6 Reindriftslovgivningen i Sverige og Finland

Det foregår reindrift i en del andre land. Det vises til kapittel 8 i utvalgets utredning hvor det er gjort nærmere rede for dette. Her skal det bare gis en omtale av den rettslige og administrative situasjonen i Sverige og Finland, som er de land det er mest nærliggende å sammenlikne seg med.

Sverige

Reindriftsnæringen i Sverige reguleres i Rennäringslagen (1971: 437). Loven trådte i kraft 1. juli 1971 og erstattet loven (1928: 309) om de svenske lappenes rett til reinbeite i Sverige og loven (1960: 144) om reinmerker.

Samenes rettigheter har i loven betegnelsen reindriftsrett. De rettigheter som ifølge Rennäringslagen tilkommer samene beskrives i § 1 som en rett for den som er av samisk herkomst til å bruke land og vann til underhold for seg og sine rein. Reindriften kan foregå på så vel statlig og kommunal som privat grunn. I retten inngår blant annet rett til reinbeite, jakt, fiske og et visst skogsutbytte. Retten tilkommer den samiske befolkningen og bygger på «urminnes hävd». Den står på privatrettslig grunn og er på samme måte som eiendomsretten ekspropriasjonsrettslig vernet. Reindriftsretten består således uavhengig av loven, men innhold og utøvelse reguleres gjennom den til enhver tid gjeldende lovgivning. Beiteretten og den tilknyttede retten til å utnytte grunnen til forskjellige innretninger til reindriften omtales tradisjonelt som en kollektiv rett for de reindriftsutøvende medlemmer i samebyen (se nedenfor).

Som i Norge, foreligger et omfattende system med reinmerker. All rein skal være merket med eiers registrerte reinmerke.

Reindriftsretten utøves av den som er medlem av sameby. I alt er det 51 samebyer.

En sameby er dels et geografisk område, dels en økonomisk og administrativ sammenslutning. Samebyen har ifølge § 9 i loven blant annet til formål å forestå reindriften til medlemmenes felles beste. Samebyen representerer medlemmene i spørsmål som gjelder reindriften og medlemmenes felles interesser innen reindriftsnæringen ellers (§ 10). Samebyen er rettslig representant ved tvister der det er konflikt mellom interessene når det gjelder bruk av jord m.m. Det påligger videre samebyen å ivareta reindriftsnæringens interesser i forskjellige forhandlinger med for eksempel de statlige myndigheter. Også i kontakten med kommunene, blant annet når det gjelder planlegging og planarbeid, representerer samebyen reindriftsinteressene. Samebymedlemmers rett til å delta i beslutninger om hvordan samebyen skal styres, utøves på samebymøte. For å lede reindriften innen samebyen og forestå de nødvendige felles oppgaver finnes et styre som utpekes av samebymøtet. Samebyens utgifter for reindriften fordeles mellom reineierne etter det antall rein de har.

Spørsmålet om medlemskap avgjøres av samebyen, og er avhengig av om den som har til hensikt å utøve reindrift innen samebyens beiteområde er eller har vært knyttet til reindriften innen samebyen. Noen alminnelig akseptert definisjon av begrepet same har hittil ikke forekommet i svensk lovgivning. Av lovteksten fremgår bare at med same menes den som er av samisk herkomst. Den som har giftet seg med en same og ikke selv er same, kan bli delaktig i reindriften ved at vedkommende blir opptatt som medlem i en sameby.

I hver sameby finnes et varierende antall renskötselsforetag, i alt om lag 900. Med slike foretak forstås virksomhet som utøves av renskötande medlem av sameby med sitt husfolk. Renskötande medlem defineres i loven som reineier som tar aktivt del i samebyens renskötselverksamhet . Der hvor flere renskötande medlemmer finnes i samme hushold og dermed i samme foretak, har en av disse fått betegnelsen företagsansvarlig/Huvudmann .

Den svenske reindriftspolitikken, herunder lovgivningsmessige spørsmål, har vært under utredning, jf. SOU 2001:101. Det foreslås her ulike rammer for en ny reindriftspolitikk basert på kulturell, økonomisk og økologisk bærekraft. Det legges opp til en styrking av det interne selvstyret, og Sametinget forutsettes å ha en sentral rolle. Utgangspunktet er at samene selv bør ha ansvar for hvordan deres næringsliv skal se ut, men at det i forhold til de ulike virksomheter må gjelde et miljømål som ivaretar hensynene til naturressursenes langsiktige produksjonsevne, biologisk mangfold, natur- og kulturverdier og friluftslivets interesser. Mot den bakgrunn foreslås også at mange av de oppgaver som i dag er myndighetsoppgaver overføres til samene selv.

Fra og med 1. januar 2007 ble ansvaret for en rekke oppgaver overført til Sametinget fra Statens jordbruksverk og länsstyrelsen. Sametinget er nå sentral forvaltningsmyndighet for reindriften.

Sveriges forhold til ILO-konvensjonen har også vært utredet, jf. SOU 1999:25, og det er i denne utredningen skissert hva som må gjøres internt før konvensjonen kan ratifiseres av Sverige. Det er igangsatt oppfølgingsprosesser her, men så langt er konvensjonen ikke ratifisert.

Finland

Retten til å utøve reindrift er ikke forbeholdt samene. Det er imidlertid erkjent at reindriftens rettigheter i de nordlige landsdeler grunner seg på urgammel bruk og på de første utøvernes, det vil si lappenes, privilegier.

Retten til reindrift er nærmere regulert i reindriftsloven av 1990 (848/90).

Reindriftsområdet er inndelt i reinbeitelagområder. Reindrift kan foregå innen reindriftsområdet uavhengig av eiendoms- eller bruksrett til grunnen (§ 3). Rein kan eies av borgere innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområde som er fast bosatt innen reindriftsområdet (§ 4). Reineierne på et reinbeitelags område danner et reinbeitelag, som er en juridisk person og har et virkeområde med grenser fastsatt av länsstyrelsen (§ 6). Reinbeitelaget har plikt til å passe medlemmenes rein og skal hindre at reinen forårsaker skade (§ 7). Alle reineiere innen lagets beiteområder er medlemmer av laget, men hvert enkelt medlem har sitt eget reinmerke. Det er laget som står for og bestemmer driften.

Jord- och skogbruksministeriet bestemmer høyeste reinantall for reinbeitelagene (§ 21).

Reindriftsrettens innhold defineres ikke nærmere i reindriftsloven. Reindriftsretten omfatter rett til å eie rein og beiterett for rein. Likeså kan man med myndighetenes tillatelse bygge sperregjerder og reinskillegjerder på statens grunn (§ 39) samt uten tillatelse ta virke i statens skoger til brensel og bygging av gammer (§ 40). Disse rettighetene likner allemannsrettigheter. Noen rett til jakt og fiske foreligger ikke.

Statens grunn i den nordligste delen av reindriftsområdet danner et område som er særskilt avsatt for reindrift. I praksis er det her tale om samisk reindrift. Innen dette området kan grunn ikke anvendes på en måte som medfører vesentlig ulempe for reindriften (§ 2). På den annen side kan Lantbruks- och skogsdepartementet ifølge loven (196/22) om verneskoger vedta begrensninger i reinbeitet på verneskogområde om det måtte være nødvendig for bevaring av skogen (§ 2). Reindriftsloven gir ikke grunnlag for erstatning for skade som påføres reindriften. I enkelte andre lover - vannloven, friluftsloven og lov om ferdsel i terrenget - finnes det likevel særskilte bestemmelser om erstatning til reineiere.