6 Organisering av et europeisk selskap

6.1 Innledning

I likhet med allmennaksjeselskaper er generalforsamlingen det øverste organet i et SE-selskap. Når det gjelder organiseringen av selskapets ledelse, kan et SE-selskap velge om det skal ha ett ledelsesorgan (ett-nivåsystemet), eller ett ledelsesorgan og ett kontrollorgan (to-nivåsystemet), jf. forordningen artikkel 38.

Allmennaksjeselskaper har ikke en slik valgrett. Etter allmennaksjeloven skal ethvert selskap ha et styre, som har ansvaret blant annet for forvaltningen av selskapet, jf. §§ 6-1 og 6-12. Etter § 6-2 skal selskapet ha en daglig leder, som står for den daglige ledelsen av selskapets virksomhet. Selskaper med flere enn 200 ansatte skal også ha en bedriftsforsamling, hvis det ikke er inngått en avtale med de ansatte etter reglene i § 6-35 annet ledd.

Selskaper som driver virksomhet etter finanslovgivningen, skal organiseres etter regler i denne lovgivningen. For allmennaksjeselskaper er følgende lover aktuelle:

• lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker,

• lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker,

• lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet,

• lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner.

Det følger av disse lovene at selskapene skal ha tre selskapsorganer - styre, representantskap og kontrollkomité. I tillegg skal selskapene ha en administrerende direktør (daglig leder). Lovene har også egne regler om bedriftsdemokrati.

6.2 To-nivåsystemet

SE-forordningen åpner for at et SE-selskap skal kunne organiseres etter et to-nivåsystem, jf. SE-forordningen artikkel 38. I høringsnotatet ble det redegjort slik for forordningens regler om denne organisasjonsformen samt forholdet til norsk rett (punkt 4.3.1 s. 12 - 13):

«Forordningen har nærmere regler om to-nivåsystemet i artikkel 39 til 42. I disse artiklene gis det regler om sammensetningen av de to organene, hvem som velger dem, organenes oppgaver og enkelte saksbehandlingsregler. Reglene er likevel forholdsvis knappe, og i flere av bestemmelsene er det åpnet for at det kan fastsettes særskilte regler i nasjonal rett. Dessuten følger det av artikkel 39 nr. 5 at dersom det ikke finnes bestemmelser om et to-nivåsystem etter medlemsstatens lovgivning for allmennaksjeselskaper, 'kan staten vedta hensiktsmessige tiltak angående SE-selskaper'. Departementet mener det kan være behov for utfyllende regler i forhold til forordningen, og foreslår at adgangen etter artikkel 39 nr. 5 benyttes til å gi slike regler.

Forordningens regler om ledelsesorganet har størst likhetstrekk med allmennaksjelovens regler om styret, mens kontrollorganet har størst likhetstrekk med bedriftsforsamlingen. Departementet antar at allmennaksjelovens regler om disse organene gir en hensiktsmessig regulering av ledelsesorganet og kontrollorganet. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i lovutkastet § 9 første ledd som slår fast at for ledelsesorganet gjelder allmennaksjelovens regler om styret tilsvarende, og at for kontrollorganet gjelder allmennaksjelovens regler om bedriftsforsamlingen tilsvarende.

Henvisningen innebærer at reglene i allmennaksjeloven kapittel 6 om blant annet valg av medlemmer til ledelsesorganene, krav til medlemmene av ledelsesorganene, saksbehandlingsregler og kompetanseregler gjelder tilsvarende så langt de passer, og såfremt forordningen ikke selv har egne regler om dette som må anses å gå foran allmennaksjelovens regel. Det vil imidlertid ikke bare være allmennaksjeloven kapittel 6 som supplerer forordningen når det gjelder ledelsesorganene, men også andre bestemmelser i allmennaksjeloven som har anvendelse på SE-selskapet, og som gir styret eller bedriftsforsamlingen eller medlemmene av disse organene kompetanse, rettigheter eller plikter. Blant annet vil kapittel 17 om erstatningsansvar og kapittel 19 om straff gjelde tilsvarende.»

SE-forordningen åpner i enkelte bestemmelser for nærmere regler i nasjonal lovgivning om organisering etter to-nivåsystemet. Hvorvidt adgangen skulle benyttes, ble vurdert slik i høringsnotatet (punkt 4.3.1 s. 13 - 15):

«Etter artikkel 39 nr. 1 første punktum skal ledelsesorganet være ansvarlig for ledelsen av SE-selskapet. Det følger av annet punktum at en medlemsstat kan fastsette at en administrerende direktør eller flere administrerende direktører skal ha ansvar for den daglige ledelsen på samme vilkår som for allmennaksjeselskaper. Allmennaksjeloven krever som nevnt at et selskap skal ha en daglig leder (administrerende direktør), og departementet foreslår at dette også skal gjelde for SE-selskapet, jf. lovutkastet § 9 første ledd tredje og fjerde punktum.

Artikkel 39 nr. 2 bestemmer at medlemmene av ledelsesorganet skal oppnevnes og avsettes av kontrollorganet. En medlemsstat kan likevel kreve eller tillate at kompetansen til å oppnevne og avsette medlemmer til ledelsesorganet skal legges til generalforsamlingen. Etter allmennaksjeloven § 6-37 første ledd hører det under bedriftsforsamlingen å velge medlemmer til styret, og departementet kan ikke se behov for å fastsette andre regler om dette for SE-selskapet.

Artikkel 39 nr. 3 bestemmer at ingen på samme tid kan være medlem av både ledelsesorganet og kontrollorganet. En slik regel følger også av allmennaksjeloven § 6-36 annet ledd. Etter forordningens bestemmelse - som her vil gå foran allmennaksjeloven - kan et medlem av kontrollorganet ved forfall likevel ivareta vervet som medlem av ledelsesorganet. Lengden på denne perioden kan begrenses i nasjonal rett, jf. artikkel 39 nr. 3 siste punktum. Formålet bak bestemmelsen om at ingen samtidig kan være medlem av ledelsesorganet og kontrollorganet, taler etter departementets oppfatning for at adgangen til å fastsette en tidsbegrensning benyttes. I Sverige er det foreslått en grense på to måneder. I mangel av andre holdepunkter i norsk rett foreslås en tilsvarende frist her, jf. lovutkastet § 9 tredje ledd.

Hvor mange medlemmer ledelsesorganet skal ha, skal vedtektsfestes, jf. artikkel 39 nr. 4. En medlemsstat kan fastsette en øvre og/eller nedre grense. Allmennaksjeloven § 6-1 første ledd bestemmer at styret skal ha minst tre medlemmer, men dersom selskapet har bedriftsforsamling, skal styret ha minst fem medlemmer. Om det bør stilles tilsvarende krav til SE-selskaper, er drøftet nærmere nedenfor i tilknytning til behandlingen av artikkel 40 nr. 3, som har regler om antallet medlemmer av kontrollorganet.

Artikkel 40 nr. 1 bestemmer at kontrollorganet skal føre tilsyn med ledelsesorganets arbeid, og at kontrollorganet ikke selv skal utøve ledelsen av SE-selskapet. Dette er i samsvar med prinsippet i allmennaksjeloven § 6-37 annet ledd. Gjennom henvisningen i lovutkastet § 9 første ledd vil de øvrige reglene i allmennaksjeloven § 6-37 om bedriftsforsamlingens oppgaver supplere forordningens regel.

Det følger av artikkel 40 nr. 2 at det er generalforsamlingen som skal velge medlemmene til kontrollorganet ('bedriftsforsamlingen'). Allmennaksjeloven § 6-35 tredje og fjerde ledd innebærer for allmennaksjeselskaper at også de ansatte skal velge medlemmer til bedriftsforsamlingen. For SE-selskaper vil spørsmålet om de ansattes medbestemmelsesrett være regulert av forskriften som skal fastsettes etter lovutkastet § 8, og som gjennomfører rådsdirektiv 2001/86/EF om utfylling av vedtekten for det europeiske selskap med hensyn til arbeidstakernes innflytelse. For å unngå tvil om forholdet mellom forordningen og allmennaksjeloven § 6-35 er det foreslått en bestemmelse som slår dette fast i lovutkastet § 9 annet ledd.

Artikkel 39 nr. 4 åpner som nevnt for at medlemsstatene kan stille krav til antallet medlemmer i ledelsesorganet. På samme måte åpner artikkel 40 nr. 3 for at medlemsstatene kan stille krav til antall medlemmer i kontrollorganet. Etter allmennaksjeloven § 6-1 første ledd skal styret ha minst tre medlemmer, men dersom selskapet har bedriftsforsamling, skal styret ha minst fem medlemmer. Bedriftsforsamlingen skal etter § 6-35 første ledd ha minst 12 medlemmer.

Et SE-selskap som er organisert etter to-nivåsystemet, vil etter lovutkastet ha en slags 'bedriftsforsamling', men ikke i den forstand at bedriftsforsamlingen nødvendigvis tjener som et organ for de ansattes medinnflytelse. (Det vil bero på om det er fastsatt noe om dette etter reglene i forskriften etter lovutkastet § 8.) Selv om kontrollorganet etter lovutkastet skal følge allmennaksjelovens alminnelige regler om bedriftsforsamlingen, er det dermed ikke sammenlignbart med en bedriftsforsamling etter allmennaksjeloven. Når det gjelder ledelsesorganet, foreslår departementet at det alminnelige kravet til allmennaksjeselskaper om minst tre styremedlemmer (jf. allmennaksjeloven § 6-1 første ledd første punktum) skal gjelde, jf. lovutkastet § 9 fjerde ledd. Når det gjelder kontrollorganet, foreslås i lovutkastet § 9 annet ledd første punktum en regel om minst fem medlemmer. Siden de ansatte ikke uten videre skal velge medlemmer til kontrollorganet, antar departementet at det ikke er behov for å stille krav om et så høyt antall medlemmer som det som gjelder for bedriftsforsamlingen i allmennaksjeselskaper.

Det følger av forordningen artikkel 41 nr. 3 at kontrollorganet kan kreve at 'ledelsesorganet gir informasjon av enhver art som det trenger for å føre tilsyn i samsvar med artikkel 40 nr. 1'. Denne kompetansen kan en medlemsstat i tillegg gi hvert enkelt medlem av kontrollorganet. Etter allmennaksjeloven § 6-37 annet ledd kan hvert av medlemmene og observatørene på møte i bedriftsforsamlingen kreve opplysninger om selskapets drift i den utstrekning de finner det nødvendig. Departementet mener at det samme bør gjelde for SE-selskaper, og har foreslått en regel som slår dette fast i utkastet § 9 tredje ledd.»

Videre heter det i punkt 4.3.3 s. 17:

«Artikkel 48 nr. 1 åpner for at medlemsstatene kan gi kontrollorganet i to-nivåsystemet kompetanse til å kreve at visse disposisjoner av ledelsesorganet skal ha dets godkjennelse. Med hjemmel i samme artikkel nr. 2 åpnes det for at en medlemsstat kan lovfeste minstekrav til hva som skal være nedfelt i selskapets vedtekter. Departementet foreslår ikke noe særskilte regler om dette. Etter den alminnelige henvisningen til allmennaksjeloven i lovutkastet § 9 første ledd vil reglene i allmennaksjeloven § 6-37 fjerde ledd gjelde.»

Ved anvendelsen av forordningens regler om kontrollorganet på selskaper som driver virksomhet etter finanslovgivningen, oppstår spørsmålet om forholdet mellom forordningens regler og finanslovgivningens regler om dette, jf. punkt 3.3. Dette ble drøftet slik i høringsnotatet punkt 4.3.1 s. 15 - 16:

«For selskaper som faller inn under forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven kreves det for eksempel at medlemmene av styret skal velges av representantskapet, mens tilsynet med virksomheten utføres av kontrollkomiteen.

Banklovkommisjonen har i NOU 1998:[1]4 Finansforetak m.v. foreslått å oppheve ordningen med representantskap og kontrollkomité. Forslaget går ut på at generalforsamlingen skal velge medlemmer av styret, og kan velge å opprette et tilsynsutvalg til å føre tilsyn med virksomheten.

Forordningen artikkel 9 nr. 3 bestemmer at dersom arten av den virksomhet som utøves av et SE-selskap 'er regulert av særbestemmelser i nasjonal lovgivning, får denne lovgivningen fullt ut anvendelse på SE-selskapet'. Bestemmelsen er uklar på den måten at den ikke gir noen holdepunkter for i hvilken grad slik særlovgivning i nasjonal rett går foran forordningens regler. Bestemmelsen sikter antakelig i hvert fall til konsesjonsbestemmelser, kapitalkrav og andre regler om virksomhetsutøvelsen, mens det virker mer tvilsomt om den også innebærer at særlovgivningens regler om organisering skal gjelde for et SE-selskap som driver virksomhet som omfattes av vedkommende lov. På grunn av bestemmelsens generelle utforming legger departementet til grunn at dette er tilfellet, men det skal erkjennes at spørsmålet er usikkert.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener den lovtekniske løsningen med å la reglene i allmennaksjeloven om bedriftsforsamlingen gjelde tilsvarende for kontrollorganet, er uhensiktsmessig. Det gjør også Næringslivets Hovedorganisasjon som begrunner dette slik:

«Bedriftsforsamlingen som organ har sin særlige bakgrunn i den norske bedriftsdemokratiordningen. Bedriftsforsamlingens funksjoner og måten den oppnevnes/velges på, gjenspeiler i stor grad dette. Funksjon og oppgave avviker derfor i stor grad fra SE-kontrollorganet, hvor de ansatte heller ikke vil være representert. Vi kan derfor ikke se at det er hensiktsmessig å benytte reglene om bedriftsforsamling for kontrollorganet i et tosporet basert SE-selskap etter norsk rett. Vi vil også anta at det kan bidra til å forvirre ikke-norske aktører at man henviser til bedriftsforsamlings-bestemmelsene for SE når det gjelder dette kontrollorganet. Således kan dette bidra til å vanskeliggjøre Norge som lokaliseringsland for SE-selskap, noe som vil være uheldig.

I Sverige har man valgt å stille krav til kontrollorganets funksjon fremfor å henvise til gjeldende lovgivning. Vi foreslår at departementet vurderer en tilsvarende løsning for norske SE-selskaper fremfor å knytte kontrollorganet opp til bedriftsforsamlingen, hvis man ønsker å regulere funksjoner utover det som fremgår av forordningen. Man bør da klargjøre hvilke funksjoner man ønsker å stille krav til ut over det som allerede fremgår av forordningens bestemmelser.»

Finansdepartementet og Kredittilsynet støtter departementets tolkning av SE-forordningen artikkel 9 nr. 3 og forholdet til særlovgivningen. Fra Kredittilsynetshøringsuttalelse siteres:

«Etter Kredittilsynets syn vil imidlertid et resultat der det er ulike krav til organer i finansinstitusjoner med konsesjon fra norske myndigheter, avhengig av om finansinstitusjonen er organisert som SE-selskap, allmennaksjeselskap eller aksjeselskap, være uheldig. En slik løsning ville dessuten harmonisere dårlig med forordningens grunntanke om likebehandling av nasjonale selskaper og SE-selskaper, jf. forbudet mot diskriminering i art. 10.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon er noe mer i tvil:

«FNH vil påpeke at forordningens artikkel 9 nr. 3 trolig bør sees i lys av det som er den vanlige lovordning i de fleste europeiske land, nemlig at spesialreguleringene for banker og forsikringsselskaper m.v. er begrenset til å gjelde spørsmål vedrørende soliditet og sikkerhet, konsesjon, tilsyn og tilknyttede temaer, mens spørsmål vedrørende selskapsorganene forutsettes løst innenfor rammen av den ordinære selskapslovgivning. Hvis dette er riktig oppfattet, kan det tale for at eventuelle nasjonale spesialregler vedr. selskapsorganene i finansbedrifter ikke uten videre slår gjennom i henhold til forordningens artikkel 9 nr. 3.

Imidlertid ønsker heller ikke FNH å konkludere for bastant om dette. Vi er uten videre enig med Justisdepartementet i at spørsmålet fremstår som usikkert. Forholdet viser at det raskt bør fremmes forslag til lovendringer for å gjennomføre de tiltak som ble foreslått av Banklovkommisjonen i 1998.»

Den Norske Advokatforening mener adgangen i artikkel 39 nr. 2 til å legge kompetansen til å utnevne medlemmer av ledelsesorganet til generalforsamlingen, bør utnyttes:

«Videre vil Advokatforeningen påpeke at dersom to-nivå ordningen velges, med den tilpasning for kontrollorganet som er tillatt i henhold til forordningen, bør det fortsatt tillates at generalforsamlingen velger ledelsesorganet (styret) i stedet for kontrollorganet (bedriftsforsamlingen,) i det sistnevnte alternativ ikke alltid vil være hensiktsmessig og ønskelig fra aksjonærenes ståsted. Bakgrunn for valg av kontrollorgan kan være et annet enn det som ligger til grunn for opprettelse av bedriftsforsamling, og følgelig bør det være adgang til fleksibilitet på dette punkt. I denne sammenheng skal det påpekes at sammensetningen av kontrollorganet kan være snevrere enn for bedriftsforsamlingen, hvor kravet til antall medlemmer er minst 12. Kontrollorganet kan nøye seg med fem medlemmer i henhold til departementets forslag. Advokatforeningen foreslår derfor at adgangen etter forordningens artikkel 39 nr 2, annet ledd til å tillate at vedtektene fastsetter at ledelsesorganet oppnevnes og avsettes av generalforsamlingen, benyttes, (men eventuelt begrenses til de tilfeller hvor valg av to-nivå ordning er frivillig og ikke ellers følger av allmennaksjelovens § 6-35, se nedenfor.)»

To-nivåsystemet er i lovforslaget regulert i § 9. Som i høringsnotatet foreslår departementet at kontrollorganet som utgangspunkt skal følge reglene i allmennaksjeloven om bedriftsforsamlingen. Etter departementets syn gir dette en hensiktsmessig regulering av kontrollorganet. Departementet slutter seg ikke til det som anføres av Næringslivets Hovedorganisasjon om at bedriftsforsamlingens funksjon og oppgaver i stor grad avviker fra kontrollorganet etter forordningen. Det vises blant annet til artikkel 39 nr. 2 første punktum og artikkel 40 nr. 1 som er parallelle med reglene om bedriftsforsamlingen i allmennaksjeloven § 6-37 første ledd første punktum og annet ledd. Hovedforskjellen mellom kontrollorganet etter forordningen og bedriftsforsamlingen er at kontrollorganet skal velges av generalforsamlingen, mens bedriftsforsamlingen delvis også skal velges av og blant de ansatte, jf. allmennaksjeloven § 6-35 tredje og fjerde ledd. Reglene om at bedriftsforsamlingens medlemmer delvis skal velges av og blant de ansatte er imidlertid ikke ment å gjelde for SE-selskaper ved den uttrykkelige bestemmelsen i lovforslaget § 9 annet ledd annet punktum For øvrig mener departementet at allmennaksjelovens regler om bedriftsforsamlingen passer godt i forhold til kontrollorganet, jf. gjennomgåelsen i høringsnotatet som er sitert ovenfor. Departementet mener også at en slik lovteknisk løsning gir en mer tilgjengelig fremstilling av reglene om kontrollorganet enn om det skulle tas inn særskilte regler om kontrollorganet i SE-loven som tilsvarte reglene i allmennaksjeloven. Fordelen med en generell henvisning til reglene om bedriftsforsamlingen er at de da kan leses i den sammenhengen de hører hjemme, jf. lovforslaget § 2 første punktum som innebærer at sentrale deler av allmennaksjeloven uansett vil være basis for den selskapsrettslige reguleringen av SE-selskaper.

Departementet foreslår at valget av medlemmer til kontrollkomiteen følger SE-forordningens deklaratoriske regel. I norsk rett har vi ingen tradisjon for organisering av selskaper etter denne modellen, og departementet finner det mest hensiktsmessig å legge til grunn den løsningen som ellers følger av forordningen.

Departementet er videre blitt stående ved en tolkning av SE-forordningen som gir særlovgivningens regler om organisering av foretak etter finanslovgivningen forrang fremfor forordningens generelle regler om dette, jf. det som ble anført i høringsnotatet om spørsmålet. Departementet antar derimot at reglene om ansattes innflytelse i disse lovene - som i allmennaksjeloven - ikke skal gjelde. Det vises til SE-forordningen artikkel 1 nr. 4, som foreskriver at dette reguleres av bestemmelser i SE-direktivet. En slik forståelse av forordningen - at finanslovgivningens regler om selskapsorganene går foran forordningen, samtidig som at arbeidstakernes innflytelse fullt ut reguleres av direktivet - krever enkelte tilpasninger og avklaringer av finanslovgivningens regler om selskapsorganene når disse skal få anvendelse på SE-selskaper. Departementet foreslår i § 2 annet ledd annet punktum en hjemmel for Kongen til å avklare disse spørsmålene nærmere i en forskrift. Det vises ellers til punkt 6.4.2 om arbeidstakernes innflytelse.

Sparebanklovens, forretningsbanklovens, forsikringsvirksomhetslovens og finansieringsvirksomhetslovens regler om organisering er foreslått endret, jf. Banklovkommisjonens fjerde utredning NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. I den grad dette gjøres, vil det også få betydning for organisering av SE-selskaper etter disse lovene.

Spørsmålet om forholdet mellom særlovgivningen og SE-forordningen er også omtalt under punkt 3.3.

6.3 Ett-nivåsystemet

Ett-nivåsystemet ligger nær den organisasjonsmodellen som følger av allmennaksjeloven i selskaper der det ikke skal være bedriftsforsamling. SE-forordningen begrenser medlemsstatenes adgang til å gi nasjonale regler om modellen som avviker fra de reglene som allerede gjelder etter nasjonal rett for allmennaksjeselskaper, jf. forordningen artikkel 43 nr. 4. Enkelte tilpasninger åpner likevel forordningen for. Fra høringsnotatet punkt 4.3.2 s. 16 siteres:

«Det følger av forordningen artikkel 38 at for et selskap som er organisert etter ett-nivåsystemet, skal selskapet ha et administrasjonsorgan. Nærmere regler om ett-nivåsystemet og administrasjonsorganet er gitt i artiklene 43 til 45, som i den norske oversettelsen av forordningen bruker benevnelsen 'ledelsesorganet'. Departementet bruker i det følgende benevnelsen 'administrasjonsorganet', som er den terminologien som er brukt i artikkel 38 og i andre språkversjoner av forordningen. Denne benevnelsen er også brukt i lovutkastet for å skille organet fra 'ledelsesorganet' etter to-nivåsystemet.

Også forordningens regler om ett-nivåsystemet er knappe. I likhet med det som er foreslått for to-nivåsystemet, foreslår departementet at forordningens regler suppleres med allmennaksjelovens regler om selskapets ledelse, jf artikkel 43 nr. 4. I lovutkastet § 10 første ledd foreslås at allmennaksjelovens regler om styret gjelder tilsvarende for selskaper som er organisert etter ett-nivåsystemet. Reglene blir da de samme som for allmennaksjeselskaper uten bedriftsforsamling.

Etter artikkel 43 nr. 1 annet punktum kan medlemsstatene fastsette at SE-selskapet skal ha en administrerende direktør på samme vilkår som det som gjelder for allmennaksjeselskaper. Departementet foreslår en regel om dette, i likhet med det som gjelder for allmennaksjeselskaper etter allmennaksjeloven § 6-2 første ledd. Det vises til lovutkastet § 10 annet ledd.

Det følger av forordningen artikkel 43 nr. 2 annet punktum at en medlemsstat kan fastsette krav til antall medlemmer i administrasjonsorganet. Departementet foreslår samme krav som det som gjelder for allmennaksjeselskaper etter allmennaksjeloven § 6-1 første ledd første punktum, det vil si minst tre medlemmer.

Artikkel 43 nr. 3 bestemmer at medlemmene av administrasjonsorganet skal oppnevnes av generalforsamlingen. Departementet foreslår i utkastet § 10 tredje ledd en regel om at medlemmene velges av generalforsamlingen, hvis ikke noe annet følger av forskriften etter utkastet § 8. Reglene i allmennaksjeloven § 6-4 om de ansattes rett til å velge styremedlemmer vil dermed ikke gjelde for europeiske selskaper.»

Næringslivets Hovedorganisasjon støtter den foreslåtte gjennomføringsmåten.

Departementet fremmer et forslag i overensstemmelse med det som ble foreslått i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 10. Når det gjelder organisering av SE-selskaper som omfattes av sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven eller finansieringsvirksomhetsloven, se punkt 6.2.

6.4 Andre regler om selskapets organisering

6.4.1 Generalforsamlingen

SE-forordningen inneholder i artikkel 52 til 60 nærmere regler om generalforsamlingen. Departementet la i høringsnotatet til grunn at disse bestemmelsene utfylles av reglene i allmennaksjeloven, jf. forordningen artikkel 53. I den grad det skulle oppstå motstrid, går reglene i forordningen foran. Forordningen åpner på enkelte punkter for særskilte regler i nasjonal lovgivning. Hvorvidt denne adgangen skulle utnyttes, ble vurdert slik i høringsnotatet punkt 4.3.4 s. 17 - 18:

«Artikkel 54 nr. 1 har regler om hvor ofte det skal holdes generalforsamling. Departementet ser ikke grunn til å benytte adgangen etter annet punktum til å fastsette særskilte regler for nystiftede SE-selskaper. Reglene bør være de samme som for allmennaksjeselskaper.

Det følger av artikkel 54 nr. 2 at det når som helst kan innkalles til generalforsamling av ledelsesorganet, administrasjonsorganet, kontrollorganet eller et annet organ i samsvar med nasjonal lovgivning for allmennaksjeselskaper. Forordningen synes ikke å skille mellom kompetanse til å beslutte at det skal holdes ekstraordinær generalforsamling, og innkallingskompetanse, slik allmennaksjeloven §§ 5-7 og 5-8 gjør. Forordningens regel går foran allmennaksjeloven, og innebærer at kontrollorganet ('bedriftsforsamlingen') i motsetning til det som gjelder etter allmennaksjeloven § 5-8 første ledd, kan foreta innkalling til generalforsamling.

Artikkel 54 nr. 2 innebærer også at det skal utpekes en nasjonal myndighet som skal kunne innkalle til generalforsamling. I likhet med det som gjelder etter allmennaksjeloven § 5-8 annet ledd, foreslår departementet at myndigheten legges til skifteretten [tingretten], jf. lovutkastet § 11.

Det følger av artikkel 55 nr. 1 at aksjeeiere som sammen eier minst 10 prosent av et SE-selskaps tegnede kapital, kan anmode selskapet om å innkalle til generalforsamling og fastsette dagsorden for denne. Medlemsstatene kan imidlertid fastsette en lavere terskel på samme vilkår som den som gjelder for allmennaksjeselskaper. Departementet forslår at allmennaksjeloven § 5-7 annet ledd får anvendelse i stedet for forordningens bestemmelse, jf. lovutkastet § 11 annet ledd.

Etter artikkel 55 skal medlemsstaten utpeke en myndighet til å innkalle til generalforsamling dersom det ikke er holdt generalforsamling i rett tid. I likhet med det som gjelder etter allmennaksjeloven § 5-8 annet ledd, foreslår departementet at myndigheten legges til tingretten, jf. lovutkastet § 11 annet ledd.

I artikkel 56 har forordningen regler om aksjeeiernes rett til å kreve saker behandlet på generalforsamlingen. Etter forordningens regel har aksjeeiere som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen en slik rett, men det kan fastsettes andre regler i medlemsstatenes lovgivning i samsvar med det som gjelder for allmennaksjeselskaper. Departementet foreslår at allmennaksjeloven § 5-11 får anvendelse, jf. lovutkastet § 11. Dette innebærer at enhver aksjeeier har rett til å kreve å få behandlet saker på generalforsamlingen.

Vedtektsendringer skal etter artikkel 59 nr. 1 treffes med flertall 'som ikke kan være mindre enn to tredeler av de avgitte stemmene, med mindre lovgivningen for allmennaksjeselskaper i medlemsstaten der et SE-selskaps forretningskontor ligger, krever eller tillater et større flertall'. Departementet forstår bestemmelsen slik at flertallskravene i allmennaksjeloven §§ 5-18 flg. gjelder i stedet for det kravet forordningens regel fastsetter, siden disse er strengere, og at strengere flertallskrav enn forordningens kan fastsettes i vedtektene. Artikkel 59 nr. 2 åpner for at en medlemsstat kan fastsette at vedtektsendringer på nærmere bestemte vilkår skal kunne fattes med simpelt flertall. Departementet kan ikke se at det er grunn til å utnytte denne muligheten.»

Kredittilsynet peker i sin høringsuttalelse på at det har kompetanse etter følgende bestemmelser i særlovgivningen til å innkalle til generalforsamling:

«I tilknytning til omtalen av kompetansen til å beslutte at det skal avholdes ekstraordinær generalforsamling og innkalling til slik (jf. høringsnotatet punkt 4.3.4 side 17), bemerkes det at Kredittilsynets kompetanse etter tilsynsloven § 5 til å kalle sammen styre, kontrollkomite og representantskap eller tilsvarende organer i tilsynsenhetene, vil gjelde uavhengig av organisasjonsform, herunder europeisk selskap. Det følger av tilsynsloven § 5 første ledd annet punktum at Kredittilsynet også har innkallingskompetanse. Videre vises det til banksikringsloven § 3-2 som tillegger Kredittilsynet myndighet til å iverksette tiltak, herunder innkalle til generalforsamling, i situasjoner der en bank eller forsikringsselskap unnlater å iverksette nødvendige tiltak i tilfelle betalings- og soliditetsvansker.

En henvisning gjøres også til de særlige reglene i banksikringsloven § 4-6 som setter foretakets organer ut av virksomhet i tilfelle det besluttes offentlig administrasjon. Kredittilsynet legger til grunn at SE-loven ikke innebærer noen begrensninger i denne kompetansen.»

Departementet fremmer i § 11 et forslag om generalforsamlingen i tråd med det som ble foreslått i høringsnotatet. Departementet legger ellers til grunn at offentlige organers kompetanse, for eksempel etter banksikringsloven, skal gjelde for norske SE-selskaper på linje med allmennaksjeselskaper.

Departementet har foran gitt uttrykk for at SE-forordningens regler om organiseringen av SE-selskaper, må vike for særskilte regler om dette i sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven, jf. ovenfor under punkt 6.2 og 6.3. Disse lovene har imidlertid få regler om generalforsamlingen, og selskapene følger derfor i hovedsak reglene i allmennaksjeloven. Generalforsamlingen i SE-selskaper som ikke omfattes av disse særlovene, reguleres etter de prinsipper som kommer til uttrykk i loven § 2. Det legges til grunn at det samme skal gjelde for SE-selskaper som driver virksomhet etter finanslovgivningen, likevel med den modifikasjon at særlovene ved motstrid skal gis forrang.

6.4.2 Arbeidstakernes innflytelse

I SE-selskaper skal arbeidstakernes innflytelse være regulert av bestemmelser i rådsdirektiv (EF) nr. 86/2001 av 8. oktober 2001 om utfylling av vedtektene for det europeiske selskap med hensyn til arbeidstakernes innflytelse (SE-direktivet), jf. SE-forordningen artikkel 1 nr. 4. Dette direktivet skal settes i kraft samtidig med forordningen. Direktivet er bindende for Norge ved EØS-komiteens beslutning 25. juni 2002 (nr. 89/2002) om å innlemme den i EØS-avtalen, jf. vedlegg XVIII punkt 32e, jf. Stortingets beslutning 12. desember 2002 og St.prp. nr. 4 (2002 - 2003).

SE-direktivet går i korthet ut på at det skal opprettes et forhandlingsutvalg bestående av arbeidstakere. Utvalget skal forhandle med SE-selskapet om arbeidstakernes innflytelse. Videre gis arbeidstakerne rett til informasjon og drøfting i viktige spørsmål som berører dem i forbindelse med driften av SE-selskapet.

Arbeids- og sosialdepartementet har ansvaret for gjennomføringen av direktivets bestemmelser i norsk rett. Daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet sendte 3. juni 2004 ut et høringsbrev om saken. I høringsbrevet ble det foreslått å gjennomføre direktivet i norsk rett ved forskrift. Om direktivets forhold til eksisterende regler i norsk rett om arbeidstakernes innflytelse i selskaper, siteres følgende fra Arbeids- og administrasjonsdepartementets høringsbrev punkt 2.5.1 s. 5:

«På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at SE-direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, noe som innebærer at det ikke kan lages strengere nasjonale regler enn det som følger av direktivet. Det kan for eksempel ikke innføres regler i Norge om at arbeidstakernes representasjon i de styrende organer skal være på norsk nivå.

På enkelte områder åpner imidlertid direktivet for at det enkelte EU/EØS-land skal gi nasjonale regler. Dette gjelder for eksempel reglene om valg av arbeidstakernes representanter til det særskilte forhandlingsutvalget.

Når dette er sagt er det ikke noe i veien for at partene selv avtaler bedre ordninger for medbestemmelse enn det som gjaldt i de deltagende selskapene. Det er på visse vilkår også anledning til å avtale representasjonsordninger som er dårligere enn det som gjaldt i de deltagende selskapene.»

Videre uttales det om direktivets formål (punkt 2.5.2 s. 5):

«Når et SE-selskap etableres vil arbeidstakerne ikke lenger være omfattet av de nasjonale bestemmelsene om representasjon i styrende organer. Videre vil de nasjonale reglene for informasjon og drøfting ikke være tilpasset internasjonale forhold. Formålet med direktivet er derfor å ivareta arbeidstakernes rettigheter på disse områdene. Det sørges for at arbeidstakernes rett til representasjon ikke reduseres og videre at det etableres informasjons- og drøftingsordninger mellom ledelsen og arbeidstakerne om internasjonale forhold. SE-selskapets enheter i det enkelte land vil fortsatt være underlagt nasjonale regler for informasjon og drøfting om nasjonale forhold.»

De regler om arbeidstakernes innflytelse som gjelder når SE-selskapet opprettes, skal imidlertid videreføres i den forstand at direktivet krever at avtalen om arbeidstakernes innflytelse skal være minst like god som de ordninger arbeidstakerne hadde i de selskapene de kommer fra. Dette er omtalt slik i Arbeids- og administrasjonsdepartementets høringsbrev punkt 2.5.2.1 s. 5 - 6:

«Direktivet gir anvisning på en metode som skal anvendes slik at den rett til representasjon arbeidstakerne hadde i det eller de selskaper de kom fra, videreføres i SE-selskapet. Det er et grunnleggende prinsipp at arbeidstakernes rettigheter ikke skal reduseres ved opprettelsen av SE-selskapet. Dette prinsippet om videreføring av rettighetene er også kalt for 'før-etter'-prinsippet.

Prinsippet kommer klart til uttrykk i direktivets bestemmelser om forhandling om inngåelse av avtale om arbeidstakernes medbestemmelse. Hovedregelen er at den beste ordningen for representasjon som alle eller en del av arbeidstakerne var omfattet av før SE-selskapet ble opprettet skal videreføres i SE-selskapet. Unntak fra dette kan gjøres dersom et særlig krav til flertall er oppfylt. Dersom SE-selskapet stiftes ved omdanning skal arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon videreføres uavkortet. Prinsippet gjelder tilsvarende i standardbestemmelsene som kommer til anvendelse når partene ikke bruker muligheten til å inngå avtale om arbeidstakernes medbestemmelse.

Det såkalte 'før-etter' prinsippet innebærer også at direktivet ikke selv regulerer situasjonen når forholdene endrer seg etter at SE-selskapet er opprettet. Det er nivået for representasjonen ved opprettelsen som skal opprettholdes. Dersom SE-selskapet senere erverver nye selskaper med høyere (eller lavere) nivå for representasjon gjelder ikke et tilsvarende krav til justering av nivået for representasjonen i SE-selskapet. En slik justering kan imidlertid avtales.

'Før-etter' prinsippet er spesielt knyttet opp mot retten til representasjon i styrende organer. Ved inngåelsen av avtalen om medbestemmelse innebærer dette for eksempel at det ikke kreves et særlig flertall i det særlige forhandlingsutvalget for vedtak om reduksjon av rettighetene til informasjon og drøfting tilsvarende det som gjelder for representasjon. På den annen side gjelder direktivet om informasjon og konsultasjon (direktiv 2002/14/EF) også for SE-selskaper, og vil sammen med standardbestemmelsene i vedlegget danne en minstestandard for informasjon og drøfting. De ordninger for informasjon og drøfting som allerede finnes i nasjonal rett vil på den annen side ikke være tilstrekkelig for å oppnå formålet om arbeidstakernes medbestemmelse i SE-selskapet ettersom slike nasjonale regler i liten grad gjelder saker av grenseoverskridende karakter. Arbeidstakerne i ett land har vanligvis ikke rett til informasjon om flernasjonale forhold. Det er også viktig å merke seg at direktivet om europeiske samarbeidsutvalg (EWC) ikke kommer til anvendelse for SE-selskaper med mindre dette uttrykkelig avtales. En ren videreføring av arbeidstakernes rett til informasjon og drøfting etter 'før-etter' prinsippet vil ikke være tilstrekkelig for å ivareta arbeidstakernes interesser. Ordningene for informasjon og drøfting må tilpasses slik at arbeidstakerne oppnår den samme graden av medbestemmelse på tvers av landegrensene. Standardbestemmelsene vil danne et naturlig utgangspunkt for innholdet i informasjons- og drøftingsprosedyrene.»

Om Arbeidsrettens kompetanse til å behandle tvister om arbeidstakernes innflytelse i SE-selskaper, uttalte Arbeids- og administrasjonsdepartementet følgende i høringsbrevet punkt 4.4.3 s. 22:

«I likhet med det som gjelder etter [Rådsdirektiv 94/45/EF om opprettelse av et europeisk samarbeidsutvalg eller en fremgangsmåte i foretak som omfatter virksomhet i flere medlemsstater og i konserner som omfatter foretak i flere medlemsstater, med sikte på å informere og konsultere arbeidstakerne (EWC-direktivet)] skal det etter SE-direktivet inngås en avtale om arbeidstakernes medbestemmelse. I forbindelse med valg av tvisteløsningorgan(er), og forholdet mellom ulike tvisteløsningsorganer, er det av betydning om avtalene som inngås er å betrakte som tariffavtaler. Dersom avtalene som inngås er tariffavtaler, vil Arbeidsretten i utgangspunktet ha kompetanse til å behandle tvister vedrørende avtalens gyldighet, forståelsen av avtalens innhold osv. Arbeidsretten kan videre ilegge erstatning for tariffbrudd.

[...]

Departementet tar ikke endelig stilling til om avtalene som inngås er å anse som tariffavtaler. Ved innføring av lov av 23. august 1996 nr. 63 om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg mv. ble det samtidig innført en bestemmelse i Arbeidstvistloven om begrensning av Arbeidsrettens kompetanse til å behandle saker om EWC. I likhet med dette og i tråd med det som er nevnt over om usikkerheten med hensyn til om avtalen som inngås er tariffavtale, foreslår departementet at det innføres en tilsvarende endring i Arbeidstvistloven om begrensning av Arbeidsrettens kompetanse til å behandle saker i tilknytning til regelverket om SE-selskaper. Departementet legger da vekt på likheten med regelverket om EWC og at man på denne måten unngår eventuelle uforutsette problemer med hensyn til hvilke organ som i en konkret sak har tvisteløsningskompetanse.»

I høringsnotatet foreslo Justisdepartementet en hjemmel i SE-loven til å fastsette en forskrift til gjennomføring av SE-direktivet. Fra merknadene til denne paragrafen siteres (punkt 6 s. 21):

«Bestemmelsen gir hjemmel til å gi nærmere regler til oppfyllelse av de krav som er nedfelt i rådsdirektiv (EF) nr. 86/2001 av 8. oktober 2001 om utfylling av vedtektene for det europeiske selskap med hensyn til arbeidstakernes innflytelse, jf. forordningen artikkel 1 nr. 4 og nærmere omtale i punkt 1. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til § 7 nr. 2 annet ledd nytt tredje punktum i arbeidstvistloven, inntatt i lovforslaget § 14 nr. 1.»

Justisdepartementet foreslo videre å endre lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) § 7 nr. 2 for å avgrense rettens kompetanse i forhold til tariffavtaler med SE-selskaper. Dette ble begrunnet slik i høringsnotatet punkt 6 s. 23:

«Med denne bestemmelsen avgrenses Arbeidsrettens kompetanse mot tvister om arbeidstakernes rettigheter i SE-selskaper. Det ville ellers være tvilsomt om slike avtaler falt innenfor legaldefinisjonen av tariffavtaler. Bestemmelsen er i tråd med det som gjelder for det tilsvarende regelverket om europeiske samarbeidsutvalg. Bestemmelsen er forankret i forordningen artikkel 1 nr. 4.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har følgende merknad til utformingen av forskriftshjemmelen:

«Begrepet 'arbeidstaker' benyttes både i dagens arbeidsmiljølov og i Arbeidslivslovutvalgets innstilling til ny arbeidslivslov.

I selskapslovgivningen brukes derimot begrepet 'ansatt'. Etter vår vurdering bør likevel hensynet til enhetlig regulering gjøre at begrepet som anvendes i arbeidsrettslig lovgivning også benyttes i regelverket om SE-selskaper.»

og videre til forslaget til endringer i arbeidstvistloven:

«Slik Justisdepartementets forslag er utformet, vil enhver tariffavtale uansett innhold, som inngås med et SE-selskap, være unntatt fra Arbeidsrettens kompetanse. Dette er ikke meningen. Kompetansen er bare ment å skulle innskrenkes for eventuelle tariffavtaler om arbeidstakernes medbestemmelse, det vil si rett til informasjon, drøfting og representasjon, som inngås med grunnlag i prosedyrene som beskrives i forslaget til forskrift og direktivet.»

Finansdepartementet skriver:

«Slik Finansdepartementet har forstått Arbeids- og administrasjonsdepartementets høringsbrev av 3. juni 2004 vedrørende gjennomføring av sistnevnte direktiv, legger Arbeids- og administrasjonsdepartementet til grunn at eventuelle regler som gjennomfører dette direktiv, vil gå foran annen norsk lovgivning, herunder særlovgivningen på finansområdet vedrørende ansattes innflytelse i selskaper. Finansdepartementet har i brev av i dag [...] gitt uttrykk for at vi ikke har merknader til denne vurderingen. Vi ber likevel om at forholdet mellom regler om ansattes innflytelse og regler om organisering av foretak vurderes særskilt av de to departementene.»

Kredittilsynet legger på sin side til grunn

«... at bestemmelsene i særlovgivning om ansattes innflytelse i tilfelle motstrid kommer foran eventuelle bestemmelser i forskrift som måtte bli fastsatt i medhold av SE-loven, jf. den forskriftshjemmelen som er inntatt [i] lovforslaget § 8.»

Den Norske Advokatforening mener forholdet til bedriftsforsamlingen bør presiseres i lovteksten:

«Advokatforeningen foreslår at det fremgår eksplisitt av loven at SE-selskaper ikke er tvunget til å ha bedriftsforsamling i tråd med allmennaksjelovens § 6-35 dersom ett-nivå ordningen velges, jf. dog lovforslaget § 8 med tilhørende forskrift (Direktiv 2001/86/EF); og at dersom to-nivå ordningen velges skal reglene om bedriftsforsamling justeres i tråd med loven § 9 og § 8.»

At arbeidstakernes innflytelse er regulert av SE-direktivet og ikke av nasjonal lovgivning, følger direkte av forordningen artikkel 1 nr. 4. Departementet har likevel tatt inn en presisering i lovforslaget § 3, siden dette er viktige bestemmelser som det ikke bør være usikkerhet om. På bakgrunn av Arbeids- og administrasjonsdepartementets høringsuttalelse bruker lovforslaget betegnelsen «arbeidstaker».

De reglene om arbeidstakernes innflytelse som følger av forskriften, skal gjelde for alle SE-selskaper. Forskriftens regler setter med andre ord også til side særskilte regler om de ansattes innflytelse i sparebankloven, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Departementet legger denne løsningen til grunn som en naturlig konsekvens av at reglene følger av et eget direktiv som ikke viker for særlovgivningen. Den nevnte presiseringen i § 3 slår fast dette. Se også punkt 6.2 om forskriftshjemmelen i § 2 annet ledd annet punktum som gir Kongen hjemmel til å avklare nærmere de spørsmål som denne problemstillingen reiser.

Et eget spørsmål er hvordan løsningen blir dersom arbeidstakerne kommer fra en sparebank, forretningsbank eller forsikringsselskap til et SE-selskap. Arbeidstakernes innflytelse skal da følge av direktivets «før-etter»-prinsipp som leder til at den beste ordningen for representasjon kommer til anvendelse. Dersom det nye SE-selskapet også skal følge reglene i sparebankloven, forretningsbankloven eller forsikringsvirksomhetsloven, vil arbeidstakerne fortsatt ha den rett til innflytelse som følger av disse særlovene, jf. SE-direktivets «før-etter»-prinsipp. Det vil bli gitt nærmere regler om dette i en forskrift etter § 3.

Forslaget til endring av arbeidstvistloven § 14 nr. 1 er justert i tråd med merknadene fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet.