Del 1
Innledning og perspektiv

1 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeid

Mannsutvalget er et offentlig utvalg som har fått i oppdrag å utrede gutter og menns likestillingsutfordringer gjennom livsløpet. Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 26. august 2022.

1.1 Sammensetning

Mannsutvalget har bestått av:

• Claus Moxnes Jervell, faglig sekretær, Oslo (utvalgsleder)

• Jane-Victorius Gipling Bonsaksen, organisasjonsleder, Oslo

• Arne Børke, prosjekteringsleder, Stokke

• Åsta Lovise Håverstad Einstabland, seniorrådgiver, Kristiansand

• Julie Marie Borna Fossem, orlogskaptein, Bergen

• Brede Paulsen Hangeland, spilleransvarlig, Stavanger

• Aili Keskitalo, politisk rådgiver, Kautokeino

• Idunn Tobiassen Mauseth, prosessoperatør, Hammerfest

• Aasmund Nordstoga, gårdbruker, Vinje

• Liza Reisel, forsker, Oslo

• Ola By Rise, direktør, Trondheim

• Are Saastad, daglig leder, Oslo

• Adam Andreas Bredesen Schjølberg, komiker, Oslo

• Camilla Stoltenberg, konsernsjef, Oslo

• Sylo Taraku, forfatter, Drammen

• Wasim Zahid, lege, Lommedalen

• Nils-Erik Ulset, fagkonsulent, Tingvoll

Utvalgets sekretariat har bestått av:

• Kristian Landsgård, sekretariatsleder

• Finn Skre Fjordholm, seniorrådgiver

• Erle Inderhaug, seniorrådgiver (fra oppstart til februar 2024)

• Mali Gulbrandsen Asmyhr, seniorrådgiver (fra januar 2024 til ferdigstilling)

• Gunder Nordgården, konsulent (mars 2024)

1.2 Utvalgets mandat og forståelse av mandatet

Da Mannsutvalget ble oppnevnt, inneholdt mandatet en innledende del som ga en overordnet beskrivelse av formålet med utredningen og en redegjørende del med hovedtemaene familie, fritid, helse, vold og seksuell trakassering, utdanning og arbeidsliv, pensjonistliv, integrering og skeives levekår. Denne andre delen av mandatet inneholdt detaljerte beskrivelser av saksforhold og spesifikke problemstillinger på flere av områdene som utvalget ble bedt om å utrede i sin sluttrapport. Det opprinnelige mandatet er vedlagt.1

Utvalget vurderte at mandatets andre del gikk for langt i å trekke konklusjoner i spørsmål som utvalget hadde fått i oppdrag å vurdere. I tillegg mente utvalget at det var lite realistisk å besvare flere av de til dels svært spesifikke problemstillingene på en god måte innenfor utvalgets rammer og budsjett. Utvalget valgte derfor å se bort fra denne teksten, og har forholdt seg til den innledende delen av mandatet:

For å sikre en god likestillingspolitikk er det behov for en helhetlig oversikt over hvilke likestillingsutfordringer gutter og menn møter gjennom livsløpet. Viktige temaer kan være familie, fritid, helse, vold og seksuell trakassering, utdanning og arbeidsliv, pensjonistliv, integrering og skeives levekår. Under hvert tema følger undertemaer.

Utvalget skal utrede likestillingsutfordringer menn møter og som bidrar til utenforskap og er til hinder for et likestilt samfunn.

Det er stor variasjon blant menn, og ulike grupper av menn møter ulike utfordringer. For eksempel er menn som gruppe overrepresentert blant personer med mest makt, størst formuer, høyest inntekt og størst frihet. Samtidig vet vi at dette ikke gjelder alle menn, og at menn kan oppleve likestillingsutfordringer på andre områder. Utvalget skal derfor ta utgangspunkt i at menn er en sammensatt gruppe og at likestillingsutfordringer henger sammen med faktorer som sosial ulikhet (for eksempel inntekt, utdanning, klasse), geografi, etnisitet, generasjonstilhørighet/alder, seksuell orientering, kjønnsuttrykk og funksjonsevne. Utvalget skal også ha et interseksjonelt perspektiv på menns likestillingsutfordringer.

Utvalget skal se likestillingsutfordringer i lys av normer for maskulinitet og tradisjonelle kjønnsroller, der dette er relevant. Utvalget skal også ta hensyn til de store endringene i mannsrollen som har skjedd de siste årene og at disse endringene utspiller seg på ulike måter i ulike deler av befolkningen.

Formålet med utredningen er tredelt:

• 1. Gi helhetlig oversikt over hvilke likestillingsutfordringer gutter og menn møter gjennom livsløpet på temaer som familie, fritid, helse, vold, utdannings- og arbeidsliv, pensjonistliv, integrering og skeives levekår.

• 2. Vurdere om pågående politikk og igangsatte prosesser ivaretar kjønnsperspektivet på disse områdene tilstrekkelig, inkludert hvorvidt forskning og data gir tilstrekkelig grunnlag for politikkutvikling.

• 3. Foreslå tiltak som vil bidra til et likestilt samfunn på disse områdene, og/eller vurdere behov for andre løsninger dersom utvalget mener pågående innsats ikke ivaretar perspektivet om likestilling.

Regjeringen peker på en rekke temaer og undertemaer som utvalget bes om å utrede. Utvalget kan prioritere mellom temaene og undertemaene, sett opp mot kapasitet og tiden som er satt av til utredningen.

Utredningen skal gjennomføres i tråd med utredningsinstruksen, herunder skal det redegjøres for eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser.

Denne forståelsen av mandatet ble avklart med Kultur- og likestillingsdepartementet.

Utvalget har foretatt en selvstendig vurdering av hvilke temaer og problemstillinger som er mest relevante for å besvare formålet med utredningen slik det er angitt i mandatet, og har disponert utvalgets tid og ressurser i henhold til dette. Temaene familie, fritid, helse, vold, utdanning og arbeidsliv er beholdt og inngår som egne kapitler i utvalgets rapport. Spørsmål som gjelder pensjonistliv, integrering og skeives levekår er ikke behandlet som adskilte temaer, men inngår i vurderingen av menns likestilling innenfor de øvrige temaene i rapporten.

Prioriteringene innebærer også at Mannsutvalget har drøftet kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp, som tidligere har vært utredet i NOU 2019: 3 Nye sjanser – bedre læring – Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp og NOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom. I det opprinnelige mandatet var utredningen avgrenset fra disse temaene. Når de likevel er inkludert i utredningen, er det fordi utvalget vurderer at det er nødvendig for å gi et helhetlig bilde av gutter og menns likestillingsutfordringer og for å kunne foreslå relevante tiltak.

Utvalget legger til grunn at menn er en sammensatt gruppe. En vurdering av hvilke likestillingsutfordringer menn i Norge møter, må dermed forholde seg til det store mangfoldet blant menn, og undersøke flere dimensjoner av likestilling samtidig. Mannsutvalget har lagt til grunn en forståelse av likestilling som innebærer at kjønn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, etnisitet, alder, funksjonsnivå, klassebakgrunn og andre forhold individet ikke rår over, ikke skal forringe den enkeltes levekår og livsmuligheter. Utvalgets forståelse av likestilling er nærmere beskrevet i kapittel 3.

Mandatet slår fast at utvalget skal se menns likestillingsutfordringer i sammenheng med normer for maskulinitet og tradisjonelle kjønnsroller, der dette er relevant. Dette er nærmere drøftet i kapittel 3.

1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget har gjennomført tolv utvalgsmøter. Av disse har ni vært dagsmøter, og tre møter varte i to dager. På møtene har en rekke personer holdt presentasjoner og drøftet ulike temaer med utvalget. Disse er:

• Øystein Gullvåg Holter, professor emeritus ved Universitet i Oslo

• Julia Orupabo, Institutt for samfunnsforskning

• Thomas Walle, Musea i Sogn og Fjordane

• Knut Oftung, Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Knut Røed, Frischsenteret

• Kjersti Misje Østbakken, Institutt for samfunnsforskning

• Tom Sterud, Statens arbeidsmiljøinstitutt

• Martin Flatø, Folkehelseinstituttet

• Jørn Ljunggren, Senter for tverrfaglige kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo og Velferdsforskningsinstituttet NOVA

• Karin Marie Antonsen, Nordlandsforskning

• Hanne Løvdal Gulseth, Folkehelseinstituttet

• Svend Aage Madsen, Forum for mænds sunhed

• Christine Meyer, Kvinnehelseutvalget

• Steinar Kvam, Reform – Ressurssenter for menn

• Usman Chaudhry, psykolog

• Ole Andreas Holen, sykehusprest

• Kjell-Olav Svendsen, lege

• Randi Rosenqvist, psykiater

• Anne Lise Ellingsæter, Universitetet i Oslo

• Helene Aarseth, Senter for tverrfaglige kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo

• Gøril Westborg Smiseth, Homansbyen familievernkontor

• Ragni Hege Kitterød, Institutt for samfunnsforskning

• Jan-Erik Sverre, Kvale Advokatfirma

• Ingunn Rangul Askeland, Alternativ til vold

• Fredrik Langeland, Nordlandsforskning

• Nina Jon, Politihøgskolen

Utvalget besøkte også Homansbyen familievernkontor, og drøftet familievernkontorets erfaringer fra møter med menn.

Videre har utvalgsmedlemmene Julie Marie Borna Fossem, Idunn Tobiassen Mauseth, Liza Reisel, Claus Moxnes Jervell og Arne Børke holdt innlegg basert på eget arbeid og om egne erfaringer innenfor ulike temaer.

1.3.1 Innhenting av innspill

Våren 2022 gjennomførte Kultur- og likestillingsdepartementet innspillsmøter for å forberede Mannsutvalgets mandat. Møtene ble gjennomført i Oslo, Kristiansand, Bodø og Hamar. Innspillene som ble gitt i denne prosessen ble videreformidlet fra Kultur- og likestillingsdepartementet til Mannsutvalgets sekretariat ved oppstart av arbeidet.

Gjennom utvalgsperioden har utvalget fått innspill og drøftet ulike problemstillinger med en rekke organisasjoner, fagpersoner, forskere og enkeltpersoner.

Møter med organisasjoner og ressursmiljøer

Utvalget har gjennomført møter med ulike organisasjoner og ressursmiljøer for å få kunnskap om likestillingsutfordringer som gjelder ulike grupper av menn.

I november 2022 deltok utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Are Saastad på Kildens årskonferanse «Likestilling i framtida – 10 år etter Skjeie-utvalget».

I mai 2023 arrangerte utvalget et webinar om foreldreskap og likestilling. Her bidro Ragni Hege Kitterød (Institutt for samfunnsforskning), Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland (Arbeidsforskningsinstituttet/OsloMet), Ingrid Smette (Velferdsforskningsinstituttet Nova/OsloMet) og Geir Møller (Telemarksforskning).

I mai 2023 deltok utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Aili Keskitalo på et heldagsseminar om likestillingsutfordringer for samiske gutter og menn. Her bidro Runar Myrnes Balto (Sametinget), Isak Ole Hætta (Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino), John-Marcus Kuhmunen (Samisk Høgskole), Leif Anders Somby (Norske Reindriftsamers Landsforbund) Inge Arne Eriksen (Bivdu), Olaf Trosten (Nasjonalt samisk kompetansesenter), Jouvnas Helmine Bruun Arnesen (Garmeres), Astrid Eriksen (Senter for samisk helseforskning), Universitetet i Tromsø), Laila Somby Sandvik (Sametingets eldreråd) og Julius Mihkkal Eriksen Lindi (Noereh). Møtet ble gjennomført i samarbeid med Sametinget.

I juni 2023 arrangerte utvalget et innspillsmøte om likestillingsutfordringer som rammer menn med funksjonsnedsettelser. Her deltok Asgeir Fagerli Langberg, Siri Espe, Oda Oftung (Unge funksjonshemmede), Live Kroknes Berg, Cato Lie, Lilly Ann Elvestad (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon), Werner Fredriksen (Rådet for psykisk helse), Tom Tvedt (Norsk Forbund for Utviklingshemmede), Sindre Svindal (Døveforbundet), Mathias Halvorsen (Norges Handikapforbunds ungdom) og Per Inge Bjerknes (Norges Blindeforbund). Fra utvalget deltok utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Nils-Erik Ulset.

I juni 2023 inviterte utvalget ansatte i etater og tjenester som jobber med ulike grupper gutter og menn, representanter fra ulike organisasjoner og forskere til et dialogmøte. Tema for møtet var gutter og menns fellesskap, hvorfor noen faller utenfor fellesskapene, og hvordan vi som samfunn kan forebygge utenforskap og skape meningsfulle alternativer for dem som opplever utenforskap. Om lag 60 personer deltok på møtet og ga innspill til utvalgets arbeid. Til møtet var det hovedsakelig invitert representanter fra nasjonale organisasjoner og fra kommuner i Oslo og Viken.

I september 2023 arrangerte utvalget et innspillsmøte om likestillingsutfordringer som rammer skeive menn. Her deltok Inge Alexander Gjestvang (FRI Norge), Halvor Frihagen (HIV Norge), Dag Myrdal (Poly Norge), Jane-Victorius Gipling Bonsaksen, Trym Fjeldheim (Skeiv ungdom), Jouvnas Helmine Bruun Arnesen (Garmeres) og Anders Gjøs Løkkeberg (Skeiv verden). Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Are Saastad deltok fra utvalget.

I september 2023 arrangerte utvalget et innspillsmøte om likestillingsutfordringer som rammer menn med minoritetsbakgrunn. Her deltok Tehrim Ahmed-Malik, Nasreen Begum (Bydelsfar), Hatem Ben Mansour (Antirasistisk Senter), Nor Aylin Obeid (Islamsk Råd Norge), Waldemar Artur Szyngwelski (Caritas Norge), Joachim Majambere (MiR), Arshad Jamil (Muslimsk Dialognettverk), Philip Rynning Coker (Minotenk), Ester Røen (KIA Trøndelag) og Hallgeir Berge (KIA Vest). Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Are Saastad deltok for utvalget.

I november 2023 arrangerte utvalget et seminar om menn og vold i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Her bidro Maria Teresa Grønning Dale (NKVTS), Gunnar Svensson (Kripos), Monika Rosten (OsloMet/NOVA), Sveinung Sandberg (Universitetet i Oslo) og Bente Lømo og Ingunn Rangul Askeland (Alternativ til Vold).

Utvalgets leder og sekretariat har i tillegg møtt ulike instanser og organisasjoner for å innhente kunnskap og erfaringer. Disse er:

• Arbeids- og inkluderingsdepartementet

• Arbeidsgruppe for likestilling i arbeidslivet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), spisskompetansemiljø for barn og unge i familievernet

• Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse

• Ekstremismekommisjonen

• Folkehelseinstituttet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Helsedirektoratet

• Kommunesektorens interesseorganisasjon, KS

• Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll

• Kunnskapsdepartementet

• Kvinnehelseutvalget

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Likestillingssenteret KUN

• LOs regionale familie- og likestillingspolitiske utvalg

• Mannsforum

• Nasjonalt nettverk for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

• Reform - ressurssenter for menn

• Sex & samfunn

• Statistisk sentralbyrå

• Utdanningsdirektoratet

Skriftlige innspill

Utvalget har mottatt skriftlige henvendelser underveis, både fra organisasjoner og enkeltpersoner. Det har vært mulig å gi innspill via utvalgets nettside.2

Samfunnsdebatt og åpne møter

Utvalget har bidratt til samfunnsdebatten om gutter og menns likestillingsutfordringer underveis i sitt arbeid. Dette har foregått gjennom debattinnlegg og intervjuer i media, og ved åpne møter.

I mai 2023 arrangerte utvalget en panelsamtale der en gruppe av medlemmene fra utvalget snakket sammen om hva det vil si å være mann. I panelsamtalen bidro utvalgsmedlem Adam Schjølberg som ordstyrer, sammen med utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlemmene Brede Hangeland, Aasmund Nordstoga, Are Saastad, Wasim Zahid og Jane-Victorius Gipling Bonsaksen.

I juni 2023 deltok utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Adam Schjølberg på en panelsamtale under Pride House, om skeive menns fellesskap og utenforskap. Her bidro også Rolf Martin Angeltveit (Helseutvalget), John Olav Storvold (Den norske Bamseklubben), Marius Hofseth (SLM), Anders Løkkeberg (Skeiv verden), Jouvnas Helmine Brun Arnesen (Garmeres) og Cato Wilhelmsen Symes (Skeiv ungdom).

I oktober 2023 arrangerte utvalget et åpent møte med forfatteren Richard V. Reeves med utgangspunkt i boken Of Boys and Men: Why the Modern Male is Struggling, Why It Matters and What to do About It. Utvalgsmedlemmene Camilla Stoltenberg og Liza Reisel deltok i en panelsamtale med Reeves, sammen med Jonas Bals fra LO og Philip Rynning Coker fra Minotenk. Nils August Andresen fra Minerva var ordstyrer.

I februar 2024 arrangerte utvalget en paneldebatt med ungdomspolitikere, i samarbeid med tankesmien Agenda. Her deltok Liv Smith-Sivertsen (Rød Ungdom), Synnøve Kronen Snyen (Sosialistisk Ungdom), Gaute Børstad Skjervø (AUF), Andrine Hanssen-Seppola (Senterungdommen), Tobias Stokkeland (Grønn Ungdom), Ane Breivik (Unge Venstre), Hadle Bjuland (KRFU), Ola Svenneby (Unge Høyre) og Simen Velle (FpU). Ordstyrer var Trygve Svensson (Tankesmien Agenda).

Eksterne seminarer og møter

Gjennom arbeidet har utvalget blitt invitert til å bidra til ulike seminarer og møter:

• Utvalgsleder Claus Jervell holdt innlegg om Mannsutvalget på Mannsforums arrangement på mannsdagen i november 2022

• Utvalgsmedlem Are Saastad holdt innlegg om Mannsutvalget for tillitsvalgte i byggeindustrien i november 2022

• Utvalgsmedlem Are Saastad holdt innlegg om Mannsutvalget for tillitsvalgte i FO Vestland i november 2022

• Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Liza Reisel deltok på seminaret «Mannsutvalget møter forskning» som ble gjennomført av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo i november 2022

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok på flere møter arrangert av Universitetet i Agder i februar 2023: et møte om rekruttering av mannlige studenter til kvinnedominerte studier, et møte med mannlige studenter, et møte om psykisk helse og nedsatt funksjonsevne og et møte med Plattform – norsk institutt for forebygging av radikalisering

• Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Are Saastad deltok på det åpne møtet «Verdiløse menn», som ble arrangert av Klassekampen i februar 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell holdt innlegg på FOs Kvinnekonferanse i mars 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell holdt innlegg på den nasjonale likestillingskonferansen i mars 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok i panelsamtalen «Hvorfor er de fleste ekstremister menn?» som ble gjennomført av Ekstremismekommisjonen i april 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok på innspillsmøte om melding til Stortinget om seksuell trakassering i april 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok i en panelsamtale om gutter og menns problemer ved Studentersamfunnet i Bergen i april 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok i en samtale om menn og likestilling ved LO og AUFs nasjonale fagligpolitiske konferanse på Utøya i mai 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlemmene Liza Reisel deltok i panelsamtale: Wonderful World – Den nordiske festivalen for filosofi & vitenskap i juni 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell møtte med styret i Industri Energi i Equinor – offshore, Stavanger, i juni 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell holdt innlegg på Fellesforbundets bransjekonferanse for tillitsvalgte i industrien i juni 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell holdt innlegg og møtte med representanter fra Fagforbundet: menn i barnehager i Tromsø i juni 2023

• I juli 2023 arrangerte Mannsutvalget, i samarbeid med urfolksfestivalen Riddu Riđđu, en panelsamtale om den samiske mannsrollen i endring. Panelsamtalen fant sted under den årlige festivalen i Manndalen i Troms. Tittelen på samtalen var «Mađii garraset dálki – dađii garraset almmái. Jo hardere vær, desto hardere mann.», inspirert av en gammel joiketekst som sier noe om det tradisjonelle samisk mannsidealet. I samtalen deltok Geir Tommy Pedersen, Áslak Holmberg og Máhtte Eira, og samtalen ble moderert av utvalgsmedlem Aili Keskitalo

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok på panelsamtale om rekruttering av menn til kvinnedominerte yrker som NTNU arrangerte på Arendalsuka i august 2023

• Utvalgsmedlemmene Are Saastad, Julie Marie Borna Fossem, Sylo Taraku, Jane-Victorius G. Bonsaksen, Åsta Lovise Einstadbland og Claus Jervell deltok på møte om folkehelseperspektiv på menns psykiske helse arrangert av Universitetet i Agder under Arendalsuka 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell innledet om menn og likestilling for arbeidsmiljøforumet i NHO i september 2023

• Utvalgsmedlemmene Brede Paulsen Hangeland, Sylo Taraku og Are Saastad deltok på møtet «Mannsutvalget» med tema menns likestillingsutfordringer og løypemeldinger fra utvalget under Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2023

• Utvalgsmedlem Are Saastad deltok på fagsamling for Likestilt arbeidsliv i Agder fylkeskommune med presentasjonen «Hva jobber regjeringens mannsutvalg med?» i oktober 2023

• Utvalgsmedlem Are Saastad presenterte Mannsutvalgets arbeid på KrF og KrF Kvinners kvinnekonferanse i oktober 2023, under temaet «Hva jobber regjeringens mannsutvalg med?»

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok i panelsamtale om kjønnsforskjeller i selvmord på konferansen «Samtaler om selvmordsforebygging» arrangert av Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet i oktober 2023

• Utvalgsmedlem Are Saastad deltok på El og It Forbundets landstariffkonferanse med innlegget «Hvorfor Mannsutvalgets arbeid er så viktig akkurat nå» i november 2023

• Utvalgsmedlem Are Saastad deltok på frokostseminar i regi av Trondheim kommune og Rambøll Management med innlegget «Mannsutvalgets arbeid: Om unge menn og utenforskap» i november 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell innledet om menn og likestilling på møte i Erna-nettverket i Norsk Arbeidsmannsforbund i november 2023

• Utvalgsmedlem Ola By Rise innledet om menn og vold på en fagdag i november 2023 i regi av Punktum, Trondheim – et fagnettverk mot vold i nære relasjoner

• Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Jane-Victorius G. Bonsaksen deltok i panelsamtale på møte i forbindelse med mannsdagen i november 2023, arrangert av Reform, Sex og Samfunn, Chemfriendly, Minotenk, Helsestasjon for gutter, FRI Oslo og Viken og Dinutvei.no

• Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Sylo Taraku innledet og deltok i panelsamtale på Mannsforums arrangement på mannsdagen i november 2023

• Utvalgsleder Claus Jervell og utvalgsmedlem Sylo Taraku innledet og deltok i panelsamtale på Tankesmien Agendas arrangement på mannsdagen i november 2023. Utvalgsmedlemmene Adam Schjølberg og Aasmund Nordstoga underholdt

• Utvalgsleder Claus Jervell innledet om mannsutvalget for MDGs kvinnenettverk i januar 2024

• Utvalgsmedlem Are Saastad innledet for AUFs programkomité om menn, likestilling og Mannsutvalget i januar 2024

• Utvalgsleder Claus Jervell besøkte Fontenehuset på Tøyen i januar 2024

• Utvalgsleder Claus Jervell innledet om likestilling for menn på samarbeidskonferansen mellom Virke og LO i januar 2024

• Utvalgsleder Claus Jervell innledet om mannsutvalget for LOs familie- og likestillingspolitiske utvalg i februar 2024

• Utvalgsleder Claus Jervell deltok på panelsamtale om mannsrollen og demokratiet som UiO arrangerte i februar 2024

Utredningsprosessen og bruk av forskning

Innenfor tiden og ressursene som er avsatt til utvalgets arbeid, har det ikke vært mulig å gjennomføre større forskningsarbeid. Utredningen bygger på foreliggende forskning og statistikk. Det er ikke gjennomført systematiske litteratursøk eller kunnskapsoppsummeringer.

Utvalget har ønsket å belyse forskjeller i holdninger til likestilling blant ulike grupper i befolkningen, og innhentet derfor detaljert statistikk fra likestillingsundersøkelsen CORE Survey 2022 som gjennomføres av CORE – Senter for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning. Utvalget har også innhentet detaljerte statistikktabeller fra Livskvalitetsundersøkelsen 2023 som gjennomføres av Statistisk Sentralbyrå, for å belyse forskjeller i opplevd livskvalitet blant ulike grupper av befolkningen. Folkehelseinstituttet har utarbeidet en analyse for utvalget av kjønnsforskjeller i bruk av primærhelsetjenester. I tillegg har Bufdir levert en redegjørelse av hovedtrekk og utvikling i spørsmålene de mottar fra gutter og menn til spørsmålstjenesten på nettsiden ung.no. Likestillings- og diskrimineringsombudet har delt talloversikt over veiledningshenvendelser som ombudet mottok i 2022. Utvalget har fått innspill fra eksterne ressurspersoner på enkelte deler av situasjonsbeskrivelsene. Øyvind Erik Næss, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og professor ved Universitetet i Oslo, har gitt innspill til kapittelet om helse. Maria Teresa Grønning Dale, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har gitt innspill til kapittelet om vold. Knut Oftung, fagdirektør i Likestillings- og diskrimineringsombudet, har gitt innspill til kapittel 2 av utredningen.

1.4 Prosesser med relevans for utvalgets arbeid

Regjeringen har varslet at den vil lansere en strategi for likestilling mellom menn og kvinner, med en rekke konkrete tiltak på flere politikkområder. Strategien forventes å bli lansert i 2024.

2 Likestilling i Norge – historie og utvikling

Dette kapittelet inneholder en overordnet beskrivelse av utviklingen av norsk likestillingspolitikk og de politiske virkemidlene, og en redegjørelse for hvordan gutter og menn har blitt inkludert i likestillingspolitikken. Videre følger en overordnet redegjørelse av holdninger til likestilling i den norske befolkningen, og en presentasjon av ulike måter å forstå kjønn, maskulinitet og mannsroller.

Mannsutvalget tar ikke mål av seg til å gi en fullstendig og uttømmende beskrivelse av likestillingspolitikkens historie og utvikling, eller av forskningen på likestilling og maskulinitet. Hensikten med dette kapittelet er å gi et bakteppe for utvalgets vurderinger, og vise hvordan gutter og menn har blitt inkludert i norsk likestillingspolitikk så langt. Kapittelet løfter fram noen sentrale begreper fra forskningen som kan bidra til å beskrive og forklare likestillingsutfordringer for gutter og menn.

2.1 Likestillingspolitikkens historie

I dag er Norge ansett som et av landene i verden med høyest grad av likestilling mellom kjønnene.3 Den historiske utviklingen som har ført hit, har i hovedsak dreid seg om å gi kvinner de samme juridiske og faktiske rettighetene som menn.

Kvinnefrigjøringen på slutten av 1800- tallet og utover på 1900-tallet startet fra et utgangspunkt der kvinner som gruppe var undertrykket og økonomisk avhengige av en forsørger. Kampen for kvinners stemmerett, retten til selvbestemt abort, og like rettigheter i arbeidslivet har vært nødvendig for å overkomme hindringer som har vært spesifikke for kvinner.

Mange viktige krav ble innfridd i løpet av 1970-årene og første halvdel av 1980-årene. Høyere utdanning ble lettere tilgjengelig, noe som bidro til større valgfrihet både med tanke på karriere og familieplanlegging. Abortloven fra 1978 og likestillingsloven fra 1979 er viktige milepæler i arbeidet med å fremme likestilling for kvinner.

Likestillingsombudet ble etablert i 1978, og fikk i oppgave å håndheve likestillingsloven og arbeide for likestilling og mot kjønnsdiskriminering. I tiårene som fulgte gjorde utbygging av barnehager og lengre svangerskapspermisjoner det lettere å kombinere familieliv med lønnsarbeid.

Flere kvinner kom inn i politikken og i 1981 ble Gro Harlem Brundtland den første kvinnelige statsministeren i Norge. Samme år trådte bestemmelser i likestillingsloven om kjønnskvotering i offentlige utvalg, styrer, råd og nemnder i kraft. I 1987 var andelen kvinner i regjeringen 44 prosent.

Utviklingen av kjønnslikestillingspolitikken har blitt drevet fram gjennom et system av innsats fra flere hold. Dette systemet ble av den norske statsviteren Helga Hernes karakterisert som «statsfeminisme», som ble etablert som begrep i siste halvdel av 1980-årene. I dette ligger en beskrivelse av en historisk systemendring, hvor kvinner engasjeres til deltakelse i det offentlige liv. I den statsfeministiske handlingsmodellen skjer endring gjennom et samspill mellom kvinners mobilisering «nedenfra» i kvinnebevegelse og -organisasjoner, og initiativer «ovenfra» gjennom staten og offentlig politikk.4

I internasjonal kjønnsforskning var patriarkatsanalyser dominerende på 1970- og 1980-tallet. I motsetning til dette, pekte statsfeminismen på muligheter fremfor å kritisere begrensningene. Det omfatter brede allianser i kombinasjon med institusjonalisering gjennom statlig forankring i form av utvalg og utredninger, statlige støtteordninger og lovgivning. Håndteringen av likestillingsutfordringer overføres på denne måten fra den private til den offentlige sfære.

Arbeidet mot vold i nære relasjoner er et godt eksempel på hvordan sivilsamfunn og offentlige myndigheter sammen har drevet politikkutviklingen framover. Vold i nære relasjoner ble lenge ansett som et privat anliggende. Framveksten av krisesentre og krisetelefoner ble initiert av frivillige organisasjoner. Organisasjonene fikk over tid statlig tilskudd til drift av hjelpetiltak for voldsutsatte kvinner. Organisasjonenes arbeid og lobbyvirksomhet, i samspill med politisk vilje og mottakelighet, løftet utfordringene knyttet til vold i nære relasjoner ut av den private sfære og gjorde dem til et offentlig anliggende. Gjennom krisesenterloven fra 2010, ble krisesentrene en velferdsstatlig oppgave og et kommunalt ansvarsområde, og menn og LHBT-personer ble sikret et krisesentertilbud for første gang.

Samspillet mellom kvinnebevegelsen, offentlige myndigheter og politiske partier har vært avgjørende for kjønnslikestillingsarbeidet i Norge.

Det har ikke vært en tilsvarende mobilisering nedenfra for menns likestilling. Parallelt med gjennombruddet til kvinnekampen på 1970-tallet vokste det fram en mannsbevegelse i blant annet USA, Sverige og Danmark. Denne bevegelsen hadde mye til felles med nyfeministiske bevegelser og tok til orde for at menn burde delta mer i barneoppdragelse og husarbeid, og være mer følelsesmessig involvert i oppdragelsen av barna. I Norge var det spredte forsøk på å etablere en mannsbevegelse mot slutten av 1970-tallet. Inspirert av nyfeministenes ambisjon om å gjøre det personlige politisk, var det ambisjon om å skape en ny mannsrolle basert på kjønnslikeverd. Denne bevegelsen la til grunn at menn først og fremst er mennesker som har felles interesser med kvinner. Det ble lagt vekt på en ny mannsrolle som viste omsorg og følelser og var en god samtalepartner. Bevegelsen fikk imidlertid aldri organisatorisk eller politisk fotfeste. Deler av bevegelsen var mer opptatt av å finne tilbake til det «maskuline». Dette sto i motsetning til denne mannsbevegelsens utgangspunkt, som var støtte til feministene og deres krav. Denne utviklingen gjorde forholdet til kvinner og kvinnebevegelsen mer anstrengt. Samtidig viste det seg vanskelig å få gjennomslag for en «ny myk mann». Det nye mannsidealet ble oppfattet som en motpol til datidens mannsideal, og mellomposisjoner var vanskelige å finne fram til.5

På 1990-tallet var Nettverk for forskning om menn et aktivt miljø som samlet forskere og studenter til møter og konferanser. Dette var også et møtepunkt for byråkrater og forskere/terapeuter som jobbet med utvikling av likestillingspolitikk for menn. Nettverket ga ut nyhetsbrev, arrangerte flere store internasjonale konferanser og tidsskriftet for maskulinitetsforskning NORMA ble etablert. Nettverket er i 2024 startet opp igjen.

I 2002 ble Reform – ressurssenter for menn offisielt åpnet. Senteret ble etablert som en politisk uavhengig stiftelse av daværende Krise- og Rådgivningstelefonen for menn (nå Mannstelefonen) og Barne- og likestillingsdepartementet. Den uttalte hensikten var å gi et organisatorisk uttrykk for den norske politikken for å integrere menn i likestillingsarbeidet. Reform har siden da mottatt en årlig grunnbevilgning over statsbudsjettet og inngår i dag i et nettverk av fire norske likestillingssentre.

I 2008 ble MannsForum etablert under navnet MannsForum – feminismekritisk nettverk for likestilling og menns rettigheter. MannsForum beskrev seg som et forum for menn som er «tilhenger[e] av likestilling, men skeptisk[e] til mye feminisme». Forumet er i dag en medlemsbasert forening som arbeider for menns likestilling.

I tillegg til disse organisasjonene, har skeive og antirasistiske bevegelser og organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne fungert som møteplasser og mobiliseringsarenaer for grupper av menn. Disse organisasjonene har blant annet bidratt til å løfte fram diskriminering og marginalisering av minoritetsgrupper blant menn.6

2.2 Framveksten av en interseksjonell likestillingspolitikk

Alle mennesker har mer enn én enkelt identitet og tilhører ulike sosiale kategorier. Hudfarge, klasse, livssyn, etnisk tilhørighet, kjønn, seksuell orientering og funksjonsevne er eksempler på sosiale kategorier som påvirker hvem vi er, og hvordan vi oppfattes og møtes av andre.

Når ulike sosiale kategorier krysser hverandre, kan det skape nye former for sosial ulikhet, diskriminering og forskjellsbehandling. For eksempel kan både homofile og mennesker med funksjonsnedsettelse møte diskriminering og forskjellsbehandling. Er du imidlertid både homofil og har en funksjonsnedsettelse, vil du kunne møte et samspill av hindringer, som verken kan reduseres til det å være homofil eller det å ha en funksjonsnedsettelse. Det å tilhøre en etnisk minoritet og ha et utenlandsk-klingende navn kan føre til at du diskrimineres på arbeidsmarkedet. Er du i tillegg mann, kan det i noen tilfeller gjøre sjansen for å bli innkalt til jobbintervju dårligere enn om du var kvinne. Begrepet interseksjonalitet beskriver disse samspillsmekanismene.7

Dette samspillet mellom forskjellige diskrimineringsgrunnlag er ikke bare relevant for å beskrive sammensatte former for diskriminering. Det kan også brukes for å beskrive hva som skjer når ulike identiteter og sosiale kategorier krysser hverandre og påvirker livsvilkårene i andre deler av befolkningen.

Forhold som man ikke selv rår over, kan ha både positive og negative konsekvenser for en persons muligheter til å delta på like vilkår. Mens diskriminering beskriver urimelig behandling som gir negative utslag for den enkelte, kan privilegier beskrive de fordelene man kan oppnå bare på grunn av hvordan man framstår for andre.8 Den samme personen kan oppleve makt og privilegier på enkelte arenaer, og marginalisering eller diskriminering på andre.

Til tross for at det finnes flere ulike forståelser av begrepet interseksjonalitet, og mye debatt om hvordan det bør brukes og forstås, har innsiktene som dette perspektivet åpner for i de senere årene blitt tatt inn i likestillingspolitikken og i utformingen av lovverk.

I diskrimineringslovutvalgets forslag til samlet diskrimineringslov i 2009, påpekte utvalget at forslaget vil gjøre det lettere for håndhevingsapparatet å behandle diskrimineringssaker som omhandler flere diskrimineringsgrunnlag samtidig.9 Utvalget foreslo imidlertid ikke noen egen bestemmelse om interseksjonalitet.

I 2011 foreslo Likestillingsutvalget å lovfeste forbud mot sammensatt diskriminering, det vil si diskriminering som kan knyttes til kombinasjoner av flere diskrimineringsgrunnlag, i de fire daværende særlovene mot diskriminering.10

Diskrimineringslovutvalgets forslag om en samlet diskrimineringslov ble først fulgt opp i forslag til lov om likestilling og forbud mot diskriminering i 2017.11 Lovforslaget bygget på diskrimineringslovutvalgets utredning, og inneholdt i tillegg et eksplisitt forbud mot sammensatt diskriminering. Loven trådte i kraft i 2018 med et forbud mot diskriminering på grunn av kombinasjoner av diskrimineringsgrunnlag.

Også i andre deler av politikkutviklingen har man blitt mer og mer opptatt av et interseksjonelt perspektiv. Det gjør seg for eksempel gjeldende i tiltaksutvikling og -implementering. Det er en relativt stor overensstemmelse om at ett sett med tiltak ikke kan treffe alle; ulike tiltak må iverksettes for mennesker som tilhører ulike sosiale kategorier. Interseksjonalitet blir i norsk politikkutvikling gjerne forstått som et samspill mellom for eksempel kjønn og andre grunnlag, hvor samspillet mellom grunnlagene kan endre hvilket kjønn som er det privilegerte i en gitt situasjon. Det er altså ikke slik at det finnes et allerede forutbestemt undertrykkingshierarki med faktorer som legges oppå hverandre, slik at det alltid er samme gruppe som kommer dårligst ut. Det er samspillet av faktorer som gir ulike grupper privilegier og begrensninger i ulike situasjoner.

2.3 Likestillingspolitiske virkemidler

2.3.1 Virkemiddelapparatet

Ansvaret for likestillingspolitikken har helt siden 1970-tallet stort sett vært tillagt departementet som også har hatt ansvar for familiepolitikken. Siden januar 2019 har det vært Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) som har hatt ansvaret for å initiere, samordne og iverksette lovendringer og ulike tiltak på likestillingsområdet. Dette er imidlertid avgrenset mot andre departementers ansvarsområder.

Prinsippet om sektoransvar gjelder for statlig forvaltning. Det betyr at det ikke bare er KUD som har ansvar for likestillingspolitikken. Hvert departement har også ansvar for å fremme likestilling innenfor sine felt. KUD har imidlertid koordineringsansvar for den samlede likestillingspolitikken på tvers av departementene.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er underlagt KUD på likestillingsområdet. Bufdir er et sektorovergripende fagdirektorat for likestilling. Dette innebærer å koordinere innsats og gjennomføring av vedtatt politikk på tvers av sektorer, ivareta helheten, sikre best mulig virkemiddelbruk, ansvarliggjøre andre fagmyndigheter og se ulike diskrimineringsgrunnlag i sammenheng. Direktoratet er faglig rådgiver for departementene, og er et kunnskaps- og kompetanseorgan for andre offentlige virksomheter, kommunale tjenester og allmennheten. Bufdir iverksetter vedtatt politikk på sine fagområder og bidrar til at relevante sektormyndigheter, fylkeskommuner og kommuner har tilstrekkelig likestillingskompetanse innenfor sine ansvarsområder, ivaretar et likestillingsperspektiv i sitt arbeid og følger opp likestillingspolitiske føringer.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet KUD. Ombudet kan ikke instrueres. Selve ombudsrollen utnevnes på åremål av Kongen i statsråd for en periode på seks år, uten adgang til gjenoppnevning. Ombudets virksomhet er regulert gjennom diskrimineringsombudsloven.

LDO arbeider for å fremme likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområder, uavhengig av diskrimineringsgrunnlagene opplistet i likestillings- og diskrimineringsloven. Ombudet gir veiledning i saker som omhandler likestilling og/eller diskriminering, og enhver kan henvende seg til ombudet for veiledning. LDO fører også tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med forpliktelsene Norge har etter FN-konvensjonene som omhandler likestilling og ikke-diskriminering.

Ombudet har et særlig ansvar for å følge opp aktivitets- og redegjørelsesplikten etter likestillings- og diskrimineringsloven. Dette innebærer blant annet å tilby kurs og veiledning om plikten og hvordan den kan følges opp i den enkelte virksomhet, gjennomgang av likestillingsredegjørelser, analyser og forslag til forbedringstiltak og styrket innsats i likestillingsarbeidet. Ombudet kan også gjennomføre oppfølgingsbesøk i virksomhetene.

Diskrimineringsnemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet KUD som avgjør saker om diskriminering, trakassering og gjengjeldelse. Nemndas myndighet, oppgaver, organisering og kompetanse er regulert i diskrimineringsombudsloven.

Nemnda er et alternativ til domstolsbehandling, men beviskravet er det samme uavhengig av om saken tas inn for nemnda eller ordinær domstol. Det er gratis å få saken behandlet, og partene velger selv om de vil bruke advokat. En part, LDO eller andre med rettslig klageinteresse kan ta en sak inn for nemnda. Nemnda fører ikke tilsyn og kan ikke ta opp saker på eget initiativ.

Diskrimineringsnemnda skal først og fremst avgjøre om et tilfelle er i strid med likestillings- og diskrimineringsregelverket, eventuelt forbudet mot gjengjelding etter varsling. Nemnda kan pålegge stans, retting og andre tiltak som er nødvendige for å sikre at diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse opphører, og for å hindre gjentakelse. Videre kan nemnda treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av et pålegg dersom fristen for å rette seg etter pålegget er brutt. Diskrimineringsnemnda kan tilkjenne oppreisning i arbeidstilfeller og erstatning i enkle sakstilfeller dersom klageren krever det.

Diskrimineringsnemnda sine vedtak er endelige forvaltningsvedtak som ikke kan overprøves gjennom forvaltningsklage, men de kan tas inn for domstolene til full prøving av saken.

2.3.2 Virkemidlene

Virkemidlene innenfor likestillingspolitikken varierer mellom de ulike sektorområdene og hvilke virkemidler sektormyndighetene har til rådighet. Et overordnet likestillingspolitisk virkemiddel er lovregulering.

I 2018 trådte den felles likestillings- og diskrimineringsloven i kraft.12 Denne loven erstattet fire tidligere lover, som alle var rettet mot ulike grupper med diskrimineringsvern.13

Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering. I loven forstås likestilling som «likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging».

I lovens formålsparagraf står det at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling», men loven er ellers utformet kjønnsnøytralt. Det er blant annet lik adgang til positiv særbehandling av menn og kvinner. Omsorgsoppgaver ble et eget diskrimineringsgrunnlag, blant annet for å få tydeligere fram at også menn er beskyttet mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver.

Loven forbyr diskriminering på grunn av diskrimineringsgrunnlagene kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.

Både direkte og indirekte diskriminering er forbudt. Forskjellsbehandling er imidlertid lovlig når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

En type forskjellsbehandling som er lovlig under visse betingelser, er positiv særbehandling. For at dette virkemiddelet skal kunne benyttes, må det oppfylle vilkårene nevnt ovenfor, og være egnet til å fremme lovens formål. Det må være et rimelig forhold mellom formålet man ønsker å oppnå og hvor inngripende særbehandlingen er for dem som stilles dårligere. Særbehandlingen må opphøre når formålet er nådd. Kvotering og bruk av kjønnspoeng i høyere utdanning er eksempler på positiv særbehandling.

Et annet virkemiddel i likestillingspolitikken er aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP). Plikten omfatter arbeidsgivere, arbeidslivets organisasjoner og offentlige myndigheter. Plikten innebærer at offentlige myndigheter og arbeidsgivere skal jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering.

Da lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) ble vedtatt i 1978, ble offentlige myndigheter pålagt en aktivitetsplikt. Plikten ble utvidet i 2002 til å innbefatte arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere. Tidligere evalueringer har visst at det er store mangler i oppfølgingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten. Plikten for både arbeidsgivere og offentlige myndigheter ble igjen styrket i 2020. En analyse fra 2023 viser at redegjørelsesarbeidet i de femti største norske virksomhetene var forbedret etter at plikten ble styrket.14

I dag har arbeidsgivere en plikt til å iverksette tiltak og jobbe forebyggende for økt likestilling. Arbeidet skal også dokumenteres og redegjøres for. Plikten varierer mellom offentlige-, og store og små private virksomheter. Arbeidsgivere i offentlige virksomheter, og private virksomheter med flere enn 50 ansatte har også en plikt til å kartlegge lønn og ufrivillig deltid og redegjøre for likestilling i årsberetning/-rapport. Det redegjøres nærmere for arbeidsgivers plikt i kapittel 6 om arbeidsliv.

For offentlige myndigheter, innebærer plikten at de skal jobbe med likestilling og mot diskriminering i alle sine oppgaver og tjenester, i tillegg til plikten de har som arbeidsgivere. Myndighetene skal blant annet forebygge trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold og motarbeide stereotypisering gjennom sitt arbeid. Videre skal de redegjøre for dette arbeide i årsrapport eller annet offentlig dokument. Departementene redegjør for arbeidet i budsjettproposisjonene.

Aktivitets- og redegjørelsesplikten er et uttrykk for likestillingsintegrering. Dette har vært et viktig trekk ved styringen av likestillingspolitikken siden 1980, og innebærer nettopp at likestillingsperspektivet skal integreres i all politikkutforming på alle nivå.15

Innenfor de enkelte sektorområdene finner vi ulike lovregulerte virkemidler som har hatt flere formål enn å bidra til likestilling. Fra 1970-tallet har det vært ført en likestillingspolitikk som har bidratt til å øke kvinners yrkesdeltakelse betraktelig. Sentrale virkemidler har vært utbygging og subsidiering av barnehager og skolefritidsordninger, utvidelse av den samlede foreldrepermisjonen og øremerking av deler av perioden for fedre.

Ofte blir det kjønnsdelte arbeidsmarkedet trukket fram som sentral årsak til ulikestilling mellom menn og kvinner. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet påvirker forskjeller i både lønn og arbeidsvilkår. Likestillingsarbeid på arbeidsplassen har i stor grad handlet om å tilstrebe kjønnsbalanse. Kvinner velger i dag mindre kjønnstradisjonelle utdanninger enn tidligere, men den samme utviklingen har man ikke sett for menn. Blant annet kan samfunnets insentivstrukturer – som lønn og status – bidra til å forklare kvinners inntog på mannsdominerte områder, mens insentivstrukturene ikke på samme måte har bidratt til økt rekruttering av menn til kvinnedominerte områder.

I tillegg til lovregulering, er pedagogiske tiltak som veiledning, informasjon, kurs og oppsøkende virksomhet, viktige likestillingspolitiske virkemidler. Dette er gjennomgående på flere nivåer i virkemiddelapparatet – fra KUD og Bufdirs koordinerings- og pådriverinnsats overfor øvrige sektormyndigheter til LDOs veilederrolle overfor enkeltpersoner og virksomheter.

Likestillingspolitikken er ikke et politikkområde med store økonomiske ressurser. Likevel er de offentlige tilskuddsordningene på feltet viktige virkemidler. Tilskuddsordningene finansierer en rekke prosjekter og tiltak, og de sørger for driftsstøtte til sentrale organisasjoner og aktører. Et eksempel er driftstilskuddene til likestillingssentrene. Bevilgningen omfatter delfinansiering/grunnbevilgning av virksomheten ved de tre regionale likestillingssentrene Likestillingssenteret på Hamar, KUN – senter for kunnskap og likestilling i Steigen og Senter for likestilling ved Universitetet i Agder, og til Reform – ressurssenter for menn.

De regionale likestillingssentrene er tverrfaglige kompetansesentre med likestilling som fagområde. Deres utgangspunkt var likestilling mellom kjønn, men de jobber nå med likestilling i et bredere perspektiv, herunder LHBT, funksjonsnedsettelser og etnisitet. Reform – ressurssenter for menn er et nasjonalt kompetansesenter som tar særskilt utgangspunkt i gutter og menns utfordringer og erfaringer.

Sentrene spiller en betydelig rolle i arbeidet med å fremme likestilling nasjonalt, regionalt og kommunalt, og er viktige aktører i arbeidet med å nå ut med informasjon og kunnskap til kommuner, fylkeskommuner og statsforvaltere, samt organisasjoner og næringsliv i distriktene. De gir blant annet veiledning, tilbyr kurs, kompetanse- og utviklingsarbeid, leder utviklingsprosjekt og gjør pådriverarbeid.

2.4 Likestillingspolitikkens gjennomslag og vikeplikt

Likestilling som ideal har høy oppslutning – både i makteliter og i den norske befolkningen.16 Likevel er likestilling ofte et hensyn som må vike i møte med andre hensyn. Dette har blitt omtalt som «likestillingens vikeplikt».17

Begrepet ble først brukt i analyser av norske eliter i forbindelse med Maktutredningen fra 2003. Hege Skjeie og Mari Teigen viste da hvordan likestillingen har vært et politikkfelt med en nærmest innlagt vikeplikt: «I møtet med trosfriheten blir diskrimineringsvernet tilpasset. I møtet med forhandlingsfriheten blir likelønnsretten moderert. I møtet med organisasjonsfriheten blir deltakelsesretten krympet.»18

Også nyere analyser har vist at likestilling og kjønnsperspektiver ofte må vike for andre hensyn i politikken. En analyse av et kjønnslikestillingsperspektiv på koronapandemien i Norge viser for eksempel at kjønnsforskjeller og likestilling er fraværende i koronakommisjonens rapport, selv om dette kunne bidratt med viktige innsikter.19 Gjennom pandemien ble menn oftere alvorlig syke enn kvinner, og menn utgjorde 60 prosent av dødsfallene som kan forklares av pandemien.20

Øystein Gullvåg Holter har også pekt på at det eksisterer en dobbel vikeplikt for menns likestilling, som gjør at denne delen av likestillingspolitikken ofte kommer aller sist blant prioriteringene på likestillingsfeltet.21

2.5 Menn i norsk likestillingspolitikk

Gjennom de siste fire tiårene har menn i økende grad vært målgruppe for den norske likestillingspolitikken.

Da Mannsrolleutvalget ble oppnevnt i 1986, konstaterte mandatet at: «Likestillingspolitikken har vært konsentrert om tiltak for kvinner. Dette har vært en naturlig og nødvendig prioritering, men det er et spørsmål hvor mye lenger vi kommer med likestillingsarbeidet hvis vi ikke forsøker å sette i verk tiltak i forhold til menn.»

Mannsrolleutvalget leverte sin sluttrapport i 1991. Her foreslo utvalget blant annet at foreldrepermisjonen på sikt burde utvides til 18 måneder for hvert barn, og at seks måneder av denne tiden burde settes av til hver av foreldrene. De foreslo også obligatorisk verneplikt for begge kjønn, etablering av et mannsforskningsprogram og flere konkrete grep for å forebygge vold og øke menns deltakelse i omsorgs- og husarbeid.

Fedrekvoten ble etablert i 1993, og innebar i utgangspunktet at fedre fikk rett til fire ukers lønnet permisjon. Varigheten på fedrekvoten har siden blitt økt, redusert, og økt igjen, og er i dag 15 uker. Det innebærer at perioden som foreldre i dag har rett på foreldrepenger er delt i tre nesten like deler. Etter en treukersperiode som er forbeholdt mor før fødsel, er både mødrekvoten og fedrekvoten på 15 uker. 16 uker kan fordeles mellom foreldrene.

Mannspanelet som ble opprettet i 1997, besto av 32 menn med ulik erfaring og bakgrunn. Hensikten med arbeidet var å drøfte og skape debatt rundt temaet menn, mannsroller og maskulinitet i et likestillingsperspektiv. Panelet skulle også gi innspill til arbeidet med en stortingsmelding om menn og likestilling. Mannspanelet la fram 50 anbefalinger innenfor temaene oppvekst og sosialisering, utdanning og yrkesvalg, omsorg for barn, helse, livskvalitet, inkludering og vold.

Den påfølgende stortingsmeldingen, St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling, inneholdt strategier og tiltak for å fremme likestillingen på arenaer hvor menn kommer dårligere ut enn kvinner. Tiltakene dreide seg om temaene oppvekst, barnehage og skolegang, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, balanse mellom arbeid og familieliv, menn i samliv og familieliv, menn, livsstil og helse, gutter og menn som er sosialt utsatte, maskulinitet og vold, og kjønns- og mannsforskning.

Stortingsmeldingen inneholdt blant annet en strategi om utvidelse av fedrekvoten fra 10 til 14 uker, og et mål om at alle fedre som har opptjent rett til foreldrepenger skal ha rett til å ta ut fedrekvoten. Meldingen varslet også tiltak for å bidra til bedre kjønnsbalanse i arbeidslivet, blant annet ved å åpne for positiv særbehandling av menn ved ansettelser.

Prosjektet Menn i helse startet opp i Trondheim i 2010, i utgangspunktet for å rekruttere flere menn til helse- og omsorgsyrker. I 2014 ble prosjektet videreført til et nasjonalt prosjekt og forankret hos KS.

Likestillingsutvalget som utarbeidet NOU 2011: 18 Struktur for likestilling og NOU 2012: 15 Politikk for likestilling, foreslo en rekke tiltak for å styrke likestillingen mellom kjønnene. En del av tiltakene var særskilt rettet mot menn, slik som forslaget om at fedre skal ha selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger, forslaget om tredeling av foreldrepengeordningen, og forslaget om et landsdekkende program for å fremme frie utdanningsvalg. Sistnevnte hadde blant annet til hensikt å øke rekrutteringen av menn til jobber i barnehager og skole.

Barnefamilieutvalget som utarbeidet NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene foreslo flere tiltak for å støtte opp under likestilte foreldreskap. Utvalget anbefalte at det ble innført en foreldrepengeordning som omfatter alle foreldre, og foreslo at foreldrepermisjonsperioden deles likt mellom foreldrene. Utvalgets flertall foreslo også å innføre gratis barnehage for alle barn, og en målrettet og forsterket barnetrygd.

Likestillingsutfordringer som gjelder gutter og unge menn har vært behandlet i to nyere utredninger. I 2019 leverte Ekspertutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner sin sluttrapport (NOU 2019: 3). Dette utvalget hadde i oppgave å bygge et nyansert og balansert kunnskapsgrunnlag om hvorfor kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner oppstår og foreslå tiltak for å motvirke uheldige kjønnsforskjeller. Utvalget foreslo tiltak for å gi alle barn en like god start på skolegangen uavhengig av kjønn og sosial familiebakgrunn, tiltak for å gjøre skolen mer rettferdig og interessant for både gutter og jenter, og tiltak for å forbedre overgangene i utdanningssystemet og kjønnsbalansen i høyere utdanning.

Samme år leverte UngIDag-utvalget sin utredning (NOU 2019: 19) om likestillingsutfordringer som gjelder barn og unge. Et sentralt argument i dette utvalgets sluttrapport er at kjønnsnormer bidrar til å redusere handlingsrommet til barn og unge allerede fra ung alder, og at snevre normer for maskulinitet er en spesifikk utfordring for gutter. Utvalget foreslo flere tiltak for å motvirke kjønnsdelte utdanningsvalg, for å bryte ned kjønn som barriere for fritiden, og for større mangfold i medietilbudet for barn og unge. Utvalget anbefalte også at det ble opprettet et likestillingssekretariat for barnehage- og skolesektoren.

Siden 2017 har det vært praksis med en årlig likestillingsredegjørelse for Stortinget fra den sittende likestillingsministeren. Dette er en muntlig redegjørelse som omhandler status for likestilling, utfordringer og politikkutvikling. Redegjørelsen legger grunnlag for diskusjon og debatt i Stortinget.

Mannsutvalget har foretatt en gjennomgang av de årlige likestillingsredegjørelsene i perioden fra 2017 til 2023. Diskrimineringsgrunnlaget kjønn blir omtalt langt oftere enn andre diskrimineringsgrunnlag, og flertallet av disse handler om kvinners utfordringer. En enkel opptelling viser at jenter og kvinner blir nevnt langt oftere enn gutter og menn, uavhengig av regjering og partitilhørighet. Gutter og menn nevnes i gjennomsnitt 24,7 ganger i redegjørelsene, mens tallet for jenter og kvinner er 81.

Deltid, lønnsforskjeller, kvinner i næringslivet, vold i nære relasjoner, seksuell trakassering og kvinnehelse er tematikk som går igjen som likestillingsutfordringer for kvinner i flere av redegjørelsene. Overtidsarbeid, utfordringer med jobb/familie-balanse for menn og ikke-familiær vold er eksempler på temaer som ikke er omtalt i redegjørelsene.

Når gutters og menns utfordringer blir omtalt, er det ofte i forbindelse med kjønnsforskjeller i skole, kjønnsdeling i utdanning og arbeidsmarked og likestilt foreldreskap, i all hovedsak foreldrepermisjon. Mannsutsvalget har blitt omtalt de siste to årene, og i den forbindelse får menns likestillingsutfordringer en noe større plass i disse redegjørelsene.

2.6 Holdninger til likestilling: polarisering eller bred oppslutning?

Historien om likestillingens framvekst, utbredelse og oppslutning er en optimistisk fortelling om en ønsket utvikling. Selv om likestillingsarbeidet har møtt motstand og vært debattert, har det samtidig vært relativt høy grad av enighet og folkelig mobilisering for kjønnslikestilling.

Holdningsundersøkelser viser at kjønnslikestilling har bred oppslutning i Norge. I CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen, en befolkningsrepresentativ undersøkelse som er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning, kommer det fram at den norske befolkningen gjennomgående er opptatt av likestilling og enige om at likestilling mellom kjønnene er en viktig sak. Det er noen kjønnsforskjeller, ved at kvinner jevnt over er noe mer opptatt av kjønnslikestilling enn menn.22

Forstørr bilde

Prosentandel som er enig eller uenig i påstanden «Det er viktig at menn og kvinner er likt representert i politikken», fordelt på kjønn

Kilde: Segaard & Shamshiri-Petersen, 2023

I en gjennomgang av holdningsundersøkelser fra Norge i perioden 1994–2018, finner Teigen og Kitterød at det har vært en økende oppslutning i den norske befolkningen om kjønnslikestilling som et ideal. De beskriver at det finnes en «nær unison tilslutning til kvinners yrkesaktivitet, en sterkere oppslutning om at kvinner deltar i arbeidslivet på heltid, stadig færre mener at det først og fremst skal være mor som tar seg av omsorgen for barna og at det ikke er bare far som har ansvar for den økonomiske forsørgelsen av familien.»23

Holdninger til omsorgsarbeid er nærmere beskrevet i kapittel 4 (se 4.2.8).

Samtidig som de fleste i befolkningen er opptatt av likestilling mellom kjønnene, legger de fleste også til grunn at menn og kvinner, eller gutter og jenter, er ulike fra hverandre på viktige måter.

De aller fleste i befolkningen er helt eller delvis enige i at gutter og jenter er forskjellige av natur. Menn er litt oftere enige i denne påstanden enn kvinner:

Forstørr bilde

Oppfatning om påstanden «Gutter og jenter er forskjellige av natur», fordelt etter kjønn. Resultater fra bivariat analyse. Estimerte marginalverdier og signifikanstester. Svart, fet skrift = referanseverdi. Svart, vanlig skrift = signifikant forskjell. Hvit skrift = ikke-signifikant forskjell. Observasjoner med «Vet ikke» er ekskludert.

Kilde: Kitterød & Nygård, 2023

I de aller seneste årene har det i mange land vært en økende motstand mot kjønnslikestilling, og tendenser til økt polarisering. Denne polariseringen i holdninger har kommet til syne i blant annet Europa, USA, og Sør-Amerika.24

Disse tendensene møter samtidig motstand i form av kraftig mobilisering for kvinners grunnleggende rettigheter, likestilling og anti-diskriminering. Nordisk ministerråd har uttrykt bekymring for økende motstand mot likestilling, kvinners og jenters rettigheter og like rettigheter for LHBT-personer mange steder i verden, inkludert i Norden. Ministerrådet beskriver dette arbeidet som godt organisert, godt finansiert og godt koordinert, og rådet ser behov for intensivert innsats for å bekjempe utviklingen. På denne bakgrunnen lanserte Nordisk ministerråd i 2022 dokumentet «Pushing back the push-back: Nordisk veikart for å fremme likestilling, kvinners og jenters rettigheter og like rettigheter for LHBTI-personer, 2022–2024».25

En rekke studier antyder at arbeiderklassemenn – eller menn med kortere utdannelse – er vesentlig mer tilbakeholdne i sin støtte til likestilling eller at de rett og slett motarbeider den. På oppdrag fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) undersøkte Jørn Ljunggren arbeiderklassemenns holdninger til likestilling. I notatet framstiller Ljunggren analyser av datamateriale fra undersøkelsen Norsk Monitor.26

Ljunggren finner at det er relativt små forskjeller mellom holdningene til menn med kortere utdanning og gjennomsnittet i befolkningen. På noen områder skiller de seg imidlertid både fra menn og kvinner med lengre utdanning og fra kvinner med samme utdanningsnivå som dem selv.

Forstørr bilde

Prosentandeler som svarer på spørsmålet «Hvilken familie svarer best til din oppfatning av hvordan en familie skal være?», fordelt på kjønn og utdanningsbakgrunn

Kilde: Ljunggren, 2022

Som vist i figur 3 foretrekker menn med kortere utdanning noe oftere en familieform hvor kvinnen jobber mindre eller ikke i det hele tatt, og de er noe oftere uenig i at menn og kvinner bør dele ansvaret for husarbeid og barneoppdragelse likt.

Til tross for at det finnes indikasjoner på at menn med lav utdanning «bremser» likestillingen, påpeker Ljunggren flere ting som nyanserer bildet. For det første, er det ofte veldig små forskjeller mellom de ulike gruppene. Selv på områdene hvor menn med kort utdanning skiller seg tydelig ut, er forskjellene relativt små. For det andre er ikke menn med kort utdanning alene om å skille seg ut. På noen av spørsmålene svarer de svært likt som kvinner med kortere utdanning. På en rekke andre spørsmål svarer de svært likt som andre menn.

På spørsmål om hvor tilfreds man er med likebehandlingen av menn og kvinner, er det forskjellene mellom kjønnene og ikke mellom utdanningsgruppene som er tydeligst. (se figur 2.4).

Forstørr bilde

Prosentandeler som tar stilling til spørsmålet «Hvor tilfreds er du med likebehandling av menn og kvinner i Norge i dag?», fordelt på kjønn og utdanningsbakgrunn

Kilde: Ljunggren, 2022

Den største forskjellen i holdninger til likestilling finner Ljunggren mellom menn med kortere utdanning og kvinner med lengre utdanning. Når det gjelder holdninger til likestilling, er det dermed ikke nødvendigvis slik at det er menn med kortere utdanning som skiller seg mest ut. Kvinner med lengre utdanning utgjør, på den andre siden av gjennomsnittsbefolkningen, i flere tilfeller et motstykke til menn med kortere utdanning.

Teigen og Kitterød finner ingen tendens til økende motstand eller skepsis til verdien av likestilling gjennom perioden 1994–2018. Tvert imot viser den en markant økende oppslutning om likestilling blant menn og kvinner. Analysene viser større oppslutning blant yngre enn blant eldre og større oppslutning blant dem med høy utdanning enn dem med mindre utdanning, men slike bakgrunnsfaktorer har fått mindre å si over tid. Forskerne konkluderer med at det ikke har funnet sted økende polarisering i syn på likestilling, selv om det fremdeles er klare forskjeller mellom grupper i enkeltspørsmål.27

Menn og kvinner i Norge er i stor grad enige om at likestillingen bør føres videre. Et vanlig spørsmål fra surveyundersøkelser gjennom de siste tiårene er: «I de senere år er det lagt vekt på å skape likestilling mellom menn og kvinner. Vil du si at likestillingen 1) bør føres videre, 2) er ført langt nok, 3) er ført for langt, eller 4) vet ikke.»

Blant menn svarer 6 av 10 at likestillingen bør føres videre, mens 8 av 10 kvinner svarer det samme (se figur 2.5).

Forstørr bilde

Prosentandeler som svarer at likestillingen er ført for langt, er ført langt nok, bør føres videre eller, vet ikke, fordelt på kjønn.

Kilde: Core Survey 2023

Tidligere har det vært en tendens til at oppslutningen om likestilling er høyest blant den yngre delen av befolkningen. Dette kommer også fram i ISF sin undersøkelse som det er referert til ovenfor. I CORE Survey 2022 – Likestillingsundersøkelsen, ser bildet imidlertid noe annerledes ut.28 Når vi sammenligner med tidligere analyser ser vi at oppslutningen om at likestillingen bør føres videre har økt over tid i befolkningen som helhet. Forskerne finner også at oppslutningen om at likestillingen bør føres videre øker blant menn, og er klart økende med alder. Det er imidlertid interessant at aldersprofilen er endret over tid. Andelene som mener at likestillingen er ført langt nok eller at likestillingen er ført for langt er i motsetning til tidligere nå høyere blant yngre enn blant eldre menn.

Den laveste andelen som mener at likestillingen bør føres videre, finner vi blant unge menn. Blant de yngste mennene, svarer 1 av 5 at likestillingen er ført for langt.

Forstørr bilde

Prosentandeler som er enige i påstandene «Likestillingen er ført for langt», «Likestillingen er ført langt nok», Likestillingen bør føres videre», menn og kvinner, fordelt på alder

Kilde: Teigen et al., 2023

I en analyse av svarene fra CORE Survey 2022, skriver Teigen, Nygård og Kitterød at når

«yngre menn sjeldnere enn eldre svarer at likestillingen bør føres videre, kan [det] skyldes at mange unge menn opplever at det i dag er likestilling mellom kvinner og menn. Dessuten kan det reflektere at likestillingsdebatten i stor grad har vært kvinnesentrert. For mange yngre menn framstår da andre svaralternativ som at likestillingen er ført langt nok eller for langt, som å ta et forbehold til en likestillingspolitikk som har vært oppfattet som å skulle bedre kvinners situasjon og muligheter, uten at det nødvendigvis uttrykker en negativ holdning til likestilling som ideal.»29

Noen av de samme utviklingstrekkene kan sees internasjonalt. En spørreundersøkelse gjennomført i 27 EU-land, har funnet at unge menn i høyere grad enn resten av befolkningen opplever kvinners rettigheter som en trussel mot sin egen posisjon. Unge menn har høyere sannsynlighet for å være enige i påstanden om at «å fremme kvinners og jenters rettigheter har gått for langt, fordi dette truer menns og gutters muligheter.»30 Samtidig viser internasjonale holdningsundersøkelser tendenser til større ideologisk polarisering mellom menn og kvinner. Menn stemmer i økende grad på partier på høyresiden, og kvinner på partier på venstresiden. Forskjellene mellom kjønnene er større blant de yngre velgerne.31

Samtidig er det utviklingstrekk i holdninger til kjønn og likestilling som peker i noe ulik retning. Det er for eksempel trekk som tyder på at kjønnsrollene blir opplevd som mindre rigide blant unge menn enn tidligere. På spørsmålet «Hvor vil du plassere deg på en skala, hvor 1 er veldig feminin og 7 er veldig maskulin?», plasserer de fleste kvinner seg i den feminine enden av skalaen og de fleste menn seg i den maskuline enden. Samtidig er det slik at menn sjeldnere enn kvinner plasserer seg i midten av skalaen.

Forstørr bilde

Svar på spørsmålet «Hvor vil du plassere deg på en skala, hvor 1 er veldig feminin og 7 er veldig maskulin?», fordelt etter kjønn. Resultater fra bivariat analyse. Estimerte marginalverdier og signifikanstester. Svart, fet skrift = referanseverdi. Svart, vanlig skrift = signifikant forskjell. Hvit skrift = ikke-signifikant forskjell. Observasjoner med «Vet ikke» er ekskludert.

Kilde: Kitterød & Nygård, 2023

I en analyse av disse svarene fra CORE Survey 2022 som Institutt for samfunnsforskning har gjort for Mannsutvalget, ser vi at menn i de to yngste alderskategoriene (18–29 år og 30–44 år) i mindre grad plasserer seg mot den maskuline siden av skalaen enn menn i alderen 45–66 år. Menn med yrkesfaglig utdanning plasserer seg lengre mot den maskuline siden enn menn med allmenn videregående utdanning, og menn bosatt utenfor Oslo og omegn plasserer seg lengre mot den maskuline siden av skalaen enn menn i Oslo og omegn. Det er i tillegg slik at menn som stemte på et borgerlig parti ved siste stortingsvalg, plasserer seg lengre mot den maskuline siden av skalaen enn menn som stemte på et parti på venstresiden.32

2.7 Kjønn og kjønnsroller

Kjønn er en grunnleggende inndeling i de fleste samfunn. Kjønn påvirker hvordan man forstår seg selv, hvordan man blir møtt av mennesker rundt seg, hva slags oppdragelse man får og hvilke muligheter man har i livet.

2.7.1 Kjønn som biologi

En umiddelbar og biologisk forståelse av kjønn kan være de to gjensidig utelukkende kategoriene «mann» og «kvinne». En slik definisjon av kjønn er knyttet til at to individer, kvinne og mann, skiller seg fra hverandre på en måte som gjør at de sammen kan reprodusere seg. Det er kvinner som føder og ammer barn. Utover dette har det vist seg mer komplisert å fastsette gjensidig utelukkende kriterier for hva forskjellen mellom kjønnene består i.33

2.7.2 Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Kjønn er ikke bare noe man har, men noe man gjør. En måte å finne ut hva menn og kvinner legger i «mannlig» og «kvinnelig», er å undersøke hva menn og kvinner gjør.34

Kjønnsuttrykk er et begrep som peker på hvordan vi uttrykker eget kjønn til resten av verden, for eksempel gjennom kroppsspråk, klær, hår, sminke, stemme og atferd. De fleste har et kjønnsuttrykk som blir oppfattet som klart mannlig eller klart kvinnelig, mens noen har et kjønnsuttrykk som skiller seg fra disse kategoriene. Hva som regnes som feminint og maskulint i et samfunn, avgjør hva det vil innebære å bryte med et kvinnelig og mannlig kjønnsuttrykk.

De fleste opplever at de passer inn i kategoriene gutt/mann eller jente/kvinne, men ikke alle. Kjønnsidentitet handler om hvilket kjønn vi selv identifiserer oss med – altså en subjektiv opplevelse av eget kjønn.35 De som identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødselen, kalles ofte for cispersoner. De som ikke identifiserer seg med kjønnet de ble tildelt ved fødselen, kalles transpersoner. Ikke-binær betyr «ikke todelt» og kan betegne en person som ikke opplever å passe inn i kategoriene mann eller kvinne. Noen ikke-binære opplever seg selv som både mann og kvinne, mens andre ikke opplever seg som noen av delene.

Begrepet skeive kan brukes som en samlebetegnelse for gruppen lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I denne gruppen kommer også personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling, interkjønnpersoner, queerpersoner, og andre som bryter med tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet.

2.7.3 Kjønnsnormer

Kjønnsnormer er forventninger vi har til andre eller oss selv, og forventinger vi oppfatter at andre har til oss, basert på kjønn. Når et sett av forventninger er rettet mot deg som mann i en gitt situasjon, er dette en del av det som gjerne kalles mannsrollen. Disse forventningene er ikke statiske, men varierer mellom ulike kulturer og subkulturer og over tid. Menn lever livene sine innenfor samfunn som stadig er i endring, og forventningene til hva det innebærer å være mann endrer seg samtidig. De siste femti årene har det skjedd store endringer i hvilke muligheter menn har til å leve likestilte liv, og hvilke forventninger menn blir møtt med. Disse endringene dreier seg om både normer og strukturer.

Endringer i kjønnsroller ikke er unikt for vår tid, og historisk sett er det store variasjoner i kjønnsroller. Variasjoner har for eksempel gått fra et dominerende og krigersk mannsideal i antikken, til et ideal om en kontrollert og karakterfast mann i Vest-Europa på 1800-tallet.36 Andre og mer hjemlige eksempler er hvordan oppfatningene om hvilke yrker som egner seg for menn og kvinner har endret seg de siste femti årene. Dette har åpnet for deltakelse i yrker som tidligere utelukkende ble innehatt av ett kjønn. Slike endringer viser at det er en sammenheng mellom kjønnsnormer og hvilke muligheter menn og kvinner har.37

2.7.4 Forskning på menn og maskuliniteter

Kjønnsforskningen som oppsto samtidig med kvinnekampen på 1960- og 70-tallet hadde først og fremst fokus på kvinner. Denne forskningstradisjonen tok utgangpunkt i kvinners problemer og la ofte til grunn en forståelse om menns strukturelle makt over kvinner.38 Denne forskningen problematiserte kjønnede maktforhold som omfattet menn, og åpnet dermed for nærmere studier av menn som kjønn.39

Kjønnsforskning som tar for seg menn og maskulinitet kalles maskulinitetsforskning, og har vokst fram som eget forskningsfelt siden 1980- og 90-tallet. Forståelser av hva som er typisk mannlig omtales i forskningen som maskulinitet. Maskulinitetsforskningen har blant annet sett på historiske endringer i menns liv og hvordan maskuline idealer har endret seg. Forskningsfeltet gir også analyser av maktforhold mellom menn, og mellom menn og kvinner. Tematisk spenner maskulinitetsforskningen fra å forstå nye farsroller i Norge, til hvordan menn forholder seg til sykdom.

Maskulinitetsforskningen bruker et kjønnsperspektiv på gutter og menn, noe som åpner for å forstå menn som noe mer enn en ensartet gruppe. En sentral innsikt fra maskulinitetsforskningen er at ulike måter å være mann på får ulik verdi og anerkjennelse i en gitt tid og samfunn. Et begrep for å beskrive dette ble først lansert av den australske maskulinitetsforskeren R.W. Connell. Den hegemoniske maskuliniteten er de strukturer og den praksis som legitimerer en bestemt gruppe menns dominerende posisjon i samfunnet.40 Hegemonisk maskulinitet rettferdiggjør underordningen av andre grupper av menn, og av kvinner. De hegemoniske maskulinitetsformene får betydning for menn som ikke faller inn under det hegemoniske maskulinitetsidealet. Maktforholdene mellom grupper av menn fører til at menn i mange sammenhenger lever med mannsidealer som ikke nødvendigvis er i deres interesse.

Begrepet har blant annet blitt kritisert for å videreføre forenklede oppfatninger av hva som er maskulint, og å overse samspillet mellom kjønn og maktforskjeller som gjelder klasse og etnisitet.41 Den sentrale innsikten som begrepet åpner for er likevel at det finnes ulike måter å være mann på, og at disse får ulik grad av makt og anerkjennelse i et samfunn.42

Et sentralt poeng fra maskulinitetsforskningen er at maktrelasjonen mellom menn ofte utspiller seg i form av en utdefinering av grupper av menn som umandige. Mosse peker på at alternative måter å være mann på kan fungere som en kontrast og definere hva man selv ikke er, og på den måten bidra til å underbygge og styrke den dominerende gruppens oppfatning om egen mandighet.43 Den amerikanske sosiologen Michael Kimmel har beskrevet framveksten av den moderne vestlige maskuliniteten og dens ulike former gjennom industrialiseringen.44 I denne prosessen har markedet blitt menns arena, og idealet om menns rolle som eneforsørger har vokst fram. Å ta risiko kan gjøre en mann til en vinner som stiger i det mannlige hierarkiet, men på feil arena kan risikosøking være skadelig eller i verste fall livsfarlig.

Forskning på maskulinitet og kriminalitet har også pekt på at gutter og menn som har begrenset med makt og ressurser på noen områder, kan bruke destruktiv atferd som vold, aggresjon og kriminalitet for å hevde sin mandighet. Dette har blitt kalt opposisjonsmaskulinitet eller cowboy-maskulinitet.45

Maskulinitetsforskningen viser at måtene som menn forstår seg selv som menn på, blir påvirket av samfunnsstrukturer og normer som er i utvikling. Familien spiller en nøkkelrolle i endringene av ulike mannsroller i etterkrigstiden, og forskning på menns forståelse av sin rolle i familien viser at det har skjedd en stor utvikling fram til vår tid.

Den norske sosiologen Øystein Gullvåg Holter har vært opptatt av bytteforholdet mellom arbeid og familie i sin forskning. Holter viser hvordan det skjeve bytte- og maktforholdet mellom omsorg (reproduksjon) og arbeid (produksjon) skaper ulikestilling.46 Gjennom moderniseringen av samfunnet de siste 150 årene skilles menns lønnsarbeid ut fra en mer familiebasert produksjon i distriktene. Omsorgs- og husmorarbeid i hjemmet blir kvinners domene og får en lavere status enn menns inntektsarbeid. Denne statusforskjellen har fortsatt også etter at omsorgsarbeidet delvis er blitt profesjonalisert gjennom sykehjem, barnehage og så videre.47

Lorentzen viser i sin studie om farskapets utvikling i Norge hvordan forståelsen av farskap har endret seg over tid. Han argumenterer for at den fjerne og autoritære farsfiguren egentlig er et historisk unntak når vi ser på perioden 1850–2012.48 Farskapets historie i denne perioden kan deles inn i tre epoker. Den første, fra 1850 til 1927, var preget av et jordbrukssamfunn der fedre stort sett var hjemme, og familien var et arbeidsfellesskap. Lorentzen beskriver litterære uttrykk for en nær og tilstedeværende far i denne perioden, som var nesten like viktig som moren. Utover 1900-tallet skjer det en gradvis svekkelse av farens plass i familien, og den komplementære familien trer fram. Morens husmorarbeid forherliges, og farens lønnsarbeid skaffer familiens inntekter. I perioden etter 1970 beskriver Lorentzen en ny fase, der det å være far blir en større og viktigere del av mange menns identitet.

Vår tids foreldreskap blir av en del forskere beskrevet som involvert og intensivt.49 Dette innebærer at aktiv tidsbruk med barna, slik som lek, samtale og lesing, blir viktige mål for foreldreoppgaven, utover det praktiske omsorgsansvaret med mating, legging og stell. Relasjonene innad i familien er preget av en annen intimitet, og mange legger mer vekt på følelsesmessige bånd, subjektive opplevelser av tilhørighet og samhørighet. Flere studier viser at mange fedre har et ønske om tilhørighet og sterkere emosjonell involvering i egne barn, og at dette motiverer dem til å bli mer engasjerte i de praktiske gjøremålene i hverdagslivet. Aarseth peker på at de familiepolitiske ordningene som skulle få fedre til å ta sin del av ansvaret for familiens hverdagsliv, som fedrekvoten, har bidratt til å forløse og styrke et ønske hos fedre om en mer selvstendig og nær relasjon til barna, et ønske som for mange var der fra tidligere.50

Samtidig er familie blitt noe man ikke på samme måte som tidligere kan forvente at varer. Oftung har undersøkt erfaringene til norske fedre etter skilsmisse. Han finner at skilsmissen påvirker fedrenes forståelse av seg selv som mann og far. I studien forteller blant annet flere av fedrene at de opplevde samlivsbruddet som et fall – men også at den nye omsorgssituasjonen kan gi ny mestring og trygghet i rollen som forelder. Flere av fedrene forteller at de etter bruddet tenker annerledes om hva som er meningsfullt og givende ved omsorgen og rollen de har i barnas liv. Andre av fedrene har historier om konflikt og at idealene om å være en god far etter et brudd ikke lar seg gjennomføre i praksis.51

Studier av maskulinitet kan også vise hvordan forskjeller i makt og anerkjennelse mellom grupper av menn spiller sammen med forskjeller i etnisitet, klasse eller funksjonsnivå. For eksempel har Walle undersøkt cricketmiljøet i Oslo, og vist hvordan ulike maskulinitetsidealer og vennskaps- og intimitetspraksiser blir utøvd blant menn med pakistansk bakgrunn. Undersøkelsen finner blant annet at mennene, gjennom måten de involverer ungdom i cricket, utøver en mer omsorgsorientert maskulinitet enn den som ofte blir framstilt som normen i norsk-pakistanske miljø.52

En studie av hvordan mannlige polske innvandrere i Norge håndterer forskjeller mellom de rådende mannsrollene i Norge og Polen, viser at mennene opplever å bli møtt med stereotypiske oppfatninger om polske menn. Dette kan være en fordel når stereotypien handler om at polske menn er spesielt arbeidsomme – noe som kan gi mennene et fortrinn når de for eksempel søker jobb i byggebransjen. Men det kan også være begrensende, ved at polske menn som arbeider i andre bransjer, som kultur- eller IT-bransjen, opplever forventninger om at de primært er i Norge for å jobbe i håndverkeryrker. De polske mennene har også ulike vurderinger av mannsrollen i Norge. For eksempel kunne de polske innvandrermennene som ikke har lang utdanning legge vekt på at de selv er mer mandige enn norske menn som de kan beskrive som myke, uansvarlige eller passive.53 På samme måte kan eldre menn som har innvandret til Norge fra Somalia oppleve et statusfall ved at det er ulike mannsroller som gir status og anerkjennelse i de to samfunnene.54

Som denne korte gjennomgangen har vist, kan manns- og maskulinitetsforskningen bidra til å forstå ulike grupper av menns erfaringer, maktforholdene mellom menn og kvinner og maktforholdene mellom ulike grupper av menn. Forskningen viser også at kjønnsnormene som menn forholder seg til er i endring.

2.8 Oppsummering

Dette kapittelet har gitt en overordnet beskrivelse av norsk likestillingspolitikk, virkemidlene for gjennomføring av politikken, og hvordan politikken har utviklet seg fra å ha hovedfokus på kvinner og minoriteter til å også omfatte menn.

Kapittelet har vist at befolkningen i Norge i stor grad støtter opp om likestilling som ideal, og at de fleste mener likestillingen bør føres videre. Det er noen tegn til polarisering i spørsmål om kjønnslikestilling, hvor yngre menn i noe større grad enn tidligere mener at likestillingen er ført for langt.

Kapittelet har også gitt en overordnet presentasjon av begreper fra manns- og maskulinitetsforskningen som kan belyse ulike grupper av menns erfaringer, maktforholdene mellom menn og kvinner, og maktforholdene mellom ulike grupper av menn. Forskningen viser at kjønnsnormene som menn forholder seg til er i endring.

3 Mannsutvalgets likestillingsperspektiv og overordnede vurderinger

Dette kapittelet presenterer Mannsutvalgets perspektiv på likestilling. Utvalget beskriver hvilke forståelser av likestillingsbegrepet som ligger til grunn for utredningen, og argumenterer for at det er nødvendig med en utvidelse av likestillingspolitikken som også inkluderer gutter og menns utfordringer.

3.1 En likestillingspolitikk for alle

Mannsutvalget mener at gutter og menns likestillingsutfordringer må bli inkludert i likestillingspolitikken i større grad enn i dag.

Gjennom livsløpet møter gutter og menn likestillingsutfordringer på en rekke områder. På noen arenaer kommer menn som gruppe dårligere ut enn kvinner. Ensidig oppmerksomhet på gjennomsnittsforskjeller mellom menn og kvinner der menn kommer bedre ut enn kvinner, dekker over at det er store forskjeller mellom menn. Utvalget har identifisert flere områder der menn er i flertall blant dem som kommer dårligst ut. Denne kunnskapen må inngå i grunnlaget for likestillingspolitikken.

De likestillingspolitiske virkemidlene må utvikles og tas i bruk på nye måter. Mannsutvalget mener at det må tenkes nytt blant annet i arbeidslivs- og familiepolitikken, i helsevesenet, i skolen og i arbeidet mot vold. Det er behov for en likestillingspolitikk som forholder seg både til gutter og menn, og til flere ulikhetsdimensjoner samtidig.

3.1.1 Likestilling er et spørsmål om rettferdighet

Mannsutvalget legger til grunn at likestilling er et spørsmål om rettferdighet. Et likestilt og rettferdig samfunn er et samfunn der alle har mulighet, juridisk og faktisk, til samfunnsdeltakelse på like vilkår. Dette innebærer at kjønn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, etnisitet, alder, funksjonsnivå, klassebakgrunn og andre forhold individet ikke rår over, ikke skal forringe den enkeltes levekår og livsmuligheter.

Samfunnsdeltakelse blir forstått som deltakelse i utdanning, arbeidsliv og politikk, men også i familieliv og sivilsamfunn. Like vilkår betyr også fravær av vold og tvang, av diskriminering, marginalisering og utestengning.

Utvalget er opptatt av å sikre likere muligheter og likere resultater på områder der menn har likestillingsutfordringer. Det er ikke et mål at alle kjønnsulikheter skal forsvinne, men at muligheter og resultater skal være rettferdig fordelt mellom kjønn.

Mannsutvalget legger til grunn at betydelige og systematiske skjevheter, eller resultatulikhet mellom menn og kvinner, kan være en indikator på ulike muligheter. Slike ulikheter kan være knyttet til biologiske forskjeller mellom kjønnene eller sosiale strukturer og kjønnsnormer. En likestillingsutfordring trenger ikke å være et resultat av direkte eller indirekte diskriminering. Et eksempel er kjønnsdelte utdanningsvalg: menn utdanner seg mye oftere enn kvinner til elektrikere og systemutviklere, mens kvinner mye oftere utdanner seg til helsefagarbeidere og barnehagelærere. Denne typen systematiske skjevheter kan forstås som en likestillingsutfordring fordi noen yrker er så tett koblet til ett kjønn at det utgjør en mye høyere terskel for det underrepresenterte kjønnet å velge dem. Systematiske skjevheter i yrkesvalg vil også kunne opprettholde og forsterke kjønnsforskjeller i for eksempel inntekt eller mulighet til å gi omsorg til egne barn og familie.

Betydelige kjønnsforskjeller blant dem som kommer dårligst ut i befolkningen kan også være et tegn på en likestillingsutfordring. For eksempel har menn en lavere forventet levealder enn kvinner i alle inntektsgrupper, men forskjellen er særlig stor blant dem med 20 prosent lavest inntekt.

Videre kan begrensende kjønnsnormer forstås som en likestillingsutfordring uavhengig av om de kommer til uttrykk i målbare statistiske forskjeller mellom menn og kvinner.

Med dette tar utvalget utgangspunkt i forståelsen av likestilling som ble lansert av Likestillingsutvalget.55 Dette utvalget pekte på fire betingelser for at alle skal kunne ha like vilkår for samfunnsdeltakelse:

• Individuell frihet eller autonomi: Enhver må så langt det er mulig gis frihet til å velge og handle i tråd med egne preferanser og overbevisninger.

• Sosioøkonomisk omfordeling: Fordelingen av materielle ressurser må være slik at alle sikres uavhengighet og adekvate uttrykksmuligheter.

• Kulturell anerkjennelse: Mønstre for kulturell verdsetting må uttrykke lik respekt for alle deltagere. Samfunnet må ikke baseres på normer som systematisk nedvurderer noen kategorier av mennesker, for eksempel på bakgrunn av etnisitet, kjønn eller seksuell orientering.

• Politisk medbestemmelse: De politiske diskusjons- og beslutningsprosedyrene må inkludere alle.

Mannsutvalget mener denne forståelsen av samfunnsdeltakelse på like vilkår er et godt overordnet mål for likestillingspolitikken.

3.1.2 Likestillingspolitikken har endret Norge til et mer rettferdig samfunn

Likestillingspolitikken som har vært ført til nå, har vært med på å endre det norske samfunnet til et mer rettferdig samfunn. For å øke likestillingen har det vært riktig og nødvendig å vie særskilt oppmerksomhet til kvinner og minoriteters situasjon. Det er fortsatt nødvendig å videreføre dette arbeidet. Det samlede likestillingsarbeidet som er gjort av politiske bevegelser, interesseorganisasjoner og myndighetene har resultert i at både kvinner, skeive og personer med nedsatt funksjonsevne eller etnisk minoritetsbakgrunn har fått likere muligheter til å leve det livet de ønsker.

Likestillingspolitikken dreier seg riktignok i enkelte tilfeller om fordeling av knappe ressurser eller om å veie ulike grupper eller personers interesser opp mot hverandre. På kort sikt kan et kjønn eller en gruppe miste privilegier eller definisjonsmakten på enkelte områder.

I det store ser vi imidlertid at likestillingspolitikk er til fordel for de aller fleste. Likestillingspolitikk som har til hensikt å fremme kvinners stilling har også kommet menn til gode. Arbeidet for kvinners likestilling i arbeidslivet har for eksempel ført til at menn har fått større muligheter til å være likestilte foreldre.

Mannsutvalget mener at en framtidig likestillingspolitikk som i større grad inkluderer menn, ikke går på bekostning av kvinners likestilling. Det er snarere slik at en likestillingspolitikk som inkluderer menn, vil gi klare fordeler for alle i samfunnet.

3.1.3 Likestillingens blindsoner

Gjennomsnittsmannen har blitt forstått som normen som alle andre blir målt opp mot. Dette har ført til at det har utviklet seg en blindsone for problemer som kun eller i hovedsak rammer menn og for forskjeller mellom menn. Menn med lite makt og dårlige betingelser har i liten grad vært en del av likestillingspolitikkens nedslagsområde.

En viktig oppgave for Mannsutvalget er å beskrive områder der gutter og menn i gjennomsnitt kommer dårligere ut enn jenter og kvinner, og områder der gutter og menn er i flertall blant dem som kommer dårligst ut. Sosial ulikhet er en viktig faktor for å forstå forskjeller mellom menn, i tillegg til seksuell orientering, funksjonsevne, alder, etnisitet og andre forhold.

Historisk har menn vært overrepresentert i en rekke maktposisjoner og har som gruppe kommet bedre ut og hatt flere privilegier sammenlignet med kvinner. Menn er fremdeles i flertall i noen maktposisjoner, men ikke så mange som tidligere. Fordi likestillingen har endret samfunnet, har det skjedd endringer i maktrelasjoner mellom kjønn og mellom grupper. Mannsutvalget mener at det trengs en likestillingspolitikk som også anerkjenner at kvinner i dag har sterkere posisjoner på mange samfunnsområder, og som identifiserer og tar tak i menns utfordringer.

De brede kategoriene menn og kvinner er sammensatt av flere svært ulike grupper. Mange likestillingsutfordringer skyldes flere faktorer – og er ofte et samspill mellom for eksempel kjønn og klasse. Det vil sjelden eller aldri være den samme gruppen som opplever likestillingsutfordringer på alle samfunnsarenaer samtidig. Et samspill av faktorer gjør at ulike grupper har privilegier og begrensninger i ulike situasjoner. Likestillingsutvalget beskrev behovet for en flerdimensjonal likestillingspolitikk, og konstaterte at politikken gjerne har forholdt seg til forskjellskapende dimensjoner som kjønn, klasse og etnisitet enkeltvis og ikke i sammenheng. De siste årene har det vært en stor utvikling på dette området. Mannsutvalget mener at likestillingspolitikken likevel må utvikles videre og i større grad enn tidligere synliggjøre og motvirke slike sammensatte likestillingsutfordringer.

3.1.4 Kjønnsroller og maskuliniteter

Mannsutvalget mener at det ikke bare er én bestemt måte å være mann på.

Det er åpenbare biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, som særlig knytter seg til reproduksjon. På gruppenivå er det også gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene, for eksempel ved at gutter i gjennomsnitt utvikler språk- og leseferdigheter noe senere enn jenter. Mannsutvalget legger til grunn at kjønnsforskjellene kan ha et biologisk grunnlag, men at biologiske forskjeller alltid kommer til uttrykk i samspill med sosiale og kulturelle forhold. Det er heller ikke alle som identifiserer seg med sitt biologiske kjønn. Det er en grunnleggende frihet å være den man er, også når det gjelder kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Utvalget mener innsikter fra kjønnsforskningen åpner for å forstå mer om variasjoner mellom menn og kvinner, og mellom menn. Hvilke kjønnsroller vi går inn i, blir også påvirket av samfunnsmessige strukturer og forventninger til oss som kjønn. For eksempel vil menns muligheter til å være likestilte omsorgspersoner være avhengig av hvordan omsorgsarbeid blir forstått og av hvordan samfunnet legger til rette for både lønns- og omsorgsarbeid. Fedrekvoten er et eksempel på at strukturelle endringer kan føre til at flere menn kan være menn på måter vi ikke har vært vant til fra før. Politiske tiltak har bidratt til å åpne for at mannsrollen kan være en omsorgsrolle.

De aller fleste gutter både forstår og opplever seg selv som gutter. De hermer og lærer av andre gutter og menn, og de formes av kjønnskulturene de vokser opp i. En rekke tradisjonelle mannsfellesskap og aktiviteter skaper mening og tilhørighet i mange gutter og menns liv. De er derfor viktige å støtte opp om.

Noen menn føler seg ikke hjemme i tradisjonelle kjønnsroller. Gode rollemodeller kan vise at det finnes ulike måter å være mann på, og støtte opp under gutter og menns identitetsprosjekter.

Mange barn vokser opp med få mannlige rollemodeller. Mannsutvalget mener det er viktig at både gutter og jenter møter menn i ulike roller, for eksempel i barnehage og skole. Flere menn i disse yrkene vil gi barn en større variasjon av rollemodeller. Videre kan det å se flere menn i kvinnedominerte yrker gi gutter en mer naturlig vei til arbeid i helse- og oppvekstsektoren. Dette er arenaer der menn i liten grad velger å jobbe i dag.

Vold og maktovergrep blir av noen forstått som maskulin oppførsel. Slike begrensninger av andres frihet til å leve sine liv rammer både menn og kvinner.. Slike maskulinitetskulturer er langt fra noen hovedtendens. De må likevel tas på alvor.

Vi lever i en tid hvor demokrati og menneskerettigheter er under press rundt om i verden. De seneste årene har det i mange land vært en økende motstand mot kjønnslikestilling, og tendenser til økt polarisering. Denne utviklingen legger også begrensninger på menns handlings- og mulighetsrom. Grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier er avgjørende for at alle skal ha frihet til å leve de livene de ønsker.

3.1.5 Gutter og menn som er sårbare for utenforskap

Noen av utfordringene gutter og menn møter i samfunnet, henger sammen med sosial ulikhet og utenforskap. Dette kan manifestere seg både i objektive forhold som arbeidsledighet og sosial isolasjon, og i subjektive opplevelser av utenforskap. Utenforskap kan være en følelse av manglende anerkjennelse og inkludering, av å ikke være til nytte og av å være maktesløs i møte med samfunnet rundt seg.

Mannsutvalget mener en del av formene for utenforskap som særlig rammer gutter og menn ofte blir gjort til spørsmål om den enkeltes skyld og ansvar. Destruktiv atferd, som kriminalitet, rusmisbruk og vold, har i for stor grad blitt forstått som problemer med gutter og menn – altså at det er guttene eller mennene som er problemet. Mannsutvalget mener mye av menns destruktive atferd heller må forstås som et uttrykk for gutter og menns problemer. Disse problemene må bli tatt på alvor, og løses på samfunnsnivå.

Når unge menn har lavere valgdeltakelse enn unge kvinner, kan det være et uttrykk for at disse mennene opplever en avstand mellom sitt eget liv og samfunnsdebatten, og at deres bekymringer i liten grad blir adressert politisk. Noen gutter og menn mener likestillingen har gått for langt, og opplever at ytringsfriheten er begrenset av «politisk korrekthet» fordi de opplever at noen meninger ikke er legitime. For å motvirke en slik polarisering mener Mannsutvalget det er viktig at gutter og menns faktiske likestillingsutfordringer vies plass i sammfunnsdebatten, med mål om å finne løsninger og treffende politiske tiltak.

Utvalget mener at utenforskap best kan forebygges ved å bygge inkluderende fellesskap for alle, og arbeide for å sikre alle en god og stabil tilknytning til arbeidslivet og samfunnet. For å få til det, er det blant annet nødvendig med tiltak for å styrke gutters mestring i skolen, gi flere menn en trygg tilknytning til arbeidslivet, legge til rette for et likestilt foreldreskap og å skape trygge og inkluderende møteplasser i gutter og menns fritid. Tjenestene som er rettet mot dem som står i fare for å havne i utenforskap, må i større grad være i stand til å møte gutter og menns problemer og atferden som problemene kan føre til.

3.1.6 Likestillingspolitikkens legitimitet

Det er viktig for likestillingspolitikkens legitimitet at ingens likestillingsutfordringer blir oversett. Dagens likestillingspolitikk inkluderer allerede flere grunnlag enn kjønn. Minoriteters erfaringer har utfordret gamle sannheter og brakt flere stemmer inn i likestillingsarbeidet.

Nå mener utvalget det er nødvendig å hente menns erfaringer inn i likestillingsarbeidet på en mer kraftfull måte.

Mannsutvalgets utredning viser områder der gutter og menn har særskilte utfordringer og kommer dårlig ut. Utvalget mener norsk likestillingspolitikk i større grad må forholde seg til – og besvare – disse utfordringene.