Del 1
Innledning
1 Utvalgets hovedbudskap
På grunnlag av en systematisk gjennomgang av samvittighetsbegrepet og samvittighetsfrihetens betydning i demokrati, lovverk og internasjonale konvensjoner, samt analyser av relevante eksempler, har utvalget belyst samvittighetsfrihetens plass og funksjon i norsk arbeidsliv. Målsettingen har vært å vurdere om, og i hvilken utstrekning, yrkesutøvere kan eller bør kunne påberope seg samvittighetsfrihet ved utøvelse av arbeidsoppgaver. Disse vurderingene har juridiske så vel som etiske og politiske sider.
Utvalget har utredet gjeldende rett på området, herunder de grunnlagene som finnes for å nekte å utføre arbeidsoppgaver på grunn av samvittighet og de som begrenser muligheten for å gi adgang til reservasjon. Dette innebærer en gjennomgang av forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner og praksis fra konvensjonsorganene. Ettersom for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstolen i stor grad tolker konvensjonene dynamisk, i lys av samfunnsutviklingen, er det viktig at det tas høyde for at fortolkningen av konvensjonene kan endre seg over tid.
I vurderingen av om det bør gis adgang for reservasjon, har utvalget lagt vekt på etiske forhold knyttet til samvittighetsfrihet. Utvalget har vurdert hvordan det praktisk kan legges til rette for at den enkelte kan utføre sitt arbeid på en måte som er i overensstemmelse med sin egen samvittighet, samtidig som det tas tilstrekkelig hensyn til berørte parter, som arbeidsgiver og tredjeparter. Utvalget understreker at man ikke bør ta lett på samvittigheten, noe som innebærer forpliktelser for arbeidstakere så vel som arbeidsgivere og den allmenne offentligheten. Arbeidstaker bør ikke påberope seg samvittighetsfrihet dersom det ikke er alvorlige og dyptgripende grunner til det, og han eller hun må være villig til å forklare overbevisningen og å kompensere for den ekstrabelastningen en eventuell reservasjon medfører. Arbeidsgiver og samfunnet for øvrig bør vise respekt for de som påberoper seg alvorlige samvittighetskvaler, også dersom de ikke deler den moralske grunnoppfatningen hos den som ønsker å reservere seg mot enkelte oppgaver.
Utvalget står samlet om å mene at samvittighetsfriheten representerer en viktig verdi i et demokrati. Analysene dreier seg i hovedsak om å finne ut hvordan samvittigheten best mulig kan ivaretas i møte med andre sentrale demokratiske verdier og rettigheter.
Det er én gruppe av arbeidstakere for hvem utvalget mener det bør settes relativt strenge rammer for reservasjon på grunnlag av samvittighet. Det gjelder de som utøver legitim makt på vegne av staten, det vil si uniformerte arbeidstakere i forsvaret, politiet og tollvesenet, samt dommere. Et samvittighetsfritak fra bestemte oppgaver for slike arbeidstakere vil kunne oppfattes som en svekkelse av militærets, politiets, tollvesenets eller domstolens rolle som nøytrale håndhevere av loven. Det bør derfor være spesielt sterke grunner for samvittighetsbaserte fritak for disse gruppene av arbeidstakere.
Gjennom drøfting av en rekke eksempler har utvalget hatt som mål å bidra med et grunnlag for systematisk etisk refleksjon som skal kunne ivareta forholdet mellom arbeidstakers samvittighet, virksomhetens oppgaver og tredjepersoners rettigheter.
Utvalget anbefaler at det først og fremst er den enkelte arbeidsgiver som skal håndtere en forespørsel om fritak fra arbeidsoppgaver på grunn av samvittighet. Vurderingen bør gjøres på bakgrunn av samtaler med den aktuelle arbeidstakeren og om nødvendig andre, som for eksempel tillitsvalgte. Generelt vil utvalget anbefale at det utvises fleksibilitet og legges til rette for at arbeidstakere kan unngå oppgaver som er i strid med deres samvittighet. Imidlertid forutsettes det at dette ikke i vesentlig grad går utover andre viktige hensyn.
For at det skal være aktuelt å vurdere reservasjon av samvittighetsgrunner, mener utvalget at det må foreligge en dyp og viktig samvittighetsbasert overbevisning om at det er moralsk galt å utføre den aktuelle oppgaven. Det må i tillegg kunne gjøres forståelig for andre at denne handlingen kan lede til en samvittighetskonflikt. Kravet til forståelighet vil være avhengig av situasjonen og det kan ikke stilles opp entydige kriterier.
Utvalget mener følgende tre spørsmål bør stå sentralt i vurderingen av samvittighetsbasert fritak i arbeidslivet:
Bygger arbeidstakers ønske om reservasjon mot å utføre bestemte arbeidsoppgaver på en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning?
Kan reservasjon finne sted uten at det er inngripende for tredjepart?
Er reservasjon gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kollegaer?
Utvalget legger som nevnt til grunn at det første kriteriet alltid må være oppfylt for at det i det hele tatt skal gi mening å vurdere samvittighetsbasert reservasjon. Kravet om reservasjon står sterkere dersom flere kriterier er oppfylt. Dersom alle de tre kriteriene er oppfylt, mener utvalget det bør legges til rette for reservasjon.
Til tross for at den juridiske avklaringen står sentralt i utredningen, argumenterer utvalget for at ny lovgivning ikke nødvendigvis er den beste løsningen på dilemmaer ved reservasjon. I dag er det lovfestet adgang til, eller mulighet for, reservasjon ved abort, forskning på fostervev, omskjæring og for noen vigslere ved visse ekteskapsinngåelser. Utvalget anbefaler at lovreguleringen beholdes som i dag for abortinngrep og vielser. Når det gjelder bestemmelsen om fritak for forskning på fostervev mener utvalget det bør kunne legges til rette for dette uten spesiell lovbeskyttelse. Bestemmelsen bør vurderes i forbindelse med revisjon av bioteknologiloven. Lovbestemmelsen om omskjæring av gutter synes å være så vag og skjønnsmessig at det i forbindelse med framtidig evaluering av omskjæringsloven bør vurderes om den bør presiseres gjennom forskrift eller oppheves til fordel for bruk av lokalt skjønn dersom noen ønsker å reservere seg. Generelt vil utvalget anbefale en tolerant grunninnstilling og smidige løsninger i møte mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i praksis framfor ytterligere lovfesting av reservasjonsadgang, med mindre det i et konkret spørsmål er helt spesielle forhold som taler for lovregulering.
Det er kun på ett område utvalget står samlet i å peke på behov for ny lovgivning om reservasjonsrett, og det er dersom aktiv dødshjelp skulle bli vedtatt som en pasientrettighet. For en del helsepersonell vil dette oppfattes som både galt i seg selv og i strid med helsefagenes profesjonsetikk. Utvalget mener derfor helseperesonell bør få reservasjonsrett mot å utføre og delta ved aktiv dødshjelp dersom dette skulle bli vedtatt som en rettighet. Generelt mener utvalget at samvittighetsspørsmål som involverer «liv og død»-spørsmål påkaller spesiell beskyttelse.
2 Utvalgets mandat og arbeid
2.1 Oppnevning og mandat
Samvittighetsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon fredag 13. mars 2015 og ble gitt følgende mandat:
Bakgrunn
Det settes ned et utvalg som skal utrede forhold rundt arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utførelse av arbeidsoppgaver.
Det kan i enkelte situasjoner oppstå konflikt mellom den enkeltes samvittighet og de oppgaver som han/hun pålegges som arbeidstaker. Det er i denne sammenheng snakk om arbeidsoppgaver som pålegges innenfor arbeidsavtalens/oppdragets ramme. Problemstillingen har vært særlig aktuell i forbindelse med debatten om hvilken adgang fastleger skal ha til å reservere seg mot henvisning til abort, men spørsmål knyttet til samvittighetsfrihet er ikke begrenset til helsesektoren. Utvalget som nå settes ned skal se på temaet i forhold til arbeidslivet generelt.
Nedsettelse av utvalget har grunnlag i en avtale som er inngått mellom regjeringen, ved helse- og omsorgsministeren, og Kristelig Folkeparti:
Partene anerkjenner at tanke-, religions- og samvittighetsfriheten er en viktig verdi i et demokratisk samfunn, som også er forankret i den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9. I blant kan ansatte oppleve at disse utfordres i en yrkessituasjon, i møte med andre og andres rettigheter og plikter. Disse problemstillingene er ikke begrenset til helse- og omsorgssektoren.
Partene viser til at behovet for en bredere vurdering av spørsmål av denne type også ble berørt av Stålsett-utvalget (NOU 2013: 1) og at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har nylig skiftet utgangspunkt i denne type saker. (EMD 15. januar 2013: Eweida m.fl. mot Storbritannia).
Partene er derfor enige om at:
Det skal nedsettes et nasjonalt offentlig utvalg som skal utrede etiske og praktiske forhold rundt tanke- og samvittighetsfriheten under utøvelse av arbeidsoppgaver, i det norske arbeidsliv generelt.
Tros- og livssynspolitisk utvalg (NOU 2013: 1) berørte i noen grad temaet i sin innstilling. Dette utvalget uttalte at en arbeidstaker ikke generelt kan nekte å utføre arbeidsoppgaver som strider mot vedkommendes generelle samfunnssyn eller religiøse oppfatning. Samtidig kan en ikke overprøve den enkeltes samvittighet. Utvalget mente det kan være behov for en bredere vurdering av hvorvidt en bør styrke arbeidstakeres rettigheter i arbeidsforhold mot å bli pålagt handlinger som strider mot deres overbevisning. Samtidig understreket dette utvalget at ingen kan, ut fra et krav om religionsfrihet, ha rett til spesifikke jobber.
Tros- og livssynspolitisk utvalg hadde et bredt mandat og behandlet i denne sammenheng spørsmål som berører friheten til religionsutøvelse.
Det nye utvalget som settes ned skal gå nærmere inn på samvittighetsfriheten. Utvalget skal utrede hva som er gjeldende rett på området og skal i sin innstilling legge særlig vekt på etiske og praktiske forhold rundt samvittighetsfriheten i et arbeidsforhold.
Mandat
Samvittighetsfriheten er omtalt både i den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18. Det følger også av Grunnloven § 16 at alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.
Utvalget skal vurdere samvittighetsfrihetens plass og funksjon i norsk arbeidsliv. Utredningen skal belyse hvorfor dette er en viktig verdi i samfunnet og hvilken rolle samvittighetsfriheten bør spille i et demokrati.
Utvalget skal utrede gjeldende rett på området og avklare hva samvittighetsfrihet vil si i juridisk forstand. Det bør gjøres en vurdering av om, og i hvilken utstrekning, yrkesutøvere kan påberope seg samvittighetsfrihet ved utøvelse av arbeidsoppgaver. I denne sammenheng vil de internasjonale konvensjoner på området stå sentralt. Det bør drøftes hvordan disse konvensjonene forplikter Norge, og hvordan de best kan oppfylles i praksis. Annet regelverk som har betydning for spørsmålet bør også belyses.
Utvalget bør også redegjøre for regelverk og praksis i andre land.
Utvalget skal legge særlig vekt på etiske og praktiske forhold rundt samvittighetsfriheten under utøvelse av arbeidsoppgaver. Utredningen må vurdere hvordan det praktisk kan legges til rette for at den enkelte kan utføre arbeidet på en måte som er i overensstemmelse med deres samvittighet, samtidig som hensynet til arbeidsgiver og publikum ivaretas.
Et viktig formål med utredningen er således å kunne bidra til etisk refleksjon og gi praktisk hjelp for virksomheter, arbeidstakere og tillitsvalgte som har behov for å ivareta forholdet mellom arbeidstakeres samvittighet og virksomhetens oppgaver. Om mulig bør utredningen komme fram til noen retningslinjer som kan være til praktisk hjelp i dette arbeidet.
Utvalgets innstilling skal samlet sett bidra til en helhetlig og bred analyse av den plass samvittighetsfrihet har, og skal ha, i norsk arbeidsliv.
Utvalget skal levere sin utredning i form av en NOU innen 1. september 2016.
2.2 Utvalgets sammensetning
Utvalget har hatt følgende sammensetning:
Bjørn Kåre Myskja (leder), Trondheim, professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU, nestleder i Bioteknologirådet
Tine Eidsvaag, Bergen, førsteamanuensis ved Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen
Morten Magelssen, Oslo, lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo
Ingvill Thorson Plesner, Løten, seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo
Einar Øverenget, Oslo, førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark og partner i ACTIVA Humanistisk Akademi
Sekretariatet har bestått av Bodil Stueflaten og Marianne Foldøy Byberg, begge ansatt i Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i Arbeids- og sosialdepartementet.
2.3 Utvalgets forståelse av mandatet
Departementet har i sitt mandat bedt om en utredning av samvittighetsfrihet i arbeidslivet generelt. Debatten forut for utvalgets arbeid har i hovedsak dreid seg om helsesektoren, men departementet etterlyser en utredning av mulige konflikter også på andre områder innenfor arbeidslivet. Det har dermed vært viktig for utvalget å få bredest mulig kjennskap til på hvilke andre områder samvittighetskonflikter kan oppstå og hvor dette kan være et problem. Utvalget valgte derfor å opprette en hjemmeside hvor publikum ble invitert til å sende inn innspill til aktuelle situasjoner de mente utvalget burde se nærmere på.
Mandatets kjerne er arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utførelse av arbeidsoppgaver. Ut fra bakgrunnen for oppnevnelsen av utvalget må det likevel være klart at utvalget ikke bare skal ta opp arbeidstakere i ordinære arbeidsforhold. Mandatet vil omfatte situasjoner hvor det stilles krav til en person om å utføre en arbeidsoppgave. Dette kan være fra en som enten har rettslig instruksjonsmyndighet eller som disponerer økonomiske ytelser som arbeidsyteren trenger til livsopphold, og vil dermed omfatte både selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere. Kravene kan for eksempel stilles som vilkår for offentlig bevilling eller driftstilskudd, slik som for fastlegene. Men også risiko for økonomiske sanksjoner fra NAV ved «selvforskyldt» arbeidsledighet kan ha betydning for arbeidstakeres og -søkeres frihet til å handle i samsvar med sin samvittighet.
I mandatteksten bes det om en utredning av forhold rundt arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utførelse av arbeidsoppgaver. Departementet viser til at det kan oppstå konflikt mellom den enkeltes samvittighet og de oppgaver han eller hun blir pålagt i arbeidslivet. Den bakenforliggende avtalen mellom regjeringen, ved helse- og omsorgsministeren og Kristelig Folkeparti bruker imidlertid en bredere formulering: «tanke- og samvittighetsfriheten under utøvelse av arbeidsoppgaver». Ordlyden i mandatet isolert gir, etter utvalgets syn, ikke et klart svar på om det var meningen at utvalget også skulle behandle spørsmål tilknyttet bruk av religiøse plagg og symboler i sin utredning, eller om det kun var meningen å behandle oppgavenekt som følge av en samvittighetskonflikt. Utvalget peker på at den enkeltes samvittighet også kan utfordres dersom han eller hun ikke får bruke eller vise religiøse plagg eller symboler under utøvelse av arbeidsoppgaver. Dersom en arbeidstaker blir nektet å bære et religiøst plagg eller symbol han eller hun føler seg forpliktet til å bære, vil dette etter utvalgets mening åpenbart være en samvittighetskonflikt i arbeidslivet.
Utvalget har likevel falt ned på at det i utgangspunktet bør avgrenses mot samvittighetskonflikter knyttet til religiøse plagg og symboler. Dette fordi bakgrunnen for å nedsette utvalget var reservasjonsdebatten rundt fastlegers henvisning til abort, altså en oppgavenekt som følge av samvittighet. En av de andre bakenforliggende årsakene til at utvalget ble nedsatt var en oppfordring i Stålsett-utvalgets utredning om «en bredere vurdering av hvorvidt en bør styrke arbeidstakers rettigheter i arbeidsforhold mot å bli pålagt handlinger som strider mot deres overbevisning».1 Utvalget finner det dermed mest naturlig å tolke mandatet slik at samvittighetskonflikter i arbeidslivet knyttet til bruk av plagg eller symboler faller utenfor, og at mandatet sikter på situasjoner hvor arbeidstakeren ønsker å nekte å gjøre en gitt oppgave som følge av sin samvittighet. Dette understøttes også av at bruk av religiøse plagg ble behandlet av Stålsett-utvalget. Utvalget vil likevel understreke at det her vil være glidende overganger og flere grensetilfeller. Eksempelvis vil den enkelte kunne nekte å utføre en gitt oppgave fordi man ikke ønsker å utføre den uten et bestemt religiøst plagg eller symbol. Dette er situasjoner som er beslektet med de typiske reservasjonstilfellene. Eksempler her er nyhetsanker Siv Kristin Sællman som ble nektet å bruke et halskjede med kors under nyhetssendingen til NRK Sørlandet og politiets uniformsreglement som forbyr bruk av for eksempel hijab.
Videre legger mandatteksten opp til at utredningen skal ta for seg samvittighetskonflikter i arbeidslivet. Utvalget finner det på denne bakgrunnen nødvendig å avgrense mot for eksempel tilfeller av sivil ulydighet og militærnekting. Slike situasjoner kan ha likhetstrekk med samvittighetskonflikter innenfor arbeidslivet, da det kan være de samme grunnleggende rettighetene som står på spill. Situasjonene vil også kunne ha sitt utspring i vedkommendes samvittighet, men det vil likevel være en vesentlig forskjell, nemlig at de skjer utenfor arbeidslivet. Ettersom disse situasjonene er nært beslektet, vil også disse i noen grad bli tatt opp i utredningen.
Departementet har ikke gitt noen nærmere beskrivelse av hva som legges i «samvittighet» i mandatteksten. Utvalget har derfor forsøkt å beskrive samvittighet og samvittighetsfrihet, og i hvilke tilfeller samvittighet kan eller bør føre til samvittighetsnektelser eller reservasjon. Det må etter utvalgets oppfatning dreie seg om en dyptgripende overbevisning om at en handling er gal. Dette vil ofte være nært knyttet til en persons religion, livssyn eller kultur. Vernet om religions- og livssynsfrihet er nært forbundet med samvittighetsfriheten. Også her vil det være vanskelig å trekke grenser og det vil være glidende overganger. Videre vil en faglig uenighet heller ikke utelukke at det også kan foreligge en samvittighetskonflikt. Utvalget understreker at samvittigheten er ikke-observerbar, og også av denne grunn vil det være vanskelig å trekke grensene for hva som utgjør en samvittighetskonflikt. Selv om en opplevd samvittighetskonflikt også kan tenkes å gi opphav til et krav om å få utføre visse handlinger, har utvalget begrenset seg til å analysere situasjoner der arbeidstaker vil reservere seg mot visse arbeidsoppgaver.
En arbeidstakers ønske om og behov for å reservere seg mot enkelte arbeidsoppgaver kan også ha grenseflater til varsling, ytringsfrihet, sivil ulydighet og lojalitetsplikt. En pålagt arbeidsoppgave som strider mot en arbeidstakers samvittighet kan også utgjøre et kritikkverdig forhold og dermed være egnet for å ytre seg eller varsle om. Utvalget har ikke behandlet varsling, ytringsfrihet og lojalitetsplikt som egne temaer. I noen tilfeller har det likevel vært naturlig å komme inn på temaene i beskrivelsen og drøftingen av de enkelte situasjonene som er tatt opp i kapittel 8.
Mandatet sier at det skal legges særlig vekt på etiske og praktiske forhold rundt samvittighetsfriheten under utøvelse av arbeidsoppgaver og hvordan det praktisk kan legges til rette for å utføre arbeid i overensstemmelse med samvittigheten. Utvalget har derfor valgt å bruke en praksisnær tilnærming gjennom analyse av en rekke konkrete eksempler. I dette arbeidet har utvalget bestrebet seg på å vise fram et bredt tilfang av argumenter heller enn å konkludere entydig i alle spørsmål.
I mandatet er utvalget bedt om å gi en oversikt over gjeldende rett i andre land. Ettersom dette er et omfattende tema som i stor grad er knyttet til internasjonale rettskilder, har utvalget valgt å gi en oversikt over adgangen til reservasjon, særlig for helsepersonell og for vigslere når det kommer til vielse av likekjønnede. Utvalget har på bakgrunn av innhentet informasjon valgt å fokusere på rettstilstanden i Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia.
Mandatet legger opp til at det skal gis en bred analyse av samvittighetsfrihet i arbeidslivet. Det følger videre av mandatet at utvalget, om mulig, skal utforme retningslinjer som kan være til praktisk hjelp for virksomheter, tillitsvalgte og arbeidstakere. Utvalget har diskutert hvorvidt det bør lages slike retningslinjer, men kommet til at det kan bli formalistisk og for rigid til å være til praktisk nytte. En viktig grunn til dette er mangfoldet i type samvittighetskonflikter som kan oppstå og at det ikke er én løsning på hvordan slike situasjoner bør håndteres. Utvalget har derfor i stedet foreslått tre grunnleggende kriterier, supplert med forslag til hvordan disse kan operasjonaliseres i gode rutiner. I dette ligger krav til gjensidig vilje til å forstå og finne løsninger som er til minst mulig ulempe for de berørte partene.
2.4 Utvalgets arbeid
Utvalget har hatt ni møter, hvorav to todagersmøter.
Våren 2015 hadde utvalget to dagsmøter i Oslo, 13. april og 15. juni. Høsten 2015 ble det holdt to dagsmøter i Oslo, 25. september og 3. november. Våren 2016 hadde utvalget et todagersmøte på Lysebu 14. og 15. januar, dagsmøter i Oslo 8. mars og 12. april, todagersmøte i Lillestrøm og Oslo 26. og 27. mai, samt et avsluttende dagsmøte i Oslo 22. juni.
Alle utvalgets medlemmer har bidratt med utvikling av tekst til ulike kapitler i utredningen, samt tatt aktiv del i redigering av tekstbidrag underveis. I tillegg har utvalgsleder og sekretariatet hatt flere arbeidsmøter. I sluttfasen, fram mot siste utvalgsmøte, jobbet en mindre «redaksjonskomité», bestående av utvalgsleder Bjørn Myskja, Morten Magelssen og sekretariatet, sammen for å ferdigstille konkrete tekster i utredningen basert på beslutninger i utvalgsmøtene.
I tillegg til den kunnskapen de enkelte utvalgsmedlemmene har bidratt med i utvalget ble flere foredragsholdere invitert for å belyse ulike innfallsvinkler og syn på samvittighetsfrihet i arbeidslivet:
Torleiv Austad, professor emeritus ved Det teologiske Menighetsfakultetet, Samvittighetsfrihet i arbeidslivet (25. september 2015).
Hans Petter Graver, professor ved institutt for privatrett og daværende dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Nødvendigheten av moralske jurister (3. november 2015).
Eilif Haaland, fastlege og leder av Foreningen for helsepersonells reservasjonsrett, Samvittighetsbasert reservasjonsadgang i yrkeslivet (15. januar 2016).
Vibeke Blaker Strand, førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Spenninger mellom arbeidsgivers styringsrett og arbeidstakeres religiøst begrunnede praksiser (12. april 2016).
Sommeren 2015 opprettet utvalget en egen hjemmeside der det ble oppfordret til å komme med innspill og eksempler på situasjoner hvor arbeidstakere har kommet i konflikt med samvittigheten sin ved utførelse av arbeid. Utvalget har bare mottatt noen få henvendelser.
I spalten Fritt Ord i Dagbladet Magasinet skrev Einar Øverenget den 3. oktober 2015 om samvittighet i arbeidslivet, med tittelen Valgets kval. Utvalgsleder Bjørn Myskja hadde lørdag 31. oktober 2015 en kronikk i Adresseavisen med tittelen Du kan da bare si opp! Kronikken tok opp problemstillinger knyttet til likekjønnede ekteskap. Begge artiklene hadde med en oppfordring til å gi innspill til utvalget, samt lenke til utvalgets hjemmeside.
Utvalget tok tidlig i arbeidet utgangspunkt i at mandatet kunne deles i tre deler:
Grunnleggende analyse og begrepsavklaring; hvorfor samvittighet og samvittighetsfrihet er viktig i et demokrati
Gjeldende rett (nasjonalt og internasjonalt); om hvilken rolle samvittighetsfrihet har i møte med andre rettigheter og hensyn i arbeidslivet
Det normative og praktiske; hvordan man kan tilrettelegge for løsning av samvittighetskonflikter i arbeidslivet
Under arbeidet ble utvalget enig om at det også måtte inn en fjerde del med analyser av konkrete samvittighetskonflikter i arbeidslivet før den konkluderende delen.
Det ble også tidlig besluttet at det skulle lages en begrepsliste med beskrivelse av begrepene som er aktuelle på området og hvordan de står i forhold til hverandre. Dette gjelder for eksempel ytringsfrihet, varsling, religions- og livssynsfrihet, sivil ulydighet, ulike forståelser av samvittighet, samvittighetsfrihet, med mer.
Utvalget var enige om å lage en liste over aktuelle case, det vil si konkrete situasjoner hvor arbeidstakere kan komme i konflikt med egen samvittighet. Listen ble utvidet etter hvert, og det ble besluttet at det skulle tas utgangspunkt i en kasuistisk metode i utvalgets drøfting av situasjonene.
For å innhente informasjon om gjeldende rett i andre land, ble det skrevet til arbeidsdepartementene eller tilsvarende i Danmark, Nederland, Frankrike, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA. I tillegg tok utvalget kontakt med forskere i aktuelle land, og innhentet informasjon fra litteratur og offentlige dokumenter om temaet. På bakgrunn av det innhentede materialet, valgte utvalget å gi en oversikt over rettstilstanden i Sverige, Danmark, Storbritannia og Nederland i utredningen.
Det ble også innhentet informasjon om aktuelle saker fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Utvalgsmedlemmene har bidratt med en rekke arbeidsnotater som dannet grunnlag for diskusjon på møtene og for utredningsteksten.
Kapittel 6 om gjeldende rett er i hovedsak utarbeidet av utvalgsmedlem Tine Eidsvaag og sekretariatet, som hadde et arbeidsmøte i Bergen i oktober 2015.
2.5 Oppbygning
Kapittel 1 inneholder et sammendrag av utvalgets hovedkonklusjoner.
I kapittel 2 gjøres det rede for oppnevningen av utvalget, utvalgets mandat, bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt og utvalgets arbeid.
I kapittel 3 er det gitt en grunnleggende analyse av hvorfor samvittighet og samvittighetsfrihet er viktig i menneskers liv. I kapittelet drøftes grunnleggende trekk ved samvittigheten og hva som er akseptable samvittighetsgrunner. Kapittelet omfatter også en kortfattet gjennomgang av samvittighetsbegrepets historie.
Kapittel 4 drøfter og definerer sentrale begreper i diskusjonen om samvittighetsfrihet. Det gjelder blant annet begreper som samvittighetsoverbevisning, moralsk identitet, moralsk og faglig integritet, samvittighetsfrihet, samvittighetskonflikt og reservasjonsønske.
I kapittel 5 om demokrati og menneskerettsvern drøftes hvorfor samvittighet, samvittighetsfrihet og respekt for borgernes grunnleggende likhet er grunnleggende moralske verdier i et moderne sekulært samfunn.
Kapittel 6 gir en gjennomgang av gjeldende rett, og omfatter både en gjennomgang av reguleringen av arbeidsforhold, herunder arbeidsgivers styringsrett og arbeidstakers arbeidsplikt, rammene for selvstendig næringsdrivendes avtalefrihet og plikter i arbeidsforhold, samt arbeidslediges plikt til å stå til rådighet for arbeid som vilkår for dagpenger. Deretter tar utvalget opp menneskerettigheter og diskrimineringsvern som grunnlag for, men også som grunnlag for begrensninger i, adgangen til reservasjon. Det gis videre en oversikt over de spesifikke reservasjonsbestemmelsene som finnes i norsk rett, samt enkelte yrkesgruppers etiske retningslinjer. Det er også gitt en oversikt over deler av rettstilstanden i enkelte andre land.
I kapittel 7 redegjør utvalget for valg av metode for utredningen av hvordan det best mulig kan legges til rette for løsning av samvittighetskonflikter i arbeidslivet.
I kapittel 8 beskrives og drøftes 15 ulike eksempler hentet fra blant annet helsevesenet, skolen og offentlig myndighetsutøvelse. I kapittelet beskrives og drøftes også eksempler knyttet til samvittighetsnektelser og trygdeytelser under arbeidsledighet.
I kapittel 9 oppsummeres og diskuteres de enkelte eksemplene, og det konkluderes med at samvittighetskonflikter kan oppstå i de fleste yrker og at den etiske vurderingen vil bli formet av de spesielle forholdene i yrket og på arbeidsstedet. I kapittelet gjennomgås tre grunnleggende kriterier som utvalget mener bør legges til grunn for vurderingen av konkrete reservasjonsønsker.
Kapittel 10 drøfter fordeler og ulemper med ulike typer regulering av samvittighetskonflikter, og konkluderer med at lovregulering ikke alltid er mest hensiktsmessig.
Utvalgets konklusjoner og anbefalinger framgår av kapittel 11. I kapittelet redegjør utvalget for hvordan samvittighetskonflikter i arbeidslivet bør løses for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og arbeidsledige.
Utvalget har valgt å ta med to vedlegg til utredningen. Vedlegg 1 er en noe mer omfattende framstilling av samvittighetsbegrepets og samvittighetsfrihetens historie enn den som framgår av punkt 3.5. Vedlegg 2 gir en redegjørelse for den internasjonale debatten om samvittighetsfrihet i helsevesenet.
Fotnoter
NOU 2013: 1 s. 269.