2 Kostnadsanslag for vederlagsfri tannregulering

I forslag 5 vil utvalget gi den offentlige tannhelsetjenesten ansvar for å vederlagsfritt tilby nødvendig tannregulering til barn og unge.

For å kunne gi et anslag for hva dette vil koste har utvalget tatt utgangspunkt i hva som ble utbetalt i folketrygdstønad til tannregulering i 2023, og hva dette vil tilsvare om alle pasientene fullt ut får dekket behandlingen etter takstene fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. I dag får de fleste pasienter 40–90 prosent stønad, kun gruppe a mottar 100 prosent stønad, jf. kap. 6.3.8.

Beregninger er basert på at antall pasienter er konstant, men slik vil det sannsynligvis ikke være. Utvalget mener at tiltaket potensielt både kan redusere og øke omfanget av tannregulering blant barn og unge. For å gjøre beregning mulig, legger utvalget likevel til grunn et konstant antall pasienter. Tall fra Helsedirektoratet (regnskap og KUHR) viser at det i 2023 ble utbetalt i underkant av 526 millioner kroner til tannregulering gjennom folketrygdens stønad til tannbehandling.

Tabell 2.1 viser utbetalt stønad fordelt på de ulike pasientgruppene (a, b og c) innenfor stønadspunkt 8. Videre viser tabellen antall unike pasienter i de ulike gruppene som startet opp behandling i 2023 (takst 601) og antall som mottok stønad til behandling. Fordi enkelte pasienter ikke blir plassert i gruppe a, b eller c ved forundersøkelse (takst 600), har tabellen også en rad for kun stønadspunkt 8 med tall for disse pasientene.

Ved å legge utbetalt stønad fra 2023 som vist i tabell 2.1 til grunn, og sette som kriterium at alle pasienter fullt ut skal få dekket behandlingen etter folketrygdens takster (honorartakst), får vi et utgangspunkt for anslag for hva et vederlagsfritt tilbud vil koste, jf. tabell 2.2. Dette anslaget er kun et minimumsanslag og er ikke realistisk. Det er sannsynlig at et prispåslag må dekkes i tillegg.

Tabell 2.2 viser at dersom all stønad, også for pasientene i stønadsgruppe 8b og 8c, skulle utbetales med 100 prosent av honorartakst, ville kostnaden bli knapt 775 millioner kroner. Som det også kommer frem av tabellen, ville dette ha medført en merkostnad på knappe 250 millioner kroner.

Anslaget i tabell 2.2 er ikke dekkende. De fleste kjeveortopeder tar mer betalt enn det som er folketrygdens takster, og dermed er det vanlig at pasientene betaler et mellomlegg/prispåslag. Hvis ansvaret for tannregulering skal overføres til den offentlige tannhelsetjenesten, og være vederlagsfri, er det sannsynlig at et prispåslag også må dekkes. Overføringen vil altså innebære større kostnader enn det som nå inngår i folketrygdens takster.

Ettersom det ikke finnes sikker kunnskap om hva vanlige nivåer på prispåslag er, har utvalget ikke grunnlag for å si noe sikkert om hva den totale kostnaden vil være for å vederlagsfritt tilby nødvendig tannregulering til barn og unge. Utvalget kan kun angi usikre anslag.

Utvalget har sett på hva den totale kostnaden kan være gitt et prosentvis prispåslag på 10 eller 20 prosent. Påslag er da beregnet ut ifra at all stønad først er hevet til 100 prosent av honorartakst som vist i tabell 2.2.

Tabell 2.3 viser at ved et prispåslag på 10–20 prosent vil den totale kostnaden være på anslagsvis fra 850 millioner kroner til i underkant av 930 millioner kroner. Merutgiften for det offentlige vil anslagsvis være på 325–402 millioner kroner.

Hva som er rett nivå å legge til grunn ved en overføring til den offentlige tannhelsetjenesten må utredes nærmere.

I rapporten Organisering og finansiering av kjeveortopedi Del 2: Forslag til organisering og finansiering av stønadsgruppe a anslår Helsedirektoratet at egenbetalingen/prispåslaget, ved 100 prosent stønad, er om lag 20 prosent. Dette anslaget er basert på den delen av gruppe-a-pasienter som behandles i spesialisthelsetjenesten. Disse pasientene får i en del tilfeller utført deler av den kjeveortopediske behandlingen hos private kjeveortopeder, og da påløper det ofte egenbetaling for pasientene som helseforetakene dekker.