6 Status for mediemangfoldet

6.1 Innledning

I det foregående kapitlet har utvalget vist at digitalisering har lagt til rette for nye tjenester og medieplattformer, og konvergens mellom nye og tradisjonelle plattformer. Markedsinndelingen mellom fjernsyn, radio og aviser er ikke lenger like relevant. Inntreden av nye aktører i markedene, mange av disse globale, forsterker medienes konkurranse om brukerne og annonsekronene. Kapittel 5.4 viste hvilke konsekvenser dette har fått for medievirksomhetenes økonomi. Forretningsmodellene svikter – spesielt for avisene har det så langt ikke lykkes å finne nye modeller som kan veie opp for papiravisenes tap av abonnementsinntekter og særlig annonseinntekter.

I forlengelsen av disse utviklingstrekkene vil utvalget i dette kapitlet beskrive hva som er konsekvensene av medieutviklingen for mediemangfoldet – altså hva som er status for mediemangfoldet i dag. Som vist til i kapittel 3, er det med utgangspunkt i den tredelte kommunikasjonsmodellen tre aspekter ved mediemangfold; avsendermangfold (source diversity), innholdsmangfold (content diversity) og bruksmangfold (exposure diversity). Beskrivelsen av status for mediemangfoldet vil systematisk ta for seg status innenfor disse tre aspektene. I den siste delen av kapitlet drøfter utvalget status i Norge sett i lys av situasjonen i Norden og Europa.

6.2 Status for avsendermangfoldet

Her vurderer utvalget hvordan medieutviklingen har påvirket mangfoldet på avsendersiden. Med avsendersiden menes for det første produsentene av medieinnhold, dvs. aviser, kringkastere og strømmetjenester, og deres eiere. Kringkastere og strømmetjenester har i tillegg en annen rolle ved at de setter sammen en meny av innhold delvis produsert av dem selv og delvis av andre, noe som gjør at de kan kalles tilbydere av medieinnhold. Videre er de som sørger for infrastrukturen, det vil si bredbåndstilbydere og tilbydere av betalingsfjernsyn (distributører), samt deres eiere, sentrale aktører i verdikjeden blant avsenderne av medieinnhold. Sist, men ikke minst utgjør journalistene og redaktørene det som kalles arbeidsstokken, hvis sammensetning også er et viktig premiss for hvorvidt innholdet som tilbys er rikt og mangfoldig.

En tilleggsfaktor er struktur, eksempelvis at variasjon i eier- og finansieringsformer samt målsettinger med mediebedriften kan bidra til økt avsendermangfold. Andre eksempler på strukturelle forhold er at medier har tilknytning til politiske partier eller religiøse grupper.

6.2.1 Eiermangfold

Det er en relativt utbredt oppfatning at et mangfold av aktører på eiersiden er en forutsetning for mangfold av informasjonskilder og ytringskanaler, samt redaksjonelt mangfold. Sammenhengen mellom eierkonsentrasjon og mediemangfold er imidlertid ikke entydig. Konsolidering kan øke mangfoldet i et marked fordi aktørene vil søke å dekke en bredde av interesser i stedet for å konkurrere om de mest populære innholdstypene. Dette dreier seg imidlertid særlig om mangfold av innhold og genre, og ikke nødvendigvis en differensiering med hensyn til ideologisk eller politisk perspektiv. Konsolidering kan også frigjøre ressurser til kostnadskrevende, undersøkende journalistikk og originalt innhold, men på den andre siden finnes omfattende forskningsmessig belegg for at eierkonsentrasjon totalt sett reduserer nyhetstilbudet i markedet med hensyn til både omfang og bredde.1

Et vanlig mål for eierkonsentrasjon, både i Norge og andre land, har vært medieeiernes respektive kontroll med oppslutningen innenfor et marked. Europarådet viser til at en enkel og relativt utbredt metode for å vurdere konsentrasjon er å summere markedsandelene til de tre største aktørene i et marked, der samlet markedsandel på 0–35 indikerer lav konsentrasjon, 36–55 moderat konsentrasjon og 56+ høy konsentrasjon (og lav konkurranse).2

Den nylig avviklede norske medieeierskapsreguleringen,3 som er redegjort for i kapittel 4.5.1, satte noe forenklet en øvre grense for en enkelt medieeier ved kontroll med en tredel av oppslutningen i et nasjonalt mediemarked. Metoden for markedsavgrensning som lå til grunn for reguleringen, fungerte tilfredsstillende før digitaliseringen og så lenge mediekonsernene konsentrerte virksomheten om ulike kjerneområder; papiravis, fjernsyn eller radio. Beregningene for kontroll i de ulike markedene var basert på offisielle opplagstall, samt seertall og lyttertall fra tv- og radiopanelene. Konsum på digitale plattformer ble i liten grad tatt hensyn til, som en konsekvens både av hvordan lovbestemmelsene var utformet og manglende offisielle metoder for beregning av digital oppslutning.

Fra 2014 inkluderer de offisielle opplagstallene fra MBL og LLA imidlertid også digitalt opplag, som dermed er inkludert i Medietilsynets beregninger. Selv om medieeierskapsloven er avviklet, er Medietilsynet gjennom lov om åpenhet om eierskap i medier4 pålagt å innhente, systematisere og tilgjengeliggjøre informasjon om eierskap i norske medier.

Digitalisering og plattforms- og tjenestekonvergens har som nevnt ført til at de tradisjonelle skillelinjene mellom ulike mediemarkeder ikke lenger anses som relevante. Når en stadig økende andel av mediebruken foregår digitalt samtidig som aviser publiserer levende bilder og kringkastere publiserer tekstbaserte nyheter på sine nettsider, er ikke lenger de tradisjonelle målingene av eierkonsentrasjon valide. Schibsted er største norske eier i avismarkedet, men man kan stille spørsmål ved hvilken betydning dette har så lenge selskapet ikke samtidig har eierinteresser i Facebook, Telenor eller NRK.

Kantar TNS foretar beregninger av mediekonsernenes dekning på tvers av medieplattformer, noe som kan gi et bilde av konsernenes kontroll i et samlet mediemarked. Imidlertid har også disse beregningene metodiske begrensninger som mål for eierkonsentrasjon, blant annet fordi mange mediekanaler ikke er med i undersøkelsene og datamaterialet dermed ikke inkluderer oppslutningen om disse. Medietilsynet og Kantar TNS sine beregninger har dermed begge både styrker og svakheter og kan til dels komplementere hverandre, og den videre gjennomgåelsen av eiermangfold vil bygge på disse.

6.2.1.1 Avismarkedet

I det norske avismarkedet finnes det to store eiere målt ut fra deres kontroll med opplaget; Schibsted og Amedia. I tillegg er det flere mellomstore konserner, med Polaris Media som det største, og en rekke mindre eiere som kontrollerer én eller noen få aviser. Ved utgangen av 2015 var 97 aviser (medregnet Morgenbladet) uavhengige av konsernene.

Schibsted ASA er et internasjonalt børsnotert konsern med 6 900 ansatte i 30 land.5 Schibsted Norge eier VG og regionavisene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Sammen med indirekte eierskap i en del lokalaviser hadde Schibsted ved utgangen av 2015 eierskap i totalt 17 aviser samt nettpublikasjonene E24 og Dine Penger. I 2015 var omsetningen i Norge på 7,1 milliarder kroner.

Amedia AS vokste betraktelig med kjøpet av Edda Media i 2012. I 2015 eide konsernet 65 lokalaviser rundt om i landet, antall årsverk i konsernet var 2 386 og omsetningen i Norge på 3,8 milliarder kroner.

Polaris Media ASA er et børsnotert selskap med nedslagsfelt hovedsakelig i Nord-Norge, Trøndelagsfylkene og på Nord-Vestlandet. Selskapet eide i 2015 samlet 33 aviser med totalt 888 årsverk, og omsetningen var på ca. 1,6 milliarder kroner.

Figur 6.1 viser Medietilsynets beregninger av de største konsernenes andeler av avisopplaget i perioden 2011–2015.

Gratisaviser er inkludert i opplagstallene som ligger til grunn for fordelingene. Totalopplaget for aviser i 2015 var 2 190 433, mot 2 278 166 i 2014. Antall aviser som kom inn under Medietilsynets avisdefinisjon i 2015 er 244, mot 241 året før.

Kilde: Medietilsynet.

Målt etter opplagstall har Schibsted i hele perioden vært det største selskapet, men fra 2012 er avstanden til Amedia vesentlig redusert som følge av at daværende A-pressen kjøpte Edda Media. Samlet kontrollerer de tre største konsernene drøyt 60 prosent av markedet, noe som kan indikere høy konsentrasjon. Eierkonsentrasjonen har i tillegg økt i perioden. Samtidig bekrefter andelen «andre» på 33,5 prosent i 2015 at det fortsatt er mange små aviseiere i Norge, og andelen har økt i perioden.

De største bakenforliggende eierne av norske aviser i 2016 var Blommenholm Industrier (Schibsted) og Sparebankstiftelsen DNB (Amedia). Schibsted er største eier i Polaris og kontrollerer 29 prosent av aksjene i selskapet.

6.2.1.2 Fjernsynsmarkedet

Det norske markedet for lineært tv er dominert av fire aktører; NRK, TV 2 (Egmont), Discovery og MTG.

NRK AS har siden 1996 vært organisert som statlig aksjeselskap. Det er staten ved Kulturdepartementet som er aksjeeier, og kulturministeren er NRKs generalforsamling. Finansieringsformen er hovedsakelig kringkastingsavgiften, som alle med fjernsynsmottaker har plikt til å betale. I tv-markedet tilbyr NRK de tre tv-kanalene NRK1, NRK2 og NRK3/Super som blir distribuert i samtlige nett som bærer tv, og på NRKs nettsider både som direkte strømmetjeneste og på bestilling. NRK eier også 33 prosent i henholdsvis Norges Televisjon og RiksTV. Samlede driftsinntekter i NRK AS var 5,6 milliarder kroner i 2015, og antall ansatte ved utgangen av året var 3 485 faste årsverk og 248 midlertidige/vikarer.

TV 2 Gruppen driver for det første hovedkanalen TV 2, som til og med 31. desember 2016 hadde status som allmennkringkaster gjennom en avtale med staten ved Kulturdepartementet.6 Selskapet tilbyr i tillegg en rekke andre tv-kanaler som det ikke er knyttet allmennkringkastingsforpliktelser til: TV 2 Zebra, TV 2 Livsstil, TV 2 Nyhetskanalen, TV 2 Humor, TV 2 Sportskanalen og TV 2 Sport Premium. Gjennom TV 2s eierskap i den norske delen av C More Sports betal-tv-kanaler, tilbys også noen sportskanaler. Strømmetjenesten TV 2 Sumo er et av de abonnementsbaserte innholdstilbudene til TV 2. TV 2 Gruppen eier også bl.a. 33 prosent i henholdsvis Norges Televisjon og RiksTV. TV 2 har 833 årsverk fordelt omtrent likt mellom Bergen og Oslo. TV 2 Gruppen er eid av den danske stiftelsen Egmont, som også har en eierandel på 50 prosent i Nettavisen. Egmont hadde en omsetning i 2015 på 6,7 milliarder kroner, mens TV 2 Gruppens omsetning var 3,9 milliarder.

Discovery Networks Norway har vært TVNorges eiere siden 2012. Selskapet er igjen eid av det amerikanske tv-nettverket Discovery Communications, som totalt har ca. 7 000 ansatte og 162 kanaler i 223 land og territorier. Kanalene FEM, MAX, VOX, TLC, Discovery Channel og Eurosport, samt strømmetjenesten Dplay, eies av britiske eller franske søsterselskaper i Discovery-gruppen. Discovery-gruppen tilbyr i tillegg en rekke andre kanaler i det norske tv-markedet som ikke spesielt retter seg mot Norge, for eksempel ved ikke å ha norsktilpasset reklame. Dette gjelder Animal Planet, Discovery Showtime, Discovery Science, Discovery World og Investigation Discovery.7 Discovery Networks Norway har 160 ansatte og hadde i 2015 en omsetning på 1,6 milliarder kroner.

Det svenske mediekonsernet Modern Times Group (MTG) har vært en aktør i det norske tv-markedet siden 1987. Selskapet driver tv-kanaler og produksjon og distribusjon av tv i Skandinavia, Finland og Sentral- og Øst-Europa. I Norge tilbyr MTG flere tv-kanaler: TV3, Viasat 4 og TV 6 i tillegg til strømmetjenesten Viaplay og en rekke betal-tv-kanaler (Viasat Film, Sport og Fotball), og tv-produksjon gjennom selskapene Strix Televisjon, Novemberfilm og Monster. MTG TV i Norge har 65 ansatte i Oslo. I 2015 hadde MTG en omsetning på 2,8 milliarder kroner.

Figur 6.2 viser de største tv-aktørenes andeler av seertallene (basert på minutter seertid) i perioden 2011–2015.

Beregningene er basert på seertallene fra Kantar TNS’ tv-meterpanel. Gjelder befolkning med tv, 12 år+. Fra juli 2014 inkluderer seertallene også seing utenfor hjemmet, noe som førte til endringer i sertallene.

Kilde: Medietilsynet/medienorge.

NRK er klart størst i hele perioden, og har i 2015 en andel på 40 prosent. De tre kommersielle aktørene har en samlet andel på 50 prosent. Discovery har økt mest i denne perioden, også etter at selskapet kjøpte TVNorge fra ProSiebenSat.1 i 2012.

6.2.1.3 Radiomarkedet

Radiomarkedet er dominert av tre aktører; NRK, Modern Times Group (MTG) og Bauer Media.

NRK har 14 riksdekkende radiokanaler som blir sendt i DAB-nettet: P1, P1+, P2, P3, NRKSuper/NRKFolkemusikk (deler av døgnet), NRK Alltid Nyheter, NRK Sápmi Radio, mP3, NRKVær, NRKSport, NRKJazz, NRKKlassisk og NRKP13. De fleste radiokanalene til NRK kan strømmes på internett, og på nett finnes i tillegg kanalene NRKUrørt, NRKPyro, NRKRadioresepsjonen og NRKStortinget. NRK P1, P2 og P3 sender også i det riksdekkende FM-båndet frem til FM-nettet avvikles i løpet av 2017.

Det svenske mediekonsernet MTG eier P4 Radio Hele Norge AS (P4), som er den nest største radiokanalen i Norge etter NRK P1. P4 var frem til 1. januar 2017 én av to kommersielle allmennkringkastere for radio i Norge, og hadde konsesjon i det femte riksdekkende FM-nettet. Ved siden av P4 eier MTG lokalradiokjeden P5 Radio Halve Norge. P4 har også tett samarbeid med Energy Holding Norway AS (NRJ), og har mange digitale radiokanaler i ulike regioner i Lokalradioblokka i DAB-nettet. P4 Radio Hele Norge AS sender i tillegg til P4 også P5 Hits, P6 Radio Rock og P7 Klem i Riksblokka i det digitale bakkenettet, og tilbyr i tillegg enkelte kanaler gjennom en strømmetjeneste på nett.

Det tyske mediekonsernet Bauer Radio Ltd. kom inn på det norske radiomarkedet i 2015 gjennom oppkjøpet av Radio Norge, den tredje største norske radiokanalen. Radio Norge hadde frem til 1. januar 2017 konsesjon til å drive kommersiell allmennkringkasting i det fjerde riksdekkende FM-nettet. I tillegg eier Bauer to lokalradiokjeder, Radio 1 og Radio Rock. Selskapet har digitale radiokonsesjoner og sender Radio Norge, Radio 1 og Radio Rock i Riksblokka i DAB-nettet.

Figur 6.3 viser de største radioaktørenes andeler av lyttertallene (basert på lyttertid i minutter) i perioden 2011–2015.

Beregningene er basert på lyttertallene fra Kantar TNS’ PPM-målinger. Gjelder befolkning 12 år+. Undersøkelsen har bare med lytting på radiokanaler som deltar i målingen. Det varierer hvilke kanaler og plattformer som er inkludert. NRKs DAB-kanaler ble først tatt med i 2014. Mange lokalradioer er ikke inkludert.

Kilde: Medietilsynet/medienorge.

NRK er klart størst i hele perioden med en lytterandel på rundt 65 prosent. Selv om det må tas høyde for at tall for mange lokalradioer ikke er inkludert i beregningene, viser figuren at de tre største aktørene sammen kontrollerer nesten hele markedet. Figuren viser også en viss en bevegelse med hensyn til hvilke aktører som opererer i radiomarkedet, noe som har bakgrunn i at Radio Norge har gjennomgått to eierskifter i perioden.

6.2.1.4 Eierskap på tvers av de tradisjonelle mediemarkedene

Kantar TNS publiserer kvartalsvis Mediehusrapporten, som viser beregninger for daglig dekning for mediekonsern. Dataene er samlet inn gjennom telefonintervju i Forbruker&Media-undersøkelsen og viser dekning på tvers av ulike medieplattformer (papiravis, tv, radio, internett, mobil). Dekningstallene er basert på hukommelse og ikke faktisk bruk, og tar ikke hensyn til tidsbruk. Bare mediehus som betaler for å delta i undersøkelsen er inkludert i datagrunnlaget. Til tross for metodiske begrensninger kan beregningene gi et bilde av konsernenes respektive kontroll eller styrkeforhold i et samlet mediemarked. Figur 6.4 viser daglig dekning for norske mediekonsern i 3. kvartal 2015–3. kvartal 2016.

Dekningstallene for MTG og Discovery Networks Norge omfatter ikke tilbud på internett. Fra og med andre kvartal 2016 veies resultatet også for utdanning, i tillegg til for alder, kjønn og geografi. Dette gir klare endringer i dekningstallene for flere mediekonserner.

Kilde: Kantar TNS Forbruker&Media/medienorge.

Denne figuren viser at NRK er det største mediekonsernet i Norge, etterfulgt av henholdsvis Schibsted, TV 2 og Amedia. Generelt er de ulike konsernenes andeler relativt stabile i perioden, også for Discovery Networks til tross for salget av radiokanalene til Bauer Media.

I kapittel 5 viste utvalget til at Facebook er en betydelig aktør i det norske mediemarkedet. Det er derfor relevant å inkludere Facebook når vi ser på selskapenes respektive dekning. Figur 6.5 viser daglig dekning for norske mediekonserner, mediehus og Facebook i 2016.

Tall for mediehus omfatter befolkning 12 år+ og gjelder 3. kvartal 2016. Tall for Facebook gjelder befolkning 15 år+, omregnet fra nettbefolkning til hele befolkningen, og gjelder 2. kvartal 2016. Dekningstallene for MTG og Discovery Networks Norge omfatter ikke tilbud på internett.

Kilde: Kantar TNS (Forbruker&Media og Interbuss)/medienorge.

Målt etter daglig dekning er NRK størst med 77 prosent og Facebook nummer to med en daglig dekning på 71 prosent. Deretter følger henholdsvis Schibsted (64 prosent) og TV 2 (58 prosent). Facebooks daglige dekning er høyere enn dekningen til Amedia, NHST, Polaris Media og Mentor Medier samlet sett (64 prosent), og dette viser tydelig hvilken posisjon Facebook har i mediemarkedet.

Medietilsynets beregninger har vist at det etter en tradisjonell markedsinndeling er relativt høy konsentrasjon i samtlige markeder, og særlig i radiomarkedet. I et samlet mediemarked har NRK, Facebook og Schibsted vesentlige posisjoner.

Gjennomgåelsen i de foregående avsnittene har også vist at mange norske mediehus har utenlandske eiere, spesielt i fjernsyns- og radiomarkedene. Ser man på de kommersielle tv-husene og -kanalene er TV 2 Gruppen eid av danske Egmont, TVNorges eier er amerikanske Discovery, og TV3 er eid av svenske MTG. På radiosiden er de kommersielle allmennkringkasterne P4 og Radio Norge eid av henholdsvis MTG og det tyske selskapet Bauer. I avismarkedet var største utenlandske eiere ved utgangen av 2015 Aller-gruppen som siden 2013 har vært eiere av Dagbladet, og Nya Wärmlandske Tidningarna (NWT) som eier vel 26 prosent av Polaris. De øvrige utenlandske eierne er finansielle investorer med aksjeposter i Schibsted og Polaris.

6.2.2 Tilbydermangfold

Tilbydermangfoldet handler om mangfoldet av ulike medievirksomheter – både tradisjonelle og nyere former for virksomheter. For å kartlegge status for tilbydermangfoldet er det interessant å se på både utviklingstendenser for ulike typer tilbydere av medieinnhold, samt tilbydere av infrastrukturen som sørger for at innholdet når fram til brukerne. En annen dimensjon ved tilbydermangfoldet er struktur – dvs. ulike eier- og finansieringsformer, geografisk tilhørighet, politisk eller religiøs tilknytning, eller at mediene har spesielle formål eller retter seg mot særlige grupper i samfunnet.

6.2.2.1 Aviser

Ifølge Medietilsynets eierskapsregister var det 242 papiraviser, medregnet 17 gratisaviser, i Norge ved utgangen av 2015.8 Disse hadde et totalopplag (inklusiv digitalt opplag) på 2 190 433.9 VG var i perioden 1981 til 2010 Norges største avis, mens Aftenposten de senere årene har hatt denne posisjonen. I 2015 hadde VG og Aftenposten et opplag på hhv. 112 716 og 211 769. Den tredje største avisen var Dagens Næringsliv med 74 629. Dagbladet hadde et opplag på 71 514, etterfulgt av Bergens Tidende med 70 220.

Forskeren Sigurd Høst har siden 1994 gitt en årlig beskrivelse av avismarkedet i Norge i sin rapportserie «Avisåret». Hans avisdefinisjon10 inkluderer ikke gratisavisene, og han opererer derfor med andre tall enn Medietilsynet. Tabell 6.1 viser utviklingen i antall aviser og samlet opplag fra 1952–2015, basert på Høsts beregninger.

Som tabellen viser har totalopplaget minket fra 3,13 millioner til 2,04 millioner, dvs. med over én million eller rundt en tredjedel fra 1990 til 2015. I 2014 ble det innført et nytt system for beregning av opplagstall der også digitalt opplag tas med. Grunnlaget for beregningen er separat digitalt abonnement eller kombinert abonnement med papiravisen. Det digitale opplaget var i 2015 1 381 000 fordelt på 191 aviser, eller 69 prosent av totalopplaget på 2 041 000. Når det gjelder opplagsutviklingen for ulike typer aviser er det spesielt løssalgsavisene som er rammet av nedgang, mens for andre avistyper er bildet mer sammensatt. Storbyaviser, distriktsaviser og andre lokale dagsaviser har hatt en relativt jevn opplagsnedgang, mens de riksspredte meningsbærende avisene og lokale fådagersavisene har hatt en økning.11

Til tross for den sterke opplagsnedgangen har avismønsteret frem til nå vært stabilt over lang tid. Da Aften ble lagt ned ved årsskiftet 2012/13 var dette første store avis som forsvant siden 2002, noe som er en enestående lang periode i norsk avishistorie. Ifølge Høsts beregninger var det 229 aviser i 2013 og 228 i 2015, som er det høyeste siden etterkrigstiden; i 1952 var det en topp på 227 aviser. Imidlertid antar Høst at vi innen få år vil se mange avisnedleggelser dersom opplagsnedgangen fortsetter med tilsvarende takt.12

At det totale antallet aviser har holdt seg stabilt, sier imidlertid ikke nødvendigvis så mye om tendensene innenfor ulike avisgrupper. Tabell 6.2 viser utviklingen for forskjellige grupper av aviser fra 1969–2015.

Tabellen viser at det har vært en viss utvikling over tid for flere av avistypene, og to kategorier kan særlig sies å skille seg ut. Mens antallet lokale nummerto dagsaviser har gått klart tilbake fra 24 i 1969 og 8 i 1996 til 2 det siste tiåret, er det en markant oppgang i antall lokale ukeaviser fra 28 i 1987 til 71 i 2015. Også antallet nummertoaviser i store byer er halvert siden slutten av 70-tallet, fra 6 til 3. Et annet trekk ved utviklingen som fremgår av Høsts beregninger, er fallet i antall aviser som utkommer på søndager. I 2015 var det kun 4 søndagsaviser, mot 13 i 2005.13

Enkelte år kartlegger Høst også gratisavisene. Forrige gang dette ble gjort var i 2012, hvor det var 34 gratisaviser som utkom minst én gang per uke. I 2009 var det 26 gratisaviser, i 2004 var antallet 15 mens i 1999 var det 11 gratisaviser.14 Det har således vært en betydelig økning av slike aviser siden årtusenskiftet.

Sigurd Høst kartlegger også nettavisene årlig i sine rapporter. Tabell 6.3 viser at nesten samtlige aviser opererte med en form for nettavisløsning i 2015. Mens tallet i 1996 var 71 av 219 aviser, var det 222 av 228 aviser som også eksisterte i en form for digital versjon i 2015. Samtidig avdekker tallene variasjoner mellom nettavisene, blant annet når det gjelder oppdateringsfrekvens. I 2015 var det fortsatt 40 aviser som bare tilbød notisavis, smakebiter fra papiravisen eller egen nettside, samt 10 aviser i kategorien «annet». Siden de første nettavisene innførte betalingsordning i 2010, har det på den annen side vært en enorm vekst i antall aviser som opererer med en slik ordning. Fra 2014 til 2015 ble tallet mer enn doblet fra 55 til 125 nettaviser.

Den største norske nettavisen etter lesertall i 2015 var VG, som er eid av Schibsted ASA. Deretter fulgte henholdsvis Dagbladet (Aller Media AS), Aftenposten (Schibsted) og Nettavisen.15 Sistnevnte ble lansert i 1996 som første norske, uavhengige nettavis, og er en del av Mediehuset Nettavisen AS som er eid av Amedia og Egmont. De aller fleste nettaviser er imidlertid sprunget ut av en søsteravis på papir.

Høst har i årene 2007 og 2011–2014 kartlagt nettavisenes bruk av video.16 I 2007 fant han videoer i 25 av totalt 227 aviser, i 2012 var antallet økt til 134 (227) og i 2014 til 147 (230). Det finnes imidlertid ulikheter mellom avisene med hensyn til hvor hyppig de publiserer nye videoer. Ved utgangen av 2014 var det 44 aviser som la ut en ny video 1–3 dager per uke.

6.2.2.2 Kringkastings- og strømmetilbydere

I kringkastingsmarkedet har teknologiutviklingen lagt til rette for et økt mangfold av tilbydere; først gjennom kabel- og satellittdistribusjon på 1980-tallet, og i det siste tiåret gjennom digitaliseringen først av fjernsynsnettene og senere radionettet. Økt mediemangfold og skjerpet konkurranse var sentrale mål for utbyggingen av det digitale bakkenettet for fjernsyn.17 Digitaliseringen av radionettet skal sikre mer effektiv utnyttelse av frekvensspekteret, og gi bedre og bredere innholdstilbud (flere kanaler) og digitale tilleggstjenester.18

Tabell 6.4 viser at tallet på riksdekkende fjernsynskanaler har økt betraktelig siden 1980, og at det særlig har vært en økning etter at det digitale bakkenettet for fjernsyn ble ferdig utbygd. For lokale allmennkanaler har utviklingen gått i diametralt motsatt retning siden 1990 da det eksisterte hele 70 kanaler, men det må tas høyde for at statistikken bare omfatter kanaler som sender i bakkenettet og at det eksakte antallet er noe høyere.

Figur 6.6 viser de ulike kanalenes innbyrdes styrkeforhold og illustrerer fragmenteringen av landskapet som følge av utrullingen av det digitale bakkenettet. En rekke nye kanaler har kommet til, samtidig som de store kanalene har tapt andeler.

Gjelder befolkning med tv, 12 år+.

Kilde: Kantar TNS tv-meterpanelet.

Tabell 6.5 viser betydningen utbyggingen av DAB-nettet har hatt for antallet riksdekkende radiokanaler. Mens det i perioden fra 1988 til 2004 var en økning fra to til fem kanaler i FM-nettet, har det i perioden 2000 til 2016 kommet til 24 riksdekkende DAB-kanaler. Selv om en del av disse overlapper med kanalene i FM-nettet, er det også kommet til kanaler som bidrar til et bredere tilbud. Når det gjelder lokalradio har det vært en vesentlig reduksjon i antall kanaler i perioden; fra 486 i 1988 til 208 i FM-nettet i 2016.

Figur 6.7 viser markedsandelene for de riksdekkende radiokanalene samt kommersiell lokalradio i perioden 2007–2015. I radiomarkedet er bildet mer stabilt enn i tv-markedet, samtidig som tendensen til fragmentering er synlig også her. NRK P1 er klart størst, men har mistet andeler det siste tiåret. Samtidig har andre NRK-kanaler økt sine andeler slik at totalen for NRK er omtrent uendret. Blant de kommersielle kringkasterne har Radio Norge økt sin markedsandel, mens P4 går noe tilbake.

Gjelder befolkning 12 år+. Undersøkelsen har bare med lytting på radiokanaler som deltar i målingen. Det varierer hvilke kanaler og plattformer som er inkludert. NRKs DAB-kanaler ble først tatt med i 2014. Mange lokalradioer er ikke inkludert.

Kilde: Kantar TNS PPM-undersøkelsen.

I henhold til konsesjonsregimet som ble innført fra 2010, er det tre ulike konsesjonstyper for lokalradio på FM:

• 24/7-radio som sender døgnkontinuerlig kommersiell radio

• allmennradio som har rett til å sende kommersiell radio med minst 12 timer sammenhengende sendetid per dag

• nisjeradio som hovedsakelig sender ikke-kommersiell radio og må dele sendetiden med andre

Av 208 lokalradiokonsesjoner19 ved utgangen av 2016 var 92 kommersielle, dvs. 24/7- eller allmennradioer.

Som redegjort for i kapittel 4.2.6, er FM-nettet i ferd med å avvikles regionvis fra januar 2017 som ledd i digitaliseringen av radionettet. De kommersielle konsesjonene på FM som helt eller delvis dekker Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, vil ikke bli forlenget eller lyst ut på nytt når det riksdekkende radionettet er digitalisert. Lokalradiokonsesjonene som fortsetter på FM etter digitaliseringen, er forlenget med fem år til 31. desember 2021.

Lokalradioblokka på DAB, hvor det var åpent for prøvedrift frem til 31. desember 2016, er delt inn i 37 regioner. Per 31. desember 2016 var det 62 innholdskonsesjoner for lokalradio i Lokalradioblokka. I tillegg blir mange lokalradioer også distribuert via internett.

Samtlige av tilbyderne som tradisjonelt har drevet med fjernsynskringkasting i Norge, tilbyr også innholdet sitt i form av strømmetjenester, dvs. at innholdet kan ses når mottakeren selv ønsker det. I tillegg til kringkasterne opererer de amerikanske selskapene Youtube, Netflix og HBO i dette markedet, sammen med blant annet tilbydere av betalingsfjernsyn/distributører (f.eks. Get, Canal Digital og Altibox) og en del nettaviser (se også avsnitt 6.2.2.1). Blant nettavisene er det imidlertid stor variasjon med hensyn til hva slags og hvor mye videoinnhold som tilbys, og det er i hovedsak i de største avisene som VG, Dagbladet og Aftenposten man finner et omfattende volum av innhold som også omfatter eksempelvis dokumentar- og animasjonsserier. Imidlertid har egenproduserte nyhetsreportasjer etter hvert blitt relativt utbredt i lokalaviser, og enkelte lager også egne programserier.

Som figur 6.8 viser, har slike tjenester særlig stor oppslutning i gruppen 15–29 år. YouTube er desidert størst både i denne gruppen og totalbefolkningen, etterfulgt av Netflix. Den største norske aktøren er NRK Nett-tv på tredjeplass.

Gjelder befolkning med tilgang til internett, 15 år+. Data for 2. kvartal 2016.

Kilde: Kantar TNS Interbuss/medienorge.

Enkelte tjenester, som TV 2 Sumo, Netflix og HBO, er abonnementstjenester finansiert gjennom brukerbetaling. Fjernsynsdistributørene tilbyr gjerne strømming av enkelttitler mot betaling. Andre igjen finansieres av reklame, mens NRKs tjeneste er en del av allmennkringkastertilbudet.

6.2.2.3 Tilbydere av betalingsfjernsyn (fjernsynsdistributører)

Tilbydere av betalingsfjernsyn spiller en nøkkelrolle i distribusjon og omsetning av fjernsyn. Det er tilbyderen av betal-tv sluttbrukeren har en direkte kunderelasjon til, og i tillegg eier ofte virksomheten selv eller et tilknyttet selskap infrastrukturen som benyttes til kringkasting. Det fremgår av figur 6.9 at det er et relativt begrenset antall betalingsfjernsynstilbydere som dominerer markedet.

Markedsandeler rapporteres på selskapsnivå. Det vil si at aktører som tilhører samme konsern rapporteres hver for seg. Merk at figuren ikke viser tall for den største aktøren, Altibox, ettersom denne merkevaren tilbys både av Lyse, Viken og størsteparten av kategorien «øvrige».

Kilde: Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Som figuren viser er Telenor klart størst med en markedsandel på 44,2 prosent som er mer enn dobbelt så stor som Get (19,3 prosent) på andreplass. Ved utgangen av 2015 var det totale antallet abonnement for mottak av tv-signaler ca. 2,23 millioner. Kabel-tv er den mest utbredte teknologien med 39,9 prosent av abonnementene, selv om de har hatt en nedgang fra 41,2 prosent siden 2014. Fiberaksess er den eneste abonnementsformen som har økt fra 2014, og hadde ved utgangen av 2015 en andel på 22,2 prosent.20

6.2.2.4 Bredbåndstilbydere

I likhet med tilbydere og distributører av tv via etablert infrastruktur som kabel, satellitt, bakkenett og fiber, spiller bredbåndleverandører en stadig viktigere rolle i markedet for overføring av audiovisuelle tjenester. Årsaken er at en økende andel av innholdet som produseres, strømmes over fast og mobilt bredbånd på forespørsel. Figur 6.10 viser markedsandeler for ulike bredbåndstilbydere.

Det skilles ikke mellom aksessteknologi i denne figuren.

Kilde: Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Som figuren viser, har Telenor også i bredbåndsmarkedet en vesentlig posisjon med en markedsandel på 41,7 prosent i 2015, mens Get hadde en andel på 17,3 prosent. De øvrige aktørenes markedsandeler er relativt små.

Mens fast bredbånd viser en moderat vekst målt i omsetning, jf. kapittel 5.4.2, viser datatrafikk generert fra særskilte abonnement for mobilt bredbånd en eksplosiv vekst. Mens hver abonnent genererte 3,7 GB per måned i 2014, var tallet økt til ca. 6,1 GB per måned i 2015. I motsetning til markedet for fast bredbånd, domineres markedet for mobiltelefoni av et fåtall aktører. Tabell 6.6 viser aktørenes markedsandeler i privat- og bedriftsmarkedet basert på abonnement, omsetning og datatrafikk i 2015.

Telenor er igjen den dominerende aktøren, med markedsandeler over 50 prosent etter samtlige parametere. Som det framgår av tabellen hadde de to største tilbyderne, Telenor og Telia, en samlet markedsandel på rundt 90 prosent i alle kategoriene.

6.2.2.5 Sosiale nettverkstjenester og bloggnettverk

Sosiale nettverkstjenester produserer ikke selv redaksjonelt innhold, men fungerer som plattformer for deling av innhold fra andre innholdsprodusenter og ikke minst private brukere. Facebook, Snapchat, Instagram og Twitter er blant de mest brukte i Norge.

Figur 6.11 viser daglig bruk av utvalgte sosiale medier blant alle og i aldersgruppen 15–29 år.

Gjelder befolkning med tilgang til Internett, 15 år+. Data for 2. kvartal 2016.

Kilde: Kantar TNS Interbuss/medienorge.

Som figuren viser er Facebook størst i alle aldersgrupper, etterfulgt av Snapchat. Særlig Snapchat og Instagram har betydelig høyere markedsandeler i den yngre gruppen (15–29 år) enn i befolkningen som helhet.

Blogging er for enkelte blitt en kommersiell virksomhet, og gjennom organiserte nettverk profesjonaliseres slike virksomheter ytterligere. Noen bloggere har mange trofaste lesere og dermed stor gjennomslagskraft til å sette dagsorden. Det finnes egne topplister både for bloggere og såkalte vloggere på YouTube.

United Influencers Media Group er en sammenslåing av Mikz AB og United Bloggers International AS. United Influencers er en bloggplattform som per 2016 har knyttet til seg mer enn 100 norske bloggere. På nettsiden omtaler selskapet seg som «Nordens ledende agentur innen opinionsledermarkedsføring», og videre at plattformen «forener blogging med content marketing på en profesjonell måte».

Nordic Screens er et YouTube-nettverk som tilbyr reklameplassering og innholdsmarkedsføring i samarbeid med «influencere» på denne plattformen. Nettverket bistår YouTube-kanaler med redaksjonell utvikling, råd for å øke trafikken, rådgivning om design, juridisk assistanse og kommersialisering, og består per 2016 av mer enn 250 kanaler av varierende størrelse.

Nettavisen er et eksempel på en tradisjonell medieaktør som har satset på samarbeid med bloggere. I 2012 kjøpte Mediehuset Nettavisen selskapet Bootstrap, som eier bloggsamfunnet blogg.no. Ifølge blogg.nos Facebook-side er det opprettet over 1,8 millioner blogger på tjenesten, hvorav ca. 50 000 oppdateres ukentlig.

6.2.3 Strukturelle forhold

En side ved avsendermangfoldet er struktur, som omfatter flere ulike dimensjoner: ulike eier- og finansieringsformer, geografisk tilhørighet, politisk eller religiøs tilhørighet og om mediene retter seg mot særlig grupper i samfunnet. Et mangfold i struktur vil bidra til større mangfold på avsendersiden.

6.2.3.1 Eier- og finansieringsformer

Virkelig uavhengig journalistikk sikres best gjennom mediehus som har en sunn økonomi og står på egne føtter. VGs legendariske redaktør gjennom 25 år, Oskar Hasselknippe, pleide å si at «pengene jeg hvert år bærer over gaten (til eierne, Olufsens anm.) – det er vår uavhengighet (Bernt Olufsen).21

I kapittel 6.2.1 redegjorde utvalget for hvem som eier norske medier og hvor store markedsandeler eierne besitter, basert på oppslutning. Det har imidlertid også betydning hva slags eierform det er snakk om. Mens NRK er eid av staten, er flere av de kommersielle kringkasterne eid av reklamefinansierte selskaper som MTG og Discovery. TV 2 er imidlertid eid av danske Egmont, som igjen er eid av Egmont Fonden – en stiftelse som både driver kommersiell og veldedig virksomhet. Mange aviser er eid av konsern – Schibsted, Amedia og Polaris for å nevne de største. Men også flere av konsernene har stiftelser på eiersiden. Eksempelvis er Schibsteds største eier, Blommenholm Industrier, igjen eid av Tinius-stiftelsen. I februar 2016 kjøpte Sparebankstiftelsen DNB 100 prosent av aksjene i Amedia fra LO, Telenor og Fritt Ord, og opprettet Amedia-stiftelsen som nå eier Amedia. Imidlertid er det stor forskjell på hvordan ulike stiftelser er innrettet, noe som også bidrar til mangfoldig eierskap. Rundt 90 lokalaviser har lokale eiere, gjerne små familievirksomheter.

Hvorvidt medier finansieres offentlig, gjennom brukerbetaling/abonnement, reklame eller på andre måter, gir seg utslag i valg og prioriteringer virksomheten foretar med hensyn til blant annet målgruppe, innhold og kvalitative perspektiver. NRK som er lisensfinansiert, kommersielle radio- og tv-kanaler som lever av reklame, betal-tv-kanaler og strømmetjenester som lever av abonnementsinntekter, gratisaviser som lever av annonseinntekter, og betal-aviser som lever av både brukerbetaling og annonseinntekter, bidrar dermed alle til et større strukturelt mangfold. Ulike direkte og indirekte offentlige støtteordninger, prosjektstøtte fra ulike fond mv., samt nye finansieringsformer som crowd funding og donasjoner fra privatpersoner og selskaper, er på samme måte med på å skape et finansieringsmangfold.

6.2.3.2 Geografisk tilhørighet

En dimensjon ved tilbydermangfoldet er i hvilken grad det også representerer et geografisk mangfold, dvs. at borgerne i ulike deler av landet har et medietilbud som dekker lokale og regionale forhold av betydning for dem.

Aviser

Når eg tenker at det er torsdag, tenker eg at Bø blad kjem. Da spør eg mamma etter avisa og les Barnepraten og Ung i Bø. Iblant leitar eg etter om eg sjølv er i avisa (Ida (11), leser av Bø blad).

Etter at eg fekk barn blei det viktigare for meg å lese og abonnere på lokalavisa for å få den informasjonen eg treng. Eg storkosar meg med avisa og kaffikoppen kvar torsdag (Monica (33), leser av Bø blad).

Avisa betyr heile torsdagen, da gler eg meg til posten kjem og les alt. Me slåss litt om Bø blad når den kjem. Eg trur ikkje me har hatt pause i abonnementet på 30 år (Synøve (65), leser av Bø blad).

Oslo og Bergen er stedene hvor det utgis flest aviser. Blant de 242 avisene som inngår i Medietilsynets eierskapsberegninger for 2015, har 16 (6,6 prosent) utgiversted i Oslo og 9 (3,7 prosent) i Bergen. Av disse har 12 Oslo-aviser og 3 Bergens-aviser nedslagsfelt i hele landet.

Høst22 har kartlagt utgiversteder etter avistilbud. Tallet på utgiversteder for aviser i 2015 var 187. Til sammenligning var det i 1952 nesten like mange aviser som i dag, men kun 123 utgiversteder. At antall utgiversteder øker, innebærer økt geografisk mangfold ved at flere kommuner og mindre områder har fått sin egen (super)lokale avis.

Tabell 6.7 viser på samme tid at det har vært en klar nedgang i antall utgiversteder med dagsaviskonkurranse siden 1990. Mens det i 1990 var 15 utgiversteder med dagsaviskonkurranse, var dette tallet redusert til seks i 2002 og fem i 2015. Konkurranse mellom aviser på et utgiversted kan gi økt mangfold, ved at ulike saker, vinklinger og synspunkter får komme frem. Når antall utgiversteder med konkurranse går ned, kan det således ha en innvirkning på det geografiske tilbydermangfoldet.

I 2016 var det 428 kommuner i Norge, noe som innebærer at det er mange kommuner hvor det ikke finnes en egen avis. Høst beskriver likevel spredningen slik: «[d]en desentraliserte strukturen, med selvstendige redaksjoner spredt over hele landet, er et viktig kjennetegn ved det norske avissystemet og en garantist for geografisk mangfold. Foreløpig er dette mangfoldet opprettholdt».23

Samtidig mener Bjartnes og Omdal24 det er i ferd med å utvikle seg blindsoner i lokal- og regionaljournalistikken. Lokal- og regionaljournalistikken er under press som følge av at regionavisene legger ned sine lokalkontorer og i større grad blir lokalaviser for storbyene. De geografiske områdene som ikke lenger dekkes av regionavisene, risikerer å bli marginalisert i den offentlige debatten, og innbyggerne mister viktig informasjon og perspektiver. Dette skjer samtidig som samfunnsutviklingen preges av en stadig sterkere regionalisering både i privat og offentlig sektor.

I rapporten «Blindsoner i avislandskapet» som Høst25 har skrevet på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget, skiller han mellom geografiske «blindsoner» og «halvskygger» basert på dekningen til lokalavisene. Høst konkluderer med at avisdekningen i Norge alt i alt er god – et stort flertall av kommunene blir dekket av en avis som blir kjøpt av tilstrekkelig mange, og et klart flertall av befolkningen bor i slike kommuner. Imidlertid finner han 22 kommuner som ikke har noen lokalavis med minst 30 prosent husstandsdekning, og som han mener kan regnes som halvskygger. Blant disse 22 kommunene falt de fleste i to klart atskilte grupper. Den ene er små utkantkommuner i Nord-Norge, og den andre er store og folkerike kommuner i et belte rundt Oslo.

Når det gjelder geografiske blindsoner, finner Høst én kommune som skiller seg ut:

Oslo med Aftenposten kommer i en kategori for seg, og er regnet som vår eneste blindsone. Oslo mangler ikke aviser, men Aftenposten har ikke den brede dekningen av kommunen som vi forventer av en lokalavis. Spesielt gjelder dette dekningen av bydelene. Dette er administrative enheter med folketall som ganske store byer, og de har ansvar for store budsjetter og en stor del av de offentlige velferdstjenestene.26

Ifølge Høst er altså Oslo den eneste kommunen som per i dag kan regnes som en blindsone i den forstand at den ikke dekkes i tilstrekkelig grad av en lokalavis. Høst viser i denne sammenhengen til nedleggelsen av lokalutgaven Aften ved årsskiftet 2012/2013, og til at Amedia i 2014 la ned kjeden av gratis bydelsaviser som Orkla Media etablerte i 2006.

I tillegg til de 22 kommunene Høst kaller halvskygger, finner han enkelte kommuner der han mener det er grunn til å spørre om dekningen er god nok; små og perifere kommuner som bare blir dekket av store aviser som Adresseavisen eller Fædrelandsvennen, og kommuner som er dekket av aviser med små redaksjonelle ressurser, som i tillegg dekker store distrikter som er utfordrende å dekke.

Respons Analyse gjennomførte i mai 2016 på oppdrag fra Amedia Marked, en undersøkelse27 der et landsrepresentativt utvalg ble spurt om lokalavisa (papir og nett) er viktigste kilde for å holde seg oppdatert på hva som skjer i lokalsamfunnet. Andelen som svarte ja i Oslo var 40 prosent og i Akershus/Oslo 45 prosent, mens i landet for øvrig (utenfor Oslo) svarte 58 prosent ja. Resultatet kan tyde på at personer bosatt i Oslo og omegn opplever at avisdekningen av det som skjer i Oslo som lokalsamfunn er svak. Resultatet i denne undersøkelsen kan dermed underbygge funnene til Høst.

I januar 2017, etter at Høst hadde foretatt sin kartlegging for utvalget, ble det etablert en ny lokal, gratis nettavis for Oslo – Vårt Oslo – som nettopp har som mål å dekke denne blindsonen.28

Allmennkringkasting

Regionale programmer er viktige. Vi kommer nærmere publikum og tett på små lokalsamfunn. Publikum og beboere er i fokus. Vi forteller historier om norsk kultur (Thomas Hellum, fotograf og prosjektleder for sakte-tv i NRK Hordaland).29

Allmennkringkasternes forpliktelser skal bidra til å sikre geografisk mangfold. Dekningsforpliktelser skal sikre befolkningen tilgang til kanalene, og krav om lokalisering av hovedkontor skal blant annet bidra til bredere nyhetsdekning utenfor hovedstaden.

NRK har hovedkontor på Marienlyst i Oslo, men skal dekke det geografiske mangfoldet i Norge gjennom distriktstilbud på radio, tv, nett og ved lokalt nærvær. Målet er å være best på regionalt innhold i Norge, både gjennom nyhetsdekning og regionale innholdstjenester på alle plattformer.30 Distriktskontorene skal også løfte lokale og regionale saker til et nasjonalt publikum gjennom det riksdekkende tilbudet. Enkelte distriktskontor har egne ansvarsområder, som at kontorene i Troms og Finnmark har særskilt ansvar for journalistikk i nordområdet, mens Tromsø-kontoret er kompetansesenter for produksjon av barne-tv. Fra 2015 har NRK økt fokus på kreditering av, og lenking til, andre lokalmedier.

TV 2 hadde i avtalen med staten som gjaldt til 31. desember 2016, vært forpliktet til at hovedkontoret og den sentrale nyhetsredaksjonen skulle ligge i Bergen.31 Radio Norge er gjennom sin konsesjon forpliktet til å ha hovedkontor og sentral redaksjon minst 70 kilometer utenfor Oslo, mens P4 har en forpliktelse om å ha hovedkontor og sentral redaksjon på Lillehammer (frem til FM-nettet slukkes).

Fra politisk hold har det å legge sentral redaksjon og nyhetsavdeling utenfor hovedstaden, vært ansett som viktig av hensyn til variasjon i utvalget av temaer og perspektiv i kringkasternes programtilbud. Det er imidlertid delte oppfatninger om hvorvidt lokalisering av hovedkontorene faktisk har gitt seg utslag i økt mangfold. Med bortfall av forpliktelser om lokalisering, er det usikkert om de tidligere kommersielle allmennkringkastere vil opprettholde hovedkontor og nyhetsredaksjon utenfor Oslo.

NRK hadde i 2015 13 distriktskontorer; Finnmark, Hedmark og Oppland, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Sørlandet, Troms, Trøndelag, Østafjells, Østfold og Østlandssendingen, med om lag 1000 ansatte totalt. Disse har igjen lokalkontorer av varierende størrelse, og totalt sett er det 56 avdelinger rundt om i landet. NRK Sápmi er NRKs samiske urfolksdivisjon, som sender radio- og fjernsynsprogrammer og tilbyr internettinnhold for den samiske befolkningen. NRK Sápmi har 93 fast ansatte, de fleste av dem journalister eller fotografer som jobber i hovedredaksjonen i Karasjok. Øvrige lokalkontorer ligger i Tana, Kautokeino, Kåfjord, Tromsø, Harstad, Tysfjord, Snåsa og Oslo.32

TV 2 har også lokalkontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Stavanger og Hamar.

Lokal-tv

Ved utgangen av 2015 var det 16 medlemmer av Lokal-TV Grupperingen i MBL: TV Telemark, TV Agder, TKTV, Nordlys, Amta, Trønder-Avisa, Sunnmørsposten, Haugalands avis TV, TV Vest, Trønder-TV, Hallingdølen, Sunnhordland, TV Øst, TV Haugaland, TVNord og TVVestfold.33 Ni av disse kanalene ble distribuert i RiksTV per 2016.34

I vurderingen av status for lokal-tv-tilbudet er det også relevant å vise til nettavisenes strømmetjenester, som bidrar til økt mangfold av lokale lyd- og bildereportasjer. Ifølge Høsts kartlegginger var det i 2007 25 av totalt 227 nettaviser som tilbød video/levende bilder, mens i 2014 var antallet økt til 147 av 230 aviser, jf. avsnitt 6.2.2.1. Selv om det har vært en markant nedgang for tradisjonelle lokal-tv-stasjoner, jf. tabell 6.4, har dette til en viss grad blitt oppveid av virksomheter som sender på web og som har registrert seg som lokalkringkastere.

Lokalradio

Norge er delt inn i 141 konsesjonsområder for analog lokalradio i FM-nettet, og ifølge Medietilsynet var det i januar 2017 tildelt 208 konsesjoner.

Lokalradioblokka på DAB er delt inn i 37 regioner som gjennomgående er større enn konsesjonsområdene for analog lokalradio. Det har frem til 31. desember 2016 vært prøvesendinger i åtte regioner; Region 1 Østfold, Region 3 Akershus, Region 4 Solør/Hedmarken, Region 5 Østerdalen, Region 14 Vest-Agder, Region 17 Haugaland, Region 19 Nordhordland og Region 26 Sør-Trøndelag. Ifølge Medietilsynet var det 62 gyldige innholdskonsesjoner til lokalradio per 31. desember 2016 i Lokalradioblokka. I tillegg var det fem gyldige innholdskonsesjoner til lokal DAB-radio i Riksblokk II, alle for Trondheim.

6.2.3.3 Aviser med ulike oppdrag, formål eller ideologiske syn

Gjennomgåelsen i kapittel 6.2.2.1 har vist at det finnes et mangfold av titler innenfor ulike kategorier av papiraviser på nasjonalt og lokalt nivå, og videre at mange av disse også har et tilbud på internett, inkludert levende bilder.

Det finnes en rekke aviser, blant disse de såkalte riksspredte meningsbærende avisene, som retter seg mot særskilte grupper i befolkningen eller representerer bestemte livssyn, ideologiske syn eller næringsinteresser: Dagen (kristen dagsavis), Dagsavisen (nummertoavis i Oslo, tidligere ledende avis for arbeiderbevegelsen), Klassekampen («venstresidas dagsavis»), Nationen (næringsavis for distriktene), Vårt Land (kristen dagsavis), Ávvir (samisk dagsavis), Ságat (norskspråklig samisk avis), Dagens Næringsliv (økonomi- og næringslivsavis) og Finansavisen (næringslivsavis) Aftenposten Junior (ukeavis for barn og unge), Klar Tale (lettlestavis), Dag og Tid (nynorsk ukeavis for kultur og politikk), Fiskeribladet Fiskaren (nyhetsavis om fiskeri og havbruk), Kyst og Fjord (nyhetsavis om fiskeri- og kystnæring i Nord-Norge), Morgenbladet (ukeavis om politikk, kultur og forskning), Norge IDAG (kristen ukeavis), Ny Tid (avis om internasjonal politikk og kultur, med ståsted på venstresiden) og Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv (ukeavis med fokus på ledelse, verdier og samfunn). Høsten 2016 startet også Bergens Tidende sin junior-satsning.35

The Independent Barents Observer er en gratis, engelskspråklig nettavis med redaksjon i Kirkenes, som dekker Barents-regionen (herunder de skandinaviske land og Russland) og Arktis. Avisa er eid av journalister og følger den norske Redaktørplakaten.

Oslo Business Memo ble etablert i 2010, utgis både på nett og papir, og dekker næringsliv, forvaltning og nyskapning i hovedstadsområdet. Papirutgavene distribueres til daglige ledere i Oslo og Akershus. Selskapet drives som en nettverksvirksomhet og tilbyr en kombinasjon av gratis innhold og abonnementsløsning samt mikrobetaling for enkeltartikler.

Det var fire aviser som mottok støtte til innhold på samisk i 2015. Det gjaldt for det første avisene Ávvir og Ságat. I tillegg har Lokalavisa NordSalten fra 2005 og Snåsningen fra 2010 mottatt støtte til innstikk i avisene på henholdsvis lulesamisk og sørsamisk.36

Det finnes ingen fullstendig oversikt over minoritetsspråklige publikasjoner i Norge. I 2014 var det tre aviser som mottok offentlig tilskudd via støtteordningen for minoritetsspråklige publikasjoner som ble administrert av Medietilsynet.37 Ordningen omfattet to bosniskspråklige aviser; BH Glasnik og Bosnisk Post, og kinesiskspråklige Tong Xun. Til sammenligning var det fjorten minoritetsspråklige publikasjoner som søkte om offentlig tilskudd via ordningen i 1991, og åtte i 2003. Bosnisk Post ble nedlagt i 2015.

Klar Tale er en lettlest nyhetsavis med stor skrift og enkelt språk. Klar Tale kommer ut hver torsdag som papirutgave, som lydavis på CD og podcast, og som punktskriftutgave.

6.2.3.4 Kringkastingsvirksomheter med ulike oppdrag, formål eller ideologiske syn

I det digitale bakkenettet for fjernsyn er det satt av plass til en åpen tv-kanal. Foreningen Frikanalen ble stiftet i 2007 og har hatt sendinger i det digitale bakkenettet siden 2008. Foreningen er en medlemsorganisasjon for frivillige organisasjoner i Norge, og kanalen er åpen for alle som ønsker å sende programmer. Foreningens formål fremgår av vedtektene § 1:

Foreningen skal tilrettelegge for ikke-kommersiell, allmenn deltakelse i den åpne TV-kanalen i det digitale bakkenettet og på andre distribusjonsplattformer (heretter kalt Frikanalen). Frikanalen er en TV-kanal der frivillige organisasjoner, livssynsorganisasjoner og andre ikke-kommersielle virksomheter kan få tildelt sendetid på rimelige vilkår. Målet med Frikanalen er å styrke ytringsfriheten og det deltakende demokratiet gjennom å gi flere mulighet til å ytre seg gjennom TV-mediet. Foreningen skal koordinere arbeidet med kanalen, drive rådgivning og kompetansehevende tiltak, stimulere organisasjoner og andre til å ta TV-mediet i bruk, samt drive interessepolitisk arbeid knyttet til kanalen. Foreningen skal ikke drive redaksjonell forhåndskontroll av innhold i deltakernes programmer.

Det finnes en rekke lokalradioer som retter seg mot forskjellige minoritetsgrupper, eller som har religiøse formål. TV Visjon Norge er et eksempel på en kristen tv-kanal som sender via satelitt.

NRK har et eget tilbud til barn i alderen 2 til 12 år både på fjernsyn, radio og internett, NRK Super. Tv-kanalen startet i 2007 og har sendinger fra kl. 06.30 til 19.30. Blant annet tilbys egne nyhetssendinger i Supernytt.

TV 2 Skole lager digitale læremidler for grunnskole, videregående skole og voksenopplæring, og har egne nyhetssendinger for alle målgrupper fra barneskole til voksenopplæring. TV 2 Skole tilbyr også nyheter på fem ulike minoritetsspråk. NRK Skole er et digitalt klipparkiv fra NRKs radio- og fjernsynsarkiv samt egne produksjoner, som er tilrettelagt for elever og lærere i grunnskolen og videregående skole.

NRK Sápmi sender radio- og fjernsynsprogrammer og tilbyr internettinnhold for den samiske befolkningen. I 2015 sendte NRK Sápmi 280 timer fjernsyn, 1 730 timer radio og 6 500 timer på digitalradio (DAB) og nettradio, i tillegg til produksjon på nett og sosiale medier.38 NRK bidrar til å fremme samisk som bruksspråk gjennom en løpende dekning på flere plattformer og synliggjøring på større arenaer.

NRK har også en egen digital tegnspråkkanal – NRK Tegnspråk. Kanalen ble opprettet i 2001 og sender enkelte av NRKs programmer som Dagsrevyen og Barne-TV tolket på tegnspråk. Kanalen sender mellom kl. 18.00 og 21.30.

Avslutningsvis bør det nevnes at både TV 2 og NRK bidrar til innhold på begge målformer, samt til en bred representasjon av dialekter fra hele landet.

6.2.4 Arbeidsstokken

En annen viktig dimensjon ved tilbydermangfoldet og dermed mediemangfoldet, er de menneskene som faktisk produserer innholdet – journalistene og redaktørene. Det er naturlig å se nærmere på hva den økonomiske nedgangen har hatt å si for antall journalister og hvor mange som velger å utdanne seg innenfor journalistikk, og videre om norske journalister reflekterer mangfoldet i befolkningen for øvrig dersom man ser på blant annet faktorer som kjønn, etnisitet og politisk ståsted.

Ifølge Klassekampen39 har de største mediebedriftene vedtatt eller gjennomført kostnadskutt på nærmere én milliard kroner og 382 årsverk bare i 2016. Aftenposten har kuttet 40 årsverk i redaksjonen, i Dagsavisen har ti journalister måttet slutte, Dagens Næringsliv har kuttet 15 stillinger, VG har kuttet 40 årsverk og lagt ned avisas tre siste lokalkontor, og Bergens Tidende har gjennomført kutt på 50 millioner kroner som tilsvarer 30 årsverk i redaksjonen. Polaris har vedtatt et spareprogram på 300 millioner kroner frem mot 2020, og TV 2 skal kutte 350 millioner og hver femte medarbeider i samme periode. Kuttene betyr at det blir vesentlig færre redaksjonelle ressurser å fordele arbeidsoppgavene på.

Norsk Journalistlag (NJ) hadde 6 352 yrkesaktive medlemmer ved utgangen av 2016, mot 6 705 ett år før, dvs. en nedgang på 353 yrkesaktive medlemmer.40 Året før var nedgangen på 283 yrkesaktive medlemmer.41 Det totale medlemstallet ble redusert fra 8 981 ved utgangen av 2015 til 8 379 ved utløpet av 2016. Medlemstallene er ikke et presist mål på frafallet, blant annet fordi en del av de som forlater yrket ikke sier opp medlemskapet. Trenden siden toppåret i 2010, da medlemstallet var 9 522, viser imidlertid at antallet journalister reduseres år for år.

En artikkel i publikasjonen Kommunikasjon42 viser at medlemstallet i Kommunikasjonsforeningen økte med 45 prosent fra 2008 til 2012, til 4 100 medlemmer hvorav 3 773 i arbeid. I 2013 var medlemstallet i Kommunikasjonsforeningen 4 187, mens det i ettertid har vært en reduksjon i antall medlemmer til 4 047 ved utgangen av 2015.43

Respons Analyse foretar hvert år en spørreundersøkelse blant journalister og redaktører på oppdrag for Nordiske Mediedager, der noen spørsmål gjentas årlig, mens andre temaer belyses særlig enkelte år. I undersøkelsen fra 201544 ble det stilt spørsmål knyttet til nedbemanningene i mediebransjen. Blant de spurte journalistene svarte 63 prosent at bedriften hadde redusert antall ansatte i redaksjonen i løpet av de siste to årene. Samtidig svarte 74 prosent at de forventet å jobbe i samme bedrift om to år, mens 85 prosent forventet å jobbe i samme bransje. Tallene kan tyde på relativt stor optimisme blant journalistene til tross for økonomiske nedgangstider og nedbemanninger.

6.2.4.1 Kjønn

Jeg tror kvinner fortsatt er litt reddere enn menn for å gjøre ting de ikke er overkvalifisert for. Og at de trenger mer oppfordring og oppmuntring enn menn for å ta spranget (kvinnelig redaktør).45

Blant medlemmene i NJ i 2016 var det 43,5 prosent kvinner, mot 13,0 prosent i 1960, 20,2 i 1981, 31,4 i 1991 og 39,1 i 2001.46 Kvinneandelen har altså steget jevnt i perioden. Det er også langt flere kvinner enn menn som studerer journalistikk. Høsten 2013 var det 68 prosent kvinner og 32 prosent menn blant studentene ved Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA.47

Norsk Redaktørforening (NR) hadde i 2016 727 medlemmer, hvorav 217 kvinner. Blant de som faktisk har sitt virke som ansvarlig redaktør, var 70 kvinner og 214 menn.48 Det innebærer at nesten hvert tredje medlem av NR er kvinne, mens andelen kvinner blant de ansvarlige redaktørene bare er 25 prosent. Selv om andelene fortsatt kan sies å være lave har det vært en positiv utvikling – i 1985 hadde NR fire kvinnelige medlemmer.

6.2.4.2 Etnisitet

NJs statistikk viser ikke andelen som har minoritetsbakgrunn blant medlemmene. Anslag kan imidlertid antyde at andelen journalister med minoritetsbakgrunn er på rundt 2 prosent,49 mot en andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen i Norge på 16,3 prosent.50 En utfordring har vært at få med flerkulturell bakgrunn søker seg til studiet. Journalistutdanning har tradisjonelt ikke hatt like høy status som for eksempel juss- og medisinstudiet, blant studenter med minoritetsbakgrunn som har høy poengsum fra videregående skole. De senere årene har det vært igangsatt tiltak for å øke rekrutteringen til journaliststudiet i denne gruppen. HiOA har innført en minoritetskvote på inntil fem plasser ved opptak til utdanningen, og etablert en mentorordning for å avhjelpe språkutfordringer.

Både NRK og TV 2 har styrket rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn de senere årene, og NRK innførte i 2008 et stipendiatprosjekt for aktivt å rekruttere og profilere journalister med flerkulturell bakgrunn gjennom opplæring og praksis.51 I 2015 hadde i overkant av fire prosent av de ansatte i NRK flerkulturell bakgrunn. NRK vedtok høsten 2015 en femårsplan som skal sikre større mangfold blant sine ansatte, blant annet gjennom et mål om at én av tre nyrekrutterte medarbeidere på alle organisasjonsnivå skal ha flerkulturell kompetanse innen 2021.52

6.2.4.3 Personer med nedsatt funksjonsevne

Personer med funksjonsnedsettelser utgjør en heterogen gruppe ettersom nedsatt funksjonsevne kan ta mange ulike former.53 Utvalget kjenner ikke til statistikk for andelen ansatte med funksjonsnedsettelser i norske redaksjoner, men enkelte studier kan belyse om rekrutteringen til journalistutdanning og -stillinger er tilfredsstillende.

I en rapport om medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne som Eide m.fl. har skrevet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, bekrefter Baarøy54 at det ikke finnes noen presis oversikt over hvor mange journalister som har funksjonsnedsettelse. Han hevder likevel at det kan slås fast at det ikke er et betydelig antall. Baarøy har gjennomført kvalitative intervjuer med representanter for utdanningsinstitusjoner og studenter med funksjonsnedsettelse. Funnene viser at journalistutdanningene rekrutterer få studenter med nedsatt funksjonsevne, og at funksjonsnedsettelser stort sett er lite tematisert i undervisningen.

I samme rapport viser Weisser55 gjennom kvalitative intervjuer med nyhetssjefer og nyhetsredaktører i forskjellige norske medier, at arbeidsmulighetene til personer med større fysiske funksjonsnedsettelser er begrenset i en nyhetsredaksjon. Han finner at redaksjonene i utgangspunktet er «åpne» for å ansette personer med nedsatt funksjonsevne, men at det er få søkere blant gruppen og at redaksjonene ikke har noen spesielle tiltak for å rekruttere personer med funksjonsnedsettelser. Undersøkelsene tyder dermed på en skjevhet i rekrutteringen og sammensetningen av arbeidsstokken også for denne gruppen.

6.2.4.4 Politisk tilhørighet

I en undersøkelse blant journalister og redaktører som gjennomføres i forbindelse med Nordiske Mediedager, blir respondentene spurt om hvilket parti de ville stemt på dersom det var stortingsvalg i morgen. Undersøkelsen er gjennomført hvert år siden 2005. Tabell 6.8 viser resultatet blant journalistene fra 2005 til 2016. Ser man på partiene Rødt, SV, MDG og Ap samlet i 2016, får disse 66,4 prosent av journalistenes stemmer, mens regjeringspartiene Høyre og Frp samlet sett får 14,9 prosent. Legger man støttepartiene KrF og V til regjeringspartiene, er andelen 28,9 prosent. Tallene tyder dermed på at hovedvekten av norske journalister er orientert mot venstresiden i politikken. Samtidig viser tabellen et tydelig oppsving for Høyre i årene 2011–2013, noe som indikerer at journalister til en viss grad følger stemmemønsteret i befolkningen ellers.

Den neste tabellen viser politisk ståsted for journalister og redaktører i forhold til befolkningen for øvrig.56 Selv om det fremgår at det også er klare forskjeller mellom journalistene og redaktørene, viser tallene at både journalister og redaktører i større grad enn befolkningen ellers svarer at de ville stemme på rød-grønne partier fremfor partier på høyresiden.

For eksempel er denne tendensen tydelig for Frp. En andel på 1,4 prosent blant journalistene og 4,1 prosent blant redaktørene sier de ville stemt på partiet, mens i resten av befolkningen er den tilsvarende andelen 14,0 prosent. Videre er det 1,6 prosent av befolkningen som sier de ville stemt på Rødt, mens 5,1 prosent av redaktørene og 7,1 prosent av journalistene sier de ville stemt på dette partiet.

6.2.5 Oppsummering

Gjennomgåelsen har vist at det er et stort mangfold på avsendersiden i norske medier – både på eier- og tilbydersiden, gjennom struktur og i arbeidsstokken. For det første er det et stort antall innholdsprodusenter på ulike plattformer. Ulike eiere, eierformer og finansieringsformer bidrar videre til at norske medier representerer bredde og mangfold. Geografisk mediemangfold og medier som har ulik politisk eller religiøs tilknytning, eller som retter seg mot særlige grupper, bidrar til mangfold strukturelt sett. Samtidig er det tendenser til høy konsentrasjon i markedene, som også har økt de senere år. Mange medier er på utenlandske hender, og globale aktører har inntatt en sentral posisjon i markedene. Blant journalistene er det i ferd med å bli en kjønnsbalanse, mens blant redaktørene er kvinneandelen fortsatt lav. Videre er trolig personer med minoritetsbakgrunn og mennesker med nedsatt funksjonsevne underrepresentert i arbeidsstokken. Endelig er både journalister og redaktører i høy grad orientert mot venstresiden i politikken.

6.3 Status for innholdsmangfoldet

Det gjentas ofte blant kommentatorer i pressen at vi har fått et større mangfold. Og ja, med fremveksten av alternative medier så stemmer det til en viss grad. Men innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling så ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad (Anlov Mathiesen, tidligere =Oslo-redaktør).57

I dette kapitlet undersøker utvalget i hvilken grad mangfoldet på tilbydersiden speiles i et mangfold i medieinnhold. Gjennomgåelsen av innholdsmangfoldet vil i noe høyere grad enn de foregående avsnittene basere seg på deskriptive og til dels skjønnsmessig baserte redegjørelser i tillegg til statistikk, siden tilgjengeligheten av slike tall er mer begrenset. Beskrivelsen vil videre i hovedsak begrense seg til tilbudet av nyhets- og aktualitetsstoff, i tråd med utvalgets mandat.

6.3.1 Aviser/tekstbaserte medier

6.3.1.1 Hvilke temaer som settes på dagsordenen i norske aviser

Kvalheim og Sjøvaag58 har på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget undersøkt hvilke temaer som dekkes i norske medier, basert på en metastudie og en kvantitativ innholdsundersøkelse. Den kvantitative innholdsundersøkelsen er basert på 8 187 artikler hentet fra 80 aviser og nettsteder (inkludert NRK og TV 2s nettutgaver) fra én uke høsten 2015. Forskerne har kategorisert nyhetsagendaen i 52 ulike temaer, og undersøker forekomsten av disse temaene i riks-, region- og lokalavisene. Funnene viser generelt at nesten samtlige av de 52 kategoriene dekkes i aviser på de tre nivåene, men samtidig at enkelte temaer dekkes i høyere grad enn andre.

For riksavisene er de fem største kategoriene sport (10,8 prosent), politikk (10,4 prosent), populærkultur (8,4 prosent), næring og industri (5,8 prosent) og krig/terror/politisk vold (4,4 prosent). Regionavisene har også sport (16,9 prosent) og politikk (11,5 prosent) som største kategorier, etterfulgt av hobby og fritid (6,3 prosent), ulykker/katastrofer (6,0 prosent) og populærkultur (5,4 prosent). Også i lokalavisene opptar sport (12,3 prosent) og politikk (10,8 prosent) og hobby og fritid (8,2 prosent) mest plass, etterfulgt av infrastruktur (7,6 prosent) og populærkultur (6,0 prosent).

Totalt sett utgjør sport, politikk, hobby og fritid, populærkultur og infrastruktur og nærmiljø 43,5 prosent av det totale antall saker og er dermed beskrivende for innholdet i norske aviser. Forskerne skriver at man på et overordnet nivå kan kategorisere den norske nyhetsagendaen som en blanding av myke og harde nyheter.

I metastudien viser Kvalheim og Sjøvaag til funn som kan tyde på at ulike avistyper utfyller hverandre. I de store riksavisene Dagbladet, VG og Aftenposten settes sport, kriminalitet og rettsvesen og kultur og underholdning ofte på agendaen, mens økonomi og kunst og høykultur ofte nedprioriteres. For de meningsbærende avisene finner forskerne omtrent motsatte tendenser. Forskerne oppsummerer hele undersøkelsen med at medier på ulike nivåer har ulik agenda, for eksempel at lokalmedier har en sentral rolle i dekningen av lokalpolitikk, mens riksmedier spiller en rolle for dekningen av internasjonal politikk.

6.3.1.2 Stoffdeling, lenking og overlapp

De senere årene har samarbeid og deling av innhold mellom avisene blitt vanligere, både innenfor og på tvers av landegrensene. I utgangspunktet kan stoffdeling føre til at innholdsmangfoldet blir redusert, men samtidig kan deling på enkelte stoffområder som eksempelvis sport, fritid og reise frigjøre ressurser til mer krevende gravejournalistikk. Tidenes største dokumentlekkasje, Panama Papers i 2016,59 er et vellykket eksempel på internasjonalt samarbeid mellom et hundretalls medieorganisasjoner (herunder Aftenposten).

Schibsteds regionaviser har effektivisert produksjonen innenfor noen stoffområder gjennom deling av saker. Lesere av flere av regionavisene vil dermed oppleve at enkelte saker gjenbrukes. En gruppe forskere ved Universitetet i Bergen undersøkte innholdet i nett- og papirutgavene til de fire store regionavisene som eies av Schibsted, gjennom én uke i henholdsvis 2012 og 2013. Formålet var blant annet å avdekke i hvilken grad overlapping av innhold forekom, og konklusjonen var at det var lite overlappende innhold.60 På papir delte de fire avisene så lite som tre prosent eller mindre av sakene. På nett var overlappet noe høyere, i underkant av 13 prosent i 2013. Stoffet som ble gjenbrukt var i første rekke fritids- og forbrukerstoff, sport og kultur. Det er imidlertid interessant at forskerne fant mer overlapping av stoff på nett.

Lenking til saker mellom ulike medier kan bidra til at sakene får større spredning samtidig som mediene øker lesertilfanget, noe som er positivt både for brukerne og innholdsprodusentene. Sjøvaag61 har undersøkt hyperlenking mellom norske nettsteder og fant at eierskap er den sterkeste indikasjonen på slik lenking. Funnene viser at 94 prosent av alle hyperlenker går mellom aviser som har samme eier, altså fra en Amedia-avis til en annen Amedia-avis, eller tilsvarende for Schibsted-avisene. Aviser utenfor konserneierskap, hvorav 89 prosent er lokalaviser, er dermed i stor grad utelukket fra dette nettverket. Det samme mønsteret viser seg også i de øvrige skandinaviske landene.

Gabrielsen m.fl. har i januar 2015 foretatt en innholdsanalyse av i hvor høy grad sakene på NRKs regionale nettside for Sogn og Fjordane overlapper med nettsidene til lokalaviser i samme fylke.62 Analysen viser at lokalavisenes nettsider dekker en eller noen få kommuner, mens NRKs regionale nettside dekker hele fylket. Av de 6–8 sakene som dekkes av nrk.no/sognogfjordane hver dag, er det svært få som «stjeles» fra et oppslag i en lokalavis. Undersøkelsen viser at nrk.no/sognogfjordanes dekning i liten grad overlapper med dekningen til den enkelte lokalavis. Funnene kan tyde på at NRKs regionkontorer komplementerer innholdet som lokalaviser tilbyr.

6.3.2 Allmennkringkastere

Frem til 1. januar 2017 har Norge hatt fire nasjonale allmennkringkastere med innholdsforpliktelser regulert enten i vedtekter eller avtale/konsesjon gitt av staten. Disse forpliktelsene ble beskrevet i kapittel 4. TV 2s avtale med staten utløp 31. desember 2016, og uten en avtale har TV 2 heller ikke innholdsforpliktelser. Med digitalovergangen på radio i 2017, gjelder P4 og Radio Norges innholdsforpliktelser inntil FM-nettet er slukket. NRK har en rekke innholdsforpliktelser knyttet til radio- og fjernsynsvirksomheten. Medietilsynet fører tilsyn med om vilkårene er oppfylt og rapporterer hvert år til Kulturdepartementet i allmennkringkastingsrapporten.

6.3.2.1 Tv

I forbindelse med Allmennkringkastingsrapporten 2015, har Medietilsynet samlet inn tall som viser innholdsmiksen i NRKs kanaler og i TV 2s hovedkanal. Tabell 6.10 og 6.11 viser innholdstilbudet i henholdsvis TV 2 Hovedkanalen og NRK1.

Av tabellene går det frem at både TV 2 og NRK har en bred innholdsmiks i sine hovedkanaler. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare, både fordi NRK fordeler allmennkringkastingsinnholdet på tre (fire) kanaler, og programkategoriene som benyttes bare dels er overlappende. I TV 2 var det kategoriene drama (26 prosent) og show (22 prosent) som hadde størst andel av sendeflaten, mens nyheter opptok 6 prosent eller 393 timer. TV 2 sendte også 1094 timer innhold i kategorien mennesker/samfunn, og 111 timer dokumentar/natur-programmer.

NRK1 sendte i 2015 i alt 981 timer nyheter, noe som utgjorde 12 prosent av sendetiden. Informasjonsprogrammer utgjorde den største andelen av sendetiden, med 26,9 prosent eller 2204 timer, etterfulgt av drama (21,1 prosent). Medietilsynets statistikk viser at også i NRK 2 opptok informasjonsprogrammer størstedelen av sendeskjemaet (39,9 prosent), etterfulgt av nyheter (17,3 prosent). NRK 3 sendte mest drama (39,9 prosent), etterfulgt av informasjonsprogrammer (32,4). NRK Super er den eneste kanalen som rapporterer om sendinger av samisk tv, med 94 timer eller en andel på 2,0 prosent i 2015. Tallene viser at både TV 2 og NRK vier en stor andel av sendetiden totalt sett til programmer om nyheter og samfunnsforhold.

Allmennkringkasternes innholdsforpliktelser skal sikre at det tilbys innhold som markedet ikke antas å kunne finansiere. Som vist i kapittel 4, har TV 2 hatt vesentlig færre innholdskrav i avtalen som løp fra 2011 til 2016 sammenlignet med konsesjonen i perioden 2003–2009. Ettersom de kommersielle kringkasterne i senere år har fått vesentlig færre forpliktelser, er det interessant å se hvordan programtilbudet har endret seg.

Medietilsynets allmennkringkastingsrapport for 201563 viser en del variasjon i andelen nyheter i TV 2 de siste ti årene. I 2005 sendte TV 2 512 timer nyheter (8,6 prosent av total sendetid) og i 2014 468 timer/6,9 prosent. Ifølge Medietilsynet rapporterer TV 2 også på mer finmaskede programkategorier enn de som er gjengitt i tabellen over, som viser at programmer i kategorien «debatt/aktualitet» falt fra 4,3 prosent i 2008 til 0,6 prosent i 2015. TV 2 sender debattprogrammer i forbindelse med valg, men det faste debattprogrammet Holmgang hadde sin siste sending i mars 2008, og Tabloid ble nedlagt i 2010. Samlet kan dette tyde på at nyheter og debatt har fått en mindre sentral plass i TV 2s sendeskjema de senere år.

Et krav om daglige norskspråklige sendinger for barn under 12 år ble i TV 2s avtale fra 2010 justert til krav om ukentlige norskspråklige programmer for barn. Statistikk som Medietilsynet samler inn i forbindelse med allmennkringkastingsrapportene viser at programmer for barn utgjorde bare 1,2 prosent av TV 2s programinnhold i 2015, mot 8,8 prosent i 2007, 7,5 prosent i 2009 og 5,6 prosent i 2011.

Fra 2011 falt også TV 2s krav til programmer som gjenspeiler mangfoldet i norsk og internasjonalt kulturliv bort, sammen med krav til programinnhold for den samiske befolkningen og etniske minoriteter, og livssynsprogrammer. Selv om kanalen fortsatt sendte enkelte programmer om musikk/kultur og religion/livsfilosofi i 2015, er det tydelig at også disse programkategoriene har fått mindre plass etter at kravene bortfalt. Eget innhold på samisk og for etniske minoriteter blir ikke lenger tilbudt på TV 2s hovedkanal.64

Videre har Medietilsynet i Allmennkringkastingsrapporten for 2015 påpekt at antall programmer på NRK for nasjonale og språklige minoriteter er lavt.

Smalere programinnhold som kultur og livssyn samt innhold rettet mot barn, unge, eldre og språklige og etniske minoriteter har således fått mindre plass i kringkasternes sendeskjemaer de senere år, blant annet som følge av bortfall av allmennkringkastingsforpliktelser.

På den annen side viser Medietilsynet i Allmennkringkastingsrapporten til at TV 2 har økt sine dramainvesteringer vesentlig i perioden 2009–2015. Medietilsynet fremhever også TV 2s brede dekning av store nyhetshendelser i 2015, som Paris-terroren der kanalen hadde direktesendinger hele natten.

Forskjeller mellom NRKs kanaler og TV 2 kan si noe om hvordan disse utfyller hverandre og dermed bidrar til økt mediemangfold på innholdssiden. Etter det utvalget kjenner til, finnes det få studier av nyere dato som eksplisitt og systematisk har undersøkt innholdsmessige forskjeller mellom NRKs tv-kanaler og TV 2s hovedkanal. En metastudie av journalistiske blindsoner som er gjennomført på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget, viser til en mer generell studie av tv-nyheter som avdekker enkelte forskjeller i hvilke kategorier av nyhetssaker som dekkes i de to kanalene, men konkluderer med at NRK og TV 2s nyhetstilbud overordnet sett er relativt likt.65 Samtidig er det opplagt slik at eksempelvis lokalisering av en redaksjon nødvendigvis påvirker blant annet hvilke saker som settes på dagsordenen, hvilke kilder som benyttes og perspektivet sakene presenteres ut fra. Dette kan gi ulike vinklinger og meninger om en sak, uten at det enkelt vil dokumenteres i kvantitative studier som kategoriserer innhold som «krim», «politikk» osv.

Sjøvaag66 har foretatt en studie av TV 2 Nyhetskanalens innholdsprofil. Hun finner at temaene som dekkes mest er sport (25,7 prosent) og politikk (22,2 prosent), altså de samme som man fant flest av i aviser og tekstbaserte medier, jf. kapittel 6.3.1. Norsk rikspolitikk utgjør 44,6 prosent av det politiske innholdet i Nyhetskanalen, etterfulgt av internasjonale nyheter (22,8 prosent) og nyheter om krig, terrorisme og politisk vold (20,5 prosent). Regional og lokal politikk dekkes nesten ikke i kanalen.

En sammenlignende studie av allmennkringkasterne og andre kommersielle kringkastere på fjernsyn tar for seg tv-kanalenes programlegging og sendeskjemaer før og etter digitaliseringen av bakkenettet. Analysen er basert på en toukersperiode høsten 2008, og funnene sammenlignes med to tilsvarende undersøkelser foretatt i 1988 og 1993.67 Selv om kanalstrukturen i dag fortsatt er relativt lik som i 2008, må det tas høyde for at endringer i markedsmessige forhold trolig har ført til at kanalene også har endret sine strategier. I analysen av sendeskjemaene finner forskerne klare forskjeller mellom ulike typer kanaler:

Mens de reine kommersielle tv-selskapene profilerer sine kanaler nesten utelukkende som underholdningskanaler, har både NRK og TV 2 et bredere sjangerspekter og et større innslag av fakta- og samfunnsprogram. Mens de andre kommersielle nedprioriterer nyheter, har TV 2 etablert Norges eneste nyhetskanal. NRK2 bidrar med en type stoff vi knapt finner på andre kanaler.68

Som nevnt ovenfor, sender ikke lenger TV 2s hovedkanal ordinære debattprogrammer, noe som bekrefter behovet for en oppdatert analyse.

Et annet viktig funn i undersøkelsen er at forskjellene mellom kanalene til dels blitt større: «Det norske systemet likner etter hvert mer på det amerikanske, der ytterpunktene – TV3 med en underholdningsandel på 90 prosent på den ene siden og NRK2 med en underholdningsandel på 19 prosent på den andre – illustrerer overgangen til en mer polarisert struktur».69 Ifølge forfatterne henger forskjellene sammen med strukturelle og organisatoriske forhold:

Forskjellene mellom NRK og TV 2 på den ene siden og TVNorge og TV3 på den andre illustrerer hvordan den strukturelle og organisatoriske oppbyggingen av en tv-kanal har konsekvenser for mangfoldet. […] Når alle programmene bestilles fra eksterne produsenter, slik tilfellet er for TVNorge og TV3, bli en tv-kanal en mer foranderlig enhet, der profilen raskere kan endres. Betydelige programkategorier som nyheter, sport og faktaprogram kan reduseres eller avvikles i løpet av få år. For allmennkringkasterne NRK og TV 2, som har betydelige «in-house» ressurser og mange faste ansatte, er slike endringer vanskeligere å gjennomføre.70

I hvilken grad eksistensen av integrerte mediehus fungerer som en faktor for å opprettholde variasjon og sjangermangfold, er ifølge forskerne imidlertid en hypotese som eventuelt må undersøkes nærmere.

6.3.2.2 Radio

Fra og med kringkastingsåret 2014 er det bare NRK som rapporterer detaljert programstatistikk for sine radiokanaler til Medietilsynet. Som tabell 6.12 viser, hadde NRKs hovedkanal P1 en bred innholdsmiks i 2015.

I P1 var underholdning den programkategorien som fylte den største delen av sendeflaten (36,7 prosent), etterfulgt av musikkprogrammer (21,5 prosent) og regionale sendinger (14,7 prosent). Kategoriene samfunnsspørsmål (9,8 prosent) og nyheter (8,2 prosent) var henholdsvis den fjerde og femte største programkategorien i NRKs største radiokanal. Medietilsynets statistikk viser at både i P2 og P3 utgjorde musikk den største andelen av sendeflaten (henholdsvis 37,6 og 67,0 prosent), mens nyheter og samfunnsspørsmål til sammen utgjorde i overkant av 30 prosent av P2s sendeskjema. P2 sendte i tillegg 21 timer (0,2 prosent) samisk kultur og 79 timer (0,7 prosent) samiske nyheter.

I forbindelse med rapporteringen for 2014, skrev Medietilsynet at kommersielle kanaler de siste årene har vist tendenser til at innhold som har begrenset publikumspotensial, ikke blir programsatt dersom det ikke stilles konkrete krav til dette.71 Både P4 og Radio Norge var frem til 2014 underlagt svært mange spesifikke innholdskrav. Medietilsynets gjennomgåelse kan tyde på at Radio Norge la om sin programleggingsstrategi da kravene ble mindre detaljert. Istedenfor å lage enkeltprogram om eksempelvis nyheter, kultur, sport og underholdning, valgte kanalen å tilby brede programmer som inkluderte samtlige temaer. For P4 fant Medietilsynet at smalere temaer som religion/livsfilosofi og vitenskap/teknologi var noe lavt representert i programtilbudet.72

6.3.3 Kildemangfold

6.3.3.1 Innledning

Medienes kilder er de som er synlige i mediene og som får komme til orde. Hvorvidt mangfoldet av stemmer i mediene kan sies å speile samfunnet er et mål på kildemangfoldet. Sentrale stikkord er blant annet kjønn, alder og etnisitet.

Ensidig bruk av kilder kan ha flere forklaringer, herunder journalistenes bakgrunn – for eksempel at menn oftere kontakter menn mens kvinner kontakter kvinner. Nedbemanninger og nedskjæringer gir journalistene dårligere tid til å gjøre jobben sin, og for å spare tid kontakter man de man kjenner fra før, og slik kan gamle mønstre reproduseres og nye stemmer utestenges. Personer med minoritetsbakgrunn kan oppleve at de kun kontaktes i forbindelse med saker som kan relateres til deres bakgrunn, og at de ikke får uttale seg som ordinære borgere av norsk offentlighet.

Sjøvaag (2016)73 viser at de mest brukte kildene i norske medier totalt sett er organisasjoner (16 prosent) og politikere (13 prosent). Etter disse typiske «elitekildene» følger barn, familie og venner (12 prosent) og ordinære innbyggere (11 prosent), men disse gruppene brukes ofte som kilder i regional- og lokalmedier og sjeldnere i riksmediene. De gruppene som i minst grad brukes som kilder er ildsjeler (2 prosent), klienter, ofre (2 prosent) og journalister (1 prosent). Når det gjelder hvilke partier som kommer mest til orde, finner Sjøvaag at representanter fra Høyre utgjør 26 prosent av andelen stemmer fra ulike partier, etterfulgt av Ap (18 prosent), Frp (16 prosent) og Sp (12 prosent). Partiene som kommer minst til orde er SV (3 prosent), MDG (2 prosent og Rødt (1 prosent).

6.3.3.2 Kjønnsbalansen blant medienes kilder

The Global Media Monitoring Project (GMMP) er en global undersøkelse som gjennomføres på en tilfeldig dag hvert femte år, der fokuset er kjønnsbalanse og kjønnsroller i mediene. GMMP ble gjennomført for første gang i 1995, og Norge har deltatt siden 2000. Forrige gang undersøkelsen ble gjennomført var 25. mars 2015, og da deltok 114 land. Norske medier som ble undersøkt omfattet fem papiraviser, seks nettmedier, fire tv-nyhetssendinger og tre radiosendinger.

Undersøkelsen viste at andelen kvinner i norske medier sank fra 31 til 24 prosent fra 2010 til 2015, som er tilsvarende nivå som andelen på verdensbasis og to prosentpoeng under gjennomsnittet i Europa. Til sammenligning var de tilsvarende tallene i Sverige 31 prosent, Finland 29 prosent, Danmark 25 prosent og Island 18 prosent. Imidlertid understreker forskerne at det er feilmarginer knyttet til at bare én dag måles. Den dagen undersøkelsen ble gjennomført i 2015, var det et helt spesielt nyhetsbilde ettersom et fly fra Germanwings styrtet dagen i forveien og 150 personer omkom. Flystyrten førte til en overvekt av mannlige intervjuobjekter i nyhetsdekningen siden de fleste flyeksperter og piloter er menn, men også fordi eksempelvis NRK bare intervjuet mannlige øyenvitner i nyhetssendingen om morgenen. Forskerne fant ingen forskjeller mellom kvinneandelen i trykte og nettbaserte medier. Andelen kvinner i ekspertroller som intervjues var 19 prosent i 2010 og 20 prosent i 2015.74

Save og Hagen75 har undersøkt kvinnerepresentasjonen i VG, Dagsavisen, Vårt Land, Adresseavisen, Nordlys og Bergens Tidende i en syntetisk uke76 våren 2014, og sammenligner funnene med tilsvarende undersøkelser som ble gjennomført i 1979, 1989 og 1999. Forskerne har kodet avisartikler som enten kvinnelige, mannlige eller nøytrale basert på variablene kjønn på eventuell avbildet person, kjønnet vinkling og kjønnstilhørighet hos eventuelle kilder. Artikler der begge kjønn er representert kategoriseres som nøytral 1, mens artikler som omhandler og avbilder dyr, bygninger eller lignende kodes som nøytral 2. Funnene i undersøkelsen viser at andelen mannlige oppslag ligger på rundt 60 prosent i hele perioden, mens andelen kvinnelige oppslag har økt fra 9 til 20 prosent. Selv om det har vært en dobling av kvinnelige oppslag i perioden, er andelen fortsatt bare en tredel i forhold til mannlige.

Ser man utelukkende på de muntlige kildene, var den totale fordelingen i 2014 72 prosent menn og 28 prosent kvinner. Forskerne viser samtidig til at 35 prosent av lederne og halvparten av statsrådene i 2015 er kvinner, og at andelen kvinner på Stortinget er 40 prosent.

Thoresen77 viser hvordan kjønnsbalansen for kildene i NRK har utviklet seg over tid. I 2005 foretok NRK Analyse en omfattende kartlegging av kvinneandelen i de viktigste nyhetssendingene i NRK fjernsyn (inkludert distriktssendingene), som viste at totalt 27 prosent av kildene var kvinner. I saker om sosial, helse og velferd var 39 prosent av kildene kvinner, mens andelen i saker innenfor næringsliv og økonomi var 18 prosent. Siden kartleggingen i 2005, har NRKs analyseavdeling foretatt lignende undersøkelser av varierende omfang. Den siste kartleggingen, som også omfattet radiosendinger, fant sted ved årsskiftet 2011/2012. Innenfor ulike kategorier av programtyper var andelen kvinnelige kilder da mellom 33 og 36 prosent.

En undersøkelse av Grymer og Roksund78 tar for seg kjønnsbalansen i norske debattprogrammer/debattforum og talkshow i 2013/14. For debattprogrammer/-forum var kvinneandelen totalt sett drøyt 35 prosent mens i talkshowene var kvinneandelen gjennomsnittlig 42 prosent. Funnene i undersøkelsen kan tyde på at kvinner generelt er mer tilbøyelige til å stille opp i talkshow enn i debattprogrammer. Den lave kvinneandelen spesielt i debattprogrammene forklarer forskerne med at kvinner oftere sier nei til å stille enn menn, og at det er færre kvinner enn menn å spørre fordi det er flest menn i toppstillinger og posisjoner med relevans for debattene.

Waldahl m.fl.79 har undersøkt kjønnsrepresentasjonen i tv-nyhetene. De fant at for TV 2 og NRK samlet var det en stor overvekt (74 prosent) menn blant intervjuede personer. I TV 2 var andelen menn 77 prosent og i NRK 72 prosent.

Oppsummert tyder disse undersøkelsene på at det fortsatt er en vei igjen å gå før kvinner i like høy grad som menn brukes som kilder og får slippe til i mediene, men det handler også om at en del kvinner selv unnlater å stille opp når journalistene spør.

6.3.3.3 Kildenes alder

Også spredning i kildenes alder har en betydning for mangfoldet, og her er det særlig interessant hvorvidt barn, unge og eldre er synlige i nyhetsmediene.

Kvalheim og Sjøvaag80 viser til en innholdsundersøkelse av norske nyhetsmedier som kartlegger hvem som kommer til orde og i hva slags medier de er representert. Her kommer det frem at 5 prosent av kildene i riksmedier, 13 prosent i regionalmedier og 15 prosent i lokalmedier er kodet som «barn, familie, venner». Den samme undersøkelsen kartlegger også kildene på debattsidene i lokalmedier og riks-/regionalmedier. Her er funnene at 3,4 prosent av kildene i lokalmediene er barn, mens for riks-/regionalmediene er andelen 0 prosent. En mulig forklaring på andelen barn i lokalmediene kan være forekomsten av saker knyttet til bursdager, jubileer og lignende, men forskerne mener likevel det er interessant at barn har større synlighet i lokalmediene enn i regional- og riksmedier.

Krumsvik (2014)81 har undersøkt representasjonen av ungdom mellom 15 og 19 år i nyhetsmediene. Funnene viser at ungdom i denne gruppen ofte bare omtales og ikke brukes som direkte kilder. Generelt er det få saker som benytter seg av ungdom som kilde, og jo større avisen er, jo færre nyhetssaker som involverer ungdom har de.

Utvalget har ikke funnet undersøkelser som kan si noe direkte om i hvilken grad eldre brukes som kilder. Derimot er det enkelte funn som kan tyde på at alder spiller en større rolle for kvinners synlighet på fjernsyn enn for menn. Grymer og Roksund82 har undersøkt alderen blant de kvinnelige og mannlige gjestene i talkshowene Lindmo og Senkveld. I førstnevnte program var gjennomsnittsalderen for kvinner 41 år og for menn 43,5, mens i Senkveld var den 34 for kvinner og 37,5 år for menn. I begge programmer var altså de kvinnelige gjestene gjennomgående yngre enn de mannlige.

6.3.3.4 Minoriteter som kilder

Retriever har i årene 2009, 2011 og 2014 utført en medieanalyse på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).83 Analysen tar for seg omtalen av innvandrere, asylsøkere, flyktninger og personer med minoritetsbakgrunn i et utvalg norske papir- og nettaviser. Undersøkelsen viser at personer med innvandrerbakgrunn84 er underrepresentert i norske medier og at utviklingen er negativ. Personer med innvandrerbakgrunn ble brukt som kilder i to prosent av artiklene i datamaterialet i de tre årene som undersøkes, selv om innvandrerandelen i befolkningen steg fra 10,6 prosent i 2009 til 14,9 prosent i 2014. Fra 2011 til 2014 var det videre en nedgang i andelen medieoppslag hvor personer med innvandrerbakgrunn har rolle som «vanlig borger i samfunnet», fra 78 til 67 prosent av artiklene der personer med innvandrerbakgrunn blir intervjuet eller omtalt. Samtidig uttaler innvandrere seg oftere som eksperter i 2014 enn i 2011. Videre viser undersøkelsen at personer med innvandrerbakgrunn står som avsendere av ett av fire debattinnlegg som tar for seg innvandringsrelaterte temaer i perioden, og at de fleste av debattinnleggene omhandler religion.

Figenschou og Beyer (2014)85 har undersøkt hvem som kommer til orde i debatter om innvandring i ulike medier. Forskerne fant at i 35 prosent av tilfellene var makteliten hovedkilde i innvandringsstoffet, mens «vanlige folk» kom til orde i ca. 25 prosent av sakene. Funnene i disse to undersøkelsene tyder altså på at personer med minoritetsbakgrunn i liten grad kommer til orde, verken som vanlige borgere eller i saker som omhandler innvandring.

I forbindelse med Fritt Ord-prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge, har Midtbøen og Steen-Johnsen86 gjennomført dybdeintervjuer med 17 profilerte, aktive meningsytrere med ulik etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn, for å undersøke deres erfaringer med deltakelse i den offentlige debatten i Norge. Informantene er altså personer som allerede har tilgang til offentligheten. Flere beskriver erfaringer der mediene setter premisser for hva slags rolle de kan ta i det offentlige rommet. Det vil si at de er forventet å representere bestemte etniske eller religiøse grupper, og at redaktører og journalister bare er interessert i at de skriver om bestemte temaer som religion, integrasjon eller innvandring og da gjerne som kritiker av eget miljø. Imidlertid har informantene som ble intervjuet veldig ulike erfaringer, og det er også tegn på endringer i positiv retning. Spesielt blant dem som er født og oppvokst i Norge er det færre negative erfaringer med deltakelse i offentligheten.

6.3.4 Hovedstadsdominans i mediebildet

I avsnitt 6.2.3 viser utvalget til at Oslo er utgiversted for en rekke riksspredte aviser, og at NRKs hovedkontor er plassert i hovedstaden. At mange nyhetsmedier med nasjonalt nedslagsfelt har redaksjon og hovedkontor i Oslo, kan være en utfordring fordi det innebærer at saker fra det sentrale Østlandet dominerer nyhetsbildet og at borgerne blir presentert for hovedstadens ståsteder og perspektiver på saker av nasjonal interesse. En uformell telling som Nationen foretok av Dagsrevyens sendinger klokken 19.00 en uke i oktober 2016, viste at bare to nyhetssaker om hendelser utenfor de største byene ble dekket med lengre innslag.87

Morlandstø og Mathisen88 har undersøkt meningsdannelsen i regionavisene gjennom kvantitative innholdsanalyser av leder- og kommentarartikler samt intervjuer med redaktører og kommentarjournalister i seks aviser. De finner at regionpressen representerer andre perspektiver og korrigerer hovedstadsdominansen i den nasjonale debatten. Samtidig gir informantene i undersøkelsen uttrykk for at de opplever en ubalanse med hensyn til hvem som får komme til orde:

Redaksjonene mener likevel det er vanskelig å trenge gjennom på den nasjonale debattarenaen, som ofte blir sentrert rundt hovedstadens perspektiv og hovedstadens aktører. […] De alternative motstemmene har en tendens til å mangle. Kommentatorene i den nasjonale debatten representerer hovedstadens perspektiv og går i flokk.89

Til tross for at regionavisene først og fremst ser på seg selv som talerør for egen region, finner forskerne at nesten 70 prosent av ledere og kommentarer tar utgangspunkt i nasjonale og internasjonale saker. Likevel opplever informantene at de bare er aktuelle representanter i den nasjonale debatten når det er behov for et distriktsalibi. Derimot gir informantene uttrykk for optimisme på vegne av meningsjournalistikken på digitale arenaer, fordi det er enklere å bli hørt i den nasjonale debatten når den spres via nettet og å skape debatt og engasjere leserne på nett.

6.3.5 Blindsoner i journalistikken

Tematiske blindsoner kan oppstå dersom mediene av ulike grunner unnlater å dekke samfunnsviktige saksområder. På oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget, har Kvalheim og Sjøvaag90 gjennom en kvantitativ innholdsundersøkelse kartlagt hvilke saksområder norske medier dekker og om det er temaer som i liten grad blir dekket. Basert på et datasett bestående av 8 187 nyhetsartikler fra en uke høsten 2015, er sakene kodet i 52 forskjellige innholdskategorier. På bakgrunn av funnene, mener forskerne først og fremst at dekningen i norske medier er god på tvers av nasjonale, regionale og lokale medier. Medier på ulike geografiske nivåer spiller også forskjellige roller og utfyller hverandre, og dermed er de på hver sin måte viktige for mangfoldet. Forskerne identifiserer likevel enkelte tematiske blindsoner:

• Riksmedier: smugling/trafficking, vinningsforbrytelser, sosialsektoren, teknologi og kongehuset

• Regionale medier: sosialsektoren, minoritetsspørsmål, kongehuset, demonstrasjoner og datakriminalitet

• Lokalmedier: smugling/trafficking, datakriminalitet, finans/banksektor, kongehuset og innholdsmarkedsføring

I tillegg til lokal- og regionaljournalistikken som ble omtalt i kapittel 6.2.3.2, beskriver Bjartnes og Omdal91 tre andre områder som de mener er, eller er i ferd med å bli, blindsoner i norsk journalistikk som en konsekvens av nedbemanningene i bransjen: 1) dekningen av Norges forhold til EU, 2) energi- og klimajournalistikken og 3) forvaltningen av norske arbeidstakeres private pensjonsinnskudd. Listen er ifølge forfatterne ikke uttømmende. Beskrivelsen er ikke empirisk basert på noen systematisk og metodisk måte, men bekreftes langt på vei av Kvalheim og Sjøvaag som spesifikt drøfter Bjartnes og Omdals påstander, men som også påpeker følgende:

Samtidig er det også en rekke andre innholdskategorier som dekkes like marginalt. De aller fleste saksområder dekkes rundt eller under 1 % i alle medier. Dermed kan vi for eksempel også trekke frem at NAV, som tross alt utgjør omtrent en tredjedel det norske statsbudsjettet, dekkes lite, og dermed kanskje i like stor grad som olje og EU utgjør en blindsone.92

Forfatterne bemerker også at sosialsektoren, herunder NAV, dekkes mest i lokalaviser, noe som etter deres oppfatning bidrar til å understreke lokalmedienes rolle.

Den mangelfulle dekningen av EU og europeisk politikk er imidlertid ikke et særnorsk fenomen. Trolig har også blant annet flyktningestrømmen og britenes vedtak om å forlate EU («brexit») i 2016 ført med seg en bredere journalistisk dekning av disse temaene, både i Norge og andre europeiske land.

6.3.6 Betydningen av internett og sosiale medier for innholdsmangfoldet

Utviklingen viser at vi overlater store deler av både offentlighet og privatliv til et lite antall mennesker og selskaper som verken er valgt eller står ansvarlig overfor andre enn sine aksjonærer. I vårt tilfelle er de ikke engang norske statsborgere. Hvordan skal vi da kunne være sikre på at ytringer behandles med åpenhet og likhet? Allerede nå foretar sosiale medier inngrep og redigeringer som har moralsk eller politisk begrunnelse (nakenhet, rasisme). Og vi vet at de ledende selskapene innretter seg etter lokale lover og autoritære makthavere (kommentator John Olav Egeland, Dagbladet).93

Med internett er innholdsmangfoldet i prinsippet nær sagt uendelig for brukerne, med en enorm tilgang på nyhetsnettsteder, blogger mv. fra hele verden. Norske mediebrukeres daglige mediediett kan eksempelvis bestå av VG, NRK, Adresseavisen, Namdalsposten, New York Times, Huffington Post, Buzzfeed og Al Jazeera. Samtidig har tilgangen til et globalt publikum bidratt til økt innholdsmangfold ved at smale nisjemedier på internett har kunnet vokse seg store.

Sosiale nettverksmedier produserer ikke selv innhold, men utgjør en infrastruktur der i praksis «alle» kan publisere og nå ut med sitt innhold. På denne måten har de hatt en demokratiserende funksjon og bygget ned en del av portvaktene som tidligere hindret ytringsmangfoldet. Det finnes mange eksempler på kunstnere som har fått et stort publikum og skapt seg en karriere på eksempelvis YouTube og Instagram, fordi tersklene for å etablere seg her er relativt lave. På Twitter og Facebook kan både vanlige folk og organisasjoner løfte frem saker de brenner for, som ikke mediene prioriterer å dekke, og skape enormt engasjement gjennom delinger og «likes». Små lokalaviser og utenlandske medier kan enkelt spre innhold til nye brukere. Sosiale medier bidrar på denne måten direkte og indirekte til økt innholdsmangfold for brukerne.

Imidlertid har medaljen også en bakside. De fleste sosiale medier publiserer retningslinjer for hva man tillater brukere å poste og rapporter om hvordan de modererer innhold. Gjennom brukervilkår forbeholder de seg en rett til å avgjøre hva slags innhold brukere og annonsører kan publisere på tjenesten. Vilkårene innebærer en begrensning av ytringsfriheten og informasjonsfriheten. I den grad den offentlige debatten forflytter seg over på sosiale medier innebærer dette et problem, blant annet fordi det kan være vanskelig å avgjøre hva som er tillatt.

Retningslinjene globalt og normene for hva som er akseptabelt å publisere, synes i mange tilfeller å være fastsatt på grunnlag av normer for anstendighetregler og forbud i mindre liberale regimer. Brukere av Facebook, Instagram, Snapchat, YouTube og andre sosiale medier må akseptere at selskapet kan sensurere/fjerne innhold og utelukke brukere for kortere perioder eller permanent, dersom det forekommer brudd. I og med at særlig Facebook benyttes som identifikasjon av brukeren på en rekke tredjepartstjenester, kan en utestengelse også føre til ekskludering fra innhold som kan være viktig for borgeren.

Blant de vanligste årsakene til at sosiale medier sensurerer innhold eller utelukker brukere, er nakenhet, hets og hatefulle ytringer, voldelige skildringer, brudd på opphavsrett, svindelforsøk og annen kriminell aktivitet. I enkelte tilfeller har sosiale medier fjernet innhold på forespørsel fra myndigheter (for eksempel som følge av lokale forbud mot visse typer innhold). Facebook begrenser også enkelte søkeparametere.

Det finnes etter hvert en rekke eksempler på at sosiale medier har en lite fleksibel holdning til fotografier og illustrasjoner som inneholder nakenhet, uavhengig av om bildet og innholdet for øvrig er av kunstnerisk art, har som formål å virke opplysende etc. For eksempel har Facebook fjernet bilder av ammende mødre og en reklame for brystholdere som inneholdt tegninger av ulike brystformer.94 Under overskriften «Opptre høflig» skriver Facebook i sine «nettsamfunnets standarder» at de «begrenser visningen av nakenhet fordi enkelte grupper i vårt globale samfunn er spesielt følsomme overfor denne typen innhold – spesielt på grunn av deres kulturelle bakgrunn eller alder.» Flere har påpekt at reglene er kjønnsdiskriminerende og at de praktiseres vilkårlig.

I Norge er det spesielt to saker som har fått oppmerksomhet. I 2011 la Aftenposten ut en sak på Facebook som inneholdt bilder tatt i 1929 av en naken Fridtjof Nansen. Saken ble fjernet etter at Aftenposten ble truet med utestengelse. I 2016 oppsto en debatt i kjølvannet av at forfatteren Tom Egeland på sin Facebook-vegg publiserte et ikonisk bilde fra Vietnamkrigen av en naken jente, noe som førte til at han ble kastet ut av Facebook. Saken vekket enormt engasjement og massiv mobilisering gjennom delinger av bildet, noe som igjen ga internasjonal oppmerksomhet. Til slutt snudde Facebook og tillot publisering av bildet, samtidig som selskapet varslet at det ville endre på praksis i tilfeller der bilder har en spesiell signifikans.

Det vesentlige poenget er at sosiale medier kan begrense brukernes ytrings- og informasjonsfrihet. Selv om det ikke nødvendigvis har vært intensjonen, har nettsamfunnene kommet i en posisjon der de kan påvirke og forsøke å definere hva som skal være akseptable normer i samfunnet på viktige områder. Offentlighetens grad av innsyn i kriteriene nettsamfunnene benytter for å fastsette disse normene, er beskjeden. I stedet for at kriteriene er underlagt samfunnets kontroll, er det selskapenes policy og privatrettslige regler som regulerer hva som er akseptabelt og tillatt å dele.

Facebook aksepterer i tillegg ikke at brukere opererer under annet navn enn sitt eget. Bruk av falske navn eller pseudonym er en relativt hyppig årsak til at brukere blir utestengt.95 Dette har gitt opphav til kritikk fra talsmenn for utsatte eller marginaliserte grupper som kan ha legitim interesse av ikke å operere under eget navn, for eksempel demokratiforkjempere i totalitære regimer, overgrepsofre og transpersoner.

En annen utfordring kan være at meningsmotstandere lykkes i å få stengt brukerkontoer på grunnlag av flagging (falske anklager) om upassende innhold, og slik begrenser ytringsfriheten og den frie debatt i sosiale medier. Forholdet mellom bruker og selskap er privatrettslig regulert. Styrkeforholdet mellom selskapene og brukerne er imidlertid svært lite balansert, og det er følgelig lite brukerne kan stille opp med dersom selskapene ensidig bestemmer seg for å endre reglene. Det finnes muligheter for å påklage stenging av brukerkontoer fra det sosiale mediet, men Facebook er lite transparent om klageprosedyren og hvordan man håndhever slike klager.

Manglende etiske retningslinjer, redigering og moderering begrenser de sosiale medienes funksjon som arenaer for offentlig debatt. I den senere tid, eksempelvis under valgkampen i USA i 2016, har det vært et økende antall falske nyhetssaker på Facebook. Slike saker bidrar til å svekke de sosiale medienes demokratiske funksjon og deres bidrag til mediemangfoldet. Andre forhold som svekker enkeltmenneskets rettsvern og den offentlige samtalen, er at personer i økende grad blir hengt ut med navn eller identifiseres på andre måter i sosiale medier, eksempelvis i forbindelse med kriminalitet, uten at saken har vært behandlet i rettsapparatet. Videre er det en forutsetning at hatefulle (eksempelvis rasistiske) ytringer blir innrapportert for at debatten i sosiale medier skal følge visse etiske normer. De sosiale medienes bidrag til innholdsmangfoldet og den offentlige debatten er dermed et sammensatt bilde.

6.3.7 Oppsummering

Dette kapitlet viser at det finnes et bredt innholdsmangfold i norske medier og at mediene tar sitt samfunnsoppdrag på alvor. Medier på ulike geografiske nivåer har forskjellige roller som utfyller hverandre. Samtidig er det enkelte temaer som dekkes i vesentlig høyere grad enn andre – i hovedsak sport og politikk – mens andre områder som sosialsektoren dekkes i liten grad og må anses som blindsoner. Vi har også sett en nedbygging av smalere programformater, særlig i de kommersielle allmennkringkasterne, i takt med at programforpliktelsene har blitt bygget ned parallelt med digitaliseringen av tv- og radionettene.

Videre er det skjevheter i medienes kildebruk, ved at kvinner kommer sjeldnere til orde enn menn. For eksempel er det relativt sett færre kvinner som kommer til orde enn andelen kvinner i ledende posisjoner skulle tilsi. Også unge mennesker og personer med minoritetsbakgrunn brukes sjeldnere som kilder enn deres andel av befolkningen skulle tilsi. Det er videre en skjevhet at innvandrere ofte bare kommer til orde i bestemte sammenhenger, som i saker om religion eller integrasjon/innvandring, og som kritikere av eget miljø.

Med internett er innholdsmangfoldet i prinsippet nær sagt uendelig. Sosiale medier har bidratt til å åpne for større mangfold ved at «alle» kan bli innholdsprodusenter, men kan også begrense informasjons- og ytringsmangfoldet gjennom sensur og utestengelse. Sosiale medier har også bidratt til økt spredning av fabrikkerte nyheter, som gjør det mer utfordrende å navigere i informasjonsstrømmen.

6.4 Status for bruksmangfoldet

De endringene man ser på tilbudssiden gjenspeiler seg i at mediebruken endrer seg på flere plan. Bruken flyttes til nye plattformer og nye typer tilbydere, og man ser andre mønstre i mediebruken enn tidligere, særlig blant yngre. Bruksmangfoldet handler om i hvilken grad mangfoldet på avsender- og innholdssiden avspeiles av et mangfold i mediebruken, og da spesielt i hvilken grad brukerne eksponerer seg for et mangfold av nyhetsinnhold.

Innledningsvis presenteres noen generelle utviklingstrekk ved mediebruken og endringer i brukernes oppfatning av mediene som kilder til nyheter. Deretter går beskrivelsen nærmere inn på mediebruken i noen særskilte grupper og drøfter hvorvidt det finnes tegn til at noen brukergrupper i lavere grad enn andre forholder seg til nyhetsinnhold.

6.4.1 Generell mediebruk

Figur 6.12, som viser oppslutningen på ulike tradisjonelle og nyere plattformer, bekrefter tendensene det er vist til tidligere; papiraviskonsumet går ned, tv-konsumet flytter seg fra kringkasting til strømming, og Facebook har i løpet av få år inntatt en betydelig posisjon.

Tall for alle medier unntatt Facebook gjelder befolkning 12 år+. Tall for Facebook gjelder befolkning 15 år+ med tilgang til internett. Data for lesing av nettavis omfatter nettutgaver av aviser i MBL og er estimert for 2006–2008.

Kilde: Kantar TNS Forbruker&Media og Interbuss/medienorge.

Mens bruken av tradisjonelle medier går tilbake eller stagnerer, er internett og særlig mobile plattformer, sammen med strømming og Facebook, i kraftig vekst. Fremgangen til mobil og internett som plattformer for mediekonsum er også en klar indikasjon på at mediebruk i sterkere grad foregår mobilt og tidsforskjøvet. Samtidig har radiolyttingen holdt seg relativt stabil i perioden, mens tv-oppslutningen har hatt en mindre nedgang de seneste årene.

EUs Digital Agenda Scoreboard96 viser at Norge i 2016 lå på syvende plass blant EU-, EØS- og kandidatlandene når det gjelder deltakelse på sosiale medier, med en andel på 78,3 prosent av internettbrukerne. Blant internettbefolkningen i Norge er nordmenn gjennomsnitt med i 2,4 nettsamfunn.97

Figur 6.13 viser hvor stor betydning alder har som variabel for å forstå bruksmønstre. De yngre brukergruppene leser i liten grad papiraviser samtidig som nesten samtlige benytter internett en gjennomsnittsdag, mens mønsteret nesten er motsatt jo eldre brukerne er.

Gjelder befolkning 9–79 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå Norsk mediebarometer/medienorge.

Kantar TNS’ 24-timersundersøkelse foretas hvert tredje år, og den siste ble gjennomført i 2014. Her ble det gjort et estimat for tid brukt på medier som anslo gjennomsnittlig daglig mediebruk til totalt 413 minutter. For gruppen 18–29 år var tilvarende brukstall/estimerte tall totalt 405 minutter.98 Tallene fordelte seg på følgende måte for forskjellige medier, der gruppen 18–29 år angis i parentes:

• Lineær tv-seing 158 minutter (109 minutter)

• Radio-lytting 101 minutter (62 minutter)

• Nettaviser/medieinnhold på PC eller nettbrett 117 minutter (139 minutter)

• Nettaviser/medieinnhold på mobil 59 minutter (119 minutter)

• Papiraviser 27 minutter (7 minutter)

• Strømming 25 minutter (64 minutter)

• Magasiner på papir 5 minutter (3 minutter)

Tabell 6.14 viser utviklingen i tidsbruk for ulike massemedier i løpet av en gjennomsnittsdag over de siste 25 årene. Tabellen viser at tidsbruken for papiraviser og radio går ned gjennom hele perioden. Tidsbruken for fjernsyn økte frem til 2010, men går deretter betydelig ned. Samtidig øker internett og videomedier (se forklaring i kildehenvisning til tabell 6.14), og det er grunn til å anta at utviklingen for sistnevnte i hovedsak skyldes bruk av strømmetjenester. Det er imidlertid viktig å merke seg at tallene til en viss grad overlapper med hverandre (eksempelvis avislesing på internett). Det er likevel tydelig at den totale tiden som daglig brukes på medier har økt betydelig.

En annen tendens er at mediebruken i høyere grad er spredt på ulike plattformer. En studie av mediebruk i Danmark99 viser at de tradisjonelle plattformene – tv-apparatet, radioapparatet og papiravisene – fortsatt står for en vesentlig andel av mediebruken, både med hensyn til dekning og tidsbruk. En overveiende del av den danske befolkningen bruker en meny av ulike medieformer som supplerer og komplementerer hverandre, og også unge kombinerer i høy grad nye og gamle plattformer i sin samlede mediebruk.

Moe og Kleiven100 har på vegne av Mediemangfoldsutvalget undersøkt ulike sider ved nordmenns mediebruk og nyhetskonsum. Gjennom analyser av respondentenes samlede mediediett identifiserer de tre segmenter av mediebrukere: 1) mediepluralistene (43 prosent), 2) de tv-orienterte (32 prosent) og 3) de marginale (24 prosent). Den første gruppen er relativt sett storkonsumenter av alle mediekilder og betaler i større grad enn andre for avisinnhold. Den andre gruppen ser omtrent like mye på tv som den første (noe mindre på NRK og noe mer på TV 2), men betaler sjeldnere for avis og lytter i langt mindre grad på NRK radio og lokalradio. I denne gruppen er det en viss overrepresentasjon av lavutdannede og kvinner. Den tredje gruppen skiller seg ut med lavt konsum av alle mediekilder, og her er det en overrepresentasjon av unge, lavutdannede og i noen grad kvinner.

Norsk mediebarometer har også tall som viser utviklingen i mediebruk for ulike aldersgrupper. Figur 6.14 viser at lesing av papiravis går ned i alle aldersgrupper, men spesielt blant de yngre og unge voksne. På samme tid øker antallet som leser nettaviser i alle aldergrupper, men spesielt blant yngre brukere, slik det fremgår av figur 6.15. Tallene sier imidlertid ikke noe om tidsbruken for disse mediene, bare andelen som har lest avis.

Gjelder befolkning 9–79 år. Kategoriene papiravis og nettavis utelukker ikke hverandre, dvs. at lesere av papiravis også kan ha lest nettavis og omvendt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå Norsk mediebarometer.

Gjelder befolkning 9–79 år. Nettavis omfatter her papiravisenes nettutgaver. Kategoriene papiravis og nettavis utelukker ikke hverandre, dvs. at lesere av papiravis også kan ha lest nettavis og omvendt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå Norsk mediebarometer.

Ifølge Kantar TNS Forbruker&Media101 leste vi daglig i snitt 2,0 papiraviser i 2005, mens vi i 2015 leste 0,8 papiraviser. Samtidig leste gjennomsnittsnordmannen 2 nettaviser i 2015, og blant nettavisleserne er tallet 3,1. Dette betyr at vi leser flere aviser i dag enn for drøyt ti år siden.

I 1994 leste 90 prosent av befolkningen papiravis daglig, og 89 prosent i aldersgruppene 12–19 og 20–29 år. I 2015 ser vi at 53 prosent av totalbefolkningen leste papiravis. Generelt er avviket fra 1994-tallene større jo yngre brukergruppene er. Unntaket er 12–19-åringene (32 prosent) og 20–29-åringene (28 prosent). Det er grunn til å anta at den yngste gruppen leser papiravis i noe høyere grad fordi de bor hjemme og har tilgang til papiravis som foreldrene abonnerer på.

Tabell 6.15 viser utvikling for lyttertid på radio i forskjellige aldersgrupper og hele befolkningen. For de fleste aldersgrupper har det vært en nedgang i perioden, men her er bildet sammensatt og tallene svinger en del. De eldre gruppene lytter mest på radio, men reduksjonen i lytting i forhold til yngre grupper er også større. I 2016 var den totale daglige lyttetiden på radio 85 minutter,102 en nedgang på 15 minutter fra 2010.

Podcast har så langt ikke høy oppslutning i befolkningen mens strømming av musikk er forholdsvis utbredt. Ifølge Kantar TNS Interbuss oppgir 73 prosent av internettbefolkningen i 2016 at de kjenner til/har hørt om podcast, mens det bare er 5 prosent som sier de hører på podcast daglig, 10 prosent ukentlig og 7 prosent månedlig. Videre har andelen blant internettbefolkningen som har tilgang til Spotify, økt fra 36 prosent i andre kvartal 2010 til 54 prosent i fjerde kvartal 2016. Andelen med tilgang til Wimp i 2016 er til sammenligning 14 prosent, og Apple Music 8 prosent.

De høyeste gjennomsnittlige seertidene for tv ble registrert så sent som i 2010, og tabell 6.16 viser at antall minutter befolkningen som helhet brukte på tv-seing, bare har gått svakt ned siden toppårene. Samtidig viser tabellen at unge mennesker bruker betydelig mindre tid på lineært tv nå enn i 2010, mens deler av den eldre befolkningen bruker mer tid enn før. Fremdeles er det slik at tre av fire nordmenn er innom fjernsynet i løpet av en gjennomsnittsdag, og den gjennomsnittlige nordmann ser på lineært tv i nesten tre timer hver dag.103

Det er neppe sannsynlig at unge mennesker etter hvert som de blir eldre, vil se betydelig mer lineært tv. Selv om man altså ikke til nå har sett en voldsom nedgang i tid brukt på fjernsynsseing, er det grunn til å anta at man gradvis og over tid vil oppleve en markert nedgang.

Unge seere har ikke sluttet å konsumere audiovisuelt innhold. I stedet for å konsumere lineært tv på et fjernsynsapparat, har de flyttet mye av sitt konsum over til strømmet innhold på portable enheter, og eldre er i ferd med å følge etter. I 2016 hadde lineært tv en daglig dekning i befolkningen på 73 prosent mens strømming hadde en daglig dekning på 28 prosent. Til sammenligning var tallene for gruppen 15–29 år 53 prosent for lineært tv og 48 prosent for strømming.104 I denne aldersgruppen ser man altså at konsum av lineært og ikke-lineært tv er i ferd med å utjevne seg.

Ifølge Kantar TNS Interbuss,105 oppgir 46 prosent av internettbefolkningen i 2016 at de daglig ser video/levende bilder på internett mens 35 prosent sier at de ser tv-programmer/serier/spillefilm på internett. Videre sier halvparten at de har betalt for å se tv over internett. Mens 58 prosent oppgir at de månedlig eller oftere bruker NRK nett-tv, er tilsvarende tall for Netflix 43 prosent. Imidlertid er det flere som oppgir at de bruker Netflix daglig (14 prosent) enn NRKs nett-tv (10 prosent). VGtv har også en relativt høy andel (34 prosent) som bruker tjenesten månedlig eller oftere.

Det finnes per i dag ikke offisielle målinger av tidsbruk på strømming totalt. Som vist til over, estimerte Kantar TNS i sin siste 24-timersundersøkelse fra 2014 at aldersgruppen 18–29 år gjennomsnittlig brukte 64 minutter daglig på strømming, altså mer enn én time. For totalbefolkningen var tilsvarende tall estimert til 25 minutter. Det er grunn til å anta at tallene er høyere i dag.

Det er lite sannsynlig at nye generasjoner etter hvert som de blir eldre vil legge seg til en mediebruk som inkluderer betydelig lesing av papiraviser eller lineær tv-seing. Etter hvert som årskullene blir eldre, vil dagens medievaner forskyves oppover i aldersgruppene og nedgangen i papiraviskonsum og lineær tv-seing forsterkes.

Forskjellige medier kan også dekke ulike behov. Ifølge Kantar TNS’ Social Media Tracker vurderes tv klart som det mest underholdende mediet. Tv er også blant de medier som anses som best egnet til tidsfordriv. Det siste gjelder også i gruppen 15–29 år, men her står Facebook sterkere, og Snapchat, Instagram og YouTube er klare konkurrenter.

6.4.2 Nyhetsbruk

I 2015 leste 41 prosent nyheter fra norske mediehus på mobil, og 55 prosent leste minst en papiravis en gjennomsnittsdag (59 prosent på hverdager). I snitt leser nordmenn 0,9 papiraviser daglig og bruker 3,2 medieprodukter fra norske mediehus.106 Undersøkelsen om danskenes mediebruk107 som ble vist til over, fokuserer også på nyhetsmedienes funksjon som demokratiske ressurser. Undersøkelsen viser at danske mediebrukere mottar en «vifte» av nyheter fra en rekke medier og plattformer – et nyhetsnettverk. Studien undersøker videre forholdet mellom nyhetenes innhold og brukernes kunnskap, og avdekker forholdsvis store innbyrdes forskjeller mellom respondentene. Kunnskapsskillene henger sammen med både mediebruk og demografi, blant annet utdannelsesnivå.

I tillegg til den faktiske mediebruken, er det interessant å se på hvilke medier brukerne anser som viktigst for å holde seg oppdatert på nyheter. Figur 6.16 viser utviklingen over tid for hvilke medier befolkningen har oppgitt som ‘viktigste nyhetskilde’. Her går det frem at mens stadig færre oppgir avis som sin viktigste nyhetskilde, øker internett i hele perioden til en posisjon i 2015 som tilsvarer alle øvrige mediekategorier til sammen.

Gjelder befolkning 15 år+. Samme person kan ha ført opp mer enn ett medium som viktigste nyhetskilde. Prosentene kan derfor ikke summeres på tvers av medier, men bare sammenlignes. Mobil ble tatt ut av undersøkelsen i 2014. Fra og med 2009 gjelder resultatene for hele kalenderår. For tidligere år er måleperioden fra august ett år til august året etter.

Kilde: Kantar TNS Forbruker&Media/medienorge.

Figur 6.17 viser andelen i ulike alderssegment som svarer «helt enig» på spørsmål om hvilke medier som er deres viktigste nyhetskilde. Figuren viser at jo eldre man er, jo viktigere anser man tradisjonelle medier som sine viktigste nyhetskilder. Motsatt er det slik at dess yngre grupper man har med å gjøre, dess viktigere vurderer man internett og mobilen som viktigste nyhetskilde.

Gjelder befolkning 15 år+. Andel som har svart «helt enig» på spørsmål om ulike medier er viktigste nyhetskilde. Samme person kan ha ført opp mer enn ett medium som viktigste nyhetskilde. Prosentene kan derfor ikke summeres på tvers av medier, men bare sammenlignes. Internett inkluderer også mobil.

Kilde: Kantar TNS Forbruker&Media/medienorge.

Figur 6.18 viser hva befolkningen som helhet samt de yngste og eldste brukerne svarer på spørsmålet om i hvilke medier de blir best oppdatert på nyheter. I denne undersøkelsen er Facebook og Twitter inkludert blant alternativene. Her er det et tydelig skille mellom brukergruppene. Mens gruppen 60+ oppgir de tradisjonelle plattformene (henholdsvis tv, radio og lokale papiraviser), legger gruppen «alle» mest vekt på tv og nettaviser. Sosiale plattformer er underordnet blant de eldste. Gruppen 15–29 år anser imidlertid riksdekkende nettaviser (inkl. nrk.no og TV2.no) som viktigst, mens Facebook regnes som viktigere enn øvrige medier.

Gjelder befolkning med tilgang til Internett, 15 år+.

Kilde: Kantar TNS Social Media Tracker 2016.

TNS Kantar sin undersøkelse Social Media Tracker viser en klar økning i perioden 2014 til 2016 blant Facebookbrukere som svarer at de mottar nyheter fra noen de følger/er venn med og som følger ulike medier. Rundt halvparten av de som følger medier på Facebook sier at de klikker på artikler daglig, og halvparten er bevisst på hvor artiklene kommer fra. Hele 82 prosent mener kjennskap til mediet artikkelen kommer fra har betydning for hvorvidt de åpner den.

En amerikansk studie fra Pew Resarch Center108 viser hvordan Facebook og Twitter har utviklet sine roller som plattformer for nyhetskonsum. Mens 52 prosent av Twitter-brukerne og 47 prosent av Facebook-brukerne rapporterte at de fikk nyheter fra de respektive plattformene i 2013, hadde andelen for begge plattformer økt til 63 prosent i 2015. Økningen gjelder på tvers av alle demografiske grupper; kjønn, etnisitet («race»), alder, utdanning og inntekt. En forskjell mellom de to plattformene er at Twitter-brukerne i større grad enn Facebook-brukerne rapporter at de får en bredere miks av nyheter.

Tabell 6.17 til 6.20 viser noen tall for utvikling i konsumet av nyhetstilbudet på NRK og TV 2 de siste årene. Som det går frem av tabell 6.17 og 6.18, har konsumet av nyheter på lineært tv gått ned de siste 5 årene, både på NRK og TV 2. Et unntak er TV 2s morgensendinger, som tvert imot har opplevd en økning. Debatt, aktualiteter og dokumentarer har ikke vist den samme nedadgående tendensen.

Tabell 6.19 viser at konsumet på TV 2s betalingskanal Nyhetskanalen derimot har økt, både målt i dekning, seertid og markedsandel.

Tabell 6.20 viser at strømmetjenestene til TV 2 øker både målt i seertid og unike brukere.

NRK rapporterer på sin side at det generelt blir strømmet lite nyheter, eksempelvis hadde Dagsrevyen i 2015 en gjennomsnittlig webrating på 11 000 mot 650 000 i vanlig tv-seing. Tallene for strømming viser at økningen på nett ikke kompenserer for nedgangen på lineært tv.

Figur 6.19 viser seertall for NRKs ulike debatt- og aktualitetsprogrammer. Figuren viser at samtlige av debattprogrammene som sendes på NRK2 har relativt stabil, men forholdsvis lav oppslutning. Selv om seertallene for Debatten på NRK1 viser en nedadgående tendens siden 2012, har programmet generelt høy oppslutning.

Seertall i tusen for nyhets- og aktualitetsprogrammene Debatten, Aktuelt, Dagsnytt Atten og Urix.

Kilde: Kantar TNS/NRK

I en undersøkelse utarbeidet for Mediemangfoldsutvalget, finner Moe og Kleiven109 at såkalte nyhetssøkere ser noe mindre på TV 2 enn på NRK mens de som i liten grad oppsøker nyheter ser noe mer på TV 2 enn på NRK. En studie av stortingsvalget i 2013 undersøkte hvilke informasjonskanaler velgerne mente var viktige under valgkampen.110 Undersøkelsen viste at de tradisjonelle mediene dominerer som informasjonskilder i valgkampsammenheng, og at tv-mediet fortsatt er den viktigste informasjonskanalen for norske seere. Videre ble det gjort funn som tyder på visse politiske skillelinjer når det gjelder hvilken kanal velgerne foretrekker. Hovedfunnet var at et flertall av velgerne, uavhengig av om man stemte på partier på venstre- eller høyresiden, syntes både NRK og TV 2 var viktige. Blant dem som bare syntes TV 2 var viktig, var det likevel et betydelig flertall som stemte på partier på høyresiden. Et annet viktig funn knytter seg til alder; gruppen som mener at TV 2 er den eneste viktige tv-kanalen, er gjennomgående mye yngre enn de som bare prioriterer NRK eller som synes begge kanalene er like viktige. Disse undersøkelsene kan tyde på at NRK og TV 2 til dels kompletterer hverandre.

Wilberg har undersøkt hva nordmenn regner som sin viktigste kilde til lokale nyheter. Tabell 6.21 og 6.22 viser henholdsvis tall for 2011 og 2016 for viktigste kilde til lokale nyheter fordelt på kjønn og alder.

De kanskje mest påfallende resultatene ser vi for avis og internett. Mens betydningen av avis ikke overraskende faller både med alderen og over tidsperioden som undersøkes, gjelder det motsatte for internett. I gruppen 18–24 år var det 48 prosent som regnet avis som viktigst i 2011 og bare 20 prosent i 2016. Internett økte i samme gruppe fra 38 til 53 prosent. For gruppen 55+ gikk avis ned fra 76 til 65 prosent, mens internett økte fra 3 til 12 prosent i perioden. Det er således også store forskjeller mellom aldersgruppene.

Figur 6.20 viser hvordan forskjellige medier rangeres ut fra befolkningens svar på hvilke kilder de anser som viktigst for å bli informert om lokale nyheter. I denne undersøkelsen skilles det mellom lokale/regionale og riksdekkende aviser på nett og papir, og i tillegg er Facebook inkludert.

Gjelder befolkning med tilgang til Internett, 15 år+.

Kilde: Kantar TNS Social Media Tracker 2016/medienorge.

Her fremgår det at lokale og regionale aviser på nett og papir ikke overraskende har en særlig posisjon. Samtidig er det interessant at en større andel oppgir Facebook fremfor tv som viktigste kilde til lokale nyheter.

6.4.3 Mediebruk blant innvandrerbefolkningen

Per 1. januar 2016 var det nesten 700 000 innvandrere og 150 000 norskfødte med innvandrerforeldre registrert bosatt i Norge, noe som tilsvarer 16,3 prosent av befolkningen. I Oslo var befolkningsandelen 33 prosent. Det bor personer fra 223 land i Norge. Av de 850 000 var 373 000 eller 44 prosent fra EU- og EØS-området og andre vestlige land. 14 prosent (nær 100 000) av innvandrerne er fra Polen.111

Fremskrivninger som SSB112 har gjort av Norges befolkning frem mot år 2100, anslår at andelen innvandrere vil være 24 prosent i 2060 og 25 prosent i 2100. Andelen som er født i Norge med to innvandrerforeldre vil være 9 prosent i 2060 og 11 prosent i 2100. Når det gjelder sammensetningen, tyder imidlertid tallene på det vil være en betydelig økning av innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU i perioden, mens andelen innvandrere fra Vest-Europa, USA, Canada og Australia vil øke moderat. Andelen innvandrere fra østeuropeiske EU-land vil være relativt stabil og på lengre sikt synke noe. Det estimeres også en betydelig økning i andelen med lang botid (16 år eller mer).

Innvandrere er ingen homogen gruppe; eksempelvis er det veldig stor forskjell på norskfødte med innvandrerforeldre og flyktninger som nettopp har ankommet Norge. Derfor er det utfordrende å si noe generelt om hva som karakteriserer mediebruken blant innvandrerbefolkningen.

Det finnes flere kvalitative case-studier,113 men kvantitative studier av mediebruken i denne gruppen er i praksis vanskelig å gjennomføre og derfor mer sjeldne. Språk er én utfordring; det er ressurskrevende å gjennomføre spørreundersøkelser på flere språk, og erfaringer har vist at svarprosenten er vesentlig høyere blant norskspråklige innvandrere, også når undersøkelsene er oversatt. Videre er det få kommersielle aktører som retter seg spesielt mot målgruppen og som dermed vil betale for markedsundersøkelser. Det er også utfordrende å rekruttere et utvalg som er representativt for personer fra mer enn 200 land.114

Imidlertid har det blitt gjennomført enkelte kvantitative undersøkelser i de senere år. TNS Gallup foretok en egen undersøkelse av innvandreres mediebruk i 2004, og har siden inkludert spørsmål om opprinnelsesland i Forbruker&Media-undersøkelsen som etter hvert omfatter et betydelig antall ikke-norske personer. I 2008 laget SSB på oppdrag fra Kulturdepartementet en spørreundersøkelse med over 1000 respondenter som blant annet viste at tv og internett hadde høyest dekning i gruppen, mens papiravis og radio hadde lavest dekning på en gjennomsnittsdag.

I 2012 foretok NRKs analyseavdeling en spørreundersøkelse i samarbeid med Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Undersøkelsen er representativ for personer fra de 11 største innvandrergruppene i Norge ved utgangen av 2011 og tar blant annet høyde for forskjeller mellom ulike land med hensyn til motivet for innvandringen.115 Funnene sammenlignes også med Forbruker&Media-undersøkelsen. Resultatene samsvarer med dem man fant i SSBs undersøkelse fra 2008: Internett og tv hadde høyest daglig dekning i innvandrerutvalget, mens avis og radio hadde lavere dekning. Daglig dekning for ulike medieplattformer var videre gjennomgående lavere i innvandrerutvalget enn i befolkningen ellers (15–59 år). I likhet med totalbefolkningen hadde tradisjonelle medier høyere dekning blant eldre innvandrere, og nyere medieplattformer hadde høyere dekning blant yngre aldersgrupper med ett unntak. I motsetning til i befolkningen ellers hadde tv like høy daglig dekning i alle aldersgrupper i innvandrerbefolkningen.

Når man ser på innvandrernes bruk av enkeltkanaler på fjernsyn, hadde NRK1 og TV 2 høyest daglig dekning (henholdsvis 35 og 31 prosent), men dekningen var lavere enn i befolkningen totalt (henholdsvis 55 og 49 prosent). Funnene viste at tv-seingen generelt sprer seg på flere kanaler i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen som helhet, og 25 prosent ser daglig på kanaler fra eget eller foreldrenes opprinnelsesland. På radio var det de kommersielle kanalene P4 og Radio Norge som hadde høyest dekning blant innvandrerbefolkningen. VG var mest lest blant papiravisene, og hadde høyere dekning i innvandrerutvalget (27 prosent) enn i befolkningen totalt (23 prosent). Lokal- og regionalaviser, både på papir og nett, hadde lavere dekning i innvandrerbefolkningen.

Et flertall av innvandrerutvalget svarte at de er interessert i politikk og samfunn. Videre mente et flertall at det er viktig å følge med på nyheter, både fra stedet der de bor, om Norge, det internasjonale samfunnet, og fra eget/foreldrenes opprinnelsesland. Nyheter fra eget/foreldrenes opprinnelsesland var viktigst for de som har innvandret til Norge, mens blant de norskfødte var det færre som mente at det er viktig å følge med på nyheter fra opprinnelseslandet.

Moe og Kleiven116 har på vegne av Mediemangfoldsutvalget undersøkt nordmenns nyhetskonsum, herunder minoriteters mediebruk i forhold til befolkningen for øvrig. I denne sammenheng er det interessant at forskerne generelt ikke finner store forskjeller i mediebruken mellom gruppene. For ikke-vestlige innvandrere er sosiale medier viktigste kanal for konsum av nyheter, med en ukentlig dekning på 79 prosent. Deretter følger nasjonale og lokale aviser, som ukentlig leses av henholdsvis 72 og 64 prosent. Gratis nettaviser dominerer aviskonsumet, og nasjonale aviser har høyest dekning, men også regionale og lokale nettaviser leses ukentlig av mer enn halvparten i gruppen ikke-vestlige innvandrere. Omtrent en tredel av gruppen betaler for avis, mens omtrent halvparten blant etniske nordmenn og vestlige innvandrere gjør det samme. Selv om ikke-vestlige innvandrere ser Dagsrevyen og TV 2-nyhetene noe sjeldnere enn andre grupper, finner forskerne at minoritetene ikke skiller seg ut når det gjelder konsum av debatt- og dokumentarprogrammer eller lesing av kronikker og debattinnlegg.

6.4.4 Nyhetsbruk blant unge

Når jeg hører ordet media, så tenker jeg på sosiale medier. Det er det ungdommen er opptatt av. Nyheter og aviser ser jeg ikke på. Jeg ser heller ikke på TV, men på nettbrett, telefon eller Facebook. (...) Jeg har VG-appen, og så følger jeg VG, NRK og Aftenposten på Facebook, siden de der skriver kort for at man skal slippe å gå inn på nettsiden og se. Eller de gjør det jo ikke for at man skal slippe å gå inn dit, men jeg tenker at jeg får lest det jeg trenger der på Facebook (skoleelev (18), Hersleb skole, Oslo).117

Den foregående redegjørelsen har gjennomgående vist at mediebruken blant unge følger et annet mønster enn mediebruken til befolkningen ellers. Det er derfor grunn til å se nærmere på nyhetskonsumet i denne gruppen spesielt.

De yngste brukergruppene har de senere år fått et utvidet nyhetstilbud gjennom blant annet Aftenposten Junior, og NRK Supernytt på radio og tv. Aftenposten Juniors opplag var i underkant av 22 000 i 2015. Ifølge NRK Analyse hadde Supernytt på tv en total skjermrating på 74 000 per sending i befolkningen 2+ i 2016.118 Mange barn i alderen 7–12 år ser også Supernytt som en del av undervisningen på skolen, noe som betyr at det reelle seertallet trolig er en del høyere.

Barn og medier-undersøkelsen 2016 kartlegger mediebruken blant nærmere 3 000 barn i alderen 9–16 år. Om barns nyhetsinteresse står det i rapporten:

Det er først og fremst på nett barn i alderen 9 til 16 år finner nyheter. 37 prosent av barna i denne alderen leser nyheter på nett daglig. 27 prosent ser nyheter på tv hver dag, mens kun ni prosent benytter papiraviser daglig til å lese nyheter.119

På spørsmål om hvor ofte barna besøker nyhetssider, svarer 14 prosent at de gjør det en eller flere ganger om dagen, mens 25 prosent svarer at de gjør det en eller flere ganger per uke.

I en analyse av nordmenns nyhetskonsum utført av Moe og Kleiven på vegne av Mediemangfoldsutvalget, finner forskerne at

[e]n vesentlig andel unge voksne ser ut til å ha et relativt overfladisk nyhetskonsum mht. harde nyheter: De ser Dagsrevyen og TV2-nyheter betydelig sjeldnere enn andre (bare 25–30 % gjør dette ukentlig eller oftere, uavhengig av om det er tradisjonelt, sekvensielt TV eller strømming). Knapt 20 % ser ukentlig eller oftere på debatt- eller dokumentarprogrammer på TV.120

Ifølge Moe og Kleiven er andelen enda lavere for programmer på radio, og kun 30 prosent leser kronikker eller debattinnlegg ukentlig eller oftere. I undersøkelsen tester forskerne også respondentenes kunnskap om en rekke aktuelle spørsmål. Funnene viser at de unge skårer lavt på disse spørsmålene. Av 7 mulige poeng er snittet 2,7 blant personer under 20 år og 3,5 i gruppen 20–29 år. Det understrekes imidlertid at dette er forventet med hensyn til modenhet og livserfaring. Andelen som betaler for aviser er 36 prosent blant personer under 26 år, og bare 26 prosent tror de kommer til å betale for avis om 12 måneder.

Slettemeås og Kjørstad121 har undersøkt ungdom og unge voksnes nyhetskonsum via smarttelefon, sosiale medier og nyhetsaggregatorer. De finner at hele 63 prosent i alderen 16–25 år oppgir at de er interessert eller svært interessert i nyheter generelt. Videre finner de at signifikant flere gutter (25 prosent) enn jenter (16 prosent) er svært interessert i nyheter. Et stort flertall (88 prosent) i alderen 16–25 år leser/ser/sjekker nyhetsstoff én eller flere ganger daglig. Mer enn halvparten (55 prosent) av respondentene i alderen 16–25 år svarer at de vanligvis foretrekker sosiale medier som inngang til sitt nyhetskonsum, og det er signifikant flere jenter (61 prosent) enn gutter (47 prosent) som sier at de i stor eller svært stor grad konsumerer nyhetssstoff via sosiale medier. Imidlertid sier halvparten av de spurte i alderen 16–25 at de ikke vil betale for nyheter i fremtiden.

Elgesem og Olsen122 har i 2009–2010 foretatt en undersøkelse blant elever i videregående skole og studenter basert på mediedagbok, dvs. at respondentene loggfører sin mediebruk over en gitt tidsperiode. Studien refererer til mediebruksundersøkelser som viser at ungdom brukte nyhetsmedier vesentlig mindre i 2009 enn i 1994. Forskerne fant i studien støtte for et «popularitetsparadoks» – dvs. at ungdom mener at tradisjonelle nyheter er viktige, men at de ikke bruker tid på dem. Ungdom er interessert i å holde seg orientert i nyhetsbildet, men typisk på et overfladisk nivå. Nyhetene må ha underholdningsverdi/være spektakulære for at de skal fordype seg.

I en spørreundersøkelse blant norske studenter og elever i videregående skole om deres forhold til nyheter, fant Elvestad123 at 94 prosent er på Facebook, men bare 6 prosent av de spurte oppgir Facebook som sin eneste nyhetskilde. 74 prosent av elevene og 89 prosent av studentene oppgir nettaviser som den nyhetskilden de vanligvis oppdaterer seg via. Videre fant forskeren at tilliten til de tradisjonelle nyhetsmediene var høy, spesielt til NRK. Et flertall av elevene og studentene opplevde det som en samfunnsplikt å følge med på nyheter.

Funnene i disse undersøkelsene kan tyde på at unge i Norge generelt er opptatt av å holde seg oppdatert på nyheter, men at konsumet foregår primært digitalt. Samtidig er det tegn til at nyhetskonsumet blant unge er noe overfladisk og går ned, og at en stor andel unge ikke er villige til å betale for nyheter. Det er også en tendens at særlig unge kvinner konsumerer nyheter via sosiale medier fremfor på nyhetstilbyderens egen plattform.

6.4.5 Nyhetsunnvikere

Den voldsomme økningen i tilgjengelig medieinnhold og endrede brukervaner har ført med seg en bekymring for at enkelte grupper i befolkningen i mindre eller liten grad velger å eksponere seg for nyhetsinnhold. En rekke studier har undersøkt hvorvidt det er i ferd med å danne seg grupper av såkalte nyhetsunnvikere.

Blekesaune m.fl.124 har foretatt en empirisk studie av nyhetskonsum i 33 land i Europa i 2002, 2004, 2006 og 2008, basert på data fra the European Social Survey. Undersøkelsen dokumenterer at andelen som ikke konsumerer nyheter på tv, radio og i avis (ikke internett), øker. Imidlertid øker andelen minst i Norden og mest i Sør-Europa. Studien dokumenterer videre at det er sammenheng mellom lav sosial og politisk kapital og ikke-konsum av nyheter. Det er en svakhet at surveyen som undersøkelsen baserer seg på, ikke dekker bruk av nyheter på nett (bare generell bruk av internett). Studien avdekker imidlertid en positiv samvariasjon mellom bruk av internett (generelt) og nyhetskonsum via øvrige medier, og forfatterne konstaterer på bakgrunn av tallene at det ikke er støtte for påstanden at de som ikke konsumerer nyheter på radio, tv og i avis i stedet leser nyheter på nett.

I en annen studie basert på de samme dataene, undersøker Blekesaune m.fl.125 hvordan konsumet av nyheter versus underholdning i fjernsyn har utviklet seg fra 2002 til 2010 i land med svært ulike mediesystemer. Studien viser at konsumet av tv-nyheter er vesentlig høyere i de nordiske landene enn i eksempelvis Storbritannia og Øst-Europa. Men samtidig som nordmenn konsumerte et høyere antall minutter tv-nyheter hver dag enn befolkningen i mange andre land, var tendensen til økte kløfter i nyhetskonsumet også mest tydelig i Norge. Videre fant forskerne at de som generelt ser mye tv, også bruker mer tid på tv-nyheter enn de som ser mindre tv, men også her har kløftene økt i perioden som undersøkes. Analysen tyder på at «uinteresserte» nordmenn er mer eksponert for nyheter enn lignende grupper i Tyskland og Storbritannia. Samtidig uttrykker forskerne bekymring for at nordmenn som ikke er interessert i politikk har en tendens til å unngå nyheter og aktualiteter, og at disse trolig ikke vil vende seg til alternative informasjonskilder.

Wadbring oppsummerer svensk og internasjonal forskning om grupper som ikke aktivt oppsøker nyheter («sällankonsumenter av medier»). Artikkelens hovedkonklusjon er at:

Andelen sällankonsumenter har förvisso ökat över tid, men är fortfarande en mycket liten grupp när alla slags medieformer tas med i analysen. De som tar del av nyheter i lägre utsträckning än andra har vissa specifika karaktäristika; de tillhör den socioekonomiskt svagare delen av samhället, och de är unga. Det är inte troligt att de någonsin kommer att vända sig till traditionella medier när de blir äldre; ingenting tyder på det. De unga har vuxit upp med andra medier som är mer naturliga för dem, till exempel sociala medier där nyheter av olika slag ingår som en del av dieten.126

Wadbrings undersøkelser viser at andelen «sällankonsumenter» i årskullene født etter 1977 er om lag 10 prosent dersom man tar både tradisjonelle og digitale medier med i beregningen. Det er verdt å merke seg at andelen er redusert fra over 20 prosent til 10 prosent i disse årskullene etter at nyhetstilbudet på mobilen ble mer utbredt.

Shehata m.fl.127 har gjennom undersøkelser av den svenske befolkningens nyhetskonsum over en 25 årsperiode vist at andelen som ikke konsumerer nyheter på tv, radio og i avis øker (6 prosent). Videre at konsum av nyheter i én mediekanal henger sammen med konsum i andre mediekanaler, og omvendt, dersom man ikke konsumerer nyheter i én kanal er man mindre tilbøyelig til å konsumere nyheter i ande kanaler. Andelen ikke-brukere av avisnyheter øker mest, men også andelen som ikke bruker nyheter på radio og tv øker. Dette er en trend i hele Europa. De nordiske landene har samtidig den svakeste økningen av ikke-konsumenter av nyheter. Unge og personer med liten interesse for politikk er overrepresentert blant ikke-brukerne. Folk med lav utdanning fanges opp av nyheter på tv, men er overrepresentert blant de som aldri leser nyheter i avis eller lytter på nyheter i radio. Det er en svakhet at undersøkelsen ikke dekker nyheter på nett.

Strömback128 viser gjennom empiri at andelen av både nyhetsunnvikere og nyhetssøkere gradvis har økt over de siste tiårene. Det er tegn til at andelen nyhetssøkere stagnerer, mens andelen nyhetsunnvikere trolig kommer til å akselerere etter hvert som konsumet blir digitalt og yngre generasjoner vokser opp uten å sosialiseres inn i nyhetskonsumet. Videre viser undersøkelsen at nyhetskonsum har betydning for politiske kunnskaper, men også at det har betydning hvilke nyheter man konsumerer: positive kunnskapseffekter får man primært gjennom å lese morgenaviser på papir, lytte på radionyheter, se Rapport på tv og lese Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet på nett eller papir. Forskeren finner ikke-signifikante/negative kunnskapseffekter av å følge etermediene digitalt eller å lese ettermiddagsaviser på papir. Videre finner han svak effekt på politisk deltakelse etter å ha kontrollert for politisk interesse. Undersøkelsen tar utgangspunkt i OMA-modellen (Opportunities, Motivation, Abilities) som postulerer at jo større valgmuligheter, jo mer selektive vil folk være. Jo mer selektive folk er, jo større betydning får preferanser og evner.

En annen studie fra Strömback129 tyder på at mediene under valgkamper fremdeles mobiliserer velgerne, også de som vanligvis ikke aktivt søker nyheter. Skillene mellom nyhetssøkere og såkalte nyhetsunnvikere jevnes imidlertid ikke ut i løpet av valgkampen – de vedvarer.

Moe og Kleiven har på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget utført en spørreundersøkelse om nordmenns nyhetsbruk, herunder hvem som kan regnes som «nyhetsunnvikere».130 Funnene viser at andelen «nyhetssøkere» med sterk interesse for å følge med på harde nyheter utgjør 49 prosent av befolkningen som helhet, mens andelen nyhetsunnvikere er på 10–11 prosent. Forskerne påpeker at andelen nyhetsunnvikere er klart overrepresentert blant personer under 23 år (24 prosent) og blant kvinner i alderen 24–28 år (17 prosent). Moe og Kleiven skriver:

I sum er bildet av nyhetsunnvikere at de besitter så lav kunnskap at det kan være grunn til bekymring med hensyn til demokratisk deltakelse for mange av disse. En viktig årsak er en begrenset mediediett, både med hensyn til bredde og dybde. Dette skyldes igjen manglende interesse for å følge med på harde nyheter. Konsekvensen er lite deltakelse i dialoger knyttet til politikk, økonomi og samfunnsliv, både på internasjonalt, nasjonalt og lokalt nivå.131

Forskerne gir uttrykk for at de store kjønnsforskjellene er overraskende, spesielt i de yngre gruppene.132 En hypotese som forskerne mener kan undersøkes videre, er hvorvidt kvinner i enda høyere grad enn menn tar/har tatt høyere utdanning som er så krevende og altoppslukende at det går på bekostning av konsumet av harde nyheter. Et annet viktig funn i undersøkelsen er at kommersielle riksdekkende kanaler står langt sterkere blant dem som i liten grad oppsøker nyheter aktivt.

På oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget har Beyer133 foretatt en analyse av nyhetskonsum blant innvandrerbefolkningen, basert på datamaterialet fra 2012 som ble innhentet i forbindelse med NRK/IMKs undersøkelse, jf. kapittel 6.4.4. Beyer finner mange av de samme tendensene i innvandrerbefolkningen som Moe og Kleiven fant i befolkningen som helhet, men understreker at sammenligningene må tolkes med varsomhet fordi de er basert på to ulike datasett som dels måler interesse for og bruk av nyhetsmedier på ulike måter. Han finner likevel støtte for at en liten andel av innvandrerbefolkningen (ca. 7 prosent) kan karakteriseres som nyhetsunnvikere, og at rundt 46 prosent er aktive nyhetssøkere.

I en metastudie om unge og kvinners nyhetskonsum som Omarhaug134 har utført på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget, fastslås at det er godt etablert at kvinner konsumerer mindre nyheter enn menn. Imidlertid er det ikke like stor enighet innenfor forskningen om hva som er årsaken til dette. Én forklaring det vises til, er at nyhetsinnholdet er preget at negative nyheter og at kvinner reagerer sterkere på dette enn menn. Andre forklaringsfaktorer kan være at politisk interesse eller sosialisering gjennom foreldrenes påvirkning, får større betydning fordi valgmulighetene mellom ulike typer innhold er så store i dag.

I en undersøkelse basert på data fra USA og Norge mellom 1995/6 og 2012, presenterer Elvestad og Shaker135 funn som tyder på at økte valgmuligheter fører til en nedgang i nyhetskonsum og at det er en økende andel av befolkningen som orienterer seg bort fra alle typer nyheter. Undersøkelsen peker også i retning av at en økende andel av befolkningen orienterer seg bort fra lokale nyheter og mot nasjonale og internasjonale nyheter.

Begrepet «nyhetsunnvikere» er relativt utbredt og etablert innen medieforskningen, men i den senere tid er det blitt utsatt for kritikk fordi det kan virke tilslørende på de faktiske forholdene, siden det feilaktig gir inntrykk av at de som inngår i gruppen ikke er i kontakt med nyheter overhodet. To danske forskere136 har bidratt til et mer nyansert syn på denne gruppen, ved blant annet å peke på at de som sjelden oppsøker nyheter likevel blir eksponert for nyheter, enten indirekte (i en samtale) eller tilfeldigvis («så på tv da nyhetene kom på», «radioen var på da jeg kom inn i rommet»). De avdekker dessuten at det kan være ulike årsaker til at den enkelte oppgir ikke aktivt å oppsøke nyheter. De viktigste årsakene som oppgis er at man ikke prioriterer nyheter, at nyhetene gjør dem nedstemt eller sinte, eller at nyheter ikke oppleves som relevante. En relativt stor gruppe svarer slik at det er grunn til å tro at de aktivt og bevisst unngår nyheter fordi de er skeptiske eller mangler tillit til de etablerte nyhetsmediene.

6.4.6 Brukernes tillit til mediene

Det er gjort enkelte undersøkelser av borgerens tillit til mediene, med relativt uensartede resultater. I tilknytning til Fritt Ord-prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge, gjennomførte Institutt for Samfunnsforskning (ISF) med flere en befolkningsundersøkelse som blant annet undersøkte tillit til mediene og ulike offentlige institusjoner. I undersøkelsen fremheves at flere tidligere undersøkelser viser at Norge, i likhet med våre nordiske naboland, er «høytillitsland» sammenlignet med andre land. I selve undersøkelsen ble det stilt spørsmål om respondentenes tillit til statsmaktene. Undersøkelsen viser påfallende lav tillit til mediene sammenlignet med offentlige institusjoner.

Borgernes tillit til et medium er primært knyttet til innholdet mediene publiserer, men kan også være forbundet med mer grunnleggende egenskaper ved mediet (eierskap, organisering, historiske forhold og renommé). Undersøkelsen ISF gjennomførte, avdekket gjennom en rekke mer detaljerte spørsmål at publikums tillit til mediene er mer sammensatt. Blant annet kom det frem at:

• Et flertall har svært stor eller nokså stor tillit til at mediene tilbyr en mangfoldig offentlig debatt (53 prosent), lar folk med forskjellige og uvanlige meninger komme til orde (56 prosent) og informerer om viktige ting som skjer i samfunnet (69 prosent). En relativt stor andel svarte dessuten «verken eller» på disse spørsmålene, slik at andelen som har lav eller ingen tillit bare er på mellom 10 og 20 prosent.

• Det er færre som har tillit til at mediene belyser en sak fra flere sider (38 prosent), eller at mediene setter kritisk søkelys på hvordan de selv fyller sin samfunnsrolle (28 prosent). Også her er andelen som har svart «verken eller» over 30 prosent.

• Om lag halvparten av de spurte (48 prosent) mener at mediene er uavhengige av staten. Bare 23 prosent har imidlertid svært stor eller nokså stor tillit til at norske medier er frie og uavhengige av eiere og annonsører, og 50 prosent av de spurte mener journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser.

• Et flertall på 62 prosent er av den oppfatning at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem, og 71 prosent mener at journalister i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av eget politisk ståsted.

Ifølge Kantar TNS’ undersøkelse Social Media Tracker har tradisjonelle medier fortsatt størst tillit i befolkningen sammenlignet med nettmedier og sosiale medier.137 85 prosent svarer at de har svært stor eller ganske stor tillit til radio, og for tv er tilsvarende tall 83 prosent, papiraviser 84 prosent og fagtidsskrifter 86 prosent. Tilliten til nettaviser er noe lavere (71 prosent), mens for Facebook er tallet 18 prosent, Twitter 14 prosent og blogger 4 prosent. Tilliten til tradisjonelle medier er minimum på samme nivå som for statlige nettsider (81 prosent) og kommunale nettsider (83 prosent).

Nordiske mediedager undersøker hvert år medievaner og holdninger til medier, herunder tillit, blant henholdsvis journalister, redaktører og publikum.138 På spørsmål om hvor stor tiltro respondentene har til mediene generelt, svarte journalistene at de har «stor tiltro» (49 prosent) eller «noe tiltro» (46 prosent) i 2016. Blant redaktørene svarte hele 72 prosent at de har «stor tiltro» og 28 prosent «noe tiltro». Andelen blant publikum som svarte at de har «stor tiltro» til mediene var derimot bare 17 prosent, mens 62 prosent svarte «noe tiltro» og 20 prosent «mindre eller ingen tiltro». På spørsmål om publikums tiltro til journalister, svarte bare 6 prosent av publikum «svært stor tiltro» og 41 prosent «nokså stor tiltro». Det var også en relativt høy andel (36 prosent) som oppga «verken stor eller liten tiltro», mens andelen «nokså liten tiltro» var 12 prosent. Tallene for publikums tiltro til redaktører er noe høyere – 10 prosent svarer «svært stor tiltro» og 42 prosent «nokså stor tiltro».

Det er grunn til å anta at medienes merkevarer har betydning for brukernes tillit til dem, og enkelte studier undersøker tillit på tittelnivå. NRK Analyse har årlig siden 1995 gjennomført en undersøkelse av profilen eller omdømmet til NRK som viser at NRK generelt har høy tillit i befolkningen. På spørsmål om hvor godt NRK oppfyller sin målsetning om å sende troverdige nyhets- informasjons- og dokumentarprogrammer, svarer 49 prosent «meget godt» og 44 prosent «ganske godt». Det vil si at totalt hele 93 prosent mener NRK oppfyller denne målsetningen. Videre svarer 23 prosent «meget godt» og 58 prosent «ganske godt» på spørsmål om hvordan NRK oppfyller målsetningen om å være upartisk og upåvirket.

NRKs Profilundersøkelse kan også si noe om forskjellige mediekanalers respektive tillit. Undersøkelsen fra 2016 viser at NRK1 i perioden 2012–2016 er den tv-kanalen som har størst tillit i befolkningen. I 2016 svarer 67 prosent at de har størst tillit til NRK1 og 13 prosent at de har størst tillit til TV 2.139 For øvrige tv-kanaler er andelene lave. Blant nettstedene skårer nrk.no høyest (24 prosent i 2016), men det er også en relativt høy andel som oppgir Aftenposten.no og VG.no (begge 12 prosent i 2016) som nettstedet de har størst tillit til.

Iversen og Knudsen har undersøkt hvorvidt mediebrukernes tillit til nyheter blir påvirket av politisk innholdsmarkedsføring. Studien viser en liten, men statistisk signifikant reduksjon i tillit til politiske nyheter hos respondenter som har blitt eksponert for eksplisitt merket innholdsmarkedsføring fra en politisk kilde. Under diskusjonen avslutningsvis i artikkelen blir funnet kommentert på følgende måte:

The result suggests that political native advertising can reduce people’s trust in political news. This has implications for the boundary between journalists and politicians and could trigger some pessimism towards the future of audience trust in political journalism. Native advertising is increasingly gaining acceptance, and political parties are already starting to experiment with such new avenues of political marketing. […]

The practice of political native advertising could be harmful, because it diminishes one of journalism’s most important business assets: that people actually trust the publication, the individual journalists, or journalism as a profession. If journalism ultimately ends up with the same credibility and level of trust as advertising as a result of one imitating the other, then the added revenue of native advertising could prove an overly costly venture. There would not be much of a product left to sell without any credibility.140

Forskerne gir dermed uttrykk for et pessimistisk syn på effekten av innholdsmarkedsføring for tilliten til journalistikken. Samtidig påpeker de at det er behov for nærmere undersøkelser gjennom langtidsbaserte studier, som kan si noe om utviklingen over tid.

Funnene i studiene som er referert over, bekrefter at tilliten brukerne har til mediene er et sammensatt bilde og at det er behov for bredere kunnskap om dette. Selv om Norge er et såkalt høytillitsland i internasjonal sammenheng, kan det se ut til at tilliten til mediene er i ferd med å bli redusert. Enkelte studier tyder på at mediene har lav tillit i forhold til offentlige institusjoner, og det er også tegn til at journalister og redaktører har liten tillit i befolkningen. Samtidig er det innbyrdes forskjeller mellom forskjellige mediekanaler.

6.4.7 Oppsummering

Status for bruksmangfoldet viser at medier tar opp en vesentlig del av tiden vår – faktisk nesten syv timer daglig. Bruken har imidlertid i noen grad flyttet seg fra de tradisjonelle mediene over på nyere medier, og det er særlig de yngre brukergruppene som driver denne utviklingen mens eldre etter hvert følger etter. Nesten halvparten av befolkningen er mediepluralister som bruker en sammensatt diett av ulike medietyper. Mediebruken blant minoriteter/innvandrere skiller seg noe, men ikke betydelig, fra befolkningen for øvrig.

Internett og mobil har fått en stadig viktigere betydning for nyhetsbruken. Inngangen til nyheter skjer også i høyere grad via sosiale medier – blant yngre mediebrukere har Facebook passert tv som viktigste medium for å holde seg oppdatert på nyheter og anses videre som langt viktigere enn radio og papiraviser. Mange unge er opptatt av å følge med på nyheter, men bildet er noe sammensatt, og det er tall som tyder på at unges nyhetsbruk går ned.

Selv om gruppen er liten, er det urovekkende at en andel av befolkningen i liten grad oppsøker, interesserer seg for og har kunnskap om nyheter. Unge mennesker, spesielt unge kvinner, personer med lav utdanning og personer med lav interesse for politikk, er overrepresentert i denne gruppen.

Tilliten til mediene er også et sammensatt bilde. Noen undersøkelser viser at befolkningens tillit til mediene er lav sammenlignet med offentlige institusjoner og at tilliten til journalister og redaktører er forholdsvis lav. Andre studier gir et annet inntrykk. Videre er tilliten til tradisjonelle medier vesentlig høyere enn til blogger og sosiale medier. Ser man på enkeltmedier, har eksempelvis NRK høy tillit i befolkningen.

6.5 Status for mediemangfoldet i andre land

6.5.1 Innledning

I det følgende redegjør utvalget for status for mediemangfoldet internasjonalt.

Som det går frem av tidligere kapitler, er utviklingstendensene vi ser globale trender som ikke er unike for Norge. Fremfor å presentere en fullstendig katalog over status for mediemangfoldet land for land, mener utvalget det er hensiktsmessig å gi en mer helhetlig oppsummering av status primært i Norden og Europa og se nærmere på eksempler fra enkelte land der forholdene avviker fra status i Norge.

Kort fortalt er status internasjonalt at tradisjonelle nyhetsmedier (legacy media) står foran betydelige utfordringer knyttet til omstilling og omlegging til nye forretningsmodeller. Det som ligger bak og driver utviklingen som er beskrevet i kapittel 5.2, er som nevnt digitalisering, fremveksten av ny teknologi og betydelige endringer i publikums bruksmønstre. Tallene tyder på at Norden i det store og hele er noe bedre stilt på mange indikatorer som påvirker mangfold. Dette kan ha sammenheng med at de nordiske landene er «høytillitsland»,141 med sterke og etablerte demokratiske institusjoner, høy grad av pressefrihet142 og en tradisjon for at staten tar ansvar for å legge til rette for den offentlige samtalen, blant annet gjennom sterke allmennkringkastere.143

6.5.2 Avsendermangfold

Det finnes mange kilder som beskriver utviklingstendenser i mediebransjen på nasjonalt nivå. Reuters Institute for the Study of Journalism har imidlertid hvert år siden 2012 publisert en rapport som sammenligner utviklingen i digitale nyhetsmedier internasjonalt – Digital News Report. Rapporten for 2016 omfatter 26 land, i hovedsak europeiske.144 Samtlige av de nordiske landene, med unntak for Island, er inkludert. Rapportens oppsummering av status i den tradisjonelle mediebransjen er dyster:

Across our 26 countries, we see a common picture of job losses, cost-cutting, and missed targets as falling print revenues combine with the brutal economics of digital in a perfect storm. Almost everywhere we see the further adoption of online platforms and devices for news – largely as a supplement to broadcast but often at the expense of print.145

Den økonomiske utviklingen i bransjen har medført en markert nedgang i antall sysselsatte journalister, og i enkelte land er antall avsititler redusert.146 På den annen side har antallet digitale nyhetspublikasjoner vokst. Det er følgelig vanskelig å vurdere hvorvidt svekket avisøkonomi har ført til netto redusert avsendermangfold.

6.5.2.1 Eiermangfold

Nordicom påpeker i en rapport om det nordiske mediemarkedet147 at eierkonsentrasjonen i avisbransjen i Norden (med unntak for Island) er høy og strukturelt bemerkelsesverdig lik, idet fire store konsern kontrollerer ca. to tredeler av markedet. I alle landene er det dessuten liten grad av utenlandsk eierskap og nesten ingen innslag av ikke-nordiske eiere. Sverige utmerker seg ved å ha et betydelig innslag av familieeide foretak (fire av landets åtte største mediehus). I Sverige, som i Danmark, er dessuten en stor del av avisbransjen eid av stiftelser.

Det delvis EU-finansierte Centre for Media Pluralism and Media Freeedom har utviklet et verktøy, Media Pluralism Monitor (MPM),148 som gjennom å undersøke status på ulike indikatorer i medlemslandene samlet skal gi et uttrykk for mangfoldet på sektoren. I 2015-rapporten149 har man blant annet målt grad av transparens om medieeierskap, eierkonsentrasjon og krysseierskap i 19 av medlemsstatene i EU. Fem av landene plasserer seg i høyrisikokategorien (Finland, Luxemburg, Litauen, Polen og Spania), og fem av landene i lavrisikokategorien (Kroatia, Kypros, Malta, Slovenia og Slovakia). De øvrige ni har middels risiko. Det er en svakhet at rapporteringen foreløpig ikke omfatter samtlige medlemsland og særlig at store medlemsland som Storbritannia, Italia og Frankrike ikke er med. Det er videre en svakhet at undersøkelsen vurderer eierskap nasjonalt og markedsandeler for medier etter en tradisjonell markedsinndeling.

Det europeiske audiovisuelle observatoriet publiserte i 2016 en rapport som inneholder en analyse av eierskapet i audiovisuelle medier i Europa.150 Det kanskje mest interessante i rapporten er analysen av aktører som har virksomhet i flere europeiske land, og som har vokst frem i kjølvannet av den generelle liberaliseringen og dereguleringen av tv-markedet fra før årtusenskiftet. Rapporten viser for øvrig at graden av eierkonsentrasjon varierer betydelig landene imellom. Over tid (2011–2014) har fragmenteringen av publikum ført til lavere konsentrasjon (målt i markedsandeler på kanalnivå), mens markedsandelene til de store kringkastingsgrupperingene har holdt seg relativt stabilt, blant annet som følge av opprettelse av nisjekanaler. Rapporten viser at Sverige, Finland og Danmark alle har høy grad av konsentrasjon i tv-markedet, basert på en HHI-analyse.151 Norge er ikke omfattet av studien.

6.5.2.2 Tilbydermangfold

Nordicom har med ujevne mellomrom siden 2003 publisert rapporter om utviklingen i det nordiske mediemarkedet,152 blant annet tall som sier noe om tilbydermangfoldet i Norden.

Avis

Figur 6.21 viser antall aviser i de nordiske landene i perioden 2004 til 2015. Norge befinner seg klart på topp i Norden, etterfulgt av Finland. Mens antallet aviser i Norge er svært stabilt og kurven svakt stigende, slik utvalget også viste i kapittel 6.2.2.1, har antallet aviser i Sverige økt fra 2006, mens det i Finland har vært en markert nedgang siden 2009. Dette kan ha sammenheng med at Finland avviklet den ordinære pressestøtten i 2008, mens den har vært videreført på et relativt stabilt nivå i de øvrige nordiske landene. Omlegging av pressestøtten i Norge og Sverige har dessuten bidratt til at bortfallet av dagaviser er kompensert gjennom fremveksten av lokale fådagersaviser.

Kilde: Nordicom, Danske Mediers Oplagskontrol, Dansk Dagblades Forening, Statistics Iceland, Finnish Newspapers Association, MediaAuditFinland, Statistics Finland, «Avisåret» (årlig publikasjon av Høst, Høgskulen i Volda), Presstödsnämnden/medienorge.

Lave oppstartskostnader har videre bidratt til at en rekke nye profesjonelt redigerte digitale publikasjoner har sett dagens lys. Disse publikasjonene retter seg typisk mot smalere målgrupper og har et mer nisjepreget innhold enn etablerte allmenne nyhetsmedier. Noen prøver også ut finansieringsformer som donasjoner og medlemskap i tillegg til annonser og abonnement.

Som i Norge faller papiravisenes opplag ellers i Norden. I Medieutredningens delutredning SOU 2015:94 vises det til at dagspressens samlede opplag i Sverige har sunket i rask takt,153 og at utviklingen med at nettbaserte medier overtar som hovedkilde for nyheter akselererer. Utrederen offentliggjør fremskrivninger som tyder på at mange mediehus ikke vil finne det lønnsomt å opprettholde en papirutgave 5–10 år frem i tid. Nedgang i salg av papirutgaver påvirker avisøkonomien, men det er foreløpig vanskelig å spå hvilke konsekvenser opplagsfallet vil ha for mediemangfoldet samlet sett.

Tv

I kapittel 6.2.2.2 så vi at antall tilgjengelige tv-kanaler i Norge har økt som følge av digitaliseringen av tv-nettene. En tilsvarende utvikling har funnet sted i Europa. En rapport fra det europeiske audiovisuelle observatoriet154 viser at antall lineære kanaler etablert i EU-landene økte med 46 prosent fra 2009 til utgangen av 2015, fra 3 615 til 5 274 kanaler. Halvparten av veksten skyldes riktignok lansering av HD-versjoner av allerede eksisterende kanaler. Veksten i antall tilgjengelige kanaler skyldes både økt antall nasjonale kanaler og tilgang til nye utenlandske kanaler. I alle territorier er hovedmengden av tilgjengelige kanaler utenlandske. Den underliggende årsaken til veksten er i hovedsak at digitale tv-nett har betydelig større kapasitet enn analoge nett, og at utvikling innen komprimeringsteknologi utnytter kapasiteten i nettene bedre. Siden etablerte aktører på tv-markedet står bak opprettelsen av mange av de nye kanalene og en betydelig andel skyldes HD-versjoner av eksisterende kanaler, innebærer økningen av tilgjengelig kanaler ikke en tilsvarende økning i mangfoldet av tilbydere.

Totalt 2 563 ikke-lineære kanaler var tilgjengelig i EU ved utgangen av 2015. Av disse var nesten tre av fire bestillingstjenester og lineære kanalers nettspillere. Den gjennomsnittlige EU-borger hadde tilgang til 127 slike tjenester. Snaue halvparten av alle kanaler (47 prosent av de ikke-lineære og 46 prosent av de lineære) var etablert i Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Digitaliseringen har følgelig ført til et betydelig økt avsendermangfold i Europa.

I de nordiske landene har man tradisjonelt lagt vekt på å opprettholde sterke allmennkringkastere og å pålegge disse et betydelig ansvar for å fremme mangfoldshensyn.

Dansk TV2 og norsk TV 2 har opplevd det mest dramatiske fallet i oppslutning i perioden, jf. tabell 6.23. Islandske RÚV viser på sin side en klar økning, til tross for at andelen har falt siden 2013. DR er forholdsvis stabil med en liten økning totalt sett, mens øvrige allmennkringkastere har tapt andeler siden 2005. Samtidig står de fleste fortsatt relativt sterkt.

Radio

Egenskapene til FM-båndet medfører at det bare rommer en håndfull radiokanaler, noe som innebærer at det i de fleste modne markeder ikke har vært rom for nyetableringer de senere årene. Veksten i antall tilgjengelige kanaler og tjenester internasjonalt har følgelig skjedd på digitale radioformater, primært strømmetjenester på internett og i DAB. Selv om utvalget ikke kjenner til noen samlet oversikt over nettbaserte talebaserte eller radioliknende strømmetjenester, er det trygt å anta at antallet tilgjengelige tjenester har økt betydelig de senere årene. Organisasjonen World DAB oppgir at det per desember 2016 var 2000 DAB-tjenester globalt.155 Et flertall av disse er trolig etablert i Europa, der DAB-standarden har størst utbredelse. Selv om en rekke av disse mest sannsynlig er digitale versjoner av allerede etablerte FM-stasjoner, er det rimelig å anta at etableringen av digitale radionett også har bidratt til økt avsendermangfold.

Som nevnt i foregående kapittel har de nordiske landene en sterk allmennkringkastertradisjon, noe som innebærer at myndighetene pålegger allmennkringkastere et betydelig ansvar for mangfoldet på kringkastingssektoren. Allmennkringkasternes markedsandeler kan følgelig si noe om mangfoldet på sektoren. Ser man på figur 6.22, som viser markedsandeler for allmennkringkasterne på radio i perioden 2005–2015, har Sveriges Radio (SR) passert Danmarks Radio (DR). Det må imidlertid tas forbehold om at den markante økningen til SR kan skyldes endringer i målemetoder. DR ligger stabilt på topp fram til 2012. Totalt sett synes utviklingen å være relativt stabil i tiårsperioden som er dekket av figuren.

Markedsandelene baserer seg på gjennomsnittlig daglig lyttertid, mandag til søndag. Tallene gjelder radiolytting uavhengig av plattform. I 2008 innførte Danmark, Sverige og Norge en ny, elektronisk målemetode (PPM) som ikke måler små, lokale radiokanaler, og som innebærer endringer i aldersgruppene i Norge (fra 9+ til 12+) og Sverige (fra 9–79 år til 12–79 år). I 2014 inkluderer undersøkelsen flere av NRKs DAB-kanaler. Ulike metoder er benyttet, og det er dermed ikke mulig å sammenligne land og årstall. Dataene indikerer trender og lytternivå.

Kilde: Nordicom, Kantar Gallup Danmark, Finnpanel, Capacent (-2014, Island), Gallup (2015, Island), NRK/Kantar TNS Norge, TNS Sifo (tidligere RUAB/Sifo Media)/medienorge.

6.5.3 Innholdsmangfold

Som nevnt gjør de sentrale underliggende utviklingstrekkene som vi ser i Norge seg gjeldende også utenlands. På innholdssiden har digitaliseringen senket terskelen for å produsere og publisere innhold. Sosiale medier og blogger har gitt ikke-profesjonelle en mulighet til å publisere innhold. Brukergenerert innhold har økt enormt i volum og får i noen tilfeller en rekkevidde som var nærmest umulig tidligere. «Informasjonsmonopolet» som mediene på mange måter hadde i massemedienes æra er brutt, og vi har i dag et mediesystem der kommunikasjonen fra én til mange er supplert og i noen grad erstattet av en kommunikasjon én til én og mange til mange.

Internasjonalt finnes det et stort antall eksempler på nystartede digitale og profesjonelt redigerte publikasjoner som satser på spesialisert innhold og undersøkende journalistikk. Noen har opparbeidet seg en oppslutning av en viss betydning og med det et potensial til å bidra til økt innholdsmangfold.156

Digitaliseringen av fjernsynsmediet har ført til en betydelig økning i antall kanaler og påfølgende tap av markedsandeler hos brede allmenne kanaler på bekostning av nisjeinnhold. Utbredelse av strømmetjenester som tilbyr audiovisuelt innhold, har bidratt ytterligere til fragmentering av seingen. Statistikk fra Det europeiske audiovisuelle observatoriet tyder på at audiovisuelle tjenester som tilbys i Europa, har en langt snevrere tematisk bredde enn tradisjonelle tv-kanaler etablert i Europa.157 Det behøver selvsagt ikke bety at innholdsmangfoldet vil bli redusert på sikt dersom bruken etter hvert skulle flytte seg stadig mer over på ikke-lineære tilbud. Tabell 6.24 viser imidlertid at, til tross for høy vekst i antall lineære kanaler, skjer veksten primært i HD-versjoner av eksisterende kanaler, sportskanaler, livsstils- og reisekanaler og underholdnings- og filmkanaler.

Den svenske Medieutredningen har gjennomført en spørreundersøkelse blant svenske journalister om hvordan de opplever utviklingen i bransjen.158 Tre av fire journalister svarer at de opplever at de har fått flere oppgaver, og halvparten av de som jobber med undersøkende journalistikk sier at de har fått mindre tid til dette. Tre av fire svarer at redaksjonen man arbeider for har blitt negativt påvirket av foretakets økonomi. Ikke overraskende tyder studien på at svekket økonomi kan få negative konsekvenser for det redaksjonelle innholdet.

6.5.4 Bruksmangfold

Den raske endringen i publikums bruk er viktig for å forstå hva som driver frem utviklingen i mediebransjen. I The Media Welfare State – Nordic Media in the Digital Era159 påpeker forfatterne at befolkningene i de nordiske landene over tid har hatt relativt lik mediebruk, både når det gjelder tradisjonelle og digitale medier, og at dette kan skyldes at de nordiske landene er komparativt homogene, velstående og egalitære samfunn med relativt lik mediestruktur. Bruksmønstrene som identifiseres her, bekreftes også av nyere studier. Reuters Institutes rapport om konsum av digitale nyheter for 2016 viser at:160

• I de fire nordiske landene som inngår i undersøkelsen er andelen som oppgir at de konsumerer nyheter på ulike plattformer, slående lik. Henholdsvis 72–75 prosent oppgir at de bruker tv til å konsumere nyheter, mens tilsvarende andeler for radio er 47 prosent og online (inklusive sosiale medier) ligger på 84–89 prosent). Det eneste avviket i mønsteret finner vi for trykte medier, der andelen er 29 prosent i Danmark, 41 prosent i Norge, 43 prosent i Sverige og 53 prosent i Finland.

• Det er betydelige aldersmessige forskjeller i konsum av nyheter i de 26 landene, og unge mennesker driver utviklingen. Mer enn en fjerdedel av 18–24-åringene (28 prosent) sier at sosiale medier er deres viktigste nyhetskilde, noe som innebærer at sosiale medier for første gang har gått forbi tv (24 prosent) som viktigste nyhetskilde i aldersgruppen.161 Tv-nyheter er fremdeles viktig for eldre, men total bruk fortsetter å avta, særlig for nyheter på faste tidspunkter og blant unge mennesker.

• Det avdekkes kjønnsmessige forskjeller i landene som er undersøkt. Flere menn enn kvinner oppgir at de bruker ulike plattformer (tv, radio, trykte medier og nett) som kilde for nyheter. Det eneste unntaket er sosiale medier, som 55 prosent av kvinnene og 48 prosent av mennene oppgir at de bruker som nyhetskilde. Også når det gjelder hvilke kategorier av nyheter kvinner og menn er mest interessert i avdekkes relativt klare forskjeller. Mens menn oppgir betydelig større interesse for sport, næringslivsnyheter, politikk, vitenskaps- og teknologinyheter, oppgir flere kvinner enn menn betydelig større interesse for nyheter om helse og utdanning, livsstilsnyheter og kjendisnyheter.

• I Norge oppgir en andel på 33 prosent av befolkningen at konsumet av nyheter i hovedsak er digitalt (dvs. nettbaserte nyheter), mens 23 prosent oppgir at de har et tradisjonelt forbruksmønster (dvs. i hovedsak trykte medier, lineær tv og radio). De fire nordiske landene har alle en høyere andel digitale brukere, men det er for øvrig store variasjoner mellom landene. Flertallet av de 26 landene som er undersøkt har en overvekt av tradisjonelle brukere. Bare Hellas (med 35 prosent digitale og 16 prosent tradisjonelle brukere) og Sverige (34/21 prosent) har en høyere andel digitale brukere enn Norge, mens land som Tyskland (13/50 prosent) og Frankrike (14/43 prosent) begge har en klar overvekt av tradisjonelle brukere.

• I tilknytning til brukermønstre og betaling viser rapporten at folk flest kvier seg for å betale for allmenne nyheter på nett, særlig i engelskspråklige markeder, der tilbudet av gratis tilgjengelig innhold og dermed konkurransen er særlig hard (9 prosent i snitt oppgir at de er villige til å betale). I mindre markeder er dobbelt så mange tilbøyelige til å betale.162

De nordiske landene har en tradisjon for sterke allmennkringkastere og en godt utbygd avisstruktur samtidig som befolkningen har det mest avanserte digitale mediekonsumet i Europa. Det reiser spørsmålet om mer fragmenterte bruksmønstre vil føre til digitale skiller og nyhetsunnvikere og hvorvidt den offentlige samtalen vil dele seg opp i mange parallelle samtaler.

Internasjonalt holder nyhetskonsum på tv seg relativt stabilt i befolkningen som helhet, men unge mennesker faller fra. I de fleste land som inngår i Digital News Report oppgir flertallet at tv er deres viktigste kilde til nyheter, men i USA, Danmark, Finland og Australia er «online» viktigste nyhetskilde. Dette er en sterkere tendens jo yngre grupper man undersøker.

Reuters Digital News Report viser at bruksendringene i retning av økt konsum av nyheter på sosiale medier, portaler og mobilapper innebærer at merkevaren til nyhetsmediet som opprinnelig produserer nyheten, blir lagt merke til stadig sjeldnere (under halvparten av tilfellene i Storbritannia og Canada).163 Det finnes videre forskning som tyder på at (deler av) publikum flytter oppmerksomheten fra de brede allmenne mediene, og i stedet oppsøker offentligheter på nettet der man finner samtaler om smalere interessefelter.164 Dersom det både er slik at allmenne medier ikke klarer å samle store deler av befolkningen og merkevaren ikke blir gjenkjent, vil det på sikt kunne true grunnlaget for de brede allmennmediene.

EBU viser i sin Public Service Review 2015 tall som indikerer at allmennkringkastere i land med høy finansiering per capita har høyere markedsandeler enn allmennkringkastere i land med lavere finansiering per capita. Samme sted publiserer EBU-tall som viser at det har vært en realnedgang i offentlig finansiering av allmennkringkasting i Europa i løpet av de siste fem årene.165

Flere har stilt spørsmål om endringene i bruksmønstre fører til redusert konsum av nyheter. Wadbring oppsummerer svensk og internasjonal forskning om nyhetsunnvikere («sällankonsumenter av medier»). Artikkelens hovedkonklusjon er at:

Andelen sällankonsumenter har förvisso ökat över tid, men är fortfarande en mycket liten grupp när alla slags medieformer tas med i analysen. De som tar del av nyheter i lägre utsträckning än andra har vissa specifika karaktäristika; de tillhör den socioekonomiskt svagare delen av samhället, och de är unga. Det är inte troligt att de någonsin kommer att vända sig till traditionella medier när de blir äldre; ingenting tyder på det. De unga har vuxit upp med andra medier som är mer naturliga för dem, till exempel sociala medier där nyheter av olika slag ingår som en del av dieten.166

Wadbrings undersøkelser viser at andelen «sällankonsumenter» i årskullene født etter 1977 er om lag 10 prosent, dersom man tar både tradisjonelle og digitale medier med i beregningen.

Ofcom påpeker i sin tredje «Review of public service broadcasting» fra 2015 at brukermønstre, særlig blant yngre mennesker, kan føre til at allmennkringkasterne på sikt vil få problemer med å levere samfunnsoppdraget og at dagens finansieringsmodeller kan vise seg å være utilstrekkelige. Ofcom understreker betydningen av at allmennkringkasterne får anledning til å tilpasse seg og faktisk utnytte mulighetene nye bruksmønstre gir.

Publikums tillit er viktig for at mediene skal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag. Tilliten til mediene er generelt ikke veldig høy, men tilliten til sosiale medier er enda lavere. Det er klare og systematiske forskjeller mellom land i Europa når det gjelder tillit til medier generelt og hvilke typer av medier borgerne har sterkest tillit til. Reuters Institutes Digital News Report for 2016 finner stor variasjon mellom landene som er undersøkt. Høyest tillit har man i Finland med 65 prosent. De laveste tallene finner man i Hellas med 20 prosent, mens Norge plasserer seg omtrent midt på treet.167

Edelman Trust Barometer168 er basert på spørreundersøkelser i 28 land og har de siste 17 årene samlet data om tillit til myndighetene, private virksomheter, ikke-statlige organisasjoner og mediene. 2017-rapporten er basert på data fra høsten 2016. Sverige er blant landene som er omfattet, mens Norge ikke er med. Ifølge rapporten er tilliten til samtlige typer virksomheter og institusjoner synkende. For mediene isolert avdekker undersøkelsen mistillit i 82 prosent av landene, og i 17 av landene som deltar er tillitsnivået i 2017-rapporten det laveste som er målt i årene undersøkelsen har blitt gjennomført. Tilliten til tradisjonelle medier og sosiale medier som kilder for nyheter og informasjon, har falt i perioden 2012–2017 samtidig som tilliten til søkemotorer og nettmedier øker.

EU-kommisjonen gjennomfører også studier av mediebruk og tillit til radio, fjernsyn, trykt presse, internett og sosiale medier i medlemslandene og kandidatlandene. Undersøkelsen omfatter ikke Norge. Surveyen for 2014 viser at befolkningen i Norden har størst tillit til radio (74–82 prosent), deretter fjernsyn (68–79 prosent) og i noe mindre grad til trykt presse (48–69 prosent). Den viser videre at de fleste europeere har lav tillit til internett (i Norden 29–51 prosent) og svært lav tillit til sosiale medier (i Norden 13–24 prosent).

6.6 Oppsummering

I kapittel 6 har utvalget gitt en beskrivelse av status for mediemangfoldet med vekt på forhold som har relevans for innretningen av offentlige tilskuddsordninger. Kapitlet beskriver svært omfattende endringer, men også et stort mangfold både på tilbudssiden, innholdssiden og i mediebruken. Endringstendensene som beskrives er kjent også fra andre land i Europa og verden for øvrig og bredt omtalt i medieforskningen, offentlige publikasjoner, presse samt i strategidokumenter og periodisk rapportering fra bransjehold.