5 Forslag til endring i straffeloven § 62 om strafferammen ved konkurrens
5.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett skal straffen for den som dømmes for flere lovbrudd samtidig, utmåles etter særlige regler i straffeloven § 62 (frihetsstraff og samfunnsstraff) og § 63 (bøtestraff). Disse reglene bygger på det såkalte straffskjerpelsesprinsippet: Det skal fastsettes en felles straff for alle overtredelsene, men strafferammen er utvidet.
Den øvre rammen for frihetsstraff for flere lovbrudd er satt til halvannen gang strafferammen i det strengeste straffebudet. Regelen går frem av straffeloven § 62 første ledd, som lyder:
«Har nogen i samme eller i forskjellige Handlinger forøvet flere Forbrydelser eller Forseelser, som skulde have medført Fængsel eller Hefte, anvendes en fælles Frihedsstraf, der maa være strengere end den høieste for nogen enkelt af Forbrydelserne eller Forseelserne fastsatte Lavmaalsstraf og ikke i noget Tilfælde maa overstige den høieste Straf, som for nogen af dem er lovbestemt, med mere end det halve. Den fælles Frihedsstraf fastsættes som Regel til Fængsel, hvor nogen enkelt af de strafbare Handlinger vilde have medført saadan Straf.»
For eksempel er lengstestraffen for ett grovt tyveri fengsel i 6 år (§ 258), mens lengstestraffen for to eller flere grove tyverier er fengsel i 9 år, jf. § 62.
5.2 Høringsnotatet 20. desember 2001
Departementet la i høringsnotatet til grunn at reglene i straffeloven § 62 gir domstolene tilstrekkelig vide rammer for å utmåle en passe straff for flere straffbare handlinger.
Til støtte for dette synet viste departementet for det første til riksadvokatens brev til Justisdepartementet 2. september 1999 om bekjempelse av omfattende eller gjentatt vinningskriminalitet, der det blant annet heter:
«Etter riksadvokatens oppfatning er det, som nevnt innledningsvis, ikke behov for lovendringer for å oppnå en riktigere straffutmåling ved gjentatt vinningskriminalitet. Strafferammene er vide nok (for gjentatt grovt tyveri er maksimumsstraffen 9 år), og erfaringene med minimumsstraffene er entydig negative. Enhver form for skjematisk straffutmåling frarådes på det mest bestemte.»
(Sitatet gjelder direkte gjentatt vinningskriminalitet. Men brevet omhandler både gjentatt og omfattende kriminalitet av denne typen. Departementet forstår riksadvokatens uttalelse om at det ikke er behov for lovendringer, som generell.)
Om rettspraksis på området, uttalte departementet:
«Departementet kjenner heller ikke til at det har vært tilfeller i rettspraksis der aktor har lagt ned påstand om - eller retten har utmålt - straff helt opp mot den øvre rammen som straffeloven § 62 gir anvisning på.
Spørsmålet om strafferammene er vide nok i konkurrenstilfeller kom på spissen i en sak for Oslo byrett som gjaldt i alt 108 straffbare forhold, bl.a. en rekke tilfeller av utpressing, ran, vold og trusler. I dommen synes byretten å ha lagt til grunn at maksimumsstraffen var 13½ år. Den tiltalte ble dømt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, jf § 232, jf. § 230, jf. § 62 til en straff av fengsel i 12 år. Når straffebudene legges sammen i denne rekkefølgen, blir strafferammen 13½ år (3 år etter § 229 første straffalternativ + 3 år etter § 232 = 6 år + forhøyes inntil det halve etter § 230 = 9 år + ikke overstige maksimumsstraffen med mer enn det halve etter § 62 = 13½ år).
Saken ble anket. Ett av spørsmålene som var oppe til behandling for Borgarting lagmannsrett, var om byretten hadde lagt til grunn en uriktig lovforståelse når den la sammen straffebudene slik den gjorde. Fra forsvarerhold ble det bl.a. anført at straffebudene ikke kunne regnes sammen i denne rekkefølgen, og at i hvert fall rekkefølgen av straffeloven § 232 og § 230 måtte byttes om. En slik beregningsmåte gir en maksimumsstraff på 11¼ års fengsel (3 år etter § 229 første straffalternativ + forhøyes inntil det halve etter § 230 = 4½ år + 3 år etter § 232 = 7½ år + ikke overstige maksimumsstraffen med mer enn det halve etter § 62 = 11¼ år).
Borgarting lagmannsrett opprettholdt - med støtte i juridisk teori - at straffeloven § 232 skal tas i betraktning før § 230 (dom 25. juni 2001 side 11). Lagmannsrettens flertall satte straffen til fengsel i ti år. Saken er anket til Høyesterett; bl. a. er det anket over lovanvendelsen i dette spørsmålet og straffutmålingen. Dersom Høyesterett opprettholder underrettens lovforståelse, kan det vanskelig tenkes tilfeller der strafferammen etter straffeloven § 62 etter dagens straffutmålingspraksis ikke er vid nok. Også dersom Høyesterett skulle komme til det motsatte resultatet, vil den straffen lagmannsretten utmålte i denne spesielle og svært omfattende saken, ligge innenfor rammen. Den straffen byretten fant passende - og som aktor la ned påstand om for lagmannsretten - ville derimot vært for høy.»
Departementet viste til at Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre dagens regler om maksimumsstraff ved konkurrens i forslaget til ny § 87 i NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser side 216.
På denne bakgrunn konkluderte departementet med at strafferammene i konkurrenstilfeller er tilstrekkelig vide ut fra dagens straffutmålingspraksis. Departementet føyde til:
«Departementet finner videre at det allerede etter gjeldende rett er «mer å gå på», slik at det neppe kan vises til et reelt behov for å skjerpe maksimumsstraffen i straffeloven § 62 for å kunne idømme en passe straff. Dersom straffenivået på ett eller flere områder heves betydelig, skal det likevel ikke utelukkes at det kan oppstå enkelttilfeller der det kunne være ønskelig å idømme en høyere straff enn det dagens § 62 gir adgang til.»
Departementet spurte deretter i høringsnotatet om dagens straffutmålingspraksis ved konkurrens er tilfredsstillende:
«Departementet fastholder, som nevnt innledningsvis, det såkalte straffskjerpelsesprinsippet. Straffen for flere lovbrudd bør ikke fastsettes slik at det først fastsettes én straff for hvert enkelt lovbrudd, før straffene summeres. Likevel kan det være grunn til å reise spørsmål ved om den «kvantumsrabatten» som straffeloven § 62 innebærer, kan ha blitt for stor i praksis.
Departementet har ikke en fullstendig oversikt over hvor stor «rabatten» er innenfor de forskjellige lovbruddskategoriene. For sentrale lovbruddskategorier, som volds- og seksuallovbrudd, har både departementet og justiskomiteen flere ganger uttalt at straffenivået bør heves. I Sem-erklæringen, som er samarbeidsregjeringens politiske plattform, tas det generelt til orde for et bedre samsvar mellom forbrytelse og straffenivå for slike forbrytelser. Ønsket om et høyere straffenivå for volds- og seksuallovbrudd bør etter departementets syn også gjelde ved konkurrens. Departementet viser videre til at justiskomiteen minnet om sine tidligere uttalelser om at straffenivået for vold mot barn, seksualforbrytelser og grov vold burde skjerpes, da den behandlet forslaget til endring av § 62 (jf. Innst. O. nr. 63 (1998-99) side 1). Departementet finner på denne bakgrunn at det kan være rom for å skjerpe straffenivået ved konkurrens innenfor kategoriene volds- og seksuallovbrudd.
Påtalemyndigheten har særlig vært opptatt av at straffenivået ved omfattende og gjentatt vinningskriminalitet har vært for lavt. Høyesterett kom i dommen som er inntatt i Rt. 1997 side 1976, med noen prinsipielle uttalelser om straffenivået for et større antall vinningsforbrytelser.
Fra dommen siteres:
½Det må kunne legges til grunn at et vesentlig antall vinningsforbrytelser begås av en liten gruppe personer. Dette har i de senere år vært påpekt fra påtalemyndighetens side ved flere anledninger. Både for å styrke samfunnets vern mot de skadelige utslag av denne gruppens aktiviteter, og ut fra mer allmenne forholdsmessighetsbetraktninger, er jeg enig med aktor i at det kan være grunn til en generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytere innenfor den mer omfattende vinningskriminalitet.
(...)
Også en annen betraktning bør etter min mening føre til en skjerpet straff i vår sak. Ved en generell vurdering av straffenivået ved omfattende vinningskriminalitet er det naturlig å rette søkelyset også mot forholdet mellom straffenivået for innbrudds- og tyverivirksomhet av mindre omfang og med mer tilfeldig preg, og nivået for omfattende vinningskriminalitet. I vår straffutmålingspraksis fastsettes ikke straffen for f eks fem tyverier til fem ganger straffen for ett tyveri. En kan enkelt si at det av rimelighetsgrunner gis en viss «rabatt» for de mer omfattende forhold. Etter min vurdering er denne «rabatten» blitt for stor når det gjelder vinningsforbrytelser i stort omfang, og det generelle straffenivået bør derfor heves for å oppnå bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet.'
Departementet legger til grunn at domstolene følger de retningslinjene for straffutmålingen som Høyesterett har trukket opp i dommen.
Riksadvokaten beskriver i brevet 2. september 1999 til Justisdepartementet høyesterettsdommen som en viktig milepæl i arbeidet med å skjerpe straffenivået for tilbakefallsforbrytere innenfor den mer omfattende vinningskriminaliteten. Riksadvokaten fremholder at påtalemyndigheten vil arbeide videre med å heve straffenivået for denne sakstypen.
Spørsmålet som gjenstår, er om det i tillegg til signalene fra departementet, justiskomiteen, Høyesterett og riksadvokaten er behov for lovtiltak for å heve straffenivået ved konkurrens.
Den endringen som ble gjort i straffeprosessloven § 13 første ledd ved lov 3. mars 2000 nr. 13 bidrar til å hindre at mange straffbare forhold kommer til pådømmelse samtidig - og dermed at spørsmålet om «kvantumsrabatt» i det hele oppstår. Endringen innebærer at det ikke lenger er en plikt til å forene straffesaker dersom vilkårene for dette er oppfylt. Det må nå vurderes skjønnsmessig om flere forhold mot samme person skal forenes i én sak. Dersom den straffbare handlingen i den saken som behandles sist, ble begått før en tidligere dom ble avsagt, skal det likevel tas hensyn til straffeloven §§ 62 og 63 ved utmålingen av straffen, jf. straffeloven § 64.»
Departementet uttrykte tvil om en heving av den maksimumsstraffen som kan idømmes etter straffeloven § 62, er et egnet virkemiddel for å nå målet om et høyere straffenivå ved konkurrens, men kom etter en totalvurdering til at en slik lovendring kan gi et signal om at straffenivået ved konkurrens bør heves, og uttalte videre:
«Departementet legger særlig vekt på at høyesterettsdommen i Rt. 1997 side 1976 bare gjelder straffutmåling for et stort antall vinningsforbrytelser, og for eksempel ikke for saker hvor flere tilfeller av vold eller seksuallovbrudd pådømmes samtidig.
Departementet kan ikke se at vektige hensyn taler mot en lovendring. En heving av maksimumsstraffen ved konkurrens binder for eksempel ikke dommerskjønnet, slik minstestraffer gjør.»
Departementet drøftet ulike lovtekniske måter å heve maksimumsstraffen på, og gikk inn for å øke maksimumsstraffen til det dobbelte av maksimumsstraffen i det strengeste straffebudet. Departementet la til grunn at en slik løsning vil gi et tilstrekkelig signal om at straffenivået i konkurrenssaker bør heves.
5.3 Høringsinstansenes syn
Borgarting lagmannsrett, Oslo tingrett, Trondheim tingrett, Riksadvokaten, Politidirektoratet (POD), Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (ØKOKRIM), Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening og Rettspolitisk forening har uttalt seg om forslaget.
Oslo tingrett har ikke bemerkninger til forslaget.
Trondheim byrett, Politidirektoratet,PSTog Advokatforeningen slutter seg til departementets forslag.
Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, ØKOKRIM, Dommerforeningen og Rettspolitisk forening går imot forslaget. Disse høringsinstansene uttaler blant annet at det ikke er behov for den foreslåtte endringen, fordi strafferammene er vide nok, og fordi straffen er i ferd med å skjerpes i slike saker. Andre innvendinger er at det neppe er hensiktsmessig nå å foreta en endring som foreslått uten en mer generell vurdering av prinsippene for utmåling av straff på bakgrunn av blant annet Straffelovkommisjonens utredning, og at forslaget har karakter av symbolpolitikk.
5.4 Departementets syn
Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og foreslår at den øvre strafferammen ved konkurrens heves til det dobbelte av det strengeste lovbruddet som er til pådømmelse. Høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt behov for lovendringen, men det har ikke kommet vesentlige innvendinger mot den. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet for forslaget.