1 Skriftlige innspill om oppgavedeling

Vedlegget inneholder forslag til og om oppgavedeling som er sendt til Helsepersonellkommisjonen.

• Oversikten er ikke uttømmende, men begrenset til å omfatte de fleste skriftlige innspill som omtaler oppgavedeling.

• Muntlige innspill gjengis ikke

• Oversikten er ikke redigert og innspillene gjengis i all hovedsak slik de er mottatt.

• Der det ikke fremkommer av brevhoder etc. at avsender representerer en arbeidsgiver, virksomhet, institusjon etc. gjengis kun avsenders navn slik det er mottatt.

• Innspill fra privatpersoner som ikke har oppgitt fullt navn gjengis ikke.

Brække, Arild

Hierarkier og gamle firkantede systemer innen psykisk helsearbeid, har nok godt av å fornyes og utfordres. Sykepleiere bør kunne være selvstendige behandlere i psykiatrien, ikke kun på DPS, men også på sykehus/akuttnivå. Det vil trolig kunne holde på flere over tid i yrket. Men med mere ansvar, skal lønnen følge etter.

Delta

Det er lettere å beholde og rekruttere personell om vi har flere hele stillinger, sikrer nødvendig kompetanseutvikling og at ansatte får brukt og verdsatt sin kompetanse. Det har igjen betydning for pasientsikkerhet og kvalitet, men også for arbeidsmiljø, sykefravær og produktivitet. Det opplever vi går inn i kjernen av hva kommisjonen skal levere på.

Mer hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgruppene

• Det ligger et stort potensial i å se mer på hvordan vi kan benytte fagarbeidernes kompetanse mye mer i helsetjenestene. Det er gjort en del arbeid – både forsøk og utredninger knyttet til oppgavedeling mellom sykepleiere og leger. Fordelingen mellom personellgruppene er annerledes i våre naboland. Tall fra SSB viser at antall årsverk for leger og sykepleiere i sykehus har økt betydelig de senere årene, mens antall årsverk for helsefagarbeidere har hatt en markant nedgang. Vi betviler at denne utviklingen bidrar til god ressursbruk eller at det er forankret i en bevisst kompetansestrategi.

• En forsterket innsats for en mer hensiktsmessig oppgavedeling vil bidra til rekruttering og til kvalitet. I flere yrkesgrupper er man bekymret for at man ikke får brukt hele sin kompetanse. Det gjelder for eksempel helsefagarbeidere, helsesekretærer, ernæringskokker, aktivitører, vernepleiere og portører. Målet må være at alle yrkesgrupper får brukt sin kompetanse på best mulig måte og utfylt hverandre i en sammenhengende pasientbehandling. Delta har sammen Spekter og fagforbundet bestilt en rapport om erfaringer med oppgavedeling mellom helsefagarbeidere og andre yrkesgrupper. I tillegg har Delta tidligere fått Arbeidsforskningsinstituttet til å utrede arbeidsforhold og arbeidsoppgaver for helsesekretærer og helsefagarbeidere.

• Et viktig oppdrag for kommisjonens er å framskrive personellbehovet i årene som kommer. Delta er opptatt av at dette gjøres med basis i hvilke oppgaver som skal løses framover. Det er viktig at disse framskrivningene ikke bare baserer seg på dagens fordeling mellom om yrkesgruppene, men at man lager scenarier med utgangspunkt i endring i oppgavedeling mellom yrkesgruppene. Hvis ikke så ender vi med en forsterket status quo. Da vil ikke regnestykket gå opp.

Delta, Helsefagarbeiderforbundet

Det å styrke den helsefaglige kompetansen for helsefagarbeidere er også viktig for å få til en bedre oppgavedeling.

Økonomi, oppgavedeling og kompetanse: Det er også utfordringer knyttet til oppgavedeling, mange helsefagarbeidere opplever denne som vilkårlig og tilfeldig. Helsefagarbeiderforbundet ser behovet for en forsterket innsats for å sikre en mer hensiktsmessig oppgavefordeling mellom yrkesgruppene. Ved i større grad å bruke rett person på rett plass, ligger det uforløste muligheter i at flere får brukt og utviklet sin kompetanse. Dette gir også bedre tilgang på kompetent personell i tjenestene.

Helsefagarbeiderne jobber ofte i kommunene, og har sykepleiere som ledere. Våre medlemmer melder tilbake at ledere i alt for liten grad vet hvilken kompetanse de har. Helsefagarbeidere kunne gjort mye av det som sykepleierne gjør, og sykepleierne kunne hatt andre oppgaver, dette hadde gjort hverdagen mer interessant for begge gruppene. Det er også for liten forskjell og utydelig oppgavedeling mellom helsefagarbeidere og de uten formell kompetanse.

Det er stor forskjell på hva en helsefagarbeider får utføre av oppgaver på jobb. Det er forskjell mellom institusjoner, mellom by og land og mellom nord og sør. I nord kan en helsefagarbeider ha ansvar for hele pasienten, alt fra kontakt med legen, pårørende sykehus osv, mens i andre deler av landet må helsefagarbeideren rapportere til sykepleier, som da tar disse kontaktene. Det er både sløs med menneskelige ressurser, og kroner og øre. Et annet eksempel er ved sårskift. Om det er sykepleier på jobb, tar sykepleieren sårskift, om det ikke er sykepleier på jobb, er det helsefagarbeideren som får ansvaret.

Helsefagarbeideren får da en trekkspillkompetanse, for det hender det ikke er sykepleier på kveldsvakt, ei heller i helger og høytider. Både ut ifra økonomi og sikkerhet for pasienten bør slike oppgaver lett kunne være helsefagarbeiderens område, med sykepleier på jobb med tid nok til å veilede. At helsefagarbeideren får mengdetrening, er også et viktig moment. Det vi sier, er at oppgavedelingen mellom profesjoner, ikke er tydelige nok.

En viktig del av dette er at helsefagarbeidere i langt større grad må brukes på sykehus. Innen sykehus har man sett en reduksjon av antallet helsefagarbeidere over tid. Dette er en viktig bakgrunn for at det er en større satsing på å øke antallet helsefagarbeidere i sykehus i nasjonal helse og sykeshusplan 2020-2023.

Pandemien har tydelig vist at helsefagarbeidernes kompetanse ikke blir brukt nok i sykehus. Det er særlig viktig og se på hvordan å avlaste intensivsykepleierne og sikre at intensiv kompetansen kun brukes der det er strengt nødvendig. Viktige eksempler er at helsefagarbeidere kan sette veneflon, kateter eller subkutane injeksjoner. En helsefagarbeider kan også gi ulike typer medikamenter. Dette handler om å kjenne til de ulike profesjonene og gi god opplæring. Det kan også vurderes om en helsefagarbeidere kan være nr. 2 i alt stell på intensivavdelingen sammen med en intensivsykepleier.

Delta, Helsesekretærforbundet

Dersom vi skal ha god kvalitet og effektiv bruk av ressursene i helsetjenesten, må vi bruke den kompetansen som finnes på best mulig måte. Vi må jobbe for en god oppgavedeling der alle yrkesgrupper utfyller hverandre.

Hvordan kompetansen utnyttes i de ulike delene av helsetjenesten er varierende, og behovet for hvordan den kan utnyttes, vil naturlig nok, også være varierende. Likevel er vi opptatt av at ledelsen må sette seg inn i kompetanseområdene til helsesekretærene, slik at det er nok kunnskap om hva som ligger i utdanningen, for så å kunne ta i bruk kompetansen som ikke benyttes. Vi er alle opptatt av en bærekraftig helsetjeneste og at vi skal utnytte den kompetansen som finnes på en best mulig måte.

I spesialisthelsetjenesten er tradisjonene for hvem som utfører de ulike arbeidsoppgavene sterk. Vi mener at dette må ses på med nye øyne, og at enkelte yrkesgrupper kan avhjelpe mangelen på andre yrkesgrupper, ved at de overtar arbeidsoppgaver som andre tradisjonelt har gjort.

Vi ser med glede at mange sykehus i flere år har benyttet helsesekretærene til mer enn «skrive- og skrankearbeid» For å avhjelpe mangelen på bioingeniører har helsesekretærer bl.a. overtatt noe av blodprøvetakingen. Dette er noe som bør tas i bruk i større grad.

Helsesekretærer kan brukes langt mer, også i poliklinikk bl.a. for å avhjelpe mangelen på sykepleiere. Utdanningen gir kompetanse til blant annet å utføre EKG, spirometri, måle blodtrykk, sårskift og blodprøvetaking. Dette er noe helsesekretærer utfører ved legesentre hver eneste dag.

Helsesekretærer har også lang tradisjon i å jobbe på legevakt, her ivaretar vi mange av de samme oppgavene som utføres på legesenter, og det må sørges for at helsesekretærene ikke mister disse jobbene ved at de overtas av andre yrkesgrupper.

Alt dette har også et stort samfunnsøkonomisk perspektiv.

Delta oppvekst

Barnepleieren har en spesialutdanning, høy kompetanse og faglighet på dette feltet. Barnepleieren har mye selvstendige oppgaver med tett observasjon og oppfølging av nyfødte, premature, syke barn og mye veiledning til foreldre. Det er kort liggetid på barsel og derfor enda viktigere med god tid, god hjelp og veiledning av dyktig barnepleiere og jordmødre.

• Ansattes kompetanse er nøkkelen til gode tjenester. Verdsett kompetansen og prioriter kompetanseutvikling for alle yrkesgrupper.

• Sørg for helhetlig pasientbehandling – sats på samhandling og tverrfaglig samarbeid.

• Hensiktsmessig oppgavedeling og riktig bruk av kompetanse i kommune- og spesialisthelsetjenesten er lønnsomt og gir kvalitet. Bruk rett person på rett plass.

Den norske jordmorforening

De senere år har oppgaveglidning eller oppgave deling blitt pekt på som et tiltak som kan løse deler av helsepersonellkrisen. Å forskyve jordmor oppgaver over på annet personell er av mange grunner vanskelig. For det første er det kun jordmødre og leger som er kvalifisert til å overvåke svangerskap og fødsel. Komplikasjonene som kan oppstå i barsel krever også spesialkunnskap. Det er viktig å fordele ansvar og oppgaver ut ifra faglig kompetanse. Vi mener det er behov for i større grad å bruke støttepersonell og barnepleier/ omsorgsarbeidere innen helsetjenestene. Dette må komme i tillegg til og ikke istedenfor jordmor og lege. For å gi en helhetlig og god omsorg er det også viktig å se på hvor mange ulike personer skal inn til en bruker/ fødende/pasient. Det finnes gode eksempler der oppgaveglidning fungerer og har gjort behandlingen og tilbudet bedre samtidig som at det har redusert behovet for personell. Men vi har også sett eksempler på endringer i arbeidet som har ført til det motsatte. Involvering av ansatte og brukere er helt nødvendig for å få et godt resultat. Det har av flere i innspills møtet blitt pekt på at vi må ta inn flere yrkesgrupper i sykehusene og helsetjenestene i kommunene. Dette må sees i sammenheng med bærekraftperspektivet for helse og omsorgstjenestene frem mot 2040. Det er ikke overskudd av noen yrkesgrupper innenfor helse, det må heller satses mer på de som allerede jobber i de ulike delene av helsetjenesten. For å få det til blir teamarbeid noe av det viktigste å fokusere på fremover. Har vi team og ansatte som kjenner hverandre, jobber vi bedre sammen, forskning viser at dette fører til større trygghet og høyere arbeidskapasitet, når det er travelt vil det ikke føles uoverkommelig. Det motsatte er ansatte som ikke kjenner hverandre fordi personell blir flyttet for mye rundt og det er for mange rundt en bruker/ pasient. Det kan føre til en følelse av å alltid være for få folk på jobb. Derfor er tid til samtaler på vaktrommet og tid til felles scenariet trening et av de viktigste grepene. Dette er viktig på alle avdelinger, men spesielt viktig på akutt avdelinger som en fødeavdeling er. Psykologisk trygghet i teamet er en viktig faktor for å lykkes. Når tilbudet skal utvikles og forbedres er det viktig at alle yrkesgrupper tas med. Vi har eksempler på at når kommunikasjonsferdigheter skal utvikles er det kun leger som blir sendt på kurs, mens jordmødre og barnepleiere blir glemt eller ikke prioritert. En annet eksempel kan være viktig undervisning om hvordan styrke teamarbeidet ved akutte situasjoner så blir også leger prioriterte. Skal vi få til et vellykket team må alle få den samme opplæringen.

Den norske legeforening

Et hovedproblem i dagens situasjon er at for mye av legens tid går til annet enn pasientrettet arbeid.

• Det må investeres i brukervennlige IKT-løsninger, tjenlige sykehusbygg og rett kompetanse på rett plass.

• Det må satses målrettet, gjennom rekrutteringstiltak og nødvendige bevilgninger, for å øke andelen helsefagarbeidere, hjelpepleiere, helsesekretærer og personell som utfører nødvendige støttefunksjoner i sykehusene.

Legeforeningen mener det er tre suksesskriterier for en bærekraftig helsetjeneste med gode pasientmøter i sentrum: IKT, sykehusbygg og kompetanse. Disse elementene må ses i sammenheng. Klarer vi å legge til rette for at disse elementene trekker i samme retning, kan vi få en betydelig bedring av bærekraften i helsetjenesten. Slik utviklingen er nå får vi mindre helsetjenester per krone enn vi kunne fått. Kursen kan legges om, men da må det satses målrettet på disse tre områdene.

Legeforeningen ønsker å bidra til riktig oppgavefordeling både innad i og mellom tjenestenivåene. Effekter av oppgaveoverføring er imidlertid metodisk vanskelige å vurdere. De fleste studier som for eks. har sett på oppgaveoverføring fra leger til personell med annen eller smalere kompetanse er for små til å kunne avdekke svikt i diagnostikk og behandling av sjeldne men alvorlige tilstander (Type II statistiske feil). Ofte synes nettoeffekten å være at mer ressurser samlet sett forbrukes uten samfunnsøkonomisk nytte eller bedret pasientutkomme. Forskning på teambasert primærhelsetjeneste viser usikker nytte, og ofte økte kostnader og en tendens til økt forbruk av spesialisthelsetjenester. Endret oppgavefordeling må være basert på utprøvninger som sannsynliggjør eller bekrefter nytte.

Diakonhjemmet

Diakonhjemmet mener at det må etterstrebes å sikre en helhetlig helse- og omsorgstjeneste. Vi er opptatt av hvordan de ulike tjenestene innenfor helse- og omsorgssektoren bør samarbeide for å sikre kompetanse, faglighet og kvalitet i alle ledd samtidig som utføring av arbeidsoppgavene skal bli mer effektive og pasienten eller brukeren bli godt ivaretatt.

Oppgavefordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten er viktig i dette samspillet. En oppgaveglidning mellom ulike sektorer og tjenestenivåer kan være utfordrende siden det kreves ulike typer fagpersonell for å løse ulike oppgaver. Et eksempel på dette er en situasjon hvor det kreves spesifikt personell med sykepleierutdannelse, selv om det ved beskrivelse av behovet for kompetanse hadde vært en oppgave en helsefagarbeider, en vernepleier, en ergoterapeut eller en fysioterapeut kunne ha utført. Ved å ha fokus på det faktiske behov av kompetanse for å løse oppgaven, vil det kunne lette belastningen på kvalifisert personell. Den pressede arbeidssituasjonen med knapphet på kvalifisert personell må kunne håndteres ved hjelp av mekanismer som gir en annen oppgavedeling og stimulerer til oppgaveglidning på tvers av både tjenestenivåer, sektorer og yrkes- og profesjonsgrupper.

En ordning for felles deling av ressurser, hvor det tilrettelegges for at fagpersonell kan arbeide mellom eller på tvers av forvaltningsnivåer, kan være en løsning.

En infrastruktur med virkemidler og verktøy som understøtter kommunikasjonen og deling av data mellom de ulike tjenestene er nødvendig for at den ene tjenesten vet hva den andre har gjort. I dagens og fremtidens helse- og omsorgstjeneste vil pasienten/brukeren bevege seg mellom ulike sektorer, få tjenester på ulike nivåer og av ulike aktører med oppdrag for det offentlige. Det er avgjørende at også ideelle aktører som er tjenesteleverandører innenfor den felles helse- og omsorgstjenesten, kan knytte seg til den samme infrastrukturen og delingen av data for å sikre alle innbyggere likeverdige tjenester.

Både i hjemmetjenestene og på sykehjemmene er det stadig mer komplekse tilstander som må håndteres og koordineres, og samarbeidet med fastleger og sykehus er avgjørende for trygge tjenester.

Oppgavefordelingen vil tvinge frem en kostnadseffektiv løsning, siden det ikke alltid er nødvendig med én eksklusiv eller den høyeste utdannelsen for å utføre en oppgave. Ressursene og kompetansen som allerede er til stede innenfor helsetjenestene kan utnyttes bedre. Vi må ta i bruk hele bredden av kompetanse og av yrkes- og profesjonsgrupper. Det vil åpne for mulighet til å gjøre om deltidsstillinger til fulltidsstillinger, noe som igjen skaper større økonomisk sikkerhet for ansatte i disse tjenestene.

Diakonhjemmet og andre diakonale institusjoner har erfaring med arbeidsfordeling på tvers av sektorer, tjenestenivåer og yrkes-/profesjonsgrupper. I det daglige samarbeider for eksempel Diakonhjemmet Sykehus med Diakonhjemmet Omsorg og VID vitenskapelige høgskole. Dette samarbeidet bidrar til gode helsetjenester på tvers av omsorgsnivåer og skaper grobunn for viktig utvikling og innovasjon innenfor tjenestene. Diakonhjemmet stiller seg til disposisjon for en mulig utvikling ellers utprøving av pilotprosjekter eller ulike initiativ som kan understøtte forslag fra Helsepersonellkommisjonen

Fagforbundet

Fagforbundet definerer oppgavedeling som en planmessig og styrt prosess, hvor man etter kartlegging over oppgaver og tilgjengelig kompetanse, tildeler oppgaver til yrkesgrupper eller enkeltansatte for å sikre faglig forsvarlig og effektiv oppgaveløsning. Alternativet til at man gjør dette planmessig og strukturert, er at man får en umerkelig glidning, der oppgaver flyttes fra en gruppe til en annen, mest som dyd av nødvendighet. Denne typen oppgaveglidning er uheldig, og kan både føre til større konflikter mellom yrkesgrupper (på grunn av at det skaper uklare ansvarsforhold), og til at oppgaver blir utført av personell med feil kompetanse. Når det gjelder oppgavedeling mellom yrkesgrupper, mener Fagforbundet generelt at det er behov for et skifte i synet på kompetanse. Faglig forsvarlighet etter helsepersonelloven § 4 må være den viktigste rettesnora for hvilke oppgaver som skal løses av hvem, istedenfor ren formalkompetanse, hevd og tradisjoner. Kompetanse må anses som noe man må vedlikeholde, utvikle og forbedre gjennom hele yrkeslivet, ikke minst for å mestre og løse nye arbeidsoppgaver.

Fagforbundet har jobbet mye med å synliggjøre helsefagarbeiderenes kompetanse, og for å få til en mer fornuftig arbeids- og oppgavedeling mellom sykepleiere og helsefagarbeidere. Disse to store yrkesgruppene har mye overlappende kompetanse og mange overlappende arbeidsområder. Fagforbundet har utarbeidet en veideler som særlig tar for seg dette. Den finnes på https://oppgavedeling.pleiar.no/.

Fagforbundet vil, i samarbeid med Spekter og Delta, få utarbeidet en rapport om «Erfaringer med oppgavedeling mellom helsefagarbeidere og andre personellgrupper». Denne rapporten vil gi mye og konkret dokumentasjon om stor variasjon i typer oppgaver som utføres av helsefagarbeidere i sykehus. Det forventes at det vil bli synliggjort at mange sykehus nå satser på helsefagarbeidere, og tildeler yrkesgruppen funksjoner som tidligere var forbeholdt andre. Rapporten vil trolig illustrere at bedre oppgavedeling mellom yrkesgrupper vil være en vesentlig del av strategien for å sikre tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft i helsesektoren i framtid. Rapporten vil sendes til dere i kommisjonen når den er ferdigstilt.

Det finnes en rekke helsepersonellgrupper med kompetanse som kan utnyttes langt bedre enn i dag. Generelt er Fagforbundets erfaring at ledere kjenner for dårlig til kompetansen til mange av sine yrkesgrupper. En viktig oppgave for oss, og for alle andre som vil bidra til å løse helsepersonellkrisen, er derfor å øke bevisstheten om hvilken kompetanse alle yrkesgruppene har. På grunn av innspillets maksimale lengde, setter vi her søkelyset på kun portøren og helsesekretæren.

Portører har en særlig kompetanse på sikker forflytning av mennesker og materiell både innad i institusjon og mellom lokasjoner, og kan avlaste en allerede presset ambulansetjeneste. Ved å la portører kjøre syketransport av pasienter som ikke trenger medisinsk behandling, avlaster man både pressede sykehusavdelinger og ambulansetjenesten. Dette vil føre til at utskrivningsklare pasienter slipper belastningen med å vente på ambulanser som må prioritere øyeblikkelig hjelp oppdrag. Portører er ofte en del av traumeteamet ved sykehuset, og kan avlaste både intensivpersonellet og øvrig pleiepersonell i sykehuset ved å bidra til forflytningsoppgaver under stell og lignende.

Helsesekretærene har en unik kombinasjon av merkantil og helsefaglig kompetanse. De kan gjøre mye av rutinearbeidet ved en innleggelse, for eksempel å måle grunnleggende vitalia, få pasienten ført i journalsystemet og bestille prøver. De har også kompetanse til f.eks. å ta blodprøver, noe som kan frigjøre kapasitet hos bioingeniørene. Ved å utnytte kompetansen til helsesekretærene på en bedre måte kan man altså frigi ressurser hos leger, sykepleiere og bioingeniører.

Fagforbundet vil i denne sammenhengen også løfte fram behovet for mer ernærings- og matfaglig kompetanse i helsetjenestene, særlig i eldreomsorgen. Under- og feilernæring er et problem blant norske eldre. For å endre dette kreves det mer enn bedre screeningverktøy eller å øke bevisstheten om viktigheten av ernæring blant helsepersonell – det er behov for et løft i kjøkkentjenestene og vi må få flere kokker, ernæringskokker og matverter inn i helsetjenestene. Vi trenger personell med kompetanse både på ernæring og på smak, duft, presentasjon og de sosiale, kulturelle og relasjonelle aspektene ved mat og matkultur. Dette er viktig for å holde den aldrende befolkningen friske.

Det etterspørres en drøfting av potensialet i samarbeid mellom personellgrupper i team. Generelt mener Fagforbundet at å ha flere yrkesgrupper, og dermed flere faglige perspektiver i et team, er en styrke. Det etterlyses stadig mer helhetstenkning i helsetjenestene, og slike flerfaglige team kan bidra nærmest av seg selv til dette. Å forholde seg til flere yrkesgruppers perspektiver gir også en mer spennende og utviklende yrkeshverdag. Helsepersonell i slike team kan lære av hverandre, bryne sine kunnskaper mot hverandre, og får på den måten både en større kunnskapsbase og et videre og mer helhetlig syn på pasienter og pasientbehandling.

Fagspesifikt nettverk for sosionomer i Oslo universitetssykehus

Helsepersonell i fremtidens sykehus I fremtidens sykehus bør ivaretakelsen av pasienters helhetlige behov baseres på et flerfaglig samarbeid. Vi vil oppfordre Helsepersonellkommisjonen til å se kompleksiteten rundt fremtidens mangel på helsepersonell og vurdere hvordan ulike yrkesgrupper kan utfylle hverandre i større grad enn dagens praksis. En omfordeling av dagens arbeidsoppgaver kan gi dagens helsepersonell mer tid til spesialisert medisinsk oppfølging av pasienter. Til inspirasjon mestret Sverige å doble intensivkapasiteten på sykehusene ved å halvere antallet sykepleiere per sengepost. Lederen for Norsk Sykepleierforbunds landsgruppe av intensivsykepleiere, Paula Lykke, peker på ulik organisering og oppgavedeling som forklaring, og fremholder sosionomer som en aktuell yrkesgruppe å samarbeide med. Arbeidsfordelingen i Sverige står i kontrast til norske forhold der intensivsykepleierne gjør alt av oppgaver, både av medisinsk, praktisk og psykososial karakter. Større grad av oppgavefordeling der andre yrkesgruppers kompetanse brukes, kan bidra til å frigjøre verdifull tid for medisinsk fagpersonell, slik at de kan gjøre den medisinske jobben de er spesialister på. Tilsvarende kan sosionomene ta mer ansvar for den psykososiale oppfølgingen av pasienter og pårørende som de innehar en spesialisert kunnskap om.

Opprett flere sosionomstillinger: Sykehussosionomens kompetanse bør få en mer fremtredende plass i fremtidens sykehus, og vil helt åpenbart kunne avlaste og avhjelpe på bemanningsutfordringen. Vi oppfordrer norske myndigheter til å opprette flere stillinger til sykehussosionomene, i likhet med NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen og FO-leder Mimmi Kvisvik. Rett kompetanse på rett sted og til rett tid bør være utgangspunktet for oppgavefordeling slik at pasienters behov blir ivaretatt på en helhetlig og fullverdig måte. Dette vil kunne løse noen av utfordringene med dagens- og fremtidens lege og sykepleiemangel, og ivareta god kvalitet på helse- og omsorgstjenestene.

Fellesorganisasjonen

I dette notatet beskriver FO hva barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere kan bidra med i kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester.

Oppgavedeling i helsetjenestene

Sosialfaglige profesjoner er helt avgjørende personell for å sikre gode helse- og omsorgstjenester. FO mener sosialt arbeid og sosialfaglig kompetanse blir underbrukt i helsetjenestene, og at en mer hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom de ulike profesjonsgruppene i helsetjenestene vil kunne frigjøre tid og kapasitet hos for eksempel sykepleiere og leger. De sosialfaglige utdanningsgruppene består av barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.

Barnevernspedagog: Barnevernspedagoger er profesjonsutøvere som kan identifisere behov og gi rett hjelp til rett tid til barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner. Barnevernspedagogen har kompetanse til å løse oppgaver innenfor barnevernet og på andre arenaer hvor barn og unge i en utsatt livssituasjon befinner seg.

Barnevernspedagoger har kompetanse på målrettet miljøarbeid og barneperspektiv og gir viktige bidrag i helsetjenestene. Særlig er barnevernspedagoger viktig innenfor helsetjenester som habilitering, rus og psykisk helsevern. Barnevernspedagogenes sosial- og barnevernsfaglige kompetanse er særlig relevant i tjenester knyttet til barn og unges psykiske helse. Barnevernspedagoger er utdannet til å snakke med barn og unge og til å se barn og familiens livssituasjon i en helhetlig sammenheng. De gjør dem særlig egnet både i poliklinikker og i institusjonsarbeid. Barnevernspedagogen kan også bidra med klinisk behandling basert på relevant videreutdanning og klinisk godkjenning.

Sosionom: Sosionomer er profesjonsutøvere som kan bistå enkeltpersoner, familier eller grupper med å forebygge, redusere og mestre sosiale og helsemessige problemer. Mennesker med sykdommer og helseproblemer har ofte sammensatte behov og vil trenge hjelp fra ulike instanser. Det forutsetter ansatte med kompetanse i å koordinere tjenester, og som har et overordnet blikk og en helhetlig forståelse av personens situasjon. Den kompetansen sosionomen har innenfor veiledning, forvaltning, tverrprofesjonelt samarbeid og kjennskap til det øvrige hjelpeapparat, kan bidra til økt tilfriskning og at pasientene kommer i gang med hverdagslivet så fort det lar seg gjøre. Sosionomen kan også bidra med traumebehandling og klinisk arbeid, basert på relevant videreutdanning og klinisk godkjenning. Sosionomer er utdannet for å ivareta psykososial helse. Ved å la sosionomer jobbe med psykososiale behov i helsetjenestene frigis verdifull tid, slik at for eksempel sykepleiere kan bruke sin spisskompetanse der den kommer best til nytte.

Vernepleier: Vernepleieren er autorisert helsepersonell med legemiddelhåndteringskompetanse, og har en kombinert helse- og sosialfaglig kompetanse som er viktig i helsetjenestene. Vernepleieren har kompetanse om funksjonsnedsettelser og samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemming, og har særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp. Vernepleiere har relevante ferdigheter og kunnskap som vil styrke ulike deler av helse- og omsorgstjenestene, med økt kompetanse og større grad av tverrfaglighet. Vernepleierens metodiske miljøarbeid og ferdigheter i kommunikasjon og samspill, sammen med helsefaglig kompetanse er viktig for å tilrettelegge for ulike brukergruppes deltakelse og egenmestring. Vernepleieren kan også bidra med klinisk arbeid, basert på relevant videreutdanning og klinisk godkjenning. Vernepleierens kompetanse er for lite kjent, og i en del sammenhenger for dårlig brukt. Vi mener det er stort potensial i å gjøre kompetansen bedre kjent så den brukes bedre og mer riktig innen helsesektoren generelt.

Spesialisthelsetjenester: Somatiske spesialisthelsetjenester Sosialarbeidere er utdannet til å se hele mennesket og til å gi støtte i vanskelige livssituasjoner. Dette innebærer at sosialarbeiderne både arbeider individuelt med mennesket det gjelder, men også ser på helheten rundt, dette kan være barn, familie, nettverk, skole, arbeid, økonomi, bolig, traumer, omsorgssvikt, sykdom og så videre. Dette er livsområder som i stor grad kan påvirke den enkelte sykdomsforløp og tilfriskning. Det handler også om samarbeid med NAV, barnevernstjenesten, leger, andre behandlere og andre hjelpetiltak. En bedre oppgavefordeling i helsevesenet vil bety bedre oppfølging av pasienter og pårørende, både medisinsk og sosialt, noe som er god samfunnsøkonomi ved blant annet å redusere sykefraværet for både de ansatte og dem de jobber med. Under pandemien har sykepleiere varslet om manglende kapasitet på sykehus. Samtidig melder våre medlemmer om mindre tid til oppfølging av pårørende og sosialt arbeid, fordi det blir stadig færre sosionomer på norske sykehus. Sosionomer kan gi viktige bidrag i disse tjenestene.

Sverige trenger halvparten så mange intensivsykepleiere som Norge6 for å bemanne én intensivplass. Årsaken er at de satser på flere yrkesgrupper i helsetjenestene. Sverige har ca. 4000 sosionomer ansatt i offentlige sykehus og satser på sosialfaglig arbeid. I Norge er det langt færre. Per 2020 var det i overkant av 400 sosionomer tilsatt i somatikken. Norge trenger altså dobbelt så mange sykepleiere per intensivplass som Sverige. Intensivsykepleierne arbeider både medisinsk, praktisk og psykososialt. Dersom Norge gjør som Sverige og øker den sosialfaglige bemanningen så vil det være med å løse en stor del av kompetansemangelen i helsevesenet. Sosionomene ivaretar pasientenes og pårørendes psykososiale, praktiske og økonomiske behov. En større satsning på dette vil føre til at sykepleierne gjøre den medisinske jobben de er best på.

Det er imidlertid et systemproblem med takstsystemet og stykkprisfinansiering av helsetjenestene. Systemet gjør at helseforetakene prioriterer oppgavene de kan kode og få betalt for. Dette er ikke alltid det samme som det pasienten har behov for, og FOs medlemmer forteller at dette fører til at det sosialfaglige arbeidet blir underprioritert. Et eksempel er sosionomer som opplever at sosialfaget får for liten plass i helseforetaket: All aktivitet skal blir målt og telt, som at en telefonsamtale kan kodes og gi inntekter. Dette generer noen fallgruver som at en inneliggende pasient ikke gir takst ved samtaler, eller at sosionom på poliklinikk en ikke kan ha samtale samme dag som lege siden dette ikke utløser dobbel takst.

Habilitering og rehabilitering av barn og voksne i spesialisthelsetjenestene: Habiliteringstjenester til barn og voksne (over 18 år) i spesialisthelsetjenesten er rettet mot pasienter med medfødt eller tidlige ervervede funksjonsnedsettelser av komplisert og sammensatt karakter som har behov for habilitering i spesialisthelsetjenesten. Habilitering i spesialisthelsetjenesten er et sammensatt fagområde som krever tverrfaglig kompetanse og samarbeid. Mange oppgaver grenser mot andre tjenesteområder og psykisk helsevern, rus og rehabilitering. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har kompetanse som er viktig for å sikre forsvarlige tjenester. Vernepleiere har særskilt kompetanse i habilitering, rehabilitering og målrettet miljøarbeid.

Lindrende behandling og palliasjon

Tverrfaglige team med sosialfaglig kompetanse er viktig for god og forsvarlig lindrende og palliativ behandling uavhengig av pasientens diagnose og om tjenestene gis på sykehus eller i kommunen. Alvorlig sykdom hos pasienten kan, i tillegg til store helsemessige utfordringer, gi kompliserte situasjoner med sosiale utfordringer. Derfor er det viktig med sosialfaglig kompetanse i teamene som behandler mennesker i livets sluttfase. Sosialfaglig kompetanse i behandlingsteamene kan sikre og koordinere sosialfaglige tiltak tilpasset pasienten og pårørendes behov. Familier er ulike, og det er store sosiale forskjeller i Norge. Ansatte med sosialfaglig kompetanse fanger tidlig opp behov for sosial støtte og bistand som krever oppfølging. Samarbeid med barnevern, familievern, øvrige helse- og omsorgstjenester, Nav og skole er viktige tiltak som også forutsetter god koordinering. I behandlingen kan sosiale og eksistensielle spørsmål ta mye oppmerksomhet og energi fra familien, og det kan være behov for støttesamtaler, kartlegging av rettigheter og finne muligheter og tiltak. Om barn er involvert som pårørende må deres behov og omsorgssituasjon bli ivaretatt. Er barn pasient krever det særlig oppfølging, noe dette oppslaget i Fontene viser eksempel på.

Rus og psykisk helse: Vi ser en utvikling der det i større og større grad satses på tradisjonelt helsepersonell innen rus og psykisk helse. Selv om alle profesjonsgrupper har økt sin andel fra 2008 til 2020, viser vedlagte statistikk fra SSB at innen psykisk helsevern har andelen sykepleiere økt med 18%, vernepleiere har økt med 61% og psykologer har økt med 83%. Andelen barnevernspedagoger og sosionomer har kun økt med 8%. Innenfor rusbehandling (TSB) ser vi samme tendens: Prosentvis endring for ansatte barnevernspedagoger og sosionomer er 67%, mens det for psykologer har vært en endring på 111%, sykepleiere 115% og vernepleiere 52%.

Sosiale problemer er bakenforliggende årsak til manges opplevde psykiske uhelse. Psykiske lidelser kan også skape eller forsterke sosiale problemer. Tiltakene som igangsettes må gjenspeile dette og ikke bare handle om individuelle tiltak og behandling. Vi har de siste årene hatt en stor satsning på blant annet leger, psykologer og sykepleiere. Det er bra. Denne satsingen ser imidlertid ut til å ha gått på bekostning av sosionomene som blir stadig færre innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Vi mener de forebyggende og sosialfaglige perspektivene er for dårlig prioritert: Det å forebygge reduserer behov for å reparere og behandle. Det er viktig med sosialfaglige perspektiver både når vi snakket om koordinering, forebygging og behandling. Kliniske sosialarbeidere og sosialarbeidere med klinisk spesialistgodkjenning har en spesiell kompetanse knyttet opp mot behandling av psykiske helseproblemer som bør videreutvikles. Særlig gjelder dette innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Økt satsing på lavterskel behandling av personer med lettere psykiske lidelser i kommunene, kan demme opp for stadig økning av henvisninger til spesialisthelsetjenesten.

Kommunale helse- og omsorgstjenester

Kommunene skal sørge for at alle personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblemer, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne som oppholder seg i kommunen får nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det innebærer blant annet å utarbeide individuell plan for de med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter loven. Dette er kjerneområder for profesjonene FO organiserer, og det er derfor naturlig at sosionomer og vernepleiere blir ansett som kjerneprofesjoner i kommunene. Det er blant annet en stor mangel at sosionomer og vernepleiere i henhold til Lov om helse- og omsorgstjenester i kommunen § 3-2 ikke er lovfestet som kjernekompetanse i kommunene. Sosialt arbeid bygger på fagkunnskap om individ og samfunn, samt en konkret forståelse av pasientens eller brukerens opplevelse av egen situasjon. Sosialarbeidernes kompetanse med å kartlegge ressurser og behov for å hjelpe mennesker med å finne løsninger som kan forbedre helse, mestring og livskvalitet, er en kompetanse som er avgjørende for å kunne gi kommunenes innbyggere er forsvarlig godt tilbud.

Kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre: Vernepleieres kunnskap og kompetanse kan styrke demensomsorgen, både i miljøterapeutisk arbeid, ferdighetstrening og større grad av tverrfaglighet. Og ikke minst vil flere vernepleiere i eldre- og demensomsorgen gi økt rekruttering og tilgang på fagfolk. Vernepleiere i tjenester til eldre og demensomsorg har både helse- og sosialfaglige kompetanse som er viktig i et tverrfaglig tilbud. Vernepleiere har et sterkt brukerfokus og individuell tilrettelegging styrende for tjenesteutforming, og legger til rette for økt livskvalitet og personsentrert omsorg som fokuserer på samspill mellom mennesker, hverdagsaktiviteter og meningsfull fritid. Vernepleiere har også god kompetanse på å forebygge unødvendig bruk av tvang og makt, og lovverk som regulerer bruk av tvang og makt. Bedre kjennskap til og bruk av vernepleierkompetansen kan også bidra til bedre oppgavedeling. Sosionomen i eldreomsorgen kan bidra til større fokus på meningsfylte aktiviteter, boforhold, sosialt fellesskap, nettverk og samspill med familie. Den kompetansen sosionomen har innenfor forvaltning, tverrprofesjonelt samarbeid og kjennskap til det øvrige hjelpeapparat, vil også kunne bidra til at de eldre får sine rettigheter til offentlige tjenester ivaretatt. I og med at pasientgruppene innen rus og psykisk helse blir eldre er det også naturlig at sosialarbeidere må bli en større faggruppe i eldreomsorgen. Slik situasjonen er nå er andelen som arbeider innen eldreomsorg med sosialfaglig utdanning liten, og dette er et område som må styrkes i fremtiden. Samtidig vet vi at det er mangel på helsepersonell i eldreomsorgen, og større innslag av sosialfaglig personell vil kunne avhjelpe dette.

Særlig om tjenester til personer med utviklingshemming: Allerede nå mangler Norge 20 000 vernepleiere. Det tar tid å utdanne flere, og utdanningskapasiteten må økes. Men en må også vurdere hvordan en kan få vernepleiere som ikke jobber i helsesektoren i dag til å velge det fremfor andre sektorer. FOs undersøkelse «Det som skal til»8 viser blant annet viktige faktorer som har betydning for å rekruttere vernepleiere. Kommunen må opprette flere vernepleierstillinger i tjenester til utviklingshemmede. Minst 70 % av de ansatte må ha relevant helse- og sosialfaglig høyskoleutdanning, hvorav hovedtyngden skal være vernepleiere. Videre må kommunen kartlegge kompetanse i tjenestene og legge en plan for kompetansehevende tiltak. Turnus må tilpasses individuelle behov og ansatte må få mer innflytelse over egen turnusordning på arbeidsplassen. Faglige møtepunkter mellom vernepleiere i enheter hvor det er lite eller ingen faglig fellesskap må opprettes. Helsedirektoratets veileder om Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming9 må følges opp og partssamarbeidet med fagorganisasjonene må styrkes for å sikre rett kompetanse på rett plass. Veilederen viser også til behovet for vernepleiere i tjenestene og som ledere.

Foreningen for hjertesyke barn

Det må i spesialisthelsetjenesten i større grad legges til rette for nytenkning når det gjelder bruk av fagkompetanse og samarbeid på tvers av profesjoner. Hvordan kan sykehusene sikre optimal bruk og utvikling av hver enkelt faggruppe? Her kan det være nyttig lærdom å hente fra barnekardiologien.

Flere land, som Sverige, USA og Canada, har gjennom mange år prioritert å utvikle kompetansen til laboratorieassistenter og ultralydteknikere slik at disse gjennomfører mange av pasientundersøkelsene, som ultralydundersøkelse og tredemølletest for å teste fysisk kapasitet. Kardiologen kobles først inn ved analyse av resultater og ellers ved behov. Dette har vist seg over tid å være en vellykket måte å organisere en rekke pasientundersøkelser på. En slik modell sikrer i større grad at undersøkelser gjennomføres på den samme strukturerte måten, systemet blir mindre sårbart/avhengig av at lege alltid må gjennomføre undersøkelsene, og dedikerte teknikere/assistenter blir en viktig ressurs når det gjelder å avlaste og å følge opp avanserte tekniske fagfelt som er i stadig utvikling.

Fotterapeutforbundet

Det finnes mange eksempler på at jobbglidning eller oppgaveglidning er viktig for at helsevesenet skal fungere best mulig. Man kan flytte oppgaver internt eller mellom yrker. For å gi et eksempel mangler Norge i dag et systematisk fothelseprogram i forebygging av fotlidelser hos personer med diabetes. Med en bedre organisering og rett kunnskap på rett sted, til rett tid, kan Norge halvere antall amputasjoner.

Fotterapeutforbundet mener at den årlige fotsjekken bør kunne ligge hos autoriserte fotterapeuter. Dette vil avlaste en hardt presset fastlegeordning, kvalitetssikre pasientenes lovpålagte årlige fotsjekk og videre oppfølging. I nasjonale retningslinjer for diabetes kommer det også frem at fotterapeuten bør ha en sentral rolle i dette arbeidet, noe dagens system ikke legger til rette for.

Helsedirektoratet

Teambaserte tjenester: Teambaserte tjenester kan være en nøkkel til bedre utnyttelse av personellressursene. Tverrfaglig sammensatte team vil kunne gi tjenestetilbud tilpasset den enkelte pasient/bruker sitt behov for helse- og omsorgstjenester fra et helhetlig perspektiv. Kompetansesammensetningen må da speile bredden i pasienten og pårørendes behov ved at pasienten/brukeren tas med i vurderingen av sitt behov for tjenester. Teambaserte tjenester kan bidra til økt bruk av systematisk planlegging for mer effektiv oppgavedeling og økt samhandling. Dette kan gi bedre utnyttelse av kompetanse generelt og redusere behovet for personell som det i dag er stor mangel på (eksempelvis sykepleiere), slik at denne kompetansen anvendes der det er mest behov for den. Det bør satses på å gjøre kommunene i stand til å etablere tverrfaglige team. Eksempelvis gjennomføres det forsøksordninger med primærhelseteam . Det har også vært pilotordning for tverrfaglig oppfølgingsteam i noen kommuner.

God bruk av kompetanse i en desentralisert helsetjeneste: En desentralisert helsetjeneste med høye krav til spesialiserte tjenestetilbud gjør at personellressurser må utnyttes på en god måte. Ulikt befolkningsgrunnlag og størrelse på for eksempel sykehuset, gir et behov for rom til å utvikle gode, lokale løsninger. Det er viktig at regelverk for vakt- og turnusordningene understøtter dette slik at man kan bemanne tjenestene i distriktene hensiktsmessig.

Klinisk breddekompetanse hos personellgrupper som skal ha vaktansvar er viktig for å kunne gjøre gode, helhetlige vurderinger av pasientens behov for helsehjelp. Dette gir også vurderingskompetanse til å vurdere når det er viktig å trekke inn mer spesialisert og annen fagkompetanse. Denne vurderingskompetansen er en viktig nøkkel for at pasienten får riktig oppfølging og at rett fagkompetanse kobles inn på rett tid. Utvikling av klinisk breddekompetanse kan derfor være viktig for at ressurser skal brukes på en effektiv måte i daglig drift.

Helsedirektoratet har forsøkt å få inn konkrete tall fra HF som viser personellbehovet ved å opprettholde vaktberedskap for mange spesialiteter på små sykehus. Det har ikke lykkes oss å få konkrete tall, men i dialogen med tjenestene bekreftes det at særlig krav til vaktberedskap gir behov for en bred tilgang på både spesialister, LIS og spesialsykepleiere. Dette gir også behov for et høyt antall personell per personellgruppe for å dekke en turnus som dekker hele døgnet, hele året. Vi tror det er et potensiale til å tenke nytt på systemnivå her, eksempelvis gjennom tiltak som kan gi enda bedre utnyttelse av elektiv kapasitet på dagtid, vaktsamarbeid på tvers av enheter og virksomheter gjennom teknologiske løsninger, bruk av teknologi som gir bedre logistikk og flyt i pasientoppfølging, planlegging av bemanning og tilgang på ressurser gjennom døgnet, m.m. Vi håper kommisjonen kan finne frem til gode og innovative eksempler på dette i sitt arbeid.

Krefter som vil påvirke behovet for helsepersonell og mulige tiltak drøftes i en scenarioanalysesom ble utarbeidet i 20181 . Helsedirektoratet tror ikke at løsningen på utfordringene knyttet til god helsepersonellutnyttelse gis i en av disse scenarioene, men relevante påvirkningskrefter beskrives. Kreftene som beskrives i nevnte rapport kan være nyttig for å vurdere hvordan ulike tiltak kan påvirke behovet for personell, men det vil være viktig at tiltak har som mål å sikre et tjenestetilbud til hele befolkningen. Analysen utledet fire ulike scenarioer med ulike følger for helsesektorens utvikling: 1) Konkurransedyktig velferd, 2) Trygghet framfor alt, 3) Livsstil på eget ansvar og 4) Effektivitetssamfunnet.

For scenario 1 og 4 er etterspørselen etter sysselsatte innen helse- og omsorgsyrker lavest. Behovet for sykepleiere, helsefagarbeidere og leger beskrives som høyest i senario 2. Trygghet framfor alt og 1. Konkurransedyktig velferd.

Avslutningsvis viser vi også til vårt forrige innspill for referanser knyttet til teknologiske løsninger, oppgavedeling generelt, bruk av tverrfaglige team som arbeider på tvers av sektorer og økt vekt på forebygging av sykdom og uhelse i befolkningen. Vi tror det er i disse skjæringspunktene man kan finne tiltak som vil ha betydning for tilgang på og bruk av helsepersonell i fremtiden.

Helse Nord RHF

Helse Nords visjon er «Sammen om helse i nord». Sykehusene må samarbeide mer med hverandre, og vi må samarbeide mer mellom sektorene i landsdelen. Spesialisthelsetjenesten, statsforvalteren, kommunesektoren, og Forsvaret kan sammen finne løsninger som ingen klarer alene. Noen funksjoner må samles for å bygge robuste fagmiljø. Vi må organisere oss på nye måter og ta i bruk ny teknologi for at befolkningen skal oppleve en sammenhengende helsetjeneste.

En av hovedutfordringen vi står foran frem mot 2040 vil være å øke produktiviteten og anvende den samlede kompetansen smartere. Noen oppfatter det som at helsepersonell skal løpe raskere, men det det er ikke det produktivitetsvekst handler om. Produktivitetsvekst handler om å sikre bærekraftige arbeidsplaner, unngå dobbeltarbeid, sikre rett kompetanse til rett oppgave og ta i bruk utstyr som gjør at arbeidsoppgavene løses mer effektivt.

Det planlagte prosjektet GODT-planlagt er en viktig satsning i Helse Nord for å øke pasientens tilgang til rett behandler til rett tid. Ideen er at mer kapasitet kan frigjøres ved å unngå dobbeltarbeid, sikre rett kompetanse til rett oppgave og ved å ta i bruk og koble digitale støttesystemer slik at både planlegging og gjennomføring av arbeidsoppgavene kan løses mer effektivt. Driverne her er lagspill på tvers av ulike yrkesgrupper, innovasjon, digitalisering, teknologi og nye arbeidsformer.

Prosjektet understøtter også anbefalingene om bedre planlegging og styring av personellets arbeidstid, ref. Riksrevisjonens undersøkelse av helseforetakenes bruk av legeressursene. Med bedre planlegging kan vi gjøre dagene mer forutsigbare for både pasienter og ansatte, og dermed utnytte ressursene bedre.

Sju tiltaksområder for bedre ressursutnyttelse

Under har vi samlet viktige tiltaksområder for bedre ressursutnyttelse. Disse inkluderer:

• Strategisk kompetanseplanlegging satt i system (red. anm; gjengis nedenfor)

• Ta tiden tilbake og få mer tid til pasientrettet arbeid (red. anm; gjengis nedenfor)

• En ny tilnærming til arbeidstid og turnuser

• Sett fart på mulighetene som ligger i den digitale utviklingen

• Utdanne og beholde helsepersonell der de trengs

• Mer aktive pasienter, (red.anm; gjengis nedenfor)

• Og ingen sto igjen – inkluderende og attraktive arbeidsplasser

Strategisk kompetanseplanlegging satt i system

Riksrevisjonens undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene (2020) viste at mange ledere ikke gjennomfører en systematisk evaluering av grunnbemanningen. Det er viktig for eventuelt å kunne justere bemanningsplanene.

Vi vil styrke arbeidet med strategisk kompetanseplanlegging for å løse framtidens behov for bemanning og kompetanse. Ledere på alle nivå må ha god oversikt over fremtidige behov for kompetanse på kort, mellomlang og lang sikt. Vi skal innarbeidet felles metodikk for framskriving av behovet i foretaksgruppen kommende tiår med oppdatering hvert 5. år. Vi skal også ta initiativ til at det utarbeides en mer enhetlig praksis for å analysere og beskrive framtidig bemanningsbehov i samarbeid med kommunene og utdanningsinstitusjonene.

Vi jobber i tillegg med å få bedre oversikt over sårbare fagmiljø for å sikre rekruttering og stabilisering av personell. Dette gjelder i all hovedsak høyspesialiserte grupper, dvs. legespesialister, psykologspesialister og spesialsykepleiere (ABIOKJ).

Selv om vi utdanner en høy andel av legene har vi flere sårbare legespesialiteter. Antall LIS1-stillinger og utdanningsstillinger for allmennleger i spesialisering (ALIS) er nylig vurdert og tilpasset behovene. Helse Nord RHF har gitt sykehusforetakene oppdrag om å tilby øremerkede utdanningsstillinger for ALIS i samsvar med regional opptrappingsplan for perioden 2022-2026. Vi skal også kartlegge utdanningskapasitet for LIS 2 og 3 begynne utprøving av koblede LIS1-stillinger. Langsiktig framskriving, planlegging og styring av spesialistutdanningen i foretaksgruppen skal videreutvikles og harmoniseres.

Ta tiden tilbake og få mer tid til pasientrettet arbeid

Det blir stadig viktigere å bruke ansattes kompetanse riktig. Det forutsetter riktig oppgavedeling og organisering slik at helsepersonell bruker mer tid til pasientene og mindre tid til administrative oppgaver.

Den samlede kompetansen må utnyttes bedre gjennom å fordele arbeidsoppgavene på flere yrkesgrupper, mer fornuftig bruk av nøkkelkompetanse og mobilisering av ubenyttet kompetanse. Dette vil frigjøre mer tid til pasientrettet arbeid, styrke det tverrfaglige samarbeidet og bidra til økt arbeidsglede, motivasjon og rekruttering. Vi vil fortsette den særskilte satsningen for å styrke fagarbeidernes rolle i sykehusene.

På sykepleiersiden gjorde vi nylig en framskriving av behovet for intensivsykepleiere. Avdelingene er ulikt organiserte og har noe ulikt tilbud, potensialet vil derfor variere mellom intensivavdelingene i Helse Nord. Men det er enighet om at bruk av annet klinisk personell, teknologi og bedre utnyttelse av areal kan bidra til å redusere behovet for intensivsykepleiere i framtiden. Oppgavedeling der intensivsykepleieren flytter over oppgaver til andre yrkesgrupper kan virke stabiliserende og gi økt jobbtilfredshet. Fysioterapeut, portør, assistent, farmasøyt, apotektekniker, helsefagarbeider, sosionom, prest og merkantilt personell kan løse flere av oppgavene som intensivsykepleiere ivaretar nå. Dette kan både redusere behovet for intensivsykepleiere, men også legge til rette for at intensivsykepleierne får brukt sin spesialkompetanse i større grad.

Tre konkrete tiltak for å ta tiden tilbake er å innføre avansert oppgaveplanlegging (ref. prosjekt GODT planlagt), forenkle og redusere arbeidsprosesser som gir liten verdi for klinisk personell og øke innføringstakten av nye modeller for oppgavedeling mellom yrkesgruppene. Nordlandssykehusets satsning på oppgavedeling mellom helsefagarbeidere og sykepleiere er ett eksempel på hva som er mulig.

I tillegg til oppgaveglidning er det viktig at det arbeides med å begrense rapportering, redusere logistikkutfordringer og innføre IKT-systemer som bedre understøtter kliniske behov.

Mer aktive pasienter

Helse Nord vil frem mot 2040 innarbeide nye måter å yte tjenester på slik at pasienter og brukere blir langt mer aktiv i behandling og oppfølging av egen helse. Her er det et stort potensial til både økt kvalitet, bedre tilgjengelighet og redusert ressursbruk.

Samvalg skal være normen. Pasientene er da delaktig i beslutningsprosesser for diagnostikk, utredning og behandling. Det forutsetter at pasientene for god informasjon om fordeler, ulemper og risikoer ved ulike alternativer slik at de kan medvirke som likeverdig part.

Tiltak for å styrke helsekompetansen er sentrale i denne sammenhengen. Pasient- og pårørendeopplæring skal være en integrert del av pasientforløpene og bidra til å heve helsekompetansen i befolkningen. Økt helsekompetanse gir økt egenmestring og egenomsorg, bedre kliniske resultater og en mer hensiktsmessig bruk av helsetjenestene.

Pasienter og pårørende skal få tilgang til flere brukerstyrte tjenester, velferdsteknologi og digitale hjelpemiddel for å overvåke egen helse, bringe helsetilbudet hjem og kunne kontakte helsetjenesten ved behov. Digitalisering, stedsuavhengige tjenester og nye arbeidsformer skal gjøre spesialisthelsetjenestetilbudet mer tilgjengelig, og slik at unødvendige reiser unngås.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon Trøndelag

Norge må begynne i større grand enn i dag å ha fokus på forebygging, det å ta vare på egen helse. Dette må det fokuseres på helt fra barnehagen.

Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må også bli flinkere til å rullere på arbeidsoppgaver, slik at det kan bli mere interessant å jobbe innenfor sektoren, og få forskjellige utfordringer. Dette er det mange som søker. Det kan også være lurt at kommunene gir f.eks. sykepleiere ½ års praksis i spesialisthelsetjenesten for å bli ekstra gode på noen områder, som de kan ta med seg «hjem» denne kunnskapen til kommunen etter dette. Få kommuner gir denne type «permisjoner» i dag, som resulterer i sykepleier flukt fra kommunene, fordi da tar den enkelte sykepleier tar sjansen på å få mere arbeid i spesialisthelsetjenesten.

Samtidig er det helt sikkert funksjonshemmede og kronisk syke som har kunnet bruke sin restarbeidsevne i helsesektoren, hvis de har fått innpass, og tilrettelagte arbeidsoppgaver som er forenelig med deres helse. Det kan være livsglede aktiviteter i kommunehelsetjenesten, og enkle arbeidsoppgaver som å hjelpe til ved måltider ol, eller ved den administrative delen av jobben.

HelseOmsorg21- rådet

Økt satsing på forebygging

Med utgangspunkt i en stadig mer presset situasjon med hensyn til ressurser og kapasitet, er det nødvendig å ha et større forebyggende og systemrettet fokus. Vi må utforske tiltak som kan redusere behovet for helse- og omsorgsarbeidere slik at presset på sektoren minker. Tverrsektorielt systemrettet arbeid som tar inn over seg kompleksiteten i samfunnsflokene er nødvendig.

Et begrenset handlingsrom på sikt gjør det desto viktigere at vi investerer i folkehelse. Bedre helse i befolkningen kan trolig redusere store kostnader i fremtiden. Det er viktig at andre sektorer utenfor helse- og omsorg tar sin del av ansvaret for helsefremmende aktiviteter. I barnehager, skoler og arbeidsplasser og andre arenaer er kulturtilbud, kosthold, fysisk aktivitet, levekår og sosiale forhold faktorer som er viktige for folkehelsen og for en bærekraftig helsetjeneste. Målet om og ansvaret for en bærekraftig helsetjeneste må forankres bredt.

Hvis potensialet utnyttes bedre og mer systematisk i sektorer utenfor helsesektoren, kan helsepersonell få frigjort verdifull tid og ikke minst få benyttet sin kunnskap og kompetanse der den trengs mest. Vi vet derimot ikke i hvilken grad økt forebygging begrenser behovet for helsepersonell. Vi må både bruke mer ressurser på kunnskapsbasert forebygging og på forskning om effekt av tiltakene.

Rådet ser at tiltak knyttet til forsterket tverrsektoriell forebyggende innsats ligger på kanten av helsepersonellkommisjonens mandat, men dette aspektet har stor betydning for en bærekraftig helsetjeneste. Vi viser i denne forbindelse til rådets innspill til ny folkehelsemelding og spesielt kommentarene knyttet til forebygging, ulikhet i helse og helsekompetanse.

Vi trenger et nytt blikk på oppgavedeling og dynamisk tilnærming til kompetanse

For å møte fremtidens utfordringer trengs en mer dynamisk tilnærming til kompetanse i helsetjenestene. Krav til spesifikk kompetanse vanskeliggjør lokal fleksibilitet i utføring av oppgavene. Vi så under pandemien at det var utfordrende å flytte personell mellom virksomheter og avdelinger og utnytte ressursene på en god måte. Vi må i større grad ta utgangspunkt i hvilken kompetanse som trengs for å kunne utføre de ulike oppgavene. Generelt bør helsetjenestene etterspørre, rekruttere og bruke den totale kompetansen og personell som er tilgjengelig. For å få det til, må oppgavedeling settes enda høyere opp på agendaen. Oppgavedelingen må være planlagt, styrt og målrettet – ikke tilfeldig. Oppgavedeling mellom ulike yrkesgrupper / kompetanse må vurderes med omhu, da oppgavedeling fra en underdimensjonert gruppe (eks. fastleger) til en annen (eks. sykepleiere) ikke nødvendigvis løser utfordringene. Det bør vurderes hvilke oppgaver som kan overføres til annet autorisert helsepersonell (radiografer, paramedisinere, bioingeniører, farmasøyter, vernepleiere, psykologer, ernæringsfysiologer, fysioterapeuter og ergoterapeuter). Bredere rekruttering innebærer også at tradisjonelle helsefag, i større grad kan suppleres med personell med sosialfaglig, pedagogisk eller kulturfaglig bakgrunn. Det bør også sees på hvilke oppgaver kontormedarbeidere og koordinatorer kan overta. Dette kan frigjøre ressurser hos helsepersonell til rene helseoppgaver. Dette er helt nødvendig. Evalueringen av fastlegereformen (2019) konkluderer blant annet med at en avlastning av fastlegenes oppgaver trolig er nødvendig for at frafallet av fastleger ikke skal bli enda større.

Det er en omfattende litteratur om effekten av oppgavedeling i helsetjenesten. I en umbrella review fra 2021 oppsummeres 21 systematiske oversikter og konkluderer med at helsepersonell utenom leger kan gjøre mange oppgaver for pasienter i primærhelsetjenesten med samme og ofte bedre kvalitet enn leger. Dette gjelder for eksempel behandling av kroniske tilstander, legemiddelforskrivning og helseopplysning. Men forskning viser også at det eksisterer barrierer for at dette gjennomføres i primærhelsetjenestene. Funnene er oppsummert i en kvalitativ metasyntese og viser blant annet at gode henvisningssystemer, erfarne ledere, tilstrekkelig insentiver, samarbeid og respekt fra leger vektlegges av sykepleiere som tar på seg ekstraoppgaver.

Rådet viser også til kunnskapsoppsummeringen Organisering, kompetanse og heltidskultur – i kommunale helse- og omsorgstjenester som Agenda Kaupang i samarbeid med Fafo har utført om oppgavedeling, organisering, kompetanse og heltidskultur i kommunale helse- og omsorgstjenester, på oppdrag fra KS.

Eksemplifisere oppgaver som kan deles og flytte fra en yrkesgruppe til en annen

Vi har ikke en helhetlig oversikt over alle oppgavene som utføres, hvilken kompetanse som faktisk trengs eller hvilken kompetanse som er tilgjengelig blant alle kategorier av helsepersonell. Dette må vi ha en dynamisk tilnærming til. Oppgaver og kompetansebehov vil endre seg ettersom vi finner nye måter å organisere tjenestene på.

Det finnes mange eksempler på profesjoner hvis kompetanse kan utnyttes bedre. Kunnskap om hvordan de forskjellige yrkesgruppene kan samspille, må økes.

Vi vet at vi fremover må satse mer på det forebyggende arbeidet. Viktig kompetanse i forebyggende helsearbeid finnes spesielt hos allmennleger, fysioterapeuter, psykologer, helsesykepleiere og jordmødre. Dette kan utnyttes bedre.

Vi vet også at det vil bli en økt digitalisering av helsetjenestene. Tilrettelegging for bruk av teknologi, tjenesteinnovasjon, digital hjemmeoppfølging, økt egenmestring og pasienten som en ressurs, er særlig kompetanse hos ergoterapeuter, fysioterapeuter og vernepleiere. Vernepleiere er spesielt en ressurs som er underbrukt og som trolig kan benyttes bedre i helse- og omsorgsarbeidet. Vernepleiere kan for eksempel bidra til å utfylle/erstatte tradisjonelle sykepleiefaglige tilnærminger ved demens og psykiske lidelser. Vernepleiere har også kompetanse og ferdigheter knyttet til å gi injeksjoner og til legemiddelbruk. Videre blir paramedisinere benyttet som førstekontakter i kommunale legevakter.

Vi ser at fysioterapeuter og ergoterapeuter i økende grad benyttes i spesialisthelsetjenesten for å utrede pasienter og følge opp polikliniske kontroller. Eksempler på dette er digital hjemmeoppfølging etter hofteprotese på Bærum sykehus (Dagens Medisin, 21.juni 2022). På Diakonhjemmet sykehus, Haraldsplass og Lovisenberg Diakonale Sykehus gjennomfører fysioterapeuter innledende vurderinger før ortopediske inngrep. Farmasøyter har etter hvert en naturlig plass i sykehus vedr legemiddelbruk, og i støtte og informasjon til befolkningen og pasienter på apotekene. Videre bidrar radiografer, bioingeniører og paramedisinere stadig oftere i sykehus ved å avlaste legespesialiteter som radiologer, nefrologer og hematologer. Dette er noen eksempler på oppgavedeling, det finnes også andre.

Kommisjonen bør se på hvordan læring og resultater fra piloter innenfor oppgavedeling og organisering i større grad kan spres/bli skalert. Ledere på alle nivåer i helse- og omsorgstjenestene bør også gis kompetanse og verktøy for å kunne bidra til effektiv oppgavefordeling på tvers av etablerte oppgave- og kompetanseskillelinjer.

Johnsen, H. Ness

Kan det være hensiktsmessig å organisere annerledes eks. internt i sykehus? En avdeling med ulike fagprofesjoner under en leder knyttet til aktuell pasientgruppe? Noen jobber sammen under en leder i dag mens andre er organisert i fagsøyler.

Kan organisasjonen i seg selv bidra til å understøtte samarbeid på tvers og dele på nødvendige arbeidsoppgaver? Fysiske møteplasser er helt nødvendig for samarbeid selv om digital samhandling også er aktuelt fremover.

Eksempel: Mer samarbeid på tvers av lege, sykepleier, ergo, fysio, merkantil og andre aktuelle grupper istedenfor punktvise eksperttjenester. Vi kan jo trenge det også, men her tenker jeg at hverdagen i mye større grad kan legge til rette for teamarbeid. Et svært viktig poeng er å organisere i team, for å ivareta kvalitet, når yngre personer med lavere utdannelse (eks. helsefagarbeidere, evt. fotterapeuter og annet personell), benyttes i fremtidens oppgavedeling.

Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet

En tverrfaglig helsetjeneste vil være viktig i møte med utfordringene som kommer i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt. KEFF støtter fokus på økt tverrfaglighet og samarbeid og ønsker velkommen en grundig gjennomgang av hvilke arbeidsoppgaver som kan og bør løses av hvilket personell. En slik gjennomgang kan være nyttig for frigjøre sykepleie- eller legekapasitet og bedre oppgavefordelingen i en helsetjeneste som i framtiden vil bære preg av ressursknapphet. Sykepleiere og leger vil fortsette å være de største yrkesgruppene i helsevesenet, men begge yrkesgruppene peker på behovet for tilgang på annet personell i tjenestene. Målrettet bruk av andre yrkesgrupper, som kliniske ernæringsfysiologer, vil gi bedre og mer effektiv pasientbehandling. Når det gjelder ernæringsarbeid i helsetjenesten er kliniske ernæringsfysiologer den klart best kvalifiserte yrkesgruppen for å sikre god og effektiv ernæringsbehandling. Noe som også reflekteres i ulike retningslinjer og anbefalinger fra helsemyndighetene.

Behov for klinisk ernæringsfysiolog i spesialisthelsetjenesten: I dagens spesialisthelsetjeneste er kliniske ernæringsfysiologer en selvsagt del av behandlingsteamet og en etterspurt samarbeidspart for leger, sykepleiere og spesialsykepleiere innenfor alle fagområder. Disse erfarer at samarbeidet med klinisk ernæringsfysiolog er nyttig og nødvendig, men at de i for liten grad er tilgjengelige. Ernæringsbehandling i sykehus preges av at tilgangen på kliniske ernæringsfysiologer er for lav. Dette utfordrer sikkerhet og kvalitet i behandlingstilbudet og innebærer unødvendig merbelastning på leger, sykepleiere og på helsetjenesten. Bedre tilgang på kliniske ernæringsfysiologer vil bidra til bedre og mer effektiv behandling av pasientene og en mer hensiktsmessig fordeling av oppgaver. I møte med pasienter med ernæringsrelatert problemstillinger vil det være naturlig om klinisk ernæringsfysiolog ivaretar flere ernæringsrelaterte arbeidsoppgaver.

Kartlegging av næringsbehov, beregning av næringsinntak og ordinering av tiltak som spesialkost, næringsdrikker, sondemat og intravenøs ernæring er arbeidsoppgaver som løses effektivt og godt av klinisk ernæringsfysiolog. I tillegg vil kliniske ernæringsfysiologer kunne bistå eller avlaste lege i ernæringsrelatert oppfølging og veiledning av pasienter med diabetes, nyresvikt, underernæring relatert til KOLS, kreft, kirurgi mv.

Konserntillitsvalgt for YS/Delta i spesialisthelse tjenesten

Vi ønsker å påpeke viktigheten av riktig bruk av kompetanse i helseforetakene. Det er i dag et stort potensiale ved å omdisponere og bruke ressursene bedre, og man kan frigjøre tid for eksempel leger og sykepleiere ved å nyttiggjøre seg bruken av andre yrkesgruppers kompetanse som for eksempel helsesekretærer, helsefagarbeidere, ambulansearbeidere og portører, for å nevne noen. Dette er yrkesgrupper som har kompetanse til å utføre en rekke andre oppgaver enn det de blir benyttet til i dag. Man kan også med fordel benytte helsesekretærer i større grad til å avhjelpe situasjonen ved mange av landets sykehus, som sliter med rekruttering av bioingeniører.

KS

KS mener det er viktig at oppgavedeling settes enda høyere på dagsorden. Marginal kompetanse må brukes målrettet i mye større grad enn i dag, og støttepersonell av ulike grupper kan utføre mange oppgaver. Oppgavedelingen må være planlagt, styrt og målrettet – ikke tilfeldig. (oppgaveglidning) Oppgavedeling mellom ulike yrkesgrupper / kompetanse må vurderes med omhu, da oppgavedeling fra en marginal gruppe til en annen ikke nødvendigvis løser utfordringene.

Den nye regjeringen har i Hurdalsplattformen varslet at de vil «blåse liv» i Samhandlingsreformen. Reformen har de siste årene fungert som en retningsreform. Utfordringen har vært at kommunesektoren har fått flere og mer ressurskrevende brukergrupper uten at oppgavedelingen alltid har skjedd som følge av avtalte prosesser mellom to likeverdige parter. KS har pekt på at særlig på feltet rehabilitering og habilitering er det behov for en bedre oppgave og ansvarsfordeling enn den som eksisterer i dag. Når det gjelder alvorlig psykiske helse og rusproblematikk, og sikkerhetspsykiatri har KS pekt på behovet for flere døgnplasser i spesialisthelsetjenesten. Her må vi få fram noe om hvordan oppgave- og ansvarsfordeling mellom nivåer i helsetjenestene kan påvirke bemanningsbehovet i ulike deler av tjenestene/nivåene.

KS er av mange ting opptatt av – og jobber målrettet med utenforskap og inkludering, spesielt ungt utenforskap. Det er et paradoks at vi vil trenge all tilgjengelig arbeidskraft fremover, samtidig som stadig fler står utenfor arbeidslivet – særlig de unge.

Dette fokusområdet bør sees i sammenheng med kompetanse og oppgavedeling og kanskje spesielt oppgaver som nødvendigvis ikke krever en formell kompetanse (støtte personell av ulike slag). Dette må også understøttes av et regelverk som gjør det mulig for offentlige arbeidsgivere å ansette denne gruppen.

Opplæring av ansatte innenfor helsetjenestene til andre oppgaver når det behøves kan være med å sikre bemanning eller oppgaveløsning. Pandemien har vist at det er mulig å endre oppgaver, spille på flere personellgrupper enn i den vanlige driftssituasjonen. Kommisjonen bør se på kunnskapsgrunnlag også fra andre land for å se om det er mulig å lære av erfaringer.

Leonardsen, Ann-Chatrin Linqvist

Innspill 1: gjennomfør systematiske kunnskapsoppsummeringer (evt å få oversikt over de som eksisterer) med fokus på a)kompetanse, b)oppgavegliding/-deling, c)jobbtilfredshet innen ulike helseprofesjoner, d)pasientsikkerhetskultur/pasientsikkerhetsrisiko.

Innspill 3: se på bemanningsplanene for de ulike profesjonsgruppene gjennom døgnet. Det fungerer dårlig om noe defineres som legeoppgave dersom lege ikke er tilgjengelig på alle tidspunkt disse oppgavene skal utføres. Hvilke oppgaver som utføres av hvilke profesjonsgruppe varierer nasjonalt, f.eks hvilke delegasjoner prehospitalt personell har. Skal slike variasjoner være opp til den individuelle ansvarlige institusjon å definere?

Innspill 4: vurder nasjonal likhet versus variasjon, hva kan individuelle ansvarlige «bestemme» mht oppgavegliding/-deling? Teknologi: mange studier viser til at teknologi ikke nødvendigvis erstatter helsepersonell, men at det kan være nyttig som arbeidsverktøy.

LO

Fremover blir det enda viktigere å utnytte de arbeidskraftressursene vi har mest mulig effektivt. Det innebærer å få til helt selvfølgelige ting som at leger og sykepleiere primært skal bruke tiden sin til pasientbehandling, og ikke bistå pasienter med praktiske og sosiale utfordringer som å fylle ut NAV-søknader.

Da blir det også nødvendig å se på områder hvor det er naturlig med oppgaveglidning mellom ulike kategorier av helsepersonell. Vernepleierens kombinerte helse- og sosialfaglige kompetanse er for lite kjent og det ligger et stort potensial i å utnytte denne kompetansen bedre. Fastlegeordningen er i krise og trenger avlastning. Nær en tredjedel av fastlegenes pasienter er muskel- og skjelett pasienter. Krisen i fastlegeordningen kan avhjelpes blant annet ved at manuellterapeuter kan brukes til mer målrettet innsats tidlig i behandlingen av muskel- og skjelettpasienter.

For å få til utnytting av de ulike helseprofesjonenes komparative fortrinn gjennom oppgaveglidning må profesjonskamper legges til side.

Videre mener vi det er viktig og nødvendig å ta i bruk flere yrkesgrupper i helse- og omsorgssektoren. Sosialt arbeid blir underbrukt i helsetjenestene. Sosionomer har en naturlig plass i disse tjenestene, men blir ikke ansatt i den graden de burde. Denne mangelen fører til at helsetjenestene ikke blir helhetlige nok. Helsefagarbeidere, vernepleiere og sosionomer er en underbrukt ressurs i helsetjenestene. Sosionomer er utdannet for å ivareta sosiale behov. Ved å la sosionomer jobbe psykisk og sosialt frigjøres verdifull tid slik at sykepleierne kan bruke sin kompetanse der det nytter best.

Sverige trenger for eksempel halvparten så mange intensivsykepleiere som Norge for å bemanne én intensivplass. Årsaken er at de satser på flere yrkesgrupper i helsetjenestene. Sverige har 4000 sosionomer ansatt i offentlige sykehus og satser på sosialfaglig arbeid. I Norge er det langt færre og de blir stadig færre. Norge trenger altså dobbelt så mange sykepleiere per intensivplass som Sverige. Det er fordi sykepleierne i Norge må gjøre jobben andre er kvalifisert til. Intensivsykepleierne arbeider både medisinsk, praktisk og psykososialt. Dersom Norge gjør som Sverige og øker den sosialfaglige bemanningen så vil det være med å løse en stor del av kompetansemangelen i helsevesenet. Sosionomene ivaretar pasientenes og pårørendes psykososiale, praktiske og økonomiske behov. En større satsning på dette vil føre til at sykepleierne gjøre den medisinske jobben de er best på. Sosialarbeidere er utdannet for å se hele mennesket og gi støtte i vanskelige livssituasjoner.

En bedre oppgavefordeling i helsevesenet vil bety bedre oppfølging pasienter og pårørende, både medisinsk og sosialt, noe som kan spare samfunnet for mye penger ved å redusere sykefraværet for både de ansatte og dem de jobber med. Det er videre et systemisk problem med takstsystemet og stykkprisfinansiering av helsetjenestene. Dette systemet gjør at helseforetakene prioriterer oppgavene de kan kode og få betalt for. Dette er ikke alltid det samme som det pasienten har behov for, og våre medlemmer forteller at dette fører til at det sosialfaglige arbeidet blir underprioritert.

Nasjonalt fagråd for fagskoleutdanninger i helse og oppvekstfagene

Når etterspørselen etter helsetjenester øker mer enn tilgangen på ressurser skapes et kontinuerlig behov for effektivisering. Oppgavedeling er et viktig virkemiddel for bedre utnyttelse av samlet kompetanse og ressurser. Helsepersonelloven åpner for dette når forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt. For å imøtekomme bemanningsutfordringene vil det bli viktigere med en mer dynamisk tilnærming til kompetanse, noe som innebærer at man i større grad tar utgangspunkt i hvilken kompetanse som trengs for å kunne utføre de ulike oppgavene. Dette bør også være utgangspunktet for oppgavedeling både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, samt i samarbeidet mellom disse. Synspunktet finner støtte i flere studier som viser at effektiviteten øker og kvaliteten i tjenestene blir bedre når man utnytter alle yrkesgrupper best mulig.

Gjennom kompetanseutvikling og videreutdanning vil flere yrkesgrupper kunne bidra til å redusere sykepleierbehovet og samtidig ivareta kvaliteten i helsetjenestene. Eksempler på disse yrkesgruppene kan være helsefagarbeider, portør, ambulansefagarbeider, teknologer og ingeniører. Her er det viktig at utdanningstilbudet utvikles i et tett samarbeid med arbeidslivet for å sikre at tilbudet dekker et reelt behov, enten det er et flerårig løp, moduler eller andre kompetanseutviklingstilbud.

Nasjonalt senter for aldring og helse

Organisering, oppgavefordeling og samhandling Vi må se på oppgavefordelingen mellom nivåene i helsetjenesten og bruk av spesialistkompetanse.

• Utredning av demens foregår i dag primært i kommunehelsetjenesten hos fastlegene. Nye diagnostiske verktøy muliggjør diagnose på et tidligere tidspunkt og mer spesifikk diagnostisering. Gode modeller for samhandling mellom tjenestenivåene og kompetansedeling mellom nivåene blir sentralt for å kunne møte mulighetene dette gir for utredning.

• Oppgavefordeling og oppgaveforskyvning i helsetjenestene må vurderes. Aldring og helse mener satsingen på kortere fagskoleutdanninger basert på arbeidslivets behov er et viktig og riktig grep.

  Andelen deltidsansatte i tjenestene må reduseres. Vi må vurdere hvordan og i hvilken grad helsefrivilligheten og sosiale entreprenører kan inkluderes i helsetjenestene og samtidig sikre god kvalitet. Det bør stilles krav til systematisk kompetanseoppbygging tilpasset ulike nivåer blant disse gruppene.

• Sosiale entreprenører som ansetter ungdom og/eller eldre har allerede mange spennende og gode resultater. Gjennom bruk av kompetansepakker fra Aldring og helse sikres nødvendig faglig nivå for å kunne bidra inn i tjenestene for oppgaver som helsepersonell kan frigjøres fra.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Erfaringskonsulenter er en relativt ny yrkesgruppe. De er ikke helsepersonell, men mange jobber innenfor helsetjenestene. Vi nevner denne yrkesgruppen her, da vi har fulgt utviklingen til gruppen over flere år. Blant annet har vi bidratt inn i tre forskningsprosjekt relatert til den kompetanse erfaringskonsulenter bringer inn, hvordan det erfares av pasienter å få hjelp av erfaringskonsulenter, og hvordan erfaringskonsulenter selv opplever å bli integrert i tjenestene til mennesker med rusmiddelproblem. I rapportene fremkommer flere positive erfaringer og momenter om erfaringskonsulentrollen. Det er likevel for tidlig til å si mye om erfaringene med erfaringskonsulenter i det norske helsevesenet, og dermed hvilken rolle og plass erfaringskonsulenter bør ha i helsetilbudet til mennesker med psykiske vansker og rusmiddelproblem fremover. Vi har blant annet begrenset med systematisk samlede erfaringer med hvilken hjelp og støtte pasienter og pårørende opplever å få i møte med erfaringskonsulenter i en norsk kontekst.

Det er viktig at man ved ansettelser av erfaringskonsulenter er tydelig på hva begrunnelsen for dette er. Trenger brukerne og tjenestene erfaringskonsulenters særegne kunnskap i noen definerte roller, eller kan det bli slik at man ansetter erfaringskonsulenter uten formell utdannelse primært for å dekke helsepersonellmangel? Sistnevnte er ikke nødvendigvis til det beste for pasienter og brukere.

Videre bør det vurderes fortløpende om fordelene med en egen yrkesgruppe som har brukererfaring som sin kompetanse i hjelpearbeidet er større enn de mulige uheldige sidene det også kan bringe med seg å profesjonalisere bruker- og pårørendekunnskapen. For eksempel kan man risikere å flytte en del av innflytelsen over til en ny yrkesgruppe i stedet for til de som til enhver tid er pasientene. Videre kan man risikere at det er de profesjonelle brukeransatte som blir satt til å ivareta det brukerperspektivet alle fagfolk burde legge til grunn for sitt virke. I verste fall oppnår vi ikke det vi ønsker, nemlig å få til økt integrering av brukernes perspektiver hos alle yrkesgruppene. Mer om mulige fordeler, ulemper og dilemmaer kan leses om i kronikken Bruker- og pårørendekunnskap som profesjon og i boken «Kritiske perspektiver på brukermedvirkning» (2021). Utviklingen bør følges tett og det trengs mer kunnskap og forskning.

Nilsen, Siw-Laila

Alle sykehjem trenger flere vernepleiere. Vi kan på lik linje som sykepleiere bidra med det «sykerpleierfaglige». I tillegg til dette har vi kompetanse for å ivareta de eldre som kommer inn med psykisk lidelse og kognitiv svikt. Vi tenker også helhetlig for å få inn aktivitet på sykehjem. Jeg jobber er vernepleier og arbeider som avdelingsleder på sykehjem. Jeg bidrar i medisinskfaglige diskusjoner. Har legevisitter, forordner alt av medikamentet og hopper inn og hjelper til med akkurat det samme som mine sykepleier kollegaer gjør. Ved å ha begge kompetansene i lag får vi dekket det basale behovet for beboerne på en mye bedre måte. Skulle ønske at vi vernepleiere ble mer verdsatt på sykehjem og at når ei sykepleierstilling blir utlyst at det står sykepleier/vernepleier i utlysningen.

NITO

Det er viktig å tenke på helheten i sektoren. Selv om de store profesjonene trenger å utdanne mange flere, må man ikke miste blikket på totalbehovet. NITO ser at det allerede er et underskudd på bioingeniører, ingeniører og teknologer i helsesektoren. Det er viktig å utdanne flere, samtidig som man må bruke det personalet man har på best mulig måte og fortsette å videreutvikle personalet gjennom livslang læring. Bruk av ny teknologi og arbeidsprosesser er også nødvending for å understøtte dette. Det er viktig å samarbeide tverrfaglig rundt praksis. Lønn er også et uunngåelig virkemiddel for å beholde viktige personell i helsesektoren.

Ved å bruke bioingeniører som diagnostiske samarbeidspartnere blir kunnskap om preanalytiske faktorer, rutiner og prosedyrer gjort tilgjengelig blant helsepersonell rundt pasienten. Rekvirering av tester blir gjort mer hensiktsmessig og prioritering av hvilke blodprøver som skal tas, blir gjort i samråd. Slik kontakt er et viktig bindeledd mellom sengepostene og laboratoriet. Avdelingene gir tilbakemelding om at det er svært viktig å ha et slik bindeledd for å ivareta kvalitet og pasientsikkerhet. Legeforeningens kampanje «gjør kloke valg» er et tilsvarende tiltak for å redusere overbruk.

Norges Farmaceutiske Forening

Mer bruk av farmasøyter i helse- og omsorgstjenestene

Farmasøyter representerer en unik kompetanse innen farmakologi som ikke utnyttes godt nok i helse- og omsorgstjenesten i dag. Legemiddelbruk er et komplisert tema som blir stadig viktigere i takt med økningen i pasienter med sammensatte og komplekse helseutfordringer som krever bruk av flere ulike medikamenter.

Legemidler er en betydelig og økende innsatsfaktor i helse- og omsorgstjenestene. De brukes for å behandle, lindre og forebygge sykdom. Men de medfører også risiko, slik som

• 20 % av alle innleggelser i akuttmottak skyldes feil legemiddelbruk.

• Pasienter tar ikke legemidlene sine riktig og oppnår ikke effekt

• Sammensatte lidelser krever bruk av en rekke legemidler og som gir lite kjente samspillseffekter – det stiller helsepersonellet på store kompetanseutfordringer

I dag jobber de fleste farmasøyter i apotek, som ikke er en del av helse- og omsorgssektoren. Farmasøyter bør få en mer sentral rolle i helse- og omsorgstjenestene slik at deres kompetanse kan utnyttes bedre, samtidig som andre yrkesgrupper kan avlastes.

Farmasøyter kan også styrke legemiddelarbeidet ved fastlegekontorene. I Bergen ble en modell med farmasøyt på legekontor prøvd ut (se kilde). Det er behov for å endre refusjonsordningen for å korrigere økonomiske disinsentiver for slikt arbeid, og det er også en begrensning at farmasøyter ikke har forskrivningsrett.

Helsedirektoratet (2014) anbefalte kommunene Å ansette en kommunefarmasøyt. I dag er det kun 20 kommuner i Norge som har kommunefarmasøyt. Denne stillingen skal bidra til sikker og riktig legemiddelbehandling og -bruk, til undervisning og kvalitetssikring av kommunale helse- og omsorgstjenester og til å utarbeide standardiserte pasientforløp for hjemmetjenesten og sykehjem.

Knyttet til kommunenes oppgaver er det behov for å ha tilgang til farmasøyt for legemiddelsamstemming ved ankomst av asylsøkere til akuttmottak. Denne oppgaven kan gjøres av kommunefarmasøyten, eventuelt gjennom innleie av farmasøyt fra sykehusapotek.

I spesialisthelsetjenesten ved helseforetak er det også behov for å avlaste sykepleiere fra oppgaver knyttet til å klargjøre og tilberede legemidler. I tillegg til å frigjøre tid og arbeidskapasitet fra sykepleierne, bidrar dette til at sykepleierne kan ha mer oppmerksomhet om sine primæroppgaver. Det vil også frita dem fra et ansvarsfullt og krevende arbeid. Overføring av disse oppgavene til farmasøyt ved helseforetak vil også heve kvaliteten på legemiddelarbeidet, gjennom bedre dosering og kontroll knyttet til utmåling og distribusjon legemidler til pasientene. Legene ved helseforetakene kan også bruke disse farmasøytene som rådgivere knyttet til foreskrivning av legemidler til pasienter, særlig de som har sammensatte lidelser og som trenger flere legemidler samtidig. Det er gjennomført pilotprosjekter ved OUS og i Stavanger som det er mulig å få innsikt og erfaringer fra.

I Skottland er det gjennomført flere tiltak for å utnytte farmasøyters kompetanse bedre, slik som Minor ailment scheme (MAS) og Chronic medication service (CMS). https://www.communitypharmacy.scot.nhs.uk/documents/epharmacy/cms/cms_pack.pdf

Oslo Economics (2020) har gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet en kartlegging av samarbeidsformer mellom kommunehelsetjenesten og farmasøyter. Kartlegging av samarbeidsformer mellom legetjenesten i kommunen og farmasøyter.pdf (helsedirektoratet.no)

Helsedirektoratet (2014). Utredning farmasøyttjenester og etterlevelse av legemiddelbehandling, rapport IS-0426 september

https://www.uib.no/med/144387/pr%C3%B8vde-ut-modell-med-farmasitjenester-p%C3%A5-legekontor

https://ejhp.bmj.com/content/22/5/298

https://link.springer.com/article/10.1007/s11096-021-01364-6

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2020/12/18/vellykket-pilotprosjekt-ga-hoyere-kvalitet-i-akuttmottaket/

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/omfattende-feilmedisinering-ved-sykehusene_-akuttmottakene-trenger-farmasoyter-1.15826561

Medication dose calculation errors and other numeracy mishaps in hospitals: Analysis of the nature and enablers of incident reports. Journal of Advanced Nursing, Oct 2021

Mulac m.fl.: Barcode medication administration technology use in hospital practice: a mixed-methods observational study of policy deviations. BMJ Quality & Safety, Jul 2021

Det er mulig å se for seg en rekke tjenester der et bidrag fra farmasøyter bidrar til å avlaste personellet og der en dedikert ressurs til å overvåke og sikre arbeidet med legemidler vil bidra til økt kvalitet og mindre feildosering/feilbehandling.

• Gi kliniske farmasøyter (KF) som har gjennomgått nødvendig opplæring/sertifisering rett til å videreføre forskrivninger ved overføringer i helsevesenet. KF kan videreføre forskrivninger fra lege i primærhelsetjeneste ved innkomst, samt skrive resept på legemidler startet opp i pasienten legemiddelliste, under innleggelse, ved utskrivelse. I tillegg kan KF fjerne resepter i reseptformidler og pasientens legemiddelliste (PLL) på legemidler som er seponert av behandlende lege(r) ved sykehuset.

• Gi rekvireringsrett av reseptbelagte legemidler (forskrivningsrett) til farmasøyter på apotek (dette gjøres i en rekke land allerede). Det kan være både for mindre alvorlige og tydelige lidelser som det finnes gode legemidler for, og for oppfølging av kronikere som bruker legemidler permanent. Dette vil gjøre en del helsetjenester mer tilgjengelige for befolkningen og avlaste primærhelsetjenesten.

• Tilpasse refusjonsordningen og gi forskrivningsrett til farmasøyter slik at de kan arbeide sammen med og avlaste fastleger (fastlegefarmasøyter)

• Sette i gang en evaluering av nytten av kommunefarmasøyt, og vurdere om det er grunnlag for å gi sterkere føringer til kommunene knyttet til ansettelse og bruk av farmasøyt i kommunene.

• Anbefale helseforetakene å ansette farmasøyter ved sengeposter for å avlaste sykepleierne og bidra til bedre kvalitet i arbeidet med legemidler i helseforetakene.

• Anbefale overføring av oppgaver knyttet til klargjøring og tilberedning av bruksferdige legemidler til apotek (Apotekstyrt legemiddeltilberedning) etter modell allerede pilotert ved bl.a. OUS og Helse Stavanger.

Norsk Ergoterapeutforbund

Dreining i tjenestene: Tradisjonelt sett har Norge vektlagt pleie og omsorg fremfor mestring og ressursutløsing. Det gjenspeiles gjennom at Norge har langt flere sykepleiere og langt færre ergoterapeuter per innbygger enn sammenliknbare land, for eksempel Sverige og Danmark. Bærekraftige helse- og omsorgstjenester forutsetter en markant styrking av helsefremmende, forebyggende, habiliterende og rehabiliterende innsats slik at flest mulig blir i stand til å mestre hverdagslivet. På den måten dempes også presset på pleie- og omsorgstjenestene, og samtidig mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere.

Tverrfaglig samarbeid: Tverrfaglig samarbeid og rett kompetanse til rett tid er avgjørende for god kvalitet i tjenestene. I godt tverrfaglig samarbeid veksles det stadig mellom hvilken kompetanse som brukes til de ulike oppgavene, spesielt i team-arbeid. Den enkelte persons behov avgjør innsatsen. Dersom samfunnets ressurser skal utnyttes godt, må profesjonene utfylle hverandre med sin særskilte kjernekompetanse, for å utløse innbyggernes ressurser på best mulige måte.

Norsk Fysioterapeutforbund

Mer forebygging – mindre reparasjon

I 2021 var driftsutgiftene til kommunale omsorgstjenester på 143,7 milliarder kroner, mens driftsutgiftene til kommunehelsetjenesten var 32,6 milliarder kroner. Helseregnskapet viser på sin side at bare 2,7 prosent av helsebudsjettet gikk til helsefremmende og forebyggende arbeid og 1,8 prosent til rehabilitering.

Helsetjenesten bidrar til å begrense økningen i utgifter i pleie- og omsorgstjenesten. Ved å satse på helsefremmende og forebyggende tjenester og rehabilitering mener vi at behovet for pleie- og omsorgstjenester vil kunne bli lavere enn det perspektivmeldingen anslår. Vi anbefaler derfor Helsepersonellkommisjonen å vende blikket mot helsepersonell som nettopp arbeider for å fremme helse, forebygge sykdom, rehabilitere, motivere og sette i stand til mestring. Fysioterapeuter vil være sentrale i en slik dreining av fokus.

Helsefremmende og forebyggende arbeid er også nødvendig for å redusere den voksende ulikheten i helse og bidra til økt helsekompetanse i befolkningen. Dette er i tråd med OECD-rapporten Health at a glance 20193 , der det understrekes at Norge bør bli bedre til å forebygge før sykdom inntreffer. Se vedlegg for hvilke tjenester vi mener bør ha en nøkkelrolle framover.

Vi må ta sikte på at vi i 2040 har et samfunn der de fleste eldre er relativt friske og med lite hjelpebehov. Målet må være at så mange som mulig befinner seg så langt til venstre (nede) i omsorgstrappen som mulig.

Mer rehabilitering – mindre pleie

Habilitering- og rehabilitering er helt avgjørende for at mennesker skal kunne leve selvstendige liv og oppnå mestring. Rehabiliteringen starter samtidig med medisinsk behandling, men fortsetter når den medisinske behandlingen og pleien avsluttes. Habilitering og rehabilitering er først og fremst personens egen prosess som handler om å leve et fullverdig liv med en funksjonsnedsettelse eller et funksjonstap.

Økt innsats innen habilitering og rehabilitering er viktig for den enkelte, men også god samfunnsøkonomi med mer deltakelse i utdanning og arbeid, færre innleggelser og reinnleggelser og redusert press på hjemmetjenester og sykehjem. Å nå den enkelte persons målsettinger krever kompetanse og innsats fra personen selv og fra flere helseprofesjoner sammen, deriblant fysioterapeuter. Til tross for dette er helsetjenesten i liten grad innrettet slik at de som bør være involvert i et habiliterings- eller rehabiliteringsteam faktisk arbeider under organisatoriske og økonomiske rammer som fremmer samarbeid.

Fysioterapeuter hindrer pleiebehov, utenforskap og uførhet

Vi vet at nedsatt balanse og fall hos eldre er en stor utgiftspost både for kommunene og sykehusene. I en kjent studie fra 2014 ble det beregnet at gjennomsnittskostnaden som følge av et hoftebrudd var vel 500.000 kroner fordelt på forvaltningsnivåene. Nyere tall fra bydel Nordstrand i Oslo viser at hvert hoftebrudd koster bydelene rundt NOK 600.000 det første året. Dette er ikke medregnet kostnader for selve operasjonen eller sykehusoppholdet. Mange som gjennomlever et hoftebrudd får pleie- og omsorgsbehov, noe som innebærer hjemmetjenester og/eller institusjonsplass. Dette kan beløpe seg til over en million kroner i året. Nesten en firedel av de som overlever hoftebrudd dør innen kort tid. Fallforebyggende grupper slik som sterk og stødig er billige og effektive tiltak for å hindre fall.

Vi vet også at rehabilitering kan gi store økonomiske besparelser i form av reduserte pleiebehov. Dette er dokumentert i flere rapporter om hverdagsrehabilitering, og i prosjektet innovativ rehabilitering i Indre Østfold. I deres regneeksempel sparte de over en million kroner i året på tjenestene til en pasient, bare ved å investere i rehabilitering.

En fysioterapeut tjener i gjennomsnitt 507.000 kroner i året.9 Det er lett å se at ved å investere i fysioterapeuter kan kommunene, og sykehusene, og NAV spare million- og milliardbeløp hvert år.

Organisering, samhandling og oppgavedeling

Systemer som ikke fungerer godt, alene eller sammen, gir ikke god kvalitet. En forutsetning for et godt pasientforløp, er koordinering og samarbeid mellom involverte instanser på tvers av tjenestenivåer og organisatoriske enheter. Tverrfaglig samarbeid der flere profesjoner får benytte sin kompetanse og sine innfallsvinkler gir en merverdi som en yrkesgruppe alene ikke ville kunne yte. Tverrfaglig samarbeid gir læring og økt kompetanse. Samtidig er det viktig å tilrettelegge for at profesjonene får utvikle sin særfaglige kompetanse og profesjonsidentitet, noe som først og fremst skjer i homogene fagmiljø.

Det tverrfaglige samarbeidet er viktig i hele behandlingskjeden, hver profesjons styrker må benyttes for å gi pasienten best mulig forutsetning for å gjenvinne funksjon og begrense behovet for pleie- og omsorgstjenester. NFF mener at tverrfaglighet må fremmes i hele helsetjenesten. I et pasientforløp er det viktig å se hele mennesket. Mange vil trenge tiltak fra flere profesjoner, som hver og en vil gjøre det de kan best.

Eksempelvis når en person f.eks. får slag, må den akuttmedisinske kjeden fungere. Forskning viser at tiltakene som begrenser uførhet blant slagpasienter er behandling av spesialister slik som fysioterapeuter og logopeder. 10 Fysioterapeutene må derfor inn i akuttfasen for å starte rehabiliteringen, for å hindre uførhet.

Oppgaveglidning

Kompetansen til helsepersonell må benyttes på riktig sted. Bedre oppgavedeling mellom yrkesgrupper gir bedre kvalitet for brukere, er mer effektivt og gir større jobbtilfredshet for helsepersonellet.

Ortopedi – sett fysioterapeuter i front for vurdering og oppfølging: Fysioterapeuter er gode til å vurdere funksjon og i flere helseforetak er denne kompetansen de siste årene tatt i bruk på en bedre måte enn tidligere, eksempelvis innen ortopedi. Det er systematiske variasjoner i behandlingen innbyggerne får innen ortopedi, noe Helseatlas for ortopedi viser.12 Særlig stor er variasjonen ved artroskopi som behandling for degenerative knelidelser (artrose og meniskskade). Dette er et inngrep som har liten effekt for personer fra 50 års alder, og i perioden 2012 til 2016 er antallet inngrep betydelig redusert, men det foretas likevel altfor mange slike operasjoner. For denne gruppen er konservativ behandling i form av fysioterapi langt mer effektivt.

På St. Olav anslås det at om lag 60-70% av pasientene som blir henvist til poliklinikken på grunn av kne- eller hofteleddsartrose ikke trenger operasjon. De ønsker derfor å endre praksis. Individuell samtale med ortoped erstattes med informasjon fra fysioterapeut, revmatolog, farmasøyt, i tillegg til ortoped.

Et annet eksempel har vi fra Haraldsplass sykehus i Bergen. Fra 2017 er det fysioterapeutene som undersøker og vurderer pasientene før eventuell skulderoperasjon. Dette er i tråd med internasjonale anbefalinger for behandling av voksne med subacromialt smertesyndrom. Ortopedene hadde tidligere denne oppgaven og ventetiden var opptil ni måneder. Etter dette tiltaket ble igangsatt har ventelistene blitt vesentlig kortere, og er nå nede på 3-4 uker. Ventetid for kontroller var også lang, de som skulle inn på tremåneders kontroll ble gjerne ikke innkalt før det var gått over ett år. Også når det gjelder etterkontroller har ventetiden begynt å gå ned.

Tiltaket vurderes som effektivt, og pasientene er fornøyde. På Haraldsplass ønsker de å utvide dette til også skulle gjelde knepasienter.

På Martina Hansens hospital utføres det ikke proteseoperasjon på pasienter med kneleddsartrose uten at pasienter har prøvd ikke-kirurgisk behandling med trening, vektreduksjon, fysioterapi og smertestillende uten god effekt.

Samme form for oppgaveglidning har vi sett på flere sykehus de senere årene, blant annet på Lovisenberg sykehus og i Tromsø og på akutten i Sverige. En ny studie viser også at kirurgi ikke gir bedre resultater hos pasienter med røket akilles.

Fysioterapeut på akutt/skadelegevakt: Flere har med god erfaring benyttet fysioterapeuter ved skadepoliklinikker/legevakter for diagnostisering og behandling av muskel-skjelettskader. Fysioterapeuter ved Skånes universitetssykehus i Sverige har testet ut hvordan det fungerte å ha fysioterapeut på akuttmottaket. Fysioterapeutene har bidratt med å ta anamnese og vurdere pasientenes funksjons og aktivitetsevne, og det har fungert som en beslutningsstøtte for legene når de har avgjort om en pasient skal legges inn eller sendes hjem. Forskere intervjuet leger og sykepleiere om hva de syntes om ordningen med fysioterapeut og ergoterapeut på akuttmottaket. Flere sa at de opplevde at de sparte tid, at de ble tryggere på avgjørelsene som ble tatt og at pasientsikkerheten ble bedret ved at faktorer rundt rehabilitering hadde vært med i vurderingen. De sa også at de satte pris på fysioterapeutens kunnskaper om kommunens ansvar og kontakten hennes med kolleger i kommunen, noe som gjorde ting enklere ved utskrivningen.

Bruk av fysioterapeut på akuttmottak/legevakt er mer utbredt i andre land som for eksempel Storbritannia. Et annet eksempel er Australia.

Norsk Kiropraktorforening

Muskelskjelettplager (MSK) er den største årsak til ikke-dødelig helsetap både i Norge og ellers i den Vestlige verden. Løsninger må finnes for dette området der tverrfaglig forskning med tilhørende retningslinjer, en felles forståelse og dertil felles tiltaksanbefalinger utarbeides utenfor tradisjonelle siloer/profesjonsrevirer.

Som eksempel er en av fire konsultasjoner hos fastlege relatert til muskelskjelettuhelse og en av fem er direkte relatert til rygg- og nakkeplager. En fastlege er ikke spesialisert helsepersonell for MSK og kan fristilles fra hovedansvar for slik avklaring og oppfølging, men samtidig inngå som en del av et utredningsteam ved sammensatte lidelser. Legeforeningen ber også om avlastning på områder og oppgaver som best kan utføres av andre. Her bør regel «rett helsepersonell til rett tid for rett problem» gjelde. Dette vil gi raskere avklaring, oppklare usikkerheter, redusere ventetider, redusere antall konsultasjoner hos helsepersonell, redusere bruk av 2. linjetjenester og tilhørende køer samt redusere bruk av medikamenter og sykmelding. Et klart argument for fremtidig bærekraft i tjenesten. Avklaring og koordinering og ev. bidrag i behandlende oppfølging bør skje hos kiropraktorer for en mer presis og treffsikker tjenestehåndtering på MSK-feltet.

Systemløsning

På muskelskjelettfeltet, som favner enorme utgifter til sosiale utbetalinger, behandlingsutgifter, skattefinansieringskostnader, redusert produktivitet og gir utfordringer med forkortet yrkesliv, må nye løsninger prøves ut og deretter implementeres. Kiropraktorer representerer allerede eksisterende høyt utdannet medisinskfaglig helsekompetanse, samt utdannings- og ledelseskompetanses som umiddelbart kan og bør tas i bruk i langt større grad – og på flere felt og nivåer i helsetjenestene, forsknings- og utdanningsinstitusjonene.

Kiropraktorene med allmendiagnostisk kunnskap (felles utdannelse med medisinerutdanningen) og spesialisert MSK-kunnskap ser allerede over 1/3 av alle pasientene i Norge som oppsøker aut. helsepersonell for nakke- og ryggplager7 . Disse pasientene velger selv, på tross av relativt høye egenandeler, å bruke kiropraktorer for avklaring, diagnostisering, behandling og/eller koordinering av helsetiltak for sine helseutfordringer. (= pasientens helsetjeneste)

Konsultasjoner hos kiropraktor er effektivt for MSK plager. Kiropraktorer ser i gjennomsnitt hver unike pasient kun 5,8 pr. år (ref. Prop1, 2023 8 ).

En av delløsningene innen MSK-feltet bør derfor inkludere kiropraktorer i langt større grad enn til nå. Da MSK-uhelse står for utfordringene tidligere nevnt, vil nye systemløsninger og bruk av eksisterende kompetent personell raskt kunne gi gevinster som:

• Økt produktivitet: friskere arbeidsstokk, flere arbeidsdager, flere personer i arbeid, arbeidsstokk står lenger i jobb: stor økning av antall årsverk

• Redusert behov for nytt helsepersonell/flere behandlere

• Redusert lidelse – mindre utbetalinger for helsehjelp/behandling, mindre sosiale utbetalinger (sykepenger og uførhetstrygd), utsatt pensjonering

• Med god innføring fra kompetent HP kan pasienter i stor grad foreta hjemmerehabilitering og hjemmeforebygging – spesielt med utvikling av digitale verktøy og få oppfølgende konsultasjoner

Norsk Manuellterapeutforening

Manuellterapeuter har gjennom flere prosjekter, utarbeidelse av retningslinjer og forbedring av egen utdanning, fokusert på relevant behandling til rett tid og å unngå overbehandling. Dette arbeidet har vært vesentlig for at manuellterapeuter er blitt en svært kostnadseffektiv tjeneste for pasienter med sykdom og skader i muskel- og skjelettapparatet. Ved å utdanne flere manuellterapeuter og mer målrettet bruk av yrkesgruppen, kan fastlegene avlastes på muskel- og skjelettområdet. Gjennom stortingsvedtaket om autorisasjon og RETHOS-forskriften er manuellterapeuter blitt en veldefinert helsepersonellgruppe. Dette gjør det lettere å regulere yrkesgruppen og innplassere den i helseplaner både sentralt og lokalt i kommunene.

Norsk psykologforening

Mennesker med psykiske- og avhengighetsrelaterte helseproblemer kjennetegnes ofte av sammensatte tilstander, uten entydige sammenhenger mellom diagnoser og behandlingsprosedyrer. Utrednings- og behandlingsansvar krever inngående kunnskap og erfaring fra flere fagområder, slik som anvendt og klinisk utviklingspsykologi, kognitiv psykologi, personlighetspsykologi og klinisk nevropsykologi. Dette er bakgrunnen for at behandleransvaret i dag er forbeholdt leger og psykologer som i sin grunnutdanning har integrert teoretisk og klinisk dybdekompekompetanse og øvelse i utredning, diagnostikk og behandling.

Kommisjonen ber om innspill til oppgavefordeling som kan understøtter fremtidig bærekraft. Psykologforeningen mener derfor at det viktigste tiltaket er å reversere en utvikling i sykehusene der administrative oppgaver og støttefunksjoner overføres fra merkantilt personell til behandlere. Dette er kostnadsdrivende, og svekker tjenestenes samlede kapasitet til å utføre utrednings- og behandleroppgaver. Dette bør ses i sammenheng med regjeringens arbeid med tillitsreform i offentlig sektor.

God samhandling mellom ulike tjenestenivåer og sektorer er en av de største utfordringene for å sikre bedre oppgavefordeling og tjenesteflyt for brukerne. I psykisk helsevern og rusbehandling er det flere steder etablert kunnskapsbaserte modeller for mer helhetlig organisering av tjenestene, slik som FACT/ACT8 , IPS 9 (individuell jobbstøtte), Senter for jobbmestring, samt psykiske helsetjenester i somatiske sykehus.

Slike tilbud er i dag kun tilgjengelige i noen kommuner og sykehus, og bør rulles videre ut. Et konkret innspill til kommisjonen er å adressere hindringer i dagens styringssystemer for større satsing på slike samhandlingstiltak. Eksempelvis manglende økonomiske insentiver for samarbeid, målstyring som fremtvinger silotenkning, uklar fortolkning av lovverk og retningslinjer og digitale systemer som i liten grad understøtter samhandling.

Norsk Radiografforbund

NRF mener man i Norge bør øke innsatsen for bedre oppgavedeling innen bildediagnostikk og stråleterapi. Økt behov for bildediagnostiske tjenester samt teknologisk utvikling har medført at radiografer og stråleterapeuter i en rekke sammenlignbare land har fått nye arbeidsoppgaver og utvidede ansvarsområder.

NRF ga i 2013 NIFU i oppdrag å utarbeide en rapport om flaskehalser og oppgavedeling i bildediagnostikk (NIFU-rapport 46/2013 – «Glidende overgang»). Denne konkluderer med at bildediagnostikk er en betydelig flaskehals og medfører lange ventelister både med tanke på å få utført undersøkelser, samt å få tydet og formidlet resultater for utførte undersøkelser. NIFU-rapporten anbefaler ny fordeling av oppgaver innen bildediagnostikken som den løsningen med størst potensial for å få bukt med utfordringene. Det er i dag mellom 20 og 30 radiografer med videreutdanning innen ultralyd eller tolkning av røntgenundersøkelser i Norge, og et flertall av disse praktiserer som selvstendige ultralydradiografer og beskrivende radiografer i radiologiske avdelinger.

I Storbritannia har vi over lengre tid sett en utvikling mot at radiografer kvalifiserer seg innen bildetyding på stadig flere områder som en av løsningene på et overordnet kapasitetsproblem på kompetanse til å tolke og beskrive de ulike undersøkelsene. Utfordringene og utviklingen vi ser i Norge, er på mange måter en parallell til utviklingen vi har sett i Storbritannia, der behovet for effektivisering og kostnadskontroll i sykehusene tiltar. Bruk av kunstig intelligens vil også kunne spille en rolle i en fornyet oppmerksomhet mot oppgavedeling i tjenestene.

Oppgavedeling vil ikke løse mangelen på alt helsepersonell, men vil fremme riktig kompetansenivå på rett sted. Oppgavedeling er derfor et svar på behovet om å effektivisere sykehustjenester som bildediagnostikk og stråleterapi.

Spesialutdannede radiografer innen tolkning av røntgen-skjelett- og ultralydundersøkelser har bidratt og bidrar til å holde ventelister og svartid nede ved flere avdelinger i Norge.

Stråleterapeuter bidrar til å dekke opp for mangelen på onkologer i det de tar større ansvar for planlegging, gjennomføring samt oppfølging av pasientene etter kreftbehandling.

Arbeidsdeling, oppgavedeling – eksempler fra Norge:

• Helse Midt-Norge gjennomførte i 2013–2014 en studie med bruk av ultralydradiograf (sonograf) for å løse kapasitetsutfordringer for ultralydundersøkelser ved sykehuset i Levanger. Denne studien rapporterte om meget gode resultater, hvor ventetider ble redusert fra 14 til fire uker. Ultralydradiografen avlastet også overlegene i ultralydopplæring av leger i spesialisering. Radiografen gikk over i fast stilling som ultralydradiograf etter prosjektets slutt.

• Ved Sykehuset Østfold Kalnes tok man konsekvensen av utfordringene med manglende kapasitet innen bildediagnostikk, og ved innflyttingen i nytt sykehus var to radiografer utdannet, mens to andre var under utdanning innen beskrivende radiografi. Disse har tatt sin utdanning i Storbritannia. Disse radiografene bidrar til at sykehusets kostnader ved innleie av legevikarer for å beskrive skjelettbilder reduseres, samt øker den totale kapasiteten på diagnostikk i avdelingen.

• Ved Sykehuset i Vestfold har man lært opp radiografer til å selvstendig utføre mammabiopsier ved brystdiagnostisk senter. Også Vestfold har sendt en radiograf til Storbritannia for videreutdanning innen beskrivelse av skjelettundersøkelser og har god erfaring med dette.

Arbeidsdeling, oppgavedeling – veien videre

• En undersøkelse utført av NRF i 2016 mot ledere ved alle landets radiologiske avdelinger viste at halvparten av de som responderte, så et behov for radiografer som tolker og beskriver røntgenundersøkelser. En tredjedel av de som svarte, så behov for utdanning av ultralydradiografer i sine avdelinger.

Per 2022 eksisterer det ikke et tilbud i Norge for slike formelle utdanningsløp for radiografer. Innen disse feltene må virksomhetene vende seg til utlandet for kompetansebygging. Dette gjør terskelen og kostnadene høye for å komme i gang med fornuftige prosjekter innen arbeids– og oppgavedeling.

I fremtidige sykehustjenester med mangel på kompetanse innen kritiske områder som bildediagnostikk og stråleterapi hører arbeids– og oppgavedeling med som virkemiddel.

NRF anbefaler at det legges til rette for oppstart av videreutdanninger for radiografer for å bidra til effektive prosjekter innen arbeids – og oppgavedeling.

Norsk Sykepleierforbund (NSF)

Felles oppgaveløsning rundt de prioriterte gruppene En liten andel av pasienter og brukere benytter en stor del av ressursene både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette gjelder særlig skrøpelige eldre, personer med flere kroniske lidelser, barn og voksne med alvorlige psykiske lidelser og/eller ruslidelser, som også er de prioriterte gruppene i helsefellesskapene. Eksempelvis står de ti prosentene av barn og unge med mest omfattende tjenestebruk for vel 60 prosent av ressursbruken, og 99 prosent av oppholdsdøgnene i psykisk helsevern for barn og unge. Gruppen skrøpelige eldre utgjør en mindre andel av pasientene, men står for en stor del av ressursbruken. European Observatory on Health Systems peker på at det ikke er aldring i seg selv som er problemet. Ved å følge opp skrøpelige eldre på en systematisk og god måte, og ved å utvikle gode palliative tjenester, vil ressursbruken kunne begrenses uten at det går på bekostning av kvaliteten i tilbudet eller pasientens levetid. Tvert imot.

God samhandling må bygges nedenfra og opp og sikre at de riktige personene og kompetansen er representert. Mens fastlegen har en begrenset rolle i oppfølgingen av de prioriterte gruppene, jf. ovenfor, er sykepleietjenesten sentral gjennom hele forløpet på begge nivå. Pasienter som er innlagt i somatiske sykehus ivaretas av sykepleietjenesten 24/7, og denne tjenesten har en helt sentral rolle i ulike deler av pasientbehandlingen, fra mottak til utskrivning. Pasienter med behov for behandling etter utskrivning blir skrevet ut til de kommunale sykepleietjenestene i sykehjem, heldøgns omsorg og hjemmesykepleie. For å lykkes med å skape helhetlige og sammenhengende pasientforløp helt hjem, må sykepleietjenestene derfor henge bedre sammen både innad og på tvers av nivåene og gis et tydelig ansvar og rolle. NSF mener det er behov for å videreutvikle kompetanse, roller og funksjoner slik at sykepleiere får anledning til å sikre gode overganger mellom tjenester og forvaltningsnivåer.

Erfaringene med pasientsentrert helsetjenesteteam (PHST) i Tromsø viser potensialet i dette. Dødeligheten blant skrøpelige eldre og pasienter med sammensatt problematikk gikk ned med 43 prosent seks måneder etter at de fikk hjelp fra PSHT. Øyeblikkelig hjelp (øhjelp)-liggedager ble redusert med 32 prosent, og det var 10 prosent færre øhjelpsinnleggelser. I tillegg var det mer enn en dobling av planlagte polikliniske konsultasjoner. Teamet har nå ingen aldersgrense, men følger også opp yngre brukere med sammensatt problematikk. Flere steder i Norge etablerer man nå liknende tilbud. Erfaringene med ACT/FACT-team i behandling og oppfølging av personer med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusmisbruk peker i samme retning.

NSF mener dette tydelig viser betydningen av å gi sykepleietjenestene en sentral rolle, tydeligere ansvar og myndighet, for å lykkes med å skape helhetlige pasientforløp og bedre samordnede tjenester. Dette bør også reflekteres i beslutningsstrukturen i helsefellesskapene. Det må satses på organisatoriske løsninger, som tverrfaglige team, koordinatorfunksjoner og teknologiske løsninger som understøtter helhetlige pasientforløp og behandling. Det er veldokumentert at nærhet til tjenestetilbud vil bidra til mindre bruk av kostnadskrevende behandling, bedre pasientsikkerhet og bedre pasienttilfredshet.

Virkemidler som understøtter god ressursbruk og helhetlige pasientforløp

Trange økonomiske rammer i både kommuner og sykehus og press på inntjening og gjennomstrømming i spesialisthelsetjenesten, gjør det vanskelig å utvikle helhetlige og gode pasientforløp. Beredskap, fødselsomsorg og psykisk helse blir ikke tilstrekkelig prioritert innenfor en slik logikk. Den manglende realiseringen av den gylne regel innenfor psykisk helsevern og TSB er et eksempel på det. Det gjelder også små samfunnskritiske funksjoner som barnepalliative team. Dette er ikke framtidsrettet. NSF mener finansieringssystemet må innrettes slik at det understøtter helsepolitiske mål knyttet til å utvikle helhetlige og sammenhengende pasientforløp, god oppgavedeling mellom kommuner og helseforetak, og mellom profesjoner.

Ansvars- og oppgavedeling som verktøy for å oppnå god ressursbruk og tjenester

Med en stadig økende mangel på helsepersonell og særlig sykepleiere, blir det viktig å sikre at ressursene og kompetansen brukes best mulig. Sykepleiere utfører i dag mange oppgaver som kunne blitt ivaretatt av andre. Når sykepleiere både skal gjøre det samme som andre personellgrupper, og samtidig ivareta de sykepleiefaglige oppgavene, blir presset på den enkelte stor. En spørreundersøkelse blant over 6000 sykepleiere som arbeider i de kommunale helse- og omsorgstjenestene viser at både sykepleiere og spesialsykepleiere bruker mye tid på oppgaver som kunne vært gjort av andre. Det gjelder særlig oppgaver knyttet til måltider, rydding, vasking mv.

Vi ser en tendens til at kommuner og sykehus nå tyr til ulike løsninger for å møte sykepleiermangelen. Flere kommuner har valgt å trekke mange av sykepleierne ut i egne team som server både hjemmeboende pasienter og institusjonspasienter. Den daglige driften i sykehjem og heldøgns omsorg overlates til helsefagarbeidere og assistenter. På den ene siden kan slike løsninger bidra til at sykepleierne får brukt kompetansen sin til sykepleiefaglige oppgaver. På den andre siden kan det sykepleiefaglige fellesskapet og kompetanseoverføringen mellom sykepleierne reduseres. Det kan også gå utover den helhetlige oppfølgingen av pasientene. Ifølge Sintef har vi imidlertid lite systematisk kunnskap om konsekvensene av disse løsningene.

Et annet eksempel er økt bruk av støttepersonell i intensivavdelinger. NSF støtter behovet for å tilføre støttepersonell som fysioterapeuter, kliniske farmasøyter, personell til å ivareta logistikkoppgaver ift. forbruksmateriell og legemidler, spesialrenhold osv. Dette vil styrke teamet rundt pasientene og avlaste intensivsykepleiere, men vil det øke intensivkapasiteten? Den interregionale arbeidsgruppen som har jobbet frem definisjoner for å kartlegge intensivkapasiteten slår fast: «For å utnytte kapasiteten ved intensivavdelingene optimalt vil det være behov for å utvikle bemanningsmodeller hvor både klinisk og ikke klinisk personell frigjør intensivsykepleiekompetanse. Slike bemanningsmodeller vil likevel de fleste steder ikke gi vesentlig flere sengeplasser, fordi den begrensende faktor er tilgang på intensivsykepleiere på natt og i helg. Annet personell kan ikke ta imot eller stabilisere en pasient med akutt livstruende organsvikt.» Riktig oppgavedeling vil kunne redusere arbeidsbelastning og stress, og frigjøre sykepleierkapasitet til å gjøre sykepleieroppgaver. Det må imidlertid sikres at pasientens behov og hensynet til kvalitet og pasientsikkerhet ligger til grunn for måten vi fordeler, og eventuelt omfordeler, ansvar og oppgaver. Dette forutsetter en systematisk tilnærming, bygd på kunnskap. Endret oppgavedeling må ta utgangspunkt i arbeidsprosessene i de ulike delene av et pasientforløp, og stille tydelige krav til kompetanse. NSF mener dagens adhoc-pregede tilnærming, drevet frem av mangelen på sykepleiere, kan representere en fare for kvalitet og pasientsikkerhet. Tjenestene risikerer også å kaste bort tid og ressurser.

NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus

Langt tydeligere bruk av spesifikk kompetanse til konkrete oppgaver er noe som etterspørres. Det er dårlig ressursutnyttelse å bruke spesialisert sykepleierkompetanse på merkantile eller administrative oppgaver som kunne vært utført av andre personellgrupper. Det samme gjelder innad i tjenestene, riktige kompetanse på riktig sted. F.eks kan det være dårlig utnyttelse av ressursknapp spesialsykepleierkompetanse ved at den brukes til renhold av biler, fylling av lager, opplæring innen IT eller tilbereding av mat. Her har vi muligheter for å redusere press, og rendyrke kompetanse. Dette vil være i alles interesse.

Oppgavedeling i psykisk helse og rus: Sykepleiere og spesialsykepleiere er den største faggruppen i psykisk helsevern og i kommunale psykisk helse- og rus tjenester. Det bør i større grad utvikles roller og ansvar som bidrar til at kompetansen brukes bedre. Det er særlig behov for bedre koordinering av forløp og tjenester til brukere med langvarige og sammensatte behov. I Norge har oppgavedelingen gått i feil retning innen psykisk helse. Potensiale er stort for i større grad bruke blant annet spesialsykepleierkompetansen på en systematisk måte er stort, sammen med andre profesjoner innen tjenestene.

Norsk Tannpleierforening

Det må sikrast ein betre arbeidsfordeling mellom tannpleier og tannlege ved rett person på rett plass. Det gir nye moglegheiter til at personell får bruka og utvikla eigen kompetanse og vil gi betre tilgang på kompetent personell i tenesta.

Tannhelsetenesta må betre ta i vare yrkesgruppa tannpleiarane, ved å skape gode og utviklande arbeidsplassar. Det vil redusera fråfall tenesta og motivera til auka søknad til utdanninga. Det må blant anna sikrast karriere stige også for tannpleiarar der innføring av tittel spesialtannpleiar etter vidareutdanning er eit av fleire tiltak.

Tannpleiarar må bli tilsett i leiinga i tannhelsetenesta for å sikra vektlegging av det helsefremmande og forebyggande arbeidet i ei berekraftig teneste.

NTNU, Fakultet for medisin og helsevitenskap

Prinsippet om lavest effektive omsorgsnivå (LEON) må være utgangspunktet for arbeids- og oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten. Det vil også innebære at egenomsorg og pleie utført av pårørende og frivillige i økende grad må fremmes som del av det uformelle omsorgssystemet. Her kan det også tenkes at uføretrygdede og mennesker som har falt utenfor det ordinære arbeidslivet, kan gis opplæring i omsorgsfunksjoner. Faglært helse- og omsorgspersonell på ulike spesialiseringsnivå er en knapphetsressurs. For å utnytte disse ressursene på beste måte må oppgavene løses mest mulig effektivt i samhandling mellom de ulike yrkesgruppene.

• Innenfor helse- og omsorgstjenestene er det et stort antall profesjoner og spesialiserte yrkesgrupper. Tendensen har vært en økende spissing i kompetanse og arbeidsoppgaver. Oppgavedeling og -glidning synes i en viss grad å møte motstand fra profesjonsinteresser mellom ulike yrkesgrupper. Tydelige politiske styringssignaler, -oppdrag og insentiver til sektoren kan bidra til å dempe slik motstand.

• Mer trening på samhandling og oppgavedeling mellom de ulike profesjonene både under utdanningen og i praksis, vil kunne bidra til bedre pasientflyt, ressursutnyttelse og effektivisering.

• En kritisk gjennomgang av medisin- og helsefagutdanningene på bakgrunn av ny nasjonal helse- og samhandlingsplan er et annet mulig tiltak. Målet må være å vurdere både porteføljen av ulike utdanningsprogram, utdanningenes omfang, kompetansenivå og mulighetene for å samkjøre deler av basisundervisningen for flere utdanninger.

• Det bør også vurderes om det er behov for å øke opptak til- og heve status for kortere helsefagutdanninger på yrkesfagnivå som for eksempel helsefagarbeider, som kan bidra i bredden av helsetjenesten. Tilsvarende for servicemedarbeider fra yrkesfagnivå som kan avlaste helsefaglige funksjoner med ulike oppgaver.

• Kraftfulle tiltak for å bedre kjønnsbalanse og mangfold i medisin- og helsefagutdanningene må vurderes. Det er viktig både for å speile befolkningssammensetning og for å sikre bred rekruttering.

OsloMet- Fakultetet for helsevitenskap

Oppgaveglidning

Den totale arbeidsstyrken må utnyttes bedre. Å endre, flytte ansvar og oppgaver mellom ulike nivåer og personellgrupper i helsetjenesten kan være ressursbesparende, redusere behovet for visse personellgrupper, bidra til bærekraft og beholde personell. Det blir for lite synliggjort at tjenestene kan utnytte andre helsefaglig utdannede personellgrupper enn leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Eksempler på dette er vernepleiere, ergo og fysioterapeuter som alle har kompetanse som direkte er rettet mot kjerneelementer i en mer bærekraftig helsetjeneste.

Det er god dokumentasjon fra kunnskapsoppsummeringer og meta-analyser for at sykepleiere, spesielt i primærhelsetjenesten kan erstatte leger innen visse områder med lik og i noen tilfeller bedre utfall enn legene. Metasynteser av kvalitative studier peker også på barrierer for at dette blir implementert.

Farmasøyter får i økende grad utvidede oppgaver innen legemiddelopplæring, rådgivning, og legemiddelsamstemming i sykehjem, på sykehus, i akuttmottaket, og i apotek. Videreutdanningstilbudet for radiografer er bredt med blant annet tolking og beskrivelse av røntgenbilder, samt sonografi (ultralyd), slik at de avlaster radiologene med arbeidsoppgavene. På Diakonhjemmet sykehus har bioingeniører overtatt ansvar for svarutgivelser av manuelt vurderte blodutstryk og de samme underviser og autoriserer LIS leger innen mikroskopi av urin og blod. Dette gjøres vanligvis av nefrologer og hematologer. Paramedisinere utfyller legers oppgaver i akuttmottak og med tiltak på skadesteder og i ambulanse. Vi har mer informasjon og eksemplene dersom kommisjonen ønsker dette, men i mindre grad har alle eksemplene på oppgaveglidning vært gjenstand for robuste evalueringsstudier.

Utfordringene ligger i at personellgrupper må være villige til å gi fra seg oppgaver til andre.

Tverrprofesjonelle team – tverrfaglig samarbeid

Både helsetjenestene og UH sektoren bidrar til å befeste profesjonene og det er for få incentiver i sektoren for tverrfaglighet og teamarbeid. RETHOS har definitivt heller ikke bidratt til mer av dette, men det er også mye kultur og til dels profesjonskamp og silotenkning som befester dette. Som leder av et stort helsefakultet med 10 profesjonsutdanninger er det en kontinuerlig kamp å facilitere tverrfaglighet, teamarbeid, synergier på tvers og fellesemner. Et felles første år for mange av våre studieprogrammer burde vært pilottestet, videre burde mange programmer delt emner med generisk innhold (profesjonsuavhengig) slik at samarbeid om pasientbehandling og forskning/utvikling ble lettere. Dette gjelder både på bachelor- og masternivå. Det finnes gode enkelteksempler på at kompetanse i godt teamarbeid bygges i sektoren, men dette er ikke gjennomgående prinsipp eller krav i programmene. Hva er de virkelige barrierene for slikt samarbeid og hvordan kan det adresseres? Utfordringene ligger i at personellgrupper må være villige til å gi fra seg oppgaver til andre.

Oslo kommune

• Helsepersonell må primært brukes til helsefaglige oppgaver. Andre oppgaver som kan utføres av ansatte med annen kompetanse, bør omfordeles. Det er behov for avklaringer omkring dette på nasjonalt nivå.

• Det må klargjøres ovenfor innbyggerne at egen bolig må tilpasses til livstidsstandard i så stor grad som mulig. Stimuleringstilskudd for dette bør vurderes.

Parat, Tannhelsesekretærenes forbund

Tannhelsesekretærene bør brukes til å utføre de oppgavene de er utdannet til og tannleger og tannpleiere bør bruke sin arbeidstid på sine fagområder. ThsFs erfaring er at ledere ikke har god nok kjennskap til tannhelsesekretærens faglige kompetanse og at mange oppgaver blir i dag derfor løst på et feil kompetansenivå.

Tannhelsesekretærenes utdanning er «todelt» ved at de har god opplæring både i administrative oppgaver og tannhelsefaglige oppgaver. Dette gjør at tannhelsesekretæren bl.a bør få ansvar for de daglige lederoppgavene og det administrative arbeidet på tannklinikkene. Dette er helt i tråd med beste effektive omsorgsnivå/kompetansenivå og at bærekraften i helse- og omsorgstjenester er avhengig av at personellets tid benyttes ressurseffektivt.

Reiso, Magnhild

Anerkjenne hver enkelt yrkesgruppe – tydeliggjøre ansvarsområder og arbeidsoppgaver

• Å klargjøre ansvarsområder mellom ulike profesjoner vil synliggjøre og fremheve verdien av de ulike yrkesgrupper, og bidra til anerkjennelse av den enkeltes kompetanse og utførte arbeid.

• Tydelige arbeidsoppgaver og arbeidsfordeling står sentralt for opplevelse av mestring i egen arbeidshverdag.

• Å «effektivisere» ressursbruk ved å tillegge arbeidstakere arbeidsoppgaver utover hva som anses relevant innenfor eget yrke er med på å undergrave verdien og anerkjennelsen av ulike profesjoner, kompetanseområder og yrkesgrupper. Slik effektivisering er uheldig, både for arbeidsmiljø og tverrfaglig samarbeid.

Rådet for offentlige fagskoler

RFF mener at oppgavedeling er et effektivt virkemiddel her og innebærer at arbeidsoppgaver som tidligere har vært tilknyttet en særskilt profesjon, også kan utføres av andre yrkesgrupper etter tilføring av ny nødvendig kunnskap og kompetanse. Dette er viktig for bedre utnyttelse av samlet kompetanse og ressurser. Helsepersonelloven åpner for dette når forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.

For å møte fremtidens utfordringer trengs en mer dynamisk tilnærming til kompetanse. Dette innebærer at man i større grad tar utgangspunkt i hvilken kompetanse som trengs for å kunne utføre de ulike oppgavene. Dette bør også være utgangspunktet for oppgavefordeling og -deling både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, samt i samarbeidet mellom disse.

Med bakgrunn i dette vil det være behov for utvikling av fagarbeiderkompetansen i helsesektoren, slik at oppgavene innen helse kan fordeles på en hensiktsmessig måte som kan imøtekomme sektorens bemannings- og kompetansebehov. Gjennom kompetanseutvikling og videreutdanning på fagskolenivå kan flere yrkesgrupper bidra til å redusere sykepleierbehovet og samtidig ivareta kvaliteten i helsetjenestene. Kompetansen til helsefagarbeideren må mobiliseres, den må brukes effektivt med god oppgavedeling og organisering av arbeidet, og utvikles og foredles i takt med utvikling innenfor digitalisering, teknologi, innovasjon, og samhandling.

Rådet for psykisk helse

Vi støtter arbeidet med å skape en heltidskultur og understreker nødvendigheten av å rekruttere og beholde ansatte i alle personellgrupper. Samtidig må vi alltid huske at behandling som er av relasjonell karakter krever tid for å oppnå den nødvendige tilliten som er en bærebjelke for støtte og tilfriskning. Komplekse problemer trenger ofte spesialisert kompetanse, og for at flere skal kunne nyttiggjøre seg den må vi skape elastiske modeller og samhandlingsløsninger som gir synergieffekter av denne formen for kompetanse.

I Norge er det etablert bemanningsenheter i enkelte helseforetak, blant annet Helse Bergen og Vestre Viken, i tillegg til flere kommuner. Hensikten er å ivareta virksomhetens bemanningsbehov og god pasientbehandling. En slik ordning kan gi økt mulighet for å tilby hele stillinger, det kan man få til ved at ansatte kan ha deler av sin stilling på en enhet og resten i bemanningsenheten. Dette gir arbeidsgiver en mer fleksibel benyttelse av arbeidstakerne, samt at det avlaster ledere for arbeidet med å leie inn vikarer ved sykefravær. Dette sikrer stabil kompetanse og økt forutsigbarhet. Man tar i bruk egne ansatte ved sykefravær i stedet for å ty til vikarer. Pasienten opplever trygge ansatte på jobb, som de kanskje kjenner fra før, og som slipper å bruke tid på å lære nye rutiner gang på gang. En annen gevinst er at ansatte i bemanningsenheten i større grad kan følge pasienten i sårbare overganger mellom avdelinger internt i sykehuset. En forutsetning for å lykkes med en bemanningsenhet er at man sikrer nødvendig kompetanse hos ansatte som skal veksle mellom flere avdelinger.

For å lykkes med kompetansebygging i helsetjenesten trenger vi gode og brukervennlige digitale kompetansekartleggingssystemer. Kompetanseportalen er et viktig verktøy som flere fremhever i forbindelse med å møte behovet for faglig oppdatering og interne kurs. Kompetanseportalen kan også brukes til å samle informasjon om kompetansesammensetning i en faggruppe og kompetansebehov hos den individuelle sykepleier slik at ledere og sykepleiere kan finne frem til individuelt tilpassede kompetanseplaner. En slik kompetansespissing vil gi bedre pasientsikkerhet, for veien til god behandling blir kortere når kompetansen er riktig plassert fra start.

Ansatte med mye realkompetanse uten formell utdanning er også en viktig del av helsetjenesten. Det bør tilrettelegges for at denne gruppen kan få mulighet for utdanning som helsefagarbeider etter modell for arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning hvor størstedelen av studiet legges til egen arbeidsplass. En slik modell vil bidra til å lukke gapet mellom behov og kvalifisert personell. Bemanningsenheten i PHR Vestre Viken har utdannet helsefagarbeidere etter lignende modell.

Noen har behov for langvarige og sammensatte helse- og sosialtjenester både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Fleksibel aktiv oppsøkende behandlingsteam (FACT) er en behandlingsmodell for mennesker med alvorlig psykisk lidelse, mange med samtidig rusmisbruk og alle med særlig behov for langvarig oppfølging. Teamene er tverrfaglig sammensatt, jobber utadrettet og samarbeider på tvers av sektorer, og bidrar til kraftig reduksjon av både innleggelser og liggedøgn. Vi må investere i ting vi vet virker, og FACT er en slik ting.

Senter for omsorgsforskning, Sør

Hvilke innsatsfaktorer kan og bør vi ha i helse- og omsorgssektoren, helt overordnet sett, i årene fremover for å sikre et bærekraftig helsevesen?

• Kompetanseplanlegging i den enkelte kommune er viktig. Kompetanse og kompetanseplanlegging bør tydeliggjøres som en forventning til kommunene og fylkeskommunene i forventningsdokumentet knyttet til regional og kommunal planstrategi.

• Bruk og forvaltning av kompetanse er viktig i en tid der dette er mangelvare. Det finnes en rekke helsepersonellgrupper med kompetanse som kan utnyttes langt bedre enn i dag. At dette ikke skjer i så stor grad som en kunne ønske kan ha flere årsaker. En årsak kan være at kommunen kjenner for dårlig til kompetansen til mange av sine yrkesgrupper. En viktig oppgave for oss, kan derfor å øke bevisstheten om hvilken kompetanse alle yrkesgruppene har.

Hvilke endringer i hvem som gjør hva ut fra dagens situasjon kan og bør gjøres, hvilke oppgaver kan løses på en annen måte, og hvilket potensial ligger for samarbeid mellom personellgrupper i team?

• Samarbeid mellom personellgrupper internt i kommunen og over kommunegrenser, i team, vil være en viktig forutsetning framover, for å få brukt kompetansen der det er størst behov. Det er derfor også her nødvendig at kommunen/enhetene har en oversikt over kompetansen og hvilken kompetanse brukerne til en hver tid har behov for.

• Ulike former for økt samarbeid mellom tjenester internt i kommunen og mellom nivåer bør stimuleres og tydeliggjøres i kommunale styringsdokumenter.

• Kommunene og lokale helseforet bør sammen sikre en bedre personellsammensetning og oppgavedeling i tjenestene som både gir uttelling både i helse- og omsorgstjenestene i kommunene og i helseforetaket.

Sivertsen, Hilde Gunn

Slik det er i dag gjør sykepleiere og helsefagarbeidere flere arbeidsoppgaver som jeg vil si ligger utenfor kompetanse og ansvarsnivå: mat/ernæring og tilberedning av denne. Vi smører, dekker bord, rydder bord, kjøret oppvask/steamer og rydder kjøkken x 4 eller flere ganger pr døgn. Her kan personer med utdanning innen ernæring overta en del av tilberedning og «rydding». Helsepersonell med pasientnært arbeid skal fortsatt mate, servere og tilby mat til pasienter, det er de som kjenner dem og vet de ulike behovene.

Vask av rom/utstyr ved f eks utskrivelse av pasienter. Dette gjøres i dag hos oss delvis av sykepleier/helsefagarbeidere. Vi vasker seng, møbler på rommene, nattbord og skap på rom og tilhørende bad. Dette er det renholdspersonalet som har kompetansen og kunnskapen på. Helsepersonell mister tid rundt pasient når slike oppgaver må utføres.

Ansvarsområder som f eks brannrutiner ligger i dag hos en sykepleier i vår avd. Dette og liknende oppgaver MÅ over på personell fra eiendom/bygg. Dersom vaktmester ikke er tilgjengelig i perioder med fri, hender det vi helsepersonell får beskjed om å levere ulikt søppel i container på utsiden. Dette er oppgaver som må løses av riktig avd ikke legges over på oss.

Mange av oppgavene her kan se små ut, men det er i det lange løp mye tid som flyttes fra pasient (både nært og administrativt/tverrfaglig/samhandlende) til oppgaver som må utføres for og opprettholde forsvarlig drift. Men oppgavene kan/bør gjøres av annet personell enn helsepersonell. I tillegg har vi daglig ansvar for og svare på telefoner, bringe søppel og skittentøy fra avd til områder der dette hentes og bringes videre til søppel og vaskeri.

Skarbøvik sykehjem i Ålesund kommune

Vårt sykehjem er organisert ut ifra et linjemønster, der man har enhetsleder på topp og tre avdelinger med hver sine avdelingsledere og tilhørende sykepleiere. (5 sykepleiere pr avdeling, 15 totalt) Etter omorganisering vil staben være utenfor linjen- og berøres ikke av det vanlige mønsteret for ordrer. Staben fungerer som en service- og støttefunksjon for resten av organisasjonen. Omorganiseringen består i å trekke ut alle sykepleierne fra avdelingene. De vil ikke ha ansvar for pleie og rutineoppgaver i avdelingene, men utføre oppgaver som krever sykepleiekompetanse. Sykepleierne skal være ambulerende, men skal samtidig være tett på beboere og deres pårørende.

Ved å omorganisere sykepleierne på denne måten er det også rom for å utarbeide helsefremmende og mere fleksible turnuser som for eksempel arbeid hver 4 helg, lange vakter på helg og langfri. Bemanningen i staben er planlagt på følgende måte:

• To sykepleiere på alle dagvakter, tre de to dagene det er legevisitt.

• To sykepleiere på alle aftenvakter

• To sykepleiere på helg.

• Alle sykepleiere arbeider hver 4.helg og har langfri i forbindelse med frihelg. For å kunne bemanne hver 4 helg med de sykepleierne vi hadde, måtte de ha lange vakter på helg. Ved oppstarten hadde alle sykepleiere, med unntak av to, 1-3 lange vakter på helg på 12 uker, men aldri mer enn en lang vakt pr helg. Vi fikk tilbakemeldinger på at lange vakter fungerte fint og at de gjerne kunne ta flere for å beholde arbeid hver 4. helg og langfri. Fra februar 2022 har de fleste to lange vakter pr helg.

• Kompetanseheving: Ved organisering i stab blir som sagt sykepleierne tatt ut av avdelingen. Helsefagarbeidere og assistenter må derfor få økt kompetanse innenfor medikamenthåndtering, observasjoner og kommunikasjon. I tidligere organisering, jobbet de fleste pleieassistenter og helsefagarbeidere deltid. Dermed er det ikke tilrettelagt for at de får praktisert dette i det daglige. I den nye modellen vil det være rom for å øke kompetanse og kontinuitet, da sykepleierne får tid til å fungere som veiledere og rådgivere. Sykepleierne skal videre ha fagansvar, hvor de organisere fagdager og kurs, har gjennomgang av caser og prosedyrer, samt opplæring av nyansatte og veiledning av sykepleierstudenter i tett samarbeid med avdelingsleder.

Spekter

Helseforetakene og de regionale helseforetakene vier stor plass til temaet oppgavedeling i sine utviklingsplaner. Det ligger sannsynligvis betydelige gevinster knyttet til å endre oppgavefordeling, og kommisjonen bør beskrive dette gevinstpotensialet. Endret oppgavedeling kan bidra til at kompetansen benyttes mer hensiktsmessig og til å fjerne flaskehalser i pasientforløpene. Organisering i retning av team der ulike kompetanser møtes, kan være en løsning. Uansett må et prinsipp være at ulike kompetansegrupper får anvende den kompetansen de har best mulig, og særlig sin unike kompetanse. Det bør særlig søkes nye løsninger der knappe ressurser utgjør en flaskehals, slik som for eksempel innen intensiv- og operasjonskapasitet og radiologi.

Svenserud, Bente

Det er viktig å presisere at vernepleier- og sykepleierutdanningen er to ulike studier, der vi tilegner oss ulik kompetanse. Vernepleierfaglig kompetanse bør gjøres mer kjent og anerkjennes i større grad. Det er viktig å trekke frem eldreomsorgen og kommunens behov for en satsing på flere ansatte med høy faglig kompetanse og økt tverrfaglighet.

Vernepleiere har relevante ferdigheter og kunnskap som kan benyttes innenfor mange ulike områder, eksempelvis for å styrke eldreomsorgen, innenfor psykisk helse og rus, i skolen og i tjenestene til personer med utviklingshemning. Særlig er deres metodiske miljøarbeid og ferdighetstrening i kommunikasjon og samspill, viktig for å tilrettelegge for brukerens/pasientens deltakelse og egenmestring.

Vernepleier og sykepleier kan utføre samme oppgaver knyttet til håndtering/ administrering av medikamenter, prosedyrer og behandling, enten det er blodprøver, urinprøver, deltakelse i undersøkelser og så videre. Vernepleiere har samme mulighet /ansvar for pasientene på VAP eller behandling i form av medisinering per os,subkutane eller intravenøse injeksjoner mv., men alltid sett opp mot opplæring og forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.

Vernepleiere og sykepleiere har samme medisinskfaglig kompetanse, og samme ansvar for legemiddelhåndtering og prosedyregjennomføring.

Helsepersonell plikter å utføre sitt arbeid utfra de kvalifikasjoner, opplæring og den trening en har og hvor oppdatert dette er. I tillegg kommer egenansvaret / meldeplikt med tanke på opplæringsbehov. Deretter har arbeidsgiver et «sørge for ansvar» og plikt til å gi tilstrekkelig opplæring.

Tekna

Det er avgjørende at det kartlegges hvilken kompetanse helse- og omsorgstjenestene trenger i tiden fremover – og at det utdannes personell med riktig kompetanse og at disse ansettes i riktige stillinger.

Det er i dag ikke høy nok bevissthet om ulike realfaglige og teknologiske utdanninger som er høyst relevante for de oppgaver som skal løses. Etablerte stillingskategorier og kompetansekrav må gjennomgås for å se om det er rett kompetanse man søker etter for de oppgavene som skal løses. Det er viktig at man gjør en grundig gjennomgang for å se om det er spesielle profesjonshensyn som har bidratt til at man ikke rekrutterer bredere til en del stillinger.

Tekna mener at teknologikompetanse og digitalisering blir avgjørende i fremtidens helsetjeneste, og at våre fageksperter kan gi god beslutningsstøtte og avlaste annet helsepersonell, som leger og sykepleiere, slik at de kan bruke mer tid på sine pasientnære primæroppgaver

Universitets-og høgskolerådet

UHR er enig i at ny organisering og oppgavefordeling i tjenestene bør få konsekvenser for utdanning av helsepersonell. UH-institusjonene prøver å imøtekomme dette gjennom utvikling av utdanningene i samarbeid med tjenestene, men vil understreke at det er viktig at tjenestene signaliserer hvilke kompetansebehov de har. Ikke minst er institusjonene opptatt av hvordan endringer i oppgaver påvirker behovet for kompetanse på høyere nivå, som master og ph.d.

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) Agder (vest) og kommuner i Agder

Rett kompetanse på rett sted = Mestring

Tenke nytt om oppgavedeling. Bruke ufaglærte til bi- oppgaver og spisse arbeidsoppgavene mot riktig yrkesgruppe. Utnytte ressursene på en god måte. KS sitt prosjekt TØRN (Eksempel fra Asker Kvalitet i omsorgstjenestene med ny oppgavedeling – YouTube og generelt TØRN prosjekt Tørn – Bedre oppgavedeling skaper fremtidens omsorgstjenester – YouTube) er en måte kommuner jobber med dette på, men Flekkefjord kommune er en kommune på Agder som har gjort seg viktige og gode erfaringer med oppgavedeling over mange år, i tett sammenheng med fokus på kompetanse. (Her forteller Flekkefjord om sin erfaring, Utviklingskonferansen 2022 Erfaringer fra Flekkefjord kommune (vimeo.com)

Rolleavklaring – hvem skal ha ansvar for hva? Helsefagarbeidere løftes for å få mer ansvar, jobbe mer i team, men sørge for at de har nok kompetanse for å oppleve seg trygge i jobben. Her oppleves at mange kan være utrygg i nye rolle, hvor det forventes at de bruker mer av egen kunnskap i hverdagen. Behov for kompetanseheving på arbeidsplassen. Riktig kompetanse på riktig plass.

Tids-effektivisere oppgaver som dokumentasjon, rapport, indikatorer og pasientsikkerhet. Mye tid forsvinner på grunn av dårlige IT løsninger og trege systemer.

Ta i bruk velferdsteknologi og utvikle funksjonelle bygninger som gjør at vi kan jobbe smartere. Det som kan digitaliseres og automatiseres må det, slik at flere i helse- og omsorg kan ha mer tid til menneskemøter. Fokus på hvordan velferdsteknologi kan gjøre folk selvhjulpne. Samarbeide med Selvhjelp Norge, fagpersoner, utviklere, næringsliv og fremoverlente innbyggere på ulike diagnoser og funksjonsområder. (Ett eksempel på dette fra Agder er Foss Bad Utviklingskonferansen 2022 Foss bad (vimeo.com))

• Bruke teknologi til å forenkle og effektivisere dokumentasjon av helsehjelp. Tar i dag for mye ressurser.

• Bruke flere yrkesgrupper/eller assistent i vaskeri, bidra til å øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenester

• Få rett person til rett oppgav. Eget «kjøkken» personell

• Egne folk som kjøkkenhjelper, men som også har kjennskap til beboere

Frivillig innsats og pårørendearbeid Er en stor ressurs. Mange opplever det tidkrevende og utfordrende å organisere. De er en stor ressurs, men kan benyttes på en bedre måte. Innspill fra ledere:

• Pårørende og frivillige sin innsats må synliggjøres. Tilby kurs og refleksjonsgrupper til disse

• Sortere arbeidsoppgaver og tilby arbeidsplasser til innbyggere som trenger språktrening (mye ubrukte ressurser).

Samhandling, organisering og sømløse pasientforløp

Samarbeide med aktører utenfor helsetjenestene og tenke kreativt for å fjerne unødvendige oppgaver. Som for eksempel klesvask, husvask, oppvask, matlaging og tilrettelegge for at pasienten kan utføre så mye av stell som overhodet mulig selv. Samarbeid med lokalsamfunnet, frivilligheten, næringslivet, posten, foreninger og idrettslag.

Fokus på folkehelse og hvordan unngå behov for helsetjenesten lengst mulig og hvordan utvikle byer og tettsteder på en slik måte at flest mulig kan bo hjemme og klarer seg mest mulig selvstendig, også med sykdom. Arbeid med dette må forankres i Kommunal- og distrikts-departementet, utdanningsdepartementet og andre for å sikre at andre aktører enn helse bidrar til dette, gjennom blant annet lovkrav i arealplanlegging.

Nasjonalt, regionalt og lokalt fokus på at flere tar mer ansvar for egen helse, for egne pårørende og nettverk, bidrar som frivillige og å senke forventninger til hva innbyggere kan forvente av offentlig helsevesen. Innen kommunal helse- og omsorg er dette er stor utfordring i dag, selv med dagens gode standard og tilgjengelighet på helse- og omsorgstjenester. Her er noen enkle tips fra utviklingssenteret: USHT Agder (vest) (Utviklingskonferansen 2022 8 helsetips fra USHT (vimeo.com)).

Vikman, Miriam Dubland

Vi har en velferdsstat og et system som er avhengig av tilstrekkelig antall helsearbeidere i drift.Vernepleiere blir delvis systematisk devaluert og glemt, til tross for den unike kombinasjonen av helse-og sosialfaglig kompetanse. Vi er kvalifiserte til å utføre et stort antall helsefaglige prosedyrer, deriblant medisindosering, injeksjoner, sårstell osv. I primærhelsetjenesten vil vernepleiere være ypperlige helsearbeidere som kan avlaste helsetjenesten.

Det varsles stadig om sykepleierkrisen. Vernepleiere vil kunne avhjelpe, men vi må bli anerkjent og få mulighet til å delta. Det må lyses ut flere vernepleierstillinger i helsevesenet. Vi trenger et bærekraftig helsevesen og her kan vernepleiere bidra.

Vinsnes, Anne G; Professor Emerita, NTNU

«Kan vi tilby sykepleiere med mastergrad i avansert klinisk sykepleie og som på søknad har fått spesialistgodkjenning, et frivillig videreførings løp i avansert farmakologi, patofysiologi og diagnostikk og forskrivningspraksis, om å søke om autorisasjon til forskrivning av legemidler?». Helsepersonell har mange nye og ofte komplekse oppgaver. Man ser i økendegrad at personellgrupper som tar over og utfører oppgaver for en annen gruppe, er inne i et oppgaveskifte.

I dag er det leger som har rett til å forskrive medikamenter til pasienter i Norge. Forskrivningsmyndighet gitt til andre grupper forutsetter endring av lover, forskrifter, kultur, hegemoni, utdanning og tilsynskrav. Dersom man åpner opp for at sykepleiere kan få forskrivningsrett, blir det viktig å definere hvilke sykepleiere som kan få denne retten, og om den skal være helt eller delvis. Deretter kan man gjøre de endringer som er nødvendige.

Forskrivningsretten kan være på ulike nivåer, og hvert nivå har ulike konsekvenser. Dette har jeg forsøkt å synliggjøre i det følgende:

• Forskrivningsretten er ubegrenset og uavhengig. Den som har autorisasjonen, kan skrive ut det som er relevant for pasienten. Den er også selvstendig, ingen godkjenning fra andre. Sykepleieren har altså full forskrivningsrett, med master i klinisk avansert sykepleie, med påbygning i patofysiologi, diagnostikk og farmakologi.

• Forskrivningsretten er ubegrenset, men avhengig av legen som forordner i første omgang. Sykepleiere kan deretter forskrive legemidlet. Dette kan være hensiktsmessig om man arbeider sammen i team, men man kan se for seg at tid går tapt om man må vente på den første forskrivningen. De har master i klinisk avansert sykepleie, og en begrenset forskrivningsrett.

• Begrenset forskrivningsrett, men uavhengig av andre. Eksemplet her er at spesialiserte sykepleiere kan forskrive noen begrensede medikamenter, som for eksempel at jordmødre og helsesykepleiere har forskrivningsrett på prevensjonsmidler. I England har sykepleiere i kommunehelsetjenesten rett til å skrive ut et noen definerte legemidler.

• Ingen rett til å skrive ut legemidler, helt avhengig av andre. Slik har vi det i dag, og vi vet at her er en av de mange flaskehalsene som gjør at oppgaver hoper seg opp og pasientene må vente.

Det er viktig at vi fortsetter diskusjonen om vi ønsker en framtid der avanserte kliniske sykepleiespesialister kan ha rett til å søke om godkjenning til forskrivning av legemidler. I tilfelle vi ønsker dette, til hvilken grad ønsker vi det? Ubegrenset, begrenset, uavhengig eller avhengig? Vi bør diskutere konsekvenser sett i lys av etiske implikasjoner, faglig forsvarlighet, autonomi og så videre.

Virke

En hensiktsmessig oppgavefordeling mellom ulike roller

Oppgavefordeldingen mellom ulike yrkesgrupper innenfor helsevesenet har vært en del framme i det siste. Det er behov for å se på en mer hensiktsmessig arbeidsdeling mellom de ulike yrkesgruppene innenfor helsevesenet. Både for en mer effektiv utnyttelse av tiden- og for å sikre at kompetansen til ulike yrkesgrupper blir mest mulig hensiktsmessig. Dette kan i sin tur også sikre en mer meningsfylt arbeidsdag for den enkelte, og dermed kanskje også bidra til å beholde kvalifisert personell.

Dette gjelder både mellom ulike yrkesgrupper og profesjonsgrupper, tverrfaglig og tverrprofesjonelt og mellom ulike nivåer, inkl fagskole.

I tilllegg bør flere helsefaglige profesjoner tas i bruk – inkl vernepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter. Disse faggruppene har betydelig helsekomponent i utdanningene sine, og tilfører viktige perspektiver, som aktivitets- og helsefremmende perspektiver, til omsorgsyrkene og profesjonene. En ide kan være å tilby emner/kurs i farmakologi/ legemiddelhåndtering, og utføre piloter/prosjekter for å teste ut denne bruken av helsepersonell. Ikke fordi alle skal gjøre alt og det samme, men for å utnytte større deler av kompetansen og ressursene, når det er og vil bli så stor mangel på kompetanse i tjenestene.

Tverrfagligheten er en verdi og ressurs i seg selv, ref primærhelseteam-prosjektet og erfaringene. Det kan gi brukerne bedre og her helhetlige og koordinerte tjenester når for eksempel også sosialfaglig kompetanse kommer inn i teamene.

For ideelle som forholder seg til anbudsregimer, blir konkurransegrunnlaget ofte utformet så detaljert at det blir lite rom for utvikling og innovasjon på slike områder. I 2019 gjennomførte Sykepleien en ny undersøkelse blant medlemmene i Norsk Sykepleierforbund. Undersøkelsen viste at 85 prosent av sykepleierne mener at de ukentlig eller oftere utfører oppgaver de ikke vil definere som sykepleieroppgaver. Oppgavene som stjeler mest tid er knyttet til renhold, mat og måltider, mens sykepleierne -mener det blir altfor lite tid til kvalitets- og kompetanseutvikling. Ved f.eks å ansette flere innen renhold og servering vil sykepleierne kunne bruke mer av sin tid på helsefaglige oppgaver. Dette bør ses opp mot den brede kompetansepolitikken, hvor det bl.a. er et mål å holde på og inkludere flere arbeidstakere med høy realkompetanse og mindre eller ingen formell kompetanse i arbeidslivet.

I primærhelsemeldingen fra 20165 ble det foreslått en ordning med primærhelseteam. Dette er en spennende modell og ett eksempel på en mer hensiktsmessig arbeidsdeling. Evalueringen av forsøket som nå er gjort viser gode resultater: Selv om fastlegene ikke opplevde redusert arbeidsmengde som følge av PHT, opplevde de å ha mer tid til kvalitetsarbeid. Videre oppga både fastleger og sykepleiere at samarbeidet mellom dem i stor eller svært stor grad bidrar til bedre oppfølging av enkeltpasienter. Over halvparten av de ansatte mente at PHT i stor eller svært stor grad bidrar til en rekke positive effekter, blant annet bedre opplæring og oppfølging av enkeltpasienter, bedre helse og mestring blant enkeltpasienter og økt tilgjengelighet til tjenesten.

Frivillige som ressurs

Frivillige har til alle tider vært en viktig ressurs i helsetjenesten. Under pandemien fikk de virkelig «skinne» og vise hvilken ressurs de er. Frivillige organisasjoner vil være svært viktige for å bidra til en bærekraftig helsetjeneste. De er et viktig supplement, og kan bidra til «det ekstra» for å sikre en god helsetjeneste for pasienter og brukere. Det må fortsatt stimuleres til at alle kommunene inngår tett dialog med frivillig sektor, men på frivillighetens premisser. Og rammevilkårene for frivillige organisasjoner må sikres.

Pårørendes rolle

Med fokuset i helsepolitikken på at man skal bo lenger hjemme, noe som også i framtiden vil være viktig for helsevesenets bærekraft, må det tilrettelegges for at det tas i bruk teknologi og hjelpemidler i hjemmene. I tillegg er det avgjørende at pårørende klarer å stå i omsorgsoppgavene, og at de får den bistand og avlastning de har behov for.