Del 2
Situasjonsbeskrivelse

3 Segregering og opphoping av levekårsutfordringer i Norge

Norske storbyer har over lang tid hatt tydelige mønstre av segregering, selv om de geografiske mønstrene og gradene av segregering har vært ulike. Det er også store forskjeller mellom norske byer i graden av opphoping av levekårsutfordringer, men en rekke byer har områder med betydelige utfordringer. En del områder har høye andeler barn i lavinntektsfamilier og andre utfordringer som gir krevende oppvekstforhold.

3.1 Sosioøkonomisk segregering

Historisk sett er det Oslo som har hatt de tydeligste segregeringsmønstrene (Dale og Jørgensen 1986). Andre større byer i Norge har ikke et like klart skille mellom områder med gode og dårlige levekår som det Oslo har. Både Bergen, Trondheim og Stavanger har tydelige trekk av levekårsopphoping i enkelte områder, men består mer av et lappeteppe av områder der fordelingen av levekårsutfordringer er ujevn (Stavanger kommunes nettsider, Trondheim kommune 2012, Bergen kommune 2019). Utfordringene finnes i relativt små områder, og områder med gode og dårlige levekår ligger om hverandre.

Segregeringen så ut til å synke eller holde seg relativt stabil i perioden 1970–2000, i takt med at befolkningens utdanningsnivå økte (Dale og Jørgensen 1986, Pettersen 2003). På 2000-tallet begynte den sosioøkonomiske segregeringen i Oslo å tilta (Wessel 2016, Andersen og Ljunggren 2016). En undersøkelse av norske bo- og arbeidsmarkedsregioner fant også at den sosioøkonomiske segregeringen var stabil på slutten av 90-tallet, men har økt jevnt siden tusenårsskiftet. Folk ser i større grad ut til å bo i nabolag der andre har samme inntektsnivå som dem selv (Markussen og Røed 2018). Den økte segregeringen ser primært ut til å være drevet av økt segregering i Oslo-regionen og de øvrige byregionene rundt Oslofjorden. Økt segregering etter inntekt ser ut til å henge sammen med at innvandrere bor mer segregert seg imellom enn den øvrige befolkningen, og at innvandreres bosettingsmønster har større betydning der hvor innvandrerandelen har økt (Hernæs mfl. 2020).

Ser man på flyttemønstre blant beboere i Oslo-regionen, tyder de på at både høy-, middels- og lavinntektshusstander flytter til nabolag hvor inntektsnivået likner deres eget (Galster og Turner 2019)1. Og det er høyinntektshusstander som ser ut til å være minst villige til å blande seg med andre grupper. Dette er ingen ny tendens. Det ser imidlertid ut til at et nytt mønster har kommet til: De nest rikeste har begynt å opptre på samme måte som de aller rikeste (Galster og Turner 2017). Den sosioøkonomiske segregeringen har dessuten økt i Oslo-regionen målt etter formue, og en økende andel av formuene er konsentrert i enkelte boligområder (Wiborg 2017).

Også andre europeiske byer ser ut til å ha hatt en økende sosioøkonomisk segregering på 2000-tallet. I en studie fra 2016 ble segregeringsmønstre i tolv europeiske storbyer analysert.2 Ifølge forskerne økte den sosioøkonomiske segregeringen i alle unntatt én av byene i perioden 2001–2011. Forskerne mente samtidig at segregeringen er relativt moderat i Europa sammenliknet med i andre deler av verden, og moderat i Oslo sammenliknet med andre europeiske byer. Av de tolv byene fant de svakest segregering i Oslo. Dette var til tross for at høyinntektsgruppene i Oslo bor relativt konsentrert sammenliknet med i de andre europeiske byene. Ellers viste det seg at høyinntektsgruppene bor mer konsentrert enn lavinntektsgrupper i to tredjedeler av byene (Tammaru mfl. 2016).

Andre undersøkelser gir imidlertid ikke et entydig bilde av at Oslo har lavere grad av segregering enn andre europeiske storbyer. En studie fra 2019 analyserte segregeringen i fem europeiske storbyer. Forskerne fant da sterkest grad av bokonsentrasjon blant lavinntektsgrupper i Brussel og Stockholm, og den laveste fant de i København og Amsterdam. Oslo viste seg å ha den sterkeste bokonsentrasjonen blant dem med høye inntekter, beregnet på store nabolag (51 200 innbyggere). Høyinntektsgrupper bodde mer konsentrert enn lavinntektsgrupper i alle byene (Haandrikman mfl. 2019).

Tabell 3.1 viser resultatene fra denne studien på ulike geografiske nivåer (antall innbyggere i nabolagskretsen) for høy og lav inntekt, målt etter D-indeksen. D-indeksen (dissimilaritetsindeksen) viser hvordan andelen av to grupper er fordelt på ulike delområder, og hvor stor overrepresentasjon det er i de enkelte delområdene samlet sett. Segregeringen er nesten alltid høyere på lave geografiske nivåer og avtar når størrelsen på området øker.

3.2 Segregering etter innvandrerbakgrunn

Innvandrere har i gjennomsnitt svakere økonomi enn den øvrige befolkningen og har derfor generelt sett dårligere boforhold og ofte bare tilgang til de minst attraktive boligene (Andersen 2017). Det er dermed en sammenheng mellom segregering etter innvandrerbakgrunn og sosioøkonomisk segregering. Samtidig kan en høy andel innvandrere i et område føre til at beboere både med og uten innvandrerbakgrunn flytter videre om de har inntekt til det, noe som kan virke negativt på boligprisutviklingen. På den måten kan en høy innvandrerandel forsterke den sosioøkonomiske segregeringen (Malmberg og Clark 2020).

Også andre forhold enn økonomi kan spille en rolle for innvandreres bosettingsmønster og føre til at segregeringen etter innvandrerbakgrunn blir høyere enn den sosioøkonomiske segregeringen. Eksempler på slike årsaker kan være nettverk, diskriminering på leiemarkedet og preferanser blant både innvandrere og den øvrige befolkningen (Andersson mfl. 2018, Tammaru mfl. 2019). I en undersøkelse fra 2002 ble det anslått at økonomi forklarte cirka 40 prosent av segregeringen etter innvandrerbakgrunn (Blom 2002).

Utviklingen av innvandrerandel i nabolag i norske byer viser et sammensatt bilde. Analyser av data fra SSB som utvalget har bestilt, viser at veksten i andelen med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika mv. i perioden 2009–2019 til en viss grad har kommet i områder der andelen var høy fra før (Aarland og Brattbakk 2020). En undersøkelse av 21 store og sentralt beliggende norske kommuner for perioden 2005–2017 viser at i enkelte områder har andelen innvandrere økt mer enn den gjennomsnittlige økningen i innvandrerandelen3, mens den i andre områder har gått ned. Dette ser vi i områder som fra før hadde både høy og lav andel innvandrere. Undersøkelsen finner samtidig en viss nedgang i segregering etter innvandrerbakgrunn, målt etter D-indeksen (Kornstad mfl. 2018). Segregeringen målt med D-indeksen kan gå ned samtidig som andelen med innvandrerbakgrunn samlet sett øker og boområder får en større andel innvandrere. At flere innvandrere flytter til områder med lav innvandrerandel, kan føre til at D-indeksen går ned, selv om også andre områder har en relativt sett høy og økende andel innvandrere.

Studier fra Sverige viser også at D-indeksen har blitt redusert samtidig som forskjellene i innvandrerandel mellom nabolag har økt de siste tiårene. Flere beboere med innvandrerbakgrunn bor i områder med høy andel innvandrere (Malmberg mfl. 2016). En studie av de fire største byene i Nederland peker samtidig på en stor grad av stabilitet i segregeringsmønstret. Utrederne identifiserte noen nabolagstyper med ulike utviklingsmønstre. I nabolag med høye boligpriser og inntektsnivåer var det tilnærmet ingen beboere med innvandrerbakgrunn gjennom hele perioden. Andelen beboere med innvandrerbakgrunn økte i hovedsak i nabolag som i utgangspunktet hadde relativt lav andel innvandrere, mens andelen innvandrere gikk ned i områder som i utgangspunktet hadde en høy andel (Zwiers mfl. 2018a). Beboere med ulik landbakgrunn kan også ha ulike bosettingsmønstre og ulik grad av bokonsentrasjon. Det viser blant annet en britisk studie (Peach 2007).

En undersøkelse av segregering etter innvandrerbakgrunn i nordiske hovedsteder fant høyest grad av segregering i Stockholm og lavest grad i Helsinki. Oslo og København var omtrent på samme nivå (Andersen mfl. 2016). Segregeringen etter innvandrerbakgrunn er også analysert for Norge og resultatene deretter sammenliknet med tilsvarende analyser for Sverige, Danmark, Nederland og Belgia (Rogne mfl. 2020, Andersson mfl. 2018). Segregeringen for små nabolag (mellom 200 og 1600 innbyggere) var lavere i Norge enn i de andre landene, mens den var omtrent på nivå med Danmark for større nabolag (mellom 12 800 og 51 200 innbyggere). Det vil si at innvandrere i Norge bor mer spredt over hele landet enn innvandrere i de andre landene. Det kan ha flere forklaringer. En mulig forklaring er at den norske bosettingspolitikken fører til at flyktninger bosetter seg spredt rundt om i landet. I tillegg kan blant annet distriktspolitikken, høy sysselsetting i distriktene, universelle velferdsgoder og muligheter til å få kjøpt bolig gjøre det relativt sett mer attraktivt for innvandrere å bli boende på små steder i Norge (Rogne mfl. 2020). Funnene er gjengitt i tabell 3.2.

3.3 Opphoping av levekårsutfordringer

Utvalget har hentet inn data fra Statistisk sentralbyrå og fått utført to analyser av omfanget av geografisk konsentrasjon av levekårsutfordringer i norske byer og omegnskommuner (Aarland 2020, Aarland og Brattbakk 2020). Det finnes ikke en omforent definisjon av levekårsutsatte områder, men sosioøkonomiske indikatorer på inntekt, sysselsetting og utdanning blir ofte brukt for å kartlegge utsatte områder (Jacobsen 2020). Utvalget har i den første fasen av analysen tatt utgangspunkt i fem indikatorer på sosioøkonomisk levekår i sin kartlegging:

• andel barn i lavinntektsfamilier4

• andel 20–29 år utenfor arbeid og utdanning

• andel 30–59 år utenfor arbeid og utdanning

• andel 21–29 år som ikke har fullført videregående opplæring

• andel 30–59 år med lav eller ingen utdanning

I hovedtrekk fikk utvalget i den første fasen kartlagt omfanget av opphoping av levekårsutfordringer etter disse indikatorene i norske kommuner med mer enn 30 000 innbyggere. Kartleggingen inkluderte områder i 26 kommuner (Aarland 2020).

På basis av kartleggingen er levekårene i et avgrenset utvalg områder som skårer svakt på de fem indikatorene, analysert nærmere i en fase to.5 Disse analyseområdene er i elleve kommuner. Storparten av analyseområdene har mellom 5000 og 10 000 innbyggere (Aarland og Brattbakk 2020).

Utvelgelsen av områdene er nærmere beskrevet i kapittel 2.

3.3.1 Omfang av opphoping av levekårsutfordringer i norske byer

Kartleggingen i den første fasen av analysen viser at det varierer stort i hvilken grad norske byer har områder med opphoping av levekårsutfordringer, og de ulike indikatorene viser også noe ulike mønstre. Oslo skiller seg ut, blant annet med mange områder der det er høye andeler barn i lavinntektsfamilier. Det er likevel en rekke andre byer som også har områder med opphoping av levekårsutfordringer, og mange byer har områder med høye andeler barn i lavinntektsfamilier. Det er videre relativt høye andeler unge6 utenfor arbeid og utdanning i en rekke byer, og dette er ikke et særskilt storbyfenomen. I løpet av den siste tiårsperioden har det vært en utvikling mot at flere av områdene med aller høyest andel unge utenfor arbeid og utdanning befinner seg i mellomstore byer på Østlandet.

Det er et tydelig skille mellom byer i øst (øst/sørøst) og vest/nord. Flere av byene langs kysten på Øst- og Sørlandet har til dels store levekårsutfordringer. De mellomstore byene langs kysten på Øst- og Sørlandet har hatt høye andeler levekårsutfordringer over lengre tid, noe som blant annet kom fram gjennom SSBs levekårsindekser i perioden 1995–2008. Omfanget og graden av levekårsutfordringer er mindre i de undersøkte byområdene på Vestlandet og i Midt- og Nord-Norge.

I 17 av de områdene utvalget har sett på bor mer enn 40 prosent av barna i lavinntektsfamilier. I 67 områder bor mer enn 25 prosent av barna i lavinntektsfamilier. Områdene med høye andeler lavinntektsfamilier kan deles inn i to grupper: områder som i tillegg skårer lavt på de fire andre levekårsindikatorene,7 og områder som ellers skårer godt på flere levekårsindikatorer. Både i Oslo og andre byer med mange barn i lavinntektsfamilier er denne todelingen tydelig. I Oslo har de ytre drabantbyene jevnt over levekårsutfordringer målt etter alle de fem valgte indikatorene. De indre bydelene har først og fremst svært høye andeler barn i lavinntektsfamilier og til en viss grad høye andeler voksne8 utenfor arbeid og utdanning eller med lav eller ingen utdanning. Flere indre bydeler preges av at det er store økonomiske forskjeller mellom familiene som bor der, eller av at boligområdene består av både lavinntektsfamilier og beboere uten barn med god økonomi.

Figur 3.1 viser i hvilken grad områder med 40 prosent eller flere barn i lavinntektsfamilier overlapper med høye andeler av de fire andre levekårsindikatorene.9 Om lag halvparten av områdene med over 40 prosent barn i lavinntektsfamilier har også særskilt høye andeler på alle de fire andre levekårsindikatorene.

Graden av overlapp mellom levekårsutfordringer er betydelig lavere når andelen barn i lavinntektsfamilier er lavere (Aarland 2020).

Forstørr bilde

Forklaring til fargekodene: Hver levekårsindikator er oppdelt etter prosentintervall. Intervallene er satt slik at de fordeler delområdene over flere intervaller, tilpasset prosentfordelingen etter hver enkelt indikator. Det betyr at fargekodene angir ulike prosentintervaller for hver indikator, men for alle indikatorene angir blå det øverste prosentintervallet, deretter oransje, gul og grønn.

Område i kolonne 1 er analyseområdene, nummerert etter antall analyseområder i hver by.

Kilde: Aarland 2020.

3.3.2 Befolkning i analyseområdene

I analyseområdene i de 11 kommunene utvalget har studert er det til sammen 633 000 innbyggere. Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre10 i analyseområdene er 28 prosent, det vil si nesten 2,7 ganger så høy sammenliknet med gjennomsnittet for Norge. Samtidig er variasjonen stor mellom analyseområdene, og andelen personer med innvandrerbakgrunn varierer mellom 5,7 og 66,6 prosent (Aarland og Brattbakk 2020).

De fleste av de 11 kommunene har også høyere andeler med innvandrerbakgrunn enn landet som helhet. I ni av kommunene er andelen med innvandrerbakgrunn i 2019 høyere enn gjennomsnittet for Norge. To kommuner, Bergen og Trondheim, har lavere andeler. I Oslo, Bergen og Trondheim har økningen i befolkningen med innvandrerbakgrunn vært lavere enn gjennomsnittet for landet som helhet for perioden 2009–2019. I de andre kommunene har veksten vært høyere. Den prosentvise økningen i befolkningen med innvandrerbakgrunn har vært størst i Lørenskog, Skedsmo og Ullensaker, som alle er omegnskommuner til Oslo.

Andelen med kort botid i Norge i de 11 kommunene er samlet sett 35 prosent høyere enn i landet som helhet. Også her er variasjonen mellom analyseområdene stor. Botida i Norge er et viktig kjennemerke for innvandrere, og kan si noe om deltakelsen på ulike samfunnsarenaer.

I Norge utgjør barn og unge i alderen 0–17 år 22 prosent av befolkningen. Ser man på analyseområdene, varierer andelen barn i befolkningen her fra 4 prosent til 29 prosent. I gjennomsnitt utgjør barn 19,7 prosent av befolkningen i analyseområdene i Oslo og 19,1 prosent i analyseområdene i de øvrige 10 kommunene. Andelen er dermed ikke langt unna gjennomsnittet for landet eller for de aktuelle kommunene. I alle de 11 kommunene er andelen barn i sentrumsområder lav, og andelen øker med avstanden fra sentrum. Barn i skolealder (7–17 år) er mer skjevfordelt mellom analyseområdene enn de minste barna (0–6 år).

Andelen barn og unge 0–17 år med innvandrerbakgrunn er nesten 2,4 ganger så høy i analyseområdene sammenliknet med snittet for Norge. Figur 3.2 viser andel barn 0–17 år med innvandrerbakgrunn av totalt antall barn i 2019 i analyseområdene.

I halvparten av analyseområdene i Oslo utgjør barn under 18 år med innvandrerbakgrunn mellom 50 og 80 prosent av barnebefolkningen. I analyseområdene i de ti andre byene utenom Oslo er det kun noen få områder der andelen barn med innvandrerbakgrunn utgjør mer enn halvparten av alle barna.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

3.3.3 Levekår i analyseområdene

Det er store forskjeller mellom analyseområdene når det gjelder de fleste av de undersøkte indikatorene. Gjennomsnittstallene for analyseområdene gir dermed et omtrentlig bilde av situasjonen, men indikerer likevel hvor analyseområdene i snitt skiller seg fra landsgjennomsnittet.

Ettersom analyseområdene er trukket ut på bakgrunn av indikatorer for inntekt, arbeid og utdanning, er det naturlig at de skårer dårligere enn landsgjennomsnittet for disse indikatorene. Andelen barn i lavinntektshusstander er dobbelt så høy i analyseområdene som for landet som helhet, og andelen personer i lavinntektshusstander er 67 prosent høyere. En del analyseområder har en høy andel beboere utenfor arbeid og utdanning, og i snitt er andelen for analyseområdene markert høyere enn for landsgjennomsnittet. Det er imidlertid store variasjoner internt i analyseområdene, både for kvinner og menn og med og uten innvandrerbakgrunn. Andelen menn uten innvandrerbakgrunn utenfor arbeid og utdanning varierer for eksempel fra 7,5 til 36 prosent. Samtidig har det i perioden 2008–2018 vært en nedgang i andelen utenfor arbeid og utdanning både i landet som helhet og i analyseområdene. Det er også høyere andeler sosialhjelpsmottakere og personer med trygd i analyseområdene.

At mange beboere har lave inntekter, har trolig sammenheng med boligtilbudet, slik som relativt lave boligpriser eller en høy andel private eller kommunale utleieboliger. Både boligpriser og leieandel varerier mye mellom analyseområdene. Enkelte steder er boligprisene godt under kommunens gjennomsnitt, og en del steder er det mange utleieboliger.

Analyseområdene skiller seg tydelig fra landsgjennomsnittet med hensyn til andel barnefamilier som bor trangt og andel barnefamilier som leier bolig. Generelt er det også mange som flytter inn og ut av områdene der hvor mange leier. Sammenholdt med høye andeler lavinntektsfamilier tyder det på vanskelige bo- og oppvekstforhold for mange barn. Analyseområdene skiller seg imidlertid i liten grad fra landet som helhet med hensyn til skoleresultater fra grunnskolen og valgdeltakelse. Også for barnevernstiltak skiller analyseområdene seg lite fra landsgjennomsnittet. Det er likevel enkelte områder som har høye andeler barnevernstiltak. Se oppsummering av utvalgte levekårsindikatorer i tabell 3.3 (Aarland og Brattbakk 2020).

3.3.4 Sammenfall mellom levekårsutfordringer og innvandreres bosettingsmønster

Andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn i de analyserte områdene overlapper tydelig med andel barn i lavinntektsfamilier og andel voksne utenfor arbeid og utdanning og med lav utdanning. For andel unge uten fullført videregående opplæring og utenfor arbeid og utdanning er imidlertid sammenfallet med innvandrerbakgrunn svakt, og særlig er det svakt for ikke fullført skolegang.

Hvordan og i hvilken grad områder med høye andeler beboere med innvandrerbakgrunn overlapper med områder med opphoping av levekårsutfordringer, er samtidig ulikt byene imellom. I Oslo sammenfaller andel med innvandrerbakgrunn og alle de fem levekårsindikatorene i svært høy grad. I den øvrige «storbykategorien»11 er det bare en svak overlapping å spore. Det er i denne kategorien bare en tydelig sammenheng mellom andel med innvandrerbakgrunn og andel voksne med lav utdanning, mens det for de andre kategoriene er nærmest ingen sammenheng. Spesielt er det ingen tydelig sammenheng mellom andel med innvandrerbakgrunn og indikatorene andel unge uten fullført skolegang og utenfor arbeid og utdanning.

For de mellomstore byene12 er det sterkere sammenfall mellom andel med innvandrerbakgrunn og opphoping av levekårsutfordringer enn det som viser seg i «storbykategorien». Sammenfallet er likevel svakere enn i Oslo. I de mellomstore byene overlapper særlig tydelig andel med innvandrerbakgrunn med andel barn i lavinntektsfamilier og også relativt sterkt med andel voksne uten arbeid og utdanning og med lav utdanning. Sammenfallet mellom andel med innvandrerbakgrunn og andel unge uten fullført skolegang og uten arbeid og utdanning er relativt svakt også i disse byene (Aarland 2020).

3.3.5 Utvikling over tid

I løpet av de siste ti årene har andelen barn i lavinntektsfamilier økt markant i landet som helhet og i de undersøkte byene. Det gir seg også utslag ved at antallet områder med mange barn i lavinntektsfamilier har økt. I de 26 kartlagte kommunene steg antallet områder med mer enn 40 prosent barn i lavinntektsfamilier fra 5 til 17 i årene mellom 2008 og 2018.

For de andre levekårsindikatorene holder utviklingen seg mer stabil eller viser en nedgang i antall områder med en konsentrasjon av utfordringer. Antall områder med mer enn 20 prosent unge utenfor arbeid og utdanning gikk ned fra 36 til 22 i løpet av den samme tiårsperioden (2008–2018). For voksne var tilsvarende nedgang fra 32 til 27 områder. Antallet områder med en opphoping av voksne med lav utdanning og unge uten fullført skolegang er også relativt stabilt i tiårsperioden (Aarland 2020).

Situasjonen i analyseområdene i de 11 utvalgte kommunene ser samlet sett ikke ut til å ha blitt sterkt forverret de siste ti årene. Det viser en gjennomgang av et bredt sett med indikatorer, overlapp mellom indikatorer og utviklingstrekk de siste ti årene for 88 av de utvalgte analyseområdene. Utviklingen varierer riktignok mye mellom analyseområdene, og det varierer mellom ulike indikatorer. For noen indikatorer har man sett en forbedring (som regel i tråd med øvrig forbedring i landet og kommunene), mens andre indikatorer viser liten endring eller en forverring.

I enkelte analyseområder er det både opphoping av levekårsutfordringer i utgangspunktet og en negativ utvikling de siste ti årene. En generell utvikling der andelen barn i lavinntektsfamilier øker, sammen med at innflyttere kan ha flere levekårsutfordringer enn utflyttere, kan forverre utfordringene i enkelte områder.

I rundt 10 prosent av analyseområdene kan man se en opphoping av levekårsutfordringer som er særlig omfattende, med svært krevende oppvekstforhold for barn og unge. I tillegg har om lag 25 prosent av områdene så store levekårsutfordringer at det er behov for å følge situasjonen nøye. Det er også behov for å være oppmerksom på negative utviklingstrekk i ytterligere 10 prosent av områdene. Selv om alle analyseområdene er valgt ut på bakgrunn av at de skårer dårlig på levekårsindikatorer, er omfanget av alvorlige levekårsutfordringer relativt begrenset i de øvrige områdene. Disse utgjør om lag halvparten av analyseområdene.

I en del områder ser man nettopp at opphopingen av levekårsutfordringer blir verre ved at utflyttere jevnt over hadde høyere inntekt enn innflyttere, se figur 3.3. Dataene for sysselsatte viser større variasjon: Enkelte områder som skårer lavt på en rekke levekårsindikatorer, har også en lavere andel sysselsatte blant dem som flytter dit, enn blant dem som flytter vekk. Dette gjelder likevel ikke alle områder, og både innflytterne og utflytterne fra områdene har relativt lav sysselsetting, se figur 3.4.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Andelen inn- og utflyttere med innvandrerbakgrunn varierer sterkt områdene imellom, se figur 3.5. Generelt sett er andelen innflyttere med innvandrerbakgrunn høy i områder der det også er en høy andel utflyttere med innvandrerbakgrunn. Samtidig har andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn steget relativt kraftig i enkelte områder som for ti år siden hadde en lav andel med innvandrerbakgrunn. Den samme trenden ser man for barn (Aarland og Brattbakk 2020).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

3.3.6 Utsatte områder i de skandinaviske landene

3.3.6.1 Danske kriterier for utsatte områder og gettoområder

Den danske regjeringen offentliggjør jevnlig en liste over boligområder som de deler inn i utsatte boområder, gettoområder og harde gettoområder. Listen følger opp den danske regjeringens gettoplan.13 Definisjonen av disse områdene tar utgangspunkt i områder med mer enn 1000 beboere i «almene boliger»14. Og for å klassifisere dem undersøkes fire sosioøkonomiske indikatorer (kriterier). Områder som oppfyller minst to av disse kriteriene, blir definert som utsatte områder. Områder som oppfyller minst to av kriteriene, og som i tillegg har en andel personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia etc. som overstiger 50 prosent, blir definert som gettoområder. Områder som i minst fem år har vært definert som gettoområder, havner i kategorien harde gettoområder.

I 2020 ble 25 områder kategorisert som utsatte områder, 15 områder som gettoer og 13 områder som harde gettoer. De danske indikatorene er ikke direkte sammenliknbare med de indikatorene som utvalget har benyttet for norske forhold. En gjennomgang med utgangspunkt i de norske indikatorene tyder imidlertid på at ingen byområder i Norge ville blitt kategorisert som utsatte områder eller gettoområder etter den danske definisjonen. 13 områder kan sies å oppfylle inntektskriteriet, og 10 områder oppfyller innvandrerkriteriet. Ingen områder oppfyller de to andre sammenliknbare sosioøkonomiske kriteriene. Utvalget har ikke fått tilgang til statistikk over kriminalitet i de undersøkte analyseområdene.

Den norske undersøkelsen ser ikke på delområder ned mot 1000 innbyggere, noe som kan utgjøre en forskjell sett opp mot den danske kartleggingen. Det er kun 3 av boligområdene på den danske listen over utsatte områder/gettoområder fra 2019 som har mer enn 5000 innbyggere. Bokonsentrasjonen er gjerne sterkere dess mindre områder som studeres. På den annen side er majoriteten av de norske analyseområdene relativt langt fra å oppfylle de danske kriteriene. Indikatoren som er brukt til å måle om de norske analyseområdene oppfyller lavinntektskriteriet, er også noe strengere enn den danske indikatoren.

3.3.6.2 Svenske indikatorer for urbane utviklingsområder

Den svenske staten har gitt støtte til kommuner for utviklingen av enkelte byområder. Byområdene ble plukket ut på bakgrunn av en invitasjon til de største kommunene og på basis av at byområdene hadde over 4000 innbyggere og oppfylte følgende kriterier:15

• Sysselsettingsgrad lavere enn 52 prosent

• Langvarig sosialhjelp høyere enn 4,8 prosent

• Rett til å gå på gymnasium lavere enn 70 prosent

15 byområder ble valgt ut. Statistiska centralbyrån publiserer jevnlig utvalgte indikatorer for disse områdene. Data fra 2018 viste at sysselsettingsgraden i hovedsak ligger mellom 50 og 60 prosent i de 15 byområdene, mens andelen utenfor arbeid og utdanning i hovedsak er mellom 25 og 35 prosent. De svenske dataene er ikke direkte sammenliknbare med de norske, men indikatorene kan likevel gi et bilde av den sosioøkonomiske situasjonen i de norske analyseområdene sammenliknet med de svenske byområdene. Alle de norske analyseområdene har en sysselsettingsandel for personer 20–59 år på over 65 prosent, og andelen utenfor arbeid og utdanning i samme aldergruppe er på under 25 prosent. Utvalget har ikke norske data for langvarig sosialhjelp i analyseområdene, men i 10 av analyseområdene har mer enn 5 prosent av beboerne mottatt over 10 000 kroner i sosialhjelp i løpet av året.

Andelen leietakere i de svenske utviklingsområdene er mellom 65 og 95 prosent. Det er store forskjeller i leieandel i de norske analyseområdene. 17 av analyseområdene har leieandel over 40 prosent, men ingen analyseområder har leieandel over 65 prosent.

En undersøkelse fra ett av de urbane utviklingsområdene16 i Sverige viste situasjonen og utviklingstrekk i løpet av perioden 2002–2014. Dataene viste at om lag 60 prosent av voksne (20–64 år) hadde inntekter i de tre nederste inntektsdesilene17, og andelen voksne beboere med under tolv års utdanning var på 65 prosent. Andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn økte fra 89 til 93 prosent i løpet av tolvårsperioden (Andersson og Bråmå 2018). Området har om lag 15 000 innbyggere. I de norske analyseområdene er det svært få områder hvor mer enn 30 prosent lever i lavinntektshusstander, og svært få hvor mer enn 40 prosent har lav eller ingen utdanning. Det er videre et fåtall områder hvor andelen personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia mv. overstiger 50 prosent. Tallene er ikke direkte sammenliknbare, men indikerer at de sosioøkonomiske levekårene og innvandrerandelen i de norske analyseområdene skiller seg fra det analyserte svenske boligområdet.

3.4 Tendenser til barnehage- og skolesegrerering

Når de fleste barn bor og går i barnehage og på skole i ett og samme område, vil boligsegregering og skolesegregering henge nøye sammen. Dermed vil man kunne se tendenser til barnehage- og skolesegregering i alle byer som er økonomisk og sosialt delt.

3.4.1 Segrerering mellom barnehager

Det er lite systematisk kunnskap fra Norge om segregering mellom barnehager. Systematisk kunnskap om sosioøkonomisk segregering og segregering etter innvandrerbakgrunn finnes kun fra Oslo (Bråten mfl. 2014, Drange og Telle 2020).

Utvalget har spurt utvalgte kommuner om det er tendenser til segregering mellom barnehager og skoler i byen deres. Seks av kommunene som ble spurt – Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Fredrikstad og Skien – bekrefter at de i noen grad har segregering mellom barnehager i kommunen. Noen av kommunene opplyser om at det henger sammen med bostedssegregering eller tendenser til det og også med hvor kommunale utleieboliger er plassert i byen. I alle seks kommuner er det segregering etter innvandrerbakgrunn mellom barnehager, og i noen barnehager i enkelte områder av byen er det mange barn med minoritetsspråklig bakgrunn. Drammen, Stavanger og Skien bekrefter at de også har noe segregering etter inntekt. Drammen kommune presiserer at segregering etter innvandrerbakgrunn og levekår ofte sammenfaller. Fra Tromsø blir det fortalt at de har sosial ulikhet i byen, men ikke segregering.

Fra tidligere er det dokumentert at segregeringen etter sosioøkonomisk bakgrunn er sterk i barnehagene i Oslo, og at segregeringen etter innvandrerbakgrunn er enda sterkere (Bråten mfl. 2014, Drange og Telle 2020). I 2011 hadde om lag 15 prosent av barnehagene ingen barn med innvandrerbakgrunn. På samme tid var andelen barn med innvandrerbakgrunn på om lag 80 prosent i den tidelen av barnehagene som hadde flest barn med innvandrerbakgrunn.

Forskjellen i andel barn med innvandrerbakgrunn mellom barnehager i Oslo er sterkere enn det man kan forvente ut fra bostedssegregeringen (Drange og Telle 2020). Foreldrenes valg av barnehager når de søker om barnehageplass, er hovedårsaken. Dette har igjen sammenheng med hvor i byen folk bor, men segregeringen skyldes også at foreldre med og uten innvandrerbakgrunn søker seg til ulike typer barnehager. Foreldre med innvandrerbakgrunn søker oftere om plass i kommunal barnehage enn foreldre uten innvandrerbakgrunn. Foreldre med lav utdanning og familier der mor får sosialhjelp eller ikke er i jobb, søker i større grad kommunal barnehageplass enn privat. En liten andel av barnehagesegregeringen kan også forklares med at private barnehager tar opp litt færre barn med innvandrerbakgrunn enn de som søker (ibid).

3.4.2 Segregering mellom skoler på barne- og ungdomsskolenivå

Enkelte skoler i Oslo og i noen andre større byer har en opphoping av faglige, sosiale og språklige utfordringer. Videre har en del skoler en høy andel elever med innvandrerbakgrunn. Skolene ligger gjerne i levekårsutsatte områder. Skolesegregering henger nøye sammen med boligsegregering, som igjen henger sammen med familiers økonomiske ressurser (Brattbakk og Wessel 2009). I tillegg velger en god del foreldre skoler til barna sine utenfor nabolaget, noe som kan forsterke tendensen til segregering.

3.4.2.1 Skolesegregering i Oslo

Tendensen til skolesegregering ser ut til å være klart størst i Oslo. Der samles sosialt «homogene» grupper i enkelte områder og skolekretser, og det blir store forskjeller i elevsammensetningen mellom skolene.

Det er svært høy oppslutning om de kommunale skolene i Oslo, og det er stor oppslutning om nærskolene. 94 prosent av elevene går på nærskolen sin (Abildsnes 2020). Oppslutningen18 varierer imidlertid svært mye mellom skolene, fra 41 til 158 prosent. I den tiendedelen av skolene med lavest oppslutning (gruppe 1) var oppslutningen på 41–71 prosent, se figur 3.6. I tiendedelen av skolene med høyest oppslutning (gruppe 10) var oppslutningen på 114–158. Skolene med høyest og lavest oppslutning befinner seg ofte i levekårsutsatte områder på Oslos østkant. Slike skoler omtales som «kontrastpar». Den ene skolen tiltrekker seg gjerne elever fra den andre skolen i nærområdet. Elevsammensetningen ved de to skolene blir som konsekvens mer og mer ulik.

Forstørr bilde

Kilde: Oslospeilet nr. 2, juni 2020, årgang 30.

Enkelte skoler i Oslo sentrum har svært lav oppslutning, men disse har ikke naboskoler med påfallende høy oppslutning. En forklaring kan være at familier i disse områdene i større grad velger privatskoler. Tilbudet av private skoler er størst i sentrumsområdene.

Skolene med lav oppslutning i Oslo har en høyere andel minoritetsspråklige elever, høyere andel elever som får særskilt norskopplæring og høyere andel foreldre med lavere utdanningsnivå.

I de vestlige bydelene er ikke forskjellene i oppslutning like stor som i andre deler av byen. Der ligger den på mellom 90 og 110 prosent (ibid.).

I 2011 hadde 56 av 135 grunnskoler i Oslo en andel minoritetsspråklige elever på 50 prosent eller mer. Ved seks skoler utgjorde de mer enn 90 prosent (NOU 2011: 14). Oppdaterte tall fra Oslo kommune for 2019/2020 viser at minoritetsspråklige utgjør 50 prosent eller mer av elevene ved 59 av 134 grunnskoler.19 Ved ni skoler utgjør de mer enn 90 prosent. 23 skoler er registrert med mindre enn 10 prosent minoritetsspråklige elever. Skolene som har henholdsvis høyest og lavest andel har 97,3 og 2 prosent minoritetsspråklige elever.

Tallene i tabell 3.5 tyder på at segregeringen etter innvandrerbakgrunn i Osloskolen har økt de siste åtte årene, men ikke veldig sterkt. Dette må ses i lys av at andelen innvandrere i Oslo har steget i samme periode. Det valgte tidsperspektivet er uansett relativt kort, og tallene illustrerer ganske tydelig en segregert Osloskole.

3.4.2.2 Skolesegregering i andre byer

De fleste kommunene utvalget har kontaktet, bekrefter at de også til en viss grad har segregrering mellom skoler. I Trondheim er det i enkelte skolekretser en høy andel elever med innvandrerbakgrunn. De samme skolene har også en høy andel familier der foreldrene har lav inntekt og lav utdanning. Trondheim understreker at det er sannsynlig at kategoriene overlapper, men at dette ikke kan bekreftes.

Bergen kommune registrerer hvor mange elever ved hver enkelt skole som får morsmålsopplæring eller særskilt språkopplæring. Bildet er ikke entydig, men enkelte skoler skiller seg ut med en andel opp mot 30 prosent. Disse skolene ligger i de levekårssonene som kommunen definerer som mest utsatte. I Bergen ser man også at skolene i sonene med dårligst levekår har flere barn som trenger spesialpedagogisk hjelp på grunn av lærevansker, språkvansker og sosiale og emosjonelle vansker.

Også i Stavanger ligger skolene med høyest andel minoritetsspråklige elever og flest elever som får særskilt norskopplæring, i de områdene som har de største levekårsutfordringene.

I de øvrige byene, Skien, Drammen, Tromsø og Fredrikstad, er mønstret det samme som for barnehagene omtalt over. Fredrikstad skriver at elevene ved noen skoler har større utfordringer og større behov for tilrettelagt undervisning.

3.4.3 Segregering i videregående skoler

Tendenser til skolesegregering i videregående opplæring kjenner vi først og fremst fra Oslo.

Oslos videregående skoler er segregert både med hensyn til sosioøkonomi, innvandrerbakgrunn og kjønn. Tabell 3.6 viser forskjeller i gjennomsnittlig inntakspoeng til Vg1 og fravær ved ulike videregående skoler i Oslo. En studie fra NTNU oppsummerer forskjellene mellom det de omtaler som «marginaliserte» og «privilegerte» skoler (Haugen 2019). De skolene som i studien blir omtalt som marginalisert, har ofte mange elever fra hjem med lav utdanning og dårlig råd. Det er ofte stor overvekt av gutter, elevene har ofte få sosiale eller organiserte aktiviteter utenom skolen, og skolene har mange elever med svake norskkunnskaper som i liten grad identifiserer seg som norske. De har også flere elever med lærevansker og svakere ferdigheter. Skolene har oftere svak økonomi og lite handlingsrom. De mister oftere de mest skolesterke elevene sine, og de har ledige skoleplasser.

De mest privilegerte skolene har en høy andel elever fra hjem med høy sosial status. De har stor overvekt av jenter, elever som er motivert og ambisiøse, aktive utenom skolen og som har foreldre som engasjerer seg i skolehverdagen deres. Elevene ved skolene er ofte mer stresset og sliter psykisk. Disse skolene er populære og blir ofte omtalt som vinnerskoler eller A-skoler. De har en mer stabil og forutsigbar økonomi og ofte ventelister (ibid.).

Norske studier peker på at ordningen med karakterbasert inntak bidrar til segregeringen (Helland og Serediak 2020, Haugen 2019, Bjordal 2016, Sandsør 2020).

Også tidligere Hordaland fylke praktiserte karakterbasert inntak til videregående opplæring. Utvalget har ikke informasjon om tendenser til skolesegregering i Hordaland, men en undersøkelse om effektene av reformen som gikk fra nærskoleprinsippet til karakterbasert opptak i 2005, viser at elevsammensetningen ved de videregående skolene har endret seg (Haraldsvik 2014, Andersland 2017). Høyt presterende elever fikk flere høyt presterende medelever (Andersland 2017). Det er særlig vist til at sentrumselever med lavere karaktergrunnlag ble utkonkurrert ved sentrumsskolene i Bergen.

4 Ulikhet i levekår

I internasjonal sammenheng er Norge blant de landene med minst forskjeller i inntekter og levekår i befolkningen. Samtidig er det forskjeller også her i landet. Levekår i befolkningen påvirkes av mange forhold. Noen av de viktigste er arbeidsmarkedet, inntektssikringsordninger og et omfordelende skattesystem. Innbyggernes boligformue, boforhold og helse er andre viktige forhold som påvirker levekår i befolkningen. Valgdeltakelse og politisk representasjon i byer følger også noen sosioøkonomiske skillelinjer.

4.1 Arbeid, inntekt og ulikhet

4.1.1 Arbeidsmarked og økonomisk ulikhet

Andelen av befolkningen i arbeidsfør alder som er sysselsatt, er relativt høy, og arbeidsinntekt er den viktigste inntektskilden for de fleste husholdningene. I befolkningen 20–66 år er 76,3 prosent sysselsatte (2019). Det er lavere sysselsetting og høyere arbeidsledighet blant personer med lav formell utdanning, personer med nedsatt arbeidsevne og innvandrere. Det er også påvist fallende sysselsettingsrater for personer som har vokst opp i familier som ligger nederst i inntektsfordelingen (Markussen og Røed 2020). Tabell 4.1 viser andel sysselsatte (20–66 år) etter innvandringsbakgrunn og verdensregion per. 4. kvartal 2019.

Arbeidsledigheten har økt siden pandemiutbruddet og er på 5,4 prosent per 3. kvartal 2020 (i aldersgruppa 15–74 år) (Arbeidskraftundersøkelsen, SSB).

I internasjonal sammenheng er sysselsettingen blant innvandrere i Norge omtrent på snittet for OECD-landene (OECD 2020, tall per 2019). Målt slik OECD gjør det, er sysselsettingen blant innvandrere i Norge 69,8 prosent. Gjennomsnittet for alle OECD-landene er 69,3 prosent. En del land har høyere sysselsetting blant innvandrere enn det Norge har, slik som Tyskland med 70,8 prosent og Storbritannia med 74,7 prosent. Danmark og Sverige har lavere sysselsetting blant innvandrere enn Norge. I Danmark er sysselsettingen blant innvandrere 65,7 prosent, i Sverige er den 65,8 prosent. Sammenliknet med Sverige og Danmark har Norge de beste sysselsettingsresultatene over tid for flyktninger med ingen eller lav utdanning. Norge har vesentlig høyere sysselsettingsnivå for flyktningkvinner (Hernes mfl. 2019).

Lønnsforskjellene i Norge er små i internasjonal sammenheng, og få har svært lave lønninger. Anslag som er gjort på norske lønninger i privat sektor sett opp mot europeiske minstelønnsordninger, indikerer at mellom 1,3 og 4,6 prosent av arbeidstakerne ville hatt en lønn under et tilsvarende minstelønnsnivå i Norge (Jordfall og Nymoen 2016).

Inntektssikringsordningene og skattesystemet påvirker også inntektsforskjellene. Omfordeling gjennom skatt og inntektssikring har gjennom flere tiår bidratt til å redusere Gini-koeffisienten for inntektsulikhet i Norge med rundt 40 prosent (OECD 2011, NOU 2009: 10). Gini-koeffisienten måler inntektsulikhet innenfor et land eller en befolkning. Kort forklart måler den hvor mye inntekt og formue det totalt sett finnes i landet, og deretter hvordan dette er fordelt i befolkningen. Resultatet er et tall som vil ligge et sted mellom 0 og 1. Dersom et land har Gini-koeffisient på 0, betyr det at alle i landet har akkurat like mye inntekt og formue. En Gini-koeffisient på 1 betyr at én enkelt person har all inntekt og formue i landet. Progressiv inntektsskatt er det sentrale virkemidlet for å omfordele inntekt og bidrar til å redusere inntektsulikheten med om lag 10 prosent (NOU 2009: 10).

Det er et høyt nivå på ytelsene i inntektssikringsordningene i Norge sammenliknet med i andre nordeuropeiske land (Pedersen mfl. 2019). Inntektssikringsordningene er også relativt lett tilgjengelige, og Norge har en høyere andel på uføretrygd sammenliknet med nabolandene. I Danmark er det flere på arbeidsledighetstrygd, mens det i Sverige er flere som får andre trygdeytelser. Samlet sett mottar om lag 25 prosent av befolkningen (30–54 år) i Norge trygd, 20 prosent i Sverige og 15 prosent i Danmark (ibid.).

Selv om inntektsulikheten i Norge er lavere enn i mange andre land, har den økt også her de siste 30 årene. Fra 1986 til 2017 økte medianinntekten justert for husholdningenes størrelse og sammensetning med 78 prosent. Gjennomsnittsinntekten etter skatt for de 10 prosentene med lavest inntekt økte med 56 prosent. Til sammenlikning var inntektsveksten for de 10 prosentene med høyest inntekt 122 prosent (Meld. St. 13 (2018–2019)).

Den økonomiske ulikheten er også ofte høyere i de store byene enn i landet som helhet. For Norge som helhet har den tidelen av befolkningen med høyest inntekt 2,8 ganger høyere inntekt enn den tidelen med lavest inntekt (P90/P10). I Oslo er det samme forholdstallet 3,6, mens det er 3,2 i Stavanger. I Bergen og Trondheim er det på samme nivå som for landet som helhet.20

Bevegelsen mot større forskjeller kan forklares på flere måter. Arbeidstakernes andel av den totale verdiskapningen har falt de siste tiårene, og kapitalinntektene har økt. Kapitalinntekter tilfaller i stor grad husholdningene på toppen av inntektsfordelingen. Videre har det vært en vekst i antallet innvandrere, og innvandrere er overrepresentert i den nedre delen av inntektsfordelingen. I noen bransjer har høy arbeidsinnvandring presset ned lønningene. Økt automatisering og endret næringsstruktur kan også ha påvirket inntektsfordelingen. Videre kan økt etterspørsel etter arbeidskraft med enten svært høy eller lav kompetanse ha bidratt til større inntektsforskjeller (NOU 2016: 3, NOU 2019: 7, Meld. St. 13 (2018–2019)). Arbeidstakere i virksomheter som konkurrerer i bransjer med ulovlige lønns- og arbeidsvilkår, kan oppleve press på opparbeidede rettigheter (NTAES 2017).

Til tross for at inntektsforskjellene øker, kan lav lønn være en forbigående situasjon for mange. Flertallet av arbeidstakerne i den laveste lønnsdesilen i privat sektor er unge, og mange i denne kategorien klatrer trolig høyere i lønnsstigen etter hvert som de blir eldre. Det ser imidlertid ut som om personer med innvandrerbakgrunn i større grad blir værende i den laveste lønnsdesilen også når de blir eldre, enn det personer uten innvandrerbakgrunn gjør (Jordfall og Nymoen 2016).

Utenlandske arbeidstakere, innvandrere med kort botid og lav formell kompetanse og unge ufaglærte kan også være særlig utsatte for dårlige og ulovlige lønns- og arbeidsvilkår. Sett opp mot deres andel av befolkningen er innvandrere og utenlandske arbeidstakere overrepresentert i næringer med lave lønninger, useriøse virksomheter, kontrakter som ikke gir forutsigbarhet, dårlige arbeidsforhold og høy arbeidsmiljøbelastning (Elgvin og Svalund 2020). Dårlige og ulovlige arbeidsforhold kan medføre at arbeidstakere blir stående uten rettigheter i arbeidslivet, og det kan øke risikoen for helseproblemer (NTAES 2017). Dårlig helse kan bidra til at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet. Grupper med lav sosioøkonomisk status som har helseproblemer, er særlig utsatt. Helserelatert utstøting fra arbeidsmarkedet rammer derfor sosialt skjevt (Dahl mfl. 2014).

Dårlige arbeidsforhold og svak tilknytning til arbeidslivet kan henge sammen med forhold på arbeidsmarkedet, som mangel på jobber med gode lønns- og arbeidsvilkår. For eksempel kan innleie gjennom utenlandske bemanningsforetak eller bruk av enkeltpersonforetak istedenfor ansettelser gi løsere tilknytning til arbeidslivet. Det er enkelte indikasjoner på at en del jobber i liten grad gir mulighet til videre karriere og kompetanseheving, og at arbeidstakere kan bli værende i usikre og dårlig betalte jobber (Friberg 2016b, NTAES 2017, Friberg og Midtbøen 2018). Kombinert med arbeidssøkernes situasjon kan det gjøre enkelte særlig utsatte på arbeidsmarkedet. Det kan handle om at arbeidssøkere er i en vanskelig økonomisk situasjon, har lite kunnskap om det norske arbeidslivet og egne rettigheter, blir diskriminert eller mangler nettverk. Samtidig kan det handle også om andre forhold ved arbeidstakeren, som manglende kompetanse tilpasset norske arbeidsplasser, manglende norskferdigheter og ulikt syn på for eksempel mødres arbeidsdeltakelse (Elgvin og Svalund 2020).

Det finnes etter hvert mye forskning som dokumenterer at innvandrere generelt, og innvandrere fra land i Afrika, Asia mv. og muslimer spesielt, er utsatt for diskriminering både i arbeidslivet og på andre arenaer (Larsen mfl. 2018, Midtbøen og Rogstad 2012, Quillian mfl. 2017, referert i Elgvin og Svalund 2020). Dette gjelder både i Norge og i andre land. Dette har blitt dokumentert gjennom ulike typer eksperimenter, med alt fra fiktive jobbsøknader til sosialpsykologiske spill i laboratoriesettinger. I studier fra Norge er det vist at et utenlandskklingende navn gjorde det 21-25 prosent mindre sannsynlig at en arbeidssøker fikk komme på jobbintervju (Midtbøen og Rogstad 2012, Birkelund mfl. 2014). Det er rimelig å anta at denne diskrimineringen gjør det enda vanskeligere for personer med innvandrerbakgrunn å få jobber som de er kvalifisert for. Det blir også vanskelig å finne ny jobb hvis de mister sin nåværende jobb, eller å avansere i den jobben de har. De kan også forbli betydelig overkvalifisert ved å ta de jobbene de finner (Larsen mfl. 2018, referert i Elgvin og Svalund 2020). Diskrimineringen kan også resultere i at de går ut av arbeidslivet tidligere enn de ellers ville gjort. Et oppløftende funn i Birkelund og kolleger (2020) er at arbeidsgivere som hadde positive erfaringer med ansatte med innvandrerbakgrunn ble mer velvillige til å ansette flere med samme innvandrerbakgrunn.

Høy omstillingstakt i arbeidslivet gir større risiko for at arbeidstakere støtes ut av arbeidsmarkedet. Lavere sysselsetting hos innvandrere skyldes ikke bare at de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, men også at innvandrere har større sannsynlighet for å falle ut av arbeidsmarkedet igjen (NOU 2017: 2). Innvandrere som mister jobben som følge av nedbemanning, har større sannsynlighet for å bli uføretrygdet enn andre i samme situasjon. Det kan henge sammen med at de har lavere lønn, men også mer belastende arbeid (Bratsberg mfl. 2018).

4.1.2 Husholdninger med lavinntekt

De fleste i Norge tilhører husholdninger med relativt god økonomi. Samtidig har andelen i husholdninger med lavinntekt økt. Lavinntekt er ofte forbundet med svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, store barnefamilier, personer med innvandrerbakgrunn og aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig.

Sammensetningen av lavinntektsgruppa har endret seg over tid. Endrede familiemønstre, med stadig flere enslige forsørgere og aleneboende, har isolert sett bidratt til flere husholdninger med lavinntekt. Dette handler om at husholdninger med én inntekt er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen med lavinntekt har økt blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også steget.

For hele landet er det totalt sett 11,6 prosent som bor i lavinntektshusholdninger, mens andelen barn (under 18 år) som bor i en slik husholdning, er noe høyere med 13,2 prosent (EU 60, tall for 2018).21 Lavinntektshusholdningene måles også etter om de har hatt vedvarende lavinntekt over sammenhengende tre år. Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt er 11,3 prosent for hele landet (EU60). Figur 4.1 viser andel barn i lavinntektshusholdninger i åtte kommuner og i Norge som helhet for årene 2008, 2013 og 2018 (Aarland og Brattbakk 2020). I landet som helhet og i de åtte kommunene har andelen barn i lavinntektshusholdninger økt. Fire av kommunene har høyere andeler barn i lavinntektsfamilier enn Norge som helhet, fire har lavere. Drammen og Fredrikstad har høyest andel barn i lavinntektshusholdninger. Oslo har også høy, men der har veksten i andelen vært marginal i perioden.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Det er kjent fra internasjonale studier at svake sosiale og økonomiske ressurser tidlig i livet øker risikoen for å få lavere inntekt, dårligere helse og lavere kompetanse i voksen alder (UNICEF 2016). Det er en tydelig sammenheng mellom foreldrenes økonomiske posisjon og barnas økonomi og levekår som voksne. Dette gjelder i særlig stor grad de aller fattigste familiene (Markussen og Røed 2020). I Norge er det gjennomgående mindre sammenheng mellom å vokse opp i familier med lav inntekt og uheldige utfall på de fleste områder (Hyggen mfl. 2018). Den sosiale mobiliteten for barna er dermed høyere i Norge enn i mange andre land.

I en kunnskapsoppsummering om barn i lavinntektsfamilier (Hyggen mfl. 2018) peker forskerne på negative konsekvenser av å vokse opp i familier med svak økonomi. De vektlegger at foreldre har begrenset mulighet til å investere i ting som er viktige for barns utvikling og sosiale deltakelse. Mange vokser opp i en utrygg bosituasjon på leiemarkedet, preget av dårlige boforhold, frykt for utkastelse og mye flytting. Barn og unge fra lavinntektsfamilier bor oftere enn andre barn i områder med mer krevende oppvekstmiljø. For eksempel kan det være en høyere andel naboer med utfordringer og dårligere fysisk utemiljø i disse områdene. Økonomiske bekymringer i familien påvirker også foreldrenes mulighet til å være gode foreldre (familiestressmodellen). Lav inntekt har ofte sammenheng med dårlig helse eller andre utfordringer hos foreldrene. Barn i lavinntektsfamilier har dessuten økt risiko for å bli mobbet og utestengt. Det er en sammenheng mellom det å vokse opp i lavinntektsfamilier og en rekke utfall knyttet til barn og unges utvikling. Dette omfatter blant annet kognitiv utvikling, språklig utvikling, økt risiko for tidlig død og sykdom (ibid.).

Nyere forskning forsøker å forstå samspillet mellom de biologiske, atferdsmessige og psykologiske mekanismene som er med på å skape muligheter og hindringer for barn og unge i lavinntektsfamilier over livsløpet (Hyggen mfl. 2018). En internasjonal studie av Mani og medforfattere (2013) antyder at materielle mangler og økonomiske bekymringer hemmer folks kognitive funksjoner, ved at de «stjeler oppmerksomheten» fra andre forhold i livet. Økonomiske bekymringer fører ikke bare til stress. Fattigdom i seg selv gjør at folk presterer dårligere (ibid.). Studien er basert på empiriske undersøkelser blant voksne, men denne og andre studier viser hvordan økonomiske bekymringer har negative konsekvenser for hele familier, både voksne og barn. Barns muligheter til å prestere på skolen og i fritiden kan også bli påvirket. Det er dokumenterte kumulative effekter av stress relatert til fattigdom, for eksempel dårlig bokvalitet, usikkerhet om man vil få nok mat, og omsorgssvikt. Det kan føre til skadelig stress hos barn, som igjen kan føre til endringer i hjernestruktur og funksjon i spedbarns- og småbarnsalderen (Hyggen mfl. 2018). Funnene i forskningen er ikke helt entydige på om det er fattigdom i tidlige barneår eller i ungdomsår som er mest avgjørende. Noen finner det første, andre det siste (ibid.).

4.1.3 Arbeid og lavinntekt i utsatte områder

4.1.3.1 Arbeid

Andelen utenfor arbeid og utdanning i alderen 30–59 år er høyere – til dels betydelig høyere – i analyseområdene enn snittet for landet. Samtidig har det i perioden 2008–2018 vært en nedgang i andelen utenfor arbeid og utdanning både i landet som helhet og i analyseområdene (Aarland og Brattbakk 2020).

Tabell 4.2 viser andeler som er utenfor arbeid og utdanning blant menn og kvinner med og uten innvandrerbakgrunn i analyseområdene sammenliknet med landet som helhet. Forskjeller i tilknytning til arbeid og utdanning i analyseområdene sammenliknet med gjennomsnittet for landet gjelder alle de fire gruppene som er analysert. Men særlig andelen menn uten innvandrerbakgrunn utenfor arbeid og utdanning er markant høyere i analyseområdene. Minst forskjell mellom analyseområdene og landsgjennomsnittet i andelen som er utenfor arbeid og utdanning, er det for menn med innvandrerbakgrunn.

Det er samtidig forskjeller mellom analyseområdene. I indre by er det en betydelig høyere andel utenfor arbeid og utdanning blant innbyggere med innvandrerbakgrunn sammenliknet med den øvrige befolkningen. I ytre by er fordelingen jevnere mellom innbyggere med og uten innvandrerbakgrunn.

Stort sett alle områdene som har relativt høy andel utenfor arbeid eller utdanning (30–59 år) for begge grupper kvinner, befinner seg i Oslo og Fredrikstad. I de andre byene er andelen kvinner med innvandrerbakgrunn utenfor arbeid og utdanning lavere, og særlig lavere for kvinner i den øvrige befolkningen.

Aarland og Brattbakk (2020) har også sett på forekomsten av del- og heltid i analyseområdene. Hvor stor stillingsprosent den enkelte har, kan si noe om i hvilken grad man kan forsørge seg og familien med arbeidsinntekten sin. Nesten uten unntak er det menn uten innvandrerbakgrunn som har høyest andel heltidsansatte (en avtalt ukentlig arbeidstid på minst 30 timer). Lavest andel heltidsansatte er det blant kvinner med innvandrerbakgrunn. I de fleste områdene er andelen heltidsansatte kvinner i den øvrige befolkningen høyere enn blant menn med innvandrerbakgrunn. Andelen av de sysselsatte i områdene som har tilnærmet fulltidsarbeid, øker i de fleste områdene over tid. Men det er også noen områder der andelen synker.

I rapporten om erfaringer fra tre utsatte områder forteller ansatte i velferdstjenestene at mange arbeidsledige er innvandrere (Proba 2020). De mangler ofte språkferdigheter og oppfyller heller ikke formelle krav for de jobbene som er ledige. Noen har hatt jobber i for eksempel renhold og fått fysiske belastningsskader. For dem med svake norskkunnskaper, er det vanskelig å finne seg en annen jobb. Andre brukere av tjenestene har selvopplevde helseproblemer og smerter. Mange får dårligere psykisk helse av å være utenfor arbeidslivet. Ansatte i velferdstjenestene opplever at det er et skille mellom hvilke utfordringer beboerne med og uten innvandrerbakgrunn har. Den øvrige befolkningen har oftere psykiske helseproblemer og sosiale utfordringer som har gått i arv. Det er også en del rus, både alkohol og narkotika.

4.1.3.2 Lavinntekt

Analysene av data om personer og barn i lavinntektsfamilier viser en svært høy konsentrasjon av barnefamilier med lavinntekt i mange områder. Figur 4.2 viser andel barn 0–17 år i lavinntektshusholdninger i 2018 i de 11 kommunene som utvalget analyserer. De tre kommunene Lørenskog, Skedsmo og Ullensaker er slått sammen. Figuren viser at i flertallet av analyseområdene er andelen barn i lavinntektshusholdninger over snittet for kommunene. Samlet er andelen barn 0–17 år i lavinntektsfamilier dobbelt så høy i analyseområdene sammenliknet med landet som helhet. Det er særlig i noen sentrumsområder i Oslo og Fredrikstad og i noen drabantbyområder i Oslo at andelene er spesielt høye. Men også i områder i Kristiansand, Bergen og Trondheim er det høy andel barn i lavinntektsfamilier. Samtidig varierer andelen barn i lavinntektsfamilier i analyseområdene mye, fra 6,2 til 60,2 prosent.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Sammenliknet med landet som helhet og i byene øker andelen barn i lavinntektsfamilier mer i en del områder i Oslo, Fredrikstad, Drammen, Kristiansand, Sandnes og Stavanger. Utviklingen varierer noe mer i analyseområdene i Bergen og Trondheim (Aarland og Brattbakk 2020).

I analyseområdene er det betydelig høyere andeler personer i lavinntektshusholdninger, sosialhjelpsmottakere og personer som får minst halvparten av den samlede inntekten sin fra overføringer sammenliknet med gjennomsnittet for Norge, se tabell 4.3. Variasjonen mellom områder er derimot svært stor.

Figur 4.3 viser andel barn i lavinntektshusholdninger etter innvandrerbakgrunn i analyseområdene. Av figuren framgår det at barn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert i lavinntektsfamilier. I alle analyseområder, bortsett fra ett, er det stor forskjell i andelen barn i lavinntektsfamilier med og uten innvandrerbakgrunn. I enkelte områder bor tre av fire barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsfamilier. Dette gjør også at det i områdene er store inntektsforskjeller mellom ulike grupper av barnefamilier. Særlig tydelig er mønsteret i sentrumsområder. Å ha lite når andre har mye, kan i seg selv være ekstra belastende for barna og familiene (Pettersen og Sletten 2019).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Levekårsutfordringer og dårlig økonomi er et tema i rapporten om erfaringer i utsatte områder (Proba 2020). Ansatte i tjenestene forteller at det er dårlig økonomi og materielle mangler i mange av familiene. En ansatt på en fritidsklubb sier at en del ungdommer ofte er veldig sultne når de kommer. Ungdommene forteller at de ikke har mat i kjøleskapet hjemme, og at de heller ikke får penger til mat. Fattigdom oppleves ofte som flaut.

Et annet sted trekkes det fram blant ansatte i barnehager og frivillige aktører i idrett at bekledning er en utfordring. De opplever at foreldre ikke har råd til å erstatte klær som er blitt for små, eller at de kjøper for store klær og sko slik at barna skal kunne ha dem lenger. Mange familier og barn bor trangt. Barn mangler opplevelser, som fritidsaktiviteter og ferier, fordi familien ikke har råd. En leder for et idrettslag i et utsatt område forteller at de merker godt at det er lav betalingsevne blant mange av medlemmene, siden mange ikke betaler kontingenten.

4.2 Boligformue og ulikhet

4.2.1 Utvikling i boligpriser og boligformuer

Formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, mens boligformue har en noe jevnere fordeling enn annen formue. Boligformue er også den mest sentrale formueskomponenten for norske husstander. Om lag tre av fire av husholdningene i Norge bor i egen eid bolig, og bolig utgjør 70 prosent av husholdningenes formue. Den beregnede markedsverdien av primærboliger i Norge er på 6000 milliarder kroner. Gjennom økte boligpriser har formuene til norske husholdninger blitt større. I løpet av det siste tiåret har nettoformuen vokst med nesten 80 prosent.22

Selv om majoriteten av befolkningen eier bolig, er det utviklingstrekk som tyder på at boligformuen over tid blir skjevere fordelt. De 10 prosentene av befolkningen med størst formue har i løpet av 30 år økt sin andel fra 45 til 58 prosent av formuen (Aaberge og Stubhaug 2018). Empiriske undersøkelser tyder også på at forskjeller i boligformuer setter spor etter seg gjennom flere generasjoner. Hvor besteforeldrene bor eller bodde, og boligformuen deres, ser ut til å få betydning for barnebarnas boligformue (Galster og Wessel 2019). Økte boligpriser betyr dessuten at mulighetene til å kjøpe seg bolig kan bli redusert. Mens eierandelen i befolkningen generelt har holdt seg stabil, er det tendenser til redusert eierandel blant personer med lav utdanning, lav inntekt og innvandrerbakgrunn (Revold mfl. 2018).

Boligprisveksten har vært ujevnt fordelt, slik at både mulighetene til å kjøpe bolig og formuesveksten er ulik rundt om i landet. Muligheten for å kjøpe en bolig med en inntekt på rundt 500 000 ser ut til å være betydelig lavere i Osloregionen enn i andre deler av landet. Samme inntekt gir mulighet til å kjøpe rundt 3 prosent av boligene i Oslo og Follo, om lag 25 prosent av boligene i Trondheim, Stavanger og Drammen, 30 prosent av boligene i Bergen, 40 prosent i Fredrikstad og nær 65 prosent i Skien/Porsgrunn.23 Denne fordelingen er imidlertid ikke stabil. I 2005 var det mulig å kjøpe anslagsvis 5–10 prosent av boligene i alle de fire største byene for en gjennomsnittlig sykepleierlønn. Å ha egenkapital senker terskelen for å kunne kjøpe seg bolig, og det har sannsynligvis være en økning i økonomisk støtte fra foreldre til boligetablerere i Norge i løpet av de siste 25 årene (Sandlie 2019).

4.2.2 Boligpriser, boligeie og trangboddhet i utsatte områder

4.2.2.1 Boligpriser

De største boligprisforskjellene finner vi mellom by og land, og særlig Oslo skiller seg ut med høye priser. Kvadratmeterprisen for solgte boliger i Oslo er på 70 000 kroner, mens landsgjennomsnittet er 40 000 kroner (2018-tall). I andre storbyer som Trondheim og Bergen er kvadratmeterprisen nær landsgjennomsnittet, mens den er rundt 30 000 kroner i kommuner som Kristiansand og Fredrikstad.

Samtidig er det store interne prisforskjeller innad i byene, ikke minst i Oslo, som vist i figur 4.4. Samlet sett er boligprisene i analyseområdene i Oslo 84 prosent av kommunegjennomsnittet. Rundt 20 analyseområder i Oslo har en kvadratmeterpris under 50 000 kroner. Kun 3 av analyseområdene i Oslo har imidlertid gjennomsnittspriser under 40 000 kroner per kvadratmeter. Tallene viser dermed at boligprisene er høye også i områder med relativt sett lave priser i Oslo sammenliknet med andre deler av landet. Det gir høyere boutgiftsbelastning for familier med lave inntekter, og bidrar til at mange bor trangt.

Hvis enkelte områder sakker akterut prismessig, vil beboernes boligformuer øke saktere enn for boligeiere andre steder. Det kan gjøre det vanskeligere å flytte mellom boligområder. I områder hvor boligprisene stiger mye, kan det på den annen side være vanskelig for lavinntektshusholdninger som leier å bli boende, og det kan for eksempel være vanskelig å få kjøpt seg større bolig når familien vokser. I Oslo har den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen fordoblet seg i løpet av de siste ti årene. Den prosentvise prisveksten i analyseområdene er i hovedsak mellom 60 og 140 prosent i samme periode, med en svak tendens til høyere prosentvis prisvekst i analyseområder hvor boligprisene i utgangspunktet var høyere. Noen av analyseområdene har dermed hatt en relativt svak prisutvikling sammenliknet med andre deler av byen. Det gjelder særlig analyseområder med en prisvekst på 60–70 prosent og hvor prisen i utgangspunktet var relativt lav.

I de fleste andre byene, som Trondheim, Bergen og Drammen, er prisforskjellene mindre. Enkelte analyseområder har en kvadratmeterpris som er 10 000–15 000 kroner lavere enn kommunegjennomsnittet, men i hovedsak har ikke analyseområdene i disse byene betydelig lavere boligpriser enn gjennomsnittet for kommunene (Aarland og Brattbakk 2020).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

4.2.2.2 Leie av bolig og bostabilitet

I underkant av 25 prosent av husstandene i Norge og 15 prosent av barnefamiliene leier bolig. I Oslo leier 30 prosent av husstandene og 20 prosent av barnefamiliene. Også i enkelte av de andre store byene er det flere leietakere enn landsgjennomsnittet, mens andre byer har færre leietakere enn landsgjennomsnittet.

Det varierer stort om det er mange som leier bolig i analyseområdene. For analyseområdene er det områder med både betydelig høyere og betydelig lavere leieandel enn kommunegjennomsnittet, både for husstander generelt og for barnefamilier. I flere av byene varierer andelen barnefamilier som leier fra om lag 5 til over 50 prosent. I sju av analyseområdene i Oslo og ni av analyseområdene i de andre byene leier 40 prosent eller flere av barnefamiliene, som vist i figur 4.5. Generelt er det flere som leier i sentrumsnære analyseområder, men også enkelte områder lenger fra sentrum har høye leieandeler. Alle de åtte analyserte bydelene i Oslo har analyseområder med leieandeler på 25 prosent eller mer, som vist i figur 4.6.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Det er en sterk sammenheng mellom hvor mange som leier bolig i analyseområdene og hvor mange som har bodd i samme område i minst fem år (figur 4.7). Dess flere som leier bolig, dess færre bor fast i nabolaget.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Bostabiliteten er generelt lavere i analyseområdene enn for landet og kommunene. Det er ikke uvanlig at så mange som én av tre beboere flytter hvert år i sentrale byområder. I mange blokk- og rekkehusområder er det færre som flytter, og i eneboligstrøk er folk generelt sett enda mer stabile.

Høy flyttehyppighet gjelder ikke minst for barn i førskolealder. Mange barnefamilier flytter ut av områdene før barna starter på skolen. Andelen småbarnsfamilier som flytter ut av analyseområdene er to til tre ganger høyere enn andelen småbarnsfamilier som flytter ut av områder i andre deler av de 11 kommunene som utvalget studerer. Analyseområdene med lavest bostabilitet er i indre by i de tre største byene (Aarland og Brattbakk 2020).

4.2.2.3 Trangbodde

Analyseområder hvor mange barnefamilier leier bolig, har generelt sett også mange barnefamilier som bor trangt24. Men andelen trangbodde barnefamilier er også høy i noen områder hvor eierandelen er høy. Det gjelder spesielt i noen drabantbyer med mange borettslagsboliger i Oslo, og til dels i Bergen og Trondheim.

15 prosent av barnefamiliene i Norge er trangbodde, og det samme gjelder i overkant av 30 prosent av barnefamiliene i Oslo. I noen få av analyseområdene i Oslo bor over 60 prosent av barnefamiliene trangt, mens i mer enn halvparten av analyseområdene i Oslo bor over 40 prosent av barnefamiliene trangt. I Bergen og Trondheim er også andelen over 40 prosent i enkelte analyseområder. Forskjellene mellom analyseområdene er likevel store, som vist i figur 4.8 (Aarland og Brattbakk 2020).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Inntekt, boligstørrelse og størrelse på husstandene virker inn på trangboddhet. Det er store forskjeller i boligstørrelser i de utsatte områdene, men enkelte områder har en høy andel små boliger. Det kan også være vanskelig å finne en stor nok bolig for store husstander. I Oslo som helhet består om lag 1 prosent av husstandene av seks personer eller flere. I noen av bydelene som analyseområdene inngår i er denne andelen omtrent på bygjennomsnittet, mens den er om lag fire ganger høyere i et par av bydelene.25 Offentlig ansatte informanter i utsatte områder viser også til både små boliger, dårlig økonomi og store husstander som årsaker til at familier bor trangt (Proba 2020).

4.3 Sosial ulikhet i helse

Helse og sykdom henger tett sammen med inntekt og utdanning, og sosiale forskjeller gjenspeiles i befolkningens helse. Personer med høy utdanning og god økonomi har færre helseproblemer og lever lenger enn personer med lav utdanning og lave inntekter. Sosiale forskjeller i helse kan ses både i folks helseatferd og på forekomsten av sykdom og for tidlig død. Målet i folkehelsepolitikken er å redusere sosiale helseforskjeller uten at noen får det dårligere.

4.3.1 Helsen i befolkningen

Dødelighet26 og forventet levealder27 er gode indikatorer på helsen i befolkningen. Den forventede levealderen har økt de siste tiårene. Forventet levealder var i 2017 84,3 år for kvinner og 80,9 år for menn. Forskjellen mellom kjønnene har minsket gradvis siden 1987. Da var forskjellen på 6,8 år, mens den i 2017 var 3,4 år. Ulikhetene i forventet levealder etter utdanning og inntekt har økt betydelig i Norge fra 2005–2015 (Kinge mfl. 2019). Studien gjelder 40-åringer. Blant menn kan de 1 prosent rikeste regne med å leve 14 år lenger enn de aller fattigste. Blant kvinner er forskjellen noe mindre, 8,4 års forskjell. Den 1 prosent fattigste gruppa menn har kortest forventet levealder på 70,6 år. Sykdommer som bidro mest til gapet i levealder, var dødsfall som følge av hjerte- og karsykdommer og kreft.

Psykiske lidelser er utbredt i den norske befolkningen (Reneflot mfl. 2018). De vanligste lidelsene blant voksne er angst, depresjon og lidelser på grunn av rusbruk. Det er ikke holdepunkter for å si at omfanget av psykiske lidelser øker blant voksne.

Utdanning, inntekt og bosted påvirker risikoen for å utvikle ulike krefttyper (Kreftregisteret 2019). Utdanning og inntekt har betydning for menns risiko for kreft. For kvinner påvirker utdanning, men i mindre grad inntekt, kreftrisikoen.

Gruppa av innvandrere er sammensatt, og helsen deres varierer mye mellom landgrupper. Innvandringsårsak og botid påvirker også helsen. Folkehelseinstituttet oppsummerer kunnskapen om innvandreres helse og peker på at innvandrere generelt er mindre syke og bruker helsetjenester i mindre grad enn befolkningen for øvrig.28 Dødeligheten blant personer med innvandrerbakgrunn er lavere enn i den øvrige befolkningen (Syse og Dzamarija 2016). Forskjellen blir mindre når botiden øker. Voksne innvandrere fra konflikt- og krigsområder, samt barn og voksne med flyktningbakgrunn, rapporterer selv om mer psykiske helseplager enn befolkningen for øvrig. Til tross for dette er innvandrere i mindre kontakt med helsetjenesten for sine psykiske plager enn det den øvrige befolkningen er (Reneflot mfl. 2018).

4.3.2 Sammenhengen mellom nærmiljø og helse

En studie gjennomført i Oslo sentrum så på forholdet mellom trekk ved nabolagene og beboernes selvrapporterte helse (Ihlebæk mfl. 2020). Trekkene ved boområdene som blir vurdert i denne sammenheng, er boligenes lokalisering, hvor tettbygd bebyggelsen er og avstanden til grøntområder. Tidligere studier har vist at det å bo i sentrale deler av Oslo har negative helseeffekter for beboerne. Studien fra 2020 viser imidlertid at det å bo tett på bysentrum gir bedre selvrapportert generell helse, men at det å bo i et tettbygd nabolag gir svakt motsatt effekt. Utover det dokumenterer studien at det i liten grad er sammenheng mellom trekk ved nabolag og helse. Den finner for eksempel ingen sammenheng mellom det å bo nær grøntområder og helse.

En annen studie viser at barn som bor nær grøntområder, er mer aktive, både sosialt og fysisk (Nordbø 2019). Studien tar for seg hvordan utformingen av nabolag påvirker norske åtteåringers helse og velvære. Tilgangen til parker og grøntområder som ligger mindre enn 800 meter fra hjemmet, øker sjansen for at barn er i minst 60 minutters daglig aktivitet. Barna deltar da mer i ulike typer aktiviteter og leker mer med jevnaldrende og venner.

Internasjonale undersøkelser tyder på at høyt støynivå og dårlig tilgang til rekreasjonsarealer i nærområdet kan virke negativt på beboeres helse, og at boligområder som legger til rette for fysisk aktivitet kan ha en positiv effekt på aktivitetsnivået (Bird mfl. 2018, Twohig-Bennett og Jones 2018). Det ser også ut til at kvaliteten på boliger og boområder kan påvirke den psykiske helsen, og at gode nabolagskvaliteter kan kompensere for negative effekter av dårlige boliger for den psykiske helsen (Jones-Rounds mfl. 2014). En del forskere peker samtidig på at mange studier ikke kan si noe om årsakssammenhenger og at det er behov for flere studier som kan analysere hvordan bolig- og nærmiljøkvaliteter virker på helse (Umblijs mfl. 2019, Bird mfl. 2018, Twohig-Bennett og Jones 2018).

4.3.3 Helse i utsatte byområder

Studier og stedsanalyser utvalget har gått gjennom, løfter i liten grad fram helse som et særskilt tema. Et generelt inntrykk er likevel at områdene har en del personer som har fysiske og psykiske helseutfordringer i tillegg til andre levekårsutfordringer, og deler av befolkningen er ensomme og opplever at de ikke hører til (Proba 2020, Andersen mfl. 2018a, Ruud mfl. 2018 og 2019). Ut fra kjent kunnskap om sosiale ulikheter i helse er dette også logisk. Studier indikerer at en relativt høy og økende andel beboere i noen bydeler sliter med psykisk uhelse (Proba 2020, Ruud mfl. 2018). Både voksne og barn har psykiske helseproblemer. Mange barn i områdene vokser opp med foreldre som sliter psykisk. Det gir også mange urolige barn.

Noen områder har dessuten mange rusmisbrukere og psykisk syke personer synlig i gatebildet. Det kan skyldes at det finnes mange aktivitets- og behandlingstilbud for disse gruppene i områdene, eller at det er mange kommunale boliger eller andre rimelige boliger der. Dette kan være en av årsakene til at barn og unge føler seg utrygge i nærmiljøet sitt eller på skoleveien (Brattbakk mfl. 2015 og 2017).

Det er store forskjeller i dødelighet mellom bydeler i Oslo (Elstad 2017). For menn og kvinner samlet er det sju års forskjell i forventet levealder mellom bydelene som skårer høyest og lavest. Tilsvarende geografiske forskjell i Bergen og Stavanger var under tre år og under ett års forskjell i Trondheim. Bydelsulikhetene i Oslo er større enn ulikheten mellom bydeler i både Stockholm og London. Mønstret har stort sett holdt seg stabilt de siste tiårene selv om innflyttingen har vært stor og utdannings- og yrkesstrukturen har endret seg (ibid.).

Levealderen har gått opp de siste årene, særlig for menn, og forskjellen i levealder mellom bydelene har gått noe ned. Men rangeringen mellom bydelene er den samme. Forventet levealder i Oslo er ikke spesielt høy. Mange store, norske bykommuner hadde høyere forventet levealder enn Oslo i perioden 2010–2014. Oslo ligger heller ikke særlig høyt sammenliknet med en del storbyer i andre «rike» land, for eksempel Stockholm, Sydney og Paris. De sosiale helseforskjellene i Oslo er særlig høye. Forskjellen i forventet levealder mellom dem med høy og lav utdanning var i perioden 2010–2014 omkring 8 år mot 6,5 i Bergen og Trondheim og 5 i Tromsø.

Forskjeller mellom bydelene forklares i stor grad av at det er forskjeller i sosioøkonomiske og sosiale forhold. Rundt 60 prosent av forskjellene kan forklares av slike forhold (Elstad 2017). Analyser av dødsfall i 2008–2011 viser at personer med innvandrerbakgrunn i Oslo har lavere dødelighet enn den øvrige befolkningen. Også bruken av helsetjenester er lavere. Det er variasjon etter landbakgrunn, men samlet sett bidrar innvandrere til lavere forskjeller i forventet levealder i byen. Uten innvandrere ville altså dødeligheten i Oslo vært høyere, levealderen lavere og forskjellen mellom bydelene større.

4.4 Valgdeltakelse og politisk representasjon

4.4.1 Valgdeltakelse i utsatte områder

Å stemme ved valg er et av de mest sentrale målene på politisk deltakelse. Det brukes som mål på integrering i samfunnet og tillit til det politiske systemet og til myndigheter sentralt og lokalt. Valgdeltakelse er også et mål for kollektiv handlekraft29, det vil si evnen befolkningen har til å organisere seg i sammenslutninger om et felles mål. I kommunestyre- og fylkestingsvalg har innvandrere som har vært registrert bosatt i Norge de siste tre årene før valgdagen, stemmerett.30 I stortingsvalg er det kun norske statsborgere som har stemmerett.

Valgdeltakelsen varierer med en rekke bakgrunnsfaktorer i befolkningen. Kvinner stemmer oftere enn menn ved valg, eldre oftere enn unge. Men førstegangsvelgere har høy valgdeltakelse. Innbyggere med høy utdanning og inntekt har høyere valgdeltakelse enn dem med lav utdanning og inntekt. De som er utenfor arbeidslivet, som lever av trygder og andre overføringer, stemmer sjeldnere enn de som er yrkesaktive. Det er også solid valgdeltakelse blant personer som har vært i arbeid, men som har pensjonert seg. Men valgdeltakelsen synker for eldre fra 80-årsalderen.31

Data på valgdeltakelse som utvalget har innhentet fra SSB, viser at det var relativt stor variasjon mellom analyseområdene i valget i 201932, se figur 4.9. Mellom de elleve kommunene som er analysert, var det 10 prosentpoeng forskjell i andelen som stemte. Oslo og de fire andre storbyene, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, har høyest valgdeltakelse (65–68 prosent), mens Ullensaker og Fredrikstad har lavest (57–58 prosent).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Valgdeltakelsen varierer mye mellom analyseområdene (Aarland og Brattbakk 2020). I områdene hvor færrest stemte, var det kun fem av ti som deltok i valget. I området med høyest valgdeltakelse stemte åtte av ti.

Analysene viser at jo høyere andel med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia mv., jo lavere valgdeltakelse. Er det en høyere andel innbyggere uten innvandrerbakgrunn, jo høyere valgdeltakelse. Også på områdenivå henger valgdeltakelsen sammen med sosioøkonomiske kjennetegn. Jo flere lavt utdannede i området, jo lavere var valgdeltakelsen i lokalvalget i 2019. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og valgdeltakelse var sterkere i valget i 2019 enn i 2015.

På områdenivå er det også en relativt klar sammenheng mellom valgdeltakelse og andel husholdninger hvor 50 prosent eller mer av inntekten kommer fra overføringer fra det offentlige. Jo flere som har minst halvparten av inntekten dekket av velferdsstaten, jo færre deltar i valg. Denne sammenhengen gjelder bare for den øvrige befolkningen. For innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre finner man ikke denne sammenhengen.

5 Bo- og nærmiljø

Bo- og nærmiljøet er dagliglivets arenaer. I nærmiljøet omgås folk, og innbyggerne deltar i aktiviteter, fritidstilbud og organisasjoner. Tilbud i og kvaliteter ved bo- og nærmiljøet påvirker oppvekstmiljøet for barn og unge og innbyggernes trivsel, tilhørighet og livskvalitet. Møteplasser og aktiviteter legger til rette for deltakelse og til å skape relasjoner mellom innbyggerne og til tilhørighet og samhold i lokalsamfunnene.

5.1 Bo- og nærmiljøkvaliteter

5.1.1 Utfordringer med bo- og nærmiljøkvaliteter

5.1.1.1 Sosiale forskjeller i bo- og nærmiljøkvaliteter

Boligstrukturen i Norge skiller seg fra strukturene i en rekke andre nordeuropeiske land ved at vi har en høy andel boligeiere og ikke har store områder med sosiale utleieboliger. Boligstandarden er generelt sett god. Men det er også folk som bor trangt og har problemer med blant annet støy, mangel på dagslys og fukt/råte. Andelen husstander med lav boligstandard er høyere blant leietakere enn blant boligeiere og høyere blant innvandrere enn i befolkningen som helhet. 2 prosent av boligeierne og 20 prosent av leietakerne bor trangt.33 Blant innvandrere fra Afrika, Asia mv. er det 23 prosent som gjør det. Det er også tydelige forskjeller på hvor mange som sliter med støy, mangel på dagslys, mangel på rekreasjonsområder og et trafikkfarlig nærmiljø (Revold 2018). Fra undersøkelser fra Oslo-området vet man at de fleste har tilgang til utendørs rekreasjonsområder som kan benyttes daglig, men at innvandrere og personer med lave inntekter likevel har dårligere tilgang til slike områder (Suárez mfl. 2020).

Flertallet av dem som bor dårlig i Norge i dag, klarer å få seg en bedre bosituasjon i løpet av få år. Dette gjelder særlig blant de yngre. Samtidig har en andel av befolkningen langvarige problemer med å skaffe seg en god bolig. Personer med lav utdanning og innvandrere fra Afrika, Asia mv. er særlig utsatte for langvarige boligproblemer (von Simpson og Umblijs 2019).

5.1.1.2 Kvalitetsutfordringer i nybygde boområder

Nybygging vil påvirke hvordan byene utvikler seg, og hvor attraktive boligområdene blir i framtiden. I de seneste tiårene har boligbyggingen endret seg. Der byene før bredte seg utover ved at det helst foregikk feltutbygging på ubebygd mark, skjer det nå i større grad en fortetting innenfor byggegrensen og ved at eiendommer som har vært brukt til andre formål, bygges om. Dette gjelder særlig i de store kommunene (Barlindhaug mfl. 2014).

En undersøkelse av 20 nye boligprosjekter i storbyene konkluderte med at kvaliteten på prosjektene var «god nok». Det var prosjekter med svake planløsninger og lite lys, men ingen prosjekter hadde bare dårlige løsninger. De fleste prosjektene hadde boliger av ulike størrelser. Utrederne mente at ingen av prosjektene kunne karakteriseres som godt integrert i omgivelsene. Prosjektene ble markedsført med urbane kvaliteter og nærhet til byen uten selv å tilføre urbane kvaliteter til området (Barlindhaug mfl. 2012). Uterom i nye boligprosjekter i norske storbyer er også undersøkt. Utrederne fant her både gode og dårlige kvaliteter i uterommene, men konkluderte med at mange byboligprosjekter hadde trange og dårlige uterom. De mente at dette særlig rammet barn og eldre siden de ofte oppholder seg i nærheten av boligen sin (Guttu og Schmidt 2008). I en undersøkelse blant barnefamilier som bor i nye boligprosjekter sentralt i Oslo, mente om lag halvparten at boligene var bygd for tett og hadde for mye innsyn. 40 prosent mente boligprosjektene hadde for lite grøntområder. I tillegg mente om lag en tredjedel at de hadde for lite lekeareal (Barlindhaug mfl. 2019).

5.1.2 Bomiljøkvaliteter i utsatte områder

Boligene og boområdene i levekårsutsatte byområder er ikke like. Det er en tendens til at opphoping av levekårsproblemer skjer i sentralt beliggende gamle arbeiderbydeler eller i blokkområder fra etterkrigstiden, men funnene er ikke entydige. Også andre byområder kan være levekårsutsatte, og de utsatte områdene består av ulike boligtyper, både blokker, rekkehus og eneboliger (Aarland og Brattbakk 2020).

De norske drabantbyene byr ellers på en større miks av boligtyper enn drabantbyer i en del andre europeiske land. De er også mindre fysisk atskilt fra andre boligområder ved at de er lokalisert i eller tett inntil eksisterende rekkehus- og eneboligområder (Hansen og Brattbakk 2005). Drabantbyer har for øvrig blitt kritisert for måten de er utformet på, blant annet på grunn av mye blokkbebyggelse. Et boligområde kan likevel være attraktivt for dem som bor der. Beboere i drabantbyer gir uttrykk for at nærområdet deres er godt planlagt og at de har gode hjem, selv om slike boligområder blir kritisert av fagpersoner (Rørtveit 2015).

Oslo har flere drabantbyer enn de andre norske byene og har flere utsatte områder som hovedsakelig består av blokkbebyggelse.34 Samtidig er det stor variasjon også i Oslo. I 17 av 51 analyseområder i Oslo er over 90 prosent av boligene i blokk, se figur 5.1. I utsatte områder i andre norske byer dominerer småhus og eneboliger ofte bebyggelsen, se figur 5.2. 36 av 48 analyseområder i de 10 andre analyserte byene bor flere i småhus og eneboliger enn i blokk, og det samme gjelder for 9 analyseområder i Oslo (Aarland og Brattbakk 2020).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Det er få områder i Norge som preges av gjennomgående dårlig boligstandard. Det er heller ikke noen entydig kopling mellom områder med levekårsproblemer og dårlig boligstandard. Stedsanalyser og andre lokale rapporter viser at områder med opphoping av levekårsproblemer kan være velholdte og velplanlagt, med god tilgang til møteplasser, grøntområder, kollektivtilbud og butikker (Hansen og Brattbakk 2005, Ruud og Vestby 2017a, Andersen mfl. 2018). Det er likevel en del boligområder med konsentrasjon av levekårsproblemer som har utfordringer som lav boligstandard, manglende vedlikehold, mange små boliger, dårlig tilgang til grøntområder og nærhet til hovedveier. I enkelte områder er levekårsutfordringene konsentrert i små boligområder eller enkeltblokker.

Det er blant annet eksempler på at levekårsproblemer har bygd seg opp i boligkomplekser med en høy andel privat eller kommunal utleie. Mange drabantbyområder er bygd ut som borettslag, men i en del av dem er det også en betydelig andel selveierboliger. Boliger som er organisert som sameier, eller enkeltstående selveierboliger, er enklere å leie ut enn borettslagsboliger. Noen sameier får en høy andel utleieboliger og har mange leietakere med få valgmuligheter på boligmarkedet. En del leietakere flytter ofte, og familier med lav inntekt flytter oftere enn andre familier. Enkelte stedsanalyser tyder på at flyttehyppigheten er høy i en del områder hvor mange leier bolig og har lav inntekt (Johannesen og Kvinge 2011, Gabrielsen 2014, Ruud og Vestby 2017a, Ruud og Vestby 2017b, Bydel Bjerke 2017, Proba 2020).

I noen områder har det også vært rapportert om en økende tendens til at boenheter i sameier deles opp i flere hybler, og at dette gjøres i et så stort omfang at det har negative effekter på bomiljøet. Tilsvarende gjelder også i enkelte områder med småhus. Beboere forteller at det fører til at eiendommer forfaller, at det blir mer trafikk og parkeringsproblemer, og at det følger en utrygghet med all inn- og utflyttingen. Brannsikkerhet kan også være en utfordring (Andersen mfl. 2018b, Ruud 2019a, Oslo kommune 201935, Proba 2020).

Selv om norske boliger generelt er velholdte, er det også enkelte boliger eller boområder som bærer preg av manglende vedlikehold. Spesielt ser dette ut til å være en utfordring i områder hvor mange leier bolig og har lav inntekt. Forskjellsbehandling og seleksjon på leiemarkedet kan gjøre det vanskelig for en del leietakere å skaffe en god bolig (Søholt og Astrup 2009, Røed Larsen og Sommervoll 2011, Borsch mfl. 2015). Det kan gi en uheldig form for dynamikk: Leietakere ser seg nødt til å godta dårlige boliger fordi de har få valg, og utleiere kan på sin side utnytte situasjonen ved å tilby dårlige boliger.

I en del tilfeller har trolig utleiere mindre interesse av å vedlikeholde boligene enn de som bor i egen eid bolig. Samtidig er det også eksempler på at områder hvor folk bor i egen bolig, preges av manglende vedlikehold. Det kan blant annet skyldes at folk med lave inntekter har kjøpt rimelige boliger med oppussingsbehov, men ikke hatt råd til å pusse opp (Proba 2020).

Det er også enkelte rapporter om at private uteområder som tilhører borettslag og sameier, er lite vedlikeholdt eller oppgradert. Blant annet er det eksempler på at det ikke er lagt til rette for fritidsbruk i uteområdene, som i stedet er fylt med parkeringsplasser (Bergen kommune 2017). Det er et kjent fenomen fra andre land at det ikke alltid er planlagt slik at uteområdene rundt boligblokker inviterer til bruk. Det kan også være uklare grenser mellom private og offentlige utearealer, eller uklart hvem som kan bruke utearealene. Det kan svekke beboernes vilje til å ta ansvar for fellesarealer (Bolt 2018, Bech-Danielsen og Mechlenborg 2017).

5.1.3 Tilbud, kvaliteter og opplevelse av nærmiljø

Tilgangen til gode møteplasser, rekreasjons- og grøntområder og urørt natur varierer. Mange områder er planlagt med god tilgang til møteplasser og friområder. Her er folk fornøyde med tilbudet av møteplasser og treffsteder. I andre områder rapporterer beboere om mangel på møteplasser eller lite vedlikeholdte uteområder (Andersen mfl. 2018a og b, Proba 2020, Rambøll 2018, Ruud mfl. 2018 og 2019a). Data fra analyseområdene viser de store forskjellene når det gjelder rekreasjonsområder i ulike utsatte områder, se figur 5.3. I om lag en fjerdedel av analyseområdene har 30 prosent eller færre beboere trygg tilgang til rekreasjonsområder. Samtidig er det flere analyseområder hvor alle har trygg tilgang til rekreasjonsområder – i nesten en tredjedel av områdene gjelder dette 70 prosent eller flere av beboerne. Til sammenlikning har 50–60 prosent av beboerne trygg tilgang til rekreasjonsområder i de fleste av de analyserte kommunene (Aarland og Brattbakk 2020).

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Det er ulik kvalitet på rekreasjonsområdene og kan være behov for ulike tilbud. Intervjuede beboere ser blant annet behov for flere aktivitetstilbud til barn og unge og flere og bedre lekeplasser som gir barn anledning til å utfolde seg. De mener videre det er behov for steder hvor ungdom kan være, møteplasser for eldre og møteplasser hvor lokalbefolkningen treffes på tvers av alder og andre skillelinjer (Proba 2020). I drabantbyer er de voksne oftere mindre fornøyde med tilbudet av møteplasser og treffsteder, mens man er mer fornøyd med tilbudet til barn og unge (Proba 2002, Rambøll 2018, Ruud og Vestby 2017a og b).

Andre steder er det infrastrukturen som er problemet. Noen av områdene har en ugunstig nærhet til hovedveier. Det gir støy og forurensning, gjør områdene mer usikre for barn og skaper barrierer mellom boligområder (Ruud mfl. 2016, Bydel Bjerke 2017, Ruud og Vestby 2017b, Proba 2020). Utfordringer med støy gjelder særlig for enkelte områder i Oslo. I gjennomsnitt er 45 prosent av Oslos befolkning utsatt for høy trafikkstøy.36 I åtte analyseområder i Oslo er over 60 prosent av beboerne utsatt for høy trafikkstøy, og flere av områdene som er mest utsatt for støy, ligger ikke i de sentrale bystrøkene. I de andre byene er dette i mindre grad en utfordring, men flere byer har analyseområder hvor over halvparten av beboerne er utsatt for høy trafikkstøy (Aarland og Brattbakk 2020).

Enkelte stedsanalyser har rapportert om relativt store offentlige arealer, i tillegg til offentlig eide bygninger, som ikke er utnyttet godt og heller ikke godt vedlikeholdt (Ruud og Vestby 2017a, Rambøll 2018). Hvis kommunen tar vare på og vedlikeholder områdene sine, kan det gjøre at beboere i større grad opplever at de blir sett, og at kommunen satser på området (Proba 2020).

Hvor godt de lokale butikksentrene fungerer, varierer også sterkt mellom ulike boligområder. Mange av drabantbyområdene ble planlagt med egne lokale butikksentre, men sentrenes utvikling har gått i ulike retninger. Enkelte sentre har utvidet og blitt større regionale sentre, mens andre sliter med å fylle lokalene (Gabrielsen 2014, Ruud og Vestby 2017a). En del sentre kan karakteriseres som slitne og er i liten grad blitt vedlikeholdt og oppgradert, men noen av dem blir likevel aktivt brukt av lokalsamfunnet, selv om de altså trenger rehabilitering (Andersen mfl. 2018). I enkelte tilfeller blir det også rettet kritikk mot at sentre er innadvendte ved at de har møteplasser på innelukkede torg, og i liten grad inviterer til aktivitet på gater og plasser på utsiden av sentrene (Rambøll 2018, Ruud mfl. 2019a). Det kan være ønskelig å bidra til mer aktivitet ute i gatene blant annet for å forebygge kriminalitet (Marcus 2007).

5.1.4 Fritidstilbud for barn og unge i utsatte byområder

I drabantbyområder og områder i ytre by er hovedinntrykket at de fleste stedene har et relativt bredt og variert fritidstilbud for barn. Tilbudene til ungdom er det ofte ikke like mange av, selv om det mange steder er fritidsklubber og/eller ungdomsklubber (Andersen mfl. 2018a, Enjolras mfl. 2012, Proba 2020, Rambøll 2018, Ruud og Vestby 2017a, Ruud og Vestby 2017b, Skogheim mfl. 2019). I indre byområder er det gjerne mer tettbygd. Følgelig er det færre friarealer og andre uteområder. Lokaler og haller for organiserte fritidstilbud er det også færre av. Slik blir det ofte for få aktivitetstilbud til barn og unge (Brattbakk mfl. 2015, Brattbakk 2016, Brattbakk mfl. 2017, Proba 2020). Mange av tilbudene og aktivitetene for barn og unge i utsatte byområder kjennetegnes av å være lavterskeltilbud. Noen steder rapporteres det at det ikke er mangel på tilbud som er en utfordring, men at de tilbudene som er, brukes for lite.

NOVA har på vegne av utvalget undersøkt hvor fornøyde barn og unge er med nærmiljøet (Andersen og Bakken 2020). Forskerne finner markante forskjeller. Det er tydelig færre som er fornøyde i utsatte områder: Elever fra skoler i utsatte områder er noe mindre fornøyde med idrettsanlegg, kultur- og kollektivtilbudet sammenliknet med elever fra andre skoler. Når de blir spurt om lokaler til å treffe andre unge på fritiden, er det motsatt. Dette mønstret skyldes i hovedsak at Oslo skiller seg ut. Blant elevene på ungdomsskolen fra Oslo finner forskerne større forskjeller enn i de øvrige byene. Og i noen tilfeller, som i Fredrikstad og Kristiansand, er det for eksempel elevene fra skoler i utsatte områder som er mest fornøyde med kulturtilbudet. Blant elever på videregående i Oslo finner forskerne et liknende mønster som for ungdomsskolen generelt, bare at forskjellene er mer markante. De som bor i delbydeler med utsatte områder, er mer fornøyde med lokaler for å møte andre, men sjeldnere fornøyde med idrettsanleggene og kulturtilbudet, sammenliknet med dem som bor i delbydeler uten utsatte områder.

5.1.5 Sosiale relasjoner i utsatte områder

Sosiale bånd handler om de private båndene mellom mennesker, men også om relasjonene som binder sammen innbyggerne i et samfunn, også de som ikke kjenner hverandre. Sosiale relasjoner er viktige for å forstå betingelser for samarbeid i nabolag og mindre geografiske områder. Innbyggere som trives på stedet de bor, oppsøker trolig naboer og arenaer i lokalmiljøet. Dette vil igjen påvirke den sosiale kohesjonen – «limet» – i et område (Christensen mfl. 2019b).

I utsatte områder er det ofte færre som er aktive i nærmiljøet, og det kan være vanskelig å rekruttere folk til verv og frivillig innsats. Noen steder blir det de samme som stiller opp hver gang (Proba 2020, Ruud mfl. 2019a, Skogheim mfl. 2019, Ødegård 2011). Ekstra utfordringer for lokalmiljøet kan det bli i områder med mye inn- og utflytting. Enkelte opplever at det er vanskeligere å danne lokale nettverk og få i gang lokale aktiviteter i områder med høy flyttehyppighet (Gabrielsen 2014, Grødem og Sandbæk 2013, Proba 2020, Ruud og Vestby 2017b).

I noen av områdene er det observert at ulike innvandrergrupper og øvrige innbyggere har nettverkene sine side om side, men at de i liten grad samhandler på tvers (Andersen mfl. 2018b, Ruud mfl. 2019a). Men det er også observert at brobyggende relasjoner eksisterer (Ruud mfl. 2019a).

Det er også eksempler på at mangfold framheves som særlig positivt og en plussfaktor for barns oppvekst (Paulsen mfl. 2012, Proba 2020). Informanter trekker fram at barna har godt av å vokse opp med barn med ulik bakgrunn.

5.2 Trivsel og trygghet

Gode nærmiljøer kan karakteriseres ved at de som bor der, opplever trivsel, trygghet, tilhørighet, deltakelse og gode sosiale relasjoner (Proba 2020). For å trives og ha det bra er det viktig med sosial kontakt i form av familie- og vennenettverk. Også forhold og kjennetegn ved området man bor i, kan påvirke den enkeltes trivsel. Å føle seg trygg er viktig for å føle seg hjemme i området der man bor (Christensen mfl. 2019b).

5.2.1 Trivsel, livskvalitet og trygghet

Livskvalitet og trivsel handler både om de materielle levekårene og hvordan livet oppleves, og omfatter dermed både objektive og subjektive sider ved livet.37 For den enkelte er livskvalitet en subjektiv opplevelse av det livet man lever, og vil være påvirket av hvor godt man trives, og av hvor fornøyd man er med livet sitt. Livskvalitet vil også være knyttet til følelsen av å være nyttig og til opplevelsen av mestring og mening (Bakken 2020). Den objektive livskvaliteten handler om hvor god livssituasjon man har. Det kan dreie seg om helsetilstand, funksjonsevne og materielle levekår.38

I en undersøkelse om livskvalitet i Norge svarer de fleste at de er tilfredse med livet. 26 prosent av befolkningen oppgir at de har høy tilfredshet med livet (svarer 9 eller 10 på en skala fra 0 til 10), mens 22 prosent svarer at de har lav tilfredshet med livet (svarer mellom 0 og 5 på skalaen). Personer med lavere utdanning og lavere inntekt er mindre tilfredse enn de med høyere utdanning og inntekt. De yngre er mindre tilfredse enn eldre. Folks livskvalitet varierer etter livssituasjonen. Personer som er arbeidsledige, har lav inntekt og utdanning, er uføre eller har helseutfordringer, er mindre tilfredse. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre skårer dårligere på mange av indikatorene for livskvalitet (Støren mfl. 2020).

Trygghet og utrygghet er langt på vei personavhengig (Aas mfl. 2010). Det som kan gjøre noen utrygge, påvirker i liten grad andre. Faktorer som kan virke inn på i hvilken grad man opplever seg som utrygg og håndterer utrygghet, er personlighet, kjønn, alder, sosioøkonomisk status, oppveksterfaringer og eventuelle erfaringer som å ha vært offer for vold eller kriminalitet.

Om man opplever området man bor i som trygt, avhenger imidlertid av flere forhold. Det kan handle om beboernes normer og verdier, beboernes livssituasjon og om det er sosialt samhold og tillit mellom beboerne. Det kan også handle om fysiske forhold som manglende renhold og vedlikehold. For eksempel kan knuste vinduer, søppel i gatene og graffiti få beboere til å føle seg utrygge. Overgrodde og uoversiktlige områder og dårlig belysning kan også gjøre at beboere føler seg utrygge. Andre faktorer som påvirker, er områdets rykte eller omdømme, bildet mediene presenterer av området, eller at beboere mangler kunnskap, for eksempel om hverandres måter å leve på (Christensen mfl. 2019b).

Studier fra utsatte områder i Danmark viser at beboere som er utrygge og ikke trives, kan slite med å mestre helt grunnleggende deler av hverdagen, at hverdagen ikke er forutsigbar, at de ikke har tilstrekkelig økonomisk sikkerhet, og at de ikke forstår hvordan samfunnet fungerer (Christensen mfl. 2019b). Dette er en form for en allerede iboende utrygghet og mistrivsel som har med det enkelte menneskets forutsetninger og erfaringer å gjøre. Den kommer til uttrykk gjennom at folk opplever at livskvaliteten deres ikke er god nok, at de ikke er fornøyde med området de bor i, eller at de mangler evnen til å mobilisere ressurser til å skape positive forandringer i eget liv (ibid.).

Der det råder en generalisert utrygghet og mistrivsel, er den mer et resultat av erfaringer med for eksempel normbrytende atferd, salg av narkotika, hærverk i områdene eller mørke og uoversiktlige uteområder. Opplevelsene kan være historiske eller opplevd nylig. Hvis et område har en historie med stort omfang av normbrytende atferd og det oppstår en ny hendelse, kan det aktivere beboernes utrygghet og mistrivsel (Christensen mfl. 2019b).

Det å føle seg trygg og ha frihet til å bevege seg ute er viktige kvaliteter i et boområde og kan være en forutsetning for å oppleve de andre kvalitetene i området (Paulsen mfl. 2012). Trygghet i et bomiljø kan også påvirkes av nabolaget. Barns bevegelsesfrihet vil påvirkes av om de selv føler seg trygge, men også av om foreldrene opplever boområdet som trygt. Foreldrenes trygghet kan påvirkes av for eksempel hvor mange voksne som oppholder seg ute i nærområdet, og om de ivaretar barna. Foreldres oppfatning av og tillit til naboer påvirker barnas bevegelsesfrihet.

5.2.2 Beboernes trivsel og trygghet i utsatte områder

Mange av innbyggerne i utsatte områder trives og synes at stedet er et godt sted å bo. Flere steder framheves det at bomiljøet er godt, og at folk trives med naboene. Noen steder beskrives relativt tette bomiljøer der naboene kjenner hverandre, folk hilser på dem de treffer og folk møtes og hjelper hverandre med små oppgaver. Folk sier at de har tillit til at naboene vil hjelpe barna deres i uteområdene dersom det skulle være behov for det. Det fortelles om samhold og fellesskap og nærhet til familie og venner. En del har sterk tilhørighet til stedet der de bor. Det store flertallet av beboere føler seg trygge (Jonvik mfl. 2018, Paulsen mfl. 2012, Proba 2020, Rambøll 2018, Rørtveit 2015).

Selv om mange trives og det store flertallet av beboerne føler seg trygge, er trivselen og den opplevde tryggheten blant innbyggere i utsatte områder likevel litt lavere enn i andre deler av byene. I tillegg er færre fornøyde med nærmiljøet. Noen forteller at de ikke kjenner noen i blokka der de bor, og at de ikke vet hvem naboene er. Færre mener at områdene er gode steder å vokse opp på (Proba 2020, Ruud mfl. 2019a).

Utviklingen over tid varierer noe. Noen steder har man sett at tryggheten generelt har økt de siste årene (Ruud og Vestby 2017b, Ruud mfl. 2016). Men svarene er ikke entydige. På den ene siden er det færre som melder at de aldri føler seg utrygge. På den andre siden er det flere som sjelden føler seg utrygge, og færre som ofte føler seg utrygge (Ruud mfl. 2016).

Når beboere rapporterer at de føler seg utrygge, gjelder det ofte konkrete områder, for eksempel områder uten belysning og områder med mange kommunale boliger (Proba 2020, Ruud mfl. 2016, Ruud mfl. 2019a). Det kan gjelde bomiljøer der det bor mange personer med alvorlige rus- og psykiatriproblemer. Enkelte beboere har uforutsigbar atferd og oppleves som truende og skremmende.

I enkelte utsatte områder er det noen færre som opplever stedet som et godt oppvekststed for barn (Andersen mfl. 2018a, Proba 2020). De bekymringene som beboere forteller om, gjelder barns oppvekstvilkår eller frykt for at de skal havne i dårlige miljøer (Andersen mfl. 2018b, Proba 2020, Rambøll 2018, Ruud mfl. 2018). Flere steder oppgis nærmiljøet som svært godt for yngre barn, men foreldre er mer skeptiske eller usikre med tanke på hvordan eldre barn og ungdom vil påvirkes av ungdomsmiljøet.

Et generelt trekk er at de som bor i utsatte områder, mener områdene har et ufortjent dårlig rykte. De kjenner seg ikke igjen i omtalen i mediene og opplever at området bare blir omtalt når det er noe negativt som skjer. Noen steder mener beboerne at det dårlige omdømmet er koplet til tidligere tider, og at det ikke lenger reflekterer situasjonen i områdene (Andersen mfl. 2018b, Brattbakk mfl. 2017, Paulsen mfl. 2012, Proba 2020, Rambøll 2018).

5.2.3 Barn og unges trivsel

Mange barn og unge opplever stedet de bor på som et godt sted å vokse opp. Slik er det også i utsatte områder (Brattbakk mfl. 2015, Jonvik mfl. 2018, Rambøll 2018). Samholdet og miljøet er bra. Ungdommer forteller at de synes mangfoldet er noe av det beste ved stedet de bor. Å vokse opp i et miljø der folk har ulik bakgrunn bidrar til å skape forståelse for andre mennesker (Andersen mfl. 2018a og 2018b, Rambøll 2018, Ruud mfl. 2018). Andre steder opplever de stedet som fint (Jonvik mfl. 2018) eller som et sted der de ikke vil forandre på noe (Brattbakk mfl. 2015).

Barn og unge i utsatte områder kan fortelle at de i all hovedsak føler seg trygge i nærområdet sitt og i de nærområdene hvor de ferdes (Paulsen mfl. 2012, Proba 2020, Rambøll 2018). Men i de utsatte områdene er det noen flere barn og unge som føler seg utrygge der de bor. Forskjellen mellom gruppene øker fra barneskolealder til videregående. For elever på videregående skole i Oslo er det klart færre i utsatte områder sammenliknet med unge i andre områder av byen som kjenner seg trygge når de ferdes ute om kvelden (Andersen og Bakken 2020).

6 Barn, unge og oppvekst

I Norge har de aller fleste barn en god og trygg oppvekst, uavhengig av hvor de bor. Hvordan familien har det sosialt og økonomisk betyr aller mest for barns oppvekstvilkår. Barn trenger gode oppvekstvilkår både for å oppleve en god og trygg barndom og for senere å bli voksne som deltar i samfunnet og har et godt liv. Stedet hvor barn vokser opp, kan bety noe for livet deres her og nå og hvilke muligheter og hvilke livssjanser de får på lengre sikt.

6.1 Betydningen av foreldre og familie

Familien, og særlig foreldrene, er de viktigste omsorgsgiverne i et barns liv. Familiene er de beste til å ivareta følelsesmessige behov samt utvikle barn og unges ferdigheter i å bygge relasjoner. Foreldrene spiller en særegen rolle i barnas liv. Det er deres ansvar å skape en trygg ramme for barnas oppvekst. Trygge foreldre gir trygge barn og skaper tilhørighet.

6.1.1 Foreldrerollen

Baumrind (1967) skiller mellom tre foreldrestiler: den autoritære, den ettergivende og den autoritative. I en autoritær foreldrestil vet foreldrene best. Barn må innrette seg etter definerte regler og grenser, og brudd på reglene fører til straff. I den ettergivende foreldrestilen setter ikke foreldrene tydelige grenser eller forsøker å forme barnet. I den autoritative foreldrestilen setter foreldrene både tydelige grenser og gir grenseløst med kjærlighet. Det er en foreldrestil der forelderen har kontroll og makt, men dette kombineres med varme og dialog.

I skandinavisk sammenheng er det gjerne den autoritative foreldrestilen som beskrives som den ideelle (Smette og Rosten 2019). En autoritær foreldrestil kjennetegnes av foreldreidealer der foreldre ses som overordnet barn i et hierarki, og der barn forventes å være lydige. Den autoritære foreldrestilen koples gjerne til kollektivistiske sosialiserings- og familieformer med tydelige kjønns- og aldershierarkier (Bredal 2006, referert i Smette og Rosten 2019).

Det er høye krav til foreldre om at de skal engasjere seg i barnas liv også utenfor familien (Thoresen 2019). De skal følge opp og være engasjert i barnas skolehverdag og fritid. Noen vil hevde at de høye kravene som stilles til foreldre, også vil kunne forsterke de sosiale ulikhetene som allerede finnes for barn på ulike arenaer (Øia 2013).

Å være foreldre i et land man selv ikke har vokst opp i, kan være utfordrende. Mange innvandrede foreldre opplever en grunnleggende usikkerhet i møte med det norske samfunnet (Friberg og Bjørnset 2019). De har selv gjerne vokst opp i et samfunn der eldre har makt og autoritet, mens de som ungdommer måtte adlyde. Nå skal de oppdra barn i et samfunn som dyrker ungdommen og deres frihet og selvrealisering. Som foreldre er de forventet både å ta ansvar og å hjelpe barna sine fram. Der de selv vokste opp, er ofte oppdragelse ansett å være et kollektivt anliggende. Mange føler seg derfor alene og savner et større kollektiv å støtte seg på.

Nabolag og nærmiljøer er viktige i barn og unges oppvekst, men er også viktige arenaer for foreldre (Smette og Rosten 2019). For foreldre som er født i et annet land, handler det å bli en del av det norske samfunnet mye om å bli en del av lokalsamfunnet sitt. Foreldrerollen beskrives ofte med utgangspunkt i den daglige oppfølgingen av barnas aktiviteter i nærmiljøet. Gjennom skolen knyttes kontakter som skal til for å oppleve tilhørighet lokalt og til et større fellesskap som foreldre.

Mange foreldre inngår i gjensidig forpliktende, lokalt forankrede foreldrefellesskap som orienterer seg rundt barna og deres oppvekstsituasjon (ibid.). Innenfor fellesskapene utveksles det gjensidig omsorg, praktisk hjelp og moralsk støtte i hverdagen. Her diskuteres også barneoppdragelse, for eksempel hva som er fornuftige innetider, og hva slags aktiviteter som anses som passende eller upassende for barna. Det kan trygge foreldrene i foreldrerollen.

De fleste foreldre mestrer rollen sin på en tilfredsstillende måte, uansett hvilken familiekonstellasjon de lever i, og uavhengig av hvilken bakgrunn de har. Den nasjonale Ungdata-undersøkelsen viser at nærmere 84 prosent av ungdommene er fornøyde med foreldrene sine, og så mange som 94 prosent opplever at foreldrene er svært interessert i livet deres (Bakken 2020). De fleste opplever at foreldrene har oversikt over hvor ungdommene befinner seg i hverdagen, og hvem de er sammen med. Det er lite som tyder på at dette har endret seg vesentlig de siste ti årene. Det ser heller ikke ut til å være store forskjeller mellom jenter og gutter eller mellom ungdom i ulike aldre.

Noen foreldre har problemer som kan få alvorlige konsekvenser for barna. Foreldre som har alvorlige psykiske lidelser, eller som misbruker rusmidler, gjør barna ekstra utsatte (Hughes mfl. 2016). Andre alvorlige risikofaktorer er når barna opplever vold, misbruk og et høyt konfliktnivå i familien.

6.1.2 Foreldrerollen og sosial kontroll

Begrepet «sosial kontroll» brukes for å beskrive de prosessene som får medlemmene av et samfunn til å innrette seg etter bestemte normer for «normal oppførsel» (Nils 1975, Ugelvik 2019, referert i Smette og Rosten 2019). Som foreldre utøver man sosial kontroll overfor barna sine. Samtidig blir man som forelder selv utsatt for omfattende sosial kontroll av måten man fyller foreldrerollen på. Kontrollen kommer fra ulike kanter samtidig, utøves direkte og indirekte og gjennom både formelle og uformelle kanaler.

Å utøve og bli utsatt for sosial kontroll handler i bunn og grunn om å tilpasse seg gjensidig (Smette og Rosten 2019). Sosial kontroll kan oppleves som noe positivt, som når man får skryt og anerkjennelse for å gjøre det omgivelsene mener er det rette. Personer med innvandrerbakgrunn kan imidlertid bli utsatt for motstridende sosial kontroll. Den kommer fra flere hold, både fra majoritetssamfunnet og fra egen minoritetsgruppe.

Noen unge i Norge er utsatt for negativ sosial kontroll i oppveksten. Negativ sosial kontroll er ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.39

Dette kan gjelde unge fra ulike miljøer, for eksempel ulike lukkede trossamfunn.

Tidligere forskning viser at det at barn av innvandrere gjør det godt i utdanningssystemet, kan ha sammenheng med kulturell orientering og streng familiekultur (Reisel mfl. 2018, referert i Strand og Kindt 2019). Barna, særlig jentene, gjør i større grad det foreldrene ber om. De er mer hjemme og bruker mer tid på skolearbeid. Sosial kontroll og strenge familierestriksjoner kan også gjøre at barna i liten grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter (Friberg og Bjørnset 2019, Strand og Kindt 2019).

Det er lite forskning på omfanget av negativ sosial kontroll og annen tvang som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det er mest kjent at jenter med innvandrerbakgrunn er utsatt, men også gutter og voksne kvinner og menn kan være det. Konsekvensene for dem som blir utsatt, kan være store, blant annet psykiske helseproblemer og traumer (Justis- og beredskapsdepartementet 2017).

Friberg og Bjørnset (2019) presenterer et bredt og generelt perspektiv på foreldreskap og sosial kontroll blant innvandrere fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. Selv om disse foreldregruppene har langt mer konservative holdninger i spørsmål om kjønn, seksualitet og relasjoner enn den øvrige befolkningen, rapporterer bare et lite mindretall av ungdommene om alvorlige foreldrerestriksjoner som at de sjelden får være sammen med venner eller med det motsatte kjønn. Reaksjonene overfor ungdommene er tett knyttet til familiens kulturelle og religiøse verdiorientering, men også til sosioøkonomiske forhold. Foreldrene selv føler seg grunnleggende usikre i møtet med det norske samfunnet og dets syn på oppdragelse. Individualisme og liberale holdninger til for eksempel rus og seksualitet kan virke truende. En del foreldre opplever at deres religion, identitet og kultur er under press. For de unge kan det oppleves som å stå mellom barken og veden. Konflikten mellom ulike former for sosial organisering kan for mange foreldre være internalisert som en personlig, indre verdi- og lojalitetskonflikt. Analysene viser imidlertid en sosial endring i retning av færre foreldrerestriksjoner og mer liberale familiepraksiser. Endringene henger i stor grad sammen med sosioøkonomisk integrering. Videre ser lengre botid ut til å peke i retning av mer grunnleggende kulturelle endringer (Friberg og Bjørnset 2019).

6.1.3 Foreldreskap i utsatte områder

Det ser ut til å være få forskjeller mellom barn i ulike typer områder i barne- og ungdomsskolealder når det gjelder relasjoner til foreldre (Andersen og Bakken 2020). I videregående er det en viss forskjell. Blant elever i videregående rapporterer færre elever i utsatte områder enn i andre områder at foreldrene har god oversikt over venner og fritid (4 prosentpoeng). Videre er det noen færre enn i andre områder som er fornøyde med foreldrene (6 prosentpoeng).

I studier kommer det fram at mange barnefamilier i utsatte områder strever i hverdagen. Utfordringene påvirker trivsel og kan også påvirke omsorgsrollen og relasjonen mellom foreldre og barn (Ruud mfl. 2018).

Det kan være store forventninger til det å være foreldre i Norge (Ruud mfl. 2019a). De skal følge opp både lek, læring og oppdragelse. I andre deler av verden skjer lek og læring hovedsakelig utenfor hjemmet, mens hjemmet har ansvaret for å oppdra barna. Ikke alle forstår foreldrerollen slik den praktiseres her. Dette er noe tjenestene i ulike områder er særlig oppmerksomme på, og det tilbys i noen sammenhenger kurs om det å være foreldre og hva som forventes (Ruud mfl. 2019a).

Opphoping av sosiale utfordringer og fattigdomsproblematikk i nabolaget kan bidra til at foreldre med innvandrerbakgrunn bekymrer seg for barnas oppvekstsituasjon (Smette og Rosten 2019). Særlig bekymrer de seg for om de lokale skolene er gode nok (Kindt 2012). Samtidig er det eksempler på at foreldre trekker fram skolen som en svært positiv institusjon og det som blir familiens anker i et utsatt nabolag (Smette og Rosten 2019).

6.1.4 Sosial kontroll i utsatte områder

I tillegg til den sosiale kontrollen som skjer i relasjonen til dem man omgås i det daglige, foregår sosial kontroll i møte med personer man står i løsere relasjoner til (Smette og Rosten 2019). Det kan være et hevet øyenbryn fra en irritert medpassasjer på bussen eller som et velment råd om barneoppdragelse fra en ansatt på helsestasjonen. De verdier og idealer som ligger til grunn for hva som er rett handlemåte, er imidlertid ikke alltid de samme mellom partene som møtes.

Det ser ut til å finnes lite kunnskap om sosial kontroll i utsatte byområder, både om omfanget og om hvordan slik kontroll rammer individer og lokalsamfunn. Få stedsanalyser belyser sosial kontroll som fenomen, selv om noen av dem viser til at det eksisterer. I enkelte av studiene har ungdommer, særlig jenter, fortalt at de opplever sosial kontroll. De forteller for eksempel at de opplever et press om hvilke klær de skal ha på seg, eller hvordan de skal oppføre seg ut fra enkelte religiøse og kulturelle normer, helt uavhengig av hvilken kultur eller religion de selv er en del av. Noen opplever press fra egen familie, mens andre opplever å få uønsket negativ oppmerksomhet fra andre ungdommer, enten fra gutter eller fra andre jenter hvis de for eksempel går kledd på en spesiell måte. Noen informanter forteller om ekstrem sosial kontroll der jenter i alle aldre ikke får gå ut av huset etter skoletid fordi de har mange plikter hjemme (Andersen mfl. 2018b, Rambøll 2018).

Også blant personer i tjenesteapparatet nevnes temaet. En representant fra politiet forteller at politiet av og til får høre triste historier om sosial kontroll av ungdommer (Andersen mfl. 2018a). En kilde i barnevernet sier at de ser en generell økning i vold i nære relasjoner, men også i æresrelatert vold. Barn og unge blir holdt under streng kontroll og får liten frihet hjemme (Brattbakk mfl. 2017). Det er også vist til at enkelte barn er blitt sendt til foreldrenes opprinnelsesland mot sin vilje (Brattbakk mfl. 2017).

En rapport fra Oslo politidistrikt viser til at politifolk møter tilfeller der eldre familiemedlemmer holder oppsyn med småsøsken og søskenbarn og krever at de følger strenge normer om for eksempel seksualitet og kropp. Politiet mangler undersøkelser som systematisk ser på sammenhengen mellom sosial kontroll og lovbrudd som vold og tvang, men det regnes å være store mørketall på området. Problemene er ikke koblet til konkrete områder i byen, men til enkelte grupper med bakgrunn fra enkelte land (Sætre mfl. 2018). De kan derfor antas å forekomme oftere i områder med en høy andel innvandrere med slik bakgrunn.

Det har særlig vært vanskelig å dokumentere hvordan sosial kontroll virker i konkrete områder. Det ser ut til å være lite kunnskap om dette. Brattbakk mfl. (2017) viser imidlertid til diskusjonen om moralpolitiet på Grønland som pågikk for noen år siden. Mediene rapporterte da at folk som bevegde seg i det offentlige rom opplevde å få reaksjoner fra andre fordi de ikke oppførte seg eller kledde seg på en «akseptabel» måte for det såkalte moralpolitiet. Folks atferd ble forsøkt kontrollert. Særlig var jenter og homofile utsatt. Det ble også vist til at enkelte unngikk byrommet for å slippe unna slike reaksjoner. Brattbakk mfl. viser til at tilstedeværelsen av et slikt moralpoliti, eller forestillingen om at det finnes, dermed begrenset bruken av byrom, og påvirket på den måten byrommets demokratiske potensial negativt.

Noen stedsanalyser legger mer vekt på mangelen på positiv sosial kontroll. Det kan handle om at det for eksempel mangler voksne som holder oppsyn med hverandres barn når de er ute, og at det i bomiljøene generelt er lav tillit og i liten grad sosial samhandling, sosialt lim og samhørighet mellom beboerne (Ruud mfl. 2018). Samtidig finnes også eksempler på at foreldre bevisst utøver sosial kontroll i områder, blant annet for å sikre at narkomane ikke bruker lekeplasser til å ruse seg (Proba 2020).

6.2 Barnehage

Barnehagen anses i dag som en frivillig del av utdanningsløpet (Meld. St. 19 (2015–2016)). 92,2 prosent av alle barn i alderen ett–fem år har barnehageplass. Det innebærer at nesten alle barn i Norge har gått i barnehagen før de begynner på skolen. Av barn med plass i barnehage har 96,6 prosent heltidsplass (Kunnskapsdepartementet 2020, tall per 2019). Andelen med heltidsplass har økt gradvis de siste årene.

Det er kjent at det er sosioøkonomiske forskjeller i bruken av barnehage. I hovedsak handler det om at barn i lavinntektsfamilier og barn med innvandrerbakgrunn starter senere og dermed får færre år i barnehagen før skolestart (Moafi 2017, Drange og Telle 2020). Blant fire- og femåringer er andelen minoritetsspråklige barn som går i barnehage, nesten like høy som for andre barn. Mens for ett- og toåringer er andelen betydelig lavere, særlig for ettåringene. I studier av barnehagedeltakelse i Oslo er det vist at de barna som starter senest i barnehagen, er barn som har en mor som ikke er i arbeid, barn som har innvandrerbakgrunn, og barn som bor i familier som får sosialhjelp (Drange og Telle 2020).

6.2.1 Barnehagens rolle i å kompensere for sosiale forskjeller

At barnehagen har mye å si for barns utvikling og læring, er godt dokumentert i internasjonal og norsk forskning. Barn med minoritetsspråklig bakgrunn har stor nytte av å gå i barnehage. Jo tidligere minoritetsspråklige barn begynner i barnehage, desto bedre språkutvikling har de, og de får bedre resultater på skolen (Bråten mfl. 2014, Drange og Telle 2017, Drange 2018).

Barns språkferdigheter har stor betydning for barnas trivsel og følelse av mestring i hverdagen. Denne sammenhengen er tydelig allerede før barna er tre år (Meld. St. 6 (2019–2020)). Språksterke barn har gode forutsetninger for samspill med andre og for å delta i lek og for læring, og de er ofte aktive i lek og sosiale aktiviteter. Både barn som strever med språkutviklingen, og flerspråklige barn, faller oftere utenfor barnefellesskapet (ibid., Stangeland 2017).

Kvaliteten i barnehagetilbudet i Norge er ikke god nok (Bjørnestad og Os 2018, Bjørnestad mfl. 2019, Bjørnestad 2019). Forskere i forskningsprosjektet Gode barnehager for barn i Norge (GoBaN) fant at den samlede kvalitetsskåren i barnegruppenes omsorgs-, leke- og læringsmiljøer var på et for lavt nivå. Småbarnsgruppene skårer 3,9, og storbarnsgruppene skårer 4,2 på en skala fra 1 til 7.40 Bare litt over halvparten av de ansatte hadde et positivt samspill med barna gjennom dagen. Dessuten hadde bare halvparten av gruppene et godt og stimulerende språkmiljø (ibid.).

Resultater fra et forskningsprosjekt i Agder viser at det er store forskjeller mellom barnehager når det gjelder i hvilken grad de bidrar til å utvikle barnas språk, matematikkferdigheter og evne til selvregulering (Rege mfl. 2018). Forskerne sammenliknet barna som gikk i barnehagene med mest læring, med dem som gikk i barnehagene med minst læring, og fant at det i gjennomsnitt var fem måneders forskjell i barnas utvikling når de kontrollerte for familiebakgrunn. De undersøkte også om barn av foreldre med høy utdanning selekteres inn i barnehager med høyere kvalitet, men de fant at dette kun skjer i begrenset omfang.

Bråten og medforfattere (2014) undersøkte om barnehager med mange minoritetsspråklige barn i Oslo har et pedagogisk språkopplegg som er så godt at det kompenserer for at de minoritetsspråklige barna omgis av få eller ingen barn med norskspråklig bakgrunn. De fant at barnehagene ikke klarer dette. Barnehager med mange barn med innvandrerbakgrunn preges av å ha mange ansatte med innvandrerbakgrunn. Jo høyere andel barn og ansatte med innvandrerbakgrunn i barnehagen, jo større andel av barna skårer bekymringsfullt på prøven i lesing etter at de har begynt på skolen (ibid.). En senere studie fra noen av de samme forskerne og med flere mål på barnehagekvalitet finner at barnehager i Oslo med en høy andel barn med innvandrerbakgrunn skårer dårligere på det de omtaler som strukturell kvalitet. Blant målene de bruker, er resultater på kartleggingsprøver etter at barna har begynt på skolen (Drange og Telle 2020). Forskerne presiserer imidlertid at funnene deres ikke er entydige.

6.2.2 Barnehage i utsatte områder

At det er sosioøkonomiske forskjeller i bruken av barnehage, bekreftes i stedsanalysene. Noen barn begynner først i barnehagen fra treårsalderen, andre først det siste året før skolestart (Ruud mfl. 2018, Ruud mfl. 2019a). Det betyr at barna får færre år i barnehagen før de begynner på skolen. Områder med mange minoritetsspråklige barn og barn i lavinntektsfamilier vil dermed ha en lavere andel barn i barnehage og den aller laveste andelen for de minste barna.

Årsaker til at barnehagedeltakelsen er lavere, kan være pris, avstanden til barnehagen eller at foreldrene foretrekker å være hjemme med barnet framfor å sende det i barnehage.41 Et annet funn er at selv om barna har barnehageplass, blir de levert sent på dagen. Dette gjør at det blir for lite tid i barnehagen til at barna «rekker å lære seg godt nok norsk», som intervjuede barnehageansatte uttrykker det.

Det er også slik at noen foreldre trenger mer hjelp til det praktiske rundt barnehagen. Barn kan bli hentet av eldre søsken, eller foreldrene forstår ikke norsk (Andersen mfl. 2018b, Ruud mfl. 2019a). Dette gjør daglig foreldrekontakt vanskelig. I flere områder meldes det også om at det er svært vanskelig å engasjere foreldre til å delta på foreldremøter, i samarbeidsutvalg og i andre aktiviteter i barnehagene (Andersen mfl. 2018b, Brattbakk mfl. 2017, Ruud mfl. 2019a). Dessuten leier mange familier bolig med korte kontrakter. Flytting og bytte av barnehage kan gjøre at det blir lite stabilitet i barnegruppene (Andersen mfl. 2018a, Brattbakk mfl. 2017). I noen områder er det også svært få barn uten innvandrerbakgrunn blant barna i barnehagene (Andersen mfl. 2018, Ruud mfl. 2018). Det kan prege språkmiljøet i barnehagene. Også blant personalet i barnehagene har mange et annet morsmål enn norsk, og noen steder rapporteres det om at norskkunnskapene blant de ansatte er svake. Dette nevnes som problematisk for barnas språkutvikling. Samtidig pekes det på at mangfoldet i personalgruppa er en ressurs for barna i barnehagen (Ruud mfl. 2018).

I analysen utvalget har bestilt om ressursbruk i levekårsutsatte områder, finner forskerne at barnehager i analyseområder i Oslo har høyere enhetskostnader og en betydelig høyere andel barn (i gjennomsnitt 40 prosentpoeng høyere) som får ekstra ressurser til et tilrettelagt barnehagetilbud (Iversen mfl. 2020). Forskerne finner også, basert på funn fra alle de fire kommunene i studien, noen tegn til at voksentettheten er høyere i barnehager som ligger i analyseområdene. Den ekstra bemanningen ser imidlertid ut til å bestå av ansatte med annen kompetanse enn den barnehagelærere eller pedagogiske ledere har. Samtidig finner de at barnehagene i analyseområdene ser ut til å oppfylle pedagognormen i større grad enn barnehager utenfor analyseområdene.

6.3 Skolen

Skolen er en viktig del av barn og unges liv og skal bidra til at ethvert barn får virkeliggjort de mulighetene de har (Thoresen 2019). Skolen skaper både sosiale og faglige fellesskap og skal lære barna å ta ansvar både for andre og seg selv.

6.3.1 Skolen og sosiale forskjeller

Utdanningsforskningen viser at sosial bakgrunn betyr mye for hvor godt elevene gjør det i skolen (Markussen mfl. 2020, Steffensen mfl. 2017, Beck 2012, Ekren 2014, Grøgaard 2012). Det hjemmet man kommer fra, målt med foreldrenes utdanning og sosiale posisjon i arbeidslivet, er helt avgjørende og legger sterke føringer for hvordan det går i utdanning og arbeid (Markussen mfl. 2020). Mens sosial bakgrunn påvirker karakterene i ungdomsskolen direkte, påvirkes kompetanseoppnåelsen i videregående både direkte og indirekte gjennom elevenes skoleengasjement (fravær) og kunnskapsgrunnlag (Markussen og Grøgaard 2020).

Sandbæk og Pedersen (2010) finner signifikante karakterforskjeller mellom elever fra familier med lav inntekt og andre elever i ungdomsskolen i flere fag. Elevenes sosiale bakgrunn kan påvirke skoleresultater og i hvilken grad de gjennomfører videregående skole, men kan også bety noe for valg av videre opplæring og framtidig yrke (Beck 2012).

Skolen har en svært viktig rolle i å kompensere for sosial ulikhet, og den anses ofte som det som betyr mest for elevene etter familien. Nasjonale planer og lovverk forutsetter at barnehage og skole bygger på verdier som likestilling, likeverd, sosial rettferdighet og medvirkning. At skolen skal bygge på likeverd, betyr i praksis at skoler skal arbeide for å kompensere for forskjeller. Dette kan være forskjeller som skyldes sosial bakgrunn, innvandrerbakgrunn eller kjønn.

Barn fra familier med lav sosioøkonomisk status trives dårligere på skolen, de har oftere fysiske og psykiske helseplager, de blir oftere mobbet, og de er mer pessimistiske med tanke på framtiden (Bakken mfl. 2016). Disse ungdommene opplever sjeldnere enn ungdommer flest at de passer inn blant elevene på skolen. Ungdommene opplever likevel at lærerne bryr seg like mye om dem som de bryr seg om ungdom i familier med høy sosioøkonomisk status. Flere elever fra de utsatte familiene trenger spesialundervisning og særskilt oppfølging på andre områder (Sandbæk og Pedersen 2010). Elever som fikk spesialundervisning, hadde, sammenliknet med andre elever, i større grad fått hjelp fra andre tjenester som barnevern og barne- og ungdomspsykiatri. Disse barna trenger ekstra oppfølging også hjemme.

Studier viser at andelen med innvandrerbakgrunn i seg selv ikke er et problem for skoleresultater, prestasjonsutvikling og frafall (Birkelund mfl. 2010, Hermansen og Birkelund 2015). Det er imidlertid en høy korrelasjon mellom andel elever med innvandrerbakgrunn og foreldres gjennomsnittlige utdanning og inntekt (Grøgaard 2012, Birkelund mfl. 2010).

En studie basert på registerdata i Norge undersøker i hvilken grad boligforholdene påvirker barnas skoleresultater (nasjonale prøver) (von Simson og Umblijs 2020). Studien ser på om det å bo trangt, å bo i leid bolig, å bli utsatt for støy og å flytte hyppig gir dårligere skoleresultater. De finner en negativ sammenheng, og den er sterkest for eldre barn. Sammenhengen mellom leie av bolig og trangboddhet og skoleresultater er ikke like tydelig når det er kontrollert for andre variabler. Men hyppig flytting og støy forårsaker trolig dårligere resultater.

6.3.2 Skole–hjem-samarbeid

Skolen vil gjerne ha engasjerte foreldre. Foreldre er forventet å engasjere seg og delta aktivt i læringsprosessen ved å lese for barna, hjelpe med lekser og kontrollere at leksene er gjort. Læring er blitt et felles prosjekt mellom barna, skolen og foreldrene (Thoresen 2019).

Undersøkelser viser at foreldres skoleengasjement påvirker barnas motivasjon og læring (Drugli og Nordahl 2016, Hattie 2009). Foreldre som engasjerer seg i barnas skolearbeid og på skolens arenaer, signaliserer for barna sine at skole og utdanning er viktig. Foreldrenes holdninger til læring og utdanning betyr også mye for elevens læringsutbytte. Det har noe å si hvordan foreldrene snakker med barna om skolen, lekser og framtidig skolegang. Foreldre som har et godt samspill med barna sine og kommuniserer positive holdninger om skolen, bidrar til å fremme det samme hos barna (Drugli og Nordahl 2016).

På skoler med mange sosiale utfordringer kan det være utfordrende å engasjere foreldre. Det kan skyldes at mange av foreldrene generelt sliter med å få hverdagen til å gå rundt og dermed ikke har ressurser og overskudd til å engasjere seg i barna. Ofte er det foreldre til de av barna som klarer seg best, som også engasjerer seg mest i barnas skolearbeid. Samarbeidet mellom skole og hjem fungerer i mange sammenhenger dårligst for elevene som trenger det mest. Ungdata-undersøkelsen bekrefter bildet (Bakken mfl. 2016). Ungdom i familier med høy sosioøkonomisk status opplever langt oftere at foreldrene hjelper dem med skolearbeidet, snakker med dem om skolen, viser større grad av interesse for skolehverdagen deres og roser dem for skolearbeidet.

6.3.3 Fullføring av videregående opplæring

Å fullføre videregående skole anses ofte å være den mest avgjørende faktoren for å oppnå stabil tilknytning til arbeidsmarkedet og å ha positive effekter på senere inntekt, familiedannelse og helse. Forskning viser at å legge til rette for at flest mulig fullfører videregående skole, også er et av de viktigste tiltakene for å forebygge kriminalitet (Kindt og Strand 2019). Selv om det å stå utenfor arbeid og utdanning i ungdomstiden øker risikoen for problemer senere i livet, er det et poeng at mange klarer seg relativt godt (Sletten og Hyggen 2013).

Statistisk sentralbyrå (SSB) måler andel elever som har fullført full studie- eller yrkeskompetanse fem år etter at elevene startet i videregående skole. Andelen som fullfører, har økt de senere årene. Tidlig på 2000-tallet fullførte om lag 70 prosent av elevene. I dag fullfører mer enn tre av fire elever innen fem år. Flere jenter enn gutter fullfører, henholdsvis 82 prosent og 74 prosent. På studieforberedende studieprogram fullfører 88 prosent av elevene, på yrkesfaglig studieprogram fullfører 68 prosent. En positiv utvikling er at andelen elever med dårlige karakterer fra grunnskolen som så fullfører videregående opplæring, har økt sterkt. Flere elever med lavt utdannede foreldre fullfører enn før, men det er fortsatt store forskjeller etter foreldrenes utdanningsbakgrunn. Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som fullfører, har også blitt større.42

Enkelt sagt dominerer to perspektiver i forskningen når det gjelder årsaker til frafall fra videregående opplæring. Det ene legger vekt på individuelle kjennetegn, som familiefaktorer, individuelle ressurser og motivasjon. Det andre legger vekt på aspekter ved opplæringsinstitusjonen eller systemet (Hyggen 2015).

Det er klar sammenheng mellom elevenes karakterer i tiendeklasse og frafall i videregående skole (Markussen mfl. 2020). Det er videre en tydelig sammenheng mellom fravær i grunnskolen og det å slutte i videregående opplæring (Markussen mfl. 2008). De som slutter tidligst, har det definitivt høyeste fraværet med seg fra grunnskolen. De som fullfører, har det klart laveste fraværet. I tillegg er det en indirekte sammenheng mellom risikofaktorer for fravær i grunnskolen og for frafall i videregående skole.

Skoler og PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) rapporterer om at skolefraværet øker (Havik 2018). Elever som er borte fra skolen eller faller ut av skolen, er en mangeartet gruppe. Grunnene til fravær er ofte komplekse. Barn og unge som vokser opp i familier med lav inntekt, har omtrent dobbelt så høyt skolefravær på grunn av sykdom som andre barn og unge (Hyggen mfl. 2018). Andre årsaker til fravær er mobbing og/eller skolemiljø. Når problemer varer over tid, øker kompleksiteten.

Markussen og medforfattere (2020) legger vekt på at det er behov for ytterligere innsats i hele grunnskolen, og særlig på ungdomstrinnet, for å løfte de faglig svakeste elevene. Videre mener de at det trengs innsats gjennom å arbeide med årsakene til elevenes fravær slik at flere opplever skolen som en arena for læring og trivsel.

6.3.4 Elever med innvandrerbakgrunn i skolesystemet

I skoleresultater (nasjonale prøver og grunnskolepoeng) ser man grovt sett en tredeling. Elever som selv har innvandret, skårer svakest, øvrige elever skårer best. Norskfødte med innvandrerforeldre ligger mellom disse gruppene, men nærmest elever fra den øvrige befolkningen. Selv om elever med innvandrerbakgrunn generelt sett har dårligere skoleresultater enn øvrige elever i skolen, er det positive tendenser. Siden 2009 har grunnskolepoengene økt for alle elever, men aller mest for innvandrerelever. Dermed er forskjellene mellom gruppene redusert noe.43

Færre elever fikk morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og tilrettelagt opplæring i 2019 sammenliknet med i 2008. I 2008 fikk vel 22 000 slik opplæring, mens det tilsvarende tallet i 2019 var 11 600. Antallet som fikk særskilt norskopplæring, har variert. I 2008 fikk 41 000 elever særskilt norskopplæring, i 2016 hadde tallet steget til 45 300. Økningen i 2016 kan ha sammenheng med at det kom mange flyktninger til Norge fra høsten 2015. I 2019 var antallet igjen på 41 000.

Ser man på andelen med fullført videregående opplæring for hver av de tre gruppene elever, er det en større andel innvandrede elever som slutter underveis. Deles gruppene inn etter kjønn, er det slik at i alle gruppene slutter flere gutter enn jenter uten å oppnå studie- eller yrkeskompetanse. Videre slutter innvandrerguttene i større grad enn gutter fra de andre gruppene. Om lag en av tre innvandrergutter (32 prosent) som startet i videregående opplæring høsten 2013, oppnådde verken studie- eller yrkeskompetanse og sluttet underveis uten å fullføre løpet innen fem år. Blant norskfødte gutter med innvandrerforeldre og øvrige gutter sluttet 15 prosent.44

Jenter fullfører i større grad enn gutter. Fem år etter at de startet, hadde mellom 82 og 84 prosent av de norskfødte jentene med innvandrerforeldre og de øvrige jentene fullført, mens 70 prosent av innvandrerjentene hadde fullført.

Man kan også se på gruppene inndelt etter foreldrenes utdanningsnivå. Hovedfunnet er at de norskfødte elevene med innvandrerbakgrunn som har foreldre med grunnskole som høyeste utdanning, oppnådde bedre resultater enn de øvrige elevene i samme situasjon (Kirkeberg mfl. 2019). Norskfødte med innvandrerforeldre deltar dessuten i større grad i høyere utdanning etter videregående enn den øvrige befolkningen. Blant norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 25–39 år har nær 1 av 4 utdanning på grunnskolenivå, mens nesten halvparten har utdanning på universitets- og høgskolenivå. Det er omtrent som i den øvrige befolkningen.

Forskning viser at elever med innvandrerbakgrunn ofte er innstilt på å gjøre det godt på skolen og å satse på utdanning. Grøgaard (2012) peker på at elever med innvandrerbakgrunn, til tross for at de gjennomsnittlig presterer betydelig lavere enn elever uten innvandrerbakgrunn, har et «prestasjonsdriv». De har en bedre prestasjonsutvikling enn andre elever (når alt annet er likt). De ser også ut til å mobilisere mer kraft og energi hjemmefra og fra nærmiljøet som forbedrer prestasjonsnivået deres, sammenliknet med det andre grupper i barneskolen klarer.

Begrepet «innvandrerdriv» brukes av flere for å forklare hvorfor så mange innvandrere og barna deres lykkes godt i opplæringssystemet, til tross for at mange har foreldre med lav utdanning (Leirvik 2010, Kindt og Hegna 2017). Mange foreldre motiverer barna sine i skolearbeidet og til å ta høyere utdanning. De er opptatt av å gi barna og familien et bedre liv enn de ville hatt om de ikke hadde flyttet til Norge.

Friberg (2016a) viser til at elever med innvandrerbakgrunn er langt mer orientert mot familieforpliktelser enn andre elever. En stor andel av disse elevene vil gjøre foreldrene sine stolte. Barn av innvandrere har høye ambisjoner, gjør mye lekser og gjør det dermed bedre i utdanningssystemet enn bakgrunnen skulle tilsi. Friberg peker videre på at normer som i noen tilfeller bidrar til å begrense særlig jenters frihet og utfoldelse, er nært forbundet med normene som bidrar til at de gjør mer lekser og dermed kan gjøre en klassereise gjennom utdanningssystemet. Flere aspekter kan forklare de unges utdanningsatferd. For eksempel kan de se utdanningen sin som et symbol på takknemligheten overfor foreldrene som ved å flytte til Norge har gitt dem denne muligheten. Videre har de unge skjønt at utdanningen deres speiler tilbake på foreldrene og gir dem anseelse (Leirvik 2010).

Foreldrenes ambisjoner og deres sterke bånd til barna kan virke motiverende og gi et driv, men kan også oppleves som tyngende for noen av barna (ibid.). Dersom de unge ikke kan innfri foreldrenes ønsker, enten fordi karakterene ikke er gode nok eller foreldrene ikke senker ambisjonene til et mer realistisk nivå, kan motivasjonen påvirkes i negativ retning. Foreldrenes forventninger og press virker belastende. De unges ønsker om å innfri forventningene kan gjøre denne belastningen sterkere.

6.3.5 Skolefritidsordningen

SFO er den største fritidsarenaen for mange barn. Sammen med skolen og deltakelse i frivillige organisasjoner er SFO den viktigste arenaen for barn i småskolealder for å knytte vennskap og oppleve fellesskap. På første og andre trinn går om lag fire av fem barn i SFO. På tredje trinn går andelen ned til tre av fem. De fleste slutter mellom tredje og fjerde trinn. På 4. trinn er det kun tre av ti barn som går i SFO. Til sammen gikk nesten 157 000 barn i SFO i skoleåret 2019/2020 (Kunnskapsdepartementet 2020). Minoritetsspråklige barn har lavere deltakelse i SFO/aktivitetsskolen, selv om det har vært en økning i andelen over tid (Wendelborg mfl. 2018). På steder med kraftig subsidiert SFO eller gratistilbud går deltakelsen opp (Proba 2017).

SFO har potensial til å spille en sentral rolle i arbeidet med integrering og språkopplæring. Det finnes imidlertid lite systematisk kunnskap om hvilken effekt SFO har på minoritetsspråklige deltakeres integrering, språkkunnskaper og læring, og hvordan SFO kan brukes aktivt som en inkluderingsarena (Wendelborg mfl. 2018). Det har også så langt vært vanskelig å konkludere om ordningen har direkte positive læringseffekter (Proba 2017). Wendelborg og kolleger (2018) mente at den viktigste inkluderingen, sosialiseringen og språkopplæringen i SFO ikke foregikk gjennom formell opplæring, men ble oppnådd gjennom daglig lek og samhandling mellom forskjellige barn ved SFO.

Drammen kommune har gjennomført et prøveprosjekt der de har innført Aktivitetsskole (AKS) i perioden 2016–2020. Det er blant annet lagd friplasser for lavinntektsgrupper og en felles rammeplan. Prosjektet er følgeevaluert (Rasmussen mfl. 2019). Resultatene fra forsøket viser at innføringen av AKS bidrar til å øke deltakelsen og da særlig fra lavinntekts- og innvandrergrupper. Foresatte gir uttrykk for at et bedre innhold i AKS gir et større læringsutbytte enn SFO, og de er gjennomgående mer tilfredse med AKS-tilbudet enn med SFO-tilbudet. AKS-ansatte har hatt nytte av kommunens kompetansetiltak. Skolene bekrefter at de arbeider på en annen og bedre måte etter innføringen av AKS, og at dette gir positive effekter. Resultatene viser at lavinntektsgrupper og barn med innvandrerbakgrunn har størst utbytte av å gå på AKS. Det er også disse gruppene som har økt deltakelsen gjennom prøveperioden.

Som i Drammen kalles SFO i Oslo Aktivitetsskolen. Alle førsteklassinger i Oslo får gratis deltidsplass i Aktivitetsskolen. I tillegg er det gratis deltidsplass til alle elever mellom andre og fjerde trinn på skoler i åtte bydeler: Alna, Bjerke, Gamle Oslo, Grorud, Grünerløkka, Sagene, Stovner og Søndre Nordstrand. En rammeplan styrer innholdet i AKS i Oslo. Rammeplanen beskriver blant annet pedagogiske prinsipper, metoder og grunnleggende ferdigheter som skal være gjelde for aktivitetene.

Også Stavanger har fra august 2020 innført gratis SFO for alle elever på første trinn.

6.3.6 Skolen i utsatte områder

Situasjonen i skolen og beboeres og offentlige ansattes syn på skolene i utsatte områder er et tema som ofte får mye plass i ulike studier og stedsanalyser. Hvis man skal oppsummere en del trekk som går igjen i flere av dem, er inntrykket at skolene i områdene i stor grad sliter med en del utfordringer som er generelle og helt uavhengige av hvor skolen ligger. Det handler for eksempel om at elevgruppa i de enkelte klassene har ulik sosial bakgrunn og svært ulike behov. Dette gjør det vanskelig å legge til rette for at undervisningen ivaretar alle. Ved flere skoler understrekes det også at de aller fleste elevene klarer seg godt, og at utfordringer som nevnes, ofte bare gjelder en andel av elevene. Det er ellers et fellestrekk at skolene som omtales, har en høy andel minoritetsspråklige elever. Ved enkelte skoler i Oslo er andelen nær 100 prosent, og ved flere skoler er andelen over 50 prosent.

Mellom skoler i samme byområder er det store variasjoner, både når det gjelder elevsammensetning, resultater, læringsmiljø og sosialt miljø. Det er likevel noen temaer som ser ut til å gå igjen ved flere skoler i områdene utvalget har sett på.

6.3.6.1 De fleste er fornøyde med og trives på skolen

Det er ganske gjennomgående, om enn med noen variasjoner, at mange beboere er fornøyde med skolene i områdene de bor i. Det gjelder både foreldre og barn. Barna trives godt på skolen (Brattbakk mfl. 2015, Ruud mfl. 2018). I tillegg rapporteres det generelt sett om et godt sosialt miljø, lite vold og få mobbesaker (Andersen mfl. 2018a).

At både elever og foreldre er svært eller ganske godt fornøyde med skolene, ser ut til å holde seg over tid (Ruud og Johannessen 2014, Ruud og Vestby 2017b).

I noen områder har ulike personer høyst ulike erfaringer fra samme skole (Andersen mfl. 2018a). Flere steder ser det ut til at flest er fornøyde med skoletilbudet i tidlig skolealder. Andelen som er fornøyd, faller gradvis opp til videregående skole (Ruud mfl. 2019a).

Det er nesten ingen forskjeller mellom elever i områder med levekårsopphoping og elever i andre områder på barne- og ungdomstrinnet når det gjelder trivsel på skolen (Andersen og Bakken 2020). Blant elevene på videregående skole kommer elevene fra utsatte byområder gjennomgående noe dårligere ut. Det er noen færre blant disse som trives på skolen (5 prosentpoeng), og noen færre som føler at de passer inn blant elevene (5 prosentpoeng). Flere av dem kjeder seg på skolen (5 prosentpoeng) og gruer seg til skolen (3 prosentpoeng) sammenliknet med elever fra andre områder.

6.3.6.2 Læringsmiljø og skoleresultater

Et dårlig læringsmiljø kan påvirke skoleresultatene negativt. Kvalitative studier og analyser vurderer ikke systematisk skolenes kvalitet eller læringsmiljø, men mange av dem oppsummerer erfaringer fra ulike aktører. Det kommer i liten grad kritikk av innsatsen til skolens ansatte (Brattbakk mfl. 2015), men flere foreldre er opptatt av at mange av elevene har sosiale og språklige utfordringer. De oppfatter særlig ressurssituasjonen og elevsammensetningen ved skolene som utfordrende for læringsmiljøet (Brattbakk mfl. 2015). Ved enkelte skoler trekkes det fram at læringsmiljøet for elevene er svært dårlig (Ruud mfl. 2018), og at skolen ikke får ut det potensialet fra elevene som de ønsker.

En måte å vurdere om elevene får ut potensialet på, er ved å se på elevenes grunnskolepoeng45. Det gjennomsnittlige antallet grunnskolepoeng har gått opp for landet som helhet fra 39,66 i 2008 til 41,38 i 2018. Av åtte kommuner utvalget har sett på, hadde seks et kommunegjennomsnitt over landsgjennomsnittet i 2018, se figur 6.1.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Utviklingen i mange av analyseområdene utvalget har sett på, følger i all hovedsak den nasjonale utviklingen hvor gjennomsnittlig antall grunnskolepoeng går opp (Aarland og Brattbakk 2020). Noen få områder skiller seg imidlertid ut ved at utviklingen er negativ. I 2018 lå ingen av analyseområdene i Trondheim, Bergen og Stavanger over sine respektive kommunegjennomsnitt. I de andre byene lå ett eller flere av analyseområdene over snittet. I de fleste av kommunene lå samtidig ett eller flere analyseområder langt under snittet for sin kommune, se figur 6.2.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

Foreldrenes syn på hvordan elevsammensetningen påvirker skolens kvalitet og læringsmiljø, varierer. Studiene viser at noen foreldre (både med og uten innvandrerbakgrunn) er opptatt av at mange minoritetsspråklige elever ved skolene kan påvirke læringsmiljøet negativt (Proba 2020, Brattbakk mfl. 2017, Andersen mfl. 2018a). Andre mener dette er overdrevet og får for mye oppmerksomhet (Andersen mfl. 2018a).

Rektorer og lærere forteller at det er utfordrende å gi tilpasset opplæring til alle fordi behovene varierer sterkt (Proba 2020, Andersen mfl. 2018a). Ved noen skoler har mange barn dårlige språkferdigheter når de starter på skolen (Ruud mfl. 2018). I Oslo er en høy andel elever så svake i norsk at de ikke kan følge ordinær undervisning. I 2019 fikk 19,7 prosent av elevene særskilt norskopplæring.46 At andelen som trenger særskilt språkopplæring, er høy, kommer tydelig fram i flere av stedsanalysene. Det kommer også fram at behovet for særskilt språkopplæring kan være høyt blant elever som kommer fra hjem hvor foreldrene har høy utdanning og inntekt. Videre rapporterer flere skoler om at de får inn relativt mange nyankomne elever i klassene i løpet av skoleåret (Andersen mfl. 2018a, Brattbakk mfl. 2015). Dette er utfordrende for skolene.

Av de barna som ikke har gått i barnehage før de begynner på skolen, har de fleste minoritetsspråklig bakgrunn. Skoleansatte viser til at selv om barna «på papiret» har gått i barnehagen, har en del vært lite til stede. Skolene jobber derfor mye med begrepslæring helt fra elevene begynner på skolen, og skolene gjør det de kan for å løfte dem (Ruud mfl. 2018). Erfaringen er likevel den at skolen ikke fullt ut klarer å kompensere for det elevene mangler. Noen skoleansatte viser også til at det er et problem at enkelte elever reiser til familiens opprinnelsesland og dermed får brudd i undervisningen (Brattbakk mfl. 2017).

Språkutfordringer gjør at en del elever strever faglig (Proba 2020), og det kan også bidra til å øke konfliktnivået mellom elever i klasserommet og i friminuttet. Om man ikke forstår hverandre, kan det skape konflikter (Ruud mfl. 2018).

6.3.6.3 Mange av familiene i områdene har dårlig økonomi, og elever bor trangt

Sosiale og økonomiske faktorer trekkes fram for å forklare situasjonen ved skolene. En del av elevene har foreldre med begrensede økonomiske ressurser, og ved noen skoler bor en høy andel elever i kommunale boliger eller rimelige utleieboliger.

Foreldre og lærere forteller at de er bekymret for hvordan dårlige boforhold og det at familier bor trangt, påvirker barnas livskvalitet. De mener det gir helseproblemer og begrenser barnas muligheter til å gjøre lekser og ha med venner hjem (Proba 2020, Brattbakk mfl. 2015 og 2017, Andersen mfl. 2018a og b, Rambøll 2018, Hansen og Lescher-Nuland 2011, Grødem og Sandbæk 2013). Noen peker også på at barna ikke får nok søvn fordi de bor trangt, og dermed er uopplagte og lite mottakelige for læring på skolen (Rambøll 2018, Brattbakk mfl. 2015).

Selv om mange elever bor trangt og har begrensede muligheter til å gjøre lekser, viser studien som har sammenliknet unge i utsatte områder med unge i andre områder at noen flere elever i utsatte områder bruker mye tid på lekser (Andersen og Bakken 2020). Blant dem som går på barne- og ungdomsskolen, er det mellom 2 til 3 prosentpoeng flere i utsatte områder som bruker én time eller mer på lekser per dag. På videregående er forskjellen enda større: 8 prosentpoeng flere av ungdommene fra utsatte områder bruker så mye tid på lekser.

6.3.6.4 Skole–hjem-samarbeid og oppfølging i hjemmet

I studier rapporterer skoleansatte om at det er vanskelig å få en del foreldre til å være aktive aktører i barnas skolearbeid og skolesituasjon (Proba 2020, Andersen mfl. 2018a og b, Ruud mfl. 2018). Det kan være at de ikke kan hjelpe barn med lekser, at de ikke følger med på barnets skolehverdag og hvilke utfordringer barnet deres har, og at de ikke møter på foreldremøter eller bidrar i foreldrearbeid som dugnader, ulike arrangementer og foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU).

I Oslo har det ved flere skoler vært utfordrende å rekruttere representanter med innvandrerbakgrunn til FAU. Noen skoler har hatt utfordringer med å få FAU til å stå på egne bein (Brattbakk mfl. 2015). Andre skoler rapporterer at de har godt fungerende og sterke FAU, men at de ikke representerer mangfoldet som er i foreldregruppa ved skolene (Proba 2020).

Noen foreldre med innvandrerbakgrunn er ikke kjent med at den norske skolen legger sterk vekt på, og forventer, at foreldre engasjerer seg. Noen kan selv ha liten skoleerfaring og forstår ikke hvordan de kan bidra. Svake språkkunnskaper og usikkerhet kan også være hindre.

Fraværende omsorgspersoner trekkes noen ganger fram som en av grunnene til at ungdom faller ut av skolen. Det å ha voksne med på laget for å motvirke frafall blir sett på som essensielt, men mange av elevene mangler foresatte de kan støtte seg på i hverdagen. Flere familier har en vanskelig livssituasjon, og foreldrene har ofte selv ikke mye skolegang (Ruud mfl. 2018). Og selv om foreldrene ønsker at barna skal få utdanning, har de i noen tilfeller for liten kunnskap om hva kontakten mellom skolen og hjemmet betyr.

Det er likevel viktig å understreke at det også på dette området er store forskjeller mellom skolene. Noen steder rapporteres det om at foreldreengasjementet er bra, og at foreldrene stiller opp (Ruud mfl. 2018, Proba 2020).

6.3.6.5 Skolemiljø

Klasse- og skolemiljøet påvirkes av sosiale utfordringer ved skolene. Omfanget av mobbing er dobbelt så høyt i enkelte bydeler i Oslo som i andre. Videre er det betydelige forskjeller mellom bydelene i omfanget av kriminalitet og vold (Bakken 2018).

De aller fleste skoler har elever med atferdsproblemer, uavhengig av hvor i landet de ligger. Også i utsatte byområder varierer det i hvilken grad skoler rapporterer om særlige utfordringer med atferd i skolen. En del av skolene forteller at slike problemer er utfordrende og av relativt stort omfang. Noen ytterst få rapporterer at de har svært omfattende og krevende utfordringer.

Blant foreldre har en del av dem hørt eller lest om utfordringer ved barnas skole, men mange har i liten grad opplevd dette selv (Andersen mfl. 2018a).

I mediene er det med jevne mellomrom artikler om vold og trusler ved utsatte skoler i Oslo. I en artikkelserie om vold i skolen i 2017 avdekket Dagsavisen at Osloskolen underrapporterer problemene, både internt og til Arbeidstilsynet. Tall fra Utdanningsetatens årsrapporter de siste årene har vist at det har vært en økning i antallet volds- og trusselhendelser mot lærere i Osloskolen siden 2015. Rapporten fra 2018 viser at de fleste volds- og trusselhendelser mot lærere og elever skjer ved spesialskoler. Blant ordinære skoler med mange trusselhendelser, er det ofte noen svært få elever som står for de fleste av truslene. Disse elevene er ofte svært unge, og de aller fleste som enten utøver eller blir utsatt for volden, er gutter (Oslo kommune 2018).

Politiets forebyggende enhet på Manglerud og Stovner rapporterer at det generelt er mer vold og flere trusler blant skoleungdom nå enn før.47 Yngre elever er involvert i voldsepisoder, og volden som utøves, er grovere. Geografisk var andelen av vold og trusler høyest ved skoler i Alna og Stovner. Flere voldstilfeller i Oslos videregående skoler skjedde ved skoler med lave inntakskarakterer.48 Oslo politidistrikt viser til at antallet voldshendelser ved skoler økte etter 2016, og at økningen først og fremst skjedde ved et relativt lavt antall skoler i Oslo øst. At skolene retter mer oppmerksomhet mot både problematikken og anmeldelsespraksisen, kan ha bidratt til at tallene går opp (Sætre 2018).

Rektor ved en skole i Groruddalen har varslet offentlig om et svært krevende skolemiljø (Ruud mfl. 2018). Fryktkulturen dominerer i nærmiljøet og på skolen, og skolen er åpen om at den har mye mobbing og sosiale problemer. Det er mye bråk i klassene, og de må være to lærere i hver klasse. Alle lærerne bærer gule vester i skoletiden, både ute og inne. Det skal være tydelig for elevene hvor det befinner seg voksenpersoner dersom det skjer noe lærerne raskt må gripe inn i. De gule vestene er et trygghetstiltak.

På tiende trinn er mange elever ved skolen involvert i rus og kriminalitet, og de har gjort det dårlig på tester. Mange elever har ikke ambisjoner for egen framtid. Det påvirker også de flinke elevene, som ifølge rektoren er blitt utydelige og stille. De som ønsker et videre utdanningsløp, flytter ut. Skolen forstår at de velger å bytte skole, men mener samtidig det er kritisk for skolemiljøet. Tidligere utgjorde de flinke elevene en motkultur. «Nå er disse borte, og miljøet på skolen i fri flyt.» (Ruud mfl. 2018:114).

Noen skoler etterlyser mer samarbeid med politiet. De ønsker at politiet er mer til stede på skolen (Ruud mfl. 2018, Andersen mfl. 2018b). Det samme gjør elever. Ledelsen ved noen skoler ønsker at politiet skal komme innom oftere og være synlig til stede i skoletiden, men opplever at det skjer sjeldnere og sjeldnere.

6.3.6.6 Mange flytter eller bytter skole

Studiene utvalget har gått gjennom, bekrefter at det i mange av områdene er relativt høy mobilitet i befolkningen, noe som også påvirker skolene. Mobiliteten har flere årsaker.

En del områder har en relativt høy andel rimelige boliger og utleieboliger (Proba 2020, Andersen mfl. 2018a, Brattbakk mfl. 2015), og noen barn flytter ofte på grunn av ustabile boforhold. Skoler i disse områdene opplever at en stor andel av elevmassen skiftes ut i løpet av et skoleår. Skoleansatte forteller at skolene ikke vet hvor mange eller hvilke elever de får før skolestart, og at det gjør det vanskelig å planlegge lærerressurser og å organisere skoleklasser. Flere melder også at det kommer nyankomne barn som ikke snakker norsk, inn i løpet av skoleåret.

I flere av stedsanalysene fra Oslo kommer det fram at foreldre velger skoler for barna i andre områder enn der de bor (Andersen mfl. 2018a, Brattbakk mfl. 2015, Brattbakk mfl. 2017, Ruud mfl. 2018). For mange er nærskolen ikke et alternativ. Hovedgrunnene som oppgis, er særlig at ressurssituasjonen ved skolene er for dårlig til å håndtere utfordringene skolene har, og at sammensetningen av elever ved skolene er skjev. Noen velger å sende barna til en annen skole ved skolestart, andre bytter underveis i skoleløpet. De ønsker gjerne et bedre skole- og språkmiljø (Brattbakk mfl. 2015 og 2017). Også foreldre med innvandrerbakgrunn rapporterer at de ønsker at barna skal gå på skoler med et bedre språkmiljø.

Foreldrenes vurderinger kan dermed føre både til skole- og nabolagssegregering. I Oslo varierer oppslutningen om nærskolen svært mye mellom skolene (fra 41 til 158 prosent). Skolene med lavest oppslutning befinner seg i levekårsutsatte områder øst i Oslo. De ligger også ofte tett ved skoler som er svært populære. Skolene med lav oppslutning har høyere andel elever med innvandrerbakgrunn, høyere andel med særskilt norskopplæring og lavere utdanningsnivå blant foreldrene.

Enkelte skoler rapporterer om at de sliter med å skape et godt, sosialt miljø fordi mange flytter til og fra og elevmassen skiftes jevnlig ut (Brattbakk mfl. 2017).

6.3.6.7 Skoleansatte ønsker flere lærere og andre ressurspersoner i skolene

En analyse av ressursbruken i levekårsutsatte områder i Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen viser at på skolene som ligger i slike områder, går en høyere andel av årstimene med til andre formål enn ordinær undervisning sammenliknet med resten av byene (Iversen mfl. 2020). Sammensetningen av voksenpersonell er også annerledes ved skolene i analyseområdene enn i andre områder. Det er for eksempel flere assistenter sammenliknet med lærere. Dessuten går en større del av undervisningen til spesialundervisning og særskilt norskundervisning. Det er videre noen tegn til at skoler i analyseområdene har større utgifter til administrasjon og sosialpedagogiske rådgivere enn i andre områder. Analysene er gjort på skolenivå, og de blir bekreftet av analyser på bydelsnivå/kommunenivå. Områder med mange enslige forsørgere, høy innvandrerandel, lavt utdanningsnivå og mange lavinntektshusholdninger er kjennetegnet ved en høyere og annerledes ressursbruk.

I tillegg til at ressursbruken er høyere, er lærerkvaliteten i områdene lavere (ibid.). Lærerkvaliteten er i denne sammenheng målt med andelen lærere som har godkjent kompetanse. Skoler med en mer «gunstig» elevsammensetning har lavere ressursbruk, lavere andel til annet enn ordinær undervisning og bedre lærerkvalitet.

Fra de kvalitative studiene kommer det fram at flere skoler mener det er behov for flere lærerressurser. Skoler i Probas undersøkelse uttrykker at lærernormen ikke strekker til. I tillegg er det behov for flere ansatte som har annen kompetanse, for eksempel om traumebevisst omsorg og norsk som andrespråk (Proba 2020). Det finnes eksempler på at skoler med store utfordringer har ansatt miljøterapeuter og miljøarbeidere for å jobbe forebyggende (f.eks. Ruud mfl. 2018). En konsekvens av mye uro er at mye tid går med til brannslukking.

Noen skoler erfarer at det er utfordrende å rekruttere lærere. Særlig ved skoler som opplever å ha et utfordrende lærings- og skolemiljø og mange elever med både sosiale og språklige problemer, etterlyses det mer ressurser for å kunne gi elevene et tilbud som ivaretar behovene de har (Brattbakk mfl. 2017, Ruud mfl. 2018, Andersen mfl. 2018b). Det oppgis at det ofte er en forholdsvis liten elevgruppe som trenger ekstra mye oppfølging (Ruud mfl. 2018). Dette kan føre til at elever som kanskje kun trenger et lite ekstra løft, ikke får den hjelpen de skulle hatt, siden «alle ressursene går til de som sliter mest» (Ruud mfl. 2018:116).

6.3.6.8 Skolen som sosial arena i lokalmiljøer

I flere områder blir det etterlyst væresteder og aktiviteter for de unge på ettermiddags- og kveldstid (Proba 2020, Andersen mfl. 2018a og b, Ruud mfl. 2018, Brattbakk mfl. 2015, Rambøll 2018). Nærmiljøsentre som legger til rette for at ulike aktører kan bruke skolearealene, vil kunne styrke det lokale fritidstilbudet og tilbudet fra frivillige organisasjoner i områdene. Noen steder trekkes det fram at et tilbud om åpen skole etter skoletid kan være både det beste og rimeligste alternativet for fritidstilbud. Det kan for eksempel legges til rette for at de unge kan gjøre lekser, drive fysisk aktivitet, lage musikk og delta i andre fritidsaktiviteter (Ruud mfl. 2018). Ved å legge fritidsaktivitetene til skolen vil mange flere kunne delta. Særlig for noen jenter vil det være lettere å få lov til å delta i aktiviteter ved skolen enn ved en ungdomsklubb lokalisert et annet sted. Det ville videre kunne gi elevene en eierskapsfølelse til skolen sin eller styrke den elevene allerede har. En slik positiv stedsidentifikasjon er noe enkelte opplever at elevene ikke har i dag (Andersen mfl. 2018b).

Proba (2020) viser til at skoler i områdene de har undersøkt, har gode erfaringer med å ha skolen som møteplass for mange aktiviteter. Terskelen for å oppsøke aktiviteter på skolen, er lav. I noen lokalmiljøer med høy flyttehyppighet opplever beboerne at det er vanskelig å danne lokale nettverk og få i gang lokale aktiviteter (bl.a. Proba 2020, Brattbakk mfl. 2015). Også i en slik sammenheng kan skolen være en viktig arena. Skolen er ikke bare viktig som utdanningsinstitusjon, men også som en sosial møteplass i lokalmiljøer (Andersen mfl. 2018a).

I områder med få uterom som er åpne for alle, kan skolegården gjøre tjeneste som et mulig treffsted (Andersen mfl. 2018a). Hvordan skolene er utformet (både byggene og utearealene), kan påvirke skole- og læringsmiljøet. Utformingen kan også påvirke om skolen blir brukt etter skoletid, for eksempel som nærmiljøarena for elever og foreldre.

Det er pekt på at skolebyggene fungerer som en påminning for beboerne om hvor høyt myndighetene prioriterer området (Andersen mfl. 2018a). En flott skole som er en attraksjon i nærmiljøet, kan gjøre beboerne stolte.

6.3.6.9 Frafall i videregående opplæring

Den statistiske analysen bestilt av utvalget ser på andelen unge49 i analyseområder som ikke har fullført videregående opplæring innen fem år. Andelen som ikke har fullført, varierer fra 11 til 51 prosent i analyseområdene i alle kommunene. I perioden 2008–2018 falt andelen som ikke fullførte i de fleste delbydelene i Oslo. I Oslo har det med noen få unntak vært en nedgang i andelen blant både kvinner og menn. I de øvrige byene varierer det mer mellom områdene om andelen går opp eller ned. Det samme gjelder andelen etter kjønn (Aarland og Brattbakk 2020).

I 2008 hadde tolv analyseområder en andel på over 45 prosent som ikke fullførte. Av disse var seks i Oslo. Både i 2013 og i 2018 var 13 analyseområder i kategorien med en andel over 45 prosent. Ett av disse områdene befant seg i Oslo. Områder i hovedstaden blir altså mindre dominerende over tid.

Figur 6.3 viser andelen 21–29 år som ikke har fullført videregående opplæring innen fem år i elleve kommuner og hele landet. I 2018 var andelen som ikke har fullført videregående opplæring innen fem år, lavest for både menn og kvinner i Oslo. I 2008 var den imidlertid lavest for begge grupper i Trondheim. Mens andelene for begge kjønn har falt klart fra 2008 til 2018 i områder i Oslo, er ikke nedgangen over tid like framtredende i områder i verken Trondheim, Bergen eller Stavanger. Fredrikstad er den eneste kommunen i utvalget der andelen som ikke har fullført videregående opplæring innen fem år, økte fra 2008 til 2018 for begge kjønn. I alle analyseområdene i kommunene, utenom Oslo, er det flere menn enn kvinner som ikke fullfører.

Fredrikstad kommune skriver i et innspill til utvalget at kommunen ser en negativ utvikling i andelen som ikke fullfører videregående skole i flere egendefinerte levekårssoner.

Erfaringer fra stedsanalysene gir et variert bilde. I noen områder rapporteres det om at frafallet fra videregående opplæring er svært høyt, og at dette henger tett sammen med sosiale problemer. Særlig henger det sammen med dårlig sosialt og psykososialt miljø i hjemmet, i nabolaget og på skolen (Ruud mfl. 2018, Andersen mfl. 2018b, Rambøll 2018). Sannsynligheten for å falle fra er høyere for de elevene som også slet på barne- og ungdomsskolen (Ruud mfl. 2018). Enkelte steder rapporteres det om at prestasjonene har falt i skolen, og at noen har så svake skoleresultater at de ikke vil kunne klare å fullføre videregående skole. Andre skoler melder om at de har svært lite frafall.

Forstørr bilde

Kilde: Aarland og Brattbakk 2020.

6.4 Deltakelse i fritidstilbud for barn og unge

6.4.1 Betydningen av fritidsaktiviteter

Å være med i organiserte fritidsaktiviteter ser ut til å være positivt for elevers trivsel, selvfølelse og kognitive evner (Strand og Kindt 2019). Å delta er viktig for dem som er med, men også samfunnet som helhet kan tjene på en høy grad av organisert aktivitet. Fritidsaktiviteter, fritidsklubber og andre organisasjoner kan forstås som sentrale institusjoner som kan forebygge at ungdom opplever å være utenfor og marginalisert (ibid.). En studie av hvordan ungdoms livstilfredshet og subjektive livskvalitet ble påvirket av skolestenging og sosiale restriksjoner under covid-19-pandemien, tyder på at ungdom i familier med høy sosioøkonomisk status ble mer negativt påvirket av stengingen. Forskerne mener at det kan skyldes at disse ungdommene til vanlig deltar mer i organisert idrett og andre stimulerende fritidsaktiviteter og dermed opplevde en større endring i tilværelsen sin enn det andre unge gjorde (von Soest mfl. 2020).

Nesten 90 prosent av barn og unge har vært med i en organisasjon, klubb eller et lag før de fylte ti år (Bakken 2020). Idrett er det flest er med i. Det er sosioøkonomiske forskjeller i deltakelsen i organiserte fritidsaktiviteter (ibid.). Dette gjelder i særlig grad idretten. Den sosiale profilen er jevnere i organiserte fritidsaktiviteter som i fritidsklubber, kor og korps, trossamfunn og samfunnsrettede organisasjoner (Ødegård og Fladmoe 2017). Med andre ord har foreldre som har lavere utdanning og dårligere økonomi, sjeldnere barn som er aktive i idretten (Ødegård mfl. 2016). Forklaringer som er trukket fram, er mangel på økonomiske ressurser, manglende motivasjon og/eller manglende støtte eller oppmuntring hjemmefra (Eriksen og Frøyland 2017). Ødegård og Fladmoe (2017) viser at det er større sannsynlighet for at unge er med i frivillige organisasjoner dersom foreldrene deres også er med i en organisasjon.

Ødegård og Fladmoe (2020) har vist at det er en sammenheng mellom unges deltakelse i frivillige organisasjoner og politisk engasjement, uavhengig av typen frivillig organisasjon man er med i. Denne sammenhengen er klart sterkest blant ungdom med innvandrerbakgrunn. Forskerne vurderer at unge med innvandrerbakgrunn i større grad utnytter organisasjonene som arena for demokratiskolering og bruker arenaen for å kople seg til andre nettverk.

Unge med innvandrerbakgrunn rekrutteres sjeldnere enn ungdom uten innvandrerbakgrunn til organisert idrett. Dette gjelder særlig jenter med innvandrerbakgrunn, som er underrepresentert i idretten (Ødegård mfl. 2016). Forskerne finner ikke tilsvarende skjevheter i andre typer organisasjoner (Ødegård og Fladmoe 2017). Ser man nærmere på idretten, er det flere faktorer i spill. I en studie av idrettsdeltakelse i Oslo viser forskerne at skjevfordelt rekruttering til idretten påvirkes av

• individuelle faktorer som kjønn, innvandrerbakgrunn, alder, sosioøkonomiske faktorer og andre familieressurser som er sentrale for deltakelse i idretts- og treningsaktiviteter

• kontekstuelle faktorer som geografisk bosted, foreldres opprinnelsesland og religiøs tilhørighet

• subjektive betingelser som unges interesser og motivasjon for å delta eller ikke delta i organisert idrett og andre treningsformer (Ødegård mfl. 2016.)

Fritids- og kulturtilbudet varierer mellom ulike lokalsamfunn og nabolag. I tillegg til å skape identitet og tilhørighet i et lokalmiljø påvirker tilbudet av organisasjoner, fritids- og kulturtilbud og møteplasser den individuelle utfoldelsen. «Etnisk» tilhørighet blir en viktigere dimensjon for mange i ungdomstiden, og det er tegn på at det skjer en større grad av etnisk gruppedannelse i denne tiden i livet (Eriksen 2017, Prier 2004, Frøyland og Gjerustad 2012, referert i Eriksen og Frøyland 2017). En studie av flerkulturelle barne- og ungdomsorganisasjoner viser at slike organisasjoner er svært viktige for medlemmenes identitetsdannelse og sosiale integrering i majoritetssamfunnet, hvilket også ligger til grunn for politisk integrering (Eimhjellen og Ødegård 2016).

Mange fritidstilbud avhenger av den frivillige innsatsen som legges ned. Norge befinner seg da også på toppen internasjonalt når det gjelder frivillig deltakelse. I en spørreundersøkelse fra 2017 svarte hele seks av ti (63 prosent) at de hadde deltatt i frivillig arbeid i løpet av det siste året (Fladmoe mfl. 2018). Det er ellers et betydelig innslag av foreldrefrivillighet i Norge, et trekk som landet vårt deler med de andre skandinaviske landene. Særlig i idretten er frivilligheten blant foreldre helt sentral. Dersom foreldre av ulike årsaker ikke engasjerer seg i fritiden til barna, kan dette føre til at barna ikke deltar i det hele tatt (Meld. St. 10 (2018–2019)). Studier viser at foreldre som selv er aktive, også har aktive barn.

6.4.2 Deltakelse i fritidsaktiviteter i utsatte områder

6.4.2.1 Organiserte fritidstilbud

Andersen og Bakken (2020) har undersøkt flere variabler som sier noe om deltakelse i organisert fritid. Spesielt blant femte- til sjuendeklassinger i Oslo er det store forskjeller. Barneskoleelever i utsatte områder er langt mindre aktive enn barn andre steder. Mens 11 prosent av elevene på skoler i utsatte områder ikke har vært med i faste fritidsaktiviteter, gjelder det kun 3 prosent av elevene på andre skoler. Andelene som er aktive én eller flere ganger i uka, og som er med i sport eller idrett, er markant høyere blant barn som ikke er fra utsatte områder. Med fritidsklubb er det motsatt. Her er elevene i utsatte områder mest aktive. 43 prosent har vært på klubb, mens det kun gjelder 14 prosent av elevene på andre skoler.

På ungdomstrinnet er det flere av dem som går på skoler i utsatte områder, som ikke har deltatt i organiserte fritidsaktiviteter. Videre er det færre som har deltatt i idrettsaktiviteter, og flere som har vært på fritidsklubb, sammenliknet med elever på andre skoler. Særlig jentene i utsatte områder deltar lite. Når det gjelder religiøse aktiviteter og kulturskole, er det ikke så markante forskjeller. Et funn er at det er tydelig flere fra skoler i utsatte områder i Oslo som har deltatt i en religiøs forening. I Kristiansand er dette motsatt. Her er det flest av elevene på andre skoler som har vært aktive i en religiøs forening.

På videregående i Oslo er det færre fra utsatte områder som er aktive i en fritidsorganisasjon, og som trener regelmessig i et idrettslag. Flere har vært med i fritidsklubb og i religiøs forening (Andersen og Bakken 2020).

I begge boområdene er det tydelige kjønnsforskjeller når det gjelder aktivitet i en fritidsorganisasjon og i idrettsaktiviteter. Det er også gjennomgående forskjeller etter sosioøkonomisk status. Flere med høy sosioøkonomisk status er aktive og driver med idrett og kulturskole. Færre med lav sosioøkonomisk status gjør det samme. Med fritidsklubb og religiøse foreninger er det motsatt (ibid.).

En annen rapport utarbeidet for utvalget bekrefter funnene om lavere deltakelse i noen utsatte områder (Proba 2020). Det er ikke nødvendigvis slik at det er mangel på tilbud som gjør at færre barn og unge deltar i fritidsaktiviteter i utsatte områder, men at de tilbudene som er, i mindre grad brukes. I noen tilfeller er det et spørsmål om hva foreldrene kjenner til, og om de har råd. I en del områder er det etablert fritids- og aktivitetstilbud på skoler som barna deltar på. Noen steder er det tegn til at barn «kamuflerer» familiens svake økonomi ved å si at de ikke har lyst til å delta i idrettsaktiviteter som koster penger (ibid.).

Fra stedsanalyser trekkes det noen steder fram at det er vanskelig å få foreldre til å stille opp i dugnadsaktiviteter. Foreldre herfra følger i mindre grad opp barn og unges fritidsaktiviteter enn det som ofte er vanlig andre steder. For eksempel er det færre foreldre som følger barna på kamper eller er til stede på treninger. Mangel på frivillige som stiller opp i lag og foreninger, kan føre til at de få som bidrar, slites ut. Det gjør i sin tur ellers velfungerende fritidstilbud svært sårbare. Dersom ildsjeler slutter, vil dette gå utover tilbudet til barn og unge. At det skorter på kunnskap om hvordan man kan inkludere barn og foreldre med innvandrerbakgrunn, er én årsak til at det rekrutteres færre til idretten i utsatte områder (Ødegard mfl. 2014).

6.4.2.2 Uorganiserte fritidstilbud

Andersen og Bakken (2020) har undersøkt uorganiserte fritidsaktiviteter blant femte- til sjuendeklassinger i Oslo. De finner flere forskjeller. Langt færre barn i utsatte områder har med venner hjem, 47 prosent mot 70 prosent av barna andre steder. I utsatte områder er det flere som henger ute med venner (7 prosentpoeng flere). Samtidig er det noen flere fra de utsatte områdene som gjør noe med familien, hjelper til hjemme og slapper av for seg selv. Flere elever fra skoler herfra driver med digitale aktiviteter. Andelene som ser på serier, spiller dataspill, og som har høy skjermtid (mer enn tre timer daglig foran en skjerm), er en del høyere i denne gruppa.

På ungdomstrinnet, der forskerne har data fra flere byer, finner de ikke like markante forskjeller med tanke på hvor mange som er hjemme med venner, som er ute størsteparten av kvelden, som spiller onlinespill og har mye skjermtid. Tendensen likner den på barnetrinnet ved at det er noen forskjeller mellom elever på skoler i utsatte områder og elever på andre skoler. For elever i videregående opplæring finner forskerne at i bydelene utenfor utsatte områder er det 11 prosentpoeng flere som er hjemme med venner minst to ganger i uka. Det er ikke noe som skiller de to panelene med tanke på onlinespill og skjermtid (Andersen og Bakken 2020).

I Proba-rapporten om erfaringer i utsatte områder finner utrederne noe av det samme mønstret (Proba 2020). Enkelte steder er det begrensede muligheter for uorganiserte aktiviteter for barn og unge. Andre steder henger ungdommer mye ute.

6.5 Barns helse

Internasjonalt viser forskning at barn i familier med lav inntekt, fra fødsel til myndighetsalder, i større grad har risiko for tidlig død og sykdom enn det barn som kommer fra mer velstående familier, har (Hyggen mfl. 2018). Spørreundersøkelser viser at i familier med lav sosioøkonomisk status er det en høyere andel barn og unge som sier at de har dårlig helse, enn i andre familier (Elstad og Pedersen 2012).

6.5.1 Sosial ulikhet i helse starter tidlig

De sosiale forskjellene i helse starter tidlig. I grupper med kort utdanning er spedbarnsdødeligheten og risikoen for tidlig fødsel høyere og barnas fødselsvekt lavere (Dahl mfl. 2014).

Overvekt og fedme i barneårene kan ha alvorlige konsekvenser for barns helse og er en risikofaktor for sykelighet i voksen alder.50 En betydelig andel barn med overvekt, fedme og bukfedme vokser opp i familier med lav sosioøkonomiske status. Forekomsten av overvekt og fedme var 30 prosent høyere, og bukfedme var 80 prosent høyere, blant barn av lavt utdannede mødre enn blant barn som hadde høyt utdannede mødre. Utviklingen av overvekt og fedme i deler av barnebefolkningen vil kunne bidra til å opprettholde og øke sosiale helseforskjeller framover.

Barn kan få alvorlige fysiske og psykiske skader hvis mor bruker rusmidler i svangerskapet (Mørch-Johnsen mfl. 2015). Mange mødre med rusproblemer har ofte store livsutfordringer. De har gjerne lite eller dårlig nettverk, stram økonomi og lav utdanning, og de flytter mye. Forskning viser at barn som vokser opp hos rusavhengige mødre, jevnt over skårer dårlig på en rekke tester, og de vil i større grad enn andre barn få behov for støttetiltak.

En rapport som ser på den psykiske helsen i befolkningen, viser at blant barn og unge er angst, atferdsforstyrrelser og affektive lidelser vanligst (Reneflot 2018). Den trekker også fram en bekymringsfull økning i andelen unge jenter som rapporterer om et høyt nivå av psykiske plager, og som oppsøker helsetjenester for disse plagene. Det er imidlertid ikke kjent om omfanget av psykiske lidelser i gruppa øker.

De fleste barn som får psykiske lidelser, kommer fra familier uten spesielle risikofaktorer (Bufdir 2012). Det er normalt å oppleve psykiske belastninger i oppveksten, og de går over. Men noen barn er likevel spesielt utsatt for å få store vansker som varer over tid. Barn av foreldre som selv har psykiske problemer, som er rusavhengige eller bruker vold, har en særlig risiko. Det samme har barn av flyktninger som har traumatiske tapsopplevelser bak seg. Forekomsten av psykiske plager er høyere blant barn med innvandrerbakgrunn enn i den øvrige befolkningen. Det er store forskjeller etter landbakgrunn.

6.5.2 Barn og unges opplevelse av egen helse

Nasjonalt viser Ungdata-undersøkelsen at den generelle livskvaliteten blant norske ungdommer er høy (Bakken 2020). Ni av ti mener de har alt de ønsker seg i livet. De fleste ungdommer rapporterer at de har en hverdag som er preget av glede og energi. Mange opplever mestringsfølelse og føler seg nyttige – de er optimistiske med tanke på framtiden.

Ungdata-undersøkelsen viser videre at 67 prosent av ungdommer er fornøyde med sin egen helse (Bakken 2020). Det er samtidig mange som sliter med ulike former for helseplager. 15 prosent av elevene på ungdomsskolen og 21 prosent av elevene på videregående rapporterer å ha hatt mange milde psykiske helseplager den siste uka. Andelen som er mye plaget, øker gjennom ungdomsårene for begge kjønn. Tallene viser at jenter generelt er mer rammet enn gutter. Jenter opplever også mer press enn gutter, og flere jenter enn gutter føler at de ikke klarer å takle dette presset. Generelt er det presset om å gjøre det godt på skolen som er sterkest. Andelen som rapporterer om mange psykiske plager, har gått en god del opp de siste tiårene, særlig blant jenter (Bakken 2020).

Ungdommer fra hjem med foreldre med høy og stabil inntekt og høy utdanning rapporterer oftere om høyere livskvalitet, bedre helse og mindre psykiske plager enn det ungdommer fra hjem med lav sosioøkonomisk status gjør. Forskjellene er spesielt tydelige hos jenter.

6.5.3 Barns selvbilde, framtidstro og helse i utsatte områder

6.5.3.1 Barn og unges selvbilde, sosiale relasjoner og tanker om framtiden

NOVA finner at uansett om barn og unge bor i utsatte områder eller ikke, er det store flertallet fornøyd med seg selv (Andersen og Bakken 2020). Dette gjelder både gutter og jenter og barn og unge med ulik sosioøkonomisk bakgrunn. Men to avvik fra dette hovedfunnet er det verdt å merke seg: Blant elevene på barnetrinnet i Oslo er det flere i de mest utsatte områdene som er enige i utsagnene «jeg har alt jeg ønsker meg i livet» og «jeg liker meg selv slik jeg er».

På videregående i Oslo er det påfallende at det ikke er forskjeller mellom boområdene når man ser på hvor mange som synes at «det de driver med i livet, er meningsfullt». I delbydelene med utsatte områder er det 66 prosent av elevene med minst ressurser som er enige i utsagnet, mot 62 prosent blant dem med mest ressurser. I delbydelene uten utsatte områder er sammenhengen motsatt. 59 prosent av dem med minst ressurser sier seg enige i dette, mens 65 prosent av dem med mest ressurser er enige. Det betyr at sosioøkonomiske ressurser slår ulikt ut på svarene i de to områdetypene.

På spørsmålet om det er ulike tanker om framtiden mellom utsatte områder og andre områder, finner forskerne at det på ungdomstrinnet er nokså likt. Det som skiller, er at det er 6 prosentpoeng færre elever fra skoler i utsatte områder som tror de vil ta høyere utdanning. På videregående er det 10 prosentpoeng færre. I aldersgruppa på videregående skole er det dessuten 6 prosentpoeng færre som tror de vil få et godt og lykkelig liv.

Når det gjelder barn og unges sosiale relasjoner, ser man på barne- og ungdomsskolen relativt små forskjeller mellom områdene, mens det på videregående i Oslo er en viss forskjell. På videregående skoler i utsatte områder i Oslo er det noen færre elever som er fornøyde med vennene (6 prosentpoeng), og noen færre som har fortrolige venner (5 prosentpoeng), enn i de øvrige områdene. Det er et gjennomgående funn at ungdom med lavest sosioøkonomisk status kommer noe dårligere ut med tanke på sosiale relasjoner.

6.5.3.2 Barns helse

Barns helse er i liten grad et tema i studiene utvalget har gått gjennom. Som omtalt andre steder i rapporten, trives barn og unge der de bor og på skolen de går på. De trives og føler seg i all hovedsak trygge i nærmiljøet sitt.

Bergen kommune har gjennomført en egen levekårsundersøkelse for barn. Undersøkelsen tyder på at det er store forskjeller i barn og unges helse. Det er en tendens til at de av levekårssonene som har mange voksne med utfordringer, også har mange barn med utfordringer, men funnene er ikke entydige. Når det gjelder tannhelse blant femåringer, er det store forskjeller mellom levekårssonene. Barn i sonene med størst levekårsproblemer, har dårligst tannhelse. Videre er det flest åttendeklassinger som har psykiske plager i de mest utsatte levekårssonene. Ungdommer i de samme sonene skårer høyt på indikatoren «bekymringer for noe hjemme». Også når det gjelder barn som ved skolestart har foreldre som røyker, ser noen av sonene med størst levekårsutfordringer ut til å skåre høyest. Andelen barn med røykende foreldre har imidlertid gått mye ned i alle områdene siden forrige levekårsundersøkelse i 2016 (Bergen kommune 2019). På enkelte andre indikatorer er det geografiske mønsteret ikke så tydelig.

Andre studier bekrefter bildet av at barns fysiske helse er dårligere i noen utsatte byområder. Det gjelder for eksempel målbare indikatorer som motorikk, vekt og tannhelse (Ruud mfl. 2019a). Folkehelseinstituttet presenterer indikatorer på ungdoms helse på bydelsnivå i noen av de største byene. Bildet som kommer fram er ikke entydig, men viser store interne forskjeller mellom ulike områder.

Noen stedsstudier viser at helsestasjoner og helsesykepleiere i økende grad får besøk av familier eller unge som sliter psykisk (Ruud mfl. 2018 og 2019a, Andersen mfl. 2018a). De sliter med sosial angst, depresjon, ensomhet, redsel, forventningspress og dårlige relasjoner til venner og familie. En av gruppene som øker, er jenter i tenårene. For noen kan det i tillegg til psykiske vansker handle om språkvansker og mangel på voksenkontakt. For en del unge gjør fattigdom i familien at de føler seg stigmatisert og utenfor samfunnet. Dette føyer seg inn i en generell trend om særlig unge jenters psykiske helse, og det er vanskelig å si om situasjonen i områdene skiller seg fra situasjonen andre steder. En del foreldre er selv syke. Det er også mange urolige barn. Helsestasjonen tilbyr hjelp og kan henvise videre ved behov (Ruud mfl. 2018).

Noen barn opplever en opphoping av utfordringer (ibid.). De vokser opp i familier med lav inntekt og med foreldre som sliter med dårlig fysisk og psykisk helse, noen opplever vold i nære relasjoner, de sliter selv med fysiske og psykiske helseplager og med språkutfordringer både i skolen, utdanning og i samfunnet ellers. Alle slike forhold er med på å redusere barnas livskvalitet.

6.6 Tjenester til barn og unge i utsatte områder

Det er ofte vanskelig å få til samarbeid på tvers av profesjons- og etatsgrenser. Samtidig har utsatte barn og unge behov for tjenester fra flere ulike instanser. Da er det en forutsetning – og et krav – at tjenestene klarer å samarbeide og samordne hjelpen som tilbys.

6.6.1 Møtet mellom unge og tjenester i utsatte områder

Kindt og Strand (2020) har studert ungdom som vokser opp i såkalte utsatte boområder i Oslo, Drammen og Bergen, og som opplever at de faller utenfor. Forskerne har sett på de unges erfaringer og behov for tjenester og hvordan behovene samsvarer med hjelpeapparatets tilbud til unge i utsatte boområder i norske storbyer.

De unge opplever at behovene deres er grunnleggende og relativt beskjedne. De ønsker seg en skole å gå til, et fritidstilbud å delta i, venner å være med og aller helst å tjene litt penger. For egen framtid ønsker de å bestå og fullføre videregående opplæring og få seg en jobb og et eget sted å bo. Her og nå trenger de å oppleve en form for mestring og trygghet – de ønsker seg trening i livsmestring. For å få til dette trenger de et voksent menneske som er på lag med dem. Det kan være en ungdomsarbeider eller en miljøarbeider, men det bør være en som samtidig kjenner tjenestene så godt at hun eller han vet akkurat hvem som skal kontaktes når ungdommen trenger hjelp (ibid.).

Ansatte i tjenestene kopler de unges utfordringer til boforhold, levekår og hjemmeforhold. Samtidig er de bekymret for at miljøene og gjengene flere av ungdommene tilhører, potensielt kan rekruttere til kriminell aktivitet. Ansatte i tjenestene er også opptatt av at det er begrensninger i tjenestene. Dette handler om tverretatlig samarbeid og ressurser. Fordi utfordringene til de unge er sammensatte og må møtes av flere ulike tjenester, mener de ansatte at tjenester må samarbeide og koordinere seg bedre. Flere ansatte fortalte at de selv samarbeider mye, og at samarbeid på tvers er blitt høyere prioritert over tid. Enkelte etatsledere etterlyste en sterkere bevissthet om systematikk, profesjonalisering, relevant fagkompetanse, metodebruk og IT-systemer for å forbedre det tverretatlige arbeidet. På den positive siden mente de ansatte at de hadde klart å finne løsninger på enkelte juridiske og organisatoriske barrierer som tidligere hindret samarbeid på tvers av etater, for eksempel taushetsplikt (ibid.).

De unge selv og tjenestene er enige i at de unge trenger å oppleve mestring, trygghet og tilhørighet. Det viktigste misforholdet mellom de unge og tjenesteaktørene er at der de unge ser på seg selv som enhetlige individer, ser tjenesteaktører på dem som individer med gjenstridige eller sammensatte utfordringer. De unges ønske om en person som ser dem som et helt menneske, blir ikke alltid oppfylt. Tjenestene ser ikke alltid hvor viktig det oppleves for de unge å få dekket dette behovet. Fordi tjenesteapparatet per definisjon er spesialisert, vil de unge ofte oppleve å møte et delt tjenesteapparat hvis hjelp ikke alltid føles relevant (ibid.).

6.6.2 Det vanskelige samarbeidet på tvers

I en rapport bestilt av 0–24-samarbeidet kommer det fram at det er utbredt å samarbeide på tvers av sektorer om utsatte barn og unge, både på individ- og systemnivå (Ipsos 2018). De ulike tjenestene som retter seg mot barn og unge, mener likevel at det er behov for å samarbeide bedre på tvers. De gir gjennomgående uttrykk for at deres egen sektor er mest åpen for et slikt samarbeid, og de sier at egen sektor oftest tar initiativet til å samarbeide. De mener videre at det er andre sektorer enn deres egen som ikke prioriterer å samarbeide. Flertallet av tjenestene hevder også at de selv har bedre kjennskap til og innsikt i andre sektorers tjenester enn motsatt.

I undersøkelsen Proba (2020) har gjort for utvalget, mener informanter at tjenester som politi, barnevern, helse og skole må vite mer om hverandre og jobbe sammen. Spesielt trekker undersøkelsen fram at ansatte ved noen skoler med store utfordringer rapporterer at de samarbeider mye med andre offentlige tjenester som blant annet barnevern og PPT. Det kommer også fram at skolene ønsker å kunne jobbe mer forebyggende sammen med andre tjenester. Ellers forteller flere at de nå i større grad samarbeider med andre tjenester som er til stede på skolen, og det ønsker noen mer av. Stedsanalyser viser at flere aktører, for eksempel politi og skoler, opplever at det er vanskelig å få til et godt samarbeid med barnevernet. For eksempel vil ikke ungdommer snakke med barnevernet. Det blir sagt at dette kunne vært annerledes hvis barnevernet hadde en annen tilnærming enn i dag og var mer til stede på skolen (Proba 2020).

6.6.3 Innvandreres møte med barnevernet – mangel på tillit

Barn med innvandrerbakgrunn er noe overrepresentert når det gjelder hjelpetiltak fra barnevernet. 28 prosent av barn i aldersgruppa 0–22 år som fikk tiltak fra barnevernet i løpet av 2019, hadde innvandrerbakgrunn.51 Når det gjelder andelen omsorgsovertakelser, er det så å si ingen forskjell mellom barn med innvandrerbakgrunn og barn i resten av befolkningen.

Barnevernet er avhengig av høy tillit både i familiene de skal hjelpe, og hos befolkningen for øvrig for å kunne gjøre en kvalitativt god jobb. En rapport fra Ipsos (2017) dokumenterer at personer med innvandrerbakgrunn har lavere tillit og er mer skeptiske til å kontakte barnevernet enn befolkningen samlet. De som har hatt direkte kontakt med barnevernet, er mindre skeptiske og har bedre inntrykk av tjenesten enn de som har hatt indirekte erfaring med tjenesten, det vil si at de kjenner tjenesten gjennom slekt, venner og bekjentes erfaringer. Norskfødte med innvandrerforeldre har mindre tillit til barneverntjenesten enn de som selv har innvandret.

En studie gjennomført av NOVA går gjennom barneverntjenesten og fylkesnemndas håndtering av saker om omsorgsovertakelser i familier med innvandrerbakgrunn (Aarset og Bredal 2018). Studien peker på en rekke utfordringer i barnevernets håndtering av sakene og samhandlingen med foreldre underveis. En gjennomgang av litteratur om innvandreres møte med barnevernet viser at møtet kan være utfordrende, både for brukeren og for tjenesteyteren (Paulsen mfl. 2014). Dette kan forklares med språk- og kulturforskjeller, ulik forståelse av barneoppdragelse og manglende felles referanserammer. Forskere advarer imidlertid mot å la kulturforklaringer få for mye vekt. Både levekår og kulturforskjeller kan påvirke møtet mellom barnevern og foreldre med innvandrerbakgrunn. Møtet må forstås som noe relasjonelt, og da må man se etter forklaringer på begge sider. For eksempel kan barnevernets organisering og måter å jobbe på påvirke hvordan relasjonen utvikler seg. Tillit er viktig i alle barnevernssaker, men kan være ekstra utfordrende i saker der familien har en annen oppdragelsesform enn det som er vanlig i Norge. Blant temaer som går igjen i litteraturen, er hindre for god kommunikasjon. Det samme gjør bruk av tolk.

Personer med innvandrerbakgrunn opplever barnevernet på ulike måter (Smette og Rosten 2019). Barn kan oppfatte hjelpeapparatet, inkludert barnevernet, som en alliert og hjelper som kan bidra til å få realisert sentrale rettigheter. Det kan dreie seg om retten til ikke å bli utsatt for vold eller til å leve et liv uten sterk sosial kontroll. Kontakten med barnevernet kan også fra barns side oppleves å ha en kostnad fordi den truer båndet mellom foreldre og barn.

Også foreldre kan oppfatte hjelpeapparatet som en alliansepartner når de opplever strev og er bekymret for barna sine. Noen foreldre har tillit til systemer generelt og til sine egne evner som foreldre. Det senker terskelen for å ta kontakt med ulike hjelpetjenester, for eksempel barnevern. Men foreldre kan også oppleve barnevernet som en motstander. Opplevelsen kan forsterkes når en forelder ikke forstår hva som skjer. Noen opplever også at barna kommer i en maktposisjon overfor foreldrene i kraft av deres allianse med hjelpeapparatet. Det gjør oppdragerrollen for foreldrene særlig vanskelig (Smette og Rosten 2019).

Når ressurspersoner og nettverk i ulike miljøer sprer kunnskap om hjelpeapparatet, for eksempel blant innvandrede foreldre, kan det bidra til å øke tilliten og til å dempe foreldres frykt. Slikt arbeid kan utgjøre en viktig støtte i foreldrenes hverdag (Smette og Rosten 2019).

6.7 Barn og unge i utsatte situasjoner og posisjoner

I barne- og ungdomsårene utvikler barn normer, verdier, atferd og interesser som de tar med seg inn i voksenlivet (Berg mfl. 2020). Videre går de gjennom stor følelsesmessig og sosial utvikling, de løsriver seg fra foreldrene, og de søker egen identitet og selvstendighet. Ungdomsrollen i samfunnet kan ses som en form for marginalitet (Øia 2013). Som verken barn eller voksen er ungdommene plassert litt på sidelinja, og de er generelt sett i en utsatt og sårbar posisjon. De kan trå feil, mislykkes, lide nederlag eller havne i marginaliserte situasjoner. Noen ungdommer er særlig utsatte for sosial utstøting og sosiale problemer.

6.7.1 Utviklingstrekk i ungdomsmiljøer

Den nasjonale Ungdata-undersøkelsen 2020 bekrefter at det står bra til med norsk ungdom. Flertallet har gode oppvekstvilkår og god livskvalitet (Bakken 2020). Dagens unge er trolig en god del skikkeligere og på mange måter mer veltilpasset enn mange tidligere ungdomsgenerasjoner. De aller fleste norske ungdommer oppfører seg pent. Men rapporten dokumenterer samtidig at noen trender går i negativ retning.

Rapporten viser at 7 prosent er systematisk utsatt for mobbing fra jevnaldrende. I tillegg har dobbelt så mange opplevd ulike former for seksuell trakassering. En av fem har blitt utsatt for trusler eller direkte vold fra jevnaldrende. 4 prosent har opplevd å bli slått av en voksen i familien.

Utviklingen de siste årene har gått i negativ retning når det gjelder regelbrudd som nasking og hærverk. Det samme gjelder cannabisbruk. I tillegg er flere ungdommer blitt mindre framtidsoptimistiske, og færre opplever at de er trygge når de går ut om kvelden. Denne utviklingen ser imidlertid ut til å flate ut.

Ungdata 2020 viser også at de aller fleste elever – ni av ti – trives på skolen. Dagens ungdomsgenerasjon er utdanningsorientert. De aller fleste vil fortsette å studere framover. Men når det gjelder skole, er det også en negativ utvikling på flere områder. Rapporten viser at stadig færre ungdommer trives på skolen, at flere synes skolen er kjedelig, og at færre bruker mye tid på lekser. Andelen som skulker, stiger.

6.7.2 Ungdom og rus

Bruken av rusmidler øker markant gjennom tenårene (Bakken 2019:3). Blant ungdomsskoleelever er det relativt uvanlig å ha drukket seg beruset, men blant elevene på videregående har flertallet gjort det. Det samme gjelder hasjrøyking. På ungdomstrinnet er ungdom fra hjem med svakere sosioøkonomiske ressurser overrepresentert blant unge som røyker sigaretter og bruker cannabis. Når de har begynt på videregående, er det de unge fra familier med flest sosioøkonomiske ressurser som har mest erfaring med cannabis, men forskjellen er liten. Sosioøkonomisk bakgrunn har lite å si når det gjelder alkoholbruk.

Ungdom med innvandrerbakgrunn drikker mindre alkohol enn ungdom i befolkningen for øvrig.52

Blant unge i alderen 16–24 år oppgir 25 prosent å ha drukket ukentlig.53 14 prosent av unge i den samme aldersgruppa har brukt cannabis siste året. Bruk av cannabis er langt vanligere blant gutter enn blant jenter. Bruken ser ut til å ha økt over tid. I SSBs levekårsundersøkelse om helse fra 2012 var det 8 prosent av de unge mellom 16 og 24 år som oppga å ha brukt cannabis de siste 12 månedene. Den årlige rapporten fra EUs narkotikabyrå bekrefter at trenden er den samme i resten av Europa (EMCDDA 2019).

Bruken av hasj blant unge i de store byene øker (Bakken 2018, Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020, Stavanger kommune og Sørvest politidistrikt 2019, Kristiansand kommune og Kristiansand politidistrikt 2020, Vest politidistrikt 2018a). I Oslo var det i 2018 markant flere unge som bruker cannabis, enn tidligere (Bakken 2018). Siden 2015 har bruken økt fra 10 til 17 prosent blant guttene og fra 5 til 9 prosent blant jentene.

Også i andre byer vises det til at cannabis er lett tilgjengelig og mer og mer vanlig blant ungdom generelt, i alle miljøer og i alle deler av byen. Kjøp og salg skjer ofte via sosiale medier, men også mer åpenlyst ved skoler og i bybildet. Noen ungdommer forteller om et press om å måtte prøve hasjrøyking. Andre igjen gir uttrykk for at de tror det er lovlig nå, og toner ned skadevirkningene (Kristiansand kommune og Kristiansand politidistrikt 2020).

Politiet i flere byer melder at de er bekymret over at ungdommens holdninger til illegale rusmidler som cannabis blir mer liberale, og til utviklingen der bruken øker blant ungdom.

Det å debutere tidlig med rusmidler øker sannsynligheten for skader eller negative opplevelser i ungdomstiden. Videre øker det sannsynligheten for å få et problematisk forhold til rusmidler senere i livet (Bakken 2020). De som debuterer tidlig med alkohol, har vist seg ofte å ha andre former for normaloverskridende atferd (Øia 2013). Unge som skulker skolen og unnlater å gjøre lekser, og som har problemer med å tilpasse seg skolehverdagen, drikker seg mye oftere fulle enn andre. Dette gjelder uansett bakgrunn. Elever som ikke trives i undervisningen, og som ikke synes læring og skolen er særlig viktige, viser mer problematferd og får dårligere karakterer enn andre elever. Elever med store konsentrasjonsvansker drikker seg langt oftere fulle. Både mobbere og mobbeofre er risikoutsatte. De som utsettes for mobbing ukentlig eller oftere, drikker seg også oftere beruset.

De fleste som eksperimenterer med narkotiske stoffer, utvikler ikke et langvarig misbruk. Men det er dokumentert at sperren for å prøve sterkere stoffer blir mindre. Når flere unge eksperimenterer med lettere narkotiske stoffer, er det grunn til å frykte at det er flere som vil få et tyngre misbruk (ibid.).

6.7.3 Barn og unge som blir utsatt for vold

Mossige og Stefansen (2016) har undersøkt omfanget av vold og overgrep mot barn og unge og hvordan omfanget av ulike former for vold har utviklet seg over tid. Rapporten ser på fysisk vold fra foreldre, vold mellom foreldre (vitnevold) og seksuell vold i og utenfor familien. 7033 ungdommer i alderen 18–19 år har deltatt i UngVold 2007 og 2015, som er hovedkildene i undersøkelsen. Av ungdommene som deltok i undersøkelsen, hadde 21 prosent opplevd fysisk vold, 8 prosent hadde sett eller hørt en av foreldrene bli utsatt for partnervold, og 23 prosent hadde opplevd minst én form for seksuell krenkelse i eller utenfor familien i løpet av oppveksten. De fleste av disse hadde opplevd en mild krenkelse. Relativt få hadde opplevd grove krenkelser, og svært få hadde opplevd både grov vold, grove vitneerfaringer og grove seksuelle overgrep. Undersøkelsen viser at omfanget av mild fysisk vold fra foreldre ble redusert fra 2007 til 2015. Omfanget av grov vold, vitnevold og seksuelle krenkelser holdt seg stabilt i perioden.

En undersøkelse fra 2019 har sett på omfanget av vold og overgrep blant yngre barn i alderen 12–16 år (Hafstad og Augusti 2019). Den viser at voldshendelser i barndommen svært sjelden skjer isolert. De fleste som har vært utsatt for én type vold eller overgrep, har også opplevd andre former. Jentene rapporterte i større grad enn guttene å ha blitt utsatt for flere typer vold. En av fem i aldersgruppa beskriver at de har vært utsatt for vold. 1 av 20 har vært utsatt for alvorlig vold. Det som er minst like alvorlig, er at kun en av fem utsatt for vold har oppsøkt hjelpeapparatet. Omfanget er relativt likt som for eldre ungdommer som deltok i UngVold. Kun et mindretall hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet.

Det er en tydelig kopling mellom levekår og risiko for grov vold (Mossige og Stefansen 2016). Unge fra familier med dårlig råd og/eller alkoholproblemer er mer utsatte enn andre unge. Det er også unge med foreldre fra Asia, Afrika mv., også etter at det er kontrollert for ulike levekårsvariabler.

Å legge vekt på kultur som en forklaring på vold mot barn er omdiskutert. Sosiale og økonomiske forhold, for eksempel vedvarende fattigdom, sykdom, manglende sosialt nettverk og svak posisjon i samfunnet, er blant de viktigste forklaringsvariablene. Verdier og tradisjoner kan likevel påvirke oppdragelsesmetoder og syn på bruken av vold mot barn (Sommerfeldt mfl. 2014). Foreldre bruker bevisst og ubevisst egen barndom og egne erfaringer som referansepunkt og mal i oppdragelsen av barna sine (Friberg og Bjørnset 2019). Definisjoner av vold og nulltoleransen som råder i nordiske samfunn, omfavnes ikke av alle (Sommerfeldt mfl. 2014). Det er imidlertid store forskjeller mellom grupper, familier og individer.

Vold i barndommen kan få alvorlige konsekvenser. ACE-studien (Adverse Childhood Experiences («negative livshendelser»)) fra USA er den største studien som er gjort om dette. 17 000 mennesker ble undersøkt for negative barndomserfaringer som overgrep, vold, sykdom mv. Studien viser at jo flere negative livshendelser et barn opplever, jo større er sjansen for å få fysiske og psykiske plager og sykdom. I tillegg til frykten og de fysiske skadene barna kan oppleve i konkrete voldssituasjoner, kan voldsutsatte barn altså få varige helseplager.54 Blant annet er det påvist at vold kan få konsekvenser for barnets nevrologiske, kognitive og emosjonelle utvikling og psykiske helse. Andre negative konsekvenser av å bli utsatt for vold og overgrep i barndommen kan være tilknytningsproblemer, sosial tilbaketrekking, søvnvansker, lærevansker, svekket affektregulering/aggresjonsproblemer og angst (Braarud og Nordange 2011, Glad, Øverlien og Dyb 2010). Store prospektive studier55 har vist at barn som utsettes for mishandling og omsorgssvikt, har betydelig økt risiko for å utvikle psykisk sykdom, kognitiv svikt, rusmisbruk, kriminell atferd, sviktende fysisk helse og tidlig død sammenliknet med barn som ikke er blitt mishandlet.56 ACE-studien konkluderer med at mange negative livshendelser i barndommen kan gi opptil 20 års kortere forventet levetid.

Det var klar sammenheng mellom å ha vært utsatt for vold og overgrep i barndommen og å oppleve nye overgrep i voksen alder. En studie som har undersøkt hvordan det over tid gikk med unge som var utsatt for vold i oppveksten, fant at voldsutsatte barn går inn i voksenlivet med en økt sårbarhet (Aakvaag og Strøm 2019). Så mange som en av tre voldsutsatte opplevde ny vold i løpet av studiens korte oppfølgingstid (fire år). Personens livssituasjon og sosiale miljø påvirket risikoen for å oppleve ny vold. Det var sammenheng mellom vold i barndommen og helseproblemer, suicidalitet og problematisk rusbruk. Et annet viktig funn i studien var at vold i barndommen påvirket sosiale relasjoner senere i livet.

Voksne som har opplevd vold i hjemmet som barn, utsetter også oftere andre for vold enn de voksne som ikke har opplevd dette. De uttrykker i tillegg oftere at det er berettiget å bruke vold i nære relasjoner (Øverlien 2010).

Personer som er utsatt for den samme typen motgang og vansker, kan reagere svært forskjellig. Noen barn klarer seg bra til tross for at de har vært utsatt for risiko som vold eller overgrep. Dette omtales som resiliens (Bekkhus 2012). Resiliens handler om dynamiske prosesser som involverer et samspill mellom individ og miljø, noe som gir seg uttrykk i at barn kan være resiliente i møte med gitte miljøfaktorer, men ikke mot andre.

6.7.4 Unge i risiko for å begå kriminalitet

Risikofaktorer er ulike forhold eller belastninger som øker faren for at personer utvikler vansker (Runhovde og Skjevrak 2018). Beskyttelsesfaktorer demper risikoen for å utvikle vansker når risikofaktorer er til stede.

Risikofaktorer kan finnes hos individet selv eller i miljøet rundt. Det kan være dårlig selvfølelse og selvbilde eller mangelfull emosjonell kontroll (Oslo kommune og Oslo politidistrikt 2020). Utviklingstraumer57 i barneårene kan forklare mange av risikofaktorene hos individet.58 Det kan være at man vokser opp i en dårlig fungerende familie, eller at man har vært utsatt for vold. Beskyttelsesfaktorer kan være positive forhold i hverdagen til den enkelte som styrker evnen til å ta gode valg. Det kan være god relasjon til foreldre og familie eller til andre voksenpersoner, eller det kan være gode ferdigheter innen skole, idrett, musikk e.l. Ungdom som begår (gjentatte) kriminelle handlinger, er ofte utsatt for mange risikofaktorer og har få beskyttelsesfaktorer (Bjørgo 2015). Internasjonale studier viser at unge som begår gjentatt kriminalitet, ofte har sammensatte problemer med en kombinasjon av flere risikofaktorer.

Unge med få belastninger i livet har forsvinnende liten sannsynlighet for å bli kriminelle gjengangere (Øia 2013). Å oppleve trygghet, kjærlighet og tillit tidlig i barneårene påvirker unges evne til å takle problemer senere i livet og evnen til å føle innlevelse og empati med andre. Sjansene for å bli kriminelle økte til 50 prosent for unge som har opplevd svært mange negative livshendelser. Men det er først når flere negative livshendelser opptrer samlet, at sjansene for at noe går galt, øker sterkt. Selv om familieforholdene er dårlige, er det ikke likegyldig hva som skjer på andre arenaer. En god skolesituasjon og et positivt fritidsmiljø kan kompensere for uheldige hjemmeforhold.

En liten gruppe ungdommer har både begått kriminelle handlinger, utført vold, drukket seg tydelig beruset og vært i konflikter på skolen. Unge voldsutøvere har ofte lav impulskontroll og liten empati. Disse kan tenkes å være en gruppe som har store sosiale problemer. Gruppa av unge har gjerne også en del andre kjennetegn. De har klart dårligere psykisk helse, de unndrar seg foreldres uformelle sosiale kontroll, og de trives dårlig i undervisningssituasjonen på skolen. Generelt er tilliten til samfunnsinstitusjoner i denne gruppa lav. Flere kommer fra familier med dårlig økonomi. Ungdommenes tillit til foreldrene er frynsete. På andre områder er disse ganske gjennomsnittlige. De har venner og ikke nødvendigvis store skolekarakteravvik (Øia 2013).

SaLTo-rapporten fra 2017 beskriver bakgrunnen til en liten gruppe gjentatte gjengangere, det vil si unge som er registrert som gjengangere flere år på rad (Oslo kommune og Oslo politidistrikt 2018). De fleste av disse hadde foreldre som var født i andre land, men de var selv norske statsborgere og født i Norge. Mange hadde skilte foreldre og mange søsken, og de hadde ofte eldre søsken som var registrert for lovbrudd. Omtrent halvparten var tvangsplassert av barnevernet. En stor andel av dem ble registrert med straffbare forhold allerede før de fylte 15 år. En betydelig andel av barna hadde vært ofre for vold i nære relasjoner, annen vold eller overgrep. Blant barn og unge som har begått lovbrudd, har en svært høy andel atferdsproblemer (Berg mfl. 2020). Slike vansker er mer utbredt blant gutter enn blant jenter. Generelt viser studier at barn og unge med vedvarende atferdsvansker også har økt risiko for avbrutt skolegang, psykiske problemer, rusmisbruk, frafall fra arbeidslivet, relasjonelle vansker og sykelighet.

En høy andel barn av innvandrere som begår kriminalitet, har vokst opp med store levekårsutfordringer. En supplerende forklaring på at barn av innvandrere er overrepresentert på statistikken for ungdomskriminalitet, er at unge innvandrere har høyere risiko for å bli oppdaget enn andre. Det kan for eksempel skyldes at de blir diskriminert av politiet og andre aktører i strafferettssystemet. Flere studier viser at ungdom med innvandrerbakgrunn selv opplever at de oftere blir stoppet av politiet (Kuvoame 2015a, Solhjell mfl. 2019). De oppgir da fem hovedgrunner til at de blir stoppet: klær, at de «henger» med venner, utseende/innvandrerbakgrunn, nabolaget de bor eller oppholder seg i og kjønn (at de er gutter).

Kuvoame (2015a) har studert ungdom med innvandrerbakgrunn i rusmiljøet ved Akerselva i Oslo. Han beskriver ungdommene som en heterogen gruppe når det gjelder nasjonalitet og sosial bakgrunn, men peker på at de har noen fellestrekk. Ungdommene har ressurser og ungt pågangsmot, men de har ofte en ustabil boligsituasjon og dårlig økonomi, de er i konflikt med familien, de mangler voksenkontakt, og de har opplevd nederlag på skolen. Mange har psykiske og emosjonelle utfordringer de ikke har fått hjelp med, og de bruker rus som selvmedisinering. I tillegg har de gjentatte, negative erfaringer med tiltaksapparatet og har erfart å bli krenket i møte med politiet. Disse faktorene kan forsterke hverandre. Dermed befinner mange av ungdommene seg i en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av. Mange har eller har hatt kontakt med barnevernet eller rettssystemet. De fleste er skeptiske til hjelpeapparatet på grunn av negative erfaringer. Flere av dem opplever en dyp følelse av sinne og avmakt som påvirker hverdagen deres. Kuvoame viser videre til ulike studier som peker på at ansatte i hjelpeapparatet opplever det vanskelig å møte ungdommene. De ansatte mener at de mangler den kompetansen de tror trengs for å kunne gi ungdommene gode tjenester, og noen vegrer seg for å jobbe med denne ungdomsgruppa som de oppfatter som voldelige og kriminelle (Kuvoame 2015b).

Gjennom kriminalitet søker noen av ungdommene tilhørighet, aksept, anerkjennelse, bekreftelse, status og respekt som de ikke kan finne andre steder (Kuvoame 2015a).

6.7.5 Utsatte unge i utsatte områder

Ung i Oslo-rapporten (Bakken 2018) forteller at Oslo er en delt by. Den viser at ungdom som vokser opp med mange ressurser hjemme, gjennomgående er mer fornøyde enn andre unge. Ungdommer i Groruddalen og Søndre Nordstrand er mindre fornøyde med lokalmiljøet sitt enn ungdom i bydeler i vest. Flere i østlige bydeler enn i vestlige rapporterer at de har vært i slåsskamp eller truet eller mobbet andre. Samtidig er det langt flere i vest og i de indre bydelene som bruker cannabis og drikker alkohol.

Andersen og Bakken (2020) har sammenliknet oppvekstmiljøer i utsatte områder med tilsvarende miljøer i andre områder. Tross enkelte forskjeller mellom gruppene som utvalget vil vise til under, kommer det fram i analysen at forskjellene i all hovedsak er små. Forskerne finner imidlertid at det gjennomgående er mange forskjeller som kan knytte seg til de unges sosioøkonomiske bakgrunn. Disse forskjellene opptrer uavhengig av hvor de unge bor.

Det er noen forskjeller mellom utsatte områder og andre områder når det gjelder regelbrudd og problematferd blant elever på ungdomsskolen og videregående. Det er flere ungdommer i utsatte områder som har vært i slåsskamp (5 prosentpoeng flere). Dette er noe som i hovedsak avgrenser seg til Oslo på ungdomstrinnet. Når det gjelder andelene som har stjålet fra butikk, drevet med hærverk eller skulket skolen, er det ikke noen markante forskjeller mellom de to gruppene (Andersen og Bakken 2020).

Flere ungdommer i områdene Proba (2020) har undersøkt, har krevende oppvekstforhold og strever. En del av ungdommene har behov for et sted å være hvor de også kan møte trygge voksne. Velferdstjenestene i de undersøkte områdene erfarer at utfordringene til dels henger sammen med at en økende andel innvandrere har utfordringer med arbeid, bolig, språk og kvalifisering.

6.7.5.1 Unges rusbruk

Alkoholbruken blant ungdom i Oslo har gått betydelig ned i perioden 1996–2018 (Bakken 2018). Internt i Oslo fordeler rusbruken seg etter et øst–vest-skille (Pedersen 2017). Indre og ytre Oslo øst har flest dagligrøykere, mens det nesten ikke er dagligrøykere i vestlige bydeler som Vestre og Nordre Aker og Nordstrand (østkantens vestkant).

Festrøyking og bruk av snus er imidlertid mer utbredt i vest. Det samme gjelder bruk av alkohol. Men det er i indre og ytre øst at den største andelen av alkoholbrukerne får problemer. Samtidig er det mange flere som drikker alkohol på vestkanten, så i antall er det også flere med alkoholproblemer i vest (Pedersen 2017).

De sentrumsnære bydelene, både østlige og vestlige, har høyest forbruk av cannabis, og det er også der økningen var sterkest. Det er også blitt mer vanlig blant ungdommer å mene at det å røyke hasj gir status i vennemiljøet de er en del av.

6.7.5.2 Barnevern og vold i nære relasjoner

I flere studier kommer det fram at mange familier i utsatte områder er i kontakt med barnevernet (Proba 2020, Ruud mfl. 2019, Andersen mfl. 2018a, Brattbakk mfl. 2015), og at antallet saker og meldinger til barnevernet har økt over tid (Ruud mfl. 2018). Kontakten med barnevernet gjelder oftest veiledning av familiene (Ruud mfl. 2019).

Studien av ressursbruk utført for utvalget, viser at det i analyseområder er sammenheng mellom antallet enslige forsørgere og andel barn med barnevernstiltak og utgifter til barnevern (Iversen mfl. 2020). Intervjuer blant ansatte i barnevernet bekrefter at det i områdene er flere barn som får hjelp av barnevernet, og at sakene er vanskeligere og tyngre enn andre steder. Det forklares både med at det er mange med innvandrerbakgrunn i områdene, og at det er flere familier med rusproblemer og psykiske utfordringer.

De samlede tallene i analysen utvalget har bestilt viser at andelen barn mellom 0 og 17 år med tiltak fra barnevernet over tid har økt fra 3,5 prosent i 2008 til 4,2 prosent i 2018 for landet som helhet. Andelen med barnevernstiltak i kommunene utvalget har sett på, ligger under landsgjennomsnittet, med unntak av Oslo. Men andelen har økt i alle kommunene unntatt Bergen. Innad i byene er det svært store forskjeller, men flertallet av analyseområdene ligger over kommunegjennomsnittet. Den høyeste andelen er i en delbydel i Oslo med 9,1 prosent. Dette er mer enn dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. I tillegg er det tre analyseområder som ligger over dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. Også i flere av byene er det områder som ligger svært høyt (Aarland og Brattbakk 2020).

I flere studier kan man finne bekymringer om at omfanget av vold i nære relasjoner og vold mot barn er høyt (Proba 2020, Ruud mfl. 2018, Brattbakk mfl. 2015). Ansatte i skoler og hjelpeapparat er også urolige for at mørketallene kan være store. Det meldes om omsorgssvikt grunnet psykiske helseproblemer og utfordringer i hverdagen. For å ta tak i problemene samarbeider helsestasjoner, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), Pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT) og helsetjenester (Ruud mfl. 2018).

Studier fra utsatte områder bekrefter at barnevernet ser ut til å skape frykt blant en del foreldrene, særlig foreldre med innvandrerbakgrunn. Mistilliten til barnevernet er stor (Brattbakk mfl. 2017). Det gjør det vanskelig å samarbeide om for eksempel unge med problematferd. Ansatte i barnevernet er noen ganger bekymret for at barn sendes til foreldrenes opprinnelsesland. Det nevnes at det kan være flere årsaker til at dette skjer, men en er for å komme unna barnevernet. Enkelte områder skiller seg imidlertid ut. Innvandrere oppleves i liten grad å være skeptiske til barnevernet, heller motsatt, og politiet og barnevern samarbeider godt (Ruud mfl. 2016).

7 Kriminalitetsutviklingen

7.1 Kriminalitetsbildet

Etter tusenårsskiftet har den registrerte kriminaliteten i Norge samlet sett gått betydelig ned (SSB 2018). Vi må antakelig 30 år tilbake for å finne mindre kriminalitet enn vi har i dag.Samtidig viser den registrerte kriminaliteten59 bare en del av kriminalitetsbildet. Mange lovbrudd blir aldri oppdaget, eller de blir ikke anmeldt til politiet. Ifølge Politidirektoratet (POD) hadde kun 40 prosent av dem som oppga å ha vært utsatt for kriminalitet i 2018, anmeldt hendelsen eller planla å gjøre det (POD 2020).

I den siste femårsperioden har vinningslovbrudd, narkotikalovbrudd og trafikklovbrudd gått ned (ibid.). Nedgangen gjelder imidlertid ikke for alle typer lovbrudd. For eksempel har økonomilovbrudd, voldslovbrudd og seksuallovbrudd økt tydelig de siste fem årene. Særlig har anmeldte voldtekter og anmeldelser for seksuell omgang med og voldtekt av barn under 14 år steget kraftig. Også antallet anmeldelser av hatefulle ytringer og diskriminering samt andre lovbrudd hvor hat har vært motivet, har økt sterkt siden 2015.

Kriminalitetstrender må ses i sammenheng med økende globalisering og informasjonsteknologisk utvikling (Sætre mfl. 2018). Kriminelle aktører opptrer i dag i større grad på tvers av landegrenser (POD 2019). I tillegg utføres mer kriminalitet i det digitale rom. Her er mørketallene trolig store, og denne kriminaliteten blir i langt lavere grad enn annen kriminalitet anmeldt.

7.1.1 Barne- og ungdomskriminalitet

De siste 10–15 årene har det vært en nedgang i den registrerte barne- og ungdomskriminaliteten (POD 2020). Og i perioden 2015–2019 har den registrerte kriminaliteten blant barn og unge i alderen 10 til 22 år vært relativt stabil. Det kan være tegn til at dette snur, de siste årene har både forskere, politiet og politiets samarbeidspartnere meldt at kriminaliteten blant barn og unge stiger. Ungdata-undersøkelsen viser at siden 2015 har andelen unge som selv rapporterer at de har deltatt i ulike former for regelbrudd (for eksempel nasking og hærverk), økt. Det siste året har tallet stabilisert seg. Det er likevel for tidlig å si om dette er et brudd i utviklingen (Bakken 2020).

Omfang og typer av kriminalitet varierer mellom kjønn og etter alder (POD 2020). For barn og unge mellom 10 og 22 år samlet var det registrert flest narkotikalovbrudd. Barn og unge mellom 10 og 14 år begikk flest vinningslovbrudd, mens de mellom 15 og 17 år begikk flest volds-, vinnings- og narkotikalovbrudd. Ser man på tallene for unge mellom 18 og 22 år, var det narkotikalovbrudd og trafikklovbrudd som utgjorde den største andelen av lovbruddene. Det samlede antallet registrerte lovbrudd øker med alder.

I 2019 var 15 prosent av alle forhold registrert på jenter. Denne andelen har vært stabil over flere år. Jentene sto for 30 prosent av de registrerte vinningslovbruddene og for 3 prosent av de registrerte seksuallovbruddene (ibid.).

Strasak-rapporten omtaler gjentatt kriminalitet. Rapporten gir en oversikt over hvordan antallet registrerte straffbare forhold fordeler seg på barn og unge lovbrytere, se figur 7.1. Det store flertallet av barn og unge er kun anmeldt for ett forhold. En liten gruppe barn og unge skiller seg ut og begår svært mange lovbrudd. I overkant av 500 var registrert med 21 eller flere straffbare forhold. De fleste av disse var i alderen 18–22 år.

Forstørr bilde

For alle gruppene må minst ett av de straffbare forholdene være registrert i 2019.

Kilde: Strasak-rapporten (POD 2020).

Barn og unge i dag bruker mye tid på nett. Det kan være positivt på mange måter, men kan også ha noen negative og alvorlige følger. Eksempler er digital mobbing, digitale seksuelle krenkelser og overgrep og digital handel med narkotika og doping (POD 2017). Digitale kanaler kan videre gjøre at kriminelle handlinger, holdninger og trender kan spre seg raskt, noe politiet betegner som «pop-up»-kriminalitet (Sætre mfl. 2018). For eksempel melder politiet i flere byer at ungdom bruker sosiale medier for å mobilisere til slåsskamper og spre voldsvideoer (Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020, Sandnes kommune mfl. 2018, Sørøst politidistrikt60 og Stavanger kommune og Sørvest politidistrikt 2019). Politiet vurderer faren for pop-up kriminalitet blant ungdom som betydelig og regner utviklingen som et faresignal om fremtidig kriminalitet.

Gjengbegrepet er ofte blitt forbeholdt grupper som samhandler om kriminalitet over tid, og som krever en form for medlemskap og lojalitet (Sætre mfl. 2018). Det finnes langt flere løsere nettverk som politiet har vært tilbakeholdne med å kalle gjenger, blant annet fordi det kan forsterke gruppeidentitet og interne lojalitetsbånd. I praksis er det imidlertid ikke alltid lett å skille tydelig mellom etablerte gjenger og løse nettverk. Også forskningen på feltet har i begrenset grad utforsket sammenhenger og forskjeller mellom ulike typer ungdomsfellesskap og organisert kriminalitet (Runhovde og Skjevrak 2018).

Ulike kartlegginger viser at kriminelle gjenger gjerne kan oppstå og deretter forsvinne igjen etter en tid (Sandnes kommune mfl. 2018, Sørøst politidistrikt), gjerne etter systematisk innsats fra politiet og andre aktører. Sosiale medier er også den nye møteplassen til kriminelle ungdomsgjenger som gjør det mulig for dem å operere mer i det skjulte.61 Gjengene man tidligere så ute i offentlige rom, dannes nå og har kontakt på sosiale medier. De er gjerne vennenettverk som ikke er så klart avgrenset som gjengene var tidligere. De har gjerne en stabil kjerne, men ellers varierer det hvem som er med og hvor sterk tilknytning de har.

7.1.2 Volds- og seksuallovbrudd

Antallet registrerte volds- og seksuallovbrudd har økt de siste fem årene (POD 2020). Av disse har seksuallovbruddene gått ned det siste året, mens voldslovbruddene har fortsatt å øke. En del av økningen kan skyldes at overgrep på nett, hvor blant andre barn og unge er fornærmede, øker. Det kan også skyldes at politiet avdekker flere saker, og at flere anmelder. For seksuallovbrudd har det tradisjonelt vært store mørketall, og POD antar at disse fortsatt er høye.

I perioden fra 2014 til 2019 har antallet anmeldelser av mishandling i nære relasjoner steget noe (POD 2020). At antallet gikk opp i femårsperioden, kan forklares med at politiets (og andres) prioriterte innsats på området har ført til flere anmeldelser. Samtidig er det grunn til å tro at det også her kan være høye mørketall.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennomført en nasjonal intervjuundersøkelse for å kartlegge omfanget av vold og voldtekt i Norge (Thoresen og Hjemdal 2014). Undersøkelsen avdekker at vold og overgrep er utbredt i den norske befolkningen, og at vold i nære relasjoner rammer mange. De voldsutsatte var ofte utsatt for flere typer vold og overgrep. Menn var mest utsatt for fysisk vold, mens voldtekt i hovedsak rammet kvinner. De var omtrent like utsatt for mindre alvorlig vold fra partner, mens kvinner var mest utsatt for den mer alvorlige psykiske partnervolden. En rapport fra Danmark viser at psykisk vold er den mest utbredte formen for partnervold og rammer dobbelt så ofte som fysisk vold (Ottesen og Østergaard 2018). Den psykiske volden rammer kvinner tre ganger hyppigere enn menn.

Mye av volden og overgrepene var ikke anmeldt (Thoresen og Hjemdal 2014). Bare en mindre andel av dem som var utsatt, hadde søkt hjelp og fått medisinsk behandling.

7.1.3 Kriminalitet blant innvandrere

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er, som grupper, overrepresentert62 i den norske kriminalstatistikken (Andersen og Mohn 2017:170). Bildet varierer etter landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge. Særlig er innvandrere fra land i Afrika og Asia overrepresentert, mens innvandrere fra de fleste vesteuropeiske land er underrepresentert. Mønstrene er de samme blant norskfødte med innvandrerforeldre, men andelen siktede gjerningspersoner er enda høyere blant disse, også når det er tatt hensyn til kjønns- og aldersforskjeller. Studier fra Sverige og Danmark viser det samme (Engellau 2019, Danmarks Statistik 2018).

Både innvandrere og deres norskfødte barn utgjør et klart mindretall av alle siktede personer, og det er i likhet med den øvrige befolkningen kun en liten andel av personer med innvandrerbakgrunn som er siktet for lovbrudd i løpet av et år (Andersen og Mohn 2017). De siste årene har overrepresentasjonen av innvandrere og deres norskfødte barn gått tydelig ned. Den gikk mest ned blant personer med bakgrunn fra afrikanske land.

Det kan være flere årsaker til at innvandrere er overrepresentert. En del av forskjellene kan forklares med ulik kjønns- og alderssammensetning. Blant innvandrere er det ofte en høy andel unge menn, og generelt begår denne gruppa flere lovbrudd. Forskjeller i sosioøkonomisk situasjon og sosiale forhold forklarer en del. Flere studier underbygger at kriminaliteten er noe høyere i de delene av befolkningen som har de største levekårsproblemene. Men også når alt annet er likt, er personer med innvandrerbakgrunn noe overrepresentert. En mulig forklaring som trekkes fram, er at innvandrere har høyere risiko for å bli oppdaget enn andre. Det kan for eksempel skyldes at de blir diskriminert av politiet og av andre aktører i strafferettssystemet (ibid.). Det kan også skyldes andre forhold som statistikken ikke fanger opp.

En analyse av sammenhengen mellom botid og kriminalitet blant innvandrere viser at andelen siktede gjerningspersoner øker de fem første årene etter at de er innvilget opphold. Deretter stabiliseres dette for så å synke etter ti års botid (Andersen og Kornstad 2017).

7.1.4 Kriminalitet og trygghet

Trygghetsbegrepet er bredt, men koples ofte til forekomst av kriminalitet (se også omtale i kapittel 5). Det er imidlertid forskjell på opplevd og faktisk trygghet (Aas mfl. 2010). Folk kan føle seg utrygge selv om den registrerte kriminaliteten er lav, og motsatt.

For eksempel føler eldre og kvinner seg oftest utrygge, men det er yngre menn som er mest utsatt for vold og kriminelle handlinger. Risikoen for å bli rammet av kriminelle handlinger står dermed ikke alltid i samsvar med frykten for å bli utsatt for slike handlinger. Frykten for lovbrudd lever på flere måter sitt eget liv. Men det kan også være motsatt. Kriminaliteten kan være relativt høy, men innbyggerne føler seg likevel trygge. Det kan ha flere forklaringer, for eksempel at de mener kriminaliteten først og fremst skjer i veldig lokale områder som ellers har utfordringer, for eksempel kommunale blokker (Proba 2020).

Folk flest føler seg trygge. Politiets innbyggerundersøkelse viser at hele 94 prosent av befolkningen i 2019 svarte at de føler seg trygge der de bor og ferdes. 63 prosent svarer at de føler seg meget trygge og 31 prosent ganske trygge (Kanvas 2019). I en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB) hvor folk er spurt hvor trygt de opplever bostedet sitt, svarer 6 prosent at de er urolige for vold eller trusler når de går ute alene.63 En like høy andel mener de har problemer med kriminalitet, vold eller hærverk i boområdet. Kvinner er mer bekymret enn menn for å oppleve vold eller trusler når de går ute alene på stedet der de bor. Unge er mer urolige enn eldre. Enslige forsørgere er noe mer engstelige for å utsettes for vold i boområdet enn det personer i parforhold med barn er. Personer med lav inntekt er oftere bekymret for å bli utsatt for vold. Videre er personer i Oslo og andre større byer mer bekymret for å utsettes for vold og trusler enn personer på mindre steder.

Tall fra Ungdata viser at de aller fleste ungdommer i ungdomsskolen eller videregående skole føler seg svært eller ganske trygge i nærområdet sitt. Om lag 3 prosent er utrygge, mens 11 prosent oppgir at de er usikre. Andelen som oppgir det som trygt å være ute om kvelden i nærmiljøet, har gått litt ned de siste årene (Bakken 2020).

7.2 Kriminalitetsbildet i noen byer og i utsatte byområder

Flere land erfarer at byområder med store levekårsproblemer har høyere kriminalitet, særlig volds- og narkotikakriminalitet, enn byene generelt. Levekårsundersøkelser i noen av de store byene i Norge tyder på at områder med levekårsutfordringer enkelte steder skårer høyest på kriminalitet, men bildet er ganske sammensatt.

7.2.1 Geografiske forskjeller i kriminaliteten i byområdene

Utvalget har ikke fått tilgang til statistikk over kriminaliteten i de undersøkte analyseområdene. Gjennomgangen baserer seg derfor på offentlige kilder som politirapporter fra konkrete byer og bydeler og stedsanalyser fra Oslo. Hovedmønstret ser ut til å være at kriminaliteten ikke er veldig høy i flere av boområdene utvalget har sett på, men det blir likevel uttrykt bekymring enkelte steder.

Sentrumsnære områder er aller mest utsatt (Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020, Stavanger kommune og Sørvest politidistrikt 2019, Kristiansand kommune og Kristiansand politidistrikt 2020, Vest politidistrikt 2018b). Selv om rapporter fra byene i ulik grad tar for seg hvordan kriminaliteten varierer geografisk, ser mønstret ut til å være at det meste av kriminaliteten er registrert i sentrum, i bynære bydeler og i nærheten av større sentre i områder utenfor sentrum. I Oslo politidistrikt blir det pekt på to geografiske mikro-områder med høy konsentrasjon av barne- og ungdomskriminalitet (Sætre mfl. 2018). Områdene ligger i Sentrum og Bydel Gamle Oslo. Disse er typiske gjennomfartsområder, ikke boområder, og gjerningspersonene er ofte bosatt andre steder.

I enkelte boområder blir det likevel uttrykt bekymring for kriminalitetsutviklingen blant ungdom. Kriminaliteten ser der ut til å sammenfalle med andre sosiale utfordringer (Ruud mfl. 2016). Det kan være store forskjeller mellom nabolag i det samme området. I småhusområdene oppleves kriminaliteten langt mindre utfordrende enn i visse deler av blokkområdene. I noen områder ser det ut til at kriminaliteten øker, men det kan også skyldes at politiet er mer til stede og synlige og dermed kan følge bedre med og fange opp uønsket aktivitet (Ruud mfl. 2019).

7.2.2 Barne- og ungdomskriminaliteten i utsatte områder

Ungdata-undersøkelsen viser at voldskriminaliteten blant ungdom øker i flere store byer. I Oslo er det en tydelig øst–vest-dimensjon både i hvem som er redde for vold, og i hvem som utøver vold. Det er likevel ikke store forskjeller i hvor mange som blir utsatt for vold (Bakken 2018).

Utvalget har sett på barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo, Stavanger og Kristiansand. Før 2015 ble det i flere år på rad meldt at den registrerte barne- og ungdomskriminaliteten gikk ned i Oslo. Situasjonen snudde i 2015 (Oslo kommune og Oslo politidistrikt 2020). I Kristiansand snudde den i 2016 og i Stavanger i 2017 (Kristiansand kommune og Kristiansand politidistrikt 2020, Stavanger kommune og Sørvest politidistrikt 201964).

Antallet narkotikalovbrudd, voldslovbrudd og ran har økt i Oslo, mens vinningskriminaliteten har gått ned. Dette er i tråd med den nasjonale trenden. I Oslo ble det registrert flere lovbrudd hvor flere gjerningspersoner var involvert. I Kristiansand har vinnings- og narkotikalovbrudd gått opp og voldslovbrudd gått ned (2019). Tallene fra Stavanger er fra 2018 og viser en vekst i vinnings-, narkotika- og voldslovbrudd.

Gutter sto for de fleste lovbruddene i alle de tre byene. I Oslo var om lag 21 prosent av de unge lovbryterne i alderen 10 til 17 år jenter. Også i Kristiansand står gutter for de fleste lovbruddene. I Stavanger var gutter i flertall innenfor alle kriminalitetstypene, men antallet registrerte forhold økte også for jenter.

I Oslo har andelen av kriminaliteten som er begått av unge som begår gjentatt kriminalitet (unge gjengangere)65, økt kraftig i perioden 2015–2019. Disse hadde utført nesten halvparten av de straffbare forholdene i aldersgruppa 10–17 år. Det store flertallet var gutter. Unge gjengangere var i 2019 involvert i to tredjedeler av anmeldelsene der det var flere gjerningspersoner registrert. Videre var unge gjengangere ofte involvert i vold. De sto for over halvparten av voldsforholdene i aldersgruppa 10–17 år. Unge gjengangere sto også for en høy andel av anmeldelsene for vold mot offentlige tjenestepersoner. 41 prosent av dem som hadde begått gjentatt kriminalitet i 2019, har gjort det flere år på rad. I Stavanger sto 4 prosent av barna som var registrert med lovbrudd for 19 prosent av alle forholdene som ble registrert i 2018.

Rapportene fra Oslo, Stavanger og Kristiansand viser at blant de unge som har begått gjentatt kriminalitet, er det flere som sliter med psykiske helseutfordringer og har hatt en vanskelig oppvekst (se også kapittel 6.7.4). Rusproblemer er en fellesnevner. Av barna som var registrert med flest saker, hadde flertallet hatt kontakt med eller var omfattet av tiltak fra barnevernet. Dette er ungdom som fra tidlig alder har hatt tung ballast i livet. De har ofte ikke hatt det trygge hjemmet som det store flertallet av barn og unge har (Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020). Fra både Stavanger og Oslo formidles det at ungdommene i liten grad respekterer politi og andre myndighetspersoner. Personundersøkelser viser at enkelte av de unge som har vært involvert i flere voldssaker, selv har vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten.

For gjengangerne har gata, og nettverkene de er en del av der, stor påvirkningskraft både for hvor de oppholder seg, hvilke situasjoner de kommer opp i og hvilke valg som virker rasjonelle for dem i situasjonene de opptrer i (Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020). Ungdommenes bilde av sannheten påvirkes også gjerne av disse miljøene. På gata skaper de en sterk tilknytning, lojalitet og et sterkt samhold seg imellom.

Politiets tall på kriminalitet blant barn under 18 år i Oslo første halvår 2019 viser at bydelene Sentrum, Gamle Oslo, Alna, Frogner og Søndre Nordstrand har flest registrerte straffbare forhold. Mens tallet har ligget jevnt høyt (med noen variasjoner) i Sentrum siden 2010, ser situasjonen i de fire andre bydelene ut til å forverre seg (Oslo politidistrikt 2019). I lokalmiljøer og bydeler kan den registrerte ungdomskriminalitet variere fra år til år, men Salto-rapporten i Oslo viser at enkelte lokalmiljøer de siste årene har hatt vedvarende høy ungdomskriminalitet. Én ungdom alene, eller bare noen svært få, kan stå for svært mange av de registrerte tilfellene (Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020). Kriminalitetsforebyggingen som gjøres lokalt, handler ofte om å hindre at disse begår ny kriminalitet. Den høye ungdomskriminaliteten øker risikoen for at nye ungdommer blir rekruttert til eksisterende kriminelle nettverk, og at det dannes nye lokale kriminelle nettverk.

På østkanten i Oslo har det de siste årene vokst fram flere flyktige nettverk av ungdom som begår ulike typer kriminalitet, både ran, vold og narkotikahandel (Sætre mfl. 2018). Digital kommunikasjon og provokasjoner som blir spredt innad og mellom miljøer, gir grunnlag for flere konflikter som kan eskaleres raskt.

Oslo politidistrikt opplever problemer med kriminelle nettverk og belastede adresser, men mener likevel at det ikke har utviklet seg geografiske steder i distriktet hvor politiet har mistet kontrollen til kriminelle gjenger (Sætre m.fl. 2018). Samtidig opplever politiet situasjonen innen og mellom de kriminelle nettverkene som anspent. I distriktet var det i 2018 tre-fire ulike grupper som kunne anses å være gjenger, forstått som varige og avgrensbare organisasjoner med faste deltakere, medlemskap og gjensidige lojalitetsbånd.

Gjengene har gjerne kontakt med ungdommer i nærmiljøer som blir rekruttert til å distribuere og selge narkotika. Mange av de unge i nettverket kommer fra store familier som bor trangt. De henger ute og har ikke tilgang på eget oppholdssted og avansert datautstyr hjemme. De kan la seg lokke og/eller trues inn i kriminelle nettverk (Sætre m.fl. 2018).

I Oslo politidistrikt har kriminaliteten blant barn og unge vært relativt oversiktlig, men fra høsten 2017 var inntrykket fra operative mannskaper at det «ulmet» mer. Det ble da rapportert om at ungdomsmiljøer syntes mer misfornøyde, urolige og ampre enn tidligere. Politiet er bekymret for at det kan etableres kontaktnettverk av unge blant etablerte gjenger, og at salget av narkotika blir mer desentralisert utover til boligområder. Det vil kunne rekruttere nye unge til kriminalitet (Sætre m.fl. 2018).

De senere årene har det i Oslo vært flere episoder der mange møter opp til slagsmål (Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2020). Ungdommens bruk av sosiale medier og filming av voldsepisoder forsterker ofte allerede eksisterende konflikter. I noen tilfeller ser politiet at konflikten starter mellom to personer fra ulike bydeler/delbydeler, og at den eskalerer til en konflikt mellom ungdom fra disse områdene. Denne konfliktutviklingen ser politiet både i vanlige ungdomsmiljøer og ungdomsmiljøer som er mer kriminelt belastet.

Forskerne fra NOVA har undersøkt forskjeller i regelbrudd og problematferd blant barn og unge på ungdomsskolen og på videregående skole. I begge aldersgruppene er det flere som har vært i slåsskamp (5 prosentpoeng flere) blant dem som kommer fra utsatte nabolag, enn blant dem som kommer fra andre områder. Dette er noe som i hovedsak avgrenser seg til Oslo på ungdomstrinnet. Når det gjelder andelen som har stjålet fra butikk, drevet med hærverk eller skulket skolen, er det ikke noen markante forskjeller mellom de to gruppene (Andersen og Bakken 2020).

I flere av stedsanalysene vises det til at det er visse problemer med ungdomskriminalitet, og i noen områder rapporteres det om at kriminaliteten blant ungdom øker (Proba 2020, Ruud mfl. 2019, Andersen mfl. 2018b). Noen steder oppfattes den som høy, i alle fall av enkelte (Ruud mfl. 2018, Rambøll 2018). I ett område er det tidligere bygd opp en rekke tilbud til ungdom, og det bidro til å dempe kriminaliteten (Ruud mfl. 2019). Tross dette øker nå antallet gjengangere, og alderen på de unge kriminelle har sunket. Det vises til at det er en liten gruppe ungdommer som begår kriminalitet, men det blir også vist til at disse ikke nødvendigvis bor i området hvor kriminaliteten skjer (Proba 2020). Natteravner Proba har snakket med i undersøkelsene sine, forteller at kriminaliteten ungdom utøver, ofte ikke begås i området der de bor og kan bli gjenkjent. Også politiet bekrefter at det ofte ikke er sammenheng mellom gjerningspersonens bosted og området der kriminaliteten begås (Sætre 2018).

Ungdommen er mobil og kan ha store geografiske områder, inkludert sentrum, som sin fritidsarena (Ruud mfl. 2016). Dette gjelder også ungdommer som begår kriminalitet. Ungdommene kan trekke mot ungdomsklubber og områder de ikke bor i. Det kan skape utfordringer for nærmiljøet de kommer til. Men også i slike områder viser intervjuer med politiet at det er trygt å bruke de offentlige uterommene (Ruud mfl. 2016).

I enkelte områder viser undersøkelser at det er ungdomsgjenger som noen opplever som truende. Beboerne der misliker og bekymrer seg for at yngre ungdom blir rekruttert til kriminalitet og dopsalg. I andre områder hvor det tidligere har vært etablerte gjenger, rapporteres det om at det nå for tiden ikke er «gjengproblemer». Både gjengvirksomhet og barneran går i bølger. Selv om det settes i verk tiltak som virker når det er en bølge, kan problemet komme tilbake når en ny generasjon ungdom vokser opp. Hva som ligger i begrepet «gjeng», er ikke definert i disse studiene, og i noen sammenhenger er det ikke helt klart om det dreier seg om etablerte gjenger eller ansamlinger av ungdom (Ruud mfl. 2019 og 2018, Andersen mfl. 2018a og b, Rambøll 2018).

7.2.3 Beboernes opplevelse av kriminalitet i nærområdet

Både i Oslo og i andre store byer viser undersøkelser at flertallet av beboere føler seg trygge der de bor (Paulsen mfl. 2012, Jonvik mfl. 2018, Proba 2020, Ruud og Vestby 2017). De som bor i utsatte områder, føler seg likevel mindre trygge enn beboere i andre byområder (se også 5.2).

Det å utsettes for ubehagelig atferd kan ha ringvirkninger utover selve hendelsen og kan innskrenke den daglige livsutfoldelsen.66 Samfunnsøkonomisk analyse (2017) har vurdert resultater av innsats med «områdeløft»67 i flere byer i Norge. Den måler blant annet innbyggernes opplevde problemer med kriminalitet i områder med områdeløft. Undersøkelsen viser at tre ganger så mange beboere i områdene med områdeløft svarte at de hadde problemer med kriminalitet, vold eller hærverk i boområdet sammenliknet med landsgjennomsnittet (22 prosent mot 7 prosent). På spørsmål om de følte seg utrygge etter at det var blitt mørkt, var forskjellen mindre. I områdeløftområdene svarte 15 prosent at de var utrygge eller svært utrygge, i resten av Norge 8 prosent.

Flertallet av beboerne i ulike undersøkelser har ikke opplevd kriminalitet i nærmiljøet (Proba 2020, Rambøll 2018). Noen oppgir imidlertid at de har opplevd alvorlige kriminelle hendelser i nabolaget, og at dette var svært skremmende for dem. Beboere som ikke har opplevd kriminalitet i boområdet selv, kan også føle seg utrygge fordi de har hørt om kriminelle hendelser fra andre eller fra mediene (Andersen mfl. 2018b).

Men kriminaliteten i nærmiljøet påvirker beboerne forskjellig. Ikke alle føler seg mindre trygge av slike hendelser. Noen steder viser beboere til at kriminalitet og gjengdannelser er et problem i området, men at de opplever at dette i svært liten grad påvirker trygghetsfølelsen deres (Proba 2020, Rambøll 2018, Andersen mfl. 2018b). Konkrete hendelser kan ses på som uheldige enkelthendelser i et ellers trygt område (Rambøll 2018). For eksempel kan beboere mene at dette er forhold som skjer innenfor bestemte sosiale miljøer, og at det derfor ikke vil ramme dem som står på utsiden.

De fleste beboere mener at stedet de bor på, er et godt sted for barn å vokse opp. De som sier de er bekymret, kopler det ofte til oppvekstvilkårene og en frykt for at barna skal havne i dårlige miljøer (Proba 2020, Rambøll 2018, Ruud mfl. 2018, Andersen mfl. 2018b). Nærmiljøet oppfattes gjerne som svært godt for yngre barn. Samtidig er foreldre mer skeptiske eller usikre på hvordan eldre barn og ungdom vil påvirkes av ungdomsmiljøet. I noen områder øker beboernes bekymring og uro blant annet fordi flere unge ruser seg, og de er involvert i kriminalitet og narkotikaomsetning som foregår åpenlyst mellom blokkene i borettslagene (Ruud mfl. 2018).

Ansatte i tjenestene forteller at mange unge har en tøff virkelighet, og at miljøer har blitt hardere over tid (Ruud mfl. 2018). Det pekes på at mangel på trygge voksne i nærmiljøet er én årsak.

Noen studier tar for seg beboeres ønsker om å flytte fra området de bor i. Kriminalitet og utrygghet ser i liten grad ut til å bli oppgitt som årsak til at man ønsker å flytte (Rambøll 2018, Ruud og Vestby 2017). Noen steder oppgir beboere likevel kriminaliteten i området som det de liker minst.

7.2.4 Barn og unges opplevde trygghet

Ung i Oslo-undersøkelsene har siden starten vist systematiske forskjeller mellom ungdommer som vokser opp i ulike bydeler i Oslo. I den nyeste undersøkelsen kommer det fram at det er markante bydelsforskjeller når det gjelder trygghet og vold (Bakken 2018). Unge i drabantbyer i Oslo øst rapporterer sammenliknet med unge i vestlige bydeler at de er langt mindre trygge i nabolaget sitt. Dobbelt så mange ungdommer i indre øst, Groruddalen og Søndre Nordstrand er redde for vold i området der de bor, enn ungdommer i de vestlige bydelene og Bydel Nordstrand.

Flere skoleelever føler seg utrygge både på skolen, på skoleveien og i nærmiljøet. Dette går utover livskvaliteten. Noen barn i utsatte områder opplever stress og utrygghet i hverdagen. De sliter også med å håndtere følelser som tristhet, redsel og sinne. Noen steder oppgir barn at de er utrygge på grunn av rusmisbrukere, personer med psykiske problemer og kriminelle (Proba 2020, Brattbakk mfl. 2017, Rambøll 2018, Ruud mfl. 2016).

Enkelte områder oppleves som ekstra skumle. Kjøpesentre, gjenvokste områder og underganger nevnes som steder hvor flere av både barna og ungdommene ikke liker å være, og hvor de i varierende grad føler seg utrygge (Andersen mfl. 2018a og 2018b, Proba 2020, Rambøll 2018, Ruud mfl. 2018, Ruud mfl. 2019a). Selv om flere av barna oppgir at de bruker skolegårdene til å leke i etter skoletid, opplever de at disse også kan være skumle på grunn av ungdommer som henger der på kveldstid. Barna forteller også at det har vært salg av narkotika i skolegårdene, noe de synes er skremmende (Andersen mfl. 2018a, Rambøll 2018).

I flere studier tematiseres det at barn og unge oppholder seg mye ute om kveldene (Andersen mfl. 2018b, Brattbakk mfl. 2015 og 2017, Proba 2020). Selv noen av de yngste skolebarna henger ute sent på kvelden. I tillegg til at barna ofte bor i små leiligheter, vises det til at foreldre i liten grad følger opp de unge og følger med på hva de gjør, og hvor de oppholder seg når de ikke er på skolen (Ruud mfl. 2018). Noen bemerker at det er forskjell fra tidligere tider og nå. Før kjente foreldrene hverandre og holdt hverandre oppdatert om hva ungdommen drev med, men slik er det ikke lenger. Foreldrene kjenner ikke hverandre, og etter noens mening har ikke alle foreldre kontroll på egne barn.

De voksne er også bekymret for at barn og unge føler seg utrygge (Proba 2020). Ansatte i tjenestene i områdene forteller at mange unge har en tøff virkelighet, og at miljøer har blitt hardere over tid. Det pekes på en mangel på trygge voksne som én årsak. Noen steder henger ungdom ute, eller gjenger møtes for å slåss. Det gjør både barn og voksne utrygge (ibid., Rambøll 2018, Ruud mfl. 2018).

Det er ulike syn på om det bør være mer synlig politi i boområdene. Noen unge ønsker at politiet skal være mer synlig både i skolen og i nærmiljøene for å forebygge kriminalitet og uønskede hendelser. Det rapporteres generelt om at tilliten mellom ungdommene og politiet er høy flere steder (Ruud mfl. 2018 og 2016, Andersen mfl. 2018b), særlig forebyggende politi (Ruud mfl. 2019). Politiet snakker med de unge i ungdomsklubbene og boområdet og får dem til å føle seg trygge. Andre ungdommer viser til at det ikke er behov for mer synlig politi i nærmiljøet, fordi det gjør dem mer utrygge og kan stemple området som utrygt (Ruud mfl. 2016). Flere studier viser at ungdom med innvandrerbakgrunn opplever at de blir stoppet av politiet, og de opplever det som stigmatiserende (Kuvoame 2015a, Solhjell mfl. 2019, Sandnes kommune mfl. 2018). Dette er også rapportert av ungdommer i utsatte byområder (Brattbakk mfl. 2017, Rambøll 2018).