6 Miljøvernområdet – forslag til lovendringer

I dette punktet presenteres forslag til lovendringer knyttet til at følgende oppgaver overføres til fylkeskommunene:

• Forvaltning av høstbare viltarter

• Forvaltning av ikke truede/sårbare arter av innlandsfisk og ferskvannsorganismer

• Vannregionmyndigheten

6.1 Forvaltning av høstbare viltarter og ikke truede/sårbare arter av innlandsfisk og ferskvannsorganismer

6.1.1 Gjeldende rett

De siste 10 årene er rettighetshavernes og kommunenes rolle i forvaltningen av de utnyttbare vilt- og innlandsfiskeressursene styrket betydelig. Kommunene er nå forvaltningsmyndighet for høstingen av innlandsfisk og alle de jaktbare viltartene, unntatt villrein.

Fylkesmannen er klageinstans for kommunenes vedtak etter lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven) og lov 15. mai 1992 om laks- og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven), og førsteinstans for andre bestemmelser i de samme lovene med tilhørende forskrifter. Førsteinstansbehandlingen skjer i stor grad på delegert myndighet fra Direktoratet for naturforvaltning.

For de fleste bestemmelser etter lakse- og innlandsfiskloven, som har avgjørende betydning for å sikre bestandene av innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer, er fylkesmannen førsteinstans. Dette gjelder blant annet lovens bestemmelser om vassdragstiltak og fiskekultivering. Fylkesmannen ivaretar videre hensynet til vilt, fisk og ferskvannsorganismer i saker etter forurensningsloven. Fylkesmannen er myndighet for saker vedrørende forvaltningen av villaks.

Viltfondet, som forvaltes av Miljøverndepartementet ved Direktoratet for naturforvaltning, er en viktig kilde til finansiering av blant annet lokal viltforvaltning og tilrettelegging for jakt. Inntektene til Viltfondet kommer i hovedsak fra jegeravgifter og fellingsavgifter. I 2001 fikk kommunene gjennom en statlig rammeforskrift for kommunale viltfond delegert ansvaret for å kreve inn og disponere fellingsavgiftene for elg og hjort, og føre disse inntektene i kommunale viltfond. Det er etablert en tilsvarende ordning for villrein. Her blir midlene ført tilbake til det enkelte villreinområde med utgangspunkt i innbetalte avgifter foregående år. Fylkesmannen fordeler tilskudd til lokale vilttiltak fra det statlige viltfondet som er finansiert av jegeravgiften, etter nærmere retningslinjer fra Miljøverndepartementet. Direktoratet for naturforvaltning disponerer også en del av midlene fra det statlige viltfondet til ulike formål. De overordnede retningslinjene for bruken av viltfondsmidlene er fastsatt av Stortinget.

Fylkesmannen har ansvar for å se til at vilt- og fiskeressursene ivaretas i den kommunale og regionale arealforvaltningen. Fylkesmannens hovedfokus er rettet mot truede/ sårbare arter og særskilte ansvarsarter hvor det er et nasjonalt ansvar å sikre leveområdene. Det viktigste virkemiddelet fylkesmannen har i dette arbeidet, er veiledning og innsigelser til planer som ikke ivaretar leveområdene for vilt- og fiskebestandene.

Fylkesmannen veileder kommunene i bruk av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven med tilhørende forskrifter, og om ivaretakelse av vilt, fisk og ferskvannsorganismer i saker etter plan- og bygningsloven og forurensingsloven med tilhørende forskrifter. Fylkesmannen gir også råd til Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) om hensynet til vilt, fisk og ferskvannsorganismer i saker som behandles etter vannressursloven og vassdragsreguleringsloven.

6.1.2 Forslag til lovendringer

I høringsnotatet av februar 2008 ble følgende oppgaver foreslått overført til fylkeskommunen:

• forvaltningen knyttet til å sikre de høstbare, ikke truede artene av vilt- og innlandsfisk

• fordele tilskudd til lokale vilttiltak fra det statlige viltfondet

• samle inn, kvalitetssikre og levere data til nasjonale databaser innenfor sitt ansvarsområde

• veilede kommuner og rettighetshavere innenfor sitt ansvarsområde

• ivareta hensynet til de lokale bestandene ved gjennomføring av vassdragstiltak og kultivering av innlandsfisk

• sørge for allmennhetens tilgang til jakt og fiske

Høringsnotatets forslag innebar at oppgaver knyttet til klage, tilsyn, lovlighetskontroll, innsigelse etter plan- og bygningsloven, oppgaver innen forurensning og bevaring av truede og sårbare arter, samt veiledning knyttet til disse oppgavene skal ligge igjen hos fylkesmannen. Dermed vil fylkesmannen fortsatt være klageinstans på kommunale vedtak etter viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven, og ha myndigheten til å gi pålegg om avbøtende tiltak knyttet til vassdragslovgivningen. Fylkesmannen skal som statlig miljømyndighet fortsatt være rådgiver overfor NVE. Det vil imidlertid i enkelte saker være naturlig at også fylkeskommunen, i tråd med deres nye oppgaver, kan rådgi NVE. Fylkesmannen beholder ansvaret for truede og sårbare arter samt spesielle ansvarsarter som villaks og villrein.

Dette gir behov for endringer i lakse- og innlandsfiskloven og i viltloven.

Lakse- og innlandsfiskloven

All myndighet etter loven er lagt til Kongen og Miljøverndepartementet. Oppgaver til andre myndighetsorganer skjer etter delegering. I høringsnotatet ble følgende lovendring foreslått:

Fylkeskommunen føyes til som myndighet i fiskeforvaltningen i tillegg til departementet (Miljøverndepartementet), Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og kommunen. § 6, 1.ledd endres til følgende:

«Fiskeforvaltningen etter denne lov er:

1. Departementet

2. Direktoratet for naturforvaltning

3. Fylkesmannen

4. Fylkeskommunen

5. Kommunen»

Viltloven

§ 4 regner opp de ulike organene i viltforvaltningen. Oppregningen omfatter i dag departementet (Miljøverndepartementet), Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og kommunen. Siden det foreslås å legge en del av fylkesmannens oppgaver og myndighet til fylkeskommunen, må dette organet føyes til. I høringsnotatet ble § 4 første ledd foreslått endret til følgende:

I viltforvaltningen er det følgende organer:

1. Departementet

2. Direktoratet for naturforvaltning

3. Fylkesmannen

4. Fylkeskommunen

5. Kommunen

Det ble opplyst at en slik endring får konsekvenser for enkelte andre bestemmelser i viltloven da disse omhandler «viltorganene». Dette gjelder for det første § 6 første ledd, som slår fast at viltorganene skal arbeide for å fremme formålet med loven og gi myndigheter og organisasjoner, bedrifter og personer bistand, råd og veiledning i saker om viltforvaltning. Videre gjelder dette § 6 annet ledd, der det fremgår at Kongen kan gi nærmere regler om viltorganenes organisasjon og virksomhet.

En annen bestemmelse som berøres av en endring i § 4 er § 37 første ledd, der det heter at for å fremme en forsvarlig og rasjonell viltforvaltning skal viltorganene, ved opplysning og tilrettelegging, arbeide for organisering av utmarksarealene til felles viltområde.

Videre berøres § 49 første ledd. Her fremgår det at Kongen kan fastsette forskrifter om autorisasjon av viltpreparanter og om plikt for disse til å føre skriftlige oppgaver over vilt som mottas og hvem det mottas fra. Oppgavene kan kreves fremlagt av viltorganene.

Endelig får en endring i § 4 konsekvenser for § 50. Her heter det at departementet kan bestemme at den som har drevet jakt og fangst og den som har leiet ut jakt- og fangstrettigheter kan pålegges å gi viltorganene opplysninger, herunder innlevere hele eller deler av viltet, til statistiske eller vitenskapelige formål.

§ 21 annet ledd slår fast at innen en avstand av to kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor. Videre fremgår det at fylkesmannen for bestemte områder og tidsrom kan øke eller minske avstanden. I høringsnotatet ble det vist til at oppgaver og myndighet knyttet til bevaring og forvaltning av høstbare arter eller bestander av vilt som ikke er truede/sårbare eller som er særskilte ansvarsarter, bør overføres fra fylkesmannen til fylkeskommunen. På denne bakgrunn ble § 21 annet ledd foreslått endret til følgende:

Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor. Fylkeskommunen kan for bestemte områder og tidsrom øke eller minske avstanden.

§ 37 gjelder sammenslåing av eiendommer til felles viltområde. Det fremgår at dersom kommunen finner at flere eiendommer bør slås sammen til felles viltområde, skal de jaktberettigede innkalles til møte der kommunen søker å oppnå en frivillig avtale om sammenslåing. Oppnås ikke enighet, kan et flertall av de jaktberettigede beslutte at eiendommene skal slås sammen til et felles viltområde. Videre kan de jaktberettigede ved flertallsvedtak fastsette regler for utøvelse av jakt m.m. Vedtakene om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde og om utøvelse av jakt m.m., trenger godkjennelse av kommunen. Kommunens avgjørelse kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning.

Det følger av § 37 siste ledd at departementet gir regler blant annet om at fylkesmannen skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

§ 38 gjelder sammenslåing for å oppnå minsteareal for storviltjakt. Det fremgår at kommunen skal søke å få i stand frivillig sammenslåing for eiendommer som hver for seg ikke når opp i minsteareal for felling av hjortevilt. Dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan Direktoratet for naturforvaltning etter forslag fra kommunen treffe vedtak om tvungen sammenslåing. Videre fremgår det at de jaktberettigede kan bestemme fordeling av fellingskvote og utbytte. Blir enighet ikke oppnådd, treffer kommunen avgjørelse som kan påklages til direktoratet. Det heter i § 38 siste ledd at departementet gir nærmere regler blant annet om at fylkesmannen skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

På bakgrunn av ønsket om å overføre oppgaver og myndighet knyttet til høstbare arter eller bestander av vilt som ikke er truede/sårbare eller som er særskilte ansvarsarter, fra fylkesmannen til fylkeskommunen, ble § 37 siste ledd i høringsnotatet foreslått endret til følgende:

Departementet gir nærmere regler om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf, herunder om at fylkeskommunen skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

§ 38 siste ledd ble foreslått endret til:

Departementet gir nærmere regler om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf, herunder at fylkeskommunen skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

§ 51 omhandler skuddpremier. Det følger av bestemmelsens første ledd at skuddpremie kan bare fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkesmannen eller den han i samråd med Direktoratet for naturforvaltning gir fullmakt.

Bestemmelsen gjelder høstbare arter. Det er for disse det vil være aktuelt å åpne for jakt og fastsette jakttid. I tråd med tanken om at oppgaver og myndighet knyttet til bevaring og forvaltning av høstbare arter skal overføres fra fylkesmannen til fylkeskommunen, ble § 51 første ledd i høringsnotatet foreslått endret til følgende:

Skuddpremie kan bare fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkeskommunen eller den fylkeskommunen i samråd med direktoratet gir fullmakt

6.1.3 Høringsrunden

De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om å overføre oppgavene knyttet til bevaring av høstbare arter av vilt og ikke truede/sårbare arter av innlandsfisk og ferskvannsorganismer fra fylkesmannen til fylkeskommunen. Noen høringsinstanser er imidlertid negative til en overføring av disse oppgavene. Sørum kommune mener at en overføring ikke vil være hensiktsmessig og at dagens forvaltning hos fylkesmennene fungerer godt. Fylkesmennenes arbeidsutvalg mener at forvaltningen av ferskvannsfisk fortsatt bør ligge hos fylkesmannen for å unngå dobbeltkompetanse. Det framheves også at i og med at fylkesmannen fortsatt skal ha ansvaret for å tildele tilskuddsmidler til truede og sårbare arter ville det være mest ryddig å følge linjen med at fylkesmannen gjennomgående og fortsatt har ansvaret for sikring av det biologiske mangfoldet, da dette i utstrakt grad bygger på faglige vurderinger knyttet til nasjonal politikk. Også Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Naturvernforbund og SABIMA er skeptiske til å overføre forvaltningen av høstbare arter av vilt og ikke truede/sårbare arter av innlandsfisk og ferskvannsorganismer til fylkeskommunen. Universitetet i Oslo, Biologisk institutt synes oppsplittingen rundt ferskvannsfisk og laks virker uryddig.

6.1.4 Departementets endelige vurdering og konklusjon

Miljøverndepartementet mener høringen ikke har brakt fram nye momenter i saken, og foreslår dermed ikke å overføre andre oppgaver enn de som var beskrevet i høringsnotatet.

Oppgavene knyttet til bestandsforvaltningen av innlandsfisk og høstbare, ikke truede viltarter gir et visst rom for regionalpolitisk skjønn, og en del av dem kan ha preg av å være utviklings- eller stimuleringsoppgaver. Det er også naturlig å se disse oppgavene i sammenheng med friluftslivsoppgavene, jf. punkt 2.5.1.

På denne bakgrunn foreslår Miljøverndepartementet å overføre forvaltningsoppgaver knyttet til å sikre bestandene av de høstbare viltartene og ikke truede/sårbare arter av innlandfisk og ferskvannsorganismer til fylkeskommunen. Oppgaver og myndighet knyttet til høsting av vilt og ferskvannsfisk vil fortsatt hovedsakelig ligge hos rettighetshaverne og kommunen. Ytterligere delegering av oppgaver og myndighet til rettighetshavere og kommunen, vil bli vurdert i kommende lov- og forskriftsarbeid. Dersom det oppstår problemer med å få samlet inn gode data til de nasjonale databasene, vil departementet måtte vurdere en særlovshjemmel for å sikre leveransene.

6.2 Vannregionmyndigheten

6.2.1 Gjeldende rett

Vannforvaltningsforskriften trådte i kraft 1. januar 2007 som et ledd i arbeidet med å implementere EUs rammedirektiv i Norge. Forskriften stiller krav til å utvikle en mer helhetlig, økosystembasert og kunnskapsbasert forvaltning av ferskvann, grunnvann og kystvann. Forskriften har som målsetting å oppnå en «god tilstand» i forhold til økologi og forurensning i vannforekomstene, og Norge er forpliktet til jevnlig å rapportere til ESA på ulike deler av gjennomføringen av direktivet. Som nasjonalt ansvarlig myndighet er Miljøverndepartementet ansvarlig overfor ESA, og kan stilles til ansvar gjennom EFTA-domstolen ved manglende oppfyllelse av direktivets krav.

Som følge av vannforvaltningsforskriften er det opprettet ni vannregioner med utgangspunkt i nedbørfeltene i Norge. Ni fylkesmenn er utpekt som vannregionmyndighet, og har hovedansvaret for oppfølgingen av vannforvaltningsforskriften på regionalt nivå (jf. § 21 i vannforvaltningsforskriften). I tråd med direktivet og forskriften er det utpekt bare én myndighet pr nedbørfelt. Fylkesmannen leder samarbeidet mellom dagens aktører innen vannforvaltningen på regionalt nivå, og er ansvarlig for en omfattende prosess der fylkeskommunene, alle kommunale og statlige myndigheter deltar. Oppgavene er konsentrert om å sikre iverksetting av statlig politikk innenfor definerte rammer fra de seks departementene som er direkte involvert for å nå vanndirektivets miljømål for vannforekomstene, samt å sikre at kommunene og fylkeskommunene planlegger sin virksomhet og følger opp i tråd med direktivet. Fylkesmannen skal sørge for at alle prosesser tidsmessig tilfredsstiller direktivets krav, og skal bidra med nødvendig grunnlag for den nasjonale rapporteringen til ESA, og har en sentral rolle som miljøfaglig rådgiver overfor sektormyndigheter, kommuner og organisasjoner.

Vannregionmyndighetene i Norge har et forpliktende samarbeid med tilsvarende myndigheter i Sverige og Finland om grense- og grensekryssende vassdrag. Dette er de finske Miljøsentralene og de svenske Vattenmyndigheterna, som begge er statlige myndigheter.

Vanndirektivet forutsetter at de regionale vannforvaltningsplanene blir evaluert og rullert hvert sjette år, og dette vil være en sentral oppgave for vannregionmyndigheten. Dette innebærer at gjennomføring og virkning av tiltak satt i verk av statlige etater, kommunene og private aktører skal vurderes. De regionale forvaltningsplanene for hvert vassdrag skal vedtas som fylkesdelplaner etter plan- og bygningsloven. Planene skal til endelig godkjenning i Regjeringen.

6.2.2 Forslag til endringer i oppgave­fordelingen

Det er ikke behov for lovendringer som følge av at vannregionmyndigheten overføres til fylkeskommunen. Vannforskriften må imidlertid endres.

I høringsnotatet ble følgende oppgaver foreslått overført til fylkeskommunen:

1. Være formell planmyndighet, dvs tilrettelegge for medvirkning og sørge for høring av planprogram og forvaltningsplan

2. Samordne statlige etater, kommuner og fylkeskommuner i arbeidet med vannrammedirektivet på regionalt nivå og se til at tidsfristene som følger av vannforvaltningsforskriften overholdes.

3. Opprette og lede et Vannregionutvalg hvor statlige myndigheter, kommuner og fylkeskommuner deltar, og i samarbeid med Vannregionutvalget utarbeide miljømål for den enkelte vannforekomst og utarbeide tiltaksprogram og forvaltningsplan for den enkelte vannregion.

4. Ha ansvar for å melde til Miljøverndepartementet dersom tiltak i henhold til godkjent fylkesdelplan (forvaltningsplan) ikke blir fulgt opp av aktørene.

5. Veilede lokale vannområder og kommuner i prosessene med forvaltningsplanene, og se til at arbeidet holder faglig mål.

6. Rapportere til Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet i henhold til frister fastsatt i forskrift

Fylkesmannen vil medvirke i planarbeidet på linje med andre statlige etater, men skal fortsatt ha hovedansvaret for samordningen mellom de statlige etatene som skal delta i og følge opp vannregionplanene. Dette er i tråd med fylkesmannens mandat for samordning av statens virksomhet i fylket. Vannrammedirektivet er et miljødirektiv som Miljøverndepartementet har fått ansvaret for å følge opp. Fylkesmannen vil fortsatt ha en sentral rolle som miljøfaglig rådgiver overfor alle de berørte aktørene, og skal på vegne av staten gjennomføre miljøfaglige kontroll- og tilsynsoppgaver.

Det er to utfordringer som må få spesielt fokus ved overføring av vannregionmyndigheten til fylkeskommunen:

• Staten ved Miljøverndepartementet er ansvarlig overfor ESA for gjennomføring av direktivet, og nasjonale interesser knyttet til gjennomføringen av vannforvaltningsforskriften fører derfor til at staten må ha vesentlig grad av styring med arbeidet.

• Nedbørfeltene følger naturlig nok ikke fylkesgrensene, og for å følge opp EUs krav om at det skal være kun én vannregionmyndighet pr nedbørfelt, vil det bli færre vannregionmyndigheter enn det er fylkeskommuner. Dette innebærer at noen fylkeskommuner vil måtte opptre som vannregionmyndighet på vegne av en eller flere andre fylkeskommuner.

For å løse disse utfordringene vil det bli fastsatt en egen forskrift i medhold av den nye plan- og bygningsloven som vil gi rammene for organisering og innhold i arbeidet i fylkeskommunen på dette området.

I det nye planlovverket er fylkesdelplaner erstattet av regionale planer. Kongen kan gi pålegg om å utarbeide regionale planer for bestemte oppgaver, og gjennom forskrift fastsette nærmere bestemmelser om innhold og organisering. Det kan også fastsettes at planen skal godkjennes av Kongen. I lovmerknadene i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) er oppfølgingen av rammedirektivet for vann spesielt nevnt i denne sammenhengen. Der nedbørfeltet til et vassdrag dekker flere fylker gir loven departementet adgang til å gi nærmere bestemmelser om hva plansamarbeidet skal omfatte og hvordan det skal organiseres. Dette omfatter også opprettelse av samarbeidsorganer, og om hvordan staten skal medvirke. Dette innebærer at departementet kan utpeke en av fylkeskommunene i et aktuelt nedbørfelt til å lede arbeidet, i denne sammenheng være vannregionmyndighet, og beskrive hva dette innebærer, f.eks. påse at planen blir gjennomført. Er det uenighet om vesentlige spørsmål, kan dette bringes inn for departementet for avklaring. Vedtak av forvaltningsplanen må som i dagens ordning gjøres i de respektive fylkeskommunene. Forvaltningsplanen skal som nå til endelig godkjenning i regjeringen.

Det er flere bestemmelser i den nye plan- og bygningsloven som er aktuelle å bruke. Felles for dem er at alle har en forskriftshjemmel som kan brukes for å avklare hvilke oppgaver, områder og myndigheter planarbeidet skal gjelde. De aktuelle bestemmelsene i plan- og bygningsloven er: § 3.6 (Felles planleggingsoppgaver), andre ledd, § 9.7 (Plansamarbeid mellom regioner og kommuner), andre ledd og § 8.1 (Regional plan), andre ledd. §§ 3.6 og 9.7 gjelder henholdsvis ett og flere fylker, mens § 8.1 gir hjemmel til å kreve sentral godkjenning av planene. Etter § 9.7 skal de nødvendige samarbeidsorganer fastsettes i forskrift.

Det vil bli utarbeidet en samlet forskrift med henvisning til de aktuelle bestemmelsene. Rammene for fylkeskommunenes rapportering vil også bli innarbeidet i denne forskriften.

Det er også behov for å endre vannforvaltningsforskriften som følge av overføringen av vannregionmyndighet til fylkeskommunen. Vannforvaltningsforskriften er hjemlet i plan- og bygningsloven (§§ 6, 19.1 og 19.2), lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 9, og lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) § 9 og § 65. Når vannforvaltningsforskriften endres må hjemmelsgrunnlaget for plan- og bygningsloven endres slik at det vises til bestemmelsene som er nevnt over. Vannforvaltningsforskriftens §§ 20, 21 og 23 om vannregionmyndighetene og organiseringen av arbeidet må endres. Videre må §§ 24, 25 og 26 endres

Forslaget vil måtte innebære at det opprettes flere vannregioner enn vi har i dag (vannforvaltningsforskriften § 20). Det er ikke rimelig at en fylkeskommune skal være myndighet for en annen fylkeskommune for vassdrag som ikke krysser fylkesgrensene. Forslaget betyr at vannregion 6 (Trøndelagsfylkene) og 4 (Hordaland og Sogn og Fjordane) begge deles i to, vannregion 3 (Agderfylkene og Rogaland) og 2 (Buskerud, Vestfold, Telemark) deles begge i tre. For Oslo, Akershus og Østfold vil det også måtte bli justeringer. Én fylkeskommune må imidlertid få ansvaret for hele Glommas nedbørfelt.

6.2.3 Høringsrunden

De fleste av de 22 kommunene som har uttalt seg om miljøområdet og alle fylkeskommunene er enige i overføring av vannregionmyndigheten til fylkeskommunen. Sammenlignet med overføringen av oppgaver knyttet til friluftsliv, vilt og innlandsfisk er det likevel flere høringsinstanser som er uenige i slik overføring. Kommunene Skedsmo og Sørum mener at en slik overføring vil svekke og forsinke det pågående arbeidet. Fylkesmennenes arbeidsutvalg mener at dersom fylkeskommunene blir vannregionmyndighet og får ansvar for planprosesser knyttet opp mot dette, må rolledelingen mellom fylkeskommunen og fylkesmannen klargjøres, blant annet for å unngå at det bygges opp dobbeltkompetanse. Av de 22 organisasjonene/forskningsinstitusjoner/offentlige etater som har uttalt seg om miljøområdet mener sju instanser at vannregionmyndigheten bør ligge igjen hos fylkesmannen. De andre 15 instansene er enten enige i overføringen eller uttaler seg ikke spesifikt om dette. Norges Jeger- og Fiskerforbund påpeker at med fylkeskommunene som betydelige aktører på eiersiden innenfor kraftverksektoren ligger det an til uholdbare habilitetssituasjoner som må gis en avklaring før det kan bli aktuelt å overføre vannregionmyndigheten. Norges Naturvernforbund mener at fylkesmannen fremdeles må være det operasjonelle, statlige forvaltningsleddet og ha overordnet ansvar for å gjennomføre Stortingets og regjeringens natur- og miljøvernpolitikk. Organisasjonen Norsk Vann mener vannforvaltningsmyndigheten fortsatt bør ligge hos fylkesmannen fordi det er begrenset regionalt handlingsrom innenfor vannforvaltningsforskriften, det vil begrense interessemotsetningene mellom fylker med felles vassdrag, det vil gi en mer habil tverrsektoriell behandling, det vil hindre oppsplitting av kompetansemiljøer og det vil være i tråd med nabolandenes organisering. Organisasjonen mener at en overføring av vannregionmyndigheten til fylkeskommunene vil føre til forsinkelser i arbeidet, og gi et høyere konfliktnivå. Næringslivets hovedorganisasjon mener at den etat som er forurensningsmyndighet på regionalt nivå, også bør være vannregionmyndighet fordi oppgavene på dette området ligger nær opp til den tilsynsfunksjon fylkesmannen er satt til å ivareta på vannforurensningsområdet, og at det er lite effektivt å overføre denne oppgaven til fylkeskommunene. Samarbeidsrådet for Naturvernsaker (SRN) fraråder at vannregionmyndigheten overføres til fylkeskommunen fordi mange fylkeskommuner som eiere av kraftverk vil ha økonomiske egeninteresser knyttet til håndtering av vanndirektivet, og at dette vil gi et habilitetsproblem.

6.2.4 Departementets endelige vurdering og konklusjon

Miljøverndepartementet mener at høringen ikke har frembrakt nye momenter i saken og opprettholder forslaget om å overføre vannregionmyndigheten til fylkeskommunen. Den viktigste begrunnelsen for det er at planvedtakene, også etter gjeldende forskrift, gjøres av fylkeskommunene i henhold til plan- og bygningsloven. Det betyr at fylkeskommunen får ansvaret for å drive prosessene etter fastsatte tidsfrister og sørge for at planforslagene fyller kvalitetskravene i direktivet med tilhørende nasjonale veiledere. Det er et begrenset regionalt handlingsrom i denne oppgaven, men departementet mener likevel det kan være hensiktsmessig at det organet som har ansvaret for å vedta vannforvaltningsplanene, også får ansvaret for å organisere og lede planprosessene. Veiledning i planarbeidet følger også med til fylkeskommunen.

Den nye plan- og bygningsloven er tilpasset behovet for å utarbeide vannforvaltningsplaner etter de krav direktivet stiller.

Forslaget inneholder imidlertid utfordringer som må vies oppmerksomhet i arbeidet fram mot implementeringen. I tillegg til de som er nevnt i punkt 6.2.2, nevnes den mulige dobbeltrolle fylkeskommunen kan få som eier av vannkraftanlegg og aktør innenfor regional næringsutvikling, og den miljøoppgaven de får som myndighet for et miljødirektiv. Miljøverndepartementet vil komme tilbake til dette i arbeidet med revisjon av forskriftene.

6.3 Oppsummering av departementets endelige vurdering og konklusjon

Oppgavene som foreslås overført til fylkeskommunene vil kunne ses i sammenheng med andre fylkeskommunale oppgaver innenfor planlegging, idrett, helse og verdiskaping basert på natur- og kulturarven. Fylkeskommunene vil få kompetanse på friluftslivet og arenabygging, samarbeid med rettighetshavere og kommuner mv for å sikre bestander av høstbare arter og tilrettelegging for høsting. Fylkeskommunene vil få hovedkompetansen og –ansvaret for allmennhetens interesser, både på tilgang til arealer og til jakt og fiske. Staten vil rendyrke forurensnings- og biomangfoldkompetanse i henhold til klart nasjonale/statlige sektoroppgaver og ha et fortsatt ansvar for å ivareta nasjonale miljøverdier i plansaksbehandlingen

Regjeringen mener en med dette forslaget foretar en opprydding mellom statlige oppgaver hvor regionalt handlingsrom er lite og behovet for et nasjonalt helhetsgrep er helt nødvendig, og oppgaver av mer utviklingskarakter. Vannrammedirektivet er et unntak, men her er begrunnelsen at hovedvirkemidlet ligger i regionale planer etter plan- og bygningsloven, som fylkeskommunene har ansvar for på regionalt nivå.

Regjeringen mener forslaget ikke gir grobunn for etablering av dobbeltkompetanse. Vinklingen på fylkesmannens og fylkeskommunenes framtidige arbeid og roller blir ulik. Fylkesmannen blir kontrollinstans, klagemyndighet og gjennomfører av rent statlig politikk, mens fylkeskommunene får nye verktøy i rollen som regional utviklingsaktør og med oppgaver av stimuleringskarakter.

I tråd med høringsnotatet overføres til fylkeskommunene oppgaver knyttet til bevaring av innlandsfisk og høstbare viltarter, jakt og fiske, oppgavene innen friluftsliv og vannregionmyndigheten. Fylkeskommunene får videre nye oppgaver i klimaarbeidet og en styrket rolle i regional planlegging. Selv om vannregionmyndigheten har begrenset handlingsrom, er det vurdert som hensiktsmessig at det organet som har ansvaret for å vedta vannforvaltningsplanene også får ansvaret for å organisere og lede planprosessene. De øvrige oppgavene har preg av å være utviklings- og stimuleringsoppgaver hvor det er mulighet for regionalpolitisk handlingsrom.

Oppgaver knyttet til klage, tilsyn, lovlighetskontroll, innsigelse etter plan- og bygningsloven, oppgaver innen forurensning og bevaring av truede, sårbare og ansvarsarter, samt veiledning knyttet til disse oppgavene skal ligge igjen hos fylkesmannen. Dermed rendyrkes fylkesmannen som en forvaltningsetat med spesialisert kompetanse innen biologisk mangfold og forurensning, som utgangspunkt for å utføre statlige myndighetsoppgaver knyttet til å oppfylle internasjonale forpliktelser og nasjonale mål, og for å ivareta nasjonale miljøverdier gjennom innsigelsesinstituttet i plan- og bygningsloven.