Del 2
Bakgrunnen for lovforslaget

2 Internasjonale klimaforpliktelser

2.1 Klimaproblemet

Klimaproblemet er globalt sett en av de største miljøutfordringene vi står overfor. FNs klimapanel (IPCC) har lagt fram dokumentasjon på at klimaet er i endring. Den globale gjennomsnittstemperaturen på jordoverflaten stiger, og har ifølge klimapanelet steget med om lag 0,6 grader i løpet av det 20. århundre. Havnivået har økt mellom 10 og 20 cm i løpet av de siste 100 årene. Ifølge klimapanelet har disse endringene sammenheng med en kraftig økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Den tredje hovedrapporten til klimapanelet konkluderer med at det nå er «nye og sterke bevis på at det meste av oppvarmingen som er observert over de siste 50 årene, kan tilskrives menneskeskapte aktiviteter». Globale klimaendringer kan medføre alvorlige økologiske og helsemessige konsekvenser og kan også få store økonomiske ringvirkninger. For naturlige økosystemer vil klimaendringene kunne komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg, og det vil være en fare for at enkelte truede arter utryddes. Økninger i havnivået vil føre til tap av landareal. Ekstreme værforhold som tørke, storm og flom ventes å øke i hyppighet og styrke. Regionale temperaturendringer og endringer i nedbørsmønstre vil endre vilkårene for jordbruket. Klimaendringene stiller verdenssamfunnet overfor store og kompliserte utfordringer.

2.2 Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen

Klimakonvensjonen, som ble vedtatt i 1992 og trådte i kraft i 1994, la det første viktige grunnlaget for det internasjonale arbeidet med å motvirke menneskeskapte klimaendringer og forberede tilpasninger til klimaendringer. Konvensjonen har som endelig mål en stabilisering i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Konvensjonen forplikter landene til å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak i samsvar med disse for å begrense sine utslipp av klimagasser og øke det naturlige opptaket av slike gasser. Partene påtar seg også å rapportere om klimagassutslipp og klimapolitikk til konvensjonen. Norge ratifiserte Klimakonvensjonen 9. juli 1993.

Kyotoprotokollen, som ble ferdigforhandlet i 1997, bidrar til å utdype og konkretisere industrilandenes forpliktelser i Klimakonvensjonen. Viktigst er at den fastsetter rettslig bindende utslippsforpliktelser for det enkelte industriland og Det europeiske felleskap. Målet er å redusere industrilandenes samlede utslipp av klimagasser med minst 5 prosent i forhold til 1990-nivået i perioden 2008-2012. Den prosentvise størrelsen på forpliktelsene varierer fra land til land.

Kyotoprotokollen trer i kraft nitti dager etter at minst 55 parter under konvensjonen, herunder industriland som sto for minst 55 prosent av industrilandenes totale CO₂-utslipp i 1990, har ratifisert protokollen. Protokollen ble ratifisert av Norge den 30. mai 2002. Protokollen var per 14. oktober 2004 ratifisert av 125 stater og Det europeiske felleskap. Blant partene som har ratifisert er 33 industrilandsparter som til sammen representerte 44,2 prosent av industrilandenes totale CO₂-utslipp i 1990. USA (som stod for 36,1 prosent av utslippene i 1990) har valgt å stå utenfor protokollen. Dette innebærer at nøkkelen til ikrafttredelse ligger hos Russland (som stod for 17,4 prosent av utslippene i 1990). Den russiske regjeringen har anbefalt ratifikasjon. Dumaen (nasjonalforsamlingen) sluttet seg til denne anbefalingen 22. oktober 2004, og Føderasjonsrådet gjorde det samme 27. oktober. Russisk ratifikasjon vil finne sted når ratifikasjonsdokumentet, undertegnet av landets president, er deponert i FNs lokaler i New York. Kyotoprotokollen vil tre i kraft tre måneder etter at russisk ratifikasjon har funnet sted.

Kyotoprotokollen åpner for at partene, som et supplement til nasjonale tiltak, kan bruke de såkalte Kyoto-mekanismene til oppfyllelse av sine utslippsforpliktelser. Kyoto-mekanismene omfatter prosjektsamarbeid mellom industriland (felles gjennomføring), prosjektsamarbeid mellom industriland og utviklingsland (Den grønne utviklingsmekanismen) og handel med utslippskvoter mellom industriland. Samarbeid under disse mekanismene vil kunne bidra til å redusere de totale kostnadene ved oppfyllelsen av spesifikke utslippsmål.

Kyotoprotokollen er et viktig skritt i riktig retning, men ambisjonsnivået i protokollen er langt fra tilstrekkelig til å forhindre farlige, menneskeskapte klimaendringer. Hvis Klimakonvensjonens langsiktige mål skal nås, er det nødvendig med betydelig strengere og mer omfattende forpliktelser etter 2012. Det er spesielt viktig at land som står utenfor Kyotoprotokollen, herunder USA og utviklingsland med store utslipp og/eller sterk utslippsvekst, påtar seg forpliktelser om begrensning av utslippene.

2.3 Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen

Norge vil etter Kyotoprotokollen være forpliktet til å sørge for at de årlige klimagassutslippene i perioden 2008 til 2012 i gjennomsnitt ikke er mer enn 1 prosent høyere enn i 1990, da utslippene var 52,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Protokollen åpner imidlertid også for at landene som et supplement til nasjonale tiltak kan gjennomføre utslippsreduksjoner og/eller kjøpe kvoter i andre land.

I perioden 1990-2003 økte Norges samlede utslipp av klimagasser med vel 8 prosent, fra 52,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter til 56,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I nasjonalbudsjettet for 2004 ble det anslått at utslippene vil øke ytterligere til om lag 61 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 dersom det ikke gjennomføres nye klimatiltak. Differansen mellom Norges utslippsforpliktelse og utslippsframskrivningene er altså på ca. 16 prosent eller 8-9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I tillegg kommer utslipp fra eventuelle gasskraftverk. Dersom alle de tre gasskraftverkene som har fått konsesjon blir bygget uten CO₂-håndtering, vil de årlige CO₂-utslippene øke med om lag fire millioner tonn.

Framskrivningene er et tydelig signal om at oppfyllelse av Kyoto-forpliktelsen forutsetter en offensiv klimapolitikk.

3 Dagens virkemidler overfor klimagasser

Dagens virkemidler overfor klimagasser omfatter avgifter, reguleringer etter forurensningsloven og avtaler og tilskuddsordninger.

3.1 Avgifter

Avgifter på klimagasser setter en pris på aktiviteter og produkter som fører til utslipp av klimagasser. Dette gir forbrukere og produsenter et incentiv til å lage eller bruke produkter som fører med seg lavere utslipp, samtidig som avgiftene stimulerer til mer miljøvennlig teknologi. I dag er det tre avgifter som eksplisitt knytter seg til utslipp av klimagasser: CO₂-avgiften, sluttbehandlingsavgiften på avfall og avgiften på hydrokarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK).

3.1.1 CO₂-avgiften

CO₂-avgiften er i dag det viktigste virkemidlet i klimapolitikken. Dagens CO₂-avgift dekker om lag 69 prosent av de totale CO₂-utslippene, og dette tilsvarer om lag 52 prosent av de samlede klimagassutslippene. CO₂-avgiften er utformet som en produktavgift og legges på bruk av mineralolje og bensin. Avgiften omfatter ikke prosessutslipp, og heller ikke utslipp fra bruk av gass, spillolje, kull og koks. Det er også fritak for mineralolje brukt til visse anvendelser, jf. tabellen under. I tillegg er utslipp fra petroleumsproduksjonen på kontinentalsokkelen ilagt CO₂-avgift.

Avgiftssatsene varierer i dag etter type fossilt brensel og mellom ulike anvendelser.

3.1.2 Sluttbehandlingsavgiften på avfall

Avgift på sluttbehandling av avfall, både for deponering og forbrenning, ble innført 1. januar 1999. Avgiften har som hovedformål å prise miljøkostnadene forbundet med utslipp fra sluttbehandling av avfall, og å gi incentiver til økt kildesortering og gjenvinning. Regjeringen foreslo en større omlegging av sluttbehandlingsavgiften i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2003. Formålet var i høyere grad å stimulere til energigjenvinning og å knytte avgiften sterkere til miljøkostnader ved sluttbehandling av avfall. Klimagassutslipp står for en betydelig del av disse miljøkostnadene.

Avgiften på deponering av avfall ble vedtatt endret slik at det ble innført en høy sats for opplagsplasser med lav miljøstandard, og en lav sats for opplagsplasser med høy miljøstandard. Endringen trådte i kraft 1. juli 2003. I forslaget til statsbudsjett for 2005 utgjør høy og lav sats henholdsvis 533 og 409 kroner per tonn avfall.

Stortinget vedtok også å endre avgiften på forbrenning av avfall til en avgift på utslippene til luft, kombinert med en tilskuddsordning for å stimulere til økt bruk av avfall som energikilde. Det ble opprinnelig lagt opp til at også denne endringen skulle gjennomføres fra 1. juli 2003. Ettersom tilskuddsordningen er omfattet av EUs regelverk for offentlig støtte, ble den notifisert til EFTAs overvåkingsorgan (ESA), som stilte spørsmål om ordningen. Dette førte til at endringen ble utsatt. Per mai 2004 var ESAs konklusjon i forbindelse med tilskuddsordningen fortsatt ikke avklart. På denne bakgrunn foreslo Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett 2004 å legge om avgiften på forbrenning av avfall til en utslippsavgift som opprinnelig vedtatt, men uten at det samtidig innføres noen tilskuddsordning. Stortinget sluttet seg til dette.

Denne siste omleggingen må sees på bakgrunn av at forutsetningene for en tilskuddsordning er blitt vesentlig endret. Nye beregninger viser at innføring av en utslippsavgift innebærer vesentlig lavere avgiftsbelastning for forbrenningsanleggene enn den tidligere tonnbaserte avgiften. Dette skyldes i hovedsak at flere forbrenningsanlegg er blitt oppgradert for å møte utslippskravene i direktiv 2000/76/EF av 4. desember 2000 om forbrenning av avfall (jf. forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften)). Vedtaket om innføring av utslippsavgift fra 2003 kan også ha bidratt til å redusere utslippene fra forbrenningsanleggene, selv om dette vedtaket ikke ble satt i verk som planlagt.

Endringen innebærer at det fra 1. juli 2004 skal betales avgift for utslipp til luft av en rekke nærmere angitte stoffer ved forbrenning av avfall. Avgiftssatsene er angitt i kroner per gram av hvert stoff (jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak). I henhold til budsjettforslaget for 2005 skal det for utslipp av CO₂ betales en avgift på 40,57 kroner per tonn innlevert avfall. Anlegg som ikke brenner avfall som inneholder fossilt materiale, skal ikke betale avgift for utslipp av CO₂.

Stortingets vedtak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2004 innebærer at den opprinnelig foreslåtte tilskuddsordningen for å stimulere til økt bruk av avfall som energikilde ikke innføres. Støtte til energiutnyttelse av avfall vil likevel bli ivaretatt innenfor Enovas støtteordninger.

3.1.3 Avgiften på innenlands produksjon og import av HFK og PFK

HFK brukes blant annet i kjøleanlegg, som brannslukningsmiddel og til produksjon av skumplast. HFK-forbindelser er i dag svært aktuelle som erstatningsstoffer til klorfluorkarboner (KFK), hydroklorfluorkarboner (HKFK) og haloner som skal utfases under Montrealprotokollen for å unngå nedbryting av ozonlaget. Utslippene av HFK og PFK utgjør mellom 2 og 3 prosent av de norske klimagassutslippene.

Avgift på HFK og PFK ble innført fra 1. januar 2003. Avgiften omfatter både HFK og PFK som er produsert innenlands og som importeres. Avgiften omfatter både gass importert i bulk og gass som inngår i importerte produkter.

Fra 1. juli 2004 er det innført en refusjonsordning for HFK og PFK. Refusjonsordningen er begrenset til HFK og PFK som leveres til destruksjon. Gass levert til gjenvinning er ikke omfattet av refusjonsordningen, og gjenvunnet gass er derfor fritatt for avgift ved videresalg, slik at denne gassen ikke blir dobbelt avgiftsbelagt. Ordningen med avgift og refusjon ventes å redusere bruken av HFK og PFK til de mest nødvendige områdene (blant annet ved å stimulere til produktutvikling), stimulere til innsamling og gjenvinning eller destruksjon av brukt HFK og PFK og styrke arbeidet med forhindring av lekkasjer. Den valgte løsningen fremmer forsvarlig innsamling og håndtering av HFK og PFK helt fram til destruksjonsanlegget, sikrer god kontroll med refusjonsutbetalingene og gir lavest mulig kostnader knyttet til administrasjon av ordningen.

3.2 Reguleringer etter forurensningsloven

Forurensningsloven § 7 nedlegger i utgangspunktet et generelt forbud mot å forurense. Med forurensning forstås blant annet tilførsel til luft, vann eller jord av fast stoff, væske eller gass dersom tilførselen kan være til skade eller ulempe for miljøet. Utslipp av klimagasser er således å regne som forurensning i lovens forstand, jf. forurensningsloven § 6.

Med mindre klimagassutslippene som kan påregnes må anses lovlige i medhold av forurensningsloven § 8 tredje ledd eller er regulert i forskrift med hjemmel i forurensningsloven § 9, kreves det tillatelse til CO₂-utslipp i medhold av loven § 11. Regulering gjennom konsesjoner benyttes først og fremst overfor store punktutslipp fra industri- og energianlegg, mens regulering ved forskrift gjerne benyttes når mange likeartede kilder bidrar til samme type utslipp og behovet for individuell behandling av kildene derfor ikke er så stort.

Forurensningsloven gjelder i hovedsak forurensning fra stasjonære kilder. Unntak fra loven gjelder vanlig forurensning fra fiske, jord- og skogbruk, boliger, kontorer mv. dersom det ikke er gitt særlige forskrifter. Når det gjelder forurensning fra transportmidler, reguleres dette ikke av forurensningsloven, men i andre lover.

Tradisjonelt er forurensningsloven først og fremst blitt brukt til å begrense utslipp ut fra hensynet til lokale og regionale miljøforhold. Fram til slutten av 1990-årene var det et ønske om å bruke andre virkemidler, som for eksempel avgifter, for blant annet å begrense utslipp av CO₂.

Dagens praksis i Statens forurensningstilsyn (SFT) er at bedrifter som søker tillatelse til å drive med forurensende virksomhet der det kan påregnes CO₂-utslipp av betydning, får regulert dette i sine utslippstillatelser. I en del tilfeller settes maksimumsgrenser for hvor store CO₂-utslipp som tillates fra den enkelte konsesjonspliktige virksomheten. Disse grensene er hittil blitt fastsatt i samsvar med den konsesjonspliktiges behov, og har derfor ikke medført reelle krav til utslippsreduksjoner. Selv om det ikke settes spesifikke grenser for CO₂-utslipp i tillatelsene, vil virksomhetens produksjonsrammer indirekte innebære en begrensning i virksomhetens lovlige utslipp av CO₂.

Med bakgrunn i kravet i direktiv 96/61/EF av 24. september 1996 om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet) om å benytte BAT-standarder (best tilgjengelige teknikker) for å unngå forurensende utslipp stilles det imidlertid krav om energieffektivitet og prosessmaksimalisering i tillatelsene. Dette har også indirekte betydning for virksomhetenes utslipp av CO₂. I tillegg rapporterer virksomhetene sine CO₂-utslipp når de årlig sender inn egenrapport.

For øvrig er det primært andre virkemidler enn forurensningsloven som i dag benyttes for å redusere CO₂-utslippene. Eksempler på slike virkemidler er CO₂-avgiften og ulike støtteordninger for å fremme miljøvennlige energikilder og energiøkonomisering.

3.3 Avtaler

Miljøverndepartementet har inngått to avtaler med industrien om utslipp av klimagasser. Den første avtalen ble inngått 9. juni 1997 mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien. Klimagassutslippene fra aluminiumindustrien utgjorde i 2003 ca. 5 prosent av de totale norske utslippene. Ifølge avtalen skulle industrien redusere sine klimagassutslipp per produserte tonn aluminium med henholdsvis 50 og 55 prosent i 2000 og 2005 i forhold til 1990-nivå. For 2000 viser de framlagte utslippstallene at klimagassutslippet per tonn aluminium var 53 prosent lavere enn i 1990. For dette året ble avtalen dermed overoppfylt av industrien.

Ved aluminiumverkene i Mosjøen og Sunndal er det blitt gjennomført oppgraderinger som blant annet innebærer overgang fra Söderberg- til prebake-teknologi. Dette muliggjør en produksjon med lavere utslipp per produserte tonn aluminium. Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien er i dialog om hvordan utslippene fram mot 2005 kan bli lavest mulig.

Den andre avtalen om utslipp av klimagasser ble inngått i 2002 mellom Miljøverndepartementet og importører, produsenter og brukere av elektroniske produkter om reduserte utslipp av svovelheksafluorid (SF₆), som er en klimagass med et svært stort oppvarmingspotensial og lang levetid. Utenom prosessindustrien (magnesiumproduksjon) brukes gassen hovedsakelig som isolasjonsmateriale og lysbuemedium i høyspenningsanlegg. Utslippene av SF₆ utgjør ca. 1 prosent av de totale klimagassutslippene i Norge. I henhold til avtalen skal elektrobransjen redusere utslippene med 13 prosent innen 2005 og 30 prosent innen 2010 i forhold til utslippene i 2000. Forpliktelsene skal nås gjennom gjenvinning og etablering av rutiner som minimaliserer utslippene. Fra og med måleåret 2003 skal bransjen rapportere til SFT om utslippsutviklingen. I henhold til avtalen leverte bransjen data for 2003 i april 2004.

3.4 Tilskuddsordninger

Utviklingen av et marked for alternative løsninger, ny miljøvennlig energiproduksjon og energisparing vil kunne bidra til reduserte klimautslipp.

Regjeringen fører en ambisiøs politikk for energiomlegging. Satsingen tar utgangspunkt i hovedlinjene i St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken (Energimeldingen). Energiomleggingen er en langsiktig satsing på utviklingen av et marked for alternative løsninger for energiproduksjon og energibruk.

Energiomleggingen finansieres av Energifondet. Ansvaret for oppfølgingen av de konkrete målene og forvaltningen av Energifondet er delegert til Enova SF. Olje- og energidepartementet og Enova SF har inngått en avtale om forvaltningen av Energifondet. I henhold til avtalen skal Enova bidra til ny miljøvennlig energiproduksjon og energisparing tilsvarende tolv terrawattimer per år innen utgangen av 2010.

Regjeringen gir høy prioritet til utvikling av miljøvennlige gasskraftverk med CO₂-håndtering, og det vil samlet være tilgjengelig om lag 150 millioner kroner til forskning og utvikling (FoU) og innovasjon på dette området i 2005. Etableringen av en innovasjonsvirksomhet i Grenland vil bli et hovedvirkemiddel i arbeidet for å utvikle slike teknologier. I budsjettet for 2005 foreslås det etablert et nasjonalt gassteknologiprogram. Programmet vil være et samarbeid mellom den nye innovasjonsvirksomheten og Forskningsrådet. Programmet vil i første omgang rette seg mot forskning, utvikling og utprøving av teknologi for gasskraft med CO₂-håndtering.

Innovasjonsvirksomheten vil i 2005 disponere rundt 46 millioner kroner. Dette er avkastningen fra Fondet for miljøvennlig gassteknologi, som ble opprettet 1. juli 2004. Fondet er på to milliarder kroner. I tillegg til bevilgningen foreslås det at innovasjonsvirksomheten gis en tilsagnsfullmakt på 50 millioner kroner, slik at de disponible midlene til prosjektstøtte i 2005 blir tilnærmet lik helårs avkastning fra fondet (avkastningen per år vil være 91,8 millioner kroner). Det foreslås bevilget ti millioner kroner til etablering og drift av innovasjonsvirksomheten i 2005.

Foreslått bevilgning til utviklingen av renseteknologi for gasskraftverk gjennom Norges forskningsråd i 2005 er 50 millioner kroner.

4 Videreutvikling av virkemiddelbruken på klimaområdet

4.1 Klimameldingen og Tilleggsmeldingen om klima

Regjeringen vil videreutvikle virkemiddelbruken på klimaområdet. Utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen skal nås gjennom en rekke nasjonale virkemidler og tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene, jf. kapittel 2.2.

Regjeringens klimapolitikk bygger på to stortingsmeldinger: St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk (Klimameldingen), som ble lagt fram av Regjeringen Stoltenberg sommeren 2001, og St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk (Tilleggsmeldingen om klima), som ble lagt fram av Bondevik II-regjeringen våren 2002.

I Klimameldingen gikk Regjeringen Stoltenberg inn for at et bredt nasjonalt kvotesystem for klimagasser skal være hovedvirkemidlet i en langsiktig norsk klimapolitikk fra 2008. I Tilleggsmeldingen om klima gikk Regjeringen inn for å framskynde etableringen av et nasjonalt kvotesystem, og ikke vente til Kyotoprotokollens forpliktelsesperiode, som begynner i 2008. Det tidlige kvotesystemet for perioden 2005-2007 skal supplere CO₂-avgiften og derfor bare omfatte utslipp som ikke er pålagt CO₂-avgift. I Tilleggsmeldingen foreslo Regjeringen også en rekke sektorvise virkemidler og tiltak, blant annet innen avfallssektoren, energisektoren, petroleumssektoren, industrisektoren og transportsektoren. Ved behandlingen i Stortinget sluttet stortingsflertallet seg til hovedtrekkene i de to stortingsmeldingene.

Som et supplement til nasjonale tiltak legger Regjeringen opp til en aktiv bruk av Kyoto-mekanismene. Fleksibilitet i gjennomføring av utslippsforpliktelsene gjennom bruk av Kyoto-mekanismene gjør at kostnadene ved oppfyllelse av Norges forpliktelse kan reduseres vesentlig. Beregninger som ble gjort før Norge ratifiserte Kyotoprotokollen, viser at det ville koste rundt tre ganger mer å innfri forpliktelsen bare ved nasjonale tiltak, sammenliknet med fleksibel gjennomføring. Den miljømessige virkningen er uavhengig av hvor utslippsreduksjonene skjer. Adgangen til å benytte Kyoto-mekanismene var for de fleste industrilandene en avgjørende forutsetning for å akseptere utslippsforpliktelsene i Kyotoprotokollen.

4.2 En strategi for å begrense industriens avgiftsfrie utslipp av klimagasser

4.2.1 Potensialet for utslippsreduksjoner

Klimagassutslippene fra prosessindustri som er unntatt fra CO₂-avgift, utgjorde i 2003 vel fjorten millioner tonn CO₂-ekvivalenter eller om lag 25 prosent av de totale norske klimagassutslippene. Utslippene bestod i prosessutslipp av CO₂, lystgass (N₂O), perifluorkarboner (PFK), svovelheksofluorid (SF₆) og metan (CH₄) samt CO₂-utslipp fra stasjonær forbrenning av kull og koks, gass og spillolje. Utslippene ble i perioden 1990-2001 redusert med over tre millioner tonn eller ca. 18 prosent.

Statens forurensningstilsyn (SFT) utarbeidet i 2000 en tiltaksanalyse for reduksjon av klimagassutslipp i Norge. Tiltaksanalysen viser at en betydelig del av potensialet for utslippsreduksjoner til relativt lave kostnader i Norge er knyttet til utslipp fra prosessindustrien. At prosessindustrien har mulighet til å redusere utslippene bekreftes i rapporten «Hvitbok om klimagassutslipp fra norsk landbasert prosessindustri», som er utarbeidet av SINTEF og Det Norske Veritas på oppdrag fra Prosessindustriens Landsforening (PIL), Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF) og Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF). (For en nærmere omtale av hvitboken se boks 10.2). Dette viser at innføring av virkemidler som gir prosessindustrien incentiver til å redusere klimagassutslippene ytterligere, er viktig.

4.2.2 Industrien gis incentiver til utslippsreduksjoner gjennom en kombinasjon av kvotesystem og overenskomst

I Tilleggsmeldingen om klima la Regjeringen opp til at prosessindustrien skulle få kvoteplikt for de utslippene som ikke omfattes av CO₂-avgiften. Ved behandlingen av Klimameldingen og Tilleggsmeldingen om klima 18. juni 2002 fattet Stortinget følgende romertallsvedtak:

«Stortinget ber Regjeringen utvikle detaljene i det tidlige kvotesystemet i nær dialog med industrien for å sikre den foreslåtte reduksjon i klimagassutslipp fra bedriftene, samtidig som systemet er fleksibelt nok for å sikre konkurranseevnen til prosessindustrien.»

Da Tilleggsmeldingen om klima ble behandlet i Stortinget, var det usikkerhet knyttet til etableringen av et kvotesystem i EU fra 2005. EU har siden dette vedtatt direktiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagassutslipp i Det europeiske fellesskap og om endring av Rådets direktiv 96/61/EF (kvotedirektivet). Kvotedirektivet forutsetter at det innføres et kvotesystem i EU i 2005. EUs kvotesystem omfatter i hovedsak utslipp av CO₂ fra produksjon av elektrisk kraft og varme. I motsetning til det kvotesystemet som er skissert i Tilleggsmeldingen om klima, inkluderer EUs kvotesystem i begrenset grad prosessindustriens utslipp av klimagasser.

EUs vedtak av kvotedirektivet har skapt en ny situasjon for Norge. Regjeringen mener at hensynet til norsk prosessindustris konkurranseevne tilsier at norske bedrifter ikke bør inkluderes i kvotesystemet for perioden 2005-2007 hvis konkurrerende industri i Europa ikke pålegges kvoteplikt. Miljøverndepartementet anbefaler på denne bakgrunn at det nasjonale kvotesystemet fra 2005 omfatter utslipp av CO₂ som i dag ikke omfattes av CO₂-avgift, fra virksomhet som fyller kriteriene for å være med i EUs kvotesystem for klimagasser.

Den foreslåtte avgrensningen innebærer at en rekke energianlegg uten CO₂-avgift (blant annet bedrifter innen bransjene ilandføring, gassraffinering og petrokjemi og eventuelle gasskraftverk), oljeraffinerier, koksverk, jern- og stålprodusenter og produsenter av sement, kalk og glass på nærmere vilkår får kvoteplikt for sine CO₂-utslipp. CO₂-utslippene fra disse kildene sto i år 2003 for i underkant av 11 prosent av Norges totale klimagassutslipp. Det norske kvotesystemet blir dermed fra starten av smalere enn forutsatt i Tilleggsmeldingen om klima fra 2002.

Det legges opp til at utformingen av det norske kvotesystemet i størst mulig grad skal være i samsvar med EUs system, også når det gjelder elementer som rapportering, kontroll, sanksjoner og register. Miljøverndepartementet har også bygget på bestemmelsene i kvotedirektivet om kriterier for vederlagsfri tildeling av kvoter for perioden 2005-2007.

Elementene i kvotesystemet er i tråd med Stortingets romertallsvedtak fra juni 2002, utviklet i nær dialog med prosessindustrien. Gjennom denne dialogen har Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening (PIL) også framforhandlet en forståelse som sikrer at den delen av prosessindustrien som ikke får kvoteplikt i denne omgang, vil redusere klimagassutslippene innen utgangen av 2007. Forståelsen innebærer at aluminium-, ferrolegerings,- karbon-, mineralgjødsel- og karbidindustrien i Norge forplikter seg til å redusere sine utslipp av alle de seks typene klimagasser som omfattes av Kyotoprotokollen: CO₂, metan, lystgass, hydrofluorkarboner (HFK), PFK og SF₆.

I henhold til forståelsen med PIL er det fastsatt utslippstak både for bedrifter som inngår i det tidlige kvotesystemet og for prosessindustri som faller utenfor dette kvotesystemet. De samlede klimagassutslippene fra eksisterende prosessbedrifter som er medlemmer i PIL, utenom gassraffinerier og anlegg for ilandføring av olje og gass, skal senest i 2007 være nede på et nivå som ikke overstiger 13,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette svarer til en nedgang på 20 prosent sammenlignet med de faktiske utslippene i 1990, som forespeilet i Tilleggsmeldingen om klima. Ved fastsettelsen av kvotemengden skal det tas hensyn til at gassraffinerier og ilandføringsterminaler har hatt betydelige kapasitets- og produksjonsutvidelser etter 1990, og at ytterligere utvidelser forventes å finne sted før 2008. Også dette er i tråd med Tilleggsmeldingen om klima som sier at den samlede tildelingen skal justeres i forhold til utvidelser og nedleggelser av produksjon i kvotepliktige virksomheter.

Kombinasjonen av kvotesystem og overenskomst betyr at nesten alle norske klimagassutslipp vil bli omfattet av klimavirkemidler og gi bedrifter som i dag er unntatt fra CO₂-avgift, et incentiv til å foreta utslippsreduserende tiltak. Dermed sikres et helhetlig sett med virkemidler som innebærer at alle sektorer får incentiver til å redusere sine klimagassutslipp. Fordi ambisjonsnivået i Tilleggsmeldingen om klima fastholdes, er det grunn til å forvente at det tosporede systemet vil gi like gode miljømessige resultater som det kvotesystemet som er skissert i Tilleggsmeldingen om klima. Samtidig unngås utilsiktede negative virkninger for prosessindustriens konkurranseevne som følge av klimagassreduserende tiltak. Etableringen av et tidlig kvotesystem vil gi oss viktig erfaring med et virkemiddel som vil bli sentralt i det videre arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser, både nasjonalt og globalt.

4.2.3 Det nasjonale kvotesystemet søkes tilknyttet EUs kvotemarked

Regjeringen legger ikke opp til at kvotedirektivet tas inn i EØS-avtalen. Dette synet har også vært tilkjennegitt av de andre EØS-landene i EFTA: Island og Liechtenstein.

Regjeringen legger opp til at det norske kvotesystemet skal knyttes opp mot EUs kvotesystem. Dette vil blant annet sikre at norske bedrifter vil kunne kjøpe og selge kvoter i et marked som er stort nok til å være økonomisk velfungerende, og at de vil stå overfor samme kvotepris som sine konkurrenter i Europa. Regjeringen har tatt initiativ til forhandlinger med Europakommisjonen om tilknytning til EUs kvotemarked gjennom kvotedirektivet artikkel 25. Bestemmelsen åpner for at EU inngår avtaler med tredjeland om gjensidig anerkjennelse av kvoter. I denne omgang tas det sikte på å etablere en avtale som gjelder for perioden 2005-2007.

Utformingen av det norske kvotesystemet ligger nært opp til EUs eget system. Dette er gjort av flere grunner, men det antas også å gjøre det lettere for EU å kunne godta en norsk tilknytning gjennom direktivets artikkel 25. Uansett utfallet av forhandlingene mener Regjeringen at kvoter fra EUs kvotesystem bør anerkjennes for bruk i det norske kvotesystemet.

4.3 Kvotesystemet revideres før perioden 2008-2012

Kvotesystemet skal bidra til at Norge overholder sine utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen fra 2008. Utkast til lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser er likevel innrettet mot perioden 2005-2007, og det vil måtte foretas endringer i loven ved utløpet av denne perioden for å tilpasse den til senere perioder.

Departementet legger opp til at hele kvotesystemet gjennomgås før perioden 2008-2012, og at behovet for endringer vurderes. Ved denne gjennomgangen vil man også kunne ta hensyn til de erfaringene som er vunnet gjennom praktiseringen av loven så langt.

5 Høringen sommeren 2004

5.1 Høringsinstansene

Miljøverndepartementet sendte 28. juni 2004 et notat med forslag til lov om kvotehandel med klimagasser på høring. En liste over adressatene er gitt i vedlegg 1. Høringsnotatet ble dessuten lagt ut til allmenn høring på Miljøverndepartementets Internettside. Høringsfristen ble satt til 13. august 2004.

Det kom inn 64 høringsuttalelser. Følgende instanser har avgitt realitetsmerknader til høringsnotatet:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Finansdepartementet

• Justis- og politidepartementet

• Landbruksdepartementet

• Direktoratet for naturforvaltning

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Norges vassdrags- og energidirektorat

• Konkurransetilsynet

• Statistisk sentralbyrå

• Enova SF

• Statkraft SF

• Norges forskningsråd

• Buskerud fylkeskommune

• CICERO Senter for klimaforskning

• Det Norske Veritas AS

• Fridtjof Nansens Institutt

• Professor Hans Chr. Bugge og stipendiat Christina Voigt ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

• Norges landbrukshøgskole

• Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom

• Miljøstiftelsen Bellona

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Prosessindustriens Landsforening

• Energibedriftenes landsforening

• Oljeindustriens Landsforening

• Byggevareindustriens Forening

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Norsk Fjernvarmeforening

• Norsk renholdsverks-forening

• Norges Rederiforbund

• Norges Automobil-Forbund

• Norsk Petroleumsinstitutt

• Norges Bonde- og Småbrukarlag

• Kommunenes Sentralforbund - Bedrift

• Hordaland Olje og Gass

• International Emissions Trading Association

• Landsorganisasjonen i Norge

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

• Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund

• Norges Ingeniørorganisasjon

• Hydro Aluminium Rolled Products/Hydro Aluminium Sheet Ingot Casthouse

• Norcem AS

• Verdalskalk AS og Mokado AS

• Statoil ASA

• Gassco AS og Norsk Hydro Produksjon AS

• Borealis AS

• Hydro Polymers AS og Noretyl AS

• Norske Skogindustrier ASA

5.2 Hovedinntrykk fra høringsrunden

5.2.1 Høringsinstansenes syn på kvoteregulering som virkemiddel

Det generelle inntrykket fra høringsrunden er at høringsinstansene stiller seg positive til etableringen av et system for kvotehandel med klimagasser i 2005. Fra høringsuttalelsene siteres følgende:

Statoil ASA:

«Statoil støtter innføring av kvotehandel av CO₂ i Norge fra 2005 koblet opp mot EUs system for kvotehandel. (...) Kvotehandel gir norske virksomheter muligheter til å delta i et system med formål å gi en kostnadseffektiv oppfylling av Kyotoforpliktelsene i Europa og for Norge.»

Statkraft SF:

«Innledningsvis vil vi uttrykke støtte til utforming av et norsk system for kvotehandel som er koblet tett opp til EUs system. I et internasjonalt kvotemarked med mange land og bedrifter som deltagere vil det kunne bli tilstrekkelig likviditet for at klimagassutslipp kan reduseres på en effektiv måte.»

Landsorganisasjonen i Norge:

«LO ser på kvotesystem som et kostnadseffektivt verktøy for å begrense utslipp av klimagasser generelt, og for å kunne oppnå Kyotoforpliktelsene 2008-2012 spesielt.»

Direktoratet for naturforvaltning:

«Direktoratet for naturforvaltning er i hovedsak positiv til forslaget om lov til kvotehandel, da dette vil innebære et ytterligere klimavirkemiddel ovenfor aktuelle bedrifter.»

Fridtjof Nansens Institutt:

«FNI [anser] innføringen av et kvotesystem for klimagassutslipp som per i dag ikke er underlagt virkemiddelbruk, som et skritt i riktig retning.»

Blant høringsinstansene er det først og fremst Miljøstiftelsen Bellona som påpeker svakheter ved kvoteregulering som virkemiddel:

«Kvoter er et egnet virkemiddel for å oppnå et gitt utslippmål, f.eks. Norges Kyotoforpliktelse, på en kostnadseffektiv måte, fordi handel med kvoter sikrer at tiltak med lavest kostnad gjennomføres først. Denne egenskapen er også virkemiddelets svakhet, fordi kvoter dermed ikke gir incitament til mer kostbare teknologisk sprang, som er avgjørende for å oppnå utslippsreduksjoner i den målestokk som FNs klimapanel anbefaler.»

5.2.2 Merknader vedrørende Norges tilknytning til EUs kvotesystem

Blant høringsinstansene som stiller seg positive til kvotehandel, er det en rekke instanser som argumenterer for at EUs kvotedirektiv bør inntas i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Dette synspunktet er svært utbredt blant enkeltbedrifter og organisasjoner i næringslivet.

Prosessindustriens Landsforening uttaler følgende:

«For prosessindustrien og norsk næringsliv for øvrig, vil direkte implementering av direktivet være den klart beste løsningen. Denne løsningen sikrer likebehandling av norsk industri i forhold til europeiske konkurrenter, mens Regjeringens forslag om å forhandle fram en bilateral avtale vil skape stor usikkerhet for berørt industri både på kort og lang sikt. Usikkerheten er både knyttet til forhandlingene om en bilateral avtale vil føre fram, og om en slik tilknytningsform vil gi en likebehandling med EU-industrien ettersom vi blir underlagt en annen lovgivning enn konkurrentene i EU. Det vil også være fare for at slike forhandlinger vil kunne trekke ut i tid slik at deltakelsen i europeisk kvotehandel blir skjøvet ut i det uvisse.»

Uttalelser med vesentlig samme innhold som fra Prosessindustriens Landsforening kommer fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Oljeindustriens Landsforening, Energibedriftenes landsforening, Norsk Fjernvarmeforening, Statoil ASA, Gassco AS og Norsk Hydro Produksjon AS, Norske Skogindustrier AS, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Norges Ingeniørorganisasjon, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund. Oljeindustriens Landsforening framholder i denne sammenheng følgende:

«Et isolert norsk system (... ) vil være under kritisk volum for å kunne fungere etter hensikten. Det norske systemet må derfor kobles opp mot et større system, det vil i praksis bety EUs kvotehandel. »

Næringslivets Hovedorganisasjon hevder også at EUs kvotesystem vil øke muligheten for at Kyotoprotokollen trer i kraft, ha en positiv innvirkning på de internasjonale forhandlingene om etablering av klimaforpliktelser for perioden etter 2012 og fungere som en viktig brobygger til USA og Australia. Organisasjonen skriver:

«Når EU nå har brutt med tidligere motstand mot kvotehandel som virkemiddel, bør Norge delta aktivt i utviklingen for å underbygge og befeste kvotehandel som virkemiddel. Regjeringens utkast slik det fremkommer i forslaget til lov om kvotehandel, bidrar etter NHOs syn ikke til å støtte opp om EUs nye og konstruktive virkemiddelbruk.»

5.2.3 Merknader vedrørende kvotesystemets omfang

Høringsinstansene har delte meninger om hvilke virksomheter og klimagasser som bør omfattes av kvotesystemet. En rekke enkeltbedrifter og organisasjoner i næringslivet stiller seg negative til høringsnotatets forslag om å unnta fra kvotesystemet utslipp fra bruk av energivarer som omfattes av Stortingets årlige vedtak om CO₂-avgift, samt bruk av naturgass til produksjon av elektrisk kraft hvor produksjonen for det vesentligste drives for levering til andre enn egen eller tilknyttet virksomhet. Disse høringsinstansene legger særlig vekt på at norsk næringsliv bør få tilsvarende rammebetingelser som konkurrentene i Europa, og at norske bedrifter i kraft av å være nettokjøpere av kvoter vil bidra direkte til reduksjoner i utslippene av klimagasser gjennom kjøp av kvoter i det europeiske kvotemarkedet eller gjennom anskaffelse av kreditter fra Den grønne utviklingsmekanismen. Miljøvernorganisasjonene gir uttrykk for at de er fornøyd med forslagene om at sektorer som i dag har CO₂-avgift, holdes utenfor kvotesystemet samt at gasskraftverk holdes utenfor. Disse framhever at ingen forurensere bør få svekkede incitamenter til utslippsreduksjoner i forhold til dagens situasjon. Noen høringsinstanser uttrykker skuffelse over at en betydelig del av prosessindustriens avgiftsfrie utslipp av klimagasser holdes utenfor kvotesystemet, og i stedet reguleres av en forståelse mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening. For en grundigere gjennomgang av høringsuttalelsenes merknader til kvotesystemets omfang vises til kapittel 8.

5.2.4 Merknader vedrørende ambisjonsnivået i forståelsen mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening

Mange høringsinstanser kommenterer ambisjonsnivået som Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening har kommet fram til i fellesskap, og som innebærer at de samlede klimagassutslippene fra bedrifter innen bransjene aluminium og magnesium, ferrolegeringer og karbonprodukter, karbider, andre metaller, sement, lettklinker og isolasjon, mineralgjødsel, oljeraffinerier og petrokjemi ikke skal overstige 13,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2007. Dette ambisjonsnivået vil trekke opp rammene for ambisjonsnivået i kvotesystemet. Blant enkeltbedrifter og organisasjoner i næringslivet er det mange som gir uttrykk for at ambisjonsnivået vil innebære at norsk prosessindustri får strammere rammebetingelser enn tilsvarende industri i Europa. Prosessindustriens Landsforening uttaler:

«Da PIL og Miljøverndepartementet kom fram til den felles forståelsen om et ambisjonsnivå i fjor høst, vurderte vi at resultatet ikke ville svekke industriens konkurranseevne i en uakseptabel grad. Utviklingen av de nasjonale allokeringsplanene (NAP) i EU-landene har imidlertid vist oss at tildelingene av gratiskvoter til industrien i EU må betegnes som jevnt over sjenerøse. Spesielt har vi merket oss at en rekke land gir 100 % tildeling til prosessutslipp. (...) I etterkant må vi derfor konkludere med at den norske løsningen er en av de strammeste i Europa.»

Uttalelser med vesentlig samme innhold kommer fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Norcem AS og Hydro Polymers AS og Noretyl AS.

Ingen av enkeltbedriftene og organisasjonene i næringslivet gir likevel uttrykk for at de ønsker at ambisjonsnivået, som det er oppnådd enighet om, skal endres. Statoil ASA uttaler tvert i mot:

«Det er etablert en forståelse mellom PIL og Miljøverndepartementet om ambisjonsnivået for virksomheter som var påtenkt å delta i kvotehandel fra 2005 etter Tilleggsmelding til Stortingsmelding 54 (2000-2001) om klimapolitikken (...) Statoil støtter dette opplegget.»

Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom mener at prosessindustrien burde fått strammere rammebetingelser:

«Vi mener at ambisjonsnivået i avtalen med PIL og i kvotesystemet er svært svakt. (...) Som et minstemål bør man legge seg på det som Ap og Sp foreslo i debatten våren 2002, nemlig at utslippene skulle ligge på 11,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.»

Gassco AS og Norsk Hydro Produksjon ASer særlig opptatt av fastsettelsen av et ambisjonsnivå for gassraffinerier og ilandføringsterminaler for olje og gass som ikke inngår i ambisjonsnivået på 13,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter:

«Fastsettelsen av ambisjonsnivå og tildelingen av kvoter må (...) etter vår mening baseres uavkortet på de prognoser som er gitt i «Hvitbok om klimagassutslipp fra norsk landbasert prosessindustri», samt de data som ble formidlet til MD våren 2004.»

Miljøstiftelsen Bellona reagerer på at utslippstaket i kvotesystemet ikke er angitt i høringsnotatet og uttaler:

«Bellona mener Regjeringen bør inkludere et spesifikt utslippstak i lovforslaget. Som et minimumskrav må dette taket innebære en nedtrapping av utslippene som bringer sektorene i kvotesystemet ned mot sin andel av Norges Kyotoforpliktelse.»

Synspunktet får tilslutning fra Naturvernforbundet og Natur og Ungdom.

Fridtjof Nansens Institutt etterlyser prognoser for prosessindustriens utslipp i 2007:

«Siden det ikke oppgis hva som ville vært forventet utslippnivå i 2007 uten et kvotesystem, er det vanskelig å vurdere hvorvidt (...) ambisjonsnivået faktisk innebærer tilleggsreduksjoner av utslipp.»

Professor Hans Chr. Bugge og stipendiat Christina Voigt ved Institutt for offentlig rett ved Universitet i Oslo gir uttrykk for at samlet kvotemengde bør fastsettes på bakgrunn av en åpen prosess der publikum har anledning til å bli hørt.

5.2.5 Merknader vedrørende uformingen av kvotesystemet i perioden 2008-2012

Svært mange av høringsinstansene er opptatt av valget av klimavirkemidler for perioden 2008-2012. Så vel enkeltbedrifter, organisasjoner i næringslivet, forskningsinstitusjoner og ideelle organisasjoner etterlyser føringer for virkemiddelbruken i perioden 2008-2012.

Næringslivets Hovedorganisasjon påpeker at Tilleggsmeldingen forutsatte

«at man fra 2008 skulle få et bredest mulig kvotesystem som omfattet alle seks klimagasser og så mange sektorer som mulig for å sikre at Norge oppfylte sine Kyoto-forpliktelser. (...) Forutsetningen var dessuten at et norsk system skulle knyttes til internasjonale regimer for kvotehandel.»

Organisasjonen uttaler følgende:

«NHO regner med at dette siktemålet fremdeles gjelder, men når Regjeringen unnlater å omtale dette i premissene skaper forslaget om bilateral avtale med EU usikkerhet om videre utforming av det norske kvotesystemet fra 2008 til 2012.»

Tilsvarende synspunkter framføres av en rekke andre bedrifter og organisasjoner i næringslivet. Prosessindustriens Landsforening, Energibedriftenes landsforening, Hordaland Olje og Gass og Statkraft SF er særlig opptatt av at de framtidige rammebetingelsene for energiproduksjon fra naturgass avklares. Oljeindustriens Landsforening uttaler at de forutsetter at også offshoresektoren inkluderes i kvotesystemet fra 2008, og framholder følgende:

«OLF mener at prinsippet om at ingen utslipp skal falle inn under flere virkemidler samtidig bør opprettholdes også etter 2007.»

Fra Statoil ASAs uttalelse gjengis følgende:

«Skal vi legge til rette for investeringer i milliardklassen i installasjoner som skal operere i flere tiår, er vi avhengig av forutsigbarhet over lengre tid. Det betyr at Norge må følge EU etter hvert som deres system for kvotehandel utvikles videre.»

CICERO - Senter for klimaforskning uttaler:

«For samfunnet generelt og for næringslivet spesielt er langsiktige forventninger langt viktigere enn hendelser fra år til år, og det er derfor ikke tilfredstillende at lovforslaget lar muligheter gå fra seg til å signalisere hva som vil skje etter 2007. Signaler om framtidige rammebetingelser bør gies i god tid før Kyoto-periodens oppstart slik at de berørte bedriftene har best mulig grunnlag for å treffe langsiktige investeringsbeslutninger.»

Også professor Hans Chr. Bugge og stipendiat Christina Voigt ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Fridtjof Nansens Institutt og Statistisk sentralbyrå argumenterer for at loven eller premissene bør si mer om perioden 2008-2012. Statistisk sentralbyrå uttaler:

«Myndighetene bør (...) signalisere allerede nå at man ser for seg en betydelig strammere tildeling av kvoter (aller helst auksjonering (...) i Kyoto-perioden.»

Også Konkurransetilsynet og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon gir uttrykk for at systemet med gratistildeling ikke bør videreføres.

Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom uttaler:

«Den norske kvoteloven må sikre at petroleumssektoren og andre sektorer som i dag har CO₂-avgift holdes utenfor også etter 2008 og at CO₂-avgiften fortsatt beholdes for disse sektoren[e].»

5.2.6 Øvrige merknader

Flere av høringsinstansene har kommentarer som gjelder tildelingen av kvoter, adgangen til å bruke utslippsenheter som stammer fra de prosjektbaserte mekanismene under Kyotoprotokollen til oppfyllelse av kvoteplikten og beskatningen av kvoter. Kun et fåtall av høringsinstansene tar opp spørsmål som knytter seg til opprettelse og drift av Det norske registeret for klimakvoter, oppgjør av kvoteplikten, rapportering og kontroll samt straff og administrative sanksjoner. Miljøverndepartementet har likevel mottatt enkelte gode tekniske innspill på noen av disse feltene.