7 Kjennetegn ved lavlønn

7.1 Innledning

I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvor vi finner de lavtlønte jobbene, hva som kjennetegner dem som innehar disse jobbene og hvem som er lavtlønte i mer enn ett år. Vi ser på populasjonen «kun i jobb» og bruker i hovedsak årsverk1 som analyseenhet med mindre annet er oppgitt. Når vi ser på hvilke jobber som har lavlønn, og hvem som har disse jobbene, ser vi hovedsakelig på situasjonen i 2022, men arbeidsmarkedet er ikke statisk. Arbeidsmarkedet fylles hele tiden på med nye lønnstakere og jobber, samtidig som jobber forsvinner og lønnstakere går ut. Både hvilke personer og jobber som er lavtlønte kan dermed endres mellom år. Det er likevel noen personer som blir værende i lavlønnsjobber, og noen typer jobber som i større grad enn andre kommer inn under definisjonen av lavlønnsjobber over tid. Disse skal vi også se nærmere på i dette kapittelet.

Som vist i kapittel 6 er det forskjellige måter å definere lavlønn og forskjellige grenser man kan sette. En er å se på en fast andel av alle jobber eller av alle ansatte over lønnsfordelingen på et tidspunkt, som de nederste desilene (f.eks. de 10 eller 20 prosentene med lavest lønn). En annen innfallsvinkel er å se i forhold til et lønnsnivå og definere jobber og ansatte under nivået som lavtlønte. 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er her et eksempel med en lengre historie i norsk lønnsforhandlingssammenheng. Ved begge disse framgangsmåtene knyttes lavlønn opp mot generell lønnsvekst og låses ikke fast til et absolutt nivå over tid. En tredje mulighet er en form for avstand til medianen i hele lønnsfordelingen, som 2/3 av medianlønnen. Den sistnevnte definisjonen benyttes av for eksempel OECD. I dette kapittelet vil vi i hovedsak ta utgangspunkt i denne grensen og se nærmere på kjennetegnene til jobbene og personene under 2/3 av medianlønn, heretter omtalt som 2/3M-grensen. I de tilfellene der kjennetegnene endrer seg når grensene flyttes oppover vil vi også beskrive det. Da 2. desilgrensen (20 prosent med lavest lønn) ligger tett på 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, se kapittel 6, vil vi beskrive 2. desil som en tilnærming til gruppen under 85Ind-grensen.

Vi skiller mellom om en gruppe har stor lavlønnsforekomst, og om den har stor andel av de lavtlønte. Forekomsten angir i hvor stor grad gruppen er preget av lavlønn, eksempelvis antall lavtlønte jobber i privat sektor som andel av alle jobber i privat sektor. Privat sektors andel av lavtlønte jobber er derimot antall lavtlønte jobber i privat sektor som andel av alle lavtlønte jobber uansett sektor.

Punkt 7.2 ser på hvor i arbeidsmarkedet vi finner jobbene med lavlønn. Punkt 7.3 beskriver hva som kjennetegner lønnstakeren med lavlønn. Punkt 7.4 kartlegger hvem som blir værende i lavlønnsjobber over tid. Utvalgets vurderinger følger i punkt 7.5.

7.2 Hvilke jobber har lavlønn?

Drøyt 6 prosent av årsverkene for dem som kun er i jobb lønnes under 2/3 av medianlønnen, se omtale i kapittel 6. I 2022 tilsvarte det at årslønnen i full stilling var under 391 200 kroner. Det gjelder for knapt 121 000 årsverk og 204 000 jobber. Enkelte sektorer, næringer og yrker peker seg ut med en relativ høy andel jobber med lavlønn. I denne delen skal vi se nærmere på hvor vi finner disse jobbene. Videre vil si se nærmere på sentralitet, lønnsevne, tariffavtaledekning og arbeidstid som også kan fortelle oss noe om jobbene i denne delen av lønnsfordelingen. Vi ser i denne analysen på jobber som tilhører lønnstakere som kun er i jobb og ekskluderer med det grupper som i tillegg til å ha en jobb, samtidig er for eksempel uføre, studenter og lærlinger. Se kapittel 11 for diskusjon av populasjon og kapittel 6 for hva denne avgrensningen betyr for populasjonen.

7.2.1 Sektor

Når vi skal analysere arbeidsmarkedet skilles det ofte mellom privat og offentlig sektor. Privat sektor omfatter i tillegg til privateide virksomheter også vanligvis offentlig eide foretak i en slik inndeling. Offentlig sektor kan deles opp i statsforvaltningen (med helseforetakene) og kommunalforvaltningen.

Figur 7.1 viser lønnsfordelingen i de tre sektorene, sett i forhold til hele lønnsfordelingen for alle lønnstakere uavhengig av sektor. Hvert punkt angir andelen av årsverkene som har en lønn i 60 000-kroners intervallet fra punktet nedenfor til dette punktet. Privat sektor har de tjukkeste halene i figuren, og årsverkene er spredt videst rundt medianen, som er på 587 000 kroner. Det betyr at denne sektoren har høyest andel jobber med både lav og høy lønn. I kommunal forvaltning er det sterkest konsentrasjon rundt medianen og dermed minst ulikhet. Lønningene i denne sektoren er også sentrert rundt medianen for alle jobber. Statsforvaltningen har tyngden over medianen, færrest lavtlønte jobber og flest ganske høytlønte jobber. Privat sektor har derimot flest av de aller høyest lønte jobbene. Medianårslønnen for dem kun i jobb er høyest i statsforvaltningen 650 400 kroner. Medianlønnen i kommunal forvaltning og privat sektor ligger nærmere hverandre, med henholdsvis 565 920 kroner og 581 880 kroner.

Forstørr bilde

¹ Figuren er trunkert. Det vil si at den ikke viser de aller høyeste lønnsnivåene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I figur 7.2 vises to måter å se på lavlønnsandel på. De blå søylene viser hvor stor andel av årsverkene i hver sektor som har en lønn under 2/3M. Dette kaller vi i denne og andre tilsvarende figurer i kapitlet for «lavlønnsforekomst». Figuren viser at forekomsten av lavlønn er på drøyt 1 prosent i staten, drøyt 5 prosent i kommuneforvaltningen og om lag 7 prosent i privat sektor, inkl. offentlig eide foretak.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

De oransje søylene viser hvor stor andel av alle årsverk med lønn under 2/3M vi finner i hver sektor. Privat sektor er den klart størst sektoren og dekket 72 prosent av alle årsverkene i det norske arbeidsmarkedet i 2022, mens 20 prosent var i kommunesektoren og 8 prosent i statlig sektor. Privat sektor hadde også høyest lavlønnsforekomst, altså var sektoren overrepresentert blant de lavtlønte. Privat sektor sto for drøyt 80 prosent av årsverkene med lavlønn. Kommunal sektor sto for knapt 17 prosent, og statsforvaltningen sto for 2 prosent. Andelene holder seg stabile når vi flytter grensen til 2. desil.

Privat sektor omfatter vareproduksjon i tillegg til tjenesteytelser med både svært høy og lav lønn. Både staten og kommunene sysselsetter folk i undervisning og helsetjenester (Grini mfl. 2023a). Mens de undervisningsansatte i staten underviser på universiteter og høyskoler, er undervisningsjobbene i kommunen i grunnskole opp til og med videregående. I helsetjenestene er det flere spesialister i store regionale sykehustjenester i statlig sektor (Grini mfl. 2023a). I offentlig sektor er alle dekket av en tariffavtale, mens tariffavtaledekningen er lavere og mer varierende i privat sektor, se nærmere omtale under punkt 7.2.5.

7.2.2 Næring og yrker

Næringer og bransjer er forskjellige på mange måter, for eksempel i sammensetningen av lønnstakere, produktivitet, konkurranse, og om det er tjenester eller varer som produseres. Mye av tjenesteproduksjonen krever fortsatt relativt mer innsats av arbeidskraft enn vareproduksjon. Det er stor variasjon i andel årsverk med lavlønn mellom de ulike næringene, jf. figur 7.3.

Næringer som sysselsetter mange uten høyere utdanning som butikkmedarbeidere, servitører og pleiemedarbeidere, har høy forekomst av lavlønn. Samtidig vil store næringer ha flere lavtlønte hvis forekomsten av lavlønn er den samme som i en liten næring. Det er flest lavtlønte som jobber i varehandel og helse- og sosialtjenester, etterfulgt av overnatting og servering. Forekomsten av lavlønn innen helse- og sosialtjenester er ikke spesielt høy, men siden den heller ikke er spesielt lav og næringen er stor, blir næringens andel av de lavtlønte jobbene høy.

De ulike næringskodene dekker over brede næringsområder. Å bryte dem ned i underkategorier kan derfor fortelle oss litt mer om i hvilken del av næringen lavlønn er mest utbredt. I figur 7.3 har vi splittet opp «Varehandel, reparasjon av motorvogner» i handel med og reparasjon av motorvogner, agentur- og engroshandel og detaljhandel. Da framkommer det at det er i detaljhandel, som er direkte salg til kunder, at forekomsten av lavlønn er høy. Om lag halvparten av alle jobbene i varehandel er i detaljhandel. Landsoverenskomsten mellom Handel og Kontor i Norge (LO) og Virke er den største tariffavtalen i bransjen. Lønnsnivået på denne er løftet opp over det nivået som har kvalifisert til egne ekstra lavlønnstillegg i den senere tids tariffoppgjør. Dette er samtidig en næring med stort innslag av uorganiserte virksomheter uten tariffavtaledekning. Noen av disse følger likevel satser fra tariffavtalen, se kapittel 10 om tariffavtalenes normdannende virkning.

Ved å splitte opp «Overnatting og servering» i overnattingsvirksomhet og serveringsvirksomhet blir det også tydelig at det er i sistnevnte forekomsten av lavlønn er størst. Andelen lavlønn i serveringsvirksomhet er på 38 prosent, mot 24 prosent i overnattingsvirksomhet. Forekomsten av lavlønn i servering er klart høyere enn i nesten alle andre næringer, slik vi her har definert dem. Den største tariffavtalen i bransjen er Riksavtalen mellom Fellesforbundet (LO) og NHO. På tross av at det også her er en egen garantiordning som normalt gir uttelling, er avtalen fortsatt blant dem med lavest lønnsnivå mellom LO og NHO. Avtaleområdet er, som bransjen generelt, preget av hyppige utskiftninger av arbeidstakere. Det trekker lønnsnivået ned. Knapt halvparten av arbeidstakerne var fortsatt knyttet til bransjen ett år etter. Se figur 10.2 i kapittel 10 for tariffavtalte minstelønnssatser i utvalgte yrker sammenlignet med 2/3M og 85Ind. Tips (drikkepenger) er ikke inkludert i lønnsstatistikken da tips ikke er lønn, men betales fra gjesten. Tips er heller ikke dekket av tariffavtalen. Om lag en tredel av jobbene i overnatting og servering mottar tips, og for disse løftes månedslønnen med 4,6 prosent i snitt om tips inkluderes (Grini mfl., 2023a).

Kategorien «Forretningsmessig tjenesteyting» er delt inn i undergrupper som rengjøringsvirksomhet, tjenester tilknyttet eiendomsdrift og vakttjenester og etterforskning der flere ligger rett over snitter for forekomsten av lavlønn på drøyt 6 prosent. Den største underkategorien er arbeidskrafttjenester (utleie av arbeidskraft mm.), som innehar 40 prosent av jobbene i denne næringen. Arbeidskrafttjenester står for 4 prosent av alle årsverk under 2/3M-grensen.

Forstørr bilde

¹ Andre næringer består av næringene Bergverksdrift og utvinning, Elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning, Vannforsyning, avløps- og renovasjonsvirksomhet, Informasjon og kommunikasjon, Finansierings- og forsikringsvirksomhet, Omsetning og drift av fast eiendom, Offentlig administrasjon og forsvar, og trygdeordninger underlagt offentlig forvaltning, Annen tjenesteyting, Lønnet arbeid i private husholdninger, Internasjonale organisasjoner og organer og Ufordelt næring, som alle utgjør hver især under 2 prosent av jobbene under grensen, foruten «Annen tjenesteyting» som utgjør 3,1 prosent.

² Bokstavene uttrykker hvilken gruppering næringen inngår i «Standard for næringsgruppering (SN)». Dette er en statistisk standard og grunnlaget for denne er EUs standard NACE.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Det er næringen «Helse- og sosialtjenester» som har flest jobber under grensen med prosent av alle årsverk med lavlønn. Ved å ta ut sykehustjenester, som utgjør i underkant av 30 prosent av jobbene i denne næringen, ser vi at det er øvrige helse- og sosialtjenester, dvs. vesentlig pleie- og omsorgstjenester, som gjør dette til en næring med høy forekomst av lavlønn. Det gjelder øvrige helsetjenester i både kommunal- og privat sektor.

Bygg- og anleggsnæringen har samlet både forholdsvis lav andel av de lavtlønte og lav forekomst av lavlønn. Anleggsnæringen har klart høyere lønnsnivå enn byggnæringen. I 2022 hadde den største tariffavtalen innenfor byggenæringen som mange andre minstelønnsavtaler, et lønnsnivå der høyeste minstelønnssats utgjorde nær 80 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå på avtalen. Mange ble altså lønnet et stykke over minstelønnssatsene i den tariffdekkede delen av bransjen. Lønnsnivået i laveste desil for bygg og anlegg i lønnsstatistikken var på sin side betydelig lavere enn laveste avtalte sats for voksne i byggfag, og også lavere enn for de 10 prosent lavest lønte i alle næringer. Noen grupper i den uorganiserte delen av byggebransjen har altså svært lav lønn. Bygg ble allmenngjort kort tid etter EU-utvidelsen på bakgrunn av økt arbeidsinnvandring på dårlig lønn og arbeidsforhold, se også kapittel 10 om allmenngjøring. Bygg- og anleggsbransjen er vurdert som en risikobransje for arbeidslivskriminalitet av A-krimsenteret i Oslo (2021). Arbeidslivskriminalitet faller imidlertid utenfor utvalgets mandat. Den organiserte byggenæringen har over år arbeidet aktivt med seriøsitet.

Ved å flytte lavlønnsgrensen opp til 2. desil endrer fordelingen av næringene seg noe. Helse og sosialtjenester, utenom sykehusene, (17 prosent) og detaljhandel (12 prosent) har fortsatt størst andel av de lavtlønte, men industri og bygg og anlegg, med hhv. 9 og 8 prosent går forbi servering som nå er nede på 7 prosent av de under 2. desil-grensen. Dette viser at årsverkene i serveringsbransjen er konsentrert i den laveste enden av fordelingen.

Salgs- og serviceyrker utgjør halvparten av alle årsverk med lønn under 2/3M og de er sentrale i helse- og sosialtjenester, varehandel og overnatting og servering (Grini mfl., 2023a). Her finner vi butikkmedarbeidere, som er den klart største gruppen, men også kokker, servitører, frisører, barnehage- og skolefritidsassistenter, renholdere og kjøkkenassistenter. Disse yrkene har også høy forekomst av lavlønn. I en del av disse yrkene med mye lavlønn er det ikke formelle kvalifikasjonskrav, men gjerne høyere lønn ved fagbrev og erfaring i den avtaledekkede delen av arbeidslivet.

7.2.3 Sentralitet

Arbeidsmarkedene i henholdsvis byer og store kommuner, og små kommuner og tettsteder har noen ulike trekk. Sentralitet kan være en nyttig gruppering av kommuner for å se på forskjeller på arbeidsmarked og forekomst av lavere lønninger.

For å undersøke sentralitet og lavlønn nærmere tar vi utgangpunkt i SSBs sentralitetsindeks, se nærmere beskrivelse av indekset i kapittel 5. Sentralitetsindeksen går fra 1 til 6. Gruppe 1 er den mest sentrale, der Oslo og nærmeste omkringliggende kommuner er plassert, mens mange av de øvrige større byene ligger i gruppe 2 og 3.

Figur 7.4 viser at forekomsten av lavlønn er litt høyere i mindre sentrale strøk, men forskjellene er ikke veldig store. Siden det er mange flere jobber i sentralitet 1–3, er likevel de fleste lavlønnsjobbene der. Andelene av de lavtlønte endrer seg ikke i særlig stor grad når vi flytter grensen til 2. desil, men blir noe lavere i sentralitet 1 og noe høyere i sentralitet 5 og 6.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Grini mfl. (2023a) ser på næringssammensetningen i de ulike sentralitetene. De finner at det er liten forskjell mellom sentralitetene i hvilke næringer som har mye lavlønn. Det vil si at i sentralitet 1, der overnatting og servering er en særlig stor næring, har denne også en særlig stor andel av lavlønnsjobbene. Det samme gjelder for varehandel. Omvendt finner de at industri utgjør en større andel av lavlønnsjobbene i takt med at vi går fra sentrale til mindre sentrale områder, hvor industri utgjør en større andel av arbeidsplassene.

7.2.4 Lønnsevne og andre kjennetegn ved virksomheten

Eika mfl. (2024) har på oppdrag fra Lavlønnsutvalget laget analyser som belyser sammenhengen mellom lavlønn og lønnsevne. Lønnsevne forstås her som muligheten foretak har for å betale lønn. For å vurdere dette har de tatt utgangspunkt i antall og andel årsverk med lavlønn etter næringsgrupper. De har også sett på avstanden fra medianlønnen under 2/3M til 2/3M-grensen (se omtale av denne indikatoren i kapittel 6). Videre har de tatt for seg tre indikatorer på lønnsevne: lønnskostnadsandel, faktorinntekt og driftsresultat. Alle baserer seg på foretakenes lønnskostnader og driftsresultat, som til sammen utgjør faktorinntekten.2 Faktorinntekten, som er foretakets produksjonsoverskudd, fordeles mellom arbeidstakerne (lønnskostnader) og kapitaleierne (driftsresultat). Lønnskostnadsandelen beskriver denne fordelingen.

Analysen bruker tall for årene 2017–2022. Lønnskostnadene vil variere mellom foretak bl.a. etter hvor kapitalintensive de er. Høy (lav) lønnskostnadsandel kan likevel være en indikasjon på lav (høy) lønnsomhet og lønnsevne. Dersom det er en klar sammenheng mellom høy lønnsevne og lite lavlønn, vil det gjenspeiles i en positiv korrelasjon mellom lavlønnsandel og lønnskostnadsandel.

Sammenhengen mellom lavlønnsandel og faktorinntekt per årsverk eller driftsresultat per årsverk kan også være en konsekvens av forskjeller i produktivitet mellom arbeidstakere: Om foretaket kan produsere det samme med færre, produktive høytlønte årsverk som med flere, mindre produktive lavtlønte årsverk, vil lavlønnsandelen korrelere med faktorinntekt/driftsresultat per årsverk, selv om foretakene har lik lønnskostnadsandel. Målene er allikevel informative, spesielt faktorinntekt per årsverk som gir en direkte og enkel tolkbar indikasjon på nivået for lønnsevnen regnet per årsverk (Eika mfl., 2024).

Analysen viser en statistisk sammenheng mellom lavlønnsandel og målene for lønnsevne. Samlet er det en tendens at næringer med høy lønnskostnadsandel også har høy lavlønnsandel, men sammenhengen er ikke entydig, og en del næringsområder med høy lønnskostnadsandel har lav andel lavlønn. Sammenhengen mellom lavlønn og lønnskostnadsandel er liten i servering, kultur og fritid og overnatting, men betydelig i jord- og skogbruk og personlig tjenesteyting. Næringsområdene inneholder virksomheter som kan være ganske ulike. Lavlønnsandelen i personlig tjenesteyting er omtrent tre ganger høyere blant virksomhetene med høyest lønnskostnadsandel enn blant de med lavest lønnskostandsandel. I detaljhandel er lavlønnsandelen blant virksomhetene 6–7 prosentpoeng høyere når lønnskostnadsandelen er høy, enn når den er på «normalt» nivå.

Det er en enda tydeligere tendens at næringer med lav faktorinntekt per årsverk har høy lavlønnsandel, se figur 7.5. Lavlønnsandelen i servering var over 60 prosent når faktorinntekten var rundt 400 000, mens andelen ble mer enn halvert når faktorinntekten var vel 800 000 kroner. Samme tendens fant de for andre gruppene. Når produksjonsoverskuddet per årsverk kom over 1,2 mill. kroner, stabiliserte lavlønnsandelen seg på godt under 2 prosent.

¹ Tall beregnet for 2017–2022 separat. Figuren viser snittet av disse tallene. Virksomheter i foretak med 5 eller færre årsverk er utelatt. Virksomheter innen offentlig forvaltning og ideelle organisasjoner er også utelatt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Virksomhetsstørrelse

Eika mfl. (2024) finner også at andelen lavlønn synker med foretakets størrelse i de aller fleste næringer. I servering finner de at lavlønnsandelen synker fra vel 55 prosent for de minste foretakene til under 30 prosent i de største. Dette skjer til tross for relativt liten forskjell i lønnskostandsandeler mellom små og store foretak i denne næringen. I overnatting er lønnskostnadsandelene vesentlig større for store enn for små foretak. Likevel er lavlønnsandelen nærmere 15 prosentpoeng høyere for de små. I industrien finner de også at lavlønnsandelen synker med størrelse, fra 10 prosent blant de minste til ned mot null for de største.

Figur 7.6 viser at det også generelt er høyere forekomst av lønn under 2/3M-grensen i små foretak og forekomsten er lavere jo større virksomheten er. Likevel er det flest årsverk under grensen i større virksomheter da disse har mange flere ansatte. Flyttes grensen til 2. desil blir andelen i de største virksomhetene noe større, mens andelen i de minste blir noe mindre.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dapi og Svarstad (2023) finner også en negativ sammenheng mellom virksomhetsstørrelse og lavlønnsandel. Sammenhengen mellom virksomhetsstørrelse og lavlønnsandel er ikke her helt entydig, men det er en tydelig trend at lavlønnsandelen synker med virksomhetsstørrelsen. Videre finner de at den årlige andelen nyansettelser og avganger øker med økende lavlønnsandel. Dette tilsier høyere gjennomtrekk av ansatte i virksomheter med høyt innslag av lavlønn. De finner at i virksomheter med over 90 prosent lavlønn er den gjennomsnittlige andelen nyansettelser på nesten 50 prosent. I en virksomhet med høyt gjennomtrekk, vil det være begrensede muligheter for å bygge opp både ansiennitet og humankapital, og med det også begrenset lønnsmobilitet innad i virksomheten (Dapi & Svarstad, 2023).

7.2.5 Tariffavtaledekning

Tariffavtaledekningen sier noe om hvor mange virksomheter som er dekket av en tariffavtale. Nergaard (2022) anslår at 70 prosent av arbeidstakerne i Norge er dekket av tariffavtale når vi ser på privat og offentlig sektor samlet. I privat sektor er andelen om lag 50 prosent, mens hele offentlig sektor er dekket av tariffavtaler. Tariffavtaledekningen i privat sektor er høyere for store enn for små virksomheter. For nærmere om tariffavtaler og tariffavtaledekningen se kapittel 4. Det finnes ikke noe sentralt register over hvilke virksomheter eller lønnstakere som er dekket av en tariffavtale. En vanlig brukt metode for å identifisere disse er derfor å se på om virksomhetene er omfattet av Avtalefestet Pensjon (AFP) (Jordfald mfl., 2021; Nergaard, 2022).

I virksomheter bundet av tariffavtale, må arbeidsgiver lønne alle ansatte i tråd med denne, uavhengig av om den enkelte ansatte er organisert. Flertallet av tariffavtalene i privat sektor har minstelønnssatser det ikke kan lønnes under.3 Disse minstelønnssatsene ligger stort sett over 2/3M-grensen, men det finnes også eksempler på satser som ligger under, se mer om dette i kapittel 10.

Dapi og Svarstad (2023) finner at i virksomheter uten tariffavtale, definert som virksomheter i privat sektor som ikke er tilmeldt AFP-ordningen, er omfanget av lavlønn under 2/3M-grensen4 på 11 prosent i 2021 mot 6 prosent i hele hele økonomien. Andelen har vært stabil de siste fem årene. I resten av arbeidsmarkedet, hvor lønnsdannelsen kjennetegnes av kollektive forhandlinger, finner de at lavlønnsandelen i 2021 er på 4 prosent. Tariffbundne virksomheter har altså lavere innslag av lavlønn målt ved 2/3M-grensen. Det finner de også etter 85Ind-grensen.

Dapi og Svarstad (2023) finner også at generelt ser det ut til at jo lavere tariffavtaledekningen er, jo høyere er lavlønnsandelen i virksomhetene. Samtidig er det strukturelle forskjeller med hensyn til hvilke lønnsgrupper som omfattes av tariffavtaler, slik at sammenhengen ikke utelukkende kan tilskrives tariffavtaledekningen. I kapittel 10 ser vi nærmere på omfang og bransjer uten tariffavtaler.

7.2.6 Heltid/deltid

Typiske lavlønnsyrker, som salg- og serviceyrker eller hjelpearbeid i andre næringer og rengjøring, preges relativt mer av deltidsarbeid enn øvrige yrker (Grini mfl., 2023b). Det kan både være egenskaper ved jobben og valg tatt av arbeidsgiver og lønnstaker som gjør at en jobb er på deltid. Ifølge Sysselsettingsutvalget (NOU 2021: 2) er årsakene til deltid ofte sammensatte. Livsfase, familiesituasjon og egen helse kan påvirke valg av deltid. Både arbeidsorganisatoriske forhold som turnusarbeid og driftstider, og mer samfunnsmessige forhold kan sette rammer for bruken. For enkelte kan deltid være en inngang til å komme i jobb og dermed gi mulighete til å delta i arbeidslivet. Deltid er på den annen side problematisk for dem som ønsker å jobbe heltid og ikke får mulighet til full inntekt og tilhørende rettigheter.

For virksomhetene kan et stort omfang av små stillinger ha uheldige virkninger for tjenestekvalitet og arbeidsmiljø. Samtidig kan et visst omfang av deltid være nødvendig for å tilpasse arbeidskraften til etterspørsel og produksjon. Enkelte virksomheter med varierende ressursbehov i løpet av døgnet eller uken bruker deltidsstillinger for å sikre nok bemanning til å dekke driftsbehovet. Forekomsten av deltid er mer utbredt i enkelte næringer og yrker, og er i større grad enn heltid knyttet til helg og turnusarbeid.

Som vist i kapittel 5 er omfanget av deltidsstillinger relativt høyt i Norge og relativt stabilt over tid. I kapittel 6 framgår det at deltidsansatte har et lavere lønnsnivå enn heltidsansatte, også når vi sammenligner lønn regnet om til hele stillinger og bare ser på populasjonen «kun i jobb». Samtidig er forskjellen mindre eksempelvis for pleie- og omsorgsarbeidere med svært mye deltid, slik at denne sammenhengen ikke er entydig. Figur 7.7 viser også at forekomsten av lavlønn er mye høyere for deltidsstillinger enn for heltidsstillinger. Forekomsten av lavlønn faller også med økende stillingsprosent. Deltidsjobbene utgjør samlet 40 prosent av årsverkene, jf. figur 7.7. Flyttes grensen opp til 2.desil utgjør deltid om lag 30 prosent. At heltidsjobbene likevel har størst andel lavlønnsjobber skyldes både at de fleste jobber er heltidsjobber og at bruk av årsverk betyr at hver deltidsjobb teller mindre enn hver heltidsjobb. Hvis vi heller teller hver jobb som én jobb uansett arbeidstid, vil deltidsjobbene utgjøre nesten 65 prosent av jobbene under 2/3M-grensen. Se kapittel 11 for en drøfting av forskjellen på årsverk og jobber.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Deltidsjobber er mer konsentrert i noen næringer og yrker, jf. også kapittel 5. Næringer med lavere lønninger og høyere deltidsandeler enn gjennomsnittet, trekker ned gjennomsnittslønningene for deltidsarbeid samlet sett. Det gjelder eksempelvis både varehandel, helse- og sosialtjenester utenom sykehus og overnattings- og serveringsvirksomhet.

Hvis vi ser innad i næringene er det 52 prosent av deltidsårsverkene i overnatting og servering som er under 2/3M-grensen, mens 27 prosent av heltidsårsverkene er under grensen. I detaljhandel er 32 prosent av deltidsårsverkene under grensen, mot 11 prosent av heltid. I begge næringene er det rimelig å anta at det er betydelige andre forskjeller enn arbeidstid mellom heltids- og deltidsjobbene, blant annet utdanning. Ikke minst er de deltidsansatte gjennomsnittlig yngre enn de heltidsansatte. Det er en viktig årsak til forskjellene i gjennomsnittslønn mellom heltids- og deltidsansatte. Figur 7.8 viser fordeling av arbeidsforhold etter alder og arbeidstid i utvalgte næringer (NOU 2023: 12). I overnatting og servering er det en stor andel som jobber deltid både under og over 25 år. Deltidsandelen er likevel mye høyere under 25 år. Det samme gjelder for varehandel. I pleie- og omsorg er deltid derimot utbredt også blant de voksne arbeidstakerne. Lav lønn her har dermed mindre sammenheng til unge med mindre erfaring fra arbeidslivet. Merk at i denne figuren viser alle sysselsatte, og ikke bare dem som kun er i jobb.

Forstørr bilde

¹ Pleie- og sosialtjenester omfatter næringene Pleie og omsorg i institusjon og Sosialtjenester uten botilbud for eldre og funksjonshemmede.

Kilde: NOU 2023: 12.

De som jobber deltid, har i større grad en midlertidig jobb enn de som jobber heltid (NOU 2023: 12), se også utdypende omtale av midlertidig ansatte i kapittel 8.

Som vist i kapittel 5 har deltidsandelen vært forholdsvis stabil over noe tid, men omfanget av lang deltid (over om lag en halv stilling) har vært noe redusert siden 2013. Under 2/3M-grensen har andelen med deltid gått fra å ligge et sted mellom 31 og 36 i perioden 2008–2020, mens i 2022 er den som vist over på 40 prosent. Forekomsten av lavlønn blant de deltidsansatte har økt fra 9 prosent i 2008 til 16 prosent i 2022.

7.3 Hvem har jobber med lavlønn?

I denne delen skal vi se nærmere på hvem som fyller jobbene med lavest lønn og hva som kjennetegner disse personene når det gjelder kjønn, alder, erfaring, utdannelse, innvandrerbakgrunn og organisasjonsgrad. Vi ser også nærmere på dem som har flere jobber. På samme måte som over ser vi hovedsakelig på lønnstakere som kun er i jobb og utelater med det grupper som for eksempel er uføre og studenter som samtidig har en jobb. Lærlinger er heller ikke med i analysen. Hvorvidt eksempelvis grupper på helserelaterte ytelser tenderer til å bli lavere lønnet i arbeidslivet enn andre grupper vil også kreve egne undersøkelser og er ikke med her.

7.3.1 Alder

Forekomsten av lavlønn faller betraktelig med alder, unntatt over 65 år. Personer under 25 år utgjør 30 prosent av dem under 2/3M-grensen. Dette viser at det er de aller yngste som preger den nederste enden av fordelingen. En del av disse vil være ferske i arbeidslivet uten den kompetanse erfaring vil gi. I tariffavtalene er gjerne de aller laveste begynnerlønnssatsene knyttet til lav alder under 20 år. Flytter vi aldersgrensen til under 30 år utgjør de til sammen nesten 50 prosent av de under 2/3M-grensen. Blant de yngste er det svært vanlig å kombinere jobb med utdanning, men siden vi ser på arbeidstakere som kun er i jobb, er ikke studentene med i dette bildet.

Selv om unge er overrepresentert blant lavtlønte, er det likevel i overkant av 50 prosent av årsverkene under 2/3M-grensen som er besatt av personer mellom 30–70 år, med hovedvekt i aldersgruppen 30–44 år, se figur 7.9. Flytter vi grensen og ser på de som ligger under 2.desil i lønnsfordelingen utgjør de under 25 år en del mindre med 17 prosent av årsverkene. Flyttes aldersgrensen til under 30 år, utgjør de i underkant av 32 prosent.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

7.3.2 Utdanning og kompetanse

Kompetanse i form av erfaring og utdanning i tråd med jobbens krav er et annet viktig kjennetegn når vi ser på de lavest lønte. I tariffavtalene i privat sektor er ansiennitetsstigene relativt korte med rask økning etter et til to års ansettelse. Det speiler uttelling for den økte yrkeserfaringen. Gruppene med kortest formell utdanning har høyest lavlønnsforekomst, se figur 7.9. For alle med videregående utdanning er andelen med lønn under grensen om lag 6 prosent og med det det samme som gjennomsnittet. Personer med grunnskoleutdanning eller uoppgitt eller ingen utdanning har derimot betydelig høyere forekomst av lavlønn. De med uoppgitt utdanning er en sammensatt gruppe, men påvirkes mye av ikke-bosatte arbeidstakere, som vi ikke har utdanningsinformasjon om, og innvandrergrupper hvor informasjon om utdanning er mangelfull. Fire av fem årsverk under 2/3M-grensen er besatt av personer med utdanning på grunnskolenivå, videregående nivå eller uoppgitt utdanningsnivå. De med universitets- eller høyskoleutdanning har lav sannsynlighet for å være under grensen Også blant disse er det likevel noen som har jobber under 2/3 av medianlønnen, se figur 7.10. Det er ikke kunnskap om disse er i jobber med andre krav til kompetanse enn den de selv innehar. For årsverk under 2.desil-grensen finner vi et lignende bilde.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Selv om studentene og personer under utdanning er holdt utenfor i populasjonen vi ser på, er nok en del av de lavtlønte med lengre formell utdanning akkurat ferdig med utdannelsen sin og med det nye i arbeidslivet.

Ved å skille mellom studiespesialiserende og yrkesfaglig retning i videregående opplæring framkommer det at det er omtrent like mange årsverk i hver gruppe som ligger under 2/3M-grensen, men forekomsten av lavlønn er høyest blant dem med studiespesialisering som høyeste fullførte utdannelse. Her er forekomsten av lavlønn på 11,5 prosent, mot 3,6 prosent for dem med yrkesfaglig retning. Oppjusterer vi aldersgruppen vi ser på fra 19–70 år til 30–70 år endrer dette seg, og forekomsten av lavlønn med studiespesialisering som høyeste fullførte utdannelse faller til 3,7 prosent, mens andelen av de lavtlønte faller med knapt 10 prosentpoeng. For yrkesfag faller forekomsten med 1 prosentpoeng, mens andelen av de lavtlønte holder seg stabil. Det kan tyde på at de lavtlønte med studiespesialisering enten går over til å ta høyere utdanning, eller beveger seg ut av lavlønnsgruppen når de blir eldre og får mer arbeidserfaring.

I kapittel 5 så vi at over perioden 1997–2022 har det skjedd mye med utdanningsnivået blant nordmenn. I 1997 var det få, kun 6 prosent, som hadde en høyere utdanning på over fire år, mens i 2022 hadde denne andelen økt til 15 prosent. I perioden har også andelen med en kortere utdanning på høyskole eller universitet økt. Til sammen utgjør disse to gruppene over halvparten av dem mellom 25 og 66 år. Utdanningsnivået blant arbeidstakerne har med andre ord endret seg mye i perioden. Det har følger i arbeidslivet. Som omtalt over er personer med grunnskoleutdanning samt uoppgitt eller ingen utdanning betydelig overrepresentert i jobber med lav lønn. Det motsatte er tilfelle for personer med universitets- eller høyskoleutdanning. Ser vi imidlertid på utdanning for årsverkene under 2/3M-grensen i perioden 2008–2022 finner vi at andelen med grunnskole som lengste utdanning har gått ned fra 33 prosent til 24 prosent av de lavtlønte og andelen med uoppgitt/ingen utdannelse har gått ned fra 27 prosent til 20 prosent. Samtidig har andelen lavtlønte med videregåendeskole økt fra 31 prosent til 38 prosent og andelen med kort universitets/høyskole utdannelse har økt fra 7 prosent til 15 prosent. Andelen med universitets/høyskoleutdannelse utover fire år har vært forholdsvis stabil på mellom 1–3 prosent.

Betydningen av kompetanse

Betydningen av kompetanse vil variere mellom sektor og næringer, men forskning fra Norge viser at utdanning for mange er en god investering sammenlignet med verdien av den alternative inntekten som går tapt ved å ta utdanning fremfor å jobbe. Bhuller mfl. (2017) ser på utdanning og lønnsinntekt for menn født i hovedsak på 1950-tallet og finner at økt utdanning for denne gruppen resulterte i høyere lønn over livsløpet. Et ekstra år med utdanning ga i gjennomsnitt en årlig avkastning (internrente) på 11 prosent. Bhuller mfl. (2017) peker på at det er en avkastning som trolig er høyere enn det en kan forvente å få på eksempelvis aksjer, obligasjoner eller bankinnskudd. Lave kostnader ved å finansiere utdanning for den enkelte, bidrar isolert sett til å øke avkastningen, mens små lønnsforskjeller på den andre siden betyr at gevinsten ved utdanning er mindre enn i mange andre land.

Sysselsettingsutvalget (NOU 2021: 2) så særskilt på forskningen på effekter av etter- og videreutdanning. Her ble det referert til moderat positive, men varierende effekter på deltagelse og inntekt som følge av slik opplæring for voksne. Samtidig ble det pekt på at kunnskapsgrunnlag på dette feltet er relativt tynt.

Ulike utdanningsgrupper har forskjellige lønnsprofiler over livsløpet og Eika og Kirkebøen (2023) har sett på forskjeller i livløpsinntekt mellom utdanningsgrupper. I motsetning til analysen ellers i dette i kapittelet, ser de altså på samlet inntekt over livsløpet, og ikke kun på lønn. Utvalget de ser på er likevel begrenset til personer mellom 20–66 år som har forholdsvis sterk tilknytning til arbeidslivet. Inntektsmålet er pensjonsgivende inntekt, som inkluderer lønnsinntekt og næringsinntekt samt trygdeytelser som erstatter disse i begrensede perioder. Ved å se på livløpsinntekt fanger de for eksempel opp at personer med kort utdanning har anledning til å starte yrkeskarrieren tidligere enn dem med lang utdannelse, men også at personer med lang utdanning i gjennomsnitt har sterkere lønnsvekst enn personer med kort utdanning.

Figur 7.11 viser at livsløpsinntekten i gjennomsnitt stiger med utdanningslengde. Unntaket er at påbygging til videregående utdanning (i hovedsak fagskole/høyere yrkesfaglig utdanning, men også noen forkurs mm.) ligger høyere enn kortere høyere utdanning (bachelornivå). Kortere høyere utdanning ligger 7 prosent over livsløpsinntekten til personer med videregående utdanning som her omfatter både studiespesialisering/allmennfag og yrkesforberedende retning, mens personer med lang høyere utdanning (masternivå) ligger 38 prosent over. Det er altså stor forskjell i inntektsnivåene mellom kort og lang høyere utdannelse.

Forstørr bilde

Kilde: Eika og Kirkebøen (2023).

I tillegg finner Eika og Kirkebøen (2023) at det er betydelige forskjeller i livsløpsinntekt mellom ulike utdanningsgrupper med samme lengde på utdannelsen sin. Hele 63 posent i livsløpsinntekt skiller servicefag eller helse- og sosialfag fra elektro eller kjemiske fag på videregående nivå. Servicefag og helse- og sosialfag ligger også knappe 10 prosent under livsløpsinntekten til dem som ikke har fullført videregående. Blant de med korte høyere utdanningene er det store skiller mellom for eksempel de tekniske fagene og pedagogikk.

At Norge har en jevnere lønnsfordeling enn mange andre land reflekteres i at lønnsforskjellene mellom ulike utdanningslengder er relativt små. Figur 7.12 viser relativ lønnsinntekt etter utdanningslengde. Dette er hentet fra OECD som bruker lønnsinntekt, og tallene omfatter bare heltidsansatte. Figuren viser at i alle land stiger gjennomsnittslønnen med lengden på utdanningen. De nordiske landene skiller seg likevel ut med mindre forskjeller enn en del andre land. I alle land er det for dem med videregående utdanning høyere relativt lønnsnivå for de som har studiespesialisering sammenlignet med de som har yrkesfaglig utdanning. Det kan virke paradoksalt ettersom den yrkesfaglige utdanningen er en avsluttende utdanning i motsetning til studiespesialisering. Det er derfor trolig andre forskjeller som ligger bak. Forskjellene er videre mindre i Norge enn i mange andre land, og her er de også mindre enn i resten av Norden.

Forstørr bilde

Kilde: OECD (2023).

Tradisjonelt har man gjerne sett på forholdet mellom lønn og formell kompetanse, men dette kan skjule viktige institusjonelle forskjeller i tilgang til utdanning og utdanningstype og kvalitet, spesielt når man ser på tvers av land. Nyere forskning har derfor sett nærmere på forholdet mellom lønn, økonomisk vekst og mer direkte mål for ferdigheter, målt ved testresultater. Iversen og Strøm (2020) bruker data fra PIAAC-undersøkelsen (Programme for the International Assessment of Adult Competencies) til å se på hvordan sammenhengen mellom sysselsetting og ferdigheter varierer med lands ulike arbeidsmarkedsinstitusjoner. De finner at i land med institusjoner som gir en jevnere lønnsfordeling er det en sterkere sammenheng mellom kompetanse og sannsynligheten for å jobbe enn ellers. Dette er motsatsen til en svakere sammenheng mellom kompetanse og lønn i slike land.

7.3.3 Innvandrere

Andelen av Norges befolkning som er innvandrere, har økt kraftig de siste tjue årene, se nærmere omtale i kapittel 5. Det påvirker det norske arbeidsmarkedet. Innvandrere lønnes i snitt lavere enn befolkningen ellers. I 2022 tjente de 14,7 prosent mindre enn befolkningen utenom innvandrere i samme alder (Bye, 2023). En annen gruppe som ikke er like stor, men som vi finner igjen i lavlønnsgruppen er utenlandske pendlere. Disse jobber i Norge, men har bosted i et annet land (omtalt som «ikke bosatte»).

Figur 7.13 illustrerer at gruppen som har høyest forekomst under 2/3M-grensen er de ikke-bosatte, mens innvandrerne er en mellomgruppe, og øvrige bosatte har lavest forekomst av lavlønn. De fleste av de lavtlønte årsverkene utføres likevel av øvrige bosatte, ettersom denne befolkningsgruppen er så mye større enn de andre to, se figur 7.13. Bildet endres ikke i særlig grad av å øke grensen til 2. desil. Forekomsten av lavlønn og andelen av de lavtlønte mellom disse gruppene i perioden fra 20165 og fram til 2022 har heller ikke endret seg i vesentlig grad.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Det er store forskjeller i nærings- og yrkesfordelingen mellom innvandrere og resten av befolkningen som også beskrevet i kapittel 5. I 2021 jobbet 13 prosent av innvandrere som renholdere og hjelpearbeidere6, mot 3 prosent av befolkningen ellers (Taha & Villund, 2023). Dette er yrker med stort innslag av lavlønn. Grini mfl. (2023a) viser også at innvandrere er overrepresentert i næringer med høyere innslag av lavlønn som overnatting og servering, helse- og sosialtjenester, varehandel og forretningsmessig tjenesteyting. Det er også en høyere andel innvandrere som jobber deltid enn i befolkningen ellers (Pettersen, 2023) og som er midlertidig ansatt, se kapittel 8. Svarstad og Dapi (2023) finner også en tydelig sammenheng mellom innvandrerandelen og lavlønnsandelen i virksomheter i privat sektor.

At innvandrere i større grad enn den øvrige befolkningen jobber i yrker med mye lavlønn kan skyldes at innvandrere har gått inn i eksisterende lavlønnsjobber som øvrig befolkning tidligere har hatt. I tillegg kan det henge sammen med at typiske lavlønnsnæringer har kunnet ekspandere når tilgangen på arbeidskraft som aksepterer lave lønninger har økt (Hoen mfl., 2021).

Norskfødte med innvandrerforeldre tar høyere utdanning i større grad enn både sine foreldre og befolkningen ellers. De gjør det i gjennomsnitt klart bedre på arbeidsmarkedet enn innvandrerne (Meld. St. 17 (2023–2024)).

Som omtalt i kapittel 5 jobber de fleste utenlandske pendlerne i deler av bygg- og anlegg eller forretningsmessig tjenesteyting (inkluderer utleie av arbeidskraft), men det er også mange innenfor lavlønnsnæringer som overnatting og servering.

Jordfald mfl. (2021), som ser på arbeidstakere mellom 20–67 år i perioden 2008–2018, finner at under 85Ind-grensen er det flere utenlandsfødte enn norskfødte i aldersgruppen 32–44 år, mens norskfødte dominerer blant de yngste og de eldste aldersgruppene. Ved også å trekke inn kjønn i analysen, finner Jordfald mfl. (2021) at kvinner utgjør flertallet under denne lavlønnsgrensen blant de norskfødte, mens blant de utenlandsfødte er det klart flest menn. De finner også at det er betydelige forskjeller når de ser på hvilke land de utenlandsfødte kommer fra og hvordan de fordeler seg i forhold til 85Ind-grensen. Den desidert største landgruppa utgjøres av dem som er født utenfor EU-området. Av disse var 45 prosent under 85Ind-grensen i 2018. Den nest største gruppa er fra EU-Øst, og blant dem var forekomsten 52 prosent under denne grensen (Jordfald mfl., 2021). Den tredje største gruppen er de som ikke hadde fått registrert fødeland enda.

7.3.4 Kjønn

Det norske arbeidslivet er fremdeles kjønnsdelt. Kvinner og menn dominerer i forskjellige yrker. Selv om forskjellene har blitt mindre, er andelen kvinner som jobber deltid, fortsatt stor sammenlignet med menn. Menn og kvinner jobber også i stor grad i ulike sektorer og næringer. I 2022 var nesten 70 prosent av alle som jobbet i offentlig sektor kvinner (Fløtre & Strand, 2024), mens 60 prosent av alle som jobber i privat sektor var menn. Det innebærer at det er mange flere menn som jobber i privat enn i offentlig sektor, mens kvinner fordeler seg likt mellom sektorene. Kvinner har høyere forekomst av lavlønn enn menn, se figur 7.14. Selv om sysselsettingsgraden er litt lavere blant kvinner enn blant menn, utfører kvinner 55 prosent av årsverkene under 2/3M-grensen. Blant de som tjener under 2/3M-grensen, er gjennomsnittslønnen den samme for både kvinner og menn. Øker vi grensen og ser på årsverkene under 2.desil blir forskjellen i andelene noe mindre med 51 prosent kvinner og 49 prosent menn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Jordfald mfl. (2021) finner noe høyere andel menn blant de lavtlønte når de ser på kun heltidsansatte og bruker 85lnd-grensen. Kvinneandelen blant de lavtlønte etter denne grensen er minst i midten av tjueårene, men stiger med alderen. Kvinneandelen er høyest blant de eldre arbeidstakerne, og særlig er det mange lavtlønte voksne kvinner i offentlig sektor (Jordfald mfl., 2021).

Kvinner har de siste årene økt sin utdanningslengde og utgjør nå den største gruppen av de med universitets- og høyskoleutdanning (Grini & Fløtre, 2023). Forskjellen i lengden på utdanningen trekker isolert sett lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ned (Grini & Fløtre, 2023), mens fordelingen mellom utdannelsesretninger ser ut til å trekke dette lønnsgapet opp (Eika & Kirkebøen, 2023).

7.3.5 Fagforeningsmedlemskap

Som omtalt i kapittel 4, hadde organisasjonsgraden sin topp i Norge på begynnelsen av 1980-tallet og 1990-tallet for så å falle til rundt 50 prosent. Den har vært relativt stabil på 50 prosent fra 2007 (Nergaard, 2022). Organisasjonsgraden er langt lavere blant de med lave lønninger. Ved å koble skatte- og lønnsstatistikken er det mulig å se medlemskap i fagforening og lønn i sammenheng. Av årsverkene under 2/3M-grensen er det kun 22 prosent som er organiserte, mens de uorganiserte utfører syv av ti lavlønnsårsverk, se figur 7.15. Grini mfl. (2023a) finner at for de 20 prosent lavest lønnede øker andelen organiserte til 45 prosent. Videre oppover lønnsfordelingen er denne andelen stigende, før den faller blant de høyest lønte. Grini mfl. (2023a) finner også at fagforeningsmedlemskap er systematisk lavere blant jobbene under 2/3M-grensen for samtlige næringer. I overnatting og servering er andelen med fagforeningsmedlemskap lavere enn de fleste andre næringer, både for jobber over og under 2/3M-grensen. I varehandel er også andelen med fagforeningsmedlemskap forholdsvis lav, spesielt blant dem under grensen. Figur 7.15 viser også at forekomsten av lavlønn er mye høyere blant de uorganiserte.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Eika mfl. (2024) finner at organisasjonsgraden stiger vesentlig med virksomhetenes størrelse. Nergaard (2022) finner at organisasjonsgraden øker med alder, men også at yngre voksne, alderskategorien 30–34 år, har en organisasjonsgrad som samsvarer med gjennomsnittet for sektoren de er i. I privat sektor er organisasjonsgraden høyest blant lønnstakere på 55 år og mer. Arbeidstakere med lengre utdanning som mastergrad eller mer, er oftest organisert, mens organisasjonsgraden er lavere blant de som kun har grunnskole. Innvandrere har lavere organisasjonsgrad enn øvrige bosatte og forskjellen er størst blant dem med kort botid. Se også egen omtale av organisasjonsgrader i kapittel 4.

7.4 Hvem blir værende i lavlønnsjobber?

I kapittel 6 vises det hvordan personer med lav lønn beveger seg i lønnsfordelingen over år. Mens andelen under 2/3M-grensen i 2022 var 6 prosent, viser tall fra de siste fem årene at rundt 2 prosent av alle lønnstakere har vært under 2/3M-grensen to år på rad, jf. figur 6.20 i kapittel 6. Andelen faller raskt dersom vi skulle se på treårig eller mer langvarig lavlønn etter denne definisjonen. De fleste med lav lønn har altså ikke dette over tid, men noen personer blir likevel værende i lavlønn i to eller flere år.

Det er i stor grad de samme kjennetegnene som går igjen når vi går fra å se på ettårig til toårig lavlønn. Alder og utdannelsessammensetning endrer seg likevel noe, se figur 7.16. Andelen av de yngste går ned, og andelen med grunnskole som høyeste utdannelse øker sammenlignet med ettårig lavlønn. I tillegg er andelen innvandrere høyere blant toårig lavtlønte enn blant ettårig lavtlønte.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Endringene i utdannings- og alderssammensetning reflekterer at i mange tilfeller vil man bevege seg ut av lavlønnssegmentet i kraft av å bli eldre og få mer arbeidserfaring og ansiennitet. Endringer i utdanningsnivå kan også gi utslag i høyere lønn, enten i jobben man har, eller ved å skifte jobb. I noen lavproduktive jobber og næringer vil det likevel være mindre rom for å klatre lønnsmessig.

Også Svarstad og Dapi (2022), som ser på mer varig lavtlønte etter en litt annen definisjon7, finner at unge er overrepresentert under lavlønnsgrensene. De bruker både en grense på 2/3M og en grense på 85Ind, og finner at andelen unge er høyere under 2/3M-grensen. De yngste er dermed overrepresentert blant de mer varig lavtlønte lengst nede i fordelingen. Etter begge lavlønnsgrensene øker andelen lavtlønte igjen over 60 år. I disse aldersgruppene er det flere som pensjonerer seg.

Yngre personer beveger seg i snitt betydelig i lønnsfordelingen (Grini & Johansen, 2021). Dette er derimot i mindre grad tilfelle for de jobbene som starter i nederste desil. Kompetansen kan også endres gjennom yrkeslivet og henger gjerne tett sammen med alder. Mer kompetanse kan innebære flere muligheter og bedre lønnsutsikter. Grini og Johansen (2021) finner en klar tendens til at høyere utdanningsnivåer gir større bevegelser i lønnsfordelingen uavhengig av om høyeste utdannelse endrer seg eller ikke.

Svarstad og Dapi (2022) finner også indikasjoner på at lønnstakere med utenlandsk landbakgrunn er noe overrepresentert blant de med lav lønnsmobilitet. For innvandrere er samtidig overrepresentasjonen litt større målt for lavlønn målt ved 85Ind-grensen enn for lavlønn målt ved 2/3M-grensen. Her er det altså ikke samme konsentrasjon nederst i fordelingen som for de unge. Taha og Villund (2023) finner tegn på lavere lønnsmobilitet for innvandrere ved at færre går over i yrker med høyere lønnsnivå. 45 prosent av innvandrere som jobbet som renholdere og hjelpearbeidere i 2007 var i samme yrke i 2021, mot 29 prosent for befolkningen ellers. En av åtte innvandrere hadde gått over i akademiske yrker og lederyrker, mens det for befolkningen ellers var én av fire.

Det er stor forskjell mellom aldersgruppene, og det er større andel av de over 40 år som blir værende i samme yrke. Det kan ha sammenheng med at flere yngre har lengre utdanning (Taha & Villund, 2023).

Botid brukes gjerne som en indikator på språkferdigheter, arbeidserfaring og andre faktorer som trekker i retning høyere lønn. Taha og Villund (2023) finner at innvandrere som hadde bodd i Norge i over ti år i 2007, forble renholdere og hjelpearbeidere i større grad enn de med kortere botid. En nærliggende tolkning kan være at de som fortsatt er i jobber med lav lønn etter ti år er en selektert gruppe med blant annet annen utdanningsbakgrunn enn de som er jobber med lav lønn i kun ett år. Undersøkelsen belyser imidlertid ikke om de som forblir i samme yrker har en lønnsutvikling i disse jobbene over tid ut fra økt erfaring og kompetanse ervervet i jobben. Det er særlig kvinner med innvandrerbakgrunn som blir værende i disse yrkene over flere år.

Til tross for at andelen med lav lønn mer enn halverer seg fra 6 til 2 prosent når vi går fra ettårig til toårig lavlønn, endrer ikke næringssammensetningen seg blant andelen årsverk under grensen i særlig stor grad, se figur 7.17. Det er også de samme yrkesgruppene som er mest utsatt for lavlønn av noe lengre varighet som for ettårig lavlønn. Svarstad og Dapi (2022) finner at et stort flertall av mer varig lavtlønte jobber innenfor salg og service, hvor butikkmedarbeidere er en stor yrkesgruppe. Den nest største andelen finner de i kategorien med renholdere, hjelpearbeidere mv. I mange av yrkene med store andeler av mer varig lavtlønte, er det lave krav til formell utdannelse, de er stort sett tjenesteytende yrker, og det er mye bruk av deltid. Kvinneandelen er også høy i mange av de samme yrkene (Svarstad og Dapi, 2022). Figur 7.16 viser at avstanden i andelen mellom kvinner og menn øker når vi går fra ettårig til toårig lavlønn, men Svarstad og Dapi (2022) finner at overrepresentasjonen av kvinner er mindre blant mer varig lavtlønte enn blant de som har lav lønn i ett år.

Forstørr bilde

¹ Andre næringer består av næringene Bergverksdrift og utvinning, Elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning, Vannforsyning, avløps- og renovasjonsvirksomhet, Informasjon og kommunikasjon, Finansierings- og forsikringsvirksomhet, Omsetning og drift av fast eiendom, Offentlig administrasjon og forsvar, og trygdeordninger underlagt offentlig forvaltning, Annen tjenesteyting, Lønnet arbeid i private husholdninger, Internasjonale organisasjoner og organer og Ufordelt næring, som alle utgjør hver især under 2 prosent av jobbene under grensen, foruten «Annen tjenesteyting» som utgjør 3,1 prosent.

² Bokstavene uttrykker hvilken gruppering næringen inngår i «Standard for næringsgruppering (SN)». Dette er en statistisk standard og grunnlaget for er EUs standard NACE.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Grini mfl. (2020) tar utgangspunkt i personer som er ferdigutdannet i 2007 og følger dem de første ti årene i yrkeslivet. Resultatene deres viser at personer i utvalget med særlig lav lønnsvekst er kjennetegnet ved at de har kort utdanning og at de jobber i særskilte yrker. Det omfatter yrker som frisører, butikkselgere, barnehage- og skoleassistenter, pleiemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilsjåfører, renholdere og reisebyrå-, resepsjons- og andre opplysningsmedarbeidere. Videre viser de at ansatte i disse yrkene også har lav lønn i begynnelsen av yrkeskarrieren. Resultatene indikerer dermed at personer i disse yrkene er særlig utsatt for å ha vedvarende lav lønn (Grini mfl., 2020).

Skifter i arbeidslivet som å bytte jobb, endre næringstilhørighet eller arbeidssted virker inn på lønnsutviklingen. Grini mfl. (2023a) ser på hvorvidt personer i lavlønnsgruppen endrer jobb over perioden. Av de som blir værende i lavlønnsgruppen perioden 2017–2022, eller går ned i lavlønnsgruppen er det om lag 50 prosent som endrer hovedjobb. Av de som går ut av lavlønnsgruppen er det 65 prosent som endrer hovedjobb.

Størrelsen på virksomhetene kan ha noe å si for lønnsutviklingen. Store virksomheter kan i større grad ha et internt arbeidsmarked med rom for forfremmelser og lønnsøkning. Grini og Johnsen (2021) finner en tydelig tendens til at de i jobber i større virksomheter beveger seg mer i lønnsfordelingen enn de i jobber i mindre virksomheter blant de som starter i de nederste desilene. I store virksomheter kan det derfor være bedre muligheter for at en lavt lønnet jobb fungerer som en inngang til høyere lønnede jobber i samme virksomhet. Sammensetningen av lønnstakere og andelen med lavlønn kan også ha betydning. Wilmers og Kimball (2022) finner at lavtlønte har mer å tjene på å bytte arbeidsplass enn å bytte jobb internt, og at dette mye handler om at de er ansatt på steder med få muligheter for å få jobber med høyere lønn.

7.5 Utvalgets vurderinger

Arbeidsmarkedet fylles hele tiden med nye lønnstakere og jobber, samtidig som jobber forsvinner, og lønnstakere går ut. Det er likevel noen typiske kjennetegn ved personer som blir værende i lavlønn, og ved jobber som forblir lavt lønnet over tid. De fleste lavlønnsjobbene er i privat sektor, og forekomsten av lavlønn sammenlignet med antall jobber i sektoren er også høyest her. Det siste gjelder særlig serveringsvirksomhet, men også rengjøring og deler av detaljhandelen. Det gjelder også pleie- og omsorgstjenester, som vi finner både i privat og offentlig sektor. Lavlønn er vanligere i deltidsjobber enn i heltidsjobber. Et fellestrekk på tvers av sektorene er at mange av jobbene ikke anses å kreve en spesiell kompetanse.

Det er betydelig mer lavlønn i virksomheter uten, enn i virksomheter med, tariffavtale. Analyser tyder videre på at lavlønn er mer utbredt i virksomheter med lav lønnsevne enn i virksomheter med gjennomsnittlig eller høy lønnsevne. I tillegg ser det ut til at det er i de minste virksomhetene at lavlønnsforekomsten er størst, og at dette gjelder for de aller fleste næringer. Dette kan henge sammen. Små virksomheter har i mindre grad tariffavtale. Høy lønnsevne kan bidra til sterkere insentiver til å organisere seg på arbeidsplassen for å sikre at en større del av verdiskapingen tilfaller arbeidstakerne.

Det er også noen grupper som oftere har lavlønnsjobber enn andre. Forekomsten av lavlønn er høyere blant ikke-bosatte og innvandrere enn blant resten av befolkningen. Det samme gjelder blant unge og blant personer med lite utdanning. Kvinner er også noe overrepresentert blant lavlønte. Sentralitet ser ikke ut til å ha stor betydning for lavlønn.

I noen grad kan både innvandringsbakgrunn og alder speile mindre relevant kompetanse eller svake språkkunnskaper i norsk. Det er likevel også en stor andel av lavlønnsjobbene som innehas av personer i tretti- og førtiårene og av bosatte som ikke er innvandrere, siden disse gruppene er store. De fleste lavtlønte er ikke organiserte i en fagforening.

I all hovedsak er det de samme gruppene og jobbene som har lavlønn i ett enkelt år og over flere år. Yngre arbeidstakere og arbeidstakere med høyere utdanning beveger seg relativt mer i lønnsfordelingen enn andre. Utdanning beskytter i stor grad mot lavlønn.

Hvilke jobber som har mye lavlønn, kan endre seg over tid. Selv med uendret lønnsfordeling, kan hvilke jobber som er lavtlønte og kjennetegn ved personene som innehar dem, forandre seg. Begge deler kan ha betydning for eventuelle tiltak. Det er derfor viktig å følge med på utviklingen i kjennetegn ved lavlønn.

Alle beskrevne sammenhenger viser samvariasjon på et generelt nivå der bildet kan være forskjellig mellom næringer. Samvariasjon innebærer heller ikke nødvendigvis årsakssammenhenger. Virkningene kan gå i mange retninger. Eksempelvis jobber unge og deltidsansatte ofte i næringer der forekomsten av lavlønn er høy. Å ha mange ansatte per årsverk og å ha ansatte uten særlig erfaring, kan samtidig gjøre det vanskelig å få organisert arbeidet mest mulig effektivt og dermed trekke produktiviteten og lønnsevnen ned.