5 Gjeldende rett

5.1 Innledning

Når det gjelder de rettslige rammer for utøvelse av reindrift, representer lov om reindrift av 9. juni 1978 den sentrale lovgivningen på området. I tillegg foreligger det etter hvert en omfattende rettspraksis, særlig i tilknytning til spørsmålene om reindriftens arealrettigheter og det erstatningsrettslige vern.

Nedenfor følger en omtale av selve reindriftsretten, før det foretas en gjennomgang av rein­driftslovens enkelte bestemmelser. Departementet har for fullstendighetens skyld sett det hensiktsmessig med en presentasjon av hele loven fra 1978. For de deler av loven som ikke er omfattet av utvalgets mandat, er imidlertid dette i noe større grad gjort summarisk. Avslutningsvis gis det en oppsummering med hensyn til behovet for lovendringer. Det vises for øvrig til kapittel 6 og 7 i utvalgets utredning.

5.2 Reindriftens rettsgrunnlag

Reindriften som særskilt og tradisjonell samisk næring og kulturform bygger på sedvane og bruk i alders tid, og har særskilt rettslig vern, jf. Grunnlovens § 110 a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter.

Reindriften er en arealavhengig næring og må ha tilgang på alle årstidsbeiter. Presset på reindriftens arealer har imidlertid økt som følge av økt velstand og samfunnsutviklingen generelt. Spørsmål vedrørende det rettslige grunnlaget for reindriftens arealbruk har derfor i de senere år fått økende oppmerksomhet, og det har vært nødvendig å avklare den samiske reindriftens rettslige stilling og vern i forhold til andre interesser.

Med reindriftens rettsgrunnlag ved bruk av areal, siktes det til det grunnlag retten hviler på og ikke rettens nærmere innhold og omfang.

Hovedspørsmålet har vært om retten kun hviler på den reindriftslovgivning som til enhver tid er gjeldende, eller om den har et selvstendig grunnlag uavhengig av loven.

Oppfatningene om det rettslige grunnlaget for reindriftens bruk av areal har gjennomgått en utvikling, bla som følge av rettsutvikling på flere områder. Det er i dag anerkjent i norsk rett at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag uavhengig av loven, basert på den bruk som har vært utøvd i de områder reindrift har foregått fra gammel tid. Loven konstituerer ikke reindriftsretten, men gir en nærmere beskrivelse av innholdet i disse rettighetene, samt en regulering og styring av utøvelsen. I Høyesteretts plenumsdom i den såkalte Selbusaken, Rt. 2001 side 769, konstaterte Høyesterett at reindriftsretten er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget er alders tids bruk. Det dreier seg ikke bare om en tålt bruk. Det vises for øvrig til nærmere omtale av denne sentrale rettsavgjørelsen i St.meld. nr. 33 (2001-2002).

Det er videre gjennom rettspraksis fastslått at reindriftssamenes rettigheter nyter ekspropriasjonsrettslig vern. Dette innebærer at avståelse av rettigheter til fordel for andre interesser gir grunnlag for erstatning etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper, jf. Grunnloven § 105.

I 1999 ble lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) vedtatt. Dette innebærer blant annet at konvensjonen om sivile og politiske rettigheter skal gjelde som norsk lov og ha forrang ved motstrid. For reindriften er det særlig artikkel 27 som har betydning fordi den berører vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, herunder rettsvernet for samisk reindrift. Denne artikkelen, sammen med ILO- konvensjonens bestemmelser, er med på å sette begrensninger for hvilke inngrep og tiltak som kan foretas ovenfor reindriften.

Tradisjonelt har man omtalt reindriftsretten som en kollektiv rett . Dette innebærer at det er reindriftssamene som er bærere av retten, jf. reindriftsloven § 3, og som har rett til å drive reindrift på de arealer hvor det fra gammelt av har vært utøvet slik bruk. Det er her tale om reindriftssamene som etnisk gruppe, og ikke enkeltpersoner eller mindre grupperinger innenfor dette kollektivet. Den enkelte har en andel i den kollektive rett, og ikke eksklusive rettigheter som nyter særskilt vern internt.

Det har i den senere tid med økende styrke vært hevdet at et slikt utgangspunkt må nyanseres. En problemstilling her kan bl.a. være om en eventuell regulering fra myndighetenes side vil innebære en endret beitebruk driftsgruppene imellom. Kan myndighetene fritt foreta slik regulering, eller kan grupper eller siidaer ha utøvd en så festnet bruk av bestemte områder at det er etablert en rett som internt i reindriften nyter ekspropriasjonsrettslig vern? Dette er spørsmål som så langt ikke har fått noen klar løsning i rettspraksis. I Rt. 2000 side 1578 forutsatte imidlertid Høyesterett at en driftsgruppe i det angjeldende reinbeitedistrikt ikke uten videre kunne ta i bruk områder som de øvrige driftsgruppene tradisjonelt hadde benyttet, og at det aktuelle inngrepet i erstatningsrettslig sammenheng måtte vurderes i forhold til den berørte driftsgruppens areal og ikke hele distriktet. Problemstillingene er nærmere omtalt av Reindriftslovutvalget i kapittel 7. Departementet kommer nærmere tilbake til dette under de generelle vurderingene nedenfor i kapittel 8.

5.3 Reindriftsloven 1978

Lov om reindrift av 9. juni 1978 nr. 49 avløste reindriftsloven av 1933. Loven var i 1996 gjenstand for en betydelig revisjon hvor bakgrunnen var beitesituasjonen i Finnmark, rettighetsforholdene i sør-områdene og den samepolitiske utvikling som tilsa at Sametinget fikk større innflytelse gjennom representasjon i de styrende organer. Det vises til Ot.prp. nr. 28 (1994-95).

I henhold til § 1 er formålet med gjeldende lov å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig. Utviklingen og utøvelsen av næringen forutsettes å gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke, samtidig som deres rettigheter sikres. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur i samsvar med Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter. Innenfor disse formål skal loven fastlegge rammer for reindriftsutøvernes rettigheter og plikter og regulere forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser. Loven skal, så langt som nødvendig, regulere det innbyrdes forhold mellom reindriftsutøvere, og skape grunnlag for en hensiktsmessig organisering og administrasjon.

§ 2 legger grunnlag for inndeling i reinbeiteområder og distrikter, samt fastsetting av reintall, vektgrenser og andre rammebetingelser.

Når det gjelder den geografiske inndeling, sies det i § 2 første ledd tredje punktum at de utmarksstrekninger som inngår i beitearealene er å anse som lovlig reindriftsareal med mindre annet følger av særlige rettsforhold. I Selbudommen, Rt. 2001 side 769, er det fastslått at man ved vurdering av om det gjennom bruken er etablert rettigheter, må tillegge forhold som særkjenner samisk bruksutøvelse avgjørende vekt.

Hvem som kan utøve reindrift følger av reindriftsloven §§ 3 og 4.

Den sentrale bestemmelse er reindriftsloven § 3 første ledd første punktum som bestemmer at bare personer av samisk ætt som er bosatt i Norge, har rett til å utøve reindrift i reinbeiteområde. Kravet om at man skal være bosatt i Norge er praktisk begrunnet i lovens øvrige krav om ansvarsforhold og driveplikt. Loven eller dens forarbeider gir ikke noen nærmere anvisning på hva som forstås med samisk ætt. Spørsmålet kommer imidlertid sjelden opp, idet det er kriteriene i annet punktum som i praksis representerer terskelen. I henhold til annet punktum kreves det for å inneha reinmerke eller driftsenhet at man enten selv ved lovens ikrafttredelse hadde reindrift i reinbeitedistrikt som hovednæring, eller at en av foreldrene eller besteforeldrene har hatt reindrift som hovednæring. For øvrig gir ekteskap rett til utøvelse av reindrift sammen med ektefellen. Denne retten foreligger i utgangspunktet bare så lenge ekteskapet består. Ut fra dette kan man si at reindrift er en særrett for medlemmer av reindriftsfamilier. Adopsjon er i denne sammenheng uttrykkelig likestilt.

For å begynne som selvstendig næringsdrivende i reindrift kreves etter § 4 første ledd samtykke av områdestyret gjennom registrering av driftsenhet. Slikt samtykke er imidlertid ikke nødvendig dersom det er tale om udelt overgang til en nærmere avgrenset personkrets. Dette, som innebærer et praktisk viktig unntak, gjelder ektefelle eller noen som i rett opp- eller nedstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken er beslektet med eieren eller eierens ektefelle, forutsatt at vedkommende fyller vilkårene i § 3.

Med driftsenhet forstås i henhold til annet ledd en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder, eller av ektefellene i fellesskap, når de begge eier rein i eget merke i hjorden.

Kravet om ansvarlig(e) leder(e) er nødvendig for at det ikke skal være tvil om hvem som er den ansvarlige i forhold til lovens ulike krav. Der hvor en driftsenhet eies og drives av ektefellene i fellesskap, er begge ektefeller solidarisk ansvarlige for driften av hele hjorden som hører til driftsenheten. Dersom begge ektefeller innehar egen driftsenhet ved ekteskapets inngåelse, kan disse opprettholdes. Denne presisering kom inn ved revisjonen i 1996 ut fra likestillingsmessige hensyn. Landbruks- og matdepartementet hadde tidligere, på bakgrunn av en henvendelse fra Likestillingsombudet, endret en praksis som innebar at den ene driftsenheten måtte opphøre når ekteskap ble inngått. Som regel var det mannen som ble stående som innehaver av driftsenhet i slike tilfeller, og dette var uheldig i en likestillingsmessig sammenheng. Ansvarsforholdet når begge driftsenheter beholdes er imidlertid solidarisk som ved felles driftsenhet.

Etter § 4 annet ledd kan en driftsenhet også inneholde rein som tilhører en nærmere bestemt krets av slektninger som er den samme som nevnt ovenfor. Det er altså ingen nødvendig betingelse for å drive reindrift at man har egen driftsenhet, og alle som driver med reindrift i medhold av § 3 har de rettigheter som følger av loven. I en driftsenhet kan det således være flere selvstendige utøvere som driver for egen regning. Før lovendringen i 1996 var loven direkte til hinder for dette, idet det framgikk at det ikke var adgang til å medføre rein som tilhørte noen som utøver reindrift som selvstendig næringsdrivende. I praksis var imidlertid situasjonen en annen idet det i stor utstrekning fant sted «gråetableringer» i driftsenhetene. Siden begrepet selvstendig næringsdrivende ikke var definert og bestemmelsen framstod som uklar og på mange måter uten virkning, kunne den like gjerne tas ut. I stedet kom kravet om eierprosent i tredje ledd. Det vises til utvalgets utredning punkt 6.2.6.

Det er en absolutt forutsetning for å utøve reindrift at det foreligger tilknytning til driftsenhet. Etter § 16 skal all rein være merket med eiers registrerte merke, og etter § 17 fjerde ledd er det et vilkår for å få registrert, inneha eller bruke reinmerke at reinen inngår i godkjent driftsenhet som enten er registrert i vedkommendes navn eller annen person nevnt i § 4 annet ledd eller § 3 tredje ledd. Man kan altså ikke la rein beite i reinbeiteområdene uten at en slik forankring i driftsenhet foreligger.

Reindriftsloven § 5 har bestemmelser om reindrift utenfor de samiske reinbeiteområdene, jf. § 2. Her er særskilt tillatelse av Landbruks- og matdepartementet nødvendig, og et vilkår er at søker har rettslig adgang til å disponere tilstrekkelig store og hensiktsmessige arealer til slik virksomhet.

I §§ 6 og 7 er det bestemmelser om opprettelse av de kollegiale styringsorganene reindriftsstyret og områdestyrene. Reindriftsstyret oppnevnes av Sametinget og Landbruks- og matdepartementet, og områdestyrene av Sametinget og fylkestinget. Sametingets oppnevningsmyndighet kom inn ved lovrevisjonen i 1996. Ved oppnevningen skal det legges vekt på en rimelig geografisk fordeling, allsidige faglige forutsetninger og samfunnserfaring og mest mulig lik representasjon av begge kjønn. Blant medlemmene skal det være aktive utøvere av reindrift i reinbeiteområdet, og reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett. Når det gjelder områdestyrene, presiserte Landbrukskomitéen i forbindelse med behandlingen i Stortinget at det burde legges sterk vekt på forslag fra reindriftens organisasjoner, og som hovedregel bør reineierne være i flertall, jf. Innst. O. nr. 98 (1976-77) og Innst. O. nr. 37 (1977-78). Styringsorganene spiller en sentral og viktig rolle, og har en rekke oppgaver fastsatt i lov og instruks. De er å anse som statlige forvaltningsorganer.

I henhold til § 8 første ledd skal det være et distriktsstyre valgt av og blant de aktive utøvere av reindrift i distriktet. Distriktsstyret har i hovedsak privatrettslige oppgaver, men også noen oppgaver av offentligrettslig karakter. De offentligrettslige oppgavene er påbud om merking, skilling og telling etter § 8 tredje ledd og § 22 første og annet ledd, kontroll av reinmerke etter § 23 annet ledd, og pålegg om utdriving av rein til lovlig beiteareal etter § 24 annet ledd. Videre har distriktsstyret ansvar for utarbeidelse av distriktsplan og ileggelse av ressursavgift i henhold til § 8 a og § 8 b fjerde ledd.

Distriktsstyret er i noen sammenhenger prosessuelle rettssubjekter. Det kan særlig vises til § 8 annet ledd hvor det heter at distriktsstyret ved lederen representerer distriktets interesser og kan inngå forlik, saksøke og saksøkes på vegne av distriktet i felles anliggender. Den prosessuelle posisjon vil også kunne føre til at kollektivet får materielle rettigheter eller plikter. Etter § 25 om erstatning ved skade, se nedenfor, kan skadelidte rette krav også mot distriktet som i så fall blir erstatningspliktig dersom skadelidte får medhold i sitt krav.

Bestemmelsene om distriktsplan i § 8 a kom inn i loven ved revisjonen i 1996. Formålet med disse bestemmelser var å få et nytt og tjenlig middel i ressursstyringen. Distriktsplanen skal inneholde en rekke oppregnede elementer, hvor en samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige ressurser står sentralt.

§ 8 b har bestemmelser om virkning av og brudd på distriktsplan. Det framgår at alle driftsenheter i distriktet plikter å følge stadfestet distriktsplan, og at vesentlig brudd på planen kan medføre pålegg om tvangstiltak.

Dersom driftsenheten har ført på beite flere rein enn det reintall enheten er tildelt, kan distriktsstyret pålegge enheten ressursavgift. Dette er et virkemiddel for styring av reintallet i det enkelte reinbeitedistrikt, og er et ledd i den interne ressursstyringen i form av en intern sanksjonering overfor den som har forsynt seg mer av fellesskapets ressurser enn det han eller hun er berettiget til, jf. Ot.prp. nr. 28 (1994-95).

§ 9 fastslår at retten til å utøve reindrift er en bruksrett som, uten hensyn til hvem som eier grunnen og så langt det ikke følger av særlige rettsforhold, omfatter:

• rett til opphold med rein og til ferdsel, flytting og flyttleier

• rett til beite for rein

• rett til anbringelse av anlegg som trengs til reindriften

• rett til brensel og trevirke

• rett til jakt, fangst og fiske

Innholdet i dette er nærmere presisert i §§ 10-14.

§ 10 har bestemmelser om opphold, ferdsel og flyttleier. Når det gjelder sistnevnte, skal det framheves at disse ikke må stenges. Departementet kan imidlertid samtykke i omlegging av flyttleier dersom berettigede interesser gir grunn til det. Bestemmelsen representerer det eneste arealdisponeringsforbudet i reindriftsloven. Flyttveier kan imidlertid bli berørt og eventuelt stengt i forbindelse med mer omfattende tiltak når forutsetningene for ekspropriasjon foreligger. Dette vil blant annet kunne gjelde ved vassdragsutbygging og anlegg av veier.

I § 11 framgår det at retten til beite gir adgang til å la reinen beite i fjellet og i annen utmarksstrekning, herunder tidligere dyrket mark og slåtteng dersom arealene ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder eller dyrkede arealer i drift, og de ikke er holdt i hevd eller brukes som kulturbeite. Er sistnevnte områder inngjerdet med gjerde som freder for rein, gjelder ikke beiterett. Når det gjelder hva som skal anses som utmark, vil friluftslovens definisjon av innmark være veiledende, jf. denne lov § 1 a. Det som etter dette ikke anses som innmark, er å anse som utmark.

§ 12 omhandler retten til å oppføre gjerder og anlegg i reindriften. De viktigste typer anlegg er sperregjerder, arbeidsgjerder og slakteanlegg. Det er gitt nærmere kriterier i loven for slik oppføring. Det skal tas hensyn til fysiske omgivelser, og anleggene må ikke være til vesentlig skade eller ulempe for grunneieren eller andre rettmessige interesser. Under dette alternativet faller blant annet hensynet til andre reindriftsutøvere og allmennheten.

Gjerder og anlegg som skal bli stående ut over en sesong, krever etter annet ledd godkjenning av departementet. Større anlegg krever dessuten en vurdering av de samlede miljømessige konsekvenser sammenholdt med de reindriftsfaglige behov for anlegget. Dersom grunneier ikke gir sitt samtykke, kan det likevel gis tillatelse mot erstatning for eventuelt tap. Slik erstatning fastsettes ved skjønn. Tredje ledd inneholder direkte hjemmel for riving av ulovlig anlegg. Dersom vilkårene er oppfylt, kan reindriftsmyndighetene iverksette riving. Noen kjennelse av namsretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14, er ikke nødvendig.

Retten til brensel og trevirke i § 13 gjelder eget bruk i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift. Dette innebærer at retten gjelder der hvor man til enhver tid befinner seg med flokken, og også for bolighus dersom dette ligger slik til at det faktisk tjener som base for driften.

I § 14 er det gitt bestemmelser om retten til jakt, fangst og fiske. Også her gjelder retten der hvor reinbeite til enhver tid lovlig foregår. Man kan altså ikke, under henvisning til denne bestemmelse, for eksempel fiske i vinterbeiteområdene om sommeren. Spørsmålet har vært oppe for domstolene hvor en slik forståelse er lagt til grunn. Derimot er det antatt at retten her ikke er begrenset til husbehov. Det vises for øvrig til utredningens punkt 7.6.

§ 15 inneholder bestemmelser som regulerer nærmere forholdet mellom reindriftsretten og grunneierretten. Det følger av denne bestemmelse at grunneier eller bruksberettiget ikke må utnytte sin eiendom i reinbeiteområde på en slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse i samsvar med denne lov. Første punktum er likevel ikke til hinder for vanlig utnytting av eiendommen til jordbruk, skogbruk eller annen utnytting av utmark til landbruksformål. Formålet med bestemmelsen er i første rekke å gjøre det klart hva slags bruk grunneier og andre bruksberettigede kan gjøre på eiendommen uten å komme i konflikt med reindriftsretten. Hensikten er å klargjøre hvilke disposisjoner som fritt kan foretas, hva som krever en nærmere avklaring eller eventuelt ikke kan gjøres uten ekspropriasjon. Bestemmelsen er på linje med servituttloven § 2, som pålegger både rettshaver og eier å ikke benytte eiendommen til urimelig hinder for den andre part. Den er ingen offentligrettslig regulering av arealdisponeringene, men gjelder det privatrettslige forholdet mellom grunneier/bruksrettshaver og reindriftsnæringen.

§§ 16-18 inneholder regler om merking av rein.

Merking med øresnitt har lange tradisjoner og merkebestemmelsene innebærer viktige ordensregler.

All tamrein skal være merket. Reinen skal merkes med eierens registrerte merke innen 31. oktober det år den er født. Dersom reinen ikke er merket på foreskrevet måte og således ikke er identifiserbar, faller eiendomsretten bort og overføres til fellesskapet.

Alle selvstendige næringsdrivende i reindrift kan kreve å få registrert ett reinmerke. Ektefeller som driver reindrift i fellesskap kan kreve å få registrert ett reinmerke hver for seg og ett merke til hvert barn. Flere personer som utøver reindrift i fellesskap i reinbeiteområde kan bruke ett felles merke på dyrene, dersom områdestyret samtykker i at deres rein regnes som en driftsenhet.

Reinmerke kan ikke tas i bruk til merking før det er registrert. Det er en egen merkenemnd i hvert reinbeiteområde som behandler søknader om registrering av merke, jf. forskrift om merking av tamrein av 12. juni 1984.

Etter § 19 skal innehaver av driftsenhet hvert år gi melding til distriktsstyret om reindriften i det forrige driftsåret (1. april til 31. mars). Distriktsstyret skal gi melding om reindriften i distriktet til områdestyret.

I § 20 finnes bestemmelser om driveplikt. Dette er en plikt som følger av retten til beite, flytting m.m. Begrepet driveplikt kom inn i loven i 1996 i stedet for begrepene vokteplikt og tamhetsgrad som man etter hvert fant lite tjenlige i forhold til den utvikling som hadde funnet sted i reindriften. Bestemmelsene i § 20 slik den nå lyder, har som mål å gi anvisning på en mer treffende og tjenlig faglig standard i loven. Driveplikten er rettet direkte mot driftsenheten og kobles til de krav til distriktsplan som følger av § 8 a.

Reinen skal være under forsvarlig kontroll og skal holdes på lovlig beite. Det innebærer at den ansvarlige skal vite hvor flokken befinner seg, og operativt til enhver tid kunne gripe inn dersom reinen kommer inn på ulovlig beiteareal.

Etter annet ledd skal innehaver av driftsenhet ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet. For ektefeller som innehar driftsenhet i fellesskap gjelder dette minst én av ektefellene.

I henhold til tredje ledd kan driveplikten for to år ivaretas av en fullmektig.

Fjerde ledd inneholder en hjemmel for avvikling av driftsenhet ved forsømmelse av driveplikt eller hvor vedkommende på annen måte innretter seg eller opptrer slik at det er til vesentlig skade for næringen eller andre rettighetshavere. Det følger av sakens natur at det skal foreligge kvalifiserte grunner for at slik avvikling skal kunne vedtas.

§§ 21, 22 og 23 har bestemmelser om sammenblanding, skilling og samling av rein. Dette er samhandlingsregler av betydning for den praktiske reindriftsutøvelsen, og som stiller nærmere krav til varsling og framgangsmåter i forskjellige sammenhenger. Myndighetene kan i visse situasjoner også gripe inn. Distriktsstyret har her oppgaver av offentligrettslig karakter, jf. ovenfor.

I § 24 finnes ulike bestemmelser om utdriving av ulovlig beitende rein. Plikten har i praksis sammenheng med driveplikten, men det er viktig å presisere at det er tale om to separate plikter. Driveplikten behøver ikke nødvendigvis å være misligholdt selv om reinen kommer inn på ulovlig område. Forskjellige omstendigheter kan ha gjort det umulig å hindre dette. Det faktum at reinen er kommet inn på ulovlig område utløser imidlertid en plikt til å drive reinen tilbake så snart dette på en forsvarlig måte lar seg gjøre.

I §§ 25, 26 og 27 finnes bestemmelser om ansvar for skade reinen volder. Det fastslås i § 25 et objektivt ansvar, uten hensyn til skyld, for reineieren. Reineierne i distriktet er solidarisk ansvarlige, en for alle og alle for en. For nærmere detaljer om blant annet lempninger i ansvaret og erstatningsskjønn, vises det til de enkelte paragrafer.

I § 28 finnes bestemmelser om ferdsel i områder hvor tamrein beiter. Det fastslås i første ledd en plikt til å vise hensyn og opptre med varsomhet slik at reinen ikke uroes eller skremmes under beiting, flytting mv. I annet ledd framgår det at områdestyret etter anmodning fra vedkommende distriktsstyre kan nedlegge tidsbegrenset forbud mot visse typer arrangementer som kan være til særlig skade for reindriften.

§ 29 har bestemmelser om ansvar for hund, og fastslår at hundeloven gjelder.

Etter § 30 første ledd kan departementet ved forskrift regulere opptaingen av reinlav mv.

Bestemmelsen i § 30 andre ledd kom inn ved lovrevisjonen i 1996. Siktemålet med dette er å ha en mulighet til å forby alternativ reinproduksjon utøvet av andre enn berettigede reindriftssamer. Med dette gis det klar beskjed om at for eksempel inngjerding av en stor fjelleiendom for «reinfarming» i reinbeitedistrikt ikke kan påregnes tillatt. Dette er en naturlig konsekvens av at reindriftsretten ikke tilligger eiendomsretten.

Ved lovendringen i 1996 ble bestemmelsen om ekspropriasjon i § 31 utvidet til generelt å gi adgang til ekspropriasjon av rett til reinbeite innenfor de samiske reinbeiteområdene. Den var tidligere en bestemmelse om avståelse til særskilt bruk, for eksempel i forbindelse med transport av rein og anbringelse av anlegg. Bestemmelsen vil etter endringen særlig ha sin praktiske betydning der hvor det ved tvist om reindriftsrettens eksistens foreligger dom i rettsapparatet i reindriftens disfavør. Bestemmelsen er utformet som en alminnelig ekspropriasjonshjemmel hvor det på vanlig måte skal foretas en avveining av fordeler og ulemper ved inngrepet og hvor det må framstå som utvilsomt at dette er til mer gagn enn skade. Annet ledd har en særlig bestemmelse om saksomkostninger. Etter denne kan saksøker fritas for å erstatte saksøktes sakskostnader så fremt saksøkte etter forhandlinger har avslått eller unnlatt å svare på tilbud, og han vedskjønnsavgjørelsen ikke oppnår mer enn tilbudet.

I § 32 finnes bestemmelser om reindriftsfond. Midlene er felles midler som kan komme fra erstatninger, utbytte av umerket og uidentifiserbar rein, jf. § 16 tredje ledd. Midlene i fondet skal brukes til fremme av reindriftsnæringen i reinbeiteområdene.

I § 33 har departementet en generell hjemmel til å utferdige forskrifter.

I § 34 er bestemmelsene om tvangstiltak samlet. Den sentrale og generelle bestemmelse om gjennomføring av vedtak med tvang er § 34 annet ledd. Etter denne bestemmelse kan områdestyret eller reindriftsstyret gjøre vedtak om tvangstiltak ved vesentlig brudd på lovlig fattet vedtak. Vedtak om tvangstiltak kan gå ut på at det foretas nødvendig arbeid med rein eller reinflokk for eiers regning. Tvangstiltak kan også gå ut på å redusere, avvikle eller overføre driftsenhet. I henhold til § 34 fjerde ledd er reindriftsorganenes vedtak om tvangstiltak tvangsgrunnlag, og kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Tvangsvedtak i henhold til § 34 kan således fullbyrdes uten å gå veien om dom, noe som ellers vil være nødvendig for å få tvangsgrunnlag. Tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 § 13-2 som gjelder fullbyrdelse av krav på annet enn penger, fastslår i første ledd at forhold som er tvangsgrunnlag etter særlig lovbestemmelse er grunnlag for fullbyrdelse etter lovens kapittel 13. Reindriftsloven § 34 fjerde ledd er altså en slik særlig lovbestemmelse.

§ 35 fastslår at forvaltningsloven gjelder for de administrative og kollegiale organer. For distriktsstyret framgår det at forvaltningsloven gjelder så langt dette er fastsatt i forskrift. Slik forskrift er ikke gitt, men forvaltningsloven gjelder likevel i de saker hvor distriktsstyret må anses å utøve offentlig myndighet.

§ 36 inneholder en bestemmelse om bøtestraff for overtredelse av forskrifter, pålegg, forbud eller andre bestemmelser.

5.4 Behovet for lovendringer

Reindriftslovutvalget sier i sin utredning blant annet følgende (punkt 9.1.2 side 88/89):

«Bestemmelsene i 1978-loven som gjelder de interne forhold i reindriften, har først og fremst et offentligrettslig preg. Svært mange spørsmål er det opp til myndighetene å avgjøre. Reglene er utformet slik at det er et stort rom for skjønn i avgjørelsen av de enkelte spørsmål. Loven bygger på det syn at vedtaksorganene, enten det er distriktsstyret, områdestyret, Reindriftsstyret eller departementet, står temmelig fritt i avgjørelsen.

De fleste spørsmål er således overlatt til forvaltningsorganets skjønn å avgjøre. Det vil si at det er få rettslige skranker for forvaltningens skjønnsutøvelse, bortsett fra de generelle forvaltningsrettslige prinsipper om kontradiktorisk behandling, habilitet og at avgjørelsen må være saklig og ikke føre til usaklig forskjellsbehandling. Lovens forarbeider gir liten veiledning for hvordan reglene skal forstås. Det er også sparsomt med rundskriv og nærmere retningslinjer om hvordan lovens regler skal anvendes. Dette skaper usikkerhet både hos forvaltningen og reineierne om rekkevidden av lovens regler.

Det er få regler i loven som sier direkte noe om rettigheter og plikter reineierne imellom. Loven kan gi inntrykk av at det er først gjennom vedtak av myndighetene i konkrete saker at reineierne har plikt til å overholde lover og regler. Det blir dermed opp til de offentlige styringsorganene å trekke opp prinsippene og retningslinjene for forholdet reineierne imellom. Dette gir liten forutberegnlighet for utøverne, også fordi det som nevnt i liten utstrekning er utarbeidet rundskriv og retningslinjer.

En gjennomgang av områdestyrenes sakskart for de siste årene viser dessuten at svært få saker dreier seg om spørsmål vedrørende reindriftsloven. Derfor har det gjennom konkrete avgjørelser i liten utstrekning dannet seg retningslinjer om hvordan loven skal forstås.

Dagens reindriftslov bygger på det syn at det offentlige står fritt til å organisere reindriften på den måten som stemmer med den til enhver tid rådende politikk. Det er f.eks. opp til myndighetene innenfor lovens rammer og formål å avgjøre distriktsinndeling, tildeling av driftsenheter og reintall osv. basert på vurderinger om hva som finnes hensiktsmessig og forsvarlig.»

En hovedinnvending mot dagens lov har vært at den i for stor grad har en «norsk» innfallsvinkel og at den rett og slett ikke fungerer på en tilfredsstillende måte i en reindriftssamisk kontekst. Særlig har driftsenhetsbegrepet, som ble innført ved 1978-loven, hatt dårlig klang i sentrale områder. Behovet for lovendringer knytter seg således til et behov for å utforme bestemmelser for de interne forhold i reindriften som treffer bedre enn gjeldende lov. Videre er det behov for visse endringer ut fra likestillingsmessige betraktninger. Reindriften har gjennom de siste tiårs tekniske og økonomiske utvikling i økende grad blitt mannsdominert. Dette er en uønsket utvikling som blir forsøkt motvirket ved ulike tiltak.

Som andre offentlige virksomheter, må den offentlige forvaltning av reindriften fra tid til annen vurderes nærmere for å avklare om den er hensiktsmessig i forhold til de oppgaver som skal utføres og vedtatte politiske målsettinger. Dette var også bakgrunnen for utvalgets mandat. Som det framgår av kapittel 8, har imidlertid departementet her ikke tatt stilling til utvalgets forslag eller vurdert andre løsninger. Dette har blant annet sammenheng med Sametingets innspill i høringen hvor det ble bedt om at spørsmål vedrørende samisk selvbestemmelse og forholdet til reindriften ble gjenstand for nærmere utredninger. Etter departementets syn må forvaltningsspørsmålene ses i forbindelse med en mer generell avklaring av spørsmålet om Sametingets myndighet og innflytelse.