8 Alternative tilknytningsformer

8.1 Innledning

Selv om det vanlige i norsk arbeidsliv er fast ansettelse, kan arbeidskraftbehov også dekkes ved midlertidige stillinger, innleie av arbeidskraft og gjennom avtaler med selvstendige. Utsatte grupper på arbeidsmarkedet har i snitt høyere sannsynlighet for å være i en slik alternativ tilknytningsform (Cools mfl., 2023). Det er derfor relevant å se på omfanget av lavlønn blant disse gruppene og på mobiliteten over i høyere lønn og/eller i fast jobb. I enkelte land har også alternative tilknytningsformer (atypisk arbeid) blitt stadig mer utbredt, men en slik utvikling har vi ikke sett i Norge. Omfang og utvikling over tid av slike tilknytningsformer omtales i punkt 8.2. I punkt 8.3 drøftes omfanget av lavlønn blant midlertidig ansatte og personer som leies ut fra bemanningsforetak. 8.4 ser nærmere på personer med lav yrkesinntekt. Det er noe annet enn lavlønn, men kan belyse utviklingen av de alternative tilknytningsformene innenfor segmenter som er relevante for utvalgets vurderinger. Her omtales også mobilitet ut av de ulike tilknytningsformene. Utvalgets vurderinger følger i punkt 8.5.

8.2 Omfang av alternative tilknytningsformer

I Norge følger det av arbeidsmiljøloven at arbeidstakere som hovedregel ansettes fast og på heltid. En del virksomheter har likevel behov utover det som kan dekkes av de fast ansatte på hel- eller deltid og ved overtidsarbeid. Behovet for arbeidskraft kan variere og skape behov for at den faste bemanningen suppleres med ulike tilknytningsformer for kortere eller lengre tidsrom. Velutviklede velferdsordninger fordrer også en viss fleksibilitet i ansettelsesregelverket, f.eks. ved permisjoner. Et slikt behov kan løses ved midlertidige ansettelser, innleie av arbeidskraft, avtaler med selvstendige oppdragstakere eller kjøp av tjenester fra andre virksomheter. Enkelte arbeidstakere kan også selv ønske en annen tilknytning til arbeidslivet enn det som er mest vanlig.

I norsk sammenheng er det vanlig å skille mellom fire hovedformer for tilknytninger (NOU 2021: 9):1^, 2

• 1. Fast ansettelse i heltid- eller deltidsstilling.

• 2. Midlertidig ansettelse.

• 3. Innleie av arbeidstakere fra en annen virksomhet eller bemanningsforetak.

• 4. Bruk av selvstendig oppdragstaker/frilanser.

Definisjonen av alternativ eller atypisk tilknytningsform kan variere, men den vanligste definisjonen er et arbeidsforhold som ikke er «fast», «typisk» eller «tradisjonelt» (Cools mfl., 2023). Abraham mfl. (2018) definerer en tradisjonell (typisk) jobb som en jobb som har en varig arbeidskontrakt, forutsigbar arbeidstid/timeplan («work schedule») og lønn, og som samtidig er underordnet virksomheten som betaler lønnen.

Alternative tilknytningsformer ble grundig behandlet i Fougner-utvalget (NOU 2021: 9), og flere av forslagene for å øke bruken av faste ansettelser er fulgt opp i regelverket. Blant annet er den generelle adgangen til midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven opphevet, noe som ble begrunnet med et ønske om å styrke arbeidstakeres rett til fast ansettelse og legge til rette for et trygt og organisert arbeidsliv.3 Utover de tre alternative tilknytningsformene som gjennomgås her, altså selvstendig næringsdrivende4, midlertidig ansatte og innleide fra bemanningsbyråer, fins det ulike typer arbeid som befinner seg i en gråsone. Det er grunn til å anta at denne gråsonen kan inneholde innslag av lavlønn. For eksempel har utviklingen av digitale plattformer og såkalt «gig»-virksomhet ofte basert seg på selvstendig næringsdrivende i stedet for fast arbeid (Weil, 2019). I mange tilfeller er disse arbeidstakerne i praksis ansatte. Tariffavtalen for Foodora-ansatte i 2019 er et eksempel på at avtaleverket i det norske arbeidslivet også kan benyttes til å håndtere slike gråsoner.

Disse problemstillingene ble også drøftet i Fougner-utvalget (NOU 2021: 9), og fra 1. januar 2024 er arbeidstakerbegrepet presisert i arbeidsmiljøloven. I tillegg til oppfølging av Fougner-utvalgets forslag om en tydeligere definisjon av innleie-begrepet har regjeringen tatt initiativ til betydelige innstramminger i adgangen til innleie. Dette er gjort for å redusere bemanningsbransjens rolle og begrense dens geografiske og næringsmessige nedslagsfelt.

Med virkning fra 1. april 2023 er det strammet inn på adgangen til innleie fra bemanningsforetak. Tidligere var slik innleie lov «når arbeidet er av midlertidig karakter». Denne adgangen er nå opphevet. For å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenester er det vedtatt en særregel for innleie av helsepersonell i forskrift om innleie fra bemanningsforetak. Denne forskriften – som også har bestemmelser om rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse – gir en noe videre adgang til innleie enn på andre områder. Det er videre innført forbud mot å leie inn arbeidstakere til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, tidligere Viken og Vestfold.5 Se også omtale av innleieregelverket i boks 8.2.

De alternative tilknytningsformene utgjør en begrenset del av den norske økonomien. Cools mfl. (2023) har sett på personer med atypisk arbeid som hovedtilknytning i arbeidslivet i perioden 1995–2021. De finner at andelen med tradisjonell fast ansettelse som sitt hovedarbeidsforhold var i underkant av 90 prosent i 2021, mens 3,2 prosent var selvstendige næringsdrivende6 og 8 prosent var midlertidige ansettelser, målt ved A-ordningen.7 1,3 prosent var ansatt i et bemanningsbyrå/innleide, enten fast eller midlertidig. Hvilken populasjon og statistikk som ligger til grunn for analysene i Cools mfl. (2023) er nærmere omtalt i punkt 8.4.

Figur 8.1 viser hvordan de ulike tilknytningsformene har utviklet seg de siste 25 årene. Vi ser at andelen selvstendige næringsdrivende som andel av alle sysselsatte, har falt fra 6 prosent i 2002 til 3,2 prosent i 2021. En eventuell økt utbredelse av plattformøkonomi/gig-virksomhet o.l. domineres altså av andre utviklingstrekk i den overordnede utviklingen (Cools mfl., 2023). Andel midlertidige ansatte varierer gjennom hele perioden, noe som reflekterer både konjunkturfølsomhet i bruken av midlertidig ansatte og omfanget av arbeidsinnvandring. Overordnet har likevel nivået holdt seg stabilt gjennom perioden (Cools mfl., 2023). I 2015 ble det på generelt grunnlag lov å ansette i midlertidige stillinger. Innføringen av A-ordningen gir et databrudd på samme tid, men det kan se ut som det kom en svak stigning i årene etter, før andelen falt igjen i 2020–2021 da arbeidsinnvandringen var begrenset som følge av koronapandemien.8

Forstørr bilde

¹ Brudd i statistikken i 2015

Kilde: Cools mfl. (2023).

I forhold til de to andre alternative tilknytningsformene, midlertidige og selvstendige, er andelen ansatte i bemanningsbyrå liten, men stigende i perioden vi ser på. Denne utviklingen må blant annet ses i sammenheng med innleieforbudet som gjaldt fra 1971 til 2000. Den største endringen skjer likevel ved EU-utvidelsen i 2004 som også åpnet for mer arbeidsinnvandring fra land med betydelig lavere lønnskostnadsnivå. Sett bort i fra et lite fall ved finanskrisen er utviklingen forholdsvis stabil både før og etter EU-utvidelsen, men på et høyere nivå i tiden etter.

De siste 20 årene har det også vært en rekke endringer i innleieregelverket. I 2013 kom reglene om likebehandling, der bemanningsforetakene pålegges å sørge for at utleide arbeidstakere skal ha samme lønn som tilsvarende faste ansatte hos den som leier inn. I 2019 kom det innstramminger som bl.a. gjorde at det ikke lenger var lov for bemanningsbyråene å ha fast ansatte uten lønn mellom oppdrag. De siste innstrammingene for innleie omtalt i teksten over, ble iverksatt fra 1. april 2023 med en overgangsperiode for de nye reglene fram til 1. juli 2023.

Berge og Edelmann (2023) har sett på hvordan antall lønnstakere i utleienæringen har endret seg etter at det ble innført innstramninger i reglene for innleie/utleie av arbeidskraft. De finner et fall i antall innleide mot slutten av 2022, etter en økning i årene før pandemien. Nedgangen skyldes både at flere går ut av utleienæringen og at færre kommer inn. Det henger trolig sammen med innstramningene i regelverket i 2019, men noe kan også skyldes konjunkturer. Blant de som gikk ut av næringen var det flest som hadde jobbet i Oslo og daværende Viken, og nedgangen var særlig stor i de typiske bygg- og anleggsyrkene. Dette er naturlig da en av regelendringene i 2023 var et forbud mot innleie på byggeplasser i Oslo, tidligere Viken og Vestfold. Berge og Edelmann (2023) finner at mange som byttet næring bort fra utleie fortsatt har fast jobb.

Alsos mfl. (2023) har gjennomført en spørreundersøkelse for å se på hvordan virksomhetene i byggenæringen ville håndtere innstramningene i innleieregelverket. I forbudssonen i Oslo, daværende Viken og Vestfold svarte flest virksomheter at de ville øke bruken av innleide fra produksjonsbedrifter, øke bruken av underentreprenører og ta færre oppdrag. Noen færre ville bruke mer midlertidige ansettelser og enda noen færre ville øke bruk av overtid eller ansette flere fast i virksomheten. Bildet var omtrent det samme blant virksomheter med oppdrag utenfor forbudssonen, med unntak av at klart flest ville ta færre oppdrag.

Næringer og andre kjennetegn

Cools mfl. (2023) finner at andelene alternative tilknytningsformer og utviklingen i disse varierer mye mellom næringsgrupper, men også at det er noen likheter i utviklingen over tid. Midlertidig arbeid er mest vanlig i næringen overnatting og servering og har vært det de siste 20 årene (2002–2021). I perioden 2015–2021 er andelen midlertidig ansatte i næringen på rundt 10 prosent. Kultur, underholdning og fritid har rundt 5 prosent midlertidig ansatte mellom 2015–2021, mens de øvrige næringene har andeler under dette. Andelen midlertidig ansatte i flere av næringene følger det samme utviklingsmønsteret, noe som kan indikere at andelen drives av forhold som gjelder hele økonomien (Cools mfl., 2023). Helse- og sosialtjenester har nest størst andel i første del av perioden, fra 2002–2014, men andelen faller kraftig etter tidsseriebruddet i 2015. Det kan tyde på at det har vært mange feilregistreringer av korte jobber innen denne næringen. Undervisning ligger rundt 5 prosent fram til 2015, men faller også etter bruddet.

Selvstendige næringsdrivende er mest vanlig i kultur, underholdning og fritid, etterfulgt av personlig tjenesteyting, som for eksempel kan være frisører og annen kroppspleie, men også vaskeri og begravelsesbyråvirksomhet. I alle næringer har imidlertid andelen selvstendige gått tydelig ned over tid, spesielt i bygg og anlegg.

For innleide har Cools mfl. (2023) ikke informasjon om hvilken næring de jobber i, utover at de jobber i bemanningsbransjen. Av NHO Service og Handels bemanningsbarometer framgår det at bygg og anlegg, industri og produksjon, og lager, logistikk og transport var de tre største næringene i 2019 og 2022 (NHO, 2019 & 2022). Bygg og anlegg er klart størst disse årene, med henholdsvis 31,5 prosent og 24,4 prosent av de utfakturerte timene, men i 2023 er næringen nede på 13,3 posent og er forbigått av industri og produksjon og oppvekst og utdanning. Dette må ses i sammenheng med innstramningene i regelverket omtalt over.

Utsatte grupper på arbeidsmarkedet har i snitt høyere sannsynlighet for å være i et alternativt ansettelsesforhold. Forskjellene er imidlertid størst i starten av perioden 1997–2021, som Cools mfl. (2023) studerer. For innvandrere og personer med lite utdanning har det vært en vekst i andelen som er ansatt midlertidig eller i bemanningsbyrå. Blant personer med lite utdanning og innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika er det mer vanlig å ha en midlertidig jobb enn i resten av befolkningen.

Tall fra SSB viser at i 4. kvartal 2022 var andelen med en midlertidig ansettelse blant innvandrere 14 prosent, mot 12 prosent i hele befolkningen (Taha, 2023). Det er særlig innvandrere med kort botid som trekker snittet opp, og blant sysselsatte innvandrere med botid under fire år var hele 23 prosent midlertidig ansatt (Taha, 2023). For gruppen med botid på 7 år eller mer er andelen midlertidige det samme som for resten av befolkningen.

Veksten i andelen ansatte i bemanningsbyrå gjennom perioden drives av innvandrere fra Øst-Europa (Cools mfl., 2023). Innleie er mer utbredt blant innvandrere enn blant norskfødte, og i særlig grad blant innvandrere fra Sentral- og Øst-Europa. Flertallet av de ansatte i bemanningsbransjen har innvandrerbakgrunn, og utenlandske pendlere/ikke bosatte fra EU-land i Sentral- og Øst Europa har utgjort om lag en tredel av de sysselsatte i bemanningsbransjen (Nergaard, 2021).

For selvstendig næringsdrivende er andelen fallende for alle befolkningsgrupper. Innvandrere og lavt utdannede har høyere andel selvstendige enn blant alle sysselsatte, men det er ingen øvrige forskjeller mellom innvandrergrupper eller mellom dem med høyere utdanning enn grunnskole (Cools mfl., 2023).

Det er en noe større andel kvinner enn menn som jobber midlertidig, men forskjellen mellom kjønnene er ikke veldig stor (Cools mfl., 2023). For selvstendige næringsdrivende derimot er det klart høyere andel blant menn enn blant kvinner.

Det er også noen tydelige forskjeller mellom aldersgrupper når det gjelder alternative tilsettingsforhold. Midlertidige jobber er vanligst i alderen 20-25 år. Det er også mest vanlig å være utleid blant unge, men sammenlignet med midlertidig jobb strekker disse jobbene seg over lengre aldersspenn og utgjør en større del av arbeidsmarkedskarrieren. Det er derimot vanligere å være selvstendig sent i karrieren.

8.3 Lavlønn blant midlertidig ansatte og innleide/utleide arbeidstakere

Personer med alternative tilknytningsformer inneholder både grupper som klarer seg godt i arbeidsmarkedet, og utsatte grupper som sliter med å få et stabilt fotfeste i arbeidslivet. På samme måte som i kapittel 7 om kjennetegn ved de lavest lønte, ser vi derfor blant annet på forekomsten av lavlønn for midlertidig ansatte og utleide arbeidstakere som kun er i jobb i 2022.

Vi har ikke mulighet for å benytte det samme tallgrunnlaget for selvstendige næringsdrivende da disse ikke mottar lønn, men næringsinntekt. De er dermed ikke en del av lønnsstatistikken, og det finnes ikke tilsvarende statistikk for lavlønnsforekomst som for de øvrige gruppene. Det er ikke uvanlig for selvstendig næringsdrivende å kombinere næringsinntekt og lønnsinntekt, men det er mindre vanlig for de som er selvstendige over tid (Alsos mfl., 2022). Norge har, i likhet med de andre nordiske landene, en lav andel selvstendig næringsdrivende sammenlignet med andre europeiske land (Alsos mfl., 2022).

Ved å ta utgangspunkt i lønnsstatistikken for populasjonen som kun er i jobb i 2022 viser figur 8.3 at forekomsten av lønn under 2/3M-grensen er 21 prosent blant midlertidig ansatte, mot 5 prosent blant fast ansatte. Videre framgår det at midlertidig ansatte utgjør 27 prosent av årsverkene under 2/3M-grensen. Blant de midlertidige årsverkene under 2/3M-grensen er 54 prosent deltidsansatte, mens for fast ansatte er det 34 prosent.

Forstørr bilde

¹ «Uoppgitt ansettelsesform» er ikke inkludert i figuren da dette kun utgjør en liten andel. Utleide kan både være fast og midlertidig ansatt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I 2022 var det 11 prosent av alle ansatte i utleie av arbeidskraft som hadde lønn under 2/3M-grensen for utvalget «kun i jobb». Sammenlignet med midlertidig ansatte er altså forekomsten av lavlønn nesten halvert, samtidig som den er nesten dobbelt så høy som blant alle sysselsatte. 65 prosent av de innleide under grensen jobbet heltid og om lag 70 prosent var fast ansatt. Fra perioden 2017 til 2022 har andelen av utleide med lav lønn i utleie av arbeidskraft gått ned fra 13 prosent i 2017.

8.4 Omfang av alternative tilknytningsformer blant personer med lav yrkesinntekt

I det følgende baserer analysen seg til dels på ISF-rapportene «Atypisk arbeid som hovedtilknytning i arbeidslivet, 1995–2021» og «Atypisk arbeid blant personer med lav inntekt i Norge, 1997–2021» av Cools, Hoen og Strøm, hvor sistnevnte ble utarbeidet på bestilling av Lavlønnsutvalget 2024. Rapportene viser tall for utviklingen i alternative, eller atypiske, tilknytningsformer i arbeidslivet i perioden 1997–2021 for henholdsvis alle sysselsatte og for personer med lav yrkesinntekt. Lav yrkesinntekt er definert ut fra årlig yrkesinntekt relativt til årslønn for heltidsansatte, beregnet av SSB. Grensen er satt til 2/3 av medianlønn for heltidsansatte mellom 20–66 år, som tilsvarer omtrent 380 000 kroner i 2021.9

Cools mfl. (2024) benytter årlig lønns- og næringsinntekt fra skatteregisteret for å vurdere om en persons yrkesinntekt (summen av lønns- og næringsinntekt10) er under grensen for lavlønn i et gitt år. Inntektsstatistikken sier ikke noe om hvor mye man har vært i arbeid i løpet av et år. Hvis man kun har jobbet deler av året, vil man derfor mye lettere havne under 2/3M-grensen, som er beregnet ut ifra lønn for en heltidsstilling for hele året. Hvor mange som har en yrkesinntekt under denne grensen sier derfor ikke noe om hvor mange som har lav lønn på et gitt tidspunkt. Det er heller ikke justert for arbeidstid fordi det ikke fins opplysninger om selvstendige næringsdrivendes arbeidstid, og fordi informasjonen om innleides arbeidstid er av svak kvalitet.

Populasjonen som analyseres i Cools mfl. (2024) er også forskjellig fra den som er brukt i tidligere kapitler. Analysene gjort av utvalget baserer seg i hovedsak på lønnsstatistikken for personer som kun er i jobb, mens analysene i Cools mfl. (2024) omfatter alle personer som har yrkesinntekt. Cools mfl. (2024) har sett på hovedarbeidsforholdet til alle bosatte personer med lav yrkesinntekt i aldersgruppen 20–66 år og begrenser seg til de som har aktive arbeidsforhold per 1. oktober. Med selvstendige næringsdrivende menes de som har næringsinntekter som er høyere enn både lønnsinntekter og ett grunnbeløp i folketrygden, og som ikke er fulltidsansatte (over 30 timer per uke) per 1. oktober. Midlertidig ansatte er definert som de som har et arbeidsforhold med en varighet under tolv måneder i sin best betalte jobb per 1. oktober hvert år. Fast ansatte er i denne sammenheng definert som de som har et arbeidsforhold med varighet over tolv måneder i sin best betalte jobb per 1. oktober hvert år. Ansatte i bemanningsbyrå er alle som i sin best betalte jobb per 1. oktober hvert år er ansatt i virksomheter som er registrert i næringen «utleie av arbeidskraft».

Med disse forbeholdene kan tallene likevel illustrere noen trekk ved de alternative tilknytningsformene. Cools mfl. (2024) finner at de alternative tilknytningsformene ikke dominerer blant personer med lav yrkesinntekt. Andelen med en alternativ tilknytningsform utgjør likevel rundt 20 prosent av alle sysselsatte med lav yrkesinntekt. Andelen er dobbelt så høy som andelen med alternativ tilknytningsform blant alle sysselsatte uavhengig av inntekt. Her er det verdt å merke seg at populasjonen under 2/3M-grensen er mye større ved bruk av dette tallgrunnlaget enn i kapittel 7, der andelen med lavlønn til sammenligning er 6 prosent. Dette skyldes som nevnt over, at inntektsstatistikken ikke sier noe om hvor mye eller hvor lenge man har vært i arbeid i løpet av et år.

I figur 8.3 vises andelen med lav yrkesinntekt for de ulike alternative tilknytningsformene. Ved å sammenligne med figur 8.1 ser vi at utviklingen i stor grad følger utviklingen for alle sysselsatte i alternative tilknytningsformer.

Forstørr bilde

¹ Brudd i statistikken i 2015.

Kilde: Cools mfl. (2024).

I de neste avsnittene tar vi for oss de ulike alternative tilknytningstypene hver for seg og ser på hvordan utviklingen har vært de siste 25 årene.

I alle tilknytningsformene er det 13–16 prosent som er studenter og rundt 30 prosent som kun har utdannelse på grunnskolenivå i utvalget av personer med lav yrkesinntekt (Cools mfl., 2024). For hele befolkningen er andelene med utdanning på grunnskolenivå noe lavere.

For å undersøke om lav yrkesinntekt er vedvarende ser vi også nærmere på mobiliteten ut og inn av lav yrkesinntekt. Blant sysselsatte med lav yrkesinntekt er det mellom 20 og 40 prosent som ikke har lav yrkesinntekt året etter. Andelene som går ut av lavinntekt fra ett år til et annet er ulik mellom de ulike tilknytningsformene.

8.4.1 Midlertidig ansatte

Det vanligste av de alternative arbeidsforholdene under lav yrkesinntektsgrense de siste 25 årene er å være midlertidig ansatt, jf. figur 8.3 over. Andelen midlertidige med lav yrkesinntekt var stort sett økende fram mot pandemien i 2020. I siste del av perioden lå de korte midlertidige ansettelsene, under tolv måneder, på om lag 12 prosent. Mange midlertidige jobber varer lenger enn ett år. Disse fanges imidlertid ikke opp i registerdataene før i 2021, da de ble innført som en del av registreringen i A-ordningen (Cools mfl., 2024). Målt direkte i A-ordningen var andelen midlertidige jobber med lav yrkesinntekt på 20 prosent i 2021, se prikken i figur 8.3. For å vurdere om dette var relativt høyt eller lavt sett i forhold til alle sysselsatte kan vi sammenligne disse andelene med det som framgår av figur 8.1 i punkt 8.2.1. Denne viser at midlertidige ansettelser også var den vanligste av de alternative tilknytningsformene blant alle sysselsatte etter 2015. Andelene midlertidige blant alle sysselsatte (8 prosent målt direkte i A-ordningen), er mye lavere enn blant dem med lavinntekt.

Mobilitet for midlertidig ansatte

Alternative tilknytningsformer vil oppleves som mindre negativt for den enkelte dersom det utgjør en kort periode, og for eksempel fungerer som et springbrett til fast arbeid (Cools mfl., 2023). Blant sysselsatte med lav yrkesinntekt har faste og midlertidig ansatte omtrent samme sannsynlighet for å ha inntekt over lavinntektsgrensen året etter. Det er om lag 20 prosent av de midlertidige med lav yrkesinntekt som har yrkesinntekt over grensen etter ett år, resten blir værende. Det var vanligere i starten av observasjonsperioden, 1997, for midlertidige å oppnå lønn over grensen et år senere enn det var mot slutten av observasjonsperioden, 2021.

Adgangen til å ansette midlertidig vil i noen tilfeller gå på bekostning av faste ansettelser og i andre tilfeller føre til flere ansettelser. Å ansette noen midlertidig innebærer mindre omfattende forpliktelser for en virksomhet enn å ansette noen fast. Det kan bety at arbeidsgivere blir mer villige til å gjennomføre ansettelser, samtidig som konkurransen om de midlertidige jobbene vanligvis vil være mindre. For personer som sliter med å få jobb, kan derfor midlertidige jobber gi en enklere inngang til arbeidslivet. Samtidig vil faste ansettelser kunne gi sterkere kompetanseoppbygging fordi både den ansatte og virksomheten ofte investerer mer i et fast ansettelsesforhold. En fast ansettelse reduserer derfor faren for å falle ut av arbeidslivet mer enn en midlertidig ansettelse.

Cools mfl. (2023) gjengir en litteraturstudie av artikler om overgang mellom midlertidig og fast ansettelse. Litteraturstudien ser på midlertidig ansettelse generelt og gjelder ikke utelukkende personer med lav yrkesinntekt. Noen studier finner høye overgangsrater fra midlertidige jobber til fast arbeid, altså at midlertidig ansettelse fungerer som et springbrett til arbeidslivet.

Cools mfl. (2023) peker samtidig på at midlertidige ansettelser per definisjon er kortvarige. De gir både mindre forutsigbarhet og f.eks. dårligere tilgang på lån. Mange midlertidige jobber vil også kunne gi lavere kompetanseheving ettersom oppgavene kan påvirkes av et kort tidsperspektiv. I tillegg kan både arbeidstaker og arbeidsgiver ha mindre grunn til å investere i kompetansehevende tiltak når ansettelsen er midlertidig. Dette kan trekke i retning av lavere lønnsvekst for den enkelte.

Om lag 40 prosent av de midlertidige ansatte med lav yrkesinntekt blir fast ansatte etter ett år, og omtrent like mange faller ut av sysselsetting. Denne utviklingen har endret seg over tid; før 2015 var det vanligere å falle ut av sysselsetting for de midlertidige med lav yrkesinntekt, mens etter 2015 er det vanligere for de midlertidige å gå over i en fast stilling. En ikke ubetydelig andel på om lag 20 prosent forsetter å være midlertidig også etter ett år. Cools mfl. (2024) finner at midlertidig ansatte med lav yrkesinntekt har lavere sannsynlighet for å bli fast ansatt etter ett år enn midlertidige i hele befolkningen, samt at andelen som går ut av sysselsetting fra ett år til et annet er også høyere blant midlertidig ansatte med lav yrkesinntekt enn blant alle midlertidig ansatte.

Overgangsandelen ut av sysselsetting for midlertidig ansatte med lav yrkesinntekt er på nivå med overgansandelen for innvandrere og personer med lav utdanning. Innvandrere og personer med lav utdanning har høyere risiko for å falle ut av sysselsetting enn andre.

Svalund og Berglund (2018) studerer risikoen midlertidig ansatte har til å havne i en marginalisert posisjon i arbeidsmarkedet fem år etter, med lav inntekt, arbeidsledighet eller mottak av sosialhjelp i Norge og Sverige. Studien finner at risikoen for slik marginalisering var langt høyere for midlertidig ansatte enn fast ansatte, men langt lavere enn for arbeidsledige.

8.4.2 Innleie/utleie

Cools mfl. (2024) finner at andelen som er ansatt i et bemanningsbyrå er liten i forhold de til to andre alternative tilknytningsformene, både blant alle sysselsatte og blant de sysselsatte med lav yrkesinntekt. Likevel er andelen ansatt i bemanningsbyrå mer enn doblet fra 1997 til 2021 både i hele økonomien, fra 0,4 til 1,3 prosent, og blant sysselsatte med lav yrkesinntekt, fra 1,3 til 2,7 prosent. Innleieforbudet fra 1971 ble opphevet i 2000, men det var først etter EU-utvidelsen i 2004 at andelen innleide økte til et høyere nivå, se både figur 8.1 og 8.2.

Mobilitet for ansatte i bemanningsbyrå

Cools mfl. (2024) finner at utleie er den alternative tilknytningsformen som har høyest overgang ut av lav yrkesinntekt etter ett år. Rundt 35 prosent av ansatte i bemanningsbyrå med lav yrkesinntekt har ikke lav yrkesinntekt året etter, men prosentandelen varierer fra 25 til 50 prosent over hele perioden mellom 1997 til og med 2021.

Det er om lag like mange ansatte i bemanningsbyrå med lav yrkesinntekt som fortsetter å være ansatt i bemanningsbyrå og som går over til å bli fast ansatt i en annen virksomhet (etter 2015 gjelder det omtrent 35 prosent). Mot slutten av perioden er det om lag 20 prosent av de ansatte i bemanningsbyrå som går ut av sysselsetting året etter. Overgangsandelene blant ansatte i bemanningsbyrå med lav yrkesinntekt ligner på overgangsandelene blant alle ansatte i bemanningsbyrå.

Berge og Edelmann (2023) har sett på mobiliteten for alle utleide arbeidstakere, ikke bare de med lav yrkesinntekt, mellom 1. og 3. kvartal i 2023. Av de som sluttet å jobbe i næringen utleie av arbeidskraft gikk de fleste (55 prosent) over til å ha en fast jobb i en annen næring. En del av de som sluttet som utleid arbeidskraft (18 prosent) gikk til en midlertidig stilling. Dette understøtter funnene til Cools mfl. (2024) som også finner en ganske høy mobilitet fra å være ansatt i et bemanningsbyrå til fast ansettelse i en annen virksomhet.

I likhet med midlertidige stillinger peker Cools mfl. (2023) på at innleide jobber ofte er kortvarige. Noen studier finner positive virkninger av å jobbe i bemanningsbyrå på fast arbeid, men det ser ut til å være mer gjeldende for utsatte grupper som ikke-vestlige innvandrere og ungdom som ikke har fullført videregående. Noen undersøkelser finner også det motsatte, og resultatene avhenger av hvilke grupper man sammenligner med (Cools mfl., 2023).

8.4.3 Selvstendige næringsdrivende

Begrepene selvstendige, selvstendig næringsdrivende, selvstendige oppdragstakere og frilansere benyttes om hverandre både i dagligtalen og i forskningslitteraturen, se boks 8.3. Cools mfl. (2024) definerer selvstendige som personer som har mer næringsinntekt enn lønnsinntekt, i tillegg til at næringsinntekten overstiger ett grunnbeløp i folketrygden. Dette er omtrent slik SSB definerer selvstendig næringsdrivende11. Andelen selvstendige med lav yrkesinntekt faller gjennom hele perioden 1997–2015 og følger samme mønster som andelen selvstendige blant alle sysselsatte (Cools mfl., 2024). Det er heller ikke store nivåforskjeller i andelene selvstendige, men andelen er noe høyere i utvalget med lav yrkesinntekt.

Cools mfl. (2024) finner at blant de sysselsatte med lav yrkesinntekt er 4,2 prosent selvstendige næringsdrivende i 2021. Av de selvstendig næringsdrivende har omtrent 30 prosent hatt lav yrkesinntekt de siste 20 årene. Som skissert i punkt 8.3, er det viktig å ha med seg at disse tallene ikke hensyntar hvor stor del av året personen har hatt yrkesinntekt eller hvor mange timer personen har vært i arbeid. Tallet kan derfor ikke sammenlignes med lavlønnsforekomsten for de øvrige gruppene presentert her eller i kapittel 7.

Mobilitet for selvstendige

Sannsynligheten for å gå ut av lav yrkesinntekt fra ett år til et annet er rundt 25 prosent blant selvstendige (Cools mfl., 2024). I likhet med selvstendige i hele befolkningen er det høy sannsynlighet for at de selvstendige med lav yrkesinntekt fortsatt er selvstendige året etter. Over 60 prosent av de selvstendige fortsetter å være selvstendig som hovedtilknytning til arbeidslivet i hvert fall to år gjennom hele perioden. Andelen selvstendige som har lav yrkesinntekt ett år og går ut av sysselsetting året etter, er derimot høyere enn andelen som går fra selvstendig til ikke sysselsatt i hele befolkningen. Cools mfl. (2024) finner at en økende andel går fra å være selvstendig med lav yrkesinntekt til å være fast ansatt etter et år, med en overgangsandel på rundt 12 prosent i 2021. Både andelene som går over til å være fast ansatt, og andelene som går over til å ikke være sysselsatt, er høyere blant selvstendig næringsdrivende med lav yrkesinntekt enn blant alle selvstendige.

Det finnes få studier som har undersøkt hvor sannsynlig det er å gå fra selvstendig til fast ansatt for hele befolkningen (Cools mfl., 2023). Alsos mfl. (2022) har undersøkt hvor mange som går fra å være selvstendig næringsdrivende over i lønnsarbeid (både midlertidig og fast), blant alle de selvstendige i perioden 2015–2019. De finner at det er stor forskjell mellom næringer om hvor stabil tilknytningen til å være selvstendig er. Næringer med størst andel selvstendig næringsdrivende i hele perioden (stabilt næringsdrivende) finnes innen drosje og godstransport på vei, mens øvrige deler av transportnæringen og andre næringer har mer utskiftninger. Alsos mfl. (2022) undersøker andelen med lav yrkesinntekt blant de stabilt næringsdrivende med en lav yrkesinntektsgrense på 300 000 kr. Vedvarende lav yrkesinntekt er definert som å ha yrkesinntekt under grensen alle årene, eller fire av fem år i perioden 2015–2019. 25 prosent av de stabilt selvstendig næringsdrivende har lave yrkesinntekter over lenger tid, med en klart høyest andel innen kunst og kultur, der 47 prosent har stabilt lav yrkesinntekt. Innen vaktmester, renhold m.m. er også andelen med vedvarende lav yrkesinntekt høyere enn gjennomsnittet. I transportbransjen, også innenfor drosje og godstransport på vei, er andelen med vedvarende lav yrkesinntekt klart lavere enn i de andre bransjene.

8.4.4 Fagforeningsmedlemskap

I kapittel 7 har vi sett at fagforeningsmedlemskap er lavere blant de med lav lønn. Cools mfl. (2024) finner at andelen fast ansatte med lav yrkesinntekt som er medlem av en fagforening, falt fra tidlig 2000-tallet fram til 2013, mens andelen i de andre tilknytningsformene steg i samme periode, se figur 8.4. Fra 2015 ble utviklingen mer lik, og under pandemien økte andelen med fagforeningsmedlemskapet for alle grupper. Utviklingen over tid og rangeringen av de ulike tilknytningsformene er som for alle sysselsatte, men andelene med fagforeningsmedlemskap er lavere ved lav yrkesinntekt. For alle tilknytningsformer er andelen som er fagforeningsmedlem lavere gjennom hele perioden, men nivåforskjellen er størst blant de fast ansatte.

Forstørr bilde

Kilde: Cools mfl. (2024).

8.5 Utvalgets vurderinger

Selv om det vanlige i norsk arbeidsliv er fast ansettelse, kan arbeidskraftbehov også dekkes ved midlertidige stillinger, innleie av arbeidskraft og gjennom avtaler med selvstendige oppdragstakere. De alternative tilknytningsformene midlertidige ansettelser, ansettelse i bemanningsbyrå og selvstendig næringsdrivende utgjorde i alt 12,5 prosent av hovedarbeidsforholdene i 2021. I enkelte land har alternative tilknytningsformer blitt stadig mer utbredt, men en slik utvikling har vi ikke sett i Norge. I perioden 1997–2021 har andelen selvstendige næringsdrivende vært fallende. Andelen midlertidige ansatte har variert gjennom hele perioden, noe som både reflekterer konjunkturfølsomhet og omfanget av arbeidsinnvandring. I forhold til de to andre alternative tilknytningsformene er andelen ansatte i bemanningsbyrå liten, men den har økt i perioden. Den største endringen skjedde i etterkant av EU-utvidelsen i 2004, som åpnet for mer arbeidsinnvandring fra land med betydelig lavere lønnsnivå enn det norske. Ellers har andelen vært ganske stabil både før og etter.

Andelene av alternative tilknytningsformer og utviklingen i disse varierer mellom næringsgrupper og yrker. Alternative tilknytningsformer er mer utbredt blant utsatte grupper på arbeidsmarkedet. For innvandrere og personer med lav utdanning har det vært vekst i andelen som er ansatt midlertidig eller i bemanningsbyrå i perioden 1997–2021. Overnatting og serveringsnæringen har ekspandert i perioden, og er en av næringene der midlertidig ansettelse er mest vanlig. Veksten i andelen ansatte i bemanningsbyrå gjennom perioden har vært drevet av innvandrere fra Øst-Europa, og ifølge statistikk for utfakturerte timer fra NHO Service og Handel har mange av disse jobbet i bygg- og anleggsnæringen.

Forekomsten av lønn under 2/3M-grensen er 21 prosent blant midlertidig ansatte, mot 5 prosent blant fast ansatte. Drøyt 70 prosent av de lavtlønte er likevel fast ansatte. Forekomsten av lavlønn blant ansatte i bemanningsbyrå er 11 prosent. Selvstendige næringsdrivende mottar ikke lønn, men næringsinntekt. Det finnes derfor ikke tilsvarende statistikk for lavlønnsforekomst som for de øvrige gruppene.

Å ansette noen midlertidig innebærer mindre omfattende forpliktelser for en virksomhet enn å ansette noen fast, og i tillegg vil ofte konkurransen om midlertidige jobber være mindre. For personer som sliter med å få jobb, kan derfor midlertidige jobber gi en enklere inngang til arbeidslivet. Denne erfaringen kan i neste omgang lede til fast jobb. Samtidig vil faste ansettelser kunne gi sterkere kompetanseoppbygging fordi både den ansatte og virksomheten ofte investerer mer i et fast ansettelsesforhold. En fast ansettelse reduserer derfor faren for å falle ut av arbeidslivet mer enn en midlertidig ansettelse. Lavere kompetanseoppbygging kan også trekke i retning av lavere lønnsvekst for den enkelte i midlertidige jobber. Om lag 40 prosent av de midlertidige ansatte med lav yrkesinntekt blir fast ansatte etter ett år, og omtrent like mange faller ut av sysselsetting. Blant sysselsatte med lav yrkesinntekt har faste og midlertidig ansatte omtrent samme sannsynlighet for å ha inntekt over lavinntektsgrensen året etter. Å være ansatt i et bemanningsbyrå er den alternative tilknytningsformen som har høyest overgang ut av lav yrkesinntekt.

Innslag av midlertidighet, ofte i kombinasjon med høy konsentrasjon av arbeidsinnvandrere, påvirker avlønningen i enkelte bransjer. Lønnsutviklingen kan dermed bli svakere enn den ellers ville vært også for fast ansatte.

For alle tilknytningsformene er andelene med fagforeningsmedlemskap lavere blant de med lav yrkesinntekt enn for alle. Andelen fast ansatte med lav yrkesinntekt som er medlem av en fagforening er fallende fra tidlig 2000-tallet fram til 2013, mens andelen i de andre tilknytningsformene var stigende i samme periode. Fra 2015 blir utviklingen mer lik, og under pandemien økte organisasjonsgraden blant alle grupper.

Det er nyttig å framskaffe et bedre kunnskapsgrunnlag om mulige sammenhenger mellom lavlønn og yrkesinntekt og midlertidige ansettelser, ansettelser i bemanningsbyrå og selvstendige oppdragstakere.