Del 2
Situasjonsbeskrivelse og utvalgets vurderinger

4 Familieliv

4.1 Innledning

I den norske befolkningen er det høy oppslutning om likestilt arbeidsdeling i familien, om fars deltakelse hjemme og om far som likestilt omsorgsperson. Gjennom de siste tiårene har det skjedd en stor endring i hvor mye tid menn i snitt bruker på husholds- og omsorgsarbeid. Selv om menn og kvinners tidsbruk på lønnet og ulønnet arbeid har nærmet seg hverandre, er det fortsatt slik at menn bruker mindre tid på omsorgsarbeid enn kvinner. Dette gjelder også for omsorgsarbeid for egne barn.

Gjennom familiepolitikken er myndighetene med på å legge rammene for familielivet og omsorgsutøvelse. Foreldrepengeordningen er en viktig del av familiepolitikken, som har potensiale til å endre kjønnsdelingen i familien. Om lag 25 prosent av fedre mottar ikke foreldrepenger, sammenlignet med 18 prosent av mødre. I par der både far og mor mottar foreldrepenger, er det langt fra likedeling. I 2022 var det om lag 35 prosent av fedrene som tok ut mindre enn full fedrekvote. Dagens regler for foreldrepenger forskjellsbehandler menn og kvinner ved at det stilles andre krav til fars/medmors uttak av foreldrepenger enn til mor.

Det har de senere årene vært en utvikling mot at stadig flere foreldre velger delt bosted for barna sine etter samlivsbrudd, fra 8 prosent av barna i 2002 til nærmere 40 prosent i 2020. Tendensen er særlig sterk blant dem som har gått fra hverandre i de senere årene. Selv om andelen som bor fast hos far har økt i samme periode, er det fremdeles en høy andel av barna som hos mor og tilsvarende høy andel menn som er samværsfedre.

Hvilken bostedsordning foreldrene velger er i stor grad avhengig av om de har bodd sammen tidligere. Blant dem som har bodd sammen tidligere, har andelen barn som bor hos mor gått ned fra rundt 80 prosent i 2002 til nærmere 50 prosent i 2020. Blant foreldrene som ikke har bodd sammen, er andelen som bor hos mor betraktelig høyere. Her bodde 80 prosent av barna hos mor i 2020.

Et mer likestilt samliv gir et mer likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Det er mer sannsynlig å velge en delt løsning jo lengre foreldrene har bodd sammen og hvis foreldrene har hatt en tilnærmet lik fordeling av omsorgsarbeidet. Ved fastsetting av bo- og samværsordning blir det lagt stor vekt på status quo, og tiltak for et mer likestilt foreldreskap under samlivet vil dermed kunne lede til et mer likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd.

I dag er det et mangfold av familieformer. Flere barn enn tidligere har likekjønnede foreldre, og mange barn vokser også opp i familier med ste- eller bonusforeldre som omsorgspersoner. Samtidig er det også stadig flere som bor alene. I de yngste og eldste aldersgruppene er det små kjønnsforskjeller, mens det i alderen 30-66 år er en høyere andel aleneboende menn enn kvinner. Enslige har dårligere helse og høyere dødelighet enn dem som er gifte og samboende. Det er særlig enslige med lav inntekt og lav utdanning som har høyere dødelighet enn befolkningen ellers. Forskjellen i levealder mellom gifte og ugifte har økt over tid. Det er også langt flere menn enn kvinner som ikke får barn.

4.2 Menn som omsorgspersoner i familien

Fra 1970 til i dag har det skjedd en betydelig endring i hvor mye tid menn og kvinner bruker på lønnet og ulønnet arbeid. Forskjellene i tidsbruk mellom kjønnene har blitt mindre. På 2000-tallet var endringen størst blant småbarnsfedre, som særlig har økt tiden de bruker på omsorgsarbeid. Likevel er det fortsatt kjønnede mønstre i tidsbruk, hvor menn i snitt bruker mindre tid på omsorgsarbeid enn kvinner.

4.2.1 Endringer i familiemønster

Det man gjerne tenker på som den moderne familien, har vokst fram samtidig med nasjonalstaten og industrisamfunnet. Gjennom store deler av 1900-tallet var kjernefamilien, med tydelige avgrensede roller hvor mor var hjemmeværende med omsorgsarbeid og far var lønnsarbeider og forsørger, den rådende familienormen. I dag har to-inntektsfamilien der begge foreldre tar del i både det lønnede og ulønnede arbeidet for familien tatt over som den rådende normen. Det har også blitt et større mangfold av familieformer.1

De fleste i Norge bor sammen med andre. Den gjennomsnittlige husholdningen i Norge i dag består av 2,12 personer.2

Tidligere var det vanligste at foreldre var gift da de fikk barn sammen. Slik er det ikke lenger. I 2022 var i overkant av halvparten av mødrene samboende da barnet ble født, mens om lag 36 prosent var gift. Litt over 10 prosent av mødrene var registrert som enslige.3 Andelen som gifter seg er synkende. I 2022 giftet i overkant av 16 000 personer seg. Dette er en nedgang fra om lag 22 500 i 2016.

I dag er foreldre eldre når de får sitt første barn sammenlignet med tidligere. Gjennomsnittlig alder for første fødsel for menn var i 2022 på 32,2 og for kvinner 30,2.4 Barn har også færre søsken enn tidligere.5 Litt mer enn åtte av ti barnefamilier har ett eller to barn.

Det er flere barn enn tidligere som vokser opp med to foreldre av samme kjønn. Anslag viser at det er i overkant av 1 600 barn som vokser opp med likekjønnede foreldre i Norge i 2022.6 Det er langt flere barn som vokser opp med to mødre enn to fedre.

Blant barn som har foreldre som bor sammen når de blir født, opplever en betydelig andel at foreldrene flytter fra hverandre i løpet av barndommen. I 2019 opplevde nærmere 8 900 barn under 18 år at foreldrene tok ut skilsmisse, og om lag 11 100 barn opplevde at foreldrene tok ut separasjon. Disse tallene har vært relativt stabile de siste årene.7 Det finnes ikke tilsvarende tall for hvor mange samboerpar med barn som gikk fra hverandre.

I 2022 bodde 77 prosent av barn under 18 år sammen med begge foreldrene. Det er et lite mindretall som ikke bor sammen med noen av foreldrene sine. En spørreundersøkelse fra SSB viser at det i 2020 var nærmere 40 prosent av barna med skilte foreldre som levde med delt bosted. Dette er en betydelig økning fra 8 prosent i 2002.8

Blant foreldrene til barn under 18 år, og som ikke bor sammen, har om lag 36 prosent flyttet sammen med en ny partner.9 En familie i dag består dermed ofte av både mine, dine og våre barn. Slike familieformer har også vært utbredt i andre tider gjennom historien, for eksempel ved gjengifte på grunn av høy kvinnedødelighet ved fødsler.

Om lag en femtedel av befolkningen bor alene. Årsakene til at folk bor alene er mange og uensartede. Det er omtrent like mange menn og kvinner som bor alene, men andelen varierer over ulike aldre på en ulik måte for menn og kvinner. Variasjonen er størst for kvinner. I underkant av 40 prosent av alle kvinner bor alene det året de fyller 21 år, og utover 20- og 30- årene synker andelen aleneboende gradvis fordi mange etablerer familie. Fra 40-årene øker andelen som bor alene igjen. For menn varierer andelen som bor alene mindre på tvers av ulike aldre, og det er opp mot 40 prosent av menn som bor alene tidlig i 20-årene, før andelen synker fram til begynnelsen av 30-årene. Deretter ligger andelen på et ganske stabilt nivå helt til de passerer 80 år, da andelen som bor alene øker.10 Denne stabiliteten innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at det er de samme personene som bor alene gjennom livsløpet.

De fleste menn og kvinner får barn, men det er en økende andel som ikke får barn. I 2022 var 26 prosent av mennene i Norge ikke blitt fedre da de fylte 45 år. Denne andelen har økt fra 14 prosent i 1985. For kvinner har den tilsvarende andelen økt fra 9,5 prosent til 14,4 prosent i samme periode.11

4.2.2 Endringer i farsrollen: omsorgsarbeid før og nå

Farsrollen har endret seg betydelig over tid. Men det er ikke nødvendigvis slik at den farsrollen vi kjenner fra etterkrigstiden er noe mer «vanlig» gjennom historien enn dagens farsrolle.

Lorentzen viser hvordan forståelsen av farskap og fedres forhold til barn i Norge har endret seg gjennom historien, og hvordan en fjern og autoritær farsfigur egentlig er et historisk unntak når vi ser på perioden 1850–2012.12

Lorentzen deler farskapets histories inn i tre epoker. Den første, fra 1850–1927 representerer en periode der fedre stort sett var hjemme. I jordbrukssamfunnet var familien et arbeidsfellesskap med tydelig arbeidsdeling. Far hadde det overordnede ansvaret og makten over familien.

Utover 1900-tallet skjer det en gradvis endring av farens plass i familien. Med framveksten av det moderne skjer en klar splittelse mellom det offentlige (det mannlige) og det private (det kvinnelige), med en tydelig kjønnsdelt arbeidsfordeling i familien.

Med framveksten av husmoren mistet nærmest faren sin plass i hjemmet, ifølge Lorentzen. 1970-tallets kvinneopprør førte også med seg endringer og nye muligheter for menn. Gradvis ble både makten og arbeidsdelingen i familien likere.

I en studie av mannlige forsørgerideal i etterkrigstiden, utfordrer Slottemo det skarpe skillet mellom forsørger- og omsorgsarbeid, med Rana-samfunnets tungindustri på 1950-tallet som sosialt bakteppe.13 Slottemo argumenterer for at mennenes lønnsarbeid ikke bare må analyseres som en rettighet og makt, men også som en plikt og omsorg. Mennene måtte forholde seg til noen sterke kulturelle normer som familieforsørgere: plikt til lønnsarbeid, omsorg ved forsørgelse og forventninger om tilstedeværelse i familien. For å lykkes med å leve opp til disse normene ble «det faste» i arbeidet viktig: fast arbeid, fast lønn og fast arbeidstid. Det signaliserte familiær ansvarlighet og hjemlig omsorg.

Sett fra fedrenes side lå det mye kjærlighet og omtanke i det å være en god familieforsørger. Slottemo mener at menns bånd til familien i denne perioden med sterk kjønnsarbeidsdeling har blitt for snevert tolket i tidligere forskning, og bruker begrepet «ansvarlighet» for å beskrive maskulinitetsnormer blant arbeiderklassemenn i etterkrigstiden.

4.2.3 Utvikling i tidsbruk

Samlet sett brukte menn i 2010 noe mer tid på inntektsgivende- og husholdsarbeid enn kvinner. Fra 1970 til 2010 økte tiden som menn i gjennomsnitt brukte på husholdsarbeid betraktelig. Kvinner har i samme periode doblet sin tidsbruk på inntektsgivende arbeid. Likevel var det fortsatt slik at menn i snitt brukte mer tid på inntektsgivende arbeid enn kvinner, og kvinner brukte mer tid på husholdsarbeid enn menn i 2010.14

I perioden 1970–2010 sett under ett, har kvinners tid til lønnsarbeid endret seg mer enn menns tid til ubetalt husarbeid og omsorg for barn.15 Samtidig har det vært en betydelig utvikling i menns tidsbruk, både når det gjelder vanlig husarbeid og omsorg for barn. Endringene har særlig vært stor blant småbarnsfedrene.

Samtidig er det fortsatt slik at fedre er langt mindre hjemme med barn de første leveårene enn mødre gjennom foreldrepengeordningen. I all hovedsak er det slik at menn tar ut kvoten forbeholdt far, mens mor tar ut sin kvote og fellesdelen.

Forstørr bilde

Tidsbruk på inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid, 1970–2010, timer og minutter, fordelt på kjønn.

Kilde: Tidsbruksundersøkelsen 2010, tabell 05994

4.2.4 Kjønnede mønstre i husholdsoppgaver

Når vi ser på de ulike formene for husholdsarbeid i tidsbruksundersøkelsen fra 2010, ser vi at menn og kvinner fordeler disse arbeidsoppgavene noe ulikt. I 2010 brukte menn mer tid på vedlikeholdsarbeid og mindre tid på husarbeid enn kvinner. Menn brukte mindre tid på omsorgsarbeid enn kvinner, men det er mindre forskjeller her enn for husarbeid og vedlikeholdsarbeid. For en del av de andre husholdsoppgavene, var det små kjønnsforskjeller i tidsbruk.

Menn og kvinner med barn bruker mer tid på flere av husholdsoppgaver enn dem uten barn, og omsorgsarbeid skiller seg naturligvis ut. Som for resten av befolkningen, har fordelingen av det inntektsgivende arbeidet og husholdsarbeidet blitt klart jevnere fordelt blant fedre og mødre fra 1970 til 2010. Fedre deltok mer i både det ordinære husarbeidet og i omsorgsarbeidet i 2010 enn før. Samtidig var det fremdeles en relativt tradisjonell fordeling av mange av de typiske husholdsoppgavene i barnefamiliene.16

To nyere spørreundersøkelser17 viser mye av de samme tendensene, men antyder også at mange par med barn deler flere av oppgavene likt. Disse undersøkelsene er ikke basert på dagbokføringer, og har heller ikke helt identiske kategorier som tidsbruksundersøkelsene fra SSB. De er dermed ikke direkte sammenlignbare.

I en spørreundersøkelse blant barnefamilier i Norge fra 2021, oppgir fedrene at de bruker mer tid på lønnet arbeid enn det mødrene gjør, mens mødrene oppgir at de bruker mer tid på ulønnet arbeid enn det fedrene oppgir.18 Fedrene brukte signifikant mer tid enn mødrene på vedlikehold, mens mødrene brukte signifikant mer tid enn fedrene på aktivt samvær med barn (som å leke, lese, gjøre lekser sammen med barna), oppfølging av voksne familiemedlemmer, husarbeid innendørs og matlaging. Forskjellene mellom samboende og aleneboende foreldre når det gjelder tidsbruk på ulike aktiviteter er i de fleste tilfeller ubetydelige, med unntak av at aleneboende foreldre har mer egentid. Tidsbruken er nokså lik på en god del ulønnede arbeidsoppgaver, som transport, oppfølging av fritidsaktiviteter, handling og planlegging av måltider.

En analyse fra SSB fra 2023 viser også at menn i større grad enn kvinner gjør vedlikeholdsarbeid, mens kvinner gjør en større andel av husarbeidet enn menn.19 Når det gjelder omsorgsarbeid overfor barn, er det vanligst å dele disse oppgavene likt. I tilfeller hvor det ikke er likedelt, er det kvinnen som gjør mest. De omsorgsoppgavene som flest deler likt er å leke med barn og å legge barn.

Oppgaver som gjelder organisering av familiehverdagen, slik som planlegging av felles sosiale aktiviteter og å betale regninger, deler rundt halvparten likt. Der disse oppgavene ikke fordeles likt, er det flere som oppgir at menn betaler regninger/har ansvar for økonomi enn omvendt, og kvinner som står for de sosiale aktivitetene. Dette arbeidet omtales gjerne som «det tredje skiftet», se del 4.2.11.

Forstørr bilde

Kilde: Arnesen 2023

4.2.5 Fordeling av husholdsoppgaver blant likekjønnede par

Forskning på fordeling av det betalte og ubetalte arbeidet blant likekjønnede par er forholdsvis nytt, men i stadig utvikling.20 En studie basert på kvantitative data fra sju vestlige land,21 viser at både mannlige og kvinnelige likekjønnede par fordeler det lønnede arbeidet nokså likt. Den samlede arbeidstiden er lengre blant mennene enn kvinnene. Når det gjelder husholdsarbeid, er dette mindre jevnt fordelt blant mannlige likekjønnede par enn blant de kvinnelige parene. Det er noe variasjon mellom land, og studien viser at i land som generelt er mer likestillingsorienterte, slik som Norge, er også fordelingen av arbeidet i de likekjønnede parene likere enn i andre land.

4.2.6 Småbarnsfedre bruker stadig mer tid på omsorgsarbeid

Det har vært betydelige endringer i foreldres tidsbruk. På 2000-tallet var endringene størst blant småbarnsfedre. I 2010 brukte småbarnsfedrene færre timer til yrkesarbeid enn ved årtusenskiftet, og langt mer tid til oppgaver hjemme og omsorg for barn. Dette ses i sammenheng med utvidelsen av fedrekvoten i samme periode. Blant fedre med barn i alderen 7–19 år har det imidlertid vært forholdsvis små endringer fra 1980 til 2010 i tiden brukt til yrkes- og husholdsarbeid.

Økningen i småbarnsfedres husholdsarbeid fordeler seg på flere aktiviteter, men er størst når det gjelder omsorgsarbeidet. Fedre i 2010 brukte i gjennomsnitt over en halv time mer per dag på omsorgsarbeid enn fedre i 1980, og om lag 20 minutter mer per dag enn fedre i år 2000. I samme periode reduserte fedre tiden de brukte på yrkesarbeid.22

Både fedre og mødre tilbringer betydelig mer tid med barna enn det som kommer fram gjennom registreringen av omsorgsaktiviteter. Fedre med barn i alderen 0-2 år bruker om lag fem timer og tre kvarter per dag sammen med barn, mens det aktive omsorgsarbeidet utgjør litt over en time og 30 minutter. Sammenligner vi fedre og mødres tidsbruk, er kjønnsforskjellene stort sett mindre når vi ser på den samlede tiden med barn enn når vi ser på det aktive omsorgsarbeidet.

Nyere undersøkelser tyder også på at fedre stadig tar større del i omsorgsoppgaver overfor barn.23 Samtidig tar fedre en betydelig mindre del av foreldrepengeperioden enn mødre, og utfører dermed mindre omsorgsarbeid for barn de første leveårene.

4.2.7 Klasse, kjønn og tid til omsorg for barn

Utviklingen mot en mer familieinvolvert farspraksis har skjedd i alle utdanningsgrupper. Samtidig er det noen tydelige klasseforskjeller. En analyse24 basert på data fra tidsbruksundersøkelsene fra 1980–2010, viser at fedre med grunnskole og videregående skole bruker minst tid på omsorgsarbeid, de med lang universitetsutdanning bruker mest tid, og de med kort universitetsutdanning er i en mellomposisjon. Det er også blant fedrene med lang universitetsutdanning hvor det har vært høyest endringstempo, særlig på 2000-tallet.

Mønsteret er tydelig selv etter at det er kontrollert for partnerens utdanning og yrkesaktivitet. Forfatterne bak studien konkluderer derfor med at strukturelle betingelser og begrensninger synes å ha liten betydning, og knytter heller endringen til likestillingsidealer. Den gruppen som har økt sin tid på omsorgsarbeid, er den gruppen i denne fedrekohorten som i oppvekst, utdanning og arbeidsliv trolig har vært mest eksponert for ideer om likestilling. De høyt utdannede har oftere enn andre vokst opp med yrkesaktive mødre og erfaringer fra mer kjønnsbalanserte utdannings- og jobbkontekster. Disse erfaringene kan ha bidratt til å forme en forventning om likestilt farskap som det normale og vil derfor i mindre grad være avhengig av ytre faktorer. Det innebærer en farsrolle som på grunnleggende vis har brutt den symbolske koblingen mellom kjønn og arbeidsoppgaver.25

En annen analyse, som er basert på data fra tidsbruksundersøkelsen fra 2010, bruker et klassebegrep som ser på både økonomisk og kulturell kapital. De finner at menn fra lavere (med yrker som førskole- og barneskolelærer, kontorarbeider, politi) og det forskerne omtaler som menn fra kulturelle/balanserte øvre middelklasse (yrker som lærer på videregående skole eller i høyere utdanning, lege, journalist) bruker mest tid med egne barn, mens fedre fra arbeiderklassen og økonomisk høyere middelklassefedre (yrker som direktør, administrerende direktør, teknisk salgsingeniør) bruker mindre tid enn andre menn. De «nye fedrene» finner vi altså blant fedre med middels eller høy kulturell kapital. Dette er en gruppe som består av dem som verken har mest kulturell eller mest økonomisk kapital, men likevel mye av begge deler (typisk godt betalte yrker som krever lang utdanning, som høystatusprofesjonene medisin og psykologi).

For mødre ser det ikke ut som det er like sterke skiller i tidsbruk på barn på tvers av klasse. Forskerne peker på at dette kan ha sammenheng med både strukturer og normer innenfor ulike deler av arbeidslivet for menn, mens det ser ut til at kvinner møter normen om et «intensivt foreldreskap» på tvers av slike forskjeller. Normer for et tidsintensivt foreldreskap innebærer forventninger om at foreldre har mer tilstedeværelse og interaksjon med barna.26

4.2.8 Holdninger til omsorgsarbeid

I dag er det flere indikasjoner på at likedelt forsørgelse mellom menn og kvinner har vokst fram som utbredt praksis og ideal i Norge, og normen om et «intensivt foreldreskap» omfatter både menn og kvinner, om enn på noe ulikt vis.27 Holdningsundersøkelser viser at det er høy oppslutning i befolkningen om likestilt arbeidsdeling, fars deltakelse hjemme, far som likestilt omsorgsperson og mors yrkesaktivitet.28

Likestillingsundersøkelsen CORE Survey viser at det er høy oppslutning om likedelt ansvar for ulike omsorgsoppgaver.

På spørsmål om det er mor eller far til en femåring som bør ha det daglige ansvaret for barnet, svarer det store flertallet (81 prosent) at mor og far bør ha like mye daglig ansvar. Det er flere som mener at mor bør ha mest ansvar (12 prosent) enn at far bør ha mest ansvar (3 prosent).

Flere menn enn kvinner mener at mor har et særlig ansvar. Flere kvinner enn menn mener at mor og far har like stort ansvar. Både blant menn og kvinner er det få som mener at far har et særlig ansvar.

Forstørr bilde

Oppfatning om påstanden «Tenk på en familie med en far og en mor som har et barn på fem år. Etter ditt syn, hvem av foreldrene bør ha det daglige ansvaret for barnet», fordelt etter kjønn. Resultater fra bivariat analyse. Estimerte marginalverdier og signifikanstester. Svart, fet skrift = referanseverdi. Svart, vanlig skrift = signifikant forskjell. Hvit skrift = ikke-signifikant forskjell. Observasjoner med «Vet ikke» er ekskludert.

Kilde: Core Survey 2023

På spørsmål om hvem som skal leke med barnet og ta del i fritidsaktiviteter, mener også det store flertallet at begge foreldre har like mye ansvar (89 prosent). Det er litt flere som mener at far bør ha et særlig ansvar (6 prosent) enn at mor bør ha et særlig ansvar (2 prosent). Det er ingen kjønnsforskjeller i svarene på dette spørsmålet.

Forstørr bilde

Oppfatning om påstanden «Tenk på en familie med en far og en mor som har et barn på fem år. Etter ditt syn, hvem av foreldrene bør leke med barnet og ta del i fritidsaktiviteter?», fordelt etter kjønn. Resultater fra bivariat analyse. Estimerte marginalverdier og signifikanstester. Svart, fet skrift = referanseverdi. Svart, vanlig skrift = signifikant forskjell. Hvit skrift = ikke-signifikant forskjell. Observasjoner med «Vet ikke» er ekskludert.

Kilde: Core Survey 2023

Når det gjelder spørsmål om oppdragelse, eller nærmere bestemt hvem som skal lære barnet hvordan de skal oppføre seg, mener ni av ti at far og mor har like mye ansvar. Litt flere mener at far har et særlig ansvar (5 prosent) enn at mor har et særlig ansvar (3 prosent). Det er ingen betydelige kjønnsforskjeller i svarmønsteret på dette spørsmålet.

Forstørr bilde

Oppfatning om påstanden «Tenk på en familie med en far og en mor som har et barn på fem år. Etter ditt syn, hvem av foreldrene bør lære barnet hvordan det skal oppføre seg?», fordelt etter kjønn. Resultater fra bivariat analyse. Estimerte marginalverdier og signifikanstester. Svart, fet skrift = referanseverdi. Svart, vanlig skrift = signifikant forskjell. Hvit skrift = ikke-signifikant forskjell. Observasjoner med «Vet ikke» er ekskludert.

Kilde: Core Survey 2023

På spørsmål om hvem som bør ha tid til å lytte til barnet hvis det har problemer, oppgir også det store flertallet av respondentene at mor og far har et like stort ansvar (89 prosent). Omtrent like mange mener at mor bør ha mest tid som at far bør ha mest tid (henholdsvis 5 og 4 prosent). Det er små kjønnsforskjeller i svarmønstre.

Det er noen forskjeller på tvers av kjønn og alder, men disse forskjellene er jevnt over små og kun signifikante for spørsmålet om daglig ansvar for barn.

Alt i alt viser analyser av disse spørsmålene lite variasjon mellom ulike grupper i oppfatningen av hvordan foreldre bør fordele ulike omsorgsoppgaver for barn.

4.2.9 Farsrollen blant innvandrere

En undersøkelse av hvordan innvandrerforeldre med bakgrunn fra Somalia, Pakistan og Sri Lanka opplever foreldrerollen i en norsk kontekst, viser at foreldrene gjerne opplever at de mangler en del nødvendige verktøy i oppdragelsen.29 Blant fedrene med bakgrunn fra Somalia, var det flere som fortalte at deres egen oppvekst var preget av fysisk avstraffelse, og av emosjonelt og fysisk fraværende fedre. Den somaliske morsrollen, som blir beskrevet som å være preget av nærhet, omsorg og husholdningsarbeid, kan ifølge forskerne være enklere å overføre til en norsk kontekst enn den somaliske farsrollen.

4.2.10 Ulønnet omsorgsarbeid for eldre, syke og funksjonshemmende

Levekårsundersøkelsen fra SSB viser at det er tilnærmet ingen kjønnsforskjell i andelen menn (16 prosent) og kvinner (17 prosent) som oppgir at de har ulønnet omsorgsarbeid for eldre, syke og funksjonshemmende.30 Det er like stor andel menn og kvinner som oppgir at de regelmessig gir ulønnet hjelp til pleie- eller tilsynstrengende i egen husholdning (3 prosent), hjelp eller tilsyn til foreldre utenfor egen husholdning (7 prosent) og hjelp eller tilsyn til andre slektninger utenfor egen husholdning (6 prosent). Denne undersøkelsen sier imidlertid ikke noe om hvor mye tid man bruker på dette.

En undersøkelse blant barnefamilier i Norge viste at det en signifikant kjønnsforskjell i tidsbruk på oppfølging av voksne familiemedlemmer, hvor menn bruker mindre tid enn kvinner.31 Den nasjonale pårørendeundersøkelsen viser også at mannlige pårørende bruker mindre tid enn kvinnelige pårørende på pårørendearbeid, og det er også kjønnsforskjeller i hvilke omsorgsoppgaver menn og kvinner påtar seg.32

Det ser ikke ut til å være slik at menn som bruker mer tid på omsorg for barn, også bruker mer tid på omsorg for foreldre.33 Derimot er menn som praktiserer likedeling av husarbeid mindre tilbøyelige til å hjelpe foreldre enn menn med en mer tradisjonell arbeidsdeling der kvinnen gjør mest. Undersøkelsen tyder på at tilgjengelighet i form av tid har betydning ved at hjelp til foreldre er knyttet til lavere innsats på andre områder – ulønnet arbeid hjemme for menn og lønnet arbeid ute for kvinner.

Gitt at det stadig blir flere eldre i befolkningen, er dette en form for omsorgsarbeid vi kan forvente at det vil være et økt behov for framover.

4.2.11 Samlet arbeidstid og det tredje skiftet

Tidsbruksundersøkelser viser at menn og kvinner i gjennomsnitt har omtrent like lang samlet arbeidstid når både betalt og ubetalt arbeid regnes med, men at det er betydelige forskjeller mellom par der begge jobber heltid og der den ene jobber deltid eller ikke er yrkesaktiv.34

Blant norske foreldrepar der både far og mor jobbet heltid i 2010, var det små forskjeller i tidsbruk når en ser det lønnede og ulønnede arbeidet under ett. I disse parene bruker fedre litt mindre tid på husarbeid enn mødre, men noe mer tid på lønnet arbeid. For par der far har full jobb mens mor jobber deltid, har far lengst samlet arbeidstid. Mødre gjør betydelig mer husarbeid enn fedre i slike par, men det veier likevel ikke opp for tiden fedre i disse parene bruker på lønnsarbeid. I par der far jobber heltid og mor ikke er yrkesaktiv, har fedre betydelig lengre arbeidstid enn mødre. Det samme synes også å gjelde for den lille gruppen av par der mor jobber heltid, mens far enten jobber deltid eller ikke er yrkesaktiv, men forskjellene er ikke signifikante for denne gruppen. I alle disse gruppene har ofte den hjemmeværende parten (eller mannen som jobber deltid) nedsatt helse, og kan dermed ikke forstås som hjemmeværende i tradisjonell forstand.35

Tidsbruksundersøkelser er imidlertid lite egnet til å fange opp «det tredje skiftet».36 Dette begrepet brukes for å beskrive planleggings- og koordineringsarbeidet i hjemmet, og kan også omfatte det emosjonelle og sosiale ansvaret for familien.37 Denne typen arbeid kan være usynlig for den som ikke utfører det, men er helt nødvendig for at «familieprosjektets» medlemmer skal ha en hverdag med mat på bordet, rene klær i skapet og en meningsfull og innholdsrik fritid. Tidligere forskning på det tredje skiftet i norske familier har vist at det oftere er kvinner som tar ansvaret for at arbeid i hjemmet blir gjort og tar ansvar for å delegere oppgavene, noe som resulterer i at mange kvinner blir trippelarbeidende, kontinuerlig kjenner på ansvaret og derfor sjelden klarer å slappe helt av. Samtidig er det klare tendenser til at menn tar stadig mer av dette ansvaret.

Det kan være vanskeligere å måle denne typen tidsbruk enn tid brukt på konkrete arbeidsoppgaver (lønnet og ulønnet). Undersøkelsen om tidsbruk i barnefamilier fra AFI,38 stilte spørsmål om hvem som tar ansvar for seks ulike oppgaver i familien, og brukte disse spørsmålene som en operasjonalisering av det tredje skiftet:

• Planlegge familiens sosiale aktiviteter

• Fikse kostymer til karneval eller penklær til spesielle anledninger

• Gaveinnkjøp

• Foreldremøter

• Ferieplanlegging

• Innkjøp av klær til barna

For alle seks oppgaver er det færre fedre enn mødre som svarer «jeg gjør mest», og flere fedre enn mødre som svarer «partner gjør mest». Det er viktig å påpeke at spørreundersøkelsen ikke er foretatt blant par, men det er «enighet» mellom mødrene og fedrene i utvalget om at mødrene generelt tar mer ansvar enn fedrene for denne type oppgaver. Det er imidlertid en større andel mødre som svarer «jeg gjør mest» enn andelen fedre som svarer «partner gjør mest» – for samtlige oppgaver.

På spørsmål om hvorfor mor tar størst ansvar for det tredje skiftet, oppgir noen av fedrene at de ikke rekker å tenke en tanke før mor allerede har gjort oppgaven. Andre foreldre forklarer det med ulike behov og personlighet eller at «det har bare blitt sånn». Forskerne bak rapporten oppsummerer med at de ikke har funnet noe godt svar på hvorfor mødrene i større grad enn fedrene tar på seg prosjektlederansvaret i familien. De peker på at dette kan henge sammen med at likestillingsdiskursen står så sterkt blant barnefamilier i Norge, og at det derfor er vanskelig for den enkelte å tematisere hvorfor fedre i liten grad påtar seg dette ansvaret.

En innvending til tidsbruksundersøkelser og til vektleggingen av kvinners merarbeid gjennom det tredje skiftet, handler om menns planlegging av og ansvar for familiens økonomi. Dette er heller ikke enkelt å kartlegge gjennom denne type undersøkelser.39 Tradisjonelt har menn stått for den den største delen av inntekten i familien, og mange menn har brukt mye tid og energi på å planlegge og håndtere familiens økonomi. En undersøkelse fra SSB40 tyder på at det i dag er slik at de fleste familier deler ansvaret for å betale regninger og holde oversikt over økonomien likt (45 prosent). Fortsatt er det likevel slik at det er vanligere at menn (34 prosent) alltid/vanligvis gjør dette enn at kvinner alltid/vanligvis gjør det (19 prosent).41

4.2.12 Familiepolitikk, normendringer og tidsbruk

Forskere peker på at familiepolitiske reformer har tilrettelagt for økt likestilling i familien, og at institusjonell endring har bidratt til nye betingelser og forventninger til farsrollen for nye generasjoner av fedre.42 Dette kommer til uttrykk i endringer i tidsbruk.

2000-tallet var et tiår med særlig omfattende familiepolitiske endringer med utvidelser i fedrekvoten og utbygging av barnehager. Dette kan bidra til å forklare den noe ujevne takten i endringer i tidsbruk.

Brandth og Kvande43 bruker begrepet «den farsvennlige velferdsstaten» for å beskrive hvordan velferdsstaten, gjennom tiltak som fedrekvote, har vært en aktiv pådriver i denne endringsprosessen.

Samtidig kan det være mekanismer i møte med offentlige tjenester som bidrar til å begrense fedres rolle som omsorgspersoner. Basert på intervjuer med mødre og fedre som har hatt kontakt med barnevernstjenesten, beskriver Storhaug at fedre forteller om opplevelser av å ikke bli hørt når de gir uttrykk for sine meninger om hva som er best for barnet. En del fedre i studien forteller at de blir møtt med det de omtaler som «gammeldagse holdninger om at det er mødre som er den viktigste omsorgspersonen». Basert på gruppeintervjuer med ansatte i barnevernstjenesten, beskriver Storhaug at det finnes en dominerende forståelse om at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn relasjonen mellom far og barn.44

4.3 Foreldrepermisjon og foreldrepenger

Foreldre har rett til permisjon i sammenheng med fødsel og etter fødsel. Foreldre har også rett til utbetaling av foreldrepenger i sammenheng med disse permisjonene. I 1993 innførte Norge, som første land i verden, en kvote reservert for far i foreldrepermisjonen. Målet var å styrke relasjonen mellom far og barn og å fremme en jevnere fordeling av arbeidet hjemme og ute blant foreldre.45

I den offentlige debatten har det vært en forventning om at permisjon forbeholdt far vil gi en jevnere arbeidsdeling i par, og fedrekvoten blir ansett som et instrument for å fremme kjønnslikestilling i arbeidslivet og redusere kjønnsforskjeller i lønn.46

4.3.1 Foreldrepengeordningen

Foreldrepenger er regulert i folketrygdlova § 14-5 til 14-16, og skal erstatte inntekt når foreldre er hjemme med barn etter fødsel eller ved adopsjon. Foreldrepengeordningen er en blanding av individuelle og familiebaserte rettigheter. I dette ligger det at hver av foreldrene har selvstendige rettigheter til foreldrepenger gjennom fedre-47 og mødrekvote, men også en fellesdel som kan deles fritt.

Det er tre krav som må være oppfylt for å få utbetalt foreldrepenger:

• hatt inntekt minst seks av de ti siste månedene

• tjent minst tilsvarende halvt grunnbeløp (per 2023 tilsvarte dette 55 739 kr i året)

• medlem av folketrygden

Det er blitt gjort flere endringer i foreldrepengeordningen siden den ble innført, blant annet med en innføring og senere utvidelse av kvote til far/medmor. I dag er foreldrepengeperioden tredelt.

Foreldre kan velge å ta ut foreldrepengene sammenhengende, dele det opp eller kombinere med arbeid. Man må ta ut foreldrepengene før barnet fyller 3 år. Stønadsperioden ved fødsel er 49 uker med full sats (100 prosent lønnskompensasjon) eller 59 uker med redusert sats (80 prosent lønnskompensasjon).

Ved 100 prosent lønnskompensasjon er mødrekvoten og fedrekvoten begge på 15 uker, mens fellesperiode som kan deles fritt mellom foreldrene er på 16 uker. Ved 80 prosent lønnskompensasjon, har begge foreldrene rett til 19 uker hver, og en fellesdel på 18 uker. I tillegg til dette får mødre 3 ukers permisjon før termin.

Den samlede utbetalingen ved 80 prosent er lavere enn ved 100 prosent lønnskompensasjon. Den forskjellen i foreldrepengeutbetalingen har oppstått når kvotene i foreldrepengeperioden har blitt utvidet. Regjeringen har i Prop. 43 L (2023–2024) foreslått å utvide stønadsperioden med 80 prosent lønnskompensasjon fra 59 uker til 61 uker og en dag for å gjøre den samlede stønadsutbetalingen tilnærmet lik. Stortinget vedtok denne lovendringen i mars 2024.

Foreldrepengene skal dekke inntekten en vanligvis har opptil seks ganger grunnbeløpet (711 720 kroner i 2023). En del arbeidsgivere dekker også for lønn utover dette.

Engangsstønad

Hvis mor ikke har hatt tilstrekkelig inntekt det siste året, kan hun få en engangsstønad. For å få utbetalt engangsstønad, må man være medlem av folketrygden.

Engangsstønaden har ikke hatt et entydig uttalt mål, men har blant annet vært begrunnet i at også kvinner utenfor arbeidslivet skal ha rett til en ytelse i forbindelse med fødsel, at det skal dekke noe av utgiftene i forbindelse med fødsel og spedbarnstiden og som en kompensasjon for at far mister rett til foreldrepenger i familier der mor mottar engangsstønad.48

Menn uten rett til foreldrepenger får i utgangspunktet ikke utbetalt engangsstønad. Far kan i noen tilfeller ha rett på engangsstønad dersom han:

• adopterer barn alene

• overtar eller har foreldreansvar for barnet når den andre forelderen dør. Han må da ha hatt mindre samvær med barnet enn det som kalles vanlig samvær (barnelova § 43)

• overtar omsorgen for barnet når mor dør i forbindelse med fødselen eller omsorgsovertakelsen. Engangsstønad kan ikke allerede være utbetalt til moren

• har innen 56 uker etter barnet ble født eller adoptert overtatt omsorgen for barnet, med sikte på å overta foreldreansvaret alene

Engangsstønaden utbetales som et engangsbeløp og er skattefritt. Nivået på engangsstønaden fastsettes av Stortinget og følger dermed ikke grunnbeløpet. Engangsstønaden ligger i dag på 92 648 kroner per barn.

Fars rettigheter er betinget av mor

Når mor får engangsstønad, har ikke den andre forelderen rett til fedre-/medmorkvote.

Fram til august 2022 har regelverket vært innrettet slik at fars rett til uttak av fellesdelen var avhengig av at mor gikk ut i aktivitet etter fødselen. Det har ikke vært et tilsvarende krav i forbindelse med mors uttak av fellesperioden.

Et nytt EU-direktiv om permisjonsrettigheter gjorde at far fikk selvstendig rett til foreldrepenger i en periode på åtte uker fra august 2022. I budsjettet for 2024 opphevet regjeringen aktivitetsplikten i ytterligere en periode på to uker, slik at fedre til sammen har rett på ti uker foreldrepermisjon uavhengig av mors aktivitet. Samtidig ble nivået på ytelsen redusert til å dekke 90 prosent av lønnen for åtte av disse ti ukene.

Like fullt er deler av fars uttak fortsatt til en viss grad betinget av mors inntekt før fødsel og aktivitet i etterkant. Dette rammer særlig partnere til kvinner som mottar engangsstønad og ikke går ut i aktivitet etter fødsel. Disse fedrene har kun rett til ti uker foreldrepermisjon og ikke fedrekvoten (15 uker) eller fellesdelen (16 uker) som andre fedre. Åtte av de ti ukene de har rett på, har også en lavere kompensasjonsgrad enn fedrekvoten.

Omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel

Alle fedre og medmødre har rett til to ukers ulønnet omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Arbeidsgivere i offentlig sektor og privat sektor med tariffavtale, kompenserer med lønn for disse ukene. Anslag viser at om lag 50 prosent av lønnstakere i privat sektor er dekket av tariffavtaler. Det er betydelige forskjeller i tariffdekning mellom bransjer og etter virksomhetene størrelse.49

Foreldrepenger i de andre nordiske landene

I de andre nordiske landene har foreldrepengeordningen gjennomgått reformer i perioden 2016–2022. Med disse reformene har de innført individuelle og kjønnsnøytrale rettigheter, med en todeling av permisjonsperioden som utgangspunkt. Alle landene har ordninger der en del kan overføres til den andre forelderen. Det varierer mellom landene hvor stor andel som kan overføres til den andre forelderen.

I Sverige har hver forelder rett til 240 dager betalt permisjon, hvorav 90 ikke kan overføres til den andre forelderen. På Island har hver av foreldrene rett til 6 måneder betalt permisjon, hvor 4,5 måned ikke kan overføres. I den finske modellen har hver av foreldrene rett til 160 dager med foreldrepenger, hvorav 97 ikke kan overføres. I Danmark har hver av foreldrene rett på 24 uker permisjon, og 9 av disse kan ikke overføres til den andre.

Flere av landene har samtidig ordninger som gjør at ukene rett før og etter fødsel er forbeholdt mor (disse er ikke medregnet i fordelingen over). Noen av landene har også ordninger som åpner for at man kan overføre dager til andre nære personer. Totalt antall dager med foreldrepenger varierer mellom landene. Det samme gjelder lønnskompensasjon (70-90 prosent), men alle ligger lavere enn i Norge.

4.3.2 Bruk av foreldrepengeordningen

Tall fra 2022 viser at om lag 65 prosent av fedre tar hele fedrekvoten eller mer av foreldrepengeperioden.50 En analyse fra SSB viser at om lag 25 prosent av fedre ikke mottar foreldrepenger i det hele tatt, sammenlignet med 18 prosent av mødre.51 Blant sysselsatte er det også kjønnsforskjeller: 81 prosent av de sysselsatte fedrene mottok foreldrepenger i 2017. Til sammenligning var det 96 prosent av de sysselsatte mødrene som mottok foreldrepenger.

Fordeling av permisjon mellom foreldre har sammenheng med utdanning, arbeidsmarkedsstatus, yrke, inntekt og landbakgrunn. Innvandrede fedre tar mindre permisjon enn norskfødte, noe som delvis kan forklares med botid og forhold ved yrkene og bransjene som mange innvandrere arbeider i.52 Det er også regionale forskjeller i uttak av foreldrepenger blant fedre. Fedre i Oslo har det høyeste uttaket og fedrene i Agder har det laveste.53

Fedre som ikke mottar foreldrepenger eller som ikke tar ut hele eller deler av fedrekvoten

Det er en god del fedre som ikke mottar foreldrepenger eller ikke tar ut hele eller deler av fedrekvoten. For fedre som fikk barn i 2017, var det 14 prosent som tok ut mindre enn fedrekvoten og 25 prosent som ikke mottok foreldrepenger i det hele tatt.54

Blant dem som ikke mottar foreldrepenger i det hele tatt, kan det være en del som ikke har rett på foreldrepenger, mens det for andre kan være andre grunner.55

Som beskrevet ovenfor, er det noen betingelser som må være oppfylt for å kunne motta foreldrepenger. For fedre handler dette både om egen inntekt før foreldrepengeperioden, men også hvorvidt mor mottar foreldrepenger eller engangsstønad og om hun går ut i aktivitet etter fødsel.

En analyse fra NAV viser at i underkant av 30 prosent av fedrene som fikk barn med mødre som mottok engangsstønad i 2019, hadde inntekt under 0,5 G i kalenderåret før fødsel.56 De hadde altså ikke rett til foreldrepenger på selvstendig grunnlag. Analysen indikerer med andre ord at en høy andel av fedrene som mister rettigheter på grunn av at mor mottar engangsstønad, trolig hadde hatt rett til fedrekvote på selvstendig grunnlag hvis reglene var lagt opp slik. Blant fedrene der mor mottok foreldrepenger, var det i overkant av 5 prosent av fedrene som ikke hadde inntekt over 0,5 G i kalenderåret før fødsel. En relativt høy andel av fedrene der mor mottok engangsstønad, har selv lav inntekt (definert som under 3G) i kalenderåret før fødsel.

En nyere analyse fra SSB viser betydelige forskjeller mellom yrkesgruppene i andelen fedre som ikke tar ut foreldrepenger i det hele tatt.57 Blant fedre som fikk barn i 2017 var det kun halvparten av fedrene som jobbet som renholdere som tok ut foreldrepenger, mot over 90 prosent i flere av de akademiske yrkesgruppene.

En analyse fra 2017 viser at fedres manglende rett til fedrekvote er nært knyttet til fars og mors yrkesaktivitet, som igjen henger sammen med utdanningsnivå og fødeland.58 Andelen fedre som ikke har rett til fedrekvote, var nesten 40 prosent blant dem med lavest inntekt. Tilsvarende var andelen fedre som ikke har rett til fedrekvote på over 30 prosent når mor har lav inntekt. Det var lite regional variasjon når det gjelder rett til kvote, og ingen tydelige forskjeller knyttet til alder og antall barn. Andelen uten rett til fedrekvote var imidlertid høyere blant gifte enn blant samboende fedre. Dette kan henge sammen med at foreldre som er gift kan ha andre normer for samlivsform og en mer kjønnsdelt fordeling av forsørger- og omsorgsarbeid. Det kan også være økonomisk betinget; for familier hvor mors andel av den smalede inntekten er lav, er det økonomisk rasjonelt om far tar lite eller ingen permisjon.

Den samme analysen viser at blant fedrene som har rett til uttak, men som likevel ikke tar ut hele eller deler av fedrekvoten, er det en overrepresentasjon av menn med kort utdanning, lav eller veldig høy inntekt og fedre som er født utenfor Norge.59

Manglende eller begrenset bruk av fedrekvote varierer også mellom fedre som er ansatt i ulike bransjer. Selvstendig næringsdrivende tar kortere og sjeldnere permisjon enn lønnstakere.60

En kvalitativ studie fra 2017 blant tolv fedre avdekker to hovedtyper av begrunnelser for at fedre ikke tar hele eller deler av fedrekvoten:61

• Opplevd risiko når det gjelder tilknytning til jobb, inntekt og karriere

• Problemer knyttet til NAV, som manglende informasjon og kompliserte søknadsskjemaer

I studien fant forskerne ingen indikasjoner på at begrenset permisjonsbruk handler om negative holdninger til fedrekvote eller tradisjonelle holdninger til farsrollen, verken blant fedre med høyere utdanning eller blant fedre uten høyere utdanning. Fedrene i denne studien fikk barn mellom 2012 og 2015.62 Søknadsskjemaer som den gangen var papirbaserte, er nå erstattet med digitale søknader. Brukere som har levert digital søknad er mer tilfreds med prosessen enn dem som har levert papirsøknad.63

Fars uttak av foreldrepenger følger fedrekvoten

I par der både far og mor mottar foreldrepenger, er det langt fra likedeling. I all hovedsak er det slik at fedre tar ut fedrekvoten, mens mødre tar fellesperioden i tillegg til ukene avsatt til mor. Denne tendensen har vært relativ stabil gjennom snart tre tiår med fedrekvote i Norge. I 2022 var det i underkant av 65 prosent av alle fedre som tok ut full fedrekvote eller mer av foreldrepengeperioden.64

Tall fra første halvår 2020 fra NAV65 viser fordelingen av uttak blant fedrene som mottok foreldrepenger:

• 18 prosent tok ut mindre enn fedrekvotens lengde

• 64 prosent tok akkurat ut fedrekvotens lengde

• 18 prosent tok ut mer enn fedrekvoten

Generelt er det er liten variasjon i lengden på permisjonstiden blant fedrene som tar ut foreldrepermisjon, men noen forskjeller er det. Ledere tar for eksempel i snitt ut noen færre dager, og akademikere i snitt noen flere dager med foreldrepenger enn andre.66

Tall fra 2021 viser at det er noen regionale forskjeller i uttak av fedrekvote. Agder (54 prosent), Vestfold og Telemark (58 prosent) og Innlandet (59 prosent) skiller seg ut med noe lavere andel enn resten landet som helhet (62 prosent) som tar ut full fedrekvote eller mer.67

Ulønnet permisjon

Kjønnsforskjellene i uttak av den ulønnede permisjonen er enda større enn forskjellene i foreldrepengeperioden. Foreldrepengeundersøkelsen fra 2021 viser at 48 prosent av mødrene tok ulønnet permisjon i forlengelse av foreldrepengeperioden.68 I gjennomsnitt tok mødrene rundt 16 uker ulønnet permisjon. Det har vært en kraftig økning i bruken av ulønnet permisjon i forlengelse av foreldrepengeperioden fra 2008 til 2021 for mødre.

Det har også vært en betydelig økning blant fedre, men fra et lavere utgangspunkt: fra 5 prosent i 2017 til 11 prosent i 2021. Varigheten på den ulønnede permisjonen fedre tok i 2021 var i gjennomsnitt 11 uker.

Årsaken til bruk av ulønnet permisjon i forlengelse av foreldrepengeperioden var oftest at foreldrene ønsket at barnet skulle være hjemme lengre og at mor tok ulønnet permisjon for å amme barnet. Det er også en god del som oppgir at de ikke fikk barnehageplass da de ønsket. I den samme perioden har det også blitt en større bevissthet om at det lønner seg økonomisk for de fleste å ta en dekningsgrad på 100 prosent i 49 uker med noen uker ulønnet permisjon, heller enn en redusert sats på 80 prosent i 59 uker. Dette er nå endret i budsjettet for 2024.

Fordeling av foreldrepenger blant likekjønnede par

En analyse av uttak av foreldrepenger blant likekjønnede par i Norge, viser at medmødre også tilpasser seg fedrekvoten på lignende vis som fedre.69

Blant likekjønnede par er det vanligst at den fødende kvinnen tar hele fellesperioden, og det er kun er ti prosent av parene som deler foreldrepengeperioden helt likt. Det er samtidig flere medmødre enn fedre som tar ut mer enn kvoten. Samlet sett tar medmødre i snitt ut 2,5 uker mer av foreldrepengeperioden enn fedre.

Kjønnet til mors partner har dermed en klar betydning for delingen av foreldrepengeperioden. Denne forskjellen kan bare i liten grad kan forklares med forskjeller i inntekt eller inntektsfordeling mellom likekjønnede og ulikekjønnede par.

Det er ikke gjort tilsvarende analyser av fordeling av foreldrepenger blant likekjønnede mannlige foreldrepar.

4.3.3 Syn på foreldrepengeordningen blant fedre

I Likestillingsundersøkelsen CORE Survey 2022 svarer 33 prosent av fedre at halvparten av foreldrepermisjonen bør være forbeholdt far, altså en høyere andel enn med dagens ordning og praksis. Like mange mener at fedrekvoten bør utgjøre omtrent en tredjedel. Kvinner er mer negative til en todeling av permisjonen, 22 prosent av kvinnene mener at omtrent halve bør være forbeholdt far, mens 35 prosent mener at omtrent en tredjedel bør være forbeholdt far.

Flertallet av fedrene i Foreldrepengeundersøkelsen fra NAV oppgir at de er fornøyde med sin del av foreldrepengeperioden, mens majoriteten av mødrene svarte at de ønsket å være lengre hjemme.70 76 prosent av mødrene oppga at de ønsket å være lenger hjemme, mens 20 prosent av fedre svarte det samme. 61 prosent av fedrene og 25 prosent av mødrene synes sin del av foreldrepengeperioden hadde vært passe lang. Nesten ingen mødre svarte at de kunne vært kortere hjemme (1 prosent), men dette gjaldt for 20 prosent av fedrene.

Et stort flertall av foreldrene oppgir at de kom fram til fordelingen i fellesskap. I de tilfellene hvor én bestemte mest, var det mor. 17 prosent av mødrene og 15 prosent av fedrene mente at det var mor som hadde bestemt mest, men at far også var med på avgjørelsen. Fire prosent av mødrene og seks prosent av fedrene mente at det var mor som hadde tatt avgjørelsen. De fleste svarte at det ikke var andre som påvirket fordelingen, men en betydelig andel svarte at også at egen arbeidsgiver påvirket fordelingen, med noe overvekt av fars arbeidsgiver.

4.3.4 Fedrekvotens betydning for likestilling

Både fra Norge og andre land er det stor enighet om at øremerket permisjon øker fedres permisjonsbruk, men forskning gir noe ulike svar på hvorvidt fedrekvoten har bidratt til mer likestilling på sikt. Kitterød og Halrynjo har gjennomgått flere studier av effekten av fedrekvote, og gjennomgangen viser en klar sammenheng mellom fars permisjonsbruk og mors og fars tilpasning til arbeid og familie på sikt.71

Kvasi-eksperimentelle studier finner derimot små og til dels motstridende kausale effekter av innføring av fedrekvoten på foreldres familie- og yrkesarbeid. Andre studier tyder på at fedrekvoten har bidratt til større likedeling av familiearbeidet, men at både mødre og fedre bruker mer tid på barna, og at det dermed ikke har skjedd en omfordeling fra mor til far. Det kan argumenteres for at fleksibiliteten i foreldrepengeordningen kan bidra til å forklare hvorfor studiene avdekker få likestillingseffekter. Fleksibiliteten med tredelingen bidrar til at far fortsatt kan ta permisjon på måter som ikke fremmer en jevnere arbeidsdeling i hjemmet. Manglende selvstendige fedrekvoterettigheter for far kan også ha betydning, ettersom par der mor har lav/ingen inntekt ikke er omfattet av reformene.72

Kitterød og Halrynjo peker på et behov for mer kunnskap om hvordan permisjonen faktisk benyttes og hvor omfattende likedelingen av arbeidsoppgavene må være i barnets første leveår for å gi varige endringer i foreldres tilpasning til omsorg og yrkesarbeid, for å kunne si noe mer treffsikkert om fedrekvotens betydning for likestilling.73

4.4 Samlivsbrudd og fordeling av ansvar for barn

4.4.1 Nye samlivsstrukturer

Reglene for fordeling av plikter og rettigheter for foreldre med felles barn og som ikke lever i samliv har lange historiske røtter. Rettsutviklingen på dette området har fulgt utviklingen i vanlige samlivs- og familieformer. Debatten har vært preget av moralske og prinsipielle motsetninger om privatlivets status, seksuell orientering, barnets autonomi, fedres ansvar og sosiale hensyn for mor og barn.

Fram til 1915 var retten til økonomisk bidrag fra far utenfor ekteskap avhengig av at faren vedkjente seg farskapet. Ugifte mødre og barna deres kunne derfor måtte leve uten økonomisk bidrag fra far. De Castbergske barnelover i 1915 innebar et stort sprang i utviklingen av barneretten i Norge, og gjorde barnet til et selvstendig rettssubjekt. Det offentlige tok ansvaret for å fastslå farskapet, og fedrene fikk plikt til å betale bidrag. Mødrene fikk også rett til underhold i tiden rundt fødselen hvis faren ikke betalte bidrag. Disse endringene hadde i hovedsak et sosialt formål ved å bøte på barnets situasjon gjennom å gi barnet rettigheter ovenfor foreldrene.

For barn født i ekteskap, hadde mor ved samlivsbrudd fortrinnsrett på foreldreretten etter den såkalte morspresumpsjonen.74 Barnets rett til samvær med begge foreldre når foreldrene ikke bodde sammen, ble for barn født innenfor ekteskap først fastsatt i en høyesterettsdom i 1940. For barn født utenfor ekteskap gjaldt ingen slik rett, men en adgang for den ene forelderen til å be om det.75

Ved innføringen av barnelova i 1982 fikk alle barn rett til samvær med begge foreldre, og morspresumpsjonen ble fjernet fra loven.

Endringene i familiestrukturene de siste 50 årene har ført til at reglene knyttet til bosted og samvær med barn etter samlivsbrudd er aktuelle for langt flere barn og foreldre enn tidligere.

Foreldre som ikke bor sammen er en stor og sammensatt gruppe, og omfatter blant annet foreldre som aldri har truffet barnet, foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født, og foreldre som flytter fra hverandre etter et kortere eller lengre samliv.76 I 2022 bodde 77,2 prosent av barn under 18 år sammen med begge foreldrene. En del opplever også at foreldrene flytter fra hverandre etter at de har blitt voksne. Etter en økning i antallet skilsmisser i etterkrigstiden har økningen i antall skilsmisser flatet ut, og i 2022 sank antallet som skilte seg til det laveste siden midten av 1980-tallet. I 2019 opplevde 8 892 barn under 18 år at foreldrene tok ut skilsmisse og 11 108 at foreldrene tok ut separasjon.77 Det finnes ikke tilsvarende tall for hvor mange samboerpar med barn som gikk fra hverandre.

En familie i dag består ofte av både mine, dine og våre barn. Blant foreldre til barn under 18 år og som ikke bor sammen, har om lag 36 prosent flyttet sammen med en ny partner.78

De siste 20 årene har det skjedd en betydelig utvikling i organiseringen av omsorgen for barn av foreldre som ikke bor sammen. Foreldre som ikke bor med barna sine, har mer samvær og langt flere barn har delt bosted enn for noen tiår siden.79

En undersøkelse blant foreldre til barn med delt bosted fra 1990-tallet viste at mødrene syntes ordningen medførte at de ga avkall på «sin» tid med barna, mens fedrene syntes de fikk noe ekstra. Det var gjerne far som tok initiativet til delt bosted, og hvis mor samtykket var det fordi far hadde tatt mye ansvar hjemme før bruddet.80 Utviklingen i retning av at flere fedre har samvær og flere barn har delt bosted, har skjedd parallelt med en endring av kjønnsrollemønstrene som har åpnet for at menn kan være fedre på nye og mer deltagende måter.81 Denne utviklingen kan ha sammenheng med en utvikling i normer for foreldreskap og oppfatningene om hva det innebærer å være far.82 Fedre tar med seg forventingene de stiller til seg selv under samlivet også etter et samlivsbrudd.83 Spørreundersøkelser blant foreldre som ikke bor sammen, viser at måten foreldrene er foreldre på under samlivet, får betydning for tiden etter samlivsbrudd. Fedre som deltar mye i omsorgen for barn under samlivet, har oftere barn med delt bosted etter samlivsbrudd.84 Disse holdningsendringene gjelder også mødre, som i valg av delt bosted kan legge vekt på rettferdighetsbetraktninger eller betydningen av relasjonen mellom faren og barnet.85

4.4.2 Utvikling i andel fedre som har foreldreansvar

Figur 4.6 viser at andelen fedre med familierelasjon til barnet og som har foreldreansvar ett år etter fødselen, har økt de siste ti årene. Økningen er særlig stor fra og med 2020, da reglene ble endret til at fedre til barn født uten at foreldrene bor sammen automatisk får foreldreansvar.

Forstørr bilde

Andel av fedre med familierelasjon til barnet som har foreldreansvar når barnet er 1 år

Kilde: Folkeregisteret

4.4.3 Utvikling i utbredelsen av ulike bostedsordninger

Statistisk sentralbyrå har de siste to tiårene foretatt spørreundersøkelser blant foreldre som ikke bor sammen. Undersøkelsene viser at det i denne perioden har skjedd en betydelig endring i hvilke bo- og samværsordninger foreldre som ikke bor sammen velger.86

De fleste barn som bor med én forelder, bor hos mor. Av alle barn med foreldre som ikke bor sammen, oppga 54 prosent i 2020 at barnet bodde hos mor.87 Denne andelen har gått klart ned fra 84 prosent i 2002, og har i stor grad skjedd til fordel for delt bosted. I 2020 oppga 39 prosent at de hadde delt bosted, en oppgang fra 8 prosent i 2002. Andelen som bor hos far har vært relativt stabil gjennom perioden, og variert mellom 8 prosent i 2012 og 6 prosent i 2020.88

Foreldre som har bodd sammen velger i større grad delt bosted, sammenlignet med foreldre som ikke har bodd sammen.

I 2022 ble 10,6 prosent av barna født av en enslig mor.89 Undersøkelsen om bo- og samværsordninger fra 2020 viser at blant de foreldrene som ikke har bodd sammen tidligere, er delt bosted langt mindre utbredt.90 I denne gruppen er det 11 prosent som opplyser at barnet har delt bosted. Andelen som bor hos mor er 80 prosent, noe som er betydelig høyere enn blant barn av foreldre som har bodd sammen.

Blant foreldre som tidligere har bodd sammen, har andelen som opplyser at barnet bor mest hos mor gått ned fra 82 prosent i 2002 til 62 prosent i 2012, og deretter til 49 prosent i 2020.91 Andelen av foreldre som tidligere har bodd sammen og som opplyser at de praktiserer delt bosted, har samtidig gått betydelig opp. I 2002 hadde 9 prosent av disse barna delt bosted, og i 2020 var andelen økt til 43 prosent.92 Andelen som bor fast hos far har over den samme perioden vært stabil på 7-9 prosent.

At delt bosted blir mer og mer vanlig er også tydelig om man ser på svarene fra foreldre som nylig har gått fra hverandre. I 2020 svarte 53 prosent av de som hadde gått fra hverandre i løpet av de siste fire årene at barna har delt bosted. Blant de som gikk fra hverandre mellom 2011 og 2016, oppga 44 prosent det samme mot 31 prosent blant de som hadde gått fra hverandre før 2011.93

Det er en sammenheng mellom det yngste barnets alder og valg av bostedsordning. Foreldre som har yngste barn i aldersgruppene 6-8 år og 12-14 år har en statistisk signifikant høyere sannsynlighet for å praktisere delt bosted.94

Over 99 prosent av barn med delt bosted, flytter mellom foreldrene.95 Det vanligste er å bo like mye hos hver av foreldrene, og det vanligste er at barnet bor hos hver av foreldrene i en uke av gangen. Dette varierer imidlertid noe med alder, og blant de yngre barna opp til og med 4 år, er det 19 prosent som er kortere hos de to foreldrene. Jo eldre det barn er, jo mer varierte blir løsningene, og blant barn som er 15-17 år bor 28 prosent hos foreldrene i inntil to uker.

Både nyere og eldre data fra Norge og andre land, viser en sammenheng mellom foreldrenes utdanning og valg av bostedsordning.96 Tidligere har foreldre med høyere universitets- og høgskoleutdanning vært de som i størst grad har begynt å praktisere delt bosted. Delt bosted har over tid blitt mer vanlig blant foreldre med små og store sosioøkonomiske ressurser.97

Det er en er også en økende andel som velger delt bosted blant ikke-yrkesaktive foreldre, personer som jobber deltid og foreldre med lav inntekt.98 Blant foreldre med innvandrerbakgrunn som har bodd sammen, er delt bosted mindre vanlig: 29 prosent av foreldre med innvandrerbakgrunn har valgt delt bosted, mot 46 prosent blant foreldrene uten innvandrerbakgrunn.

Analyser viser at det er mer sannsynlig å velge en delt løsning dersom foreldrene har bodd lenge sammen, og dersom foreldrene har hatt en tilnærmet lik fordeling av arbeidet med barnet i tiden de bodde sammen.99 I 2020 svarte 58 prosent av foreldrene med delt bosted og som tidligere har bodd sammen at dette arbeidet ble fordelt likt, mot 38 prosent av foreldrene til barn som bor mest hos mor, og 48 prosent av barna som bor hos far.100

Kontrollert for andre forhold, har også konflikter og reisevei stor betydning for hvilken bostedsløsning som blir valgt.101 Det er klare forskjeller mellom hvilke samværsordninger som er vanlige blant foreldre med kort eller lang reiseavstand. En analyse av undersøkelsen i 2020 viser at blant barn av foreldre med gangavstand mellom hjemmene, er andelen som har delt bosted 65 prosent.102 Der reisetiden er på under en halv time er det 46 prosent som har delt bosted, mens 49 prosent bor hos mor. I disse gruppene er andelen som bor hos far relativt lav, henholdsvis 3 og 5 prosent. Foreldre som har mer enn to og en halv time reisetid mellom hverandre, oppgir sjelden at de praktiserer delt bosted.

En betydelig andel av foreldrene som ikke bor sammen, har ikke et konfliktfylt forhold. Tabell 4.3 viser andeler som oppgir ulik grad av konfliktnivå fordelt på bostedsordning.103 Det er 48 prosent av delt bostedforeldrene og 38 prosent av foreldre der barnet bor hos den ene, som svarer dette. Det er om lag dobbelt så mange som svarer at det er et høyt konfliktnivå blant foreldre med delt bosted. Slår man sammen de som svarer at relasjonen til den andre forelderen er preget av konflikt «i stor grad» og «til en viss grad», er bildet av andelene som opplever konflikt noe likere. Det var 21 prosent av foreldre med delt bosted som oppga at foreldreforholdet var preget av konflikt til en viss grad eller mer, mens tilsvarende andeler for foreldre med fast bosted for barnet hos en forelder var 32 prosent.

Barn som bor hos en av foreldene har i de aller fleste tilfellene et eget rom hos bostedsforeldren, men så mange som en av tre (35 prosent) med denne boformen har ikke eget rom hos samværsforelderen.104 Andelen som har et eget rom hos samværsforelderen øker noe med alder, men 31 prosent av barn over 12 år som bor hos en av foreldrene har ikke eget rom hos samværsforelderen. Av barn med delt bosted har 80 prosent et eget rom hos begge foreldrene.

Bostedsordningene som foreldrene fastsetter holder seg relativt stabile over tid. SSBs undersøkelse av bo- og samværsordninger fra 2012 viser at hvis barnet tidligere har bodd fast hos mor, bodde det fortsatt hos mor på intervjutidspunktet i 92 prosent av tilfellene.105 Tilsvarende stabilitet for foreldre som har valgt delt bosted var 83 prosent, mens blant foreldre som tidligere valgte å la barnet bo fast hos far, bodde barnet fortsatt hos far i 71 prosent av tilfellene.

Foreldrene er mest fornøyde med bostedsordningen hvis barnet har delt bosted eller bor fast hos dem.106 Tre av fire delt-bostedsforeldre (73 prosent) oppgir at de er svært fornøyde med bostedsordningen. Tilsvarende er 77 prosent av fedre som har barnet fast bosatt hos seg svært fornøyde, og om lag det samme gjelder bostedsmødre (73 prosent).

Undersøkelsen fra 2020 viser også at mange samværsforeldre gjerne vil ha mer samvær.107 Av samværsfedrene ville 63 prosent ha mer samvær, mens 34 prosent var fornøyde. Blant samværsmødrene ville 67 prosent ha mer samvær, mens 32 prosent var fornøyde med mengden samvær.

4.4.4 En tredjedel av samværeforeldre har ikke månedlig samvær

I 2020 var det 30 prosent av foreldrene som ikke bodde sammen med barnet som ikke hadde jevnlig månedlig samvær.108 Halvparten av disse har enten ikke truffet barnet i det hele tatt etter samlivsbruddet (4 prosent), eller har truffet barnet, men ikke de siste 12 månedene (11 prosent).

Andelen som ikke har månedlig samvær har økt fra 20 prosent i 2012. Dette skyldes at antallet barn som lever med delt bosted har økt, og at en stor del av samværsforeldrene som i 2012 hadde jevnlig samvær nå har delt bosted.109 De som ikke har jevnlig samvær utgjør dermed en større del av samværsforeldrene enn tidligere. Det gjør det vanskeligere å sammenligne denne gruppen i undersøkelsen fra 2020 med tidligere undersøkelser.110

Kontrollert for andre forhold, er lang reisevei og konflikt mellom foreldrene de viktigste grunnene til at foreldre og barn ikke har samvær.111 De som har liten grad av konflikt eller ingen konflikt, har betydelig større sannsynlighet for å se barnet minst en gang i måneden. Det å ikke være yrkesaktiv gjør månedlig kontakt mellom foreldre og barn mindre sannsynlig. Hvorvidt foreldrene tidligere deltok omtrent like mye i omsorgsarbeidet med barnet har også betydning.112

Blant foreldre som har jevnlig samvær, er det betydelige variasjoner i hvor omfattende samværet er. 34 prosent av samværsforeldrene har et samvær på 1-5 dager i en gjennomsnittsmåned, og en like stor andel har samvær mellom 6 og 9 dager. Tabell 4.5 viser en oversikt over hvor mye samvær samværforeldrene som ikke bor sammen med barnet, men har jevnlig samvær, har rapportert å ha i løpet av en gjennomsnittsmåned i undersøkelsene fra 2012 og 2020.113

I perioden mellom 2002 og 2012 økte gjennomsnittet for månedlig samvær fra 6,5 dager til 8,6 dager.114 Fedre har et lavere gjennomsnittlig månedlig samvær enn mødre.115 Gjennomsnittlig antall dager med samvær har gått noe ned fra 2012 til 2020, da samværsforeldrene oppgir at de er sammen med barnet 8,1 dager i måneden, mens bostedsforeldrene oppgir at samværet er 7,1 dager.116

Resultatene viser at de som har lite samvær (definert som 10 dager eller mindre i en gjennomsnittsmåned) har lengre reisevei til bostedsforelderen og barna. Videre er barna eldre, og samværsforelder med barn over 11 år er overrepresentert blant dem med lite samvær. Det er også en overvekt av foreldre som har hatt en kort relasjon i denne gruppen.

Analysene viser også at foreldrenes utdanning og økonomi spiller en viss rolle. Jo lavere utdanning og jo dårligere økonomi, desto større er sannsynligheten for å ha lite samvær med barna.

4.4.5 Valg av bostedsordning – sammenhenger og effekter

Det finnes mye norsk og internasjonal forskning om hvordan ulike bo- og samværsordninger påvirker barn, og hva som bidrar til at ordningen fungerer godt for foreldre og barn. Det er for omfattende å redegjøre for disse resultatene i sin fulle bredde her. Dette kapittelet peker derfor på enkelte sentrale funn fra forskningen.

Det er flere metodiske utfordringer ved studier av effekten av ulike bostedsordninger.117 Livskvalitet, psykisk helse, helsevaner eller relasjoner mellom foreldrene blir påvirket av bo- og samværsordningene, samtidig som disse forholdene har betydning for valg og gjennomføring av bo- og samværsordning. Dette gjør det krevende å måle effekten av bo- og samværsordningene. Kulturelle forskjeller, ulik bruk av begreper og forskjellige rettslige ordninger mellom land, gjør det også vanskelig å sammenligne resultater mellom land.118 I mange studier er barna spurt om sine erfaringer kun en gang, og da etter samlivsbruddet, noe som gjør det krevende å måle effekter over tid.119

Blant forskere er det uenighet om hva disse usikkerhetene betyr for tolkningen av resultatene, og hvilke teoretiske perspektiver som bør tillegges vekt.

For de mindre barna er kunnskapsgrunnlaget om bostedsordning svakere enn for de eldre barna. I den tidligste delen av livet har tilknytningen til omsorgspersonene en særlig stor betydning for utvikling og etablering av et stabilt og trygt tilknytningsmønster til omsorgspersonene rundt seg.120

Det er gjort flere studier som belyser skolebarns erfaringer med ulike bostedsordninger.121 Mange barn opplever det som en livsforandrende hendelse når foreldrene flytter fra hverandre.122 Flere barn med delt bosted trekker fram at en viktig grunn til å ha delt bosted, er at de får en nær hverdagsrelasjon til begge foreldrene.123 Det er også barn som setter pris på fleksibiliteten ordningen åpner for, og muligheten til å inngå i ulike familiekonstellasjoner i de to hjemmene.124 Flere studier viser at praktiske ulemper ved å skifte bosted kan oppleves som en belastning, som å måtte planlegge aktiviteter ut fra hvor de bor, eller å flytte klær og utstyr mellom hjemmene.125

I en kunnskapsoppsummering fra 2022, tok Folkehelseinstituttet for seg forskningen på samværs- og bostedsordninger og hvordan de påvirker barn og unge.126 Rapporten behandler flere sentrale problemstillinger, blant annet foreldre, barn og unges opplevelser av og preferanser for ulike ordninger. Resultatene antyder at enkelte faktorer, som foreldre-barn-relasjonen og graden av konflikt mellom foreldrene, er viktige for hvorvidt barn opplever delt bosted som positivt.

Kunnskapsoppsummeringen viser også til kvantitativ forskning om hvilke faktorer ved samværs- og bostedsordninger som kan assosieres med eller påvirke barn og unges livskvalitet og psykiske helse, tilknytning mellom barn og foreldre, og for samarbeid/konflikt mellom foreldre. I kunnskapsoppsummeringen er det pekt på at usikkerheter knyttet til metodene og analysene gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner. Kvaliteten på samarbeidet mellom foreldrene kan påvirke både bostedsordning og barnets psykiske helse. I mange tilfeller ble forskjellene i psykisk helse hos barn med ulike bostedsordninger mindre eller borte når det ble korrigert for relasjonen mellom foreldrene.127 Også familieforutsetninger, som økonomi, hadde innvirkning på barnas psykiske helse. Det er også en studie som har funnet at en tilstedeværende far har betydning for skoleprestasjoner, helse og utvikling.128

I en kunnskapsoppsummering om effekten av delt bosted på helse og livskvalitet, pekes det på at mange svenske studier viser at barn som bor med begge foreldre har bedre helse enn barn med foreldre som ikke bor sammen.129 Med de metodiske begrensningene som ligger i tverrsnittsstudier, peker forskningsresultatene likevel på at det ikke er noen studier som tyder på at barns helse blir verre med delt bosted enn med fast bosted hos den ene forelderen. I seks studier viser resultatene også at barn med delt bosted har bedre psykisk helse eller livskvalitet enn jevnaldrende som bor med én forelder.

De forskningsresultatene som undersøker effekter av ulike bostedsordninger for gutter og jenter viser litt ulike resultater. En undersøkelse blant unge i Sverige fant at kjønn i seg selv ikke forklarer eventuelle forskjeller mellom unge i ulike bostedsordninger.130 Enkelte studier fra andre land, viser imidlertid at det kan være forskjeller i hvordan gutter og jenter reagerer på at foreldrene flytter fra hverandre. Resultatene varierer, men noen studier har funnet at risikoen for psykisk uhelse er større blant gutter.131

Konflikter mellom foreldre kan være belastende for barn. Omfattende og langvarige foreldrekonflikter utgjør en risiko for barns helse og utvikling.132 Belastningen øker hvis konflikter varer over tid og dominerer foreldrenes relasjon.133 Konflikter mellom foreldrene har også stor innvirkning på hvordan barn opplever bostedsordningen.134 Ottosen et. al. finner konflikter både der delt bosted er valgt frivillig og pålagt av myndighetene.135 I Stokkebekks studie valgte de yngre ungdommene oftere å holde seg unna konflikter og være tause, mens de eldre barna oftere tok posisjonen som den ansvarlige.136 I flere studier beskriver barna at de opplever det vanskelig å snakke om bosted fordi de er redde for å såre foreldrene.137 Barn som føler lojalitet til begge foreldrene kan oppleve dette som konfliktfylt eller undertrykke sitt eget behov for stabilitet.138

4.4.6 Menns opplevelse av samlivsbrudd og manglende kontakt med egne barn

For foreldre innebærer samlivsbruddet en stor livsendring, som også påvirker mulighetene til å ha en relasjon til barna.

Mannsutvalget har under arbeidet mottatt flere henvendelser fra menn som har erfaringer med samlivsbrudd og omsorg for barn. Flere beskriver en følelse av maktesløshet og fortvilelse over å miste kontakt med barna sine. Noen beskriver også mistillit til det offentlige tjenesteapparatet, og at samlivsbruddet har gjort dem skamfulle overfor omgivelsene.

I Oftungs studie av skilte fedre oppfattes selve samlivsbruddet som et «fall» hos de fleste av informantene.139 Selv om de kanskje ikke trivdes i ekteskapet, var det et livsprosjekt som de hadde trodd på og som nå var gått i stykker. Etter samlivsbrudd må mange fedre og mødre flytte. Den nye situasjonen gir flere gjøremål i huset og de må etablere nye rutiner. Der foreldrene flytter fra hverandre etter at barnet er født, vil prosessen med samlivsbrudd falle sammen med den krevende prosessen med å finne ut av bosted og samvær med barnet.140

I en norsk studie basert på intervjuer med fedre som hadde opplevd å ikke ha mulighet til å ha en relasjon til barnet, var det flere som opplevde at livet var blitt meningsløst.141 Flere opplevde at fravær av kontakt med barnet gjorde at de mistet seg selv, eller at det å miste rollen som forelder gjorde at de tapte sosial tilhørighet.

En dårligere bosituasjon kan i seg selv være med å på å gjøre samvær og kontakt med barna vanskeligere. Foreldre som ikke bor sammen med barna på daglig basis, får ikke den samme anledningen til å utøve foreldreskapet som tidligere.142 Samtidig endres rammene for omsorgen til barna, og noen samværsforeldre får mer alenetid sammen med barna enn de hadde tidligere.

4.4.7 Menns møte med familievernet

Foreldre som flytter fra hverandre, må møte til mekling om den framtidige bo- og samværsordningen, se 4.6.2. Å gjennomføre mekling er også en forutsetning for å fremme en sak for domstolene. Mekling er en samlebetegnelse på metoder for å løse spørsmål eller konflikter der partene får hjelp av en nøytral tredjepart til selv å løse eller håndtere konflikten.143 Hensikten med mekling er å klargjøre partenes egen kontroll og ansvar for løsningene. Hvorvidt meklingen fungerer, er blant annet avhengig av om partene klarer å kommunisere og samarbeide med hverandre.144

I evalueringen av familievernkontorene fra 2012 var det oppnådd avtale i 75 prosent av sakene ved avsluttet mekling.145 I nesten halvparten av disse hadde foreldrene blitt enige allerede før mekling, og over 60 prosent av disse foreldrene oppga at meklingen bidro til at avtalen ble mer gjennomtenkt. Der foreldrene var samboere, hadde temaet samvær størst betydning, i tillegg til konflikt om barnas ønsker og behov. I ekteskapssakene hadde konflikt om både fast bosted og samvær betydning for avtaleinngåelse, i tillegg til økonomi.146 I materialet fra 2012 var det flere tidligere samboere enn gifte som valgte delt bosted, noe som kan forklare forskjellene i konflikter i de to gruppene.

En spørreundersøkelse blant brukere av familievernkontorene fra 2017/2018 viste at menn og kvinner i gjennomsnitt var om lag like fornøyde med kontakten med familievernkontoret.147 På en skala fra 0 til 100 viste kvinner en tilfredshet på 84, mens menns gjennomsnitt var 82. Hvordan andelene menn og kvinner fordeler seg på skalaen framkommer imidlertid ikke. Blant de som hadde oppsøkt familievernkontoret på grunn av en konflikt, opplevde 61 prosent at konflikten ble dempet av hjelpen de fikk.148 For par som har gått i parterapi opplevde 73 prosent at kontakten med familievernkontoret dempet konflikten. Andelen som sier det samme er 64 prosent blant de som benyttet familieterapi. Brukerne av mekling opplevde i minst grad at familievernkontoret bidro til å dempe konflikt. Henholdsvis 31 prosent av de som var til mekling for å reise sak og 43 prosent av de som var til mekling ved samlivsbrudd, svarte at hjelpen de fikk bidro til dempe konflikten. Det framgår ikke om menn og kvinner besvarte disse spørsmålene ulikt.

En undersøkelse fra 2011 blant foreldre som har vært til mekling, viste at mødrene hadde en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn fedrene.149 I en undersøkelse om mekling mellom foreldre fra 1997 er det få signifikante forskjeller mellom menn og kvinner, men der de finnes synes det som at kvinner vurderer mekler mer positivt enn mennene.150 Åndanes setter disse resultatene i sammenheng med at mødre og fedre ofte møter til mekling med ulike interesser, og at resultatet av meklingen ofte blir at mor får den daglige omsorgen, mens far får samværsrett. Meklerens kjønn vil også gi en kjønnsubalanse i meklingsrommet.151

Om lag 30 prosent av de som tok kontakt med familiekontorene i 2021 var menn.152 Det er imidlertid ikke klart om dette skyldes ulikt ønske og vilje mellom menn og kvinner til å ha kontakt med familievernkontoret.

Familievernutvalget viser til at menn kan være mindre fornøyde med meklingen enn kvinner, og at familievernkontoret kan oppfattes som en kvinnearena. De viser til at rekruttering av mannlige ansatte og menns økte deltagelse i omsorg for barn vil gjøre at familievernet oppfattes som mer relevant for menn.153 Familievernutvalget fremmet forslag om økt bevissthet om at familievernet også skal oppleves relevant for menn, men dette forslaget ble ikke nærmere konkretisert.154

Mannsutvalget har hatt møte med ansatte fra Homansbyen og Enerhaugen familievernkontor i Oslo, og utvalgets sekretariat har møtt Familievernets spisskompetansemiljø for vold og høykonflikt.

Familievernkontoret pekte på at det er et visst konfliktnivå i de fleste av sakene som de er involvert i. Deres erfaring er at møtet mellom brukerne og familievernet preges av at menn og kvinner kan ha ulike posisjoner. I mekling opplever mange menn at de må kjempe for inntil femti prosent av samværstiden med barnet, mens kvinner kan oppleve at de skal ha barnet minst femti prosent av tiden. Det ble også beskrevet at det er en tendens at menn går inn i familievernet med en rettighetstankegang, mens kvinner snakker mer om omsorgsbehov.

Menn kan oppleve at tjenester som familievernet er kvinnenes banehalvdel. I samtale med familievernkontoret viste medlemmer av Mannsutvalget til blandede erfaringer fra mekling i familievernet. Menn har opplevd at terapeuten tar kvinnens parti. Familievernkontoret viste til at det kan være vanskelig å løse saker der det er høy konflikt og partene posisjonerer seg. I slike saker kan terapeutene også oppleve at de blir tillagt posisjoner de selv ikke kjenner seg helt igjen i. Familievernet opplever at det har blitt en sterkere bevissthet om å møte begge foreldre upartisk. Kjønnsbalanse blant de ansatte i familievernet ble trukket fram som én faktor som kan bidra til at tjenesten oppleves som upartisk. Noen familievernkontor forsøker løse disse utfordringene ved å arbeide på andre arenaer for å senke terskelen for at menn tar kontakt. Samtidig opplever de at de fleste av mennene som kommer til kontoret til kliniske samtaler, forteller at de opplever samtalene som positive. Det ble også påpekt at det har vært en endring over tid, og at de opplever betydelige forskjeller mellom generasjoner når det gjelder hvordan menn opptrer i møte med familiekontoret.

I samtalen med utvalget ble det også diskutert hvilke systemer som kan iverksettes for kvalitetssikring av familievernets tjenester, hvilke erfaringer familievernet har fra møter med familier med ulik klasse- og minoritetsbakgrunn og hvordan praksis i tjenesten kan variere mellom kommuner.

Familievernkontoret trakk fram at de har en økende andel skeive brukere, og at de ser mange av de samme samspillemønstrene blant likekjønnede som blant ulikekjønnede par.

4.4.8 Manglende etterlevelse av avtale om samvær – hindring, vegring og foreldrefremmedgjøring

I noen tilfeller oppstår det stans i samværet, også der foreldrene allerede er enige om en samværsavtale. Dette kan skyldes at samværsforelderen, eller bostedsforelderen ikke oppfyller avtalen, eller at barnet ikke ønsker samvær.

Når bostedsforelderen stanser avtalt samvær, kan det kalles samværssabotasje eller samværshindring. Samværshindring kan oppfattes som et mer nøytralt begrep.155 Begrepene reflekterer en uenighet mellom partene om hva som er årsaken eller motivet for at samværet stopper opp. I mange tilfeller vil stans i samværet føre til eller forsterke konflikter mellom foreldrene. I disse sakene er det ofte vanskelig å få oversikt over de faktiske forholdene, og sakene kan preges av motstridende påstander og høyt konfliktnivå.156 Praksis viser at samværet kan opphøre av mange forskjellige grunner, blant annet konflikter i forbindelse med samlivsbrudd, foreldrenes nye partner eller at barna blir eldre og endrer syn på hvor mye samvær de vil ha.157 Påstander om at barnet er utsatt for vold, overgrep og mangelfull omsorg, kan være med på å skape tvil om det er barnets beste å fortsette samværet.

Spørsmålet om hvordan slike saker skal forstås, og hvor mange som opplever stans i samvær, er omstridt.158 Forskningen kan ha en slagside, enten i retning av at foreldrefremmedgjøring er en diagnose som skal behandles, eller en livshendelse som skal håndteres.159

Familievernets fagsystem, FADO har siden mai 2022 registrert saker med problematikk knyttet til stans i samvær. Data fra 2023, som kun tar for seg kliniske saker og ikke saker med mekling, viser at familievernkontorene i 2023 registrerte 999 avsluttede saker med barn som ikke vil ha samvær. Dette utgjorde 2,9 prosent av de 34 003 kliniske sakene som ble registrert som avsluttet i FADO i 2023.160 Bufdir opplyser til Mannsutvalget at det ikke registreres årsaker til stans i samværet utover disse.

I en enkel undersøkelse blant ansatte i familieverntjenesten gjort av Bufetats spisskompetansemiljø for barn og unge i familievernet i 2021, svarte 28 prosent at det er flere saker enn tidligere hvor barn ikke vil ha samvær. På spørsmål om hvor ofte mekler/terapeut de siste 6 månedene hadde hatt mekling eller foreldresamarbeidssaker der det var et tema at en av foreldrene hadde stanset samværet, svarte om lag 38 prosent at de hadde opplevd dette 1-2 ganger de siste seks månedene. Ni prosent hadde opplevd det i 5-6 saker, mens om lag 4 prosent svarte at det hadde skjedd i 7 saker eller mer.161

En kartleggingsoversikt over forskning på barn som avviser en forelder fra 2021, viste at det meste av litteraturen om temaet er fra USA.162 Studiene fant at den underliggende motivasjonen bak foreldrefremmedgjøring varierer og at stans i samværet kan oppstå på flere ulike måter. Studiene fant flere mulige sammenhenger mellom samværsvegring eller foreldrefremmedgjøring, og negative utfall, som for eksempel lav selvtillit, skyldfølelse, depresjon, tilknytningsproblemer, adferdsproblemer og rusbruk. Forfatterne av kartleggingsoversikten konkluderte med at det er behov for mer empirisk forskning på samværsvegring utover det som fins av forskning om foreldrefremmedgjøring.

4.4.9 Fedre i foreldretvister i domstolene

Hvorvidt foreldrenes kjønn spiller inn på rettens vurderinger i saker om barns bosted, er et spørsmål som har blitt reist flere ganger.163

De fleste foreldretvistene som behandles i domstolen avsluttes i tingretten. Det føres ikke detaljert statistikk om foreldretvistsakene som behandles i tingrettene.164 Det er foretatt flere undersøkelser av hvilken betydning foreldrenes kjønn har for avgjørelser i foreldretvister i lagmannsrett og høyesterett. Fram til dette nivået skjer det en seleksjon av sakene, og det er dermed ikke grunnlag for å tegne et bilde av hva som kjennetegner flertallet av sakene som kommer til domstolene.165

Flere undersøkelser viser at det i mange dommer gis uttrykk for tvil i avgjørelsen; begge foreldrene er godt kvalifiserte omsorgspersoner, og det er lite som skiller dem fra hverandre.166 Skjørten foretok en analyse av foreldretvister om bosted i noen utvalgte perioder mellom 1998 og 2015, og fant en relativt jevn fordeling i utfallet av sakene, med en mindre overvekt i favør av mor.167 Søsken er delt i et lite antall saker. Adgangen til å fastsette delt bosted ble brukt i 1,4 prosent av sakene i 2012 og 1,7 prosent av sakene i 2015. Nyere studier av lagmannsrettsavgjørelser viser et lignende bilde, men undersøkelsene varierer i å vise en tendens i favør av mor168 og far.169

Skjørten foretok også en nærmere analyse av kjønnede mønstre i lagmannsrettsavgjørelsene fra 2015. Selv om at foreldrenes kjønn ikke ble eksplisitt vektlagt i begrunnelsene for valg av bosted mellom mor og far, er det noen mønstre i avgjørelsene som går i mor eller fars favør.170 Det er likevel noen forskjeller i sakene. Av argumentene som legges til grunn for utfallet, skiller hensynet til risiko ved miljøskifte, barnas følelsesmessige tilknytning og hovedomsorg i samlivet seg ut som momenter som ofte blir lagt vekt på når mor får omsorgen. Hensynet til best samlet foreldrekontakt og stabilitet er momenter som oftere fører til utfall i favør av far. Tidligere undersøkelser har vist samme tendens.171 Skjørten peker på at disse trekkene ikke nødvendigvis innebærer at foreldrenes kjønn er tatt med i vurderingen av hva som er til det beste for barnet, men at de kjønnede mønstrene kan være et resultat av kjønnsnøytrale vurderinger. Et annet forhold er betydningen av en eventuell ny samlivspartner. Resultatene kan tyde på at far står sterkere hvis han har andre mulige omsorgspersoner rundt seg, men at dette ikke har noen stor betydning for vurderingen av mor.172

4.5 Menn som lever utenfor kjernefamilien

En økende andel av nordmenn lever dagliglivet sitt utenfor husholdninger som består av en kjernefamilie. I befolkningen er det nå 1 027 942 personer som bor alene. Dette utgjør 18,8 prosent. Andelen som bor alene, har økt over tid.173

Å bo alene kan være et ønske og et aktivt livsvalg. De fleste som bor alene oppgir å ha høy eller middels livskvalitet.174

Mange finner fellesskap og nære relasjoner utenfor sin biologiske familie. Den valgte familien består av venner som ivaretar det samme behovet for nærhet og felleskap som tradisjonelt har vært forbundet med kjernefamilien. Begrepet har særlig vært brukt om fellesskap blant skeive.175

Målinger av hvor mange som bor alene, fanger ikke nødvendigvis opp endringer for den enkelte over tid. Mange kan for eksempel bo alene i én fase av livet, og gruppen av aleneboende er ikke nødvendigvis stabil over tid.

Det er noen kjønnsforskjeller i hvem som bor alene og i hvilke livsfaser disse er i. Andelen menn og kvinner som er aleneboende er relativt like i aldersgruppen 16-29 år (23,7 prosent blant menn, og 21,7 prosent blant kvinner). I aldersgruppen 30-66 år er det høyere andel aleneboende blant menn (22,8 prosent) enn blant kvinner (16,5 prosent). I aldersgruppen over 67 år, er det betydelig lavere andel menn som bor alene (24,2 prosent) enn kvinner (42,7 prosent).176

Tall fra 2016 viser at det er flere som bor alene blant dem med innvandrerbakgrunn (20 prosent) enn blant majoritetsbefolkningen (17 prosent). Det er store variasjoner mellom innvandrere med ulik landbakgrunn. Innvandrere fra Sverige (27 prosent), Danmark (27 prosent) og Finland (29 prosent) bor oftere alene, og det samme gjør innvandrere fra Somalia (20 prosent), Eritrea (26 prosent) og Etiopia (27 prosent).177 Det er flere menn enn kvinner fra disse landene i Norge.178

I de minst sentrale kommunene, bor det flere menn enn kvinner i alderen 15-49 år.179 I distriktspolitikken har det vært en bekymring for at kvinner flytter fra de minst sentrale kommunene. Demografiutvalget viser at både menn og kvinner flytter fra de minst sentrale kommunene, men at kvinnene flytter noen år tidligere enn mennene. «Mannsoverskuddet» i de minst sentrale kommunene kan forklares av at mannlige innvandrere flytter til kommunene som majoritetsnorske menn og kvinner flytter fra.

Forstørr bilde

Kilde SSB tabell 07459

Arbeidsinnvandrere er typisk menn i alderen 25-44 år, som kommer til Norge uten ektefelle og barn. Denne gruppen av menn kan ha noen særskilte utfordringer med å etablere sosiale relasjoner i Norge. En relativ høy andel av arbeidsinnvandrere bosetter seg mer permanent i Norge og blir gjenforent med familiene sine fra hjemlandet. Arbeidsinnvandrere er oftere gift enn den øvrige befolkningen.180

Forstørr bilde

Kilde: Steinkellner, 2022

4.5.1 Livskvalitet og helse

De fleste som bor alene, oppgir å ha høy eller middels livskvalitet.181

Blant dem som bor alene, er det imidlertid en høyere andel enn i befolkningen ellers som oppgir at de har lav livskvalitet. De som har en kjæreste, er mer tilfredse med livet enn de som ikke har kjæreste. Blant hele befolkningen oppgir 28,4 prosent å ha lav livskvalitet. Blant enslige som har kjæreste oppgir 31 prosent å ha lav tilfredshet, mens andelen er 40,8 blant dem som bor alene og ikke har kjæreste.182 Blant personer som oppgir at de ikke er heterofile, er det en høyere andel (41,2 prosent) som har lav tilfredshet enn blant personer som oppgir at de er heterofile (27,3 prosent). Menn er gjennomgående mindre tilfredse med sine sosiale relasjoner enn kvinner, og forskjellen i tilfredshet er spesielt stor i aldersgruppene 30-44 år og 45-66 år.183

Enslige har dårligere helse og høyere dødelighet enn dem som er gifte og samboende. Det er særlig enslige med lav inntekt og lav utdanning, som har høyere dødelighet enn befolkningen ellers.184 Forskjellen i levealder mellom gifte og ugifte har økt over tid.185

Helsefordelene ved å være gift eller samboende kan forklares på ulike måter. De som har høy utdanning og inntekt, har også høyere sannsynlighet for både å ha god helse og for å finne en partner. Det kan være økonomiske fordeler ved å være gift eller ha samboer, og det kan være at partnere gir hverandre emosjonell støtte, motivasjon for å ha en sunn livsstil, større sosialt nettverk og større sannsynlighet for å oppsøke helsehjelp.186

4.5.2 Barnløse menn

Det å ikke ha barn kan være både et aktivt og frivillig valg, eller en uønsket situasjon som følger av at man ikke har noen å få barn sammen med.

Vi vet at det er flere menn enn kvinner som er barnløse, og kjønnsforskjellen i andelen barnløse øker over tid. I 2022 var 30,8 prosent av mennene i Norge ikke blitt fedre da de fylte 40 år. Denne andelen har økt fra 14,7 prosent i 1985. For kvinner har den tilsvarende andelen økt fra 9,3 prosent til 16,8 prosent i samme periode.187

Forstørr bilde

Prosentandel barnløse menn og kvinner, 1980–2022

Kilde: befolkningsstatistikk (fødte) SSB

Gruppen av menn som er barnløse er svært sammensatt, men en undersøkelse av hva som kjennetegner barnløse menn i Norge, peker på at det er dårlig helse og lav inntekt som er sterkest korrelert med å være barnløs. Blant menn som ikke har fått barn ved fylte 50 år, er om lag halvparten aleneboende. Blant menn som er fedre, er denne andelen 12,8 prosent. Undersøkelsen bygger på registerdata, og den publiserte studien inkluderer ikke tilsvarende tall for kvinner. Mennene som ikke har fått barn, har kortere utdanning enn dem som har blitt fedre: 40 prosent har kun fullført grunnskole, sammenlignet med 29,5 prosent blant fedre. Mennene som ikke har fått barn har lavere inntekt enn fedre (i gjennomsnitt 493 000 kr. per år for de barnløse, mot 724 700 kr. per år for fedrene). De som var uføretrygdet innen de fylte 25 år, har større sannsynlighet for å være barnløse når de fyller 50 år. Denne studien tyder på at det er menn med lav inntekt og dårlig helse som har lavere sannsynlighet for å bli fedre. Sannsynligheten for å være barnløs mann er større for bosatte i Oslo enn resten av landet.188

En faktor som forskningen har pekt på at kan spille inn i pardannelse, er at noen kvinner kan vurdere menns potensiale som livspartnere og fedre med utgangspunkt i evnen til å være en forsørger for familien. Det finnes en viss støtte i forskningen for dette. Menn med lenger utdanning (og dermed potensiale for høyere inntekt) er sjeldnere barnløse enn menn med kortere utdanning. Samtidig er det slik at menn med lav utdanning oftere har barn med mer enn én kvinne.189 En norsk intervjuundersøkelse av hva menn og kvinner i etableringsfasen sier at de ønsker i en langsiktig partnerrelasjon, finner at kvinner ønsker en mann som er ressurssterk, med utdanning, som er i arbeid og som er økonomisk stabil. Mennene i undersøkelsen ga uttrykk for at de ønsker en kvinne som har like mye eller høyere utdanning og inntekt som dem selv, og var mer tilbøyelige til å tåle asymmetri den andre veien.190

4.6 Politikk og pågående prosesser

4.6.1 Overordnet om familiepolitikken

Familiepolitikk er offentlig politikk som retter seg mot familier.191 Det er ingen entydig avgrensing av hva som regnes som familiepolitikk. Familiepolitikk har særlig blitt brukt om støtteordninger til barnefamilier, som barnetrygd, foreldrepenger og kontantstøtte, og tjenester som barnehager. I et slikt perspektiv kan familiepolitikk forstås som en del av velferdspolitikken. Familiepolitikken kan også omfatte lovgivning som regulerer ekteskapsinngåelse, samlivsbrudd, farskap, barns bosted, samvær, arv og lignende. Samtidig er det også andre politikkområder som påvirker familiene, for eksempel boligpolitikk eller arbeidslivspolitikk.

Den norske familiepolitikken har mange likhetstrekk med familiepolitikken i de andre nordiske landene. I de nordiske velferdsstatene ble endringene i familiene som startet på 1970-tallet i større grad enn i mange andre land besvart med politiske reformer. Den nordiske modellen omtales som en forsørger-omsorgs-modell. Et trekk ved denne modellen er at det offentlige har tatt ansvar for deler av omsorgen for barn og eldre. Norge var imidlertid senere ute enn Danmark og Sverige med å tilrettelegge for yrkesaktive mødre, særlig gjaldt det utbyggingen av barnehageplasser. Et annet særtrekk med den nordiske familiepolitikken, er at den ikke bare legger til rette for at mødre skal kunne jobbe, men også for at fedre skal ta del i omsorgsarbeidet.192

Lovregulering av familien vokste fram med nasjonalstaten. Da fikk staten større makt over forhold som tidligere var regulert av kirke, slekt og lokalsamfunn. Siden familiepolitikkens spede start, har det vært – og er fremdeles – tydelige politiske skillelinjer.193

I tiden etter andre verdenskrig endret familiepolitikken karakter: fra selektiv støtte til familier i nød til en universelle tiltak for alle barnefamilier.194 Innføringen av universell barnetrygd fra og med barn nummer to i 1946 ble, symbolet på denne politikken. Et viktig mål var å heve levestandarden til barnefamilien. På denne tiden dominerte én-forsørgerfamilien, med far ute i arbeid og mor hjemme.

Støtten til barnefamilier økte fra 1970-årene, da barnetrygden også omfattet det første barnet og enslige mødre fikk barnetrygd for ett ekstra barn. Samtidig skjedde det en betydelig endring i kvinners yrkestilknytning. Store grupper av kvinner gikk ut i arbeidslivet fra 1970-tallet, på tross av et mangelfullt familiepolitisk system. Samtidig skjedde det et systemskifte i familiepolitikken: Kvinner gikk ut i arbeidslivet, og det ble iverksatt tiltak som støttet opp under dette ved å foreta en omfordeling av barneomsorg fra mor til far innad i familien, og fra familien til det offentlige. Dette gjorde at det familiepolitiske systemet lenge forble «tosporet», ettersom det tradisjonelle sporet som la til rette for én-forsørgerfamilien også ble videreført.195

Gjennom 1980-årene var det en betydelig vekst i småbarnsmødres yrkesaktivitet. Dette gjorde at den tidligere motsetningen mellom de hjemmeværende mødrene og de yrkesaktive mødrene «i større og større grad framsto som en skinnmotsetning»,196 ettersom det nå var få som var hjemmeværende særlig lenge.

Fedrekvoten, som ble innført i 1993, markerte et nytt kapittel i familiepolitikken. Det startet en prosess som normaliserte menns omsorg for barn, og det har blitt argumentert for at den norske velferdsstaten med dette også ble en farsvennlig stat. Ordningen møtte betydelig motstand på Stortinget. Dette førte blant annet til innføringen av kontantstøtten i 1998, som tilrettela for at familiene kunne velge å la en av foreldrene være hjemme med små barn. Ulike syn på disse to ordningene har ført til at de både har blitt kuttet og utvidet siden innføringen, avhengig av hvem som har sittet i regjering. Samtidig har det gjennom denne perioden blitt større politisk enighet om foreldrepermisjon og fedrekvote.197

Oppmerksomheten om betydningen av barnehager kom senere til Norge enn til de andre nordiske landene, og skjøt for alvor fart fra midten av 2000-tallet. Da ble barnehagen etablert som en universell sosial rettighet for alle barn fra ett år og fram til skolealder. Heltidsarbeid og selvforsørgelse for kvinner var nye normen. Ved slutten av 2010-tallet kan man ane konturene av en ny fase i familiepolitikken, med det likestilte foreldreskapet som norm.198

Dagens familiepolitikk har som mål å støtte opp om flere familieformer. Da partnerskapsloven ble innført i 1993, fikk homofile for første gang rett til å registrere sitt partnerskap i Norge. Ved endring av ekteskapsloven i 2008 ble det gitt adgang til å inngå ekteskap for personer av samme kjønn i Norge. Partnerskapsloven ble samtidig opphevet.

4.6.2 Rettslige rammer for bosted og samvær

Dette delkapitlet gir en oversikt over de sentrale rettsreglene i barnelova om barn av foreldre som ikke bor sammen og hvordan rettstilstanden har utviklet seg over tid. Dagens regler framgår av kapittel 5, 6 og 7 og 8 i lov om barn og foreldre (barnelova). Oversikten er ikke ment å være uttømmende. Det arbeides for tiden med utforming av ny barnelov, som per april 2024 ikke er sendt på høring. En grundig redegjørelse for rettsutvikling og gjeldende rett finnes blant annet i Barnelovutvalgets sluttrapport.199

Foreldreansvar

Foreldreansvar er «rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve» gi barnet «omsut og omtanke» fra den eller de som har foreldreansvaret, jf. barnelova § 30. Foreldreansvar medfører beslutningsmyndighet i avgjørelser om vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.200

Foreldreansvaret er avgrenset av barnets rett til selvbestemmelse.201 I tillegg kommer de beslutningene som tilligger den barnet bor med, og den som barnet er sammen med. Dermed er reglene for foreldreansvar særlig relevante for foreldre som ikke bor sammen, men som har felles foreldreansvar.

Fastsettelse av foreldreansvar er regulert ulikt for foreldre som er gift eller ugift når barnet blir født. Hvis foreldrene er gift eller bor sammen når barnet blir født, har de foreldreansvaret sammen. Fra 2020 gjelder dette også barn av foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født, men i slike tilfeller kan moren eller faren innen ett år fra barnet blir født gi melding om at de ikke ønsker at far skal ha foreldreansvar.202

Fram til 2020 hadde ikke far automatisk foreldreansvar hvis foreldrene ikke bodde sammen da barnet ble født. Strandbakkenutvalget vurderte i 2008 at foreldreansvar til begge foreldre ville være naturlig ut fra et generelt prinsipp om at barnets forhold til foreldrene i utgangspunktet bør være uavhengig av det rettslige og faktiske forholdet mellom foreldrene. Samtidig pekte utvalget på at et likestilt foreldreskap ikke kan skje på bekostning av barnets beste.203 Et flertall i utvalget ville ikke endre reglene for foreldreansvar for denne gruppen, mens mindretallet mente at en endring som ivaretok ulike tilfeller bør være mulig.

Da endringen til dagens ordning ble gjennomført fra og med 2020, ble det begrunnet av hensynet til likestilt foreldreskap og barnets behov for en far, også i tilfeller der foreldrene ikke bor sammen.204

Et flertall i Barnelovutvalget går inn for å tilbakeføre reglene om foreldreansvar for foreldre som ikke bor sammen, og viser til at slike tilfeller kan være svært ulike, og at adgangen til å la moren melde fra om at hun vil ha foreldreansvaret uintendert kan ha bidratt til å styrke morspresumpsjonen i loven.205 Utvalget uttaler blant annet:

En aktiv felles forvaltning av foreldreansvaret forutsetter etter flertallets syn et minimum av samarbeid og fellesskap rundt foreldrerollen, og det er grunn til å anta at mange av dem som ikke lever sammen når barnet blir født, ikke er i en slik situasjon.

Ved samlivsbrudd der begge foreldrene har hatt foreldreansvar, fortsetter de normalt å ha foreldreansvar med mindre de avtaler noe annet, jf. barnelova § 34 annet ledd. Hvis foreldrene ikke er enige om at de skal ha felles foreldreansvar, kan saken avgjøres av domstolen jf. lovens § 56. Denne avgjørelsen skal rette seg etter hva som er til det beste for barnet.206

Bosted og samvær når foreldrene ikke bor sammen

I utgangspunktet har foreldrene avtalefrihet i fastsettelsen av hvor barnet skal bo, jf. barnelova § 36 første ledd. Bufdir har utviklet en digital foreldresamarbeidsavtale som foreldrene kan benytte seg av.207 I denne kan foreldrene gjøre egne tilpasninger, og blant annet bestemme at avtalen skal revurderes etter en viss tid.

Barnet kan etter samlivsbrudd bo hos begge foreldrene, eller den ene av dem. Slik reglene om fastsettelse av bosted utenfor domstolsbehandling er utformet i dag, er det ingen føringer om at den ene ordningen er foretrukket foran den andre, selv om det etter en lovendring i 2015 ble foretatt en endring slik at «fast hos begge» er nevnt før «ein av dei».

I følge barnekonvensjonen og Grunnloven § 104 skal barnets beste legges til grunn i alle avgjørelser som berører barn.208 Videre framgår det av barnekonvensjonen at barn ikke skal adskilles fra foreldre dersom ikke hensynet til barnets beste gjør det nødvendig.209 I barnelova er dette særskilt presisert for avgjørelser som knytter seg til foreldreansvar, flytting, bosted og samvær jf. barnelova § 48.

Hvis barnet bor fast hos den ene er utgangspunktet at barnet har rett til samvær også med den andre forelderen. Hvor omfattende samværet skal være er det opp til foreldrene å avtale, men avgjørelsen må være til barnets beste. Avhengig av alder skal barnet få lov til å uttale seg og ha innflytelse på avgjørelsen. Barnelova definerer også hvor omfattende samværet skal være dersom det avtales «vanleg samværsrett», som innebærer samvær en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. I vurderingen av hvor omfattende samværet skal være, skal det blant annet tas hensyn til at barnet får best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, tilknytning til nærmiljøet, reiseavstand og «barnet ellers». Domstolen kan beslutte at det ikke skal gjennomføres samvær, for eksempel i situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep eller hvor det er fare for at barnet vil utsettes for overgrep.210

I tidligere vurderinger av hva som skal være lovens utgangspunkt for fastsetting av barnets bosted og samvær, har foreldrenes avtalefrihet blitt ansett som et viktig prinsipp. Flertallet i Strandbakkenutvalget argumenterte for å ikke ha et utgangspunkt om bosted, og uttalte at: «For å sikre full avtalefrihet for foreldrene bør det ikke legges føringer i lovteksten – den bør være helt nøytral og sidestille en løsning der barnet bor fast hos en av foreldrene med en løsning der barnet har delt bosted.»211

Barnelovutvalget kommer heller ikke med forslag om en foretrukket bostedsløsning for barn etter samlivsbrudd. Det vises til forskning om barn og bostedsordninger, og det pekes på at denne ikke gir klare svar på at delt bosted alltid er den beste løsningen for alle barn.212 Barnelovutvalget skriver at:

Uavhengig av forskningsresultater vil det alltid også være utfordringer knyttet til overføring av gruppebasert kunnskap til hvert enkelte barn og hver enkelt familie. Det vil finnes mange ulike svar på hvordan foreldreoppgaven kan videreføres best mulig etter en skilsmisse. Studiene og teoriene kan imidlertid være viktige som bakgrunn for vurderinger i de konkrete enkeltsakene, der et godt hverdagsliv for det enkelte barn er målet. Det er etter utvalgets syn viktig å huske på at det normative spørsmålet om delt fast bosted er om det er best for et barn å bo fast hos en forelder og ha samvær med den andre, eller om det er best for et barn å bo fast hos begge foreldrene. Spørsmålet er om det vil være til barnets beste å ha to likeverdige foreldre med lik foreldremyndighet og ha tilnærmet like mye tid med begge foreldrene, eller om det vil være til barnets beste å ha ett hjem og like mye eller varierende tid med foreldrene. Utvalget mener et viktig utgangspunkt er at det ikke finnes ett riktig svar på disse spørsmålene for alle barn.213

Utvalget peker også på behovet for flere uavhengige studier for å kunne påvise årsakssammenhenger mellom boordninger og ulike utfall for barna, og hva som er viktige forutsetninger for bostedsordninger: «Spesielt barns erfaringer og deres råd til andre barn er etter utvalgets syn viktig å få frem.»214

Et av utvalgsmedlemmene i utvalget har gitt en særmerknad, og trekker fram de positive funnene i favør av delt fast bosted. Her vises det blant annet til:

[…] en metastudie av 60 enkeltundersøkelser (Nielsen 2018) hvor det fremkommer at barn med delt fast bosted skårer bedre på en rekke faktorer enn de som bor fast hos en av foreldrene, også når foreldrene har store konflikter. Dette forklares med at fordelene ved å ha et tett og nært forhold til begge foreldrene veier tyngre enn foreldrenes konflikter. Høyt konfliktnivå mellom foreldrene brukes ofte som et argument mot delt fast bosted. Men delt fast bosted vil kunne ha et potensial for å redusere konfliktnivået ved at foreldrene må samarbeide tettere til beste for felles barn. Endelig vises til [(Meland & Furuholmen 2020)] gjennomgår en rekke forskningsresultater og konkluderer med at mest mulig foreldrekontakt er til det beste for barnet.

Kompetanse og myndighet for bostedsforelder og samværsforelder

Hvis den ene forelderen har barnet boende hos seg, har dette betydning for hvilke avgjørelser som ligger til hver av de to foreldrene. Utover de beslutningene som ligger til foreldreansvaret, har den som barnet bor fast hos myndighet til å fatte «avgjerder som gjeld vesentlige sider av omsuta for barnet», jf. barnelova § 37. Dette innebærer om barnet skal gå i barnehage og om barnet skal flytte innad i Norge.

Spørsmålet om hvilken begrensning som kan og bør gjelde for innenlands flytting har vært drøftet flere ganger. Bakgrunnen er blant annet at en flytting vil kunne gjøre gjennomføring av samvær vanskeligere for samværsforelderen. Et flertall i Strandbakkenutvalget gikk inn for at avgjørelsen om å flytte med barnet skulle legges inn under foreldreansvaret.215 Dette ble imidlertid ikke fulgt opp politisk, men det ble i stedet innført en frist for bostedsforedren til å varsle om flyttingen, jf. barnelova § 42a. Hvis foreldrene ikke er enige om flyttingen, må den av foreldrene som vil flytte med barnet kreve mekling. Familievernkontorene behandlet i 2022 til sammen 388 meklingssaker om flytting.

Barnelovutvalget har gått inn for at foreldre skal kunne reise sak om flytting med barnet innad i landet, på samme måte som det i dag er mulig å reise sak om flytting ut av landet.216 Utvalget delte seg imidlertid i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det fortsatt skal ligge til bostedsforelderens avgjørelseskompetanse å bestemme hvor i landet barnet skal bo.217 Flertallet gikk inn for å endre regelen om flytting innenlands slik at avgjørelsen ligger til foreldreansvaret. I vurderingen ble det vist til at det allerede ligger under foreldreansvaret å avgjøre om barnet skal flytte ut av landet, og at forskjellen på innenlandsflytting og flytting til utlandet ikke behøver være så stor. Flytting innenlands kan medføre lang reisevei og høye kostnader å opprettholde kontakt: «For samværsforelderen, som også skal betale bidrag, kan reise og oppholdsutgifter i seg selv føre til at det blir helt begrenset samvær.» Flertallet viser også til at tilsvarende løsning er valgt i Sverige og Finland.

Utvalget viser også til innspill om at det at bostedsforelderen flytter med barnet uten at partene er enige er en kime til foreldrekonflikter, og at dette i praksis gjør samvær svært vanskelig. Flertallet vurderte at regler om varsling og mekling før flytting ikke ivaretok samværsforeldrens interesser på en tilstrekkelig måte, og viste også til hensynet til likestilt foreldreskap. Samtidig mente flertallet at det er åpenbart at ikke enhver flytting er noe foreldrene behøver å være enige om, og mente at det sentrale er om flyttingen er av vesentlig betydning for om bostedsordningen som er avtalt eller bestemt av retten kan fortsette.

Mindretallet gikk inn for å la myndigheten til å flytte med barnet innenlands ligge hos bostedsforelderen.218

Domstolens kompetanse i spørsmålet om bosted

Foreldre som ikke kommer fram til bo- eller samværsordning kan reise sak for domstolen, jf. barnelova § 56. I 2022 kom det inn 2 592 saker etter barnelova til tingretten.219 Dette antallet har holdt seg relativt stabilt de siste fem årene. Det foreligger ingen helhetlig oversikt over utfallene i sakene som føres i tingrettene. Domstolenes saksbehandlingssystem er et støtteverktøy for gjennomføring av saker i domstolene, og ikke et statistikkverktøy. Dette gjør at det er begrensede muligheter til å hente ut informasjon om hvem som får bosted, eller hvilken rolle barnevernet eller andre offentlige instanser har spilt i sakene.220

En barnefordelingssak som er fremmet for domstolen skal behandles etter reglene i barnelovas kapittel 3. Som hovedregel skal det gjennomføres et saksforberedende møte med partene. I 2019 ble dette gjort i 66 prosent av foreldretvistene. I en undersøkelse foretatt av Riksrevisjonen, opplyste alle unntatt en av tingrettene som ble intervjuet at de i stor grad oppnår enighet i de saksforberedende møtene. Riksrevisjonens rapport viser også at det i 2018 ble avholdt hovedforhandling i 40 prosent av de behandlede foreldretvistene.221 Domstolen kan også sende saken tilbake til mekling, og retten kan oppnevne en sakkyndig.222 Dersom saken kommer til behandling i retten, skal det som hovedregel avgjøres at barnet skal bo hos den ene av foreldrene. Hvilken av foreldrene det vil være best for barnet å bo fast sammen med, skal vurderes konkret for det enkelte barnet. Hensyn som vektlegges i vurderingen er blant annet barnets tilknytning og kontakt med hver av foreldrene, barnets eget ønske, best samlet foreldrekontakt, foreldrenes og barnets personlige egenskaper, tid til barnet (daglig omsorg) og eventuell risiko ved miljøskifte.223

Etter en endring i 2010 ble det åpnet for at domstolen kan idømme delt bosted hvis det er «særlige grunner» for en slik løsning, se barnelova § 36. I forarbeidene er det pekt på at dette blant annet innebærer at foreldrene bor i nærheten av hverandre og at de må kunne samarbeide godt om barnet. Det er ikke tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet eller at barnet er like knyttet til begge foreldrene. Hvis det er tvil om hvorvidt delt bosted er til barnets beste, må domstolen avgjøre at barnet skal bo fast hos den ene forelderen og ha samvær med den andre.224 Domstolens avgjørelse kan tvangsfullbyrdes.

I både Sverige og Finland kan domstolen fastsette delt bosted.225 I Danmark kan foreldre med felles foreldreansvar avtale at barnet skal bo fast hos en av dem, eller at barnet skal ha delt fast bosted.226 Hvis foreldrene ikke blir enige om barnets bosted, er det Familieretshuset eller familieretten som treffer avgjørelse om at barnet skal bo fast hos en av dem.227

Tidligere vurderinger av domstolens kompetanse

Spørsmålet om revidering av reglene om bosted har vært oppe flere ganger, blant annet i 1998,228 2008,229 2015230 og 2020.231

I Barnefordelingsprosessutvalget gikk flertallet i 1998 inn for at domstolene ikke burde få myndighet til å pålegge delt bosted for barn når foreldrene ikke er enige om en slik løsning. Det ble særlig vist til at det mellom foreldre i en slik situasjon etter alt å dømme var et så høyt konfliktnivå at delt bosted ikke vil kunne fungere til barnets beste. Mindretallet viste til at det ikke kan utelukkes at det i særlige tilfeller kan være slik at delt bosted vil være best for barnet, og gikk derfor inn for at domstolen burde ha denne adgangen dersom det forelå «særlige høve».232

Et flertall i Strandbakkenutvalget mente at det tidligere regelverket hindret domstolen fra en konkret vurdering som domstolen er nærmest og best egnet til å foreta.233 Flertallet mente at noen forutsetninger normalt må være til stede for at delt bosted skal være en god bostedsløsning til barnets beste, men at det ikke grunnlag for å si at det aldri vil kunne være til barnets beste med delt bosted. Det ble blant annet pekt på tilfeller hvor foreldrene har avtalt eller praktisert delt bosted både forut for og under rettergangen:

Dersom retten i et slikt tilfelle finner det ønskelig at ordningen skal fortsette og samtidig mener at forutsetningene for dette er til stede selv om foreldrene har brakt saken inn for rettsapparatet, mener flertallet at retten ikke bør fratas muligheten til å avsi en dom i tråd med dette. […] Flertallet vil også peke på at et høyt konfliktnivå mellom foreldrene under en rettssak ikke nødvendigvis medfører at det også er umulig med et konstruktivt samarbeid etter at dom er avsagt. I en rettsprosess vil engasjementet ofte være stort, og ikke sjelden vil partene være opptatt av å skjule både saksrelevante svakheter og forhandlingsvilje overfor den andre. Men når dom først foreligger kan det ikke utelukkes at noen foreldre lojalt vil innrette seg etter denne og velge å sette barnets behov og interesser i fremste rekke.234

Flertallet delte seg for øvrig i to grupper der den ene mente at særlige grunner burde nevnes i loven, mens den andre mente at dette ikke var nødvendig.

Mindretallet i utvalget mente at konfliktnivået i saker som kommer til retten normalt vil være høyt:

Ikke sjelden er samarbeidsklimaet mellom foreldrene i disse sakene dårlig. Mindretallet mener at det i disse sakene ikke vil være til barnets beste med delt bosted, og at domstolene derfor ikke har behov for en adgang til å kunne idømme denne bostedsløsningen. All forskning tyder på at en ordning med delt bosted forutsetter at foreldrene kan samarbeide på det praktiske plan, og at de må ha en viss vilje og evne til å kunne gjennomføre en ordning med delt bosted.235

Mindretallet mente at det ikke var grunn til å tro at konflikter ville gå seg til eller at idømmelse av delt bosted kan bidra til å dempe konflikten mellom foreldrene:

Å skille ut hvilke foreldre som vil klare å etterleve dommen og hvilke som ikke vil klare det, fremstår som særs krevende – for ikke å si umulig. Det må antas at flere barn vil lide og ha det strevsomt i fasen rett etter at en slik dom er avsagt. Rettferdighetshensyn og likestilling må ikke få overskygge hensynet til barnets beste.236

Da adgangen til å idømme delt bosted ble innført i 2010, var den ment som en snever unntaksregel. I forarbeidene uttalte departementet at dersom foreldrene ikke er enige, er det strengere krav til visshet om at vil være til barnets beste enn hva som er nødvendig ved tildeling av delt fast bosted til den ene forelderen.237 I forarbeidene til lovendringen ble det pekt på at et kriterium om barnets beste alene i dette tilfellet vil kunne innebære en fare for at delt bosted idømmes i større utstrekning enn det er grunnlag for. I forarbeidene heter det:

Departementet vil særlig vise til at vedvarende foreldrekonflikter av fagfolk blir framhevet som en vesentlig årsak til at barn får til dels alvorlige problemer etter samlivsbrudd. På bakgrunn av at det vil ha formodningen for seg at konfliktnivået er høyt når en sak havner i retten, vil det som et utgangspunkt måtte antas at forutsetningene for at delt bosted skal være til barnets beste ikke foreligger i disse tilfellene. Det kan også være vanskelig å forutse hvordan konfliktnivået vil utvikle seg i etterkant av rettssaken. På bakgrunn av at det anses å være særlig belastende for barn å leve med delt bosted dersom forutsetningen om godt foreldresamarbeid ikke foreligger, mener departementet at domstolen må ha en stor grad av sikkerhet for at delt bosted vil være til barnets beste før dette idømmes.238

Et flertall i Barnelovutvalget gikk i 2020 inn for å fjerne kravet til at det skal være særlige grunner til å fastsette delt bosted, og viser til at en vurdering av hensynet til barnets beste i hvert enkelt tilfelle er tilstrekkelig. Flertallet viser også til at det ikke er krav om «særlige grunner» for å for å bestemme en mer eller mindre omfattende samværsordning med noenlunde de samme samarbeidsutfordringene som er forbundet med delt bosted.239 Mindretallet går inn for å beholde kravet om «særlige grunner» for å idømme delt fast bosted, og viser til den høye graden av tilpasning og samarbeidsevne mellom foreldrene som kreves ved en slik ordning.

Familievernkontorets virksomhet

Staten har ansvar for å sørge for at det finnes familievernkontorer som er tilgjengelige for dem som har behov for tjenesten.240 Familievernets organisering og tidligere omorganisering er grundig beskrevet i Familievernutvalgets rapport.241

Mekling

Gifte eller samboende foreldre som skal flytte fra hverandre og som har barn under 16 år, må møte til mekling i saker som gjelder fast bosted og/eller samvær. Meklingsplikten gjelder også før det reises sak om foreldreansvar, flytting, hvor barnet skal bo fast eller om samvær.242 Dersom saken er brakt inn for domstolen, kan retten velge å sende saken tilbake til mekling hvis dette alternativet ikke anses tilstrekkelig utprøvd.243

I 2021 ble det gjennomført om lag 11 100 meklinger i forbindelse med samlivsbrudd. Det ble registrert at foreldrene inngikk avtale i forbindelse med meklingen i 65 prosent av sakene.244 I tillegg var det også om lag 6 560 meklinger ved foreldretvister. Det ble også registrert 36 meklingssaker som ble tilbakesendt fra retten, og 388 meklingssaker om flytting.

Det er betydelig færre menn enn kvinner blant meklerne. Andelen menn som var ansatt ved familievernkontorene med universitets- eller høgskoleutdanning, var i 2022 på om lag 30 prosent.245

Formålet med mekling mellom foreldre som skal flytte fra hverandre, er å komme fram til en skriftlig avtale om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og om samvær. Et viktig prinsipp i mekling er at partene selv har ansvar både for problemet og løsningen, og at de opplever avtalen som sin egen.246 Foreldrene kan selv avgjøre hvor lang periode avtalen skal vare, eller om den skal evalueres på et senere tidspunkt. Undersøkelser viser at meklingen er konfliktdempende for svært mange par.247

Før meklingen svarer foreldrene på spørsmål som kartlegger konfliktnivået mellom foreldrene. Hensikten er at tilbudet blir tilpasset konfliktnivået. Data fra Familievernets fagsystem (FADO), viser at i 2023 ble over 40 prosent av sakene registrert med lav grad av konflikt, og 20 prosent med middels grad av konflikt. I 17 prosent av alle meklingene ble konfliktnivået kategorisert som høyt, og 17,4 prosent av sakene ble kategorisert som risikosaker.248

Begge foreldrene må møte til en times mekling hos en godkjent mekler, normalt ved et familievernkontor. Etter dette kan foreldrene få en meklingsattest, uavhengig av om de har kommet fram til en skriftlig avtale.249 Høykonfliksaker kan gis et eget forløp, såkalt prosessmekling, som blant annet innebærer flere meklingstimer.250 I 2021 ble slik mekling gitt i 4 850 saker.251 Mekler skal gi foreldrene informasjon om meklingsordningen og om aktuelle regler i barnelova når foreldre ikke bor sammen.252 Mekleren har informasjonsplikt, og i henhold til rundskriv for mekling skal mekleren blant annet informere om bostedsløsninger og de viktigste økonomiske konsekvensene av avtalen.253

Hvis foreldrene ikke har kommet fram til en avtale etter første meklingstime, skal mekler oppfordre dem til å ta imot tilbud om mekling i tre timer til. Foreldre kan få tilbud om mekling i inntil syv klokketimer.254

Familievernutvalget har foreslått at foreldre som går fra hverandre fremdeles skal møte til en obligatorisk time, men at denne skal kalles foreldresamtale. Deretter kan foreldre som ønsker det velge å gå videre til mekling. Foreldrene skal etter forslaget måtte møte til mekling seks ganger før de kan reise sak for retten. Dette forslaget støttes av Barnelovutvalget.255

Familievernutvalget skriver at: «[…] flere meklingstimer i familievernet er en nøkkel til at flere konflikter mellom foreldre løses ved familievernkontorene. Utvalget foreslår og tiltak for å styrke meklingsordningen i høykonfliktsaker. Bant annet kan det å styrke barneperspektivet i saker med særlig høy konflikt, kunne bidra til dette.»256

Utvalget peker videre på at: «Unntak vil være alvorlige saker der det er mistanke om vold, overgrep eller annen omsorgssvikt mot barnet, saker hvor den ene av forelderen ikke møter til mekling, eller i andre saker der meklerens skjønn tilsier at partene står fastlåst, og at krav om ytterligere mekling ikke vil kunne bidra til at saken løses i familievernet.»257

Familievernutvalget vurderte også innspill om at familievernet bør gis myndighet til å gi avtaler tvangskraft, for eksempel ved at mekler har myndighet til å fatte midlertidige beslutninger når foreldrene ikke blir enige og det er faglig gode begrunnelser for at saken bør løses uten domstolsbehandling. Familievernutvalget mente imidlertid at å innføre myndighetsfunksjoner i meklingen vil underminere det særegne ved mekling som metode. Familievernet er også i all hovedsak er et frivillig tilbud.

Kliniske saker

I tillegg til mekling i slike saker, tilbyr familievernkontorene rådgivning og behandling ved konflikter eller kriser for par og familier, såkalt kliniske saker.258

Familievernet har også utadrettet virksomhet om familierelaterte tema i form av veiledning, informasjon og kurs, og undervisning mot andre tjenester og publikum.259 Dette gjør at familievernkontorene håndterer til dels svært ulike former for konflikt mellom foreldrene, fra situasjoner der kjærlighetslivet til foreldrene er i ferd med å brytes opp og oppmerksomheten har vært knyttet til andre konflikter enn de som gjelder barna, til situasjoner der samlivet har vært oppløst i lang tid og konflikter om bosted- og samvær kan ha pågått lenge.

Familievernkontorene har mulighet til å registre hvilke problemstillinger som ble reist i sakene når de avsluttes i dagsystemet FADO. I 2023 avsluttet familievernkontorene om lag 34 000 saker. Av disse ble 1 821 saker registrert som risikosaker.260 I FADO kan de ansatte ved kontorene også registrere problemstillinger som har vært reist i sakene. Her er det mulig å huke av på flere problemstillinger i hver sak. Av sakene som ble behandlet i 2023 ble det registrert «ingen aktuelle problemstillinger» i om lag 23 500 saker. Vold i parrelasjonen ble registret i 2 150 saker, og vold i relasjonen mellom foreldre og barn i om lag 2 000 saker.261

4.6.3 Økonomi

Økonomiske spørsmål kan ha stor praktisk og prinsipiell betydning for mange foreldre etter et samværsbrudd. I første rekke vil dette gjelde de direkte overføringene mellom foreldrene i form av barnebidrag, men også andre økonomiske overføringer, som barnetrygd, skatt, overgangsstønad og ulike trygdeordninger kan ha betydning. I det følgende redegjøres det for økonomiske ordninger som har sammenheng med utforming og endring av bo- og samværsavtaler.

Både fagmiljøer ved familievernkontorer og enkeltpersoner som Mannsutvalget har vært i kontakt med, opplever at de økonomiske ordningene mellom foreldre som ikke bor sammen er en kilde til konflikt. Uenighetene kan oppstå i forbindelse med fastsetting eller ved spørsmål om endring av bo- og samværsavtale. Det er ikke uvanlig at foreldrene tillegger hverandre økonomiske motiver for ønske om en bestemt samværsløsning. Konflikter ved stans av samvær eller utprøving av nye ordninger kan ta tid, noe som kan føre til at en av partene opparbeider seg bidragsgjeld.262

Barnebidrag

Utgangspunktet for fastsettelse av barnebidrag er at begge foreldrene har plikt til å forsørge barnet etter økonomisk evne når barnet selv ikke har midler til det. Denne plikten gjelder også dersom man ikke bor sammen med barnet, og bidraget forvaltes normalt av den forelderen som barnet bor med. Bidragsplikten varer i utgangspunktet til barnet fyller 18 år. Barnebidrag er i utgangspunktet et privat forhold mellom foreldrene, og de kan avtale og betale bidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige.263

Grunnloven § 104 tredje ledd annet punktum sier at statens myndigheter «skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske […] trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»

Barnekonvensjonen setter i flere bestemmelser rammer for lovgivers utforming av regler om forsørgelse. Blant annet gir artikkel 27 uttrykk for at offentlige myndigheter og barnets foresatte har et delt ansvar for å sikre barnets levestandard gjennom økonomiske virkemidler, men at det er foreldrene som har det primære ansvaret. Staten skal sørge for at foreldrenes eller andre foresattes plikt til å yte økonomisk bistand til barnet blir gjennomført slik at midlene kommer barnet til gode.

Hvis foreldrene ikke blir enige om størrelsen på bidraget, kan de be NAV fastsette beløpet. Rammeverket for dagens ordning ble innført i forbindelse med en større omlegging av bidragssystemet i 2003.264 Størrelsen på barnebidraget settes ut fra sjablonmessige beregninger av hva underhold av barnet koster. Underholdskostnaden øker med barnets alder.

Barnebidraget blir avkortet for samvær mellom samværsforelderen og barnet. Fradraget er ment å dekke løpende utgifter under samværet, utgifter som bidragsmottaker antas å spare. Hensikten med denne ordningen er å hindre detaljdiskusjoner knyttet til samvær, og ordningen åpner for fleksibilitet og utprøving av samværsordninger.265 Fradraget øker jo mer samvær samværsforelderen har med barnet. Samværsklasse 1 gjelder ved samvær på 2 til 3 netter i gjennomsnitt per måned, klasse 2 ved samvær på 4 til 8 netter, klasse 3 ved samvær på 9 til 13 netter og klasse 4 ved samvær på 14 til 15 netter.266 Ved delt bosted skal det legges til grunn at foreldrene har like store utgifter til barnet per dag barnet bor fast hos foreldrene.267 Størrelsen på fradraget beregnes med utgangspunkt i de samme kostnadstallene som er lagt til grunn ved beregningen av forbruksutgiftene i kostnaden.268 For et barn i alderen 6-10 år var fradraget pr. 1. juli 2023 på henholdsvis kroner 407, 1 348, 3 112 og 3 907 for samværklassene 1, 2, 3 og 4. Det forutsettes at samværsforelderen dekker barnets løpende forbruk til mat, drikke, helse- og hygieneartikler, lek og fritid og transportutgifter under samværet. Bostedsforelderen dekker de øvrige utgiftene til barnets underhold, som for eksempel utgifter til klær og sko.269

Den største endringen i fradragsbeløpene i de ulike klassene er ved mer eller mindre enn 9 netter per måned. Dette skyldes at barnets boutgifter ikke tas med i beregningen av samvær etter samværsklasse 1, 2 og 3. Samværsforeldre som har samvær opp til 9 netter betaler dermed for deler av bokostnadene hos bostedsforelderen, og får ikke trukket fra bokostnader for den tiden barnet har samvær. Fra og med samværsklasse 3 regnes bokostnadene inn i fradraget.

Da bidragsordningen ble endret i 2003, var i utgangspunktet ikke bokostnader regnet inn i samværsfradraget, uavhengig av hvor omfattende samværet var.270 Departementet uttalte at:

Etter departementets oppfatning er boutgifter en naturlig del av forsørgelsesutgiftene til barnet. Barnets behov for bosted kan sikres best ved å samle utgiftene til ett sted. En bidragsfastsettelse basert på at barnet har to bosteder, vil gi svært høye boutgifter med tilhørende konsekvenser for bidragsnivået. Departementet forutsetter altså at den av partene barnet bor fast hos har behov for en større bolig enn om vedkommende var alene.271

Det ble også forutsatt at en innføring av bokostnader for barnet i begge hjem ville innebære at boutgiftene i to boliger ble tatt med i utregningen av barnets samlede boutgifter, noe som ville gi en svært høy underholdskostnad.

Senere er boutgifter regnet med i samværsfradraget for de laveste samværsklassene. I forbindelse med evalueringen av ordningen i 2008, uttalte departementet at det ved offentlig fastsettelse av bidrag bør:

[…] tas hensyn til økte boutgifter den bidragspliktige har som følge av samvær med barnet, særlig der samværet har et visst omfang. Barnet har krav på en rimelig bostandard også hos samværsforelderen, og dette vil gi et riktigere bilde av partenes reelle utgifter. Departementet vil beregne økte boutgifter den bidragspliktige har som følge av samvær inn i samværsfradraget for samværsklassene 2, 3 og 4. I samværsklasse 1 er samværet så lite at bostedsforelderens boutgifter prioriteres. Ved å ta inn boutgiftene også i samværsfradraget vil disse utgiftene følge barnet. Boutgiftene bør være avhengig av barnets alder.» Dette ble senere endret til samværsklasse 3 og 4 fordi «[…] beregninger viser at et økt samværsfradrag kan gi negative konsekvenser for forsørgelsen av barnet.272

Høringsinstansene hadde ulike oppfatninger om saken, og det ble pekt på flere ulike modeller for beregning av fradrag for samvær og/eller boutgifter. Barneombudet trakk fram at de hadde fått meldinger om at samværsfradragsordningen bidro til å øke konfliktene knyttet til samvær og at det burde vurderes andre ordninger for å øke samværet. Subsidiært mente ombudet at boutgiftene burde regnes med fra i klasse 3 og 4, og gikk inn for å innføre fradraget for klasse 3 og 4.

Ved en forskriftsendring som gjaldt fra 2009, ble boutgifter regnet med i fradrag for samværsklasse 3 og 4.

Departementet viste i denne forbindelse til at: «[…] nye beregninger viser at et økt samværsfradrag kan gi negative konsekvenser for forsørgelsen av barnet. Dette gjelder særlig der foreldreøkonomien er vanskelig og samværet forholdsvis lite»273

Overgangsstønad

Overgangsstønad, stønad til barnetilsyn og stønad til skolepenger er trygdeordninger som kan gis til enslige foreldre i en periode på inntil tre år. Hensikten med overgangsstønad er å sikre inntekt for personer som har aleneomsorg for barn, og å gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid.

Reglene for tildeling og fastsettelse av disse stønadene framgår av kapittel 15 i lov om folketrygd (folketrygdloven). Av disse er det særlig overgangsstønad som har økonomisk betydning. For å få overgangsstønad må man blant annet være «enslig mor eller far» og ha «aleneomsorgen for barn». Dette innebærer at det stilles krav til hvem man bor sammen med, og at man må ha minst 60 prosent av den daglige omsorgen.274 I tillegg er det et aktivitetskrav i form av krav om minst 50 prosent yrkesrettet aktivitet (arbeid, arbeidssøker, utdanning eller etablere egen virksomhet). Full overgangsstønad utgjør 2,25 ganger grunnbeløpet årlig, noe som tilsvarer 266 895 kroner pr. 1. mai 2023. Støtten blir avkortet mot inntekt.

Enslige forsørgere kan også motta stønad til barnetilsyn på grunn av utdanning eller arbeid, og denne støtten gis uavhengig av retten til overgangsstønad.

I mars 2023 mottok til sammen 12 802 personer overgangsstønad og/eller stønad til barnetilsyn. Av disse er kun 5 prosent menn.275 En oversikt fra 2018 viser at om lag 2 000 personer som fikk overgangsstønad begynte på utdanning i 2018, og av disse var 97 prosent kvinner.276 Kvinneandelen var også tilsvarende høy i 2004. Andelen med innvandrerbakgrunn hadde i samme periode økt fra 8,5 prosent til 32 prosent. Andelen av enslige forsørgere med overgangsstønad som fullførte videregående opplæring de begynte på ligger på om lag 50 prosent, mens for høyere utdanning er fullføringsgraden om lag 30 prosent. Dette er lavere enn den generelle fullføringen.277 Videre er det store forskjeller i hvor mange som kommer i arbeid etter fullført utdanning. Andelen er betydelig høyere for de lengste utdanningene, som sykepleiefag eller lærerutdanninger.278

4.6.4 Ordninger for å tilrettelegge for omsorgsarbeid

Det finnes flere ordninger som tilrettelegger for at arbeidstakere får mulighet til å utøve omsorg, og en del av disse er avgrenset til omsorg for personer i den nære familien. Arbeidsmiljøloven §12-10 annet ledd slår fast at arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til nære familiemedlemmer. Denne rettigheten er begrenset til å dreie seg om omsorgsarbeid for foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Den samme rettigheten gjelder ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller kronisk sykt barn fra og med kalenderåret etter at barnet fylte 18.

Ordningen med omsorgspenger (sykt barn-dager) gir rett til å være borte fra jobb når barnet, eller den som passer barnet, er syk. Ordningen er rettet mot dem som har omsorgen for barnet (det vil si at barnet bor fast hos deg, og at dere har samme folkeregistrerte adresse), og gir rett på 10 dager per kalenderår (15 dager ved omsorg for mer enn to barn). Arbeidsgiver dekker 10 dager med omsorgspenger per kalenderår, og kan kreve refusjon fra NAV for det antall dager som overstiger 10.

En del andre ordninger åpner for at arbeidstakere yter omsorg for personer utenfor den nærmeste familien.

Ordningen med pleiepenger for syke barn er rettet mot dem som må være borte fra jobb for å ta vare på et barn som har kronisk sykdom, langvarig sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Pleiepenger gis som oftest til foreldre, men ifølge NAV kan andre kan ha rett til pleiepenger hvis de helt eller delvis har omsorgen for barnet i perioden de søker pleiepenger. Dette kan for eksempel være venner, voksne søsken, besteforeldre, tante eller onkel.279 Menn utgjør i underkant av 40 prosent av mottakerne av ordningen.280

Arbeidsmiljøloven §12-10 første ledd slår fast at arbeidstakere som pleier nærstående i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager. Etter søknad, inkludert legeerklæring og samtykke fra pasienten, kan NAV utbetale pleiepenger i inntil 60 arbeidsdager.281 Det er pasienten selv som bestemmer hvem som er nærmeste pårørende, og man kan utpeke flere nærmeste pårørende dersom det er hensiktsmessig.282

4.7 Utvalgets vurderinger

Mannsutvalget mener at

• mange menn har for dårlige rammebetingelser for å yte omsorg i familien

• foreldrepermisjonsordningen legger ikke til rette for likestilt foreldreskap

• regler og praksis for fordeling av ansvar for barn ved samlivsbrudd støtter ikke opp om likestilt foreldreskap

• familiepolitikken tar for lite hensyn til nye familieformer

Mange menn har for dårlige rammebetingelser for å yte omsorgsarbeid i familien

Mannsutvalget legger til grunn at menn er like gode omsorgspersoner som kvinner. Utvalget mener samfunnet må legge til rette for at menn og kvinner har de samme mulighetene til både å forsørge seg selv og familien gjennom arbeid og til å være omsorgspersoner.

Fordeling av inntekts-, husholds- og omsorgsarbeid i familien henger blant annet sammen med kjønnsnormer og dynamikker i det private familielivet. Selv om inntektsgivende arbeid for å forsørge familien kan være motivert av omsorg, mener utvalget at likestilling også forutsetter endringer i ansvarsfordelingen av omsorgsoppgaver i familien.

Noen menn har dårligere rammebetingelser for å yte omsorgsarbeid i familien. Dette henger for eksempel sammen med klasse, hvilke yrker og næringer man jobber i, hvor man bor, og tilknytning til arbeidslivet. Menn som jobber i for eksempel reindrift, fiske eller andre primærnæringer, og selvstendig næringsdrivende, kan ha spesielle utfordringer med å kombinere lønns- og omsorgsarbeid. Dette ser vi også når det gjelder uttak av foreldrepenger.

Definisjonene som brukes i forskning og statistikk, kan bidra til å usynliggjøre mye av omsorgsarbeidet som menn gjør. Det samme gjelder for hvordan vi forstår «det tredje skiftet», og hvordan dette operasjonaliseres i forskningen. Mange menn bruker for eksempel mye tankevirksomhet på forhold ved familiens økonomi. Utvalget forstår dette som en form for usynlig arbeid i familien, med en parallell til det å planlegge gaveinnkjøp, holde oversikt over familiens kalendre og andre gjøremål som kvinner oftere tar på seg. Utviklingen mot likestilling i familien innebærer også at både menn og kvinner får nye forståelser av hva som er «omsorg». Det er viktig at denne typen oppgaver også inkluderes i studier av det tredje skiftet.

Utvalget ser samtidig et behov for å skille mellom ulike typer lønnet og ulønnet arbeid i statistikk og forskning, nettopp for å få fram kjønnsforskjellene i disse oppgavene. Utvalget mener at en jevnere fordeling av omsorgsarbeid og forsørgerarbeid vil gagne alle.

Foreldrepermisjonsordningen legger ikke til rette for likestilt foreldreskap

Utvalget vurderer at fedres/medmors tilgang til foreldrepermisjon er helt sentralt for likestilling i familien. Dagens ordning likestiller ikke mor og far/medmor som omsorgspersoner ved å stille andre krav til far/medmor enn til mor for uttak av foreldrepenger. Ut fra et rettferdighetsperspektiv er dette problematisk.

I all hovedsak er det slik at menn tar ut fedrekvoten, mens kvinner tar ut mødrekvoten og fellesdelen. Utvalget mener at fellesdelen i dagens ordning ikke oppleves som et reelt alternativ for mange fedre, og at det er behov for et tydeligere signal og tilrettelegging fra det offentlige om en mer likedelt permisjonstid.

Regler og praksis for fordeling av ansvar for barn ved samlivsbrudd støtter ikke opp om likestilt foreldreskap

Flere og flere foreldre som flytter fra hverandre, avtaler delt bosted for barna. Utvalget mener dette er en positiv utvikling, som blant annet henger sammen med endringer i normer for foreldreskap og at flere par har mer likestilte samliv. Utvalget mener derfor at det er helt avgjørende å styrke ordninger for et mer likestilt foreldreskap blant par som bor sammen.

Blant barn av foreldre som ikke lever sammen, bor en stor overvekt av barna hos mor. Kjønnsskjevhet i hvem som er samværsforeldre, er knyttet til kjønnsroller og ulike forventninger til og forestillinger om mødre og fedre som omsorgspersoner og gir menn færre muligheter til å delta i familielivet. For mange fedre vil et samlivsbrudd innebære at de går fra å ha jevn kontakt med barna i felles hjem, til å ha ingen eller liten kontakt en stor del av tiden. For mange samværsforeldre er dette en belastende situasjon, og et flertall av samværsforeldrene ønsker seg mer samvær med barna sine.

Mannsutvalget mener foreldrene i utgangspunktet bør ha avtalefrihet når de skal finne fram til en bo- og samværsavtale for sitt barn, men det er flere ting som tyder på at friheten i realiteten er begrenset på måter som kan utgjøre en likestillingsutfordring for menn.

Familievernkontorer beskriver at de i meklingen observerer en kjønnsubalanse, der menn opplever at de kan få maksimum 50 prosent av tiden med barnet, mens kvinner kan oppleve at de skal ha barnet minimum 50 prosent.

Mannsutvalget mener at reglene for domstolens adgang til å fastsette barns bosted opprettholder og forsterker de ulike forventningene fedre og mødre har når de kommer til mekling. Etter dagens ordninger er det en høy terskel for at domstolen skal idømme delt fast bosted, noe som fører til at resultatet av domstolenes behandling ofte blir at den ene av foreldrene bor med barnet, mens den andre får samvær.

Utvalget mener at det offentliges oppfølging av foreldre som ikke skal leve sammen, må ta hensyn til at bruddet gjør at det oppstår en annen, og for mange ny, omsorgssituasjon sammenlignet med når begge foreldrene bor sammen med barnet. Tidligere praksis i hjemmet vil uansett ikke kunne videreføres. Familievernkontoret bør ha en aktiv rolle, og det må være mer tid til å veilede foreldrene til å forstå og rette opp i kjønnsbalansen mellom dem.

Utvalget mener at en jevnere kjønnsbalanse og mangfold blant de ansatte i familieverntjenesten er viktig for å skape et likeverdig tilbud for alle, uavhengig av kjønn, klasse, geografi, minoritetsstatus, kjønnsidentitet og seksuell orientering. Utvalget er opptatt av at familievernet skal ha systemer for evaluering av erfaringer fra familienes møter med tjenesten, for å følge med på om tjenesten treffer alle brukerne like godt. Dette er også viktig for å avdekke vold og strukturer som ellers kan være vanskelige å se.

Antallet fedre som ikke bor sammen med mor, og som har foreldreansvar ett år etter fødselen, har gått opp etter at automatisk foreldreansvar ble innført i 2020. Barnelovutvalget har foreslått at fedre som ikke bor sammen med barnets mor, ikke automatisk skal få foreldreansvar for barnet de er far til. Mannsutvalget mener at flest mulig fedre bør ha det formelle ansvaret for barnet som foreldreansvar innebærer, noe som gir et godt utgangspunkt for å skape nære relasjoner mellom alle fedre og barna deres.

Familiepolitikken tar for lite hensyn til nye familieformer

Utvalget legger til grunn en bred forståelse av omsorgsarbeid, som ikke bare er avgrenset til omsorg for egne barn, men også omsorgsarbeid for eldre familiemedlemmer og personer utenfor kjernefamilien.

Det er flere måter å organisere livet på enn rundt den biologiske kjernefamilien. Dette handler både om at nye familieformer bestående av «dine, mine og våre barn» har blitt mer utbredt, og om at stadig flere mennesker bor alene. Mange opplever også at de har en sterkere tilhørighet til «den valgte familien» enn til sin biologiske familie. Mannsutvalget mener at familiepolitikken også må orientere seg mot og støtte opp om disse.

Med en aldrende befolkning vil samfunnet ha et stort behov omsorgsarbeid i tiden framover. Mannsutvalget mener at det finnes et omsorgspotensial som kan mobiliseres hvis flere får mulighet til å yte omsorg for flere av menneskene rundt seg – ikke bare for den nærmeste, biologiske familien. Mannsutvalget mener derfor at rettigheter og tilpasninger i arbeidslivet bør utvides til å dekke omsorgsarbeid også for personer utenfor den biologiske familien.

5 Utdanning

5.1 Innledning

De første leveårene er en viktig periode for læring. I dag går de aller fleste barn i Norge i barnehage. Der møter gutter og jenter ulike forventninger, og de bruker til dels også tiden i barnehagen ulikt.

Gutter presterer i snitt svakere på skolen enn jenter, men det er også betydelig overlapp mellom gutter og jenter. Kjønnsforskjellene er relativt små i begynnelsen av grunnskolen, men utvikler seg deretter i gutters disfavør, særlig i tenårene. I 10. klasse får gutter i gjennomsnitt dårligere karakterer enn jenter i alle fag, bortsett fra kroppsøving.

Utdanningsvalgene gutter og jenter tar på videregående og i høyere utdanning er til dels svært kjønnsdelte. På videregående er særlig yrkesfagene svært kjønnsskjeve. Det er færre gutter enn jenter som velger utdanningsprogrammer på videregående som gir generell studiekompetanse til høyere utdanning.

Det er flere gutter enn jenter som faller fra videregående opplæring. De som ikke har fullført videregående opplæring har senere større sannsynlighet for å ikke være i jobb eller høyere utdanning, ha lavt betalt arbeid og være de første som mister jobben i dårlige tider.

Det er også færre gutter enn jenter som tar høyere utdanning. På mange studieretninger er kjønnsfordelingen svært skjev.

Det er viktig å se på menns utfordringer med et blikk for forskjeller mellom menn. For eksempel er det langt færre menn med funksjonsnedsettelser som tar høyere utdanning enn andre menn. Kjønn virker videre sammen med familiebakgrunn, innvandrerbakgrunn og bosted for skoleprestasjoner og utdanningsvalg. Det er en klar sammenheng mellom foreldrenes utdanningsbakgrunn og barns skoleprestasjoner, gjennomføring av videregående opplæring og deltakelse i høyere utdanning. For grunnskolepoeng er kjønnsforskjellen like stor blant dem med lav og høy utdanning, mens det for frafall fra videregående skole varierer med foreldrenes utdanningsnivå. Ungdom med foreldre uten høyere utdanning velger mer kjønnstradisjonelt enn ungdom med foreldre med høyere utdanning, og denne sammenhengen er sterkere for gutter enn for jenter.

5.2 Barnehage

Barnehagen er en viktig arena for barn – både for utviklingen i barnehageårene, men også som forberedelse til skolen. Det å gå i barnehage gir en rekke positive konsekvenser for det enkelte barn og det er sosialt utjevnende i et samfunnsperspektiv. Samtidig er barnehagen et sted hvor kjønnsforskjeller opprettholdes og reproduseres. Gutter og jenter bruker delvis tiden i barnehagen ulikt og blir møtt med ulike forventninger.

De siste 40 årene har det vært en stor økning i andelen barn som går i barnehage. I 1980 gikk 20 prosent av alle barn i alderen 1 til 5 år i barnehage, mens tilvarende tall for 2022 var i overkant av 90 prosent. Når vi ser på de eldste barna i aldersgruppen 3 til 5 år, er det hele 97 prosent som går i barnehagen i dag.283

En noe lavere andel minoritetsspråklige barn går i barnehage enn andre, men her har det vært en økning over tid.

Det er små fylkesvise forskjeller i barnehagedeltakelse, med Agder som fylket med lavest andel barn i barnehage. Vi har ikke kunnskap som tilsier at det er kjønnsforskjeller i hvem som går i barnehage.

5.2.1 Rammene for barnehager

Som hovedregel har barn rett på barnehageplass det året de fyller ett år, når foreldre har søkt om plass.284 Barnehagen er et kommunalt ansvar, mens den enkelte barnehagen drives enten av kommunene, ideelle organisasjoner eller private aktører. Staten regulerer barnehagene gjennom lover og forskrifter. Innenfor disse rammene, er barnehagehverdagen preget av mye frilek.

Lov om barnehager (barnehageloven)285 er retningsgivende for den daglige driften og den pedagogiske tilretteleggingen i barnehagene. Barnehagelovens formålsparagraf slår fast at barnehagen skal ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barna skal blant annet lære å ta vare på seg selv og naturen, og utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.

Det er også en rekke forskrifter som utfyller reglene i barnehageloven, blant annet forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.286 Her er lovens bestemmelser nærmere utdypet. Rammeplanen spesifiserer at:

«Barnehagen skal bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling og ikke-diskriminering og bidra til at barna møter og skaper et likestilt samfunn. Alle skal ha like muligheter til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen. Personalet må reflektere over sine egne holdninger for best mulig å kunne formidle og fremme likeverd og likestilling.»

Kilde: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver

UngIDag-utvalget viste at likestilling var godt ivaretatt i de overordnede styringsdokumentene for barnehagen287, men at det likevel er svakheter med likestillingsarbeidet i praksis. Utvalget fant at barnehagene til en viss grad har arbeidet med likestilling og normkritisk pedagogikk288, men at dette arbeidet i liten grad er systematisk og langsiktig, og at mange ansatte mangler kompetanse for å ivareta et kjønnsperspektiv i arbeidet sitt.

5.2.2 Kjønnsstereotypier i barnehagen

Tidligere studier og funn fra ulike utviklingsprosjekter viser at barnehager bidrar til å opprettholde kjønnsstereotypier og møter barn ulikt basert på kjønn. Denne forskjellsbehandlingen, selv ved lik atferd, kan få konsekvenser for voksenkontakt, trivsel og språkutvikling.289

En studie finner for eksempel at gutter blir omtalt som tøffe og sterke, og jenter som søte. De ansatte har også lavere forventinger til at guttene skal klare seg selv, være stille og vente på tur sammenlignet med jentene.290 Utviklingsprosjekter om kjønn og likestilling viser at gutter får mer hjelp enn jenter, men blir også oftere irettesatt og de voksne holder seg mer på avstand til guttene enn jentene. Personalet foreslår ulike aktiviteter for gutter og jenter.291 Det meste av denne forskningen og utviklingsprosjektene er fra en god del år tilbake i tid, og det kan ha skjedd endringer på dette området i senere tid.

5.2.3 Barnehagen er en viktig arena for læring

Studier viser at det er kjønnsforskjeller i utviklingen av kognitive, sosiale og emosjonelle ferdigheter allerede i barnehagealder. Jenter har i gjennomsnitt bedre språkforståelse og bedre selvregulering og planmessighet, mens gutter i gjennomsnitt har bedre romforståelse enn sine jevnaldrende av motsatt kjønn.292

Barn er svært mottagelige for læring i de første barneårene. Flere studier tyder på at det er en positiv effekt av å gå i barnehage når det gjelder språkutvikling, kognitive evner og hvordan barn gjør det videre i utdanning og i arbeidslivet.293 Effekten er størst for svakt presterende barn, barn med minoritetsbakgrunn og barn fra lavinntektshjem og med foreldre med lavere utdanning.

Når det gjelder kunnskap om hvorvidt effekten av å gå i barnehage er størst for gutter eller jenter, er det ikke et entydig svar på dette i forskningen. Det er sprikende studier når det gjelder tidlige intervensjoner og hvorvidt barnehagetilbud av høy kvalitet treffer kjønnene likt eller ulikt. Det er dermed ikke grunnlag for å si at barnehagene i dag bidrar til å utjevne kjønnsforskjeller i ferdigheter ved skolestart. Det er heller ikke grunnlag for å si at det at stadig flere barn går i barnehage har bidratt til å øke kjønnsforskjellene i ferdigheter for de minste barna.

5.2.4 Spesialpedagogisk hjelp i barnehage

Det har vært en jevn økning i antallet barn som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen de siste ti årene. I 2020 fikk nesten 9 300 barn spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Andelen som får spesialpedagogisk hjelp øker med alder. Samtidig er det en lavere andel som får spesialundervisning på 1. trinn enn som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen.294

I 2020 var 72 prosent av dem som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen gutter. Overvekten av gutter er større i aldersgruppen 3–5 år enn blant de yngste barna. Samme år var det 350 seksåringer med utsatt skolestart i barnehage som fikk spesialpedagogisk hjelp. Av disse er 72 prosent gutter.295

5.2.5 Overgang fra barnehage til skole

Overganger i utdanningsløpet er kritiske faser, og overgangen fra barnehage til skole har betydning for barns trivsel, utvikling og læring. Overgangen innebærer en stor endring i barns hverdag, fra mye frilek til en mer organisert hverdag. Dette kan oppleves som større for gutter enn jenter, ettersom gutter i mindre grad enn jenter velger skolerettede aktiviteter når det er frilek i barnehagen296 og at de i gjennomsnitt skårer lavere på ferdigheter som selvregulering.297 Særlig stor vil overgangen være for de barna som er født sent på året, da de rent faktisk er yngre enn mange av de andre barna.

Overgang mellom barnehage og skole er regulert i barnehageloven og opplæringsloven. Sammen med foreldrene, har barnehage og skole et ansvar for en trygg og god overgang fra barnehage til skole.

De fleste skoleeiere, skoleledere og lærere, opplever at samarbeidet om overgang er godt mellom barnehage og skole, men det er betydelig variasjon i hvor systematisk dette arbeidet er, og hvilke typer aktiviteter og samarbeidsformer som benyttes.298 Godt over halvparten av førsteklasselærere oppgir at deres skole har et årshjul for rutiner ved samarbeid om overgangen mellom barnehage og skole, men det er også en betydelig andel av lærerne som ikke har kjennskap til, eller ikke er involvert i dette planarbeidet. Det store flertallet av lærerne svarer at de har et fast opplegg rundt skolestarterne, og eksempler på aktiviteter er overgangsmøte mellom barnehage og skole, besøksdag før skolestart, faste besøksdager gjennom hele skole- og barnehageåret, førskoleuker over lengre varighet eller fadderordninger. Flere har også uformelle skolebesøk i løpet av våren, der målet er at barna skal få leke i skolegården og bli kjent med uteområdet rundt skolen. Svært få oppgir at de har ordninger med overgangslærere, der en ansatt ved barnehagen følger barna over til skolen og er der sammen med barna utover høsten.

Det ser særlig ut til at samarbeidet om overgang fra barnehage til skole er en utfordring i de største kommunene, der hver enkelt barnehage og skole må forholde seg til mange skoler og barnehager.299

5.3 Grunnskole

5.3.1 Rammene for grunnskolen

Grunnskolen er et kommunalt ansvar som reguleres gjennom opplæringsloven. I Norge har alle barn rett og plikt til tiårig grunnskoleopplæring fra det kalenderåret det fyller seks år. Det er imidlertid mulig å få utsatt eller tidligere skolestart etter en sakkyndig vurdering.

I opplæringslovens formålsparagraf heter det at opplæringen blant annet skal fremme verdier som demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte, og utvikle elevenes kunnskap, ferdigheter og holdninger slik at de kan mestre egne liv og delta i arbeid og i fellesskap.

UngIDag-utvalget vurderte at det er stor avstand fra målformuleringene i styringsdokumenter og læreplaner om likestilling til den enkelte lærer som i sitt daglige virke skal prioritere likestilling opp mot mange andre viktige mål og oppgaver i skolehverdagen. I tillegg pekte de på at det er mye som tyder mye på at skolens ansatte mangler kunnskap og kompetanse om hvordan de kan bidra til å bryte kjønnsstereotypier og tradisjonelle kjønnsroller.300

Opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs evner og forutsetninger. Tidlig innsats på 1. til 4. trinn er lovfestet og skolen skal sørge for at elever som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning får et eget intensivt opplæringsopplegg.

En studie viser at satsningen på tidlig innsats og på ferdighetene lesing, skriving og regning har gjort at de yngste elevene har fått en lengre skoledag siden 1990-tallet.301 Den totale undervisningstiden i skolen økte drastisk i årene 1990 til 2008, og økningen er ujevnt fordelt mellom ulike fag og ulike trinn. Økningen har vært klart størst på 1. til 4. trinn, og halvparten av timetallsøkningen kom i fagene matematikk og norsk. I perioden studien omfatter, økte timetallet fra 6 327 til 7 686 timer, altså en økning på 1 359 timer. Siden har også det totale timetallet økt ytterligere, til 7 894 for skoleåret 2023/2024 for grunnskolen.

En evaluering av innføringen av skolestart for 6-åringer i 1997 viser at det har blitt mer varierte arbeidsformer og mer uteskole i første klasse når en sammenligner undervisningen i 2021 med undervisningen i 2001.302 Samtidig har leken blitt mer organisert, og det er større fokus på bokstavlæring og grunnleggende regneferdigheter. Lærerne selv opplever at en er på vei mot mer elevaktivitet og lek i klasserommet for de yngste barna. I samme tidsrom har profesjonssammensetningen på 1. trinn endret seg betydelig, og det er langt færre førskolelærere i dag enn på starten av 2000-tallet.

SFO

Totalt går syv av ti barn på 1.-4. trinn på SFO. Seks av ti barn på 1. trinn har hel- eller deltidsplass på SFO. Deltakelsen faller gradvis fra trinn til trinn og kun 14 prosent av alle 4. klassinger har hel- eller deltidsplass på SFO. I 2022 hadde 58 prosent av elevene på 1. trinn heltidsplass på SFO, mens kun 12 prosent av 4. klassingene hadde heltidsplass. I store kommuner deltar flere barn i SFO enn i små kommuner.

Prisen for en SFO-plass bestemmes lokalt. Gjennomsnittlig månedlig foreldrebetaling er 2 870 kroner for en heltidsplass og 1 820 kroner for en deltidsplass. I 2022 ble det innført 12 timer gratis SFO per uke i 1. trinn. Dette bidro til en økning i andelen førsteklassinger som går på SFO.303

Fram til 2021 var det få overordnede rammer for SFO. En evaluering fra 2018 viste stor variasjon både mellom og innad i kommuner i hvordan tilbudet var utformet.304 De begrensede retningslinjene gjorde at kommuner på ulikt vis fylte SFO med innhold, eller ikke hadde særskilte planer for SFO i det hele tatt. Pris og moderasjonsordninger varierte også betydelig.

I 2021 ble det innført nasjonal rammeplan for SFO.305 Rammeplanen presiserer og utdyper SFOs verdigrunnlag, og beskriver hva innholdet i ordningen skal være. Den gir rom for lokale variasjoner, men legger overordnede føringer. I rammeplanen for SFO står det eksplisitt at «SFO skal fremme demokrati, motarbeide alle former for diskriminering og bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling og likeverd. SFO skal bidra til at barn møter og ser verdien av et likestilt samfunn der alle har mulighet til å bli sett og hørt».

I Norge finnes ingen opplæring eller utdanning knyttet til SFO og det er heller ikke kompetansekrav tilknyttet jobb i SFO. Det er stor variasjon i utdanningsnivå blant de ansatte i SFO rundt om i landet. SFO har tradisjonelt vært preget av en høy andel ansatte med lavere eller ingen utdannelse, men dette bildet ser ut til å være i endring.306

5.3.2 Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner i grunnskolen

Det er tydelige kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner i grunnskolen, men det er også betydelig overlapp mellom kjønnene. Flertallet av både gutter og jenter mestrer skolen. Kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner er små i starten av grunnskolen, men utvikler seg deretter i gutters disfavør, særlig i tenårene. I 10.klasse får gutter i gjennomsnitt lavere karakterer enn jenter i alle fag unntatt kroppsøving. Gutter med foreldre med lav utdanning og gutter som har innvandret, har lavere gjennomsnittskarakterer enn andre gutter. Gutter er også i flertall blant dem som får spesialundervisning i grunnskolen.

Det er generelt høy trivsel i skolen og relativ små kjønnsforskjeller når det gjelder trivsel og mestring. Gutter har i snitt noe høyere trivsel enn jentene og oppgir i noe større grad enn jenter at de opplever å mestre skolearbeidet, mens det er noe lavere gjennomsnittskåre for gutter enn jenter når det gjelder motivasjon for skolearbeid.

Nasjonale prøver og internasjonale standardiserte tester

Nasjonale prøver er obligatoriske prøver som gir informasjon om elevenes ferdigheter i lesing, regning og engelsk. De nasjonale prøvene er avgrenset til noen grunnleggende ferdigheter og speiler ikke fagenes innhold i sin helhet på samme måte som standpunktkarakterer. Prøvene gjennomføres på høsten i 5., 8. og 9. trinn.307

Gutter gjør det bedre på nasjonale prøver i regning i hele grunnskolen, mens det i lesing er en gradvis økende kjønnsforskjell i jentenes favør.308 Guttenes fortrinn i regning ligger stabilt fra barneskolen til 9. trinn, mens kjønnsforskjellen i gutters disfavør i lesing øker noe gjennom grunnskolen. I ungdomsskolen forbedrer jenter gjennomgående sine resultater sammenlignet med gutter, både i lesing og regning, selv om gutter fortsatt gjør det bedre i regning. I engelsk gjør guttene det noe bedre enn jentene når vi ser på resultater i 5. trinn, mens det ikke er noen kjønnsforskjeller på ungdomstrinnet.

I 2023 presterte jenter i snitt i 2,4 skalapoeng mer enn guttene i lesing, mens guttene presterte i snitt 2,9 skalapoeng mer enn jentene i regning. Kjønnsforskjellene var større i 2023 enn i 2022.309

Resultatene fra de nasjonale prøvene er delt opp i mestringsnivåer.310 Det kan være særlig viktig å se nærmere på de laveste mestringsnivåene på ungdomstrinnet, fordi det sier noe om hvilke elever det er som strever med grunnleggende ferdigheter etter flere års skolegang. I regning er det en høyere andel jenter på de to laveste mestringsnivåene, mens det er en høyere andel gutter på de to laveste mestringsnivåene i lesing.

I 2023 var 15,6 prosent av guttene på ungdomstrinnet på det aller laveste mestringsnivået i lesing, mens andelen for jenter var på 9,2 prosent. Det var en nedgang for både gutter og jenter fra 2022 til 2023. Samme år var 10,6 prosent av guttene og 14,8 prosent av jentene på ungdomstrinnet på det aller laveste mestringsnivået i regning.311

Det er en overvekt av jenter på det høyeste mestringsnivået i lesing, og en høyere andel gutter på de høyeste mestringsnivåene i regning. I 2023 var det 7 prosent av guttene og 9,8 prosent av jentene som befant seg på det høyeste mestringsnivået i lesing på ungdomstrinnet. Samme år var det 11,7 prosent av guttene og 5,8 prosent av jentene som befant seg på det høyeste mestringsnivået i regning.

Stoltenbergutvalget viser at det er et lignende mønster på tvers av land når vi ser på standardiserte internasjonale tester. Tester av leseferdigheter viser at kjønnsforskjellen i leseferdigheter øker betydelig fra barneskolen til ungdomsskolen, men at kjønnsforskjellen igjen minker i starten av 20-årsalderen.312 Med noen få unntak gjelder dette for de aller fleste OECD-land, inkludert Norge. Tester av regneferdigheter viser et noe annet mønster.313 I de fleste land var ikke kjønnsforskjellene i regning statistisk signifikante da elevene var 10–11 år. Selv om de økte fram til 15–16 års alder, var det først når elevene var 28–29 år gamle at guttene gjorde det vesentlig bedre enn jentene i regning. Selv om det er store likheter i det faglige rammeverket for ferdigheter i disse undersøkelsene, er det også forskjeller mellom testene som gjør at sammenligninger mellom dem må gjøres med noen forbehold.

Grunnskolepoeng

Grunnskolepoeng er gjennomsnittet for undervisningsfag med standpunkt- og eksamenskarakter i 10. klasse multiplisert med 10. Grunnskolepoeng danner grunnlag for opptak til videregående skole.

I 2023 hadde gutter i snitt 40,5 grunnskolepoeng, mens jentene hadde 44,5.314 Fram til 2022 har gjennomsnittlig grunnskolepoeng økt for både gutter og jenter, men økningen har vært noe høyere for jenter.315 Siden 2015 har kjønnsforskjellene vært på rundt 4,5 poeng i jentenes favør.316 Det er betydelig overlapp i fordelingen av grunnskolepoeng for gutter og jenter. De fleste elever, både gutter og jenter, har mellom 30-50 grunnskolepoeng. Samtidig er det en høyere andel gutter i hele nedre del av fordelingen, det vil si blant dem som har under gjennomsnittet i poeng, og en lavere andel gutter i den øvre delen av fordelingen. Kjønnsforskjellene finnes altså i hele karakterfordelingen, men er tydeligst blant dem med de laveste og høyeste karakterene. Gutter utgjør rett i underkant av 70 prosent av elevene med mellom 10-30 grunnskolepoeng, mens vi finner den samme andelen jenter blant elevene med 50 grunnskolepoeng eller mer.

Forstørr bilde

Grunnskolepoeng blant gutter og jenter, i prosent

Kilde: SSB, Tabell 11688

Gutter får lavere standpunkt- og eksamenskarakterer i alle fag med unntak av kroppsøving.317 Kjønnsforskjellene er størst i norsk hovedmål og sidemål, og minst i matematikk. Kjønnsforskjellen er gjennomgående mindre målt etter eksamenskarakterer enn standpunktkarakterer, og enda mindre på nasjonale prøver.

Elever som mangler grunnskolepoeng

Elever som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene får ikke beregnet grunnskolepoeng. I 2023 var det 5107 elever, noe som tilsvarer 7,8 prosent av elevene, som ikke fikk beregnet grunnskolepoeng. Blant elevene som mangler grunnskolepoeng er det små kjønnsforskjeller, og gutter utgjør 53 prosent av denne gruppen.

Gutter som har innvandret er overrepresentert blant elever som mangler grunnskolepoeng. Dette henger blant annet sammen med at dette er en gruppe hvor en del elever har bodd relativt kort tid i Norge.

Av elevene uten grunnskolepoeng i skoleåret 2021-22 har den største andelen, 44 prosent, foreldre med utdanning på videregående nivå eller lavere, mens 36 prosent har foreldre med utdanning på universitets- og høyskolenivå.318

5.3.3 Sammenheng mellom kjønn, andre bakgrunnsfaktorer og skoleprestasjoner

Både for gutter og jenter er det en sterk sammenheng mellom foreldrenes utdanningsbakgrunn og barnas skoleprestasjoner.319 SSB bruker en firedeling av foreldrenes utdanningsnivå: grunnskole, videregående skole, kort universitets- og høyskoleutdanning og lang universitets- og høyskoleutdanning. Hvis vi ser på ytterpunktene av disse, er det slik at det for både gutter og jenter er rundt 10 grunnskolepoeng i forskjell mellom elevene som har foreldre med grunnskole som høyest fullførte utdanning og de med foreldre med fire år eller mer på universitets- og høgskolenivå.

For alle utdanningsnivåer gjør guttene det svakere enn jenter når vi ser på grunnskolepoeng, og foreldrenes utdanningsnivå påvirker gutter og jenter relativt likt. Gutter har gjennomsnittlig lik grunnskolepoengskår som jenter med foreldre med et hakk lavere utdanningsnivå enn dem selv. Dette innebærer at gutter med foreldre uten høyere utdanning i snitt kommer dårligere ut enn andre: de gjør det dårligere enn jenter med samme familiebakgrunn, og dårligere enn gutter fra høyere sosiale lag.

Forstørr bilde

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng etter kjønn og utdanningsnivå

Kilde: SSB, Tabell 07495

Gutter med innvandrerbakgrunn320 gjør det i snitt svakere på skolen enn andre elever, og det er omtrent like store kjønnsforskjeller blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og i den øvrige befolkningen.321 I 2023 hadde gutter som selv har innvandret i snitt 37,0 grunnskolepoeng, mens norskfødte gutter med innvandrerforeldre hadde 38,9 grunnskolepoeng. Til sammenligning var snittet for gutter uten innvandrerbakgrunn 41,1 grunnskolepoeng.

Det er betydelige forskjeller mellom ulike grupper av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre etter landbakgrunn.

5.4 Videregående opplæring

De aller fleste elever starter direkte i videregående opplæring etter at de er ferdige på grunnskolen. I 2021 gikk 97,3 prosent av elevene som avsluttet grunnskolen direkte over til videregående opplæring.322

Gutter og jenter velger til dels svært ulike retninger i videregående opplæring, særlig på yrkesfag. På de studieforberedende programmene er det en overvekt av jenter, men kjønnsforskjellene er langt mindre enn på de fleste av yrkesfagene.

Når vi ser på elevene som går på programmer som gir generell studiekompetanse er det mindre kjønnsforskjeller i karakterer enn i 10. klasse. Dette er imidlertid en mer selektert gruppe, og det er færre gutter enn jenter på disse programmene.

De aller fleste fullfører videregående opplæring på normert tid, og det har vært en økning i gjennomføring over tid. Likevel er det fortsatt relativt mange som faller fra underveis. Langt flere gutter enn jenter faller fra i videregående opplæring. Både gutter og jenter har høyere frafall på yrkesfag enn studieforberedende programmer.

5.4.1 Rammene for videregående opplæring

Videregående opplæring er et fylkeskommunalt ansvar og er regulert i opplæringsloven.

Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring, har etter søknad rett til tre års heltids videregående opplæring. Dette kalles ungdomsretten, og gjelder fra eleven har fullført grunnopplæringen og ut skoleåret som begynner når man fyller 24 år. Voksne etter 24 år kan også søke videregående opplæring etter voksenretten.

I henhold til opplæringsloven har søkere rett til inntak til ett av tre alternative utdanningsprogram på videregående trinn 1 som de har søkt på, og til to års videregående opplæring innenfor det utdanningsprogrammet man kommer inn på. Dersom det til et utdanningsprogram på første trinn melder seg flere søkere enn antall plasser, skal plassene fordeles etter poengsum basert på karakterer. Utover dette kan fylkene bestemme inntaksreglene. Mens noen fylker har inntak basert på nærskoleprinsippet/geografisk styrt, er det i andre fylker basert på karakterer fra grunnskolen, eller en kombinasjon av begge deler. I mange fylker er det i praksis geografisk inntak. Det er først og fremst i og rundt de største byene det er sterk konkurranse om de mest populære utdanningsprogrammene og skolene.

I dag er det 15 forskjellige utdanningsprogram, fem studieforberedende og ti yrkesfaglige. De studieforberedende programmene gir grunnlag for å studere på universitetet og høyskole, og tar normalt 3 år å gjennomføre. De yrkesfaglige programmene gir kompetanse til å gå ut i yrkeslivet. De tar normalt mellom 3 og 5 år, hvor den vanligste oppbyggingen er 2 år på skole og 2 år i lære. Man kan også ta påbygging til generell studiekompetanse etter Vg2 på yrkesfag, eller etter å ha fullført fag- og yrkesopplæringen.

Elever på yrkesfag har selv ansvar for å søke læreplass og det er lærebedriften som avgjør hvem som får innvilget læreplass i bedriften. Elever med rett til videregående opplæring, men som står uten tilbud om læreplass når formidlingen er avsluttet, kan få tilbud om alternativ opplæring i skole. Opplæringen i skole avsluttes vanligvis med praktisk fag- eller svenneprøve, den samme prøven som for lærlinger.

5.4.2 Kjønnsdeling i videregående opplæring

Litt over halvparten av alle elever i videregående opplæring tar studieforberedende programmer. Gutter utgjorde 45 prosent av elevene på studieforberedende vg1 i 2021–2022.323 Det store flertallet av disse går på studiespesialisering. Her utgjør gutter om lag 43 prosent av elevene.324

På yrkesfaglige videregående utdanninger er valgene fortsatt svært kjønnstradisjonelle. De fleste yrkesfagene har enten gutte- eller jentedominans. For eksempel utgjør gutter rundt 90 prosent av elevene på elektro og datateknologi og bygg- og anleggsteknikk, mens det i helse- og oppvekstfag, frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign og kunst, design og arkitektur er godt under 20 prosent gutter.

Forstørr bilde

Utdanningsvalg i 2021 i prosent, etter kjønn

Kilde: Bufdir, basert på SSB, Videregående opplæring og annen videregående utdanning, Tabell 13159.

Av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene der gutter er i mindretall, er helse- og oppvekstfag det desidert største programmet målt etter antall elever, og som utdanner til en sektor med stort behov for personell framover. Mens det var om lag 20 200 jenter som gikk på helse- og oppvekstfag på videregående i 2023, var det tilsvarende tallet for gutter litt under 3700. På helse- og oppvekstfag var det en trend mot høyere gutteandel i en del år, men det har vært en liten nedgang siden 2020.325

Forstørr bilde

Prosentandel gutter på helse- og oppvekstfag på vgs i perioden 2012–2022

Kilde: SSB, Tabell 13159

5.4.3 Kjønnsforskjeller i skoleresultater i videregående opplæring

Det er vanskeligere å finne sammenlignbare mål for skoleresultater i videregående enn i grunnskolen, siden det er større variasjon i retning og fag i videregående. En sammenligning av karakterpoeng mellom gjennomsnitt i grunnskolepoeng for elever som får generell studiekompetanse, vil ikke gi et korrekt bilde fordi det bare er en del av elevene fra grunnskolen som begynner på linjer som gir studiekompetanse. Dessuten er det skjev kjønnsfordeling, hvor jenter utgjør omtrent 60 prosent av elevene. Sammenligning av de elevene som går på studieforberedende og dermed får generell studiekompetanse, kan imidlertid si noe om kjønnsforskjeller i kvalifiseringen til høyere utdanning.

Stoltenbergutvalget viste at det er mindre kjønnsforskjeller blant dem som får generell studiekompetanse enn når vi ser på kjønnsforskjeller i grunnskolepoeng. I 2017 hadde jentene i snitt 44 poeng, mens guttene hadde 42 poeng. Av alle elever som oppnår studiekompetanse er det er langt flere gutter enn jenter nederst i karakterfordelingen.326

5.4.4 Spesialundervisning

Det er færre som får spesialundervisning i videregående opplæring enn i grunnskolen. Til sammen 4 700 elever fikk spesialundervisning i videregående opplæring i 2020–21, noe som tilsvarer 2,5 prosent av elevene.327 Det er noen svakheter i denne statistikken, og andelen med spesialundervisning kan være høyere enn de registrerte dataene tilsier. I en evaluering av spesialundervisning i videregående opplæring, fant Nifu at andelen elever med spesialundervisning var rundt fire prosent, altså en god del høyere enn de offisielle tallene. 61 prosent av elevene med spesialundervisning var gutter.328

Det er flere trekk ved videregående opplæring som kan forklare det lave nivået sammenlignet med grunnskole, som frafall, mindre klasser og at utdanningsvalg i større grad er basert på elevenes interesser.329

5.4.5 Trivsel, læringsmiljø og mobbing

Elevundersøkelsen viser at elever i videregående generelt har høy grad av trivsel og at de har et godt læringsmiljø.

I videregående opplæring er det færre elever som oppgir at de blir mobbet enn på grunnskolen. Det er en noe høyere andel gutter enn jenter som oppgir at de blir mobbet.

Det er en høyere andel elever som rapporterer om mobbing på yrkesfag enn studieforberedende programmer, og her er det en høyere andel jenter enn gutter som opplever mobbing.

Det varierer noe fra år til år hvilke av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene som har hatt høyest andel mobbing. I 2021 var andelen er klart høyest på utdanningsprogrammene salg, service og reiseliv og bygg- og anleggsteknikk.330

5.4.6 Gjennomføring i videregående opplæring

Over tid har det vært en økning av elever som gjennomfører videregående opplæring. Dette gjelder for både gutter og jenter, men gutter fullfører fortsatt i langt mindre grad enn jenter. For perioden 2015–2021, var det en høyere andel jenter (85 prosent) enn gutter (76 prosent) som fullførte videregående i løpet av en 5/6-års periode.331

Andelen elever som gjennomførte videregående opplæring på normert tid var på 64 prosent blant gutter og 74 blant jenter for samme periode. Forskjellen mellom gutter og jenter som fullfører på normert tid har vært stabil på rundt ti prosentpoeng siden 2016.

Forstørr bilde

Andel menn og kvinner med fullført studie- eller yrkeskompetanse på normert tid, i prosent

Kilde: SSB, Tabell 12970

Ser man på gjennomføring innen ti år etter oppstart, er det flere som fullfører videregående opplæring, særlig på yrkesfag.332 Etter ti år er også kjønnsforskjellen i gjennomføring noe redusert. Dette må sees i sammenheng med at det er flere gutter enn jenter som tar yrkesfag, hvor det er mer vanlig å bruke lenger tid på gjennomføring.

Det er også stor variasjon i hvor langt i opplæringsløpet ungdommene som ikke gjennomfører kommer. Noen slutter i løpet av det første året, noen kommer helt til de skal avlegge eksamener, fag- eller svennebrev. Andre slutter i overgangen fra Vg2 til lære. Andelen som slutter er lavere jo lenger ut i utdanningsløpet man kommer. Mange av dem som slutter på yrkesfag, gjør dette i overgangen mellom Vg2 og Vg3. En analyse viser at sannsynligheten for å være i arbeid er større jo lengre man har kommet i videregående opplæring, sammenlignet med det å kun ha grunnskole. Et unntak fra dette er de som kun har fullført Vg1 yrkesfag.333

Elever med svake skoleresultater faller fra i betydelig større grad enn andre. Andre sentrale faktorer som har sammenheng med frafall er minoritetstilhørighet, sosial bakgrunn, utdanningsprogram og bostedsfylke.334

Det er langt høyere frafall på yrkesfag enn studieforberedende program. Dette gjelder for begge kjønn, men blant annet fordi det er et flertall av gutter på yrkesfag er det et høyere antall gutter som faller ut. Det er også en god del variasjon i frafall mellom de ulike yrkesfaglige programmene. Dette kan henge sammen med at programmene har ulikt elevgrunnlag, og at tilgangen på læreplasser varierer mellom yrkesfagene.335

Forstørr bilde

Prosentandel som fullførte videregående opplæring i løpet av perioden 2015–2021, etter kjønn og utdanningsprogram

Kilde: SSB, Tabell 12970

Overgangen til læretid er en sårbar fase for frafall, og mangelen på læreplass har blitt omtalt som et strukturelt hinder for gjennomføring av videregående opplæring.336 Det er forskjeller mellom utdanningsprogram og mellom fylker når det gjelder sjanser for å få læreplass. Elever med foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanning, elever med innvandrerbakgrunn og elever med svake karakterer har lavere sannsynlighet for å få læreplass enn andre.337

De siste tre årene har rundt 20 000 gutter og 9 000 jenter søkt læreplass hvert år. Det er en høyere andel gutter (82,5 prosent) enn jenter (76,3 prosent) av søkere som har fått en godkjent lærekontrakt i løpet av et kalenderår.338 Ettersom gutter er i flertall på yrkesfag og som søkere av læreplass, er det i antall likevel flere gutter enn jenter som ikke har lærekontrakt.

Regionale forskjeller i frafall

Det er regionale forskjeller i gjennomføring av videregående opplæring. Det er høyest andel som gjennomfører i Sogn og Fjordane, og lavest andel i Finnmark.339 I Finnmark fullførte 65 prosent av guttene enten på normert eller mer enn normert tid, sammenlignet med 72 prosent i hele landet. Det er også i Finnmark vi finner den største kjønnsforskjellen i gjennomføring i videregående, med 11,6 prosentpoengs differanse. Minst er forskjellen i tidligere Oppland fylke, der kjønnsforskjellen i gjennomføring er på 4,7 prosentpoeng.

Det er flere forhold som kan bidra til å forklare de regionale forskjellene i gjennomføring, som fordelingen mellom studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogrammer, tilgang på læreplasser, skolekvalitet340 og svekket skoleengasjement og identifikasjon med skolen.341

I distriktene kan det være et problem at man må reise eller flytte langt for å gå på den linjen man ønsker. Gjennom kvalitative intervjuer trekker ungdom i Finnmark fram tre aspekter som kan gjøre det vanskelig å flytte hjemmefra som 16-åringer: mye ansvar, tungt å komme inn i et nytt sosialt miljø og økonomi. På den andre siden kan det også være slik at en del velger å bo hjemme, men ikke gå på det programmet de egentlig skulle ønske, og dermed har lav motivasjon. Kvantitative analyser finner ikke at de som bodde på hybel hadde større sannsynlighet for å falle fra enn de som bor hjemme.342

Selv om forskjellene stadig blir mindre, er det fortsatt høyere frafall blant elever i samiske områder enn i øvrige områder nord for Saltfjellet og resten av landet.343 I de samiske områdene ser vi det samme mønsteret som for resten av landet, det er høyere frafall blant gutter enn jenter, og flere som faller fra på yrkesfag enn studieforberedende programmer. Som i resten av landet er det også sammenheng mellom resultater fra grunnskolen og foreldrenes utdanningsnivå for frafall i samiske områder.

Sammenheng mellom kjønn, andre bakgrunnsfaktorer og frafall

Både for gutter og jenter er det en klar sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og hvorvidt de selv fullfører videregående opplæring, men sammenhengen er sterkere for gutter enn for jenter. Dette er særlig tydelig blant dem med foreldre med lavest utdanningsnivå. Gutter med foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanning, fullfører videregående opplæring i betydelig mindre grad enn andre.

Blant elever med foreldre med grunnskole eller ingen fullført utdanning, er kjønnsforskjellen på 12 prosentpoeng når vi ser på hvem som fullfører videregående i løpet av 5/6 år etter påbegynt løp. Blant elever med foreldre med universitets- eller høyskoleutdanning er kjønnsforskjellen på fem prosentpoeng.

Gutter med innvandrerbakgrunn fullfører videregående i lavere grad enn den øvrige befolkningen, og det er en større kjønnsforskjell i gjennomføring blant elever med innvandrerbakgrunn enn blant andre elever.344 Gutter som er født i Norge med utenlandske foreldre gjennomfører videregående opplæring i større grad enn gutter som selv har innvandret, men i mindre grad enn gutter uten innvandrerbakgrunn.

Jenter som har innvandret gjennomfører også videregående opplæring i mindre grad enn andre jenter. Norskfødte jenter med innvandrerforeldre gjennomfører videregående opplæring på lik linje med jenter uten innvandrerbakgrunn, i motsetning til norskfødte gutter med innvandrerforeldre.

Forstørr bilde

Prosentandel som fullførte videregående opplæring i løpet av perioden 2016–2022, etter kjønn og innvandrerbakgrunn

Kilde: SSB, Tabell 12969

Landbakgrunn har i ulik grad betydning for gjennomføring av videregående opplæring. Elevenes grunnskolepoeng og botid i Norge har også noe å si for hvordan de presterer i skolesystemet.345 Mange unge innvandrere har foreldre med lavere utdanning og lavere inntekt enn gjennomsnittet. Dette kan også være en delforklaring på innvandrernes lavere sannsynlighet for å gjennomføre videregående opplæring.346

Videre viser analyser at elever med innvandrerbakgrunn har vanskeligere med å få læreplass, særlig guttene. Dette forklares delvis med karakterer og fravær, men analysene peker også på manglende nettverk og mulig diskriminering.347

5.5 Fagskoleutdanningene

Fagskolene er regulert gjennom lov om høyere yrkesfaglig utdanning. En fagskoleutdanning er en kort, yrkesrettet utdanning som vanligvis varer fra et halvt til to år på heltid. Fagskoleutdanning er en høyere yrkesfaglig utdanning og ligger på nivå over videregående opplæring. Opptak til fagskole krever normalt enten fag-/svennebrev eller treårig yrkesfaglig opplæring som er relevant for studiet.

Fagskolene har en desentralisert struktur og undervisningen foregår ofte tilrettelagt slik at en kan jobbe ved siden av studiene. Fagskoleutdanning er en tett knyttet til arbeidslivet, og skal være praksisnær og imøtekomme behovet for kvalifisert arbeidskraft i samfunnet.

De siste årene har veksten i antall studenter ved fagskolene vært betydelig, og større enn i høyere utdanning. Kvinneandelen har vært økende de siste årene, men det er fortsatt flere menn enn kvinner på fagskolene. I 2023 var det 14 545 menn og 12 100 i kvinner som studerte ved fagskolene, altså en kjønnsfordeling på 55 prosent menn og 45 prosent kvinner.348

Det er flere som velger å studere på fagskole i distriktene enn i sentrale strøk, og det er også en høyere gjennomføring blant studenter fra distriktet enn fra sentrale kommuner.

De ulike utdanningene på fagskolenivå er også kjønnsdelte, og kjønnsfordelingen følger i stor grad det samme mønsteret som programfagene på videregående. Naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag utgjør den største faggruppen på fagskolene, og her er menn i stort flertall. Den neste største faggruppen, helse-, sosial- og idrettsfag, er derimot kvinnedominert. Kjønnsdelingen er sterkere i distriktene enn i mer sentrale strøk.349

5.6 Høyere utdanning

Utdanningsnivået i befolkningen har økt betydelig siden etterkrigstiden, og særlig blant kvinner. På begynnelsen av 1970-tallet var 60 prosent av studentene i høyere utdanning menn, mens de i dag utgjør 40 prosent av studentmassen. Kjønnsfordelingen har holdt seg stabil de siste 20 årene når vi ser på bachelor- og masternivå under ett.

På mange av studiene med høye karakterkrav, er det en overvekt av kvinner, men menn utgjør også mindretallet av studenter på flere kvinnedominerte utdanninger uten høye karakterkrav. Over tid har det vært en tendens til at kvinner i økende grad har valgt enkelte mannsdominerte fag, mens det ikke har vært samme tendens blant menn til å velge kvinnedominerte fag. Det har riktignok blitt et høyere antall menn på utdanninger som barnehagelærer og sykepleie, men andelen menn har ikke endret seg da antallet studenter på disse fagene har gått opp.

5.6.1 Rammene for høyere utdanning

Høyere utdanning er regulert gjennom lov om universiteter og høyskoler (UH-loven). Formålet til loven er å legge til rette for undervisning, forskning og formidling ved institusjonene og bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling. Loven gjelder statlige og private universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler som har fått akkreditering.

Faglig frihet og ansvar er viktige prinsipper i styringen av høyere utdanning. Dette innebærer blant annet at utdanningsinstitusjonene har stor frihet til å forme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag, at den enkelte som forsker og underviser har et betydelig selvstendig ansvar. For enkelte utdanninger fastsetter Kunnskapsdepartementet nasjonale rammeplaner.

I dag deles akademiske grader inn i tre nivåer som bygger på hverandre: lavere grad (de fleste med normert studietid på tre år), høyere grad (de fleste med normert studietid på to år) og doktorgradsnivå (normert til tre år).

For å studere ved høyere utdanningsinstitusjoner kreves det som regel generell studiekompetanse. Videre er det flere studier som har spesielle opptakskrav, som for eksempel bestemte fag fra videregående, hatt relevant praksis eller bestått en opptaksprøve. Ved studier der det er konkurranse om plassene, blir søkerne rangert etter karakterer og eventuelle andre tilleggspoeng og poeng fra opptaksprøver. Søkere kan bli tatt opp gjennom førstegangsvitnemål eller ordinær kvote. I kvote for førstegangsvitnemål får en ikke med eventuelle tilleggspoeng for folkehøyskole, høyere utdanning, militærtjeneste, alderspoeng, nye fag eller fag som er forbedret etter videregående. 50 prosent av alle studieplassene gis i kvote for førstegangsvitnemål, 50 prosent gis i ordinær kvote.

Det er også alternative veier til høyere utdanning for de som har tatt yrkesfag og ikke oppnår generell studiekompetanse, som 23/5-regelen, y-veien og opptak på bakgrunn av realkompetanse.

5.6.2 Kjønnsfordeling i høyere utdanning

På begynnelsen av 1970-tallet var 60 prosent av studentene i høyere utdanning menn, mens 40 prosent var kvinner. I dag er det omvendt. Kjønnsfordelingen har holdt seg stabil de siste 20 årene når vi ser på høyere utdanning under ett. På lavere nivå (dagens bachelornivå) stabiliserte kjønnsfordelingen seg midt på 1990-tallet, mens på høyere nivå (dagens masternivå eller høyere) har utviklingen vært jevnt økende de siste 45 årene fra 19 prosent kvinner i 1974 til 60 prosent kvinner i dag.350 På de seksårige profesjonsutdanningene er i overkant av 70 prosent kvinner. Disse studentene utgjør en lav andel av alle studenter i høyere utdanning – rundt tre prosent.351

Forstørr bilde

Andel i prosent

Kilde: Core, 2022

Menn utgjorde 39,8 prosent av alle søkerne til høyere utdanning i 2023. Kjønnsfordelingen har vært relativ stabil de siste årene, men med en svak nedgang i andelen menn de seneste årene. Kjønnsfordelingen i opptaket speiler kjønnsfordelingen i søkertallet. Menn utgjorde 38,7 prosent av personene som fikk tilbud om opptak i 2023. Antallet som søker og blir tatt opp til høyere utdanning har gått opp over tid for både menn og kvinner, men det er betydelige forskjeller i hvilke utdanningsprogram menn og kvinner søker seg til.352

Kvinner gjennomfører også høyere utdanning i større grad enn menn, bortsett fra på de toårige masterutdanningene. Blant kvinner ved 3-årige bachelorutdanninger fullførte 76 prosent innen to år etter normert tid, mot 65 prosent av menn. På de femårige masterutdanningene fullførte 62 prosent av mennene og 69 prosent av kvinnene innen to år etter normert tid. For masterutdanninger på 1½- og 2-år er det tilnærmet ingen kjønnsforskjeller.353

5.6.3 Høyere utdanning i ulike aldersgrupper

I dag er det færre menn enn kvinner som har utdanning på universitets- og høgskolenivå på inntil fire år når vi ser på alle personer over 16 år. Tidligere har det vært en større andel menn enn kvinner med universitets- og høgskoleutdanning på mer enn fire år, men fra 2022 er det for første gang en like høy andel menn og kvinner i befolkningen under ett som har utdanning på dette nivået.

I de yngre aldersgruppene, er gapet mellom menn og kvinner større.354 Dette vil gjøre at de kjønnsforskjellene vi ser i utdanningsnivå i befolkningen under ett i dag, vil bli større i årene framover. I aldersgruppen 30-39 år har de fleste som tar høyere utdanning rukket å fullføre denne. Også i denne aldersgruppen er det en betydelig høyere andel av kvinnene som har høyere utdanning.

5.6.4 Sammenheng mellom kjønn, andre bakgrunnsfaktorer og høyere utdanning

Barn av foreldre med høyere utdanning tar oftere selv høyere utdanning enn de som har foreldre med utdanning på grunnskole- og videregåendenivå. Dette gjelder både menn og kvinner, og det er betydelige kjønnsforskjeller på alle utdanningsnivå. Når man sammenligner menn og kvinner med samme bakgrunn, er det færre menn som tar høyere utdanning enn kvinner. Det betyr at gutter med foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå i særlig grad skiller seg ut med lav andel som tar høyere utdanning. Samtidig er det verdt å merke seg at de med foreldre med utdanning på grunnskolenivå er den gruppen som har hatt størst økning i andelen som tar høyere utdanning de siste 20 årene.355

Forstørr bilde

Prosentandel 19-24-åringer som studerer ved universitet eller høyskole, etter kjønn og foreldrenes utdanningsbakgrunn

Kilde: SSB, Tabell 09218

Gutter med innvandrerbakgrunn i alderen 19 til 34 år studerer i mindre grad enn gutter uten innvandrerbakgrunn.356 Norskfødte gutter med innvandrerforeldre i samme aldersgruppe studerer derimot i større grad enn sine jevnaldrende uten innvandrerforeldre. Den samme tendensen gjelder for jenter.

Det er betydelige regionale forskjeller i andelen som har høyere utdanning. Det er en lavere andel som tar høyere utdanning blant dem som er oppvokst i distriktene, og særlig menn fra distriktene peker seg ut. Dette kan henge sammen med andre faktorer, som sosial bakgrunn, og det er ikke nødvendigvis bostedet i seg selv som er årsaken. Forskjellen i andel menn fra de minste distriktskommunene som tar høyere utdanning og til menn fra Oslo og omkringliggende kommuner, er på 12 prosentpoeng.

Blant dem som starter i høyere utdanning, skiller også menn fra distriktene seg ut ved at de i mindre grad gjennomfører universitets- og høgskoleutdanning. Mens 56 prosent av mannlige studenter fra de minst sentrale kommunene fullfører en grad etter 8 år, gjelder dette 63 prosent av mannlige studenter fra de mest sentrale kommunene. Andelen kvinner som fullfører er ikke på samme måte avhengig av oppvekstkommune.357

Det er færre som har høyere utdanning i samiske områder enn i øvrige områder nord for Saltfjellet og i hele landet. Som i resten av landet har det vært en økning i andelen med høyere utdanning det siste tiåret. I alle deler av landet er det flere kvinner enn menn som har høyere utdanning. I samiske områder nord for Saltfjellet er forskjellen mellom menn og kvinner noe større enn i resten av landet.358

Blant unge voksne med nedsatt funksjonsevne er andelen som tar høyere utdanning klart lavere enn i befolkningen for øvrig. Av personer med nedsatt funksjonsevne har 40 prosent ikke utdanning utover grunnskolen, mot 24 prosent i befolkningen totalt. Det er noe høyere andel menn (42 prosent) enn kvinner (38 prosent) med funksjonsnedsettelser som ikke har utdanning utover grunnskolen.359

5.6.5 Kjønnsdeling i høyere utdanning

Høyere utdanning er preget av mannsdominerte og kvinnedominerte fag. Svært mange av fagene har en langt skjevere kjønnssammensetning enn i høyere utdanning sett under ett. Det er kun primærnæringsfag og økonomiske og administrative fag som er relativt kjønnsjevne når vi ser på de store utdanningskategoriene. Det er en særlig lav andel menn innenfor lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk og helse-, sosial- og idrettsfag.

Når vi ser på enkeltfag, er det også store kjønnsforskjeller. Det er særlig lav andel menn innenfor utdanningene veterinær, barnevern, sykepleie og sosionom. Andelen menn er størst på treårig ingeniørutdanning og maritim informasjonsteknologi og trafikklærer.

På psykologi utgjorde menn 24 prosent av studentene som ble tilbudt plass i 2023. På medisin utgjorde menn 30 prosent, og på juss 34 prosent.360

Forstørr bilde

Kjønnsfordeling blant søkere med tilbud om studieplass, fordelt på utdanningsområde og -type

Kilde: Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse & Samordna opptak, 2023

Den høyer kvinneandelen i høyere utdanning henger blant annet sammen med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Mange av de yrkene der kvinner er i flertall krever høyere utdanning. I 2020 gikk til sammen en tredjedel av alle kvinnelige studenter på fagene førskolelærer, pleie og omsorg, lærerutdanningene (allmennlærer, pedagogikk, videreutdanning for lærere), psykologi og sosialfag. Simuleringer viser at dersom det hadde vært kjønnsbalanse på disse største kvinnedominerte fagene, ville det vært tilnærmet kjønnsbalanse i høyere utdanning.361

5.6.6 Endringer over tid

Over tid har flere tidligere mannsdominerte fagområder fått en jevnere kjønnsfordeling, slik som økonomiske og administrative fag. Videre har en del tidligere mannsdominerte fag blitt kvinnedominert, slik som juss, psykologi og medisin. Ser vi på de historisk mannsdominerte faggruppene samlet, har de i dag i gjennomsnitt 50 prosent kvinner.362

Kvinner har i økende grad valgt enkelte mannsdominerte og kjønnsbalanserte fag, mens det ikke har vært samme tendens blant menn til å velge kvinnedominerte fag.363

Juridiske fag og utdanninger innen elektrofag, mekaniske fag og maskinfag var de største mannsdominerte fagene i 1974. Disse fagene har utviklet seg ulikt. Elektrofag, mekaniske fag og maskinfag er fremdeles mannsdominert, men kvinneandelen har økt også på disse utdanningene. Juridiske fag har derimot hatt en sterk økning i kvinneandelen i løpet av perioden. Kvinneandelen i de historisk kjønnsjevne fagene har gått opp fra 50 prosent til 70 prosent i samme periode. Her er det særlig lærerutdanningene og sosialfag som trekker kvinneandelen opp. De to største kvinnedominerte faggruppene, barnehagelærerutdanninger og pleie- og omsorgsfag, har hatt en relativt stabil andel menn de siste 45 årene. Den har endret seg mindre på pleie- og omsorgsfag enn på barnehagelærerutdanningene. Andelen menn i de historisk kvinnedominerte faggruppene har økt fra 10 prosent til 20 prosent fra 1974 til 2020.

Dette bildet – preget av både stillstand og endring – gjør at vi både har et «gammelt og vedvarende» problem der en del utdanninger forblir svært kvinne- og mannsdominerte, som tekniske ingeniørutdanninger og helsefagutdanninger på bachelornivå, og et «nytt» problem med en utvikling mot at en del av de konkurransepregede/høystatus utdanningene «skifter kjønn» og blir kvinnedominerte, som medisin, jus og psykologi.

5.7 Opplæring blant yrkesaktive

En høy andel yrkesaktive menn og kvinner i alderen 18-69 år deltar i en form for opplæring.364 Samlet sett er andelen menn lavere enn for kvinner, og dette mønsteret har vært stabilt over flere år. Dette har blant annet sammenheng med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, ettersom ulike yrker har ulike tradisjoner og krav til opplæring gjennom yrkeslivet.

Deltakelse i videre opplæring varierer også med utdanningsnivå. De med utdanning på grunnskolenivå deltar i mindre grad enn personer med utdanning på videregående nivå, mens personer med utdanning på universitets- eller høyskolenivå deltar i størst grad. Det er også lavere andel som deltar i opplæring blant dem som jobber i privat næringsliv enn i det offentlige, og blant dem som har jobbet deltid over lang tid, og blant fast ansatte. Eldre deltar mindre grad enn yngre.365

Det mest utbredte er uformell utdanning som kurs, seminarer og konferanser der opplæring er hovedformålet med deltagelse, samt privattimer og forelesninger/foredrag som ikke inngår i en formell utdanning og veiledning. Blant de yrkesaktive var det 62 prosent menn og 66 prosent kvinner som har deltatt i ikke-formell utdanning i løpet av de siste 12 månedene. En høy andel av denne opplæringen foregår i betalt arbeidstid.366

Det er langt færre som har deltatt i formell utdanning de siste 12 månedene i samme aldersgruppe. Formell utdanning rommer all offentlig godkjent utdanning som leder til formell kompetanse, og inkluderer blant annet grunnskole, videregående opplæring, utdanning på høgskole eller universitet og videreutdanning. Det er noe flere yrkesaktive kvinner enn menn som oppgir at de har deltatt i formell utdanning de siste 12 månedene, 13 prosent av kvinner og 11 prosent av menn.367

Blant sysselsatte som har deltatt i opplæring, er det de som har høyest utdannelse som i størst grad har fått tilbud om eller bedt om opplæring. Blant de som ikke har deltatt, er det en større andel som har bedt om opplæring enn andelen som har fått tilbud om det, og det gjelder spesielt for grupper med lav utdanning.368

Menn oppgir i noe mindre grad enn kvinner at de er motivert til å delta i mer formell utdanning eller ikke-formell opplæring.369

5.8 Årsaker til kjønnsforskjeller i utdanning

I denne delen ser vi på mulige årsaksforklaringer til kjønnsforskjeller i utdanning – både når det gjelder kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp, men også når det gjelder utdanningsvalg. Disse temaene behandles hver for seg, men henger også sammen. For eksempel har skoleprestasjoner betydning for hvilke muligheter gutter og jenter har til å velge utdanningsprogram på videregående og studier i høyere utdanning. Det er flere av de samme faktorene som går igjen for å forklare kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner, utdanningsløp og utdanningsvalg, som gjennomsnittlige kjønnsforskjeller hos barn og unge i utvikling, kjønnsstereotypier, forhold ved arbeidsmarkedet og trekk ved skole- og utdanningssystemet.

5.8.1 Årsaker til kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp

Forskning på utdanningsforskjeller har i liten grad hatt årsaker til kjønnsforskjeller som problemstilling,370 og Stoltenbergutvalget konkluderte med at kunnskapsgrunnlaget ikke er sterkt nok til å si sikkert hva som er årsakene til kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner og i utdanningsløpet. Samtidig fant de at det er flere årsakshypoteser som har støtte i forskningslitteraturen.

Det er solid vitenskapelig belegg for gjennomsnittlige forskjeller i hvor tidlig gutter og jenter utvikler ferdigheter og personlighetstrekk som er viktige for skoleprestasjoner.371 Studier av disse forskjellene har imidlertid i begrenset grad hatt skoleprestasjoner som utfall.

Konsistente kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner er dokumentert gjennom mer enn 100 år, spesielt for barn i barne- og ungdomsskolealder. Kjønnsforskjellene er forholdsvis konsistente over tid, land, skolesystemer, politiske systemer og sosiale grupper. Det kan indikere at biologisk betingete gjennomsnittsforskjellene mellom gutter og jenter er en underliggende driver. Samtidig er det stor variasjon blant gutter og blant jenter, og stor overlapp mellom kjønnene både i ferdigheter, personlighetstrekk og skoleprestasjoner. Biologisk kjønn er ikke entydig som forklaring. Årsakene til kjønnsforskjeller i skolen er beskrevet som komplekse, mangfoldige og befinner seg på ulike nivå.372 Flere av utfallsmålene vi har sett på i dette kapittelet, som skoleprestasjoner, frafall i videregående opplæring og deltakelse i høyere utdanning, henger dessuten sammen, og har sammenheng med mange av de samme bakgrunnsfaktorene. For eksempel viser studier at karakterer fra tiende klasse har stor betydning for gjennomføring av videregående skole, og at både karakterer og frafall henger sammen med familiebakgrunn. I forskningen har det blitt trukket fram ulike forklaringer, som kjønnsforskjeller i barns utvikling og modning og hvor sårbare kjønnene er for miljøpåvirkninger, samt kjønnsroller og kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet.

Kognitiv utvikling, sosiale ferdigheter, selvregulering og modning

Det er en sterk sammenheng mellom generelt kognitivt evnenivå og skoleprestasjoner.373 Det er ikke belegg for å hevde at gutter generelt har lavere kognitive evner, eller at intelligens kan forklare kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner. En rekke studier viser at gutter i snitt har bedre romlige ferdigheter, mens jenter er bedre i språk.374 Forskningen underbygger at jenter er mer kognitivt utviklet i småbarnsalderen, men at dette utjevnes sent i tenårene eller etter 20 års alder.375 Ulik modenhetsutvikling kan dermed være en mulig forklaring på kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. Det har vært ulike syn på denne modningshypotesen i forskningen. Dette skyldes blant annet at modenhet kan være vanskelig å måle.376 Modenhet må også sees i sammenheng med når på året barn er født. Det er forskjeller i modenhet som skyldes alder innenfor samme årskull.

Det er godt dokumentert at ferdigheter i språk, lesing og matematikk, og egenskaper som selvregulering, henger sammen med skoleprestasjoner.377 Flere studier finner kjønnsforskjeller i ikke-kognitive ferdigheter, som sosiale ferdigheter og selvregulering, og at dette har sammenheng med skoleprestasjoner.378 Generelt har jenter for eksempel bedre selvregulering og impulskontroll enn gutter. Samtidig mangler det studier som undersøker årsakssammenhengen mellom slike ikke-kognitive faktorer og skoleprestasjoner.

Stoltenbergutvalgets kunnskapsoppsummering viste at det er kjønnsforskjeller fra første leveår i utviklingen av ferdigheter og personlighetstrekk som spiller en rolle for skoleprestasjoner, men forskningen har i begrenset grad hatt skoleprestasjoner og utdanning som utfall. På dette området har det kommet nye resultater siden 2019 som styrker hypotesen om at gjennomsnittlige kjønnsforskjeller i barns utvikling spiller en rolle for skoleprestasjoner.379 En ny litteraturgjennomgang viser at det er stor variasjon i forskningslitteraturen angående sammenhengen mellom pubertet og selvregulering.380 Noen studier finner at tidlig pubertet er assosiert med svakere skoleprestasjoner. Det er for eksempel godt dokumentert at tidlig første menstruasjon er assosiert med svakere skoleprestasjoner. Noen nyere studier som bruker pubertetsskalaer og vekstspurt som indikatorer for pubertet, finner ingen tydelig sammenheng mellom modningstakt og skoleprestasjoner for gutter. I den grad de finner en sammenheng, er det at tidlig modning har negative konsekvenser for skoleprestasjoner.381

Seksuell modenhet og sosiale utfall er mindre studert hos gutter enn hos jenter. En studie fra Finland fant at ung alder ved første ejakulasjon var assosiert med bedre utdanningsresultater.382 En britisk studie fant at sen pubertet blant gutter var assosiert med senere kognitiv utvikling, etter å ha justert for prepubertale kognitive ferdigheter.383 Denne studien var imidlertid basert på 1958-kohorten som var forut for kvinners fortrinn i utdanningsløpet i Storbritannia.

Det er betydelige kjønnsforskjeller i ferdigheter før barn begynner på skolen.384 Dette kan ha sammenheng med at gutter og jenter bruker tiden sin i barnehagen ulikt. Når det er innslag av mye frilek i barnehagen, er det en tendens til at jenter velger aktiviteter som gjør dem mer forberedt til skolen enn det gutter gjør. Tidligere forskning har vist at jenter interagerer mer med de voksne i barnehagen, mens gutter i større grad bruker tiden på mer spontan og fysisk lek, skifter rakst oppmerksomhet mellom aktiviteter og samhandler med voksne i mindre grad enn jentene. Dette tyder på at gutter kan være mindre deltakende i mange av de stimulerende læringsaktivitetene jenter virker tilbøyelige til å delta i på eget initiativ.

Et prøveprosjekt fra Agder med et strukturert opplegg for lekbasert læring, viser blant annet at barna som tok del i førskoleopplegget skåret høyere i matte og selvregulering på slutten av barnehageåret. Denne læringsgevinsten var blitt enda større på slutten av 1. trinn i skolen, og det var barn i de barnehagene som opprinnelig bidro minst til barns læring som hadde størst læringsgevinst.385 Dessuten var det i all hovedsak guttene som hadde nytte av førskoleopplegget.386

Sosioøkonomiske forhold

Internasjonale studier viser at gutter i større grad enn jenter blir påvirket av familiens sosioøkonomiske status og av dårlige oppvekstforhold.387 Blant elever med lav sosioøkonomisk status er det større kjønnsforskjeller i gutters disfavør.

Stoltenbergutvalget påpeker imidlertid at disse funnene ikke nødvendigvis kan overføres til norske forhold, og at det er sprikende resultater i nordiske studier. I Norge er kjønnsforskjellen i grunnskolepoeng like stor blant elever som har foreldre med lavt og høyt utdanningsnivå, mens det for frafall er slik at sammenhengen mellom foreldrenes utdanningsnivå og gjennomføring av videregående opplæring er sterkere for gutter enn for jenter – altså at det er større kjønnsforskjeller blant dem med foreldre uten høyere utdanning enn dem med høyere utdanning.

Kjønnsroller og kjønnsstereotypiske oppfatninger i skole og barnehage

Kjønnsroller og kjønnsstereotypiske oppfatninger kan også ha en sammenheng med kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner, og hva slags oppfølging elever som sliter på skolen får. Helga Aune knytter kjønnsforskjellene i skoleresultater til kjønnsroller. Hun argumenterer for at kjønnsrollene fører til ulike læringsmuligheter og at dette utgjør en form for strukturell diskriminering hvor forskjellsbehandlingen er en ubevisst del av undervisningsformer og pedagogikk som stiller ulike forventinger og krav til gutter og jenter. Dette bidrar til at ikke alle barn får like muligheter til å øve og lære.388

Skandinaviske studier tyder på at gutter og jenter blir møtt ulikt i barnehagen selv ved lik atferd, og at dette påvirker voksenkontakt, trivsel og språkutvikling.389 Internasjonale studier viser også at gutter ble møtt med lavere forventninger av lærerne og deres oppførsel ble vurdert som mer negativ enn jentenes.390

Det er også noen internasjonale studier som tyder på at elevenes innsats på skolen kan være påvirket av kjønnsstereotypier, som for eksempel at skoleaktiviteter er «feminine» og dermed ikke passer for gutter.391 I nyere nordiske studier er slike holdninger nokså fraværende, og i den grad den finnes, gjelder de ikke spesifikt for gutter.392

Det finnes ingen bestemmelser knyttet til arbeid med likestilling eller kjønnsstereotypier for SFO. NOVA har gjennomført en kunnskapsoppsummering som viser at det heller ikke finnes studier av SFO med kjønns- og likestillingsperspektiv.393 UngIDag-utvalget skriver i sin utredning at det derfor er gode grunner til å anta at kompetansen og bevisstheten omkring kjønn og likestilling på SFO er utilstrekkelig, og at dette kan bidra til å opprettholde og reprodusere kjønnsstereotypier.394

Skolerelaterte årsaker

Stoltenbergutvalget viste at det er flere forhold i skolen som har betydning for skoleprestasjoner, men at det er mindre utforsket hvordan disse relaterer seg til kjønn. Samtidig peker de på tre områder der det ifølge deres vurdering er et særlig potensial for å redusere kjønnsforskjellene:

• Et bevisst forhold til og rammer rundt lekser, styrket kompetanse og innhold i skolefritidsordningen, og bedre oppfølging fra foreldre. Bakgrunnen for dette er at gutter og jenter bruker tiden sin ulikt utenom skoletid, der jenter gjør mer lekser og leser mer, noe som kan påvirke skoleresultater.

• Tiltak for å heve svakt presterende elever. Ettersom gutter er overrepresentert blant dem som gjør det dårligst i skolen, kan tiltak for å heve denne gruppen bidra til å redusere kjønnsforskjeller.

• Arbeidet med det psykososiale miljøet. Gutter som blir utsatt for mobbing kan være i særlig risiko for svake skoleprestasjoner. Økt helsefaglig kompetanse har vist like positive resultater for begge kjønn, men gutter benytter seg av tilbudet i mindre grad enn jenter. Det kan tyde på at bruk av flerfaglig kompetanse i skolen har potensial til å utjevne kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner dersom fagarbeiderne når fram til guttene.

Kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner henger også sammen med vurderingsform. Som vist tidligere i kapittelet, er det større forskjeller i standpunktkarakterer enn til eksamen og nasjonale prøver. Det er flere måter å tolke dette på. Det kan være at standpunktkarakterer i større grad enn de andre vurderingsformene også gjenspeiler sosiale ferdigheter, aktivitet i klasserommet, arbeid med lekser og innsats over tid. Ubevisst forskjellsbehandling kan også forekomme. Det er også noe forskning som peker i retning av at gutter gjør det bedre i prøvesituasjoner med mer konkurranse.395 Det er ikke forskning som tilsier at lærernes kjønn har betydning for kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner.396

Forhold ved arbeidsmarkedet

Mange kvinnedominerte yrker som sosionom, barneskolelærer og sykepleier krever høyere utdanning, mens mannsdominerte yrker med sammenlignbar lønn som hovedregel krever videregående opplæring. Gutter og jenter kan derfor ha ulik motivasjon for å gjøre det godt på skolen.

En analyse av norske forhold viser at den relative avkastningen av høyere utdanning er større for kvinner enn for menn.397 Dette har blant annet sammenheng med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. En del mannsdominerte yrker som krever yrkesfag på videregående rekrutterer til jobber i det private arbeidslivet og har relativt god lønn. Flere av de kvinnedominerte yrkene krever høyskoleutdannelse, og disse arbeidsplassene er i hovedsak i det offentlige og har relativt lav lønn. Det kan derfor være at gutter og jenter tilpasser seg ulike karakterkrav for ulike yrker, og at kjønnsforskjellene i karakterer delvis kan forklares av at gutter og jenter gjør ulike pragmatiske vurderinger.

En annen studie finner at gutter på yrkesfaglige utdanningsprogrammer har lavere sannsynlighet for å gjennomføre videregående opplæring i perioder med et godt arbeidsmarked enn i dårlige tider.398 Studien finner ingen tilsvarende effekt for jentene. Dette kan forklares med kjønnsforskjeller i utdanningsvalgene, der de guttedominerte programmene er mer konjunkturutsatte og i større grad rekrutterer til privat næringsliv, enn de jentedominerte programmene som i større grad rekrutterer til offentlig sektor.

Disse resultatene forklarer i større grad kjønnsforskjellene i den øvre delen av fordelingen, men kan i mindre grad forklare overvekten av gutter blant de lavest presterende.

5.8.2 Årsaker til kjønnsforskjeller i utdannings- og yrkesvalg

Det har vært mye forskning på individuelle faktorer som kan forklare kjønnsforskjellene i utdannings- og yrkesvalg. Interesser, preferanser og personlige egenskaper er trukket fram i denne forskningen.399 Slike ulike interesser og preferanser kan forstås som biologisk betingede gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene, som uttrykk for stereotypiske oppfatninger, som betinget av strukturelle forhold, eller kombinasjoner av disse tre. Noen studier har som formål å avklare om det er medfødte kjønnsforskjeller i tendenser til interesser og preferanser, som typisk handler om at menn er orientert mot teknikk, mens kvinner er mer fellesskapsorientert, mens andre studier tar for seg sosiale forventninger til gutter og jenters interesser og preferanser. En del internasjonale studier peker i retning av at både gutter og jenter velger ut fra de fagene de gjør det best i (relative fortrinn), og at guttene generelt velger mer ut fra et ønske om en godt betalt jobb.

Institusjonelle forhold, som trekk ved utdanningssystemet og arbeidsmarkedet, har også betydning for kjønnsdelingen i utdannings- og yrkesvalg.

Det har vært mindre oppmerksomhet om strukturelle faktorer for kjønnsforskjeller i utdanningsvalg. Det som finnes av forskning på dette, antyder at både familiebakgrunn, innvandrerstatus og bosted påvirker kjønnsdelingen i utdannings- og yrkesvalg.400

Forskning om individuell variasjon knyttet til kjønn, inkludert mulige biologisk betingete gjennomsnittlige forskjeller på gruppenivå, bør også omfatte strukturelle forhold slik at man kan vurdere betydningen av de ulike faktorene, og samspill mellom dem.

Lønn og status

Betydningen av lønn og status er trukket fram i deler av litteraturen om hvorfor menn i mindre grad har gått inn i kvinnedominerte fag. Devalueringstesen401 peker på at ferdigheter, roller og egenskaper som har blitt definert som feminine fortsatt blir devaluert, både når det gjelder lønn og status. Lønn og status i mannsdominerte yrker som krever høyere utdanning, har skapt sterke insentiv for kvinnene til å bevege seg inn i disse utdanningene og yrkene. Det er ikke er de samme insentivene for menn for å gå inn i kvinnedominerte yrker.

En utredning om rekruttering av menn til helse- og omsorgssektoren, trekker fram at yrkene i denne sektoren oppfattes som lavt lønnet, og forbindes med lav status og slitsomme og krevende arbeidsforhold. Utredningen peker på at gutter i snitt oppgir at de er noe mer opptatt av lønn og status, og at dette dermed kan forklare noe av kjønnsforskjellen i denne sektoren. Gutter mangler med andre ord insentivene til å krysse de kjønnede barrierene i arbeidslivet, som det jenter har hatt.402

Lav lønn og status ble også trukket fram på et møte Mannsutvalget arrangerte med aktører som jobber for å rekruttere flere gutter og menn til kvinnedominerte yrker. I tillegg ble det pekt på at det for noen av de kvinnedominerte yrkene også er en utfordring at mange har et inntrykk av at disse er lavere lønnet det de er. I 2022 var for eksempel gjennomsnittlig månedslønn for sykepleiere på 51 020, 49 020 for grunnskolelærere og 43 590 for førskole-/barnehagelærere. Til sammenligning var gjennomsnittlig månedslønn for alle sysselsatte i Norge på 53 150.403

Stereotypiske oppfatninger snevrer inn gutters handlingsrom

Oppfatninger om at noen yrker passer bedre for ett bestemt kjønn på grunn av at kjønnene har ulike ferdigheter og egenskaper, kalles ofte for stereotypiske oppfatninger om kjønn. Disse oppfatningene har konsekvenser for hva gutter og jenter tenker selv om hva de er gode til og passer til, og dermed for hva slags utdanningsvalg de tar.404

Det har vært en endring over tid der gutters og jenters prestasjoner i realfag har blitt likere, og der kjønnsstereotypiene knyttet til realfag har blitt svakere. Forskningen finner ikke en lignende utjevning når det gjelder kjønnsforskjeller i verbale ferdigheter og fellesskapsorienterte egenskaper og preferanser, som ofte assosieres med kvinner. En konsekvens av denne ujevne utviklingen er at jenters utdanningsvalg typisk er preget av flere målsettinger, både instrumentelle og fellesskapsorienterte, mens gutters utdanningsvalg i gjennomsnitt har mer ensidige målsettinger.405

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet påvirker også utdannings- og yrkesvalg. Når et yrke er svært dominert av ett kjønn, kan det bidra til å opprettholde stereotype forestillinger om hvem som passer inn i utdanningen eller yrket. Ungdommer som skal velge utdanning påvirkes av tradisjoner og normer for hva som er passende for gutter og jenter, og hva som er populært. I tillegg velger både gutter og jenter utdanning på et tidspunkt i livet hvor kjønnsidentiteten er sårbar, og hvor det er kan være vanskelig å stikke seg ut og gjøre utradisjonelle valg.406

Når kvinner har inntatt et større spekter av utdanninger og yrker, har også en del stereotypiske oppfatninger om kvinner mistet noe av sitt fotfeste, mens vi ikke ser dette i samme grad for gutter. Internasjonale studier har vist at dette særlig gjelder forestilling om menn som mindre fellesskaps- og omsorgsorienterte. Studier blant norske studenter på kjønnsdelte utdanninger viser at kvinnene blir vurdert til å passe til en større variasjon av profesjonsroller enn menn.407

Lite erfaringer med tradisjonelle kvinnetypiske aktiviteter

Manglende erfaring og kunnskap om tradisjonelle kvinnetypiske aktiviteter har også blitt trukket fram som en mulig forklaring på hvorfor gutter i mindre grad enn jenter går inn i yrker rettet mot barn og helse- og omsorgsyrker. Jenter har ofte mer erfaring med små barn enn gutter, gjennom barnevakt og deltidsjobber, og dette kan påvirke sannsynligheten for å velge denne typen yrker.408

Mannlige sykepleierstudenter har typisk vært i saniteten i militæret, og mange mannlige grunnskolelærere har jobbet et «friår» i barnehage og SFO.409 Dette er mindre utforsket, men erfaringer med rekruttering av menn til lærerutdanning410 og helse- og omsorgssektoren411 peker i denne retningen.

Forskningen viser også at tidspunktet for utdanningsvalg spiller en rolle: desto senere et utdanningsvalg tas, desto større er sjansen for å velge kjønnsutypisk. Dette kan både skyldes at flere eldre menn har erfaring med denne typen jobber enn yngre, men også at eldre menn i mindre grad er i en fase der det er sårbart å velge på tvers av etablerte kjønnsnormer.412

Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og trekk ved utdanningssystemet

Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner kan også være en av årsakene til kjønnsdelte utdanningsvalg. På utdanninger der karakterer er utslagsgivende for hvilke utdanninger ungdom kan søke og komme inn på, vil kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner ha konsekvenser for valg av utdanning. Dette gjelder for noen av utdanningene med lav andel menn, men ikke alle. Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner kan også påvirke frafall, som igjen påvirker utdanningsvalg, og omvendt.

Forskningen peker på to ulike mekanismer når det gjelder betydningen av karakterer. Gutter og jenter har en tendens til å velge utdanningsløp i tråd med sine relative styrker.413 Gutter gjør det i gjennomsnitt bedre i tekniske/numeriske fag enn i teoretiske fag og språkfag, og jenter gjør det i gjennomsnitt bedre i teoretiske fag og språkfag enn i tekniske/numeriske fag. Men gutter og jenter med samme akademiske styrker velger fremdeles ikke likt, og det er ikke kjønnsforskjell i mattekarakterer som skulle tilsi at kvinner i mindre grad velger realfag.

Samtidig kan kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner også være en konsekvens av forventninger til kjønnsdelte utdanningsvalg.414 Hvis gutter i gjennomsnitt sikter mot utdanninger som ikke krever gode karakterer, vil dette ha konsekvenser for motivasjonen for å jobbe på skolen. Analyser av PISA-data viser at gutter i gjennomsnitt både jobber mindre hardt på ungdomsskolen enn jenter, at de i mindre grad mener det er viktig å jobbe hardt på skolen, og at kjønnsforskjellene i innsats er større i Norge enn i sammenlignbare land. En mulig grunn til at kjønnsforskjellene i innsats er større i Norge enn i mange andre land, kan være at det norske arbeidsmarkedet fremdeles tilbyr godt betalte jobber innenfor de mannsdominerte yrkesfagene, og at avkastningen av høyere utdanning er svakere enn i mange andre land på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen.

Utdanningssystemet er også av betydning for kjønnsforskjeller i utdannings- og yrkesvalg, og det ser ut til at innretningen av utdanningssystemet har større betydning for gutter enn jenter.415 Flere internasjonale studier viser at menn velger mer kjønnstypiske utdanninger og yrker i utdanningssystemer med et stort innslag av yrkesfaglige utdanninger på videregående skolenivå, enn i utdanningssystemer der tilgangen til yrkesfaglige utdanninger er mindre. Generelt er yrkesfagutdanningene mer kjønnsdelte enn studier i høyere utdanning, og dermed vil utdanningssystemer der en større andel av elevene går yrkesfaglige løp også ha en tendens til å være mer kjønnsdelte. Samtidig er det viktig å påpeke at disse studiene også finner at yrkesfagutdanning beskytter mot arbeidsløshet for både gutter og jenter.

Gjennomføring på kvinnedominerte studier

Kjønnsubalansen i en del av de kvinnedominerte yrkene blir enda skjevere enn det rekrutteringen til studiene skulle tilsi, fordi mennene i større grad enn kvinner faller fra disse studiene. En studie viser at mannlige studenter på de kvinnedominerte profesjonsutdanningene sykepleie, grunnskolelærer, barnehagelærer, fysioterapeut og sosialarbeidere i mindre grad fullfører utdanningen enn sine kvinnelige medstudenter.416 Generelt er det noe lavere gjennomføring blant menn enn kvinner på bachelornivå, men kjønnsforskjellen ser ut til å være noe større på disse utdanningene enn treårige studier generelt.

Studien finner ikke en sammenheng mellom karakterer fra videregående skole og gjennomføring blant mannlige studenter, og heller ikke en systematisk sammenheng mellom kvinneandelen i utdanningen og studiegjennomføring blant menn. Faglig interesse ved studiestart påvirker studentenes gjennomføring positivt, og dette gjelder for begge kjønn. Samtidig viser resultatene at mannlige studenter har en svakere faglig interesse ved studiestart enn kvinnene. Faglig interesse kan dermed bidra til å forklare noe av kjønnsforskjellene i studiegjennomføring. Høy alder øker sjansen for at mannlige studenter gjennomfører studiet.

Studien omfatter relativt få studier og studenter. Det er derfor behov for flere studier, som også undersøker andre faktorer. Blant annet kan det tenkes at kjønnssammensetning blant forelesere og praksisveiledere påvirker menns studiegjennomføring, men det har ikke denne studien undersøkt.

Når det er veldig få studenter av et kjønn på en utdanning, kan dette også ha betydning for gjennomføring. Det å være i mindretall, og da særlig i kritisk mindretall, gjør noe med studiemiljøet. En nordisk studie som har sett på mannlige sykepleierstudenters utdanningsmiljø, fant at mangel på mannlige fellesskap kunne føre til økt grad av fremmedgjøring.417 På møte mellom Mannsutvalget og aktører på feltet, var det flere som trakk fram at innretningen på studiet, for eksempel undervisningsmaterialet, kan være fremmedgjørende for en del gutter.

Strukturelle faktorer påvirker gutters utdannings- og yrkesvalg

Foreldrenes utdanning påvirker barnas utdanningsvalg.418 Ungdom med foreldre uten høyere utdanning velger mer kjønnstradisjonelt enn ungdom med foreldre med høyere utdanning, og denne sammenhengen er sterkere for gutter. Barn av innvandrere velger derimot noe mindre kjønnstradisjonelle sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Det er behov for mer forskning for å forklare disse sammenhengene.

Det er også undersøkelser som tyder på at utdanningsvalgene generelt er mer kjønnsdelte i mindre sentrale strøk, og at dette ser ut til å henge sammen både med mulighetene på de lokale arbeidsmarkedene og med mer tradisjonelle holdninger til kjønn og kjønnsroller utenfor de store byene.419 Det er forsket relativt lite på dette i norsk sammenheng.

5.9 Politikk og pågående prosesser

Lovverket og utdanningspolitikken er kjønnsnøytral, og det er ikke noen formell forskjellsbehandling av kjønnene gjennom lovverk og politikk. Likestilling er også løftet fram som en grunnleggende verdi i lovverk, rammeplaner og læringsplaner for barnehagen og skolen. Gjennom aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillingsloven har alle offentlige myndigheter på utdanningsfeltet plikt til å jobbe for likestilling og hindre diskriminering i sitt arbeid.

Innenfor utdanningspolitikken har det vært en del oppmerksomhet om likestillingsutfordringer, men mange av tiltakene har vært kortvarige og lite systematiske. Samtidig er det flere innsatser som har som hensikt å motvirke mange av de utfordringer vi beskriver i dette kapitlet, som kvalitet i grunnskolen og frafall i videregående opplæring, men hvor det ikke nødvendigvis er en eksplisitt oppmerksomhet knyttet til kjønn og kjønnsforskjeller.

I det følgende presenterer vi et utvalg prosesser og tiltak som har hatt og har betydning for arbeidet med å redusere kjønnsforskjeller i utdanning, uavhengig om dette har vært et uttalt mål for arbeidet. Presentasjonen over prosesser og tiltak er ikke uttømmende.

5.9.1 Utdanning i velferdssamfunnet

Utdanning i Norge er en viktig del av velferdssamfunnet. Utdanning er obligatorisk og gratis for barn og ungdom mellom 6 og 16 år, mens ungdom mellom 16 og 19 år har lovfestet rett til tre års videregående opplæring. Alle barn har rett til barnehageplass, med en målsetting om at de skal være tilgjengelige for alle barn og uavhengig av foreldrenes økonomi. Prisen for barnehageplass varierer mellom kommuner, men med en makspris og ordninger for familier med lav inntekt. Det samme gjelder for skolefrititidsordninger. Høyere utdanning er også gratis på de statlige utdanningsinstitusjonene, og gjennom Lånekassen er det etablert ordninger for lån og stipend til studenter.

Barnehageutbygging og utdanningsreformer

I flere tiår var etterspørselen etter barnehageplasser langt større enn tilbudet. Med barnehageforliket på starten av 2000-tallet ble barnehageutbyggingen betydelig trappet opp, og i 2009 ble det innført rett til barnehageplass for barn i alderen ett–fem år. I dag går om lag 93 prosent av alle barn i alderen 1-5 år i barnehage, og 97 prosent av alle barn i alderen 3-5 år. Til sammenligning gikk rundt 10 prosent av barn i barnehagealder i barnehagen ved innføring av den første barnehageloven i 1975.420

Utbyggingen av skole og utdanning i Norge er preget av en rekke reformer de siste 30 årene.421 Siden da har utdanningssystemet vokst, og skolegangen blitt forlenget med innføring av rett til videregående opplæring for alle i 1994, og 10-årig grunnskole med oppstart for 6-åringer i 1997. Særlig fra 2000-tallet har det vært en økt internasjonal oppmerksomhet om kunnskap som samfunnsstrategisk nøkkelressurs, noe som også har preget utviklingen i Norge. Dette kommer særlig til uttrykk i Kunnskapsløftet i 2006. Det har blitt innført internasjonale tester som PISA-undersøkelsen, som har blitt vanlige referanserammer for kvalitet i nasjonale skoleordninger.

5.9.2 Innsats i barnehagen

Siden den betydelige utbyggingen av barnehageplasser på 2000-tallet, har diskusjonene dreid seg mot innhold og kvalitet i barnehagetilbudet, samt bemanning, kompetanse og styring og finansiering. Barnehagen har blitt tillagt en større rolle som det første trinnet i utdanningsløpet. Ulike evalueringer viser at det er betydelige kvalitetsforskjeller mellom barnehager.422

I stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO423i 2019–2020, beskrev den daværende regjeringen sine ambisjoner for å heve kvaliteten i barnehagene, og viste til ulike tiltak for å oppnå dette. Noe av bakgrunnen for stortingsmeldingen var Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjeller i utdanningsløpet. Blant tiltakene som vises til i stortingsmeldingen med relevans for barnehagene, var å utrede mulige tiltak for bedre informasjonsoverføring mellom utdanningsnivåer og tjenester for å gi barn og elever best mulige overganger, fremme språkarbeidet i barnehagen og over tid skjerpe forskriftskravet til pedagogisk bemanning i barnehagen.

Høsten 2022 la regjeringen fram en revidert kompetansestrategi, Kompetanse for fremtidens barnehage. Revidert strategi for kompetanse og rekruttering 2023–2025. I strategien har regjeringen formulert et mål om at minst 50 prosent av de ansatte skal være barnehagelærere og minst 25 prosent av de ansatte skal være barne- og ungdomsarbeidere. Disse målsettingene ble oppjustert i en ny strategi for barnehagesektoren fra 2023, Barnehagen for en ny tid: Nasjonal barnehagestrategi mot 2030.424

Formålet med strategien er at alle barn i Norge skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. I innledningen til strategien vises det til at fellesskolen skal gi alle barn like rammer for opplæringen, blant annet uavhengig av kjønn. Det vises også til en målsetting om å rekruttere og beholde menn både i barnehagelærerutdanningene og blant ansatte. Det vises til at det nasjonale prosjektet skal få flere til å velge barnehagelærer- og lærerutdanningen 1.-7., som er lagt til Høyskolen på Vestlandet. I strategien understreker regjeringen viktigheten av at tidligere innsats i utdanningsløpet, som i barnehagen, bør prioriteres langt høyere enn tidligere. Flere av tiltakene i strategien kan være av betydning for kjønnsforskjeller i ferdigheter i barnehagealder, som kompetanseheving blant de ansatte, og tilrettelegging for at flere skal gå i barnehage gjennom lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger.

5.9.3 Innsats i grunnskolen

Siden 2000-tallet har tidlig innsats vært et viktig prinsipp i barnehage og grunnskole.425

I nyere strategier og stortingsmeldinger innebærer tidlig innsats at problemer og vansker skal oppdages og følges opp så tidlig som mulig. Til grunn for dette ligger det en forståelse om at grunnlaget for utvikling og læring blir lagt i barnas første leveår, og at læring i de første årene øker sannsynligheten for en god utvikling videre.426 Et notat fra Utdanningsforbundet påpeker imidlertid at forskningen på tidlig innsats viser at hva det innebærer fremstår som uklart, og at begrepet er utydelig.427 Det er også fremmet kritikk mot at fokuset på tidlig innsats og satsing på ferdighetene lesing, skriving og regning har ført til lengre skoledager for de minste elevene.428

Stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO beskriver flere tiltak for å styrke den tidlige innsatsen i skolen. Noen av disse tiltakene kan også kobles til å redusere kjønnsforskjeller i skolen. Meldingen viser blant annet til at kommunene skal få mulighet til å prøve ut nye modeller for fleksibel skolestart, opprettelse av et senter for forskning på spesialpedagogikk og inkludering, utredning av mulige løsninger for å få bedre statistikk og data om barnehage og skole, flere tiltak rettet mot pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og innføring av rammeplan for SFO.

I samme periode har det også vært mye oppmerksomhet om lærerens rolle. I kjølvannet av kunnskapsløftet ble «rollen som sjef for klasserommet tydeliggjort», og etterfulgt av en satsing på lærerrollen.429 I 2015 ble det lagt fram en strategi for videreutdanning av lærere, og i 2017 ble grunnskolelærerutdanningen forlenget til en femårig integrert masterutdanning.

De siste årene har praksis i skolen fått mer plass i de offentlige diskusjonene. I partiprogrammene for 2021–2025 har flere av partiene ulike formuleringer om at skolen må bli mer praktisk og variert,430 og det er trukket fram som et satsingsområde i regjeringsplattformen.431 Regjeringen har varslet at den skal legge fram en ny stortingsmelding om 5.–10. trinn i 2024. Bakgrunnen for stortingsmeldingen er psykiske plager og stress blant ungdom, mye skjermtid, svake skoleresultater og at mange elever sliter med skolemotivasjon.

5.9.4 Innsats mot frafall i videregående opplæring

Det har vært mye oppmerksomhet på frafall, og det er iverksatt flere nasjonale satsinger for at flere elever skal gjennomføre videregående opplæring. Blant disse er fullføringsreformen,432 som ble vedtatt av Stortinget i 2021 etter stortingsmeldingen Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden. Arbeidet med fullføringsreformen har en tidshorisont på ti år og omfatter om lag 100 tiltak. Tiltakene spenner fra regelverk og rettigheter, til innhold, organisering og kompetanse.433 Ett av grepene var å ta bort tidsbegrensningen på retten til VGO og gi alle rett til opplæring fram til studie- eller yrkeskompetanse.

Regjeringen følger opp reformen, og har signalisert at den blant annet vil arbeide videre med å utvide både ungdom og voksnes rett voksne til å fullføre og bestå, og til å rekvalifisere seg. Regjeringen ønsker også å satse på kvalifisering og formidling til læreplasser, gjøre elevene mer studieforberedt og at videregående opplæring skal også være tilrettelagt for voksne.

Samfunnskontrakten for flere læreplasser

En Samfunnskontrakt for flere læreplasser ble for første gang signert i 2012. Våren 2016 forlenget de største arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet avtalen. Den avtalen som nå er signert gjelder for perioden 2022–2026, og er signert av Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, NHO, LO, Virke, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Unio, Maskinentreprenørenes Forbund, YS, Norges Rederiforbund og KS.

Samfunnskontrakten for flere læreplasser danner et systematisk og målrettet grunnlag for samarbeid mellom partene i arbeidslivet og nasjonale myndigheter om læreplasser. Partene er enige om å jobbe for at alle som er formelt kvalifisert, skal sikres en læreplass. Formelt kvalifisert er den som oppfyller vilkårene for formidling til opplæring i bedrift etter gjeldende lov og forskrifter.434

UngInvest

UngInvest er et fylkeskommunalt læringstilbud for elever i alderen 16-24 år som har behov for annen videregående opplæring enn ordinært skoletilbud. Målet med tiltaket er å rekruttere og beholde ungdommer i videregående opplæring, slik at flere ungdommer kvalifiserer seg for sitt fremtidige arbeidsliv.

UngInvest har i dag fem avdelinger i Buskerud og to i Rogaland. I Nordland ble et lignende tilbud etablert i 2019. I Trøndelag og Agder er det gjort vedtak om å utrede en etablering også der. Buskerud fylkeskommune har også etablert et nasjonalt vitensenter for styrkebasert læring ved UngInvest AIB. Alle avdelingene har praktiske verksteder, og et teoretisk verksted hvor man kan få opplæring i norsk, matematikk, engelsk, samfunnsfag med mer. Opplæring bygger på videregående skoles utdanningsprogram og nasjonale læreplaner. I tillegg benyttes utplassering i arbeidslivet. UngInvest legger til rette for at ungdommene kan ta opp igjen fag fra grunnskolen og bistår med privatisteksamen.

I 2021 ble det gjennomført en relativ enkel oppsummering og drøfting av tidligere evalueringer og analyser av UngInvest.435 Denne fant blant annet at tiltaket førte til en stor forbedring i antallet som fullfører videregående og at en stor andel fortsatt er i utdanning. Oppsummeringen viser også at andelen som er i arbeid er større enn forventet for gruppen, at arbeidslivstilknytningen forblir høy, og at tiltaket fører til sosial inklusjon, samt personlig og sosial utvikling hos de unge. Resultatene er ikke brutt ned på kjønn.

Steigen-modellen

I Steigen er det utviklet et utdanningstilbud tett koplet på det lokale næringslivet. Unge får mulighet til å ta utdanning der de bor, og de opparbeider seg kompetanse som er relevant for arbeidsmarkedet på hjemstedet. Modellen ble etablert i 2014, og ble en permanent ordning fra 2017.

Steigen-modellen er en modell for videregående opplæring der elevene er utplassert i bedrift fra første dag. Den gir en tilpasset fagopplæring med mer læretid enn vanlige lærlinger har. Elevene er sikret læreplass i fire år og får lønn i bedriften fra oppstart. Elever i Steigen-modellen er på skolen to dager i uka det første året, og omtrent en dag i måneden det andre året. Resten av tida tilbringes i en eller flere bedrifter som betalte lærlinger. Elevene får all opplæring i programfag i bedriften. Fellesfag undervises på skolen.

Fylkeskommunen har finansiert en egen koordinator som rekrutterer bedrifter til ordningen, er kontaktlærer for elevene som er ute i bedrift og har jevnlig kontakt med bedriftene for å sikre at opplæringen er i tråd med gjeldende krav og retningslinjer.

Erfaringene fra Steigen er at modellen bidrar til å hindre frafall i videregående opplæring og øke yrkesfagenes status.436 Dette er viktig i distriktskommuner med behov for yrkesfaglig kompetanse. Erfaringene tilsier videre at dersom man skal klare å utvikle et differensiert utdanningstilbud tilpasset lokale og regionale behov, er dialog og samarbeid mellom lokalt, regionalt og nasjonalt nivå avgjørende. Politiske grep som kan lette tilgangen til nedenfra og opp-initiativer fra distriktskommuner og lokalt næringsliv, vil trolig bidra til å sikre en utdannings- og kompetansepolitikk som er bedre tilpasset lokale behov.

Lærekandidatordningen

Lærekandidatordningen ble innført som en erkjennelse av at ikke alle har mulighet for å oppnå studie- eller yrkeskompetanse, og at videregående opplæring skal ha tilbud også til denne delen av ungdomskullene. Lærekandidatordningen er en parallell til lærlingordningen. Elevene skal gå to år i skole og avslutte opplæringen sin i bedrift. Å være lærekandidat i stedet for lærling innebærer at man ikke har som mål å nå alle læreplanmål, man har en redusert læreplan. Ved slutten av opplæringstiden i bedrift går lærekandidatene opp til en kompetanseprøve. Når de består, oppnår de grunnkompetanse og de får et kompetansebevis. En evaluering av ordningen fant at lærekandidater med de laveste karakterene fra tiende klasse, kommer bedre ut med hensyn til kompetanseoppnåelse enn elever med spesialundervisning og sammenlignbare yrkesfagelever i ordinære løp.437 Dette funnet indikerer at lærekandidatordningen kan være gunstig for en del elever med svakt prestasjonsgrunnlag fra tiende klasse, og at mange lavprestasjonselever i ordinære utdanningsprogrammer kunne hatt fordel av dette tilbudet.

5.9.5 Innsats for å motvirke kjønnsdeling i utdanning og yrker

I forbindelse med UngIDag-utvalget ble det utarbeidet en kunnskapsoppsummering som blant annet så på tiltak for å motvirke kjønnsdelte utdanningsvalg.438 I rapporten er det kartlagt tiltak som er satt i verk for å påvirke kjønnsdelte yrkes- og utdanningsvalg fra og med barnehage og opp til og med høyere utdanning i perioden 2008–2018. Få av tiltakene som er gjengitt i rapporten har blitt evaluert, og dokumentasjonen av de ulike tiltakene er begrenset. Dette gjør det vanskelig å si noe om hvilke tiltak som faktisk har effekt.

De fleste av tiltakene i rapporten faller inn under syv kategorier: mål i rammeplaner, rekruttering av det underrepresenterte kjønn til stillinger i barnehage og skole, tiltak for å bevisstgjøre personell på kjønnssegregering, kampanjer for å endre inntrykket av eksisterende fag og studier, rollemodellbesøk på utdanningsinstitusjoner, utdanningsveiledning og opprettelse av nettverksgrupper for det underrepresenterte kjønn i kjønnsskjeve studieretninger i høyere utdanning og positiv særbehandling.439

Fordelingen av tiltak på tvers av barnehage, grunnskole, videregående og høyere utdanning ser nærmest ut som en omvendt pyramide: jo høyere utdanningsnivå, jo større og flere tiltak.440

Når det gjelder tiltak som særlig er rettet mot gutter, viser rapporten blant annet til en hospiteringsordning for ungdomsskolegutter i barnehager, guttedager på helse- og sosialfaglige utdanninger for å rekruttere flere menn, Ole-prosjektet i Ålesund som går ut på å beholde menn på sykepleierutdanning, og et nasjonalt prosjekt hvor menn i alderen 25–55 år som mottar egnet ytelse fra NAV får tilbud om et komprimert utdanningsløp fram til fagbrev som helsefagarbeider gjennom Menn i helse.441

Siden rapporten kom har det kommet noen nye tiltak spesielt rettet mot gutter og menn:

• Høyskolen på Vestlandet fått ansvar for et nasjonalt prosjekt for å få flere menn til å velge barnehagelærerutdanningen og grunnskolelærerutdanningen 1-7. trinn.442

• Hvor er mine brødre? som er en del av OsloMets Storbybarn-satsing, har som mål å få flere flerkulturelle gutter og menn til å utdanne seg til omsorgsyrker rettet mot barn og unge.443

• Gutter og helsefag ved Universitetet i Tromsø for å rekruttere flere menn til helsefag i regionen.444

5.9.6 Kjønnspoeng og kjønnskvoter

Søkere til høyere utdanning kan få inntil to tilleggspoeng på grunn av kjønn på studier der det er betydelig kjønnsubalanse. Det er studieinstitusjonene selv som søker om å kunne gi tilleggspoeng, og søknadene behandles av Kunnskapsdepartementet. Det betyr at selv om man kan få kjønnspoeng for en type studie, for eksempel sykepleie, ved noen høyskoler og universitet, gjelder ikke dette alle studiesteder som tilbyr sykepleierutdanning. Institusjonene får kun bruke kjønnspoeng i en avgrenset periode, og de må redegjøre for at andre tiltak for å bedre kjønnsbalansen ikke har gitt resultat for å få innvilget bruk av kjønnspoeng.445

Da de første utdanningene i Norge fikk kjønnspoeng på 1980-tallet, var det bare kvinner som kunne få tilleggspoeng. Etter en lovendring 2018 ble også menn inkludert, og utdanninger hvor menn er betydelig underrepresentert, fikk mulighet til å gi kjønnspoeng.

I dag får menn ett tilleggspoeng ved profesjonsstudiet i psykologi ved fire utdanningsinstitusjoner, og to tilleggspoeng ved åtte andre utdanninger innen veterinærmedisin, dyrepleie, sykepleie, barnevernspedagog, toll, vareførsel og grensekontroll, bioingeniør. Kvinner får to kjønnspoeng ved 12 utdanninger.446

Andelen menn som har fått tilbud gjennom opptaket i 2023 har gått ned på 10 av de 12 studietilbudene der menn får ekstrapoeng, sammenlignet med tall fra de to foregående årene. Ved to av studiestedene som gir tilleggspoeng til menn, har andelen menn steget betydelig de siste årene.447

Kjønnspoeng virker bare hvis det er mange nok søkere av det underrepresenterte kjønn. Det har også best effekt på studier der det er vanskelig å komme inn og der begge kjønn har tilnærmet like gode karakterer. Det har også blitt tatt til orde for at tilleggspoeng kan ha en viktig signaleffekt, men at det også må ses i sammenheng med andre virkemidler.448

Det har blitt stilt spørsmål ved lovligheten av bruk av kjønnspoeng, ettersom det innebærer en forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Kunnskapsdepartementet vurderte dette sist høsten 2020, og konkluderte da med at forskriften ikke er i strid med likestillingsregelverket eller EUs likestillingsdirektiv.449

I 2022 la Opptaksutvalget fram til forslag til ny modell for opptak til høyere utdanning, hvor de blant annet foreslo at tilleggspoeng for kjønn fjernes. Utvalgets flertall anbefalte at det heller innføres kjønnskvoter på fag med svært skjev kjønnsfordeling.450

5.10 Utvalgets vurderinger

Mannsutvalget mener at

• innretningen på grunnskolen bidrar til at gutter stiller svakere enn jenter

• det er for lite systematikk i hvordan barnehagene forbereder barna på skolestart

• kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner fører til mindre handlingsrom for gutter

• kjønnsforskjeller i utdanningsvalg bidrar til å opprettholde stereotypier og et kjønnsskjevt arbeidsmarked

Innretningen på grunnskolen bidrar til at gutter stiller svakere enn jenter

Mannsutvalget mener at kjønnsforskjellene i skole og utdanning er en samfunnsutfordring som må løses. Innretningen på grunnskolen bidrar til at flere gutter enn jenter får lave grunnskolepoeng, og til at færre gutter enn jenter får høye grunnskolepoeng. For å redusere kjønnsforskjellene i utdanning må vi ha en skole som møter alle barn på deres premisser, uavhengig av kjønn. Utvalget mener at læring gjennom aktivitet – den kroppsliggjorte læringen – er viktig for læring og mestring. Utvalget mener derfor at utdanningsløpet bør være mer fleksibelt, og at skolehverdagen bør være mer variert og praktisk innrettet enn i dag. Dette kan bidra til å gi mindre kjønnsforskjeller.

Utvalget mener at også SFO er en viktig læringsarena for barn, og at det er uheldig at det er så store variasjoner i SFO-tilbudet rundt om i landet. Det bør utarbeides tydeligere føringer for innhold og kompetansekrav for de ansatte som sikrer likebehandling, og som motvirker opprettholdelse og reproduksjon av kjønnsstereotypier.

Utvalget mener at forskjeller i grunnskolen kan påvirke gutters muligheter i videregående skole og i høyere utdanning. Det kan også tenkes å føre til andre uønskete kjønnsforskjeller gjennom livsløpet og bidra til større sosial ulikhet i samfunnet.

Det er for lite systematikk i hvordan barnehagene forbereder barna på skolestart

Mannsutvalget har inntrykk av at mange barnehager jobber godt med temaer knyttet til likestilling og kjønn og gir barn et godt grunnlag for videre skolegang. Samtidig mener utvalget at det er for stor variasjon mellom barnehagene i dag. Det er uheldig at gutter i mindre grad enn jenter bruker tiden i barnehagen på lek og aktiviteter som kan gjøre dem forberedt til skolen. Utvalget mener at barnehagene i større grad kan bidra til å utjevne kjønnsforskjeller i gutter og jenters utgangspunkt for skolehverdagen enn det som er tilfellet i dag.

Kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner fører til mindre handlingsrom for gutter

I dagens system har karakterer fra 10. klasse betydning for hvilke studieprogrammer og skoler ungdom kommer inn på i videregående opplæring. Dette er særlig utfordrende i og rundt de største byene, der konkurransen om skoleplasser er mest uttalt. Videre er inntaket til høyere utdanning i stor grad basert på karakterer, og mange av studiene med høye opptakskrav har i dag en sterk overvekt av kvinner. Mannsutvalget mener det er bekymringsfullt at det er betydelig flere gutter enn jenter som ikke gjennomfører videregående opplæring.

Utvalget mener det er behov for tiltak som bidrar til å løfte de svakeste elevene, slik at flere får anledning til å fullføre et videregående opplæringsprogram som interesserer dem. Utvalget understreker betydningen av at likestillingsutfordringene må sees på helhetlig, og at tidlig innsats for å få flere til å fullføre videregående opplæring kan bidra som et forebyggende tiltak mot andre utfordringer som arbeidsledighet, helseutfordringer, rus og utenforskap.

Kjønnsforskjeller i utdanningsvalg bidrar til å opprettholde stereotypier og et kjønnsskjevt arbeidsmarked

Kjønnsdelte utdanningsvalg bidrar til å opprettholde et kjønnsdelt arbeidsmarked, med forskjeller i lønn, arbeidstid og arbeidsbelastning. Samtidig forsterker det kjønnsdelte arbeidsmarkedet gutter og jenters utdanningsvalg og reproduserer kjønnsstereotypier.

Innsatsen fra myndighetene for at flere unge skal velge utradisjonelt i skolen og høyere utdanning, har i liten grad vært koordinert, og lokale ildsjeler har drevet små tiltak med knappe ressurser. Det har særlig vært få og begrensede tiltak rettet mot gutter. Mannsutvalget mener derfor at denne innsatsen må styrkes betydelig, gjennom et helhetlig og langsiktig arbeid.

Mannsutvalget mener det er viktig å motarbeide kjønnsubalanse i utdanninger, fordi det blant annet begrenser den enkeltes valgmuligheter. Når en utdanning eller et yrke er dominert av ett kjønn, kan det legge begrensninger på ungdom, fordi det er mindre attraktivt eller vanskelig å velge annerledes enn andre rundt en. Mens jenter over tid har gått inn i mange utdanninger og yrker som tidligere var mannsdominerte, har ikke gutter og menn endret mønster på samme måte. Utvalget ser dette i sammenheng med at det er lavere lønn i mange kvinnedominerte yrker, enn i sammenlignbare yrker der menn er, eller har vært, i flertall.

Kjønnsforskjeller i utdanningsvalg fører også med seg andre likestillingsutfordringer, som mangel på likeverdige offentlige tjenester. Utvalget mener det er viktig at barn og unge også får tilgang på mannlige rollemodeller, og at det er uheldig med en så tydelig kvinnedominans i yrkesgruppene som skal forme barn og unge i oppveksten. Mannsutvalget mener at gutter og menn er likeverdige omsorgspersoner med jenter og kvinner, og ønsker å motvirke forestillingen om at kvinner er bedre skikket til omsorgsyrker enn menn. Utvalget mener derfor det er viktig med målrettet innsats for å trekke flere menn til kvinnedominerte utdanninger som kvalifiserer til disse yrkene.

Utvalget mener ikke at formålet med tiltak for å bryte med kjønnstradisjonelle utdanningsvalg skal være at det er akkurat like mange menn og kvinner i alle typer yrker. Derimot er det et mål at det skal være et reelt handlingsrom til å velge utdanning og yrker etter egenskaper og interesser, og at hva du velger, ikke skal være avhengig av hvilket kjønn du har.

6 Arbeidsliv

6.1 Innledning

Økonomisk uavhengighet er en viktig forutsetning for samfunnsdeltakelse på like vilkår, og et arbeidsliv som inkluderer flest mulig er det viktigste grunnlaget for dette. Det er høy sysselsettingsgrad i Norge sammenlignet med andre land rundt oss, og generelt små kjønnsforskjeller i sysselsetting.

Dette kapittelet tar for seg arbeidslivsforhold der menn kommer særlig dårlig ut, og er ikke en beskrivelse av likestillingsutfordringene i arbeidslivet som helhet.

Det er betydelige kjønnsforskjeller når vi ser på hvor menn og kvinner arbeider. Kun 13 prosent av sysselsatte menn jobber i kvinnedominerte næringer, og motsatt. De største mannsdominerte næringene i Norge i dag er industri og bygg- og anleggsnæringen. Innenfor helse- og sosialfaglige yrker og undervisning er det lav andel menn. Arbeidsinnvandrere er i stor grad menn.

Menn og kvinner har ulike rammer for å få til balanse mellom arbeid og familieliv. Dette henger sammen med arbeidsdeling i familien, men også med det kjønnsdelte arbeidslivet. Selv om lover og regelverk skal legge til rette for en god familie- og arbeidslivsbalanse, er det forskjeller i normer og forventninger mellom ulike virksomheter, næringer og sektorer. Forskning tyder på at vektleggingen av familievennlige arbeidslivsnormer er lavere på mannsdominerte arbeidsplasser enn på arbeidsplasser der kvinner er i flertall.

Ettersom arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, er det også en del kjønnsforskjeller når det kommer til hvilke arbeidsmiljøutfordringer menn og kvinner er mest utsatt for. Det er en høyere risiko for kjemisk- og fysisk arbeidsmiljøeksponering i næringer hvor menn er særlig overrepresentert sammenlignet med i andre næringer. Menn, og særlig menn i mannsdominert næringer, har også en høyere risiko for arbeidsrelaterte sykdommer og arbeidsskader enn gjennomsnittet, og en betydelig høyere risiko for arbeidsskadedødsfall. Det har vært mindre oppmerksomhet om psykiske plager og det psykososiale arbeidet i deler av mannsdominerte bransjer sammenlignet med andre typer arbeidsmiljøfaktorer.

Arbeidsinnvandrere kan være særlig utsatt for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og de jobber i bransjer hvor graden av fagorganisering og tariffavtaler er lavere enn i andre bransjer.

6.2 Sysselsetting

6.2.1 Høy sysselsetting i Norge

De siste 50 årene har yrkesdeltagelsen økt betydelig blant kvinner, men sunket noe blant menn. I 4. kvartal 2023 var sysselsettingen451 på 68,6 prosent i aldersgruppen 15-74 år. Menn har en høyere sysselsetting enn kvinner; 71,1 prosent av menn og 66 prosent av kvinner var registrert som sysselsatt i 2023.452 Når en ser på aldersgruppen 20-66 år, er sysselsettingsgraden høyere. I 4. kvartal 2022 var 79,9 prosent av mennene og 75,0 prosent av kvinnene i denne aldergruppen sysselsatt.453

Sammenlignet med EU/EØS-land, er det en høy andel av personene i arbeidsfør alder som er i arbeid i Norge.454 Det samme gjelder når vi sammenligner med OECD-land. Sysselsettingen i Norge er særlig høyere blant yngre, eldre, og blant kvinner sammenlignet med andre land. Norge kommer noe dårligere ut dersom man ser på gruppen 20-64 år, men også for disse er sysselsettingen i Norge relativt høy sammenlignet med EU/EØS-land.

Det har vært en nedgang i sysselsettingen blant unge i Norge, og det skyldes i stor grad at flere tar mer utdanning, og at færre kombinerer utdanning og arbeid.455

Siden 1990-tallet har sysselsettingen vært relativ stabil for alle med gjennomført videregående eller høyere utdanning. Blant personer uten fullført videregående skole, har det derimot vært en betydelig nedgang i sysselsettingen.456

Fullført videregående opplæring er viktig for sysselsetting, og dette ser ut til å ha blitt viktigere over tid. En analyse fra Institutt for samfunnsforskning457 viser at det har vært en markant nedgang i sysselsettingen blant unge voksne med grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå de siste 30 årene. Sysselsettingsgraden er fortsatt høyere for menn enn kvinner i denne gruppen. Det er imidlertid flere menn enn kvinner som ikke gjennomfører videregående opplæring, og unge menn har derfor i større grad enn kvinner blitt påvirket av den synkende sysselsettingen i denne gruppen. De som er i jobb og har grunnskole som høyeste utdanningsnivå skiller seg også ut med langt lavere inntektsvekst enn andre utdanningsgrupper de siste årene.458

Menn med nedsatt funksjonsevne har betydelig lavere sysselsettingsgrad enn menn i resten av befolkningen. Blant personer med nedsatt funksjonsevne i alderen 15-66 år var 40,6 prosent sysselsatt i 2020, sammenlignet med 73,4 prosent i befolkningen ellers. I motsetning til i resten av befolkningen, er det tilnærmet ingen kjønnsforskjeller i sysselsetting blant personer med nedsatt funksjonsevne.459

Det er en lavere sysselsettingsgrad blant menn som har innvandret enn blant andre menn. Blant mannlige innvandrere var sysselsettingsgraden i aldersgruppen 20-66 år på like rundt 73 prosent i 2022. Blant innvandrere er det en høyere andel menn enn kvinner som er sysselsatt.460 Det er betydelige forskjeller etter landbakgrunn.

En levekårsundersøkelse blant skeive i Norge fra 2021461 finner at det ikke er noe forskjell mellom heterofile, homofile og bifile menn som oppgir å ha arbeid som hovedbeskjeftigelse når man kontrollerer for bakgrunnsfaktorene alder, inntekt og utdanningslengde. Andelene med lønnet arbeid som hovedbeskjeftigelse var lavere blant transpersonene enn blant cispersoner.

6.2.2 Heltid, deltid og midlertidige stillinger

De fleste ansatte i Norge er fast ansatt i heltidsstillinger. Deltid er langt mindre utbredt blant menn enn kvinner. I aldersgruppen 20-64 år var andelen som jobber deltid 12,2 prosent blant menn, og 29,5 prosent blant kvinner i 2023.462

En del av dem som jobber deltid ønsker å jobbe mer og forsøker å få lengre arbeidstid. Det betyr at de er undersysselsatt. I 2023 utgjorde det 22 pr. 1 000 menn og 44 pr. 1 000 kvinner. De siste 15 årene har disse tallene vært relativt stabile, men med en betydelig oppgang under pandemien. I 2023 var tallene tilbake til nivåene før pandemien.463

Det er også noe høyere andel som er midlertidig ansatt blant kvinner enn blant menn i aldersgruppen 20-66 år. 7,6 prosent av kvinner og 5,1 prosent av menn hadde midlertidige stillinger i 4. kvartal 2023.464 Midlertidig ansettelse er mye mer utbredt blant yngre arbeidstakere, og i de yngste aldergruppene er kjønnsforskjellene små.

6.2.3 Personer utenfor arbeidslivet

Ved fjerde kvartal 2023 var det 16,2 prosent av mennene og 21,8 prosent av kvinnene i aldersgruppen 20-66 år som sto utenfor arbeidsstyrken.465 Andelen arbeidsledige466 er rundt 3 prosent, og det er tilnærmet ingen kjønnsforskjeller.467

Blant dem som står utenfor arbeidslivet er en stor andel under helserelaterte inntektssikringsordninger, som sykemelding og uføretrygd. Det er en høyere andel uføretrygdede kvinner (12,8 prosent i 2022) enn menn (8,6 prosent i 2022) i aldergruppen 18-67 år. Graden av uføretrygd er høyest i de øverste aldersgruppene. I de senere årene har det imidlertid vært en utvikling mot en større andel uføre i de yngre årsklassene, mens trenden er synkende blant de eldre. Blant de yngste er menn noe oftere uføre enn kvinner, men fra slutten av 20-årene endrer dette seg, og kvinner er etter hvert langt oftere uføre enn menn.468 I 2023 var det en like høy andel menn som kvinner i aldersgruppen 15-29 år som sto utenfor arbeid, opplæring og utdanning (6,4 prosent). De siste 15 årene har det vært en svak overvekt av kvinner.469

Det er flere mulige årsaker som kan bidra til å forklare at de med lav utdanning oftere blir uføre.470 Personer som blir uføre i ung alder får gjerne kort utdanning. Både medfødt sykdom eller lidelse og tidlig uførhet kan gjøre det vanskelig å gjennomføre et utdanningsløp. En økende andel unge blant de uføre vil derfor kunne medvirke til at flere uføre har lav utdanning. For personer som blir uføre senere i livet, kan i tillegg belastende yrker være en medvirkende årsak.

Vi vet at tilknytningen til arbeidslivet påvirker helsen, og at en god tilknytning til arbeidslivet påvirker helsen på en positiv måte.471 Arbeidsledighet er en sykdomsfremkallende faktor for både menn og kvinner, men ser ut til å ramme menn oftere og på en annen og sterkere måte enn kvinner. En registerstudie som tar for seg perioden 2000–2017 viser at arbeidsledige menn blir innlagt på sykehus i større grad enn arbeidsledige kvinner, og når mennene først kommer seg tilbake i jobb, har de et høyere sykefravær. Dødeligheten er også høyere blant de arbeidsledige mennene.472 I en litteraturgjennomgang om sammenheng mellom arbeidsledighet og selvmord, viser flere av studiene en signifikant samvariasjon mellom sysselsettingsrate og selvmordsrate i større grad for menn enn for kvinner.473 Gjennomsnittsalderen blant arbeidsledige menn som dør ved selvmord er lavere enn for menn generelt, og selvmordstanker rapporteres selv etter kort tids ledighet.

6.2.4 Unge utenfor arbeid, opplæring og utdanning

NEET («Not in Education, Employment, or Training») er en rate som måler unge i aldersgruppen 15-29 år som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning. Indikatoren har som hensikt å måle andelen unge som ikke har noen aktivitet som forventes å fremme framtidig yrkeskarriere. Den omfatter både unge som ønsker arbeid og de som ikke er aktuelle for arbeid, for eksempel fordi de er for syke.474

Ulike målinger gir noe ulike anslag på størrelsen på denne gruppen. Arbeidskraftsundersøkelsen fra SSB tilsier at andelen unge i Norge som ikke er i arbeid, opplæring eller utdanning var på 7,4 prosent i 2021, noe som er lavt sammenlignet med andre europeiske land. Andelen har vært stabil siden 2006. Det er en liten, men noe høyere andel menn i NEET-gruppen. I den aktuelle aldersgruppen var 7,5 prosent av menn og 7,3 av kvinner NEET i 2021. Tidligere har tendensen vært motsatt, med en liten overvekt av kvinner.475

En annen måling basert på registerdata fra 2022, finner at denne gruppen utgjorde 9,3 prosent av befolkningen i alderen 15-29 år, og finner en annen kjønnsfordeling enn Arbeidskraftundersøkelsen. Andelen NEET blant menn i denne statistikken er 9,2 prosent, mot 9,7 prosent for kvinner.476

NEET-gruppen er en mer selektert gruppe i Norge sammenlignet med andre land, ettersom den omfatter færre personer. Det er også en tendens til at de som havner i denne kategorien i Norge har større utfordringer enn i andre OECD-land.477 En litteraturgjennomgang av norske publikasjoner om NEET-gruppen478 viser at en høy andel unge utenfor arbeid, opplæring og utdanning i Norge mottar helserelaterte ytelser, har dårligere psykisk helse og er lavt utdannet, sammenlignet med europeiske NEETs. I litteraturgjennomgangen vises det også til en rekke faktorer tidlig i livet som øker sannsynligheten for at man på et senere tidspunkt står utenfor skole og arbeidsliv. Tydelige risikofaktorer for å bli NEET er lav sosioøkonomisk status og familiebakgrunn, avbrutt skolegang, dårlig psykisk helse, og psykososiale problemer, i tillegg til å ha mottatt tiltak fra barnevernet. Flere av disse risikofaktorene kan imidlertid henge sammen med hverandre. Det å ha innvandret er også en risikofaktor for å bli NEET, men her er det store variasjoner knyttet til opprinnelsesland og alder for ankomst til Norge.

Litteraturgjennomgangen viser også til unges egne fortellinger om det å havne utenfor. Psykososiale problemer er dominerende i de unges fortellinger om hva som har ført dem inn i en uønsket situasjon. De unge løfter særlig fram manglende tilhørighet i viktige relasjoner, for eksempel i form av omsorgssvikt, trøblete familiebakgrunn, brudd i kontakt med foreldre, mobbing i skoleårene, manglende tilhørighet blant jevnaldrende og ensomhet. Mange unge forteller også, i sammenheng med eller uavhengig av disse forholdene, om en negativ spiral av manglende mestring og lav selvfølelse. Videre forteller de om det de anser som mangelfull oppfølging av skole eller NAV, og at dette kan bidra til å akselerere prosessen i retning av frafall og utenforskap. Når det gjelder å komme seg inn i arbeid, opplæring eller utdanning igjen, vektlegger litteraturen basert på de unges egne fortellinger betydningen av støttende relasjoner med voksne som bistår med å finne veien videre, og som legger til rette for mestring.

Sysselsettingsutvalget479 peker på at en kortvarig periode som NEET neppe er bekymringsverdig, men at det er uheldig dersom denne perioden blir langvarig. Utvalget viser i denne forbindelse til forskning som peker på at ledighet i ungdomstiden kan ha langvarige negative konsekvenser. En analyse fra OECD480 viser at omtrent én tredjedel av de som havner i NEET-kategorien før fylte 24 år, var det i mer enn ett år, og at det er overvekt av menn i denne gruppen.

6.2.5 Lønnsforskjeller mellom menn og kvinner

Menn tjener i gjennomsnitt mer enn kvinner. Når man sammenligner månedslønnen for menn og kvinner i Norge i 2022, og omregner de deltidsansattes lønn til hva de ville tjent i fulltidsstillinger, ser man at kvinners inntekt i gjennomsnitt utgjorde 87,6 prosent av menns inntekt. Disse lønnsforskjellene skyldes i hovedsak at det er flere høytlønnede menn enn kvinner, at kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, og at menn oftere jobber fulltid.

Blant de med høyest lønn, er det langt flere menn enn kvinner. Hvis man sammenligner lønnsnivået uten å inkludere de 10 prosent best betalte i befolkningen, blir lønnsforskjellene mellom menn og kvinner mindre; kvinner tjener da i gjennomsnitt 94,6 prosent av menns lønn. En betydelig del av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skyldes med andre ord at en mindre gruppe av menn har høyere lønninger enn resten av befolkningen.

En annen måte å beregne kjønnsforskjellene i lønn, og som i mindre grad blir påvirket av at det er flere menn blant de høytlønnede, er å sammenligne medianinntektene til menn og kvinner. Når alle lønninger blir sortert i stigende rekkefølge, er medianlønnen den midterste i rekken. Når lønnsforskjeller blir målt i median, hadde kvinner i 2022 93,5 prosent av menns lønn.

Lønnsforskjellene mellom menn er større enn lønnsforskjellene mellom kvinner. Dette skyldes at det er flere menn blant de høyest lønnede i befolkningen (se figur 6.1).

Forstørr bilde

Prosentvis fordeling av månedslønn per heltidsekvivalent i 2023, etter kjønn.

Kilde: Fløtre, 2022

Det er også slik at kvinner oftere jobber i deltidsstillinger, hvor lønnen ofte er lavere enn i fulltidsstillinger.

En annen viktig forklaring på at menn og kvinner har ulik lønn, er at menn og kvinner jobber i ulike deler av arbeidslivet. Kvinner arbeider oftere i offentlig sektor, hvor lønnsnivået generelt sett er lavere enn i privat sektor.481

6.3 Kjønnsdeling i arbeidsmarkedet

Kjønnsdelingen på det norske arbeidsmarkedet er betydelig – det vil si at menn og kvinner arbeider i ulike sektorer, næringer, bransjer og stillinger. Kjønnssegregeringen i Norge er likevel noe lavere i Norge enn de fleste land i Europa.

Når man snakker om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, skiller man gjerne mellom kjønnsdelingen på tvers av og kjønnsdelingen innad i sektorer, bransjer og yrker. Kjønnsdeling innad handler om at ett kjønn dominerer i toppstillinger, mens kjønnsdelingen på tvers handler om at menn og kvinner jobber i ulike yrker, sektorer og bransjer.482 I denne utredningen vil utvalget først og fremst konsentrere seg om kjønnsdelingen på tvers, ettersom det er her man ser den tydeligste likestillingsutfordringen for menn.

6.3.1 Kjønnsdelte sektorer, næringer og yrker

Menn er i størst grad sysselsatt i privat sektor; 82 % av sysselsatte menn arbeider i privat sektor, mot 52% av kvinnene i 2020.483 I offentlig sektor utgjør menn et klart mindretall av de ansatte, på rundt 30 prosent.484 Det er grunnskole og helse- og omsorgsyrkene i kommunesektoren som bidrar til den høye kvinneandelen i offentlig sektor. Kvinner med barn har høyere sannsynlighet for å arbeide i offentlig sektor sammenlignet med kvinner uten barn, og denne forskjellen øker med antall barn. Det er ikke samme tendens for menn med barn.485

De største næringene i Norge er bygg og anlegg, industri, varehandel, undervisning og helse- og sosialtjenester. Av disse er alle unntatt varehandel, kjønnsdelte næringer.486 Kun 13 prosent av kvinner jobber i mannsdominerte næringer, og 13 prosent av sysselsatte menn jobber i kvinnedominerte næringer. Menn jobber i størst grad i bygg- og anlegg og industrien, men sprer seg også utover på en lang rekke andre næringer. En svært høy andel kvinner jobber innenfor undervisning, helse og sosial.487

Innenfor den brede kategorien undervisning, er 35 prosent av de ansatte menn. Når vi ser nærmere på hvor disse mennene jobber, er det slik at menn utgjør rundt 12 prosent av de ansatte i barnehager, mens de i grunnskolen utgjør om lag 25 prosent.488 Innenfor helse og sosialtjenester utgjør menn 20 prosent av de ansatte. Menn som har innvandret bryter i noen grad med dette kjønnsmønsteret, ved at de i større grad enn andre menn arbeider i helse- og omsorgsyrker. Både menn og kvinner som har innvandret jobber i større grad enn majoritetsbefolkningen i de delene av helse- og omsorg som har lavest status og lønn.489 Et tradisjonelt kvinneyrke som i dag har jevn kjønnsbalanse, er renholderyrket. Det er særlig økt rekruttering av menn med innvandrerbakgrunn til dette yrket som har bidratt til denne endringen. Denne tendensen er spesielt tydelig i Oslo, hvor menn med innvandrerbakgrunn i 2014 utgjorde 40 prosent av de ansatte i dette yrket.490

Forstørr bilde

Kjønnsfordeling på tvers og innad i næringer, i prosent

Kilde: Bufdir, 2022b, Kvinnedominerte og mannsdominerte næringer, basert på SSB tabell 07984

Kjønnsdelingen er også betydelig i et flertall av yrkesgruppene.491 En lav andel av de sysselsatte jobber i et yrke som er utypisk for det kjønnet de tilhører.

Kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet varierer noe mellom ulike aldersgrupper.492 Kjønnsdelingen er lavest blant arbeidstakere som er rundt 30 år, og størst blant de eldste. Dette mønsteret henger sammen med at eldre arbeidstakere har valgt mer kjønnsdelte yrker enn yngre arbeidstakere, men også at kjønnsdelingen øker gjennom livsløpet, også blant de yngre aldersgruppene.

Når vi ser på utviklingen over tid, har kjønnsdelingen etter sektorer økt, mens kjønnsdelingen etter næring har holdt seg relativt stabil.493 Bildet er noe mer sammensatt når vi ser på yrker. Noen yrker har fått jevnere kjønnsbalanse. Blant annet har noen høystatusyrker som sivilarkitekt og universitets- og høgskolelektor, blitt mindre mannsdominerte. Noen omsorgsyrker som sykepleier og førskolelærer, har blitt noe mindre kvinnedominerte. Men samtidig har tradisjonelle kvinneyrker som sosionom og barnevernspedagog blitt mer kvinnedominerte, og et tradisjonelt mannsdominert yrke som dataingeniør har blitt mer mannsdominert.

6.3.2 Diskriminering av menn ved ansettelse

En gjennomgang av syv utenlandske felteksperimenter som er gjennomført for å undersøke kjønnsdiskriminering i ansettelser, finner at menn som søker jobb i kvinnedominerte bransjer har lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju. Undersøkelsen finner ingen tilsvarende diskriminering av kvinnelige jobbsøkere i mannsdominerte yrker.494 Da studiene som danner grunnlag for gjennomgangen stammer fra Spania, Australia, Kina, USA, Storbritannia og Sverige, er ikke resultatene nødvendigvis direkte overførbare til norske forhold. En tilsvarende undersøkelse fra 2023 som har sett på studier over en en periode på 44 år, finner at diskrimineringen av menn ikke har blitt redusert over tid på samme måte som for kvinner.495 Disse resultatene stammer også hovedsakelig fra land utenfor Norden.

En norsk studie finner at sannsynligheten for å bli innkalt til intervju er 25 prosent lavere for søkere med pakistanske navn, sammenlignet med likt kvalifiserte søkere med norske navn. Studien finner at både menn og kvinner med innvandrerbakgrunn diskrimineres i ansettelsesprosesser, men effekten av innvandrerbakgrunn er langt større for menn enn for kvinner. Mannlige søkere med pakistanske navn har 41 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til intervju, mens tilsvarende tall for kvinner med pakistanske navn er 17 prosent. Kjønnsforskjellene i diskriminering reduseres imidlertid når kjønnssegregerte yrker holdes utenfor analysene.496

6.3.3 Arbeidsinnvandring, sosial dumping og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Tre av fire arbeidsinnvandrere er menn, og arbeidsinnvandrere utgjør en betydelig del av arbeidstakerne i flere mannsdominerte bransjer. Arbeidsinnvandrere kan være særlig utsatt for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Gruppen av arbeidsinnvandrere i Norge består både av bosatte og jobbpendlere. Til sammen utgjør de 11 prosent av de sysselsatte i Norge. Arbeidsinnvandrere utgjør en betydelig del av arbeidstakerne i store mannsdominerte bransjer, som bygg og anlegg, industri og transportbransjen. I tillegg jobber mange arbeidsinnvandrere innenfor overnatting og servering, jordbruk og fiskeindustrien.497

Mange av arbeidstakerne som kommer til Norge, har lite kjennskap til regelverket for arbeidslivet her, og dette øker risikoen for å bli utsatt for dårlige arbeidsvilkår. Arbeidstakere som ikke kjenner norsk lønnsnivå, norske regler for arbeidstid og arbeidsmiljø, eller norske skatteregler, vil lettere kunne akseptere ulovlige arbeidsforhold eller bli lurt til å tro at deres arbeidsforhold følger norsk standard. Manglende språkferdigheter kan også gjøre dem sårbare for å bli utnyttet.498

6.4 Arbeidsmiljø på mannsdominerte arbeidsplasser

Ettersom arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, er det også en del kjønnsforskjeller når det kommer til hvilke arbeidsmiljøutfordringer menn og kvinner er mest utsatt for.

Arbeidsmiljø viser til forholdene ved en arbeidsplass, og handler om hvordan man planlegger, organiserer og utfører arbeidet. Å legge til rette for et godt arbeidsmiljø innebærer å fremme positive faktorer som bidrar til økt jobbmotivasjon, produktivitet og balanse mellom arbeid og privatliv, samtidig som man forebygger negative helsekonsekvenser som følge av arbeidet. Statens arbeidsmiljøinstitutt, Stami, skiller mellom psykososiale faktorer, organisatoriske faktorer, kjemiske og biologiske eksponeringer, mekaniske eksponeringer og fysiske eksponeringer.499

Arbeidsmiljøutfordringer varierer mellom både næringer og yrker. Næringer hvor menn er særlig overrepresentert har en høyere risiko for kjemisk- og fysisk arbeidsmiljøeksponering. Det er hovedsakelig menn sysselsatt i manuelle yrker som er særlig eksponert for potensielt helseskadelige arbeidsmiljøforhold. Utsatthet varierer også med utdanningsnivå: Det er først og fremst menn med utdanning opp til og med videregående nivå som er utsatt, mens menn med høyere utdanning er langt mindre utsatt.

Fysiske arbeidsmiljøfaktorer som sterk støy, vibrasjoner, og arbeid i kalde og varme omgivelser, forekommer oftere blant menn og i yngre aldersgrupper. Det er også vanligere i næringer som fiske/jordbruk/skogbruk/akvakultur, industrien og bygg- og anlegg enn blant andre arbeidstakere og næringer. Det har vært en svak nedgang i forekomsten av sterk støy og arbeid i varme omgivelser de siste 20 årene.500

Andelen som blir eksponert for mekaniske arbeidsmiljøfaktorer har samlet sett også gått ned de siste 20 årene, men eksponering er fortsatt utbredt i deler av arbeidslivet. Særlig høy forekomst av flere mekaniske eksponeringer finner vi i bygg- og anleggsyrker, yrker innenfor jordbruk og skogbruk, og innenfor barnehage og helse- og omsorgsyrker, i tillegg til enkelte serviceyrker. Sysselsatte i den yngste aldersgruppen (17–24 år) og de med kort utdanning har gjennomgående høyere forekomst av slike eksponeringer.

For en del psykososiale arbeidsmiljøfaktorer, som trusler, vold og uønsket seksuell oppmerksomhet, er menn mindre utsatt enn kvinner.501 Det at kvinner i større grad enn menn blir rammet av trusler og vold på jobb, henger sammen med at kvinner oftere jobber i utsatte yrker. Både menn og kvinner som jobber i kvinnedominerte yrker, er mer utsatt for vold og trusler enn andre. I mannsdominerte yrker er omfanget av slike hendelser langt mindre, og nivået er omtrent det samme blant menn og kvinner. Når vi ser på uønsket seksuell oppmerksomhet, er kvinner derimot mer utsatt enn menn, uavhengig av yrke.502

Forstørr bilde

Utsatthet for arbeidsmiljøutfordringer etter kjønn og utdanningsnivå.

Kilde: Stami 2022

3,5 prosent av alle ansatte rapporterer at de minst én gang i måneden blir utsatt for mobbing på arbeidsplassen. Det er relativt små kjønnsforskjeller, men noe høyere andel blant kvinner enn menn. Mobbing forekommer i nær sagt alle nærings- og yrkesgrupper, men omfanget varierer. Flere mannsdominerte yrker, som byggearbeider, bonde/fisker og lager- og transportarbeider er blant de yrkene med høyest andel mobbing, men også flere kvinnedominerte yrker peker seg ut med høyere andeler som opplever mobbing.503

6.4.1 Trakassering og seksuell trakassering

Kravene til psykososialt arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven § 3 ble endret fra 1. januar 2024 ved at definisjonen av trakassering og seksuell trakassering som tidligere bare har ligget i likestillings- og diskrimineringsloven ble tatt inn i arbeidsmiljøloven.

Trakassering er definert som handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har som formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Trakassering på grunn av kjønn, graviditet, foreldrepermisjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, politisk syn, fagforeningsmedlemskap, alder eller kombinasjoner av dette er forbudt.

Seksuell trakassering er enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. For å være trakassering etter loven, må oppmerksomheten være av en viss alvorlighetsgrad.504

Folkehelseinstituttet utarbeidet i 2022 en oversikt over forekomst av seksuell trakassering i Norge.505 Hovedfunnene fra rapporten er at omfanget av seksuell trakassering varierer mellom ulike yrkesgrupper: fra om lag 1 prosent blant ingeniører til om lag 20 prosent blant sykepleiere. Kvinner er mer utsatt for seksuell trakassering enn menn på alle arenaene. Yngre er mer utsatt enn eldre. Det er flest menn som utøver seksuell trakassering, men blant menn som blir seksuelt trakassert er det flest kvinner som trakasserer. Det å bli utsatt for seksuell trakassering kan føre til lavere tilfredshet med livet, ubehag, mistrivsel på arbeidsplassen og oppsigelse. Rapporten konkluderer med at offentlige myndigheter og andre sektorer bør arbeide systematisk for å forebygge og redusere omfanget.

En studie basert på en svensk arbeidsmiljøundersøkelse med 40 000 deltakere viser at kjønnsubalansen ved manns- eller kvinnedominerte arbeidsplasser forsterkes på grunn av seksuell trakassering. De viser også at opplevd trakassering øker sjansen for å slutte i jobben. Risikoen er større for kvinner, men effekten gjelder også for menn.

Forskerne gjennomførte et eksperiment, hvor deltagerne skulle vurdere om de var interesserte i en jobb etter å ha fått presentert sider ved jobbkulturen. Både menn og kvinner var i langt større grad skeptiske til arbeidsplasser der deres eget kjønn hadde høy risiko for å bli seksuelt trakassert. Trakassering av motsatt kjønn hadde ikke denne effekten. Det kan tyde på at det ikke er det prinsipielle som er problemet, men utsiktene til selv å bli et offer.506

I 2018 gjennomførte Sykepleien en spørreundersøkelse om seksuell trakassering og overgrep blant medlemmer av Norsk Sykepleierforbund. Undersøkelsen fikk over 20 000 svar.

Menn som har besvart undersøkelsen, oppgir rundt dobbelt så ofte som kvinner at de har blitt utsatt for seksuell trakassering eller overgrep fra kolleger, ledere eller andre ansatte de siste 12 månedene. Mens 2,8 prosent av kvinnene svarer bekreftende på dette spørsmålet, er det tilsvarende tallet for menn 5,5 prosent. Blant menn under 30 år, er det 9,1 prosent som oppgir at de har blitt seksuelt trakassert eller opplevd overgrep fra andre ansatte. På spørsmålet «Hvilket kjønn hadde personen(e) som stod bak trakasseringen/overgrepet», svarer 88,7 prosent av kvinnene og 22,8 prosent av mennene, at det var en mann. Blant menn som oppgir å ha vært utsatt for trakassering/overgrep fra andre ansatte, svarer i 77,2 prosent at det var en kvinne som sto bak. På spørsmålet «Ble noen varslet om hendelsen?», svarer 22,1 prosent av kvinnene og 12,6 av mennene «Ja». Menn oppgir også å være mindre fornøyde med arbeidsplassens håndtering av saken.507

#Metoo-bevegelsen har bidratt til økt oppmerksomhet og bevissthet om seksuell trakassering, og holdningsundersøkelser tyder på at det har skjedd et skifte de senere årene.

I en sak som ble behandlet i desember 2020, tok Høyesterett stilling til hva som kan anses som seksuell trakassering. Saken gjaldt en kvinne i begynnelsen av 20-årene som var eneste kvinnelige ansatte ved et mekanisk verksted, og som hadde opplevd ubehagelige hendelser fra kunder ved verkstedet. En kunde hadde lagt hendene på nedre del av kvinnens rygg, under genseren på bar hud, mens hun satt på gulvet og arbeidet. Ved en senere anledning skal han ha stukket fram en hånd og latt som om han ville ta henne i skrittet. En annen kunde hadde opptil flere ganger i uken oppholdt seg nær henne, og ved flere anledninger stukket fingrene i midjen og kilt henne. Selv om hun gjentatte ganger ba ham slutte, hadde han fortsatt. Ved ett tilfelle klapset han henne på baken. Høyesterett konstaterte at begge forholdene er i nedre sjikt av det som kan ansees som seksuell trakassering. Retten la vekt på at kundene har gitt kvinnen uønsket seksuell oppmerksomhet, og viste til kvinnens subjektive opplevelser og at hun var i en sårbar situasjon. Hun var eneste kvinne på arbeidsplassen, og kunne ikke uten videre avslutte arbeidet for å komme unna situasjonen. Relasjonen mellom henne og den første kunden hadde innslag av maktforskjeller, og den andre kundens handlinger gjentok seg også etter hun flere ganger ga ham beskjed om å slutte.508

Likestillings- og diskrimineringsombudet har uttalt at saken gir god veiledning for Diskrimineringsnemnda i saker som gjelder seksuell trakassering.509

I en omdiskutert avgjørelse tok Diskrimineringsnemnda i desember 2020 stilling til en klage fra en mannlig ansatt som gjaldt seksuell trakassering på arbeidsplassen. Mannen skiftet til arbeidsklær i bedriftens garderobe, da hans leder kom forbi. Lederen nærmet seg mannen bakfra, og dro boksershortsen hans ned med begge hender slik at den gled noe ned. Mannen trakk den raskt opp igjen, og de er uenige om hvor langt ned boksershortsen ble dratt. Nemnda la til grunn at dette var å forstå som seksuell oppmerksomhet etter lovens definisjon, at den utvilsomt var uønsket, og at den ble begått av en overordnet på arbeidsplassen. Når nemnda likevel under tvil ikke vurderte at handlingen skal forstås som seksuell trakassering, var det fordi handlingen var enkeltstående og at de to kjente hverandre godt etter å ha jobbet sammen flere år. Nemnda konstaterte at «uønskede enkelthendelser som spiller på bluferdighet og seksualitet, kan i slike situasjoner forekomme, og fremstår ikke som ekstraordinært.»510

6.4.2 Arbeidsrelaterte sykdommer, arbeidsskader og dødsulykker på arbeidsplassen

Menn, og mer spesifikt menn i mannsdominerte næringer, har en høyere risiko for arbeidsrelaterte sykdommer og arbeidsskader enn gjennomsnittet, og en betydelig høyere risiko for arbeidsskadedødsfall.

Arbeidsrelaterte sykdommer

Det kan være vanskelig å identifisere sykdommer som er forårsaket av arbeid, men ulike kilder kan gi et visst inntrykk av omfanget og hvem som rammes. Man regner med at det er en viss underrapportering av arbeidsrelaterte sykdommer, og antall meldte sykdommer må derfor anses som minimumstall.511

En kilde til kunnskap er Arbeidstilsynets registrer for arbeidsrelatert sykdom (RAS). Til sammen er det snakk om 13 500 tilfeller, og generelt har det vært en markant nedgang de siste årene. Nesten 80 prosent av alle tilfellene i perioden 2014–2019 i RAS, er menn. Om lag 70 prosent av tilfellene gjelder personer som er 45 år eller eldre. Støyskader (sykdommer i øret-/ørebensknute) er den klart største sykdomsgruppen og utgjør rundt halvparten av alle meldingene. Deretter følger muskel- og skjelettsykdommer, psykiske lidelser og hudsykdommer.

Det er samme tendens for kjønnsfordeling når vi ser på arbeidsmedisinske utredninger fra Pasientregisteret ved STAMI, hvor omtrent 75 prosent av utredningene gjelder menn. Over 60 prosent av de som utredes er 50 år eller eldre.512 De vanligste diagnosegruppene i Pasientregisteret er luftveissykdommer som kols og astma, svulster (hovedsakelig lungekreft), hudsykdommer og sykdommer i nervesystemet.

Psykiske plager

Psykiske plager og sykdommer er en viktig årsak til sykefraværet i den norske befolkningen. Psykiske plager kan forårsakes eller forverres av arbeidsmiljøet, og da særlig av organisatoriske og psykososiale faktorer. Det har vært mindre oppmerksomhet om psykiske plager og det psykososiale arbeidet i deler av mannsdominerte bransjer sammenlignet med andre typer arbeidsmiljøfaktorer.

Om lag 22 prosent av sysselsatte oppgir at de har opplevd psykiske plager den siste måneden, og rundt halvparten av disse mener plagene helt eller delvis skyldes jobben. Det er ingen nevneverdig kjønnsforskjell i hvor stor andel som har arbeidsrelaterte psykiske plager. Det er kun en marginal kjønnsforskjell i søvnvansker som skyldes jobben. Andelen som føler seg psykisk utmattet etter arbeid er imidlertid høyere blant kvinner (26 prosent) enn blant menn (18 prosent).

Forekomsten av psykiske plager, både samlet sett og relatert til arbeidet, er høyest i aldersgruppen 25–34 år og lavest i aldersgruppen 55–66 år. Det er betydelige forskjeller mellom ulike yrkesgrupper, både når det gjelder psykiske plager generelt og plager som kan relateres til jobben. I yrkesgruppene profesjonell kunstner, kokk/kjøkkenassistent og lege/psykolog er andelen som oppgir at de har psykiske plager som kan relateres til jobben høyere enn i andre yrker, og om lag hver femte sysselsatt eller flere innen disse yrkesgruppene oppgir dette.513

Arbeidsskader

Arbeidsskader er en fysisk skade som skyldes en plutselig og uventet ytre hendelse i arbeidssammenheng. Det er en høyere andel menn enn kvinner som rapporterer om arbeidsskader. Arbeidsskader rammer ofte unge mennesker, og unge menn og utenlandske arbeidstakere er særlig utsatt. Risikoen varierer betydelig mellom ulike yrker og næringer.

Arbeidsskader antas å utgjøre om lag 11 prosent av alle skadetilfeller i Norge. Det finnes flere mulige kilder til informasjon om arbeidsskader. Beregninger av omfanget av arbeidsskader i Norge varierer betydelig ut fra hvilken datakilde som legges til grunn. Årlig meldes i overkant av 20 000 arbeidsskader til NAV, men det er antatt at det reelle tallet er langt høyere. Ifølge Levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø (LKU-A) utsettes årlig om lag 1,5 prosent av sysselsatte for en arbeidsskade med sykefravær. Det tilsvarer om lag 39 000 personer. Data fra SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) tyder på at tallet kan ligge rundt 100 000, men dette inkluderer også skader uten fravær. Den registerbaserte statistikken fra SSB om arbeidsskader viser også at menn (8,0 per 1000 ansatt) har litt høyere risiko for arbeidsskader enn kvinner (7,4 per 1000 ansatt), men kjønnsforskjellene er nokså små. De fleste datakilder indikerer en nedadgående tendens i forekomsten av arbeidsskader.

Menn og kvinner har omtrent samme risiko for skader med kort fravær (tre dager eller mindre), mens det er en kjønnsforskjell når det gjelder skader med fravær på mer enn tre dager. Kvinner har høyere skaderisiko enn menn i aldersgruppene over 55 år, mens menn har høyest skaderisiko i alle de andre aldersgruppene. Det er størst skaderisiko for menn i alderen 20–24 år (11 meldte skader per 1000 ansatte). Disse forskjellene har vært relativt stabile over tid.514

Dødsulykker på arbeidsplassen

Det er nesten bare er menn som omkommer i dødsulykker på arbeidsplassen. I perioden 2015–2019 var 97 prosent av alle som døde i arbeidsulykker menn. Bygg og anlegg, transport og lagring, industri og jordbruk peker seg ut som næringene med flest dødsulykker. Analyser av arbeidsskadedødsfallene i næringene bygg og anlegg, industri, landbruk og transport viser at ulykker med kjøretøy i bevegelse er den vanligste ulykkestypen i disse næringene, med unntak av industri. Dessuten er ulike typer kjøretøy og anleggsmaskiner involvert i andre ulykkestyper, og samlet sett er kjøretøy involvert i nesten halvparten av alle dødsulykkene.

Utenlandske arbeidstakere er sterkt overrepresentert blant dem som dør på arbeidsplassen. Dette kan blant annet ha sammenheng med at det er en stor andel utenlandske arbeidstakere i risikofylte bransjer, eller de kan ha en annen sikkerhetskultur og risikoforståelse. En annen årsak kan være språkproblemer. Utenlandske arbeidstakere som dør på grunn av arbeidsskadedødsfall har ofte korte ansettelsesforhold og er midlertidig ansatt.515

I et langsiktig perspektiv har det vært en markant nedgang i dødsfall på arbeidsplassen. I 1970- årene var det rundt 100 arbeidsskadedødsfall årlig, på en tid hvor tallet på sysselsatte også var langt lavere enn i dag. Etter noen år med tilsynelatende utflating på begynnelsen av 2000-tallet har det de senere årene igjen vært en nedgang i ulykkestallet. I 2022 var det i overkant av 30 dødsulykker på arbeidsplasser i Norge. Gjennomsnittet for årene 2012–2022 er 47.516

6.5 Rammer for menns omsorgsarbeid: Balanse mellom jobb og familieliv

Forventninger til arbeidstakerne og rammer i arbeidslivet påvirker mulighetene for omsorgsutøvelse i familien. I gjennomsnitt bruker menn mer tid på lønnet arbeid enn kvinner, mens kvinner bruker mer tid med barn og husarbeid. Når vi ser på det lønnede og ulønnede arbeidet under ett, er det ikke store kjønnsforskjeller i tidsbruk mellom foreldrepar der begge jobber heltid. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 4 om familieliv.

Diskusjoner om balanse mellom jobb og familie har ofte tatt utgangspunkt i kvinners utfordringer, og har i stor grad dreid seg om tilgang til arbeidsliv for kvinner med forpliktelser på hjemmebane. Utfordringene for menn har i mindre grad vært oppe til diskusjon. For eksempel har det vært lite oppmerksomhet om rammene i en del mannsdominerte bransjer, som i liten grad legger til rette for deltakelse i familielivet. I det følgende vil vi konsentrere oss om arbeid-familiebalanse i et mannsperspektiv.

Opplevelsen av at kravene på jobben går ut over privatlivet, er noe mer utbredt i yrkesgrupper som kjennetegnes av lange arbeidsuker og arbeidstid på tidspunkt som ikke er lett å forene med hjemme- og familieliv.517

Det er generelt små forskjeller i holdninger til likestilling på tvers av klasse518, men mulighetene til å leve likestilte liv kan variere mellom arbeidstakere i ulike deler av arbeidsmarkedet, og mellom manns- og kvinnedominerte næringer.

6.5.1 Framvekst av et tidsintensivt foreldreskap for fedre

En idé om at kjernen i fars omsorgsrolle ikke bare skulle bestå av inntektsgivende arbeid, men også av deltagelse i husarbeid og oppdragelsen av barna, vokste i Norge fram sammen med framveksten av kvinnebevegelsen utover 1970- og 80-tallet.519 Historisk sett har riktignok modellen med én mannlig forsørger per husholdning vært relativt kortvarig, og begrenset til tiårene rett etter andre verdenskrig. I dag er en likedeling av forsørgelse og omsorg mellom menn og kvinner det dominerende normative idealet, og også langt på vei praksis.520 Samtidig var det fortsatt slik i 2010521 at kvinner brukte mer tid med barn enn menn, selv om menn brukte mer tid på samvær med barn enn de gjorde på 80-tallet.

I Vest-Europa har det blitt gitt økende oppmerksomhet mot betydningen de tidligste årene har for barnets utvikling. Normene for foreldreskap har gått i retning av å fremme et tidsintensivt foreldreskap, det vil si mer tilstedeværelse og interaksjon med barna. Disse normene treffer mødre og fedre i alle sosioøkonomiske lag av befolkningen, men blant fedrene etterleves de i noe større grad i middelklassen enn blant andre.522

6.5.2 Krysspress mellom jobb og familie

Jobb-familie-balanse er et uttrykk for forholdet mellom tiden vi har til rådighet og overskuddet vi har til plikter og forventninger på ulike arenaer. En opplevd ubalanse kan skyldes at man jobber lange dager, at man bruker mye tid på å tenke på jobben utenfor arbeidstid, eller at arbeidet tar så mye av overskuddet at man ikke orker å gjøre ting i fritiden. Men en slik ubalanse kan også komme av mange oppgaver eller høye krav på hjemmebane.

En høy andel foreldre oppgir at de kjenner på et krysspress mellom jobb og familieliv. En undersøkelse tyder på at andelen som opplever krysspress er høyere blant kvinner (48 prosent) enn menn (38 prosent).523 Mødre oppgir i større grad enn fedre at de opplever stress i hverdagen.524 Dette kan tolkes som et uttrykk for at mødre i større grad enn fedre tar «prosjektlederansvaret» i familien, ofte omtalt som «det tredje skiftet». På spørsmål om jobbkrav forstyrrer privatlivet, er det små kjønnsforskjeller: om lag 15 prosent av både menn og kvinner oppgir at de opplever dette.525

Hvordan menn og kvinner opplever forholdet mellom jobb og familieliv, avhenger blant annet av hvem spørsmålene omfatter og hvordan spørsmålene stilles.

Opplevelsen av at kravene på jobben går ut over privatlivet, er noe mer utbredt i yrkesgrupper som kjennetegnes av lange arbeidsuker og arbeidstid på tidspunkt som ikke er lett å forene med hjemme- og familieliv, hvor særlig toppleder, bonde/fisker og lege/psykolog peker seg ut.526 Det er også mer utbredt blant dem med utdanning på universitets- og høyskolenivå enn blant andre arbeidstakere. Opplevelsen av at kravene på jobben går utover privatlivet er minst utbredt i aldersgruppen 17-24 år (7 prosent) og den eldste aldersgruppen 55-64 år (12 prosent). I de øvrige aldersgruppene varierer andelen mellom 15 og 17 prosent.

En kunnskapsoppsummering527 fra 2017 av forskning på sammenhengen mellom jobb–familie-ubalanse og helse, konkluderer med at det er en mulig sammenheng mellom jobb-familie-konflikt og økt risiko for dårlig psykisk helse, dårligere selvrapportert helse og søvnproblemer.

6.5.3 Arbeidstid og arbeidstidsordninger legger rammer for omsorgsarbeid i familien

Lange arbeidsuker, overtid og arbeid utenom ordinær arbeidstid er relatert til økt opplevd ubalanse mellom arbeid og privatliv.528

Det er en relativt liten andel av alle arbeidstakere som har lange arbeidsuker, som er definert som at faktiske arbeidstid er 48 timer eller mer per uke. Det er betydelig flere menn enn kvinner som arbeider mer enn 48 timer i uka. Det er en klar overvekt blant dem som jobber i privat sektor, og særlig i mannsdominerte næringer som sjøfart/luftfart, jord-/skogbruk/fiske/akvakultur og utvinning av olje/gass.529

Andelen som jobber overtid er høyere blant menn enn kvinner. Blant heltidsansatte var det drøye 11 prosent av mennene og om lag 8 prosent av kvinnene som jobbet overtid i 2018. Overtidsbruken har sunket blant både menn og kvinner. Av de som jobber overtid er det vanligst med 5 overtidstimer i uka. De yrkene der det er mest utbredt med overtid blant de heltidsansatte, er elektrikere, maskinarbeidere og maskinoperatører. I tillegg er det mye overtidsbruk blant transportarbeidere.530

En noe høyere andel kvinner enn menn arbeider skift/turnus: 29 prosent blant kvinner, 23 prosent blant menn i 2019. Det er vanligere å jobbe utenom dagtid blant kvinner (31 prosent) enn blant menn (17 prosent). Det er særlig utbredt med skift/turnusarbeid og arbeid utenom ordinær dagtid innenfor næringer som sykehjem/pleie- og omsorgsinstitusjon, hjemmetjenesten, sjøfart/luftfart, overnatting/servering og passasjertransport. Det er langt mer utbredt blant yngre enn eldre. Personer med universitets- eller høyskoleutdanning på mer enn fem år jobber i langt mindre grad skift/turnus enn andre.531

Blant dem som jobber natt, er det små kjønnsforskjeller når vi ser på andelen som oppgir at de har regelmessig nattarbeid (4,3 prosent blant kvinner og 5,4 prosent blant menn i 2019). Det er en noe høyere andel menn (13 prosent) enn kvinner (9,7 prosent) som oppgir at de har nattarbeid av og til. Det er mindre utbredt med nattarbeid blant dem med høyere utdanning på 5 år eller mer enn dem med mindre utdanning enn dette.532

6.5.4 Kjønnsdelt arbeidsliv og familievennlige arbeidslivsnormer

Selv om lover og regelverk skal legge til rette for familie- og arbeidslivsbalanse, er det forskjeller i normer og forventninger i ulike virksomheter og sektorer. Forskning533 tyder på at vektleggingen av familievennlige arbeidslivsnormer er lavere i privat sektor, hvor menn er i flertall, enn i offentlig sektor.

For kvinner og i kvinnedominerte yrker blir arbeidsorganiseringen i større grad tilpasset familieforpliktelser, for eksempel gjennom deltidsarbeid i omsorgsektoren.534 Kvinner taper på dette i form av lønn og karrieremuligheter. Deltid er mye mindre utbredt for menn og i mannsdominerte næringer. Den manglende oppmerksomheten på balanse mellom arbeid og familieliv i mannsdominerte næringer kan ha konsekvenser for familielivet. Utfordringene med å kombinere familie og arbeidsliv får altså ulike utslag for menn og kvinner.

Det er også betydelige forskjeller på hvor enkelt det er å kombinere jobb med familieliv mellom ulike mannsdominerte næringer. En gjennomgang av et utvalg forskningsbidrag som på ulike måter omhandler menn som forsørgere, tyder på at både menn i øvre middelklassejobber og i arbeiderklassejobber tilpasser sitt forhold til lønnsarbeidet til forsørger- og omsorgsansvaret. For menn i øvre middelklassejobber er det viktigste å sørge for fast jobb og en «tilstrekkelig lønn». Det å få barn framstår ikke som noe som vil hindre eller sinke dem i karrieren, men det forsterker behovet for høyere inntekt. Studiene i gjennomgangen viser videre at det for menn i arbeiderklassejobber kan være vanskelig å finne en jobb som er forenlig med omsorgsansvaret for et lite barn og barnehagens åpningstider, og som gir tilstrekkelig økonomisk trygghet for en familie.535

6.6 Politikk og pågående prosesser

Lovverket i arbeidslivspolitikken er kjønnsnøytralt, og det er ikke noen formell forskjellsbehandling av kjønnene i lov eller forskrift. Gjennom aktivitets- og redegjørelsesplikten har alle offentlige myndigheter plikt til å jobbe for likestilling og hindre diskriminering i sitt arbeid. Videre har alle arbeidsgivere et lovpålagt ansvar for å arbeide for likestilling og hindre diskriminering på arbeidsplassen.536

Likestillingsperspektivet i arbeidslivspolitikken har i stor grad handlet om utfordringer som særlig rammer kvinner, som ufrivillig deltid og mangel på likelønn. Menns utfordringer har i mindre grad blitt tematisert i et likestillingsperspektiv. Samtidig er det innsatser innenfor arbeidsliv som har som hensikt å motvirke flere av de utfordringene vi beskriver i dette kapittelet, men hvor ikke det er et eksplisitt fokus på kjønn og likestilling.

6.6.1 Kjennetegn ved norsk arbeidsliv

Arbeidslivet i Norge og de andre nordiske landene er preget av at vi har universelle velferdsordninger som skal sikre innbyggerne tjenester og inntekt, og samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Dette omtales ofte som den nordiske modellen. De nordiske landene kjennetegnes av høy sysselsetting og relativt små inntektsforskjeller sammenlignet med de fleste andre OECD-land. Økonomien i de nordiske landene er små og preget av omfattende utenlandshandel. I Norden er det også en høy grad av fagorganisering, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men den er høyere i Sverige, Danmark og Finland enn i Norge.537

Trepartssamarbeidet og fagorganisering i norsk arbeidsliv

Trepartssamarbeidet betegner samarbeidet mellom organisasjoner som representerer arbeidsgivere og arbeidstakere (partene) og staten. Trepartssamarbeid er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, og omfatter i hovedsak arbeidslivsspørsmål som lønn og andre reguleringer av arbeidslivet.

Arbeidsgruppe for likestilling i arbeidslivet er et organisert samarbeid mellom hovedorganisasjonene i arbeidslivet og regjeringen. Arbeidsgruppen diskuterer sentrale utfordringer knyttet til likestilling i arbeidslivet og drøfter og utarbeider mulige tiltak.

Sterke kollektive institusjoner i form av høy organisasjonsgrad og høy avtaledekning, er viktig for at den norske og de nordiske arbeidslivsmodellene kan sikre et arbeidsliv uten for store forskjeller. Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner har sammen en sentral rolle i å utforme rammevilkårene for arbeidsmarkedet.

Tariffavtalene er en sentral del av den nordiske modellen. Avtalene regulerer lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte som er dekket av avtalen, noe som gir mulighet til å sikre like vilkår både innenfor og på tvers av virksomheter. Det er også tariffavtalene som sikrer grunnlaget for at det velges tillitsvalgte blant de ansatte.

Det er store forskjeller i organisasjonsgrad mellom privat og offentlig sektor i Norge, og mellom ulike bransjer. Kvinner er i større grad enn menn organisert i arbeidstakerorganisasjoner. Dette kan forklares med at flere menn jobber i privat sektor der organisasjonsgraden er lavere. I offentlig sektor er tariffdekningen 100 prosent. Organisasjonsgraden blant ansatte med høyere utdanning er på 84 prosent og økende. Også for ansatte med videregående utdanning er organisasjonsgraden høy, med 68 prosent organisert.

Den laveste organisasjonsgraden finner vi blant arbeidere i privat service (handel, overnatting, servering, transport, vakt, renhold m.m.). Her er også tariffdekningen lav med 37 prosent.

I industri, olje og bergverk har organisasjonsgraden gått ned fra 62 til 57 prosent siden 2003, men tariffdekningen har holdt seg på 77 prosent.

For arbeidere i bygg- og anleggsbransjen har tariffdekningen gått ned fra 47 prosent til 38 prosent siden 2003. Organisasjonsgraden er også redusert fra 34 til 30 prosent.

Forstørr bilde

Andel i prosent, etter kjønn og utdanningsnivå

Kilde: SSB.-b

Innvandrere med kortere enn 10 års botid jobber i større grad i det uorganiserte arbeidslivet. Det har vært en særlig markant nedgang i privat vareproduksjon, hvor andelen som jobber i bedrift med tariffavtale gått ned fra 59 prosent i 2003 til 38 prosent i 2020. I samme perioden har andelen innvandrere med kort botid økt kraftig i disse bransjene, fra 3 til 12 prosent. Dette kan for en stor grad forklares med arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsene i 2004.538

Det organiserte arbeidslivet har spesielt stor betydning for arbeidstakere med svak forhandlingsmakt.

6.6.2 Likestilling

Arbeidsgivers plikt til å arbeid for likestilling og mot diskriminering

Etter likestillings- og diskrimineringsloven, har alle arbeidsgivere en plikt til å iverksette tiltak og jobbe forebyggende for å fremme likestilling og motvirke diskriminering. Som det er redegjort for i kapittel 2, ble plikten styrket fra 2020.

Plikten varierer mellom offentlige-, og store og små private virksomheter. For arbeidsgivere i offentlige virksomheter og private virksomheter med flere enn 50 ansatte539, innebærer plikten at de skal:

• Jobbe med likestilling og diskriminering gjennom en lovbestemt metode, herunder annethvert år kartlegge lønn og ufrivillig deltid (aktivitetsplikt)

• Redegjøre for likestilling i årsberetning/-rapport (redegjørelsesplikt)

Disse arbeidsgiverne er pålagt å jobbe for økt likestilling og mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kombinasjoner av disse grunnlagene. Arbeidet skal minimum omfatte områdene rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse og utviklingsmuligheter, tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv. De skal også jobbe for å hindre trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold.

Redegjørelsesplikten innebærer at det i årsmeldingen redegjøres for kjønnsforskjeller i antall ansatte totalt, midlertidig ansatte, deltidsansatte og uttak av foreldrepermisjon (gjennomsnitt antall uker og/eller antall). Annethvert år er de samme arbeidsgiverne pålagt å redegjøre for lønnsforskjeller mellom menn og kvinner totalt og på ulike stillingsnivå/-grupper, kjønnsfordeling på ulike stillingsnivåer/grupper og kjønnsforskjeller i ufrivillig deltid.540

Plikten inneholder altså en rekke bestemmelser som er relevante for menns likestilling. Dette gjelder særlig arbeidsgivers plikt til å jobbe aktivt for de ansattes mulighet til å kombinere arbeid og familieliv, og redegjørelsesplikten for uttak av foreldrepermisjon.

Tidligere evalueringer har vist at aktivitets- og redegjørelsesplikten i liten grad har blitt fulgt opp i praksis. En analyse fra 2023541, viser at redegjørelsesarbeidet var forbedret i de femti største norske virksomhetene etter at plikten ble styrket. Samtidig er det tidlig å si akkurat hvordan styrkingen av plikten vil bli fulgt opp i praksis mer generelt, og hva slags effekt det vil ha. Det er også uvisst i hvilken grad arbeidsgiverne vil være oppmerksomme på menns likestillingsutfordringer sammenlignet med andre grupper med et diskrimineringsvern.

Bufdir har utarbeidet en digital veileder til plikten. I veilederen kan arbeidsgivere finne eksempler på spørsmål en kan stille seg for å kartlegge om arbeidsplassen fremmer eller hemmer likestilling. Her trekker Bufdir for eksempel fram viktigheten av å få oversikt over strukturer som kan hindre muligheten til å kombinere arbeid og familieliv, om det stilles like forventinger til menn og kvinner knyttet til omsorgsoppgaver, arbeidsgivers forventninger til de ansattes tilgjengelighet og så videre. Veilederen fanger opp flere av likestillingsutfordringene som menn kan oppleve i arbeidslivet.

Regjeringens strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked

Strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked beskriver regjeringens politikk for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked for perioden 2021–2024.542 Strategien omhandler det regjeringen anser som den største likestillingsutfordringen i arbeidslivet; det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Regjeringen legger fram to hovedmål: flere menn i kvinnedominerte næringer og flere kvinner i mannsdominerte næringer. Strategien inneholder en rekke tiltak som sorterer under de overordnede temaene:

• Videreutvikle Bufdir som fagdirektorat for likestilling

• Bedre kjønnsperspektivet i karriereveiledningen

• Legge til rette for rollemodell og nettverkstiltak

• Fortsette regionalt arbeid med likestilling

• Fortsette forskningsbasert kunnskapsgrunnlag på likestillings- og diskrimineringsområdet

Stortingsmelding om seksuell trakassering

Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om seksuell trakassering. Meldingen skal peke ut retningen for det framtidige arbeidet mot seksuell trakassering. Den skal omfatte seksuell trakassering i ulike bransjer i arbeidslivet, skole og utdanning og på barn og voksnes fritidsarenaer, samt omhandle seksuell trakassering på nett. Meldingen vil gjøre rede for utfordringer og foreslå tiltak. Regjeringen tar sikte på å legge fram meldingen i 2024.543

6.6.3 Kompetansepolitikk

I 2022 utga Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) en rapport med oppdatert kunnskap om fremtidige kompetansebehov.544 I rapporten fremkommer det at behovet for arbeidskraft med høyere utdanning er stort i Norge i dag, og at etterspørselen vil øke fram til 2040. Helse og omsorg trekkes fram som en sektor med gjennomgående stor økning i etterspørselen etter arbeidskraft. Det er også i denne yrkesgruppen vi finner det største misforholdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft.

Dette gjenspeiles i NAVs bedriftsundersøkelse545 fra 2023 hvor det fremkommer at det rapporteres om størst mangel på arbeidskraft innenfor helse- og sosialtjenestene. Mangelen er estimert til 14 600 personer.

Sykepleie er yrket som trekkes fram med desidert størst mangel på arbeidskraft, både på kort og på lang sikt. I 2022 manglet det 5900 sykepleiere, og dette tallet anslås å være 20 000 i 2040. Det økende behovet for sykepleiere vil ikke kunne dekkes med dagens antall studieplasser.

Den nest største mangelen er etter bygg- og anleggsarbeidere. Det har vært en betydelig bedring fra 2022, da mangelen ble estimert til 11 500 personer, men fortsatt estimerer NAV en mangel på 6 750 personer. Dette gjelder særlig tømrere og snekkere, elektrikere og rørleggere og VVS-montører. Industriarbeid er yrkesgruppen hvor med tredje størst mangel på arbeidskraft, estimert til en mangel på 6 600 personer.

Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge beskriver mangelen på arbeidskraft med helsefaglig bakgrunn og stadfester viktigheten av å sørge for at landet som helhet har en stabil tilgang på ansatte med helsefaglig kompetanse. Regjeringen uttrykker eksplisitt en forventning om at utdanningsinstitusjonene skal prioritere helsefag, herunder sykepleierutdanningene, i sin dimensjonering. Av mulige tiltak trekkes fleksible og desentraliserte studietilbud innenfor eksempel sykepleie fram. Dette kan, ifølge meldingen, gi mindre sentrale områder bedre tilgang på nødvendig kompetanse og det vil kunne gjøre det mulig for flere å studere.

Regjeringen viser også til at det i 2022 ble inngått en avtale mellom regjeringen og KS for å øke kvalitet og kapasitet i praksis i kommunene for helse- og sosialfagsstudenter. Avtalen skal bidra til bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og kommunene for å etablere flere praksisplasser i helse- og omsorgstjenesten. Det presiseres videre at det er nødvendig å arbeide for at sykepleierne blir stående lenger i jobb, at de forblir i yrket og at sykepleiernes kompetanse brukes på en effektiv måte i helsetjenestene.546

I stortingsmeldingen omtales også mangelen på bygg- og anleggsarbeidere, og utfordringen knyttes blant annet til mangel på søkere til utdanningene, svingninger i konjunkturer, mangel på læreplasser og manglende verdsettelse av fagbrev i arbeidslivet.

Regjeringen beskriver behov for et kraftfullt løft for fag- og yrkesopplæringen, blant annet gjennom å styrke oppfølgingen av ungdom i overgangen fra skole til læretid. I 2023 styrket regjeringen fylkeskommunes arbeid for flere læreplasser med rundt 460 millioner kroner. Satsingen retter seg både mot elever som allerede fra vg1 har risiko for ikke å få læreplass, og mot elever som går vg3 fagopplæring i skole. Satsingen er en oppfølging av Samfunnskontrakten for flere læreplasser (2022–2026).

6.6.4 Arbeidsmiljø

Lovverk, tilsyn, veiledning og kontinuerlig oppbygging av ny kunnskap er viktige virkemidler i myndighetenes arbeid for å sikre et godt arbeidsmiljø.547 Arbeidsmiljøloven er den grunnleggende loven for arbeidslivet i Norge. Loven inneholder blant annet regler om arbeidsmiljø, stillingsvern, arbeidstid, permisjon, ansettelse og avslutning av arbeidsforhold.

I arbeidsmiljøliven § 10-2 nummer 3 heter det at arbeidstaker har rett til fleksibel arbeidstid dersom dette kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. § 10-2 nummer 4 sier at arbeidstaker har rett til redusert arbeidstid når helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner tilsier det, dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Ansvar for barn blir forstått som vektige velferdsgrunner. Når søknader om fleksibel eller redusert arbeidstid blir avslått, kan de bringes inn for tvistenemnd.

Arbeidstilsynet fører tilsyn og gir veiledning etter loven. Historisk har det vært mest oppmerksomhet om de fysiske og de sykdomsfremkallende faktorene for arbeidsmiljøet. I dag er saksområdet bredere og omfatter blant annet også psykososiale faktorer.548 Det er et arbeid i gang med å utarbeide en forskrift om psykososialt arbeidsmiljø.549

Det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet er en sentral del av avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). IA-avtalen er en intensjonsavtale mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Den første avtalen ble inngått i 2001, og nåværende avtale løper ut 2024. Gjennom arbeidsmiljøsatsingen i IA-avtalen, bidrar Arbeidstilsynet, Havindustritilsynet, STAMI og Arbeids- og velferdsetaten til utvikling av kunnskap, kompetanse og verktøy om forebyggende arbeidsmiljøarbeid til virksomhetene. Det er også etablert bransjeprogrammer i syv bransjer, som ledes av hovedorganisasjonene i arbeidslivet.550

6.6.5 Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet

Sosial dumping innebærer at utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Arbeidslivskriminalitet omfatter ulike handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter. Lovbruddene er ofte utført organisert, på måter som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.551

Regler om helse, miljø og sikkerhet gjelder for alle som jobber i Norge. Viktige bestemmelser med betydning for arbeidsforholdet gjelder også for utenlandske arbeidstakere gjennom arbeidsmiljølovens regler om utsendte arbeidstakere. For noen næringer er lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtalene allmenngjort. Det betyr at alle som arbeider i næringen har krav på lønns- og arbeidsvilkår som følger av disse bestemmelsene.

Arbeidstilsynet har bygg og anlegg som et av sine prioriterte områder for forebygging, blant annet fordi sosial dumping er utbredt i deler av denne næringen. I tillegg til myndighetenes kontroll- og tilsynsinnsats, gjøres det omfattende tiltak for å forebygge og bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fra partene i de aktuelle næringene, og gjennom ulike samarbeidstiltak mellom partene og myndighetene.

Regjeringen la i 2022 fram Handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.552Handlingsplanen omtaler tiltak regjeringen vil gjennomføre for å forebygge og bekjempe sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet.

Regjeringen la i 2015 fram den første strategien mot arbeidslivskriminalitet. Strategien ble revidert og oppdatert i 2017, 2019 og sist i 2021.553 Arbeidet med strategien gjennomføres i dialog med hovedorganisasjonene i arbeidslivet, og inneholder ulike tiltak for å forhindre og bekjempe arbeidslivskriminalitet.

6.7 Utvalgets vurderinger

Mannsutvalget mener at

• kjønnsdelingen i arbeidslivet fører til ulike rammer og handlingsrom for menn og kvinner

• rammene for å kombinere arbeid og familieliv er for dårlige i en del mannsdominerte yrker

• det er særskilte utfordringer knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsforhold på en del mannsdominerte arbeidsplasser

• trakassering i arbeidslivet er et problem

Kjønnsdelingen i arbeidslivet fører til ulike rammer og handlingsrom for menn og kvinner

Mannsutvalget mener at kjønnsdelingen i arbeidslivet fører til ulike rammer og handlingsrom for menn og kvinner, og at dette er en likestillingsutfordring. Mens flere kvinner har inntatt flere mannsdominerte arbeidslivsarenaer, har ikke menn på samme måte beveget seg ut av kjønnstradisjonelle mønstre. Dette utgjør et likestillingsproblem på flere måter, både strukturelt og individuelt.

Forskjeller i arbeidslivsbetingelser har betydning for kjønnsdelingen i arbeidslivet. Samfunnets høye verdsetting av arbeid og ferdigheter i flere av yrkene som tradisjonelt sett har vært mannsarbeid, har skapt sterke insentiv for kvinner til å bevege seg inn i en del av disse utdanningene og yrkene. Det er ikke de samme insentivene for menn til å gå inn i en del tradisjonelt kvinnedominerte yrker.

Mannsutvalget mener det er nødvendig med strukturelle grep for å bedre lønn og skape flere heltidsstillinger og karrieremuligheter innenfor mange kvinnedominerte yrker. Utvalget viser i den forbindelse blant annet til forslag fra helsepersonellkommisjonen om flytting av arbeidsoppgaver nedover i stillingshierarkiet, som igjen kompenseres med høyere lønn.

Kjønnsdelingen i arbeidslivet legger strukturelle begrensninger på individers handlingsrom. Et kjønnsdelt arbeidsliv kan begrense den enkeltes frihet til å velge yrke uavhengig av kjønn, blant annet fordi det kan være vanskelig å gå inn i et yrke der det er få av samme kjønn som en selv.

Fra et brukerperspektiv kan det også være uheldig at det innenfor mange tjenester er vanskelig å møte noen av samme kjønn som en selv, for eksempel i skole og helsevesenet. Kjønnsdelingen kan videre ha negative konsekvenser for arbeidsmiljøet, både der menn er i sterkt flertall, og der kvinner er det.

Rammene for å kombinere arbeid og familieliv er for dårlige i en del mannsdominerte yrker

Mannsutvalget mener rammene for å kombinere forsørgerrollen med omsorgsrollen i familien er for dårlige i en del mannsdominerte næringer, og at dette er en likestillingsutfordring. I en del yrker blir det kompensert for dette i form av lønn, men utvalget mener at disse mennene taper på andre arenaer, særlig i familielivet.

Kostnadene for menn kommer på hjemmebane ved at de i for stor grad er for familien, men i for liten grad er i familien. Dette kommer spesielt til syne etter skilsmisser, hvor menn, og særlig menn i familier som har hatt en ujevn fordeling av forsørger- og omsorgsarbeidet i familien, kan komme dårligere ut med tanke på fordeling av bosted og samvær med egne barn. Utvalget vurderer dette blant annet som et resultat av for lite oppmerksomhet og for lite kunnskap om menns reelle muligheter til arbeidstilpasninger som er forenelige med familieliv.

Mannsutvalget mener det er et stort potensial på mannsdominerte arbeidsplasser for å jobbe for en bedre balanse mellom jobb og familie, og at dette blant annet handler om å endre kultur og normer. På mannsdominerte arbeidsplasser har vi heltids- og overtidskultur med lite tilrettelegging for omsorgsforpliktelser.

For ansatte som har fleksitid og mulighet for hjemmekontor, er det større mulighet til å tilpasse arbeidstiden individuelt etter familiens behov. Dette er ikke uproblematisk fordi det i stor grad fører til at grensen mellom arbeid og familietid blir uklar eller forkyves. På arbeidsplasser hvor arbeidet må gjøres med fysisk oppmøte til bestemte tider, er det vanskeligere å få til individuelle løsninger. Manglende strukturelle tiltak gjør at normer og kultur får større betydning. Individer som ønsker en bedre balanse, må reise individuelle krav.

Mannsutvalget vurderer behovet for innsats for bedre balanse mellom jobb og familie som størst der arbeidets krav og organisering i utgangspunktet er minst fleksibelt for individuelle løsninger. Innsatsen bør for eksempel rettes mot

• arbeidsplasser hvor ansatte må være på arbeidsplassen i hele arbeidstiden (tilstedeværelse)

• arbeidsplasser hvor ansatte jobber utover normalarbeidsdagen (skift og turnus)

• arbeidsplasser hvor ansatte må bo på/ved arbeidsplassen i arbeidsperioden

• arbeidsplasser hvor det forventes overtid i tillegg til avtalt arbeidstid

• arbeidsplasser hvor arbeidstiden ikke er forutsigbar

• arbeidsplasser som er svært kjønnsdelte

Tilrettelegging for jobb-familie-balanse et innsatsområde som må styrkes og systematiseres. Det bør iverksettes tiltak som støtter opp under et likestilt foreldreskap. Trepartssamarbeidet og aktivitets- og redegjørelsesplikten kan være nyttige innganger til dette arbeidet.

Det er særskilte utfordringer knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsforhold på en del mannsdominerte arbeidsplasser

82 prosent av menn jobber i privat sektor, hvor både organisasjonsgraden og tariffdekningen har gått ned de siste årene. Dette rammer særlig de med svakest individuell forhandlingsposisjon, som innvandrere og ansatte med lav formell kompetanse. Mannsutvalget mener at et organisert arbeidsliv er grunnlaget for trygge lønns- og arbeidsforhold, og at det er behov for å styrke det organiserte arbeidslivet i bransjer med lavere organiseringsgrad.

Det store flertallet av arbeidsinnvandrerne er menn. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet svekker arbeidsmiljøet og arbeidsforholdene i mange mannsdominerte bransjer.

Innenfor rammene av Mannsutvalgets arbeid har det ikke vært anledning til å gjøre noen grundig kartlegging av arbeidsinnvandreres situasjon. Utvalget viser derfor til Midtbøenutvalget (NOU 2022: 18), som foreslo en rekke tiltak for å bedre arbeidsinnvandrernes integrering i det norske arbeids- og samfunnslivet.

Manuelle yrker hvor menn er særlig overrepresentert, har en høyere risiko for kjemisk og fysisk arbeidsmiljøeksponering. Videre er det nesten utelukkende menn som dør på arbeidsplassen. Det har vært en betydelig innsats for å bedre det fysiske arbeidsmiljøet på flere mannsdominerte arbeidsplasser, men denne innsatsen må bli mer treffsikker. Samtidig er det også på høy tid å løfte det psykososiale arbeidsmiljøet høyere opp på agendaen.

Trakassering i arbeidslivet er et problem

Arbeidsplassene må settes i stand til å forebygge og løse trakasseringssaker gjennom systematisk HMS-arbeid. Arbeidet er særlig viktig for dem som rammes, men trakassering skaper et utrygt arbeidsmiljø for alle ansatte. Derfor er det avgjørende at trakasseringen ikke bare blir behandlet som et individuelt problem, men som et felles arbeidsmiljøspørsmål på linje med fysiske risikofaktorer i arbeidsmiljøet.

Arbeid mot trakassering handler om kulturendringer og bevisstgjøring og bør etter utvalgets syn omfatte alle former for trakassering enten det er mobbing, kjønnstrakassering, rasisme, homofobi eller seksuell trakassering. Trakassering har med ulikhet i makt å gjøre og arbeidet må identifisere dem som er i en posisjon som gjør dem særlig utsatte.

Seksuell trakassering er en likestillingsutfordring som i størst grad rammer kvinner, og det er flest menn som utøver trakassering. Mannsutvalget understreker samtidig at seksuell trakassering også kan ramme menn, og at dette kan være vanskelig for den utsatte å varsle om. Det kan gjelde i både kvinne- og mannsdominerte bransjer.

7 Fritid

7.1 Innledning

Dette kapittelet tar for seg gutter og menns deltakelse i fritidsaktiviteter som frivillig arbeid, idrett, kulturaktiviteter, friluftsliv, fritids- og ungdomsklubber, skjermbruk og gaming, og fritid i pensjonistlivet.

Over tid har både menn og kvinner i Norge fått mer fritid, og de fleste er tilfredse med egen fritid. Samtidig er det forskjeller i hva menn og kvinner gjør på fritiden. Menn bruker i gjennomsnitt mer tid på frivillig arbeid, og er aktive i andre deler av frivilligheten enn kvinner. Menn gjør oftere frivillig arbeid i idretten, og særlig i forbindelse med oppfølging av aktivitetene til egne barn. Det er også kjønnsforskjeller i hvilke kulturtilbud menn og kvinner benytter seg av; menn går for eksempel oftere på idrettsarrangementer, og sjeldnere på museum, teater og konsert enn kvinner. Det er flere menn enn kvinner som driver med idrett, jakt og fiske.

Blant både menn og kvinner, er det sosioøkonomiske forskjeller i hvem som deltar i frivillig arbeid og organiserte fritidsaktiviteter. Det er personer med høyere inntekt, lengre utdanning og tilknytning til arbeidslivet som er mest aktive. Deltakelsen i organiserte fritidsaktiviteter er lavest blant barn og unge fra lavinntektsfamilier.

7.1.1 Verdien av fritid

Fritid kan defineres som den tiden som er igjen etter at lønnsarbeid, hjemmearbeid, skole/utdanning, søvn, mat og personlig pleie er trukket fra.554

Fritid er verdifullt for den enkelte og for samfunnet på flere måter. Fritidsaktiviteter oppleves gjerne som meningsfulle i seg selv, det er derfor man velger å bruke tid på dem.

Det vi gjør på fritiden kan styrke den enkeltes ressurser. Ved å gjøre frivillig arbeid kan man bygge nettverk og vennskap som er nyttige i arbeidslivet, man kan bli skolert i politisk påvirkningsarbeid og kan settes bedre i stand til å påvirke samfunnet rundt seg.555 Dette gjelder også for barn og unge. Idrett og fritidsaktiviteter er viktige arenaer for læring og utvikling, hvor man kan lære nye ferdigheter og vokse som menneske. Samtidig er det mange fritidsaktiviteter som krever at man allerede har økonomiske og andre ressurser til rådighet.

Aktivitetene som folk gjør på fritiden tilfører også verdi til samfunnet. Gjennom frivillig arbeid blir det løst samfunnsoppgaver som ellers ville ha krevd privat eller offentlig finansiering. SSB har anslått at verdien av det ulønnede arbeidet i frivillige organisasjoner i Norge i 2018 var 78 milliarder kroner og at arbeidet utgjorde over 140 000 årsverk.556

Aktivitetene vi gjør på fritiden har også en særlig verdi ved at de er arenaer for å oppleve fellesskap og tilhørighet. Frivilligheten er også med på å opprettholde viktige fellesverdier som kommer hele samfunnet til gode. Den sosiale kapitalen i samfunnet beskriver de formene for tillit, normer og nettverk som gjør felles samhandling enklere og mer effektiv.557 Det høye nivået av sosial kapital og tillit i Norge blir gjerne sett som en forutsetning for å bevare et velferdssamfunn med høy grad av universelle velferdsordninger. I samfunn der folk har mindre tillit til hverandre og til samfunnsinstitusjonene, vil det være vanskelig å opprettholde universelle velferdsordninger.558 Frivillige organisasjoner har også vært sentrale i oppbyggingen av velferdsstaten, blant annet ved at frivillige organisasjoner har påtatt seg å løse velferdsoppgaver som senere har blitt en del av det offentlige velferdstilbudet. Et sterkt sivilsamfunn er med på å opprettholde et høyt nivå av sosial kapital.559

7.2 Kjønn og fritid

Menn og kvinner i Norge har omtrent like mye tilgjengelig fritid. Tidsbruksundersøkelsen fra 2010 viser at menn oppgir å ha marginalt mer fritid enn kvinner: 6 timer og 18 minutter for menn og 6 timer og 11 minutter for kvinner per dag.560

En kunnskapsoppsummering som ble laget til UngIDag-utvalget, viser at det er tydelige kjønnsforskjeller i hvilke fritidsaktiviteter gutter og jenter deltar i. Forskerne bak denne oppsummeringen konkluderte med at det ikke foreligger forskning som tyder på at gutter eller jenter systematisk blir holdt utenfor enkelte fritidsaktiviteter. De legger til grunn at kjønnsdelingen av fritidsfeltet for barn og unge i stor utstrekning gjenspeiler personlige og autonome valg.

Samtidig peker rapporten på at individuell frihet og autonomi til å treffe egne valg blant annet utfordres av kjønnsdelingen i idretten og de kjønnsnormer, holdninger og praksiser som denne kjønnsdelingen ser ut til å skape.561

7.3 Tilfredshet med fritiden

Ifølge Livskvalitetsundersøkelsen fra 2023 er de fleste fornøyde med fritiden de har til rådighet. I undersøkelsen er det spurt om hvor fornøyde folk er med tiden de har til rådighet til å gjøre ting de liker, på en skala fra 0 (ikke fornøyd i det hele tatt) til 10 (svært fornøyd).

Det er små forskjeller mellom menn og kvinner som grupper. Menn svarer i gjennomsnitt 6,7 på skalaen, mens kvinner svarer 6,9. Det er litt lavere andel menn som svarer 9 eller 10 på skalaen: 26,5 prosent av mennene, mot 30,3 prosent av kvinnene.

For alle grupper i befolkningen er det dem med høy inntekt som oftest rapporterer høy tilfredshet med fritiden. I tillegg er pensjonister den gruppen som er mest tilfreds med fritiden (8,4 for menn og 8,7 for kvinner).

En gruppe som skiller seg ut som lite fornøyd med fritiden, er enslige menn uten kjæreste. I denne gruppen svarer 35 prosent at de har lav tilfredshet med fritiden. Dette er lavere enn nivået blant enslige kvinner (27,2 prosent har lav tilfredshet), og lavere enn menn i befolkningen totalt (29,7 prosent har lav tilfredshet).

7.4 Frivillig arbeid

Undersøkelser av frivillig arbeid i Norge og resten av Skandinavia har over tid vist at andelen som utfører frivillig arbeid er høyere blant menn enn blant kvinner, men kjønnsforskjellene har minsket de siste årene. I levekårsundersøkelsen fra SSB i 2022 var det relativt små kjønnsforskjeller i frivillig arbeid. Her svarte 54 prosent av mennene og 49 prosent av kvinnene at de har utført frivillig arbeid i løpet av de siste 12 månedene. Forskjellen er statistisk signifikant.562 I en befolkningsundersøkelse fra 2017 svarte 63 prosent av både menn og kvinner i Norge at de hadde utført frivillig arbeid i løpet av de siste 12 månedene. I 2004 var det 10 prosentpoeng flere menn enn kvinner som hadde deltatt i frivillig arbeid.

Forstørr bilde

Prosentandel som svarer at de har deltatt i frivillig arbeid de siste fire ukene i 1998, 2004, 2009, 2014 og 2017, fordelt på kjønn.

Kilde: Fladmoe, Sivesind & Arnesen, 2018

Blant dem som gjør frivillig arbeid, bruker mennene i gjennomsnitt mer tid på arbeidet enn kvinner. I undersøkelser fra 1998 og fram til 2017 har dette mønsteret vært noenlunde stabilt. Mennene som hadde gjort frivillig arbeid i løpet av de siste fire ukene, svarte i snitt at de brukte 14,6 timer. Tilsvarende antall timer for kvinnene var 12,5. Menn oppgir om lag to timer mer frivillig arbeid i løpet av den siste måneden enn det kvinner gjør.

Forstørr bilde

Gjennomsnitt antall timer brukt på frivillig arbeid de fire siste ukene i i 1998, 2004, 2009, 2014 og 2017, fordelt på kjønn

Kilde: Fladmoe, Sivesind & Arnesen, 2018

Det er kjønnsforskjeller i hvem som deltar i ulike deler av frivilligheten; menn er mer aktive i foreninger som dreier seg om arbeids- og næringsliv, kultur, fritid, og særlig idrett. Kvinner deltar mer i velferds-, tros- og livssynsforeninger.563

Forstørr bilde

Prosentandel som har gjort frivillig arbeid i ulike organisasjoner i løpet av de siste 12 månedene, etter type organisasjon og kjønn

Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell 13811

7.5 Forskjeller i frivillig arbeid

For hele befolkningen henger nivået av frivillig arbeid sammen med inntekt, utdanning og arbeidstilknytning. Både blant menn og kvinner er det dem som har høy inntekt og lang utdanning som har størst sannsynlighet for å gjøre frivillig arbeid.564 Deltakelse i frivillige organisasjoner henger også sammen med helse; det er først og fremst personer som i utgangspunktet har god helse og livskvalitet som engasjerer seg i frivillige organisasjoner.565

Personer med innvandrerbakgrunn er mindre aktive i organisasjonslivet enn majoritetsnordmenn.566 En undersøkelse av forskjellene i frivillig deltakelse blant etniske minoriteter og befolkningen for øvrig, har funnet at det ikke er etnisk minoritetsbakgrunn i seg selv som er avgjørende for om man deltar i organisasjonslivet. Forskjellene kan i hovedsak forklares med at innvandrere i gjennomsnitt har lavere inntekt. Det er nivået av utdanning og samlet husholdningsinntekt, og det å være gift, som har signifikant positiv effekt på om man gjør frivillig arbeid.567

En undersøkelse blant ungdom i Oslo fra 2017 fant at det er små forskjeller mellom minoritets- og majoritetsgutter i nivået av deltakelse i politikk og organisasjonsliv. Gutter med minoritetsbakgrunn deltar i omtrent samme grad som gutter med majoritetsbakgrunn.568

Nivået av frivillig arbeid henger også sammen med hvilken livsfase man er i. Det er personer i alderen 35-49 år som i størst grad utfører frivillig arbeid. De som har barn gjør mer frivillig arbeid, ofte i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter.569 Blant dem som bruker mest tid og penger i frivillige organisasjoner, er det litt flere menn enn kvinner.570

En undersøkelse av samfunnsengasjement og frivillig deltakelse blant ungdom i Oslo finner at gutter har et noe lavere nivå av politisk engasjement enn jenter. Det er en tendens til at ungdommers politiske engasjement og valgdeltakelse har økt over tid, og at denne økningen har vært større for jenter enn for gutter.571

En sammenligning av nivået av frivillig deltakelse blant ungdom i Norge i 1998 og 2009 fant at unge menn hadde lavere grad av deltakelse i 20-årene og fram til midten av 30-årene sammenlignet med kvinner.572 Dette frafallet fra frivillig deltakelse var spesielt tydelig blant unge menn med kort utdannelse. Den lave deltagelsen i frivillig arbeid blant unge menn kan henge sammen med at mye av det frivillige arbeidet som gjøres i Norge er knyttet til barns fritidsaktiviteter.573

Også fra samiske miljøer blir det beskrevet en tendens til at gutter og unge menn er mindre aktive i det organiserte sivilsamfunnet og politikken enn jenter og unge kvinner.574

Det finnes lite forskning på frivillig arbeid blant personer med funksjonsnedsettelser.575 Én studie basert på data fra 2009 finner at graden av frivillig deltakelse er omtrent lik blant personer med og uten funksjonsnedsettelser i de fleste typer organisasjoner. Andelen blant personer med funksjonsnedsettelser som er aktive i idretten, er lavere enn i resten av befolkningen. Når det gjelder frivillig arbeid, er det ingen kjønnsforskjeller blant personer med funksjonsnedsettelser.576 De som har noen begrensninger på grunn av funksjonsnedsettelser deltar mindre (14 prosent har drevet organisert idrett det siste året), og de som har store begrensninger deltar minst (9 prosent). Denne statistikken skiller ikke mellom menn og kvinner med funksjonsnedsettelser.577

Forstørr bilde

Prosentandel som har deltatt i frivillig innsats for minst én organisasjon i 2019, 2022 og 2023, fordelt på kjønn.

Kilde: Arnesen, Enjolras, Fladmoe, Hansen & Sivesind, 2023

7.6 Idrett

Den organiserte idretten i Norge har historisk sett vært mannsdominert, og har hatt bånd til både forsvaret og arbeiderbevegelsen. Idrettsbevegelsene har vært en del av nasjonsbyggingen og mannlig identitet, og normer for maskulinitet har vært sentrale i forståelsen av idrettsfelleskapet.578

Tall fra 2021 viste at om lag 20 prosent av befolkningen har drevet med organisert idrett i løpet av det siste året. Denne andelen er høyere blant menn (25 prosent) enn blant kvinner (18 prosent). Blant barn og unge opp til 16 år er kjønnsforskjellene små, men menn fortsetter i større grad enn kvinner med organisert idrett når de blir eldre.579

Den organiserte idretten engasjerer mange, men ikke alle. Om lag 20 prosent av befolkningen har aldri deltatt i organisert idrett. Andelen er lavere blant menn (16 prosent) enn blant kvinner (24 prosent). Blant dem som har grunnskoleutdanning, er det en høyere andel som aldri har deltatt i organisert idrett (23 prosent) enn blant dem som har universitets-/høyskoleutdanning (17 prosent).580 Denne statistikken skiller ikke mellom menn og kvinner med ulik utdanning.

Studier tyder på at ungdommenes motivasjon for å delta i organisert idrett varierer med kjønn: gutter virker mer motivert av konkurranse og å være sammen med venner, mens jentene trener fordi de ønsker å oppnå noe for seg selv, for eksempel god helse, en slank kropp eller overskudd i hverdagen.581

For barn og unge er fotball, håndball og ski de mest populære idrettene, men andelen som spiller fotball er mer enn dobbelt så høy blant gutter som blant jenter. Flere av fritidsaktivitetene for barn og unge har en klar kjønnsubalanse, for eksempel er det en betydelig overvekt av gutter som driver med motorsport og kampsport.582

Menn er oftere på idrettsarrangementer enn kvinner. I årene før koronapandemien oppga om lag 60 prosent av mennene at de hadde gått på idrettsarrangement minst en gang i løpet av det siste året. Den største andelen av disse hadde vært på fotballarrangement. Blant dem som har deltatt på fotballarrangement er det en høyere andel som har grunnskoleutdanning (60 prosent) enn som har universitets-/høyskoleutdanning (46 prosent).583

Barrierer for å delta i idrett

En analyse av kostnadene ved å delta i organisert idrett i Norge i 2018–2019 fant at kostnaden for et barn i 9-års alder var om lag 3 600 kroner per sesong. For ungdom i 15-års alder var kostnaden om lag 9 600 kroner per sesong. Analysen peker på at kostnadsnivået er høyere i profesjonaliserte idrettslag, som har midler til å ansette administrative medarbeidere og betalte trenere. Dette finner man oftere i by- eller bynære kommuner. Basert på analysen ble det estimert at 2 prosent av barna i Norge ikke har mulighet til å delta i fritidsaktiviteter av økonomiske grunner.584

Ekspertgruppen om barn i fattige familier påpeker i sin sluttrapport at de ikke er kjent med forskning på hvilke tiltak som kan øke deltakelsen i fritidsaktiviteter for barn fra fattige familier. Manglende deltakelse kan for eksempel skyldes økonomiske barrierer, manglende informasjon eller lite attraktive tilbud i nærområdet. Ekspertutvalget mener det er behov for mer forskning som kan avdekke hvordan disse barrierene kan reduseres mest mulig effektivt.585

En analyse av barrierer for deltakelse i organisert idrett for personer med funksjonsnedsettelser, peker på at de lokale idrettslagene gjerne behøver støtte og veiledning i hvordan de kan legge til rette for at utøvere med funksjonsnedsettelser deltar i idretten. Analysen peker også på at personer med funksjonsnedsettelser ofte ikke føler at idretten er for dem, og at gode rollemodeller kan ha en stor effekt på viljen til å engasjere seg i idrett.586

Den nasjonale levekårsundersøkelsen blant skeive, finner at homofile menn sjeldnere er medlem av en idrettsforening (4 prosent) enn heterofile menn (17 prosent).587

7.7 Kulturaktivitet

Det er kjønnsforskjeller i hvilke kulturtilbud norske menn og kvinner benytter seg av. Kulturtilbud kan for eksempel være museum, kino, teater, konsert, idrettsarrangement eller boklesing. Med unntak av idrettsarrangementer, er det færre menn enn kvinner som opplyser at de har brukt et kulturtilbud det siste året.

De største kjønnsforskjellene gjelder boklesing. I 2021 svarte 60 prosent av mennene at de leste en bok i løpet av året, mot 76 prosent blant kvinnene.588 Det er også kjønnsforskjeller i hvem som leser høyt for barn: 16 prosent av mennene oppgir at de leste en bok for et barn, mot 23 prosent blant kvinner.589

I tillegg foregår det betydelig arbeid i det frivillige kulturlivet, som i kor, musikk, amatørteater og lignende.

7.8 Fritids- og ungdomsklubber

Fritidsklubber og ungdomshus er viktige møteplasser for unge. Fritidsklubbene kan fungere som en arena hvor ulike deler av tjenesteapparatet kommer i kontakt med, og i posisjon til å følge opp spesielt utsatte ungdommer.590

I 2022 var det 673 kommunale fritidssentre i Norge.591

I 2022 var det 70 kommuner som ikke har etablert slike åpne møteplasser for ungdom.

Egenrapporteringer fra de kommunale fritidsklubbene og ungdomshusene viser at gutter utgjør om lag 57 prosent av brukerne. Rapporteringen viser også at ungdom med minoritetsbakgrunn og med lavere sosioøkonomisk bakgrunn oftere bruker fritidsklubbene enn andre grupper.592 Denne forskjellen er spesielt tydelig i Oslo.593 Blant ungdom i distriktene, definert som kommuner med få innbyggere og lange avstander, er det flere som bruker fritidsklubber enn blant ungdom ellers i landet.594

Erfaringer fra sektoren viser at de økonomiske rammevilkårene er uforutsigbare og at flere fritidsklubber har blitt vurdert nedlagt på grunn av kommuneøkonomien de senere årene. Ifølge en kartlegging fra Ungdom og Fritid oppga om lag halvparten av fritidsklubbene at de ble foreslått nedlagt eller kuttet i 2020. I 2022 var det tre av fire fritidsklubber som svarte det samme. I om lag 80 prosent av tilfellene var det kommuneøkonomi som ble oppgitt som årsak til at klubbene ble foreslått nedlagt eller kuttet.595

I motsetning til kulturskole og folkebibliotek, er ikke fritidsklubber og ungdomshus tjenester som kommunene er lovpålagt å tilby.

7.9 Friluftsliv

Det er om lag like mange menn og kvinner som oppgir å ha deltatt i friluftsaktiviteter i løpet av et år. Ifølge Statistisk Sentralbyrå oppgir 97,7 prosent av mennene og 96,4 prosent av kvinnene å ha deltatt i en friluftsaktivitet i løpet av et år.

Menn deltar oftere på enkelte typer friluftsaktiviteter.596 En del av disse aktivitetene – slik som jakt, fiske og sanking av bær eller sopp – er ikke bare fritidsaktiviteter, men også matauk og bidrag til familien. Dette er også aktiviteter som bidrar til opprettholdelse av kultur og tradisjonskunnskap.

Statistikken om den norske befolkningens friluftsliv inkluderer ikke rekreasjonskjøring i utmark, som kjøring med snøskuter, ATV, UTV, vannskuter og båt. Dette er likevel aktivitet som er viktig for mange menn, særlig unge menn i distriktene.

Kjønnsforskjellene er spesielt tydelige når det gjelder jakt og fiske. Mer enn en halv million nordmenn er oppført i Jegerregisteret. Av disse er 9 av 10 menn.597 To tredjedeler av jegerne er menn over 40 år.598

Menn som går på jakt beskriver gjerne jakta som en maskulin aktivitet, og legger vekt på betydningen av det mannlige felleskapet.599

7.10 Skjermbruk og gaming

Mye av det sosiale livet foregår digitalt, og blant ungdommer i Norge er det dokumentert store kjønnsforskjeller i skjermvaner.

Norske gutter bruker internett i gjennomsnitt 211 minutter per dag, mens jenter bruker 227 minutter per dag. Barn og unge i Norge bruker mer tid på internett enn barn og unge i andre europeiske land. Tall fra EU Kids Online-undersøkelsen fra 2020, viser at norske barn i alderen 9 til 16 i gjennomsnitt bruker 219 minutter hver dag på internett. Dette er mer enn en time mer i daglig bruk enn gjennomsnittet for de 19 landene som omfattes av undersøkelsen (167 minutter per dag). Forskjellene mellom gutter og jenters tidsbruk er noenlunde like i alle landene som er omfattet av undersøkelsen.600

Om lag 70 prosent av norske gutter mellom 9 og 17 år forteller at de spiller dataspill daglig. Blant jentene gjelder dette bare 16 prosent. Sammenlignet med gutter og jenter i samme aldersgruppe i andre europeiske land, ligger norske gutter høyere enn EU-gjennomsnittet på 56 prosent, og norske jenter ligger betydelig lavere enn snittet i EU, som er på 29 prosent.601

Gaming kan være en viktig sosial arena. En kvalitativ undersøkelse av norske gutter som spiller mye dataspill, peker på at spillingen er en arena også for gutter som ellers har lite sosial omgang. Gjennom gaming forteller guttene at de opplever et brorskap med sine medspillere, og det sosiale rommet knyttet til spilling åpner for andre typer samtaler mellom gutter og unge menn enn det de har ellers. Undersøkelsen beskriver guttenes holdning til gaming og skolearbeid som en ubekymret letthet: guttene forteller selv at de ikke opplever de samme prestasjonsforventningene som jevnaldrende jenter.602

I Medietilsynets undersøkelse av barn og unges medievaner fra 2022 svarer seks av ti i aldersgruppen 9 og 18 år at spilling er sosialt og en måte å ha kontakt med venner på. Rundt halvparten forteller at de har fått nye venner gjennom spill. Mange legger også vekt på at spillingen gir dem læring og bedre engelskferdigheter. Dette gjelder for både gutter og jenter. Samtidig svarer en høyere andel gutter enn jenter i aldersgruppen 9 til 16 år at de har opplevd å bli utestengt fra gaming/spill. Utestengelse er noe mer vanlig blant de yngste guttene enn i andre grupper: Blant ni og ti-åringene rapporterte ti prosent av guttene mot syv prosent av jentene som spiller om dette.603

Forstørr bilde

Prosentandel som svarer at de er enige i påstanden «gaming er sosialt/gjør at jeg har kontakt med venner», fordelt på kjønn.

Kilde: Medietilsynet 2022a

En del undersøkelser viser at gaming-miljøet også kan være kjennetegnet av grov humor, kjønnsstereotypier og en omgangsform hvor jenter opplever å bli hetset. Medietilsynet gjennomførte i 2022 en undersøkelse blant ungdom med fokusgruppediskusjoner og dybdeintervjuer om holdninger til hatefulle ytringer. Her kommer det fram at mange gutter mener omgangsformen på nettet er preget av at ting som i andre kontekster ville blitt sett på som rasisme eller homofobi blir sagt på tull eller «på kødd». Ungdommene beskriver selv dette som en omgangsform som kan få dem til å gire hverandre opp og prestere bedre, men også at det blir sagt ting som oppleves som sårende.604

Det er undersøkelser som peker på at jenter opplever trakassering og seksuell trakassering når de spiller.605 Dette kan handle om forventninger og sosiale belønninger hvor gutter og menn oftere blir ansett som ekte gamere.606 Kvinnelige gamere opplever også mer eksplisitt hets og trakassering som rettes mot dem på grunn av deres kjønn.607

Det finnes lite forskning på kjønn i norsk gamingkultur, men feltet er i utvikling. I 2023 startet en forskergruppe med utgangspunkt i Universitetet i Bergen forskningsprosjektet Understanding Male Gamers, med mål om å kartlegge menns subjektive opplevelser av spill som en sosial arena og hvordan menn opplever økt mangfold i spillverden.608 Samme år startet Likestillingssenteret på Hamar prosjektet «Trygge gamingrom» for å innhente informasjon fra ulike deler av spillmiljøet og avdekke diskriminerende praksis og hva som kan bidra til et mer inkluderende spillmiljø for barn og unge.

7.11 Fritid og pensjonistliv

Arbeidsplassen kan være en viktig arena for opplevelse av tilhørighet og mestring, og er for mange en verdifull sosial arena. Overgangen fra arbeidsliv til pensjonistliv kan medføre et tap av fellesskap.

De aller fleste i Norge går ut av arbeidslivet i løpet av 60-årene: Ved 62 år utgjorde alderspensjonistene 27,4 prosent av den mannlige befolkningen i samme aldersgruppe i 2022, ved 65 år utgjorde de 45 prosent og ved 67 års alder var 89,9 av alle menn i Norge alderspensjonister. For kvinner var det 11,7 prosent som var alderspensjonister ved 62 år, 21,2 prosent ved 65 års alder og 89,2 ved 67 års alder.609

For mange er pensjonisttilværelsen noe de har sett fram til og som de trives i, mens andre opplever denne overgangen som mer vemodig. Livskvalitetsundersøkelsen fra SSB indikerer at de fleste eldre har høy subjektiv livskvalitet, og pensjonister er blant gruppene som skiller seg ut ved at de skårer bedre enn befolkningen på mange av indikatorene for livskvalitet. Både blant mannlige og kvinnelige pensjonister er det en høyere andel enn i resten av befolkningen som svarer at de er svært tilfredse med livet, og som opplever sine sosiale relasjoner som støttende og givende.610

For noen medfører imidlertid det å gå ut av arbeidslivet et fall i livskvalitet, og dette kan særlig gjelde dem som har hatt en sterk identitet knyttet til arbeidet sitt.611

En del av aktivitetstilbudene som er rettet mot pensjonister oppleves ikke som relevante for menn. En kartlegging som Reform – ressurssenter for menn gjennomførte ved to aktivitetssentre i 2018, fant at menn i mindre grad opplever aktivitetstilbudet ved sentrene som relevante for seg. En del av mennene som ble intervjuet i undersøkelsen fortalte at de var knyttet til sitt yrke og arbeidsliv, og at overgangen til pensjonisttiden kunne være preget av passivitet. Flere ønsket seg egne møteplasser for menn.612

7.12 Politikk og pågående prosesser

Norge har i internasjonal sammenheng høy grad av deltakelse i den organiserte frivilligheten, og den offentlige politikken er innrettet slik at den gir stor grad av autonomi til frivilligheten og kultursektoren.

Den statlige kulturpolitikken tar utgangspunkt i at kulturen skal være fri, med personlig engasjement og frivillighet som grunnlag. De overordnede kulturpolitiske målene er et fritt og uavhengig kulturliv som skaper kunst- og kulturuttrykk av ypperste kvalitet, fremmer dannelse og kritisk refleksjon, tar vare på og formidler kulturarv, skaper og formidler et kulturtilbud som blir opplevd som relevant og som representerer befolkningen, er tilgjengelig for alle og oppmuntrer den enkelte til å oppleve og delta i kulturaktiviteter, tilbyr møteplasser og bygger fellesskap, fornyer seg og viser evne til omstilling, har internasjonal gjennomslagskraft og fremmer interkulturell forståing, styrker norsk språk, de samiske språkene, de nasjonale minoritetsspråkene og norsk tegnspråk som grunnleggende kulturbærere (jf. Meld. St. 8 (2018–2019) Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida). Midler til kunst- og kulturformål bevilges i hovedsak over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett, og den største delen går til institusjoner som mottar fast årlig driftstilskudd. Statlige tilskudd forvaltes av Kulturdirektoratet.

Den statlige frivillighetspolitikken har som overordnet mål at det skal være bred deltakelse i frivilligheten. Et grunnleggende prinsipp er at det er frivilligheten, og ikke staten, som skal sette målene for frivilligheten. Virkemidlene i politikken er primært tilskudd som støtter opp om en sterk og uavhengig sektor. Forenklingsreformen legger til rette for enkel, forutsigbar og åpen tilskuddsforvaltning, og en samordna og effektiv frivillighetspolitikk. Sivilsamfunnet omfatter idrett, kultur, tro og livssyn, friluftsliv, nasjonale minoriteter, humanitær assistanse, sosialt arbeid, nærmiljøengasjement og politisk påvirkning (jf. Meld. St. 10 (2018–2019) Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig – Den statlege frivilligheitspolitikken).

Fritidsklubber og ungdomshus er ikke tjenester som kommunene er lovpålagt å tilby. Kommunene er pålagt å tilby musikk- og kulturskole og folkebibliotek.

Forskjellene i hva menn og kvinner i Norge gjør på fritiden sin, har i liten grad vært tema i likestillingspolitikken. Innsatsen for å utjevne forskjeller i graden av deltakelse har særlig fokusert på utjevning av sosial ulikhet blant ungdom.

Høsten 2023 satte regjeringen i gang å utarbeide en handlingsplan for deltakelse i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter for barn og unge. Handlingsplanen skal være klar sommeren 2024. Delmål som foreslås for planen er å få mer kunnskap om driverne til sosial ulikhet i deltakelse, få ned prisene og kostnadsdrivere på aktiviteter og gi god og tilgjengelig informasjon om aktiviteter og tilbud. Innsatsområder som er skissert er likestilling og forebygging av diskriminering, rammevilkår for organisasjonene som skaper aktiviteten, medvirkning, nye tilbud og former for samhandling.613

Gjennom Fritidserklæringen har regjeringen, kommunene, frivilligheten og andre aktører forpliktet seg til å jobbe for at alle barn kan delta i fritidsaktiviteter med andre.614

7.13 Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at

• en del fritidsaktiviteter og møteplasser som er viktige i mange gutter og menns liv, får for lite anerkjennelse.

• høye kostnader ved å delta i idrett og fritidsaktiviteter kan være en barriere for deltakelse.

• det trengs et stort mangfold av fellesskapsarenaer, slik at flest mulig kan finne gode fellesskap og rollemodeller.

En del fritidsaktiviteter og møteplasser som er viktige i mange gutter og menns liv, får for lite anerkjennelse

Kulturell anerkjennelse er en viktig betingelse for likestilling. Mannsutvalget mener at en del av gutter og menns fellesskapsarenaer får for lite anerkjennelse og har lav status, og utvalget er opptatt av å anerkjenne verdien av møteplasser hvor mange gutter og menn i dag finner mening og fellesskap. Arenaene for fellesskap i idretten, kulturlivet, håndverk, og friluftsliv, jakt og fiske, er med på å gi følelse av mening og verdifulle fellesskap i mange gutter og menns liv, over hele landet.

Mannsutvalget mener at gaming og nettbaserte fellesskap kan være viktige sosiale arenaer for mange, særlig gutter og unge menn. Gamingkulturen kan ha noen uheldige utslag, for eksempel ved at omgangsformen kan være preget av hets og trakassering. Utvalget er samtidig opptatt av at gaming blir anerkjent som en verdifull arena for selvutfoldelse, mestring og vennskap for mange gutter.

Rekreasjonskjøring i utmark er en viktig fellesskapsarena for mange gutter og menn, særlig i distriktene. Denne aktiviteten kan imidlertid ha uheldige utslag, for eksempel ulovlig kjøring i utmark. Utvalget er likevel opptatt av å anerkjenne at disse fellesskapene og miljøene er viktige for mange gutter og menn.

Fordi menn som gruppe i gjennomsnitt har færre nære relasjoner enn kvinner, mener utvalget det er et særlig behov for å sikre fellesskapsarenaene som fritidsaktiviteter representerer for menn. Fritiden kan gi verdifulle erfaringer med mestring og fellesskap, som kan være viktige for å forebygge utenforskap. Menns opplevelse av fellesskap og tilhørighet kan utspille seg på mange forskjellige arenaer, på ulike tidspunkt i livet.

Mange menn har en sterk identitet knyttet til arbeid, og det å stå utenfor arbeidslivet kan føre til tap av mening og fellesskap. Mannsutvalget mener at dette kan gjøre det utfordrende for en del menn når de går over i pensjonisttilværelsen. Derfor vil det være viktig å tilrettelegge for meningsfulle aktiviteter der pensjonister kan få brukt sin kompetanse og møtt andre mennesker. En del mannsfellesskap kjennetegnes ved at man gjør noe praktisk sammen. Utvalget er opptatt av at skulder-til-skulder-fellesskap, som jakt eller håndverk, kan fylle en viktig plass i menns sosiale liv. En annen viktig arena for mange gutter og menn er den organiserte idretten, hvor mange deltar enten som utøvere av idrett på fritiden eller som del av et supportermiljø.

Utvalget er bekymret for at menn bruker enkelte kulturtilbud mindre enn kvinner, for eksempel for kjønnsforskjellene som gjelder lesing på fritiden. Utvalget mener det er grunn til å undersøke hva menn går glipp av ved sitt lavere uttak av kulturelle goder.

Høye kostnader ved å delta i idrett og fritidsaktiviteter kan være en barriere for deltakelse

Klasse er en viktig dimensjon ved gutter og menns deltakelse i fritidsaktiviteter. Muligheten til å delta i meningsfulle fritidsaktiviteter og oppleve meningsfulle sosiale relasjoner blir påvirket av hvordan de økonomiske ressursene i samfunnet er fordelt. Mannsutvalget mener at fritidsaktiviteter i kulturlivet og idretten må være reelt tilgjengelige for alle samfunnslag, og gjennom hele livsløpet.

Kostnadene ved å delta i organisert idrett og fritidsaktiviteter kan føre til at økonomiske forskjeller blir en barriere for deltakelse. Utvalget mener at de kommunale fritidsklubbene utgjør viktige møteplasser for ungdom, og er en tjeneste som i særlig grad treffer gutter med minoritetsbakgrunn og fra lavinntektsfamilier. Mannsutvalget mener det er viktig å sikre forutsigbare rammebetingelser for fritidsklubbene og at alle får et tilfredsstillende fritidstilbud.

Det trengs et stort mangfold av fellesskapsarenaer, slik at flest mulig kan finne gode fellesskap og rollemodeller

Mannsutvalget mener at det er behov for et stort mangfold av fellesskapsarenaer, slik at flest mulig kan finne gode fellesskap og rollemodeller. Ved å delta i idrett, kulturlivet og fritidsaktiviteter sammen med andre, kan gutter og unge menn også møte gode rollemodeller. Normer for maskulinitet er ikke statiske, og mannsroller kommer til uttrykk på forskjellige måter innenfor ulike former for fellesskap. For å skape rom for ulike måter å leve livet sitt som mann på, er utvalget opptatt av at arenaer der menn deltar må være inkluderende og åpne. Utvalget vil understreke at det er viktig å motarbeide hets og trakassering av skeive og minoriteter.

Utvalget er opptatt av at det til en viss grad finnes en motsetning mellom identitetsbaserte fellesskap og inkludering. For eksempel kan en del gutte- og mannsfellesskap oppleves som ekskluderende for menn som bryter med en tradisjonell maskulinitet. For dem som opplever å være annerledes enn folk rundt seg, kan et smalt og identitetsbasert fellesskap være nødvendig for å bygge seg en trygg arena for selvutfoldelse. De skeive organisasjonene fyller ofte en slik funksjon. Fordi identitetsbaserte fellesskap bygges ved å avgrense seg mot andre identiteter og fellesskap, kan de også virke ekskluderende. Dette gjelder både for arenaene som preges av tradisjonelle måter å være mann på, og møteplasser hvor andre mannsroller er gjeldende. Mannsutvalget mener derfor at det er behov for et mangfold av arenaer og møteplasser.

Samtidig er utvalget opptatt av at gutter og menns opplevelser av fellesskap og tilhørighet innebærer relasjoner med folk av flere kjønn. Det er ikke kun behov for rene gutte- og mannsfellsskap.

Menns opplevelse av tilhørighet og fellesskap blir påvirket av normer for maskulinitet. Den sosiale defineringen av hva som er akseptert som mannlighet, er gjerne noe som skjer i relasjon mellom menn. Mannlige fellesskap vil dermed kunne oppleves som inkluderende for noen, men ekskluderende for andre.

8 Helse

8.1 Innledning

Menn lever i gjennomsnitt kortere enn kvinner. Flere menn enn kvinner dør av kreft, og flere menn enn kvinner dør av hjerte- og karsykdommer før de fyller 75 år. Rus, ulykker, og selvmord bidrar til mange dødsfall blant menn gjennom voksenlivet.

Forskjellene i forventet levealder mellom menn og kvinner er mindre nå enn for noen tiår tilbake, men fremdeles dør mange menn tidlig av sykdommer og tilstander som kan forebygges.

Både biologiske og sosiale faktorer påvirker helsen. Forskjeller mellom hvordan større grupper menn og kvinner lever livene sine, er med på å skape ulikheter i helse mellom menn og kvinner, og mellom grupper av menn.

De sosiale ulikhetene i helse er på flere områder større for menn enn for kvinner. Inntekt og utdanning henger sammen med forventet levealder for både menn og kvinner, men sammenligner man menn og kvinner med lik inntekt eller utdanning, kommer mennene dårligere ut.

Det er likheter, men også forskjeller, i de helseutfordringene som menn og kvinner møter. Blant annet har kvinner samlet sett en høyere grad av selvrapporterte plager og større sykdomsbelastning på grunn av ikke-dødelige sykdommer. Forskjellene i helseutfordringer blant menn og kvinner, og de manglene som er og har vært i behandling og oppfølging av kvinners sykdommer, må ikke stå i veien for å ta på alvor det helsetapet menn lider gjennom tidlig debut av alvorlig sykdom og tidlig død.

Temaet menns helse er bredt, og reiser en rekke problemstillinger som kunne vært behandlet nærmere. Det er store kunnskapshull når det gjelder menns helseutfordringer, hva som skaper dem og hva som skal til for å bedre helsesituasjonen for menn. Basert på tiden og ressursene som har vært til rådighet, har Mannsutvalget prioritert enkelte temaer, mens andre er utelatt. Utvalget mener at det overordnede bildet som tegnes av menns fysiske, psykiske og seksuelle helse i Norge tilsier at det må iverksettes flere tiltak for å bedre menns helse.

Helse henger tett sammen med de øvrige temaene utvalget behandler. Dette gjør at deler av årsakene, men også deler av løsningene, på menns helseproblemer ligger i tiltak i sektorer utenfor helsevesenet. Flere av tiltakene som foreslås på andre områder enn helsesektoren vil være blant de mest effektive for å bedre helse blant menn.

8.2 Kjønn og helse

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse vidt; som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser.615 Helse viser til akutt sykdom, men også for eksempel kroniske lidelser eller økt mottagelighet for sykdom. Den enkeltes psykiske helse omfatter opplevelsen av trivsel, og at man er i stand til å mestre vanlige belastninger i livet, finne glede i arbeid og aktivitet, og til å delta og bidra i samfunnet. Også seksuell helse, forstått som fysisk, mental og sosialt velvære relatert til seksualitet, er en del av helsebegrepet.616

Dette kapittelet beskriver variasjoner og trender i helseutfordringer på gruppenivå. I hovedsak tar vi for oss forskjeller mellom menn og kvinner, og forskjeller mellom menn. For å identifisere forskjeller mellom ulike grupper må man undersøke bakenforliggende faktorer, og hvordan disse påvirker hele eller deler av befolkningen.617 Utvalget legger til grunn at helse, på befolkningsnivå, blir til i et samspill mellom biologiske, individuelle og sosiale årsaker.618

Kjønn er både en biologisk og en sosial kategori, også når det kommer til helse. Biologisk kjønn defineres av biologiske faktorer som ytre og indre genitalier, gener, kromosomer og kjønnshormoner. Sosialt kjønn er knyttet til normer og strukturer som påvirker hvordan man lever livet sitt. Det kan være vanskelig å skille kjønn som biologisk betinget og kjønn som sosial kategori fra hverandre som årsaksfaktorer i tolkningen av helseforskjeller mellom kjønn.

I Norge lever menn i gjennomsnitt kortere enn kvinner, mens kvinner er oftere sykemeldt og har flere legebesøk enn menn. En større del av kvinners sykdomsbyrde skyldes belastning som følge av sykdommer og lidelser man ikke dør av. At kvinner på mange områder har en dårligere helse, mens menn i gjennomsnitt lever kortere har blitt omtalt som et overlevelsesparadoks eller et kjønnsparadoks i helse.619 Hvor store forskjeller det er mellom menn og kvinner når det kommer til sykelighet er blant annet avhengig av hvordan sykelighet måles. I Europa er det store variasjoner i menn og kvinners helsevaner, helseutfall og levealder.620 Det er også vist at både levevaner og helseforskjeller mellom kjønnene varierer etter som man ser på ulike aldergrupper eller sammenligner forekomst i ulike land eller over tid.621 Slike analyser kan gjøre at man må se på gamle forklaringsmodeller på nytt. Et godt eksempel er hjerteinfarkt, hvor forskjellen i forekomst mellom menn og kvinner lenge ble forklart med ulik biologi og hormoner. Sammenligninger av variasjoner i grupper og land over tid viser imidlertid at andre faktorer, som for eksempel røyking, har stor betydning.622

Variasjoner i menn og kvinners helseatferd, som er atferd og levevaner med særlige helsemessige følger, kan forstås som et uttrykk for hvordan menn og kvinner handler i tråd med det de opplever som kjønnsnormer.623 Kjønnede handlingsmønstre, for eksempel knyttet til alkoholbruk eller risikoatferd, kan ha innvirkning på helsen.624 Strukturelle forskjeller mellom menn og kvinner får betydning for helsen på gruppenivå. For eksempel vet vi at flere av de store næringene i arbeidsmarkedet er dominert av ett kjønn, noe som fører til systematisk ujevn fordeling av risikofaktorer mellom menn og kvinner. For eksempel er andelen arbeidsulykker relativt lik for menn og kvinner, både når det gjelder de som fører til langt og kort fravær fra arbeidet i etterkant.625 Det er imidlertid nesten utelukkende menn som dør i arbeidsulykker.626

Menn og kvinner kan ha ulik tilbøyelighet til å oppsøke helsehjelp, og til å oppgi hvilke sykdommer de har og ikke har ved selvrapportering.627 Dette kan bidra til å gjøre det vanskelig å sammenligne menn og kvinners helse. Videre er det vist at eldre kvinner og yngre menn sjeldnere deltar i spørreundersøkelser om helse.

8.3 Sosiale helseforskjeller

Det er betydelige forskjeller i helse mellom grupper med ulik sosioøkonomisk status.628 Forskjellene er tydelige når man ser på grupper med ulik utdanning og inntekt, men også når man ser på migrasjonsbakgrunn, og familie- og boforhold.629 Denne delen av kapittelet peker på noen mulige forklaringer på sosiale helseforskjeller, og på hvordan kjønn og sosiale forskjeller sammen påvirker helsen. Flere av de relevante risikofaktorene, som for eksempel forskjeller i røyking og ulykker, vil bli behandlet under kapittel 8.8.

8.3.1 Sosiale forskjeller i helse oppstår på ulike måter

Det er ulike forklaringsmodeller for sammenhengen mellom helse og sosioøkonomisk status. Årsaker til sosiale forskjeller i helse henger sammen og forsterker hverandre.

Et minimum av inntekt er avgjørende for å ha de grunnleggende ressursene som er nødvendige for å utvikle og opprettholde en god helse.630 Dessuten vil høyere lønn, over hele lønnsspekteret, gi bedre mulighet til å leve sunt.

Sosiale helseforskjeller kan også henge sammen med at ulike sosiale grupper har ulike helsevaner. Mennesker i ulike sosiale lag kan ha forskjellige levevaner. For eksempel gir røyking og type arbeid utslag i forskjeller i helse på gruppenivå. Sosiale grupper kan også ha ulike identitetsmarkører som fremmer helse eller bidrar til sykdom.

Psykososiale årsaker kan også forklare sosiale helseforskjeller.631 Det å vokse opp i en familie med lav sosioøkonomisk status gir en høyere risiko for å bli diagnostisert med somatiske og psykiske lidelser i voksen alder, og sammenhengen er størst for muskel- og skjelettlidelser, skader og depresjon.632 Det å føle seg fattig i forhold til andre kan føre til stress og dårlig selvbilde, noe som igjen kan gi psykiske problemer og lite helsefremmende atferd.

Sosiale og biologiske påvirkningsfaktorer vil virke sammen over tid.633 Den sosiale ulikheten i helse gjennom livsløpet kan forklares gjennom at dårlig helse i barndommen påvirker helsen som voksen, men også gjennom at dårlig helse påvirker den enkeltes mulighet til å skaffe seg utdanning eller inntekt.634

8.3.2 Menn og sosiale helseforskjeller

Figur 8.1 viser at menn har en kortere forventet levealder enn kvinner ved 40-års alder langs hele inntektsskalaen. En registerstudie som tok for seg alle som bodde i Norge i perioden fra og med 2005 til og med 2015, viste at inntekt har betydning for levealder, og at lav inntekt får større utslag for menns forventede levalder.635 Figuren viser at levealderen stiger jo høyere inntekten er i husholdningen. Denne trenden gjelder både menn og kvinner. Det er imidlertid en betydelig større forskjell i forventet levealder mellom menn og kvinner i gruppen med 20 prosent lavest inntekt. Forskjellen mellom de som tjener mest og de som tjener minst er derfor betydelig større blant menn (13,8 år) enn blant kvinner (8,4 år). I undersøkelsen hadde den prosentilen menn som tjente minst en forventet levealder på 70,2 år.636

Forstørr bilde

Kilde: Kinge et al., 2019

Det er betydelige forskjeller i levealder mellom ulike utdanningsgrupper, og forskjellene er størst for menn. Ser man på perioden 2015–2021, er forskjellen i forventet levealder mellom gruppen med grunnskole og de med høyere utdanning 6,9 år for menn, og 6 år for kvinner.637 Forskjellen i levealder mellom kvinner med grunnskoleutdanning og menn med høyere utdanning er 3,1 år. Menn med grunnskoleutdanning har en forventet levealder som er 9,8 år kortere enn kvinner med lang utdanning.

En registerstudie fra Storbritannia viser at den sosiale forskjellen i helse mellom utdanningsgruppene er relativt lik for menn og kvinner, men at det er kjønnsforskjeller i hvordan helseproblemene slår ut.638 Arbeidstilknytning virker også å ha en større innvirkning på menns helse, mens familietilknytning har større betydning for kvinnene.

Forventet levealder for gruppene med grunnskole, videregående og høy utdanning har gått opp siden 1960-tallet, samtidig som forskjellen mellom dem har økt. Gjennom hele perioden har gruppene med høyere utdanning levd lenger enn de med lavere utdanning. Etter 2000 har den høyere dødeligheten blant menn med lav utdanning blitt noe redusert, noe som i hovedsak skyldes en reduksjon i dødeligheten knyttet til hjerte- og karlidelser og lungekreft i gruppene av menn med lavere utdanning.639 De sosiale forskjellene i levealder er likevel fremdeles forårsaket av hjerte- og karsykdom, men også av lungekreft og lungesykdom.640 For kvinner har forskjellene økt fram mot et mulig fall i 2020.641 Denne økningen skyldes i første rekke lungekreft, KOLS og hjerte- og karsykdom.642

I Norge er forskjellen i forventet levealder mellom grupper med høy og lav utdanning noe mindre enn gjennomsnittet for OECD-land.643 Dette gjelder både for menn og kvinner. Siden det er færre med kort utdanning i Norge sammenlignet med mange andre land, omfatter disse forskjellene relativt sett en mindre andel av befolkningen enn i mange andre land.

En god tilknytning til arbeidslivet påvirker helsen på en positiv måte.644 Arbeidsledighet er en sykdomsfremkallende faktor for både menn og kvinner. Det er også en sammenheng mellom gjeld og psykiske helseplager, som for eksempel depresjon. Risikoen for psykiske helseutfordringer øker ved usikret gjeld og misligholdt boliglån.645

I en norsk studie fra 2020 spurte fastleger i en periode på fire uker pasientene om økonomiske og finansielle problemer. Undersøkelsen viste at 11 prosent opplevde finansielle problemer som følge av sykdommen, og 9 prosent oppga at helseproblemene utløste økonomiske bekymringer.646 Fastlegene opplevde at det å spørre pasienter om økonomiske problemer gjorde at flere fikk oppfølging for økonomiske problemer.

Flere studier viser at arbeidsledighet fører til ulike sykdommer for menn og kvinner. En registerstudie fra Norge fra perioden 2000–2017 viser at sykehusinnleggelse er mer vanlig blant arbeidsledige menn enn kvinner i samme situasjon, og at dødeligheten også er høyere blant de arbeidsledige mennene.647

En litteraturgjennomgang om sammenhengen mellom arbeidsledighet og selvmord, viser at flere studier finner en sterkere sammenheng mellom sysselsettingsrate og selvmordsrate for menn enn for kvinner.648 Gjennomsnittsalderen blant arbeidsledige menn som dør ved selvmord er lavere enn for menn generelt, og menn rapporterer om selvmordstanker selv etter kort tids ledighet.

En registerstudie basert på data fra Norge har vist at enslige har dårligere helse og høyere dødelighet enn dem som er gifte og samboende. Det er særlig enslige med lav inntekt og lav utdanning, som har høyere dødelighet enn befolkningen ellers.649 Disse sammenhengene er tydeligere for menn enn kvinner. Forskjellen i levealder mellom gifte og ugifte har økt over tid.650

8.4 Fysisk helse

8.4.1 Dødelighet og levealder

Menn lever i gjennomsnitt betydelig kortere enn kvinner. I 2023 var forventet levealder 81,4 år for menn og 84,6 år for kvinner.651 I 2020 var dødeligheten i aldergruppen under 75 år på 266 per 100 000 blant menn, mens den dødeligheten for kvinner i samme aldergruppe var på 176 per 100 000.652 Den høye dødeligheten for menn fram til alderdommen, gjør at det er færre menn enn kvinner som blir gamle. Basert på dødeligheten i 2022, vil 76 695 pr 100 000 av guttene født dette året leve så lenge at de rekker å fylle 75 år, mens det samme vil gjelde 83 826 av jentene.653

Forventet levealder for både menn og kvinner i Norge har økt betraktelig siden 1900. Menn har gjennom hele denne perioden hatt, en kortere levealder enn kvinner, men både forskjellen og årsakene har endret seg over tid. Fra 1880-årene var hovedårsakene til menns kortere levealder spedbarnsdød og død blant gutter og menn i alderen 15-29 år.654 Dødeligheten i disse aldersgruppene gikk deretter noe tilbake, og kjønnsforskjellen i levealder var på et sitt laveste nivå på 1920-tallet. Forskjellen i levealder skjøt deretter fart, og ble særlig stor fra 1960-tallet, da kvinners levealder fortsatte å øke, mens menns sto stille i flere tiår. Denne utviklingen skyldtes særlig en økning i antall menn som døde av hjerte- og karsykdom når de var i 50- og 60-årene.655 Dette hang blant annet sammen med endringer i menns levevaner, som førte med seg økt tobakksbruk og flere bilulykker. Siden andre halvdel av 1980-tallet har forventet levealder for menn økt, og forskjellen mellom kjønnene blitt mindre. Dette skyldes blant annet fall i dødelighet av hjerte- og karsykdom blant menn under 70 år.656 Den forventede levealderen er høy i Norge sammenlignet med andre land, og Norge var i tiårene etter den andre verdenskrig helt i verdenstoppen. Dette har endret seg noe, etter at det har vært en sterkere økning i levealderen i andre land.657

Både menn og kvinner opplevde en økt dødelighet under koronapandemiens siste del, sammenlignet med gjennomsnittet av årene 2015 til 2019.658 Overdødeligheten i 2022 er beregnet til 11,5 prosent, noe som tilsvarer 4 682 flere dødsfall enn forventet. En stor del av disse kan tilskrives Covid-19. En overvekt av disse ekstra dødsfallene, 58,9 prosent, var menn.659 Dette førte til at forventet levealder i 2022 falt for både menn og kvinner, med en reduksjon på 0,7 år for menn og 0,4 år for kvinner sammenlignet med 2021.660 En lignende utvikling har også skjedd i andre land, blant annet USA.661 Forventet levealder kom med dette tilbake til 2017-nivå. I 2023 økte levealderen igjen, og kom opp på nivået fra 2019.662

Det er geografiske forskjeller i levealder, og forskjellene er større blant menn enn blant kvinner. Finnmark og deler av Østlandet har høyest dødelighet, mens Vestlandsfylkene har lavest. Forskjellen mellom kommuner og bydeler er imidlertid større enn forskjellene mellom fylker.663 Det er lite som tyder på at det er forskjell i levealder mellom den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen.664

Den demografiske utviklingen fram mot 2050 går i retning av en aldrende befolkning, der flere lever lenger, andelen eldre blir større enn i dag, og der flere bor i sentrale strøk.665 Flere og flere overlever nå sykdommer som tidligere hadde høy dødelighet. Dette skaper nye betingelser, både for livene menn lever, men også for innretningen av helsevesenet.666

8.5 Menn og kvinners sykdomsbyrde

En måte å analysere den totale belastningen av sykdom og lidelser i en gruppe, er å lage beregninger av tapte leveår (YLL) og ikke-dødelig helsetap (YLD). Beregninger av sykdomsbyrde i Norge gjøres som en del av et internasjonalt samarbeid, og gjør det mulig å sammenligne land og planlegge forebyggende innsats.667 Fordi Norge har et godt utbygget helsevesen med gode rutiner for registrering, er resultatene knyttet til dødelighet og dødsårsaker sikre. I det følgende vil vi peke på kjønnsforskjeller i årsaker til sykdomsbyrde, med særlig vekt på tapte leveår i aldersgruppene 15-49 år og 50-74 år.

Det samlede helsetapet for menn og kvinner målt i helsetapsjusterte leveår (DALY) over livsløpet er relativt likt. Men det er både ulike årsaker og ulike risikofaktorer som gir sykdomsbyrde for henholdsvis menn og kvinner, og sykdomsbyrden fordeler seg noe ulikt utover livsløpet. De sykdomsgruppene som fører til størst helsetap for menn er kreftsykdommer (19,8 prosent), hjerte- og karsykdommer (15,5 prosent), muskel- og skjelettlidelser (7,9 prosent), psykiske lidelser (7,3 prosent) og utilsiktede skader (6,4 prosent).668

Forstørr bilde

Årsakslisten er basert på årsaker på nivå 2 i GBD sitt årsakshierarki og er komplett. Data er fra GBD2019, så listen inkluderer ikke effekten av COVID-19 pandemien på dødelighet.

Kilde: Global Burden of Disease, 2019

En viktig forskjell mellom menn og kvinners sykdomsbyrde, er at tapte leveår utgjør en større del av helsetapsjusterte leveår for menn. Til sammen 52,3 prosent av menns sykdomsbyrde er en følge av tapte leveår, mens andelen er 41,7 prosent for kvinner.669 For kvinner utgjør dermed belastninger man ikke dør av, ikke-dødelig helsetap, en større andel av reduksjonen av helsetapsjusterte leveår. Figur 8.2 viser antall tapte leveår (YLL) for menn og kvinner. Når det kommer til antall friske leveår er kjønnsforskjellene mindre. I 2019 ble forventete friske leveår for barn født dette året beregnet til 71,0 år for gutter og 71,6 år for jenter.670

8.5.1 Flere menn dør av ytre årsaker i den første delen av voksenlivet

Dødeligheten er høyere blant menn enn kvinner gjennom den første delen av voksenlivet.

Figur 8.3 viser både hvilke årsaker som bidrar til flest antall tapte leveår for menn og kvinner i aldersgruppen 15–49 år, og at helsetapet som følge av tapte leveår er betydelig høyere blant menn enn kvinner i denne aldersgruppen.

Forstørr bilde

Kilde: Global Burden of Disease, 2019

Den høye dødeligheten blant unge voksne og voksne menn knytter seg særlig til årsaker som selvskade, vold, ulykker, hjerte- og karsykdom og rus. Innenfor disse dødsårsakene er menn klart overrepresentert i forhold til kvinner.

8.5.2 Flere menn dør før de fyller 75 år

Det er ikke-smittsomme sykdommer671 som tar flest liv i Norge, både blant menn og kvinner.672 Siden 2015 har tidlig død som følge av disse sykdommene blitt redusert.673 Menn i aldersgruppen 50-74 år har flere tapte leveår enn kvinner, og dette skyldes blant annet tidlig død som følge av ikke-smittsomme sykdommer, som hjerte- og karsykdom og kreft.

Forstørr bilde

Kilde: Global Burden of Disease, 2019

8.6 Ikke-smittsomme sykdommer

8.6.1 Hjerte- og karsykdommer

Hjerte- og karsykdommer er den nest vanligste dødsårsaken blant både menn og kvinner, og en av sykdomsgruppene som bidrar til flest helsetapsjusterte leveår.674 Hjerte- og karsykdom bidrar også til sosiale helseforskjeller i levealder.

En av de mest fremtredende kjønnsforskjellene knyttet til hjerte- og karsykdom er at sykdommen inntrer tidligere for menn enn kvinner. I gjennomsnitt oppstår sykdommer som hjerteinfarkt, hjerneslag og atrieflimmer henholdsvis 8 år, 4 år og 7 år tidligere for menn enn kvinner.675

Lenge var den samlede andelen av dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer betydelig høyere enn i dag.676

Forstørr bilde

Aldersstandardiserte rater for dødsfall av hjerte og karsykdommer. Antall døde per 100 000 innbyggere under 75 år for menn og kvinner i perioden 1970 til 2022.

Kilde: Dødsårsaksregisteret

Det samlede omfanget av behandlingen av disse sykdommene er betydelig. I 2020 ble om lag 115 000 menn og 88 000 kvinner innlagt på sykehus eller mottok poliklinisk behandling med en hjerte- og karsykdom som hoveddiagnose. Antallet som legges inn med hjertesvikt for første gang er fallende, noe mer blant menn enn kvinner.

Den positive utviklingen i dødeligheten som følge av hjerte- og karsykdom skyldes blant annet at det er flere som mottar behandling eller får forebyggende legemidler. Fra 45-årsalderen er det en overvekt av menn som mottar slik behandling.678 At dødeligheten går ned og flere får poliklinisk behandling eller bruker forebyggende legemidler, er med på å øke antallet som lever med hjertesykdom.

De geografiske forskjellene knyttet til død av hjerte- og karsykdommer har over tid jevnet seg noe ut. Menn i Nord- Norge er, og har lenge vært, den gruppen i landet som har høyest dødelighet av disse sykdommene.

8.6.2 Kreft

Menn har høyere risiko enn kvinner for å bli rammet av kreft.

I 2022 var det 5 848 menn og 5 273 kvinner som døde av kreft.679 Den gjennomsnittlige levealderen for personer som dør av kreft er 76 år. I 2021 var kreft årsaken til 221,0 døde per 100 000 blant menn, mens den tilsvarende raten for kvinner var 164,7.680

Aldersstandardisert dødelighet av kreft steg fram til 1996, men har siden blitt redusert med om lag en fjerdedel. Det er dermed et langt høyere antall som lever med, eller har blitt friske av sin kreftsykdom.681 For både menn og kvinner som får kreft er det om lag tre fjerdedeler som er i live fem år etter diagnosetidspunktet.

I 2022 ble det diagnostisert 38 265 tilfeller av kreft i Norge. Av disse var et klart flertall av tilfellene diagnostisert hos menn, 20 487 tilfeller, mot 17 778 hos kvinner. Dette utgjør 711,7 tilfeller per 100 000 hos menn, mot 566,8 hos kvinner.682 Menn har oftere enn kvinner fjernspredning på diagnosetidspunktet.683

Blant personer under 75 år, var det i 2019 registrert 1 168 nye krefttilfeller blant menn per 100 000, og 1 049 blant kvinner.684 Forekomsten er høyere blant kvinner i alderen 25–44 år enn for menn i den samme aldersgruppen, noe som blant annet skyldes en høy forekomst av bryst- og livmorhalskreft blant kvinner.685

De vanligste kreftformene blant menn i perioden 2018–2022 var prostatakreft (26,4 prosent), lungekreft (8,9 prosent) og tarmkreft (7,8 prosent).686 Blant kvinner utgjorde brystkreft 22,5 prosent av tilfellene, etterfulgt av lungekreft (10 prosent) og tarmkreft (9,7 prosent).

Menn har høyere risiko for å få de vanligste av kreftformene som kan ramme både menn og kvinner. I 2022 var riskoen høyere både for tarmkreft (1,1 ganger så høy risiko) og lungekreft (1,2 ganger så høy risiko).687 Størst forskjell i risiko er det for strupesvelgkreft (5,3 ganger høyere risiko), kreft i brysthinne, lungehinne mm. (4,9 ganger høyrere risiko) og strupekreft (4,6 ganger høyere risiko for menn.

Arbeidsrelaterte krefttilfeller ble i 2010 anslått å stå for 3 prosent av krefttilfellene for menn, og 0,1 prosent av krefttilfellene for kvinner.688 Det er blant annet klart at det å være brannkonstabel er forbundet med risiko for enkelte kreftformer.689 Sammenhengen mellom arbeid og kreft kan være direkte, for eksempel knyttet til eksponering for miljøgifter eller nattarbeid. Yrkesrelaterte effekter kan også oppstå i samvirke med at yrket for mange inngår i en livstil forbundet med risiko for kreft, som for eksempel tobakk- eller alkoholbruk.690

En aldrende befolkning gjør at forekomsten av kreft er ventet å øke i fremtiden.691 Dette henger både sammen med at befolkningen blir eldre, men også at diagostiseringsverktøyene blir bedre og at flere overlever kreftsykdommen.

Prostatakreft

Prostatakreft rammer kun menn, men er likevel den hyppigste forekomne kreftformen av all kreftsykdom sett under ett. I 2022 rammet denne sykdommen 5 474 personer, noe som tilsvarer 183,6 tilfeller per 100 000.692 Prostatakreft utgjorde dette året 14,3 prosent av alle krefttilfeller, og 26,7 prosent av krefttilfeller blant menn. I 2022 døde 895 menn av prostatakreft, og av disse var 337, om lag 1 av 3, under 80 år.693

Årsakene til prostatakreft er ikke klarlagt, men for en mindre del av tilfellene er det en arvelig risiko. Forekomsten har firedoblet seg i etterkrigstiden, men dette har i første rekke sammenheng med at befolkningen har blitt eldre. Prostatakreft er en sykdom som i hovedsak rammer menn i 60-og 70-årene, og median alder for påvist prostatakreft er 70 år.694 Median alder for død er 83 år.695

Avhengig av hvordan kreften har utviklet seg når den blir oppdaget, behandles prostatakreft med aktiv overvåkning, kirurgisk behandling og/eller strålebehandling.696 Fordi prostatakreften kan utvikle seg sakte, går en betydelig andel av pasientene på aktiv overvåkning i flere år, før de enten blir behandlet eller dør av andre årsaker. Blant pasienter på aktiv overvåkning overføres mer enn 50 prosent til aktiv behandling i løpet av 10 år.697 De vanligste bivirkningene som følge av kirurgi og strålebehandling er erektil dysfunksjon og andre seksuelle bivirkninger.698 Mange av disse pasientene som opplever dette får en betydelig redusert seksuell livskvalitet.699

Fordi overlevelsen for prostatakreft er så god som den er, lever over 59 000 menn med pågående eller kurert prostatakreft.

Mange tilfeller av prostatakreft blir oppdaget som følge av en PSA-prøve. Dette er en blodprøve som kan vise indikasjon på sykdom i prostata, blant annet kreftsykdom.

Det er ikke igangsatt systematisk screening for prostatakreft ved bruk av PSA-prøve. Dette skyldes blant annet at det ikke er påvist at screening vil gi økt totaloverlevelse. Det er også potensielle ulemper forbundet med screening fordi det vil avdekke mange krefttilfeller der behandling kan medføre unødvendige bivirkninger uten at levetiden forlenges. I Nasjonal faglig retningslinje er det gitt anbefalinger om bruk av PSA.700 Blant annet heter det at menn uten symptomer eller kjent risiko kan testes i samråd med lege, basert på nøktern informasjon om potensielle fordeler og ulemper. Det er også anbefalt at PSA ikke foretas for å avdekke tidlig kreft hos menn som ikke er kandidater for kurativt rettet lokalbehandling på grunn av høy alder eller forventet levetid under 10 år. Det er likevel flere grupper og tilstander der det er anbefalt å foreta PSA-testing. PSA skal alltid tas hvis en enkel undersøkelse i endetarmen gir mistanke om prostatakreft. Slike tilfeller skal også henvises til urolog, uavhengig av PSA-nivå. Dette gjelder også ved symptomer eller funn som gir mistanke om avansert kreft, og for menn med metastaser fra ukjent utgangspunkt. Menn med påvist genfeil som gir økt risiko for behandlingstrengende prostatakreft bør testes årlig fra 40 års alder.

Det mangler oppdatert kunnskap om utbredelsen av PSA-testing i Norge. I 2011 ble 524 959 PSA tester analysert i Norge, og det ble avdekket store geografiske forskjeller i antall tester per innbyggere.701 Det er tidligere vist at en testpraksis som den som brukes Norge, har en sosial slagside med henblikk på dødelighet som følge av prostatakreft.702

Heller ikke i Sverige er det innført screeningprogram for prostatakreft. Her har likevel behovet for mer kunnskap om hvordan PSA-testing kan organiseres og formidles til befolkningen ført til at det i flere regioner er innført forsknings- og utviklingsprosjekter som innebærer organisert og strukturert PSA-testing.703

8.7 Egenvurdert fysisk helse

I Livskvalitetsundersøkelsen undersøker SSB hvordan nordmenn selv vurderer sin egen helse. De aller fleste av de som svarte på undersøkelsen fra 2023, både kvinner (50,9 prosent) og menn (47,1 prosent) er middels fornøyd med egen fysiske helse. Om lag 15 prosent av både menn og kvinner har høy tilfredshet med sin egen fysiske helse, mens noe flere kvinner (37,3 prosent) enn menn (33,4 prosent) er lite tilfredse med helsen. Dette bidrar til at gjennomsnitsskåren for menn er 6,3 på en skala fra 1 til 10, mens det for kvinner er 6,1.704 På oppdrag fra Mannsutvalget har SSB foretatt utvidede analyser av materialet fra Livskvalitetsundersøkelsen. Disse analysene viser at denne forskjellen er signifikant.

Det er variasjoner i tilfredsheten med den fysiske helsen hvis man sammenligner hele befolkningen med minoritetsgrupper. Innvandrere er mer tilfredse med egen fysisk helse enn den øvrige befolkningen.705 I Levekårsundersøkelsen blant innvandrere er det færre kvinner enn menn som vurderer sin egen helse som god. Denne undersøkelsen tyder på at det er større forskjell i menn og kvinners egenvurderte helse blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen.

Skeive oppgir betydelig lavere tilfredshet med egen fysisk helse enn den heterofile befolkningen. Hele 45 prosent oppgir at de har lav tilfredshet med egen fysisk helse, mot 34 prosent i den øvrige befolkningen. Levekårsundersøkelsen blant skeive706 tyder på at det er særlig noen grupper av skeive som kommer dårlig ut når det gjelder egenvurdert helse. Det er kun marginale forskjeller mellom heterofile og homofile menn i hvordan de vurderer egen helse, og mellom heterofile og lesbiske kvinner. Dette tyder på at seksuell orientering for disse gruppene har liten betydning for hvordan man opplever helsen sin. Derimot skiller bifile menn og kvinner og transpersoner seg ut, ved at signifikant færre i disse gruppene vurderte egen helse som god.

Levekårsundersøkelsene om helse fra SSB707 viser at personer med nedsatt funksjonsevne vurderer sin egen helse som langt dårligere enn andre. Forskjellene i vurderingen av egen helse mellom menn og kvinner i denne gruppen er mindre tydelig enn i resten av befolkningen, med en del variasjon i tallene fra år til år.

Når det gjelder den samiske befolkningen finnes det lite systematisk statistikk, men tall fra SAMINOR-undersøkelsen viser at det er små forskjeller i hvordan den samiske befolkningen vurderer egen helse sammenlignet med den øvrige befolkningen.708

8.8 Risikofaktorer

Forskjeller i hvordan menn og kvinner lever livene sine vil kunne gi utslag i kjønnsforskjeller i helse. I det følgende vil vi peke på kjønnsforskjeller knyttet til kjente risikofaktorer for sykdom og tidlig død.

I det følgende vises det også til betydningen av ulike risikofaktorer for sykdomsbyrde hos menn og kvinner. Beregninger av sykdomsbyrde kan gi et anslag på hvilken betydning ulike risikofaktorer har for belastninger som følge av sykdom og tidlig død. Disse beregningene har noen svakheter. Risikofaktorer med best evidens og godt tallgrunnlag, som for eksempel tobakk, vil gjøre store utslag.709 Beregninger av sykdomsbyrde inkluderer heller ingen sosioøkonomiske risikofaktorer. Heller ikke genetiske faktorer tas med i beregningene.

En betydelig andel av den beregnede sykdomsbyrden for menn er knyttet til røyking, alkohol, kosthold, fysisk aktivitet, overvekt, høyt blodtrykk, blodsukker og blodkolesterol.710 Disse faktorene er med på å påvirke forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og kols. Dette er sykdommer som i mange tilfeller kan forebygges eller utsettes. Blant annet fordi mange av de mest alvorlige sykdommene utvikler seg over tid, kan det ta lang tid før forebyggingsarbeid får effekt.

Forstørr bilde

Prosentandel av antall helsetapsjusterte leveår (DALY) hos menn og kvinner i 2019 som kan tilskrives ulike risikofaktorer, alle aldre

Kilde: Global Burden of Disease, 2019

Det er ulike faktorer som bidrar til helsetap hos unge menn og kvinner. Sammenligner man helsetapsjusterte leveår i aldergruppen mellom 15 og 49 år, tegner det seg relativt ulike bilder, både knyttet til hvilke risikofaktorer som er de mest fremtredende, og omfanget av helsetap. Unge menn er overrepresentert ved helsetap som følge av narkotika, alkohol, arbeid og tobakk (se figur 8.7).

Forstørr bilde

Prosentandel av antall helsetapsjusterte leveår (DALY) hos menn og kvinner i 2019 som kan tilskrives ulike risikofaktorer i aldersgruppen 15-49 år. Risikofaktoren «Ikke-optimal temperatur» er tatt ut

Kilde: Global Burden of Disease, 2019

En undersøkelse fra Kreftregisteret så på betydningen av kjente risikofaktorer med dokumentert sterk eller sannsynlig sammenheng med risiko for kreft, og forekomst av utvalgte kreftformer.711 Rapporten inkluderer ikke faktorer som miljøforurensning, og heller ikke eksponering fra arbeidsmiljø. Beregningene viser at røyking forårsaker 16,9 prosent av krefttilfellene blant menn og 12,2 prosent blant kvinner. Kosthold forårsaket henholdsvis 4,3 prosent blant menn, og 3,6 prosent blant kvinner. Alkoholinntak forårsaket en større andel av krefttilfellene blant kvinner (2,7 prosent) enn blant menn (1,4 prosent). For flere av de andre, betydningsfulle risikofaktorene er kjønnsforskjellene mindre. UV-eksponering forårsaket 8 prosent av krefttilfellene for begge kjønn, mens overvekt og fedme forårsaket henholdsvis 3,4 og 3,5 prosent av krefttilfellene blant menn og kvinner.

Beregningene viste at dersom man fjernet disse risikofaktorene, ville røykeslutt for menn gi størst effekt. Teoretisk sett ville dette forebygget over 3 200 krefttilfeller, noe som er langt flere enn for kvinner (1 992 tilfeller). Men også for UV-eksponering, kosthold og overvekt/fedme, er det et større potensiale for forebygging blant menn enn kvinner.712

8.8.1 Rus

Det vanligste rusmiddelet i Norge er alkohol. I 2022 oppga 8 av 10 i alderen 16-79 år at de har drukket alkohol i løpet av det siste året.713 Menn drikker alkohol både mer og oftere enn kvinner. I perioden 2012–2022 drakk menn i gjennomsnitt 35,2 centiliter alkohol i løpet av siste 4 uker, mens kvinner i gjennomsnitt drakk 17,4. I undersøkelser om rusbruk i Norge opplyser 42 prosent av mennene at de drikker alkohol ukentlig, mot 29 prosent blant kvinner.714 Det er også vanligere blant menn å drikke 6 eller flere alkoholenheter på én gang.715

Eldre drikker oftere enn yngre, og personer med høyere utdanning og inntekt drikker oftere enn befolkningen ellers. Personer som er gifte eller samboende drikker oftere enn personer som er ugifte, skilte og enker/enkemenn.

Risikofylt drikking er mer utbredt blant yngre og blant menn.716 Alcohol Use Disorders Identification Test (AUDIT) er et screeningsverktøy som ofte benyttes til å kartlegge alkoholkonsum med potensial for negative konsekvenser og/eller som på sikt kan være avhengighetsskapende. En undersøkelse av alkoholbruk i den norske befolkningen i 2022, viste at 20,5 prosent av mennene og 8,4 prosent av kvinnene hadde et drikkemønster som tilsa at de var i en gruppe med forhøyet risiko og hadde behov for oppfølging. De fleste av disse var i den laveste risikokategorien, men 2,1 prosent av mennene og 0,6 prosent av kvinnene var i de høyeste risikokategoriene.717

Høyt alkoholkonsum har negative konsekvenser, både for den enkelte og på samfunnsnivå. Det er forbundet med økt voldelighet, økt seksuell vold og økt forekomst av trafikkulykker. Høyt alkoholkonsum har også negative konsekvenser for den enkeltes helse, blant annet gjennom økt risiko for kreft.

Helserisikoen ved alkohol er spesielt høy for personer i lavinntektsgrupper.718

Forbruket av alkohol er ujevnt fordelt i befolkningen. En kartlegging av mønstre i alkoholkonsum i Norge, finner at de ti prosentene som drikker mest står for halvparten av det totale konsumet. De som drikker mest alkohol i befolkningen, er oftere menn som bor alene i sentrale strøk.719

Menn er sterkt overrepresentert som misbrukere av illegale rusmidler i Norge. Mens 35,5 prosent av menn i alderen 16 til 30 år oppga at de har brukt cannabis, gjaldt det samme for 27,7 prosent av kvinene i samme aldergruppe. For sentralstimulerende stoffer, som kokain, amfentamin og ecstasy, er det det i aldersgruppene mellom 16 og 64 år omlag dobbelt så mange menn som rapporterer om slik bruk noen gang. Om lag tre ganger så mange menn som kvinner rapporterer om bruk av kokain og amfetamin siste 12 måneder.720

Antallet registrerte narkotikautløste dødsfall i 2022 var 321.721 Av disse var 68 prosent menn. Menn utgjør om lag 70 prosent av de narkotikarelaterte dødsfallene de siste årene. Gjennomsnittsalderen til de som dør av narkotikautløste årsaker er lavere for menn (43,0 år) enn for kvinner (49,4 år).722 En kartlegging av dødsårsaker i Norge i 2015, fant at overdoser var den nest vanligste dødsårsaken blant menn under 50 år.723 Dødsårsaksregisteret fanger ikke opp alle dødsfall som kan knyttes til narkotikabruk, ettersom dødsårsaken kan være vold, ulykker, eller ulike sykdommer knyttet til rusmiddelbruken.724

Det er også kjønnsforskjeller i bruken av dopingmidler. Det er langt flere menn enn kvinner som bruker anabole steroider.725

8.8.2 Tobakk

Forskjeller i røykevaner er en svært viktig årsak til både helseforskjeller mellom menn og kvinner, og ulike røykemønstre bidrar også til sosiale forskjeller i helse.

Det var lenge slik at det var flere menn enn kvinner som røykte daglig.726 Røykingen blant menn nådde et toppunkt rundt 1950, da over 60 prosent av menn røykte. I tiden som fulgte valgte mange menn å slutte å røyke, først i gruppen med lang utdanning. Samtidig steg antallet kvinner som røykte. Røyking blant kvinner nådde sin maksimale utbredelse på 1970-tallet, cirka 15–20 år etter menn.

I 2023 oppga 8 prosent av menn og 8 prosent av kvinner som røykte daglig.727

Det er store sosiale ulikheter i hvem som røyker. Det er vanligere å røyke blant de med kort, enn blant de med lang utdanning. I gruppen med lavest utdanning er det flere menn enn kvinner som røyker. 20 prosent av menn med grunnskoleutdanning røykte daglig i 2023, mot 17 prosent av kvinnene i denne gruppen.728 For personer med videregående utdanning var det henholdsvis 9 og 11 prosent som svarte det samme. Blant personer med høyere utdanning var det 3 og 2 prosent som røykte daglig.

Blant personer med innvandringsbakgrunn er det flere som røyker daglig enn i resten av befolkningen. To undersøkelser fra 2005 og 2016 viste at menn med innvandringsbakgrunn ikke sluttet å røyke i samme grad som resten av befolkningen. I 2016 røykte 13 prosent av den mannlige befolkningen daglig, mens blant menn som har innvandret fra Tyrkia røykte 36 prosent, Polen 35 prosent, Vietnam 30 prosent, Kosovo 27 prosent, Irak 26 prosent og Iran 23 prosent. Andelen kvinner med bakgrunn fra de samme landene som røykte daglig var lavere.729

Andelen som røyker av og til har ikke gått ned på samme måte som dagligrøykingen, og utgjør derfor i dag en større andel av røykerne enn tidligere. I 2022 var det like mange som røykte av og til som røykte daglig.730 Andelen som røyker av og til er høyest blant unge menn. Blant unge voksne i alderen 16-24 har økningen av de som røyker av og til vært betydelig, og i 2022 oppga 19 prosent blant menn og 13 prosent blant kvinner i denne aldersgruppen at de røykte av og til.731 I befolkningen over 44 år er det ingen kjønnsforskjeller, og blant disse røyker 5,9 prosent av både menn og kvinner av og til.

Etter hvert som antall røykere har blitt redusert, har antall brukere av snus økt. Her er det en klar overvekt av mannlige brukere. Om lag 20 prosent av voksne menn og litt over 5 prosent av voksne kvinner bruker snus daglig. Snusbruk er vanligere blant unge voksne enn blant eldre. 25 prosent av menn og 15 prosent av kvinner i alderen 16-24 år bruker snus daglig.732

8.8.3 Overvekt

Det finnes ingen fullstendig oversikt over overvekt i befolkningen, men de undersøkelsene som foreligger tyder på at flere menn enn kvinner er overvektige. Andelen som har overvekt har de siste 50 årene økt betraktelig for begge kjønn. Folkehelseundersøkelsen fra 2021, som baserer seg på et landsrepresentativt utvalg av den voksne befolkningen, viser en gjennomsnittlig kroppsmasseindeks (BMI) for menn på 26,5 kg/m², og at andelen med overvekt og fedme var på 59 prosent (BMI på 25 eller mer). Blant kvinner var gjennomsnittlig BMI noe lavere, 25,6 kg/m², og andelen med overvekt og fedme blant kvinner var på 47 prosent.

Tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) viser at et flertall i alderen 40-49 år har overvekt eller fedme, og at dette gjelder om lag tre fjerdedeler av mennene, mot i overkant av halvparten av kvinnene, med henholdsvis ca. 77 prosent og 58 prosent.733 Fedme og overvekt forekommer hyppigere blant personer med lav utdanning.

8.8.4 Vold og ulykker

Det er flere menn enn kvinner som dør som følge av ulykker.

De siste 50 årene har det vært en kraftig reduksjon i dødelighet som følge av ulykker både for menn og kvinner. I 1971 var det 93,6 per 100 000 menn som døde på grunn av ulykker. I 2022 hadde antallet falt til 52,1 per 100 000 menn, en nedgang på over 40 prosent. For kvinner gikk dødeligheten i den samme perioden ned fra 54,8 til 31.5 døde per 100 000.734

Det er en betydelig overvekt av menn som dør eller blir hardt skadet i trafikken i Norge. Av 116 personer som ble drept i trafikken i 2022 var det 86 menn.735 Mens det blant kvinner er en relativt jevnt fordeling i døde i trafikken i aldergruppene over 18 år, er det større forskjeller mellom menn. For eksempel døde 12 menn og 5 kvinner i aldergruppen mellom 16 og 24 år i 2022. I aldersgruppen 55-64 år døde 21 menn og 3 kvinner.

Menn utgjorde om lag 62 prosent av de 578 som ble hardt skadet i trafikken i 2022. Kjønnsforskjellen er betydelig gjennom hele voksenlivet, både for drepte og hardt skadde, men antallet menn som blir drept i trafikken er særlig høyt i aldersgruppen 55-64 år. Figur 8.8 viser også at kjønnsforskjellen mellom menn og kvinner som blir hardt skadet er svært høy i alderen 25-34 år.

Forstørr bilde

Antall hardt skadde i trafikken i 2022 etter kjønn og alder

Kilde: SSB, Tabell 09000

Det er betydelig flere menn enn kvinner som drukner. I 2022 var det 89 personer som druknet i Norge, og av disse var 76, eller 85 prosent, menn.736 Denne kjønnsforskjellen har holdt seg stabil over tid. Et særlig høyt antall drukninger skjer i aldersgruppen over 61 år, og denne gruppen utgjorde 42 prosent av de som druknet i 2022. Av disse var 92 prosent menn.

Andelen arbeidsulykker er relativt lik for menn og kvinner, både når det gjelder ulykker som fører til langt og kort fravær fra arbeidet i etterkant.737 Det er imidlertid nesten bare menn som dør i arbeidsulykker. I bygg- og anleggsbransjen er det større overvekt av skader blant menn enn hva menns overrepresentasjon i næringen skulle tilsi. Skadehyppigheten er 2,2 ganger høyere for menn enn for kvinner, og 96 prosent av skadetilfellene gjelder menn.738

Om lag halvparten av menn i Norge oppgir at de har vært utsatt for fysisk vold i voksen alder. Denne andelen har holdt seg stabil over tid.739 Menns utsatthet for vold er nærmere beskrevet i kapittel 9.

8.9 Psykisk helse

God psykisk helse er knyttet til en opplevelse av å ha det bra og fungere i dagliglivet, med muligheter til å virkeliggjøre sine talenter, mestre vanlige belastninger i livet, finne glede i arbeid og aktivitet, samt delta og bidra i samfunnet.740 God psykisk helse knytter seg både til biologiske faktorer, miljøpåvirkning og opplevelsen av tilhørighet til et større fellesskap.

Lettere former for psykisk uhelse betegnes som psykiske plager. Dette kan være opplevelser av belastning i form av nedstemthet eller uro, og er plager som til dels er innenfor normale variasjoner. Hvis plagene blir sterkere og mer varige, og ikke minst hvis de er til hinder for vanlige funksjoner, går tilstanden over til å betegnes som en psykisk lidelse. Tilstanden tilfredsstiller da kriteriene for en psykiatrisk diagnose.741 Psykiske lidelser omfatter blant annet sykdommer som angstlidelser, schizofreni, alvorlig depresjon, fobi og rusbrukslidelser.742 Ulike psykiske plager og lidelser kan gi svært ulike symptomer, noe som være med på å påvirke om man selv eller omgivelsene oppfatter at man har behov for hjelp.

Psykiske lidelser er biologisk og sosialt betinget, men for de fleste psykiske lidelser er ikke årsaksmekanismene endelig klarlagt. Heller ikke forskjeller i forekomst av psykiske plager eller lidelser blant menn og kvinner er fullt ut forstått. Det er imidlertid flere ting som tyder på at det er et samspill mellom biologiske og miljømessige forhold også her.743 Det er også klare sammenhenger mellom psykisk helse og opplevelser og erfaringer, som for eksempel omsorgssvikt i oppveksten eller traumer. Hormoner kan ha en viss psykoaktiv virkning; østrogen har en viss beskyttende effekt mot schizofreni, og testosteron kan være med å bidra til økt aggressivitet.

8.9.1 Befolkningsundersøkelser og psykisk helse

Det er vanskelig å vite sikkert hvordan den psykiske helsen i en befolkning er på et gitt tidspunkt eller i løpet av en periode. En måte å undersøke den psykiske helsen i en befolkning, er å bruke kliniske spørreskjema som spør etter symptomer på psykiske lidelser i en større del av befolkningen.744 Norske og internasjonale undersøkelser viser at mellom 16 og 22 prosent av den voksne befolkningen blir rammet av psykiske lidelser i løpet av en 12-månedersperiode.745 Befolkningsundersøkelser i Europa og USA viser at kjønnsforskjellene i symptomer på psykiske lidelser varierer mellom ulike lidelser.

I Norge viser data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) at det i perioden 1995–2019 har skjedd en betydelig økning i aldersgruppen 13–40 år som har psykiske plager i form av symptomer på angst og depresjon. Denne økningen er særlig tydelig i perioden etter 2006.746 For aldersgruppene over 40 år var det nedgang eller ingen endring.

For menn i alderen 20-29 år økte andelen med symptomer på depresjon fra 3,9 prosent i 1995–1997 til 10,2 i 2017–2019, og utviklingen var relativt lik for kvinner.747 I aldersgruppen 30-39 var det en sterkere økning for menn enn kvinner. Det var 6,9 prosent av både menn og kvinner i denne aldersgruppen som hadde symptomer på depresjon i begynnelsen av perioden, og i 2017–2019 hadde andelen økt til 11,6 prosent av mennene og 8,9 prosent av kvinnene.

Symptomene på angst økte sterkest blant kvinner. I 1995–1997 viste 11,9 prosent av menn og 15,5 prosent av kvinner i alderen 20-29 symptomer på angst, og dette steg til 19 og 32 prosent i 2017–19.

I Ungdata-undersøkelsen i 2022 ble gutter og jenter spurt om hvor plaget de hadde vært av seks ulike symptomer på psykiske plager i løpet av den siste uken.748 Til sammen 8 prosent av guttene på ungdomsskolen og 11 prosent av guttene på videregående skole krysset av på at de var «ganske mye plaget» på disse spørsmålene. Det har vært en økning i disse andelene i perioden fra 2010, da henholdsvis 7 og 9 prosent svarte det samme. Blant jenter har disse andelene økt jevnt i perioden 2010–2022, fra 16 prosent til 23 prosent på ungdomsskolen og fra 26 til 29 prosent på videregående.749

8.9.2 Registrerte psykiske symptomer

Kjønnsforskjeller i behandlingen av psykiske plager og lidelser i helsetjenesten kan reflektere ulik sykelighet, men også ulik bruk av helsetjenester. Nedenfor under kapittel 8.11.3 gis en fremstilling av forskning om hva som hindrer menn i å oppsøke helsehjelp, blant annet for psykiske symptomer. Befolkningsundersøkelser viser også at mange som har psykiske plager eller lidelser ikke kommer til behandling. En norsk studie som blant annet er basert på diagnostiske intervjuer, viste at det ikke var registrert en diagnose på en betydelig andel av de som hadde opplevd psykiske plager og lettere psykiske lidelser.750 Hvor mange som hadde vært i kontakt med helsevesenet med plagene sine varierte betydelig mellom ulike lidelser. En svært lav andel av de som tilfredsstilte diagnosekriteriene for alkoholbrukslidelse hadde blitt registrert med en diagnose. Kun 3 prosent var registrert med en alkohollidelse i primærhelsetjenesten og 7 prosent i spesialisthelsetjenesten. Om lag 35 prosent av de som tilfredsstilte kriteriene for en depresjonsdiagnose var registrert med denne lidelsen i primærhelsetjenesten, og 15 prosent hadde også fått en depresjonsdiagnose i spesialisthelsetjenesten. For angstlidelser var de samme tallene henholdsvis 21 og 17 prosent.

Det er flere kvinner enn menn som er i kontakt med helsetjenesten om sin psykiske helse. I 2020 var om lag 15 prosent av menn og 22 prosent av kvinner registrert med psykiske symptomer og plager i primærhelsetjenesten. Videre var 5 prosent av alle menn og 7 prosent av alle kvinner i kontakt med spesialisthelsetjenesten for psykiske lidelser.751

Ser man på personer under 18 år, ble 10,9 prosent av gutter og 12,5 prosent av jenter registrert med en diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten i 2022. Guttene utgjør et flertall av de registrerte fram til 12 års alder. Her har det skjedd en økning fra henholdsvis 7,6 prosent for gutter og 7,3 prosent for jenter i 2010.

I 2022 ble om lag 6 prosent av unge under 18 år behandlet for en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten. Også her er gutter i flertall fram til 12 år. Dette skyldes at gutter oftere diagnostiseres med lidelser som debuterer tidlig i livet, som for eksempel ADHD, autismespekterforstyrrelser og atferdsforstyrrelser.

I perioden fra 2010 har andelen som får en psykiatrisk diagnose nær doblet seg blant jenter. Den har også steget blant gutter, og i 2022 var det en høyere andel gutter over 16 år som ble diagnostisert med depresjon eller angst enn i 2010. Det er ikke klart om disse endringene er uttrykk for økt sykelighet, eller om det er andre forhold som gjør at flere søker helsehjelp for disse plagene.

For ADHD var andelene med diagnosen relativt stabil hos begge kjønn og i alle aldersgrupper i perioden 2010–2020. Andelene har siden økt hos begge kjønn i aldersgruppene fra 6 år og oppover. Økningen er særlig markant for jenter, men i gruppen 0-15 år er det fremdeles en klar overvekt av gutter som får diagnosen. Det er også et klart flertall gutter som diagnostiseres med autismespekterforstyrrelser. Andelen som får diagnosen er økende, særlig blant gutter under 11 år, og jenter i tenårene.752

Blant voksne varierer andelen menn og kvinner som er i kontakt med primærhelsetjenesten mellom de ulike psykiske lidelsene.753 Til sammen 7 prosent av menn og 12,1 prosent av kvinner var i kontakt med primærhelsetjenesten for en depressiv lidelse i perioden 2011–2015. Når det gjelder angstlidelser var 3,4 prosent av menn og 5,4 prosent av kvinner i kontakt med primærhelsetjenesten.

For mer alvorlige psykiske lidelser er kjønnsforskjellene mindre, men et flertall av de som for eksempel får behandling for schizofreni er menn. I årene 2011–2015 var 0,5 prosent av menn og 0,4 prosent av kvinner i kontakt med primærhelsetjenesten på grunn av schizofreni. I spesialisthelsetjenesten er kjønnsforskjellen for denne diagnosen større. I samme periode mottok 0,4 prosent av menn og 0,2 prosent av kvinner poliklinisk- eller dagbehandling for denne diagnosen.

Det er flere menn enn kvinner som blir tvangsinnlagt i psykiatrien, men kjønnsforskjellene varierer noe i ulike aldergrupper. I 2022 ble 262,2 menn per 100.000 tvangsinnlagt i aldersgruppen 23-29 år, mens den tilsvarende raten for kvinner var 134,6.754 Etter fylte 50 år var kjønnsforskjellene mindre. Antallet pasienter som har vedtak om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold følger et lignende mønster. Her er kjønnsforskjellen størst i alderen 23-39 år, og i denne aldergruppen er mer enn dobbelt så mange av pasientene menn.755

Antallet døgnbehandlinger i Norge går stadig ned. I 1990 var det 7 745 senger i det psykiatriske helsevernet mens det i 2022 var 3 624.756 Samtidig har antallet utskrivninger i det psykiske helsevernet gått opp. I 1990 var det 20 259 utskrivninger, og i 2017 var tallet oppe i 54 065. I 2022 var tallet redusert noe, til 45 088. Selv om noen pasienter stadig er lenge på psykiatriske sykehus, så er de fleste opphold blitt kortere og kortere. Utviklingen innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling viser samme tendens.757

8.9.3 Livskvalitet i ulike deler av befolkningen

Hvert år siden 2020 har Statistisk sentralbyrå gjennomført Livskvalitetsundersøkelsen, som av gir et bilde av både opplevd livskvalitet og livsbetingelser. I 2023 ble undersøkelsen sendt ut til et representativt utvalg på 40 000, og til sammen 45 prosent besvarte undersøkelsen.758 For å supplere dataene som er tilgjengelige i SSBs satistikkbank, har Mannsutvalget bestilt detaljerte statistikktabeller fra for å belyse kjønnsforskjeller i opplevd livskvalitet blant ulike grupper av befolkningen.

I livskvalitetsundersøkelsen i 2023 oppga menn i gjennomsnitt en noe lavere tilfredshet med livet enn kvinner.

På en skala fra 0 (lav tilfredshet) til 10 (høy tilfredshet) på spørsmålet «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt for tiden?», lå gjennomsnittet for menn på 6,8 mot 6,9 for kvinner. Analysene som er foretatt av SSB for Mannsutvalget viser at denne forskjellen er signifikant.759

Svarene for menn og kvinner fordeler seg noe ulikt over skalaen, og i gruppen som svarer at de at de har en høy tilfredshet med livet er det flere menn enn kvinner. 23,8 prosent av mennene og 21,8 prosent av kvinnene som svarte på denne undersøkelsen er i denne gruppen.

Det er variasjoner i livskvalitet mellom ulike grupper, og livskvalitet på ulike områder varierer etter både livssituasjon og levekår. Blant annet varierer livskvaliteten i ulike aldersgrupper. På flere indikatorer oppgir yngre at de er mindre tilfredse med livet enn eldre. Ser man svarene på spørsmålet om tilfredshet med livet, skiller også menn seg signifikant fra kvinner i aldersgruppene 25-44 og 45-66 år. Her er gjennomsnittet henholdsvis 6,4 og 6,8 for menn mot 6,6 og 7,0 for kvinner.

Personer med lavere utdanning oppgir mindre tilfredshet på livet og flere andre livskvalitetsmål enn de som har høyere utdanning og inntekt. Analysene foretatt av SSB for Mannsutvalget viser at det er signifikante forskjeller mellom menn og kvinner dersom man både ser på kjønn og utdanning. Menn med videregående skole har i gjennomsnitt en signifikant lavere tilfredshet med livet enn kvinner med samme utdanningsbakgrunn (henholdsvis 6,7 og 6,9). Også menn som bare har grunnskole har en lavere tilfredshet enn kvinnene i samme gruppe, men her er ikke forskjellen signifikant. Blant personer med universitets- og høgskoleutdanning over 4 år er det menn som i gjennomsnitt har en signifikant høyere tilfredshet med livet enn kvinner (henholdsvis 7,3 og 7,1).

Menn er i gjennomsnitt mer tilfreds med sin psykiske helse enn kvinner. I 2023 svarte 26,7 prosent av menn at de har lav tilfredshet med sin psykiske helse. Tallet for kvinner var 28,4. Det gjennomsnittlige svaret for menn som gruppe var 6,9 på en skala fra 1 til 10, og for kvinner var gjennomsnittet 6,8. Analysene fra SSB viser at denne forskjellen er signifikant.

Aldersgruppen 18-24 år har de laveste skårene for tilfredshet med psykisk helse. 38,6 prosent av mennene og 47,5 prosent av kvinnene i denne aldersgruppen svarer at de har lav tilfredshet med sin psykiske helse. Dette er både en høyere andel og en større kjønnsforskjell enn i de eldre aldersgruppene. Aldersgruppen 67-79 år skiller seg ut ved at det er den eneste der det er flere menn enn kvinner som oppgir at de har lav tilfredshet med den psykiske helsen (henholdsvis 17,1 og 14,5 prosent). Denne forskjellen er ikke statistisk signifikant.

Dersom man ser på samlivsform er det flere signifikante forskjeller mellom menn og kvinners vurdering av sin egen psykiske helse. Analysene foretatt av SSB viser blant annet at menn som er enslige og ikke har kjæreste, eller er enslige og bor uten barn, i gjennomsnitt har en signifikant lavere tilfredshet med sin psykiske helse sammenlignet med kvinner i samme situasjon.

Når vi ser nærmere på indikatoren for psykisk helse, er det også betydelige forskjeller mellom ulike grupper av befolkningen. Innvandrere skårer i gjennomsnitt dårligere på halvparten av indikatorene for livskvalitet sammenlignet med befolkningen for øvrig. Dette gjelder både for menn og kvinner. Norskfødte med innvandrerforeldre skårer dårligere enn befolkningen i alt på 2 av 12 livskvalitetsindikatorer, og ikke bedre enn befolkningen i alt på noen av indikatorene.760

Nesten halvparten av de skeive oppga lav tilfredshet med egen psykisk helse, mot 25 prosent i den øvrige befolkningen. Dette kan sees i sammenheng med funn fra levekårsundersøkelsen blant skeive i Norge.761 I denne studien oppga flere lhbt-personer et høyere psykisk lidelsestrykk enn henholdsvis heterofile personer og cispersoner, og dette gjaldt spesielt bifile menn og kvinner og transpersoner.

Når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, viser tall fra Livskvalitetsundersøkelsen i 2021 at 43 prosent oppgir at de har lav tilfredshet med egen psykiske helse, sammenlignet med 26 prosent i hele befolkningen samme år.762 Her er det ingen signifikante forskjeller mellom kjønnene.763

Det er små forskjeller mellom hvordan innvandrere og befolkningen ellers vurderer sin egen psykiske helse i Livskvalitetsundersøkelsen, og det er ingen signifikante forskjeller mellom kjønn.764 Andre undersøkelser tyder på at psykiske plager er mer utbredt blant innvandrere enn befolkningen ellers.765 Undersøkelser blant innvandrere og samer tyder på at det er en sammenheng mellom erfaringer med diskriminering og dårligere psykisk helse.766

8.9.4 Selvmord

Det er betydelig flere menn enn kvinner som begår selvmord. Av de 610 personene som valgte å avslutte sitt eget liv i 2022, var 436 menn og 174 kvinner. Det utgjorde henholdsvis 16,3 og 6,7 dødsfall per 100 000.767

Selv om selvmord er en relativt sjelden dødsårsak, er det en betydelig dødsårsak blant yngre menn.768 I aldergruppen 20-29 år døde 70 menn av selvmord i 2022, mot 31 kvinner. I aldersgruppen 30-39 år døde 68 menn av selvmord, mens 26 kvinner gjorde det samme. Selv om antallet selvmord er betraktelig høyere blant unge menn enn blant unge kvinner, er den andelen selvmord utgjør av det totale antallet dødsfall i disse aldergruppene relativt likt mellom menn og kvinner.769 Dette skyldes at det samlet sett er flere dødsfall blant menn i disse aldergruppene. At flere unge menn enn unge kvinner tar sitt eget liv, gjør at tapte leveår som følge av selvmord i ung alder er høyere for menn enn for kvinner. I de eldre aldergruppene er kjønnsforskjellene mindre. I aldersgruppen 40-49 år utgjør selvmord 17 prosent av dødsfallene blant menn (mot 10 prosent for kvinner), og i aldersgruppen 50-59 er tilsvarende andeler henholdsvis 6 og 3 prosent.770 Blant eldre menn er selvmord en langt mindre dominerende dødsårsak, men antall selvmord pr 100 000 i aldersgruppen over 75 år er betydelig høyere blant menn enn blant kvinner.771

Forstørr bilde

Antall selvmord i Norge i perioden 1971–2022 fordelt på kjønn

Kilde: Dødsårsaksregisteret

Selvmordstallene i Norge har vært relativt stabile i de siste 20 til 30 årene, etter at de gikk ned fra et betydelig høyere nivå i 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Denne nedgangen skyldes i stor grad at det er færre menn som begår selvmord. I perioden 1986 til 1989 var det for eksempel 23,4 per 100 000 menn som avsluttet sitt eget liv, mot 16,9 i årene 2017–2021.772 I årene 1991–2009 gikk antallet selvmord med skytevåpen ned, og denne nedgangen kan knyttes til strengere våpenlovgivning.773 Det har vært en svak, men signifikant økning i antall selvmord i Norge mellom 2010 og 2019. I 2022 var det 50 færre som begikk selvmord sammenlignet med året før, men nedgangen er innenfor det som er forventet ut fra trenden i årene 2010–2019.774

Hyppigheten av selvmord i befolkningen som helhet er i dag relativt lik i Norge og land i Europa, Nord-Amerika og Australia.775 I de fleste land er det en overvekt av menn som tar sitt eget liv, men kjønnsforskjellen er betydelig høyere i Europa enn i andre deler av verden.776 Kjønnsforskjellene er imidlertid mindre i Norge og andre nordeuropeiske land, enn for eksempel i land i Øst-Europa.777

En kunnskapsoppsummering av internasjonale studier viser at eldre menn hadde en høyere selvmordsrate enn eldre kvinner, og at eldre menn benytter metoder med høyere dødelighet. Gifte, og særlig gifte menn, hadde en lavere selvmordsrisiko enn eldre enkemenn/enker, separert/ skilt og aldri-gifte.778 Det er flere og sammensatte årsaker til at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Stor usikret gjeld, spillavhengighet samt plutselige økonomiske problemer, er eksempler på økonomiske forhold som er relatert til økt selvmordsrisiko. En rekke somatiske sykdommer gir også en betydelig økt selvmordsrisiko, særlig alvorlige sykdommer, og særlig hos eldre menn.

I forskningen er det også pekt på at et høyere nivå av aggresjon, impulsivitet og alkoholmisbruk blant menn, i tillegg til tilgang til våpen og en tendens til å benytte voldsommere metoder, kan være med på å bidra til et høyere antall selvmord blant menn. Stereotypiske kjønnsrollemønstre kan gjøre det vanskeligere for menn enn for kvinner å søke hjelp.779

Selvmordsforsøk

Estimater kan tyde på at det er flere selvmordsforsøk blant kvinner enn blant menn, men disse estimatene varierer og er forbundet med stor usikkerhet.780 En europeisk studie som undersøkte alvorlighetsgraden i selvmordsforsøk hos menn og kvinner, fant at menn var i flertall i gruppen som foretok de mest alvorlige selvmordsforsøkene.781 Blant menn som gjennomfører selvmord, er det også en høyere andel som bruker voldsomme metoder, sammenlignet med kvinner.782

For både menn og kvinner er det en klar sammenheng mellom psykiske lidelser og selvmord. En internasjonal metastudie konkluderte med at risikoen for å dø av selvmord er åtte ganger så høy for personer med en psykisk lidelse, sammenlignet med personer som ikke har en psykisk lidelse.783 En annen metastudie viste at det forelå en underliggende psykisk lidelse ved opp mot 9 av 10 selvmord. Undersøkelsen viste betydelige kjønnsforskjeller mellom hvilke psykiske lidelser som er assosiert med økt risiko for selvmord. Særlig personlighetsforstyrrelse og alkohol- eller rusmisbruk er viktige faktorer hos menn.784

Det er sammensatte årsaker bak selvmord. Både samfunnsmessige, kulturelle, kontekstuelle, relasjonelle, sosiodemografiske, økonomiske, biologiske og psykologiske faktorer kan ha betydning.785 Utover kjønnsdimensjonen, er en økt risiko for selvmord assosiert med lav utdanning eller inntekt, familiehistorikk med selvmord, psykiske lidelser, alkohol og rusmisbruk, manglende sosialt nettverk, økonomiske vanskeligheter og tidligere selvmordsforsøk.

De som tar sitt eget liv har langt høyere kontaktrate med helsetjenesten enn befolkningen for øvrig.786 Andelen som har hatt slik kontakt er imidlertid høyere blant kvinner enn blant menn; 80 prosent av menn og 89 prosent av kvinner som tar livet sitt hadde vært hos fastlegen året forut for selvmordet, mens 35 prosent av mennene og 46 prosent av kvinnene vært hos fastlegen måneden forut for selvmordet.

Eldre studier tyder også på at selvmord og selvmordstanker forekommer oftere i den samiske befolkningen enn i befolkningen i Nord-Norge ellers. Dette gjaldt særlig unge samiske menn.787

Levekårsundersøkelsen blant skeive i Norge i 2020788, viser at det er høyere forekomst av selvmordstanker og -forsøk blant skeive enn blant heterofile. Blant bifile og homofile menn er andelen som har hatt selvmordstanker noen gang i løpet av livet signifikant høyere sammenlignet med heterofile menn etter kontroll for bakgrunnsfaktorer. På samme måte var andelen blant bifile og homofile menn som i løpet av hele livet hadde gjort selvmordsforsøk signifikant høyere sammenlignet med heterofile menn.

8.10 Seksuell helse

Seksuell helse kan defineres som fysisk, mentalt og sosialt velvære relatert til seksualitet, og er ikke begrenset kun til fraværet av sykdom, dysfunksjon eller svakhet.789 Seksualitet er både en del av den enkeltes kropp og identitet, samtidig som seksuell aktivitet er en del av den enkeltes samspill med andre mennesker. Normer for hvordan seksualitet bør, eller ikke bør, komme til uttrykk, er en sentral del av kultur og samfunn.790

Seksualitet og seksuell helse er en viktig del av våre liv, og seksuell helse hører inn under helsebegrepet sammen med den fysiske og psykiske helsen. God seksuell helse er en ressurs og en beskyttelsesfaktor som fremmer livskvalitet.791 En forutsetning for god seksuell helse er en positiv og respektfull tilnærming til seksualitet og til seksuelle relasjoner, og muligheten til å ha gode og trygge seksuelle erfaringer.

Siden 1970-tallet er det blitt større rom for å snakke om og gi uttrykk for egen seksualitet. Denne seksuelle frigjøringen henger blant annet sammen med utviklingen av likestilling for kvinner. Mens kvinners lyst tidligere var tabubelagt og menn ble forventet å alltid ha lyst på sex, er det nå en større åpenhet for at seksualitet er mer sammensatt både for menn og kvinner.792 Den seksuelle frigjøringen har ført til at det i dag er en større åpenhet om kvinners seksualitet og seksuelle problemer. Det er mindre åpenhet om menns seksualitet, og menns forhold til egen seksualitet kan i større grad bære preg av tradisjonelle kjønnsroller. Dette innebærer blant annet en forventning til den mannlige seksualiteten i form av seksuell aggressivitet, heteronormativitet, pågåenhet og virilitet.793 Menns seksualitet blir i mindre grad beskrevet som positiv og er i større grad forbundet med former for seksualitet som kan oppfattes negativt.794

Denne formen for maskulinitet gjenspeiles blant annet i pornografisk materiale, som igjen kan påvirke brukernes oppfatninger om sex.795 Menn er overrepresentert som konsumenter av pornografi.796 Gutter er yngre enn jenter første gang de ser porno.797 Menn er også overrepresentert i statistikken over personer som kjøper sex.798 Reform – ressurssenter for menn har gjennom sitt samtaletilbud til personer som kjøper sex erfart at flere av deres brukere er preget av ulike former for hyperseksualitet, som overforbruk av pornografi og avhengighet til sexkjøp.799

Forventningene til mannlig seksualitet kan påvirke menns seksuelle helse, og føre til at menn undertrykker eller skjuler sin egen seksualitet, for eksempel hvis de opplever usikkerhet rundt egen seksualitet. Skeive menn og personer med normbrytende kjønnsuttrykk oppleve særskilte problemer med å leve ut sin seksualitet, fordi den kan oppfattes som å bryte med normer for maskulinitet.

Metoo-bevegelsen har satt søkelyset på seksuelle krenkelser i maktrelasjoner. Blant menn har det også oppstått en diskusjon, og for noen også en usikkerhet, om hvordan seksualiserte handlinger kan og bør forstås.800

8.10.1 Seksuell vold og trakassering

Menn som har blitt utsatt for seksuell vold kan ha vansker med å gjenkjenne det som har hendt med dem som overgrep.801 Kjønnsnormer for menns seksualitet kan føre til seksuell atferd som er skadelig for andre, eller at menn underrapporterer overgrep de er utsatt for. I NKVTS sin omfangsundersøkelse fra 2022 svarte 3 prosent av de spurte mennene at de har opplevd voldtekt ved makt og tvang eller seksuell omgang der de ikke har vært i stand til å motsette seg handlingen.802 Omfanget av menn som har vært utsatt for mindre alvorlige former for overgrep er høyere. I en undersøkelse om seksuell trakassering blant videregående elever i Sør-Trøndelag oppga 25 prosent av guttene i studien å ha opplevd minst en form for seksuell tvang eller fysisk trakassering.803

Forsker Torbjørn Herlof Andersen hevder at gutter og menn utsatt for seksuelle overgrep er omfattet med en «sosialt og betinget taushet», og kaller dette en institusjonell usynliggjøring av menn. Han viser til at den første norske dommen mot en kvinne for voldtekt av en mann først kom i 2004.804

Utvalget beskriver seksuell vold nærmere i kapittel 9.

8.10.2 Seksuell dysfunksjon på grunn av sykdom, aldring eller medisinbruk

Kunnskap om menns seksuelle helse tilhører urologifaget i Norge. Urologien befatter seg med læren om nyrene, urinveiene og de mannlige kjønnsorganene.805 Andrologi er læren om menn, de mannlige hormoners funksjon, menns fruktbarhet og sykdommer, samt utviklingsfeil i de mannlige kjønnsorganene.806 Andrologi er ikke en godkjent legespesialitet i Norge.

Mange menn vil kunne oppleve permanente problemer med ereksjon eller andre seksualfunksjoner, ofte som følge av sykdom, aldring eller medisinbruk. Nedsatt seksuell funksjon kan være en betydelig påkjenning, og for noen vil det kunne utfordre opplevelsen av å være mann.807 En rekke diagnoser og lidelser kan føre til at menns seksualfunksjon bli redusert eller bortfaller. Eksempler på dette er hjertelidelser, diabetes, tarmkreft og ulike former for psykiske lidelser. Tapet av seksualfunksjon kan skyldes sykdommen i seg selv, eller ha sammenheng med bivirkninger av medisinering.

Seksuell dysfunksjon er blant de vanligste resultatene av å få, eller bli behandlet for, prostatakreft. Dette kan gi seg utslag i ereksjonssvikt eller vannlatingsproblemer. Disse bivirkningene kan påvirke den psykiske helsen, både når det gjelder selvfølelse og selvtillit, men også gi utfordringer med identiteten som mann.808 Spesialisthelsetjenesten, fastlegene og kommunehelsetjenesten har ansvar for behandling og oppfølging av pasienter med prostatakreft.809^,810 Det er betydelige variasjoner i hvilke tjenester menn med prostatakreft mottar ved tap av seksualfunksjon, blant annet på grunn av forskjeller i kompetanse mellom sykehusene.811

8.11 Bruk av helsetjenester

Både frekvens i bruk av helsetjenester og kjønnsforskjeller varierer betydelig mellom land. Det er en internasjonal trend at menn bruker helsevesenet mindre enn kvinner.812 Norge har både en relativt høy bruk av helsetjenester og moderate kjønnsforskjeller sammenlignet med mange andre land. Bruk av helsetjenester påvirkes for eksempel av tilbudet som er tilgjengelig og av at forskjellige grupper i befolkningen kan ha ulike terskler for å oppsøke helsetjenester.

8.11.1 Primærhelsetjenesten

På oppdrag for Mannsutvalget har FHI fortatt en registerbasert undersøkelse av kjønnsforskjeller i bruk av primærhelsetjenesten.813 Undersøkelsen omfatter konsultasjoner hos fastlege og legevakt for alle i alderen 20-80 år som var registrert bosatt i Norge i perioden 2010–2019.

I analysene er konsultasjoner som gjelder prevensjon og svangerskap tatt ut av grunnlagsmaterialet. Undersøkelsen viser at det likevel er store kjønnsforskjeller i bruken av primærhelsetjenesten, og at menn over hele livsløpet i gjennomsnitt har færre konsultasjoner hos fastlege og legevakt enn kvinner. I 2019 hadde menn i gjennomsnitt 1,22 færre konsultasjoner hos fastlege i løpet av året, og om lag like mange legevaktkonsultasjoner som kvinner. Bruken av helsetjenester har vært relativt stabil i perioden 2010-2019, og fordelingen mellom menn og kvinner har endret seg lite over perioden.

Figur 8.10 viser forskjellen mellom menn og kvinner i bruk av henholdsvis fastlege og legevakt for hvert alderstrinn. Menn har rundt 1,4 konsultasjoner i gjennomsnitt ved 20 års alder, mens kvinner har rundt 2,1. I begge grupper er det deretter en jevn økning med alder. For fastlegebesøk er det nær konstant forskjell i bruken fra om lag 30 til 50 års har kvinner i gjennomsnitt over en årlig konsultasjon mer enn menn. Ved 60 års alder har menn i gjennomsnitt 2,8 konsultasjoner, mens kvinner har 3,7 konsultasjoner. For legevakt er kjønnsforskjellene små. Det er også en betydelig kjønnsforskjell i gruppen som ikke bruker helsetjenesten i løpet av et år. I aldersgruppen mellom 20 og 50 år er det 33 prosent av menn som ikke hadde en konsultasjon hos fastlege eller legevakt i 2019. For kvinner er den samme andelen 19 prosent.

Forstørr bilde

Differansen i antall konsultasjoner per innbygger fra 20 til 80 år mellom menn og kvinner for henholdsvis fastlege og legevakt i 2019

Kilde: KUHR, Folkeregisteret

I tillegg til gjennomsnittsforskjeller, viser resultatene at menn har en lavere sannsynlighet for å bruke helsetjenester enn kvinner i alle alders- og utdanningsgrupper, både blant norskfødte og med annen landbakgrunn og blant personer med og uten partner.

Også over tid er andelen menn som ikke har kontakt med primærhelsetjenesten høyere blant menn enn blant kvinner. Figur 8.11 viser at blant menn mellom 20 og 50 år var det over 16 prosent som ikke brukte fastlege eller legevakt i perioden 2017-2019. Det samme gjaldt om lag 6 prosent av kvinnene. Forskjellene synker med alder, og først opp mot 80 års alder er andelen menn og kvinner som ikke bruker helsetjenesten den samme.

Forstørr bilde

Prosentandel i alderen 20 til 80 år som ikke bruker fastlege eller legevakt i løpet årene 2017–2019 etter alder.

Kilde: KUHR, Folkeregisteret

Personer med lang utdanning har en høyere sannsynlighet for å ikke bruke helsetjenester enn personer med kort utdanning. Menn med lang utdanning har ytterligere forhøyet sannsynlighet for ikke å bruke primærhelsetjenester sammenlignet med kvinner med høy utdanning.

Undersøkelsen viser videre at det er en høyere andel som ikke har brukt primærhelsetjenesten blant menn med innvandrerbakgrunn enn blant norskfødte med norskfødte foreldre.

Det å ha en partner reduserer sannsynligheten for å ikke bruke helsetjenesten sammenlignet med å ikke ha en partner, og denne korrelasjonen er enda høyere for menn. Blant menn uten registrert partner eller ektefelle er det nær 20 prosent som ikke har brukt primærhelsetjenester de siste tre årene. For menn med registrert partner eller ektefelle er det mindre enn 8 prosent i denne gruppen. Etter sivilstand finner vi også store forskjeller blant kvinner, men forskjellen er på under 4 prosentpoeng.

8.11.2 Lavterskeltilbud

Lavterskeltilbud er en måte å innrette tjenester, og omfatter forskjellige tjenester i både offentlig og privat regi. Under 8.12.3 er det gitt en nærmere presentasjon av flere av lavterskeltilbudene som er relevante for menn. Det typiske for lavterskeltilbud er at pasienter eller brukere ikke nødvendigvis trenger henvisning eller timebestilling for å oppsøke tjenestene eller delta på aktivitetene som tilbys.814

Det kan være en glidende overgang mellom lavterskeltilbud med formål om å behandle, forebygge eller rehabilitere, og fritidstilbud.815

Det er kjønnsforskjeller i bruk av flere lavterskeltilbud. En svensk undersøkelse knytter det å være mann med en lavere sannsynlighet for å bruke primærhelsetjenesten til livsstilsrådgivning.816 Tall fra en undersøkelse av tilbudet Rask psykisk helsehjelp antyder at om lag 1/3 av brukerne er menn.817

Det er også en betydelig kjønnsforskjell knyttet til bruk av svartjenester på telefon eller chat, som er en viktig del av lavterskeltilbudet for psykisk helse. For hver mann som tok kontakt med hjelpetelefonen til Mental Helse i 2022 var det to kvinner som gjorde det samme – 34 prosent av innringerne var menn.818 I bruken av Mental Helses chattetjeneste er dominansen av kvinner større, her var 26 prosent av brukerne menn. Det samme mønsteret gjelder også for chattetjenester for unge. I 2022 var det for eksempel 16 prosent gutter som chattet med Alarmtelefonen for unge.819

Fontenehus Norge opplyser at deres tilbud på landsbasis brukes like mye av menn som kvinner (henholdsvis 48 prosent kvinner, 48 prosent menn, og 4 prosent andre). Det er ikke gjort særtilpassede tiltak for å oppnå denne kjønnsbalansen, og ansatte og brukere mener at dette blant annet kan skyldes den arbeidsorienterte tilnærmingen i tilbudet som gis.

Ung.no er en offentlig informasjonskanal for ungdom i alderen 13–20 år som gir informasjon om det unge måtte lure på gjennom innhold på nettsiden, informasjon på sosiale medier og gjennom en spørsmål- og svartjeneste. Ung.no har de siste årene hatt stor økning i spørsmål fra ungdom. I 2022 ble det sendt inn 109 000 spørsmål – en økning på 4,5 prosent fra året før. Antall besøk var på over 22 millioner, en økning på 3 prosent fra 2021.820

Fra 2019 til og med mars 2023 har ungdom sendt inn 399 000 spørsmål til ung.no. Av disse er 109 300 spørsmål, 28 prosent, sendt inn av gutter. Kjønnsfordelingen har vært stabil over år. Ung.no får spørsmål fra gutter og jenter i alle aldre, men de skiller seg noe fra hverandre ved at det er færre spørsmål fra de yngste guttene. Det er videre en høyere andel gutter enn jenter som oppgir at de er 20 år.

De fem største temaene på ung.no er kropp, sex, helsa di, psykisk helse og følelser, og utdanning. Det er likevel tydelige kjønnsforskjeller innenfor ulike tema. Guttene skiller seg ut sammenlignet med jentene ved at de har større andel spørsmål om sex (11 prosent av guttene hadde spørsmål knyttet til dette temaet, for jenter er tallet 7 prosent), lov og rett (6 prosent av guttene mot 1,5 prosent av jentene), rusmidler (4,5 prosent av guttene mot 2 prosent av jentene) og førerkort (4,2 prosent av guttene mot 0,2 prosent av jentene). På den andre siden har gutter langt færre spørsmål om psykisk helse og følelser sammenlignet med jentene, 6,5 prosent av spørsmålene fra gutter var knyttet til dette temaet mot 12 prosent hos jentene. Ung.no påpeker at til tross for disse forskjellene, stiller gutter og jenter i det store og hele samme type spørsmål.821

Tall fra Ungdata-undersøkelsen fra 2022 viser at det er kjønnsforskjeller i bruk av skole- og ungdomshelsetjenester. På videregående skole oppgir 40 prosent av jentene at de har brukt skolehelsetjenestene i løpet av det siste året, mens det tilsvarendetallet for gutter var 15 prosent.822 I samme aldersgruppe er det om lag 8 prosent av guttene som har brukt helsestasjon for ungdom i løpet av det siste året, mens tre ganger så mange, 27 prosent, av jentene har gjort det samme.823

Publisert materiale fra Ungdataundersøkelsen fra 2014–2015 gir mer detaljerte opplysninger om utviklingen i ungdoms bruk av Helsestasjon for ungdom etterhvert som de blir eldre. Undersøkelsen viser noe lavere andeler som har brukt helsestasjonen enn i ungdataundersøkslen fra 2022, men illustrerer at mens andelen gutter som besøker helsestasjonen er relativt jevn gjennom årene, er jenters bruk kraftig stigende jo eldre elevene blir.824

Forstørr bilde

Kilde: Bakken et. al, 2016

Den vanligste grunnen for å oppsøke skolehelsetjenesten, både for gutter og jenter, er «fysisk helse». Det er flere jenter som oppgir at de kommer på grunn av problemer knyttet til familie, trivsel og vennskap, og seksuell eller psykisk helse.825 For seksuell helse er andelen som oppgir dette som grunn om lag dobbelt så høy for jenter som for gutter.826 Andelen som har brukt helsestasjon for ungdom eller skolehelsetjenesten er høyest blant ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status, og da særlig blant jenter. Forfatterne av Ungdatarapporten peker på at jentene bruker både denne og alle andre former for helsetjenester i større grad enn gutter, og at dette kan være et uttrykk for at helsetjenesten fanger opp reelle kjønnsforskjeller i helse.

Mannsutvalget har hatt møte med Sex og samfunn, som blant annet driver et gratis helsetilbud til personer under 25 år. De opplever det som et problem at menn ikke tar kontakt med dem, for eksempel for å bli testet for seksuelt overførbare sykdommer. En av årsakene til dette kan være at prevensjonsveiledning opptar en stor andel av konsultasjonene, og at jenter og kvinner dermed har flere anledninger til å oppsøke helsehjelp.

8.11.3 Årsaker til forskjeller i helsetjenestebruk

Det kan være kulturelle årsaker til at kvinner bruker helsetjenester oftere enn menn. At menn bruker helsevesenet i mindre grad enn kvinner kan forstås som et resultat av måten menn lever ut mannsrollen på, blant annet gjennom å bagatellisere og benekte symptomer og helseproblemer.827

Menns bruk av helsetjenestene kan være knyttet til selvbilde og oppfattelse av egen kropp. I hvilken grad man oppfatter eller tolker symptomer på sykdom kan være avhengig av den enkeltes for- og selvforståelse.828 I en norsk kvalitativ studie om trøtthet, var det mange menn som framstilte seg som avgrenset fra kroppen.829 Mange led av typiske stress-symptomer som de ikke snakket med andre om, heller ikke familien. Forskerne bak undersøkelsen peker på at menn kan ha vanskeligere med å vise følelser, og streve med en selvbeherskelse som kommer til uttrykk som en splittelse mellom kropp og psyke.830 Lignende funn beskrives også av flere menn i en dansk intervjuundersøkelse, der flere ytret et ønske om å gå til legen selv om de ikke er syke for å få bekreftet at man er frisk.831 Det er også flere som var redde for å gå til legen uten at det er noe som virkelig er galt.

Hvorvidt en sykdom eller lidelse er forbundet med tabu kan ha betydning for hvordan den enkelte forholder seg til egne symptomer. Kreft var tidligere forbundet med stigma og myter om at sykdommen var smittefarlig. I dag er den allmenne forestillingen om denne sykdommen en annen. Dette skyldes blant annet en større åpenhet blant helsepersonell og pasienter knyttet til brystkreft for kvinner. Dette har blant annet gitt seg utslag i en større oppmerksomhet blant kvinner rettet mot symptomer på sykdom.832

En kunnskapsoppsummering om barrierer for å søke hjelp forut for selvmord, peker på at det kan være flere grunner til at menn kan være mindre tilbøyelige til å søke hjelp for psykiske vansker enn kvinner.833 Holdninger og stigma synes å ha større betydning enn økonomiske og praktiske hindre. Flere kvalitative studier peker mot at menns oppfatninger av det å være mann bidrar til å hindre hjelpsøking for psykiske helseplager.834 En studie som undersøkte barrierer for hjelpsøking hos unge menn som tidligere hadde vært i kontakt med helsetjenestene, fant at mennene kjente på stigma, skam og svakhet i situasjoner der de måtte søke hjelp, og at det å snakke om følelsene i samtaleterapi ble opplevd som uvant og ubehagelig.835 Flere studier med etterlatte etter selvmord tyder også på at den avdøde hadde dekket over selvmordrisikoen og behovet for hjelp. De etterlatte tolket dette som en frykt hos den avdøde for å bli sett på som svak, og bidro til et negativt mønster der de til slutt ikke fikk den hjelpen de hadde behov for.836 Lignende funn er også gjort i en studie med etterlatte etter selvmord der den avdøde ikke hadde en kjent psykisk lidelse.837

Flere kvalitative studier viser at personer i menns nære sosiale nettverk spiller en viktig rolle i å legge til rette for å søke hjelp for psykiske vansker.838 En studie viste også at tilgjengelig mannlig behandler hadde betydning.839

I en studie som undersøkte barrierer for hjelpsøking hos voksne menn og kvinner med alvorlige selvmordstanker, ble det funnet at mennene i mindre grad enn kvinnene opplevde et behov for hjelp.840 Flere menn fryktet også at det å søke hjelp ville medføre stigma. Økonomi og utfordringer med logistikk ble også undersøkt i studien, men det var flere kvinner enn menn som oppga at disse faktorene var viktige barrierer for hjelpsøking.

I en studie av unge menn med depresjon, beskrev deltagerne at de slet med evnen, viljen og muligheten for å delta i behandling.841 Et hyppig mønster var at de gikk med plagene over tid, men at de gradvis kom til en aksept av at de hadde problemer og derfor oppsøkte hjelp. Prosessen med å oppsøke hjelp ble imidlertid forsinket av stereotypiske kjønnsroller. For å oppnå endring krevdes blant annet nytenking rundt normer for maskilunitet, og å akseptere og uttrykke symptomer på hvordan man hadde det.

Det er en sosial ulikhet i hindringene for bruk av psykiske helsetjenester. En studie har vist at unge menn med lav sosioøkonomisk status har lavere sannsynlighet for å gjenkjenne egne psykiske helseproblemer enn unge kvinner i samme situasjon, og at unge menn i mindre grad oppsøkte lege for slike problemer.842

Det kan være vanskelig å finne fram til informasjon om lavterskeltilbud eller tilbud som er særskilt rettet mot menn. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), har foretatt en undersøkelse av profileringen av de 17 kommunale tilbudene som er rettet mot menn.843 Av disse var det bare fire som var mulig å finne på kommunenes hjemmesider, og der var de svært kortfattet beskrevet. LDOs undersøkelse viser også at ingen av de om lag 70 kommunene som har opprettet tilbudet Rask psykisk helsehjelp har et særlig fokus på å øke andelen av menn som tar kontakt. LDO peker på flere forhold ved tilbudene de undersøkte som kan bidra til å hindre potensielle pasienter til å henvende seg til lavterskeltilbud. Blant annet var det enkelte steder kun mulig å opprette kontakt via e-skjema med krav om bank-ID, eller det var vanskelig å finne informasjon om når eller hvordan det kunne oppnås telefonkontakt. Hvis terskelen for å ta kontakt allerede er høy, vil slike forhold bidra til å begrense hvem som tar kontakt.

8.12 Politikk og pågående prosesser

8.12.1 Kjønn, helse og politikk

Spørsmålet om sammenhengen mellom kjønn helse har i stor grad dreid seg om kvinners helseutfordringer, og på hvilken måte det offentlige virkemiddelapparatet har vært innrettet for å oppdage og behandle uhelse blant kvinner.

Spørsmålet om kvinners helse ble utredet av Kvinnehelseutvalget i 1999844 og 2023.845 Kvinnehelseutvalget i 1999 ble opprettet blant annet med bakgrunn i endringer som følge av kvinners økende deltagelse i samfunn og arbeidsliv. Utvalgene så både på biologi, sykdom, helsevesen, forskning, rettigheter, levekår og livskvalitet, og viste hvordan disse sammen er med på å påvirke og legge grunnlaget for kvinners helse.

Kvinnehelseutvalget fra 2023 legger i sin rapport vekt på at kvinners helse har lav status, at mangelfull samordning gir dårligere helsetjenester, en sviktende kunnskapsbro er et hinder for at kunnskap når fram til tjenestene og at kvinners stemmer får for lite gjennomslag. På noen områder peker utvalget på at sentrale rapporter viser at kjønnsperspektivet ikke blir tematisert systematisk i kunnskapsgrunnlaget, for eksempel i folkehelsearbeidet på nasjonalt nivå. En kartlegging gjennomført av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra utvalget, viser at det ikke systematisk vurderes effekt av kjønn på behandlingsutfall og effekt av behandling.846

Det er planlagt at Kvinnehelseutvalgets rapport skal følges opp med en kvinnehelsestrategi.847

I det offentlige ordskiftet har det de senere årene vært en økende oppmerksomhet rettet mot menns helseutfordringer. Det er særlig pekt på kjønnsforskjeller knyttet til fysisk og psykisk helse848, men også sammenhenger mellom mannsrolle og helseutfall.849 Menns helse har i de senere årene blitt løftet fram i en likestillingssammenheng.850

8.12.2 Folkehelsepolitikk

Folkehelse er helsetilstanden i en avgrenset befolkning, land eller region, men er noe mer enn summen av helsetilstanden til de enkelte innbyggerne. Begrepet tar også opp i seg økonomiske, fysiske, psykiske og miljømessige forhold som påvirker helsetilstanden.851 Dette betyr at mange av faktorene som påvirker eller fremmer god helse ligger utenfor helsetjenesten.

Det er særlig fem prinsipper som har blitt tillagt stor vekt i utformingen av folkehelsepolitikken. Det er prinsippene om utjevning, «helse i alt vi gjør»852, føre-var, bærekraftig utvikling og medvirkning.853

Folkehelsemeldingen fra 2023 legger til grunn seks hovedinnsatsområder for folkehelsearbeidet: samfunnsskapte vilkår for god helse, levevaner og forebygging av ikke- smittsomme sykdommer, psykisk helse og livskvalitet, vern mot helsetrusler og rett til et miljø, kommunikasjon og innbyggerdialog og forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenesten.854 Utjevning av sosiale helseforskjeller er trukket fram som et særlig satsningsområde i Hurdalsplattformen.855 Regjeringen legger opp til å jevne ut sosiale forskjeller, og legger til grunn at universelle tiltak vil treffe alle, men vil virke best for de som trenger det mest.856

Forstørr bilde

Kilde: Folkehelseinstituttet

På noen områder er sammenhengen mellom årsaksfaktorene og effekten på helsen sammensatte og komplekse, mens andre har en mer direkte innvirkning på helsen (figur 8.13).

Selv om flere av menns helseutfordringer blir adressert innenfor pågående helsepolitikk og folkehelsearbeid, er det en manglende oppmerksomhet for utfordringer som rammer enkelte kjønn. Det er påpekt av Kvinnehelseutvalget at dette gjelder både i regjeringens folkehelsemeldinger til Stortinget, Helsedirektoratets veileder «Systematisk folkehelsearbeid» og et utvalg av kommunale folkehelsestrategier.857

Forebygging

Tiltak for å bedre folkehelsen kan deles i befolkningsrettede tiltak som retter seg mot alle, og tiltak rettet mot høyrisikogrupper.858 Alkoholpolitikken er et eksempel på et område der myndighetene bruker befolkningsrettede tiltak, som salsgbegrensninger og alkoholavgifter, samtidig som skadelig alkoholbruk kan fanges opp og behandles av helsetjenesten og andre aktører.859

Kommunens helsefremmende og forebyggende innsats foregår også gjennom blant annet tjenester i skole, helsestasjon og svangerskaps- og barselomsorg jf. lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-2. I planleggingen av folkehelsearbeidet kan kommunene blant annet benytte seg av statistiske verktøy som utarbeides av FHI.860

Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025 ble lansert i 2020, og med denne ble det innført en nullvisjon for selvmord i Norge.861

Planen tar blant annet for seg åpenhet om selvmord i befolkningen862, både knyttet til egne selvmordstanker, og om man bekymret for noen. Det er særlig problematisert at mange kan ha høy terskel for å søke hjelp ved behov, særlig blant menn. Planen inneholder flere tiltak for å gi god hjelp og gode behandlingsforløp for mennesker med selvmordsrisiko. Det er utformet veiledningsmateriell til kommuner, blant annet for at kommunene selv skal kunne utarbeide egne handlingsplaner om selvmord og selvskading. Videre er finansieringsordningen for Rask psykisk helsehjelp lagt om for å få flere kommuner til å etablere denne ordningen.863

Det er også utviklet regionale folkeopplysningskampanjer med nasjonal overbygning, som skal bidra til å øke befolkningens kunnskap om selvmord og depresjon, redusere stigma og å få flere til å søke hjelp eller våge å handle dersom de er bekymret for noen.864 Det er utviklet nasjonalt kampanjemateriell rettet mot ulike grupper, men særlig mot menn i alderen 40-60 år.865 Blant annet er det laget en film om å snakke om selvmordstanker. Filmen er utformet med sikte på å nå menn, ved at den viser menn og steder mange menn skal kunne kjenne seg igjen i.866 Materiellet er testet i et panel med menn og i en nasjonal ressursgruppe. I tillegg er de regionale delene av kampanjen utviklet av RVTS i samarbeid med lokale aktører.867 Kampanjen er tenkt utformet som en flernivåintervensjon, hvor tjenestene samtidig vil forberedes på at de kan få flere henvendelser om selvmord. Samtidig er det kjøpt annonseplasser med informasjon rettet mot menn. Erfaringene fra dette arbeidet viser at flere menn ser kampanjemateriellet enn det som er vanlig ved andre kampanjer, og at den nasjonale landingssiden på helsenorge.no, fikk 30 000 flere besøkende enn vanlig i kampanjeperioden i region Midt, fra oktober til desember 2022.868

I handlingsplanen er det også vist til unges menns behov for kompetanse til å håndtere krav og forventninger som møter dem, både i skolen og ellers i livet, og det er vist til faget Folkehelse og livsmestring som ble innført i 2020.

8.12.3 Helsetjenesten

I Norge har alle rett til likeverdige helsetjenester, uavhengig av kjønn eller andre diskrimineringsgrunnlag.869 Skeieutvalget peker på at offentlig forvaltning har en plikt til å sørge for at det ytes likeverdige tjenester, og at denne følger både av forbudet mot indirekte diskriminering og av likebehandlingsprinsippet for forvaltningen.870 Pasient- og brukerrettighetsloven har til formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten jf. lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 1-1.

Regjeringens overordnede mål for helse- og omsorgspolitikken er:

• 1. God helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn

• 2. Gode pasientforløp og rask tilgang til tjenester i hele landet

• 3. Helse- og omsorgstjenesten er et attraktivt arbeidssted i et livslangt karriereløp

• 4. Bærekraftig og rettferdig ressursbruk

• 5. Helse- og omsorgssektoren er forberedt i møte med kriser og katastrofer871

Primærhelsetjenesten er svært bredt anlagt, og består blant annet av allmennleger, legevakt, helsestasjon og skolehelsetjenester, samt pleie- og omsorgstjenester. Ansvaret for disse tjenestene er lagt til kommunene, som er pålagt å sørge for å gi nødvendig helsehjelp til de som oppholder seg i kommunen. Kommunene prioriterer og organiserer forskjellige tjenester. I kommunens oppfølging er både fastlege, psykolog, NAV-kontoret, psykisk helse- og rustjeneste og en rekke ulike tilbud i helse- og omsorgstjenesten viktige aktører i i oppfølgingen av den enkelte. Kommunen kan også tilby en rekke mer eller mindre spesialiserte former for tiltak, som for eksempel ulike botilbud, dagsentre, mestringskurs eller egne tilbud i rusomsorgen.

I mange tilfeller vil fastlegen være den første i helsetjenesten som innbyggere er i kontakt med i forbindelse med helseplager. Fastlegene har en avgjørende rolle i oppfølgingen av den enkeltes helse, og ved å henvise videre til utredning i spesialisthelsetjenesten.

De senere årene har det vært tydelige utfordringer i fastlegeordningen, blant annet knyttet til rekruttering av nye fastleger. I 2023 sto 220 000 pasienter på en fastlegeliste uten fast tilknyttet fastlege.872 Det er en klar sammenheng mellom det å ha den samme fastlegen over tid og god helse. Bruk av legevakt, antallet sykehusinnleggelser og total dødelighet er lavere jo lengre man har hatt den samme fastlegen.873

Spesialisthelsetjenesten skal ivareta de oppgavene som ligger utenfor den kompetansen og utstyret primærhelsetjenestene har tilgjengelig. Tjenesten er organisert gjennom statlige helseforetak, og tilbudet omfatter blant annet somatiske og psykiatriske sykehus, distriktspsykiatriske sentre, laboratorietjenester, ambulansetjenester og privatpraktiserende spesialister.874

Lavterskeltilbud

Lavterskeltilbud kan inngå som en del av kommunens samlede helse- og omsorgstjenestetilbud til befolkningen, som innbefatter for eksempel råd og veiledning, helsetilbud, arbeids- og aktivitetstilbud, møteplass for sosialt fellesskap og psykologhjelp. Det typiske for lavterskeltilbud er at pasienter eller brukere ikke trenger henvisning eller timebestilling for å oppsøke tjenestene eller for å delta på aktivitetene som tilbys.875 Tilbudet er ofte gratis. En viktig funksjon vil være å veilede videre til andre tjenester. Fordi kommunene velger å løse innretningen av tjenestetilbudet på ulike måter, varierer det hvilket lavterskeltilbud som tilbys.

Lavterskeltilbud kan rette seg mot store grupper i befolkningen med generelle fysiske eller psykiske helseutfordringer, eller små grupper som er i krise eller har spesifikke behov. Jo lengre rusproblemer eller psykiske lidelser varer, desto vanskeligere er det å hindre at de blir kroniske eller kommer tilbake. På individnivå vil forebyggende tiltak ta sikte på å lindre plagene, sikre et bedre forløp og forhindre tilbakefall.876

Rask psykisk helsehjelp (RPH) er et kommunalt tilbud som tilbyr korttidsbehandling for personer over 16 år med mild til moderat angst, depresjon, begynnende rusproblemer eller søvnvansker.877 Det er ikke nødvendig med henvisning, og tilbudet gis i form av veiledet selvhjelp, kurstilbud, individuelle samtaler og gruppebehandling.

Det er i dag om lag 70 kommuner som har etablert tilbud om RPH, men ingen av disse har egne tilbud rettet mot menn. Tilbud i RPH gis flere steder i samarbeid med andre kommunale tjenester. Det er også ulike tilbud for å hjelpe personer med helseutfordringer ut i arbeid. Som et ledd i oppfølgingen av Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), skal Arbeid- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet skal jobbe for å få til et mer integrert samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og Rask psykisk helsehjelp.878

I Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse 2023–2033 er det fremmet flere forslag med mål om å bedre tilgjengeligheten og kapasiteten i det psykiske helsetilbudet.879 Blant disse er å legge til rette for tilgjengelige tilbud i kommunene ved å utrede fordeler og ulemper med ulike alternativer for likeverdige kommunale lavterskeltilbud. Regjeringen ønsker også å utrede lovfesting av retten til lavterskeltilbud og muligheten for å utvide målgruppen som får hjelp av RPH.

Mannsutvalget har hørt erfaringer fra Ekstrainnsats for ungdom i Oslo, som er et lavterskeltilbud innenfor Rask psykisk helsehjelp i Bydel Stovner. Tilbudet retter seg mot aldersgruppen 13-24 år, og brukerne er unge som av ulike årsaker ikke henvender seg til eller har nytte av ordinære tilbud. Tilbudet er særlig rettet mot unge med lav grad av sosial støtte, foreksempel i form av svak sosioøkonomisk bakgrunn eller lite støtte fra foreldre. Psykologene bak tilbudet oppfatter at jo mindre sosial støtte ungdommene har, jo mindre klarer de å nyttiggjøre seg de ordinære tjenestene som gis i Rask psykisk helsehjelp eller i spesialisthelsetjenesten. Tilbudet har bygget opp tillit blant de lokale ungdommene gjennom oppsøkende arbeid og samarbeid med tjenester som bibliotek, skoler, ungdomsklubber, jobbsenter for unge, ungdomsklubb og uteteam. Teamet opplever at en viktig årsak til at så mange oppsøker tilbudet, er at det er lokalt forankret slik at unge kjenner til tilbudet, samtidig som at varighet og aktuelle samarbeidende aktører tilpasses den tilpasses individuelt. I 2023 var det 83 unge som fikk hjelp gjennom tilbudet. Det tillitsskapende arbeidet har også bidratt til at antallet i den aktuelle aldersgruppen som oppsøker RHP på vanlig måte har økt, fra 24 i 2018, til 183 i 2023.

Frisklivssentraler er et tverrfaglig lavterskeltilbud, som kan ta sikte på forebygging av sykdom, begrense sykdomsutvikling, eller som en del av en pågående behandling.880 Helsedirektoratet anbefaler at kommunene etablerer Frisklivssentraler881, og det var i 2019 var det etablert Frisklivssentraler i 60 prosent av kommunene, noe som dekket 80 prosent av befolkningen.882 Alle kan selv ta kontakt med Frisklivssentralen, eller henvises dit fra fastlege eller NAV, enten man har sykdom eller økt risiko for sykdom, eller trenger støtte til å endre levevaner og mestre ulike helseutfordringer. Om lag halvparten av brukerne av Frisklivssentralene i 2019 hadde oppsøkt tjenesten på egenhånd. En kartlegging viser at bruken av Frisklivssentraler er økende, men at det kun er en fjerdedel av brukerne på landsbasis som er menn.883

Fontenehus er et gratis dagtilbud til mennesker med psykiske helseutfordringer, uten krav til henvisning. I tillegg er det ikke krav til oppmøte.884 De som bruker Fontenehus kalles medlemmer. Tilbudet gis ikke i form av terapi eller behandling, men gjennom arbeid og løsning av oppgaver i fellesskap. Det er også et sted man kan være sammen, både på hverdager og i forbindelse med høytider. Fontenehusene samarbeider med lokale arbeidsgivere, og støtter også medlemmer til studier og ordinær jobb. Fontenehus Norge er fontenehusenes nasjonale samarbeidsorganisasjon. Det er gitt offentlig støtte til fontenehus siden 2012.

Det er flere lokale lavterskeltilbud som helt eller delvis retter seg mot menns helse. Reform – ressurssenter for menn har flere samtaletilbud til menn, blant annet et tilbud til menn som kjøper sex.

Helsestasjon for ungdom (HFU) er et lavterskeltilbud for ungdom som kommunene er pålagt å tilby som en del av helsestasjonene. Tilbudet skal gis til ungsom opp til 20 år, men kan utvides til også å omfatte unge opp til 25 år. I Helsedirektoratets anbefaling for tjenesten heter det at hensikten med tjenesten blant annet er å fremme trivsel og mestring, forebygge uønskede svangerskap, forebygge og behandle seksuelt overførbare infeksjoner, samt forebygge og avdekke psykiske plager og lidelser.885 Helsestasjon for ungdom er beskrevet som en «døråpner» til andre tjenester, organisasjoner, nettsteder og lokale tilbud.

Det er gitt en sterk anbefaling om at HFU ved behov bør sette i verk tiltak for å nå gutter i større grad.886 Dette kan gjøres ved å sørge for at gutter kjenner til tilbudet, og å gi særskilt informasjon om tilbud og problemstillinger som er relevant for gutter, som for eksempel gratis kondomer, lett tilgjengelig testing for klamydia og faktabrosjyrer som appellerer til gutter. Av andre muligheter nevnes å ha egne guttekøer eller guttedager, «guttekonferanser» eller temakvelder for gutter, og å ansette mannlig helsepersonell. Det er gitt egne anbefalinger om at tilbudet bør profileres på en måte som appellerer til gutter, blant annet gjennom språk, bilder og farger som viser at det er rom for å snakke om ulike temaer på helsestasjonen.

Det er få kommuner som har opprettet egne helsestasjonstilbud for gutter. Av kommunene som har et helsestasjonstilbud887, var det bare som 6,7 prosent som hadde egne tilbud for spesifikke målgrupper. Av disse opplyste de fleste at de hadde et eget tilbud for gutter, som regel i form av egne åpningstider.888

Mannsutvalget har også vært i samtale med Helsestasjon for gutter i Oslo, som er et tilpasset lavterskeltilbud som tar for seg psykiske, seksuelle og fysiske helseutfordringer, men også sosiale og følelsesmessige problemer som mobbing og utenforskap. Tilbudet er ment for gutter i Oslo kommune, men det er en tilstrømming fra andre kommuner. På generell basis oppfatter de at gutter har et trangere rom for emosjonelle utrykk enn jenter. Gutter i ungdomsskolealder kan uttrykke følelser i form av sinne eller rastløshet. For å bistå gutter til å komme i posisjon til å håndtere vanskelige følelser, begynner ofte hjelpen med å strukturere tilværelsen og snakke om søvn, måltider og lignende. Det er også opprettet et samarbeid med et treningsstudio i nærheten for gutter som har uro i kroppen.

Et av punktene i handlingsplanen for forebygging av selvmord, er at det er satt i gang et arbeid med å gjøre helsestasjons- og skolehelsetjenesten mer digitalt tilgjengelig. Det er bevilget midler til å ferdigstille arbeidet med en utvidelse som vil gjøre det mulig for ungdom som er 16 år og eldre å gjennomføre digitale konsultasjoner med helsesykepleier (DigiHelsestasjon–ungdomsløsningen). Denne løsningen var under pilotering høsten 2023. Det eventuelle tilbudet vil bli implementert i en allerede etablert løsning som per juli 2023 var brukt i 157 kommuner.

Telefontjenester, chat og andre elektroniske svartjenester, i kombinasjon med digital informasjon, har en viktig funksjon i lavterskeltilbudet til ungdom. Flere tjenester er drevet av bruker- og interesseorganisasjoner, og gir mulighet for erfaringsdeling og likepersonstøtte. Noen av tilbudene er rettet mot barn og unge, som Alarmtelefonen for barn og unge, og Røde kort sin tjeneste, Kors på halsen. Andre tjenester er rettet mot spesifikke grupper, som skeive.889

8.13 Utvalgets vurderinger

Mannsutvalget mener at

• for mange menn dør en for tidlig død. Mange dødsfall blant menn kan forebygges. Det må nedsettes et mannshelseutvalg for å få mer kunnskap om menns helseutfordringer og kjønnsforskjeller i helse.

• prostatakreft er den kreftformen som tar flest liv, og det må utredes om det bør innføres et nasjonalt screeningsprogram.

• helsetjenestene er i for liten grad utformet med et kjønnsperspektiv.

• arbeidet for å forebygge selvmord må forsterkes og gis en enda tydeligere innretning mot menn.

For mange menn dør en for tidlig død

Mannsutvalget mener at det er en likestillingsutfordring at menn i Norge lever kortere enn kvinner. Det er store kjønnsforskjeller knyttet til tidlig død og forekomst av flere alvorlige sykdommer, og sosioøkonomiske forskjeller har større innvirkning på menns enn kvinners helse. Mannsutvalget legger til grunn at likestilling forutsetter at alle, uavhengig av kjønn, skal ha like muligheter til god helse og livskvalitet, og til et likeverdig offentlig tjenestetilbud.

Å undersøke helse i et kjønnsperspektiv har langt på vei vært ensbetydende med å undersøke kvinners helse. Mannsutvalgets overordnede gjennomgang av menns helse viser tydelige helseutfordringer for menn.

Tidlig død og helsetap blant menn kan forebygges. Mannsutvalget mener at befolkningsrettede tiltak må forsterkes, og at kjønnsforskjeller må tas med i utformingen av folkehelsepolitikken. Fordi menn på flere områder kommer dårligst ut, vil tiltak rettet mot hele befolkningen i mange tilfeller utjevne kjønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Samtidig må det iverksettes tiltak rettet mot høyrisikogrupper blant menn.

For at innsatsen for å redusere kjønnsforskjeller i helse skal bli bedre, er det behov for mer kunnskap om menns helse. Det trengs mer kunnskap om hvordan samfunnet og helsevesenet bør organiseres for å redusere kjønnsforskjeller. Det er også vesentlig med økt innsikt og forståelse for hvordan mannsperspektivet kan ivaretas i det generelle og forebyggende folkehelsearbeidet, og i helse- og omsorgstjenestene.

Prostatakreft er den kreftformen som tar flest liv, og det må utredes om det bør innføres et nasjonalt screeningsprogram

Prostatakreft er den hyppigst forekomne kreftformen, og rammer et høyt antall menn.

Mannsutvalget mener at det må gjøres mer for å oppdage prostatakreft på et tidlig stadium. Systematisk befolkningsbasert screening kan være et nyttig virkemiddel for å bekjempe kreftsykdom, og er i bruk for flere andre kreftformer. Det er ikke igangsatt screening for prostatakreft i Norge, blant annet fordi man ikke vet om dette tiltaket vil gi økt totaloverlevelse. Screening har også noen ulemper, for eksempel ved at man kan avdekke krefttilfeller der behandling kan føre til bivirkninger uten at levetiden forlenges.

For å besvare spørsmålet om screening bør velges som strategi for å redusere dødeligheten som følge av prostatakreft, mener Mannsutvalget at det det bør opprettes en nasjonal, tverrfaglig ekspertgruppe som kan evaluere situasjonen i Norge i dag og legge til rette for pilotprosjekter med befolkningsbasert utprøving. Denne utredningen bør også undersøke relevante helsemessige og helseøkonomiske effekter ved ulike modeller av et screeningprogram.

Det må anlegges et kjønnsperspektiv i utformingen av helsetjenester

Det må være en målsetting at flere menn oppsøker helsehjelp når de har symptomer på sykdom. Gjennom store deler av livsløpet bruker menn helsetjenester i mindre grad enn kvinner. Dette gjelder også når konsultasjoner i forbindelse med svangerskap holdes utenfor. Det er flere forhold som tyder på at mange menn ikke oppsøker helsetjenesten når de ut fra et medisinsk ståsted burde gjøre det.

Gutter og menn mangler en inngangsdør til helsevesenet tidlig i livet. Helsetilbudet knyttet til prevensjonsveiledning bidrar til at jenter og kvinner allerede fra tidlig alder har en grunn til å oppsøke helsetjenesten for hjelp og veiledning. I tillegg kommer kontakt med helsetjenesten i forbindelse med svangerskap og barsel. Det er derfor nødvendig å øke kompetansen i helsetjenesten for å fange opp og forebygge sykdom blant menn. Dette gjelder også på spesialiserte områder som andrologi. Tjenestene må bli bedre rustet til å fange opp tegn til uhelse når de er i kontakt med menn. Helsevesenet må innrette seg slik at det blir lettere for menn med tabubelagte helseproblemer å få hjelp.

En bedre tilrettelegging for menns bruk av helsevesenet vil kunne bidra til større åpenhet rundt menns fysiske, psykiske og seksuelle helse.

Mannsutvalget mener at psykisk uhelse for mange kan forebygges ved å styrke mulighetene for sosiale fellesskap. Gode relasjoner mellom mennesker er en forutsetning for en god fysisk og psykisk helse. Skolegang, deltakelse i arbeidslivet og frititidsaktiviteter er viktige fellesskapsarenaer for gutter og menn, men blir særlig viktige for dem som opplever at de mangler mennesker rundt seg eller noen å snakke med.

Arbeidet for å forebygge selvmord må forsterkes og gis en enda tydeligere innretning mot menn

Hvert år velger over dobbelt så mange menn som kvinner å ta sitt eget liv. Innsatsen for å forebygge selvmord er i utvikling og skjer på flere områder samtidig. Mannsutvalget mener at arbeidet med å forebygge selvmord bør styrkes. Psykiske plager og lidelser blant menn har lenge vært i en blindsone. Menn kan være mer tilbakeholdne med å søke hjelp for psykiske plager fordi det oppleves som et uttrykk for svakhet. Helsevesenet har en jobb å gjøre for å legge bedre til rette for menn som trenger psykisk helsehjelp, og for å tilpasse seg slik at menn oppfatter at tilbudene også er til for dem.

9 Vold

9.1 Innledning

Vold skaper ufrihet, utrygghet og urettferdighet. Å leve med vold eller trusler om vold er uforenelig med å leve et fritt liv.

Det finnes ulike former for vold, og vold blir utøvd på forskjellige arenaer. Mannsutvalget legger til grunn at det ofte er en sammenheng mellom voldsutøvelse, voldsutsatthet og kjønn. Konteksten som volden blir utøvd i er avgjørende for å forstå hvordan kjønn og vold henger sammen.

Menn er oftere utsatt for flere former for vold, særlig den fysiske volden som foregår utenfor familien. Halvparten av menn i Norge oppgir at de har opplevd å bli utsatt for fysisk vold en eller flere ganger i løpet av livet. Disse formene for vold har i mindre grad vært forstått som en likestillingsutfordring, og har heller ikke vært mål for likestillingspolitiske virkemidler.

Kvinner er oftere utsatt for grov vold i nære relasjoner og seksuell vold. Den som er utsatt for disse formene for vold har gjerne følelsesmessige bånd til voldsutøveren, og kan i tillegg være økonomisk og materielt avhengig av voldsutøveren på måter som gjør det svært vanskelig å bryte forholdet. Disse formene for vold, inkludert partnerdrap, er alvorlige samfunnsproblemer som må møtes med målrettede tiltak.

Både menn og kvinner kan oppleve alle former for vold. Utsatthet for vold handler ikke bare om kjønn, men også om maktulikhet og om å være i marginaliserte posisjoner. Mannsutvalget mener at arbeidet mot vold må være helhetlig, og rette seg mot både utøvere og utsatte for vold. Menn er overrepresentert blant utøvere av grov vold både mot menn og kvinner. Det betyr ikke at menn flest er voldelige.

Det er behov for å jobbe systematisk mot voldskulturer og med voldsutøvere.

Samfunnets forståelse av vold henger sammen med kjønnsnormer. Det finnes implisitte forventninger om at gutter og menn er mer voldsomme, voldelige og aggressive enn jenter og kvinner. På samme måte som det man i dag anerkjenner som vold i nære relasjoner tidligere har blitt bagatellisert som «husbråk», virker noe av volden som rammer gutter og menn utenfor familien å bli bagatellisert som slåssing mellom menn. Forventningene om at menn skal kunne tåle, eller selv håndtere, vold de blir utsatt for kan gjøre det særlig vanskelig for enkelte grupper av menn å oppsøke hjelp.

Enkelte grupper av menn er mer utsatte for vold. Dette gjelder menn som har vokst opp med levekårsutfordringer, og noen grupper av minoriteter.

Dette kapittelet gir en overordnet beskrivelse av ulike former for vold, hvordan vold og kjønnsnormer henger sammen, og presenterer statistikk over menns utsatthet for ulike typer av vold i Norge. Kapittelet beskriver menns erfaringer både som utsatte og utøvere av vold. Deretter følger en kort redegjørelse av myndighetenes politikk for å bekjempe vold.

9.2 Forståelser av vold

Det finnes ulike definisjoner på vold. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer vold som forsettlig bruk, eller trussel om bruk, av fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner eller en gruppe, som enten resulterer i, eller har høy sannsynlighet for å resultere i, død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling.890

En annen vanlig definisjon er gitt av Isdal: enhver handling rettet mot en annen person som skader, smerter, skremmer eller krenker, og får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutter å gjøre noe den vil. Isdal skiller mellom fem hovedgrupper av vold:891

• 1. Fysisk vold betraktes gjerne som den mest grunnleggende og vanlige voldsformen. Volden kan ta form av et vidt spekter av handlinger som strekker seg fra å dytte, klype eller holde, til å slå, sparke, bruke våpen eller drepe.

• 2. Seksuell vold betraktes gjerne som den mest psykologisk nedbrytende voldsformen, fordi den rammer oss på det mest private og sårbare. Den kan spenne fra seksuell trakassering og krenkelser, via press til seksuelle handlinger, til voldtekt og seksuell tortur.

• 3. Materiell vold er rettet mot gjenstander, men har til hensikt å skade, skremme eller krenke et annet menneske. Det kan for eksempel være å slå i stykker et møbel for at andre skal bli skremt eller påvirket. Dette virker gjerne skremmende eller lammende, særlig hvis den utøves av noen som tidligere har utøvd fysisk vold.

• 4. Psykisk vold kan ta ulike former: degraderende og ydmykende atferd, trusler, kontroll, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold. Handlingene utøves innenfor rammene av et nært forhold, og har til hensikt å påføre noe vondt eller ubehagelig eller å få den andre til å føle seg liten, uviktig eller dårlig.

• 5. Latent eller underliggende vold er vold som virker bare i kraft av sin mulighet, ved at det er vold som kan skje plutselig og uten forvarsel. Dette kan for eksempel være i nære relasjoner der det tidligere har forekommet vold, og risikoen for ny vold blir en vedvarende livsbetingelse.

Det er også vanlig å skille mellom vold som er utøvd mellom familiemedlemmer og partnere, og vold som blir utøvd av fremmede eller bekjente.892 I denne utredningen skiller vi mellom ikke-familiær vold og vold i nære relasjoner.

Begrepet vold i nære relasjoner brukes om vold og overgrep som rettes mot familiemedlemmer, herunder samlivspartnere, barn, søsken og foreldre, eller andre som lever i stabile bofellesskap.893 Æresrelatert vold som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og negativ sosial kontroll faller også inn under dette begrepet.894

Vold rammer menn og kvinner ulikt. Det er godt dokumentert at flere menn blir utsatt for alvorlig fysisk vold utenfor eget hjem, mens flere kvinner enn menn utsettes for seksuelle overgrep og alvorlig partnervold.895 Dette kapittelet vil beskrive disse kjønnsforskjellene i mer detalj, og legge særlig vekt på de voldsformene som oftere rammer menn.

9.2.1 Vold og maskulinitet

Forventninger om at maskulinitet er forbundet med vold kan komme til uttrykk på forskjellige måter, og preger menns erfaringer både som ofre og utøvere av vold. I en oppsummering av hva et maskulinitetsperspektiv kan tilføre kriminologien, skriver Nina Jon at det ligger kulturelle forventninger til at mannsrollen innebærer «en evne til å både få og gi juling».896

Når det gjelder utøvelse av vold, kan det være sosiale forventninger til at gutter og menn er, bør eller kan være mer voldsomme og voldelige enn jenter og kvinner.

For eksempel har Ekenstam og Nordberg undersøkt menns erfaringer med vold, og beskriver situasjoner hvor forskerne har vært vitne til lekeslåssing og hardhendte «hilsingsritualer» mellom gutter og menn, som forskerne gjerne ville kategorisert som vold. Denne hverdagslige, normaliserte volden som inngår i noen gutter og menns måte å være sammen på kan se voldelig og voldsom ut. Den oppleves og tolkes likevel ikke som vold av dem som opplever den. I intervjuene kaller guttene og mennene selv ikke dette for vold. Voldsbegrepet er for dem forbeholdt den uprovoserte og grove fysiske volden.897

Når det gjelder det å være utsatt for vold, kan det være sosiale forventninger til at gutter og menn er – eller bør være – tøffere og mer robuste enn jenter og kvinner.

Studier av menn som har vært ofre for vold, både i nære relasjoner898 og for ikke-familiær-vold,899 viser at mannlige voldsofre har vanskelig for å beskrive volden de har opplevd som vold, og at de opplever å bli begrenset av sosiale forventninger til hva som er en akseptabel og mandig respons på vold og trusler om vold.

De sosiale fellesskapene mellom menn, og normene for vold og aggresjon som kommer til uttrykk her, kan også være en faktor i voldsutøvelsen. Et perspektiv fra voldsforebygging i en amerikansk kontekst, som er utviklet av Jackson Katz, legger vekt på nettopp betydningen av tilskuerne til volden («bystander approach») i tillegg til de to rollene som voldsutøver og voldsutsatt. I denne metoden er det et sentralt poeng å legge fra seg en forståelse av at vold bare er voldsutøverens ansvar. Både menn og kvinner som er tilskuere til ulike grader av vold og overgrep, kan ifølge Katz komme til å bidra til å bagatellisere eller normalisere den kjønnede volden.900

9.3 Menn er særlig utsatt for fysisk vold

9.3.1 Selvrapportert vold

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har kartlagt omfanget av vold i den norske befolkningen ved befolkningsrepresentative kvantitative spørreundersøkelser og finner at menn og kvinner er utsatt for ulike typer vold.

I intervjuene som studien er basert på brukes ikke begreper som vold, voldtekt eller overgrep. I stedet spør man om folks erfaringer med å ha blitt utsatt for ulike handlinger. Å ha blitt utsatt for slag med knyttneve eller hard gjenstand, blitt sparket, tatt kvelertak på, banket opp og/eller truet med våpen blir i studien kategorisert som grov fysisk vold. Mindre alvorlig fysisk vold inkluderer å ha blitt kløpet, klort, lugget eller slått med flat hånd. Betegnelsen «mindre alvorlig» fysisk vold, viser til det fysiske skadepotensialet ved handlingen, men opplevelsen kan likevel være svært krenkende og vond for den som er utsatt. I denne utredningen opererer Mannsutvalget i stedet med begrepene grov vold og mindre grov vold. Dette er for å understreke at skadepotensialet, vurdert etter tap av mening med livet og krenking av integritet, kan være stort også når voldsformen ikke er fysisk. Utvalget legger til grunn at alvorlighetsgraden vil være avhengig av konteksten som volden utøves i og hvordan den som er utsatt reagerer på den.

Den mest utbredte formen for vold i Norge er den grove fysiske volden. Ifølge NKVTS rapporterer nesten halvparten av mennene i Norge (46 prosent) å ha vært utsatt for minst én type grov fysisk vold etter fylte 18 år.901

Da NKVTS gjennomførte en tilsvarende undersøkelse i 2014, oppga 44 prosent av mennene at de hadde vært utsatt for min én type grov fysisk vold etter fylte 18 år.902

Blant kvinner er det en lavere andel som oppgir å ha vært utsatt for disse formene for vold. I omfangsundersøkelsen fra 2023 gjaldt dette 29 prosent av kvinnene. I undersøkelsen fra 2014 gjaldt det 22,5 prosent av kvinnene.

I de fleste tilfellene av fysisk vold som rammer menn, er gjerningspersonen noen som den utsatte ikke kjenner fra før. Omfangsundersøkelsen fra 2023 fant at blant mennene som hadde blitt utsatt for vold, oppga 75 prosent at gjerningspersonen var ukjent. Undersøkelsen spør ikke konkret om hvor volden ble utøvd, men basert på andelen ukjente utøvere kan man anta at vold mot menn oftere forekommer i det offentlige rom, som for eksempel på utelivsarenaer eller på gaten.

På samme måte som for den voksne befolkningen, finner omfangsundersøkelser blant barn og unge at gutter er mer utsatt enn jenter for fysisk vold på andre arenaer enn i familien. I UngVold-undersøkelsen fra 2023 svarte om lag 23 prosent av guttene mellom 16 og 19 år at de hadde erfart trusler om vold fra en jevnaldrende, og en like stor andel hadde minst én erfaring med fysisk vold.

Blant jenter oppga 14 prosent tilsvarende erfaringer. Det er både likheter og forskjeller i hvem jenter og gutter oppgir som utøvere av volden. Om lag to tredeler av begge kjønn svarte at voldsutøveren var en venn eller bekjent. Gutter rapporterte imidlertid langt oftere (30 prosent) enn jenter (12 prosent) at volden ble utført av ukjente ungdommer. Samtidig peker rapporten på at også jenter utsettes for fysisk vold fra jevnaldrende, og at også gutter utsettes for seksuell vold og vold fra kjærester. Forskerne påpeker at et kjønnsperspektiv på slike krenkelser må unngå å skape blindsoner hvor man ikke ser volden som unge utsettes for.903

Den nasjonale trygghetsundersøkelsen finner at andelen menn som opplyser at de har vært utsatt for et lovbrudd er noe høyere enn for kvinner. Det er også kjønnsforskjeller i hvilke typer lovbrudd menn og kvinner utsettes for. Det er en høyere andel menn som har vært utsatt for tyveri, ran og innbrudd, mens flere kvinner har vært utsatt for seksuell vold. Yngre er mer utsatte enn eldre.904

En annen norsk undersøkelse finner ikke de samme kjønnsforskjellene når det gjelder fysisk vold. Ifølge undersøkelsen Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten (UEVO-undersøkelsen)905 er det like stor andel gutter (19 prosent) som jenter som forteller at de har vært utsatt for noen form for vold. Det er like stor andel (4 prosent) blant begge kjønn som svarer at de har opplevd alvorlig vold som slag med knyttneve eller hard gjenstand, spark og juling. Blant begge kjønn svarte 15 prosent at de har opplevd mindre alvorlig vold som lugging, klyping, det å bli ristet, eller slått med flat hånd. Betraktelig flere jenter enn gutter oppga å ha vært utsatt for seksuelle overgrep, henholdsvis 8 og 4 prosent.

Det finnes begrenset med forskning på utsatthet blant personer med funksjonsnedsettelser, men tilgjengelig forskning indikerer at denne gruppen er mer utsatt for vold, trusler og overgrep enn befolkningen generelt.906 Se også beskrivelse av grupper som er særlig utsatt for vold 9.6.

9.3.2 Anmeldte voldssaker

I anmeldte saker som omhandler vold og mishandling, er det flere menn enn kvinner blant ofrene. I 2020 ble om lag 16 000 menn utsatt for politianmeldt vold og mishandling. Dette utgjør 6,4 per tusen personer i befolkningen, en andel som har vært stabil de siste 20 årene. For kvinner er andelen 5,4 per tusen.907 Det har vært en svak økning i antallet anmeldte voldslovbrudd i tiårsperioden 2007 til 2018, men når tallene beregnes per 1 000 innbyggere for perioden 2007 til 2018 er de stabile.908

9.3.3 Omfang av vold internasjonalt

Det er vanskelig å gi presise anslag på omfanget av vold i et samfunn. Kriminalstatistikken viser for eksempel bare en oversikt over de lovbruddene som blir anmeldt eller fanget opp gjennom politiets arbeid. Det er også forskjeller i nivået av anmeldelser, lovverk og politimetoder i ulike land og ulike normer som vil påvirke hvor mange lovbrudd som blir registrert.

Statistikken som er enklest å sammenligne mellom land, er antallet drepte per hundre tusen innbyggere.

Det er stor variasjon i drapsraten mellom ulike land, og Norge har i internasjonal sammenheng lav drapsrate: om lag 0,5 per 100 000 innbyggere. Dette er lavere enn verdensgjennomsnittet (5,8 per 100 000 innbyggere), og lavere enn gjennomsnittet for Europa (2,2 per 100 000 innbyggere).909

Menn utgjør om lag 80 prosent av drapsofrene på verdensbasis. I Norge er det om lag like mange menn og kvinner som blir ofre for drap hvert år. I perioden 2012–2021 var 53 prosent av drapsofrene menn. Denne fordelingen har vært noenlunde stabil over tid.910 I landene med høyest drapsrate, er det særlig unge menn som blir offer for drap. Denne volden henger ofte sammen med gjeng- og narkotikakriminalitet. I landene med lavest drapsrate, er kjønnsforskjellen mindre, og en større andel av drapene skjer i nære relasjoner.911

9.3.4 Konsekvenser av vold

Vold har store konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet.

Å bli utsatt for vold fører til fysisk skade og dårligere helse. De som har vært utsatt for vold har høyere risiko for psykiske og fysiske helseproblemer, redusert arbeidsdeltagelse og problemer med rus og sosiale relasjoner.912

Det finnes lite forskning på konsekvensene av å bli utsatt for ikke-familiær vold, som er den typen vold som menn er særlig utsatt for. En undersøkelse av 150 ofre for denne formen for vold i Norge fant at en tredjedel viste sannsynlige symptomer på post-traumatisk stresslidelse (PTSD) et år etter voldshendelsen. Det var en overvekt av mannlige deltakere i studien (80 prosent). Deltagerne hadde blitt utsatt for ulike grader av fysisk vold, og skadene varierte fra blåmerker og lette skader på huden til svært alvorlige og livstruende skader. PTSD innebærer at kroppen er i alarmberedskap, anspent eller nervøs, og man kan oppleve kvalme, hodepine, hjertebank, irritabilitet, isolasjon, søvnvansker og nedsatt konsentrasjon.913

Da det samme utvalget av voldsofre ble intervjuet i en oppfølgingsstudie 8 år etter voldsepisoden, undersøkte forskerne hvilken effekt opplevelsen av sosial støtte og trygge relasjoner hadde på sannsynligheten for å utvikle PTSD. Denne studien hadde færre respondenter enn den føste. Studien viste at de som hadde opplevd sosial støtte og trygge relasjoner i tiden etter voldepisoden hadde lavere sannsynlighet for å utvikle post-traumatisk stresslidelse. Den sosiale støtten kunne for eksempel være vennskap, nære relasjoner som samboer, kjæreste, eller barn, eller veiledende samtaler med foreldre, lærere eller andre.914

Blant dem som opplever fysisk vold kan mange være uforberedt på de langsiktige konsekvensene og risikoen for å utvikle post-traumatisk stresslidelse. De som ikke er kjent med disse helsekonsekvensene og som ikke får oppfølging fra helsevesenet eller politiet kan derfor komme til å gå alene med helseutfordringer som det finnes behandling for.

Voldsopplevelser kan også i seg selv øke risikoen for å bli utsatt for vold senere. Personer som har vært utsatt for vold i barndommen har høyere risiko for å bli utsatt for vold i voksen alder.915

Vold har også betydelige kostnader og konsekvenser for samfunnet. På samfunnsnivå er det anslått at volden som forekommer i nære relasjoner har en samfunnsøkonomisk kostnad på 92,7 milliarder kroner i 2021.916 Mannsutvalget kjenner ikke til tilsvarende beregninger av den samfunnsøkonomiske kostnaden av ikke-familiær vold.

9.3.5 Drap

I ytterste konsekvens kan vold føre til at liv går tapt.

I perioden 2012–2022 ble det registrert 302 drapsofre i Norge. Av disse var 161 menn (53 prosent). Denne kjønnsfordelingen har vært relativt stabil gjennom perioden.

I saker med mannlige drapsofre er gjerningspersonen oftest en bekjent. I perioden 2012–2022 ble 89 menn drept av en bekjent, mot 25 kvinner.

I saker med kvinnelige drapsofre er det oftere nåværende eller tidligere partner som har utført drapet. Partnerdrap utgjør om lag en fjerdedel av drapene i Norge. I perioden 2012–2022 ble 10 menn og 60 kvinner drept av en partner eller ekspartner.917

9.4 Vold i nære relasjoner

Vold som blir utført mot en ektefelle, samboer eller kjæreste, og annen vold i familien, blir kalt vold i nære relasjoner. Det å bli utsatt for vold i nære relasjoner er svært alvorlig og legger store begrensninger på den utsattes liv. Den som er utsatt for volden har gjerne følelsesmessige bånd til voldsutøveren, og kan i tillegg være økonomisk og materielt avhengig av voldsutøveren på måter som gjør det svært vanskelig å bryte forholdet.

9.4.1 Vold i parforhold

Vold i parforhold kan ha flere ulike former. Det som kalles et voldsvelde, kjennetegnes av at det forekommer flere typer vold samtidig og hvor vold og kontroll gjennomgående preger forholdet. I kontrast til dette finnes også voldelige parforhold der volden er mindre grov, eller forekommer mer sporadisk – og der begge parter utfører ulike typer vold.

Omfangsundersøkelsen fra NKVTS fra 2023 finner at det er omtrent like store andeler menn som kvinner som har blitt utsatt for en eller annen form for fysisk partnervold; 16 prosent av kvinnene og 15 prosent av mennene oppgir at de har blitt utsatt for dette. Samtidig er det betydelige forskjeller i hva slags type partnervold menn og kvinner er utsatt for.

Noen flere menn enn kvinner opplyser at de har vært utsatt for mindre grov fysisk vold918 i parforhold enn kvinner. 15 prosent av mennene og 13 prosent av kvinnene oppga at de hadde vært utsatt for mindre grov fysisk vold av nåværende eller tidligere partner. Dette er handlinger som å bli slått med flat hånd, lugget, klort eller kløpet hardt. Det er en betydelig høyere andel kvinner enn menn som oppgir at de har vært utsatt for grov fysisk partnervold. Dette er handlinger som å bli slått med knyttet neve eller hard gjenstand, sparket, tatt kvelertak på, banket opp, truet med våpen eller angrepet fysisk på andre måter, og voldtekt i parforhold.

Forstørr bilde

Prosentandel som oppgir å ha blitt utsatt for ulike typer vold og overgrep i parforhold i voksen alder, fordelt på kjønn.

Kilde: Dale et al., 2023.

En oppsummering av forskning på vold i nære relasjoner blant menn viser at menn oppgir at de har vært utsatt for vold i parforhold omtrent like ofte som kvinner i norske omfangsstudier, men at de langt sjeldnere beskriver volden som alvorlig og potensielt livstruende.919 Både i Norge og internasjonalt oppgir menn også langt sjeldnere enn kvinner at de har fryktet voldsutøveren.

En høy andel både menn og kvinner har opplevd å bli kontrollert av partner. 36 prosent av menn og kvinner har opplevd en eller flere former for kontroll fra partner. Dette kartla forskerne ved å spørre om respondentene noen gang hadde opplevd at en kjæreste, partner eller ektefelle kontrollerte hva de brukte tiden på; om de måtte gjøre rede for hvor de hadde vært, om partner var sjalu eller mistenksom overfor venner, eller om de ble overvåket på nett av partner, for eksempel via sosiale medier. Når man ser på enkeltformer for kontroll, er det forskjeller i hvilke former for vold menn og kvinner oppgir at de har vært utsatt for. Flere menn enn kvinner har opplevd å bli overvåket på nett, mens kvinner noe oftere opplever sjalusi og å måtte gjøre rede for hvor de har vært. Når man ser på den mer omfattende kontrollen, der flere kontrollformer forekommer samtidig, oppgir 14 prosent av mennene og 17 prosent av kvinnene at de har vært utsatt for dette. Både for menn og kvinner var voldsutøver oftest nåværende ektefelle eller samboer, men andelen var betydelig lavere blant mennene (45 prosent) enn blant kvinnene (65 prosent). Videre oppga 9 prosent av mennene og 14 prosent av kvinnene at voldsutøveren var tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. En større andel menn (23 prosent) enn kvinner (9 prosent) oppga at volden var utøvd av foreldre.920

I kvalitative studier har forskere funnet at personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner og partnervold ofte bagatelliserer og normaliserer volden. Når det gjelder menn som blir utsatt for partnervold, kan dette komme til uttrykk ved at de i liten grad tematiserer sin egen opplevelse av frykt i voldssituasjonen. Noen forskere har forstått dette som et utrykk for en strategi for å bevare sin mannlige verdighet for å distanserer seg fra det de forstår som en typisk «kvinnelig» posisjon som å være redd og svak. Andre har tolket fravær av frykt som utrykk for at mennene har internalisert omgivelsenes ofte manglende evne til å ta på alvor den potensielle faren i kvinners vold mot menn.921

Både gutter og jenter er utsatt for vold i barndommen og det er små kjønnsforskjeller når det kommer til utsatthet for omsorgssvikt og fysisk vold i barndommen. Kvinner rapporterer oftere om psykisk vold og utsatthet for seksuelle overgrep og voldtekt i barndommen enn menn. Flere kvinner enn menn forteller at de har blitt mobbet i oppveksten.922

9.4.2 Vold i forbindelse med samlivsbrudd

Anklager om vold i forbindelse med samlivsbrudd og omsorg for barn er et svært komplisert tema, og krevende å kartlegge. En studie som bygger på kvalitative intervjuer med 40 voldsutsatte mødre konkluderer blant annet med at «barneverntjenesten bør styrke sin undersøkelsesmetodikk for å kunne skille mellom foreldrekonflikts- og voldssaker. Særlig er det viktig å være oppmerksom på dette når den ene parten framstiller saken som en omsorgs- eller samværstvist, mens den andre forteller om vold.»923

I norsk forskning på vold i forbindelse med samlivsbrudd har det vært påpekt at foreldresamarbeidet kan bli en ny arena for voldsutøvelse. Basert på intervjuer med 16 voldsutsatte mødre, oppsummerer Bjørnholt at mødrene opplever å bli mistrodd av rettsvesenet og hjelpeapparatet og at flere opplevde seg presset til å inngå avtaler om samvær eller delt bosted for barna i frykt for å selv miste omsorgen for barna.924

Mannsforum har gitt innspill til utvalgets arbeid, og viser blant annet til erfaringer med hjelpetjenesten Kamerathjelpen, en ordning som omfatter en hjelpetelefonlinje og lokale støttegrupper med faste møter. Erfaringene fra Kamerathjelpen er at flere av mennene som opplever samlivsbrudd og konflikt om samvær med barna, forteller at de blir urettmessig beskylt for vold og at voldsanklagene blir en maktutøvelse mot dem i konflikten om samvær med barna.

Mannsutvalget er ikke kjent med forskning som undersøker hvordan disse situasjonene oppleves for menn. Se også omsnuing av vold, omtalt i del 9.4.4.

9.4.3 Æresrelatert vold

Æresrelatert vold er vold som er utløst av familiens eller gruppens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Denne formen for vold forekommer i familier og grupper hvor individet forventes å innordne seg kollektivet og hvor patriarkalske æresnormer står sterkt. Normer for maskulinitet kan dermed være en del av bakteppet for volden. Denne typen vold kan foregå i ulike miljøer, blant annet i lukkede trossamfunn.925

Æresrelatert vold kan omfatte flere handlinger som negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, nedverdigelser, trusler, utstøtelse og annen psykisk vold, fysisk vold og drap. Negativ sosial kontroll er ulike typer press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å ta selvstendige valg om eget liv og fremtid. Når barn og ungdom som blir sendt på ufrivillige opphold i utlandet, kan dette også være former for æresrelatert vold.926

Begrepet æresrelatert vold er omdiskutert, og i en oppsummering av forskning på feltet peker Bredal på at det i hovedsak finnes to perspektiver; på den ene siden kan man forstå æresvold som noe som fungerer etter andre logikker enn vold i majoritetsbefolkningen, ved at det er kollektivt planlagt og utført og har sosial støtte. På den andre siden kan man legge til grunn at volden som foregår i minoritetsmiljøer først og fremst har fellestrekk med den øvrige volden i samfunnet, og at en særbehandling av vold i minoritetsmiljøer kan bidra å stigmatisere minoriteter. Bredal tar til orde for at man «må undersøke hvordan kulturelle normer og verdier har betydning for vold i alle deler av befolkningen, også i majoriteten.»927

Det er vanskelig å anslå omfanget av æresrelatert vold i Norge. En metode er å se på henvendelser til tjenesteapparatet på feltet. Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll er et nasjonalt tverretatlig fagteam som gir råd og veiledning til hjelpeapparatet og enkeltpersoner. Antallet saker de veileder i gjenspeiler ikke det reelle omfanget i Norge. I 2022 mottok Kompetanseteamet 190 saker som omhandlet gutter/menn, noe som utgjør rett i overkant av 20 prosent av sakene. 102 av disse sakene gjelder personer under 18 år. 51 saker gjaldt gutter eller menn i utlandet. I flest saker som gjelder gutter/menn er hovedbekymringen i saken:

• trusler/vold (81)

• negativ sosial kontroll (36)

• ufrivillig opphold i utlandet (32)

• frykt for tvangsekteskap (22)

• frykt for ufrivillig opphold i utlandet (14)

Det samme mønsteret gjelder for andre hjelpetjenester på feltet. I Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) arbeider mangfoldsrådgivere som er utplassert ved ungdomsskoler og videregående skoler med å gi oppfølging og veiledning til ungdom om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. I 2022 ga mangfoldsrådgiverne råd i totalt 950 saker. Av disse gjaldt 266 av sakene, eller 28 prosent, gutter/menn. Siden 2020 har andelen saker som gjelder gutter ligget på om lag 30 prosent.928

Ved fire utenriksstasjoner arbeider det spesialutsendinger som yter konsulær bistand til personer som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i utlandet. I 2022 ga de oppfølging i 235 saker. Av disse gjaldt 75 saker gutter og menn, noe som utgjorde 32 prosent av den totale saksmengden.929 I tilfeller hvor foreldre sender barn og ungdom på opphold i utlandet mot deres vilje, kan motivasjonen være å gjenopprette familiens ære, inngå tvangsekteskap, eller unngå rus og kriminalitet.930

Det samlede inntrykket fra disse tjenestene er at de i større grad blir benyttet av jenter og kvinner enn av gutter og menn. Dette kan skyldes at jenter og kvinner oftere er utsatt for disse formene for vold enn gutter og menn, at tjenestene i mindre grad oppleves som tilgjengelige for gutter og menn, eller en kombinasjon av disse forklaringene.

Statistikken som presenteres her gir ikke et fullstendig bilde av æresrelatert vold og negativ sosial kontroll i Norge. Det er risiko for stigmatisering som følger av å behandle æresrelatert vold som et særfenomen i minoritetsmiljøer. Både sivilsamfunnsorganisasjoner,931 og fagmiljøer,932 har gitt innspill til Mannsutvalget om at risikoen for stigmatisering har en særlig slagside mot menn med minoritetsbakgrunn, ved at de kan bli tillagt patriarkalske holdninger de ikke har.

Erfaringer som Mannsutvalget har fått fra møte med minoritetsorganisasjoner tyder på at menn med minoritetsbakgrunn kan oppleve å bli møtt av for eksempel familievern- og barnevernstjenesten med fordommer om at de er aggressive eller har patriarkalske holdninger.

Ansatte i Kompetanseteamet har beskrevet for Mannsutvalget at gutter ofte blir forstått som utøvere av sosial kontroll, og ikke ofre, men at de i realiteten ofte er i en dobbeltposisjon.933 I noen tilfeller kan gutten eller mannen få et ansvar for å beskytte familiens ære gjennom vold og kontroll av søstre, mødre og andre kvinnelige familiemedlemmer. Dette kan være en oppgave som er svært belastende. Det kan handle om press fra storfamilien og forventninger til rollen som bror, fetter eller far.934 Kompetanseteamet beskriver at gutter får oppmerksomhet fra hjelpeapparatet på grunn av «problematisk» atferd, men at tjenestene ikke alltid er gode nok til å undersøke hva som ligger bak atferden.

Det samme perspektivet kommer fram i en intervjustudie som kartla hvordan heterofile gutter og unge menn kan være berørt av problemer som tvangsekteskap, autoritær oppdragelse, kontroll og æresrelatert vold i nære relasjoner. I intervjuer fortalte flere at de opplever et stort ansvarspress og forventninger om å ta praktisk, økonomisk og emosjonelt ansvar for familien. Dette presset kan gå ut over både psykisk helse og skolearbeid. Forventningene om å kontrollere sine søstre, kunne komme både fra foreldre og fra venner.935

På samme måte, peker en omfangsstudie fra Stockholm på at ansvaret enkelte gutter kan få for å kontrollere søstre og kusiner også innebærer en begrensning av guttenes frihet.936 Rollen som kontrollør tærer på familiebåndene og søskenrelasjoner. Forholdet mellom dem blir preget av mistenksomhet fra bror som utøver kontrollen og søsterens frykt for at brudd på familiens regler skal oppdages.

I sin årsrapport fra 2022 peker Kompetanseteamet på at gutters og unge menns vold først og fremst blir forstått som uttrykk for guttenes makt og frihet, og ikke som et uttrykk for smerte. Kompetanseteamet mener at de ansatte i hjelpetjenestene må styrkes til å se hvilket press gutter og unge menn i en patriarkalsk æreskultur lider under, så vel som presset de utøver.937

Kompetanseteamet forteller også at det kan være særlige utfordringer med krav til mannsrollen for menn i noen religiøse samfunn. Enkelte miljøer kan ha spesielt sterke tabuer mot homofili, og skeive gutter peker seg dermed ut som en undergruppe som kan være særlig utsatte for æresrelatert vold og negativ sosial kontroll.

Det finnes lite forskning på voldsutsatthet blant skeive menn med innvandrerbakgrunn. En spørreundersøkelse og intervjuer med skeive personer med innvandrerbakgrunn som Nordlandsforskning gjennomførte i 2018, fant at skeive med innvandrerbakgrunn både kan oppleve aksept og utestenging. En spesifikk utfordring for skeive med innvandrerbakgrunn er at de to minoritetskategoriene kan øke risikoen for at de ikke tør å leve åpent, fordi de møtes av homofobi blant personer med samme landbakgrunn som seg selv og med rasisme i skeive miljøer.938

9.4.4 Menn som troverdige utsatte og omsnuing av vold

En gjennomgang Proba har gjort av 11 nordiske forekomststudier om vold i nære relasjoner mot menn finner at anslagene på menns utsatthet varierer mellom ulike studier. Alle undersøkelsene som ble gjennomgått fant at menn blir utsatt for vold i nære relasjoner, men funnene varierer en del og legger også til grunn ulike definisjoner av vold. Psykisk vold er den formen for vold som menn oftest rapporter om fra nære relasjoner, men ulike studier fra ulike land legger ulike definisjoner til grunn. Dette dreier seg først og fremst om hvorvidt ulike former for kontrollstrategier er inkludert. Både menn og kvinner er utsatt for kontrollerende atferd fra partner.939

En kvalitativ studie av menns fortellinger om vold fra kvinnelig eller mannlig partner, viser at mennene balanserer egne og andres forventninger til en verdig offerrolle mot forventninger knyttet til verdig maskulinitet. Menn opplever at de risikerer å ikke bli tatt på alvor som voldsofre på grunn av sitt kjønn, og må manøvrere for å få anerkjennelse som voldsofre og samtidig å bevare sin verdighet som menn. Dette kommer blant annet til uttrykk i hvordan de beskriver sin egen frykt for volden de har vært utsatt for, hvor en del av mennene bagatelliserer eller modererer dette. Mennene beskriver forventninger om at folk rundt dem ikke vil forstå at de kan være redde for kvinnene som utsetter dem for vold, fordi mannen er fysisk sterkere enn kvinnen og burde være i stand til å forsvare seg selv.

Studien viser at mennenes fortellinger om egen utsatthet varierer en del med trekk ved den utsatte selv, som alder og klassebakgrunn, eller trekk ved relasjonen til utøver. Blant annet har emosjonell tilknytning, type vold, avstand til volden i tid og hvorvidt utøver var en kvinne eller en mann en betydning.940

Maskulinitetsnormers betydning for forståelsen av vold kommer også til uttrykk i studiegjennomgangen. Gjennomgangen identifiserte en særegen form for vold som menn i parforhold med kvinner kan utsettes for, som blir betegnet som omsnuing av voldsforholdet. Dette innebærer at samfunnets forventninger til menn og kvinner er ulike, slik at kvinner i større grad blir forstått som ofre/utsatte, mens menn lettere blir antatt å være voldsutøvere. Menn kan oppleve at det er umulig å forsvare seg mot anklager om vold, og anklagene utgjør i seg selv en form for maktovergrep og psykisk vold. Omsnuingen av volden blir karakterisert som en særegen form for psykisk vold som menn utsettes for i nære relasjoner. Å bruke voldsanklager som en strategi er ifølge denne undersøkelsen mulig for kvinner, men ikke for menn, fordi den er basert på forestillinger om at bare kvinner er legitime ofre for vold.941

9.5 Seksuelle overgrep

Færre menn enn kvinner har vært utsatt for seksuell vold og overgrep enn kvinner. Denne kjønnsforskjellen gjelder både i den voksne befolkningen, og blant ungdom. Omfangsundersøkelsen fra NKVTS i 2023 fant at om lag 4 prosent av mennene hadde opplevd en form for voldtekt i løpet av livet.942 I UngVold-undersøkelsen fra 2023, svarte 4 prosent av guttene at de hadde vært utsatt for en voldtekt.943

Ifølge omfangsundersøkelsen fra NKVTS, er utøverne av voldtekt langt oftere menn enn kvinner. Blant de kvinnene som opplevde voldtekt ved bruk av makt eller tvang, var utøver mann i 97 prosent av tilfellene. Også for menn var majoriteten av utøvere menn.944 Blant ungdom blir den seksuelle volden overveiende begått av jevnaldrende gutter.945

Enkelte grupper av gutter og menn er oftere utsatt for seksuelle overgrep enn majoriteten. UngVold-undersøkelsen fra 2023 finner at ungdom med annen seksuell orientering enn heterofil oftere er utsatt for vold enn resten av ungdomsbefolkningen. Forskerne ser dette i sammenheng med hvilken tilgang ungdommene har på trygge rammer for å utforske seksualiteten sin. Amerikansk forskning tyder på at ungdom med en annen seksuell orientering enn heterofil oftere må oppsøke «risikosituasjoner» hvis de ønsker å ha uforpliktende sex, og det samme kan være tilfelle i Norge.946

En gjennomgang av internasjonal kvalitativ forskning på menns utsatthet for seksuelle overgrep peker på at forventninger til mannsrollen kan føre til at menn opplever særskilte utfordringer med å forholde seg til overgrepserfaringen. Stereotypiske oppfatninger som at «menn ikke kan bli voldtatt», «en mann kan forsvare seg selv mot seksuelle overgrep» eller «bare homofile menn blir voldtatt» kan gjøre det vanskelig for den voldsutsatte å innse eller akseptere at han har vært utsatt for et overgrep og å oppsøke hjelp.947

Reform – ressurssenter for menn foretok i 2017 en gjennomgang av norske studier om forekomsten av overgrep blant gutter og menn. Gjennomgangen viste at anslagene på hvor mange gutter og menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep varierer mellom ulike studier, og at undersøkelser som legger til grunn en bred definisjon av seksuelle overgrep finner at menn og kvinner er utsatt i likere grad.948

9.6 Grupper som er særlig utsatt for vold: levekårsutfordringer og minoriteter

Norske studier av voldsutsatte finner at personer som bor alene og som har dårlig økonomi og lavere utdanning har høyere forekomst av vold. Dette gjelder for både menn og kvinner.949

Norske omfangsundersøkelser av vold og overgrep blant barn og unge, finner at det er en høyere andel som har opplevd vold og overgrep både i familien og blant jevnaldrende blant dem som oppgir et høyt nivå av levekårsutfordringer i hjemmet. Disse undersøkelsene skiller ikke mellom gutter og jenter.950

Personer som har vært utsatt for vold i barndommen har høyere risiko for å bli utsatt for vold i voksen alder. Dette gjelder for både menn og kvinner, og for flere typer av vold. Når det gjelder utsatthet for vold i oppveksten, fant omfangsundersøkelsen fra NKVTS i 2013 at flere menn, 33 prosent, enn kvinner, 25 prosent, hadde opplevd mindre alvorlig fysisk vold fra en forelder i oppveksten.951 I 2023-undersøkelsen er disse andelene jevne: 28 prosent av menn og 27 prosent av kvinner oppga at de hadde slike erfaringer.952

Omfangsstudien fra NKVTS fra 2023 viser at noen grupper av menn kan være mer utsatt for vold i nære relasjoner enn andre. Forekomsten av vold var høyere blant personer med dårlig økonomi, lavere utdanning og som er skilt eller separert. Dette gjaldt for flere typer vold, og for både menn og kvinner.

Det å tilhøre en minoritetsgruppe kan innebære en forhøyet risiko for vold og overgrep, men vi vet lite om omfang av vold i ulike norske minoritetsgrupper. Omfangsstudien fra NKVTS finner ikke store forskjeller i forekomst av vold mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen, men utvalget i undersøkelsen er ikke representativt for innvandringsbefolkningen i Norge og gir derfor ikke grunnlag for å sammenligne voldsutsattheten blant menn og kvinner med majoritets- og majoritetsbakgrunn.

Det finnes begrenset med forskning på utsatthet blant personer med funksjonsnedsettelser, men tilgjengelig forskning indikerer at denne gruppen oftere er utsatt for vold, trusler og overgrep enn befolkningen generelt.953 Det samme kommer fram i UngVold-undersøkelsene, hvor unge med funksjonsnedsettelser oftere rapporterer om vold og overgrep. Denne undersøkelsen skiller ikke mellom gutter og jenter med funksjonsnedsettelser.954

Helse- og levekårsundersøkelsen i fleretniske områder (SAMINOR 2), finner at både menn og kvinner i den samiske befolkningen oftere er utsatt for vold enn den øvrige befolkningen. Det er også kjønnsforskjeller i voldsutsatthet blant samer. Samiske menn rapporterer at de oftere er utsatt for fysisk vold i barne- og ungdomsårene enn ikke-samiske menn og samiske og ikke-samiske kvinner.955

Forskning på vold blant urbefolkninger viser at disse minoritetsgruppene kan være mer utsatt for vold. Diskriminering og langvarig fornorskningspolitikk kan ha ført til at samer oftere er utsatte for vold. Dessuten kan nærmiljøet være preget av konflikter mellom grupper og en machokultur som øker voldsbruken.956

En nasjonal spørreundersøkelse om levekår blant skeive fra 2020 fant at noen grupper av skeive menn oftere er utsatt for noen typer av trusler, vold og overgrep. Det var signifikant høyere andel bifile menn som rapporterte å ha blitt overfalt siste 5 år (15 prosent) sammenlignet med heterofile (7 prosent) og homofile (8 prosent) menn. Det var også høyere andeler blant bifile menn (29 prosent) og homofile menn (18 prosent) sammenlignet med heterofile menn (10 prosent) som hadde blitt tvunget eller presset til seksuelle handlinger. Forskjellene var signifikante etter kontroll for bakgrunnsfaktorer.957 I en levekårsundersøkelse blant skeive fra 2013 ble de som hadde opplevd vold og/eller trusler spurt om de mente at volden/truslene hadde sammenheng med den seksuelle orienteringen deres. De gruppene som i størst grad mente at volden eller truslene hadde sammenheng med seksuell orientering, var homofile og bifile menn.958

Omfangsundersøkelser av vold og overgrep blant barn og unge som er foretatt gjennom Voldsprogrammet, finner også at det er flere unge med annen seksuell orientering enn heterofil som rapporterer at de har vært utsatt for vold og overgrep. Undersøkelsen skiller ikke mellom gutter og jenter med annen seksuell orientering.959

Det er i tillegg flere undersøkelser som tyder på at transpersoner er spesielt utsatte for vold og overgrep; for eksempel rapporterte nesten 1 av 4 transpersoner om å ha opplevd direkte trusler om vold, sammenlignet med 14 prosent blant befolkningen for øvrig.960 Det er begrenset forskning på vold som rammer ikke-binære, men den svenske studien «Våld mot barn» (2016) fant at de som oppgir at tradisjonell kjønnsinndeling ikke passer for dem også var betydelig oftere utsatt for de fleste former for vold og overgrep.961

9.7 Utøvere av vold

Både omfangsstudier og kriminalstatistikken tyder på at menn er overrepresentert blant utøverne av vold. I omfangsundersøkelsen fra NKVTS fra 2023, oppga om lag 80 prosent av dem som hadde blitt utsatt for alvorlig fysisk vold at det var en mann som utøvde volden, 20 prosent oppga at de var utsatt for vold av en kvinne, og 12 prosent oppga voldsutøvere av begge kjønn.962

Forskningen på vold i nære relasjoner tyder på at de mindre alvorlige formene for vold i nære relasjoner, utøves i omtrent like stor grad av kvinner som av menn. Den grove gjentakende volden er imidlertid primært rettet mot kvinner og barn, og utøvd av menn.963

I omfangsstudien av vold og overgrep som NKVTS gjennomførte i 2014, framkommer det at utøverne og de utsatte for det meste var av motsatte kjønn.964 0,9 prosent av mennene og 1,7 prosent av kvinnene hadde opplevd vold fra en partner av samme kjønn.

Menn som utøver vold i nære relasjoner har ofte selv en erfaring med å være voldsutsatt. En studie basert på intervjuer med nærmere 200 menn som har benyttet seg av voldsbehandlingstilbud gitt ved Alternativ til Vold (ATV) fant at nær åtte av ti oppga at de har vært utsatt for fysisk mishandling fra foreldre, annen familie og /eller andre. Syv av ti oppfylte diagnosekriteriene til en psykisk lidelse, som depresjon, antisosial personlighetsforstyrrelse, eller rusproblemer. Dette er en betydelig høyere andel enn blant resten av befolkningen. En undersøkelse basert på et tilfeldig utvalg av menn i Oslo, fant at disse lidelsene rammet færre enn tre av ti.965

En gjennomgang av behandlingstilbudet til voksne som utøver vold som ble gjennomført i 2016 viser at få som har utøvd vold eller overgrep får et behandlingstilbud, og at for få av behandlingstilbudene er spesialiserte mot de ulike formene for vold og overgrep. Behandlingstilbudet til unge og voksne som har utøvd alvorlig vold er mangelfullt, og spesialiserte enheter er ikke tilgjengelig i hele landet.966

9.8 Politikk og pågående prosesser

Myndighetenes innsats for å forebygge vold er omfattende og innebærer innsats fra mange ulike tjenester. Det har vært bred politisk oppslutning om viktigheten av voldsforebygging, og innsatsen har gjennom de siste to tiårene blitt styrket med handlingsplaner og tiltaksplaner av skiftende regjeringer. Den seneste innsatsen er regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) Trygghet for alle som ble lansert i desember 2023. Planen inneholder tiltak for å forebygge og avdekke vold og overgrep i større grad, gi bedre oppfølging til voldsutsatte, øke kompetansen, styrke samarbeidet mellom tjenester og sektorer, samt legge til rette for at vold og overgrep prioriteres høyere i hele straffesakskjeden.967

Denne planen er en oppfølging etter Opptrappingsplanen mot vold og overgrep (2017–2021) (Prop. 12 S 2016–2017) som ble lagt fram av regjeringen Solberg i 2016, og vedtatt av Stortinget med visse tillegg i april 2017. Planen inneholder 88 tiltak og tar i bruk et bredt spekter av virkemidler, i form av lov- og forskriftsfesting, økonomiske tilskudd og pedagogiske virkemidler. Planen ble utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med tilhørende fagdirektorater. Sametinget har også gitt innspill til planen. Den tverrdepartementale forankringen, og det faktum at planen inneholder et svært bredt spekter av virkemidler, viser at arbeidet mot vold og overgrep foregår i ulike sektorer og på ulike nivå.

En evaluering av planen, som ble lagt fram av By- og regionforskningsinstituttet NIBR i 2023, slår fast at det er mye som taler for at den forebyggende innsatsen er bedret gjennom opptrappingsplanen.968 Samtidig peker evalueringen på at oppmerksomheten og kompetansen varierer, og at det fortsatt er kommuner og tjenester der problemstillinger knyttet til vold og overgrep ikke oppfattes som så relevante som de burde.

Kommunene har ansvar for å koordinere hjelpen til innbyggere med behov for flere tjenester, men evalueringen peker på at det fortsatt er volds- og overgrepsutsatte som ikke møter et helhetlig hjelpeapparat. Dette kan ha sammenheng med at mange kommuner mangler handlingsplaner eller rutiner for arbeidet, eller at tjenestene har manglende samhandlingskompetanse. En annen forklaring kan være at det ikke er klart hvilke instanser som har ansvar for de ulike delene av oppfølgingen.

Evalueringen trekker også fram at satsingen på vold og overgrep er mindre synlig i Nav. Det blir her pekt på at det sosio-økonomiske aspekter ved vold og overgrep er fraværende i planen, og at det er få tiltak i opptrappingsplanen som retter seg direkte mot NAV. Evalueringen peker også på behov for mer kunnskap og bedre oppfølging og behandling av barn og ungdom som begår vold og overgrep.

Evalueringen peker også på at en del av opptrappingsplanen består av utviklings-, prøve- eller pilotprosjekter. Dette er gjerne prosjekter som skal prøve ut bestemte verktøy og metoder innenfor en gitt tidsramme, for å lære av erfaringene. Problemet er at disse prosjektene gjerne avsluttes når prøveperioden er over, og at det ikke er lagt til rette for en overføring av erfaringer. Finansieringen er også ofte usikker etter avslutningen av prosjektperioden.

Støttesentre for kriminalitetsutsatte

I 2017 ble det etablert støttesentre for kriminalitetsutsatte ved samtlige tolv politidistrikt. Støttesentrene er et samarbeidstiltak mellom politidistriktene og utvalgte vertskommuner. Her kan voksne som har vært utsatt for kriminalitet få informasjon og støtte ved eventuell straffesakprosess, vitnestøtte og bistand til å søke voldsoffererstatning. Støttesentrene tilbyr tolk når det er behov for det, og informasjonsmateriell om støttesenteret er oversatt til samisk. Støttesenteret i Finnmark har nordsamisk språkkompetanse.

Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner peker på noen utfordringer ved ordningen. Det har vært vanskelig å få tilstrekkelig bemanning ved sentrene, og antallet ansatte er lavere enn planlagt. Revisjonen har avdekket at enkelte politimestre oppgir at støttesenteret er lavere bemannet blant annet på grunn av den økonomiske situasjonen. Revisjonen viser også at det er behov for å styrke den interne samhandlingen i politiet. Arbeidsoppgavene til støttesentrene overlapper til dels med oppgavene til andre eksterne tjenester, og ifølge Politidirektoratet arbeides det med å avklare og videreutvikle rollen til støttesentrene i tjenestetilbudet.969

Politidirektoratet beskriver i sin årsrapport for 2022 at tilbakemeldinger fra brukere av støttesentrene og fra fagmiljøer i politiet tilsier at støttesentrene leverer i henhold til mandatet, at tilbudet i dag er godt integrert i politiet og at det anses som et viktig tilbud. Direktoratet mener imidlertid det er et potensial til å gjøre tilbudet bedre kjent.970

Krisesenter

Krisesenteret er et lovpålagt tilbud til personer som er utsatt for vold eller overgrep fra en partner, familie eller andre man har et nært forhold til. Sentrene tilbyr beskyttelse, råd og veiledning.

Krisesenterloven slår fast at botilbudet til kvinner og botilbudet til menn skal være fysisk atskilt. I Bufdirs veileder til loven, blir det pekt på at formålet med dette er å bidra til at kvinner skal kunne føle seg trygge. Mange av beboerne er kvinner som har vært utsatt for alvorlig vold fra menn. Noen har bakgrunn fra sterkt kjønnssegregerte samfunn. Veilederen presiserer at menn og kvinner derfor ikke skal bo sammen eller ha felles oppholdsrom.971 Denne bestemmelsen i loven er omstridt fordi den fører til at menn, som er i mindretall av krisesentrenes brukere, med dette får et dårligere tilbud blant annet fordi sentrenes fellesarealer ikke kan benyttes. Det er også pekt på at bestemmelsen rammer barn som følger menn sombor på krisesenter, fordi de ikke får andre barn å leke med.

Romerike krisesenter gjennomfører en prøveordning over to år, som innebærer at menn og kvinner har et felles botilbud. Forsøket startet februar 2022 og blir følgeevaluert av NOVA. Sluttrapport fra evalueringen forventes sommeren 2024.972 Romerike krisesenter søkte i 2023 om å forlenge forsøket ut året 2025. Kommunal- og distriktsdepartementet avgjorde i mars 2024 at forsøket blir forlenget ut året 2024, jf. Forskrift om forsøk med integrert krisesentertilbud for menn og kvinner.

Det foregår et arbeid med å revidere krisesenterloven. Som det kommer fram av Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) Trygghet for alle, skal Barne- og familiedepartementet etter planen legge fram et høringsnotat om forslag til endringer i krisesenterloven i løpet av første halvår 2024.

Det er grunn til å tro at krisesentertilbudet til menn er mindre kjent i befolkningen. En spørreundersøkelse som ble gjennomført i 2016 fant at 80 prosent av respondentene oppgir at de kjenner til krisesentertilbudet, men at bare 40 prosent oppgir at de kjenner til at krisesentrene har et tilbud til menn.973 På samme måte, finner en kvalitativ undersøkelse av LHBTIQ+-flyktningers erfaringer fra møtet med ulike hjelpetjenester, at krisesentertilbudet oppleves som mindre tilgjengelig for menn og transpersoner med flyktningbakgrunn.974

Hjelpetjenester til personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep

På Nok.-sentrene og sentrene mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) kan personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep, få støtte til å bearbeide opplevelsene. Sentrene er først og fremst et selvhjelpstilbud til voksne som har vært utsatt for incest, seksuelle overgrep eller voldtekt, og deres pårørende. Det finnes 22 slike sentre over hele landet.

Andre tjenester

I tillegg til disse har også barnevernstjenesten, familieverntjenesten og konfliktrådet en rolle i avdekking og forebygging av vold. Evalueringen av opptrappingsplanen som NIBR foretok i 2023 peker på at det virker å ha blitt mer kunnskap om vold og overgrep i de offentlige tjenestene, men at handlingskompetansen er mer begrenset. Dette gjelder både tjenester som har en forebyggende rolle og tjenester som har en oppgave med å følge opp og behandle personer utsatt for vold og overgrep. Oppfølgingen av beboere på krisesentre tyder på at det fortsatt er mangel på samhandlingskompetanse for å samordne ulike tjenester.975

Voldtekt

Regjeringen satte i februar 2023 ned et utvalg som skal utrede problemstillinger knyttet til forebygging og straffeforfølgning av voldtekt (Voldtektsutvalget).

Utvalget har utredet hvordan personer utsatt for overgrep blir ivaretatt, både i hjelpeapparatet og gjennom en eventuell straffesak. Voldtektsutvalget leverte sin sluttrapport NOU 2024: 3 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem i mars 2024.

Vold i nære relasjoner

Myndighetens innsats for å bekjempe vold i nære relasjoner er beskrevet i handlingsplanen Frihet fra vold: Regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner 2021–2024.976

Handlingsplanen viser til en rekke internasjonale avtaler som ligger til grunn for myndighetenes arbeid. En av de sentrale avtalene, er Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen). Denne omfatter hovedsakelig former for vold som bare kvinner opplever, eller som kvinner opplever oftere enn menn. Norske myndigheter har imidlertid i handlingsplanen lagt til grunn at også menn blir også utsatt for noen former for vold som omfattes av konvensjonen, herunder vold i nære relasjoner. Norge følger derfor konvensjonens oppfordring om å gjennomføre bestemmelsene for alle utsatte for vold i nære relasjoner.

Hjelpetilbud til voldsutøvere

De mest sentrale hjelpetilbudene til voldsutøvere driftes i dag av Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) og St.Olav Hospital (Sinnemestring, Brøsetmodellen). Det er store ulikheter i hvor tilgjengelig hjelpetilbudet er i ulike deler av landet.

Det er også en manglende oversikt over utbredelse og bruk av behandlingstilbudene, som vanskeliggjør et systematisk arbeid for å bestemme hvor og på hva slags måte nye tiltak bør settes inn.

Tjenestene som finnes i dag blir i større grad benyttet av menn. Blant de voksne brukerne av behandlingstilbudet som Alternativ til Vold (ATV) har til utøvere av vold var 19 prosent kvinner.977

Alternativ til Vold driver i dag 15 behandlingstilbud til voldsutøvere, primært i de store byene. Tilbudet har blitt utvidet over de siste tiårene, og omfatter fra 2017 også et samarbeid med familieverntjenesten om opplæring i metoder for å gjennomføre kurs i aggresjonskontroll.978 De fleste ATV-kontorene tilbyr imidlertid bare behandling til innbyggerne i kommunene som har inngått driftsavtale. Gjennom det formaliserte samarbeidet med familieverntjenesten, kan metodikk fra ATV gjøres tilgjengelig i flere kommuner enn der stiftelsen har kontorer. Det statlige driftstilskuddet blir videreført med Opptrappingsplanen om vold og overgrep 2024–2028.979

Sinnemestring, Brøsetmodellen er utarbeidet ved St. Olav Hospital i Trondheim, og driftes som et poliklinisk tilbud ved sykehuset. Tilbudet er en gruppebehandling som blir gitt etter henvisning fra fastlege, og er tilgjengelig for både menn og kvinner. Helsedirektoratet gir også økonomisk tilskudd slik at St.Olav Hospital kan gjennomføre opplæring i metodikken for lokale tjenester som familievernkontor, barnevernstjeneste og andre. I 2023 mottok St.Olav Hospital et tilskudd på 1,6 millioner kroner til opplæringen, og gjennomførte kurs for til sammen 30 ansatte i tjenester i ulike kommuner.

Æresrelatert vold

Myndighetens arbeid mot æresrelatert vold har siden 1990-tallet vært organisert gjennom en rekke handlingsplaner. Handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024) inneholder 33 ulike tiltak for å avdekke og forebygge æresrelatert vold.980

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har opprettet et lovutvalg som skal utrede juridiske problemstillinger i saker som gjelder negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. Utvalget leverer sin utredning i april 2024.

Riksrevisjonen har gitt alvorlig kritikk av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, og trekker blant annet fram at det er lav kompetanse i politiet om æresrelatert vold. Riksrevisjonen anbefaler at Politidirektoratet iverksetter tiltak for å øke kompetansen om dette i politidistriktene.981 Politidirektoratet beskriver i sin årsrapport for 2022 at det en ny nasjonal instruks for risikovurdering og forebygging av partner- og æresrelatert vold ble utarbeidet i 2022, og at denne ivaretar tiltakene som er anbefalt av Riksrevisjonen.982

9.9 Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at

• en stor andel av menn er utsatt for vold i løpet av livet, og dette problemet får ikke den oppmerksomheten det fortjener.

• normer for maskulinitet er med på å at belastningene menn opplever som følge av vold får mindre anerkjennelse. Hjelpen til menn som opplever vold er lite tilgjengelig. Menns utsatthet for vold i nære relasjoner er mindre synlig.

• voldsutøvere har behov for bedre oppfølging og behandling.

En stor andel av menn er utsatt for vold i løpet av livet

Mannsutvalget legger til grunn at vold, og frykt for vold, skaper ufrihet, utrygghet og urettferdighet for den som er utsatt. Alle i samfunnet er tjent med å redusere omfanget av vold. Det er nødvendig med en helhetlig innsats som er rettet mot både utøvere og utsatte for vold.

Mannsutvalget mener at volden som menn blir utsatt for, utgjør et alvorlig problem. Halvparten av menn i Norge forteller at de har opplevd å bli utsatt for alvorlig fysisk vold en eller flere ganger i løpet av livet, og forskning på de utsattes erfaring med slike voldsepisoder peker på alvorlige langsiktige negative helseeffekter. Mannsutvalget er bekymret for at en stor gruppe voldsutsatte i befolkningen ikke får den hjelpen og oppfølgingen som de behøver.

Normer for maskulinitet er med på å gjøre volden mindre anerkjent, og hjelpen til voldsutsatte mindre tilgjengelig

Det er en tendens til at vold blir forstått som et mannsproblem – som et problem ved menn. Dette kan bunne i en forståelse av at menn fra naturens side er mer aggressive og voldelige enn kvinner. Vold blir noe menn i større grad må forvente å bli utsatt for.

Selv om menn er overrepresentert som utøvere av mange former for vold, er det ikke slik at de fleste menn er voldsutøvere.

Forventningene om at menn skal kunne tåle, eller selv håndtere, volden som de blir utsatt for, kan gjøre det særlig vanskelig for enkelte grupper av menn å oppsøke hjelp. Menn som på ulike måter er avhengige av privat eller offentlig hjelp i hverdagen, som eldre eller personer med funksjonsnedsettelser, eller som på grunn av språkutfordringer har vanskeligere for å navigere i det norske hjelpeapparatet, kan være i en særlig sårbar posisjon. Det samme kan gjelde menn som opplever samlivsbrudd og andre livskriser.

Mannsutvalget ønsker å synliggjøre den volden som gutter og menn opplever i nære relasjoner. Dette kan være både fysisk og psykisk vold. Menn som er utsatt for vold i nære relasjoner kan gå alene med erfaringen, og menn som gruppe virker å streve mer med å finne ord for å beskrive sine voldsopplevelser og oppsøke hjelp. Mannsutvalget mener at dette må sees i sammenheng med forventninger til mannsrollen, og at vold er noe som menn er forventet å tåle. Det kan være skamfullt å innrømme at man er utsatt for vold, særlig når kjønnsnormene forteller en historie om at kvinner er mindre aggressive og voldelige enn menn – eller at en mann selv burde være i stand til å avverge vold eller trusler.

Mannsutvalget mener at gutter og menn som vokser opp med forventninger om at de er ansvarlige for å opprettholde patriarkalske normer eller familiens ære, er en spesielt sårbar gruppe. Dette gjelder særlig sønner eller andre som er i et underlegent maktforhold til andre i familien. Gutter og menn med innvandrerbakgrunn kan ofte bli sett som bærere av problematiske holdninger, men kan i mange tilfeller selv være underlagt patriarkalske normer som begrenser handlingsrommet deres. Ved å bli presset til å kontrollere eller utøve vold mot egne familiemedlemmer, kan de havne i en dobbeltrolle som både utsatt og utøver.

Myndighetene har menneskerettslige forpliktelser til å forebygge vold og overgrep, og Mannsutvalget mener det er positivt at norske myndigheter har tolket Istanbulkonvensjonen om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner til å også gjelde menn.

Mannsutvalget mener det er viktig at det gis et likeverdig krisesentertilbud til alle utsatte, uavhengig av kjønn. Dette gjelder også personer i LHBT-gruppen og deres barn. I forslaget til en ny krisesenterlov som nå er under utarbeidelse må det tas hensyn til funn fra evalueringen av prøveordningen med felles krisesenter for menn og kvinner ved Romerike krisesenter.

Kunnskap om vold i forbindelse med samlivsbrudd er viktig for å sørge for at de offentlige tjenestene settes i stand til å skille mellom foreldrekonflikts- og voldssaker ved samlivsbrudd. Mannsutvalget mener at det foreligger for lite kunnskap om vold i slike situasjoner. Utvalget understreker at kunnskapen om voldsutsatte kvinners erfaringer i slike konflikter er svært viktig, og at kvinners erfaringer kan ha mange fellestrekk med erfaringene til voldsutsatte menn som gjennomgår et samlivsbrudd.

Voldsutøvere har behov for bedre oppfølging og behandling

Utvalget mener at vold må forstås som en sammensatt likestillingsutfordring, og at vold også er et uttrykk for makt. Personer som opplever vold i oppveksten har større risiko for å utsette andre og selv bli offer for vold. Voldsbruk kan henge sammen med mangel på tillit og selvfølelse, og være et uttrykk for avmakt.

Personer som har levekårsutfordringer og svak økonomi, rapporterer oftere om å være utsatt for vold. Det samme gjelder for flere minoritetsgrupper. For å forebygge vold mener Mannsutvalget at det er viktig å styrke innsatsen for å bedre barn og unges oppvekstvilkår.

Mannsutvalget er opptatt av at utøvere av vold må ha tilgang på gode behandlings- og rehabiliteringstilbud for å finne handlingsalternativer. Dette innebærer at tilbudet om kurs i sinnemestring og aggresjonskontroll og andre forebyggende tiltak må være tilgjengelig i hele landet. Mannsutvalget mener også at det bør prøves ut nye metoder i hjelpen som blir gitt til utøvere av vold i nære relasjoner.

Utvalget mener at det foreligger for lite kunnskap om menns erfaringer med vold, og at det er behov for en systematisk satsing på mer kunnskap om dette temaet.

10 Gutter, menn og utenforskap

10.1 Innledning

Dette kapittelet dreier seg om utfordringene til gutter og menn som faller utenfor samfunnet og opplever at de har lite makt, innflytelse og muligheter, under den brede overskriften utenforskap.

Alle har behov for å delta i samfunnet, oppleve tilhørighet og å være til nytte. Dette kan skje på mange arenaer i livet, som i familien, gjennom vennskap, i utdanningen, yrkesutøvelsen eller på fritiden. Utenforskap er noe som mange i befolkningen kan oppleve ulike grader av i løpet av livet, snarere enn en tilstand som rammer noen få særlig utsatte.

En del gutter og menn møter strukturelle barrierer og diskriminering som reduserer deres muligheter til å delta og bidra i samfunnet. Manglende anerkjennelse og inkludering gjennom trakassering, mobbing, rasisme eller hatefulle ytringer, kan også skape dårligere vilkår for samfunnsdeltakelse.

Utenforskap kan ha alvorlige konsekvenser for de som blir rammet, for eksempel i form av ensomhet, sosial isolasjon, fattigdom, helseproblemer og rusmisbruk. Men det kan også ramme samfunnet som helhet i form av økt mistillit, polarisering, kriminalitet og ekstremisme.

Årsakene til utenforskap kan være mange. Det kan skyldes livshendelser og personlige valg, men kan også være resultat av ulike barrierer og hindringer man møter i samfunnet.

Dette kapittelet beskriver noen ulike måter å forstå utenforskap og hvordan utenforskap kan henge sammen med kjønn. Kapittelet gir en redegjørelse for noen former for utenforskap som rammer gutter og menn hardere eller på andre måter enn jenter og kvinner.

Kapittelet gir en presentasjon av kjønnsforskjeller som gjelder sosial isolasjon, ensomhet og lav livskvalitet. Denne gjennomgangen viser at enkelte grupper av menn – særlig eldre menn, enslige menn og menn med innvandrerbakgrunn – er overrepresentert blant dem som har svakt sosialt nettverk og få personer de kan stole på.

Kapittelet viser deretter at menn bruker både lovlige og ulovlige rusmidler i større grad enn kvinner. Blant dem som begår kriminalitet og blir straffedømt er det betraktelig flere menn enn kvinner. Menn utgjør 93,5 prosent av de innsatte i norske fengsler.

Under overskriften demokratisk utenforskap viser utvalget til at unge menn har lavere valgdeltakelse enn kvinner og at forskjellen mellom kjønnene har økt over tid. Det er også flere menn enn kvinner som opplever at ytringsfriheten er begrenset og som mener at «politisk korrekthet» er et stort problem i Norge. Skeive menn, samiske menn og menn med synlig minoritetsbakgrunn opplever oftere hatefulle ytringer. De som tilhører flere minoritetsgrupper samtidig er spesielt utsatt.

Deretter følger en beskrivelse av menns utsatthet for diskriminering og rasisme. Dette er utfordringer som ikke bare rammer gutter og menn, men som likevel henger sammen med kjønn og forståelse av kjønn. Kartlegginger av opplevd diskriminering og rasisme viser at gutter og menn med etnisk minoritetsbakgrunn er særlig utsatt.

Kapittelet avslutter med utvalgets vurdering av utfordringsbildet knyttet til gutter og menns utenforskap.

10.2 Ulike forståelser av utenforskap

Utenforskap kan forstås på ulike måter, men handler i denne utredingen om å stå utenfor sentrale samfunnsarenaer som utdanning, arbeidsliv og demokratiske prosesser. Det innebærer manglende muligheter til å delta og bidra i samfunnet på lik linje med andre. Utenforskap omfatter også erfaringer med ensomhet, og en følelse av avmakt, manglende anerkjennelse og frakobling fra samfunnets fellesskap.

Slike subjektive opplevelser henger ofte sammen med de objektive og målbare forståelsene av utenforskap, som for eksempel å stå utenfor arbeid. Man kan også være i arbeid, stemme ved valg og ha en familie, og samtidig føle seg frakoblet og maktesløs.

Utvalget legger til grunn at det å være økonomisk selvstendig og ha muligheten til å bruke sine evner til noe konstruktivt i yrkeslivet er spesielt viktige forutsetninger for å ta del i samfunnsfellesskapet. Høy sysselsetting er videre en forutsetning for felles velferdsordninger. Det å stå utenfor arbeidslivet, eller å ha en særlig sårbar posisjon i arbeidslivet, kan gjøre at man ikke har de samme mulighetene til sosial mobilitet som andre.

En annen viktig dimensjon av utenforskap handler om å mangle muligheten til å danne meningsfulle sosiale relasjoner, finne en partner, eller etablere familie.

Utenforskap kan også handle om hvordan man opplever å bli møtt og inkludert av storsamfunnet. Personer som tilhører etniske og seksuelle minoriteter kan for eksempel oppleve trakassering, mobbing og hets som kan føre til svakere opplevelse av tilhørighet og manglende anerkjennelse og inkludering i det samfunnet.

Begrepet marginalisering brukes ofte om prosessene som fører til utenforskap, og særlig om prosesser som skjer i barne- og ungdomsårene som fører til at man i voksenlivet blir stående utenfor arbeid, utdanning eller sosiale arenaer. Det er anslått at de samfunnsøkonomiske kostnadene av utenforskap i form av produksjonstap som følge av tapte arbeidsinntekter, skattefinansieringskostnader ved stønader og overføringer, og velferdstap i form av tapte leveår, utgjør 73 milliarder kroner per år.983

10.3 Utenforskap som kan ramme gutter og menn

Utenforskap kan ramme alle, uavhengig av kjønn. Gutter og menn er imidlertid overrepresentert i flere kategorier av utenforskap. Et tydelig eksempel på det er frafall fra videregående opplæring, hvor gutter utgjør et betydelig flertall. Dette kan få konsekvenser for deres fremtidige økonomiske situasjon og livsmuligheter. Menn som er økonomisk marginaliserte eller som sliter med helseproblemer er mer utsatt for sosial isolasjon og ufrivillig barnløshet enn andre menn.

Menn kan, på lik linje med kvinner, oppleve diskriminering basert på kjønn, seksuell orientering, etnisitet eller religion. De guttene og mennene som opplever diskriminering, rasisme og trakassering kan ha noen spesifikke erfaringer som henger sammen med at de er gutter og menn. Det vil ikke alltid være samme gruppe som er mest utsatt for diskriminering eller utenforskap på alle områder. Samspillet mellom kjønn og andre diskrimineringsgrunnlag kan endre på hvem det er som er den privilegerte i en gitt situasjon. Det er altså ikke slik at det finnes et allerede forutbestemt undertrykkingshierarki med faktorer som legges oppå hverandre, slik at det alltid er de samme personene som kommer dårligst ut.

Fra mannsforskningen har begreper som protetsmaskulinitet eller cowboymaskulinitet blitt brukt for å beskrive hvordan gutter og menn viser avstand til storsamfunnet gjennom risikosøking, vold og aggresjon (se også kapittel 2.7.4 om menn og maskulinitet).

En del gutter og menn kan finne sterke fellesskap i det å aktivt stå utenfor storsamfunnet. De som mangler konstruktive arenaer der de opplever tilhørighet og mestring, som skole, jobb eller fritidsaktiviteter, står i fare for å bli marginalisert ut i destruktiv atferd. Gutter og menn som er sårbare og økonomisk marginaliserte kan stå i særlig fare for å bli rekruttert til kriminelle miljøer, eller til ekstremisme og radikalisering. Den destruktive atferden kan føre til problemer som ikke bare rammer den enkelte gutt eller mann, men som også blir et problem for samfunnet i form av rus, vold og kriminalitet.

Samtidig er det store ulikheter mellom gutter og menn, og ikke alle utslagene av utenforskap som blir beskrevet i dette kapittelet kommer til uttrykk som protestmaskulinitet. Gutter og menn er en sammensatt gruppe og flere identitetsmarkører enn kjønn spiller inn samtidig – og i ulik retning.

Innspillene som Mannsutvalget har fått gjennom arbeidet, tyder på at oppfatninger om kjønnsnormer spiller en viktig rolle i gutter og menns opplevelse av utenforskap, og at ulike grupper av menn kan oppleve utenforskap på spesifikke måter.

Utvalget gjennomførte et større innspillsmøte om gutter og menns utenforskap i juni 2023, med representanter fra etater og tjenester som jobber med ulike grupper menn, i tillegg til organisasjoner og forskere. I møtet ba utvalget om innspill til, og refleksjoner rundt, gutter og menns fellesskap; hvorfor noen faller utenfor fellesskapene og hvordan vi som samfunn kan forebygge utenforskap og skape meningsfulle alternativer for dem som opplever utenforskap. Flere pekte på skolen som en viktig fellesskapsarena, men også en arena som kan virke ekskluderende og skape utenforskap. Gutter som gjennom skoleløpet opplever mangel på mestring kan komme til å miste selvtillit og gjennomføringsevne. Flere understreket viktigheten av en variert og fleksibel skolehverdag.

Idrett og fritidsaktiviteter ble også trukket fram som arenaer hvor gutter og menn som ellers opplever lite mestring og bekreftelse kan erfare verdien av fellesskap og tilhørighet.

Flere av representantene la vekt på at de som arbeider i tjenestene som er rettet mot sårbare barn og unge må kunne håndtere og imøtekomme gutter og menns måte å uttrykke følelser på uten å straffe dem for dette. Usikkerhet, tvil og sårbarhet kan komme til uttrykk som sinne, aggresjon og rastløshet, men også som passivitet og taushet. I møtet med hjelpeapparatet vil gutter og menn også ha nytte av å kunne identifisere seg med tilbudet, og det er viktig at det også jobber menn i yrkene som retter seg mot sårbare barn og unge. Det ble også advart mot å demonisere de «tøffe» mannsidealene, og understreket at det finnes positive måter å mobilisere tradisjonelt maskuline uttrykk.

Dette bildet blir også underbygget av en kvalitativ undersøkelse av unge minoritetsnorske menns erfaringer knyttet til vold, sosial kontroll og psykisk helse, som Likestillingssenteret KUN gjennomførte i samarbeid med Mental Helse Ungdom i 2021. Undersøkelsen beskriver hvordan mennene opplever å bli møtt med forventninger, fordommer og stereotypier fra hjemmet, nærmiljøet, hjelpeapparatet og i samfunnet. Gutter som utagerer med vold eller rus opplever at hjelpetjenestene ofte holder dem selv ansvarlig for utfordringene de strever med, og flere beskriver at de opplever å bli overlatt til å håndtere utfordringene sine alene. Guttenes tristhet, ensomhet, traumer, redsel og angst kan komme til uttrykk som aggresjon, rus eller vold, og ender dermed med å forsterke stereotypiene som hjelpeapparatet møter dem med.984

I et eget innspillsmøte som utvalget gjennomførte med organisasjoner som representerer skeive menn, var det flere som trakk fram nettopp utenforskap som en sentral erfaring. Mange har opplevd mobbing og trakassering fordi de er skeive, og flere trakk fram at mannsrollen ofte blir opplevd som spesielt snever. Flere la vekt på at skeive gutter og menn ofte forteller om å bli møtt med fordommer, for eksempel av ansatte i skole- og helsevesenet.

Utvalget har også hatt innspillsmøte med organisasjoner som representerer menn med minoritetsbakgrunn. Her la flere vekt på at menn med minoritetsbakgrunn ofte opplever å bli møtt med fordommer om at de har patriarkalske eller voldelige holdninger, og at offentlige ansatte i for eksempel skolen, barnevernstjenesten, familievernet og helsevesenet møter dem med forestillinger om at de utøver kontroll over familien eller er aggressive. Flere beskriver at tjenestene henvender seg mer direkte til mødre enn til fedre i minoritetsfamilier. Erfaringer med rasisme og diskriminering er utbredt, og kan dreie seg om for eksempel hudfarge eller religiøs tilhørighet.

Mannsutvalget har også hatt innspillsmøte med organisasjoner som representerer personer med nedsatt funksjonsevne. I møtet la flere av organisasjonene vekt på at menn med nedsatt funksjonsevne opplever å bli møtt med lave forventinger, og at opplevelsen av å ikke innfri snevre forventninger om maskulinitet kan være spesielt belastende. Flere la vekt på at det mangler forskning og statistikk som fanger opp spesifikke levekårsutfordringer som skyldes et samspill mellom kjønn og funksjonsnivå.

De neste delene av dette kapittelet beskriver noen ulike former for utenforskap, inkludert rasisme, diskriminering og trakassering, og hvordan disse fenomenene rammer grupper av gutter og menn. Utvalgets vurderinger av disse forholdene, og av sammenhengene mellom ulike former for utenforskap, følger i siste del av kapittelet.

10.4 Sosial isolasjon, ensomhet og lav livskvalitet

Å stå uten meningsfulle sosiale relasjoner kan være en alvorlig form for utenforskap som kan påvirke livskvaliteten.

I forskningen er det er vanlig å skille mellom sosial isolasjon (en målbar indikator på for eksempel om man bor med noen, hvor ofte man møter venner og familie, og hvor mange sosiale aktiviteter og grupper man deltar i), og ensomhet (en subjektiv opplevelse: et ubehagelig savn etter sosial kontakt). Opplevelsen av ensomhet kan dreie seg om savn etter en nær person, noen å betro seg til og få støtte fra (emosjonell ensomhet), savn etter vennskapsnettverk og fellesskap (sosial ensomhet) eller savn etter tilhørighet til et lokalmiljø eller storsamfunn (kollektiv ensomhet).985

Nivået av ensomhet og sosial isolasjon kan for eksempel måles ved spørreundersøkelser. Ensomhet er mindre utbredt i Norge enn i de fleste andre europeiske land, men flere undersøkelser tyder på en generell økning i ensomhet blant ungdom.986 Det finnes kjønnsforskjeller i hvem som forteller at de opplever ensomhet og mangler noen de kan stole på hvis de får personlige problemer. Fra livskvalitets- og levekårsundersøkelsene til SSB vet vi at menn i gjennomsnitt oppgir å ha færre nære relasjoner enn kvinner.

Noen grupper av menn har spesielt få sosiale relasjoner og disse mennene rapporterer oftere om lav livskvalitet. Dette gjelder særlig eldre menn, enslige menn, og menn med innvandrerbakgrunn.987 Menn er gjennomsnittlig mindre tilfredse med sine sosiale relasjoner enn kvinner, og det er flere som er mindre tilfredse blant enslige, skeive og menn med innvandrerbakgrunn.988

I alle aldersgrupper fra 18-79 er det flere menn enn kvinner som forteller at de ikke har noen de kan regne med hvis de får store personlige problemer. Dette gjelder for 5,5 prosent av mennene i alderen 18-24 (imot 2 prosent av kvinnene i samme aldersgruppe), og 4,9 prosent av mennene i alderen 25-44 (imot 3 prosent av kvinnene i samme aldersgruppe).

Blant dem som har to eller færre personer de kan regne med, er det flere menn enn kvinner. Blant menn i alderen 45-66 år gjelder det 28 prosent (mot 22,4 prosent av kvinnene i samme aldersgruppe). Blant menn i alderen 67-79 gjelder det 27 prosent (mot 20,9 prosent av kvinnene i samme aldersgruppe).

Enkelte grupper av menn med innvandrerbakgrunn svarer oftere enn andre at de mangler noen de kan stole på. Blant menn med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania og Europa utenfor EU, svarer hele 12 prosent at de ikke har noen de kan regne med ved store personlige problemer. For kvinner i den samme innvandrergruppen er andelen 7 prosent.

I en landsrepresentativ spørreundersøkelse som Kantar gjennomførte for Reform – ressurssenter for menn i 2022 svarte 6 av 10 at de i stor eller svært stor grad har venn(er) de føler de kan betro seg til når de har behov. Det var 5 prosent som svarte «i svært liten grad», 11 prosent som svarte «i liten grad», og 1 prosent som svarte at de ikke har noen venner de kan betro seg til. Blant menn, eldre, og personer som bor i en bygd er det flere som svarer at de i liten eller svært liten grad har venner de kan betro seg til. Blant dem som har annen seksuell orientering enn heterofil, var det 3 prosent som svarte at de ikke har noen venner de kan betro seg til.

Det er undersøkelser som tyder på økende ensomhet blant ungdom i Norge, og utviklingstrekkene er noenlunde like for gutter og jenter.989 Det er betraktelig flere jenter enn gutter som rapporterer om ensomhet. Om lag dobbelt så mange jenter som gutter (13 prosent mot 7 prosent) i Ungdata 2022-undersøkelsen svarte at de er veldig mye plaget av ensomhet.990

Nivået av rapportert ensomhet er høyere blant eldre, og særlig blant eldre menn.991 Alderdommen er en livsfase hvor det sosiale livet endrer seg, for eksempel med overgangen fra arbeidslivet til en pensjonisttilværelse. Dette kan innebære tap av sosial kontakt og tilhørighet, som kan være spesielt markant for menn som har investert mye tid og krefter i jobben, kanskje på bekostning av familie og relasjoner utenfor jobb. Dette kan blant annet henge sammen med kjønnsroller som innebærer at menn opplever forventninger om å være økonomisk forsørger, eller at menn blir møtt med krav og forventninger i arbeidslivet som de mister ved overgangen til pensjonisttilværelsen. Arbeidet kan også tilby en strukturert hverdag for menn som kanskje ikke har dette på andre arenaer.

En del menn opplever tilhørigheten til arbeidet som en viktig del av identiteten sin, og mange har viktige sosiale relasjoner gjennom jobben. Å stå utenfor arbeidslivet kan føre til et tap av mening og tilhørighet (se også 7.11 om fritid og pensjonistliv).

10.4.1 Incels

Et utslag av utenforskap som direkte henger sammen med kjønn, er undergruppen av enslige menn som identifiserer seg som incels (ufrivillig sølibat).992 Reform – ressurssenter for menn har gjennomført intervjuer med norske menn som er rekruttert gjennom incel-fora på nettet. I disse intervjuene forteller mennene om ensomhet og et dårlig kroppsbilde, kombinert med egenerklært mangel på interesse fra kvinner. Flere beskriver helseutfordringer og ensomhet og gir uttrykk for en forventning om at de som menn ikke skal behøve å oppsøke hjelp, men mestre utfordringene sine på egen hånd.993

Det er nødvendig å skille mellom ufrivillig sølibat som en praksis eller livssituasjon og incel som en spesifikk identitet eller ideologi.994 Menn som lever alene og ønsker seg en partner, identifiserer seg ikke nødvendigvis med incel-ideologi.

10.5 Rus

Menn er sterkt overrepresentert som misbrukere av både alkohol og illegale rusmidler i Norge. Menn drikker mer enn kvinner i alle alderskategorier, og risikofylt drikking er mer utbredt blant yngre og blant menn.995 Alcohol Use Disorders Identification Test (AUDIT) er et screeningsverktøy som ofte benyttes til å kartlegge alkoholkonsum med potensial for negative konsekvenser og/eller som på sikt kan være avhengighetsskapende. I 2022 var det 20,5 prosent av mennene og 8,4 prosent av kvinnene som hadde et drikkemønster som tilsa at de var i en gruppe med forhøyet risiko. De fleste av disse var i den laveste risikokategorien, men til sammen var det 2,1 prosent av mennene og 0,6 prosent av kvinnene som havnet i de høyeste risikokategoriene.996^,997

I 2022 var det totalt 395 alkoholutløste dødsfall i Norge. Av disse var rundt 70 prosent menn.998

Antallet narkotikautløste dødsfall i 2022 var 321. Av disse var 68 prosent menn. Menn utgjør om lag 70 prosent av de narkotikarelaterte dødsfallene de siste årene. Gjennomsnittsalderen til de som dør av narkotikautløste årsaker er noe lavere for menn (43,0 år) enn for kvinner (49,4 år).999 En kartlegging av dødsårsaker i Norge i 2015, fant at overdoser var den nest viktigste dødsårsaken blant menn under 50 år.1000

Helsekonsekvenser ved rus er nærmere beskrevet i kapittel 8.8.1.

10.6 Kriminalitet og fengsling

Menn blir straffedømt i større grad enn kvinner. Om vi ser bort fra forenklet forelegg, var den prosentvise fordelingen i antall dømte i 2020 83,3 prosent menn og 16,7 prosent kvinner.1001

De aller fleste innsatte i norske fengsler, 93,5 prosent, er menn. Per 1. januar 2021 var det 3 651 personer innsatt i norske fengsler, 3 414 av dem var menn.1002

Det er også et økende antall som blir dømt til psykisk helsevern, og blant disse er det en klar overvekt av menn.1003 I 2022 var 56 av 64 personer som ble idømt tvungent psykisk helsevern menn.1004 Bak hver straffereaksjon lå det også i gjennomsnitt et høyere antall straffbare forhold for mennene (12,9), enn det gjorde blant kvinnene (8,5).

Menn som sitter i fengsel utgjør en svært marginalisert og vanskeligstilt gruppe. En kartlegging av levekår blant innsatte fra 2004 fant at to tredjedeler av de innsatte har hatt en oppvekst preget av ett eller flere av det som ble definert som alvorlige oppvekstproblemer. Innsatte har lavere utdanning, svak tilknytning til arbeidsmarkedet (kun tre av ti var i arbeid på fengslingstidspunktet), og en tredjedel er bostedsløse. Seks av ti er rusmisbrukere. Det er høyere dødelighet blant innsatte enn befolkningen for øvrig.1005

Det er en stor andel av de innsatte som har psykiske lidelser. En undersøkelse av forekomsten av psykiske lidelser blant domfelte i norske fengsler publisert i 2014, fant at 42 prosent av domfelte hadde en angstlidelse, 12 prosent var suicidale og 4 prosent hadde en pågående psykose.1006

Riksrevisjonens undersøkelse av helse, opplærings- og velferdstjenester til innsatte i fengsel fra 2022 finner at oppfølgingen som gis til innsatte har mangler som medfører at de ikke blir rustet til å mestre et liv uten kriminalitet etter endt straffegjennomføring.1007

Rettspsykiater Randi Rosenqvist har i møte med Mannsutvalget gitt uttrykk for at mange av mennene som ender i fengsel har hatt svært vanskelige oppvekstsvilkår. Hun peker også på at mennesker som utagerer gjerne blir møtt av ulike tjenester og tiltak avhengig av kjønn. Mens kvinner oftere ender med oppfølging fra psykiatrihelsetjenester, er menn overrepresentert blant dem som blir fengslet.1008

I tillegg til at menn som sitter i fengsel utgjør en marginalisert og vanskeligstilt gruppe, kan det være grunn til å tro at minoritetsgrupper av innsatte er utsatte på spesifikke måter. Likestillings- og diskrimineringsombudet har påpekt at det finnes lite forskning på skeive innsattes levekår, og viser til at Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har pekt på at manglende kunnskap om denne gruppen av innsatte er en utfordring i seg selv.1009

10.7 Radikalisering og ekstremisme

Mannsutvalget mener det kan være relevant å se radikalisering og voldelig ekstremisme i sammenheng med gutter og menns utenforskap. En forutsetning for ekstremisme og radikalisering, er opplevelsen av å stå utenfor storsamfunnet.

Det er flere menn enn kvinner som er tilknyttet ekstremistiske miljøer. I en kartlegging av høyreradikale miljøer anslår PST at 86 prosent av medlemmene i disse miljøene er menn.1010 En tilsvarende kartlegging av ekstreme islamistiske miljøer anslår at 88 prosent av medlemmene i disse miljøene er menn.1011 Normer om kjønn er sentrale i flere ekstremistiske ideologier. Forestillinger om mannens rolle som beskytter av kvinner og barn står sentralt i både høyreradikal ekstremisme og islamsk ekstremisme. Kvinnerollen er gjerne koblet til biologisk reproduksjon og rollen som mor.1012

Utvalget har ikke behandlet temaet nærmere, og viser til Ekstremismekommisjonen (NOU 2024: 3). Denne kommisjonen ble oppnevnt av regjeringen i juni 2022, og fikk i oppdrag å fremme anbefalinger for å forbedre landets evne til å forebygge radikalisering og fremvekst av ekstremisme. Mannsutvalget understreker at kjønnsperspektivet bør være en særlig viktig dimensjon i disse vurderingene.

10.8 Demokratisk utenforskap

Med demokratisk utenforskap viser Mannsutvalget her til dem som har lav grad av deltakelse i demokratiske valg, lav grad av deltakelse i den organiserte frivilligheten, og som har lavt nivå av tillit til samfunnsinstitusjonene. Demokratisk utenforskap kan også handle om en opplevelse av å ha begrenset ytringsrom, blant annet ved å bli utsatt for hatefulle ytringer, å være frakoblet fra makt eller mangle anerkjennelse på andre måter.

Det finnes tendenser som kan tolkes som at noen unge menn kan være på vei mot et demokratisk utenforskap.

Det er små forskjeller i graden av valgdeltakelse mellom menn og kvinner, men særlig yngre menn og menn med innvandrerbakgrunn bruker sjeldnere stemmeretten. Når det gjelder deltakelse i organisert frivillighet, deltar både menn og kvinner med lav sosioøkonomisk status sjeldnere. I frivilligheten er det også en tendens til at yngre menn deltar mindre enn jevnaldrende kvinner. I tillegg er det flere gutter og menn som opplever at ytringsfriheten i Norge er begrenset.

10.8.1 Valgdeltakelse

Ved stortingsvalg stemmer menn og kvinner i omtrent like stor grad. I 2021 var det 75,6 prosent av mennene og 78,7 prosent av kvinnene i Norge som stemte ved stortingsvalget. I de yngre aldersgruppene er det betraktelig færre menn enn kvinner som bruker stemmeretten. For menn i alderen 20-24 år, var valgdeltakelsen på 59,2 prosent. Blant kvinner i samme aldersgruppe var valgdeltakelsen 72,0 prosent.

Ved kommunestyrevalgene er valgdeltakelsen lavere. Unge menn brukte stemmeretten i mindre grad enn kvinner ved valget i 2023: blant menn i alderen 20-25 år var valgdeltakelsen mellom 40 og 42 prosent, mens den blant kvinner i samme aldersgruppe var mellom 49 og 52 prosent. Både blant menn og kvinner er valgdeltakelsen lavere blant personer med kort utdanning, og personer med innvandrerbakgrunn. I 2023 var valgdeltakelsen blant personer med utdanning på grunnskolenivå 46,2 prosent, mens den blant personer med videregående utdanning var 62,6 prosent. Blant dem med universitets- og høgskolenivå var valgdeltakelsen 75,1 prosent. Blant norske statsborgere som har innvandret, var valgdeltakelsen 37,6 prosent, mens den for befolkningen ellers var på 69,2 prosent.1013

Arbeidsinnvandrere, en gruppe hvor menn er overrepresentert, har lavere politisk og sosial deltakelse enn både andre innvandrere og befolkningen for øvrig. Hovedbildet er at arbeidsinnvandrere i liten grad stemmer ved lokalvalg, og i liten grad stiller som kandidater.1014

Forstørr bilde

Prosentandel som avga stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023, etter alder. Menn og kvinner.

Kilde: SSB, Tabell 13085

Kjønnsforskjellene i hvem som bruker stemmeretten har økt blant yngre velgere over tid. Menn i aldersgruppen 18-25 år har over tid hatt en valgdeltakelse på om lag 60 prosent. Kvinner i samme aldersgruppe har økt sin valgdeltakelse gjennom de siste årene. Ved stortingsvalget i 2021 var det 61,5 prosent av mennene under 25 år som stemte, mot 73,5 prosent av kvinnene (se figur 10.2).

Forstørr bilde

Prosentandel av menn og kvinner under 25 år som benyttet stemmeretten ved stortingsvalg fra 2005 til 2021.

Kilde: Institutt for samfunnsforskning

10.8.2 Deltakelse i organisert frivillighet

Nivået av deltakelse i frivillige organisasjoner er nærmere beskrevet i kapittel 7. Det overordnede bildet er at nivået av frivillig arbeid henger sammen med inntekt, utdanning og arbeidsmarkedstilknytning. Personer med høy inntekt og lang utdanning er oftere aktive i frivillige organisasjoner.1015

Menn gjør i noe større grad enn kvinner frivillig arbeid, og livsfase har stor betydning. Det er personer i alderen 35-49 år som i størst grad utfører frivillig arbeid. De som har barn, deltar mer – ofte i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter.1016

Unge menn har lavere grad av deltakelse i 20-årene og fram til midten av 30-årene sammenlignet med kvinner – og vi ser et frafall fra frivillig deltakelse i tidlig voksenalder som er spesielt tydelig blant unge menn med kort utdanning.1017

Graden av frivillig deltakelse er også noe lavere blant personer med innvandrerbakgrunn. Arbeidsinnvandrerutvalget har pekt på at det er begrenset kunnskap om graden av deltakelse i frivillige organisasjoner, men viser til forskning som tyder på at organisasjonsdeltakelsen er lav. Utvalget peker også på at arbeidsinnvandrerne har krevende arbeidsforhold, svake norskferdigheter og en sterk orientering mot hjemlandet, som trolig gjør at de mangler overskudd til å delta og en vilje til å investere i livet i Norge.1018

10.8.3 Tillit og mistillit

Nivået av tillit varierer mellom grupper i befolkningen, og tilliten er ulik til ulike samfunnsinstitusjoner.

Menn har gjennomgående noe mindre tillit til samfunnsinstitusjonene enn kvinner, men kjønnsforskjellene er små for de fleste av institusjonene. Tilliten er høyest til domstolene og politiet, og lavest til de politiske partiene og mediene.1019

En analyse basert på spørreundersøkelser fra EU-landene fra 2018 og 2022, finner at personer med svak tilknytning til arbeidslivet har lavere tillit enn resten av befolkningen. Svak tilknytning til arbeidslivet dreier seg da om å være ansatt på midlertidig arbeidskontrakt, jobbe deltid, eller å frykte at man vil miste jobben. De som har svak tilknytning til arbeidslivet har oftere lav tillit til andre mennesker og til myndighetene, og er mindre fornøyde med hvor godt demokratiet fungerer.1020

Når det gjelder den samiske befolkningen, viser undersøkelser fra 2001 og 2006 at nivået av tillit til de nasjonale politiske institusjonene virker å være på om lag samme nivå som i befolkningen for øvrig. Sannhets- og forsoningskommisjonen påpekte i 2023 at det er mangel på kvantitative undersøkelser av kvener/norskfinner, skogfinner og samers tillit til andre mennesker og til samfunnsinstitusjonene.1021 Ifølge Bufdir mangler man oppdaterte tall om tillit til offentlige institusjoner blant den samiske befolkningen. En studie av helse- og sosialtjenestene og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn, viste at det er liten tillit til hjelpeapparatet i samiske samfunn.1022 Undersøkelsen skiller ikke mellom kjønnene.

10.8.4 Likestillingspolitikk og polarisering

En form for mistillit som er relevant for menns utenforskap, dreier seg om opplevelsen av at gutter og menn har utfordringer som ikke blir fanget opp og håndtert av likestillingspolitikken – eller at likestillingen er et aktivt hinder for gutter og menns muligheter.

En spørreundersøkelse gjennomført i 27 EU-land, har funnet at unge menn i større grad enn resten av befolkningen opplever kvinners rettigheter som en trussel mot deres egen posisjon. Unge menn har høyere sannsynlighet for å være enige i påstanden om at «å fremme kvinners og jenters rettigheter har gått for langt, fordi dette truer menns og gutters muligheter.»1023

Dette perspektivet har også kommet til syne i den norske offentligheten. En undersøkelse av norske avistekster om likestilling i perioden 2007–2011 beskriver motforestillinger mot feminisme og statsfeminisme slik: «samlet sett produseres det en forestilling om at statsfeminisme skaper likestilling for noen allerede privilegerte kvinner, på bekostning av andre: menn, minoritetskvinner og kvinner som velger å leve etter tradisjonelle kjønnsmønster.»1024

Det er imidlertid vanskelig å gi et entydig bilde av hvor utbredt denne mistilliten er. En gjennomgang av studier av holdninger til likestilling og oppslutning om likestillings- og familiepolitikken i Norge, finner ikke tegn til at oppslutningen om likestilling i befolkningen har gått ned eller at polariseringen har økt (se også kapittel 2).1025 Samtidig viser internasjonale holdningsundersøkelser tendenser til større ideologisk polarisering mellom menn og kvinner; menn stemmer i større grad på partier på høyresiden, og kvinner i større grad på partier på venstresiden. Forskjellene mellom kjønnene er større blant de yngre velgerne. Dette mønsteret handler ikke bare om at menn og kvinner i gjennomsnitt har noe ulike holdninger til kjønnslikestilling, men også om at menn og kvinner i gjennomsnitt over tid har plassert seg ulikt langs en høyre/venstre-akse i politikken.1026

10.8.5 Ytringsfrihet

En del gutter og menn opplever at ytringsfriheten er begrenset. Ytringsfrihetskommisjonen konkluderte med at ytringsfriheten har gode vilkår i Norge i dag, og at det for et flertall av befolkningen er enklere å delta i ordskiftet i dag enn tidligere. Samtidig viser de at det er ganske få, rundt ti prosent av befolkningen, som deltar jevnlig i offentligheten med ytringer om politikk eller samfunnsliv.1027

Det finnes studier som finner at gutter og menn opplever at det er vanskelig å ytre seg i offentligheten.

En befolkningsrepresentativ spørreundersøkelse gjennomført i 2020, fant at flere menn enn kvinner opplever at det politiske klimaet i Norge er begrensende. I undersøkelsen er det et mindretall som er enige i at det politiske klimaet gjør det vanskelig å si hva man mener, men det er signifikante forskjeller mellom kjønnene. Blant menn er det 28 prosent som er helt eller delvis enige, mot 18 prosent av kvinnene. Menn mellom 45 og 59 år skiller seg litt ut, i denne gruppen er 35 prosent helt eller delvis enige i at det politiske klimaet gjør at det er vanskelig å si hva man mener.

Denne undersøkelsen finner også at det særlig er menn mellom 30 og 59 år som mener at politisk korrekthet er et stort problem i Norge.1028 I undersøkelsen svarer 64 prosent av mennene i aldersgruppen 30-59 år, at de er helt eller delvis enige i at «politisk korrekthet» er et stort problem. Undersøkelsen gir ingen definisjon av politisk korrekthet, og de som har besvart undersøkelsen kan legge ulikt meningsinnhold i begrepet. Andelen menn i denne aldersgruppen som er enige i at politisk korrekthet er et stort problem, er signifikant ulik fra kvinner i samme alder, fra yngre og eldre menn, og fra befolkningen totalt. I hele befolkningen er 42 prosent helt eller delvis enige i påstanden (se figur 10.3).

Forstørr bilde

Prosentandeler som tar stilling til påstanden «Politisk korrekthet er et stort problem i Norge», menn og kvinner, fordelt etter alder

Kilde: Institutt for samfunnsforskning, Befolkningsundersøkelsen KunOff

Målgruppestudien UNG fra Opinion for 2023 fant at ytringsfrihet er den viktigste politiske enkeltsaken for unge menn mellom 15 og 29 år, og at nesten halvparten av unge menn opplever at de ikke kan si det de mener fordi det ikke blir oppfattet som politisk korrekt.1029

10.8.6 Hatefulle ytringer

Det finnes ikke en omforent eller juridisk definisjon av hatefulle ytringer, men i forskningslitteraturen er det vanlig å definere fenomenet etter to kriterier: tonen i ytringen (det vil si at ytringen har en diskriminerende, trakasserende, truende eller hatefull tone), og grunnlaget for ytringen (det vil si at ytringen retter seg mot en gruppe eller et individs antatte gruppetilhørighet).1030

Studier har funnet at kvinner og minoritetsgrupper er særlig utsatt for hatefulle ytringer, trusler og netthets.1031 Studier av nettinnhold eller opplevelsene til høyprofilerte kvinner finner at kvinner er mer utsatt for trakassering på nettet enn menn1032. En studie av hatytringer og trakassering blant gjennomsnittsbrukere på internett, finner imidlertid at det ikke er mer sannsynlig at kvinner opplever trakassering på nettet enn at menn gjør det, snarere tvert imot. Forskerne bak studien mener at hovedårsaken til at menn mottar mer trakassering på nett enn kvinner er at de mottar flere meldinger rettet mot saken de fremmer.1033 Kvinner mottar flest meldinger rettet mot sin person eller sitt kjønn, men disse er færre enn meldingene menn får til sammen. Analysen antyder videre at noe av grunnen til at menn er mer utsatt for trakassering på nett enn kvinner er deres nettadferd, flere menn enn kvinner har en «risikofylt» nettadferd, noe som gjør menn generelt mer utsatt for trakassering på nettet. Studien impliserer videre at menn ikke lar seg skremme av hets i like stor grad som kvinner, og at de dermed utsetter seg selv for trakassering i større grad. Kjønnsbasert trakassering mot kvinner tar oftere form av seksualisert hån, kombinert med trusler og/eller voldsfantasier, og dette er en type innhold som kan oppleves som mer belastende og skremmende enn for eksempel meldinger som angriper innholdet i ens argumentasjon. Dette kan føre til at flere kvinner enn menn skremmes vekk fra den offentlige debatten.

Ytringsfrihetskommisjonen har påpekt at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever særlige utfordringer i det offentlige ordskiftet. Kommisjonen peker på at hvis enkelte stemmer og perspektiver systematisk støtes ut, vil det undergrave den åpne og opplyste offentlige samtalen. Dette rammer både menn og kvinner.1034

En undersøkelse fra 2019 fant at 53 prosent av samer rapporterte at de har blitt utsatt for hatefulle ytringer. Undersøkelsen viste også at 23 prosent av LHBT-personer har opplevd hatefulle ytringer. I den øvrige befolkningen gjaldt dette 10 prosent. Undersøkelsen fant ingen statistiske forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder utsatthet for hatefulle ytringer.1035

Den samme undersøkelsen fant imidlertid at de som tilhører flere minoritetskategorier samtidig er mer utsatt for hatefulle ytringer. Undersøkelsen spurte særlig om ytringer rettet mot diskrimineringsgrunnlagene i likestillings- og diskrimineringsloven, og opererer i tillegg med minoritetskategoriene LHBT, innvandrerbakgrunn, nedsatt funksjonsevne, nasjonal minoritet/urfolk, og annen religion enn kristendom. Mens 6 prosent av dem som har ett minoritetskjennetegn svarte at de har vært utsatt for hatefulle ytringer, var andelen 20 prosent blant dem med to eller flere minoritetskjennetegn.1036

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør flertallet av ofrene i anmeldte saker om hatefulle ytringer. I snitt er 120 innvandrere og 30 norskfødte med innvandrerforeldre hvert år registrert som ofre for anmeldte hatefulle ytringer og diskriminering. I forhold til folketallet, er det dermed langt flere personer med innvandrerbakgrunn som er utsatt, sammenlignet med befolkningen ellers. Menn utgjør om lag 60 prosent av ofrene i de anmeldte sakene, og de mest utsatte er mellom 20 og 39 år.1037

En spørreundersøkelse som Nordlandsforskning gjennomførte blant medlemmer i interesseorganisasjoner for funksjonshemmede i 2016, fant at 38 prosent har vært utsatt for hatefulle ytringer. Det var ingen kjønnsforskjell i hvem som oppga å ha opplevd hatefulle ytringer.1038

10.9 Diskriminering og rasisme

Diskriminering er i lovverket definert som usaklig forskjellsbehandling på grunn av ulike diskrimineringsgrunnlag. Likestillings- og diskrimineringsloven omfatter forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.1039

Diskriminering kan være direkte og indirekte, og begge deler er forbudt. Direkte diskriminering er at en person blir behandlet dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Hensikten med forskjellsbehandlingen er ikke nødvendigvis å diskriminere. Indirekte diskriminering er enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse eller praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre.

Strukturell diskriminering er en form for diskriminering som handler om hvordan usaklig forskjellsbehandling av visse grupper kan være innebygget i institusjoner og samfunnsstrukturer. Strukturell diskriminering bidrar til at enkelte grupper systematisk stiller dårligere enn andre.1040 Dette kan både være gjennom formelle regler og praksiser og gjennom kulturelt forankrede normer og forestillinger. Stereotypier kan for eksempel bidra til å opprettholde sosiale strukturer hvor enkelte grupper systematisk blir stigmatisert og diskriminert. Diskrimineringen opprettholdes og videreføres fordi man ikke har kjennskap til, eller reflekterer over, konsekvensene av de strukturene som råder.1041

I 2022 registrerte Likestillings- og diskrimineringsombudet at de mottok til sammen 2 412 veiledningshenvendelser.1042 849 av disse var innrapportert av menn, 1 095 av kvinner, og 468 saker var uten oppgitt kjønn, gjaldt flere kjønn, eller kjønn var irrelevant. Menn var i særlig overtall i saker som omhandlet spørsmål om alder, etnisitet og annet (dette kan for eksempel være saker om generelt dårlig arbeidsmiljø, saker om krav til vaksinasjon eller saker generelt om likestilling). Det er få registrerte saker fra menn som omhandler kjønn. Sakene som gjelder kjønn dreier seg i stor grad om kvinner. Men på ett område skiller menn seg ut, i saker som omhandler kjønn i offentlig forvaltning, er menn i flertall. 18 av 26 saker som gjelder kjønn og offentlig forvaltning omhandler menn.

Flere diskrimineringsgrunnlag kan virke sammen, og kjønn og etnisk og/eller religiøs bakgrunn er en kombinasjon med fare for særlig utsatthet for diskriminering. I innspill Mannsutvalget har mottatt gjennom arbeidet, er det flere som har lagt vekt på at menn med minoritetsbakgrunn opplever å bli forskjellsbehandlet og møtt med stereotypier og fordommer som både henger sammen med at de har minoritetsbakgrunn og med at de er menn.

Diskriminering og diskriminerende praksiser trenger ikke være motivert av rasisme, men kan i mange tilfeller være det. Det finnes ulike måter å definere rasisme. En mye brukt definisjon er at rasisme er en generalisering hvor mennesker blir tillagt bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet til en bestemt gruppe. Disse egenskapene blir forstått som så negative at det utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem, og diskriminere dem. Rasisme behøver ikke være fundert i en biologisk forståelse av menneskeraser, generaliseringen dreier seg om folks hudfarge, religion, språk eller kultur.1043

Diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn og rasisme rammer mange mennesker i Norge. Utfordringene etniske og religiøse minoriteter møter er ulike, og kan ha ulike former avhengig av hvilken arena man befinner seg på.1044

Fra undersøkelser som er gjort av diskriminering ved ansettelser i det norske arbeidslivet, virker menn med synlig minoritetsbakgrunn å være spesielt utsatt. I en studie av arbeidsmarkedsdiskriminering fra 2012, fant forskerne at under ellers like forutsetninger og med de samme formelle kvalifikasjonene, hadde søkere med pakistansk og muslimsk-klingende mannsnavn 25 prosent lavere sannsynlighet for å bli innkalt til et jobbintervju enn søkere med et norsk-klingende mannsnavn.1045 Dette bekreftes også av senere studier.1046

Forskning viser videre at med unntak av innvandrere fra Vest-Europa, Canada, USA, Australia og New Zealand, så er personer med innvandrerbakgrunn i langt større grad enn befolkningen ellers sysselsatt i arbeid og stillinger de er overkvalifiserte for i Norge.1047

I 2016 rapporterte norskfødte menn med innvandrerforeldre i aldersgruppen 16–39 om opplevelser av diskriminering på arbeidsplassen knyttet til deres bakgrunn i noe større grad enn norskfødte kvinner med innvandrerforeldre (24 prosent mot 19 prosent).1048

Menn med minoritetsbakgrunns opplevelse av diskriminering i arbeidslivet gjenspeiles også i LDOs veiledningssaker. Av 149 saker i 2022 som gjaldt etnisitet i arbeidslivet, var 81 av dem meldt inn av menn. Dette står i sterk kontrast til for eksempel saker som omhandlet kjønn i arbeidslivet, her ble 124 av 173 saker meld inn av kvinner. Arbeidslivssaker som omhandler alle andre grunnlag enn etnisitet, er det kvinner som i størst grad melder fra om.1049 Menns utsatthet for diskriminering i arbeidslivet er nærmere beskrevet i kapittel 6.3.2.

En kartlegging av erfaringer med rasisme i Oslo kommune viser at et flertall av respondentene rapporterte om negativ forskjellsbehandling i møte med kommunen. I rollen som arbeidssøker og i møte med Nav rapporterer menn signifikant oftere negative opplevelser enn kvinner (figur 10.3).

Forstørr bilde

Prosentandeler som har svart at de «ofte», «noen ganger» eller «sjelden» har opplevd forskjellsbehandling på ulike arenaer i Oslo kommune, menn og kvinner

Kilde: Bangstad et al. 2022

En undersøkelse om diskrimineringserfaringer blant muslimer i Norge fra 2022, finner at 43 prosent av respondentene har opplevd en følelse av ikke å høre til i det norske samfunnet «ofte» eller «noen ganger» i løpet av de siste 12 månedene, og 33 prosent svarer at de noen ganger skjuler sin religiøse identitet av frykt for negative holdninger. Det er flere menn (37 prosent) enn kvinner (29 prosent) som skjuler sin religiøse identitet. Erfaringer med diskriminering innebærer en psykisk belastning for dem som blir rammet. Basert på spørreundersøkelser og kvalitative intervjuer oppsummerer forskerne bak rapporten at «ulike former for diskrimineringserfaringer skaper en grunnleggende opplevelse av å bli ekskludert fra et norsk vi».1050

Antirasistisk senter ga i 2017 ut en rapport fra en undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom.1051 Skolen er en av samfunnsarenaene hvor ungdommene i størst grad melder fra om opplevelser med rasisme. Av respondentene med minst én forelder født i et annet land enn Norge, oppgir 14,2 prosent at de opplevde urettferdig eller negativ forskjellsbehandling ukentlig mens de gikk på barneskolen, og 15 prosent på ungdomsskolen. Etter skolen er det spesielt kollektivtransport og møter med politi, som ungdommer melder fra som arenaer for opplevelser med rasisme og etnisk diskriminering. Eksempler er grove, rasistiske utsagn fra fremmede og «tilfeldige» kontroller. Mange oppgir også at de opplever offentlig debatt som fiendtlig og belastende. Rapporten skiller ikke mellom gutter og jenters erfaringer.

LDO har kartlagt etniske minoriteters erfaringer med møte med politiet i det offentlige rom, og viser til erfaringer av at politiet behandler ulike grupper ulikt. Undersøkelsen er basert på kvalitative intervjuer med personer i Oslo, og en spørreundersøkelse blant om lag 1 600 elever ved videregående skoler i Oslo og Drammen. I intervjuene kommer det fram at minoritetsgutter og -menn som er samlet i grupper, og avhengig av deres klesstil, opplever at de oftere havner i politiets søkelys.1052

Utredningen fra Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert at samer, kvener, norskfinner og skogfinner har vært utsatt for urett og fornorskingspolitikk over lang tid. Dette har rammet både menn og kvinner.1053

Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering Ny innsats 2024–2027 inneholder 50 tiltak innenfor flere politikkfelt for å motarbeide rasisme og diskriminering. Handlingsplanen slår fast at både menn og kvinner opplever diskriminering, men at menn oftere svarer at de har opplevd diskriminering enn kvinner.1054

10.10 Utvalgets vurderinger

Mannsutvalget mener at

• gutter og menn kan oppleve utenforskap på måter som henger sammen med at de er gutter og menn.

• det er en tendens til at gutter og menns utfordringer blir individualiserte, og at problemer som rus, vold og kriminalitet blir forstått som problemer ved gutter og menn – når de i stedet bør sees som uttrykk for gutter og menns problemer.

• utenforskap kan best forhindres ved å bygge trygge og inkluderende fellesskap, og sikre flest mulig gode sosiale relasjoner og en trygg tilknytning til arbeids- og familieliv og til samfunnet for øvrig.

Gutter og menn kan oppleve utenforskap på måter som henger sammen med at de er gutter og menn

Ulike former for utenforskap kan ramme alle, men rammer gutter og menn på spesifikke måter som henger sammen med at de er nettopp gutter og menn.

Denne gjennomgangen har også vist at enkelte grupper av menn kan være særlig utsatt for sosial isolasjon. I spørreundersøkelser svarer kvinner oftere enn menn at de er ensomme. Samtidig svarer menn oftere at de har få personer de kan stole på hvis de får personlige problemer. Dette gjelder særlig for eldre menn, enslige menn, skeive og menn med innvandrerbakgrunn.

Gjennomgangen har også vist at menn er svært overrepresentert blant dem som begår kriminalitet og blir straffedømt. Mannsutvalget mener den skjeve kjønnsbalansen blant innsatte i fengsel ofte blir tatt for gitt. Det kan henge sammen med en forventning i samfunnet om at gutter og menn er mer utagerende – og dermed mer tilbøyelige til kriminalitet. Mannsutvalget mener det er behov for å forstå hvordan normer for kjønn virker sammen med sosial ulikhet og livsbetingelser, for å bedre kunne jobbe for å motvirke kriminalitet.

Mannsutvalget bruker begrepet demokratisk utenforskap for å beskrive sammenhengen mellom lav valgdeltakelse, lav tillit og lav grad av deltakelse i sivilsamfunnet. Utvalget mener at det er tegn til at unge menn opplever større avstand til demokratiet og fellesskapet enn andre grupper i befolkningen. Utvalget har også merket seg at flere menn enn kvinner opplever at ytringsfriheten er begrenset. Det er tegn til at en del gutter og menn opplever en avstand til samfunnsdebatten, og opplever at deres bekymringer i liten grad blir adressert politisk.

Mannsutvalget er bekymret for den lave valgdeltakelsen blant unge menn og mener dette bør sees i sammenheng med likestillingssituasjonen i skole og utdanning. I befolkningen samlet sett er det flere som bruker stemmeretten blant dem som har høyere utdanning. Når det er flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, er det grunn til å tro at det har konsekvenser for kjønnsforskjellene i hvem som benytter stemmeretten.

De guttene og mennene som opplever rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, opplever dette på måter som henger sammen med at de er gutter og menn. Stereotypiske oppfatninger av ulike grupper av menn rammer den enkelte, og kan være et strukturelt hinder for samfunnsdeltakelse på like vilkår. Rasisme og hets som rammer etniske og seksuelle minoriteter, kan føre til utenforskap og utgjør dermed et problem for både demokratiet og likestillingen.

Debatter om kjønnslikestilling generelt, og om gutter og menns livsvilkår spesielt, kan ofte bli polariserte. En viss polarisering kan være nødvendig for at det skal foregå en reell meningsbryting, og det kan bidra til engasjement og mobilisering. Mannsutvalget mener samtidig at det er nødvendig med mer nyanserte debatter om gutter og menns likestillingssituasjon. Dette vil blant annet innebære å anerkjenne at samtidig som en del objektive tegn tyder på at mange gutter og menns livsvilkår blir bedre – både over tid og sammenlignet med jenter og kvinner – er det mange gutter og menn som opplever at deres utfordringer ikke blir tatt på alvor. Denne opplevelsen kommer til uttrykk i offentligheten, og Mannsutvalget mener at den i seg selv er viktig å ta tak i. Selv om det finnes en del positive utviklingstrekk på likestillingsfeltet som også kommer gutter og menn til gode, har utvalget i sitt arbeid pekt på en del områder der gutter og menns utfordringer ikke blir fanget opp. Det finnes med andre ord også objektive årsaker til opplevelsen av utenforskap som det er nødvendig å møte med forståelse og tiltak.

Mannsutvalget vil understreke at når disse synspunktene kommer til uttrykk i meningsmålinger, i den offentlige debatten og på sosiale medier, er det viktig at de underliggende årsakene til gutter og menns utfordringer ikke blir avfeid. Å bli møtt med forståelse og ikke fordømmelse kan være avgjørende for å kunne redusere opplevelsen av utenforskap, som i enkelte tilfeller også kan føre til sterkere polarisering og ekstremisme. Utvalget registrerer at det er vilje i den norske offentligheten til å undersøke gutter og menns livsutfordringer.

Gutter og menns utfordringer blir ofte individualiserte

En betingelse for likestilling er at alle har den samme retten til kulturell verdsetting og respekt. Mannsutvalget viser til Likestillingsutvalget, som la til grunn at samfunnet ikke må «baseres på normer som systematisk nedvurderer noen kategorier av mennesker og egenskaper som assosieres med dem», og at alle skal ha reell innvirkning og medbestemmelse gjennom demokratiet. Likestillingsutfordringer kan dermed dreie seg om grupper som får lite kulturell anerkjennelse og har dårligere vilkår for demokratisk deltakelse. Mannsutvalget mener at en del av formene for utenforskap som er omtalt i dette kapittelet, kan utgjøre likestillingsutfordringer for gutter og menn på denne måten, ved at de er samfunnsproblemer som ofte blir individualisert. Utvalget mener at det er en tendens til at problemer som kriminalitet, rus og vold blir forstått som problemer med gutter og menn – når de i mange tilfeller i stedet bør forstås som uttrykk for gutter og menns problemer.

Utenforskap kan forebygges

Utvalget har gjennomført innspillsmøter og hørt fra ulike organisasjoner og tjenester. Budskapet fra disse organisasjonene er at det er avgjørende at gutter blir tatt på alvor og møtt på likefot, og at mange opplever at tjenestene ikke gjør dette i tilstrekkelig grad i dag. Flere la vekt på at en jevnere kjønnsbalanse blant de ansatte i førstelinjetjenestene vil gjøre at guttene opplever tjenestene som mer relevante og tilgjengelige. Mannsutvalget mener at tjenestene som retter seg mot folk som står i fare for å havne i utenforskap i større grad må ha et kjønnsperspektiv og bør involvere gutter og menn som rollemodeller. Utvalget er kjent med flere aktører som allerede har iverksatt gode tiltak og prosjekter for å motvirke utenforskap blant gutter og menn, og ser stort potensiale i arbeidet til for eksempel prosjektet Hvor er mine brødre ved OsloMet, Menn i helse, Fontenehuset, og Guttas Campus. Mannsutvalget mener at denne typen prosjekter og tiltak har stor verdi, og at det bør gjøres mer for å samle erfaringer og videreutvikle metoder som tar et kjønnsperspektiv i utviklingen av sosiale tjenester.

Mannsutvalget mener at det vil styrke likestillingspolitikkens legitimitet hvis flere av gutter og menns problemer blir adressert.

Utvalget legger til grunn at utenforskap best kan forebygges ved å bygge inkluderende fellesskap som gir alle muligheter til sosiale relasjoner og en god og stabil tilknytning til arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Mannsutvalget mener det er nødvendig med tiltak for å styrke gutters opplevelse av mestring i skolen, gi flere menn en trygg tilknytning til arbeidslivet og skape inkluderende møteplasser for gutter og menn på fritiden.