Del 8
Økonomiske og administrative konsekvenser, forslag til regulering, samlet dissens og alternativt reguleringsforslag

25 Økonomiske og administrative konsekvenser

25.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av utvalgets forslag skal utredes og fremgå av utredningen i samsvar med Utredningsinstruksen – Instruks om utredning av statlige tiltak (2016) kapittel 2. Minst ett forslag skal ifølge mandatet kunne gjennomføres innenfor uendrede budsjettrammer innenfor offentlig sektor. Videre følger det av mandatet at utvalget skal gjøre samfunnsøkonomiske analyser av forslagene som fremmes, slik at ordningen er økonomisk bærekraftig over tid.

Utvalgets helhetlige forslag er gjengitt i sammendraget i kapittel 1, og gjennomgås i kapitlene 20 til 23. Den økonomiske analysen av forslaget kan leses i sin helhet i vedlegget Økonomisk analyse. I det følgende oppsummeres de forventede økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget.

Forslaget vil først og fremst ha økonomiske konsekvenser. De administrative konsekvensene vil være begrensede.

Dissenser

Det vises til dissenser til punkt 25.1 (1) fra utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) og (2) fra utvalgets medlemmer (Leif Birkeland, Bente Gravdal og Kjell Wolff) i punkt 25.6.

25.2 Økonomiske konsekvenser

25.2.1 Innledning

Det er tre sider ved forslaget som forventes å bidra til økt omfang av selvstyrt personlig assistanse:

• Forslag som klargjør hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og forslag som vil bidra til at det tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres,

• Forslag om senking av den nedre grensen for rettigheten, herunder timegrensen og

• Forslag om å utvide selvstyrt personlig assistanse til å omfatte arenane barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning.

Økt omfang av selvstyrt personlig assistanse kan følge av at flere personer vil omfattes av ordningen og at de som omfattes av ordningen blir tildelt flere timer enn med dagens regelverk.

Forslag som klargjør hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og som vil bidra til at det tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres, er forslag som antas å medføre at det i gjennomsnitt vil bli tildelt flere timer til personer med selvstyrt personlig assistanse. Det gjelder både for personer som har ordningen i dag, men også for de som vil få ordningen som følge av forslagene om endring av grensene for rettigheten og arenautvidelser.

Forslaget om senking av den nedre grensen for rettigheten til selvstyrt personlig assistanse medfører at noen flere personer vil få rett til ordningen. I beregningen er det derfor lagt til grunn at noen flere vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse. Forslaget antas i seg selv ikke å bidra til at det vil bli tildelt flere timer per person.

I beregningen er det lagt til grunn at utvidelse av selvstyrt personlig assistanse til nye arenaer, herunder barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning, vil føre til at flere personer vil få ordningen og at det i gjennomsnitt vil bli tildelt flere timer til hver enkelt, sammenlignet med hva de har i dag gjennom annen assistanse på disse arenaene.

25.2.2 Forslag som klargjør hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og forslag som vil bidra til at det tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres

Forslaget klargjør hva selvstyrt personlig assistanse skal kunne gis til. Alle gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen omfatter etter dagens regelverk videreføres i forslaget. I beregningen er det lagt til grunn at det å klargjøre at selvstyrt personlig assistanse vil omfatte visse konkrete gjøremål, oppgaver og aktiviteter, vil bidra til at det i gjennomsnitt vil bli tildelt noen flere timer per person.

Forslaget omfatter selvstyrt personlig assistanse til å delta i det politiske og offentlige liv, i frivillige organisasjoner og sammenslutninger, i kulturliv, på fritidsaktiviteter, på fornøyelser og i idrett og å kunne forlate skolen etter avsluttet skoletid på lik linje med medelever. Videre omfatter forslaget selvstyrt personlig assistanse til å ivareta omsorgsoppgaver overfor barn og relasjoner til familie og venner.

Personlig assistanse til fritidsaktiviteter og sosial kontakt omfattes i dag av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Samtidig er dagens grenser for hvilke konkrete typer gjøremål, oppgaver og aktiviteter som omfattes uklare.

Ved utmålingen av timetallet er det i dag en forutsetning at utgangspunktet skal være det samme som om assistansen var organisert på en annen måte enn som BPA. Det er den enkelte personens behov som skal være styrende for utmålingen av hvilket timetall som er nødvendig og forsvarlig, og ikke måten tjenestene er organisert på. Forslagene som klargjør både hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og forslag om at det skal tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres, antas imidlertid å medføre at både personer som i dag har BPA og personer som i dag har annen personlig assistanse i gjennomsnitt vil bli tildelt flere timer.

To forhold gjør det særlig krevende å anslå kostnadsvirkningene av forslaget:

• Mange kommuner tildeler tid til én, flere eller alle gjøremålene, oppgavene og aktivitetene som omfattes av forslaget. Men praksis varierer mellom kommunene og det er derfor vanskelig å si noe konkret om i hvilken grad forslaget vil gi en økning i hvor mange timer som i gjennomsnitt tildeles.

• Det er ikke foreslått veiledende normer for hvor mange timer som skal tildeles til ulike gjøremål, oppgaver og aktiviteter.

I beregningen av kostnadsvirkninger er det lagt til grunn at yngre personer i større grad enn eldre vil ønske selvstyrt personlig assistanse til gjøremål, oppgaver og aktiviteter som omfattes av forslaget (utenfor de nye arenaene).1 Utvalget har belyst hvilke årlige kostnader det vil medføre dersom personer i alderen 0–30 år i gjennomsnitt blir tildelt 6–12 timer mer per uke og personer i alderen 31–66 år i gjennomsnitt blir tildelt 2–6 timer mer per uke som følge av forslaget.

Det er lagt til grunn at alle som har BPA i dag også vil ønske selvstyrt personlig assistanse i fremtiden. Ved utgangen av 2020 var 1 191 personer i alderen 0–30 år og 2 029 personer i alderen 31–66 år registrert med BPA.

Forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning anslås å medføre at 1 071 personer2 i alderen 0–30 år som i dag har annen personlig assistanse vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse. Personer med annen personlig assistanse er identifisert som personer registrert med mer enn 10 timer per uke med én eller flere av følgende tjenestekategorier; praktisk bistand – daglige gjøremål, praktisk bistand – opplæring og støttekontakt.

Forslaget om å senke timegrensen antas å medføre at ytterligere 149 personer i alderen 0–30 år og 353 personer i alderen 31–66 år vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse.

Alle som var registrert med BPA ved utgangen av 2020 i aldersgruppene 0–30 år og 31–66 år, inngår i beregningen. Videre inngår alle som antas å søke om og få innvilget ordningen som følge av forslaget om utvidelse av arenaer og forslaget om å senke timegrensen for rettigheten, her betegnet som personer med annen personlig assistanse.

I tabell 25.2 oppsummeres kostnader ved forslag om å klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og forslag som vil bidra til at det blir tildelt et tilstrekkelig antall timer til å gjennomføre disse. Tabellen viser et anslag på økte årlige kostnader ved at gjennomsnittlig antall timer øker blant personer som har BPA i dag, og økte årlige kostnader ved at personer som i dag har annen personlig assistanse, men som med utvalgets forslag antas å kunne få selvstyrt personlig assistanse, i gjennomsnitt får tildelt mer tjenestetid enn de mottar i dag.

Årlige kostnader ved at det gjennomsnittlige timetallet øker som beskrevet, anslås til mellom 440 millioner kroner og 989 millioner kroner. Anslaget er avhengig av hvor mange timer mer som i gjennomsnitt blir tildelt, og må oppfattes som usikkert. I beregningene er det forutsatt at flere personer som i dag har annen personlig assistanse vil få selvstyrt personlig assistanse som følge av forslaget om å senke den nedre grensen for rettigheten og forslaget om å utvide arenaene for ordningen.

25.2.3 Forslag om å senke den nedre grensen for rettigheten

Utvalgets forslag innebærer at den nedre grensen for rettigheten til selvstyrt personlig assistanse senkes. Særlig forslaget om å senke timegrensen til 20 timer per uke antas å medføre at flere vil kunne få ordningen.

25.2.3.1 Timegrensen

Dagens rettighetsbestemmelse er avgrenset til å gjelde personer med et stort behov, definert som et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Personer med behov på mellom 25 og 32 timer per uke har likevel rett til BPA, med mindre kommunen kan dokumentere at dette vil medføre vesentlig økte kostnader for kommunen.

I forslaget erstattes stort behov med særlig behov.

«Med særlig behov menes:

• a) et behov på minst 20 timer i uken, eller

• b) et mindre behov som for den enkelte kan dekkes på en vesentlig bedre måte med selvstyrt personlig assistanse enn med alternative tjenester, tiltak og ordninger, samtidig som kommunen ikke kan dokumentere at det vil medføre vesentlig økte kostnader for kommunen å dekke behovet med selvstyrt personlig assistanse.»

Det er langt på vei etablert en praksis for å innvilge BPA etter rettighetsbestemmelsen til personer som har et assistansebehov på minst 25 timer i uken. Å senke timegrensen til 20 timer per uke vil medføre at flere personer vil kunne få ordningen etter rettighetsbestemmelsen.

Ved utgangen av 2020 var 1 003 personer registrert med 20–25 timer per uke med annen personlig assistanse (her definert som én eller flere av tjenestene praktisk bistand – daglige gjøremål, praktisk bistand – opplæring eller støttekontakt). Denne gruppen mottok i gjennomsnitt vel 22 timer per uke med annen personlig assistanse. Det er lagt til grunn at vel halvparten av disse, 502 personer, vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse som følge av forslaget.

Dersom selvstyrt personlig assistanse i gjennomsnitt erstatter 25–75 prosent av annen personlig assistanse blant disse personene, anslås det isolert sett å kunne gi årlige kostnadsbesparelser på 15,2–45,6 millioner kroner.3

Det er belyst hvilke årlige kostnader det vil medføre dersom gjennomsnittlig antall timer for personer i alderen 0–30 år øker med 6–12 timer per uke og gjennomsnittlig antall timer for personer i alderen 31–66 år øker med 2–6 timer per uke som følge av forslaget om å klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte. Av de 502 personene som inngår i beregningen var 149 personer i alderen 0–30 år og 353 personer i alderen 31–66 år.

Kombinasjonen av å senke timegrensen og klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte, anslås å gi økte årlige kostnader på til sammen 36,6–89,3 millioner kroner.4

25.2.3.2 Unntak fra timegrensen ved behov for mindre enn 20 timer personlig assistanse per uke

Utvalgets forslag innebærer at personer med et mindre behov enn 20 timer i uken også skal kunne tildeles selvstyrt personlig assistanse etter rettighetsbestemmelsen når behovet kan dekkes på en vesentlig bedre måte med selvstyrt personlig assistanse enn med alternative tjenester, tiltak og ordninger, samtidig som kommunen ikke kan dokumentere at det vil medføre vesentlig økte kostnader for kommunen å dekke behovet med selvstyrt personlig assistanse. Denne utvidelsen antas forutsetningsvis ikke å ha vesentlige kostnadsvirkninger, siden kommunen vil kunne beregne kostnadene ved å dekke behovet med enten selvstyrt personlig assistanse eller annen personlig assistanse, og sammenligne disse kostnadene i forbindelse med utredning av individuelle søknader om selvstyrt personlig assistanse.

25.2.3.3 Aldersgrensen

Det er ikke foreslått endringer i aldersgrensen.

25.2.3.4 Langvarig behov

Dagens rettighetsbestemmelse er avgrenset til personer med langvarig behov, og med langvarig menes behov ut over to år. I utvalgets forslag er kriteriet om at behovet skal være langvarig beholdt, men det er myket opp, slik at også personer med resterende forventet levetid på under to år omfattes. Dette antas å omfatte et lite antall personer. Forslaget antas derfor ikke å ha vesentlige kostnadsvirkninger.

25.2.3.5 Personlig assistanse fra flere assistenter på dag- og kveldstid

Utvalget foreslår at selvstyrt personlig assistanse ikke lenger skal avgrenses mot punktvise behov for personlig assistanse fra mer enn én assistent på dag- og kveldstid. Det innebærer at dersom en person delvis har behov for assistanse fra én assistent og delvis har behov for assistanse fra mer enn én assistent på dag- og kveldstid, skal det samlede antallet timer for alle assistentene telles med i vurderingen av omfanget av behovet. Dette antas å omfatte et lite antall personer og et lite antall timer for hver enkelt. Oppheving av denne avgrensningen antas derfor ikke å ha vesentlige kostnadsvirkninger.

25.2.3.6 Personlig assistanse på natt

Dagens rett til BPA omfatter kun behov for personlig assistanse på natt dersom personen har et kontinuerlig behov for dette. Det betyr at punktvise behov for personlig assistanse på natt ikke omfattes av retten til BPA og dermed ikke må regnes med ved kommunens vurdering av omfanget av personens behov for personlig assistanse.

Forslaget åpner for at personlig assistanse på natt omfattes, selv om personen ikke har kontinuerlig behov for dette, dersom det er av vesentlig betydning for personens velferdsmessige situasjon at assistansen ytes som selvstyrt personlig assistanse og kommunen ikke kan dokumentere at det vil medføre vesentlig økte kostnader for kommunen. Forslaget antas å omfatte få personer, og antas derfor ikke å ha vesentlige kostnadsvirkninger.

For de som omfattes vil kommunen kunne beregne kostnadene ved å dekke behovet enten med selvstyrt personlig assistanse eller annen personlig assistanse, og sammenligne disse kostnadene i forbindelse med utredning av individuelle søknader om selvstyrt personlig assistanse.5

25.2.3.7 Oppsummering av forslaget om å senke den nedre grensen for rettigheten

Utvalgets forslag utvider dagens rettighetsbestemmelse til å omfatte flere personer.

Å senke timegrensen antas å bidra til at 502 personer som i dag har annen personlig assistanse, vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse. Det antas i seg selv ikke å bidra til økte kostnader, fordi enhetskostnaden som er benyttet i beregningen er lavere for selvstyrt personlig assistanse enn for annen personlig assistanse. Dersom selvstyrt personlig assistanse i gjennomsnitt erstatter 25–75 prosent av annen personlig assistanse for disse personene, anslås det isolert sett å gi årlige kostnadsbesparelser på 15,2–45,6 millioner kroner.

Kombinasjonen av forslagene om å senke timegrensen og klargjøring av hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte, antas å gi økte årlige kostnader på til sammen 36,6–89,3 millioner kroner. Det følger av forutsetningen om at forslag som klargjør hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte, vil bidra til at det i gjennomsnitt blir tildelt flere timer per person.

25.2.4 Forslag om utvidelse til flere arenaer

Dagens utgangspunkt er at BPA i begrenset grad blir tildelt for å dekke behov for personlig assistanse i barnehagen, på skolefritidsordningen, på skolen eller i høyere utdanning.

Det er foreslått å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning når det vurderes som nødvendig.

Utvidelsen til disse arenaene vil kunne medføre at flere omfattes av retten til selvstyrt personlig assistanse, fordi de vil få et samlet behov på mer enn 20 timer per uke dersom assistanse på disse arenaene inkluderes i rettighetsgrunnlaget. En forholdsvis stor andel barn og ungdom med et noe mindre behov enn 20 timer per uke antas dessuten å kunne ha et særlig behov for selvstyrt personlig assistanse, og av den grunn bli omfattet av den foreslåtte rettighetsbestemmelsen.

På bakgrunn av dette er antall barn og ungdommer som kan få rett til ordningen identifisert som personer registrert med 10 timer per uke eller mer med annen personlig assistanse, definert som én eller flere av tjenestene praktisk bistand – daglige gjøremål, praktisk bistand – opplæring eller støttekontakt. Videre er det lagt til grunn at alle som i dag har 10–100 timer BPA vil ønske selvstyrt personlig assistanse på disse nye arenaene. Det antas at personer som har mer enn 100 timer BPA per uke allerede får dekket behovet sitt for assistanse på disse arenaene gjennom BPA, og derfor ikke berøres av forslaget.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til hvor mange barn og ungdommer som vil omfattes av forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning. Det skyldes blant annet at det ikke finnes offentlige registre over hvor mange barn og ungdommer som allerede mottar BPA på disse arenaene, og som derfor ikke vil bli berørt av forslaget.

I den økonomiske analysen av forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse er tre kostnadsvirkninger identifisert. Det antas at økt omfang av selvstyrt personlig assistanse i barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning vil medføre økte kostnader til assistanse på disse arenaene. Videre har utvalget belyst hvilke årlige kostnader det vil medføre dersom gjennomsnittlig antall timer blant personer i alderen 0–30 år øker med 6–12 timer per uke som følge av forslaget om å klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte. Til sist er det beregnet hvilke mulige kostnadsbesparelser det kan medføre at barn og ungdom som har annen personlig assistanse, men som med forslaget vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse, også får selvstyrt personlig assistanse utenfor de nevnte arenaene. Da antas det at selvstyrt personlig assistanse i noen grad vil erstatte annen personlig assistanse.

25.2.4.1 Barnehage, skolefritidsordning og grunnskole

Ved utgangen av 2020 var 306 barn og ungdom i alderen 0–15 år registrert med 10–100 timer BPA per uke. I tillegg hadde 174 barn og ungdom i samme alder mer enn 10 timer per uke med annen personlig assistanse. Det er lagt til grunn at alle barn og ungdom med BPA og halvparten av barn og ungdom med annen personlig assistanse som omfattes av forslaget, vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse. Det anslås dermed at 306 barn og ungdom med BPA og 87 barn og ungdom med annen personlig assistanse, til sammen 393 barn og ungdom i aldersgruppen 0–15 år, vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse i barnehage, skolefritidsordning og grunnskole som følge av forslaget.

Det er videre lagt til grunn at barn og ungdom i alderen 0–15 år i gjennomsnitt har behov for 200 dager (40 uker) per år med personlig assistanse i barnehage, skolefritidsordning og grunnskole. Det antas at de i gjennomsnitt har behov for to timer mer selvstyrt personlig assistanse per dag (10 timer per uke), sammenlignet med hva de i dag mottar av annen assistanse i barnehage, skolefritidsordning og grunnskole. Det er lagt til grunn at en time selvstyrt personlig assistanse har samme enhetskostnad som en time med annen assistanse på disse arenaene.

Årlige kostnader ved økt omfang av selvstyrt personlig assistanse i barnehage, skolefritidsordning og grunnskole anslås ut fra dette til 69,2 millioner kroner.6

Forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning og grunnskole, antas som nevnt å medføre at 87 barn og ungdom som har annen personlig assistanse vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse. Kombinasjonen av forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning og grunnskole og forslaget som klargjør hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte, antas å øke de årlige kostnadene med ytterligere 11,9–23,9 millioner kroner.78

Dersom selvstyrt personlig assistanse i gjennomsnitt erstatter 25–75 prosent av annen personlig assistanse som de samme 87 barna og ungdommene har utenfor arenaene barnehage, skolefritidsordning og grunnskole, anslås det å gi årlige kostnadsbesparelser på 4,6–13,8 millioner kroner,9 fordi selvstyrt personlig assistanse antas å ha noe lavere enhetskostnader enn annen personlig assistanse.

25.2.4.2 Videregående skole

Ved utgangen av 2020 var 83 personer i alderen 16–18 år registrert med 10–100 timer BPA per uke. I tillegg hadde 167 personer mer enn 10 timer per uke med annen personlig assistanse. Som ovenfor er det lagt til grunn for beregningen at alle som hadde BPA i 10–100 timer per uke og halvparten av de som mottok annen personlig assistanse i mer enn 10 timer per uke vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse i videregående skole. Det utgjør totalt 167 personer.

Det er lagt til grunn at ungdom i videregående skole har behov for selvstyrt personlig assistanse i 200 dager (40 uker) per år. Videre er det lagt til grunn at hver enkelt har behov for to timer mer selvstyrt personlig assistanse per dag (10 timer per uke), sammenlignet med hva de i dag mottar av annen assistanse i videregående skole. Det er lagt til grunn at en time selvstyrt personlig assistanse har samme enhetskostnad som en time med annen assistanse i videregående skole.

Årlige kostnader ved økt omfang av selvstyrt personlig assistanse i videregående skole anslås ut fra dette til 29,4 millioner kroner.10

Det legges til grunn at forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte videregående skole gjør at 84 personer som i dag har annen personlig assistanse vil ønske selvstyrt personlig assistanse. For denne gruppen vil kombinasjonen av å utvide arenaer og klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte, øke de årlige kostnadene med ytterligere 11,5–23,1 millioner kroner.11

Dersom selvstyrt personlig assistanse i gjennomsnitt erstatter 25–75 prosent av annen personlig assistanse som disse personene har utenfor arenaen videregående skole, anslås det isolert sett å gi årlige kostnadsbesparelser på 5,8–17,3 millioner kroner.12

25.2.4.3 Høyere utdanning

Forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til også å omfatte høyere utdanning, antas først og fremst å omfatte ungdom i alderen 19–30 år.

Det er lagt til grunn at alle som har 10–100 timer BPA per uke omfattes av forslaget. I 2020 utgjorde det 246 personer i alderen 19–25 år og 164 personer i alderen 26–30 år. Videre er det lagt til grunn at personer som har mer enn 10 timer per uke med annen personlig assistanse også omfattes av forslaget. I 2020 var det 1 680 personer i alderen 19–25 år og 1 589 personer i alderen 26–30 år.

Ifølge SSB var 37,8 prosent av personer i alderen 19–24 år og 16,7 prosent av personer i alderen 25–29 år under høyere utdanning i 2020. De samme andelene er benyttet for aldersgruppene 19–25 år (635 personer) og 26–30 år (265 personer) for å gi et anslag på hvor mange som vil ønske selvstyrt personlig assistanse for å gjennomføre høyere utdanning.

Under disse forutsetningene anslås det at 121 personer som i dag mottar BPA og 900 personer som mottar annen personlig assistanse, totalt 1 021 personer, vil ønske selvstyrt personlig assistanse på arenaen høyere utdanning.

I beregningen er det lagt til grunn at en studieuke er 34 timer13 og at det er 40 studieuker i løpet av et år. Det er videre forutsatt at halvparten av tjenestetiden (17 timer per uke) erstatter annen assistanse som ytes under høyere utdanning, som for eksempel mentorordningen, og at de resterende 17 timene per uke kommer i tillegg til annen assistanse. Videre er det forutsatt at de andre assistanseordningene har samme enhetskostnad som selvstyrt personlig assistanse.

Årlige kostnader ved økt omfang av selvstyrt personlig assistanse i høyere utdanning anslås til 305,5 millioner kroner.14

Det er beregnet hvilke årlige kostnader det vil medføre dersom gjennomsnittlig antall timer blant personer i alderen 0–30 år øker med 6–12 timer per uke som følge av forslaget om å klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte. Det legges til grunn at forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte høyere utdanning medfører at 900 personer som har annen personlig assistanse vil søke om og få innvilget selvstyrt personlig assistanse. For denne gruppen vil kombinasjonen av å utvide arenaer og klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte, øke de årlige kostnadene med ytterligere 123,6–247,1 millioner kroner.15

Dersom selvstyrt personlig assistanse i gjennomsnitt erstatter 25–75 prosent av annen personlig assistanse som de samme 900 personene mottar utenfor arenaen høyere utdanning, anslås det å kunne gi årlige kostnadsbesparelser på 80,2–240,5 millioner kroner.16

Dissens

Det vises til dissens til punkt 25.2.4 fra utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) i punkt 25.6.

25.2.4.4 Oppsummering av arenautvidelser

Forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning, anslås isolert sett å gi økte årlige kostnader på totalt 404,1 millioner kroner.17

I beregningen er det belyst hvilke årlige kostnader det vil medføre dersom gjennomsnittlig antall timer blant personer i alderen 0–30 år øker med 6–12 timer per uke som følge av forslaget om å klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte. Kombinasjonen av å utvide arenaer og klargjøre hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen skal omfatte, beregnet for til sammen 1 071 personer, anslås å gi økte årlige kostnader på 147,0–294,1 millioner kroner.18

Dersom det legges til grunn at selvstyrt personlig assistanse vil erstatte 25–75 prosent av annen personlig assistanse, også beregnet for de samme 1 071 personene, vil det gi en årlig kostnadsbesparelse på 90,6–271,6 millioner kroner.

25.2.5 Oppsummering av kostnadsvirkninger av forslag som antas å gi økt omfang av selvstyrt personlig assistanse

Forslagene som klargjør både hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og som vil bidra til at det tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres, antas å medføre at både personer som i dag har BPA og personer som i dag har annen personlig assistanse i gjennomsnitt vil bli tildelt flere timer med selvstyrt personlig assistanse.

Utvalgets forslag innebærer at den nedre grensen for rettigheten til selvstyrt personlig assistanse senkes. Særlig forslaget om å senke timegrensen for rettigheten til 20 timer per uke antas å medføre at flere vil kunne få ordningen.

I beregningen er det lagt til grunn at utvidelse av selvstyrt personlig assistanse til nye arenaer, herunder barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning, vil føre til at flere personer vil få ordningen og at det i gjennomsnitt vil bli tildelt flere timer til hver enkelt person sammenlignet med hva de har i dag gjennom annen assistanse på disse arenaene.

Kostnadsvirkningene av utvalgets forslag er oppsummert i tabell 25.8. Det er betydelig usikkerhet knyttet til anslagene.

Dissens

Det vises til dissens til punkt 25.2.5 fra utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) i punkt 25.6.

25.2.6 Nyttevirkninger og samfunnsøkonomisk lønnsomhet av forslag som bidrar til økt omfang av selvstyrt personlig assistanse

Et tiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomt dersom nyttevirkninger overstiger kostnader ved tiltaket. Det oppfattes tilsvarende som å indikere bærekraften i tiltaket. Imidlertid vil man også være opptatt av nettovirkningen for offentlige budsjetter. De kan avvike fra effekten og bærekraften av tiltaket for samfunnet totalt sett, siden andeler av kostnader og inntekter vil variere mellom offentlig og privat sektor. Utvidelse av omfanget av BPA vil ha kostnader som i stor grad bæres av offentlig sektor, mens gevinstene i større grad tilfaller enkeltpersoner, husholdninger og næringsliv. Inntekt (gevinst) for offentlig sektor vil være i form av økte skatteinntekter og reduserte trygdeutbetalinger, som imidlertid er overføringer, og ikke samfunnsøkonomiske kostnader.

Det er krevende å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse av de forslagene utvalget fremmer, først og fremst siden utvalget ikke har grunnlag for å verdsette nyttevirkninger av forslagene. Tilsvarende gjelder også for å beregne netto budsjetteffekt for offentlig sektor. Det finnes ikke data for å gjøre gode anslag på de nytteeffekter som utvalgets forslag medfører, sammenlignet med dagens BPA-ordning. Innenfor tidsrammen av utredningen har utvalget ikke hatt mulighet til å gjennomføre egne analyser som ville kunnet gi troverdige anslag på disse effektene. Utvalget har derfor foretatt en mer generell vurdering av nyttesiden av tiltakene.

Den nytteeffekten som lettest vil kunne tallfestes, er økt arbeidsmarkedsdeltakelse, først og fremst blant personer som vil få selvstyrt personlig assistanse, men i mange tilfeller også for deres nærstående. Tiltak som får personer inn i arbeidsmarkedet i stedet for å være mottakere av trygdeytelser vil ha stor effekt på samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Økt deltakelse i arbeidsmarkedet bidrar til økt produksjon i samfunnet, som normalt måles som lønn inkludert sosiale kostnader betalt av arbeidsgiver. I tillegg har det en verdi for samfunnet at trygdeutbetalinger reduseres, da det reduserer behovet for å benytte vridende skatter til å finansiere slike ytelser.

En indikasjon på betydningen av arbeidsmarkedsdeltakelse for funksjonshemmede er illustrert i NOU 2021: 2 fra Sysselsettingsutvalget. Et regneeksempel indikerer at effekten av at en person med 25 prosent nedsatt arbeidskapasitet går fra uføretrygd til lønnet arbeid kan bidra til en netto verdiskapning for samfunnet på 0,6 millioner kroner per år, og 14,7 millioner kroner hvis arbeidsforholdet varer i 40 år.19 Gevinsten for offentlig sektor vil være tilsvarende 0,4 millioner kroner per år og 9,2 millioner kroner over en 40-årsperiode. Forenklet kan man da se for seg at de årlige kostnadene ved utvalgets forslag som er illustrert over, vil kunne dekkes med en økt sysselsetting av mellom 1 000 og 2 000 funksjonshemmede. Det er selvsagt mange forbehold her, for eksempel med hensyn til fulltid og deltid og antakelse om uføreandel, og ikke minst det at utvalget ikke har grunnlag for å anslå sysselsettingseffekten av forslagene som fremmes. Det utvalget imidlertid kan støtte seg på, er at potensialet synes å være stort. Sysselsettingsutvalget viser at Norge har et stort sysselsettingsgap mellom befolkningen generelt og funksjonshemmede.

I tillegg til økt arbeidsmarkedsdeltakelse fra funksjonshemmede, kan det også forventes at en utvidelse av ordningen gir økt arbeidsmarkedsdeltakelse blant deres nærstående. Dette er også krevende å tallfeste, og utvalget har ikke hatt mulighet til å gjennomføre analyser for å beregne sysselsettingseffekter av utvalgets forslag for nærstående.

Utvalget vil understreke at utdanning og arbeidsmarkedsdeltakelse henger nært sammen. Forslaget om å utvide arenaene for selvstyrt personlig assistanse til å omfatte barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning forventes å styrke det faglige og sosiale utbyttet av undervisningen blant funksjonshemmede barn og ungdom. På kort sikt antas forslaget å gi et kvalitativt bedre assistansetilbud på disse arenaene, samt å styrke muligheten for deltakelse i og gjennomføring av videregående opplæring og høyere utdanning. På lang sikt vil forslaget kunne styrke bærekraften i ordningen ved å bidra til økt sysselsetting blant funksjonshemmede, som videre er avgjørende i et likestillingsperspektiv.

Utvalget vil for øvrig vise til Perspektivmeldingen 2021 hvor følgende fremgår:20

«Veien til arbeid og deltakelse i samfunnet går gjennom utdanning og kunnskap. I et samfunnsperspektiv er også deltakelsen i arbeidslivet den viktigste faktoren for redusert ulikhet. Mange ønsker å ta mer del i arbeidslivet, men får av ulike grunner ikke muligheten. I fremtiden kan vi ikke ta oss råd til at store grupper ikke inkluderes i arbeidslivet.

FNs bærekraftsmål tar særlig sikte på å inkludere flere unge og personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.»

Økt tilgang til utdanning kan i seg selv ha en nyttevirkning for dem det gjelder i form av økt samfunnsdeltakelse, og er dessuten viktig for å nå målet om økt arbeidsmarkedsdeltakelse. Undersøkelser viser at andelen funksjonshemmede som gjennomfører videregående skole og høyere utdanning er lavere enn for befolkningen generelt, men også at sammenhengen mellom utdanningsnivå og yrkesdeltakelse er sterkere blant funksjonshemmede enn for den øvrige befolkningen.21 Det vil være nyttig og ønskelig med ytterligere studier for å belyse hvordan utdanning påvirker sysselsettingen blant funksjonshemmede.

Det finnes ytterligere nyttevirkninger ved økt omfang av selvstyrt personlig assistanse som er vanskelige å beregne, siden de ikke avspeiles i endret produksjon og lønn. Selv om det er vanskelig å måle, må nytten av ordningen vurderes i lys av hvor godt den fungerer etter hensikten; å bidra til likeverd og likestilling av funksjonshemmede med befolkningen ellers.

Noe av dette fanges opp gjennom økt arbeidsmarkedsdeltakelse, mens andre effekter strekker seg ut over dette, som økt samfunnsdeltakelse, blant annet i fritidsaktiviteter, idrett og politikk. Hensikten med forslagene som antas å gi økt omfang av selvstyrt personlig assistanse er nettopp at funksjonshemmede skal få en assistanseordning med en individuell innretning som medfører at den enkelte kan leve et mest mulig selvvalgt og selvstendig liv med mulighet for stor grad av deltakelse i samfunnet. Det gir en individuell nytteeffekt for dem det gjelder i form av et bedre liv og potensielt også bedre helse.

I økonomisk teori forutsettes størrelsen på denne nytteeffekten å være lik den samlede betalingsvilligheten til de som påvirkes av tiltaket, og den vil i prinsippet kunne avdekkes gjennom, for eksempel, sofistikerte intervjumetoder. Det har ikke vært mulig innenfor rammen av denne utredningen å gjennomføre slike studier, men utvalget konstaterer at forslaget må forventes å ha ytterligere nytteeffekter ut over de som følger av økt arbeidsmarkedsdeltakelse.

Forslag som klargjør hvilke gjøremål, aktiviteter og oppgaver ordningen omfatter og forslag som vil bidra til at det tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres, antas både å bidra til større grad av likebehandling mellom personer som søker om ordningen og til at assistansebehovet hos den enkelte blir tilstrekkelig dekket. Disse forslagene vil videre bidra til at ordningen med selvstyrt personlig assistanse vil fungere som et likestillingsverktøy.

Som det fremgår, har utvalget ikke prissatt mulige samfunnsøkonomiske gevinster av de ulike forslagene, men det antydes klare positive nytteeffekter for samfunnet, og et kompenserende inntektspotensiale for offentlig sektor som motvirker noe av kostnadene som følger av de forslåtte tiltakene.

Dissens

Det vises til dissens til punkt 25.2.6 fra utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) i punkt 25.6.

25.3 Andre kostnadsvirkninger av forslaget

25.3.1 Kostnader ved å innarbeide et nytt regelverk

En vellykket innarbeiding av det nye regelverket i forvaltningen vil være viktig for å svare ut flere av problemstillingene som er gitt i mandatet. Dette vil medføre noen engangskostnader i oppstartsfasen, knyttet til å innarbeide regelverket.

Forslaget er ikke ventet å medføre vesentlig økt ressursbruk i kommunene til saksbehandling, informasjon og veiledning eller til klagesaksbehandling. Å innarbeide et nytt regelverk i forvaltningen vil medføre behov for kompetansehevende tiltak i kommunene og hos statsforvalterne. Det vil videre være behov for utvikling av veiledningsmateriale og verktøy som kan bidra til bedre saksbehandling og drift av selvstyrte personlige assistanseordninger.

25.3.2 Nasjonalt kompetansesenter

Som nevnt i punkt 22.5 må organiseringen av et eventuelt nasjonalt kompetansesenter ses i sammenheng med oppgavene som legges til senteret, herunder om det er aktuelt at kompetansesenteret overtar oppgaver andre har ansvar for i dag. Utvalget ønsker ikke å legge sterke føringer for hvordan kompetansesenteret blir organisert, men legger til grunn at det gjøres på en hensiktsmessig måte, som bidrar til at kompetansesenteret kan ivareta sine funksjoner.

Å opprette et nasjonalt kompetansesenter vil ha en permanent årlig budsjettvirkning. I utvalgets beregninger er det forutsatt at det vil være behov for åtte årsverk. Inkludert leie av lokaler og andre driftsutgifter anslås kostnadsvirkningene til 8,22 millioner kroner.

25.4 Forslag som kan gjennomføres innenfor uendrede budsjettrammer innenfor offentlig sektor

De delene av utvalgets forslag som antas å kunne gi økte kostnader for offentlig sektor er særlig forslagene som forventes å bidra til økt omfang av selvstyrt personlig assistanse:

• Forslag som klargjør hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter ordningen vil omfatte og forslag som vil bidra til at det tildeles et tilstrekkelig antall timer til at de kan gjennomføres,

• Forslag om senking av den nedre grensen for rettigheten, herunder timegrensen, og

• Forslag om å utvide selvstyrt personlig assistanse til å omfatte arenaene barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning.

I tillegg til dette vil forslaget om opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for selvstyrt personlig assistanse ha en permanent årlig budsjettvirkning.

Utvalget har samtidig identifisert mulige gevinster for offentlig sektor som kan motvirke noe av kostnadene som følger av de foreslåtte tiltakene. Innenfor rammen av utredningen har utvalget ikke hatt mulighet til å gjennomføre studier som gir troverdige anslag på disse størrelsene, og netto budsjettvirkning av forslagene er derfor ikke beregnet.22

De øvrige delene av utvalgets forslag antas å ha ingen eller mindre kostnadsvirkninger. Disse forslagene antas derfor å kunne gjennomføres innenfor dagens budsjettrammer innenfor offentlig sektor. Dette gjelder særlig forslaget til forskrift om selvstyrt personlig assistanse om regulering av krav til arbeidsleder og medarbeidsleder i § 3, saksbehandling og vedtak i §§ 4, 5 og 7 (med unntak av § 4 tredje ledd), samorganisering eller samordning av selvstyrt personlig assistanse og funksjonsassistanse i § 6 og kapittel 3 om regulering av aktørenes ansvar i selvstyrte personlige assistanseordninger.

25.5 Administrative konsekvenser

25.5.1 Innledning

Forslaget endrer i liten grad de grunnleggende forutsetningene for forvaltning og administrasjon av ordningen. I henhold til utvalgets mandat skal selvstyrt personlig assistanse også i fremtiden være et kommunalt ansvar. Det innebærer at kommunen fortsatt skal vurdere og treffe vedtak om selvstyrt personlig assistanse og sørge for at tjenesten ytes, enten av kommunen selv eller av en annen tjenesteyter som kommunen inngår avtale med. Forslaget legger i utgangspunktet ingen føringer for hvor i kommunen forvaltningsansvaret for ordningen skal ligge.

Et fortsatt kommunalt forvaltningsansvar innebærer videre at selvstyrt personlig assistanse skal finansieres som andre kommunale tjenester; gjennom rammetilskudd, skatteinntekter, egenandeler og eventuelle refusjonsordninger.

Videre foreslås det at statsforvalteren fortsatt skal være klage- og tilsynsinstans for ordningen, og at Diskrimineringsnemnda skal behandle klager etter den foreslåtte nye bestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 20 a.

Forslaget antas derfor i utgangspunktet å ha små administrative konsekvenser.

Det er likevel noen forslag som antas å ha administrative virkninger. For kommunene gjelder dette spesielt forslag knyttet til ansvar i forbindelse med saksbehandling av selvstyrt personlig assistanse innenfor barnehage, skolefritidsordning, skole og høyere utdanning, forslag som gjelder samorganisering og samordning av ordningen med andre tjenester, tiltak og ordninger, forslag knyttet til oppfølging og kontroll og forslag som reduserer begrensningene og utfordringene ved bevegelse over kommunegrensene.

Videre vil forslaget om opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter ha administrative virkninger.

25.5.2 Forslag knyttet til ansvar i forbindelse med saksbehandling

Det er foreslått at selvstyrt personlig assistanse i barnehagen, på skolefritidsordningen, på skolen og i høyere utdanning skal fremgå av opplistingen av de arenaene selvstyrt personlig assistanse vil omfatte. Det er foreslått særskilte krav til saksbehandlingen i tilfeller hvor det søkes om å benytte selvstyrt personlig assistanse på disse arenaene. Ansvarlig enhet for barnehagen eller skolefritidsordningen, ansvarlig undervisningssted eller ansvarlig utdanningssted vil kunne få noe merarbeid med den vurderingen de skal gjøre, samtidig som de vil kunne spare tilsvarende arbeid dersom de ikke lenger skal foreta en selvstendig vurdering og fatte avgjørelse om tildeling av personlig assistanse etter særlovgivningen som gjelder på disse arenaene.

25.5.3 Forslag knyttet til samorganisering og samordning

I tilfeller der det er aktuelt med både selvstyrt personlig assistanse og funksjonsassistanse i arbeidslivet, foreslår utvalget at det bør sikres at kommunen og Arbeids- og velferdsetaten sørger for at en persons vedtak om selvstyrt personlig assistanse og vedtak om funksjonsassistanse i arbeidslivet blir vurdert i sammenheng og samorganisert eller samordnet på en hensiktsmessig måte.

I tilfeller der det er aktuelt med både selvstyrt personlig assistanse og helsetjenester fra kommunen, foreslår utvalget at dersom personen ønsker det og kommunen finner det hensiktsmessig, kan ytelse av selvstyrt personlig assistanse og ytelse av kommunale helsetjenester samorganiseres eller samordnes.

Samorganisering av selvstyrt personlig assistanse med andre tjenester, tiltak og ordninger stiller høyere krav til samhandling og koordinering mellom de instansene som har ansvaret for utmåling og tildeling av disse tjenestene, men kan bidra til å lette administrasjon og oppfølging av ordningen i etterkant.

25.5.4 Forslag som reduserer begrensningene og utfordringene ved bevegelse over kommunegrensene

Det er foreslått at oppholdsprinsippet presiseres i forhold til ytelse av selvstyrt personlig assistanse, for å sørge for at det i mindre grad enn i dag utgjør et hinder for fri bevegelse over kommunegrensene.

Forslaget antas å forenkle saksbehandlingen i tilfeller hvor en person over tid oppholder seg i mer enn én kommune, for eksempel ved reiser eller pendling. For kommunene vil forslaget innebære spart tid til saksbehandling av saker som gjelder selvstyrt personlig assistanse.

Det er behov for å redusere usikkerheten for personer som har vedtak om selvstyrt personlig assistanse og som for eksempel på grunn av flytting mellom kommuner får behov for etterfølgende nytt vedtak fra en ny kommune.

Kommunen vil etter forslaget i disse tilfellene stå mindre fritt til å avgjøre sakene enn dersom det ikke allerede foreligger et vedtak om selvstyrt personlig assistanse fra en annen kommune.

25.5.5 Forslag knyttet til oppfølging og kontroll

Det er foreslått at kommunen skal følge med på at den selvstyrte personlige assistansen er i samsvar med vedtaket og kravene som er stilt til aktørene i selvstyrte personlige assistanseordninger. Videre er det foreslått at kommunen skal ha et særlig ansvar for å følge med på at medarbeidsleder oppfyller kravene som er stilt til den som skal være medarbeidsleder i en annen persons ordning.

Forslagene presiserer kravene som allerede følger av kommunens generelle plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd. Forslaget antas derfor å ha beskjedne administrative konsekvenser.

25.6 Dissenser til kapittel 25

Punkt 25.1 Innledning

(1)

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til det alternative forslaget til regulering. Når det gjelder økonomisk- administrative konsekvenser av dette forslaget, avviker det fra utvalgets helhetlige forslag primært når det gjelder at flere kan få BPA, fordi disse medlemmene mener at rett på BPA skal gjelde fra første time og uavhengig av alder. Disse medlemmene viser også til at et flertall i utvalget mener at ordningen bør flyttes fra kommunene til staten. Dette vil kunne gi administrative forenklinger ved at forvaltningen gjøres nasjonal og mer enhetlig enn det som er mulig ved at 356 kommuner forvalter ordningen. Administrative forenklinger vil også kunne gi betydelig lavere kostnader knyttet til saksbehandling, vedtak og annen administrativ oppfølging.

(2)

Utvalgets medlemmer (Leif Birkeland, Bente Gravdal og Kjell Wolff) mener at konklusjonen om at tjenester gitt som BPA blir rimeligere enn tjenester gitt som praktisk bistand fra kommunen, er feil. Det som gjør at tradisjonelle hjemmetjenester er vurdert å ha en høyere timepris, er at det her regnes inn tid til transport mellom flere brukere. Ansatte i hjemmetjenestene får selvsagt betalt for den tid det tar å forflytte seg mellom flere brukere. Dersom en person har en fast assistent fra kommunen, som ved BPA, vil assistenten få betalt fra fremmøte hos den enkelte og frem til oppdraget er avsluttet. Når personen har behov for en assistent til stede over en lengre periode, vil kostnaden for kommunen bli noe lavere ved å gjøre dette i egen regi fremfor å gi tjenesten som BPA. Dette er selvsagt avhengig av den timeprisen kommunen betaler for BPA, men i de aller fleste tilfeller er timeprisen for BPA noe høyere enn lønnsutgifter til en assistent fast ansatt i kommunen.

Det er også praksis i flere kommuner å tildele noe mer tid til BPA når det er behov for korte oppdrag. Dette skyldes at det ikke er mulig å få ansatte til å ta svært korte oppdrag. Ved god organisering kan dette problemet reduseres, men ikke elimineres.

At overgang fra praktisk bistand til BPA skal gi en innsparing, mener vi bygger på en logisk brist. Overgang til BPA vil tvert imot gi økte kostnader.

Videre vil disse medlemmene uttrykke en sterk bekymring for at utvalget presenterer urealistiske beregninger av kostnadsbildet.

Både gjennom mandatet for utvalgets arbeid og i utvalgets helhetlige forslag skapes det forventninger om SPA for flere personer, med assistanse på flere arenaer og assistanse i større omfang enn i dag. Disse forventningene følges ikke opp i dette kapitlet som omhandler økonomi. Timetallsøkningen er svært lav og det beregnes innsparinger der SPA skal erstatte annen tjenesteyting. Ved en slik kostnadsberegning så vil kommunene bli pålagt oppgaver og kvalitetsheving som ikke er finansiert i henhold til den kostnaden kommunene får.

Punkt 25.2.4 Forslag om utvidelse til flere arenaer

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at alle har rett til å søke høyere utdanning og ta den utdanningen som de kommer inn på. Bruk av BPA skal bidra til at den enkelte får innfridd denne rettigheten. Disse medlemmer mener også at den enkleste og rimeligste løsningen er at de som har BPA-vedtak også kan bruke dette i forbindelse med høyere utdanning. Manglende tilrettelegging vil gjøre det mer krevende å gjennomføre høyere utdanning, og mange vil ikke gjennomføre studier på normert tid. Det innebærer en kostnad for den enkelte og samfunnet.

Punkt 25.2.5 Oppsummering av kostnadsvirkninger av forslag som antas å gi økt omfang av selvstyrt personlig assistanse

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at det er gjennomført få samfunnsøkonomiske analyser av det å utvide BPA-ordningen. Utvalget har selv heller ikke gjennomført en slik analyse. En av få som er gjennomført i tråd med Finansdepartementets rundskriv R-109/14 og DFØs veileder for samfunnsøkonomiske analyser ble utført av Vista Analyse (Vista-rapport 2018/ 22). Denne og andre analyser viser at BPA er kostnadseffektiv og ressursbesparende sammenlignet med andre ordninger. Vista-rapporten viser at dette gjelder selv om det inkluderes en smådriftsulempe på 14 prosent, målt som brukerrettet tid. Rapporten konkluderer derfor med «Vi finner at BPA kan gi kommunale budsjettbesparelser på over 1 mrd kroner i året selv når det sammenlignes med alternativer der det tildeles betydelig færre brukerrettede timer gjennom ordinære tjenester. Dersom vi tar hensyn til en potensiell etterspørselseffekt på 20 prosent som følge av at BPA erstatter ubetalt arbeid fra familiemedlemmer, så reduseres budsjettbesparelsene med om lag 500 millioner kroner». Disse medlemmer viser videre til at en eventuell økning i assistanse og kostnader i forbindelse med utdanning er knyttet til rettigheten alle har til utdanning. Dette er med andre ord assistanse for tilrettelegging som kommuner og stat uansett er forpliktet til å gi. Disse medlemmer viser også til at det i de beregninger som er gjort og vist i vedlegget Økonomisk analyse vil være kostnadsbesparelser ved å senke timegrensen.

Punkt 25.2.6 Nyttevirkninger og samfunnsøkonomisk lønnsomhet av forslag som bidrar til økt omfang av selvstyrt personlig assistanse

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at overnevnte rapport fra Vista Analyse, i tråd med det som er retningslinjer for denne type analyser, også inneholdt vurderinger av gevinster for den enkelte og samfunnet. Rapporten viser til vesentlige og ikke-prissatte gevinster ved bedre livskvalitet, samfunnsdeltakelse, likestilling og muligheter for friere og bedre liv. I tillegg viser rapporten til prissatte årlige gevinster for samfunnet på 350–750 millioner kroner. Denne gevinsten er særlig knyttet til kvalifisering og deltakelse i arbeidslivet.

26 Forslag til regulering av selvstyrt personlig assistanse med merknader

26.1 Forslag til lovendringer i likestillings- og diskrimineringsloven

Lov av 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)

26.2 Forslag til lov- og forskriftsendringer i helse- og omsorgstjenestelovgivningen

26.2.1 Pasient- og brukerrettighetsloven

Lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

26.2.2 Helse- og omsorgstjenesteloven

Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

26.2.3 Forskrift om selvstyrt personlig assistanse

26.2.4 Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester

Forskrift 16. desember 2011 nr. 1349 om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester

26.3 Forslag til lovendringer i barnehageloven, opplæringslova, friskolelova, universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven og forskriftsendring i tiltaksforskriften

26.3.1 Barnehageloven

Lov av 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven)

26.3.2 Opplæringslova

Lov av 17. juli 1998 nr. 61om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)

26.3.3 Friskolelova

Lov av 4. juli 2003 nr. 84 om frittståande skolar (friskolelova)

26.3.4 Universitets- og høyskoleloven

Lov av 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven)

26.3.5 Fagskoleloven

Lov av 8. juni 2018 nr. 28 om høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleloven)

26.3.6 Tiltaksforskriften

Forskrift av 11. desember 2015 nr. 1598 om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften)

26.4 Merknader til de enkelte lovbestemmelser i forslaget

26.4.1 Merknader til likestillings- og diskrimineringsloven

Til § 12 Brudd på plikten til universell utforming eller individuell tilrettelegging, endring i første ledd

Henvisningen til likestillings- og diskrimineringsloven § 20 a medfører at § 20 a kan håndheves med individuelle klager. § 20 a er ikke ment å gå lenger enn retten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d.

Til ny § 20 a Rett til individuell tilrettelegging i form av selvstyrt personlig assistanse

Bestemmelsen regulerer særskilt retten til individuell tilrettelegging i form av selvstyrt personlig assistanse i likestillings- og diskrimineringsloven.

Bestemmelsen fastslår at personer med funksjonsnedsettelse som har behov for individuell tilrettelegging i form av personlig assistanse, og som oppfyller nærmere angitte krav etter bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d, har rett til selvstyrt personlig assistanse for å kunne leve et mest mulig selvvalgt og selvstendig liv.

Retten etter likestillings- og diskrimineringsloven går ikke lengre enn retten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Hensikten med en regulering også i likestillings- og diskrimineringsloven er å synliggjøre den enkeltes rett til selvstyrt personlig assistanse ut fra et likestillings- og diskrimineringsperspektiv. Se nærmere omtale av dette i punkt 20.4.

26.4.2 Merknader til pasient- og brukerrettighetsloven

Til ny § 2-1 d Rett til selvstyrt personlig assistanse

Bestemmelsen regulerer retten til selvstyrt personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c. Retten omfatter også avlastningstiltak for personer med foreldreansvar for hjemmeboende funksjonshemmede barn under 18 år. Helsetjenester er ikke omfattet av retten.

Bestemmelsen trekker opp nærmere grenser for retten.

Retten omfatter nødvendig selvstyrt personlig assistanse til de gjøremål, oppgaver og aktiviteter personen har behov for assistanse til å gjennomføre i et omfang som er tilstrekkelig til at de kan gjennomføres.

Retten omfatter personer under 67 år, samt personer over 67 år som før fylte 67 år har fått innvilget selvstyrt personlig assistanse etter denne bestemmelsen. Det er et vilkår for retten at personen enten selv eller sammen med en medarbeidsleder kan ta ansvaret for organiseringen og den daglige styringen av sin personlige assistanse.

Retten omfatter personer som har et langvarig og særlig behov for personlig assistanse. Med langvarig behov menes et behov som vil vare ut over to år eller resterende forventet levetid på under to år. Med særlig behov menes et behov på minst 20 timer i uken. Med særlig behov menes også et mindre behov, som for den enkelte kan dekkes på en vesentlig bedre måte med selvstyrt personlig assistanse enn med alternative tjenester, tiltak og ordninger, samtidig som kommunen ikke kan dokumentere at det vil medføre vesentlig økte kostnader for kommunen å dekke behovet med selvstyrt personlig assistanse. Se nærmere omtale av dette i punkt 21.2.

Retten omfatter personlig assistanse på dagtid og kveldstid. Dette gjelder uavhengig av om det er behov for assistanse fra én eller flere assistenter samtidig. Se nærmere omtale av dette i punkt 21.5.2.

Retten omfatter personlig assistanse på natt dersom personen har kontinuerlig behov for det. Retten omfatter også personlig assistanse på natt selv om personen ikke har kontinuerlig behov for det, dersom det er av vesentlig betydning for personens velferdsmessige situasjon at assistansen ytes som selvstyrt personlig assistanse, samtidig som kommunen ikke kan dokumentere at det vil medføre vesentlig økte kostnader for kommunen å dekke behovet med selvstyrt personlig assistanse.

Avgjørelsen av om det er av vesentlig betydning for personens velferdsmessige situasjon at assistansen ytes som selvstyrt personlig assistanse vil måtte bygge på en konkret og individuell vurdering. Ved denne vurderingen skal det foretas en helhetlig og samlet vurdering hvor assistansens karakter, hyppighet og omfang samt assistansens innvirkning på personens mulighet for et aktivt og selvstendig liv, i tråd med formålet med ordningen, trekkes inn i vurderingen. Se nærmere omtale av dette i punkt 21.5.3.

26.4.3 Merknader til helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 3-1 Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester, nytt sjette ledd

Sjette ledd gir hjemmel for at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om innholdet i kommunens ansvar etter første ledd ved ytelse av selvstyrt personlig assistanse.

Til § 3-2 Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester, første ledd nr. 6 ny bokstav c

Selvstyrt personlig assistanse skiller seg fra andre omsorgstjenester som utføres under ledelse av ansatte hos en kommunal eller annen tjenesteyter. Selvstyrt personlig assistanse er en tilretteleggingstjeneste med en særlig innretning. Selvstyringen gjennom arbeidslederrollen innebærer at den enkelte får økt mulighet til å leve et mest mulig selvvalgt og selvstendig liv.

Til § 3-2 Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester, nytt femte ledd

Femte ledd gir hjemmel for at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om selvstyrt personlig assistanse med en nærmere spesifisering av hva forskriften kan omfatte.

26.4.4 Merknader til barnehageloven

Til § 37 Barn med nedsatt funksjonsevne, nytt tredje ledd

Ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal ved behov vurdere om det skal innvilges timer til selvstyrt personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c mens barnet er i barnehagen. Når slikt behov oppstår, skal kommunen i samråd med barnets foreldre innhente en vurdering av og anbefaling om dette fra barnehagen.

Ved henvendelse om slik vurdering og anbefaling skal det utarbeides og oversendes en vurdering av og anbefaling om selvstyrt personlig assistanse er nødvendig for trygg og god oppfølging av barnet i barnehagen. De konkrete og individuelle hensyn som det legges vekt på skal fremgå av vurderingen. Dersom selvstyrt personlig assistanse ikke anbefales, skal det fremgå hvordan barnets behov alternativt ivaretas.

Innvilgelse av selvstyrt personlig assistanse i barnehagen forutsetter at barnehagen vurderer at det er nødvendig.

Dersom ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse deretter treffer vedtak om selvstyrt personlig assistanse for barnet i barnehagen, skal barnehagen inngå avtale med medarbeidsleder for assistentene og tjenesteyter om når og hvordan assistansen skal ytes mens barnet er i barnehagen.

26.4.5 Merknader til opplæringslova

Til § 13-7 Skolefritidsordninga, nytt tredje ledd

Ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal ved behov vurdere om det skal innvilges timer til selvstyrt personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c mens barnet er på skolefritidsordningen. Når slikt behov oppstår, skal kommunen i samråd med barnet og den som kan samtykke på vegne av barnet innhente en vurdering av og anbefaling om dette fra skolefritidsordningen.

Ved henvendelse om slik vurdering og anbefaling skal det utarbeides og oversendes en vurdering av og anbefaling om selvstyrt personlig assistanse er nødvendig for trygg og god oppfølging av barnet på skolefritidsordningen. De konkrete og individuelle hensyn som det legges vekt på skal fremgå av vurderingen. Dersom selvstyrt personlig assistanse ikke anbefales, skal det fremgå hvordan barnets behov alternativt ivaretas.

Innvilgelse av selvstyrt personlig assistanse på skolefritidsordningen forutsetter at skolefritidsordningen vurderer at det er nødvendig.

Dersom ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse deretter treffer vedtak om selvstyrt personlig assistanse for barnet i skolefritidsordningen, skal skolefritidsordningen inngå avtale med arbeidsleder og medarbeidsleder for assistentene og tjenesteyter om når og hvordan assistansen skal ytes mens barnet er på skolefritidsordningen.

Til ny § 5-2 Sjølvstyrt personleg assistanse

Ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal ved behov vurdere om det skal innvilges timer til selvstyrt personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c mens barnet er på skolen. Når slikt behov oppstår, skal kommunen i samråd med barnet eller ungdommen og den som kan samtykke på vegne av barnet eller ungdommen innhente en vurdering av og anbefaling om dette fra skolen.

Ved henvendelse om slik vurdering og anbefaling skal det utarbeides og oversendes en vurdering av og anbefaling om selvstyrt personlig assistanse er nødvendig for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. De konkrete og individuelle hensyn som det legges vekt på skal fremgå av vurderingen. Dersom selvstyrt personlig assistanse ikke anbefales, skal det fremgå hvordan elevens behov alternativt ivaretas.

Innvilgelse av selvstyrt personlig assistanse på skolen, forutsetter at skolen vurderer at det er nødvendig.

Dersom ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse deretter treffer vedtak om selvstyrt personlig assistanse for barnet i skolen, skal skolen inngå avtale med arbeidsleder og medarbeidsleder for assistentene og tjenesteyter om når og hvordan assistansen skal ytes mens barnet er på skolen.

26.4.6 Merknader til friskolelova

Til § 3-6 Spesialundervisning og pedagogisk-psykologisk teneste, endring første ledd

Når det gjelder henvisningen til opplæringslova § 5-2 vises det til særmerknadene til denne.

26.4.7 Merknader til universitets- og høyskolelova

Til § 4-3 Læringsmiljø, nytt sjette ledd

Ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal ved behov vurdere om det skal innvilges timer til selvstyrt personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c til å gjennomføre høyere utdanning på utdanningsstedet. Når slikt behov oppstår skal kommunen i samråd med studenten innhente en vurdering av og anbefaling om dette fra ansvarlig utdanningssted.

Ved henvendelse om slik vurdering og anbefaling skal ansvarlig utdanningssted utarbeide og oversende en vurdering av og om anbefaling om selvstyrt personlig assistanse vil kunne bidra til å sikre at studenten kan gjennomføre høyere utdanning på utdanningsstedet. De konkrete og individuelle hensyn som det legges vekt på skal fremgå av vurderingen. Dersom selvstyrt personlig assistanse ikke anbefales, skal det fremgå hvordan studentens behov alternativt ivaretas.

26.4.8 Merknader til fagskoleloven

Til § 15 Læringsmiljø, nytt sjette ledd

Ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal ved behov vurdere om det skal innvilges timer til selvstyrt personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c til å gjennomføre høyere utdanning på fagskolen. Når slikt behov oppstår, skal kommunen i samråd med studenten innhente en vurdering av og anbefaling om dette fra fagskolen.

Ved henvendelse om slik vurdering og anbefaling skal fagskolen utarbeide og oversende en vurdering av og om anbefaling om selvstyrt personlig assistanse vil kunne bidra til å sikre at studenten kan gjennomføre høyere utdanning på fagskolen. De konkrete og individuelle hensyn som det legges vekt på skal fremgå av vurderingen. Dersom selvstyrt personlig assistanse ikke anbefales, skal det fremgå hvordan studentens behov alternativt ivaretas.

27 Samlet dissens til utvalgets helhetlige forslag og alternativt reguleringsforslag

Fra utvalgets medlemmer Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik

27.1 Dissens til utvalgets helhetlige forslag og begrunnelse for alternativt reguleringsforslag

BPA er et verktøy for likestilling skapt av funksjonshemmede

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at BPA er en ordning som ble utformet av funksjonshemmede selv, som del av arbeidet for å sikre selvbestemmelse og frigjøring for funksjonshemmede gjennom den internasjonale Independent Living-bevegelsen. Funksjonshemmede lever som alle andre hele liv som ikke kan deles opp i sektorer, eller etter forvaltningsnivå. Funksjonshemmede er ikke klienter eller pasienter, men likestilte borgere med samme rett på utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnet som andre. Assistanse for selvbestemmelse og deltakelse må styres av den enkelte, og være tilpasset de mange ulike liv som folk lever. Retten til assistanse kan ikke begrenses til der du bor, bestemmes av kommunegrenser eller være avgrenset av forvaltningens ansvarsområder.

BPA er en forkortelse for det som er kjent som Borgerstyrt Personlig Assistanse, og som i norsk lov er betegnet som brukerstyrt personlig assistanse. Begrepet «Borgerstyrt» viser til selve hensikten med ordningen – at de som har rett på BPA er likestilte borgere i samfunnet. Utgangspunktet er at funksjonshemmede ikke er pasienter eller klienter av et velferdsapparat, men blir utsatt for hindringer og holdninger som skaper diskriminering og avhengighet av myndighetens helse- og omsorgsapparat og underlagt medisinsk paternalisme. BPA skal være et verktøy for likestilling, for at funksjonshemmede selv skal bestemme og være ansvarlige for assistansen som trengs for å ta styring i eget liv, ivareta egen helse og delta i utdanning og arbeids- og samfunnsliv på samme måte som andre. Lovgivningen for BPA må derfor flyttes ut av helse- og omsorgstjenesteloven. Det har vi begrunnet i avsnittene under. Vi har utformet et forslag til en egen lov om BPA som inngår i dette kapittel 27.

BPA må forstås som en egen tjeneste med et selvstendig formål, og ikke en alternativ organisering av andre tjenester. Disse medlemmer mener derfor:

• BPA må sikre selvbestemmelse og assistanse på alle livets arenaer og være like tilgjengelig for alle, uansett hvor i landet du er bosatt.

• BPA må reguleres i en egen lov, uavhengig av helse- og omsorgstjenesteloven.

• BPA bør forvaltes nasjonalt, samlet og overføres til staten. Disse medlemmene støtter også derfor flertallsmerknaden om at BPA bør overføres til staten, som er tatt inn i punkt 2.3.2.

Lovgivningen må innfri formål om likestilling og selvbestemmelse

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at utvalget fremmer to ulike reguleringsforslag. Det som er omtalt som «utvalgets helhetlige forslag» er støttet av et mindretall på seks i utvalget, mens det forslaget som disse medlemmene fremmer er støttet av et mindretall på fire. Ut fra dette kan det konstateres at det ikke eksisterer noe samlet forslag fra utvalget, men to ulike, helhetlige og alternative reguleringsforslag.

Det som er betegnet som utvalgets helhetlige forslag/utvalgets forslag, som innebærer blant annet å utforme en forskrift for BPA-ordningen hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven, oppfatter disse medlemmer som å være i strid med formålet om at BPA skal være et verktøy for likestilling og selvbestemmelse. Implikasjonen er at alle bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven gjelder fullt ut. Det vil gjøre BPA til en helse- og omsorgstjeneste, i strid med utvalgets mandat og CRPD-konvensjonen som Norge er forpliktet av.

Disse medlemmer har derfor utformet et eget forslag til en egen lov om BPA, forankret i CRPD-konvensjonen. Forslaget er tilpasset utvalgets mandat om at ordningen skal forvaltes av kommunene, men hovedelementene i forslaget kan tas med videre til lov for BPA i statlig regi.

Det er i utvalgets mandat vist til at hensikten med BPA er å sikre likestilling og samfunnsdeltakelse. I helse- og omsorgstjenesteloven er prinsippet om forsvarlige og nødvendige tjenester knyttet til den enkeltes helse- og omsorgsbehov. Ved å flytte lovbestemmelser om BPA over i egen lovgivning, vil prinsippet om forsvarlige tjenester knyttes til det som er intensjonen med ordningen – den enkeltes selvbestemmelse og likestilling. Alle skal ha rett til å ta ansvar for, og selv beslutte hvilke oppgaver (også helserelaterte oppgaver) assistenter skal kunne gjøre, innen tildelt timeramme. Et slikt grep vil også forenkle forvaltningen av ordningen betydelig.

Et eksempel er at det vil bli tydelig at det ikke kan stilles krav til helsefaglig kompetanse når helserelaterte oppgaver skal utføres. Kompetansen og ansvaret for kvalitet og forsvarlighet må ligge hos personen med assistansebehovet, eller foresatte til barn. Dagens lovgivning gjør at mange kommuner oppfatter at assistenter også må ha helsefaglig kompetanse – slik det er vist til i § 4-1 i helse- og omsorgstjenesteloven.

Dette var senest et tema i forbindelse med utlysning av BPA i Oslo kommune. Opprinnelig utlysning satte krav til at aktuelle tilretteleggere av BPA skulle ha assistenter med helsefaglig kompetanse. Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner og Rådet for funksjonshemmede i Oslo ble konsesjonen trukket tilbake. Den nye utlysningen tok utgangspunkt i CRPD-konvensjonen, og henviste til denne. Det var da ikke med krav om at tilretteleggere måtte stille med helsefaglig kompetanse. I stedet står det i utlysningen at «I utgangspunktet er det ingen formelle krav til utdanning for assistenter i en BPA-ordning. Bydel kan i særlige tilfeller kreve at assistenter har fagkompetanse, dvs. i de tilfeller helse- og omsorgstjenestelovens forsvarlighetskrav krever det. Assistenter med fagkompetanse skal rekrutteres på lik måte som for ufaglærte assistenter»25. Funksjonshemmede er likeverdige borgere som selv skal kunne be om hjelp fra personell med helsefaglig kompetanse når behovet eksisterer, og skal i utgangspunktet ikke bli betraktet som pasienter.

Ved ratifikasjon av CRPD-konvensjonen har Norge forpliktet seg til å sikre at fremtidig lovgivning utformes i tråd med konvensjonen. Konvensjonen er av regjeringen nå også foreslått inkorporert i norsk lovgivning. Disse medlemmer legger til grunn at dette blir gjort i inneværende stortingsperiode, men mener at fremtidig BPA-lovgivning uansett må ta utgangspunkt i konvensjonsbestemmelser Norge er forpliktet av. Det vises for øvrig til en egen utredning av dette spørsmålet utført av Kjetil Mujezinovic Larsen (professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo) på oppdrag fra Uloba – Independent Living Norge SA i forbindelse med utvalgsarbeidet.

CRPD-konvensjonen setter tydelige krav til tilrettelegging som kan sikre «respekt for menneskers iboende verdighet, individuelle selvstendighet med rett til å treffe egne valg, og uavhengighet», jf. artikkel 3 a i konvensjonen. Implikasjonen er at funksjonshemmede selv skal kunne styre assistansen den enkelte trenger, og selv kunne bestemme eventuelle behov for tjenester fra personell med helsefaglig kompetanse. Assistansen begrunnes ikke i forsvarlige og nødvendige helsetjenester, men det som er forsvarlige og nødvendige tjenester for å realisere rettigheter som likestilte borgere. Det vises videre til at det i konvensjonens artikkel 4 er vist til at stater som har ratifisert konvensjonen er forpliktet til «å sikre og å fremme full gjennomføring av alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, uten diskriminering av noe slag på grunn av nedsatt funksjonsevne». Nødvendig assistanse handler med andre ord om tilrettelegging for å realisere menneskerettigheter og grunnleggende friheter som alle har. Statene som har tiltrådd konvensjonen er forpliktet til å følge dette opp også gjennom lovgivning. Behovet for ordninger som BPA er konkretisert i artikkel 5: «Med sikte på å fremme likhet og avskaffe diskriminering skal partene treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging». I artikkel 19 er det tydeliggjort ved at «Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet».

Disse medlemmene mener at de forpliktelser Norge har etter CRPD-konvensjonen, og som regjeringen nå ønsker å gjøre til norsk lov, er uforenlige med å knytte tilrettelegging for likestilling, selvbestemmelse og samfunnsdeltakelse til helse- og omsorgstjenesteloven. Det alternative forslaget til regulering er forankret i CRPD-konvensjonen, og foreslås å gjelde for hele målgruppen, uavhengig om personen leder selv, har en medarbeidsleder eller er under myndighetsalder.

I tråd med at det er en ordning for selvbestemmelse er det de som har fått vedtak om BPA som skal ha ansvar for innhold, innretning og kvalitet i ordningen. Disse medlemmene mener derfor:

• Lovgivning for BPA må ha CRPD-konvensjonen som utgangspunkt.

• Lovgivningen for BPA må gjelde likt for alle som har krav på ordningen, for å realisere retten til selvbestemmelse.

• Det skal ikke stilles krav til helsefaglig eller annen spesialkompetanse for assistenter i BPA-ordningen.

Funksjonshemmedes organisasjoner må bli hørt

Artikkel 4 i CRPD-konvensjonen er tydelig på at berørte skal bli hørt, og deres stemmer skal vektlegges. I denne heter det blant annet: «I arbeidet med å utvikle og gjennomføre lovgivning og politikk som tar sikte på å gjennomføre denne konvensjon, og i andre beslutningsprosesser som gjelder spørsmål knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene aktivt trekke inn og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne, også barn med nedsatt funksjonsevne, gjennom de organisasjoner som representerer dem».

Utvalget har hatt møter og mottatt et stort antall innspill fra funksjonshemmedes organisasjoner. I et innspillsmøte med utvalget ga 12 organisasjoner tydelig uttrykk for at BPA bør ut av helse- og omsorgstjenesteloven. Kun to organisasjoner ga uttrykk for at det kunne være fordeler med å ha BPA og andre tjenester hjemlet i samme lovgivning, mens tre organisasjoner ikke hadde noen tydelig oppfatning. I innspillsmøtet sto organisasjonene fritt til å fremme synspunkter knyttet til alle sider ved utvalgets mandat, men et stort flertall av organisasjonene la særlig vekt på nødvendigheten av å flytte reguleringen av BPA ut av helse- og omsorgstjenestelovgivningen.26 Dette handlet ikke bare om det prinsipielle, men om hvordan ordningen i dag fungerer som en del av helse- og omsorgsforvaltningen i kommunene. Blant annet viste Landsforeningen for kombinert syns- og hørselshemmede til at «Man må blottlegge seg for ukjente saksbehandlere. Mange opplever også å bli møtt med en paternalistisk holdning. Min opplevelse er at det ikke var slik da BPA var en del av sosialtjenesteloven. BPA må ut av helse og omsorgstjenesteloven. BPA bør rettighetsfestes uansett timer og alder».

Det er også gitt et betydelig antall skriftlige innspill til utvalget. I sum er det en tydelig forventning fra funksjonshemmedes organisasjoner om at BPA må bli en likestillingsordning, og derfor må flyttes ut av helse- og omsorgstjenestelovgivningen.

Disse medlemmer mener derfor:

• Store medlemsorganisasjoner for funksjonshemmede må bli hørt i utformingen av lovgivning for BPA.

BPA er en likestillingsordning som skal gjelde for alle

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at utvalgets flertall foreslår en avgrensing for hvem som skal ha rett på BPA ut fra alder og timebehov. Flertallets forslag om en rettighetsgrense på 20 timer vil føre til at mange som trenger BPA for selvbestemmelse og likestilling vil få avslag på søknaden, fordi de har et behov på under 20 timer i uken. Erfaringen med gjeldende timegrense har vist at det i en rekke kommuner er svært vanskelig å få BPA for et mindre timetall. BPA for mindre timetall enn det som er rettighetsgrensen blir gitt i altfor liten grad, til tross for sterke politiske signaler og muligheter for å utøve skjønn fra kommunenes side. Disse medlemmene foreslår i sitt alternative reguleringsforslag at BPA skal være en egen tjeneste for likestilling, samfunnsdeltakelse og selvbestemmelse. Det er derfor ikke rimelig at tilgangen til tjenester starter på et gitt timetall. Vurderingen må være om tjenesten oppnår formålet og dekker behovet.

Det samme gjelder for alder. Vurderingen må være om tjenesten oppnår formålet og dekker behovet. Det er selvsagt umulig å sette en aldersgrense på likestilling og selvbestemmelse.

Begrunnelsen for BPA, likestilling, samfunnsdeltakelse og selvbestemmelse, er den samme for alle som har behov for assistanse. Det gjelder også for de som er under 18 år og de som har behov for bistand til arbeidsledelse. BPA må reguleres og forvaltes på samme måte, og ut fra hensikten om at tilrettelegging skal gjøre det mulig å styre eget liv og delta i samfunnet på lik linje som andre. Reguleringen skal sikre at alle får nødvendige og forsvarlige tjenester som bidrar til selvbestemmelse og likestilling. Dette oppfatter disse medlemmene er i tråd med CRPD-konvensjonen artikkel 3, som tydelig viser at konvensjonsbestemmelsene og statenes forpliktelser til tilrettelegging gjelder alle.

For funksjonshemmede barn og unge er det problematisk at foreldre ikke kan ha et selvstendig ansvar for sine barn og for styringen av assistansen de har behov for. Det kan oppfattes å være i strid med den selvstendige retten foreldre har til å ta ansvar for egne barn.

For de som har behov for bistand fra andre for å lede assistanseordningen, kan dette avtales særskilt. For de over 18 år må bistand til arbeidsledere være knyttet til avtaler og fullmakter. Disse medlemmer ser i tillegg frem til den varslede gjennomgangen av vergemålsloven for å sikre selvbestemmelse for flere. Det finnes flere alternativer til vergemål, blant annet beslutningsstøtte, som ble anbefalt som mulig løsning fra CRPD-komiteen etter den offisielle høringen av Norges oppfølging av FN-konvensjonen i 2019.27

Disse medlemmer mener derfor:

• BPA er en ordning for selvbestemmelse, samfunnsdeltakelse og likestilling, og kan ikke avgrenses ved krav til timetall eller alder.

• Alle som har krav på BPA skal kunne få ordningen med utgangspunkt i samme begrunnelser og samme lovgivning. Det må legges til rette for at alle kan lede sin egen ordning i tråd med egne ønsker og behov.

• Barn og unge må ha lik rett til BPA som andre, slik at de sammen med foreldre kan styre og lede egen ordning.

BPA innebærer overføring av ansvar til den enkelte

Disse medlemmers forslag til en egen lov om BPA har som utgangspunkt at det er den enkelte som selv skal ha ansvar for egen assistanse, og ikke saksbehandlere i kommunen eller helsepersonell. Vedtak bør knyttes til den enkeltes folkeregistrerte adresse, og vedtaket må gjelde ved kortere og lengre opphold utenfor kommunen. En slik løsning er blant annet særlig vesentlig for pendlere og studenter.

Disse medlemmenes forslag til regulering skaper et tydelig skille mellom BPA som en assistanseordning for likestilling, samfunnsdeltakelse og selvbestemmelse, og helse- og omsorgstjenester som alle med behov for helsetjenester uansett har rett på. Det er med andre ord den enkelte som selv skal beslutte hvilke oppgaver en assistent kan bistå med, også når det gjelder bistand for at den enkelte selv skal ta ansvar for egen helse og helserelaterte oppgaver. På samme måte som alle andre skal funksjonshemmede selv kunne ta stilling til når, og om det er behov for hjelp fra personell med helsefaglig kompetanse. Tilrettelegging for likestilling og selvbestemmelse må derfor gjennom regulering og forvaltning skilles tydelig fra behov for helsetjenester og oppgaver som må utføres av helsepersonell.

Disse medlemmene mener at fritt «brukervalg» gjør det enklere for den det gjelder selv å velge tilrettelegger og at assistansen tilpasses den enkeltes behov. Kommunene bør gjøre det mulig for den enkelte selv å velge tilrettelegger. 60 prosent av landets kommuner praktiserer fritt brukervalg i dag. Dette gjøres gjennom konsesjonsutlysninger som setter rammer for tilretteleggerne, og prekvalifisering av disse. Med utgangspunkt i de som er prekvalifiserte bør den enkelte selv kunne velge tilrettelegger. Lik tilgang til å velge tilretteleggere som har spesialisert seg for å ivareta ulike behov vil gi mennesker den samme muligheten uavhengig av bosted. Premisset for den enkeltes valg er at tilretteleggere innfrir på krav som er satt, slik at blant annet arbeidsrettslige hensyn er ivaretatt.

Disse medlemmene mener derfor:

• Funksjonshemmede har på lik linje med andre rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av bruk av BPA-ordningen.

• Funksjonshemmede skal selv ta ansvar for egen helse, og selv ta stilling til når det er behov for helsefaglig kompetanse på like vilkår som alle andre.

• For selv fullt ut å kunne ta ansvar for og styring over egen assistanse, må fritt brukervalg innføres, slik at den enkelte selv kan velge tilrettelegger av BPA blant de som er kvalifiserte.

Likestilling og samfunnsdeltakelse kan ikke avgrenses av krav om egenandeler

Disse medlemmer viser til at egenandelenes størrelse varierer betydelig mellom kommunene. Lovhjemlet som en helse- og omsorgstjeneste kan kommunene ta egenandeler for BPA i henhold til forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester. Det heter følgende i § 8: «Kommunen kan selv fastsette regler for betaling av egenandel og betalingssatser for praktisk bistand og opplæring etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, herunder for brukerstyrt personlig assistanse, som ikke er til personlig stell og egenomsorg». I det helhetlige forslaget som er fremmet av seks av utvalgets medlemmer legges det opp til en videreføring av dette.

Det er urimelig at egenandeler knyttes til BPA på samme måte som for helse- og omsorgstjenester, i og med at formålet med BPA er markert annerledes. BPA handler om å få hverdagen til å gå opp og delta i samfunns- og arbeidsliv. Da er det rimelig at det ikke knyttes egenandeler til assistanse som gjør det mulig. Hensikten med BPA er selv å kunne ta kontroll over eget liv, og dermed selv kunne bestemme hva assistansen skal benyttes til. Nødvendige og forsvarlige tjenester kan dermed ikke avgrenses til personlig stell og omsorg, fordi nødvendige og forsvarlige tjenester her er knyttet til likestilling. Det innebærer tjenester som gjør det mulig for den enkelte å bo hjemme, være i arbeid, reise og delta på sosiale arenaer. Gitt formålet med ordningen, å sikre selvbestemmelse, samfunnsdeltakelse og likestilling, er det derfor urimelig at det knyttes egenandeler til ordningen.

Disse medlemmer mener derfor:

• BPA skal være gratis og uten krav om egenandeler. Egenandeler for helse og omsorgstjenester for øvrig bør vurderes avviklet.

Assistanse for likestilling og selvbestemmelse må gjelde på alle arenaer i samfunnet

Som en rettighetsbasert ordning for likestilling er det ikke rimelig å avgrense ordningen slik at BPA ikke kan benyttes i forbindelse med utdanning eller arbeid. BPA og ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet bør samordnes, slik at det blir enkelt å ta i bruk assistanse den enkelte trenger for deltakelse i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Høyere utdanning er særlig vesentlig for senere yrkesdeltakelse for mange funksjonshemmede. For mange er det viktig å ha forutsigbarhet, slik at det ved valg av studiested i og utenfor Norge er vesentlig at det eksisterer sikkerhet og forutsigbarhet om muligheten for assistanse. Det innebærer at den enkelte må kunne realisere vedtak om BPA ved studiested utenfor hjemkommunen, herunder utenlandske studiesteder.

Innfrir den enkelte vilkår for å få rett til BPA, skal dette gis. Den enkelte skal selv bestemme hvem som ansettes, hva assistansen skal brukes til, hvor det er behov for assistanse og når. Disse medlemmer er derfor uenige i utvalgets helhetlige forslag som legger opp til at skoler eller høyere utdanningsinstitusjoner skal gi egne uttalelser om behovet den enkelte har for assistanse. Utdanningsinstitusjoner har en særskilt plikt til tilrettelegging av læringsmiljø og undervisning for den enkelte, jf. § 1-3 i opplæringslova og § 4-3 femte ledd i universitets- og høyskoleloven. Forpliktelser når det gjelder tilrettelagt undervisning som vist i opplæringslova gjelder alle og kommer i tillegg til dekning av assistansebehov, som gjør at alle skal kunne velge utdanning og delta i et faglig og sosialt læringsmiljø på og utenfor skolen og lærestedet. Disse medlemmer er også uenige med utvalgets flertall om at vedtak om BPA skal knyttes til oppholdskommune. Vedtak må knyttes til folkeregistrert adresse, og må kunne brukes også andre steder knyttet til blant annet arbeid og utdanning.

Disse medlemmer mener derfor:

• BPA og andre ordninger bør samordnes slik at BPA kan anvendes på de områder i samfunnet hvor den enkelte har behov for å kunne realisere muligheter for deltakelse i utdanning, arbeid og samfunnsliv.

• Utdanningsinstitusjoner har kompetanse og lovpålagt plikt til å legge til rette for læringsmiljø og tilpasset undervisning, men har ikke kompetanse og bør derfor heller ikke ha ansvar for å uttale seg om den enkeltes personlige og praktiske assistansebehov i hverdagen.

Likestilling gir merverdi

I utvalgets innstilling er det vist til at en utvidelse av BPA-ordningen til å omfatte assistanse på områder som skoler og høyere utdanning vil gi betydelige merkostnader. Dette er disse medlemmer uenige i. Retten til utdanning er lovfestet, og det samme er rett til tilrettelegging for at alle skal kunne ta utdanning – også i høyere utdanning. Disse medlemmer antar at rett til utdanning er noe som kommuner, fylker og høyere utdanningsinstitusjoner bestreber seg på å oppfylle. Det betyr at den tilretteleggingen som i dag gjøres av skoler og høyere utdanningsinstitusjoner i stor grad utføres av ansatte i skoler og høyere utdanningsinstitusjoner. Det er ikke rimelig å anta at deres arbeidstid har en lavere kostnad enn assistenter i BPA-ordninger, og det å bruke dette som en forutsetning blir derfor galt. Det er derfor heller ikke en rimelig antakelse at bruk av assistenter i skoler og høyere utdanning vil gi merkostnader for samfunnet.

Disse medlemmer viser også til at det i utredningens kapittel 25 er vist til at ved å senke kravet om timetall til 20 timer i uken kombinert med å heve aldersgrensen for BPA til 72 år, så vil det være betydelige kostnadsbesparelser for samfunnet. Grunnen er at BPA vil erstatte mer kostnadskrevende ordninger som enkeltpersoner ellers mottar. Spørsmålet er altså ikke om BPA er en kostnadseffektiv ordning, men ved hvor lavt timetall kostnadsbesparelser opphører. Dette er ikke regnet på av utvalget, og disse medlemmer mener også dette er av begrenset interesse. I stedet kan det konstateres at ved utvidelse av BPA-ordningen til å omfatte alle de som oppfyller kravene til ordningen, vil samfunnet enten oppnå kostnadsbesparelser, eller det vil være kostnadsmessig om lag nøytralt. De kravene som må oppfylles er at den enkelte har behov for assistanse for selvbestemmelse, likestilling og deltakelse i samfunns- og arbeidsliv.

Ut fra betraktninger om samfunnsmessige gevinster kan det å gi personer assistanse vurderes opp mot velferdsgevinster for den enkelte og verdien av at flere fullfører utdanning og deltar i samfunns- og arbeidsliv. I vedlegget Økonomisk analyse er det vist til en utredning fra Vista analyse som viser at de samfunnsmessige gevinstene ved BPA-ordningen er betydelige. Dette er både ikke-prissatte gevinster for den enkelte og samfunnet og prissatte gevinster i form av høyere yrkesdeltakelse og lavere trygdeutgifter. Disse medlemmene mener at det begrunner at BPA-ordningen bør utvides. I tillegg bør ordningen ha en innretning som gjør at samfunnsmessige gevinster utløses. Det bør blant annet tilsi at det bør være tilstrekkelig med driftsmidler for at den enkelte skal kunne reise for å delta i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Det må også være tilstrekkelig fleksibilitet, slik at det innenfor opptrukne rammer er mulig for den enkelte selv å disponere driftsmidler i hverdagen og for å kunne delta i samfunnet.

Disse medlemmer viser til forslaget til regulering, hvor det også er foreslått en finansieringsmodell for BPA som gjør at kommunene ikke skal få merkostnader som følge av arenautvidelser. Dette er imidlertid et forslag som bør utredes nærmere.

Disse medlemmene mener derfor:

• BPA er en kostnadseffektiv ordning, som også av den grunn bør utvides til å gjelde flere, uavhengig av timetall og alder.

• For fullt ut realisere samfunnsmessige gevinster må det være tilstrekkelige driftsmidler til at den enkelte skal kunne delta i utdanning, arbeid og samfunnsliv.

Dissens

Det vises til dissens til punkt 27.1 fra utvalgets medlemmer (Marianne Skattum, Jan Erik Askildsen, Gundla Kvam, Trond Johnsen, Trude Wester og Torbjørn Furulund) i punkt 27.3.

27.2 Alternativt reguleringsforslag

Utgangspunkt

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til egen merknad til punkt 19.5, hvor det også er gitt en begrunnelse for at reguleringen av BPA ikke kan være en del av helse- og omsorgstjenestelovgivningen. I og med at det er en rekke vesentlige og prinsipielle forhold som må avklares i lovs form, er det heller ikke naturlig å plassere BPA inn i annet lovverk. Disse medlemmene har derfor utformet et forslag til en egen lov om BPA som vist nedenfor.

Forslaget viser hvordan viktige prinsipielle forhold ved BPA kan avklares i lovs form. Som vist i merknaden nevnt over er det uenighet i utvalget på en rekke viktige områder. Disse medlemmer har derfor valgt å vise hvordan prinsipper for BPA kan gis uttrykk i egen lovgivning.

I utforming av endelig lovgivning er det mulig å være mer presis, særlig når det gjelder temaer og bestemmelser knyttet til saksbehandling og administrative forhold.

For ordens skyld viser vi til at BPA-utvalget har bestått av 13 medlemmer, hvorav fire er funksjonshemmede selv og tilhører målgruppen for ordningen.

Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)

Kommentarer til begrepet «personer med funksjonsnedsettelser» i forslaget til ny § 20 a i likestillings- og diskrimineringsloven

I forbindelse med ny lov om BPA må begrepet byttes ut med «funksjonshemmede», men begrepet er brukt gjennomgående i likestillings- og diskrimineringsloven.

Lov om rett til Borgerstyrt personlig assistanse for funksjonshemmede (BPA-loven)

Utvalgets medlemmer (Sonja Jennie Tobiassen, Sverre Fuglerud, Vibeke Marøy Melstrøm og Tove Linnea Brandvik) viser til at «Borgerbegrepet» foreslås brukt i tråd med NOU 2001: 22 Fra bruker til borger – En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Det foreslås også brukt for å imøtekomme CRPD-komitéens kritikk av norske myndigheter under høringen i Genève 2019. I tillegg tydeliggjør borgerbegrepet bedre arbeidsleders status, samt intensjonen med BPA som et likestillingsverktøy.

Disse medlemmene har utformet et forslag til lovgivning og regulering med utgangspunkt i utvalgets mandat og CRPD-konvensjonen, og er uenig med det mindretallet i utvalget som mener at det er mulig å realisere BPA som en ordning for selvbestemmelse og likestilling gjennom en samlet regulering innenfor helse- og omsorgstjenestelovgivningen.

Kommentarer til enkeltparagrafer i Lov om Borgerstyrt personlig assistanse for funksjonshemmede (BPA-loven)

Kommentarer til § 1:

Inngangen til første punktum er inspirert av likestillings- og diskrimineringsloven § 1 første ledd, som kan bidra til å skape en kobling. «Like muligheter» fra likestillings- og diskrimineringsloven § 1 andre ledd er ikke med, men dekkes godt nok opp.

Kommentarer til § 3 b, under «BPA-omfatter ikke»:

Hva som legges i «normal» aldring bør omtales i forarbeidene.

Kommentarer til § 7, første ledd:

Det bør presiseres i forarbeidene at dette innebærer at en person med vedtak om BPA skal kunne flytte fritt mellom bydeler innen samme kommune og mellom de enkelte kommunene.

Kommentarer til § 13, første ledd:

Det forutsettes at innslagspunktet for statlig finansiering på 25 timer pr uke utredes. Dette innslagspunktet kan vise seg å ligge høyere etter en økonomisk analyse.

27.3 Dissens til kapittel 27

Punkt 27.12 Dissens til utvalgets helhetlige forslag og begrunnelse for alternativt reguleringsforslag

Utvalgets medlemmer (Marianne Skattum, Jan Erik Askildsen, Gundla Kvam, Trond Johnsen, Trude Wester og Torbjørn Furulund) understreker at det foreligger ett helhetlig forslag som er utredet av utvalget. Dette er det forslaget som har oppnådd flest stemmer. Videre finnes det dissenser til det helhetlige forslaget med et skissert lovforslag som er tatt inn i kapittel 27.

Når det gjelder påstanden om at utvalgets helhetlige forslag er i strid med mandatet og CRPD-konvensjonen, er disse medlemmene ikke enige i dette.

Videre understreker disse medlemmene at kommuner som vil inngå kontrakt med andre tjenesteytere må kunne stille krav i konsesjonsutlysningen som sikrer at tjenesteytingen skal være i samsvar med gjeldende lover og forskrifter. Blant annet for å kunne ivareta krav til forsvarlig tjenesteyting til alle som har behov for en brukerstyrt eller selvstyrt ordning og for å kunne samorganisere personlig assistanse og helsetjenester i individuelle ordninger, må det kunne stilles krav om at ansatte som skal yte tjenester til enkeltpersoner skal ha nødvendig fagkompetanse, og det må kunne stilles krav om dokumentasjon i pasientjournal når det er behov for dette. For mange som har behov for personlig assistanse er det avgjørende at helsetjenester og selvstyrt personlig assistanse samorganiseres eller samordnes for å oppnå en mest mulig helhetlig tjeneste og slik at den enkelte har færrest mulig tjenesteytere å forholde seg til. Forsvarlighetsprinsippet er avgjørende i enhver offentlig tjenesteyting, også innenfor selvstyrt personlig assistanse, og det er derfor i noen tilfeller nødvendig med helsefaglig kompetanse.