sted en sterk konsolidering på eiersiden, og de to største eierkonstellasjonene kjøper i dag over 70 pst. av råstoffet.

Markedene for sildeprodukter finner vi i hovedsak i Russland og Ukraina. Her er fem–seks russiske kjøpere dominerende. Den spesielle situasjonen i disse landene pt. gir problemer for norsk eksport og illustrerer godt den risiko som er knyttet til at enkeltland utgjør en så stor andel av etterspørselen. Spesielt viktig for makrellen er Japan, hvor tre–fire store kjøpere er toneangivende.

7.3.3 Foredling – mel/olje

En del av råstoffet fra de pelagiske fiskeriene lar seg ikke selge til menneskemat direkte. Dette råstoffet reduseres i hovedsak til fiskemel og -olje. Mel og olje inngår som innsatsfaktorer i andre verdikjeder, spesielt som fôr til oppdrettsfisk, men også kosttilskudd og andre produkter. Denne foredlingsformen dominerte tidligere i de norsk pelagiske verdikjedene, og det var fabrikker langs store deler av kysten. Antall aktører i dette segmentet er svært få, med fem i 2011. Fusjonen mellom to av de viktigste aktørene har redusert dette ytterligere. Parallelt med veksten i oppdrettsindustrien har det vokst frem et segment som tar i mot biprodukter fra både matfiskproduksjonen og slakting/foredling. Disse reduseres til mel/proteinkonsentrat og olje. I tillegg finner vi i denne kategorien fremvekst av bedrifter som raffinerer marine oljer til bruk i ulike produkter, spesielt helsekost.

7.4 Skalldyr

Sjømatindustrien som mottar og bearbeider skalldyr er stort sett begrenset til artene reker, taskekrabbe, kongekrabbe og kamskjell. Siste året er også snøkrabbe kommet til på listen, samt at det fanges krill i Sydishavet. I 2013 ble det omsatt 21 700 tonn skall- og bløtdyr (ekskl. krill) til en verdi av 644 mill. kroner på første hånd fra norske fartøy. Reker står alene for 63 pst. av volumet og 71 pst. av verdien.

To bedrifter i Nord-Norge foredler fryst reke fra havgående trålere. Tidlig på 2000-tallet fantes det åtte bedrifter. Det mer kystnære fisket etter ferskreker finner sted langs hele kysten. I Nord-Norge går dette råstoffet til tre-fire bedrifter med ulike mottaksstasjoner eller henting med bil. Ferske reker går hovedsakelig til innenlandsmarkedet. I Sør-Norge er det to foredlingsanlegg og om lag 20 mottak som selger skallreker i egne utsalg, til grossister eller detaljister.

I nord er også kongekrabben betydningsfull. Om lag 1 000 tonn ble fisket i det kvoteregulerte fisket sesongen 2013/14 og levert hos et tyvetalls anlegg i Finnmark. De fleste av disse kombinerer med hvitfisk. Eksporten av kongekrabbe går fryst til EU, USA og Japan, eller levende til Sør-Korea.

Taskekrabbefisket er et åpent fiskeri og foregår fra Rogaland i sør til Vesterålen i nord, hvor det årlig tas 5–6 000 tonn til en verdi av 45–55 mill. kroner. Krabben landes ved om lag 20 mottak, men foredling er svært sentralisert til fire bedrifter. Tilberedte krabber selges primært innenlands, mens en del eksporteres til Frankrike, resten av EU og asiatiske land.

Kamskjell høstes ved dykking fra merkeregisterte båter i hovedsak ved Hitra og Frøya i Sør-Trøndelag. I 2013 ble det fanget 680 tonn til en verdi av 14 mill. kroner. Kamskjell eksporteres hovedsakelig ferskt til EU og Østen, eller konsumeres innenlands. En kjøper står for hoveddelen av mottak og produksjon.

7.5 Akvakultur

Fremveksten av norsk oppdrett er en suksesshistorie i norsk sjømatnæring. Norske matfiskoppdrettere solgte 1,25 millioner tonn oppdrettsfisk i 2013. Av dette utgjorde laks og ørret 99,6 pst. Resten besto i all hovedsak av torsk (ca. 3 800 tonn), kveite (ca. 1 400 tonn) og røye (ca. 300 tonn). Produksjonen av laks og ørret har vokst med nær åtte pst. årlig det siste tiåret og er fordoblet siden 2002. Til forskjell fra fiske har man i oppdrett langt større muligheter for kontroll over produksjonen.

Verdikjeden for oppdrettsfisk er illustrert i Figur 7.3, og består i hovedsak av produsenter, både av rogn, settefisk og matfisk, samt slakterier, foredlingsbedrifter og eksportører. I tillegg vil vi trekke fram betydningen av en stadig voksende næring som leverer innsatsfaktorer, utstyr og tjenester til disse bedriftene.

Kilde: Nofima

Aktivitetene i verdikjeden for laks finner i hovedsak sted i Norge, med unntak av produksjonen av protein og olje til fôret. Andelen av produksjonen som foredles ut over slakting og pakking er relativt begrenset. Dette gir imidlertid grunnlag for en betydelig aktivitet i utlandet.

Sysselsettingen i den norske verdikjeden for laks og ørret har vært i kraftig vekst de siste årene. Antall ansatte i settefisk- og matfiskproduksjon av laks og ørret har økt med nærmere 60 pst. siden 2005 og utgjør nå rundt 5 000 personer. I tillegg genererer virksomheten betydelige ringvirkninger hos underleverandører.

7.5.1 Stamfisk og settefisk

Akvakulturverdikjeden starter med hold av stamfisk. Disse inngår i avlsprogrammer for å forbedre ulike viktige egenskaper ved fisken. Fra denne høster man rogn og melke som befruktes og inkuberes. For laks og ørret er det i Norge tildelt konsesjoner for hold av stamfisk med en kapasitet for produksjon av om lag det dobbelte av rognbehovet på 664 millioner i 2013 (Andreassen m.fl. 2014)14. Eggene overføres til egne anlegg for produksjon av plommesekkyngel eller direkte til settefiskanlegg. Produksjon av settefisk krever tillatelse som også definerer antall fisk som kan produseres. I Norge er det om lag 190 settefiskanlegg som i 2013 solgte totalt 313 millioner settefisk av laks og ørret. Anleggene er spredt langs hele kysten. Det har funnet sted en betydelig konsolidering i bransjen, der både antall tillatelser og selskaper er redusert med over 40 pst. siden år 2000. Den direkte sysselsettingen i disse leddene av verdikjeden har falt noe de seneste årene, og ligger i dag på om lag 1 350 personer som utfører om lag 1 000 årsverk (Kilde: Fiskeridirektoratet).

Laksefisk lever i ferskvann i disse første fasene av produksjonen. Når den smoltifiserer, er den klar for overføring til sjøanlegg. Dette skjer vanligvis med brønnbåttransport.

7.5.2 Matfisk

Laksefisken overføres i all hovedsak til merdanlegg av ulike typer. Her holdes den frem til den slaktes. Det kreves konsesjon for drift av lakseoppdrett, og i Norge var det i 2013 gitt om lag 959 tillatelser fordelt på 158 selskap. Flere av disse er samlokalisert, slik at antall anlegg er betydelig færre, og som settefiskanleggene er produksjonslokalitetene spredt fra Agder til og med Finnmark. Avhengig av selskapenes produksjonsstrategi og markedsforhold vokser fisken i anleggene fra ett til to år. I 2013 ble det slaktet om lag 1,25 millioner tonn laksefisk (rund vekt).

Sysselsettingen i matfiskleddet var i 2013 om lag 4 150 personer og om lag 3 400 årsverk. Her har sysselsettingen vært i betydelig vekst de seneste årene.

Som de fiskerirelaterte verdikjedene har oppdrett også vært gjennom store konsolideringsprosesser. Fra en situasjon der aktører bare kunne eie en konsesjon, produserer i dag de tre største aktørene over 40 pst. av laksen i Norge, samtidig som de har betydelig produksjon i andre land. I matfiskproduksjon har antall konsesjoner økt med 20 pst., men antall selskaper som eier disse er halvert.

7.5.3 Slakteri og foredling

Slakteklar fisk føres generelt med brønnbåt til egne slakteri, hvor fisken avlives og prosesseres. I hovedsak pakkes fisken i kasser og sendes fersk ut av landet, men noe fisk videreforedles til halvfabrikata eller sluttprodukt i Norge. I utlandet blir en betydelig del av fisken videreforedlet før den blir solgt til sluttbruker gjennom ulike markedskanaler. Mellom 10 og 15 pst. av laksen foredles i Norge, og denne andelen har vært relativt stabil. I all hovedsak er videreforedlingen fersk og fryst filet, mens produkter med høyere bearbeidingsgrad, eksempelvis røkt laks, utgjør svært lite.

Spesielt sterk har konsolideringen vært på slakterisiden, der antall slakteri er redusert med 60 pst. Det er også vokst frem en struktur med sterk grad av vertikal integrasjon fra smolt til slakting. Samtidig har antall sysselsatte i slakteriene økt med om lag 25 pst., til tross for den kraftige rasjonaliseringen med færre og større anlegg. I dag er det sysselsatt omkring 3 200 personer ved de 50 slakteriene, hvorav over 2 000 er sysselsatt i slakteprosessen. De øvrige 1 200 er sysselsatt i avdelinger som produserer filet, som halvfabrikata eller ferdigvare, noe stadig flere av slakteriene gjør. I tillegg består verdikjeden av et 20-talls bedrifter som driver videreforedling av laks, og ørret og som sysselsetter i overkant av 700 personer. Det betyr at slakting og foredling av laks og ørret sysselsetter nærmere 3 900 personer. Det representerer over 35 pst. av alle personer sysselsatt i norsk sjømatindustri.

7.6 Marint restråstoff

Fiske og oppdrett gir opphav til store mengde biprodukter som utnyttes i større eller mindre grad av verdikjedene omtalt ovenfor. Stiftelsen RUBIN arbeidet for økt og lønnsom utnyttelse av biprodukter i fiskeri og oppdrettsnæringen, og virket i årene 1992–2012. FHF har tatt over RUBIN sitt arbeid på dette feltet. Det utarbeides årlige varestrømsanalyser – den siste i 201415. Status i 2013 viste at av totalt 867 000 tonn biråstoff, ble ca. 69 pst. utnyttet. Det aller meste av det som ikke utnyttes (260–280 000 tonn) er fra hvitfisksektoren, mens laks- og pelagisk sektor ivaretar nesten alt av biprodukter. Når det gjelder bruken av biråstoff så viser oversikten fra 2013 at om lag 13 pst. går til konsumprodukter, det øvrige er fôringredienser (oljer, proteiner, premikser/tilskudd).

Digre m.fl. (2014) viser til to hovedområder for økt utnyttelse av restråstoff: I første rekke å få økt utnyttelse innen hvitfisk – i hovedsak gjennom å få til land hoder og slog i en best og ferskest mulig tilstand. Det andre er å øke andelen av restråstoffet som går til konsumprodukter med høyere pris og lønnsomhet. I tillegg vil en høyere foredlingsgrad i Norge – i alle verdikjedene – føre til at mer restråstoff blir tilgjengelig (gjennom avskjær o.l.). En hovedårsak til at så lite restråstoff i hvitfisksektoren ivaretas er lønnsomhetsaspektet. Det er kostnader knyttet til å sortere, ivareta og lagre restråstoff om bord, f.eks. i fabrikktrålere med ombordproduksjon eller frysetrålere som leverer sløyd hodekappet vare. Digre m.fl. (op. cit.) viser til at det kan dreie seg om kr 3 – 3,50 per kilo restråstoff. For restråstoff i dag betales opp mot kr 2,50 per kilo for god vare, mens fartøyene trenger kr 4 – 4,50 per kg for å få lønnsomhet. Et annet spørsmål er lagringskapasitet. Tidligere kapasitetsregler for flåten, gjennom for eksempel m³-grenser for lasterom, kan også sette grenser for hvor mye som tas i land av slog og hoder.

Også på landsiden utnyttes ikke alt restråstoffet etter levering, blant annet som følge av at det ikke fins marked som er villig å betale tilstrekkelig for restråstoffet, eller fordi det ikke er rom for ivaretakelse i en hektisk mottakssituasjon. Utviklingen i hvitfiskmottak, mot større innslag av sløying i land, kan nok i fremtiden fasilitere at mer av restråstoffet bringes på land og blir mulig å utnytte. Men da må barrierer som usikkerheten rundt omregningsfaktor avklares. Dette for å unngå ineffektiviteter der flåten blir liggende i kø og sløyer fangsten før landing.

I rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» (Anon., 2012)16 pekes det på det verdiskapingspotensial som ligger i økt norsk videreforedling, under forutsetning av lønnsomhet, også slik at verdien i restråstoffet realiseres. En utvikling i retning av bedre betalingsvilje for restråstoffet, gjennom at anvendelsen kanaliseres til ingrediensindustrien og produksjon av marine proteiner og oljer, eller til konsumprodukter fra hode, lever, rogn, melke og mager, vil underbygge større verdiskaping på dette feltet. Dette tilsvarer de forhold som Winther m.fl. (2011)17 viser til i laksenæringen, hvor en nødvendig forutsetning for at restråstoffet utnyttes er at det gir merverdi til driften. I dag ser vi at det meste av restråstoffet i laks utnyttes, og gir lønnsomhet for de som har satset (eksempelvis Nutrimar AS og Nordlaks-konsernet).

Kilde: Driftsundersøkelsen for fiskeindustrien, Nofima

7.7 Lønnsomhet og verdiskaping

Lønnsomhet er et svært viktig mål for bedrifter. Uten tilfredsstillende lønnsomhet står bedriftens overlevelse i fare. Den indikerer også hvor attraktivt det er å etablere seg eller utvide kapasiteten i en næring. For samfunnet representerer disse effektene en viktig omfordelingsmekanisme for ressursene. Lønnsomhetsmålene indikerer også konkurranseevnen til bedriften. I dette delkapitlet skal vi ta for oss lønnsomhetsutviklingen i norsk sjømatindustri. Vi vektlegger her situasjonen i foredlingsindustrien, men vil også komme inn på forholdene i andre ledd i verdikjeden, spesielt primærproduksjonen. Denne sammenlignes med annen norsk og utenlandsk næringsmiddelindustri.

Hvordan lønnsomhet måles og sammenlignes er ikke trivielt, og det finnes et vell av ulike lønnsomhetsmål. Hvilket som bør anvendes avhenger av hvilken problemstilling som ønskes belyst og hvilke data som er tilgjengelig. For utvalgsarbeidet er avkastning på investert kapital et godt mål for lønnsomhet fordi det gir relativt god mulighet for sammenligning med andre bransjer og andre land. Hvilket krav som skal stilles til avkastningen representerer imidlertid større analytiske utfordringer enn beregningen av avkastning, og i praksis anvendes et sett med ulike metoder for beregning av krav. I økonomisk teori er kapitalverdimodellen vel ansett. Her antas det at kravet påvirkes av risikofri rente og risiko i bedriften. Her er risiko ansett ut fra en veldiversifisert investors ståsted og inkluderer bare systematisk risiko. Dersom det antas at bedriften har gjennomsnittlig risiko, vil et rimelig avkastningskrav i dag være i underkant av 10 pst.

7.7.1 Norsk sjømatindustri

I Norge har vi relativt god oversikt over økonomiske forhold i foredlingsleddet av norsk sjømatindustri. Nofima har siden 1977 årlig samlet inn, analysert og publisert relevante data og informasjon. I figur 7.4 og 7.5 har vi presentert totalkapitalrentabiliteten for ulike segmenter av foredlingsindustrien i perioden 1992 til 2012 i form av tre års sentrert glidende gjennomsnitt. Bare klippfisk og tørrfisk har gitt avkastning i nærheten eller over 10 pst. over tid. De øvrige segmentene har bare korte perioder der de er i nærheten av dette målet.

Kilde: Driftsundersøkelsen for fiskeindustrien, Nofima

7.7.2 Annen norsk næringsmiddelindustri

Norsk næringsmiddelindustri er en av de største industrigrenene i Norge. Ser vi bort fra sjømat og drikkevarer sysselsetter denne næringen over 33 000 personer og hadde i 2013 driftsinntekter på over 95 mrd. kroner. Næringen har to store og dominerende aktører. Nortura og Tine står til sammen for 43 pst. av omsetningen og 37 pst. av sysselsettingen i næringen. Disse aktørene nyter godt av omfattende næringsstøtte og importvern.

Lønnsomheten i øvrig næringsmiddelindustri synes å være både større og preget av mer stabilitet enn i sjømatindustrien. Det siste tiåret har næringen hatt et driftsresultat (EBIT) på 4,5 pst. av driftsinntektene, mot under to pst. i sjømatindustrien. Totalkapitalrentabiliteten har ligget på 9–10 pst., mot under sju pst. i sjømatindustrien.

Kilde: Hagstofa Islands og Nofima

7.7.3 Utenlandsk sjømatindustri

Det mangler i stor grad et datagrunnlag for å sammenligne lønnsomheten i norsk og utenlandsk sjømatindustri. Unntaket er Island, der det gjøres årlige lønnsomhetsanalyser av et utvalg bedrifter innen fiskeri og fiskeforedling. Industristrukturen på Island, med stor grad av vertikal integrering, gjør det imidlertid vanskelig å måle kapitalavkastning isolert til foredlingsleddet. Vi kan derfor bare sammenligne resultatmarginer.

Kilde: Hagstofa Islands og Nofima

Den islandske fiskeforedlingsindustrien har det siste tiåret gjennomgående kunnet vise til langt høyere marginer enn industrien i Norge. Forskjellene har vært særlig store de fem siste årene. Island ble hardt rammet av finanskrisen i 2008. Den islandske kronen svekket seg kraftig og industrien gikk på store valutatap som følge av at industrien i stor grad hadde sine lån i fremmed valuta. For driften ga imidlertid en svakere islandsk krone styrket konkurranseevne og økte marginer.

Tall fra næringsmiddelindustri i noen sentraleuropeiske land18 (Frankrike, Tyskland, Spania, Italia, Portugal, Polen og Belgia) viser at lønnsomheten her ligger på omtrent samme nivå som i øvrig næringsmiddelindustri i Norge. I gjennomsnitt hadde næringsmiddelindustrien i disse europeiske landene et driftsresultat på 4,2 pst. av driftsinntektene det siste tiåret. Industrien hadde imidlertid svakere totalkapitalrentabilitet, i gjennomsnitt vel seks pst. i samme periode. Det er tre til fire prosentpoeng lavere enn i Norge.

8 Muligheter og utfordringer for norsk sjømatindustri

Dette kapitlet drøfter muligheter og utfordringer for norsk sjømatindustri knyttet til det globale sjømatmarkedet, det norske arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet. Norsk sjømatindustri er internasjonalt konkurranseutsatt og eksporterer mer enn 95 pst. av produksjonen til om lag 150 nasjoner over hele verden. Til tross for fiskeri- og havbruksnæringens rolle som en av Norges største eksportnæringer, er bidraget til bruttonasjonalprodukt og sysselsetting ikke større enn om lag en pst. Til sammenligning utgjør fiskeri- og fiskeforedling på Island om lag ti pst. av BNP og fire pst. av sysselsettingen.

Til grunn for næringens muligheter ligger ressursene som finnes i norske farvann og kompetansen som er opparbeidet i å forvalte, høste og produsere sjømat fra disse ressursene. For at Norge i fremtiden skal kunne produsere og markedsføre «sjømat fra rene, klare norske farvann», er vi avhengige av at vi ivaretar og forvalter denne ressurstilgangen og de underliggende økosystemene på et bærekraftig vis. Tilgang til ressursene og produktive farvann er også det sentrale konkurransefortrinn til norsk fiskeri- og havbruksnæring, og for å utnytte dette fortrinnet er næringen avhengig av kompetent arbeidskraft og lønnsomme investeringer i alle ledd av verdikjedene.

Norsk sjømatindustri påvirkes av de samme trendene som øvrige sjømatnasjoner, der sjømat over tid er blitt en stadig mer integrert del av internasjonal matvarehandel. Dette og andre faktorer medfører både utfordringer og muligheter i fremtiden. De følgende delkapitlene tar for seg noen sentrale utviklingstrekk med implikasjoner for norsk sjømatnæring.

8.1 Global befolkningsvekst og demografiske endringer

Etter 1990 har veksten i sjømatproduksjonen hovedsakelig kommet fra akvakultur, og i dag står denne for om lag halvparten av all sjømat til humant konsum19. Dette er også forventet å øke til over 60 pst. innen 2030. Hittil er det i første rekke Kina som har vært bidragsyteren til akvakulturøkningen sammen med andre asiatiske land, der karpe, tilapia og pangasius er hovedartene. For villfanget fisk anslås det bare en begrenset vekst, men mer kan gå direkte til humant konsum og ikke til produksjon av fiskemel og -olje. Forutsetningen for vekst fra villfisk er at bedre forvaltning fører til redusert overfiske, utkast og ulovlig bifangst.

FN anslår verdens befolkning til å øke fra dagens nivå på 7,3 mrd mennesker til henholdsvis 8,1 mrd i 2025 og 9,6 mrd i 2050. Brorparten av veksten kommer i utviklingsland. Sjømat – med høy næringsverdi – kan spille en viktig rolle for å sikre tilgangen til næringsrik mat for en økende befolkning. I dag utgjør sjømat en liten del av den globale matproduksjonen, men med stort press på dagens jordbruksareal vil befolkningsveksten innebære økt etterspørsel etter sjømat.

I befolkningsfremskrivingene forventes også et mye sterkere urbaniseringstrykk langs kystområdene på globalt nivå. Det kan innebære at norske sjømatprodukter kan nå frem til flere konsumenter gjennom enklere distribusjonskjeder som muliggjør en ubrutt kjøle-/fryselinje. Dreining av konsumet i retning av større etterspørsel etter «fast-food» og «convenience»-produkter stiller samtidig krav til større bearbeiding og ferdigstilling i konsumentforpakninger som er enkle og raske å tilberede. Ser vi på dagens eksport (og innenlandsk konsum) av norsk sjømat, så utgjør slike produkter bare en liten del.

Alle disse faktorene indikerer økt etterspørsel etter sjømat. Hvordan dette vil slå ut for norske sjømatprodusenter er imidlertid usikkert.

8.2 Internasjonal konkurranse i sjømatmarkeder

Teknologiske endringer i produksjon og distribusjon har ført til at det globale sjømatmarkedet har blitt stadig mer integrert. Flere globale forhold og trender påvirker det globale sjømatmarkedets struktur og konkurransesituasjonen til den norske sjømatnæringen.

Produksjonskapasiteten i u-land innen akvakultur og bearbeiding av sjømat ekspanderer. Det benyttes billig arbeidskraft, kapital og moderne teknologier fra i-land, og man tilpasser seg internasjonale standarder (HACCP m.m.). Resultatet er at U-landenes eksport av sjømatprodukter har økt vesentlig raskere enn i-landenes eksport de siste 20 årene.

Teknologiske framskritt innen fiskegenetikk, fôr og utfôring, medisinering og andre nøkkelteknologier gir økt global akvakulturproduksjon og økt diversitet av arter som blir tilbudt. God tilgang på kapital forsterker denne trenden. Det kan forventes en fortsatt økning i produksjonen av arter med lavere eller sammenlignbare kostnader med norske fiskerier. Denne vil også omsettes i globale distribusjonssystemer og slik i varierende grad konkurrere med norske produkter.

Det foregår en interkontinental konkurranse på frossent råstoff og ferdige frosne sjømatprodukter. Transportkostnader på 1–2 kr/kg for frosne produkter mellom ulike verdensdeler gjør at transportavstand ikke representerer en betydelig ulempe for kjøpere og selgere som er langt fra råstoffkilder og markeder. For ferske sjømatprodukter har produsenter som kan frakte disse til markedet med bil eller båt i løpet av noen få dager, med transportkostnader på 1–3 kr/kg, et vesentlig konkurransefortrinn. For produsenter som er avhengig av flyfrakt ligger kostnadene ofte i størrelsesorden på 7–15 kr/kg.

For en rekke sjømatprodukter vil bearbeidingsbedrifter som er lokalisert nær rimelig arbeidskraft ha konkurransefortrinn. Dette kan skyldes (1) at råstoffets beskaffenhet forhindrer effektiv maskinell prosessering (f.eks. ujevn størrelsesfordeling), og (2) at man ofte produserer små serier av en type produkter som er vanskelige å automatisere (f.eks. marinerte sildeprodukter). For en rekke value added-produkter vil bearbeidingsbedrifter som befinner seg nær sluttmarkedet ha konkurransefortrinn. Dette kan skyldes (1) behov for kontinuerlig oppdatert kunnskap om spesifikke nasjonale/regionale/kundekrav, (2) krav til høy fleksibilitet og små serier av regionalt/nasjonalt/kundetilpassede produkter, (3) kort levetid til produktet.

Den globale havbruksnæringens evne til å tilfredsstille kundekrav setter i økende grad også premisser for krav til fangstbaserte verdikjeder globalt. Sjømat fra oppdrettssektoren og fangstsektoren havner i de samme diskene i dagligvarekjedene. De profesjonelle kjøperne ønsker også for villfisk større grad av forutsigbarhet når det gjelder volum, regularitet og timing i leveransene, mer uniform kvalitet på sjømaten og bedre dokumentasjon på flere områder.

Hvitfisksektoren er et eksempel på en sektor som inntil nylig var dominert av villfanget fisk. De senere årene har oppdrettsarter som tilapia og pangasius penetrert markedet med betydelige volum. Også før oppdrettsfisken kom inn var det betydelig dynamikk i hvitfiskmarkedet. «Nye» hvitfiskarter trådte inn i markeder som inntil da hadde vært dominert av torsk, hyse og sei. Dette skyldtes innovasjoner i både fangst og transportteknologier, blant annet fryseteknologi på fiskefartøyer og på land. Etter år 2000 kom imidlertid oppdrettsfisk for fullt inn i hvitfiskmarkedet, for eksempel tilapia i USA og pangasius i Europa. Deres vekst skyldes god kontroll med produksjonsprosessen, konkurransedyktige produksjonskostnader og evne til å betjene krevende kunder i i-land med store mengder av uniform kvalitet.

Konsekvensen er at den viktigste norske hvitfiskarten – torsk – i dag er en relativt dyr hvitfisk som må posisjonere seg med unike egenskaper sammenlignet med andre hvitfiskarter hos konsumentene. Samtidig må den tilpasse seg billigere hvitfisk fra oppdrett når det gjelder for eksempel leveringsdyktighet på volum, kontinuitet og uniform kvalitet.

8.3 Markedsadgang

Norge er et lite land som i betydelig grad er avhengig av handel med utlandet for opprettholdelse av velferdsnivået. Utenrikshandelen er spesielt viktig for våre sjømatprodukter, da produksjonen er langt større enn den innenlandske etterspørselen. I 2013 ble det eksportert 2,3 mill tonn sjømat fra Norge til en verdi av 61 mrd. kroner til om lag 150 nasjoner. EU er den aller største mottakeren og står for 59 pst, av eksportverdien, foran Russland og Japan med henholdsvis 11 og fire pst. Det er også et stort antall nasjonale markeder hvor sjømatnæringen eksporterer små kvantum, men hvor det kan være betydelige ekspansjonsmuligheter for norske sjømatprodukter i fremtiden.

Forutsigbare og gode vilkår for internasjonal handel er viktig både for sjømatbedriftene og verdiskapingen disse genererer. Veksten i etterspørselen etter norske sjømatprodukter avhenger av (a) reduksjoner i handelsbarrierer i eksisterende markeder og (b) åpning av «nye» markeder som norsk sjømatnæring i liten grad har vært inne i. Norske myndigheter kan i prinsippet bidra gjennom bilaterale avtaler med importland, avtaler med EU/EØS og påvirkning rettet mot verdens handelsavtale (WTO).

8.4 Markedsføring

Den fremtidige veksten i verdiskapingen til den norske sjømatindustrien avhenger delvis av dens evne til å øke konsumentenes etterspørsel etter næringens produkter gjennom markedsføring. Vekst i verdens befolkning og inntekt per capita vil generelt bidra til økt etterspørsel etter sjømat, herunder også norsk sjømat. Vellykket markedsføring av sjømatprodukter fra Norge vil bidra til ytterligere vekst i etterspørselen som reflekteres i pris og omsatt mengde.

For norsk sjømatnæring er sentrale spørsmål (1) hvem som skal investere i markedsføring – individuelle selskap og/eller næringen i fellesskap, (2) hvilke typer markedsføringstiltak det skal investeres i – reklame, PR, etc., (3) mot hvilke målgrupper – konsumenter eller bedriftskunder, og (4) hvor store investeringer som skal foretas.

Et vesentlig spørsmål for sjømatnæringen er altså fordelingen mellom individuelle selskaps markedsføring av egne produkter (ofte kalt «merkevarebygging») og næringens felles markedsføring av næringens produkter. Når en næring går sammen om å drive felles markedsføring av sine produkter gjennom et markedsråd, kaller vi dette generisk eller fellesmarkedsføring. Hensikten er å samle felles ressurser og å gjennomføre en samlet markedsføringsstrategi. For næringsmidler er andelen generisk markedsføring liten sammenlignet med det som benyttes på merkemarkedsføring.20 I USA, der denne typen ordninger har sin opprinnelse, deltar en høy andel av alle landbruksprodusenter i ett eller flere markedsråd. Grunnen er at en betydelig andel av produsentene har sett fordelene i det å drive felles markedsføring. Den potensielle nytten en kan ha av generisk markedsføring avhenger av markedsstruktur og økonomiske rammebetingelser i industrien.

Forskning har vist at slike markedsordninger virker best når produktet som markedsføres er relativt homogent på tvers av produsentgrupper. Produktet bør ikke ha en ekstrem grad av merkedifferensiering, selv om forskning har vist at generisk og merkemarkedsføring kan fungere side om side. Bransjen må koordinere og utnytte de produktkarakteristika som blir markedsført gjennom den generiske ordningen. Industrien bør ikke være monopolisert med få store aktører som kan ha målsetninger som ikke er sammenfallende med resten av industrien. Finansieringen gjennom en markedsavgift må sørge for at alle deltar, men også har mulighet til å nyte godt av ordningen.

Norges sjømatråd er et statsaksjeselskap eid av Nærings- og fiskeridepartementet. Sjømatrådet har som målsetning å øke verdiskapningen i fiskeri- og havbruksnæringen gjennom bl.a økt etterspørsel av norsk sjømat, både innenlands og i våre eksportmarkeder. Et av virkemidlene for økt etterspørsel er generisk markedsføring. Virksomheten til Sjømatrådet er finansiert fullt ut av sjømatnæringen, gjennom en eksportavgift fastsatt med hjemmel i fiskeeksportloven som trådte i kraft 1. juli 1991. Markedsavgiften er på 0,75 pst. på eksporten av norsk fisk og sjømat. For bearbeidede produkter er markedsavgiften 0,2 pst. Det er altså eksportleddet som betaler inn avgiften, mens det er samfunnet og hele næringen, fra fisker/oppdretter til produsent og eksportør som skal nyte godt av ordningen.

Generisk markedsføring er forskjellig fra merkemarkedsføring på flere plan. Den viktigste forskjellen er innretningen på budskapet. Merkemarkedsføring gjennomføres av en bedrift i den hensikt å gi konsumenter informasjon om merket, ofte i konkurranse med nære lignende produktmerker. Målsetningen er å oppnå mersalg som er større enn kostnaden med markedsføringen, eller å oppnå en økt markedsandel for sitt merke. Et klassisk eksempel er Coca-Cola som ønsker å øke salget av sine produkter sett i forhold til andre produsenter av cola. Den primære hensikten med generisk markedsføring er å øke den overordnede eller aggregerte etterspørselen etter produktgruppen, generelt gjennom en mer langsiktig etterspørselsrespons.

På denne måten skal generisk markedsføring omfatte alle produkter i bransjen, også private merker, uten å markedsføre spesifikke merker. Et eksempel fra USA er melkeprodusenter som finansierer generisk markedsføring som har til hensikt å få konsumentene til å drikke mer melk eller spise mer ost. Samtidig markedsfører de ikke spesifikke merker av ferdigprodukter. Hensikten med den generiske markedsføringen er å få mer melk gjennom produksjonssystemet, og å oppnå en høyere pris på den melken de produserer.

Sjømatrådet føyer seg altså inn i rekken av markedsråd som investerer i generisk markedsføring på konsumentnivå for å øke etterspørselen og verdiskapningen på bransjenivå. Det spesielle med norsk sjømatnæring er at mer enn 95 pst. av produksjonen eksporteres og konsumeres i eksportmarkedene. Dette er en av grunnene til at finansieringen av markedsinvesteringene gjennom markedsavgiften er lagt til eksportleddet. En del av avgiften dekkes da av importleddet og konsumentene i eksportmarkedet gjennom en mekanisme kalt «skatteoverføring.»

Finansieringen av ordningen er altså gjennom en avgift på omsetningen på eksportleddet. Avgiften gjør at kostnadene til industrien øker. All økonomisk teori tilsier dermed at en økonomisk evaluering av et markedsråd skal gjøres på et makronivå i et markedsmessig nytte/kostnadsperspektiv. Slike økonomiske evalueringer vil være en viktig del grunnlaget for vurderinger av den generiske markedsføringen av norsk sjømat. Samtidig vil det være slik at individuelle selskaper vil ha ulik nytte av den generiske markedsføringen, blant annet grunnet forskjeller i deres evne til å bygge egne merkevarer. Nytten for individuelle selskap og næringen som helhet vil også være knyttet til hvilken type virkemidler som brukes i den generiske markedsføringen, og hvem som er målgruppene.

8.5 Krevende kunder i matvareindustrien

De internasjonale sluttmarkedenes økende krav til leveranser av sjømat representerer en viktig driver for oppgradering gjennom verdikjeden. Det hersker liten tvil om at kundene i matvaresektoren internasjonalt har blitt mer krevende over tid. Dette gjelder spesielt moderne distribusjonskanaler i industriland, men i økende grad ser vi også dette i u-land som bygger distribusjonskanaler etter modell fra vesten. Disse økte kravene fordrer ofte tiltak og innovasjoner i flere ledd i verdikjeden – fiskere og oppdrettere, deres leverandører, bearbeidingsbedrifter, eksportører og transportører. Videre må innovasjoner ofte skje i samarbeid mellom to eller flere ledd i verdikjeden.

Økt skalaøkonomi i supermarkedsleddet pga fremskritt i bruk av informasjonsteknologi i distribusjonssystemer og lagerstyring har gitt større konsentrasjon i dagligvareleddet. Den høye konsentrasjonsgraden i flere land har betydning for den relative forhandlingsmakten mellom kjedene og deres leverandører.

Sluttkjøpere, f.eks. dagligvarekjedene, stiller en rekke eksplisitte og implisitte krav til sine leverandører av fisk. Kravene kan grupperes som i tabell 8.1.

Denne listen indikerer at verdikjeder for sjømat ofte må tilfredsstille et bredt spekter av krav for å være leveringsdyktig. Leverandører av sjømat skal ikke bare levere et fysisk sjømatprodukt, men også et sett med tjenester til industrielle kunder. Disse tjenestene inkluderer blant annet volum, tidspunkt, frekvens, fleksibilitet og effektiv distribusjon. Dette medfører behov for tilpasninger innen hvert enkelt ledd i verdikjeden, men også koordinering mellom etterfølgende ledd i form av informasjon og kontroll.

Ikke alle markedssegmenter er like krevende. Selv innenfor dagligvaresegmentet er kjøperne heterogene når det gjelder hvilke krav de stiller til sine leverandører. Det som er helt klart er at kundekravene til sjømatsektoren generelt har økt over tid. Dette skyldes primært tre forhold:

• økende størrelse og kjøpermakt til dagligvarekjedene kombinert med at disse kjøper en økende andel av fisken,

• teknologiske/organisatoriske endringer i flere ledd i verdikjeden som har økt kjøpernes mulighet til å få innfridd større krav på en rekke områder og

• økt konkurranse mellom tilbydere av sjømatprodukter.

Heterogeniteten mellom sluttkunder når det gjelder krav til leverandører har følgende implikasjoner:

• Omfanget av spesifikke investeringer i ulike ledd i verdikjeden og transaksjonskostnader mellom etterfølgende ledd vil variere, avhengig av hvilke sluttkunder som skal betjenes.

• Det er ikke én optimal modell for den økonomiske organiseringen av verdikjeder, f.eks. når det gjelder omfanget av horisontal integrasjon i ulike ledd i verdikjeden og form for vertikal koordinering mellom ulike ledd.

Dagligvarekjedene har ulike leverandørstrategier for sjømatprodukter. De fleste vil ha flere leverandører, fordi man ønsker konkurranse mellom leverandørene og fordi få leverandører kan levere et bredt spekter av arter og sjømatprodukter. For oppdrettslaks, hvor enkelte leverandører kan dekke hele kjedens behov for visse produktformer, vil de gjerne ha mer enn en leverandør av hensyn til konkurranse og leveringssikkerhet. I enkelte tilfeller har også supermarkedskjedene etablert egen foredlingsindustri.

Hvilke leverandører kan oppnå konkurransefortrinn til store kjeder? Et forsøk på et generelt svar er at det er leverandører som kan tilby:

1. En pris som er stabil og på et fornuftig nivå relatert til produktets posisjon hos konsumentene, dvs. betalingsvilje.

2. Forutsigbare tilførsler av (ofte) store kvanta av uniform kvalitet, slik at konsumentene kan forvente å finne produktet i hyllene, og at innkjøps- og distribusjonssystemet til dagligvarekjeden ikke blir «stresset», men blir utnyttet effektivt.

3. Et tilstrekkelig bredt produktspekter som gir samdriftsfordeler («economies of scope») som muliggjør effektiv utnyttelse av innkjøps- og distribusjonssystemet til dagligvarekjeden.

Verdien av leverandører som kan tilby disse elementene (1)-(3) for dagligvarekjeden ligger ofte vel så mye i kostnadsbesparelser som i økt inntekt. Det synes også som disse leverandørene får dele den økonomiske gevinsten med dagligvarekjeden. Dersom leverandøren har mulighet til å levere til flere kjeder, og det er stor avstand til konkurrerende leverandørene når det gjelder «pakken» (1)-(3), så er det uansett økonomisk rasjonelt for kjeden å dele gevinsten for å beholde den beste leverandøren.

I norsk sjømatnæring er det ofte mye oppmerksomhet rettet mot det fysiske produktet (grad av bearbeiding, innpakning, reklame og andre markedsføringstiltak) når muligheter for økt fortjeneste vurderes. Det er viktig å merke seg at mulighetene for leveranser til dagligvarekjeder ligger i hvilken grad leverandørene klarer å få til en distribusjon som gir økonomisk effektivitet gjennom forutsigbarhet og skalafordeler for både leverandør og kjede.

Tidligere i dette kapitlet har vi pekt på at sluttkjøpere stiller en rekke krav til leverandører av matvarer, og at kravene vil variere mellom ulike sluttkjøpere. Mer generelt kan vi skille mellom «krevende» og «lite krevende» markeder. Markedet kan her være et land, et markedssegment innenfor et land (f.eks. dagligvaresegmentet, foodservice-segmentet) eller markedet for et produkt i et land/segment (fiskeart eller fiskeprodukt). I realiteten er det en glidende overgang på en kontinuerlig skala mellom «krevende» og «lite krevende» markeder, og det er en rekke dimensjoner (faktorer) som bestemmer om et marked er krevende eller lite krevende. Dette anskueliggjøres i tabell 8.2.

Store deler av det vest-europeiske og nord-amerikanske dagligvaremarkedet kan plasseres i kategorien «krevende». Det samme gjelder en økende andel av food-service sektoren. I Øst-Europa og Russland er bildet mer sammensatt. Urbane områder har kommet lenger enn en del rurale regioner. Land som f.eks. Polen og Tsjekkia er mer krevende markeder enn f.eks. Ukraina. Selv om det i dag er store forskjeller mellom land når det gjelder andelen av krevende markeder, er det en global trend at andelen krevende markeder øker.

8.6 Leverandører i den internasjonale matvareindustrien

Sjømatnæringen er en del av en større internasjonal matvareindustri. Denne består av svært ulike aktører, fra fattige bønder i u-land til næringsmiddelgiganter som Nestle, Kraft og Unilever. For de fleste verdikjedene i den internasjonale matvareindustrien ender stadig mer av produktene til slutt i hyllene til store, ofte multinasjonale, dagligvarekjeder. Det betyr at de står overfor noenlunde samme kundekrav.

Figur 8.1 viser internasjonale dagligvarekjeder og noen typer leverandører – næringsmiddelgiganter, landbrukskjøttgiganter, bredsortiments sjømatforetak, lakseselskap og sjømatindustribedrifter. Disse leverandørene er svært forskjellige når det gjelder interne ressurser og tilgang til eksterne ressurser. På kunnskapssiden representerer de svært ulike modeller, som vi skal komme tilbake til. Selskapenes evne til å rekruttere ulike typer spisskompetanse innen ledelse, produksjon og markedsføring, og skape attraktive karriereveier for denne spisskompetanse, er svært ulike. Videre er de svært ulike når det gjelder interne FoU-ressurser og evne til å bruke og styre ekstern FoU. For noen leverandører står innovasjon gjennom investeringer i FoU sentralt i strategien, mens for andre leverandører har dette en mer perifer rolle.

Næringsmiddelgigantene, som Nestle, Kraft og Unilever, har utviklet konkurransefortrinn på flere områder. De har en effektiv sourcing og begrenset risiko knyttet til råstoff. Selskapene kjøper råstoff fra et stort antall produsenter, og bruker også en rekke kontraktsformer og finansielle instrumenter for å redusere risikoen. Videre legger de mye verdier inn i produktene gjennom bearbeiding og markedsføring slik at kostnadsandelen til råstoffet blir liten.

Gigantene investerer enorme ressurser i markedskunnskap, produktutvikling og markedsføring. Det som kjennetegner de store i produktutvikling er ikke at de lykkes hver gang med nye produkter, men at de har råd til å jobbe systematisk og langsiktig med å utvikle og lansere nye produkter. De bruker typisk en til tre pst. av sine salgsinntekter på flere hundre mrd. kroner på FoU og typisk over ti pst. av salgsinntektene på reklame og promosjonstiltak.

Ledende varemerker, som er manifestasjonen av investeringene i markedskunnskap, produktutvikling, markedsføring og distribusjonsapparat er viktige for disse selskapene. Disse varemerkene må kjedene ha fordi konsumentene forventer å finne dem i hyllene. Et ledende varemerke kan typisk gi en omsetning på i størrelsesorden ti mrd. kroner.

En annen interessant gruppe med selskaper er de store leverandørene av kjøttprodukter. Dette er en nokså sammensatt gruppe med selskaper, fordi den består både av selskap som har sitt utspring i landbrukssamvirkene og rene investoreide selskaper. Selskapene omsetter typisk for flere titalls mrd. kroner. I denne gruppen finner en f.eks. et selskap som Danish Crown, en av verdens største eksportører av kjøtt, med en omsetning på flere titalls mrd. DKK og ca. 25 000 ansatte. I denne kategorien er også amerikanske selskaper som Tyson Foods og Goldkist.

Felles konkurransefortrinn for selskapene er høy grad av kontroll med råstofftilførselen, blant annet gjennom avanserte og langsiktige kontrakter med bøndene. Selskapene driver betydelig produktutvikling, hvor de påvirker kvalitetsattributtene til kjøttet gjennom FoU på genetikk, FoU på fôr og omfattende samarbeid med bøndene. Dette gjør at de kan levere differensierte produkter av uniform og høy kvalitet. Videre har de en effektiv bearbeiding og distribusjon hvor de utnytter skalafordeler. Selskapene leverer et vidt spekter av produkter, fra oppskårne kjøttstykker for videre bearbeiding til ferdige konsumentpakker med høy bearbeidingsgrad.

Kjøttgigantene har ikke samme lønnsomhet som næringsmiddelgigantene, og den avhenger delvis av om selskapene er bondeeid eller investoreid. Lønnsomheten er imidlertid betydelig høyere og mer stabil enn generelt for norske sjømatindustribedrifter.

Det har også utviklet seg en type selskaper i sjømatnæringen, som kan betegnes som «bredsortimentsforetak» på sjømat. Bredsortimentsforetakene har en omsetning i størrelsesorden en til ti mrd. kroner. Blant de mest synlige er Iceland Seafood International og Young’s Seafood. Selskaper i denne kategorien eier ofte litt fiskeressurser, men kjøper det meste av fisken i spotmarkeder og gjennom mer langsiktige avtaler. Disse selskapene er rene distributører av noen produkter, men de bearbeider også en rekke produkter. De utvikler spisskompetanse på:

1. «global sourcing» av sjømat,

2. tilpasning til krav til dagligvarekjedene,

3. trender i konsumentetterspørsel og

4. produktutvikling.

De utnytter «economies of scope» (samdriftsfordeler) i alle ledd de er inne i, som innkjøp, bearbeiding og distribusjon. Den store bredden mht. leverandører, fiskeslag, fiskeprodukter gjør at bredsortimentsforetak bærer mindre økonomisk risiko enn de typiske mer spesialiserte selskapene i sjømatindustrien. De distribuerer direkte inn i kjedene og forvalter en rekke ledende varemerker. Det synes som bredsortimentsforetak på sjømat forsøker å utvikle konkurransefortrinn tilsvarende ledende næringsmiddelselskap som er omtalt tidligere. Deres lønnsomhet har vært blandet. Enkelte leverer svært høye driftsmarginer, mens andre har hatt store økonomiske problemer.

8.7 Vertikal koordinering i verdikjeder for mat

Det har blitt påpekt i blant annet avsnitt 8.5 at ulike markeder og ulike kunder stiller forskjellige krav, og dermed også ulike krav til den økonomiske organiseringen av verdikjeder for matvarer. Råstoffets egenskaper påvirker også den økonomiske organiseringen av transaksjoner mellom etterfølgende ledd i verdikjeden, også kalt vertikal koordinering. Dette skyldes delvis at noen råstoff stiller større krav enn andre til behandling gjennom verdikjeden for at produktene til konsumentene skal få de forventede kvaliteter, og ha tilstrekkelig lang hyllelevetid. Dette gjelder blant annet ferske kjøtt- og fiskeprodukter.

Konkurranseevnen til bedrifter avhenger delvis av den vertikale koordinering i verdikjedene de befinner seg i. Vertikal koordinering refererer til synkronisering av ulike ledd i verdikjeden med hensyn til produsert kvantum, produktkvalitet og timing av leveranser. Det er flere former for vertikal koordinering, med åpne spotmarkeder og vertikalt integrerte selskap som to ytterligheter, og kontrakter som mellomløsninger (se figur 8.2). For noen ledd i noen verdikjeder har uorganiserte spotmarkeder eller auksjoner vist seg å være økonomisk mest effektivt mens for andre verdikjeder har kontrakter eller vertikal integrasjon materialisert seg som de mest effektive. Man ser også sameksistens mellom åpne markeder og vertikal integrasjon i noen verdikjeder, noe som delvis kan skyldes at verdikjedene betjener ulike markeder og kunder med ulike produkter og ulike krav.

Kilde: Schulze, B., A. Spiller og L. Theuvsen. (2002). «Is more vertical integration the future of food supply chains? Empirical evidence and theoretical considerations from German pork industry.» In J. Bijman, S.W.F. Omta, J.H. Trienekens, J.H.M. Wijnands og E.F.M, Wubben (Eds.) International agri-food chains and networks. Management and organization. Wageningen Academic Publishers, The Netherlands (pp. 49 – 65).

Hvilke utviklingstrekk ser man i den økonomiske organiseringen, herunder vertikal koordinering, av verdikjeder for mat? Asche m.fl. (2014) har en gjennomgang av internasjonale utviklingstrekk og økonomiske drivkrefter bak dette forankret i en internasjonal forskningslitteratur. For det første finner man internasjonalt en diversitet av økonomiske organiseringsmodeller. For det andre har det skjedd betydelige endringer de siste tiårene.

Driverne for en økende grad av vertikal koordinering finnes delvis i teknologiske endringer i produksjon (Kvaløy og Tveterås, 2008)21. Det er en generell trend at skalaen har økt i produksjonen i de ulike leddene i verdikjeder – i primærproduksjon (dvs. gårder, fiskeri, oppdrett), bearbeiding og distribusjon. I bearbeiding av kjøtt og fisk har den optimale produksjonsskalaen, det produksjonsnivået hvor produksjonskostnadene per kg er lavest, økt betydelig som følge av de teknologiske endringene. Dette har gitt behov for en jevn tilførsel av et større råstoffvolum for å sikre en høy kapasitetsutnyttelse. Produksjonen har også blitt mer kapitalintensiv i alle leddene, dvs. at det er høyere kapitalinnsats totalt og mer kapital bak hver sysselsatt. Med økt kapitalbinding har det blitt stadig viktigere å ha høy og jevn kapasitetsutnyttelse for å oppnå lave kostnader og en tilfredsstillende avkastning på investeringene. Det er en betydelig økonomisk risiko knyttet til store investeringer, høye kapasiteter og spotmarkeder som ikke kan gi høy og forutsigbar tilgang av råstoff. Til sammen har dette gitt den kjøtt- og fiskebaserte næringsmiddelindustrien sterke økonomisk insitament til å sikre råstofftilgang gjennom kontrakter eller vertikal integrasjon med primærprodusentene.

De profesjonelle sluttkundene innen dagligvare og HoReCa (hotell, restaurant og catering) har blitt mer konsolidert i større kjeder, og de har som det ble gjort rede for i avsnitt 8.5 (tabell 8.2) blitt mer kravstore på mange områder. Produktspekteret som tilbys konsumentene har økt betydelig, med produkter som stiller ulike krav til verdikjedene fra gård via bearbeiding til detaljist. Storkjøkken, ferdigmatkjeder og supermarkeder har også i økende grad ønsket seg standardiserte, porsjonerte produkter som medfører mindre arbeidsoperasjoner for dem knyttet til måling og porsjonering. Uniform kvalitet har blitt stadig viktigere både for å spare supermarkeder o.a. for målekostnader, men også for å skape trygghet hos konsumentene, og dermed økt tilfredshet og gjenkjøpsfrekvens. Kravene til forutsigbar og kontinuerlig tilgjengelighet av produkter i butikkhyllene har også økt både hos konsumenter og kjeder. Alt dette har skapt flere nye former for risiko i dagligvare og HoReCa som må håndteres med nye organiseringsmodeller. Disse utviklingstrendene har vært drivere for en økende grad av vertikal koordinering mellom dagligvarekjeder og deres leverandører.

Fremdeles er det en betydelig diversitet i den økonomiske organiseringen internasjonalt. Man observerer både spotmarkeder, kontrakter og vertikal integrasjon. Denne diversiteten skyldes at ulik biologi, teknologi, produkter og markeder for ulike dyreslag og land gir ulike implikasjoner for effektiv organisering av verdikjeder. Videre påvirker myndighetenes reguleringer av verdikjeder for mat mulighetene for å velge ulike former for vertikal koordinering. F.eks. har noen landbruksbaserte verdikjeder i Europa primært bare mulighet til å organisere seg i samvirkemodeller, og i andre verdikjeder gir reguleringer ikke mulighet eller økonomiske incentiver for vertikal integrasjon.

Også i fremtiden kan man forvente ulike økonomiske organiseringsmodeller i verdikjeder for matvarer. Det har skjedd og skjer innovasjoner på mange områder i produksjon, distribusjon og konsum som gjør det krevende for myndigheter og andre å forutse hva som vil være den mest effektive organiseringen av verdikjeder. Moderne verdikjeder for mat er så komplekse og dynamiske at selv for bedriftene i verdikjedene er det krevende å finne de beste organiseringsmodellene. Men generelt innebærer diversiteten og kompleksiteten i moderne verdikjeder for matvarer at bedriftene har et behov for handlingsrom til å innovere også når det gjelder økonomisk organisering.

8.8 Næringsklynger

I den internasjonale matvareindustrien og den norske sjømatnæringen ser man at bedrifter og kunnskapsaktører har en tendens til å konsentrere geografisk i regioner eller lokalsamfunn. Næringsklynger består av geografisk relativt nærliggende bedrifter som har utstrakt grad av både samarbeid og konkurranse. Klynger kan gi grunnlag for økt verdiskaping og vekst gjennom økt innovasjonsevne som følge av bedre kunnskapsformidling, deling av innsatsfaktorer og fremvekst av spesialiserte underleverandører (Cohen og Paul 2009)22.

En klynge defineres gjerne som en konsentrasjon av relaterte bedrifter og institusjoner der bedriftene har økonomiske fordeler av lokalisering i klyngen. Klyngefordelene, også kalt positive eksternaliteter, er i hovedsak knyttet til (1) større markeder for innsatsfaktorer som gir lavere faktorpriser eller nye markeder for høyt spesialiserte og produktive faktorer, og (2) økt kunnskapsoverføring og produksjon av ny kunnskap gjennom migrasjon av arbeidskraft mellom bedrifter, samarbeid mellom bedrifter og institusjoner, og ulike arenaer for informasjonsutveksling. Disse positive eksternalitetene kan gi høyere produktivitet, nye produktinnovasjoner, og innovasjoner knyttet til organisering av produksjon og distribusjon.

Effekten på bedriftens lønnsomhet er usikker, da konkurransen mellom bedriftene er hard, både om innsatsfaktorer og sluttprodukter. Samfunnsøkonomisk er det imidlertid ofte betydelige gevinster.

Produksjonsprosessene i sjømatverdikjeder har på en rekke områder endret seg fundamentalt de siste tiårene. Litt forenklet har man gått fra mer arbeidsintensive til mer kapitalintensive produksjonsprosesser, hvor produksjonsutstyr med innebygde informasjonsteknologier (IT) har erstattet en rekke av oppgavene som tidligere ble løst med manuell arbeidskraft. Sjømatnæringen har produksjons- og distribusjonsprosesser hvor man må gjøre mange operasjoner riktig på mange stadier for å oppnå lave kostnader, høy produktkvalitet og dermed høye priser. For å være konkurransedyktig krever en rekke av disse prosessene at man benytter relativt avanserte teknologier og at arbeidskraften har høy kompetanse. Overføring og deling av kunnskap gjennom migrasjon av arbeidskraft mellom bedrifter og arenaer der medarbeidere i sjømatnæringen møtes øker mulighetene for innovasjoner og dermed produktiviteten. Kunnskapsoverføring skjer ofte lettere når bedrifter og relaterte institusjoner er geografisk konsentrert.

Det er et betydelig kunnskapsinnhold i en rekke av de innsatsfaktorene som benyttes i dag, og det kreves også mer kunnskap hos ledelsen og i arbeidsstokken for øvrig for å drive konkurransedyktig. F.eks. har andelen med fagbrev økt i oppdrett og deler av fiskeindustrien, og det har blitt en høyere andel arbeidskraft med høyskole- og universitetsutdannelse, innen blant annet ledelse, veterinærmedisin, marinbiologi, og kvalitetssikring. Men disse andelene varierer mellom ulike deler av sjømatnæringen.

Både når det gjelder den spesialiserte arbeidskraften og en del typer kapitalutstyr i oppdrett, fiskeri og fiskeindustri er det delbarhetsproblemer, dvs. at økonomisk effektiv utnyttelse av arbeidskraften krever at lønnskostnadene kan fordeles på store produksjonsvolum. En høyere geografisk næringskonsentrasjon vil føre til en mer effektiv utnyttelse og et større tilbud av disse spesialiserte innsatsfaktorene som igjen kan gi lavere faktorpriser. Dette kan også skje gjennom spesialiserte underleverandører som kan levere kunnskapsbaserte tjenester til flere bedrifter i en region.

Alt i alt er det flere forhold ved sjømatnæringen og sjømatindustrien som gir grunnlag for å hevde at det er klyngefordeler som kan realiseres fra denne. For lakseoppdrett har Tveterås (2002)23 og Tveterås og Battese (2006)24 drøftet de underliggende årsakene til at regionale næringsklynger kan gi økt verdiskaping, og estimert samfunnsøkonomiske gevinster knyttet til regionale laksenæringsklynger i form av økt produktivitet.

Innen sjømatnæringen har man en betydelig geografisk konsentrasjon flere steder i Norge, blant annet omkring Ålesund, Bergen, Sør-Trøndelag, Austevoll, Lofoten/Vesterålen og Båtsfjord. Disse regionene er svært forskjellige når det gjelder hvilke deler av sjømatnæringen som er lokalisert der, men de har typisk flere ledd i verdikjeden. I andre deler av norsk næringsliv trekkes gjerne teknologiindustrien rundt Kongsberg og oljeserviceindustrien på Vestlandet frem som vellykkede næringsklynger (Reve og Sasson, 2012)25.

Den geografiske plasseringen av klyngene kan ha både historiske og mer tilfeldige årsaker. Ofte kan kilden til disse være dyktige entreprenører og kunnskapsaktører med relevant kompetanse. Næringsklynger skapes i hovedsak ikke gjennom offentlige tiltak, men av at næringsaktørene selv finner det formålstjenlig å lokalisere seg i nærheten av hverandre. Dette er nok i stor grad også tilfelle for de ovennevnte eksemplene fra sjømatnæringen. Bedrifter har delvis vokst og flyttet til regioner med andre relaterte bedrifter og institusjoner fordi dette har gitt dem økonomiske fordeler. Dette har ofte forsterket de økonomiske fordelene med å være lokalisert i klyngen også for andre bedrifter. For å realisere samfunnsøkonomiske gevinster fra næringsklynger er det derfor viktig at myndighetene ikke skaper unødvendige hindringer for at bedriftene kan velge den geografiske lokaliseringen de ønsker.

8.9 Det norske arbeidsmarkedet

En sentral innsatsfaktor for den norske sjømatnæringen er det norske arbeidsmarkedet. Dette kjennetegnes av lav arbeidsløshet og høy produktivitet, men også blant verdens høyeste lønnsnivå. De senere års bytteforholdsgevinster – med økte priser på eksportprodukter, rimeligere importvarer og en styrking av norske kroner – har sammen med produktivitetsveksten bidratt til høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre samarbeidspartnere. Som vist i figur 8.3, som presenterer lønnskostnader i Norge og EU land i 2013, var forskjellen i timelønnskostnad i industrien mellom norsk og handelspartnerne i EU om lag 50 pst. i 2013.

Kilde: Eurostat

I Holden III-utvalget (NOU 2013:13) anslås timelønnskostnadene i norsk industri til å være nesten 70 pst. høyere enn hos våre EU-handelspartnere, og henholdsvis 28 og 43 pst. høyere enn i Sverige og Danmark. Lønnsnivået er mange ganger høyere enn i mange utviklingsland som har primærproduksjon og bearbeiding av fisk.

I perioden 2000–2012 økte de relative timelønnskostnadene i industrien med 35 pst. (målt i felles valuta), jf. figur 8.4. Halvparten skyldtes styrking av kronen, men det høye lønnsnivået reflekterer produktive arbeidstakere og bedrifter, i tillegg til den særnorske utnyttelsen av verdifulle naturressurser som har steget kraftig i pris siden årtusenskiftet. De høye timelønnskostnadene utgjør imidlertid en utfordring for konkurranseutsatt industri, som sjømatindustrien i høyeste grad tilhører.

Kilde: NOU 2014:3.

Petroleumsnæringen, og etterspørselen fra den, er den viktigste årsak til økningen i kostnadsnivået. Som følge av denne etterspørselen, og økt bruk av oljepenger, estimeres den norske konkurranseevnen, målt ved relative lønnskostnader, å ha blitt svekket med 12,6 pst. fra 2002 til 2012 (Eika og Martinussen 2013)26. Samtidig har produktivitetsveksten i norsk økonomi avtatt i siste tiår, som kan forklares av tre forhold: 1) Mot slutten av en høykonjunktur er det vanskelig å øke produktiviteten ytterligere. Bedrifter og næringer holder på arbeidskraften i påvente av bedre tider. 2) Lavere vekst i kapitalbeholdning per timeverk, som følge av at bedrifter under usikkerhet har vært varsomme med investeringer (etter finanskrisen). Også tilgang på arbeidskraft fra nye EU-land har bidratt til å gjøre enkelte typer arbeidskraft billigere enn den ellers ville vært. 3) Tilgang på billig arbeidskraft har gitt sterkere vekst i næringer med relativt lav produktivitet og lønnsevne. På sikt, ettersom aktiviteten i petroleumsvirksomheten trappes ned, vil andre næringer i konkurranseutsatt sektor være nødt til å ta rollen med å skape de samfunnsøkonomiske gevinstene fra handel mellom land (spesialiserings-, stordrifts- og læringseffekter samt utnyttelse av komparative fortrinn).

Et felles europeisk arbeidsmarked siden utvidelsen av EØS-området i 2004 har ført til stor arbeidsinnvandring til Norge, og har bidratt til at norsk økonomi har vokst mer enn i mange andre land. Små lønnsforskjeller og gode velferdstjenester har gjort det gunstig for arbeidstakere med lav utdanning å komme til Norge, noe som har dempet lønnspress og flaskehalsproblemer i enkeltnæringer (helse/omsorg, bygg/anlegg) i perioder med høy aktivitet. Arbeidsinnvandring skaper enkelte utfordringer for samfunnet (som f.eks. fortrenging av lokal arbeidskraft), og gevinstene ved arbeidsinnvandring fordrer at de som kommer forblir i produktivt arbeid (NOU 2013: 13, s. 19).

Så lenge norsk økonomi makter å øke sin arbeidsproduktivitet som andre land, vil den norske arbeidstageren fortsatt være verdens dyreste. Å være lokalisert i landet med verdens dyreste og mest krevende arbeidskraft er ikke en absolutt barriere for fremtidig vekst i verdiskapningen. Men det innebærer at bedriftene må gjøre en rekke tiltak for å konkurrere med andre attraktive sektorer om arbeidskraft.

Arbeidstagere migrerer inn og ut av bedrifter og næringer delvis ut fra lønnen de kan oppnå. Figur 8.5 viser at vekstraten til lønnskostnadene er temmelig lik over tid mellom sektorene. Med andre ord er lønnsdannelsen i arbeidsmarkedet slik at ingen sektor kan ha en vekstrate i lønningene over tid som avviker vesentlig fra andre sektorer i økonomien. Dette gjelder nok også for sjømatindustrien.

Kilde: Asche m.fl. (2014).

Sjømatindustriens attraktivitet i arbeidsmarkedet er ikke bare en funksjon av dens lønnsevne, men også en rekke andre faktorer. Den norske arbeidstageren er trolig også blant verdens mest krevende når det gjelder en rekke andre faktorer som påvirker hvor attraktiv en næring og bedrift er, f.eks. fysisk, faglig og sosialt arbeidsmiljø, tjenestetilbudet i bedriftens omgivelser, arbeids- og utdanningsmarkedet for familien.

Arbeidstageres krav til arbeidsplasser øker trolig med deres utdanningsnivå. Sjømatindustriens posisjon i arbeidsmarkedet vil dels bestemmes av dens evne til å tilby attraktive karriereveier i spennende selskaper. Mange bedrifter har vært små og ofte familieeide. Det er et spørsmål hvor attraktiv slike bedrifter er for kandidater med høyere utdanning. For personer med høyere utdanning spiller også den geografiske lokaliseringen av arbeidsplassene en rolle. Personer med høyere utdanning stiller krav til tilbudene hvor de bor i flere dimensjoner som sosialt nettverk, service og handel, idrett og kultur. De har gjerne en ektefelle med høyere utdanning som ønsker en relevant jobb relatert til egen utdanning. Mange av disse faktorene trekker i retning av at mennesker med høyere utdanning ønsker å bosette seg nær eller i mer urbane strøk med stort tilbud av ulike arbeidsplasser og tjenester. Sjømatindustriens attraktivitet til den arbeidskraften som kreves i fremtiden vil altså ikke bare avhenge av dens lønnsevne, men også av selskapsstrukturen og lokaliseringen av bedriftene.

8.10 Kapitalmarkedet

Et sentralt spørsmål for sjømatindustrien som for andre sektorer er om den klarer å tiltrekke seg nok kapital – herunder «kompetent» kapital – som muliggjør «riktige» investeringer i tilstrekkelig skala? Sjømatindustriens kapitalbehov vil normalt øke hvis dens verdiskaping skal øke. Kapitalbehovet til næringen vil delvis være drevet av den dyre norske arbeidskraften, som må substitueres med kapitalutstyr i den grad det er økonomisk rasjonelt. Kapitalen må forventes i større grad å komme fra kapitaleiere som vil kreve konkurransedyktig risikojustert avkastning sammenlignet med alternative investeringsmuligheter, både i andre næringer og i andre land.

Den norske sjømatnæringen og sjømatindustrien har tradisjonelt vært en småskalanæring preget av lokalt eierskap med et betydelig innslag av familieeide bedrifter, dvs. bedrifter hvor familier har hatt eierskap gjennom flere generasjoner og hvor eierne også er aktivt involvert i driften. Dette har hatt flere konsekvenser. Tilgangen til finansiell kapital har i stor grad vært lokal, med de begrensninger som ligger i dette. Først i de senere årene har man sett en vesentlig utvidelse av finansieringsbasen for deler av sjømatnæringen – spesielt laksenæringen – mot det nasjonale finansmarkedet, og endog internasjonal finansiering gjennom børsnotering.

Staten, fylkeskommuner og kommuner har historisk også bidratt med kapital til sjømatindustrien. Dette kan delvis forklares med lav tilgang fra det private kapitalmarkedet og politiske målsettinger for næringen. Et sentralt spørsmål knyttet til tilførsel av offentlig kapital er hva som er beslutningskriteriene, og hva dette gjør med den bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske avkastningen til kapitalen. Problemet med eksistensen av mange små, ressurssvake selskaper kan trolig forklares av refinansieringsmuligheter. Ulønnsomme og nedlagte bedrifter har ofte fått tilgang til kapital fra ulike kilder: (1) Staten, (2) banker, (3) kommuner og (4) private kapitaleiere med sterk lokal forankring. Ofte har den utløsende faktoren for tilskudd fra stat og banker vært at lokalt forankret kapital har gått inn. Den lokalt forankrede kapitalen kan gjøre investeringsvurderinger ut fra andre kriterier enn rent bedriftsøkonomiske kriterier, eller så kan tilførselen av offentlig kapital med lave avkastningskrav heve den private bedriftsøkonomiske avkastningen. I den grad vurderingene har vært samfunnsøkonomiske, så har de trolig vært på et lokalt nivå. Utfallet blir da gjerne at avkastningen på investeringen blir lav sammenlignet med det som er «normalt» i kapitalmarkedet. Det er et åpent spørsmål hvor stort omfanget av kapitaltilbydere med lave avkastningskrav er i sjømatindustrien, men eksistensen av slike aktører er problematisk fordi de typisk bidrar til overkapasitet og lav gjennomsnittlig avkastning i industrien.

Børsnotering av selskaper i sjømatsektoren har flere effekter. For det første øker den næringens mulighet for å skaffe egenkapital gjennom at man får et mer likvid og velutviklet marked for aksjene som mange potensielle aksjonærer er mer komfortable med. Etter hvert som næringen har blitt stadig mer kapitalintensiv, har tilgang til kapital blitt mer kritisk. Tilgangen til egenkapital har i perioder vært begrenset, og lånefinansiering har ofte ikke vært tilgjengelig eller vært et lite attraktivt alternativ. For det andre har børsnoteringen ført til at man har fått en større populasjon av aktører som analyserer sjømatnæringen og selskapene. Dette har medført at de børsnoterte selskapene må gjøre analyser av sine investeringer og andre disposisjoner som tåler det kritiske lys fra kapitalmarkedet. Alt i alt har dette ført til en profesjonalisering som på sikt bør gi et bedre grunnlag for mer rasjonelle investeringer ut fra økonomiske avkastningsperspektiv. Introduksjonen av en egen indeks for sjømatselskaper på Oslo Børs (Oslo Seafood Index) bidrar til å øke oppmerksomheten om næringen.

I de senere år ser vi at sjømatnæringen i økende grad har blitt avhengig av kapital fra finansielle aktører, spesielt gjennom Oslo børs, som gjør økonomisk rasjonelle vurderinger av alternative avkastningsmuligheter. Relatert til denne type aktører vil sektorens politisk forutsigbarhet og risiko være viktig for dens attraktivitet, og dermed for dens mulighet til å vokse.

8.11 Innovasjon og FoU

Innovasjon innebærer å skape noe nytt, eksempelvis produkter eller tjenester, eller å gjøre ting bedre i form av nytt produksjonsutstyr eller bedre organisering. Et lands, regions eller foretaks innovasjonsevne er helt avgjørende for konkurranseevnen på lang sikt i en global kunnskapsøkonomi. Det finnes to grunnleggende måter å konkurrere på, enten gjennom lavere kostnader enn konkurrentene, eller ved å være mer innovativ. Førstnevnte kalles gjerne ‘the low road strategy’, mens den siste betegnes ‘the high road strategy’, fordi det i prinsippet ikke finnes grenser for innovasjon, mens det eksisterer slike grenser for kostnadseffektiv produksjon. Dette gjør den innovasjonsbaserte til den eneste bærekraftige konkurransestrategi, ikke minst for land med høyt kostnads- og lønnsnivå som Norge.27

Innovasjonsevnen utgjør en dynamisk og strategisk faktor i lands og foretaks konkurranseevne. Et slikt perspektiv innebærer at et lands innovasjonsevne, og dermed konkurranseevne, kan påvirkes gjennom nasjonal politikk (økonomisk, sosial og kultur) og foretakenes strategiske beslutninger. Dette resulterer i økt satsing på og investering i utdanning, forskning, ny teknologi og bedre samarbeid mellom nøkkelaktører (myndigheter, utdanningsinstitusjoner, næringslivet, fagorganisasjonen og det sivile samfunn), som fremmer et lands eller foretaks innovasjonskapasitet.

Norge, som et av verdens rikeste land med et avansert velferdssamfunn og et høyt kostnads- og lønnsnivå som følge dels av dette og dels av den dominerende olje- og gassektoren, burde dermed være et av de mest innovative land i verden for at dette skal henge sammen og norsk industri og næringsliv – utenom olje og gass – være i stand til å konkurrere globalt. Dette er ikke tilfelle, og internasjonale observatører, som for eksempel OECD (2008)28, kaller dette ‘the Norwegian puzzle’. I Schwab (2013) – «The Global Competitiveness Report» – er Norge rangert som nr. 11.

Dette har sammenheng med at norsk industri er dominert av råvareproduserende industri, i første rekke olje og gass, og moderat FoU-intensive ingeniørbaserte bedrifter i maritim leverandørindustri. Videre er FoU, som inkluderer grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid, i EU ofte satt ens med grunnforskning, som er lite relevant for norsk industris innovasjonsevne. I tillegg fanges ikke prosess- og organisatoriske innovasjoner særlig godt opp, noe som slår spesielt negativt ut for norsk industri, hvor noen av de ledende industrier nettopp er store prosessindustrier og hvor en lærende arbeidsorganisasjon er den dominerende måten å organisere arbeidet på.

Selv om det kontrolleres for industristrukturen, bruker Norge mindre på FoU og innovasjon enn i sammenlignbare land. Sverige satser langt mer ressurser på FoU og innovasjon, og scorer i tillegg like høyt når det gjelder tilstedeværelsen av en lærende arbeidsorganisasjon. Særlig på et område ser situasjonen kritisk ut for Norge, og det er satsingen på hva Norge skal leve av i fremtiden når olje- og gassepoken er over. Sverige satser i sin innovasjonspolitikk – og har alltid satset – store ressurser på å fremme FoU som har potensial til å skape nye former for kunnskaps- og innovasjonsintensiv økonomisk virksomhet i fremtiden. Det kan kalles stifornyelse eller skaping av nye stier (paths). Norge, derimot, bruker nesten alle ressurser rettet mot FoU- og innovasjonsvirksomhet til å beholde konkurranseevnen i de dominerende, eksisterende industrier. Det omtales som positiv innlåsing (lock-in) eller stiforlengelse.

8.12 Teknologiutvikling

Ny teknologi kan ha stor betydning for produksjonsmulighetene i Norge. Den kan muliggjøre helt nye produkter og produksjonsmåter og slik gi grunnlag for svært store endringer i verdikjedene. Den kan også gi mer stegvise endringer i verdikjedene gjennom endringer i produktivitet, kostnadsnivå og -strukturen i produksjonen. Teknologi er i stor grad tilgjengelig globalt, slik at landenes konkurranseevne isolert sett ikke påvirkes av førstnevnte. Sistnevnte kan imidlertid bety at spesielt ulempen med kostbar arbeidskraft i Norge kan reduseres og slik gi grunnlag for økt produksjon og verdiskaping i Norge.

Viktige områder teknologi kan bidra i norsk sjømatindustri er økt fleksibilitet i råstoffvariasjoner og ferdigprodukter som etterspørres i markedet. Hvitfiskindustrien må i større grad bli en kompetanse- og teknologibasert industri med vekt på markedstilpassede høykvalitetsprodukter for å overleve. Lakseindustrien ligger foran hvitfiskindustrien når det gjelder innovasjon og teknologiutvikling innen førstehåndtering/slakting og filetering, men i både hvitfisk- og lakseindustrien er det et spesielt behov for automatisering av arbeidsintensive operasjoner som trimming og beinfjerning. I norsk pelagisk industri foregår relativt lite videreforedling i dag, men viktige teknologiske utfordringer og økonomiske potensialer ligger i utvikling av automatiserte sorteringssystemer som sorterer fisk effektivt og med stor nøyaktighet.

8.13 Subsidier

Bruk av subsidier er svært utbredt i internasjonale matvareverdikjeder. Begrepet subsidier finnes det ikke noen enhetlig definisjon av. Snevre definisjoner inkluderer bare direkte utbetalinger fra myndighetene, mens de videste inkluderer alle områder der myndighetene påvirker markedsplassen. I en del tilfeller er subsidier effektive instrumenter for å oppnå fordelingspolitiske mål eller korrigering av ulike former for markedssvikt. Ofte medfører disse imidlertid betydelige velferdstap globalt og nasjonalt.

Det er enighet om at subsidiering omfatter situasjoner der myndighetene er involvert og når aktører begunstiges. Disse kan grupperes i tre hovedkategorier; direkte støtte til produsenter eller konsumenter, tilbud av varer og tjenester under markedspris og reguleringer som medfører overføring av verdi fra en gruppe til en annen.

Produksjonsstøtten i landbruket er eksempel på førstnevnte, der det betales ut midler fra staten til bonden. I denne kategorien vil også lånegarantier fra Innovasjon Norge falle. Disse medfører ikke en utbetaling i dag, men vil kunne gjøre det i fremtiden. I flere land selges viktige varer langt under markedspris og marginalkostnad, eksempelvis drivstoff i Indonesia og brød i Egypt. Disse vil falle i kategori nummer to. Kategori tre er også viktig i matvaresektoren ettersom man her finner toll og andre handelshindringer. Den direkte støtten til produsentene finner vi i all hovedsak i industrialiserte land, og står for om lag 88 pst. av utbetalingene. Disse landene har også generelt de høyeste importtollsatsene for matvarer (Hoekman m.fl. 2002)29.

Subsidier er ofte problematiske på grunn av effektene de gir. Støtte til primærprodusenter senker generelt prisen på varene. Når dette gjøres med subsitutter til norske sjømatprodukter, medfører dette svekket norsk konkurranseevne og med lavere aktivitet og inntekter. Tilsvarende vil høye tollsatser for norske sjømatprodukter til andre land svekke konkurranseevnen.

8.14 Oppsummering muligheter og utfordringer

Norge er i verdenstoppen når det gjelder økonomisk produktivitet og levestandard ifølge internasjonale rangeringer. Samfunnet har en kompetent og høyt utdannet befolkning. Det er viktig for å ta i bruk ny teknologi og initiere nyskaping. I tillegg har vi i nordisk sammenheng en desentralisert bosetting og velutbygget infrastruktur. For sjømatnæringen trekker disse faktorene i retning av å kunne ivareta økt videreforedling i tråd med primærproduksjonens (fiske og oppdrett) geografiske dimensjon, som finner sted i og nært kysten. En effektiv utnyttelse av marine ressurser fordrer en desentralisert produksjon i både havbruk og fiskeri, på tvers av stadig sterkere sentraliseringstendenser. En forutsetning for å utvikle de ressursbaserte kystnæringene er at det fins tilgjengelig kompetent arbeidskraft, noe den spredte bosetting gir muligheter for. Sjømatnæringen må være konkurransedyktig på lønn og andre betingelser for arbeidskraften. Her har den utfordringer i å være en attraktiv sektor for høyt utdannet arbeidskraft, som i større grad søker mot mer sentrale strøk. Over tid har det skjedd en viss grad av løsriving av de sterke geografiske båndene mellom primærproduksjon og videreforedling, hjulpet av blant annet strukturering i begge sektorene. Lønnsomhetskrav og effektiviseringsgevinster har redusert antall fartøy, fiskere, oppdrettsselskaper og videreforedlere i næringen.

I løpet av 50-årsperioden 1972–2011 økte produktiviteten (målt i bruttoprodukt per time) i fiske, fangst og akvakultur med 1 710 pst., samtidig som produktiviteten i utvinning av råolje og naturgass falt med 50 pst. (Meld. St. 39 (2012–2013)).

Sjømatindustriens fremste muligheter ligger implisitt i dens rolle som tilbyder av en næringsrik matkilde til en voksende verdensbefolkning. Vårt fortrinn som kystnasjon, omsluttet av produktive og rene farvann med godt forvaltede marine ressurser, er bakgrunnen for denne posisjonen. Næringen trekker også veksler på en kompetent befolkning, med lange tradisjoner i høsting og videreforedling, som er bosatt nært der primærproduksjonen foregår og ressursene bringes i land. Denne kompetansen er verdifull for å kunne innovere og implementere ny teknologi som en motvekt til ulempen ved å være et høykostland. De mange andre marint relaterte verdikjedene i Norge, som verfts- og offshoreindustrien, gir positive synergier og bidrar dermed også til å styrke sjømatnæringens innovasjonsevne.

Gode økonomiske rammevilkår i et stabilt og trygt land som Norge, med velutbygd infrastruktur innen alle samfunnsområder underbygger næringens muligheter.

9 Spesifikke utfordringer i sjømatsektoren

Kapittel 8 tok for seg muligheter og utfordringer av mer generell karakter. Dette kapittelet retter oppmerksomheten mot utfordringer som er mer spesifikke for de ulike sjømatverdikjedene. Å underbygge og vedlikeholde næringens omdømme i våre viktigste marked vil være viktig. Det ivaretas ved å sikre næringens bærekraft – både miljømessig, økonomisk og sosialt – slik at norsk sjømatnærings kunder får gode og næringsrike produkter som er fremskaffet på en bærekraftig måte.

9.1 Fiskeri

Fiskeriene baserer seg på råstoff som er hentet fra ville fiskebestander. Dette gir denne delen av norsk sjømatnæring særlige utfordringer knyttet til hvordan bestandene forvaltes og hvilke strategier som velges for å høste fra disse bestandene.

9.1.1 Bestandsdynamikk og forvaltning

En stor del av sjømatindustrien baserer seg på råstoff som høstes fra naturen. Både miljø- og økonomisk bærekraftig utnyttelse av disse stiller betydelige krav til kunnskap om bestandene og økosystemene man høster av. Etablering av den nødvendige informasjonen er vanskelig av flere grunner. Ressursene inngår ofte i komplekse økosystem som utsettes for uforutsigbare svingninger. Disse svingningene påvirker vekst og bæreevne, spesielt gjelder dette primærproduksjonen i havet. Dette gjør det vanskelig å definere modeller som godt forklarer bestandsendringene. Innhenting av øyeblikksbilder av bestandsnivå gjennom eksempelvis ekkoloddundersøkelser er kostbare og vil derfor også være beheftet med betydelig usikkerhet. Vandringsmønsteret til viktige bestander kan også endres, med potensielt stor effekt på de eksisterende økosystemene. Disse og andre forhold betyr at mengden fisk og skalldyr som er tilgjengelig for høsting varierer betydelig.

I tillegg til den naturlige variasjonen spiller menneskenes beskatning en betydelig rolle i økosystemdynamikken. Kunnskap om disse forholdene og informasjon om biomassestørrelser er derfor svært viktige grunnlag for fastsetting av en beskatningsstrategi som maksimerer verdiskapingen basert på disse ressursene. Samtidig er presisjonsnivået rundt bestandsestimatene avgjørende for hvilke forvaltningsstrategier myndighetene kan velge. Både over- og underfiske kan være kostbart, overfiske på noe lengre sikt, mens underfiske har negative implikasjoner på både kort og lang sikt. Hensynet til miljøet koblet med usikkerhet tilsier at føre-var prinsippet må anvendes og kvoter må fastsettes med sikkerhetsmargin. Ideelt sett skulle myndighetene prioritert mellom utnyttelsen av ulike bestander som er nært koblet til hverandre i økosystemet, for eksempel der en bestand er viktig føde for en annen bestand. Dette har man i dag for lite kunnskap om, og politikk på dette området er bare i svært begrenset grad implementert.

De siste tiårs variasjoner i kvotene for viktige bestander for norsk sjømatindustri illustrerer at dette er en fundamental utfordring for vertikal koordinering og kapasitetsvalg i villfiskdelen av norsk sjømatnæring.

9.1.2 Organisering av verdikjeden

Hvordan verdikjeden organiseres vertikalt kan ha betydning for lønnsomhet og verdiskaping både totalt og i hvert av leddene. Eksempler på ytterpunkter er auksjonsbasert salg mellom frittstående aktører og vertikal integrasjon, der alle leddene i verdikjeden er kontrollert av en aktør. Organisasjonsformene har ulike styrker og svakheter. Hvilken form som er å foretrekke avhenger av en rekke faktorer og ofte kan forskjellige former være i bruk i samme verdikjede.

Behov for vertikal koordinering oppstår ofte ved ulike former for markedssvikt. Usikkerhet knyttet til pris, volum og kvalitet er eksempler på forhold som kan skape behov for vertikal integrering. Også strenge kundekrav og høye transaksjonskostnader bidrar til å øke behovet for vertikal koordinering. Dersom en bedrift betjener kunder som stiller høye krav til forutsigbart volum, kvalitet og leveransetidspunkt kan dette bety at bedriften er nødt til å skaffe seg stor grad av kontroll over spesielt råstofftilførsel. Kvalitet er ofte vanskelig å måle – i slike tilfeller er det ofte nyttig å kontrollere råstofftilførselen. Å skaffe råstoffet man ønsker gjennom kjøp fra eksterne aktører kan medføre store transaksjonskostnader knyttet til blant annet fremforhandling av priser og andre leveringsbetingelser. I slike tilfeller vil ofte vertikal integrasjon være å foretrekke.

Bedrifter som gjør spesifikke investeringer er sårbare for opportunistisk adferd fra leverandører og vil derfor være tilbøyelige til å velge vertikal integrasjon. Høy kapitalintensitet fordrer ofte høy kapasitetsutnyttelse for lønnsom drift. Dette vil også øke tilbøyeligheten til vertikal integrasjon.

Produktene fra norsk sjømatindustri selges i økende grad gjennom supermarkeder. Disse stiller stadig strengere krav til en rekke produktparametre, blant annet pris, leveringstidspunkt og kontinuitet, produktbredde og volum. Maskiner har i betydelig grad erstattet arbeidskraft og gitt høyere faste kostnader. Forventningene til ytterligere automatisering i næringen er absolutt til stede (Digre m.fl., 2014). Myndighetene har stilt strenge krav til hygiene og sporing av produkter. Dette er alle faktorer som tilsier økt grad av vertikal kontroll i verdikjeden. I andre verdikjeder har man sett at dette ikke nødvendigvis impliserer vertikal integrasjon gjennom eierskap, men kan også frembringes i form av eksempelvis langsiktige kontrakter mellom selskaper.

Myndighetene legger enkelte føringer på hvilken form aktørene i norsk sjømatindustri kan velge å organisere verdikjeden. Særlig gjelder det i villfiskdelen hvor usikkerheten rundt råstofftilgangen (volum, kvalitet og tidspunkt) er størst. Disse vil være spesielt relevante for utvalget å analysere og diskutere.

Sjømatindustrien har flere muligheter til å organisere den vertikale koordineringen av førstehåndsmarkedet. Noen benytter auksjon, mens andre har ulike grader av formalisert samarbeid med fiskefartøyene. Enkelte har også deleierskap i fiskefartøy. Ett element i fiskerilovgivningen avgrenser imidlertid muligheten for vertikal integrasjon. Aktivitetskravet i deltakerlovens §6 hindrer andre enn aktive fiskere i å ha eiermajoritet i fiskefartøy. Dette kan medføre at strategier der man utnytter bedre koordinasjon mellom ledd i verdikjeden ikke er tilgjengelige i norsk sjømatindustri.

Reglene for strukturkvoter setter begrensninger for hvor store kvoter, og hvilken portefølje av kvoter enkeltfartøyene kan disponere. Optimal samhandling i verdikjeden oppnås kanskje gjennom høyere kvotegrunnlag enn dagens begrensninger. Koblingen som gjøres mellom mengde strukturkvote og hvilke fiskeri fartøyet deltar i kan også være problematisk. Denne begrensningen kan føre til at det verdikjedemessig optimale ikke lenger er å foretrekke. Disse begrensningene har også stor betydning for verdiskapingen totalt, da fisket potensielt kan gjennomføres med vesentlig lavere faste kostnader i form av fiskefartøy.

Den senere tiden har myndighetene myket betydelig opp i reglene som begrenser fartøyteknologien i form av fiskeredskap og fartøyutforming. Fortsatt er det imidlertid enkelte begrensninger i begge som kan påvirke koordineringen i verdikjeden.

Et sett bedrifter har relativt strenge kriterier knyttet til driften i form av leverings-, aktivitets- og bearbeidingsplikt. Pliktsystemet ble generelt innført som en forlengelse av systemet der foredlingsbedriftene kunne eie trålere for å utjevne sesongmønsteret og sikre større kontinuitet i driften. Disse representerer en sterk inngripen i aktørenes valg av både vertikal og horisontal koordinering og geografisk lokalisering. Dette gir også betydelig potensial for redusert lønnsomhet og verdiskaping.

9.1.3 Effektivt førstehåndsmarked

Førstehåndsmarkedet spiller en sentral rolle i omsetningen av sjømat i Norge, både med tanke på kontroll, fordeling og effektivitet. I teori, og i praksis, kan førstehåndsmarkedet organiseres på ulike måter. Asche m.fl. (2014) gir en oversikt hvordan andre matvaremarked er organisert i andre land, og konklusjonen synes å være at det er stor diversitet mellom ulike land, ulike produkter og ulikt råstoff med tanke på måten mellommarkedene organiseres på. Ytterpunktene i organiseringen er henholdsvis auksjonsbasert salg mellom frittstående aktører i den ene enden, og i den andre enden vertikal integrasjon, der alle leddene i verdikjeden er kontrollert av en aktør. Organisasjonsformene har ulike styrker og svakheter. Hvilken form som er å foretrekke avhenger av en rekke forhold og ulike organisasjonsformer kan ofte være i bruk i samme verdikjede.

Faktorer som tilsier større behov for vertikal koordinering er eksempelvis økende kundekrav, kvalitet og transaksjonskostnader. Betjener man kunder som stiller høye krav til forutsigbart volum, kvalitet og leveransetidspunkt kan dette bety at man bør ha stor grad av kontroll over spesielt råstofftilførsel. Kvalitet er vanskelig å måle. I slike tilfeller er det ofte nyttig å kontrollere råstofftilførselen. Å skaffe det råstoff man ønsker gjennom kjøp fra eksterne aktører kan medføre store transaksjonskostnader, blant annet knyttet til prisforhandlinger og leveringsbetingelser. I slike tilfeller vil ofte vertikal integrasjon være å foretrekke.

Den nye fiskesalgslagsloven – som erstattet råfiskloven fra 1951 – ble vedtatt av et enstemmig Storting i 2013. Loven ble tilpasset andre nyere lover som havressursloven og deltakerloven, samtidig som den la til rette for at salgslagene kunne organiseres som samvirkeforetak. For salgslagenes praksis innebar den nye loven ikke noen endringer av betydning, men med to unntak: det ble opprettet en ordning med obligatorisk mekling ved uenighet om fastsettelse av minstepris, samt innført et nytt regelverk for ivaretagelse av kvaliteten på råstoffet.

Før Stortinget vedtok loven, ble det gjennomført en høringsrunde. Organisasjonene på fiskersiden støttet lovforslaget på alle viktige punkter. De tre organisasjonene på industrisiden hadde imidlertid avvikende synspunkter på elementer med relevans for utvalgets arbeid.

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening mente blant annet at eierskapet til salgslagene burde bli nøytralt for å skape legitimitet i hele verdikjeden. Det ble pekt på at det har skjedd store endringer i fiskeflåten gjennom strukturordningene og betydelig bedret lønnsomhet i flåten. FHL mente derfor at det ikke er forsvarlig at én part skal ha lovbeskyttet rett til å pålegge sin forretningsmessige motpart et regelverk.

Norges Sjømatbedrifters Landsforening konsentrerte seg om minsteprisfastsettelsen i sin høringsuttalelse. NSL var ikke enig i lovforslaget på dette punkt, og gikk inn for en ordning hvor minsteprisen fastsettes av en uavhengig tredjeperson ved uenighet(voldgift). Dette var også synspunktet til Fiskekjøpernes Forening.

For norsk sjømatnæring er det nærliggende spørsmålet om dagens organisering av førstehåndsmarkedet svarer på sjømatindustriens utfordringer, og er konfigurert for en fremtidsrettet næring. Gjennom lovverket stilles det krav om at omsetning av fisk i første hånd skal skje gjennom salgslag. Disse er gitt vide fullmakter til å regulere omsetningen, herunder blant annet omsetningsform, minstepriser og salgsvilkår. De har også viktige oppgaver i ressurskontrollen gjennom å sørge for landingsopplysninger til myndighetene og også gjennom kaikontroll av landinger.

I utvalgets arbeid har flere ulike problemstillinger med betydning for lønnsomheten i sjømatindustrien blitt relatert til organiseringen av omsetningen på første hånd.

Vertikal integrasjon, som beskrevet i foregående delkapittel, representerer som nevnt et av ytterpunktene i organiseringen av verdikjeden. Vare- og informasjonsstrømmen kan også organiseres gjennom andre modeller, eksempelvis auksjonsbaserte systemer, langsiktige kontrakter eller individuelle forhandlinger. I hvilken grad salgslagene legger til rette for slike alternative organisasjonsformer kan ha betydning for lønnsomhet og verdiskaping.

Studier30 av kvaliteten på fisk som landes viser at en betydelig andel har kvalitetsfeil. I varierende grad vil dette ha negative implikasjoner for foredlingsindustriens økonomi. Dette er i hovedsak et problem innen hvitfisksegmentet. Det er usikkert om dagens markedsplass gir næringsaktørene riktige incentiver til å maksimere verdiskapingen for verdikjeden som helhet. Dette kan ha sammenheng med implementeringen av minstepriser og organiseringen av markedsplassen. Tilsvarende kan man stille spørsmål om de samme tilfellene påvirker aktørenes valg av sesongmønster og om alternative markedsplasser kunne gi mindre sesongintensivt fiske. Begge disse forholdene er usikre, ettersom alternativkostnadene for fiskeflåten ved å forbedre kvaliteten og strekke ut sesongen er usikre.

Fiskesalgslagene fastsetter salgsvilkår og omsetningsform med hjemmel i lov. Dette kan være økonomiske faktorer som salgsavgift og kredittid, men også rammer som avgrenser hvor produktene skal tilbys ved auksjon, og muligheten for å inngå avtaler mellom fartøy og foredlingsanlegg. Dette kan påvirke forhandlingsstyrken mellom fisker og kjøper, men også konkurranseforholdene mellom foredlingsanlegg. I dag setter dette begrensninger for valg av vertikal koordinering, siden salgslagenes omsetningsbestemmelser setter krav til fartøyenes valg av kjøper.

9.1.4 Sesong og årstidsvariasjoner

Jevn utnyttelse av kapasiteten i foredlingsanlegg er økonomisk å foretrekke av flere årsaker. Det gir muligheter til å produsere for markeder som krever kontinuitet i leveransene, gir høy utnyttelse av anleggsmassen og attraktive arbeidsplasser. Flere av de viktigste norske fiskeriene karakteriseres imidlertid av sterke sesongvariasjoner. Sammen med mer tilfeldige variasjoner i vær og fangstforhold fører dette til at industrien kan ha en råstoffmengde som langt overskrider dens optimale kapasitet enkelte dager, og i store perioder ligger brakk.

Variasjoner i kapasitetsutnyttelsen er svært vanskelig å unngå i næringer som baserer seg på å høste fra ville fiskeressurser. Dette kan både skyldes at ressursene ikke er tilgjengelige eller at kostnadene ved høsting utenom sesong er høyere enn gevinsten. Kanskje er sesongpreget sterkere enn det optimale økonomiske høstingsmøsteret skulle tilsi i flere av de norske fiskeriene. Dette kan skyldes flere forhold. Strukturen i flåten kan være med på å forsterke tilbøyeligheten til å fiske i et begrenset tidsrom. Dersom aktørene fikk større frihet til å velge fartøyutformingen og kvoteportefølje, kan det tenkes at tilbøyeligheten til en sesongbasert høsting ble redusert og at noen ville velge driftsformer som vektla kontinuitet sterkere enn i dag.

Også de beskrevne strukturkvotebegrensningene påvirker sesongintensiteten i fisket. Fartøy med større kvoter vil, alt annet likt, måtte fordele fangsten over et lengre tidsrom, og slik ha lavere sesongintensitet.

Det sesongbetonte tilbudet av fisk til sjømatindustrien har bestandig hatt betydning for arbeidskraftetterspørselen, og bare unntaksvis har industrien unngått bruk av permitteringer av sine ansatte i perioder. Til tider har også sjømatindustrien – som enda i mange tilfeller byr på store sesongvariasjoner i arbeidskraftetterspørselen – vanskeligheter med å tilby jevn sysselsetting over året. Gjestearbeidere i sjømatindustrien er ikke av nyere dato, men innslaget av disse har økt og i enkelttilfeller ført til utfordringer knyttet til sosial dumping. I mange tilfeller sliter industrien med å rekruttere arbeidskraft – både lokalt, regionalt og nasjonalt – hvilket gjør utenlandsk arbeidskraft til et godt alternativ.

En bærekraftig ressursforvaltning fordrer en føre-var tilnærming til uttak fra de enkelte bestandene. Med variasjon i estimerte bestandsstørrelser så følger det også fra de ulike høstingsreglene (Harvest Control Rules) at fastsettelsen av kvoter vil variere tilsvarende – og dermed også fangsten. For våre to kommersielt viktigste arter (torsk og sild) er det lett å hente eksempler på dette fra det siste tiåret. Den norske kvoten for nordøstarktisk torsk økte med nesten 150 pst. (fra 195 000 til 472 000 tonn) i femårsperioden 2008–2013, mens norsk kvote for NVG-sild falt med 75 pst. (fra 1 000 000 tonn 255 000 tonn) i perioden 2009–2014. Et annet eksempel er lodda i Barentshavet, hvor det i perioden 1990 til 2009 (20 år) bare ble åpnet for fiske i ni av årene.

Utfordringene ved store kvoteendringer er av både markeds- og kapasitetsmessig karakter. Det er vanskelig å få til en god kapasitetstilpasning – i både flåte og industri – når kvotene varierer mye. Det taler i retning av at en viss overkapasitet er nødvendig, for å kunne ta mulige kvoteøkninger. Dette forsterkes av at landingene konsentreres både i tid og geografi i mange fiskerier. Samtidig byr det på utfordringer i å tilby forutsigbarhet og sikkerhet for leveranser i viktige markeder for norsk sjømatindustri.

9.1.5 Kontroll med ressursuttaket

De fleste viktige fiskeriene reguleres gjennom kvoter. Korrekt registrering av fangst er naturligvis svært viktig for god forvaltning av bestandene. I kvoteforvaltede fiskerier kan næringsaktørene ha økonomisk incentiv til å underrapportere fangst, og flere undersøkelser indikerer at dette gjøres i noen grad (Svorken og Hermansen 2014, Riksrevisjonen 2007).31 Førstnevnte er en spørreundersøkelse blant mannskap og redere i kystflåten og omhandler torskefisket. Sistnevnte anvender flere metoder, både en spørreundersøkelse og gjennomgang av data fra Fiskeridirektoratets uanmeldte kontroller.

Dette skaper ikke bare problemer for forvaltningen av fiskeriene og den økologiske bærekraften. Fiskekjøper har ikke direkte egeninteresse av underrapporteringen, men kan indirekte dra nytte av det gjennom å få tilgang på mer råstoff. Ressurskriminalitet blir slik en ytterligere konkurransearena mellom fiskekjøperne i tillegg til den normal konkurransen gjennom priser, produktivitet og markedsføring. Dette kan føre til at vekt på de sistnevnte blir lavere enn det burde være. Oppmerksomhet rundt disse problemstillingene i media har også medført betydelige omdømmeproblemer for hele næringen.

9.1.6 Administrativ ressursbruk tilsynsmyndigheter

Ulike forhold i verdikjeden kontrolleres av flere uavhengige statlige tilsynsorganisasjoner. For bedrifter med liten administrativ kapasitet, som mange innen sjømatforedling, betyr denne organiseringen av tilsynene at betydelige administrative ressurser benyttes til ulike rapporteringsoppgaver ovenfor myndighetene.

9.1.7 Internasjonale veieregler

Til utvalget har det fra næringsaktører blitt meldt om at det ved leveranser av pelagisk fisk rundt Nordsjøbassenget kan være forskjeller i innveiingspraksis, til tross for en viss grad av harmoniseringsinnsats. I hovedsak gjelder dette råstoff som går til oppmaling, men det rapporteres også om redusert gjennomsiktighet ved leveranser til konsumsindustrien i enkeltland. For mel- og oljeanvendelsen er det viktigste elementet graden av vanndrenasje av råstoffet ved leveranse.

Sjømatindustriens primære utfordring ved dette er at konkurransevilkårene mellom industri i ulike land blir ulike. Problemet synes å ha klare analogier rundt det aktuelle spørsmålet om hvitfisksektorens bruk av omregningsfaktorer ved landinger av rund eller sløyd vekt, og reiser både konkurranse- og kontrollmessige aspekter. Målet må være at de ulike lands regelverk rundt dette harmoniseres.

9.2 Akvakultur

En mindre andel av laks og ørret som oppdrettes i Norge videreforedles utover slakting og evt. innfrysing. Av den totale lakseeksporten i 2013 (1,1 mill tonn rund vekt) ble 90 pst. sendt ut som fersk (eller fryst) med (eller uten) hode. I 2013 ble 94 pst. av produksjonen eksportert. Det tilsvarer et innenlands forbruk på om lag 66 000 tonn (rund vekt) – et marked der foredlede produkter i større grad tilbys fra norske videreforedlere siden marginene ofte er høyere. Mange norske oppdrettsaktører har imidlertid både produksjon og videreforedling av fisk i utlandet (Chile, USA, Canada, Belgia, Storbritannia, Nederland, Frankrike og Polen).

Selv om en mindre andel av produksjonen av laks og ørret videreforedles, er anslagsvis 2 000 personer sysselsatt i bedrifter/avdelinger som videreforedler laks (utover slakting). I tillegg er om lag et tilsvarende antall sysselsatt i slakteprosessen.

Som nevnt har akvakulturnæringen vært gjennom en liberaliseringsprosess, der mange av de opprinnelige kravene knyttet til sosial bærekraft i samfunnskontrakten er falt bort. Bedriftene møter derfor ikke de samme begrensningene knyttet til organiseringen av verdikjeden og førstehåndstransaksjonen som innen villfisksektoren. Bortfallet av de formaliserte bindingene hindrer ikke at flere interessenter, både befolkning og myndigheter stiller sterke forventninger til næringens bidrag i kystsamfunnene. Men uten de formelle bindingene står bedriftene relativt fritt til å velge alternativene de anser å være økonomisk rasjonelle (Holm og Henriksen, 2014). For spesielt mindre og lokalt eide bedrifter kan både forventningene og opplevelsen av egennytte være sterke drivkrefter for å handle i lokalsamfunnets interesser, og i en del tilfeller prioritere disse foran rene bedriftsøkonomiske hensyn.

Næringsaktørene møter imidlertid enkelte utfordringer som er spesifikke for akvakultur samt har klare fellestrekk med villfiskaktørene.

9.2.1 Produksjonsvekst

Myndighetene har opp gjennom tidene begrenset den norske akvakulturproduksjonen av laksefisk i varierende grad og gjennom en rekke ulike systemer. I dag begrenses aktørenes individuelle, og dermed også den samlede, produksjon gjennom biomassen som tillates per tillatelse til enhver tid (MTB – maksimal tillatt biomasse). Hovedformålet bak begrensningene i produksjon er i dag knyttet til ivaretagelse av samfunnsmessige hensyn, blant annet miljømessig bærekraft.

Reguleringene, i kombinasjon med markeds- og biologiske forhold, har ført til at produksjonsveksten i Norge har variert kraftig mellom år. Enkelte år har norsk produksjon økt med hele 18 pst. (2011–2012), mens man andre år har sett reduksjon i produksjonen (-4 pst. fra 2012–2013). En slik uforutsigbarhet i produksjonen er uheldig av flere årsaker. Med en relativt jevn markedsvekst resulterer dette i store prisfluktuasjoner som er uheldig for hele verdikjeden, og kan føre til redusert vekst i etterspørselen. Det gir også problemer i produksjonsplanleggingen i Norge, ettersom produksjonsprosessen er relativt lang, og endringer dermed tar tid å implementere. Dette igjen har negative konsekvenser for tilpassingen av produksjonskapasiteten i både oppdretts- og videreforedlingsleddet.

Veksten i den norske produksjonskapasiteten for laks og ørret har de senere årene kommet som en kombinasjon av økt ramme for hver enkelt konsesjon og tildeling av nye konsesjoner. I alle tildelingsrundene siden 2002 har myndighetene gjort koblinger mellom tildeling av konsesjon og organiseringen av verdikjeden i noe varierende grad. Her er det stilt krav om bearbeiding, selskapsstruktur og produksjonsteknologi som beskrevet i Asche m. fl. (2014). Myndighetene har neppe best informasjon om hvilken organisering og teknologi som er mest effektiv, slik at kriteriene kan medføre reduksjon i den potensielle verdiskapingen i verdikjeden. Primært vil dette gjelde i oppdrettsleddet.

9.2.2 Sesongvariasjoner

Parallelt med problematikken som villfangstnæringen opplever, representerer også sesongvariasjoner utfordringer for videreforedling av oppdrettsfisk. Variasjonene i sjøtemperatur gir fisken en markert sesongvekst som igjen påvirker produksjonskostnadene og gir opphav til en slakteprofil med et markert sesongpreg. Dette gir svakere kapasitetsutnyttelse for foredlingsaktører og høyere produksjonskostnader.

Den optimale slaktestrategien kan påvirkes av myndighetene. I dag begrenses aktørene hovedsakelig av hvor stor biomasse som tillates å være i et anlegg (MTB, maksimal tillatt biomasse). En slik reguleringsmodell kan ha betydning for den vertikale koordineringen i verdikjeden. Foredlingsanlegg på land og markedet vil generelt ha en jevn produksjon og tilbud. Bruk av anleggskapasiteten i oppdrettsanlegget vil ha en implisitt kostnad som vil variere gjennom året og kan være forskjellig fra andre produksjonsreguleringssystemer. Dette kan igjen gi opphav til slakteprofiler som ikke er optimale for verdikjeden som helhet, med uheldige effekter for kapasitetsutnyttelsen i foredling og for den tilhørende arbeidsstokken.