1 Sammendrag, bakgrunn og gjeldende rett
1.1 Proposisjonens hovedinnhold
Kulturdepartementet legger med dette frem en proposisjon om endringer i lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting, på bakgrunn av et vedtatt tillegg til EØS-avtalens TV-direktiv.
Det blir foreslått hjemmel for å treffe tiltak som så langt det er mulig sikrer at viktige begivenheter, særlig sportsbegivenheter, skal kunne mottas vederlagsfritt hos en betydelig del av fjernsynsseerne. Forslaget går ut på at det i forskrift kan bli satt opp en liste over begivenheter som anses å være av vesentlig samfunnsmessig betydning. Senderettighetene til begivenheter som finnes på listen må alltid tilbys de kringkastere som har sendinger som kan bli mottatt vederlagsfritt av en betydelig del av seerne. Bakgrunnen for forslaget er å sikre at viktige begivenheter, for eksempel de Olympiske Leker eller fotball-VM, ikke blir sendt utelukkende i betalingskanaler som kun en begrenset andel av befolkningen har tilgang til. Det blir også foreslått en bestemmelse som skal sikre at norske kringkastere respekterer at viktige begivenheter som står på andre EØS-lands lister skal kunne mottas vederlagsfritt av en betydelig del av seerne i dette landet.
Det blir videre foreslått en endring i kringkastingslovens reklamedefinisjon, som blir utvidet til også å omfatte selvfremmende virksomhet, dvs egenomtale av kringkasterens egne produkter. Videre blir det foreslått å presisere hjemmelen for jurisdiksjonsbestemmelsene som angir når en kringkaster skal anses for å være underlagt norske regler. Det foreslås også enkelte endringer i reglene om europeiske programkvoter. Det blir også foreslått en endring i lovens kap. 1, ved at betegnelsen «kringkastingsselskap» endres til «kringkaster».
Det blir foreslått hjemmel til i forskrift å kunne fastsette forbud mot å sende program som i alvorlig grad kan skade barn og unge, særlig gjelder dette program som inneholder pornografi og grove voldsscener. Det foreslås også forskriftshjemmel for å kunne regulere at ukodede fjernsynsprogram som kan skade barn og ungdom skal sendes i perioder der barn og ungdom ikke kan forventes å utgjøre en betydelig seergruppe. Det blir i tillegg foreslått forskriftshjemmel for at slike program skal varsles med enten et akustisk innslag ved programstart eller ved et gjennomgående visuelt symbol.
Gjeldende direktiv er tatt inn som trykt vedlegg 1. Endringsdirektivet er tatt inn som trykt vedlegg 2.
1.2 Bakgrunn
Bakgrunnen for forslaget er at EU har vedtatt endringer i EUs fjernsynsdirektiv (89/552/EØF) av 3. oktober 1989. Det nye direktivet ble vedtatt 30. juni 1997 (Europaparlaments- og Rådsdirektiv 97/36/EF) og ble offentliggjort i Official Journal den 30. juli 1997. Det nye direktivet omtales i det følgende som endringsdirektivet.
Det opprinnelige fjernsynsdirektivet (89/552/EØF) er en del av EØS-avtalen, jf avtalens vedlegg X, Audiovisuelle tjenester, og er innlemmet i norsk rett. Endringsdirektivet ble vedtatt innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/1999 av 25. juni 1999. Ved denne beslutningen ble videre EØS-avtalens protokoll 37 utvidet til å omfatte Kontaktkomiteen som er etablert i medhold av endringsdirektivets artikkel 23a. Dette innebærer at EFTA/EØS-landene er sikret deltakelse i denne komiteen.
EØS-komitéens beslutning ble fattet med forbehold om Stortingets samtykke. En proposisjon med anmodning om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning ble fremmet 17. september 1999, jf St.prp. nr. 96 for 1998-99.
Bakgrunnen for endringsdirektivet er bl.a. gjeldende direktivs bestemmelser om at direktivet skal vurderes med jevne mellomrom, og endres dersom nødvendig, jf artikkel 26 i direktiv 89/552/EØF.
1.3 Gjeldende rett
Det er i dag i hovedsak kringkastingsloven (lov 4. desember 1992 nr. 127) og kringkastingsforskriften (forskrift 28. februar 1997 nr. 153) som regulerer kringkastingsfeltet. Det opprinnelige direktivet (Rådsdirektiv 89/552/EØF) anses gjennomført i norsk rett. I det følgende beskriver departementet kort de viktigste regler i kringkastingsregelverket som blir berørt av endringsdirektivet.
Definisjoner:
Kringkastingsselskap er i § 1-1 tredje ledd definert som
«... Norsk rikskringkasting eller den som har konsesjon etter § 2-1.»
Reklame er i § 1-1 fjerde ledd definert som:
«... enhver form for markedsføring av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen form for godtgjøring.»
Telekjøp er ikke definert i kringkastingsloven, men regnes som reklameinnslag etter kringkastingsforskriften § 3-1 første ledd, som lyder:
«... Reklameinnslag i form av telekjøp eller lignende direkte tilbud til seerne om salg, kjøp eller leie av produkter eller tjenesteytelser ...»
Disse definisjonene er forenlige med definisjonene i det opprinnelige direktivet (Rådsdirektiv 89/552/EØF). Endringsdirektivet inneholder imidlertid enkelte endringer i definisjonene.
Europeisk programmateriale i fjernsyn og uavhengige produsenter:
Kringkastingsloven § 2-6 hjemler nærmere regler om europeisk programmateriale i fjernsyn. Kringkastingsforskriften kapittel 2 inneholder slike regler. Etter forskriften § 2-1 skal minst 50 prosent av sendetiden i fjernsyn (utenom nyheter, sport, underholdningsprogram med konkurransepregede innslag, reklame eller tekstfjernsyn) være avsatt til europeiske verk. Lokalfjernsyn er unntatt fra reglene om europeisk programkvote i kringkastingsforskriften § 2-1.
I kringkastingsforskriften § 2-2 første ledd første punktum heter det:
«Minst 10 prosent av sendetiden i fjernsyn som ikke består av nyheter, sport, underholdningsprogram med konkurransepregede innslag, reklame eller tekstfjernsyn skal avsettes til sending av europeiske verk produsert av produsenter som er uavhengige av fjernsynsselskapet.»
Endringsdirektivet inneholder enkelte presiseringer av betydning for disse reglene.
Reklame og sponsing:
Kringkastingsloven § 3-1 slår fast at reklameinnslag ikke skal overstige 15 prosent av daglig sendetid. Kringkastingslovens § 3-4 regulerer sponsing. Bestemmelsens femte ledd fastslår at kringkastingsprogrammer ikke kan sponses av fysiske eller juridiske personer hvis hovedaktivitet er å produsere, selge eller leie ut produkt eller tjenester det er forbudt å reklamere for etter norsk lov. Forskrift om kringkasting § 3-11 fastsetter videre at det ved identifikasjon av sponsor ikke kan benyttes varemerke, logo, reklamefigurer og liknende som benyttes i markedsføring av produkt eller tjenester det etter norsk regelverk er forbudt å reklamere for.
Endringsdirektivet inneholder enkelte endringer av betydning for disse reglene.
Beskyttelse av mindreårige:
Norske fjernsynsselskap følger frivillig et prinsipp om at det ikke skal sendes pornografiske eller voldelige innslag før kl 21. Dette er ikke regulert i kringkastingsregelverket. Det finnes heller ingen regulering som gir pålegg om varsling mv av program med innhold som kan være skadelig for mindreårige seere.
Straffeloven § 211 gir et generelt forbud mot spredning mv av pornografisk materiale og straffeloven § 382 andre ledd forbyr grove voldsskildringer i fjernsynssendinger.