3 Andre forslag fremmet av Konvergensutvalget

I tillegg til det som er omtalt ovenfor lanserte Konvergensutvalget flere andre forslag til endringer i kringkastingsloven. Dette er forslag som departementet ikke er innstilt på å følge opp i denne omgang. Departementet har likevel funnet det hensiktsmessig å knytte enkelte bemerkninger til forslagene. For øvrig ble forslagene i liten grad berørt av høringsinstansene.

3.1 Forslag knyttet til lovstrukturen på området

Utvalget fremla prinsipielle synspunkter på «arbeidsdelingen» mellom tele- og kringkastingslovene. Det ble argumentert for at man på kort sikt bør arbeide for at teleloven i størst mulig grad skal være en lov som regulerer distribusjon, mens kringkastingsloven i hovedsak skal regulere innhold. Utvalget argumenterte dessuten for at man på lengre sikt bør arbeide mot en samlende informasjons- og kommunikasjonsteknologilov. Det ble antydet at en slik lov bør etableres når alle IKT-sektorene har fått et felles grunnlag i digital teknologi.

Reguleringsbehovet er forskjellig for henholdsvis distribusjons- og innholdstjenester. For distribusjon vil målsetninger som åpen, ikke diskriminerende tilgang og effektiv konkurranse og ressursbruk være viktige. Når det gjelder innholder det viktig å sikre ytringsfrihet og mediemangfold, samt bidra til at norsk språk, identitet og kultur blir styrket. Videre er det viktig å beskytte mot tjenester som regnes for å ha uheldig eller skadelig innhold, for eksempel reklame rettet mot barn. Departementet mener derfor det er riktig å så langt det lar seg gjøre bygge på skillet mellom innhold og distribusjon ved utarbeidelse av ny lovgivning. Det er imidlertid grunn til å understreke at denne målsettingen ikke må gå på bekostning av hensynet til at lovgivningen alltid må være godt tilpasset de faktiske forhold. Av og til vil man oppleve at forholdet distribusjon/innhold er uløselig knyttet sammen. Et nærliggende eksempel på dette er bestemmelsen om formidlingsplikt. Den kan også ses på som en regulering av distribusjonsnett. Når bestemmelsen likevel plasseres i kringkastingsloven er det fordi dens begrunnelse er av mediepolitisk karakter. Dette er hensyn som ikke ivaretas i teleloven. I et slikt tilfelle kan det føre til dårligere lovgivning og forvaltning om prinsippet om å skille mellom innhold og distribusjon forfølges som et overordnet mål. Men departementet vil understreke at det er hensiktsmessig å bygge på dette skillet så langt det lar seg gjøre.

Når det gjelder rene innholdstjenester er departementet av den oppfatning at det prinsipielle skillet mellom brukerinitierte tjenester og tjenester som kan mottas direkte og samtidig av allmennheten (kringkasting) bør ha betydning også for lovgivningen. Det er etter departementets oppfatning lite hensiktsmessig å samle reguleringen av så vidt forskjellige innholdstjenester i samme lov. Det er grunn til å påpeke at også Norges internasjonale forpliktelser på området bygger på det nevnte skillet. I et lengre perspektiv kan det tenkes at innholdstjenestene vil smelte sammen slik at et skille blir vanskelig å opprettholde. Med dagens teknologi synes imidlertid skillet rasjonelt.

Et arbeid mot en samlende informasjons- og kommunikasjonsteknologilov vil medføre at skillet man til nå har forsøkt å ivareta mellom distribusjon og innhold ikke lenger skal brukes som grunnlag for forskjellige lover. Som det fremgår ovenfor er departementet av den oppfatning at distribusjonstjenester og innholdstjenester har svært forskjellig egenart og at dette gjør formålet bak relevant lovregulering forskjellig for de nevnte tjenestene. I forlengelsen av det som er sagt ovenfor kan departementet derfor ikke se det som hensiktsmessig å arbeide for en felles informasjons- og kommunikasjonsteknologilov. Departementet tar følgelig sikte på å fortsette å rendyrke de prinsipielle skillelinjene som er beskrevet ovenfor.

3.2 Abonnementsvalg i kabelnett

Et flertall i Konvergensutvalget foreslo at bestemmelsene om abonnementsvalg, jf. kringkastingsloven § 4-4, jf kringkastingsforskriften § 4-3 bør vurderes opphevet. Valgordningen gir abonnentene mulighet til å bestemme hvilke kanaler som skal distribueres i kabelanlegg for kringkasting i tillegg til de formidlingspliktige kanalene. Begrunnelsen for dette tilsvarte den som ble gitt for forslaget om å oppheve ordningen med formidlingsplikt for allmennkringkasterne i kabel-TV, dvs. at kapasiteten i digitaliserte kabelnett i fremtiden vil være så stor at operatørene uansett vil ønske å tilby et bredest mulig utvalg av programmer. I høringsrunden kommenterte UPC at valgordningen kan frata kabeloperatørene forhandlingsretten ovenfor kringkasterne. Ifølge UPC skaper dette en risiko for at prisen på grunnpakken kabeloperatørene tilbyr, blir høy. UPC mener det er særlig betenkelig hvis høy pris kan relateres til tilbudet av enkelte kanaler som et stort mindretall kanskje ikke en gang har noe spesielt ønske om å få tilgang til.

Departementet konstaterer at valgordningen til nå har fungert tilfredsstillende og har konkludert med at det er for tidlig å foreslå en lovendring. Departementet vil imidlertid følge situasjonen. Skulle det i fremtiden vise seg at ordningen ikke virker etter hensikten, vil bestemmelsen bli vurdert på ny.

Et samlet utvalg foreslo at reglene om abonnementsvalg, dersom de opprettholdes, bør vurderes overført til forbrukerlovgivningen. Departementet er ikke innstilt på å følge opp dette, fordi det i kringkastingsloven allerede er en del bestemmelser som regulerer virksomheten i kabelnett. Hensynet til lovens brukere tilsier at regler for kabelnett i størst mulig grad forblir samlet. Samtidig er det ikke noe annet lovverk som umiddelbart fremstår som nærliggende.

3.3 Lovregulering av NRK

Konvergensutvalget foreslo at alle regler i kringkastingsloven som gjelder NRK spesielt bør samles i en særlov. Departementet kan ikke se vesentlige fordeler ved dette. Bestemmelser som kun gjelder NRK er i dag samlet i egne kapitler i kringkastingsloven. De kan derfor neppe sies å gjøre loven vanskelig tilgjengelig. Samtidig vil departementet påpeke at bestemmelser om NRK utgjør en viktig del av det fullstendige regulatoriske bildet på kringkastingssektoren i Norge. Departementet mener det er hensiktsmessig at dette kommer frem i kringkastingsloven sammen med resten av rammebetingelsene for norske kringkastere. Noe annet ville gjøre lovgivningen unødig fragmentert. Departementet har derfor konkludert med at reguleringen av NRK inntil videre bør følge av kringkastingsloven.

3.4 Forbud mot videresending av visse sendinger

Et flertall i utvalget ønsket å oppheve bestemmelsen i lovens § 4-5 som gir myndighetene adgang til å legge ned forbud mot videresending av visse programkategorier. Denne adgangen gjelder programmer som strider mot norsk lov, f. eks. programmer med ulovlig pornografisk og voldelig innhold etc. Flertallets begrunnelse var at bestemmelsen ikke er teknologinøytral (gjelder kun kabel-TV), og er lite fremtidsrettet når man ser på utviklingen av alternative distribusjonsformer for kringkasting. Et mindretall i utvalget ønsket å opprettholde bestemmelsen, fordi den tross sin teknologispesifikke utforming bidrar noe til å begrense tilgangen til programmateriale som strider mot norske regler. Departementet har i sin vurdering lagt til grunn mindretallets utgangspunkt og følgelig konkludert med at bestemmelsen bør opprettholdes.