Del 1
Endringer i folketrygdloven og ferieloven

2 Innføring av et delansvar for arbeidsgiver i hele sykepengeperioden samtidig som arbeidsgiverperioden reduseres - folketrygdloven § 8-18 m.fl.

2.1 Innledning

Etter en nedgang i 2004 begynte sykefraværet etter 2. kvartal 2005 å øke igjen. Hele økningen har kommet i fravær som dekkes av folketrygden. For å synliggjøre kostnadene ved sykefraværet og gi økonomiske insentiver til et godt arbeidsmiljø- og sykefraværsarbeid på den enkelte arbeidsplass, foreslår Regjeringen at det innføres et delansvar for arbeidsgivere for sykepenger i hele sykepengeperioden. Det foreslås at arbeidsgivere ved utløp av arbeidsgiverperioden betaler 20 prosent av sykepengene inntil arbeidstakeren har vært sykmeldt i seks måneder. Deretter betales det 10 prosent ut sykepengeperioden. Det foreslås at arbeidsgiverne delvis kompenseres for tiltaket ved å redusere arbeidsgiverperioden fra 16 til 14 kalenderdager. For at et slikt delansvar ikke skal bidra til økt utstøting fra arbeidslivet eller gjøre det vanskeligere for svake grupper å komme inn på arbeidsmarkedet, foreslås gjeldende skjermingsordninger i arbeidsgiverperioden for personer med kroniske sykdommer mv utvidet til å gjelde i hele sykepengeperioden. Videre foreslås det at forsikringsordningen mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden som gjelder for småbedrifter, utvides til å gjelde for arbeidsgivere som har en samlet lønnsutbetaling på opptil 80 ganger grunnbeløpet (i dag 40 ganger grunnbeløpet).

2.2 Bakgrunn

Sammen med hovedorganisasjonene i arbeidslivet inngikk Regjeringen Stoltenberg I Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv den 3. oktober 2001. Avtalen ble videreført av Regjeringen Bondevik II og deretter av Regjeringen Stoltenberg II.

IA-avtalen som ble undertegnet i 2001 hadde ett mål om at sykefraværet skulle reduseres med 20 prosent i avtaleperioden, dvs. fram til utgangen av 2005. Utviklingen de første årene var svært bekymringsfull, men gjennom 2004 gikk fraværet kraftig ned. Hypotesen var at det tok tid å etablere et mer systematisk arbeid lokalt, men at man nå begynte å se effektene av avtalen. Sykefraværet falt med om lag 10 prosent fra 2. kvartal 2001 fram til 2. kvartal 2005. Dette var det siste kvartalet man hadde opplysninger om fra Statistisk sentralbyrå da avtalen ble fornyet. Riktignok indikerte regnskapstall fra Rikstrygdeverket en viss økning i fraværet i 3. kvartal 2005, men det ble lagt til grunn at dette var midlertidig.

Avtalen som ble fornyet i desember 2005 tok med andre ord utgangspunkt i den positive utviklingen som ble observert fram til og med 2. kvartal 2005. Det var samtidig enighet mellom partene om at sykefraværet måtte reduseres ytterligere. Delmålet i dagjeldende avtale ble videreført, dvs. at målet fram til 2009 skulle være en reduksjon på 20 prosent i forhold til sykefraværsnivået i 2. kvartal 2001. Videre var partene enige om at den enkelte arbeidsplass er den viktigste arenaen i arbeidet med å forebygge sykefravær og hindre utstøting.

Utviklingen etter den tid tyder på at oppgangen i 2. halvår 2005 ikke var midlertidig. Statistisk sentralbyrås tall viste en vekst i sykefraværet på 4,2 prosent fra 1. kvartal 2005 til 1. kvartal 2006, mens veksten fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2006 er 5,3 prosent. Sammenliknes 2. kvartal 2001 med 2. kvartal 2006 viser dette en nedgang i sykefraværet på 5,1 pst. Tilsvarende tall fra samme tidspunkt i fjor viste en nedgang på 10 pst. Utviklingen går med andre ord feil vei, noe som er svært bekymringsfullt. Det har videre skjedd en forskyvning fra kortere til lenger sykefravær. Økningen er i hovedsak kommet i sykefravær som varer i mer enn 31 dager. Det betyr at staten bærer en stadig større andel av utgiftene.

Veksten i sykefraværet viser at det ikke gjøres godt nok arbeid med å få ned sykefraværet på alle arbeidsplasser. At veksten skjer i den delen av sykefraværet som staten i dag betaler, gjør at en kan stille spørsmål ved om den enkelte arbeidsgiver har tilstrekkelig økonomisk motivasjon til å legge til rette for redusert sykefravær på arbeidsplassen. Arbeidsgiverne bærer kostnadene ved å forebygge og redusere sykefravær, men de bærer ikke de økonomiske kostnadene ved selve sykefraværet. Ut i fra en økonomisk betraktning kan det dermed være for svake økonomiske insentiver for å redusere langtidssykefraværet, siden staten da tar hele regningen.

Det er store bransjevise forskjeller i sykefraværet. Økningen fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2006 har vært spesielt stor i offentlig sektor, med 7,6 prosent i statlig forvaltning og 6,5 prosent innen kommunal forvaltning. Innen statlig sektor er økningen størst innen undervisning med 10,7 prosent og helse- og sosialnæringen (i hovedsak helseforetakene) med 7,1 prosent. Innen privat sektor har sykefraværet økt med 4,5 prosent. Økningen var størst i industri og bergverksdrift, der det var en vekst på 6 prosent. Men det finnes også næringer, som olje- og gassutvinning og kraft- og vannforsyning, hvor fraværet har holdt seg stabilt eller har gått noe ned. Spesielt innen olje- og gassforsyning er dette trolig en konsekvens av at systematisk HMS-arbeid er økonomisk lønnsomt, selv i en situasjon der staten bærer alle utgifter ved langtids sykefravær.

Om lag to tredjedeler av sykefraværet skyldes muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser, og veksten det siste året har vært sterkest blant de med lettere psykiske lidelser. Dette er diagnoser som kan ha sin årsak både i og utenfor arbeidsmiljøet, men som i stor grad kan påvirkes gjennom tiltak på arbeidsplassen.

Sykefraværsstatistikken viser andelen tapte dagsverk i forhold til det totale antallet dagsverk. Det vil si at endringer i antallet sysselsatte ikke har betydning for tallene. Til tross for veksten i sysselsettingen, har antallet sykmeldte i 2. kvartal 2006 vært relativt stabilt. Økningen i sykefraværet kan dermed i liten grad forklares gjennom økningen i sysselsettingen, herunder ved at flere personer med nedsatt funksjonsevne er kommet i arbeid. Partene i IA-avtalen har vært enige om at en skulle kombinere målet om redusert sykefravær med målet om å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Ingen av målene er nådd. Forskningen tyder på at det hovedsakelig er sykefraværet blant de etablerte arbeidstakere som øker i tider med oppgang i konjunkturer og sysselsetting, og at veksten i sykefraværet ikke kan forklares med at mer marginale grupper på arbeidsmarkedet blir sysselsatte.

Økt sykefravær, og spesielt lange sykefravær, øker sannsynligheten for at flere personer ender opp med langvarige trygdeytelser. Tett oppfølging tidlig i sykmeldingsperioden og tilrettelegging på arbeidsplassen er følgelig viktig for å få sykmeldte tidligere tilbake i arbeid. Det er enighet blant partene i IA-avtalen om at arbeidsplassen er den viktigste arenaen for å forebygge sykefravær. Den senere tids utvikling i sykefraværstallene viser at det er behov for forsterket innsats. Det at veksten først og fremst skjer i den delen av sykefraværet som betales av staten, er etter regjeringens syn en indikasjon på at de økonomiske motivene til å forebygge sykefravær på den enkelte arbeidsplass ikke er gode nok. Kostnadene ved sykefraværet må synliggjøres og arbeidsgiveren må få økonomiske insentiver til et bedre arbeidsmiljø- og sykefraværsarbeid på den enkelte arbeidsplass.

I tråd med det som ble varslet på møtet med partene i IA-avtalen 5. september 2006 fremmer Regjeringen et forslag om at arbeidsgiverne får et medfinansieringsansvar for sykepenger i hele sykepengeperioden.

Partene i arbeidslivet har gitt uttrykk for at det ikke har vært en reell dialog om Regjeringens forslag til endring av sykelønnsordningen for arbeidsgiverne. På denne bakgrunn er det nedsatt et utvalg under ledelse av statsministeren. Utvalget har fått i mandat å foreslå alternative løsninger som vil gi tilsvarende forventet nedgang i sykefraværet og i statens kostnader til sykepenger innenfor samme budsjettramme i folketrygden som Regjeringens forslag. Utvalgets forslag skal foreligge innen 1. november 2006. Dersom utvalgets anbefalinger gir grunnlag for det, vil Regjeringen legge fram en sak for Stortinget om oppfølging av utvalgets forslag.

2.3 Gjeldende rett

Reglene om arbeidsgiveransvar for sykepenger (arbeidsgiverperioden) ble innført i 1978. Samtidig ble kompensasjonsnivået for sykepenger hevet til 100 prosent, og de tre karensdagene for sykepenger fra folketrygden ble fjernet. Fra 1. april 1998 ble arbeidsgiverperioden utvidet fra 14 til 16 kalenderdager. Trygden yter sykepenger fra 17. dag og deretter i en periode på inntil 248 dager, se folketrygdloven § 8-12.

I stedet for sykepenger kan det gis reisetilskott fra trygden for å dekke ekstra transportutgifter til og fra arbeidsstedet. På bakgrunn av arbeidsgiverperioden blir det gitt reisetilskott til arbeidstakere først fra den 17. dagen, se folketrygdloven § 8-14.

For arbeidstakere som har en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for et særlig stort samlet sykefravær, kan det etter vedtak fra Arbeids- og velferdsetaten gjøres unntak fra reglene om arbeidsgiveransvar, se § 8-20. Det samme gjelder for arbeidstakere med en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i en avgrenset periode. Som særlig stort sykefravær regnes om lag 35 dager per år. Når sykefraværet bare ligger innenfor arbeidsgiverperioden, blir 25 dager fordelt på minst fem fraværstilfeller regnet som særlig stort. Arbeidsgiveren skal i disse tilfeller forskuttere sykepengene i et tidsrom tilsvarende arbeidsgiverperioden og kan kreve sykepengene refundert fra Arbeids- og velferdsetaten. Fra 1. april 2002 ble bestemmelsen utvidet til også å gjelde ved svangerskapsrelatert sykdom dersom tilrettlegging av arbeidet eller omplassering ikke er mulig.

Arbeidsgivere med få ansatte kan mot en særskilt avgift delvis forsikre seg mot ansvaret for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 8-21. For å komme inn under forsikringsordningen må de samlede lønnsutgiftene i kalenderåret før forsikringsåret ikke overstige 40 ganger grunnbeløpet (G), 2.515 680 kroner per 1. mai 2006. Forsikringsåret løper fra 1. juli til 30. juni og beløpet reguleres per 1. juli hvert år. Premien er i dag på 2,0 prosent av lønnsutgiftene. Forsikringen dekker 100 prosent av utgiftene til sykepenger og feriepenger av sykepenger ved fravær utover tre kalenderdager i hvert enkelt sykepengetilfelle.

Både i arbeidsgiverperioden og sykepengeperioden fra trygden blir det gitt sykepenger med 100 prosent av inntektsgrunnlaget. Det gis ikke sykepenger for inntekt utover seks ganger grunnbeløpet, dvs. 377.352 kroner per 1. mai 2006. Se folketrygdloven § 8-10. Det gis ikke sykepenger fra trygden dersom årlig inntekt utgjør mindre enn 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, se folketrygdloven § 8-3. I arbeidsgiverperioden gjelder det ingen krav til minsteinntekt.

Ifølge ferieloven skal den som utbetaler sykepenger også utbetale feriepenger av ytelsen. Som en følge av dette utbetaler trygden feriepenger av sykepenger i inntil 48 dager hvert opptjeningsår, se folketrygdloven § 8-33.

2.4 Departementets vurdering og forslag

2.4.1 Generelt om forslaget

Regjeringen mener at utviklingen i sykefraværet nå er så urovekkende at det er nødvendig med nye og kraftigere virkemidler for å bekjempe sykefraværet, og viser i denne sammenheng til St.prp. nr. 1 (2006-2007).

Departementet foreslår derfor at det innføres et økonomisk delansvar for arbeidsgivere i hele sykepengeperioden. Arbeidsgiverperioden foreslås redusert fra 16 til 14 kalenderdager. Det foreslås at arbeidsgivere etter utløpet av arbeidsgiverperioden betaler 20 prosent av sykepengene i inntil 120 sykepengedager, og deretter 10 prosent i inntil 130 sykepengedager.

2.4.2 Innføring av et delansvar for arbeidsgivere i hele sykepengeperioden

Etter gjeldende rett er arbeidsgivernes ansvar for sykepenger begrenset til utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Innføring av et delansvar innebærer at arbeidsgiverne i tillegg må dekke en prosentvis del av arbeidstakernes sykepenger i hele den perioden som folketrygden i dag fullt ut finansierer.

Regjeringen Bondevik II fremmet i Ot.prp. nr. 9 (2004-2005) forslag om å innføre et delansvar for arbeidsgivere med 10 prosent i hele sykepengeperioden. Forslaget ble vedtatt ved lov 17. desember 2004 nr. 85. Endringene ble imidlertid opphevet ved lov 17. juni 2005 nr. 59, se Innst. O. nr. 124 (2004-2005).

Sandman-utvalget foreslo i NOU: 27 et økonomisk medfinansieringsansvar for arbeidsgiverne i hele sykepengeperioden på 20 prosent. Utvalget begrunnet forslaget med at det ville gi et økonomisk incitament for arbeidsgivere til å iverksette tiltak i virksomhetene som kan motvirke sykdom og for å få langtidssykmeldte tilbake til arbeid. Det ble lagt til grunn at arbeidsgivere ville få større interesse i å ha en tettere oppfølging av sykmeldte arbeidstakere etter utløpet av arbeidsgiverperioden, noe som også ville gi arbeidstakerne en sterkere tilknytning til arbeidsplassen i hele sykmeldingsperioden. Arbeidsgiverne ville også ha større sjanser til å fange opp tilfeller som står i fare for å falle ut av arbeid for godt. Utvalgets flertall foreslo samtidig å innføre en egenrisiko for arbeidstakerne ved å redusere dekningsnivået i arbeidsgiverperioden til 80 prosent. Arbeidstakerne skulle få kompensasjon for dette i form av redusert trygdeavgift.

Gjennom IA-avtalen og lovendringer om blant annet krav til arbeidsrelaterte tiltak tidlig i sykmeldingsperioden, se folketrygdloven § 8-4 har det over lang tid vært arbeidet systematisk med forebygging av sykefravær. Effekten av disse tiltakene har imidlertid ikke vært tilstrekkelig, og det anses derfor nødvendig å gi arbeidsgiverne sterkere økonomiske insentiver for å få ned sykefraværet. Innføring av delansvar i hele sykepengeperioden vil gi en økonomisk gevinst til arbeidsgivere som gjennom systematisk oppfølgingsarbeid oppnår en nedgang i sykefraværet.

På denne bakgrunn foreslås det et delansvar for arbeidsgiverne etter utløpet av arbeidsgiverperioden. Delansvaret forutsetter at arbeidstakeren har rett til sykepenger fra trygden ved utløpet av arbeidsgiverperioden. Etter gjeldende regler, se folketrygdloven § 8-12, opphører retten til sykepenger fra trygden når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248 dager i de siste tre årene. Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får igjen rett til sykepenger fra trygden. Ved vurderingen av om medlemmet har vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder der vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden.

For å få samsvar mellom antall dager som trygden og arbeidsgiverne skal dele ansvaret for sykepenger må arbeidsgiverens delansvar knyttes til dagantallet som fremgår av folketrygdloven § 8-12. Det foreslås derfor at delansvaret på 20 prosent løper i inntil 120 sykepengedager (som er fra mandag til fredag, se folketrygdloven § 8-11) og deretter settes prosentsatsen ned til 10 prosent de resterende 130 sykepengedagene. Dette gir et samlet dagantall på 250 sykepengedager som tilsvarer perioden for sykepenger fra trygden. Ved flere fravær utover arbeidsgiverperioden legges sykepengedagene sammen i løpet av en treårsperiode dersom det er gått mindre enn 26 uker siden sist vedkommende hadde fått sykepenger fra trygden.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 8-17 og 8-18.

Etter gjeldende regler skal trygden utbetale sykepenger til arbeidstakeren når arbeidsgiveren ikke betaler sykepenger som han er forpliktet til å yte i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 8-22. Som en konsekvens av innføring av delansvar for arbeidsgiver i hele sykepengeperioden utvides trygdens ansvar etter § 8-22 til å gjelde tilsvarende.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-22.

Sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden fremgår av folketrygdloven § 8-28. Som en følge av at arbeidsgiveren skal dekke deler av sykepengene også utover arbeidsgiverperioden må det presiseres at bestemmelsen gjelder generelt når arbeidsgiveren dekker hele eller deler av sykepengene.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-28.

Folketrygdloven kapittel VII regulerer sykepengerettighetene til medlemmer som har rett til andre ytelser fra folketrygden m.m. Til et medlem som mottar hel alderspensjon ytes det ikke sykepenger. Til et medlem som mottar gradert alderspensjon ytes det sykepenger fra trygden i opptil 90 sykepengedager. Den samme begrensningen foreslås å gjelde for arbeidsgivers delansvar. Til et medlem som mottar hel avtalefestet pensjon ytes det ikke sykepenger. Ved gradert pensjon (delpensjon) fastsettes sykepengegrunnlaget ut fra den arbeidsinntekten som medlemmet har i tillegg til den graderte pensjonen når trygden yter sykepenger. Det samme foreslås å gjelde for arbeidsgivers delansvar.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 8-51 og 8-52.

2.4.3 Reduksjon av arbeidsgiverperioden fra 16 kalenderdager til 14 kalenderdager

Som en delvis kompensasjon for arbeidsgivernes merutgifter i forbindelse med innføring av et delansvar for sykepenger i hele sykepengeperioden, foreslås det at arbeidsgiverperioden reduseres med to kalenderdager til 14 dager. Arbeidsgiverperioden blir dermed den samme som ved innføringen av arbeidsgiverperiode i 1978.

Etter gjeldende regler må en arbeidstaker etter et sykefravær ha gjenopptatt arbeidet i minst 16 kalenderdager før neste sykefravær for at en ny arbeidsgiverperiode skal starte. Sykefravær som oppstår innen 16 dager legges sammen med det tidligere sykefraværet ved beregning av arbeidsgiverperioden. Departementet foreslår at reglene om tilbakefall tilpasses den nye arbeidsgiverperioden.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-19.

Egenmelding kan benyttes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt sykefravær innen 16 kalenderdager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med. Departementet foreslår at reglene om sammenlegging tilpasses den nye arbeidsgiverperioden.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-24.

2.4.4 Særregler for arbeidstakere med langvarig eller kronisk sykdom

En innføring av et delansvar for arbeidsgivere i hele sykepengeperioden kan medføre at de blir mer skeptiske til å ansette personer med kroniske sykdommer. For at forslaget ikke skal bidra til økt utstøting fra arbeidslivet eller gjøre det vanskeligere for svake grupper å komme inn på arbeidsmarkedet, foreslås det at gjeldende skjermingsordninger i folketrygdloven § 8-20 utvides til å gjelde i hele perioden for arbeidsgiverens medfinansieringsansvar. Det følger av St.prp. nr. 1 (2006-2007) at justeringer i ordningen vil bli nærmere vurdert ved dokumentert behov. På denne bakgrunn foreslås det også at det innføres en forskriftshjemmel som åpner for å innta andre grupper i skjermingsordningen.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-20.

2.4.5 Forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden

Småbedrifter med en samlet lønnsutbetaling på inntil 40 ganger grunnbeløpet, dvs. om lag 2,5 mill. kroner, kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden ved fravær utover tre kalenderdager. Forsikringsordningen skal være selvfinansierende.

Innføring av et delansvar for arbeidsgivere for sykepenger etter utløpet av arbeidsgiverperioden vil kunne medføre en økt risiko for virksomheter med få ansatte. Departementer ønsker å motvirke eventuelle uheldige utslag for småbedrifter.

Det foreslås derfor at forsikringsordningen utvides til å dekke arbeidsgivernes delansvar for sykepenger utover arbeidsgiverperioden.

Videre forslås det at ordningen utvides til å omfatte bedrifter som har lønnsutgifter opp til 80 ganger grunnbeløpet, dvs. om lag 5 mill. kroner.

For å unngå at arbeidsgiverne i slike tilfeller først må utbetale sykepenger etter den aktuelle prosentsatsen til arbeidsgiveren og deretter få refusjon fra trygden, foreslås det at Arbeids- og velferdsetaten utbetaler denne delen av sykepengene direkte til arbeidstakeren.

Forsikringsordningen er selvfinansierende og har i dag en premiesats på 2 prosent av lønnsutgiftene. Bestemmelser om fastsetting av premiens størrelse er tatt inn i forskriftene til folketrygdloven § 23-6 bokstav a.

Endringen i arbeidsgiveransvaret for sykepenger vil medføre en premieøkning fra 2 prosent til 2,4 prosent.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 8-21 og 23-6.

2.4.6 Feriepenger av sykepenger

I henhold til ferieloven skal det også regnes feriepenger av sykepenger utbetalt av arbeidsgiveren i en eller flere arbeidsgiverperioder. Trygden utbetaler feriepenger av sykepenger utbetalt av folketrygden i inntil 48 dager for hvert opptjeningsår. Se ferieloven § 10 og folketrygdloven § 8-33.

Ved reduksjonen av arbeidsgiverperioden fra 16 til 14 dager/2 uker må antall dager som trygden skal betale feriepenger av sykepenger øke med 2 dager til 50 dager. Siden folketrygden etter forslagene her bare skal betale sykepenger med 80 prosent av sykepengegrunnlaget i den aktuelle perioden, vil arbeidstakerne få feriepenger beregnet etter et lavere grunnlag enn etter den gjeldende ordningen.

Det foreslås derfor at også arbeidsgiveren skal yte feriepenger av den delen av sykepengene (20 prosent) som arbeidsgiveren utbetaler i opp til 50 dager etter utløpet av eventuelle arbeidsgiverperioder i hvert opptjeningsår.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-33 og ferieloven § 10 nr. 4.

2.4.7 Reisetilskott

Reisetilskott gis etter gjeldende regler tidligst fra og med den 17. dagen, dvs. etter utløpet av arbeidsgiverperioden. Forslaget om å redusere arbeidsgiverperioden til 14 dager medfører at starttidspunktet for reisetilskott fremskyves tilsvarende.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-14.

2.4.8 Nærmere om fastsetting av sykepengeperioden

Etter gjeldende regler gis det i dag sykepenger fra folketrygden til arbeidstakere i til sammen 248 dager i løpet av tre år. Når arbeidsgiverperioden reduseres fra 16 til 14 kalenderdager må maksimaltiden for sykepenger fra trygden økes tilsvarende, det vil si til 250 dager (50 uker).

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-12.

2.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Reduksjonen av arbeidsgiverperioden fra 16 til 14 kalenderdager og innføring av et delansvar for arbeidsgiver i hele sykepengeperioden foreslås gjennomført fra 1. mars 2007 og gjøres gjeldende for nye tilfeller. Den samlede provenyeffekten av forslagene fremgår av St.prp. nr. 1 (2006-2007).

En reduksjon av arbeidsgiverperioden vil føre med seg en viss administrativ merbelastning for Arbeids- og velferdsetaten. Innføringen av et delansvar for arbeidsgiverne vil medføre noe merarbeid for etaten siden prosentsatsen endres i løpet av sykepengeperioden. Det samme gjelder for arbeidsgiverne, som må utarbeide rutiner for telling av sykepengedager.

3 Redusert ventetid før dagpenger ytes - folketrygdloven § 4-9

3.1 Innledning

Departementet foreslår å redusere ventetiden før dagpenger ytes, fra fem til fire dager.

3.2 Gjeldende rett

Det fremgår av folketrygdloven § 4-9 at det kan ytes dagpenger når en arbeidssøker har vært arbeidsløs og stått tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som reell arbeidssøker i minst fem av de siste femten dager. Lørdag og søndag regnes ikke med. Dagpengene løper fra dagen etter at ventetiden er avsluttet.

3.3 Departementets vurdering og forslag

Ventetiden er ment å være en form for egenandel for den som søker om dagpenger og skal motivere til å komme raskt tilbake i nytt arbeid.

I «Soria Moria erklæringen» ble det uttalt at en ny regjering vil «forbedre dagpengeordningen og rette opp kutt». Regjeringen følger nå opp erklæringen ved å foreslå en forbedring av de arbeidslediges inntektssikring ved å redusere ventetiden fra fem til fire dager.

Departementet foreslår at ventetiden blir fire dager som må opparbeides i løpet av de siste femten dagene.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 4-9 første ledd.

3.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2007. Endringen er beregnet å innebære en merutgift på 37 mill. kroner.