Del 4
Avslutning

17 Hovedbudskap og anbefalinger

Forstørr bilde

Foto: Forsvaret

Skal vi kunne føre en sikkerhets- og forsvarspolitikk i samsvar med moderne vilkår, er det nødvendig at hele folket bevisst er med på de nødvendige tiltak. Et effektivt forsvar kan bare bygges opp med hele folkets støtte. Når vårt folk her ikke kan bygge på noen sterk tradisjon, må det oppveies ved at folket blir seg bevisst hva sikkerhets- og forsvarspolitikken gjelder og hva den betyr.

Forsvarskommisjonen av 1946, Del 1, s. 86

Denne forsvarskommisjonen ble oppnevnt i 2021, og er den fjerde siden andre verdenskrig. Alle forsvarskommisjonene har vært preget av sin tid og søkt å sette retning for sikkerhets- og forsvarspolitikken. Likhetene i synet på Forsvarets kjerneoppdrag og funksjoner er likevel slående. Det samme er ulikhetene. Forsvarskommisjonen av 1946 skrev sine anbefalinger rett etter krigen. Landet var svakt på ressurser, men med erfaring fra krig, og vilje og evne til å prioritere forsvar. Forsvarskommisjonen av 1974 ga sine anbefalinger under den kalde krigen, i en todelt verden der Norge i liten grad kunne forme sine omgivelser. Forsvarskommisjonen av 1990 avga innstilling rett etter at den kalde krigen var over, i en periode der den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge var vesentlig bedret, men uavklart, og behovet for et sterkt nasjonalt forsvar syntes mindre.

Forsvarskommisjonen av 2021 har et annet utgangspunkt. Vi ser et alvorlig utfordringsbilde for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk de neste 10 til 20 årene. Norge er i utgangspunktet i en god posisjon for å møte de nye sikkerhetsutfordringene. Vi har en enestående sterk økonomi. Vi har et profesjonalisert og moderne forsvar og en unik totalforsvarstradisjon å bygge videre på. Vi er en del av et unikt euro-atlantisk sikkerhetsfellesskap. Norge har muligheter til å forme og påvirke utviklingen og bedre ivareta norske strategiske interesser dersom vi høyner ambisjonsnivået. Forsvarskommisjonen tar til orde for et bredt politisk forlik for å sikre en langsiktig styrking av norsk sikkerhet, forsvar og beredskap. Del IV er rapportens avslutning. Kapittel 17 redegjør for hovedbudskap og de viktigste anbefalinger. Kapittel 18 inneholder særuttalelser fra to av kommisjonens medlemmer. Til slutt kommer nødvendige vedlegg.

17.1 En ny tid

Forsvarskommisjonen av 2021 avgir sin rapport i mai 2023 i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Russlands fullskalaangrep på Ukraina i 2022 har bragt krig tilbake i Europa. Perioden med fred og forutsigbarhet som Norge har nytt godt av i over tretti år er nå over.

Det er fare for konflikt i våre nærområder i mange år fremover, med spenning mellom Russland og NATO fra Barentshavet i nord til Middelhavet i sør, og med globale implikasjoner. Russland har lidd store militære tap i Ukraina, men utgjør en reell og direkte trussel mot norsk og alliert sikkerhet i mange år fremover. Landet utvikler seg i en stadig mer totalitær retning, viser høy risikovilje og er i hardere konfrontasjon med Vesten. Samtidig bygger Russland tettere bånd med Kina.

Russiske maritime styrker, luftstyrker og strategiske styrker er i mindre grad berørt av krigen i Ukraina. Disse vil representere en alvorlig sikkerhetsutfordring, særlig i våre nærområder. Kjernevåpen er tydeligere tilbake som pressmiddel i internasjonal politikk og i vår region. Den strategiske dynamikken i nord vil i enda større grad påvirke regional stabilitet og norsk sikkerhet i årene som kommer. Utviklingen kan minne om den kalde krigen, i form av en frossen konflikt med betydelig eskaleringspotensial. Men utviklingen er også vesentlig annerledes, med nye typer trusler mot stat og samfunn.

Økonomi, teknologi og energi er igjen blitt sikkerhetspolitikk. Rivaliseringen med et stadig sterkere Kina betyr at USAs evne og vilje til å garantere europeisk sikkerhet vil kunne bli markant mindre i tiden som kommer. Amerikanske ressurser vil trekkes mot Stillehavsregionen, noe som vil gi færre tilgjengelige ressurser for å opprettholde tilstedeværelse og avskrekking i Europa. Samtidig er det økt uro også i andre deler av verden, og nye sammensatte og uforutsigbare trusler mot samfunnet, både fra statlige og ikke-statlige aktører.

Summen av endringer i globale maktforhold, økt regional ustabilitet, fragmentering av det internasjonale systemet og høyere risikovilje for maktbruk mot andre stater markerer en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Europa vil i årene som kommer måtte ta langt større ansvar for egen sikkerhet. Det samme gjelder i høy grad for Norge, som en rik og sårbar liten stat med et åpent demokratisk samfunn, en utadrettet økonomi i et geopolitisk utsatt område.

Forsvarskommisjonen av 2021 har vurdert hvilke sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10–20-årsperspektiv. Kommisjonens anbefalinger bygger på tre erkjennelser: Det er alvor, det er tid for handling og det må tas tak helhetlig. Forsvarskommisjonen beskriver hvordan Norges forsvarsevne ikke er tilstrekkelig tilpasset sikkerhetssituasjonen, og langt mindre det alvoret vi står overfor i årene som kommer. Vi er inne i en ny tid der vern om Norges strategiske interesser vil kreve vesentlig mer innsats og ressurser. Norges forsvarsvilje og forsvarsevne må styrkes, og Norge har gode forutsetninger for å lykkes. Situasjonen er så kritisk at ekstraordinære beslutninger og tiltak må til.

Mens Forsvarskommisjonen av 1990 kunne legge et grunnlag for nedrustning, er hovedbudskapet fra forsvarskommisjonen av 2021 at tiden igjen dessverre gjør det nødvendig med en betydelig oppbygging av landets forsvarsevne. Dette må skje i nært samspill med det sivile samfunn og med våre allierte.

De siste årene har det skjedd en styrking både av Forsvaret og totalforsvaret. Utviklingen av Forsvaret går i riktig retning, men det er kommisjonens vurdering at norsk politikk ikke reflekterer alvoret i den nye sikkerhetssituasjonen. Det skjer ikke nok, og det går ikke raskt nok. Dagens norske forsvar er fortsatt lite og sårbart, sektoren er fragmentert, totalforsvaret moderniseres for sakte, og Norge sliter med å imøtekomme internasjonale forventninger og forpliktelser.

Når Norges forsvarsevne skal styrkes til et forsvarlig nivå, vil det kreve langt større ressurser i årene som kommer. Det vil også kreve langt mer handlekraftig og helhetlig styring og ledelse. De økonomiske bevilgningene til sikkerhet, forsvar og beredskap må økes kraftig i årene som kommer. Det handler grunnleggende sett om prioritering av samfunnets ressurser. Bare det å gjøre dagens norske forsvar i stand til å løse pålagte oppgaver og møte samfunnets forventninger og omgivelsenes krav, vil være utfordrende. For å sikre langsiktighet og forutsigbarhet, anbefaler kommisjonen at et slikt nødvendig nasjonalt løft utformes som et bredt politisk forlik i form av en politisk bindende avtale mellom partiene.

Norge har relativt gode forutsetninger for å møte det alvorlige utfordringsbildet. Norsk økonomi er sterk sett opp mot andre sammenlignbare land. Til tross for kontinuerlig omstilling og økonomisk nedprioritering, har Norge beholdt mye av bredden i sin militære struktur. Prioritering av et minimum av bredde fremfor spesialisering har sikret Norge et tynt, men relevant forsvar. Med dette utgangspunktet er det mulig å utvikle volum og dybde samt å tilpasse til nye trusler og den teknologiske utviklingen. Verneplikten gir unik tilgang til personell, og den bidrar til bred legitimitet og anerkjennelse av Forsvarets betydning for samfunnet. Norge har over tid valgt å beholde og videreutvikle en konkurransedyktig forsvarsindustri og fremtredende forskningsmiljøer.

I over 70 år har norsk sikkerhet vært garantert gjennom NATO, som i dag fremstår sterkere og mer samlet enn på lenge. Det er av stor betydning for Norge at NATO styrkes ytterligere gjennom svensk og finsk medlemskap. Videre har Norge omfattende og viktige bilaterale avtaler og samarbeid med andre land om forsvar, sikkerhet og beredskap. Norges strategiske forutsetninger er relativt gode. De er preget av velstand, sterk internasjonal posisjon og mange allierte. Det er mye å bygge videre på, men det vil kreve store ressurser, forsvarsfaglig kompetanse og politisk vilje.

Hvordan økte ressurser best kan brukes til å sikre norsk forsvarsevne, er først og fremst et faglig spørsmål som Forsvaret selv og de ansvarlige myndigheter må vurdere fortløpende. Beslutninger må fattes av fremtidige regjeringer og storting. Kommisjonen er bredt sammensatt for å vurdere og forankre grunnleggende veivalg og prioriteringer. Vi har ikke hatt som oppdrag å foreta noen dyp og detaljert utredning av enkeltspørsmål. I rapporten har kommisjonen samlet seg om et sett med anbefalinger innen følgende områder:

• Styrking av forsvarsøkonomien

• Styrking av styring, ledelse og ressursbruk

• Styrking av Forsvarets egenevne

• Styrking av totalforsvaret og det sivil-militære samarbeidet

• Styrking av alliert og internasjonalt samarbeid

Det er summen og helheten av disse satsingene som vil bestemme Norges forsvarsevne i årene som kommer. I dette kapittelet sammenfatter kommisjonen kortfattet sine anbefalinger. Se de enkelte kapitlene for nærmere detaljer.

17.2 Kommisjonens viktigste anbefalinger

17.2.1 Et bredt forsvarsforlik for Norge

Forsvarskommisjonen foreslår et bredt forsvarsforlik om en økt ambisjon og en økonomisk opptrappingsplan for å styrke forsvarsevnen. Gjeldende langtidsplan og regjeringens annonserte styrking av forsvarsbudsjettet i årene fremover, er ikke tilstrekkelig for å finansiere det vedtatte ambisjonsnivået. Det er heller ikke tilstrekkelig for å møte sikkerhetssituasjonen Norge står overfor de neste 10–20 årene.

Det tar tid og utvikle et forsvar som gir tilstrekkelig operativ effekt. Forsvarskommisjonen foreslår derfor et nytt ambisjonsnivå for forsvarsevnen gjennom en satsing i tre samtidige løft: kritiske tiltak for å styrke Forsvarets egenevne; en nasjonal maritim satsing; og en helhetlig og langsiktig satsing på sikkerhet, forsvar og beredskap som gjør Forsvaret bedre i stand til å møte det teknologiske og geostrategiske skiftet. De tre parallelle løftene henger sammen og må påbegynnes samtidig. Ambisjonsnivået detaljeres ytterligere i 17.2.3. Som skissert i kapittel 16, vil forsvarskommisjonen anbefale en økonomisk opptrappingsplan for styrking av forsvarsbudsjettet gjennom tre tiltak:

• Et umiddelbart budsjettløft

• Ekstraordinære bevilgninger over ti år

• Ytterligere budsjettøkning etter perioden med ekstrabevilgninger

Et umiddelbart budsjettløft

Forsvarskommisjonen anbefaler at forsvarsbudsjettet snarest mulig økes til et nivå om lag 30 milliarder kroner over gjeldende budsjettbane. En slik økning vil gjøre det mulig å ta inn etterslep, dekke kritiske sårbarheter og sikre at Forsvaret kan operere på et høyere og mer krevende aktivitetsnivå. Det vil videre gjøre det mulig å starte en nødvendig styrking av forsvarsevnen, særlig i det maritime. Økningen kan tette identifiserte gap, gi rom for økt bemanning og innkjøp av nødvendig ammunisjon og reservedeler. Økningen kan også fremskynde kritiske investeringer og legge til rette for det teknologiske skiftet. Dessuten vil et slikt løft tilsvare om lag 2 pst. av BNP, som også vil møte NATOs ambisjon. Under den kalde krigen brukte Norge cirka 3 pst. av BNP på Forsvaret, mens vi i dag er nede på cirka 1,43 pst. Løftet må starte umiddelbart og uavhengig av tidsplanen for den neste langtidsplanen for forsvarssektoren og andre ordinære budsjettprosesser. Forsvarskommisjonen anser at det er et betydelig rom for umiddelbar omsetning av ressurser til økt forsvarsevne.

Ekstraordinære bevilgninger til oppbygging over ti år

Videre anbefaler forsvarskommisjonen at det settes av ekstraordinære bevilgninger på om lag 40 milliarder kroner per år over en periode på ti år. Dette vil gi en bred og tidsbegrenset satsing på sikkerhet, forsvar og beredskap som løfter hele forsvarsevnen. Første prioritet bør være en maritim satsing, med vekt på styrket overvåking, sikring og forsvar av norske havområder, kystfarvann og maritime interesser. Videre bør det investeres i en helhetlig styrking av alle sider ved Forsvarets egenevne, totalforsvaret og alliert støtte og forsterkning. Styrkingen må omfatte både land, sjø, luft, cyber og det ytre rom, og alle støttefunksjoner. Satsingen må omfatte både kjøp av nytt materiell og rekruttering og opplæring av nødvendig personell. Investeringer og satsing innen teknologi, kompetanse, beskyttelse og forsyningsberedskap må sees systematisk og planmessig på tvers av sektorer. De må også sees i en flernasjonal ramme og særlig i et nordisk perspektiv.

Ytterligere budsjettøkning etter perioden med ekstrabevilgninger

Endelig anbefaler kommisjonen at forsvarsbudsjettet på sikt økes med 10 milliarder utover de 30 milliardene i budsjettløft, etter at perioden med ekstrabevilgninger er over. Tilstrekkelig samsvar mellom drift og investering er avgjørende for forsvarsevnen. Det må derfor sikres at de økte driftskostnadene som vil følge av ekstrabevilgningene, blir kompensert i forsvarsbudsjettene, etter hvert som nye kapasiteter kommer på plass. Dette vil gi nødvendig langsiktighet, fleksibilitet og forutsigbarhet for en helhetlig tilnærming til forsvaret av Norge.

Rammene for en styrking av forsvarsøkonomien

Norsk økonomi er historisk sterk og relativt sett sterkere enn i noe annet europeisk land. Norge som samfunn har de økonomiske ressursene som skal til for å styrke sin forsvarsevne, og det kan skje uten å måtte ta opp statslån, slik en rekke allierte nå gjør for å ruste seg til å møte nye sikkerhetsutfordringer. I tillegg har den dramatisk forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen og endringene i Europas energiforsyning etter opptrappingen av Russlands krig mot Ukraina i 2022 gitt Norge ekstraordinære inntekter fra økte priser på olje og gass. Inntektene er så enorme at en relativt liten andel av disse inntektene alene vil være nok til å styrke vårt lands forsvarsevne vesentlig i lang tid fremover. Det er slik sett et spørsmål om prioritering og styringsvilje.

Det er et faktum at statsbudsjettene må forventes å bli strammere i årene som kommer, samtidig som det må finnes inndekning for eventuelt økte forsvarsutgifter. Kommisjonen er ikke i posisjon til å komme med forslag til inndekning og omprioriteringer. Dette vil være opp til regjeringen å fremme, og Stortinget å beslutte gjennom årlige budsjettvedtak. Dette må imidlertid gjøres, og det må forenes med krav til langsiktighet og forutsigbarhet, noe som er helt avgjørende for en planmessig oppbygging av forsvarsevnen. Kommisjonen har vurdert ulike grep for å sikre dette, herunder et eget forsvarsfond som kan trekkes på som et tillegg til de årlige budsjettene. Det kan være fordeler ved dette. Kommisjonen har likevel falt ned på at det mest realistiske og økonomisk forsvarlige er at forsvarsutgiftene fortsatt synliggjøres på vanlig måte gjennom de ordinære budsjettene.

Det nærmere innholdet i et eventuelt fremtidig bredt politisk forsvarsforlik vil måtte avklares mellom partiene etter forhandlinger. Slike avtaler om brede nasjonale forlik er et virkemiddel som er kjent fra andre særlig viktige samfunnsområder, og de utgjør en viktig og verdifull del av norsk politisk tradisjon. Etter kommisjonens syn er landets fremtidige forsvar og sikkerhet et spørsmål som er særlig godt egnet for dette.

Hensikten med et slikt forlik må være å styrke forsvarsevnen raskt, og med en planmessig satsing over tid. For at et forsvarsforlik skal kunne gi ønsket effekt, må det stilles nye krav til styring, ledelse og ressursbruk. Slik kan forliket sette rammer og retning for en styrking av Forsvarets egenevne, en styrking av sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, og en styrking av Norges allierte og internasjonale forbindelser som til sammen i betydelig grad vil øke vår evne å forsvare Norge.

17.2.2 Nye krav til styring, ledelse og ressursbruk

En nødvendig, men omfattende satsing på forsvar, sikkerhet og beredskap vil kreve tydeligere ledelse og prioriteringer, og evne til god ressursbruk i forsvarssektoren og på tvers av sektorer. Forsvarskommisjonen er spesielt opptatt av at en betydelig tilførsel av midler til forsvarssektoren må følges av skjerpede krav til styring og ledelse. Forsvarskommisjonen har i kapittel 15 særlige anbefalinger innen tre områder:

• Nasjonal styring og ledelse i en ny sikkerhetspolitisk tid

• Forbedret styring og ledelse av forsvarssektoren

• En oppdatering av sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, forsvarskonsept og Forsvarets oppgaver

Nasjonal styring og ledelse i en ny sikkerhetspolitisk tid

I de senere år er det tatt flere grep for å styrke regjeringens og forvaltningens evne til å håndtere og koordinere innsatsen i kriser. Likevel fremstår systemets evne til å prioritere det langsiktige arbeidet med politikkutvikling som relativt svak, og ulike regjeringer synes å mangle en helhetlig og strategisk tilnærming til nasjonal sikkerhet som ser sentrale sikkerhetsbehov på tvers av sektorer i sammenheng. Slik evne til strategisk prioritering på tvers vil bli viktigere i årene som kommer.

Forsvarskommisjonen anbefaler derfor at det utarbeides en nasjonal sikkerhetsstrategi som fastsetter hva som er Norges strategiske sikkerhetsinteresser, og hvordan disse skal forsvares og fremmes over tid. En slik strategi bør utarbeides etter modell fra andre sammenlignbare allierte land.

Forsvarskommisjonen anbefaler at Statsministerens kontor (SMK) får tilført mer stabskraft for å gjøre regjeringen bedre i stand til å videreutvikle helhetlig forsvarspolitikk, sørge for gjennomføring og prioritere på tvers av sektorer. Dette vil styrke evnen til å håndtere flere og mer komplekse hendelser og samtidige kriser som varer over tid. SMK bør lede arbeidet med å utvikle en nasjonal sikkerhetsstrategi, og organisasjonen bør tilpasses for å styrke understøttelsen av dette arbeidet i regjeringens sikkerhetsutvalg, dette inkluderer etterretningsfaglig og teknologisk kompetanse.

Kriserådets rolle bør utvides for å styrke evnen til tverrsektoriell situasjonsforståelse og krisehåndtering på tvers av sektorer. Antall medlemmer bør utvides til en bredt sammensatt embetsgruppe med representanter fra alle sentrale beredskapsaktører, næringslivet og det regionale nivået. Dette vil både styrke analysearbeidet og legge til rette for bedre og bredere beslutningsgrunnlag for regjeringen. Sentralt totalforsvarsforum bør utvikles til et nasjonalt totalforsvars- og beredskapsråd med en styrket myndighet som rådgiver for regjeringen, både med hensyn til forebygging, beredskap og nasjonal krisehåndtering. Dette rådet bør ha et fleksibelt format som kan tilpasses og utvides, og der utvalgte kommersielle virksomheter og partene i arbeidslivet inkluderes.

Forbedret styring og ledelse av forsvarssektoren

Tydelig politisk lederskap og klar ansvarsfordeling er vesentlig i tiden vi går inn i. En forutsetning for det løftet forsvarskommisjonen tilrår må være bedre organisering og ledelse av forsvarssektoren, og skjerpet styring og kontroll. Utfordringen har flere sider: de betydelige styringsproblemene vi har sett den senere tid; de store kravene som stilles til en organisasjon som skal lede og gjennomføre sterk vekst og endring; og behovet for allerede nå å forberede sektoren på kommende teknologiske endringer knyttet til krigføring og forsvar.

Forsvarskommisjonen vil understreke betydningen av et sterkt og tydelig politisk lederskap overfor militærmakten. Det må ikke oppstå et uklart skille mellom den som styrer og den som styres. Forsvarssjefens dobbeltrolle som fagmilitær rådgiver i departementet og etatssjef må gjennomgås og avklares.

Både Forsvarsdepartementet og forsvarsstaben må styrkes for langsiktig og strategisk utviklingsarbeid. Forsvarssjefen må få en tydeligere rolle i styring og utvikling av sektoren. For dette formålet må forsvarsstaben kunne utvikle og følge opp ressursområder og aktiviteter i Forsvaret og forsvarssektoren helhetlig. Forsvarskommisjonen anbefaler en helhetlig gjennomgang av ansvar, roller og myndighet i Forsvaret, Forsvarsbygg, Forsvarsmateriell og Forsvarets forskningsinstitutt med henblikk på organisering, rolleavklaring, modernisering og effektivisering.

Kommisjonen vil understreke at man ikke kan anbefale et omfattende økonomisk løft uten at det samtidig blir stilt tøffe og kontinuerlige krav til effektiv og ansvarlig ressursbruk. Arbeidet med å oppnå effektivisering og modernisering har ikke hatt ønsket effekt i forsvarssektoren. Mye handler om kompetanse og lederkraft. Sivil kompetanse må brukes der militær kompetanse ikke er svaret, og lederskapet kan styrkes ved å rekruttere inn personell med erfaring fra ledelse og teknologiomstilling i næringslivet og andre offentlige virksomheter. Flernasjonale løsninger og samarbeid med sivile aktører må søkes for å finne kosteffektive løsninger knyttet til anskaffelser, utdanning, logistikk og vedlikehold der det er mulig

Forsvarskommisjonen anbefaler at det gjennomføres en bredt anlagt effektivitetsanalyse av forsvarssektoren, som også innbefatter mulig overflødige organisasjonsledd og -nivåer. Ett av hovedspørsmålene kan være: Hvor mye forsvarsevne generelt og dokumentert operativ evne spesielt får Norge ut av sitt budsjett sammenliknet med andre land?

Forsvarets operative evne er kritisk viktig, og realistiske vurderinger av denne må være den sentrale målestokken i vurderingen av Forsvarets egenevne. Da må regimet for vurdering av operativ evne (VOE) forbedres på flere måter. Det må ta opp i seg at Forsvaret fremtidig innrettes for kontinuerlige operasjoner og kriser, noe som forutsetter at alle viktige sider ved operativ evne inkluderes og vurderes. Dette omfatter også våpen og ammunisjon, beredskapslagre, reservedeler samt personellets kompetanse. Regimet må dessuten bli mer gjennomsiktig, dokumenterbart og etterprøvbart enn i dag.

Oppdatering av sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, konsept og oppgaver

Forsvarskommisjonen anbefaler endringer i sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver. Det må være sammenfall mellom de overordnede strategiske interesser og gjeldende hovedmål for sikkerhets- og forsvarspolitikken. Mål, konsept og oppgaver må være utgangspunktet for mer strategisk styring i forsvarssektoren, og for oppdragsforståelsen i Forsvaret. Dette drøftes i kapittel 11.

Forsvarskonseptet bør oppdateres for å tydeligere fremheve at Forsvaret er den fremste bestanddelen av forsvarsevnen, men at Forsvaret også baserer sin styrke på gjensidig støtte fra samfunnet gjennom totalforsvaret og fra allierte. Forsvarskommisjonen har vurdert behovet for en tilpasning av Forsvarets oppgaver for bedre å reflektere utfordringsbildet i dag og slik vi ser det for oss de neste 10–20 årene. Formuleringen av oppgavene tydeliggjøres og forenkles for å konkretisere og avgrense Forsvarets rolle i forsvaret av Norge når utfordringsbildet blir bredere og mer sammensatt.

Forsvarskommisjonen anbefaler også at det foretas en utredning av hovedprinsippene for norsk avskrekkings- og beroligelsespolitikk i en ny tid. Dette er aktualisert av Russlands endrede adferd, økt alliert aktivitet, svensk og finsk NATO-medlemskap og den teknologiske utviklingen.

17.2.3 Styrking av Forsvarets egenevne

Kommisjonens anbefaling er at Norge bør prioritere forsvarsevne langs tre akser og er særlig omtalt i kapittel 11, 12 og 16. Dette utgjør samlet sett et nytt ambisjonsnivå som er nødvendig for å kunne håndtere mulige trusler mot nasjonal sikkerhet de neste 10–20 årene:

• Kritiske tiltak for å gjøre dagens forsvar mer operativt og robust

• En nasjonal maritim satsing for sikring og forsvar av strategiske interesser i norske havområder og kystfarvann

• En generell og helhetlig styrking av hele forsvarsevnen for å understøtte et større forsvar, sterkere beredskap og teknologisk endring

Umiddelbare tiltak for å styrke dagens forsvar

Det må etter kommisjonens syn tas umiddelbare grep for å gjøre dagens forsvar mer operativt, robust og beredt på høyere aktivitetsnivå over lengre perioder. Reaksjonsevne og utholdenhet må heves vesentlig fra dagens nivå. Det omfatter blant annet å redusere kjente sårbarheter innen digital og fysisk sikring, løfte beredskapsnivået på en rekke kapasiteter, øke bemanningen på kritiske områder, styrke utdanning og rekruttering, og få tilført nødvendig ammunisjon, reservedeler og forsyninger til operative avdelinger. Personell, organisasjon og planverk må være dimensjonert og beredt for at endringer kan komme raskt.

I den senere tid er det gjort en del tiltak på dette området. I noen tilfeller er prosessene gjennomført raskere og mer effektivt enn vanlig, som for eksempel beslutningen om å anskaffe nye maritime helikoptre vinteren 2023. Det er også lagt inn nye bestillinger på ammunisjon og annet materiell. Etter kommisjonens vurdering må disse prosessene påskyndes ytterligere og prioriteres høyere. En rekke av Forsvarets våpensystemer har i dag kritisk mangel på ammunisjon og reservedeler, og leveransene til Ukraina det siste året har skapt hull som må tettes gjennom nye bestillinger. Leveringstidene er lange, og det haster både med å legge inn bestillinger og utvikle industriell kapasitet. Bemanningssituasjonen i deler av Forsvaret er kritisk lav. Volumet må opp snarest mulig, både gjennom økt rekruttering og tiltak for å beholde personell.

En nasjonal maritim satsing

Forsvarskommisjonens anbefaler en maritim satsing for å styrke evnen til å ivareta interesser i norske havområder og i kystsonen. Det er mange grunner til dette. Norge har store maritime interesser over enorme havområder. En stor del av nasjonens ressurser og verdier befinner seg til havs, i form av olje og gass, fiskerier, og skipsfart. Det siste året har Norges posisjon som energileverandør til Europa blitt enda viktigere, slik at dette også er en alliert maritim interesse. Den geopolitiske og strategiske betydningen av de norske havområdene vil øke ytterligere i årene fremover. Dertil kommer at Sverige og Finland som NATO-medlemmer vil styrke den fellesnordiske land- og luftmakten, men ikke sjømakten i våre nærområder. Norges rolle i å sikre frie sjøveier og tilrettelegge for alliert mottak og forsterkninger blir derfor enda viktigere. Dette skjer samtidig som at en rekke av Sjøforsvarets fartøyer begynner å bli gamle, og snart enten må byttes ut eller vesentlig oppgraderes. Behovet for en nasjonal maritim satsing er omtalt i kapittel 11, og utdypet i 12 og 16.

En strategisk nasjonal maritim satsing vil kreve at Forsvaret styrker evnen til planlegging og ledelse av fellesoperasjoner på tvers av domener og allierte. Det maritime domenet sikres mye gjennom sjømakt, men også gjennom luftmakt, der de nye F-35 kampflyene og P-8 maritime patruljefly er sentrale. I kystnære strøk har Hæren, Heimevernet og spesialstyrkene viktige roller. En stor del av norsk etterretning er maritimt orientert, og det samme gjelder kapasiteter på romfart og cyber. Evnen til sømløs integrasjon med allierte må vektlegges, spesielt med de mest slagkraftige styrkene som kan komme hurtig til unnsetning dersom situasjonen i våre områder endrer seg.

Videre er totalforsvaret viktig, gjennom blant annet skipsfarten og annen maritim industri og næring. Norge har også et omfattende maritimt samarbeid med allierte, både om planlegging av mottak og løpende operasjoner. Alt dette vil bli enda viktigere i årene som kommer, og det må inngå i en helhetlig og strategisk maritim satsing.

For å sikre Forsvarets evne til å utøve sjømakt, mener forsvarskommisjonen at norske myndigheter snarest må beslutte Forsvarets nye maritime overflatestruktur. Den nye strukturen må være på plass før dagens struktur går ut på dato rundt 2030, slik at den operative evnen opprettholdes. I tillegg til nye fregatter, bør satsingen omfatte flere ubåter, standardfartøy for ulike oppgaver, luftvern over den maritime hovedbasen og beskyttelse av alliert mottak og forsterkning. Satsingen bør også bidra til å utvikle kystnære kapasiteter, styrke søk- og redningskapasiteten med langtrekkende droner, maritime helikoptre og satellittkapasitet samt nødvendig logistikkstøtte. Satsingen skal gjøre Norge enda bedre i stand til å tilrettelegge for alliert samvirke både ute og hjemme.

En helhetlig styrking av forsvarsevnen

Forsvarskommisjonen anbefaler et generelt og helhetlig løft av norsk forsvarsevne. Dette for å øke volum, effekt og dybde i alle operative miljøer og støtteavdelinger, og med nødvendig bemanning og logistikk. En slik satsing er nødvendig for egen nasjonal sikkerhet, og for å kunne oppfylle Norges forpliktelser overfor allierte i årene som kommer. Et samlet løft for norsk forsvarsevne og beredskap forutsetter styrking i flere sektorer. Forsvarskommisjonens hovedanliggende er et økonomisk løft for forsvarssektoren, men kommisjonen vil understreke at full effekt av et slikt løft først er mulig dersom flere sektorer tilpasses samme alvor.

En viktig side av dette er at Forsvaret må bli større. Under den kalde krigen var Forsvaret vesentlig større enn i dag, ikke bare gjennom mobiliseringspersonell, men også fast ansatte og førstegangstjenesten. I dag er antallet soldater Norge kan stille ved krise og krig, langt under nivået som sikkerhetssituasjonen tilsier. Tallet på soldater må økes i alle grener og avdelinger, både gjennom flere fast ansatte, økt innkalling av vernepliktige og økt bruk av reservister. Dette krever i sin tur mer materiell, mer infrastruktur, mer logistikk og økt satsing på rekruttering og personalpolitikk.

Landmakten bør etter kommisjonens syn tilpasses en ny strategisk situasjon i Norden, der også sikring av allierte forsterkninger og kritisk infrastruktur må tillegges vekt. En hær med tre brigader, hvorav én kan baseres på reservister, vil gi norske myndigheter flere handlingsalternativer i operasjoner hjemme og ute i fred, krise og krig. Videre bør landmakten styrkes gjennom et modernisert heimevern som er bedre trent og teknologisk utrustet for et høyere aktivitetsnivå og for operasjoner i kystsonen. Det er behov for at luftmakten får tilførsel av personell og våpen, slik at en kan realisere det fulle potensialet i F-35-anskaffelsen og andre strategiske flysystemer.

Mangelen på luftvern er en vesentlig svakhet ved forsvaret av Norge. Samtidig er moderne luftvern ekstremt kostbart. Etter kommisjonens syn er det likevel nødvendig å styrke beskyttelsen mot luftangrep, og dette bør igangsettes umiddelbart. Ideelt sett bør luftvernet dekke både militære mål, viktige samfunnsfunksjoner og infrastruktur, og sivilbefolkningen som helhet – og det mot alle typer luftangrep, fra droner og jagerfly til langtrekkende missiler. Selv en gradvis og moderat oppbygging av luftvernet vil kreve omfattende investeringer og driftsmidler. Etter kommisjonens syn bør en i første omgang prioritere særlig viktige militære mål og sivil infrastruktur (Ofoten-, Trøndelag-, Bergen- og Oslofjordområdet). Dette bør så langt som mulig gjøres innenfor rammene av alliert og nordisk samarbeid.

Et helhetlig personell- og kompetanseløft

Som et realistisk mål på et større forsvar, anbefaler kommisjonen at personellvolumet økes med om lag 20 pst. innen relativt kort tid. Det omfatter både offiserer og spesialister, og økt bruk av sivilt ansatte og reservister må vektlegges. Inntaket til førstegangstjenesten må økes, og de som er inne, må sikres en meningsfull tjeneste. Førstegangstjenesten må i større grad differensieres og videreutvikles for mer fleksibel bruk. Antall vernepliktige i førstegangstjeneste årlig må i større grad ses i sammenheng med totalforsvarets behov for å løfte den helhetlige forsvarsevnen.

Videre vil kommisjonen anbefale at Forsvaret moderniserer og forbedrer personellpolitikken sin. I lys av den økende konkurransen om de menneskelige ressursene, må Forsvaret revurdere insentiver som utdanning, lønn, pensjonsrettigheter, fleksibilitet, kompetanseheving og personlig utvikling, pendlerordninger, medflytterproblematikk og klareringsrutiner for sine ansatte. Det siste vil være viktig for å lykkes med å rekruttere flere med innvandrerbakgrunn. Karriere- og kompetanseløp må sees i et mer langsiktig og helhetlig perspektiv. Det må legges til rette for mer sømløse karriereløp i ulike deler av forsvarssektoren, mellom Forsvaret og andre beredskapsaktører, og opp mot sivil forvaltning, industri og privat næringsliv. Det vil være særlig behov for teknologikompetanse.

I forlengelsen av dette anbefaler kommisjonen at Forsvaret snarest mulig øker inntaket ved alle sine utdanningsinstitusjoner. Det må iverksettes tiltak for kompetansebygging i et livslangt karriereperspektiv. Dette må ses helhetlig innen tre områder: en styrking av Forsvarets utdanning; økt bruk av sivile utdanningsmuligheter; og et tettere nordisk samarbeid om utdanning. Dette innebærer mer fleksible utdanningsløp både for fag- og funksjonsutdanning og nivådannende utdanning. Kommisjonen anbefaler at Forsvaret i større grad benytter sivile utdanningsmuligheter og anerkjenner relevant sivil utdanning og kompetanse der det er mulig. Karriereutvikling i Forsvaret og forsvarssektoren bør sees som en del av totalforsvaret, der det legges til rette for å veksle mellom operativ tjeneste og perioder i sivil sektor, industri og næringsliv. Det vil være særlig behov for teknologikompetanse.

Et samlet Norden i NATO åpner nå muligheter for å samle fagmiljøer på tvers av landegrensene. Et styrket nordisk utdanningsmiljø vil bidra til forbedret kollektiv sikkerhet gjennom utvidet kunnskap og forståelse for de andre nasjonenes sikkerhetspolitiske innretning. Som et minimum anbefaler kommisjonen en vesentlig økt utveksling av instruktører, lærere og elever mellom de nordiske skolene. Dette kan etter hvert lede til dypere utdanningssamarbeid. Norge bør ta initiativ for å finne gode løsninger på kompetansesiden i rammen av det tettere nordiske forsvarssamarbeidet.

Tilrettelegge for bedre teknologiutnyttelse og industrisamarbeid

Forsvarssektoren må i større grad innrette organisasjon, utdanning, kapasitet og kultur for systematisk innovasjon og bruk av ny teknologi. Det bør også vurderes hvordan man på tvers av tradisjonelle sektorgrenser kan få til en felles, koordinert innsats for teknologiutvikling, strategisk planlegging og gjennomføring. Slik kan kunnskapsmiljøer og tjenester trekke veksler på den spisseste teknologikunnskapen norsk og internasjonal industri og næringsliv har å tilby.

Det må legges til rette for utviklingsprosjekter som ikke handler om plattformer og forsvarsgrener, men om effekt og integrerte nettverk av sensorer og våpensystemer. Kommisjonen anbefaler at Forsvarets evne til å forstå, eksperimentere med og inkorporere ny teknologi økes. Forsvarskommisjonen anbefaler også at fleksibiliteten i anskaffelsessystemet utnyttes bedre for å utnyttelse av ny teknologi og hurtige anskaffelser. Dedikerte miljøer må arbeide med konseptutvikling for innfasing av ny teknologi.

Forsvarskommisjonen anbefaler videre at Forsvaret oppretter et eget program for rask innfasing av autonome systemer. Programmet bør være innrettet spesielt for å videreutvikle norsk evne til situasjonsforståelse, overvåking og kontroll, over og under vann. Det bør også bygges evne til å ramme systemene til eventuelle motstandere.

Forsvarssektoren må gjennom en digital transformasjon. Forsvarskommisjonen anbefaler at det etableres et program for kunstig intelligens og et system for innsamling og utnyttelse av data i sektoren. Norge bør vektlegge dette teknologiområdet, og Forsvaret må kobles på en nasjonal satsing. Forsvarssektorens strategi for kunstig intelligens er et viktig første steg. Det anbefales at sivile og militære kunnskapsmiljøer samarbeider for å sikre gode etiske løsninger på feltet.

Forsvarssektoren må redusere sitt klimaavtrykk, og bidra til et bærekraftig samfunn nasjonalt og internasjonalt. Økt bruk av simulatorer, bruk av satellitter, undervannssensorer og mer energieffektive fartøy må vurderes når forsvarsevnen og nye maritime konsepter skal utvikles.

Norsk forsvarsindustripolitikk og politikk for innovasjon i forsvarssektoren må utvikles i nært samarbeid med allierte for å gi tilgang til ny kompetanse og felles løsninger. Ny teknologi gjør samarbeid med industri utenfor den tradisjonelle forsvarsindustrien nødvendig. Militær teknologiutvikling sammen med allierte vil være kosteffektivt. Det vil også sikre at systemene har felles standarder, slik at de kan virke sammen i felles operasjoner. Det er også en del av byrdefordelingen i alliansen.

Forsvarskommisjonen mener Norge bør bidra i den kollektive innsatsen for å styrke europeisk produksjonskapasitet, særlig innen teknologiske komponenter som halvledere, kritiske materialer og ammunisjon. Norske fortrinn på dette området må utnyttes i tråd med Norges strategiske interesser. Teknologi- og industridimensjonen er omtalt i mange ulike deler av rapporten, men særlig i kapittel 7, 9, 11, 12, 13 og 14.

17.2.4 Styrking av sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret

Under den kalde krigen hadde Norge et relativt velutviklet totalforsvar. Dette forvitret fra 1990-årene, men er i de senere årene gradvis bygget opp igjen. Mye er gjort, men mye gjenstår før Norge er på et nivå som reflekterer det reelle trusselbildet. Totalberedskapskommisjonen er bedt om å vurdere styrker og svakheter ved dagens beredskapssystemer og legger frem sine anbefalinger i juni 2023. Begge kommisjonene har vært opptatt av tiltak for å styrke sivil-militært samarbeid, totalforsvaret og myndighetenes evne til å håndtere sammensatte trusler. Forsvarskommisjonen har først og fremst vurdert Forsvaret og forsvarssektorens rolle i totalforsvaret, samt rammene for sivil-militært samarbeid generelt. Følgende temaer er særskilt behandlet i rapportens kapittel 13:

• Håndtering av nye og sammensatte trusler

• Revitalisering av totalforsvaret

• Forsvarets bidrag til samfunnssikkerhet

• Forsvarets avhengighet av støtte fra det sivile samfunn

• Informasjon, forsvarsvilje og forsvarsevne i befolkningen

Styrke håndteringen av sammensatte trusler

Samhandlingen på tvers av sektorer, sivil-militært, men også offentlig-privat, må forbedres for å møte nye typer trusler. Myndighetene må legge til rette for dette. Sammensatte trusler må møtes med bedre felles situasjonsforståelse og tverrsektorielt samarbeid, og med styrket motstandsdyktighet i vårt samfunn og befolkning. Forsvarskommisjonen anbefaler en helhetlig gjennomgang av EOS-tjenestenes roller, ansvar og mandater for å sikre god ressursutnyttelse og en bedre evne til å detektere, motvirke og håndtere sammensatte trusler.

Revitalisering av totalforsvaret

Totalforsvaret må utvikles i takt med utfordringsbildet og samfunnsutviklingen. Forsvarskommisjonen anbefaler at Forsvarsdepartementet i samarbeid med andre relevante departementer, utreder og tydeliggjør ansvar, roller og myndighet knyttet til et revitalisert totalforsvar. Ledelse og styringslinjer i totalforsvaret må påse at planlegging, øving og samhandling skjer. Forsvarskommisjonen anbefaler også at militære og sivile planforutsetninger sees i sammenheng for best mulig ressursutnyttelse. Det må legges bedre til rette for vekselbruk av ressurser og kompetanse i det sivil-militære samarbeidet. Det må inngås et tettere og mer forpliktende nordisk samarbeid for å sikre samtidig styrking i alle nordiske land det kommende tiåret.

Næringslivets og industriens rolle i totalforsvaret bør tydeliggjøres og knyttes sterkere til strukturene for nasjonal beredskap og krisehåndtering. Et forbilde her er skipsfarten, der strukturene fra den kalde krigen fortsatt i noen grad er beholdt og videreutviklet. På samme måte bør det planmessig bygges opp rutiner og prosesser for beredskap og samarbeid med andre sentrale deler av det private næringsliv, herunder transport, IT, digitale tjenester og vitale forsyninger som drivstoff og mat.

Videre anbefaler kommisjonen at norske myndigheter tydeligere og mer konkret beskriver beredskaps- og forsyningsbehovet i krise og krig. Dette for å kunne utnytte kapasitetene som ligger i næringslivet og det sivile samfunnet ved behov. På samme måte må sårbarheter og sikkerhetshensyn i det private forstås og håndteres. De respektive rollene til næringsliv, frivillige aktører og befolkningen som helhet bør defineres tydeligere innen totalforsvaret. Disse må også inkluderes i planleggingen for sikkerhetspolitisk krise og krig, for å sikre at sivil side er tilstrekkelig forberedt.

Forsvarets bidrag til samfunnssikkerhet

Forsvarets hovedfunksjon er å forsvare statssikkerheten, men det har lenge også hatt som en av sine oppgaver å bidra til samfunnssikkerheten i videre forstand. Forsvaret utfører løpende en rekke oppdrag for sivile myndigheter. Evnen til å utnytte statens og samfunnets samlede ressurser er særlig viktig i kriser. Det bør vurderes nærmere om kapasiteter som bygges opp, kan brukes både sivilt og militært.

Forsvarskommisjonen vil understreke at dette er en viktig del av Forsvarets virksomhet. Forsvarets bidrag til samfunnssikkerheten vil antagelig bli enda viktigere i årene som kommer. Trusselen fra ulike former for sammensatte angrep og aksjoner fra både statlige og ikke-statlige aktører, må forventes å øke i fremtiden. I mange situasjoner vil Forsvaret kunne ha kapasitet og kompetanse av stor verdi for å løse utfordringene. Da er det viktig at sivile myndigheter kan innhente bistand raskt og effektivt. Dersom Forsvaret skal bygges videre opp, må egnede ressurser kunne komme samfunnet til gode når det er nødvendig.

I de senere år er regler og rutiner for Forsvarets bistand til politiet og andre sivile myndigheter revidert og videreutviklet, og samarbeidet er forbedret. Mekanismer for samhandling gjennom trening, øvelser og daglig drift må videreutvikles.

Forsvarets avhengighet av støtte fra det sivile samfunn

Forsvaret har de siste årene blitt mer avhengig av støtte fra sivilsamfunnet, og dette må forventes å øke fremover. Det gjelder både bistand fra sivile myndigheter, industrien og næringslivet. Forsvaret settes i stand til å håndtere og utnytte en slik utvikling gjennom planverk, avtaler og budsjetter. Her har det skjedd en positiv utvikling i de senere år, men også her fremstår bildet som fragmentert, og med betydelig rom for fortsatt forbedring.

Forsvarskommisjonen anbefaler en gjennomgang av dagens ordninger for strategiske avtaler og partnerskap. Forsvarssektoren må forbedre sin egen forståelse av både mulighetsrommet og eventuelle begrensninger som ligger i denne typen samarbeid. Rammeverket for samarbeid må optimalisere operativ evne og fungere ved krise og krig, og i en tid med stadig mer komplekse verdikjeder og avhengigheter.

I rapporten har kommisjonen fremhevet noen særlig viktige områder for dette, herunder sivil-militær helseberedskap samt sivile aktørers betydning for Norges evne til å ta imot allierte styrker. På disse feltene er det særlige behov for bedre planlegging og beredskap. Men det gjelder også andre vitale områder som transport, forsyninger og digitale tjenester.

Sivil understøttelse av militær innsats reiser en rekke rettslige spørsmål. Etter kommisjonens vurdering har de gamle lovene om beredskap og revisjon fra 1950-årene tålt tiden godt. Lovene er fleksible nok til å ivareta dagens behov, og de kan tilpasses et nytt trusselbilde. Men dette er bare et overordnet rammeverk. I den øvrige beredskapslovgivningen trengs en gjennomgang av eksisterende regelverk for å tette hull og møte nye utfordringer. Det gjelder også utfyllende forskrifter og planverk. Kommisjonen er kjent med at det pågår arbeid med dette og gir sin tilslutning til at dette arbeidet prioriteres.

Styrke informasjon, kommunikasjon og kompetanse om sikkerhet, forsvar og beredskap

Forsvarskommisjonen anbefaler at det utarbeides rutiner og samarbeidsformer for informasjonsdeling på tvers av sektorer, inkludert privat sektor. Det må også lages verktøy for å dele informasjon i sanntid og gradert informasjon til dem som trenger det. Årsaker til at informasjonsutveksling er vanskelig, må identifiseres og ryddes opp i. En må også styrke kompetansen om trusselbildet på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Dette vil kunne bidra til å bedre forsvarsvilje og forsvarsevne i befolkningen.

Forsvarskommisjonen vil understreke betydningen av at kunnskap og bevissthet om sikkerhetssituasjonen må nå flere sektorer og større deler av befolkningen og næringslivet. Forsvarets utdanningsinstitusjoner bør tilby økt kursing av flere aktører på tvers av sektorer. Tiltak som bidrar til psykologisk motstandsdyktighet gjennom høy situasjonsbevissthet i befolkningen, må inngå i det bredere beredskapsarbeidet. Det trengs kompetanseheving og informasjonsdeling om situasjonen i og utenfor forsvarssektoren, og Forsvaret må ta mer initiativ for å bidra til dette. Informasjon om sikkerhet, beredskap og forsvar bør inn i grunnutdanningen i skolen.

17.2.5 Styrking av alliert og internasjonalt samarbeid

Etter 1945 har norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk vært bygget på erkjennelsen av at Norge aldri kan klare seg alene. Vi er et lite og utsatt land, og vi er helt avhengige av allierte. Slik er det fortsatt, og slik vil det være i årene som kommer. Forsvarskommisjonen vil fremheve noen sentrale anbefalinger som er nærmere redegjort for i kapittel 14:

• En garderingsstrategi for å styrke alliert og internasjonalt samarbeid

• Bidra til NATOs fortsatte relevans

• Videreutvikle det bilaterale samarbeidet med USA

• Styrke samarbeidet med europeiske allierte og EU

• Utnytte potensialet i nordisk samarbeid innenfor rammen av NATO

En garderingsstrategi for å styrke alliert og internasjonalt samarbeid

Norge er i dag tett integrert i det brede transatlantiske forsvarssamarbeidet. NATO er sterkere og mer samlet enn på lenge. Norge har over tid bygget opp et sett av bilaterale og flernasjonale avtaler og samarbeid med andre land. Disse supplerer NATO-forpliktelsene og er mer omfattende enn de aller fleste er klar over. Viktigst er det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA som nylig ble stadfestet i en revidert samarbeidsavtale. Norge har også lange tradisjoner for tett forsvarssamarbeid med Storbritannia, og land som Tyskland og Nederland. I de senere år er samarbeidet med Tyskland igjen blitt viktigere, en utvikling som forsvarskommisjonen forventer vil fortsette i årene som kommer. Nordisk forsvarssamarbeid vil styrkes ytterligere nå som Finland er blitt medlem, og Sverige forhåpentligvis snart følger etter. Norge samarbeider også tett med EU om forsvar, sikkerhet og beredskap.

Til sammen utgjør dette et omfattende system med stort potensial for videre utvikling. Kommisjonen omtaler dette som en «garderingsstrategi». Realiteten er ikke ny, men den kan med fordel bevisstgjøres, systematiseres og utvikles videre som en overordnet nasjonal strategi for forsvaret av Norge, og innenfor rammene av et internasjonalt system basert på folkeretten og FN-pakten. På denne bakgrunn vil forsvarskommisjonen anbefale en fortsatt alliansepolitikk som sikter mot å vedlikeholde og videreutvikle båndene til alle våre allierte og samarbeidspartnere.

Bidra til å styrke NATO

Overfor NATO betyr dette at Norge i årene som kommer må fortsette linjen som en aktiv og lojal alliert. Vi må levere på våre forpliktelser og ta større ansvar for egen og andres sikkerhet. Det gjelder ikke bare i nordområdene, men også som en del av det kollektive forsvaret i hele det euro-atlantiske området. Det gjør vi gjennom å bidra med personell til kommandostrukturen, og gjennom å delta i øvelser og operasjoner. Norge må være en pådriver for å videreutvikle NATO i tråd med norske strategiske interesser. Innenfor rammene av NATO bør Norge fortsette å ta særlig initiativ og ansvar i våre egne nærområder. Vi må ta et særskilt ansvar for alliert mottak og forsterkning til NATOs nye felles operasjonsområde i Østersjøen og nordområdene. Dette innebærer økte krav til vertslandsstøtte og styrker på tilstrekkelig høy beredskap.

Videreutvikle det bilaterale samarbeidet med USA

Bilateralt bør Norge fortsette å utvikle de samarbeidsordningene vi har i dag, og vi må aktivt utforske mulighetene for nye initiativer. De neste 10–20 årene bør NATO fortsette å være det viktigste rammeverket for forsvaret av Norge, og USA bør være vår viktigste samarbeidspartner og sikkerhetsgarantist. Å opprettholde amerikansk interesse og engasjement i vår region, forblir en hovedoppgave. En viktig oppgave fremover blir å bevare og videreutvikle samarbeidet med USA i det maritime domenet, innen etterretning og overvåking, øving og trening i arktiske omgivelser og materiellsamarbeid. En utvidelse av tilleggsavtalen med USA bør vurderes.

Forsterke samarbeidet med nord-europeiske allierte og EU

Storbritannia har over flere år arbeidet målrettet for å styrke det regionale forsvarssamarbeidet med andre nord-europeiske land, noe som i høy grad er i norsk interesse. Videre bør Norge ta aktivt initiativ for å videreutvikle forsvarssamarbeidet med Tyskland, og vi bør legge til rette for økt tysk oppmerksomhet om Nordsjøen, Nord-Atlanteren og nordområdene. Det samme gjelder bilateralt samarbeid med andre allierte, som Nederland, Polen, Frankrike og de baltiske statene.

Norge er i dag et av landene som samarbeider tettest med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I tillegg kommer samarbeid om blant annet beredskap, cyber, satellitter og investeringer gjennom EØS og andre avtaler. I den grad EU utvikler sikkerhets- og forsvarspolitikken videre, må Norge forholde seg aktivt og bevisst til dette. Et flertall av kommisjonens medlemmer anbefaler at regjeringen tar initiativ til å inngå en rammeavtale med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. Dette for å sikre bedre informasjon, innflytelse og forutsigbarhet. Et mindretall mener en slik rammeavtale ikke er ønskelig eller nødvendig.

Utnytte potensialet i nordisk samarbeid innenfor rammen av NATO

Finsk og svensk medlemskap i NATO er en av de største endringene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i moderne tid. Dette vil få vidtrekkende betydning for nordisk samarbeid om sikkerhet, forsvar og beredskap og er omtalt i mange deler av rapporten.

I tett og gjensidig samarbeid med våre nordiske allierte bør Norge være en pådriver for å realisere dette potensialet så langt som mulig. Det nye bildet endrer også i noen grad Norges geopolitiske posisjon. Med Sverige og Finland som del av NATO, vil Norge bli et strategisk mottaks- og transittområde for hele det arktisk-nordisk-baltiske-området. Dette er en utvikling som vil medføre nye forpliktelser og kreve endringer i strategi, planverk og øvelser i årene som kommer. En ny giv for nordisk forsvarssamarbeid må også omfatte en revitalisering av forholdet til Danmark og Island, som med fordel kan utvikles videre.

Tilrettelegging for alliert øving og trening, mottak og forsterkning må prioriteres høyere. Forsvaret må styrke evnen til å lede og koordinere allierte fellesoperasjoner i nord og maritime operasjoner i våre nærområder, luftoperasjoner i nordområdene og landoperasjoner på Nordkalotten. Forsvarskommisjonen mener Norge bør ta initiativ til å utvikle tiltak for en så tett integrering av Nordens militære kapasiteter som mulig. Dette bør skje innen rammen av det etablerte nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Norske myndigheter bør arbeide for felles planforutsetninger, operativ samordning i luften, på land og i cyberdomenet. Alle de nordiske landene bør legges under samme regionale NATO-kommando.

Forsvarskommisjonen anbefaler at det settes ned en nordisk ekspertgruppe som vurderer tiltak som kan gi effekt på tvers i Norden innen totalforsvar. Det er store muligheter for stordriftsfordeler innen blant annet utdanning, logistikk, materiell og vedlikehold. Forsterket nordisk forsvarssamarbeid vil kreve politisk vilje, initiativ og evne til nytenking.

17.3 Avslutning

Sikkerhetssituasjonen og alvoret i utviklingstrekkene beskrevet i denne rapporten, stiller norsk politikk overfor grunnleggende spørsmål om nasjonale prioriteringer. Det er et spørsmål om politisk handlekraft for å sikre landet bedre mot utfordringene vi står overfor. Prioritering av sikkerhet, forsvar og beredskap er en forutsetning for å kunne realisere kommisjonens anbefalinger. En omfattende styrking av forsvarsevnen krever besluttsomhet langt utover det vanlige fra norske myndigheter og fra forsvarssektoren. Små justeringer og tillegg til den kursen som regjeringen nå har lagt, vil ikke være tilstrekkelig. Forsvaret må vokse, og beredskaps-Norge må bli sterkere.

Kommisjonen ønsker at denne rapporten skal informere og inspirere til diskusjon og til handling. Større langsiktighet, forutsigbarhet og samlende politiske løsninger må til for å investere i det som er aller viktigst: vår fred og frihet. Skal vi få til en satsing som møter dagens sikkerhetssituasjon og utfordringene fremover, trenger vi en nasjonal debatt som Norge ikke har hatt på flere tiår.

18 Særuttalelser

18.1 Særuttalelse fra medlemmet Webber

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg betraktelig fra kommisjonen ble nedsatt i desember 2021 og gjennom kommisjonens arbeidsperiode.

Krig, usikkerhet, nye stormaktsmotsetninger og økt geopolitisk spenning krever at vi trapper opp innsatsen for å løse de langsiktige globale utfordringene som, klimaendringer, ressurskonflikter, flyktningers situasjon, fattigdom, sosial uro, og fremveksten av autoritære og udemokratiske krefter.

Dette kommisjonsmedlemmet stiller seg bak anbefalingen om en styrking av Forsvaret, men mener at forsvaret av Norge i større grad må sees sammenheng med samfunnet ellers. Derfor er sikkerhetspolitikken uløselig knyttet til sosiale forhold og den økonomiske politikken som føres.

Vi lever i en tid preget av krig, usikkerhet og økt geopolitisk spenning. Derfor er det også viktig at vi trapper opp innsatsen for å løse de langsiktige globale utfordringene som, slik som klimaendringer, ressurskonflikter, flyktningers situasjon, fattigdom, sosial uro, og fremveksten av autoritære og udemokratiske krefter.

Sikkerhetspolitikk handler om mer enn forsvarspolitikk. Dersom forsvaret av Norge er noe som angår alle, krever også det at den samla politiske innsatsen bidrar til å føre en politikk som gjør at det finnes et fellesskap alle er beredt til å stille opp for. På denne måten blir sikkerhetspolitikken uløselig knyttet til sosiale forhold og den økonomiske politikken som føres.

Ansvar for egen sikkerhet

Forsvarskommisjonen legger til grunn at Norge må være forberedt på å ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet. Dette medlemmet slutter seg til den anbefalingen. I kapittel 14 drøfter kommisjonen usikkerheten knyttet til den amerikanske sikkerhetsgarantien. Kommisjonen ser blant annet på økt innenrikspolitisk ustabilitet, intern polarisering og USAs oppmerksomhet mot eventuelle konflikter i Sør-Kinahavet. Kommisjonsmedlem Webber mener disse faktorene representerer en fremtidig usikkerhet og gjør at den amerikanske sikkerhetsgarantien fremstår som porøs. Kommisjonsmedlem Webber anbefaler derfor at norske forsvars- og sikkerhetspolitiske vurderinger tar høyde for at sikkerhetsgarantiene gjennom NATO- medlemskapet også er forbundet med fremtidig usikkerhet, særlig knyttet til USAs garanti for Europa. Tilsvarende usikkerhet er det også knyttet til andre allierte, som Tyrkia og Ungarn, som vi på flere områder ikke deler sikkerhetspolitiske interesser med. Disse erkjennelsene må ligge til grunn for Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske veivalg.

I en verden med økt spenning, hvor atomtrusselen for alvor kan være tilbake og hvor store deler av verden er inne i en opprustningsspiral, mener kommisjonsmedlem Webber at Norge må styrke den nasjonale forsvarsevnen både gjennom å bygge opp et troverdig nasjonalt forsvar og samtidig utnytte den handlefriheten Norge faktisk har gjennom blant annet å:

• Utfordre NATO-strategien for førstebruk av atomvåpen.

• Avstå fra deltakelse i out-of-area operasjoner som ikke er hjemlet i folkeretten og som ikke tjener Norges interesser.

• Føre en aktiv politikk internt i NATO og i multilaterale fora for å sikre arbeidet for nedrustning, demokrati, og hvor forholdet til folkeretten er et ufravikelig prinsipp.

Finlands medlemskap og Sveriges søknad om NATO-medlemskap har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Svensk og finsk NATO-medlemskap vil innebære at grensen mellom Russland og NATO blir betydelig lengre og at det store alliansefrie området mellom Russland og NATO i Norden forsvinner. Norge bør spille en aktiv rolle for et Norden uten amerikanske baser, atomvåpen og for en sikkerhetspolitikk som setter lavspenning først. NORDEFCO bør videreføres som en nordisk felles politisk og militær samarbeidsordning. Kommisjonsmedlem Webber mener at Norge bør ta initiativ til at denne kan videreutvikles til en grunnstamme for et dypere militært samarbeid, med økt integrasjon og en nordisk solidaritetspakt med gjensidige sikkerhetsgarantier.

Som et ledd i å styrke sikkerheten i vår del av verden bør Norge spille en aktiv rolle i samarbeidet med andre Nord-europeiske land som deler Norges sikkerhetspolitiske interesser.

Et flertall av kommisjonens medlemmer anbefaler at regjeringen tar initiativ til å inngå en rammeavtale med EU om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Denne anbefalingen stiller ikke Webber seg bak. At Norge ikke er medlem av EU, gir handlefrihet og selvråderett over viktige områder. Dette er en posisjon Norge med fordel kunne utnyttet bedre. Norge er primært knyttet til EU gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er en handelsavtale, ikke en avtale for sikkerhet- og forsvarssamarbeid selv om innlemmet EDF i EØS-avtalen. De øvrige EFTA-landene i EØS, Island og Liechtenstein, har reservert seg mot dette.

Kommisjonsmedlem Webber mener at Norge bør unngå å trekkes inn i en ny militær maktblokk underlagt EU, uavhengig av om den er i konflikt med eller i tillegg til NATO. Dette kommisjonsmedlemmet er skeptisk til EUs forsvarspolitiske ambisjoner. Det er ikke gitt at Norge er tjent med å bli trukket inn i EUs offensive strategi for bruk av militær makt for å sikre sine interesser, også utenfor Europa. I en tid hvor det Norges nasjonale forsvarsevne skal styrkes betydelig er det ikke sikkert at EUs ambisjoner er sammenfallende med Norges interesser. I tillegg er det uklart hva et utvidet forsvarssamarbeid vil koste for Norge og nytten det vil ha i fremtiden.

Avskrekking og beroligelse

Norges strategiske beliggenhet kommer til å bli mer fremtredende i årene som kommer. Norge forsøkte gjennom den kalde krigen å balansere forholdet mellom avskrekking og beroligelse. Det er vanskelig å måle den isolerte effekten av Norges balansepolitikk, men det er en politikk som gjennom den kalde krigen tjente oss godt. I perioden etter den kalde krigen var over gikk vi inn i en lang periode med nedrustning. Nå er pendelen i ferd med å svinge tilbake. En rekke land har allerede begynt å ruste kraftig opp, og det er også behov for et løft for det norske Forsvaret. Et løft for Forsvaret må likevel ha som utgangspunkt å fortsatt balansere forholdet mellom avskrekking og beroligelse.

Kommisjonsmedlem Webber vektlegger derfor at balansepolitikken uttrykkes både gjennom bilateral kontakt og samarbeid om felles interesser, slik som fiskerisamarbeid, atomsikring og -kontroll, søk og redning og folk-til-folk-samarbeid i nord på den ene siden, og et kalibrert forsvarspolitisk konsept hvor Norges defensive intensjoner understøttes gjennom praktisk politikk på den andre siden i form av å bygge opp det norske Forsvaret. Kommisjonsmedlem Webber anbefaler at Norge baserer en praktisk-orientert beroligende forsvarspolitikk hvor følgende gjennomføres:

• Avvikle SDCA-avtalene ved utløp, og ikke godkjenne opprettelse av flere omforente områder

• Videreføre de selvpålagte restriksjonene som Norge sto for gjennom den kalde krigen.

• At atomvåpen ikke skal utplasseres på norsk jord, og at Norge skal bidra aktivt for at Norden fortsatt skal være en atomvåpenfri sone, også i fremtiden.

• Holde fokus på lavspenning og norsk tilstedeværelse i de arktiske områdene fremfor økt integrasjon med USA, særlig med tanke på gradvis åpning av Nordøstpassasjen.

Personell, drift og forvaltning:

Et tilstrekkelig, kvalifisert, og godt personell er avgjørende for Forsvaret både for å kunne fungere i en tid med lav konflikt og i høy konflikt. Norges Offisersforbund, NTL Forsvar, og Fellesforbundet beskriver i sitt høringssvar til Forsvarskommisjonen hvordan Forsvarets bemanningsutfordringer bidrar til et «overforbruk av de menneskelige ressurser» som virker forsterkende på økt turnover, rekrutteringsutfordringer, og kostnadskrevende erstatningsløsninger. Tilsvarende retter fagforeningene kritikk hvordan interneffektivisering som har fungert som en budsjettsaldering – uten at tjenestene som sådan har blitt mer effektiv.

Dette kommisjonsmedlemmet deler bekymringen til fagforeningene og mener det er på tide med et krafttak for å styrke bemanningen i alle ledd. De samme fagforeningene peker også på en sikkerhetsrisiko med utsetting av tjenester til private aktører. Forsvarskommisjonen har i kapittel 3 drøftet forholdet rundt utsetting av tjenester. Kommisjonsmedlem Webber mener konkurranseutsetting av tjenester i Forsvaret må unngås av hensyn sikkerhets- og sårbarhetshensyn både i fred, krise og krig. Tilsvarende begrunnelse ligger i hensyn til krigens folkerett hvor skillet mellom sivilt og militært er uklart eller flytende.

Økonomisk løft for forsvaret av Norge

I etterkant av den kalde krigen har forsvarsbudsjettene utgjort en stadig mindre andel av BNP. Dette er penger som i samme periode blant annet har blitt brukt til å finansiere utbygging av velferdsstaten og infrastruktur som vil binde store budsjettposter også i fremtiden.

Valget av F-35 kampfly er et eksempel på en investering som har lagt sterke føringer for ressursbruk og prioriteringer i Forsvaret, og som har forsterket ubalansen mellom investeringer og drift. F-35 framfor JAS Gripen har dessuten forsterket avhengigheten av USAs våpenindustri. Når valget likevel er gjort, må hovedoppgaven være å få utnyttet flyenes kapasitet best mulig, og at mest mulig skjer i Forsvarets egen regi. Det er behov for mer personell til drift og vedlikehold av flyene, og det er viktig at Norge i denne sammenhengen ikke gjør seg avhengig av private (sivile) aktører, men heller satser på å beholde og styrke kompetansen i Forsvarets egne rekker.

Kommisjonsmedlem Webber mener det er behov for et økonomisk løft for å sikre forsvaret av Norge. Et økonomisk løft for Forsvaret handler dels om å rette opp i underfinansiering over tid, rette opp i ubalansen mellom investeringer og drift, og å ruste oss opp for å kunne håndtere den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Forsvarskommisjonen foreslår et økonomisk forsvarsforlik for Norge. Det skisserte forsvarsforliket innebærer en dramatisk økning av dagens forsvarsbudsjett. Kommisjonsmedlem Webber kan av flere grunner ikke stille seg bak denne økonomiske anbefalingen.

Det økonomiske anslaget er ikke mulig å innfri uten at det vil gå kraftig på bekostning av andre budsjettposter som dette kommisjonsmedlemmet mener også er avgjørende for å sikre norsk handlefrihet og suverenitetshevdelse. Med mindre det samlede skattetrykket også skal økes tilsvarende, vil et slikt økonomisk løft gå på bekostning av andre sivile beredskapsfunksjoner slik som helse og politi, utvikling, drift, og vedlikehold av viktig infrastruktur, i tillegg gå utover det samlede velferdstilbudet som også til dels er underfinansiert.

Kommisjonsmedlem Webber mener det skisserte forslaget innebærer en økonomisk forskyving som kan medføre at den totale og nødvendige beredskapen i Norge ikke styrkes, men svekkes, på tross av kommisjonens anbefalinger om styrking av Totalforsvaret.

18.2 Særuttalelse fra medlemmet Bjørbæk

Innledning

I forsvarskommisjonens mandat blir kommisjonen bedt om å identifisere de viktigste veivalgene og anbefalingene for forsvaret av Norge de neste 10–20 årene. Det er dessuten en uttrykt målsetting at forsvarskommisjonens innstilling skal bidra til en åpen og bred offentlig debatt for å bringe nye ideer på banen. Et omfattende arbeid med 16 kommisjonsmedlemmer har resultert i en rapport basert på flertallsinnstillinger. Dette betyr at noen av mindretallets oppfatninger knyttet til avgjørende veivalg og konklusjoner ikke er ivaretatt i den omforente teksten. Det gjelder for eksempel forholdet til stormakter, deltakelse i militæroperasjoner og kriger «out of area», amerikansk tilstedeværelse på norsk territorium og integrering i NATO.

Jeg vil i denne særuttalelsen forsøke å peke på sider ved norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk hvor jeg skiller lag med de øvrige medlemmene i Forsvarskommisjonen. Jeg forsøker å sammenfatte noen viktige momenter som etter mitt syn har blitt utelatt i den endelige rapporten, og hvilke implikasjoner jeg mener dette bør ha for norsk forsvarspolitikk i tiden fremover.

Et hovedpoeng i særuttalelsen er forslaget om å ta forsvaret «hjem» ved å omprioritere fra bruk av ressurser på deltakelse i NATOs utenlandsoperasjoner, til å styrke et selvstendig nasjonalt forsvar. Samtidig som Norges geografi gjør det nødvendig å styrke egenevnen, advares det mot å gjøre Norge til en brikke i et nytt internasjonalt rustningskappløp. En annen anbefaling i denne særuttalelsen er at Norge gjør seg mindre avhengig av USA, gjennom å gå ut av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid, og som en strategisk målsetting; ved å stå utenfor NATO.

Undertegnede mener at et viktig aspekt ved våre sikkerhetspolitiske omgivelser som i langt sterkere grad bør adresseres er at urettferdig global fordeling, sult og klimaendringer skaper utrygghet og nød som til syvende og sist rammer oss alle. Disse problemene kan ikke løses ved hjelp av militær opprusting og innsats, men ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler, ikke minst ved en internasjonal omfordeling av rikdom og ressurser. Rettferdighet, frihet, respekt for selvråderett og felles sikkerhet i tråd med FN-pakten bør være en varig grunnplanke for å oppnå sikkerhet og stabilitet internasjonalt.

Norge og den geopolitiske situasjonen

Lenge var alliansefrihet og nøytralitet grunnlaget for den norske utenriks- og forsvarspolitikken. Erfaringene fra andre verdenskrig førte til forhandlinger om et nøytralt, skandinavisk forsvarsforbund, en idé fremmet av Sverige. Den norske regjeringen måtte velge mellom et nordisk forsvarsforbund og den kommende Atlanterhavspakten, men valgte å gå mot vest i en militær og politisk allianse med USA og undertegnet NATO-traktaten i 1949. Dette skjedde etter hardt påtrykk fra USA i en periode med stadig sterkere rivalisering mellom USA og Sovjetunionen.

Under den kalde krigen ble det på begge sider bygget opp så sterke skremmebilder av motparten at det ble stadig vanskeligere å skape forsoning. Det ble drevet en intens etterretningsvirksomhet, propagandaaksjoner og ideologisk konkurranse. Samtidig var et rustningskappløp i gang. Bakteppet var at Sovjetunionen var regnet som overlegent i antall konvensjonelle våpen og hadde kort vei til slagmarken. Trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten førte til at partene unngikk å føre direkte kamper mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte og førte krig gjennom stedfortredere. Begge stormaktene var motstandere av europeiske kolonimakters tidligere hegemoni og så enhver frigjort koloni som mulighet for å fremme egne interesser. Den kalde krigen hadde derfor en svært destabiliserende effekt på de nye selvstendige statene som oppstod på 50-, 60- og 70-tallet.

Dagens verdenssituasjon er utvilsomt sterkt preget av de strategiene USA har tatt i bruk for å utvide sin økonomiske, politiske og militære makt. Et tidlig historisk utgangspunkt er Monroe-doktrinen fra 1823, en utenrikspolitisk doktrine som har vært utgangspunktet for USAs militære intervensjoner i Latin-Amerika. Den var opprinnelig rettet mot å markere USAs interesser mot den europeiske kolonialismen på kontinentet, men fra 1900-tallet dreide det seg i hovedsak om beskyttelse av USAs økonomiske interesser og investeringer. Under den kalde krigen var USAs intervensjonisme motivert av at USA så Latin-Amerika som sin interessesfære, en verdensdel hvor Washington måtte forhindre kommunistisk, sosialistisk eller sosialdemokratisk innflytelse. Monroe-doktrinen følges fortsatt, og er en direkte årsak til USAs støtte til paramilitære dødsskvadroner, invasjoner og invasjonsforsøk og støtte til en lang rekke militærkupp i Latin-Amerika. Det fascistiske militærkuppet mot Chile 11. september i 1973 er det mest kjente eksempelet. USA har i tillegg gjennom et halvt århundre ført en økonomisk krig mot Cuba, og ignorert årlige vedtak i FNs generalforsamling med krav om å oppheve denne blokaden. I nyere tid gjennomføres den samme typen sanksjonspolitikk mot Venezuela.

Truman-doktrinen stammer fra en tale fra president Harry S. Truman i den amerikanske kongressen i 1947. Her erklærte han at USA måtte se det som sin oppgave å støtte frie folk og nasjoner mot undergraving innenfra og militære trusler utenfra. Til grunn for doktrinen lå en forestilling om Sovjetunionen som en fremvoksende trussel mot vesten og en ekspansiv stat. Talen markerte at USA ville demme opp for innflytelsen fra sosialistiske og kommunistiske land, og forhindre sovjetisk ekspansjon ved å styrke Vest-Europa økonomisk og militært. Truman-doktrinen bidro til å begrunne og legitimere amerikansk støtte til autoritære regimer som Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam og Franco i Spania, og til kriger i Korea, Vietnam, Laos, og Kambodsja.

Rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen i siste del av forrige århundre ledet til en omfattende militær opprustning, spesielt med kjernefysiske våpen. Cuba-krisen i 1962, da Sovjetunionen planla å utruste Cuba med mellomdistanseraketter, var nær ved å utløse en verdenskrig. Konflikten ble blant annet løst ved at USA aksepterte å redusere omfanget av amerikanske raketter rettet mot Sovjetunionen i NATO-landet Tyrkia. Samtidig aksepterte USA i praksis at Sovjetunionen brukte militære maktmidler for å beholde kontrollen innen medlemsstatene i Warszawapakten, blant annet gjennom intervensjonen i Ungarn i 1956 og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. I 1979 invaderte Sovjetunionen nabolandet Afghanistan for å holde oppe et pro-Sovjetisk regime. Dette felttoget, som sluttet med et militært nederlag i 1989, bidro sammen med det kostbare rustningskappløpet til undergraving av Sovjetunionens økonomi. Forsøkene på reformer i Sovjetunionen mislyktes og endte in 1991 med oppløsning både av Warszawapakten og Sovjetunionen. Forsøkene på å innføre en nyliberal kapitalistisk markedsøkonomi i Russland ledet til oligark-velde, en dramatisk økonomisk tilbakegang og omfattende sosiale problemer, inkludert senket levealder.

Den kalde krigen, og rivaliseringen mellom to militære supermakter, ble for en tid avløst av «det unipolære øyeblikk», med USA som global hegemon. Det var dette tidsbildet i tiåret før årtusenskiftet som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama døpte «historiens slutt»; den endelige triumfen for en liberal, amerikanskledet verdensorden. Det «sluttkapitlet» ble. kort, først og fremst på grunn av Kinas enorme økonomiske vekst.

Den dag i dag forsøker imidlertid USA å befeste restene av en unipolar verdensorden med USA som ubestridt leder. Det gjøres først og fremst ved å hindre at andre utvikler en økonomisk, teknologisk og militær evne til å utfordre USAs posisjon. Etablering av 750 militærbaser i 80 land, utplassering av atomvåpen, overvåkning av mennesker over hele verden, militarisering av verdensrommet, avvikling av internasjonale avtaler som ikke passer med amerikanske behov og unilateral styring kan ses som en manifestasjon av USAs vilje til verdenshegemoni.

Ifølge Noam Chomsky (2004) ble denne prosessen intensivert gjennom «krigen mot terror» utover 2000-tallet. Den erklærte intensjonen var å sikre seg permanent globalt hegemoni gjennom trusselen om eller bruken av militær styrker fra verdens suverent sterkeste militærmakt. Congressional Research Service, en statlig amerikansk institusjon som samler informasjon på vegne av den amerikanske kongressen, har publisert en oversikt som viser at USA har utført 469 militære intervensjoner i andre land, hvorav 251 siden 1991. USAs mest militært offensive epoke, målt i antall militære intervensjoner, er altså ikke Den kalde krigen, men årene etterpå. Disse krigene omfatter blant annet NATO-bombingen av Jugoslavia/Serbia i 1999, den langvarige USA/NATO-okkupasjonen av Afghanistan høsten 2001, den folkerettsstridige, katastrofale invasjonen i Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011.

Krigen i Irak ble begrunnet i fabrikkerte bevis om at Irak hadde biologiske våpen og arbeidet for å utvikle atomvåpen. Løgnene ble servert i FNs Sikkerhetsråd i februar 2003 av USAs utenriksminister Colin Powell. Irakkrigen bidro ifølge Chomsky (2004) til å etablere en ny norm i internasjonal rett. Tre avgjørende faktorer gjorde dette mulig: For det første at maktforskjellen var så overlegen at en overveldende seier var sikret. For det andre at selv om fantes en sjanse for at ting kunne gå galt, var risikoen lav, for den invaderende part. For det tredje at seierherrene eier definisjonsmakten. Dermed ble ikke egne krigsforbrytelser etterforsket (kun fiendens) og man brydde seg ikke med å telle opp antall drepte.

Det ble klart at USA ikke ville la seg begrense av FN og folkeretten.

Ifølge professor i historie ved Harvard University, Roger Owen (2003) var eksempelets makt tydelig for resten av verden. «Folk og regimer må endre måten de ser verden: fra et ståsted basert på FN og internasjonal lov til et basert på en identifikasjon med Washingtons agenda. Fremvisningen av makt instruerer dem til å legge til side enhver seriøs vurdering av nasjonale interesser til fordel for å reflektere amerikanske mål» (Chomsky 2004, s. 21)

Forskning fra Brown University (2021) i USA har beregnet at mer enn 900 000 mennesker har mistet livet som følge av «krigen mot terror», og minst 37 millioner er drevet på flukt. I perioden mistet USA cirka 7000 soldater og USAs nærmeste allierte 1500. En fagfellevurdert studie fra The Lancet (2006) anslo imidlertid at så mye som 655 000 mennesker døde som følge av krigen i Irak alene.

Et sterkt svekket Russlands svar på denne utviklingen var først å søke et samarbeid med vestmaktene, inkludert USA og NATO. Dette ble avvist av USA, som i Bill Clintons presidenttid i stedet lanserte en strategi for å isolere og svekke Russlands internasjonale innflytelse gjennom å la NATO ekspandere østover i Europa. Denne geopolitisk motiverte strategien har i stor grad lyktes, og planene har helt siden 2008 omfattet ønsket om at også Ukraina skulle bli et vestvendt NATO-land. Mange statsvitere og en del sentrale amerikanske og europeiske politikere, inkludert Kåre Willoch i Norge, advarte mot denne NATO- ekspansjonen fordi den ville øke mulighetene for krig. Russlands svar på NATOs strategiske framrykning har vært en stadig mer aggressiv, storrussisk sjåvinisme. I 2014, da protester og voldsaksjoner i Kiev ledet til presidentflukt og et USA-inspirert regjeringsskifte i Ukraina, førte de indre nasjonale motsetningene til innbyrdeskrig, og separatistisk løsrivelse av noen områder i de østlige delene av Ukraina. Russland svarte med å støtte opprørerne, og annekterte på egen hånd Krim, mens USA og NATO svarte med militær opprustning av Ukraina. I februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Parallellene til USAs folkerettsstridige invasjon Irak er mange. Invasjonen er folkerettsstridig og brutal og har i løpet av ett år ført til titusener av sivile dødsfall og omfattende militære tap på begge sider.

Russlands aggresjon er fordømt av et stort flertall av FNs medlemsland, og NATO-land, inkludert Norge, har gitt Ukraina omfattende våpenbistand. Europeiske land som Østerrike, Sveits og Irland har imidlertid holdt fast ved prinsippet om at politisk og økonomisk støtte til Ukraina skal kombineres med militær nøytralitet. Faren er i dag stor for at en langvarig krig uten forsøk på fredsløsninger vil føre til nye, katastrofale tap av menneskeliv, ødelegge enda større deler av Ukraina og øke faren for en ødeleggende storkrig. I ytterste fall kan situasjonen utløse kjernefysisk eskalering.

I 2023 har NATOs strategiske konsept og USAs sikkerhetsstrategi gått langt i å definere Kina som en sikkerhetstrussel, noe som blant annet formuleres slik «Kina utgjør en systemisk utfordring for alliansen ved siden av hovedtrusselen fra Russland» og videre: «Det dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser»

Denne uttrykte frykten for Kina må ses i sammenheng med Kinas sterke økonomiske utvikling siden 1990. Fortsetter denne utviklinga vil Kina kunne komme til å passere USA i økonomisk styrke innen 2030. Det er etter undertegnedes oppfatning grunn til å stille spørsmål ved om USAs hangarskip i nærheten av Kinas kyst dreier seg om å motvirke en reell sikkerhetstrussel, eller om dette i hovedsak er et uttrykk for en forlengelse av amerikansk oppdemmingspolitikk i tråd med Truman-doktrinen. Det er uomstridt at vi går inn i en ny epoke med multipolar stormaktskonkurranse, og at også USAs fremferd kan være med å øke spenningen i Sørøst Asia. Dessverre fører Norges medlemskap i NATO alt for lett til en forblindet USA-lojalitet der også USAs hegemoniske interesser i Asia blandes sammen med Norges egne sikkerhetsbehov.

Vurderinger av Norges sikkerhetspolitiske situasjon og alternativer

Som største supermakt både under den kalde krigen og i tiden etterpå har USA benyttet både politiske og militære midler for å forme verden i sitt bilde, blant annet gjennom et globalt system av militærbaser, utstasjonering av atomvåpen og gjennom NATO.

For Norge har alliansetilknytningen og det bilaterale samarbeidet med USA gitt sikkerhetsgarantier, men også en risiko siden Norges viktige geostrategiske beliggenhet, og kapasiteter innenfor etterretning, forhåndslagring og flybaser, samtidig gjør Norge til et potensielt bombemål ved en skjerpet konflikt. Som kommisjonens rapport kapittel 2.3.3 viser setter det Norge overfor et sikkerhetsdilemma. Det norske dilemmaet gjør seg ikke minst gjeldende i anskaffelse av overvåkningskapasiteter, slik som P-8A Poseidon-samarbeidet med USA, samt Globus 3 radarene i Vardø, som sender data til norsk etterretningstjeneste og til U.S. Strategic Command. Samtidig som økt overvåkning og situasjonsforståelse kan gi avskrekking, blir slike kapasiteter samtidig mål for russisk kjernefysisk avskrekking (Andersen 2022). Et eksempel på dette er da Russland i februar 2018 simulerte et angrep på Vardø med 11 taktiske bombefly.

Erkjennelsen av dette forholdet la under den kalde krigen grunnlaget for en vellykket lavspenningspolitikk. Med selvpålagte begrensninger i NATO, kunne Norden bevares som et lavspenningsområde der sikkerhet kun var oppnåelig om også naboen opplevde det samme. Norge hadde en egeninteresse av å gi Russlands militære styrker lang varslingstid ved å holde USA på en armlengdes avstand. Det var et poeng å unngå unødig opptrapping og eskalering som kunne bidra til økt spenning i norsk­russiske grenseområder (Heier 2020). I dag forsterkes det amerikanske militære fotavtrykket nærmere Russlands grenser. Forebyggende konflikthåndtering og beroligelse tones ned til fordel for avskrekking (Heier 2020, s. 18). Omleggingen av forsvaret har bidratt til å knytte det norske forsvaret tettere opp til bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte.

Da NATO etter Den kalde krigen åpnet for offensiv krigføring mot land over hele verden, ble det lagt avgjørende vekt på å omforme det norske forsvaret til deltakelse i slike operasjoner. Invasjonsforsvaret ble erstattet av et innsatsforsvar som skulle kunne settes inn i allierte militæroperasjoner over hele verden. Hæren ble redusert fra 160. 000 soldater til rundt 12.000 soldater i dag, Heimevernet ble halvert, Sjøheimevernet og kystartilleriet ble nedlagt uten fullgod erstatning og luftvernet ble redusert fra 32 batterier til under fire i dag. Samtidig ble det brukt milliarder på krigsdeltagelse blant annet i Afghanistan, Libya og Mali, og til svært dyrt utstyr mer egnet til offensiv krigføring i utlandet enn til forsvar av Norge.

Norge gikk inn i Afghanistan ved årsskiftet 2001/2002. Oppdraget endte med et historisk nederlag for NATO i 2021. Rapporten «En god alliert –Norge i Afghanistan 2001–2014» åpner med følgende konklusjon: «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001».

Norge deltok også med kampfly i militæroperasjonen i Libya i 2011. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya. NATOs bombing knuste den libyske staten, førte til en humanitær krise og la landet åpent for IS og Al Qaida, som med det fikk nok et fotfeste ved Europas stuedør. I boka «Libyakrigen» dokumenterer professor Ola Tunander (2018) hvordan Norge og NATOs beslutning om å gripe inn militært i Libya ble tatt på sviktende grunnlag. Også den britiske, parlamentariske undersøkelsen av Libya-krigen fastslår at begrunnelsene som ble gitt for å bombe Libya i stor grad var desinformasjon og uriktige opplysninger. Jussprofessor Ståle Eskeland (2011) har hevdet at fraværet av et formelt vedtak i regjeringen var i strid med Grunnlovens paragraf 28.

Til tross for de nedslående resultatene fra de siste tiårenes krigsinnsats, slår Forsvarskommisjonens rapport fast at det norske Forsvaret fortsatt skal dimensjoneres for innsats «hjemme og ute».

Som rapportens kapittel 2.4.2 viser er det to sikkerhetspolitiske premisser som kan sies å danne grunnlaget for den norske deltakelsen i kriger «out of area». Det første premisset går ut på at Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må Norge vise seg som en god alliert, og bidra med norske styrker i internasjonale operasjoner for at USA og NATO skal komme oss til unnsetning ved krise og krig. Det andre premisset går ut på at sikkerhetsutfordringer i andre deler av verden raskt kan påvirke Norge nasjonalt og regionalt. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre allierte.

Etter min mening, er det grunn til å tvile på om USA legger avgjørende vekt på andre forhold enn egne interesser i sikkerhetspolitiske beslutninger. Som Henry Kissinger skal ha uttalt, «USA har ingen varige venner eller fiender, kun interesser».

For det andre utfordrer disse premissene prinsippene i Folkeretten. Norges innsats i «krigen mot terror» har ført til enorme menneskelige lidelser, ustabilitet, fremvekst av flere terrorgrupper, store flyktningstrømmer og et ukjent antall mennesker som har mistet livet i en desperat flukt over Middelhavet. Historien har vist at militær intervensjon som regel fører til at konflikter sprer seg, ikke det motsatte.

NATO-medlemskapet befester dessverre Norge som en imperialistisk orientert stat på lag med de rike og dominerende statene i verden. Norges geostrategiske beliggenhet kombinert med NATO-medlemskap og et tett bilateralt forsvarssamarbeid med USA vil kunne trekke Norge inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt. Det er derfor verdt å problematisere om Nato-medlemskapet gir trygghet. Jeg vil hevde at det heller gjør Norge mer utsatt. Det kan også stilles spørsmål ved hvor klokt det er å overlate norsk sikkerhet til en militærallianse av 30 medlemsland med sprikende interesser, og til et USA som preges av en økende grad av polarisering og ustabilitet, noe som vil gjøre det vanskeligere å forutse amerikansk utenrikspolitikk de neste 10–15 årene.

Etter mitt syn aktualiserer den nye geopolitiske situasjonen med økt spenning og stormaktsrivalisering Norges nøytralitetstradisjon etter unionsoppløsningen. Som Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland (1905–1908) uttrykte det: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr».

På denne bakgrunnen mener jeg at Norge, som et strategisk alternativ til medlemskapet i NATO, heller bør søke mot en garderingsstrategi basert på en nordisk forsvarspakt med gjensidige sikkerhetsgarantier, og bilaterale samarbeid med land vi har felles interesser med.

Ettersom det i dag ikke er noe flertall i folket eller i Stortinget for en utmeldelse av NATO må nødvendigvis dagens politikk størst mulig grad av nasjonal selvstendighet innenfor de sikkerhetspolitiske rammene som nå finnes.

Internasjonalt kan dette blant annet bety at i forkant av mulige scenarioer som kan utspille seg i Sør-Kina havet og andre steder bør Norge forsøke å unngå å havne i en situasjon hvor det ene tar det andre. Norske myndigheter bør på selvstendig grunnlag forsøke å overskue konsekvensene av å bidra i en eventuell ny krig mellom stormakter. Nato-medlemskapet bør ikke være til hinder for at Norge kan foreta selvstendige vurderinger i utenriks og forsvarspolitikken, ut fra hva som tjener norske interesser samt fred og sikkerhet globalt.

Også nasjonalt bør Norge, som småstat i et av verdens mest strategiske og sikkerhetspolitisk omstridte områder, og med geografisk nærhet til Russlands strategiske våpen på Kola, sette egne interesser fremst, og praktisere en politisk balansegang mellom stormaktene, der hovedformålet er å sikre nasjonal, politisk suverenitet og handlefrihet. En prioritering av Norges selvstendige forsvarsevne i nord er, som blant annet Norges offisers- og spesialistforbund påpeker, nødvendig for å sikre norsk suverenitet og handlefrihet. Dette innebærer større nasjonal tilstedeværelse, med demonstrert vilje og evne til å forsvare norske interesser og kontroll over eget territorium.

Tillitsskapende initiativer kan også bidra til å forebygge uønskede kriser. Med utviklingen av mer avansert missilteknologi, der skillet mellom atomvåpen og konvensjonelle våpen viskes ut, kan slike kriser få uopprettelige konsekvenser (Heier 2020).

Et slikt veivalg er vesentlig for at Norge kan gjenopprette en bufferfunksjon i balansen mellom rivaliserende stormakter i nordområdene. En ambisjon om å løse strategisk viktige forsvarsoppgaver selv kan forebygge økt spenning og mulige misforståelser med militær eskalering som følge. Motsatt kan større grad av alliert tilstedeværelse i nordområdene og infrastruktur for å ta imot allierte forsterkninger, bidra til å innskrenke norsk handlefrihet og øke spenningen.

En rettsbasert verdensorden som sikrer at små lands rettigheter respekteres og at stormaktene ikke kan ta seg til rette, er Norges førstelinjeforsvar. Å tillate amerikanske baser, radarstasjoner og forhåndslagring på norsk jord utfordrer dette prinsippet og gjør samtidig norske byer og tettsteder til brikker i et stormaktsspill.

Det er grunn til bekymring for en utvikling som går i retning av et stadig dypere integrert NATO-forsvar hvor Forsvaret struktureres og dimensjoneres etter legokloss-prinsippet og evnen til sammenkobling med styrker fra NATO. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller amerikansk kontroll. Dermed har norsk sikkerhet gått fra å være et nasjonalt ansvar med støtte fra allierte, til et kollektivt NATO-forsvar med norske styrker underlagt NATO-kommando.

Etter mitt syn må forsvaret av Norge ha som et bærende premiss at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser som ivaretar norsk selvråderett. Den norske regjeringen har ansvaret for å ha full kontroll over all militær aktivitet på norsk territorium. Da kan ikke forsvaret av landet legges i fremmede makters tjeneste.

Jeg vil sammenfatte dette i 15 punkter:

1. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Internasjonalt bør Norge jobbe for å løse konflikter med diplomatiske og fredelige midler. Norge må aktivt gå imot utøvelse av «den sterkestes rett» i internasjonalt samkvem og bidra til å minske konfrontasjon mellom militærblokker.

2. Parallelt med at Forsvaret ved inngangen av 2000-tallet ble innrettet mot deltakelse i den globale «krigen mot terror» har det skjedd en villet nedbygging av invasjonsforsvaret. Den 20 år lange krigen i Afghanistan og den totale ødeleggelsen av Libya viser hvor langt Norge var villig til å gå for å vise seg som en god alliert. Forsvaret bør de neste 10–20 årene dimensjoneres for et forsvar av norsk territoriell integritet og styresett i krise og krig, ikke deltakelse i kriger «out of area».

3. Norge bør stå utenfor stormaktsallianser. NATO-medlemskapet og Norges bilaterale forsvarssamarbeid med USA underlegger forsvaret av Norge USAs økonomiske og geostrategiske interesser.

4. En utvikling som går i retning av et stadig mer dypintegrert NATO-forsvar utfordrer selvråderetten både i fredstid og i krise og krig. Norge bør ut av NATOs kommandosystem og planverk. Dette innebærer at norske styrker ikke blir underlagt NATO-kommando i krig, men står under suveren norsk kommando.

5. Norge bør ikke delta i militære utenlandsoppdrag som i realiteten er støtte til imperialistisk utnytting. Utenlandsoppdrag kan ha mange former, og bør derfor behandles hver for seg. FN-mandat er i seg selv ingen garanti for at krigsdeltakelse er riktig.

6. Framtidige endringer i NATOs strategidokumenter bør behandles i Stortinget.

7. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære forsvarssamarbeid med andre land, men da må forsvaret dreie seg om et forsvar av landenes territorielle integritet. En garderingsstrategi som tar utgangspunkt i et nordisk forsvarssamarbeid og bilaterale avtaler nærliggende stater, bør inkludere gjensidige sikkerhetsgarantier som utløses i den øvre delen av krisespekteret.

8. Undertegnede støtter en fornyet satsing på overflatestruktur og kystforsvar, og at landforsvaret må styrkes i tråd med anbefalingene i kommisjonens rapport for å ha mulighet til et troverdig nasjonalt forsvar. Men ikke om dette betyr at Norge blir i stand til å sende dobbelt så store styrker til utenlandsoppdrag.

9. Hvilke økonomiske ressurser landet skal bruke på plattformer og personell må ha norsk suverenitet og uavhengighet som premiss, ikke at Norge skal fungere som en framskutt base for USA, eller drive service og lagring for våpen for andres lands imperialistiske interesser rundt om på kloden.

10. Det er i norsk forsvarspolitisk interesse at nordområdene forblir et lavspenningsområde med en forsterket politikk for beroligelse, selvpålagte restriksjoner og tillitsskapende tiltak. Forsvaret bør styrke sin tilstedeværelse i nordområdene.

11. Historien viser at allierte staters aktiviteter og sikkerhetsinteresser ikke nødvendigvis er sammenfallende med norske. Det bør foretas en analyse av sikkerhetssituasjonen i nordområdene, med alliertes og andre aktørers interesser, og mulige føringer, interessekonflikter eller spenningsfelt som kan forventes å skape utfordringer for Norge.

12. Utdanningsinstitusjoner bør lokaliseres i regioner hvor det er viktig å rekruttere og beholde forsvarsansatte. Befalsutdanningen og personellforvaltningen har blitt sentralisert, og dermed fjernet fra de operative avdelingene og personellets fag-og avdelingsmiljø. Tilgang på militær utdanning er viktig både for å rekruttere innbyggere til militære karrierer, og for å styrke Forsvarets kompetansemiljøer. Det bør derfor vurderes å legge mer av utdanningen i nord.

13. Sjøheimevernet ble nedlagt i 2017, noe som har svekket evnen til overvåkning og kontroll langs kysten, og evnen til objektsikring ved kyst og til havs. Sjøheimevernet bør vurderes gjenopprettet.

14. I USAS sikkerhetsstrategi og NATOS strategiske konsept trer Kina frem som den største utfordringen til USA. Norge bør motsette seg å bli dratt inn i en mulig konfrontasjon med Kina.

15. Masseinnhenting av data for å forebygge trusler, kan i seg selv representere en trussel mot norsk suverenitet og demokratiske styreform, og kan føre til et overvåkingssamfunn ingen ønsker. Norske myndigheter bør ikke tillate infrastruktur for masseovervåkning av egne borgere, men verne om retten til privatliv.

Forsvarssamarbeid

Norsk alliansetilknytning og føringer kan i seg selv være spenningsdrivende. Erkjennelsen av dette forholdet har tidligere ligget til grunn for såkalte selvpålagte restriksjoner, geografiske begrensinger av militære aktiviteter, «baseerklæringen» og atomvåpenrestriksjoner.

I Forsvarskommisjonens rapport fremheves lavspenning og beroligelse som viktig også de neste 10–20 årene. Likevel beveger noen av rapportens anbefalinger seg i motsatt retning.

Det vises til anbefalingen i kapittel 14.3 om en eventuell utvidelse av bilaterale militære samarbeidsavtaler med tillatelser til andre lands soldater og militære lagre på norsk jord (SDCA), omfattende fellesoperasjoner og øvelser med allierte og utvidet geografisk tilstedeværelse.

Etter mitt syn bør norsk forsvar baseres på nasjonal og demokratisk kontroll over militærmaktutøvelse, og ikke underlegges andres sikkerhetsinteresser. Det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA og den nylig inngåtte tilleggsavtalen (SDCA), gir eksplisitt amerikansk styringsrett over sivil og militær maktutøvelse på/fra norsk territorium (Rygge, Evenes, Ramsund, Sola). Det kan føre til at terskelen for utplassering av atomvåpen på norsk jord senkes. Det usikkert om tidligere norske atomvåpen-restriksjoner kan gjelde og praktiseres i lys av inngåtte bilaterale avtaleforhold. På denne bakgrunnen mener undertegnede at forsvarsavtalen med USA bør oppheves.

Ved en eventuell svensk og finsk inntreden i NATO bør Norge ha ambisjoner om å bidra til at de nordiske landene inntar en fellesnordisk tilnærming i nordområdene med vekt på beroligelse og opprettholdelse av selvpålagte restriksjoner. Her kan Arktis, nordområdene og Østersjøen koples sammen og gis strategisk prioritet (Kristin Haugevik 2022). De nordiske landene har i stor grad felles sikkerhetspolitiske utfordringer, et sterkt politisk fellesskap og betydelig samlet militær kapasitet. Et nordisk forsvarssamarbeid, med gjensidige sikkerhetsgarantier, er i norsk interesse og kan på sikt etableres uavhengig av NATO. Norge bør også søke bilaterale samarbeid med andre land som vi har stor grad av felles interesser med, eksempelvis Tyskland.

Forsvarets oppgaver

Fra og med langtidsplanen 2016 heter det at forsvarets hovedoppgave er å sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar. Denne endringen kan sies å representere en dreining bort ifra forsvaret som et nasjonalt anliggende med støtte fra NATO, til et rent NATO-anliggende. Bruken av begrepet avskrekking viser samtidig til en endring fra en politikk for forebygging, beroligelse og lavspenning til avskrekking og gjengjeldelse. Dette bryter således med målet om å unngå hurtig eskalering og opptrapping til strid.

Norsk utenriks- og forsvarspolitikk bør ha som mål å forebygge krig og ha en forankring i nasjonal selvstendighet og kontroll over maktutøvelse på og fra norsk territorium. Dette bør gjenspeiles i ambisjonsnivå, Forsvarets oppgavesett, styrkestruktur og anskaffelser av materiell.

Forsvarsforlik

I rapportens kapittel 17 skisseres det en anbefaling om et forsvarsforlik over 10 år hvor 30 milliarder pr år settes av til å oppfylle gjeldende langtidsplan og 2 %-målet, mens ytterligere 40 milliarder pr år skal gå til investeringer i ny overflatestruktur, luftvern og langtrekkende våpen. Videre heter det i kapittelet at Norge bør kunne bidra med ammunisjon og forsyningsberedskap i alliert eller internasjonal sammenheng dersom det er behov for det, at Forsvaret må dimensjoneres for hjemme og ute samtidig, og at det vil bli vanskelig for Norge å ivareta rollen som troverdig alliert, eller kunne ha et forsvar som kan stille kapable land- og luftstyrker til NATO-operasjoner og internasjonal innsats utenfor Norge over tid dersom ikke egenevnen styrkes.

Undertegnede kan ikke støtte en vilkårsløs økning av forsvarsutgiftene som binder nåværende og fremtidige storting i 10 år frem i tid. Likevel støttes en oppjustering av egenevnen innenfor luftvern og kyst-, sjø- og landstyrker som er nødvendig for å ivareta egen sikkerhet. Forsvaret må etter undertegnedes oppfatning dimensjoneres for krigsforebygging hjemme, ikke for NATO-oppdrag, militær oppbygging og konfrontasjon mellom stormakter. Forutsigbare rammer, og en omprioritering fra internasjonal innsats til nasjonalt forsvar vil gi økt handlefrihet og nasjonal kontroll over militær aktivitet på norsk territorium. Større grad av alliert nærvær kan motsatt innebære en innskrenking av norsk handlefrihet, handlemåter som ikke er i tråd med Norges strategiske interesser i våre nærområder og risiko for eskalering.

En økning av forsvarsbudsjettet bør skje gjennom hva som trengs for forsvarsevnen, ikke et uforutsigbart og ustabilt prosentmål satt av NATO. Eventuelle forlik bør videre knyttes til langtidsplanprosessen. Strekker et forsvarsforlik seg ut over en valgperiode, vil det kunne fungere som en binding av handlingsrommet for fremtidige Stortingsflertall og i siste instans folkestyret. En fordobling av forsvarsbudsjettet med 70 mrd pr år, og i tillegg en ukjent størrelse for utdanning og bemanning av nye plattformer utgjør en betydelig del av samfunnets ressurser, som med nødvendighet vil gå ut over andre formål. Det militærindustrielle komplekset blir slik sett dominerende både når det kommer til investeringer og utdanning av personell i tiår fremover. Dette kan utfordre andre sektorer som er viktig for norsk beredskap, inkludert spesialisthelsetjenestene.

Atomvåpenpolitikk

På NATO-toppmøte i Paris i 1957 erklærte daværende statsminister Einar Gerhardsen at «atomvåpen må ikke plasseres på norsk område». Dette ble stadfestet i 1975 i «Bratteli-doktrinen». Forbud mot atomvåpen både internasjonalt og på norsk jord og begrensninger og kontroll med anvendelse, utplassering og utvikling av atomvåpen er et viktig fredsskapende tiltak.

I dag preger trusselen om bruk av kjernevåpen internasjonal politikk i betydelig større grad enn for få år siden. Stormaktene moderniserer sine kjernefysiske arsenaler og under krigen i Ukraina har Russland har flere ganger truet med bruk av atomvåpen og varslet hevet beredskap av styrkene.

NATOs atomvåpenpolitikk innebærer en egen «forskuddsrett» for bruk av atomvåpen. Pentagon bekreftet i januar 2023 utplassering av flere amerikanske atomvåpen i Europa, og i NATOs nye strategiske konsept varsles en fornyet «nuclear posture». Lederen av US Strategic Command har argumentert for at USA må endre sin prinsipielle oppfatning om at «bruk av kjernevåpen er usannsynlig» til «bruk av kjernevåpen er en høyst reell mulighet» (Richard 2021, i Andersen 2022). Samtidig kan bilaterale avtaleforhold og norsk NATO-tilknytning undergrave Norges selvpålagte atomvåpenbegrensninger.

Dette har betydning for Norge som ligger i et «krysningspunkt» mellom atommaktene USA og Russland. Russland som er verdens største atommakt utvikler nye atomvåpensystemer som utplasseres og testes i nordområdene. Ifølge Andersen (2022) kan endringene i amerikansk atomvåpenstrategi senke terskelen for etablering av bastionforsvaret og øke russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk politikk.

FNs atomvåpenforbud styrker normen mot atomvåpen. Forbudet komplimenterer tidligere nedrustningsavtaler og bidrar til oppfyllelse av artikkel 6 i Ikkespredningsavtalen.

FNs forbudstraktat forbyr alle aktiviteter relatert til atomvåpen og slår fast at den eneste måten vi kan sikre oss mot atomvåpen er ved å avskaffe våpnene. Norge har foreløpig ikke vært villig til å signere FNs avtale om atomvåpenforbud, på tross av at folkeflertallet støtter en slik signering. Det vises ofte til at medlemskapet i NATO fører med seg forpliktelser vedrørende atomvåpen. Samtidig er det ikke er noen juridiske forpliktelser knyttet til NATO-medlemskapet som er til hinder for et norsk atomvåpenforbud eller tilslutning til FNs forbudsvedtak.

Norge bør signere og ratifisere FN-traktaten som forbyr atomvåpen og fronte kravet om at alle atomvåpenstater må ruste ned. Det er vanskelig å forsvare at en trussel om masseødeleggelse kan være en bærekraftig strategi for trygghet.

Også i møte med Kinas opprustning er FNs atomvåpenforbud et risikoreduserende tiltak. Det er i norsk interesse at Kina ikke kopierer USAs ordning med utstasjonering av atomvåpen i allierte land. Staters tiltredelse til forbudet reduserer mulighetene for utplassering.

Autonome våpen

FN-konvensjonen om inhumane våpen (CCW) trådte i kraft i 1983 som et tillegg til Genèvekonvensjonene. Konvensjonen er en internasjonal nedrustningsavtale og består av fem protokoller. Forbud mot fullt autonome våpen (drapsroboter) burde bli Norges store sak i det internasjonale arbeidet med våpenkontroll i årene som kommer.

Slike autonome systemer kan ta beslutninger om overvåking, bruk av makt og vold, om å angripe eller ikke å angripe, og hvem som skal angripes, uten at mennesker er involvert.

Norge har sammen med mange andre land tatt til orde for at autonomi i våpensystemer må reguleres, inkludert et spesifikt forbud mot noen typer autonomi. En slik todelt tilnærming bestående av regulering og forbud slik blant annet ICRC (Røde kors) og Amnesty International tar til orde for, har bred støtte som utgangspunkt for forhandlinger. Flere og flere stater ønsker en juridisk bindende avtale.

Norge bør spille en ledende rolle i denne internasjonale prosessen. En god prosess og en sterk regulering vil være i Norges interesse, mens en uregulert utvikling vil true vår felles menneskelighet, samt norske borgeres liv og sikkerhet hjemme og i utlandet.

Norge i verden

Tiden vi lever i preges av stormaktsrivalisering og flere store sosiale og miljømessige kriser som truer framtidig stabilitet i alle deler av verden. Stormaktene konkurrerer om politisk innflytelse, militær kontroll og tilgang til markeder og ressurser. Folkerettens stilling og FNs autoritet er kraftig svekket.

En stadig mer globalisert økonomi som domineres av multinasjonale selskaper bruker overnasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon og EU til å presse gjennom en politikk for fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over hele verden. Hensikten med dette er å fjerne alle reguleringer som svekker deres evne til å høste profitt og skape en global konkurranse hvor billigste arbeider, mest skattefrie stat og de største subsidiene til næringslivet vinner.

Når dette ikke fører fram, kommer ofte den militære siden av imperialismen til syne. Den militære imperialismen er godt dokumentert gjennom en lang liste med kriger, militærkupp og statskupp. Problemet forverres av at våpenindustriene selv er mektige økonomiske og politiske aktører, som kan være tjent med et høyt militært spenningsnivå og konflikt.

Som en stor olje- og gasseksportør, og som eier av verdens største statlige investeringsfond, er Norge selv en aktør i den globale vekstbaserte kapitalismen. Veksttrang, utnytting av fattige mennesker, hungersnød, angrep på urfolksrettigheter og rovdrift på naturen er konsekvenser av denne politikken, og er i seg selv en viktig driver for krig og konflikt. Forsvaret må ikke innrettes for å forsvare norske kapitalistiske interesser utenlands, men trygge Norge som nasjon.

Norges hovedrolle internasjonalt bør være å bidra til rettferdig fordeling fremfor kapitalistisk konkurranse, nedrustning, fredsmekling og langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter, ivareta og forsvare folkeretten og nasjonenes rett til selvbestemmelse.

Felles sikkerhet

Under den kalde krigen fremmet Palmekommisjonen en visjon om felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse istedenfor trussel om gjensidig ødeleggelse. Sentralt stod erkjennelsen av at stater ikke kan søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak. Paris Charteret som ble etablert i 1990 var basert på prinsippene om udelelig sikkerhet og suveren likhet i et Europa uten delelinjer.

De siste tiårene har denne politikken gradvis blitt forlatt. Istedenfor «udelelig sikkerhet», har stormakter forsøkt å øke sin sikkerhet på bekostning av andres. Istedenfor et Europa uten delelinjer, er vi inne i en ny kald krig. Statsvitere som tilhører den realistiske skolen, som John Mearsheimer (2014), har pekt på at konsekvensene av NATOs ekspansjonsstrategi i øst ville øke risikoen for en militær konflikt. George Kennan advarte i 1997 mot det samme, utfra en erkjennelse av at stormakter alltid forsvarer sin innflytelse og antatte sikkerhetsinteresser.

I 2022 lanserte Olof Palme Internasjonale Senter, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB og ITUC/International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa, sett i samtidskontekst. Det bør vurderes om Norge kan innta en posisjon i en mulig utvikling av en felles sikkerhetsarkitektur som på lengre sikt kan bidra til å forebygge krig og konflikt.

Norsk forsvars og sikkerhetspolitikk bør legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep og synliggjøre multilateralt, fredsfremmende samarbeid, hvor FN står helt sentralt sammen med regionale samarbeidsorganer som Arktisk Råd, Europarådet, Nordisk Råd og OSSE, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa. FN må spille en aktiv rolle i å ta opp problemene med kollektiv sikkerhet og nedrustning, i henhold til prinsippene i FN-pakten og Paris-charteret fra 1990. Forsvarspolitikken må ta inn over seg at norsk sikkerhet er basert på felles sikkerhet mellom flere land.

Kildehenvisninger

Andersen, A. T. (2022) I atomvåpnenes skygge: Amerikansk atomstrategi og Norge. Tidsskriftet IP: https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/3794/7799

Brown, D. (2006)Study Claims Iraq’s ‘Excess’ Death Toll Has Reached 655,000. Washington post,

https://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/10/10/AR2006101001442.html

Burnham,G. Lafta,R., Doocy S. & Roberts, L. (2006) Mortality after the 2003 invasion of Iraq: a cross-sectional cluster sample survey. The Lancet:

https://web.archive.org/web/20150907130701/http://brusselstribunal.org/pdf/lancet111006.pdf

Chomsky, N. (2004), Hegemony and survival. London: Penguin books

Common security 2022-report For our shared future: https://commonsecurity.org/common-security-2022-report/

Eskeland, S. (2011) De mest alvorlige forbrytelser. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Haugevik, K. (2022) På hvilke områder har Norge best forutsetninger for å bidra til å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet? Rapport til Forsvarskommisjonen, juni 2022.

https://nupi.brage.unit.no/nupi-xmlui/handle/11250/3033010

Heier,T. (2020) Norden som lavspenningsområde – hva kan Norge gjøre?

https://www.norgesfredsrad.no/wp-content/uploads/2020/09/Norge-lavspenning-sept2020-LR.pdf

House of Commons Foreign Affairs Committee, Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options, Third Report of Session 2016–17

https://publications.parliament.uk/pa/cm201617/cmselect/cmfaff/119/119.pdf

Kennan, G. F. (05.Feb, 1997) A Fateful Error. New York Times

https://www.nytimes.com/1997/02/05/opinion/a-fateful-error.html

NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014.

https://www.regjeringen.no/contentassets/09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/nou201620160008000dddpdfs.pdf

Owen, R. (April, 2003) War by example. Global policy forum: https://archive.globalpolicy.org/security/issues/iraq/attack/consequences/2003/0403example.htm

Mearsheimer, J. (2014) Why the Ukraine crisis Is the west’s fault. https://www.mearsheimer.com/wp-content/uploads/2019/06/Why-the-Ukraine-Crisis-Is.pdf

NTL Forsvar Fellesforbundet (2022) Innspill til Forsvarskommisjonen fra Norges offisers- og spesialistforbund Styrke for fred, evne til strid https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/495/ninja-forms/2/Innspilldok-0811.pdf

Roberts, L., Lafta, R., Garfield, R., Khudhairi, J. & Burnham, G. (2004)

Mortality before and after the 2003 invasion of Iraq: cluster sample survey. The Lancet,

http://webarchive.loc.gov/all/20051201092157/http://www.zmag.org/lancet.pdf

Tunander, O. (2018) Libyakrigen – bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat. Oslo: Sirkel forlag

Watson Institute, Brown University (2021): Cost of War Project, https://watson.brown.edu/costsofwar/