7 Omvalg og muligheter for videre utdanning

Utvalget viser til forslagene i kapitlene foran. Dette kapitlet går gjennom hvilke konsekvenser forslagene har for elevenes muligheter når det gjelder å krysse mellom de 2 hovedløpene, og hvilke muligheter som finnes for videre yrkesfaglig karriere etter videregående opplæring.

7.1 Overgang fra yrkesfag til høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning

Det finnes flere veier til høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning for elevene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, og overgangen til studieforberedende utdanningsløp kan skje både før og etter at de har oppnådd fag-/svennebrev eller yrkeskompetanse.

Figur 7.2 illustrerer de ulike veiene mot enten høyere utdanning eller høyere yrkesfaglig utdanning for elever og lærlinger fra de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Veien mellom høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning er stiplet fordi det ikke er alle fagskoler som gir adgang til universiteter og høyskoler. For voksne finnes det også muligheter for å bli realkompetansevurdert, se kapittel 8. Figuren illustrerer dette ved den stiplete linjen fra arbeid til høyere utdanning.

7.1.1 Påbygging til generell studiekompetanse

Mulighetene til å bygge på de yrkesfaglige utdanningene til et studieforberedende løp har eksistert siden 1970-tallet, og fra innføringen av Reform 94 har dette blitt en stadig mer populær vei til studiekompetanse. Tabell 4.1 i kapittel 4 viser fag- og timefordelingen i påbyggingsåret.

Høsten 2019 er det 48 650 elever på Vg3 på de studieforberedende utdanningsprogrammene. Av disse utgjør elevene på påbygging til generell studiekompetanse 10 842 elever, noe som utgjør 22 prosent av totalen. Dette betyr at det bare er studiespesialisering som har et høyere elevtall enn påbygging.1

Det er forskjeller mellom utdanningsprogrammene når det gjelder andelen elever eller lærlinger som velger påbygging til generell studiekompetanse. Det er særlig på utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag at påbygging er populært, men også elever på service- og samferdsel velger dette. En studie fra 2012 viser at elevene har mange begrunnelser for å velge påbygging. Ønsket om å oppnå studiekompetanse for å gå videre med studier ble oppgitt av mange elever, og 18 prosent av elevene oppga at de hadde planlagt veien mot påbygging før de begynte i videregående opplæring. 3 av 4 oppga at de hadde bestemt seg for å skifte til påbygging etter at de begynte i opplæringen, og det var flere grunner til dette. Noen fikk ikke læreplass, noen antok at de ikke ville få læreplass, mens andre angret på valget sitt og valgte påbygging av den grunn.2

Påbygging er ikke den eneste veien til høyere utdanning. En undersøkelse av dem som tok fagprøve i 2007, og som senere var i høyere utdanning, viser at andelen som hadde valgt påbygging var langt lavere i bygg- og anlegg, elektrofag og teknikk og industriell produksjon enn i helsefagene.3

I delutredningen viser utvalget at tendensen til å gå fra yrkesfaglige til studieforberedende utdanningsprogrammer øker med økende antall grunnskolepoeng. Samtidig viser karakterstatistikken for videregående opplæring at elevene på påbygging har lavere karaktersnitt i norsk og matematikk. Det er flere elever i påbygging som stryker, enn i de 5 utdanningsprogrammene. Tabell 7.1 viser andelen elever som fikk karakterene 1 eller 2 til eksamen i matematikk 2P/2P-Y, norsk hovedmål og norsk sidemål i skoleåret 2017/2018.

Tabell 7.1 viser at nesten 1 av 5 elever på påbygging strøk til eksamen i matematikk. Når karakterene 1 og 2 legges sammen, utgjør dette over halvparten av alle elevene på påbygging.

Tabellen viser at elevene på påbygging gjør det gjennomgående dårligere til eksamen enn elevene i de 5 utdanningsprogrammene.

Kapittel 5.1 viser at sjansene for å fullføre et studium øker med økende karakternivå fra videregående opplæring. NOKUTs analyse av studentenes utdanningsbakgrunn fra videregående opplæring viser at studenter med bakgrunn fra påbygging opplever å være mindre studieforberedt enn studenter med bakgrunn fra de studieforberedende utdanningsprogrammene, se figur 5.3.

7.1.2 Utvalgets vurderinger av påbygging til generell studiekompetanse

Nye krav til påbygging

Utvalget mener at det fortsatt skal være muligheter for unge på yrkesfaglige utdanningsprogrammer å oppnå generell studiekompetanse. I lys av utvalgets forslag i de foregående kapitlene, mener utvalget imidlertid at påbygging til generell studiekompetanse må få en ny innretning.

Økte krav til programretting av fellesfagene og muligheter for mer fordypning vil stille høyere krav til generell studiekompetanse for alle elevene. Dette innebærer at det også må stilles nye krav til sluttkompetansen etter påbygging. Et eksempel på dette er kravene til engelsk. I dagens system har elevene på yrkesfaglige utdanningsprogrammer nådd kravet til studiekompetanse etter endt opplæring i engelsk. I kapittel 5 foreslår utvalget å øke omfanget av engelsk i det studieforberedende løpet, og utvalget foreslår også at deler av faget programrettes. Dette må få konsekvenser for elevene som tar påbygging.

Videre viser utvalget til at det i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) er krav om at elevene må kommunisere på minst 2 fremmedspråk på nivå 4b. Elevene fra påbygging fyller ikke dette kravet i dagens system, og utvalget mener dette må få konsekvenser for påbygging til studiekompetanse, og at også studenter med bakgrunn i påbygging må fylle kravet i NKR om å kunne kommunisere på 2 fremmedspråk. Utvalget viser til forslag i kapittel 5.3.2. Dette innebærer at kravene til fremmedspråk må gjennomgås på nytt, og kravene til fremmedspråk i påbygging må ses i lys av dette.

Utvalget viser i kapittel 5 til at det er den samlede bredde- og dybdekompetansen elevene har etter å ha jobbet med både fellesfag og programfag, som utgjør en studiekompetanse. Kravene til påbygging må derfor fortsatt innebære krav om programfag fra de studieforberedende utdanningsprogrammene.

Bedre tid til påbygging

Utvalget viser til karakterstatistikken i tabell 7.1, og mener at forskjellene i eksamensresultater mellom elevene på påbygging til generell studiekompetanse og elevene på de studieforberedende utdanningsprogrammene er for stor. Dette kan henge sammen med elevenes karaktersnitt når de søker påbygging, men det kan også henge sammen med kravet til fag og timer i påbyggingsåret, som er tungt for mange. Tabell 4.1 i kapittel 4 viser dagens krav til fag og timer i påbygging, og viser at særlig norskfaget har et høyt timetall. Utvalget mener at elevene kunne nådd bedre resultater i fagene dersom de fikk mer tid enn ett år til påbyggingen.

Utvalget vil derfor foreslå at kravene til påbygging til generell studiekompetanse gjennomgås og ses i sammenheng med kravene til sluttkompetanse i de studieforberedende utdanningsprogrammene, og at tiden det tar å oppnå generell studiekompetanse, ses i sammenheng med kravene til sluttkompetanse. Dette er i tråd med utvalgets forslag om en ny tenkning rundt retten til videregående opplæring. Det er kravene til sluttkompetanse, ikke tiden det tar å nå kompetansen, som skal være rettesnor for innretningen av påbygging.

I kapittel 4 og 6 har utvalget foreslått at omfanget av fellesfag kan variere på de ulike yrkesfaglige utdanningsprogrammene. I lys av dette mener utvalget det må vurderes om påbygging skal være en standardisert størrelse i alle fag, eller om innholdet og lengden, eventuelt fagene som kreves, avhenger av hvilket utdanningsprogram man har hatt. Når sluttkompetansen på de ulike yrkesfagene skal tillegges større vekt, kan resultatet bli at elevene har hatt ulikt omfang i de ulike fagene.

Dette betyr at påbygging til generell studiekompetanse kan inneholde noen krav som er like for alle elevene, mens andre deler av påbygging kan avhenge at oppnådd kompetanse på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene.

Endringer i retten til påbygging til generell studiekompetanse

Fra skoleåret 2014/2015 ble det innført rett til påbygging til generell studiekompetanse etter fullført fag- og yrkesopplæring. I delutredningen viser utvalget at antallet søkere til påbygging etter Vg2 er redusert etter at denne retten ble innført. Utvalget mener at retten til påbygging etter fullført fag- og yrkesopplæring skal bestå.

Som vist i avsnitt 7.1.1 har elevene ulike begrunnelser for å velge påbygging etter Vg2.

Utvalget mener at elevenes valg av opplæringsløp skal ha én definert sluttkompetanse, og at elever som begynner på en yrkesfaglig utdanning, skal ha yrkesfaglig sluttkompetanse som sitt mål. Noen elever ombestemmer seg i løpet av det første eller andre året i videregående opplæring, og mange av disse velger påbygging etter Vg2. Utvalget mener at det fortsatt skal være mulig å foreta omvalg i opplæringen, men at strukturen skal legge til rette for at elevene kan bruke den tiden det tar å oppnå ønsket kompetanse. Et ønske om overgang fra yrkesfag til studieforberedende må derfor legge kravene til studiekompetanse til grunn, og ikke at kompetansen skal nås innen en gitt tid. Dette betyr at omvalg må innebære at eleven må ta de fellesfagene og programfagene som kreves for å bli studieforberedt.

Med bakgrunn i utvalgets forslag i kapittel 4, 5 og 6 foreslår utvalget å fjerne retten til påbygging etter Vg2.

Mange elever på helse- og oppvekstfag har planer om påbygging etter Vg2 allerede fra første dag i videregående opplæring. I kapittel 5 skriver utvalget at samfunnets behov for helsepersonell med høyere utdanning kan gjenspeiles i tilbudsstrukturen på det studieforberedende løpet. Utvalget mener at dette vil føre til en bedre sluttkompetanse for dem som ønsker en høyere utdanning innenfor helsefag, og at dette medfører at elevene ikke lenger behøver en mulighet for overgang fra Vg2 yrkesfag.

Utvalget ser at det kan være flere innvendinger mot forslaget om å fjerne retten til påbygging etter Vg2. Denne ordningen er godt innarbeidet og er populær hos mange elever. Det er også en viss risiko for at forslaget kan få konsekvenser for søkingen til yrkesfagene, særlig på helse- og oppvekstfag. Utvalget vil påpeke at det fortsatt skal være mulig å ta påbygging etter oppnådd yrkeskompetanse, og at målsettingen for de yrkesfaglige utdanningsprogrammene er å utdanne fagarbeidere.

Når utvalget likevel vil foreslå dette, er det fordi opplæringen må sikre høy kvalitet i den studieforberedende kompetansen. Utvalget har fått nokså entydige innspill på dette; disse er omtalt i kapittel 5. Med høyere krav til sluttkompetansen i det studieforberedende løpet mener utvalget at det er en stor risiko for at forskjellen på hvor studieforberedt elevene er etter endt opplæring, vil øke etter hvilken bakgrunn de har fra videregående opplæring. Utvalget mener at det må være et mål at studenter med bakgrunn i påbygging skal oppleve å være like godt forberedt for studier som andre studenter.

Det kan hevdes at påbygging etter Vg2 er en sikkerhet for elever som ikke får læreplass. Utvalget mener at dette er en dårlig løsning, og at det må vurderes andre tiltak for elever som i utgangspunktet ønsker en yrkeskompetanse, enn å tilby dem et alternativ som fører til studiekompetanse.

7.1.3 Muligheter for videre utdanning etter fag- og svennebrev og yrkeskompetanse

Muligheter for videre utdanning i fagskoler

Fagskoleutdanning er høyere yrkesfaglig utdanning som ligger på et nivå over videregående opplæring. Fagskoleutdanning gir kompetanse som kan tas i bruk i arbeidslivet uten ytterligere opplæringstiltak.4

Det finnes 80 fagskoler, der rundt 17 000 studenter får opplæring ved 898 utdanningstilbud. Studiene har en varighet på fra ½ til 2 år, og i noen tilfeller kan utdanningene vare i 3 år. Utdanningene bygger oftest på fag-/svennebrev eller yrkeskompetanse med vitnemål, men kan også bygge på generell studiekompetanse. Fagskolene tilbyr et bredt spekter av fag, der tekniske fag og helse- og sosialfag er de fagområdene som har flest studenter. Enkelte fagskoleutdanninger gir grunnlag for å søke om mesterbrev.

Det finnes både offentlige og private fagskoler. Fylkeskommunene tilbyr blant annet offentlig finansierte tekniske og maritime utdanninger, samt tilbud innenfor helse- og oppvekstfag. Mange private fagskoler har en rekke tilbud innenfor kreative fag, merkantile fag, helsefag, service-, medie-, multimedie- og IKT-fag.5

Ettårig fagskole gir 60 studiepoeng, mens toårig fagskole gir 120 studiepoeng. Studiepoeng fra en fagskole er ikke det samme som studiepoeng på et universitet eller en høyskole. Det er opp til høyskolen eller universitetet å vurdere om studiepoeng som er oppnådd på en fagskole, gir grunnlag for å få fritak for deler av utdanningen.

Den største utdanningstypen på fagskolene er tekniske fag, der rundt en tredel av studentene går. Deretter følger helse-, oppvekst- og sosialfag og kreative fag. De minste utdanningstypene er religiøse fag, primærnæringsfag og servicefag. Studentene på helse-, oppvekst- og sosialfag er primært kvinner, mens studentene på tekniske fag nesten utelukkende er menn. Helse-, oppvekst- og sosialfag tilbys stort sett som 60 studiepoengsenheter på deltid, mens de tekniske fagene tilbys som 120 studiepoengsenheter jevnt fordelt på heltid og deltid.6

En rapport fra NIFU viser at stedsbasert, heltids fagskoleutdanning i tekniske og i kreative fag ser ut til å gi best gjennomføring. Studien viser at studentene ved disse utdanningene som oftest er unge, med kort tid mellom videregående opplæring og fagskolen. Gjennomføringen i helsefagene er noe lavere, men NIFU forklarer det med at her er hovedregelen deltidsutdanning. Videre viser undersøkelsen at gjennomføringen i de nettbaserte fagskoleutdanningene er lavere enn i de stedsbaserte. Frafall handler også om motivasjonen for utdanningen, og NIFU påpeker at mange av studentene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig forberedt til kravene til studieteknikk, IKT-kunnskaper og det å formulere seg skriftlig. Noen av fagskolene oppgir opptaksrutiner som årsak til frafall. Lav søking og et ønske om å fylle opp plasser gjør at de fleste tas opp til utdanningene. Opptaket er basert på realkompetansevurdering i tillegg til yrkesfaglig videregående opplæring, noe som kan bidra til utfordringer i møtet med fagskolenes krav.7

Flere utvalg har i de senere årene pekt på fagskolene som en viktig utdanning, for både unge og voksne. NOU 2019: 3 foreslår utprøving av utdanningsløp som kombinerer fagskoleutdanning og utdanning ved universiteter og høyskoler. NOU 2019: 12 påpeker at et arbeidsliv i stadig endring krever fagarbeidere med god og oppdatert kompetanse, og at utdanningssystemet må rigges med fleksible ordninger som gjør at det er mulig å kombinere et aktivt yrkes- og familieliv med kompetanseheving. Fagskolene nevnes i utredningen som en viktig del av et mer fleksibelt utdanningssystem.

Det har i de siste årene vært økende oppmerksomhet fra både fagmiljøer og myndighetene når det gjelder betydningen av gode fagskoler.8 Flere tiltak skal bidra til å styrke både kunnskapsgrunnlaget om og kvaliteten på utdanningene, og det legges til rette for at flere fagskoler skal kunne utvikle nye tilbud i tråd med arbeidslivets behov. Flere fagområder har fått støtte til å utvikle sine tilbud, blant annet byggfag, maritime fag og helsefag. Et tiltak har vært å innføre fagskolegrader på fagskoleutdanninger. Utdanninger med varighet 1 eller 1 ½ år kan bruke graden fagskolegrad, mens toårige eller lengre utdanninger kan bruke graden høyere fagskolegrad.9

Tiltak som er satt i gang i de siste årene, begrunnes ofte med at de som har behov for etter- eller videreutdanning, må få fleksible tilbud som kan kombineres med arbeids- og familieliv. Blant annet har regjeringen satt i gang et treparts bransjeprogram for bransjer som er særlig utsatt for omstilling. Bransjeprogrammene skal bidra til utvikling av fleksible etter- og videreutdanningstilbud som kan kombineres med arbeid. De 2 første bransjeprogrammene er for industri- og byggenæringen og for kommunal helse- og omsorgssektor. Fagskoletilbud er et viktig element i bransjeprogrammene så langt. Arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har for industriens del valgt å kalle tilbudet Industrifagskolen.

Satsingen på fagskoleutdanning er også knyttet til regjeringens satsing på yrkesfag. Gjennom å skape en god alternativ utdanningsvei videre for de elevene som velger fag- og yrkesopplæring, skapes det muligheter for videreutdanninger og spesialiseringer som ikke krever lengre akademiske utdanninger.

Mulighet for inntak til høyere utdanning gjennom Y-veien

Gjennom Y-veien finnes det flere muligheter for elevene fra de yrkesfaglige utdanningsprogrammene til å starte på et studium uten å ha oppnådd generell studiekompetanse gjennom påbygging. Disse studiene i høyere utdanning er spesielt tilrettelagt for søkere med relevant fagbrev. Ofte tilbys elevgruppen med fag- eller svennebrev et innføringskurs i starten av studietiden, for eksempel kurs i matematikk. Ordningen har vokst fram gradvis og med utgangspunkt i lokale bestemmelser på enkelte studiesteder. I dag eksisterer denne muligheten først og fremst innenfor ingeniørfag, men også for eksempel innenfor hotelledelse. Innenfor ingeniørfag er det nå fastsatt i opptaksforskriften at institusjoner kan ta opp søkere som ikke oppfyller krav til generell studiekompetanse, til tilrettelagt ingeniørutdanning. Det er lagt til grunn at søkerne har relevant fag- eller svennebrev.10 Utover dette er det universitetene og høyskolene som selv bestemmer hva som er opptakskriteriene, for eksempel et relevant fagbrev. Kunnskapsdepartementet har også lagt til rette for opptak via Y-veien for maritime utdanninger, og for å prøve ut ordninger med Y-vei innenfor helse- og sosialfag.

Y-veien ble opprinnelig utviklet både fordi det var behov for flere ingeniører, og fordi det var ledig kapasitet ved flere høyskoler. De opprinnelige Y-veiene ble organisert med forkurs, tre-semesterordninger og ekstra undervisning, spesielt i matematikk, for dem som ble tatt opp med utgangspunkt i fagbrevet. Det er derfor forskjell på opptak gjennom Y-veien og direkteopptak med fagbrev slik det har blitt flere steder i dag.

Det er utfordringer knyttet til god nok kunnskap om bruken av ordningen. Statistikk for antall studenter som er tatt opp via Y-veien er ikke kvalitetssikret. Det er heller ikke gjennomgående kunnskap om hvor godt Y-veien fungerer. Enkeltevalueringer er gjennomført, men det er behov for mer kunnskap om hvordan det går med studentene. En tidligere evaluering av ingeniørstudiene fra NOKUT i 2008 har pekt på at elever som fikk opptak via Y-veien, er attraktive for bedriftene, men at utformingen og gjennomføringen av utdanningen for denne elevgruppen må kvalitetssikres.11 Y-veien har også bidratt til et økt rekrutteringsgrunnlag der den er utprøvd. Evalueringen av Y-veinord, som er et samarbeid mellom petroleumsnæringen, Høgskolen i Narvik og UiT Norges arktiske universitet, viser at tilgangen til kompetanse innenfor petroleums- og øvrige næringer i landsdelen har økt. Partene som inngikk i prosjektet, var positive. Samtidig har prosjektet møtt på utfordringer knyttet til et endret kompetansebehov i petroleumsnæringen.12 OsloMet har igangsatt et forsøk med treterminordning med grunnlag i fagbrev som helsefagarbeidere for opptak til sykepleierutdanningen. Foreløpige resultater viser at studentene som fikk opptak via Y-veien, har lavere karakterer og høyere andel stryk enn studenter på ordinært opptak. I rapporten går det fram at OsloMet ikke anbefaler videreføring utover det ene kullet som er tatt opp.

Mesterbrev

Mesterbrevordningen omfatter over 70 fag, og er særlig knyttet til håndverksfagene. Kandidater kan søke om mesterbrev om de har fag- eller svennebrev i et mesterfag og minst 2 års praksis etter fag- eller svenneprøven. Kandidater som har jobbet i mesterfaget i minst 6 år, kan også søke om mesterbrev. Kandidatene må videre ha bestått eksamen i mesterutdanningen. Selve mesterutdanningen er toårig og gir kompetanse innenfor bedriftsledelse, lover og regler, bedriftsøkonomi og faglig ledelse. Ordningen er et næringspolitisk virkemiddel, og hensikten er å gi kandidatene kunnskap og kompetanse til å drive en lønnsom og seriøs virksomhet som utfører tjenester i henhold til relevante myndighetskrav. Mesterbrev er definert som ikke-formell opplæring, og er ikke innplassert i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR). Ordningen er forvaltet av Mesterbrevnemnda, som er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet.

7.1.4 Utvalgets vurderinger av muligheter for videre utdanning for yrkesfagelever

I delutredningen skriver utvalget at elever som velger yrkesfag, må ha gode muligheter til å kunne videreutvikle og styrke kompetansen sin. Dette vil ikke bare gjøre de yrkesfaglige utdanningene mer attraktive. Det er også nødvendig i et arbeidsliv i stadig endring.

Utvalget mener at det er viktig å styrke mulighetene for livslang læring innenfor yrkesfagene. Veien videre i karrieren må ikke bare føre til studiekompetanse, men i større grad føre til høyere yrkesfaglig utdanning, slik at vi får dyktige fagarbeidere som står i yrket sitt, og som kan få tilbud om faglig påfyll, spesialisering og lederutdanning.

Utvalget støtter de tiltakene som er satt i verk for å styrke fagskolenes status, og mener at dette er viktige tiltak for å styrke fagskolene som en attraktiv vei for både unge og voksne. Figur 7.2 viser at det finnes mange gode valgmuligheter for unge dersom de velger en yrkesfaglig utdanning, men mener at informasjonen om fagskolene må styrkes overfor ungdommer som er i ferd med å ta et utdanningsvalg.

Utvalget viser til innspill fra Faglig råd for helse- og oppvekstfag og Faglig råd for design og tradisjonshåndverk, som har spilt inn til utvalget at fagskolene må synliggjøres som en utviklings- og karrierevei for yrkesfagene. Fagskolene må ta ansvar for at det tilrettelegges for gode tilbud som gir spesialisering for både store og små yrkesfag. Også Byggenæringens landsforening (BNL) har spilt inn til utvalget at det er viktig at fagskolene bygges ut etter Stortingets intensjoner, slik at det er mulig å etter- og videreutdanne seg og stå lenger i yrket.

Utvalget støtter innspillene fra de faglige rådene og mener at fagskoletilbudet fortsatt må bygges ut. Utvalget viser til muligheten for å opprette et studieforberedende helsefaglig utdanningsprogram og forslaget om å fjerne påbygging etter Vg2. I lys av dette blir det viktig å vise de elevene som ønsker en helsefaglig yrkesutdanning, at det finnes gode karrieremuligheter i de bransjeprogrammene som er opprettet. Samtidig må utbyggingen av fagskoleutdanningene følge arbeidslivets behov og etterspørsel etter kandidater fra fagskolene. Vi er ikke tjent med en overetablering av utdanninger det ikke er etterspørsel etter.

Utvalget mener at det er en lang og god tradisjon for opptak av yrkesfagstudenter via Y-veien innenfor enkelte studieprogrammer, for eksempel ingeniørutdanningene. Ordningen har vokst fram gradvis og med utgangspunkt i lokale bestemmelser. Evalueringer viser at ordningen fungerer ulikt mellom ulike studier. Y-veien er trolig ikke like velegnet på alle studier, men der ordningen fungerer godt, utgjør den et viktig rekrutteringsgrunnlag for bransjen og en attraktiv mulighet for videre studier for yrkesfagelever. Det er for lite informasjon om hvordan det går med studentene som får opptak via Y-veien, men generelt påhviler det universitets- og høyskoleinstitusjonene et ansvar for å sikre at kandidatene er kvalifisert gjennom hele studiet.

7.2 Overgang fra studieforberedende programmer til yrkesfag

7.2.1 Kryssløp fra Vg1 studiespesialisering til Vg2 yrkesfag

Fra skoleåret 2018/2019 ble det innført en ordning der elever med fullført Vg1 fra studiespesialisering kan gå over til Vg2 yrkesfag. Elever fra de 4 andre studieforberedende utdanningsprogrammene har ikke anledning til å benytte seg av ordningen. Det er derimot mulighet for å tilrettelegge for lokale løsninger. Ordningen var etterspurt av partene i arbeidslivet, men ordningen som ble innført, fikk liten tilslutning, og mange har vært svært kritiske.

Ordningen organiseres som kryssløp i tilbudsstrukturen, og muliggjør at elevene kan ta et omvalg mellom de to hovedløpene og fortsatt fullføre opplæringen på normert tid. Alle de yrkesfaglige programområdene på Vg2 inngår i ordningen. Det vil si at elever kan søke seg fra Vg1 studiespesialisering til det yrkesfaglige Vg2-tilbudet de ønsker. Det er frivillig for skoleeierne å tilby ordningen. Elevene henter opp den yrkesfaglige kompetansen fra Vg1 yrkesfag gjennom et fag kalt yrkesfaglig opphenting (196 timer). Dette faget erstatter Vg1 felles programfag (477 timer). En lokal læreplan utformes med utgangspunkt i relevante kompetansemål fra Vg1 felles programfag for det Vg2 programområdet eleven har valgt. Yrkesfaglig fordypning fra Vg1 (168 timer) tas ikke opp. Fordi ordningen er ny, foreligger det verken tilgjengelig søkertall eller resultater fra en kommende evaluering.

I begrunnelsen for valg av ordning, er det vektlagt at et slikt kryssløp er oversiktlig, enkelt å forstå og greit å administrere. Hensynet til elevene ble vektlagt. Elevene henter ikke opp alle timene fra Vg1 fordi timetallet på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene allerede er høyt. Elevene som starter på Vg2 yrkesfag, kan mangle grunnleggende yrkeskompetanse på fagområdet, men har samtidig et bredere grunnlag i fellesfagene som kan kompensere noe for dette. Samtidig er elevene ett år eldre, og har gjort et aktivt valg om å bytte. Økt motivasjon og modning kan bidra til at elevene i større grad kan tilegne seg kompetansemålene på Vg1 på kortere tid. Samtidig er det også variasjon mellom de yrkesfaglige utdanningsprogrammene når det gjelder i hvor stor grad kompetansemålene på Vg2 bygger på Vg1, altså om gjennomført Vg1 er en forutsetning for å gå videre med Vg2. Slik vil det på noen yrkesfaglige utdanningsprogrammer være enklere å tilrettelegge for en yrkesfaglig opphenting enn på andre.

7.2.2 Utvalgets vurderinger av overganger fra studieforberedende til yrkesfaglige utdanningsprogrammer

Dagens ordning med kryssløp fra Vg1 studiespesialisering til Vg2 yrkesfag

I dagens ordning med overgang fra Vg1 studiespesialisering til Vg2 yrkesfag står prinsippet om at elevene som gjør et omvalg, ikke skal tape tid, sterkt. Utvalget mener dagens ordning legger for mye vekt på at elevene skal kunne fullføre opplæringen på normert tid. I arbeidet med å utvikle dagens ordning viste høringsinnspill at flere var skeptiske til at elevene skulle hente opp kompetansen fra Vg1 uten å tape tid. Utvalget har også fått innspill som uttrykker bekymring for hvorvidt elevene vil klare å hente igjen den yrkesfaglige kompetansen på kortere tid. At elevene ikke bruker like mye tid på å hente opp kompetansemål fra Vg1 felles programfag og yrkesfaglig fordypning kan bidra til å undergrave betydningen av yrkesfagene på Vg1.

Samtidig omfatter ikke dagens ordning de 4 øvrige studieforberedende utdanningsprogrammene. Utvalget mener at denne elevgruppen bør ha like muligheter til å bytte om til yrkesfag som elevene på studiespesialisering. Utvalget ønsker å gå bort ifra dagens ordning med kryssløp fra studiespesialisering til Vg2 yrkesfag.

Yrkesfaglig påbygging for elever som har fullført et studieforberedende utdanningsprogram

Utvalget mener at å tilrettelegge for gode horisontale overganger fra studieforberedende utdanningsprogrammer til yrkesfagene er viktig. Mange elever gjør et feilvalg, og finner ut senere at et yrkesfaglig løp ville ha passet dem bedre. Med manglende mulighet til å velge yrkesfag, kan konsekvensen bli at elever som har gjort et feilvalg, enten faller ut i løpet av opplæringen eller velger å ikke studere videre etter endt utdanning og går ut i arbeidslivet som ufaglært. Samtidig har samfunnet behov for yrkesfaglig kompetanse, og videregående opplæring bør tilrettelegge for at flest mulig elever som ønsker det, kan oppnå en yrkesfaglig sluttkompetanse.

Utvalget mener at en endret rett til å oppnå sluttkompetanse vil få konsekvenser for hvordan en overgang fra studieforberedende til yrkesfaglige utdanningsprogrammer bør organiseres. Utvalget er positiv til å tilrettelegge for overganger mellom de to løpene. Elevene vil måtte bruke nødvendig tid for å oppnå den aktuelle sluttkompetansen. Elever som har fullført studieforberedende løp, må få mulighet til å starte på et yrkesfaglig utdanningsprogram. Disse elevene vil da måtte påberegne å bruke den tiden det tar å tilegne seg kompetansen i de yrkesfaglige programfagene. I likhet med yrkesfagelever som kan ta påbygging til studiekompetanse etter Vg3, vil elever med studiekompetanse også få mulighet til å ta en form for yrkesfaglig påbygging. I kapittel 8 utredes også muligheten for å ta et fagbrev for kandidater med studiekompetanse.

7.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende:

• Det stilles nye krav til påbygging til generell studiekompetanse.

• Elevene på påbygging til generell studiekompetanse skal få bedre tid til opplæringen, og tiden for tilbudet vurderes utvidet til 1 ½ eller 2 år.

• Påbygging til generell studiekompetanse skal ikke være en standardisert størrelse, men vil avhenge av hvilket yrkesfaglig utdanningsprogram elevene kommer fra.

• Retten til påbygging til generell studiekompetanse etter Vg2 fjernes, men retten til påbygging etter Vg3 skal bestå.

• Man går bort fra dagens ordning med kryssløp fra Vg1 studiespesialisering til Vg2 yrkesfag.

• Det innføres yrkesfaglig påbygging for elever som har fullført et studieforberedende utdanningsprogram. Elevene bruker nødvendig tid på å tilegne seg den yrkesfaglige kompetansen.