10 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Dette er lovutkastets formålsparagraf. I lovutvalgets forslag er lovens formål foreslått delt opp i to paragrafer hvor reindriften utenfor det samiske reinbeiteområdet omhandles i en egen § 1-3. Av lovtekniske årsaker har departementet samlet disse i en paragraf.

Ad. reindrift i det samiske reinbeiteområdet:

Etter departementets oppfatning er formålsbestemmelsen i dagens lov omfattende og noe tung­lest. Innholdet bør kunne uttrykkes på en mer kortfattet måte uten at dette får noen realitetsmessige konsekvenser.

Det fastslås at loven skal ha basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane. Som en genuint samisk næring og livsform er det viktig å presisere at fastleggingen av de lovgivningsmessige rammevilkår må ha en forankring i reindriftens grunnleggende ytringsformer.

Med begrepet bærekraft forstås de elementer som er nødvendige for at reindriften skal ha vitalitet og livskraft over tid. Dette gjelder i første rekke forhold knyttet til økologi, økonomi og kultur. Men det kan også være andre forhold som i denne sammenheng bør presiseres, som for eksempel likeverdighet mellom kjønnene, tro på fremtiden og sikring av grunnlaget for rekruttering. I tilknytning til dette vil beskyttelse av reindriftens arealer være av avgjørende betydning, se nedenfor. Videre er god dyrevelferd et forhold som det er viktig å framheve.

Tilrettelegging for en bærekraftig reindrift skal også være til gagn for øvrige samfunnsinteresser. Reindriften er en del av det norske samfunnet. En bærekraftig samisk reindrift er en berikelse for dette gjennom blant annet god ressursutnytting i fjell og utmark og et bidrag til positivt mangfold. Samtidig vil det øvrige samfunn være med på å utgjøre viktige deler av de rammebetingelser som reindriften må forholde seg til. Dette innebærer at reindriften må ta hensyn til øvrige samfunnsinteresser samtidig som disse må være seg bevisst og ta nødvendig hensyn til reindriften og de særlige behov som her gjør seg gjeldende.

Det fastslås videre at loven skal gi grunnlag for den organisering og forvaltning som er hensiktsmessig for å nå de overordnede mål. Det er her tale om å legge til rette for en velfungerende forvaltning som er i stand til å håndtere de ulike og sammensatte problemstillinger i reindriften på en god måte.

Annet ledd omhandler sikring av reindriftens arealer, som etter hvert har kommet under et sterkt press. Å utvikle en helhetlig arealpolitikk i forhold til reindriften er den største utfordringen en står overfor når det gjelder å opprettholde grunnlaget for en bærekraftig reindrift på lang sikt. Dersom reindriften ikke har tilfredsstillende årstidsbeiter, vil den tradisjonelle nomadiske reindriften langt på vei opphøre.

Ansvaret for sikring av reindriftens arealer tilligger både næringen selv, øvrige rettighetshavere og myndighetene. Departementet ser det slik at det er den norske stat som her er forpliktet, og at statsmyndighetene gjennom lov- og forskriftsverk og retningslinjer kan sørge for at reindriftens interesser blir ivaretatt også av andre aktører, herunder kommuner og fylkeskommuner. Det vises til de generelle vurderingene under punkt 8.5.

Ad. reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet:

Siste ledd gjelder reindrift som foregår utenfor de samiske reinbeiteområdene.

Her har utvalget i sitt forslag til § 1-3 om reindrift utenfor det samiske beiteområdet, framhevet at loven skal legge til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av beiteressursene i de områder der det er gitt særskilt tillatelse til slik virksomhet.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Departementet finner imidlertid grunn til å påpeke at reindriften også i disse områder har en forankring i sentrale kulturelle elementer fra den samiske reindriften. Utøvelse av tamreindrift innebærer i seg selv ansvar og respekt i forhold til de verdier den samiske reindriften representerer.

Til § 2 Virkeområde

Bestemmelsen er i samsvar med § 2-1 i utvalgets forslag, og er en videreføring av bestemmelsen i § 1 tredje og fjerde ledd i gjeldende lov.

Loven skal gjelde med de begrensninger som følger av lov 9. juni 1972 nr. 31 om svensk reinbeiting i Norge og norsk reinbeiting i Sverige. Det skal bemerkes at det nå pågår forhandlinger om en ny reinbeitekonvensjon.

Når det gjelder den samiske reindriften i Trollheimen, skjer denne i henhold til lov av 21. desember 1984 nr. 101. Dels er det inngått leieavtaler med grunneierne, og dels er nødvendige rettigheter for utøvelse av reindrift ekspropriert.

Departementet har ikke funnet det nødvendig med en egen bestemmelse om saklig virkeområde slik som foreslått av utvalget i § 2-2.

Til § 3 Forholdet til folkeretten

Utvalget foreslår en formulering under formålsbestemmelsen i § 1-1 om at loven skal anvendes i samsvar med Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Av lovtekniske årsaker har departementet valgt å omtale forholdet til folkeretten i en egen paragraf. Departementet er av den oppfatning at henvisningen til grunnloven kan utgå.

Sametinget og NRL har bedt om at det i reindriftsloven tas inn samme formuleringer som i Finnmarksloven, dvs at reindriftsloven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169. Departementet har vurdert dette, men kommet til at en slik formulering ikke bør tas inn reindriftsloven idet dette blant annet kan reise spørsmål om rekkevidden av reindriftslovens bestemmelser. Reindriftsretten og dens rettsvern er trygt etablert i Finnmark, og det er behovet for avklaring av andre rettsforhold som har ført til at ILO-konvensjon nr. 169 er særskilt nevnt i Finnmarksloven. Reindriftens rettsvern bygger både på nasjonal rett og på relevant folkerett, og gjelder hele det samiske reindriftsområdet i Norge. Dette rettsvernet, og særlig vernet av reindriftsare­alene, blir ikke svekket ved at loven henviser til relevant folkerett som helhet. Sametinget uttaler at dersom ikke reindriftsloven får samme formulering om folkeretten som i Finnmarksloven, vil det rettsvernet reindriften har gjennom inter­nasjonale forpliktelser undergraves. Departementet vil understreke at så ikke er tilfellet. Det rettsvernet som reindriften har, verken kan eller skal settes til side av reindrifts­loven. Nasjonal rett skal være i samsvar med dette rettsvernet. På reindriftslovens område innebærer dette at loven må anvendes i samsvar med folkeretten, herunder ILO-konvensjon nr. 169. Det vises for øvrig til kapittel 5 for en nærmere omtale av reindriftens rettsgrunnlag.

Til § 4 Det samiske reinbeiteområdet

Første punktum er basert på utvalgets forslag § 1-2 og § 3-1. En slik bestemmelse finnes ikke i någjeldende lov. Uttrykket gammel tid i utvalgets forslag er imidlertid byttet ut med alders tids bruk, som er det uttrykk som etter hvert er blitt innarbeidet blant annet gjennom rettspraksis. Det vises til de generelle merknadene i punkt 8.5.

Den samiske reindriften forutsettes å finne sted der hvor reindrift fra gammelt av har foregått. Om vilkårene for etablering av reindriftsrett gjennom alders tids bruk foreligger, må det bli opp til domstolene å avgjøre der det måtte oppstå tvist om dette. Det vises for øvrig til departementets vurderinger under punkt 8.5 foran.

Advokatforeningen har påpekt at man her bør tale om de samiske reinbeiteområder og ikke det samiske reinbeiteområdet. Departementet ser det slik at det området hvor samisk reindrift foregår i det alt vesentlige framstår som en helhet og at det derfor er treffende å tale om ett område. Dette skal inndeles i regionale områder, jf. § 5.

Når det gjelder bestemmelsene i utkastet § 4 annet ledd, som innholdsmessig er en videreføring av § 2 første ledd tredje punktum i dagens lov, vises til Storting­ets behandling av Ot.prp. nr. 28 (1994-95) og Selbudommen, Rt. 2001 side 767.

Tredje ledd svarer til § 5-9 i utvalgets forslag. Gjeldende lov har ingen slik bestemmelse.

Prinsippet om at reindriftsretten nyter ekspropriasjonsrettslig vern følger allerede av uskrevne regler. Departementet deler imidlertid utvalgets syn om at dette bør komme direkte til uttrykk i loven slik at det ikke skal være rom for misforståelser om dette prinsipp.

I tilknytning til dette må det også, slik departementet ser det, påpekes at adgangen til å ekspropriere reindriftsrett vil kunne påvirkes av folkerettslige regler som beskytter samene som urfolk, jf. også menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30, særlig dennes § 3.

Til § 5 Samiske regionale reinbeiteområder

Bestemmelsen er i samsvar med § 3-2 første ledd i utvalgets forslag og er innholdsmessig en videreføring av § 2 første ledd første punktum i gjeldende lov.

Til § 6 Samiske reinbeitedistrikter

Bestemmelsen er i samsvar med § 3-3 i utvalgets forslag, og framgår i dag av reindriftsloven § 2 annet ledd.

Til § 7 Ekspropriasjon for å sikre reinbeiteareal

Bestemmelsen er i samsvar med § 3-4 i utvalgets forslag og § 31 i gjeldende lov. Det er her tale om en generell hjemmel for ekspropriasjon av rett til beite til fordel for reindriften innenfor det samiske reinbeiteområdet. Bestemmelsen vil ha sin særlige betydning i situasjoner hvor det ved dom er fastslått at reindriftsrett ikke gjelder på et nærmere avgrenset område, og hvor arealene likevel framstår som nødvendige for reindriften, men uten at det har lykkes å inngå avtaler. Det vises også her til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 28 (1994-95), hvor det framkommer at bestemmelsen bare er ment å få anvendelse i særlig vanskelige tilfeller og kun innenfor fastsatte områdegrenser, jf. Næringskomiteens innstilling og den etterfølgende debatt.

Til § 8 Reindrift utenfor det samiske reinbeite- området

Bestemmelsen er i samsvar med § 3-5 i utvalgets forslag og er, med enkelte redaksjonelle endringer, en videreføring av § 5 i gjeldende lov om reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet.

Utenfor det samiske reinbeiteområdet krever således utøvelse av reindrift særskilt tillatelse etter utkastet § 8, jf. dagens lov § 5. Hold av rein på inngjerdet innmark eller på annen måte som vanskelig kan anses som reindrift etter en naturlig forståelse av begrepet, vil normalt ikke kreve slik tillatelse. Når det gjelder retten til å eie rein innenfor de samiske reinbeiteområdene, vises til de generelle merknadene i kapittel 8.6 og merknaden til § 9 nedenfor.

Til § 9 Rett til å eie rein i det samiske reinbeiteområdet

Bestemmelsen tilsvarer § 4-1 i utvalgets forslag og forutsettes å erstatte § 3 i gjeldende lov.

Første ledd angir hvem som kan eie rein i det samiske reinbeiteområdet. Prinsippene i § 3 første ledd i dagens lov er videreført med noen endringer. Bestemmelsen i første ledd annet punktum er tatt inn i reglene om reinmerke, se utkastet § 32.

Kravet om at man må ha rett til reinmerke, herunder å være av samisk ætt, skal gjelde alle former for eierforhold til rein innenfor det samiske reinbeiteområdet. I dag er oppfatningen at kravet i 1978-loven § 3 første ledd bare gjelder for rein i utmark, men ikke for blant annet hold av rein på inngjerdet innmark for eksempel i turistøyemed mv. For å skape klarhet i reglene og for å sikre at reindrift forblir en samisk næring, har utvalget foreslått å skjerpe reglene. Departementet er enig i dette. Dette betyr likevel ikke at andre enn dem som er nevnt i første ledd, er totalt avskåret fra å eie rein. Det krever imidlertid uttrykkelig tillatelse fra myndighetene, jf. tredje ledd. Selv om adgangen til å eie rein etter de foreslåtte reglene blir strengere enn dagens regler, bør myndighetene, slik utvalget påpeker, være varsom med å nekte dispensasjon til personer som i dag eier rein uten å komme strid med reglene i 1978-loven § 3, men som ikke vil ha en slik rett etter de nye bestemmelsene. De foreslåtte reglene vil derfor først og fremst ramme dem som i fremtiden skaffer seg rein uten å tilhøre kretsen av personer som nevnt i første og annet ledd. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 8.6.

I dagens lov er det et krav om at man må være bosatt i Norge for å eie rein. Departementet mener som utvalget at det er tilstrekkelig at bosattkravet er knyttet til den som er ansvarlig for driften, dvs. lederen av siidaandelen, jf. utkastet § 10 første ledd annet punktum. Innenfor det samiske samfunn etablerer man seg ikke sjelden på tvers av landegrensene. Barn som i voksen alder bosetter seg i et annet land, bør derfor fortsatt ha mulighet til å eie rein i sine foreldres flokk.

I annet ledd er det fastsatt at reinen må inngå i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel som blir drevet av en ansvarlig leder, se nærmere om dette i utkastet §§ 10 og 12. Hold av rein som ikke har tilhørighet i siidaandel er altså ulovlig. Kravet om tilhørighet til siidaandel har sin bakgrunn i behovet for klare ansvarsforhold, oversikt over utøvere i næringen, reintall mv., og følger på tilsvarende måte i dagens lov av § 17 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder enten man driver reindrift i tradisjonell forstand eller på annen måte holder rein, se ovenfor.

Etter tredje ledd kan reindriftsstyret, dersom særlige grunner foreligger, samtykke i at person som ikke fyller vilkårene etter første og annet ledd, får eie rein i det samiske reinbeiteområdet. Som framholdt i de generelle merknadene i kapittel 8, er denne unntaksbestemmelsen ment å være en sikkerhetsventil for å fange opp urimelige utslag av bestemmelsene i første og annet ledd. Det forutsettes imidlertid som nevnt i tilknytning til første ledd at man er varsom med å nekte dispensasjon i forhold til personer som i dag eier rein uten å komme i konflikt med loven, men som ikke vil ha slik adgang etter ny lov.

Fjerde ledd svarer til 1978-loven § 3 fjerde ledd, tredje og fjerde punktum.

Reindriftslovutvalget foreslo at kompetansen til å gjøre unntak etter tredje og fjerde ledd skulle tilligge fylkesreindriftsstyret (områdestyret). For å få en så ensartet praksis som mulig, er kompetansen i departementets utkast lagt til reindriftsstyret.

Til § 10 Siidaandel

Bestemmelsen tilsvarer § 4-2 i utvalgets forslag.

Siidaandelen er den sentrale ansvarsenheten og kommer isteden for dagens driftsenhetsbegrep. Med siidaandel forstås i henhold til første ledd en familiegruppe eller enkeltperson som er en del av en siida og som driver reindrift under ledelse av en person eller av ektefeller/samboere i fellesskap. Begrepet siidaandel er valgt for å vise at den enhet det her er tale om ikke kan anses isolert, men vil inngå i et større fellesskap, siidaen.

Etter annet ledd bestemmer ansvarlig leder av siidaandelen hvem som får eie rein i andelen og vedkommendes reintall.

Dette er en konsekvens av det driftsmessige ansvarsforhold som er nødvendig for å sikre grunnlaget for en velordnet reindrift i tråd med de rammebetingelser som gjelder. Det innebærer også at ansvarlig leder kan beslutte at en reineier i enheten må redusere sitt reintall eller at vedkommende skal ut av enheten. Dersom vedkommende må ut og hun/han ikke får plass i annen siidaandel, må reinen selges eller slaktes. Det må i tilknytning til dette framheves at adgangen til å ha rein i siidaandel ikke skal være en rettighet, noe det heller ikke er i dag i forhold til driftsenheten. Man har således ikke noe krav på å være i en siidaandel, jf. dog § 15 tredje ledd. I praksis er det likevel ikke grunn til å tro at siidaandelsinnehavere vilkårlig og uten saklig grunn vil nekte plass i siidaandelen. Det vises for øvrig til de generelle merknadene ovenfor.

Etter tredje ledd første punktum kan en reineier bare være ansvarlig for én siidaandel og heller ikke eie rein i mer enn én siidaandel. Dette innebærer ingen endring i forhold til dagens rettstilstand. Av tredje ledd annet punktum følger det imidlertid at umyndige barn hvis foreldre ikke lever sammen, skal ha adgang til å eie rein både hos mors og fars slekt. Det er her tenkt på separasjon, skillsmisse eller opphør av samboerskap. Denne bestemmelse er ny i forhold til dagens lov og siktemålet er, som utvalget påpeker, å unngå at valg av slektstilknytning blir et stridsspørsmål før barnet blir myndig.

Til § 11 Etablering av siidaandel

Bestemmelsen tilsvarer § 4-3 i utvalgets forslag og gjelder etablering av siidaandel.

Første ledd fastslår at den som ved lovens ikrafttredelse er innehaver av driftsenhet skal anses som innehaver av siidaandel og ansvarlig leder av denne.

Etter annet ledd kan lederne av siidaandelene i en siida ved enstemmighet bestemme at det skal etableres en ny siidaandel i siidaen under ledelse av en utpekt person som er myndig og som fyller vilkårene i § 9. Det skal ses hen til at etableringen ikke truer grunnlaget for økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft i siidaen. Reglene om etablering av siidaandel er en av de prinsipielle nyskapninger i loven som utvalget har foreslått. Det vises til departementets nærmere omtale og vurderinger i kapittel 8.

Tredje ledd fastslår at reintallet må holdes innenfor det øvre reintallet som er fastsatt for s­iidaen, og har bestemmelser om reduksjon av reintallet dersom etableringen fører til overskridelse.

Utvalget har i sitt forslag, jf. punkt 2 tredje ledd, foreslått kriterier som det skal tas hensyn til når leder av ny siidaandel skal utpekes. Blant annet skal det tas hensyn til arbeidsinnsatsen i siidaen og livsforholdene for den det er spørsmål om å utpeke. Departementet har, blant annet på bakgrunn av Regjeringsadvokatens uttalelse, vært noe i tvil om hensiktsmessigheten av at slike utpreget skjønnsmessige kriterier skal tas inn i lovteksten. Isteden kunne det være tilstrekkelig med slike anvisninger i kommentarene. Ut fra det som har framkommet under konsultasjonene, ser departementet at det likevel er grunner som taler for at loven selv uttrykker dette, se fjerde ledd.

Melding om ny siidaandel skal sendes områdestyret, jf. femte ledd. Etter utvalgets forslag skal områdestyret kontrollere at de formelle vilkår for etablering av ny siidaandel er oppfylt. Departementet foreslår at områdestyret i tillegg skal kontrollere at nyetableringen ikke truer grunnlaget for en bærekraftig reindrift i siidaen, med andre ord at den ikke fører til en forvitring av siidaens økologiske og økonomiske basis. I dette ligger det ikke nødvendigvis noen nitidig prøving i et hvert tilfelle. Områdestyret skal imidlertid være seg dette forholdet bevisst og kunne be om en nærmere redegjørelse fra siidaen med hensyn til forsvarligheten av en nyetablering. Konsekvenser i forhold til nabosiidaer må også tas i betraktning. Dersom områdestyret finner etableringen åpenbart uforsvarlig, kan godkjenning nektes. Det presiseres imidlertid at dette er ment som en sikkerhetsventil. I tråd med forslaget fra et mindretall i utvalget, gis også områdestyret adgang til nekte godkjenning dersom det gjennomsnittlige reintallet per siidaandel etter etableringen vil komme under 250.

Sjette ledd fastslår at reglene i annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende ved overflytting av siida­andel til en annen siida.

Etter siste ledd kan områdestyret, hvis særlige grunner foreligger, pålegge et distrikt eller en siida å etablere en eller flere nye siidaandeler. Dette er en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor enstemmighet ikke oppnås, men hvor det samtidig foreligger et påtrengende behov for en vitalisering av reindriften i siidaen.

Til 12 Sideordnet rekrutteringsandel

Siktemålet med denne bestemmelsen er å legge til rette for smidigere generasjonsoverganger. Det er viktig å kunne planlegge overdragelse av driftsenhet, og samtidig sikre kontinuitet og trygghet i denne overgangsperioden.

Første ledd fastslår at det er ansvarlig leder av siidaandel som kan bestemme at det skal etableres en sideordnet rekrutteringsandel knyttet til siida­andelen, og det kan bare etableres én sideordnet rekrutteringsandel til hver siidaandel, jf. tredje ledd.

Etablering av siideordnet rekrutteringsandel forutsetter etter annet ledd at det blir fastsatt et høyeste reintall som den ordinære og sideordnede driftsenheten i sum må holde seg innenfor. Dette er nødvendig for å unngå at etablering av sideordnet rekrutteringsandel skjer til fortrengsel for de øvrige andelene i siidaen. Slikt reintall bestemmes av siidaen selv, og skal følge meldingen til områdestyret etter siste ledd.

Fjerde ledd første punktum fastslår at en sideordnet rekrutteringsandel kan bestå i inntil 7 år, og det forutsettes at det ved etableringen samtidig inngås en avtale for overtakelse av den ordinære andelen. Formålet med etablering av rekrutteringsandel er å legge til rette for smidige generasjonsoverganger, og går man inn på dette bør tidshorisonten for endelig overtakelse ikke ligge for langt borte. Overtakelsen må også få sin nærmere forankring i en avtale som forplikter innehaveren av den ordinære siidaandelen til å overføre denne innen fristen. Som et minimum bør avtalen klart vise hvilket tidsperspektiv og reintall som ligger til grunn. Annet punktum fastslår at ansvaret som leder av sideordnet rekrutteringsandel bare kan overlates til et barn, et barnebarn eller en annen av den yngre generasjon som oppfyller vilkårene i § 9 for å eie rein. Foruten å stille krav om å være myndig, kreves det etter fjerde punktum at vedkommende skal ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år. Dette for å sikre at den som skal overta siidaandelen har tilknytning til siidaen og nødvendig kunnskap og erfaring med hensyn til driftsforholdene i siidaen.

Det følger av femte ledd at leder av sideordnet rekrutteringsandel har samme rettigheter og plikter som leder av ordinær siidaandel, med mindre noe annet følger av loven her. Departementet forutsetter imidlertid som det klare utgangspunkt at etablering av sideordnet rekrutteringsandel ikke kan gi grunnlag for bygging av særskilte gjeterhytter mv. Spørsmålet om rett til tilskudd under reindriftsavtalen vil måtte avklares gjennom reindriftsavtaleforhandlingene. Departementet legger til grunn at lovendringene i seg selv ikke skal føre til noen økning av avtalerammen, jf. kapittel 9.

Sjette ledd regulerer hva som skjer dersom lederen for siidaandelen dør eller trekker seg som leder. Den sideordnede rekrutteringsandelen inngår da i siidaandelen med lederen av den sideordnede andelen som ny leder.

Melding om etablering av sideordnet rekrutteringsandel skal sendes områdestyret, jf. siste ledd. Områdestyret skal kontrollere at de formelle vilkårene er oppfylt, herunder at det er fastsatt et samlet høyeste reintall for siidaandelen og rekrutterings­andelen.

Til § 13 Ektefelles og samboers stilling

Bestemmelsen tilsvarer § 4-5 i utvalgets forslag og omhandler ektefelle/samboers stilling.

I første ledd første punktum fastslås det at ved ekteskap kan begge ektefeller være ansvarlige ledere av siidaandelen. Dette gjelder selv om bare den ene ektefellen fyller vilkårene i § 9 første ledd. Slik felles siidaandel innebærer at ektefellene står solidarisk ansvarlige som ledere av siidaandelen. Utvalget foreslo at ektefellene automatisk skulle ha felles ansvar for siidaandel, jf. § 4-5 nr. 1. På bakgrunn av konsultasjonene med Sametinget og NRL, er departementet kommet til at slikt felles lederskap, som har en betydelig ansvarsside, skal forutsette en enighet mellom ektefellene som kommer til uttrykk i reindriftsmeldingen, jf. utkastets annet ledd. Departementets forslag er således speilvendt i forhold til utvalgets forslag.

Utvalget har foreslått at ektefeller som er ansvarlige for hver sin siidaandel under ekteskapet, skal være underlagt de samme regler som om de hadde felles ledelse av siidaandel, jf. § 4-5 nr. 1 tredje avsnitt. Den ene siidaandelen vil på sett og vis være sovende så lenge ekteskapet består. Etter departementets syn bør ektefellene ha adgang til å utøve hver sin selvstendige reindrift. Dette vil kunne ha stor betydning i en likestillingsmessig sammenheng, og i reindriften er det et stort behov for å styrke kvinnenes posisjon, jf. for øvrig de generelle vurderingene i kapittel 8. Dette følger av tredje ledd. Selv om ektefellene kan utøve hver sin selvstendige reindrift også under ekteskapet, vil andre bestemmelser i loven avgjøre om for eksempel en ektefelle kan flytte sin siidaandel fra en siida/distrikt til en annen. I slike tilfeller kommer reglene om etablering av siidaandel i § 11 inn.

I fjerde ledd fastslås det at samboerskap på visse vilkår likestilles med ekteskap. Dette er i tråd med den samfunnsmessige og lovgivningsmessige utvikling ellers. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 8.

Til § 14 Opphør av ekteskap og samboerskap

Bestemmelsen har regler om de tilfeller der ektefellene/samboerne har hatt felles siidaandel, og tilsvarer utvalgets forslag § 4-6.

Ved den ene ektefelles død, vil gjenlevende etter første ledd uten videre overta lederansvaret alene. Dette gjelder selv om vedkommende ikke fyller vilkårene i § 9. Har ektefellene/samboerne ikke sammen stått ansvarlige, foreligger ingen slik fortrinnsrett. En overtakelse må i så fall skje etter reglene i § 15.

Dersom ektefellene/samboerne har hatt hver sin siidaandel, vil gjenlevendes overtakelse av avdødes andel medføre bortfall av den andre andelen, jf. bestemmelsen i § 10 tredje ledd. Overtas avdødes siidaandel av barn eller barnebarn eller medhjelper etter § 15, skjer ikke noe slikt bortfall.

Dersom ekteskapet eller samboerskapet opphører på annen måte enn ved død, mister etter annet ledd den som har hatt medansvar rett til å stå som ansvarlig leder. Det kan imidlertid avtales mellom ektefellene/samboerne at vedkommende fortsatt skal eie rein i siidaandelen og eventuelt alene skal ha lederansvar for siidaandelen. Dette gjelder selv om vedkommende ikke fyller vilkårene i § 9. I dag krever dette samtykke fra områdestyret, jf. 1978-loven § 3 tredje ledd. Men i likhet med utvalget mener departementet at dersom ektefellene/samboerne først er blitt enige om en slik løsning, bør samtykke fra områdestyret ikke være nødvendig.

I henhold til tredje ledd skal endringer i lederansvaret etter første og annet ledd meddeles områdestyret.

Til § 15 Overføring av ansvaret som leder av siidaandel

Paragrafen skal regulere situasjonen dersom leder av siidaandel enten beslutter å trekke seg som leder eller dør, og er i samsvar med utvalgets forslag § 4-7.

Etter første ledd kan en som ikke ønsker å være leder av siidaandel overføre ledelsen til annen person som har rett til å eie rein i siidaandelen. En forutsetning er at det ikke er opprettet sideordnet rekrutteringsandel. I så fall vil lederen av den sideordnete andelen automatisk overta ledelsen av den ordinære andelen dersom lederen av denne trekker seg.

Etter annet ledd stilles det krav om at den nye lederen av siidaandelen må være myndig og ha arbeidet i reindriften sammen med lederen i tre år. Det forutsettes altså at enheten overdras til voksne personer som ut fra praktisk erfaring har både generell reindriftsfaglig kompetanse, samt kunnskap om driftsforholdene i den aktuelle siidaen. Områdestyret kan i særlige tilfeller godkjenne overføring til barn eller barnebarn som ikke er myndige eller som ikke har deltatt i driften i tre år. En slik bestemmelse er nødvendig for å unngå uheldige og til dels støtende situasjoner i forhold til livsarvinger. Ved overdragelse til umyndige kommer på vanlig måte vergemållovgivningen inn i bildet.

Tredje ledd sikrer tidligere leder fortsatt adgang til å eie rein i siidaandelen. Dette er en rett for tidligere leder som innebærer et unntak fra prinsippene i § 10 annet ledd.

Fjerde ledd regulerer forholdet hvor leder av siidaandel dør uten at det er truffet beslutning som nevnt i første ledd. Det er i tråd med utvalgets forslag ikke lagt føringer i loven med hensyn til hvem i den berettigede krets som skal kunne overta. Slike føringer vil fort kunne komme i konflikt med det som er sedvanlig og spørsmålet må eventuelt løses etter de alminnelige regler i skifteloven og arveloven. Man har for eksempel ingen eldsterett i reindriften slik en kjenner det fra landbruksretten, snarere en yngsterett. Som utvalget, ser departementet det ikke som hensiktsmessig å skulle foreslå noen slike regler. Bestemmelsene i annet ledd gjelder tilsvarende, slik at reindriftsfaglig kompetanse er nødvendig. Dersom det ikke er tale om overføring til barn eller barnebarn, kan kravet om å være myndig ikke fravikes.

Ved dødsfall foreslås det at det kan søkes områdestyret om å stille siidaandelen i bero inntil barn, barnebarn eller annen person som i henhold til § 9 har rett til å eie rein i siidaandelen er myndig, jf. femte ledd. Dette er en ny bestemmelse i forhold til utvalgets forslag, og er begrunnet i at det i gitte situasjoner kan være behov for en slik ordning istedenfor at en umyndig overtar siidaandelen i henhold til annet ledd annet punktum. Det forutsettes imidlertid at dette bare skjer unntaksvis, idet det ikke er gunstig å ha slike inaktive enheter i siidaen over lengre tid.

Etter sjette ledd skal melding om overføring sendes områdestyret som skal foreta en legalitetskontroll i forhold til de formelle vilkårene.

Til § 16 Avvikling av siidaandel

Bestemmelsen tilsvarer § 4-8 i utvalgets forslag. Her gis regler om avvikling av siidaandel.

Første ledd gir anvisning på hva som skal skje ved avvikling eller død dersom ansvaret ikke er overført til noen berettiget. Da skal siidaandelen oppløses eller reinen selges med mindre den inngår i en annen siidaandel eller i en sideordnet rekrutteringsandel. Ansvaret for dette ligger til styret i siidaen, eventuelt hos den kontaktperson som er utpekt dersom styre ikke er opprettet. Kostnadene ved avviklingen skal dekkes av inntektene ved salg av reinen.

I annet ledd fastslås det at ved avvikling av sideordnet rekrutteringsandel eller dersom innehaver av sideordnet rekrutteringsandel dør, går andelen inn i den siidaandelen som den sideordnede rekrutteringsandelen er etablert ut fra. En slik avvikling innebærer at innehaver av siidaandelen kan etablere en ny sideordnet rekrutteringsandel for en annen person som fyller vilkårene.

I henhold til tredje ledd skal melding om avvikling etter første og annet ledd sendes områdestyret.

Særlige spørsmål reiser seg i forhold til siidaandeler hvor reinflokk og aktivitet er på et slikt nivå at det blir vanskelig å tale om drift. Utvalget har her foreslått at andeler som gjennom fem år har hatt et reintall på under 50 skal kunne avvikles. Dette representerer etter departementets syn et praktisk sett greit kriterium, og departementet slutter seg til utvalgets forslag her, se siste ledd. I tråd med forslaget legges det opp til at reineieren etter det fjerde året med et reintall under 50, skal varsles om den forestående avvikling.

Til § 17 Hold av rein i strid med reglene i kapittel 2

Som utvalget framhever, kan hold av rein i strid med reglene i kapittel 2 skyldes mange ulike forhold. Dersom vedkommende ikke fyller vilkårene for å eie rein i § 9, er det bare én mulighet til stede, enten å slakte reinen eller overdra den til andre som har rett til å eie rein. I andre tilfeller kan det dreie seg om en person som ikke har reinen registrert i siidaandel slik § 9 annet ledd krever. Da kan vedkommende pålegges å bringe det ulovlige forholdet til opphør ved registrering av reinen i en siidaandel. Hvis reineieren ikke lykkes med dette, må reinen overdras til andre eller slaktes.

Blir pålegget ikke etterkommet, kan tvangstiltak gjennomføres i henhold til bestemmelsene i kapittel 11, i tillegg til at det også kan bli tale om straffeansvar.

For øvrig er andre reineiere eller berørte ikke alene henvist til å vente på at områdestyret skal gripe inn. Foreligger rettslig interesse, kan saken følges opp gjennom rettsapparatet.

Til § 18 Melding om reindrift

Bestemmelsen tilsvarer § 4-11 i utvalgets forslag. Den er en videreføring av gjeldende lov § 19, men visse forenklinger foreslås.

Første ledd fastslår at leder av siidaandel skal gi årlig melding om reindrift til områdestyret. Regelen gjelder også for leder av sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 12 femte ledd som fastslår at innehaver av sideordnet rekrutteringsandel har samme rettigheter og plikter etter loven som innehaver av ordinær siidaandel.

Annet ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere regler om opplysninger i meldingen mv.

I tredje ledd har utvalget foreslått en bestemmelse om taushetsplikt vedrørende opplysninger i meldingen om reintall og andre personlige forhold.

Det kan reises spørsmål om hvorvidt reintallsopplysninger skal anses som personlige forhold. Departementet kan imidlertid ikke se at taushetsplikt også i forhold til den enkelte reineiers reintall kommer i konflikt med andre hensyn og forvaltningsmessige behov, og ser derfor ikke grunn til å fravike utvalgets forslag.

Til § 19 Beiterett

Bestemmelsen er i samsvar med § 5-1 i utvalgets forslag og står i dag i § 11.

Til § 20 Årstidsbeiter

Bestemmelsen er i samsvar med § 5-2 i utvalgets forslag og finnes ikke i gjeldende lov. Formålet er å synliggjøre, fortrinnsvis for omverden, hva slags typer beiter reindriften er avhengig av gjennom året og at det ikke bare dreier seg om å ha tilgang til et visst areal. Bevissthet om dette er viktig når spørsmål om disponering av areal til andre formål enn reindrift kommer opp.

Til § 21 Rett til husvære, buer o.l.

Bestemmelsen svarer til § 5-3 i utvalgets forslag og § 10 første ledd nr. 1 og 2 og annet ledd i gjeldende lov.

Til § 22 Flyttleier

Bestemmelsen svarer til § 5-4 i utvalgets forslag, og er en videreføring av § 10 første ledd nr. 4 i gjeldende lov.

Flyttlei har gjennom loven fått et særlig vern. Flyttleiene utgjør kretsløpet i årssyklusen og er normalt av helt avgjørende betydning for reindriften i området.

Til § 23 Motorferdsel

Bestemmelsen svarer til § 5-7 i utvalgets forslag og er en videreføring av regelen i gjeldende lov § 10 første ledd nr. 3.

Det dreier seg her om reindriftens nyttebruk av motoriserte framkomstmidler. Det framstår ikke som tvilsomt at reindriften har et behov for å bruke motoriserte framkomstmidler i utmark. Dette innebærer imidlertid også et ansvar for at hensynet til miljøverdier og sårbar natur blir ivaretatt.

Til § 24 Gjerder og andre anlegg

Bestemmelsen tilsvarer § 5-8 i utvalgets forslag og er en direkte videreføring av § 12 i gjeldende lov.

Til § 25 Brensel og trevirke i det samiske reinbeiteområdet

Bestemmelsen svarer til § 5-5 utvalgets forslag og er en videreføring av § 13 i dagens lov.

Til § 26 Jakt, fangst og fiske i det samiske reinbeiteområdet

Bestemmelsen svarer til § 5-6 i utvalgets forslag og er en videreføring av § 14 i dagens lov.

Det må påpekes at reineiere kan ha rettigheter til jakt og fiske som er mer omfattende enn det som følger av bestemmelsen her ut fra alders tids bruk, jf. utvalgets merknader til § 5-6.

Til § 27 Utøvelse av reindrift

Denne bestemmelse svarer til utvalgets forslag § 6-1. Første ledd er en generell regel for hvordan en reineier skal utøve sin reindrift. Det dreier seg her om prinsipper for god reindriftsskikk som det kan være hensiktsmessig at nedfelles i loven.

I annet ledd presiseres det ansvar den enkelte reineier har for at driften er i samsvar med loven og distriktets bruksregler.

Til § 28 Tilsyn

Utvalget har her foreslått en bestemmelse om gjeting. Høringen har, som nevnt i kapittel 8, avdekket stor motstand mot at dette uttrykket tas i bruk idet det framstår som lite tidsmessig og kan gi gale assosiasjoner.

Departementet foreslår at uttrykket tilsyn nyttes isteden. Etter departementets syn er dette et mer hensiktsmessig begrep i forhold til det som er formålet med bestemmelsen, nemlig en velordnet reindrift som ikke er unødig til skade og ulempe internt eller i forhold til andre interesser.

Til § 29 Innsyn

Denne bestemmelse svarer til utvalgets forslag § 6-3.

Retten til innsyn er viktig for en god og velordnet reindrift, og har en tradisjonell forankring i reindriften. Et sentralt element i dette er å legge forholdene til rette for innsyn der hvor innsyn begjæres. For nærmere enkeltheter vises til utvalgets merknader til bestemmelsen.

Til § 30 Behandling av andre siidaers rein

Denne bestemmelse svarer til utvalgets § 6-4.

Det er her tale om høflighetsregler og omsorgsplikt. For nærmere enkeltheter vises til utvalgets forslag.

Til § 31 Skilling

Bestemmelsen svarer til § 6-5 i utvalgets forslag. Reglene om skilling er viktige ordensregler. Utvalget redegjør utførlig for de ulike sider omkring reinskilling, og det vises til dette.

Utvalget hadde en egen bestemmelse om varsling om rein i gjerdet (§ 6-6). En egen bestemmelse om dette er etter departementets oppfatning unødvendig, og er derfor lagt inn som nest siste og siste ledd i denne paragrafen.

Til § 32 Rett til reinmerke

Bestemmelsene her er i hovedsak i tråd med forslaget fra lovutvalget som ikke innebærer noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

Første ledd nr. 1 og 2 svarer innholdsmessig til § 3 første ledd i dagens lov. Nr. 3 presiserer at det må foreligge tilknytning til siidaandel.

Annet ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende lov § 3 annet ledd om at den som blir adoptert likestilles med egnefødte barn.

Bestemmelsene i tredje ledd og fjerde ledd er en konsekvens av bestemmelser i §§ 13 og 14.

Femte ledd er en konsekvens av § 9 tredje ledd.

Til § 33 Plikt til merking av rein

Bestemmelsen fastslår som dagens lov at all rein i det samiske reinbeiteområdet skal merkes med eierens merke.

Reindriftslovutvalget har foreslått at merkefristen skal være 31. mai året etter at kalven er født, jf. § 7-1 i utvalgets forslag. Utvalget anfører at merkefrist 31. oktober innbyr til å tilegne seg andres kalv, og at det i enkelte områder blir oppfattet slik at umerket kalv etter 31. oktober tilfaller fellesskapet.

Departementet er kommet til merkefristen fortsatt skal være 31. oktober. Hovedmerking på sommeren/høsten er kjennetegn på en velordnet reindrift. Det skal også påpekes at fristen 31. oktober ikke endrer det faktiske eierforholdet til kalv som følger merket simle. Kalv som følger merket simle etter 31. oktober, kan merkes med hårmerke, jf. § 38.

I de tilfeller der merking ikke har skjedd innen 31. oktober, kan områdestyret i særlige tilfelle samtykke i at fristen overskrides, men ikke under noen omstendighet ut over 31. mai det påfølgende år.

Merking skal skje i henhold til bestemmelser om dyrevern, noe som blant annet innebærer at øremerking ikke skal skje vinterstid i streng kulde.

Til § 34 Former for merking

Et reinmerke består av hovedsnitt og tilleggssnitt. Med hovedsnitt forstås familiens merkestamme, dvs. «mearkaoalli». Det er ikke vanlig å tillate tilleggssnitt til andre enn sin nærmeste familie, og da registreres merket med tilleggssnitt som et nytt reinmerke. Dette er av hensyn til merketradisjoner der familiens reinmerker er beslektet og således lettere lar seg identifisere.

Tilleggssnitt i et registrert merke ved overdragelse av eierforhold er svært lite i bruk utover det som er beskrevet ovenfor. Merking av rein som overdras til ny eier, forutsettes derfor å skje ved bruk av øreklips eller på annen egnet måte, f.eks datacips. Dette vil f. eks. gjelde for rein man har fått som lønn for arbeid, som dåps-, konfirmasjons- og bryllupsgaver og ved salg av livdyr. Slik merking skal registreres og dokumenteres.

Hårmerke markerer et eierforhold til kalv, og anses å være en midlertidig identifisering av eierforhold frem til kalven merkes. Hårmerke kan også brukes i andre sammenhenger, f.eks for å markere at man har ansvar for annens rein fra en annen siida.

Til § 35 Ommerking

Denne bestemmelsen er ny og fastslår at ommerking ikke er tillatt. Rettsstridig ommerking straffes som tyveri. Med ommerking menes her alle former for skjæring i allerede eksisterende snitt i øret, jf. utvalgets utredning punkt 9.4.4.

Denne bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i tilfeller hvor det avdekkes at rein er merket med snittkombinasjoner som ikke er godkjent. Det vises for øvrig til merknaden til § 34.

Til § 36 Salg av rein uten lovlig merke

Departementet legger til grunn at all rein merkes i tråd med merkebestemmelsene, og slutter seg for øvrig til lovutvalgets kommentarer.

Til § 37 Merkenemnd og klagenemnd

Som det er gjort rede for under punkt 8.21, foreslås det ikke endringer i den offentlige forvaltningen av reindriften. Fylkesmannen vil derfor heller ikke få noen rolle i forhold til merkebestemmelsene slik som foreslått av utvalget.

Det legges opp til en organisering av merkenemndene i tråd med de bestemmelser som i dag foreligger i merkeforskriften. I samsvar med utvalgets forslag foreslås det imidlertid en egen klagenemnd for merkesaker som oppnevnes av reindriftsstyret. I dag er det reindriftsstyret selv som er klageinstans i merkesaker; en ordning som har vist seg å være noe uhensiktsmessig.

Departementet vil gi nærmere regler for saksbehandlingen, herunder om registreringsavgift, øreklips og klagebehandling, se §§ 39 og 41.

Til § 38 Registrering og sletting av merke

For å ha velordnet reindrift, er det nødvendig å ha en formalisert prosess knyttet til registrering og sletting av reinmerker. Registrering foretas på en slik måte at merkeregisteret får den nødvendige notoritet.

Bestemmelsene er noe omarbeidet i forhold til lovutvalgets forslag, og er en kombinasjon av utvalgets §§ 7-4 og 7-7.

Bestemmelsen i fjerde ledd i departementets utkast fastslår at et reinmerke som ikke har vært i bruk de siste fire år kan slettes. Utvalget har lagt til grunn at det skal slettes med mindre det er stilt i bero slik utvalgets forslag åpner for, jf. utvalgets forslag § 7-7.

Ved avveiingen av om merket skal slettes, bør det foretas en vurdering av hensynet til en velordnet reindrift og merkeinnehavers behov for å inneha reinmerke. Ved å utforme bestemmelsen som en kan - bestemmelse, ivaretar man langt på vei de hensyn som ligger bak lovutvalgets forslag om å kunne stille reinmerker i bero.

Merkenemndene skal også ivareta hensynet til å bevare bestemte reinmerker innen en reindriftsfamilie. Ved å lage utfyllende retningslinjer, vil merkenemndene kunne ha et egnet redskap til å ivareta lokale merketradisjoner.

Til § 39 Saksbehandling

Vi har her bestemmelser om saksbehandling og som i dag foreligger i merkeforskriften.

Departementet vil følge opp reindriftslovutvalgets forslag om at det skal kunne gis nærmere regler om merkenemndas saksbehandling.

Til § 40 Utfyllende bestemmelser om reinmerker

Departementet mener det er nødvendig at loven gir hjemmel for å gi nærmere regler om reinmerker. Forskriftshjemmelen forutsettes blant annet brukt for mer detaljert å kunne fastsette hvilke snitt og snittkombinasjoner som tillates, samt foreta nødvendige tilpasninger av merkesystemet etter hvert som forholdene endrer seg over tid. Bakgrunnen for dette er blant annet at det i enkelte områder i dag er press på etablering av nye merker.

Til § 41 Merking utenfor det samiske reinbeiteom­råde

Utenfor det samiske reinbeiteområde er det tamreinlagene rundt Jotunheimen, samt Rendal Renselskap som er aktuelle. I tråd med utvalgets forslag legges det opp til at departementet gir regler om merking her idet en del spesielle forhold gjør seg gjeldende.

Rendal Renselskap, som er en særegen driftsform med avskyting av privateid rein, har dispensasjon fra merkeplikten i henhold til den særskilte unntaksbestemmelsen i § 16 fjerde ledd i dagens lov. Det vises til ot.prp. nr. 28 (1994-95) og Stortingets behandling.

Denne adgangen til å gjøre unntak forutsettes videreført i henhold til utkastet § 41.

Til § 42 Reinbeitedistrikt

Reglene om distriktsinndeling står i dag, sammen med en del andre forhold, i reindriftsloven § 2. Reglene bør imidlertid for oversiktens skyld stå i en egen paragraf.

Slik utvalget gir uttrykk for, bør distriktsinndelingen så langt det er mulig være i samsvar med rettighetsforholdene mellom siidaene i vedkommende område. Etter omstendighetene kan det i noen tilfeller være vanskelig å oppnå fullt samsvar, og det bør presiseres i loven at distriktsgrense ikke nødvendigvis er synonymt med beitegrense, selv om dette bare i helt spesielle tilfeller bør være situasjonen. Et mindretall i utvalget mente distriktsgrensene også måtte være å anse som rettighetsgrenser.

Distriktsinndelingen kan heller ikke frata grupper deres sedvanemessige beiterettigheter, jf. her som eksempel dom av Brønnøysund herredsrett av 27. august 1984. Rt. 1988 side 1217, Korssjøfjelldommen, legger også dette til grunn.

Grensene bør imidlertid ikke være til hinder for samarbeid mellom reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrenser der hvor det ligger til rette for dette.

Første ledd: Det er Reindriftsstyret som foretar distriktsinndelingen. Den samme regel gjelder etter 1978-loven, se § 2 annet ledd første punktum. En distriktsinndeling er ikke endelig. Reindriftsstyret vil kunne foreta endringer.

Forutsetningen om at «det skal legges vekt på at reinbeitedistriktet får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige», er en videreføring av de regler som gjelder i dag, jf. 1978-loven § 2 annet ledd fjerde punktum. Ved distriktsinndelingen skal man bygge på den sedvanemessige bruken, jf. også 1978-loven § 2 annet ledd femte punktum. Dette innebærer at distriktet skal omfatte de siidaer som tradisjonelt har holdt til i det geografiske området for distriktet. Disse reindriftsutøverne utgjør den naturlige gruppe ved utforming av bruksregler for området, og de har felles interesser i vern av reinbeitearealet. Den sedvanemessige bruken vil også være retningsgivende for selve den geografiske fastsettelsen av distriktets grenser. Har bruken av områdene vekslet opp igjennom tidene, slik at ingen kan påberope seg sedvanemessig bruk av et område, står Reindriftsstyret friere når grensen skal trekkes.

Som utvalget påpeker, vil sedvanemessig bruk ikke bare ha betydning når grensen skal trekkes til andre distrikter. Innenfor distriktet vil enkeltgruppers sedvanemessig bruk av et område også ha betydning, f.eks. ved utforming av bruksregler etter lovutkastet kapittel 7. Innenfor et distrikt har altså utøverne ikke uten videre de samme rettigheter til hele arealet innenfor distriktet. Den sedvanemessige bruken av de ulike områdene vil bestå.

Av annet ledd framgår det at et distrikt fortrinnsvis skal omfatte alle årstidsbeitene. Dette gjør distriktsstyringen og ressursforvaltningen enklere og mer oversiktlig. I Nordland, der ny distriktsinndeling er gjennomført, omfatter det enkelte distrikt nå alle årstidsbeitene for distriktets reineiere, med unntak for dem som har sine vinterbeiter i Sverige. Det samme gjelder det nyetablerte distrikt 16 i Øst-Finnmark reinbeiteområde.

I Finnmark for øvrig er imidlertid årets beiter fordelt over flere distrikter. Når det heter at en reineier i Kautokeino tilhører et bestemt distrikt, er det sommerbeitedistriktet man sikter til. Vedkommende vil imidlertid ha sitt høst- og vinterbeite for eksempel i distrikt 30 a. I tillegg vil vedkommende, hvis han har sitt sommerbeite ytterst på halvøyene eller på en øy, flytte igjennom andres sommerbeitedistrikt.

Den sedvanemessige bruken av de ulike områdene vil bestå. Som det går fram av kapittel 7 i lovutkastet, foreslås det at det skal utarbeides bruksregler i distriktet, og disse bruksreglene skal bygge på den sedvanemessige bruken av områdene.

I tredje ledd understrekes det at distriktsgrensene ikke er strengt lukkete rettighetsgrenser, men at det er adgang til samarbeid på tvers av distriktsgrensene, se første punktum.

Samarbeid kan tenkes mellom distriktsstyrene i to distrikter som grenser til hverandre. Men samarbeid kan også tenkes mellom utøvere fra ulike distrikter. Et samarbeid vil være særlig aktuelt mellom to siidaer som hører til hvert sitt distrikt, men som har beiteområder som grenser opp til hverandre. Som påpekt ovenfor, vil ikke distriktsgrensene uten videre være rettighetsgrenser. Distriktet skal omfatte de reineierne som hovedsakelig har sitt beiteområde innenfor distriktet, men man kan ikke utelukke at de i perioder har beitet utenfor disse grensene.

Spesielt på vinterbeitene har det ikke vært faste grenser for de enkelte siidaer. Det er områder der en siida har en fortrinnsrett til bruk tidlig i vintersesongen, men som andre siidaer kan ta i bruk når den første har trukket seg ut av området. I vanskelige vintre kan det være samarbeid mellom flere siidaer når det gjelder bruk av områdene, og slikt fellesskap må også kunne skje på tvers av distriktsgrensene. Noe annet ville innebære at de siidaer som har sine vinterbeiter opp til distriktsgrensene, vil ha en langt vanskeligere situasjon enn de andre siidaene i distriktet. Et slikt syn på distriktsgrensene som angitt i tredje ledd, vil dessuten gjøre fastsettelsen av grensene mindre konfliktfylt enn det som ellers vil kunne bli tilfelle med en strengere regel.

Tredje ledd annet punktum fastslår at distriktsinndelingen ikke er til hinder for at utøverne innenfor en siida bruker et område utenfor siidaens distrikt når dette følger av særskilt rettsgrunnlag. I forhold til utvalgets forslag er det her tilføyd at man med særlig rettsgrunnlag mener rettskraftig dom eller avtale som omfatter alle berørte siidaer. Distriktene har først og fremst betydning som administrative enheter. Bruk av områder gjennom generasjoner kan gi rettigheter etter de prinsipper som gjelder for alders tids bruk, og dette er rettigheter som ikke uten videre vil opphøre gjennom en distriktsinndeling. Et eksempel her er som nevnt dommen avsagt av Brønnøysund herredsrett 27. august 1984.

Til § 43 Distriktsstyre

Etter 1978-loven § 8 første ledd skal det i hvert reinbeitedistrikt opprettes et distriktsstyre valgt av og blant reineierne i distriktet. Denne regelen er videreført i paragrafens første ledd.

Distriktsstyret skal i henhold til lovutkastet § 44 arbeide for å opprettholde distriktet som en ressurs for reindriften i distriktet. Distriktet vil også få oppgaver vedrørende den interne forvaltningen av arealene, gjennom blant annet utarbeidelse av bruksregler.

Utgangspunktet er at distriktsstyret skal representere de ulike interessene i distriktet.

I store distrikter der ikke alle de ulike interessene kan bli representert i styret, er det viktig at også de som ikke er representert i styret, blir hørt før det treffes beslutninger av distriktsstyret. Disse hensyn ligger bak forslaget om utarbeidelse av bruksregler, se § 57.

Reglene for distriktsstyret er forholdsvis detaljerte. Dette er nødvendig for å unngå uklarheter. Det kan også vises til at andre tilsvarende sammenslutninger har detaljerte regler om slike forhold, jf. blant annet lov om bygdeallmenninger av 19. juni 1992 nr. 59.

Dagens regler om distriktsstyrene er nedfelt i forskrifter, jf. forskrift om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) og dets arbeidsoppgaver og arbeidsform, fastsatt av Landbruksdepartementet 4. mars 1987, jf. 1978-loven § 8 femte ledd annet punktum.

Første ledd: Medlemmene av distriktsstyret velges av og blant de stemmeberettigede i distriktet, jf. den tilsvarende bestemmelsen i 1978-loven § 8 første ledd. Stemmeberettiget er leder av siidaandel, jf. § 10, og sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 12, jf. § 49 annet ledd. En siidaandel kan imidlertid bestå av rein som også tilhører andre, og spørsmålet er om også disse reineierne skal ha stemmerett og være valgbare til styret. I § 49 annet ledd er det foreslått at hver ordinær siidaandel skal ha fem stemmer. Lederen har selv minst én stemme, eventuelt to hvis ektefellene eller sam­boerne har felles siidaandel. Øvrige stemmer kan fordeles til myndige reineiere innenfor siidaandelen eller leder(ne) kan beholde alle stemmene selv. Sideordnet rekrutteringsandel har to stemmer. Valgbare til styret er alle som etter dette systemet har stemmerett.

Annet ledd: Det er, slik utvalget gir uttrykk for, viktig at distriktets styre får en sammensetning, der man så langt som mulig får representasjon fra de ulike interessene i distriktet. Dette er en målsetting også etter dagens regler, se § 6 siste ledd i forskrift av 4. mars 1987 om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) og dets arbeidsoppgaver og arbeidsform. Men dagens regler om valg til styret sikrer, slik utvalget framholder, ikke at denne regelen blir overholdt. Selve valgreglene bør derfor formuleres slik at medlemskap i styret går på omgang mellom de ulike siidaene, og da forutsetningsvis slik at en gruppering ikke kan bli sittende med flertallet over flere valgperioder. Regler som sikrer at styrevervet går på omgang mellom de ulike siidaer, vil bidra til at man unngår situasjoner som fra tid til annen kan oppstå, at et sittende flertall systematisk og over tid overstyrer andre legitime interesser i distriktet.

Tanken bak utvalgets forslag om utbalansering av makten er at det vil oppmuntre til samarbeid. Svært mange av bestemmelsene i dagens lov forutsetter samtykke fra reindriftsmyndighetene, og fremfor å finne løsninger reineierne i mellom, bidrar reglene etter utvalgets oppfatning til detaljstyring ovenfra. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger her.

Reineierne i sommersiidaen velger hvem som skal representere dem i distriktsstyret. Dette valget skjer på årsmøtet i sommersiidaen, se § 53. Alle sommersiidaene (geasseorohat) skal være representert i styret, med mindre tallet ikke overstiger syv. Syv er altså det maksimale antall medlemmer i styret. Selve lederen av styret velges på årsmøtet i distriktet blant de kandidater til styret som er valgt fra sommersiidaene. De øvrige kandidater blir da ordinære styremedlemmer.

Etter forslaget vil alle sommersiidaer uansett størrelse stille likt når det gjelder representasjon til styret. Utvalget har drøftet om de større sommersiidaer skal sikres bredere representasjon i styret, men flertallet har funnet det vanskelig å foreslå konkrete regler om dette. Departementet slutter seg til dette.

Det kan likevel være distrikter der enkelte sommersiidaer er betydelig større enn de andre sommersiidaene, og hvor lik representasjon vil fremstå som urimelig. Det foreslås derfor at hvor sterke grunner foreligger kan reindriftsstyret gjøre unntak fra reglene om lik representasjon, og kan gi en sommersiida en sterkere representasjon i styret. Man må imidlertid unngå at en sommersiida alene får flertall i styret, jf. bestemmelsen i tredje ledd.

Representasjonen med fokus på sommersiidaene, kan gjøre det vanskelig for mindre grupperinger innenfor de store sommersiidaene å få innflytelse i styret. Innenfor et distrikt kan det være sommersiidaer som er klart større enn de andre, og der disse større sommersiidaene fordeler seg i flere mindre vintersiidaer på vinterbeitet. Spørsmålet er om disse grupper bør kunne kreve sterkere representasjon i styret. Det kan f.eks. tenkes at en slik sommersiida bør få to representanter i styret, forutsatt at de to medlemmene kommer fra hver sin gruppering innenfor sommersiidaen. Det foreslås heller ikke konkrete regler om dette, idet forholdene kan være svært ulike i de forskjellige distrikter. Men det vises til den myndighet reindriftsstyret har fått til å fravike lovens regler om styrerepresentasjon, der et distrikt har sommersiidaer som er betydelig større enn gjennomsnittet, jf. tredje ledd. Reindriftsstyret bør i så fall kreve at representantene kommer fra ulike grupper innenfor sommersiidaen.

Er antall sommersiidaer i distriktet over syv, skjer valget av de øvrige seks styremedlemmene ved loddtrekning blant de kandidater som representerer de ulike sommersiidaene. Ved valg av senere styrer skjer også dette ved loddtrekning blant de aktuelle kandidatene, med mindre distriktets årsmøte vedtar særskilte regler for hvordan styremedlemsskapet skal gå på omgang. For å sikre at reglene ivaretar lovens målsetting om at styrevervet virkelig går på omgang, må reglene godkjennes av områdestyret.

Ovenfor er det reist spørsmål om de store sommersiidaene bør få en sterkere representasjon i styret. I de tilfelle hvor antall sommersiidaer er over syv, blir spørsmålet om de store sommersiidaene bør sikres hyppigere representasjon i styret.

Utvalgets mindretall ville ivareta dette hensyn gjennom reglene om valgkretser.

Utvalgets flertall fant mindretallets forslag til regler om valgkretser for innviklede, og var dessuten redd for at forslaget ikke ivaretar behovet for at alle de ulike interesser i distriktet blir representert i styret over tid. I stedet foreslås det at reindriftsstyret får anledning til, der sterke hensyn foreligger, å gi en sommersiida hyppigere styrerepresentasjon, jf. tredje ledd. Departementet er enig i dette.

Medlemmene til styret velges for to år av gangen. For å unngå at alle styremedlemmer skiftes ut samtidig, kan årsmøtet bestemme at inntil halvparten av medlemmene i det første styret som velges etter denne ordningen, skal gå ut etter ett år. Hvem som går ut etter ett år bestemmes ved loddtrekning. Dette innebærer at valg av styremedlemmer skjer hvert år.

Tredje ledd: Her er det foreslått at reindriftsstyret, når sterke grunner foreligger, skal kunne gi en stor sommersiida en sterkere representasjon i styret enn det som følger av reglene i annet ledd. Det vises til det som er sagt under merknadene til annet ledd.

Der antall sommersiidaer er under 7, og alle altså får representasjon i styret, kan det være at en stor sommersiida bør få to representanter. De to representantene bør i så fall komme fra ulike grupperinger innenfor sommersiidaen.

Er antall sommersiidaer over syv, vil ikke alle sommersiidaene få representasjon i styret, og styrevervet vil gå på omgang. I en slik situasjon kan Reindriftsstyret, hvis sterke grunner foreligger, gi en stor sommersiida adgang til hyppigere styremedlemsskap enn de mindre sommersiidaene.

Et slikt unntak som tredje ledd åpner for, bør gjøres tidsbegrenset, f.eks. for ti år, slik at spørsmålet blir vurdert på nytt etter noen år.

Fjerde ledd: Det er svært vanlig at de reineiere hvis dyr beiter sammen om sommeren, om vinteren danner flere siidaer der dyrene gjetes i mindre flokker. Den flokken som om sommeren går samlet, splittes opp i mindre flokker før man går inn på vinterbeitet. Det er da reineierne innenfor denne mindre gruppen, vintersiidaen, som utøver reindrift i fellesskap i denne del av året.

Dette systemet vil innebære at de som om sommeren har felles interesser innenfor sommersiidaen, i andre deler av året kan ha motstridende interesser, spesielt når det gjelder disponering av vinterbeitene. Det er viktig at dette forholdet ivaretas ved valg av medlemmer til distriktsstyret. Valg av styremedlem blant sommersiidaens utøvere må derfor skje på en slik måte at man unngår at det er en bestemt gruppering innenfor sommersiidaen som hele tiden får styrevervet. Styrevervet må gå på omgang mellom vintersiidaene.

Det kan tenkes at vintersiidaer etableres med utøvere fra ulike sommersiidaer. I så fall er det ikke like naturlig at det er vintersiidaen som representerer undergruppen. Her kan det imidlertid være en familiegruppering som er den naturlige gruppen. Det er opp til siidaandelene selv å definere seg som mindre grupper innenfor den større sommersiidagruppen.

Sommersiidaen skal altså velge sin kandidat til distriktsstyret, og dette valget skjer ved loddtrekning blant de vintersiidaer eller andre grupperinger som er kandidat til styret, med mindre det på siidaårsmøtet er vedtatt regler for hvordan styrevervet skal gå på omgang. Reglene må imidlertid ikke utformes slik at en kandidat som er valgt fra sommersiidaen, men som ikke kommer inn i distriktsstyret ikke kan være kandidat ved neste valg. Det er styreverv i distriktet som skal gå på omgang, ikke rollen som kandidat til styret.

Det er reineierne selv som melder fra hvilken vintersiida eller eventuell annen gruppering man tilhører. Hvor en gruppe ber om bli registrert som vintersiida eller familiegruppe i relasjon til reglene om etablering av siidaandel, se § 11, vil de trolig også ønske å ivareta sine interesser gjennom valg av styremedlem, men de kan selvfølgelig også avstå fra det.

En gruppe reindriftsutøvere kan ønske å stå fram som gruppe ved valg av styre, men i forhold til reglene om reintall og siidaandel vil de at sommersiidaen skal danne rammen. Det er selvfølgelig heller intet i veien for dette.

Femte ledd: Siden lovforslaget åpner for at årstidsbeitene kan være fordelt over flere distrikter, jf. § 42 annet ledd annet punktum, kan det hende at et distrikt vil samsvare med en sommersiida. I så fall vil et distriktsstyre også fungere som et styre for siidaen. I et slikt tilfelle gjelder reglene i § 52 for valg av styre. Det er imidlertid presisert at etablering av et styre i så fall er obligatorisk.

Sjette ledd har regler om når styret er beslutningsdyktig. For ordens skyld er det også uttrykkelig sagt i lovteksten at lederen i distriktsstyret har dobbeltstemme ved stemmelikhet i styret.

Utvalgets forslag om møtebøker har departementet ikke funnet grunn til å følge opp i utkastet.

Til § 44 Distriktsstyrets oppgaver og myndighet

Bestemmelsen er i samsvar med § 8-3 i utvalgets forslag. I dagens lov er forholdet regulert i § 8 annet ledd.

Bestemmelsen fastslår i første ledd at distriktsstyret skal representere reindriftsinteressene i distriktet og ivareta reinbeiteressursene i distriktet i samsvar med lover og bruksregler.

Av annet ledd framgår det at distriktsstyret kan inngå forlik, saksøke og saksøkes på vegne av reindriftsutøverne i distriktet i felles anliggender, jf. første punktum. Distriktet vil naturlig nok stå sentralt når det gjelder arealsaker, det vil si saker om endret utnytting av arealet innenfor distriktet, jf. annet ledd annet punktum. Men ordningen med et distriktsstyre vil, som utvalget påpeker, ikke være til hinder for at enkelte grupper av utøvere ivaretar sine egne interesser i arealsaker.

Etter de foreslåtte regler er distriktet ikke lenger å regne som et offentligrettslig organ. Distriktets vedtak kan ikke påklages til annet overordnet organ etter forvaltningslovens regler. Riktignok skal områdestyret godkjenne regler om valg til styret, jf. § 43 annet ledd. Områdestyret skal også godkjenne bruksregler, jf. § 58. Men dette medfører ikke at områdestyret får myndighet til å gripe inn i den daglige virksomheten i distriktet. Områdestyret står her i samme stilling som ethvert annet offentlig organ som er gitt godkjennelsesmyndighet over bestemte sider ved virksomheten til et privat foretak eller organisasjon, se f.eks. lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 3-8.

Til § 45 Fullmakt

Det kan i noen sammenhenger være praktisk at deler av styret gis fullmakt til å opptre på hele styrets vegne. Dette bør fortrinnsvis gjelde mer kurante saker. Det kan også foreligge et slikt behov hvor ting haster og det viser seg vanskelig å få avviklet et ordinært styremøte, se for øvrig utvalgets § 8-4.

Til § 46 Distriktskasse

Paragrafen er en videreføring av bestemmelsene i 1978-loven § 8 fjerde ledd om avgift, men her har man brukt begrepet tilskudd som er mer dekkende enn avgift, se utvalgets forslag § 8-5.

Etter 1978-loven fastsettes avgiftens størrelse av reindriftsstyret. Det foreslås her at fastsettelsen av tilskuddet legges til distriktet. Det er distriktet selv som forutsettes å ha best oversikt over hva som trengs av midler for å administrere distriktet.

Kassens midler er underlagt revisjon etter utkastet § 48.

Første ledd første og annet punktum svarer til 1978-loven § 8 fjerde ledd første og annet punktum. I tredje punktum er angitt hva tilskuddet skal gå til, jf. 1978-loven § 8 fjerde ledd fjerde setning. Tilskuddet skal dekke administrasjonen av distriktet, det vil si honorar til leder og andre styremedlemmer, lønn til sekretær, honorar til revisor, reiseutgifter i forbindelse med møter osv.

Som nevnt foran, bør størrelsen på tilskuddet - beregnet pr. rein - fastsettes av distriktet selv, noe som skal skje på distriktets årsmøte, se annet ledd første punktum. Det er imidlertid distriktsstyret som må foreta en beregning av den enkelte siidaens tilskudd, se annet punktum.

Det beløp siidaene skal betale i tilskudd til distriktets kasse, vil variere avhengig av hvor mange rein den enkelte siidaandel har. Det er reintallet i meldingen som skal legges til grunn for beregning av tilskuddet, med mindre det er grunn til å tro at dette tallet er misvisende.

Det kan være at lederen av en siidaandel er uenig i størrelsen på det tilskudd som andelen er pålagt å betale, f.eks. fordi vedkommende mener at distriktsstyret har lagt til grunn et for høyt reintall. Spørsmålet om tilskuddets størrelse kan i så fall bringes inn for områdestyret til avgjørelse, jf. tredje ledd. Områdestyrets oppgave er å kontrollere om det fastsatte tilskudd er riktig.

Fristen for å bringe spørsmålet inn for områdestyret er satt til åtte uker.

Erfaringsmessig har det vist seg at ikke alle betaler det fastsatte tilskudd. Regelen i 1978-loven § 8 fjerde ledd fjerde punktum om at vedtak om tilskudd er tvangsgrunnlag for utlegg foreslås videreført, se fjerde ledd. Når det i lovteksten står endelig vedtak, sikter det til at et vedtak om tilskudd som siidaandelen skal betale ikke er endelig så lenge en eventuell overprøving ikke har skjedd fra områdestyrets side. Det foreslås dessuten at den som ikke betaler tilskuddet til distriktskassen skal miste stemmeretten inntil skyldig tilskudd er betalt.

Til § 47 Reindriftsfond

Bestemmelsen her er en videreføring av regelen om reindriftsfond i 1978-loven § 32. Det vises til utvalgets forslag § 8-6. Bestemmelsen i dagens lov forutsetter et fond for hvert regionale reinbeiteområde, eventuelt kan det opprettes fond for flere distrikter eller for det enkelte distrikt. I tråd med utvalgets forslag skal det opprettes fond kun for det enkelte distrikt, se første ledd, og fondet skal forvaltes etter regler fastsatt av distriktet.

Inn i fondet går de midler som også i dag går inn i et slikt fond, se forskrift om reindriftsfond fastsatt av Landbruksdepartementet 14. februar 1992. Konsesjonsavgift som nevnt i punkt 3, er konsesjonsavgift ved vassdragsregulering. I punkt 6 fremgår det at også andre midler som tilfaller distriktet skal inngå i reindriftsfondet. Dette er en tilføyelse i forhold til utvalgets forslag for å ta høyde for at det kan være aktuelt at et distrikt får tilført andre type midler enn de som er konkret angitt, og at også slike kollektive midler skal inn i fondet. Et eksempel her kan være midler som utløses gjennom avtale ved inngrep i distriktet, f.eks. ved etablering av vindkraft eller vannkraft.

Det kan være at det bare er enkelte siidaer og ikke hele distriktet som er berørt av en regulering eller annet inngrep. I den utstrekning bare enkelte siidaer er berørt, vil det etter omstendighetene kunne være disse siidaene som får erstatningen. Slike fordelingsspørsmål bør avklares gjennom reglene for forvaltningen av fondets midler, se nedenfor, eventuelt kan det opprettes et eget fond for siidaen, se § 54. Der det er siidaen selv som fremmer krav om erstatning uavhengig av distriktet, vil eventuell erstatning alltid gå til siidaens eget fond.

Erstatning o.l. som utbetales direkte til enkeltpersoner, forvaltes alene av disse og går ikke inn i fondet.

Det foreslås at distriktet selv skal kunne fastsette regler for forvaltning og disponering av fondets midler, jf. utkastet § 57 annet ledd punkt 5. Reglene må imidlertid godkjennes av områdestyret, se utkastet § 58 første ledd. I praksis vil det i første rekke bli aktuelt å bruke midlene til «fremme av reindriftsnæringen», jf. 1978-loven § 32 tredje ledd.

Forvaltningen av fondet er underlagt revisjon etter reglene i § 48.

Eksisterende reindriftsfond for regionalt reinbeiteområde eller for flere distrikter forutsettes oppløst og fordelt på de enkelte distriktene. Nærmere regler om dette kan gis i henhold til utkastet § 82 annet ledd.

Til § 48 Revisjon

Det vises til utvalgets forslag § 8-7. I likhet med andre organer som forvalter midler, bør distriktsstyrets forvaltning av midlene i distriktskassen kontrolleres av en uavhengig revisor. Som hovedregel bør det være en registrert eller statsautorisert revisor, jf. revisorloven av 15. januar 1999 nr. 2. Det er unødvendig med andre regler om revisorhabilitet enn de som fremgår av revisorloven § 4-1.

Andre ledd tar særlig sikte på mindre distrikter der det er beskjedne midler til disposisjon, og hvor revisorutgiftene vil bli uforholdsmessig høye i forhold til midlene i distriktet. Her kan områdestyret godkjenne at det i stedet oppnevnes et revisorutvalg. Revisorutvalgets medlemmer må ikke være medlemmer av styret, og heller ikke representere grupper i distriktet som har medlemmer i styret. I små distrikter, der det f.eks. bare er to tre grupper, kan også dette bli vanskelig, og i så fall må revisorutvalget bestå av alle grupperingene i distriktet.

Revisorrapport skal sendes områdestyret sammen med årsmeldingen.

Til § 49 Distriktsårsmøte

Som utvalget, jf. utvalgets forslag § 8-8, mener departementet at reglene om årsmøte i likhet med andre regler om distriktsstyringen bør framgå av loven og ikke bare følge av forskrifter slik det er i dag. På andre rettsområder er dette regler som står i loven, det kan f.eks. vises til lov av 19. juni 1992 om bygdeallmenninger kapittel 3.

Modellen til bestemmelsen i § 49 er lov om bygdeallmenninger § 3-13.

Utvalget har foreslått fem stemmer til innehaver av siidaandel og to til innehaver av eventuell sideordnet rekrutteringsandel. Det har vært diskutert andre modeller. Blant annet har Sametinget foreslått at antallet stemmer skal økes til 10 dersom ektefeller/samboere i fellesskap innehar siida­andel. Dette vil imidlertid kunne innebære en noe tung representasjon for slike felles siidaandeler i forhold til øvrige. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag. Leder av sideordnet rekrutteringsandel har to stemmer. Lederen kan fordele de fem stemmene mellom øvrige reineiere i andelen, men må beholde minst én selv. Fordelingen av stemmene bør gjelde for ett år av gangen. Dog bør, slik utvalget framhever, ikke et styremedlem fratas stemmeretten så lenge vedkommende sitter med styreverv i distrikt eller siida.

Til § 50 Distriktsårsmøtets saker og myndighet

Som det fremgår av utkastet, som er i samsvar med § 8-9 i utvalgets forslag, har årsmøtet uttalerett i en rekke saker, men kan her altså ikke binde styret, se annet ledd. Hvis årsmøtets uttalelse var bindende for styret, ville det i så fall undergrave de hensyn som er bakgrunnen for utvalgets forslag om distriktsstyring: At makten må utbalanseres, og at man ikke skal oppleve det som undertiden skjer i dag ved at et flertall overstyrer et mindretall i spørsmål der mindretallet har krav på vern om sine interesser.

Til § 51 Siida

Siidaen er nærmere beskrevet foran i kapittel 8. Som det fremgår der, spiller siidaordningen en sentral rolle i reindriften. Den fungerer som et arbeidsfellesskap og er det sentrale grunnlaget for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene. Det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i siida-ordningen i lovgivningssammenheng. Siida er den nordsamiske betegnelsen. På sørsamisk er det sitje.

Departementet har endret litt på definisjonen av siida i forhold til utvalgets forslag i § 8-10 ved at geografisk og sosial gruppe av reineiere er endret til bare gruppe av reineiere. Sametinget og NRL ga under konsultasjonene uttrykk for at en slik endring var ønskelig. Det legges imidlertid ikke noe annet i innholdet enn det utvalget har gjort. I tredje og fjerde punktum er det gitt en nærmere definisjon av hva som forstås med henholdsvis sommersiida og vintersiida. I Finnmark er sommersiida ikke vanlig betegnelse. Her brukes andre betegnelser som geasseorohat. Men av lovtekniske grunner nyttes betegnelsen sommersiida. Loven bruker det som et teknisk begrep om den gruppe reineiere og dyr som er sammen på sommerbeite, geasseorohat. Lovens definisjon skulle fjerne eventuell tvil om hva det dreier seg om.

Sommersiidaen vil ofte i Finnmark svare til dagens sommerbeitedistrikt. Enkelte av sommerbeitedistriktene kan imidlertid være oppdelt i avgrensete beiteområder for enkelte grupper uten noen form for felles drift, og her vil disse gruppene hver for seg utgjøre en sommersiida. Bestemmelsene i utkastet er ikke til hinder for at sommersiidaene vil kunne endres, f.eks. ved at grupper som i dag driver atskilt slår seg sammen på sommerbeitet.

Sametinget mener at loven ikke må skille mellom sommersiida og vintersiida, men bare bruke begrepet siida.

Til § 52 Sommersiidastyre

I tråd med utvalgets forslag legger departementet opp til at det skal være et styre for den enkelte sommersiida, se første ledd første punktum, og det er årsmøtet i siidaen som forestår valget, se annet punktum. Siidastyret skal ha ansvaret for å tilrettelegge felles virksomhet om sommeren, som merking og slakting, gjerdehold o.l. Som utvalget framholder, kan det imidlertid ikke være noe absolutt krav om at slikt styre opprettes. Enkelte sommersiidaer er så små at det vil være ren formalisme å kreve slikt styre. Årsmøtet er derfor gitt adgang til å bestemme at det ikke skal velges et styre for siidaen, se tredje punktum.

Styret er kontaktorgan for henvendelser til sommersiidaen fra f.eks. distriktsstyret, områdestyret eller andre myndigheter. Hvis siidastyre ikke er opprettet, må lederne av siidaandelene bli enige om hvem som skal representere sommersiidaen utad, jf. § 53 annet ledd.

Hvis distriktet sammenfaller med sommersiidaen, vil distriktsstyret også fungere som et siidastyre, og et styre skal da alltid oppnevnes, selv om ikke et flertall av utøverne krever det, jf. § 43 fjerde ledd.

I motsetning til utvalget foreslås det ikke gitt bestemmelser om antall medlemmer, valg og sammensetning, jf. utvalgets forslag i § 8-11. Det bør være opp til siidaen selv eventuelt å fastsette nærmere regler om dette.

Til § 53 Årsmøte i sommersiidaen

Det skal holdes årsmøte i siidaen, og det gjelder enten det er valgt eget siidastyre eller ikke, jf. § 52 tredje punktum. Bestemmelsen i § 49 annet ledd gjelder tilsvarende, og innebærer at om stemmerett gjelder det samme på årsmøtene i sommersiidaen som på distriktsårsmøtet.

Hvor styre ikke er valgt, må sommersiidaen velge en person som holder kontakten med distriktsstyret. Denne personen skal sørge for at årsmøte blir innkalt for å holde valg til distriktsstyrekandidat. Vedkommende vil også ha eventuelt ansvar for forvaltning av siidakasse, jf. § 55, og avvikling av siidaandel etter reglene i § 16 første ledd.

Til § 54 Siidaårsmøtets saker og myndighet

Det er her opplistet hvilke oppgaver siidaårsmøtet har, og det vises til opplistingen uten særskilte kommentarer.

Til § 55 Siidakasse

I henhold til første ledd første punktum skal det opprettes en siidakasse dersom siidastyre er etablert i henhold til § 52. Dersom dette ikke er tilfellet, kan årsmøtet bestemme at det skal opprettes en siidakasse som forvaltes av den kontaktpersonen som er nevnt i § 53 annet ledd.

Siidakassens midler skal finansieres ved tilskudd fra siidaandelene beregnet i forhold til antall rein i den enkelte siidaandel, jf. regelen for distriktskasse i § 46. Tilskuddet fastsettes av siidaårsmøtet, jf. § 54 punkt 3.

Midlene i siidakassen skal dekke utgifter til fellesoppgavene i siidaen, se merknaden til § 46 om distriktskasse.

Det skal utarbeides regler for bruk av kassen, og disse skal godkjennes av siidaårsmøtet, jf. § 54 punkt 4.

For å være sikker på at siidaens kasse blir brukt i overensstemmelse med dens formål, kan enhver leder av en siidaandel kreve revisjon av kassen. Er egen revisor for siidaen valgt etter reglene i § 56 annet ledd, skal vedkommende utføre revisjon også av kassen. Er egen revisor ikke valgt, er det distriktets revisor som skal utføre revisjon av siidakassen, men vedkommende skal da godtgjøres av siidaen og ikke av distriktet.

Til § 56 Siidafond

Som nevnt under merknad til § 47, kan erstatningsbeløp o.l. bli tilkjent siidaen direkte, jf. som eksempel Høyesterettsdom i Rt. 2000 side 1578. Det skal i så fall opprettes et reindriftsfond for siidaen. Dette er særlig viktig der erstatningsbeløpet skal dekke ulempene også for fremtidige utøvere. Erstatningen må da forvaltes på en måte som ikke bare kommer nåværende brukere tilgode. Det skal derfor utarbeides vedtekter for fondet, og disse må godkjennes av områdestyret, nettopp for å sikre at fondet disponeres på en måte som sikrer de berettigede del i midlene. Fondet er underlagt revisjon etter tilsvarende regler som nevnt i § 48.

Årsmøtet i siidaen velger revisor etter reglene i § 48 til revisjon av fondet. Er det ikke eget årsmøte i siidaen, velges revisor ved enighet mellom lederne av siidaandelene. Utpeker ikke siidaen en egen revisor, skal siidaens fond kontrolleres av distriktets revisor.

Til § 57 Bruksregler

Bestemmelsen svarer til § 9-1 i utvalgets utkast.

Det vises til omtale under departementets vurderinger i kapittel 8.

Departementet ser det slik at det bør framgå av loven at bruksreglene skal gi grunnlag for økologisk bærekraftig forvaltning og bruk av distriktets ressurser. Det er derfor i forhold til utvalgets forslag foretatt en tilføyelse om dette i annet ledd.

Annet ledd fastslår hva bruksreglene skal inneholde nærmere regler om. Når det gjelder fordeling av arbeidsplikter og investeringer under punkt 7, hadde utvalget foreslått en egen bestemmelse om dette i § 8-16 i sitt utkast.

Der hvor årstidsbeitene er fordelt over flere distrikter, må det utarbeides bruksregler for de ulike distriktene. Dette vil per i dag være situasjonen i Finnmark hvor det i betydelig utstrekning er egne distrikter som omfatter høst-, vinter- og vårbeitene, som for eksempel distriktene 30 a-c i Vest-Finnmark. Samarbeid mellom distriktsstyrene vil da regelmessig være nødvendig, se også annet ledd. Femund reinbeitedistrikt er et slikt særskilt årstidsbeite (vinterbeite) i sør-områdene.

Til § 58 Utarbeidelse og godkjenning av bruksregler

Bestemmelsen svarer til § 9-2 i utvalgets forslag.

Som utvalget framholder, er det i flere sammenhenger nærliggende å sammenlikne et reinbeitedistrikt med en allmenning. Innenfor et reinbeitedistrikt kan det også være forholdsvis detaljerte regler om utnyttingen av ressursgrunnlaget.

Første ledd første punktum fastslår at distriktsstyret skal utarbeide bruksregler som skal godkjennes av områdestyret. Annet punktum fastslår at områdestyrets behandling også skal omfatte en vurdering av om bruksreglene gir grunnlag for en økologisk bærekraftig reindrift i distriktet. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 8 om dette.

Annet ledd stiller krav om at regler om beitebruk etter § 59 må utarbeides i samarbeid med distriktets siidaer. Dette synes for så vidt selvsagt, men det er likevel hensiktsmessig at det framstår som et formelt krav slik at man er sikret at alle involverte trekkes med i prosessen. Det samme gjelder fastsettelse av reintall i henhold til § 60.

Tredje ledd foreskriver saksgangen i distriktet.

Fjerde ledd gir anvisning på framgangsmåten dersom områdestyret ikke godkjenner de foreslåtte regler. I siste omgang skal områdestyret utarbeide bruksregler for distriktet. Det er et absolutt krav at bruksregler skal utarbeides, og myndighetene må derfor tre inn dersom distriktet ikke selv kommer i havn med dette.

Etter femte ledd skal nye regler utarbeides dersom et flertall på årsmøtet eller områdestyret krever det. Endrede forhold kan tilsi at bruksreglene må revideres. Distriktsstyret forutsettes i så fall å igangsette prosessen av eget tiltak, men også årsmøtet og områdestyret kan kreve at dette skjer.

I sjette ledd foreslår departementet at reintallet for den enkelte siida skal forelegges reindriftsstyret for endelig stadfesting og godkjenning. En tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått av utvalget. Det er redegjort for bakgrunnen for departementets forslag i kapittel 8.

Til § 59 Beitebruk

Bestemmelsen svarer til § 9-3 i utvalgets utkast og fastslår at distriktets reineiere gjennom regler om beitebruk skal sikres tilgang til nødvendige beiter av ulikt slag. Tradisjonell bruk skal ligge til grunn for utarbeidelsen, og bruksreglene skal fremme rasjonelle bruksordninger.

Reglene om beitebruk forutsettes å ikke komme i strid med en siidas rettigheter etablert på særskilt rettsgrunnlag. Departementet vil likevel påpeke at eventuell uenighet om rettighetsmessige forhold ikke nødvendigvis trenger å være til hinder for at det utarbeides regler om beitebruk. Det må da komme til uttrykk at det underliggende rettighetsforhold er uavklart og at bruksreglene slik de foreligger ikke innebærer noe standpunkt til disse spørsmålene, eller at de får rettighetsmessige konsekvenser. Ellers kan en rettslig uenighet om slike spørsmål låse prosessen fullstendig.

Tredje ledd fastslår at det skal fastsettes regler om beitetid, med mindre slike er fastsatt av områdestyret i medhold av § 61.

Etter fjerde ledd kan leder av siidaandel bringe reglene om beitebruk inn for jordskifteretten innen seks måneder etter at de er godkjent av områdestyret. Dette innebærer således en adgang til å få beitebruksreglene vurdert av en uavhengig instans. Regler om beitebruk som slår urimelig ut overfor den enkelte, eller er i strid med rettigheter ervervet ved særskilt rettsgrunnlag, jf. annet ledd, kan settes til side av jordskifteretten. Dette betyr at jordskifteretten kan oppheve de foreliggende beitebruksregler. Nye regler må i så fall utarbeides av distriktsstyret. Det vises for øvrig til utvalgets merknad til § 9-3 fjerde ledd.

Etter siste ledd kan områdestyret dispensere fra beitebruksreglene. Dette gjelder bare når sterke grunner taler for det. Dette kan gjelde i tilfeller hvor for eksempel svært vanskelige værforhold skaper store beitemessige problemer. Siste ledd fastslår at brudd på beitebruksreglene kan medføre tiltak etter kapittel 11. Dette følger imidlertid allerede av § 74, men en særskilt tydeliggjøring her er etter departementets syn hensiktsmessig.

Utvalget har i punktene 9.6.2 og 9.6.3 gitt en omfattende redegjørelse for beitebruksreglene og utarbeidelsen av dem. Det vises for øvrig til de generelle merknadene foran.

Til § 60 Reintall

Bestemmelsen svarer til § 9-4 i utvalgets forslag.

Det skal fastsettes reintall for den enkelte sommersiida, jf. første ledd første punktum. Reintallet skal fastsettes ut fra det beitegrunnlag som siidaen disponerer, jf. annet punktum. Det er altså siidaens tilgjengelige areal som danner basis for reintallsfastsettelsen. I tredje punktum har departementet foreslått at det i bruksreglene skal gjøres rede for de drifts- og beitemessige vurderinger som har ligget til grunn for fastsettelsen av reintallet. En slik redegjørelse vil være med på å danne grunnlag for områdestyrets og reindriftsstyrets vurderinger i forbindelse med godkjenningsbehandlingen, jf. § 58 første ledd annet punktum og siste ledd. Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel 8.

Etter annet punktum kan en vintersiida eller annen gruppering be om at det fastsettes et eget reintall for dem. Som bestemt i § 11 tredje ledd, må man ved etablering av en ny siidaandel holde seg innenfor det reintall siidaen har. Sommersiidaen vil her være utgangspunktet, og det er en forutsetning at alle lederne av siidaandelene i sommersiidaene er enige om etablering av en ny andel.

I store sommersiidaer, eller i sommersiidaer der det er indre konflikter, kan slik enighet være vanskelig å oppnå. Den enkelte vintersiida, eventuelt annen gruppering innenfor sommersiidaen, kan etablere nye siidaandeler ved enighet. Men dette forutsetter at det fastsettes et eget reintall for denne gruppen. Hvis ikke kan det skape en utilsiktet ubalanse innenfor sommersiidaen og føre til etablering av flere siidaandeler enn det er grunnlag for. I slike tilfeller har altså vintersiidaen eller annen gruppering adgang til å be om at det fastsettes et eget reintall for dem.

Dette reintallet beregnes ut fra sommersiidaens reintall slik det er fastsatt i første ledd. Er det allerede fastsatt et eget reintall for vintersiidaen etter første ledd, er det dette som legges til grunn.

Reintallet for disse mindre gruppene må justeres i tråd med justeringen i det totale reintall for sommersiidaen.

Tredje ledd inneholder bestemmelser om reintallsreduksjon. Det vises til omtalen av dette i de generelle merknadene.

I henhold til fjerde ledd kan det fastsettes et øvre reintall per siidaandel. Dette må godkjennes av områdestyret etter å ha vært fremlagt på distriktets årsmøte. Bestemmelsen kan være aktuell i forbindelse med gjennomføring av ulike strukturelle tiltak i siidaen.

Etter siste ledd kan departementet ved forskrift gi utfyllende bestemmelser om fastsettelse av reintall. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 8.

Til § 61 Beitetider

Denne bestemmelse svarer til § 9-5 i utvalgets forslag. Siktemålet er å gi myndighetene adgang til å gripe inn og fastsette beitetider der dette er nødvendig for vern av årstidsbeitene.

Utvalget framholder at for å verne om de ulike årstidsbeitene er det viktig med regler om beitetider. Dette er bestemmelser som har lange tradisjoner i reindriften, helt tilbake til 1854, da det på bakgrunn av grensestengingen mot Finland var nødvendig med regler om vern av vinterbeitene.

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette beitetider der det er nødvendig av hensyn til reindriften selv, dvs. der det er nødvendig for vern av spesielle årstidsbeiter, eller det er fare for at det uten beitetider vil oppstå problemer mellom siidaer. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å fastsette beitetider av hensyn til andre brukere av området. Da må man i så fall ha hjemmel i andre regler, for eksempel § 63 som svarer til § 15 i dagens lov.

Første ledd: Distriktsstyret skal i henhold til § 57, jf. § 59, gi regler om beitetider for distriktets ulike årstidsbeiter. Regelen i § 61, som gir områdestyret en rett til å gripe inn og fastsette beitetider uavhengig av distriktet, tar sikte på de tilfeller der det er nødvendig å samordne beitetidsbestemmelsene mellom ulike distrikter. Det er som utvalget påpeker uheldig om to distrikter som har vinterbeiter som grenser opp mot hverandre, har ulike beitetidsbestemmelser. Det kan gjøre det fristende for de reineiere som slipper tidligst inn på sitt vinterbeite, også å beite på nabodistriktets beiter, så lenge dette distriktets rein ikke er kommet inn på sine vinterbeiter.

Annet ledd: Det kan være behov for å fravike beitetidsbestemmelsene, særlig i forbindelse med låste beiter eller andre situasjoner hvor siidaen uforskyldt har kommet opp i en vanskelig situasjon. Dispensasjonsadgangen gjelder ikke bare beitetidsbestemmelser vedtatt etter bestemmelsen her, men også beitetidsbestemmelser fastsatt etter § 59.

Dispensasjon fra beitetidsbestemmelsene kan gis av reindriftsagronomen, men er det tale om dispensasjon utover fire uker, skal områdestyret treffe vedtak.

Til § 62 Distriktsplaner

Denne bestemmelse svarer til § 9-6 i utvalgets forslag, og § 8 a i dagens lov.

Formålet med distriktsplanene er, overfor offentlige myndigheter, å synliggjøre reindriften og de særlige hensyn som gjør seg gjeldende. Det er viktig for reindriften å komme så tidlig som mulig inn i det offentlige planleggingsarbeidet. Ved at vedtatt distriktsplan skal sendes arealplanmyndighetene, vil disse få en mulighet til å erverve seg generell basiskunnskap om reindriften i området. For at formålet med distriktsplanene skal bli ivaretatt over tid, er det behov for en rullering av planene. En rullering bør skje for eksempel hvert fjerde år.

Forslaget innebærer en noe enklere behandlingsgprosedyre enn etter dagens lov hvor det er bestemt at berørte kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn skal gis anledning til å uttale seg om planen før den vedtas. Etter det foreliggende utkast skal nevnte myndigheter gjøres kjent med planarbeidet og hovedinnholdet i planen før den vedtas. På den måten får nevnte myndigheter en mulighet til å frambringe de synspunkter de måtte ha uten at dette skjer gjennom en formell høring. Det vises ellers til kommentarene i kapittel 8.

Til § 63 Utnytting av eiendom i reinbeiteområde

Bestemmelsen svarer til § 10-1 i utvalgets forslag og er en videreføring av § 15 i dagens lov. Det vises til omtale av bestemmelsen i kapittel 4 om gjeldende rett.

Til § 64 Opptaing av reinlav

Bestemmelsen svarer til § 10-2 i utvalgets forslag og er en videreføring av § 30 første ledd i gjeldende lov. Bestemmelsen i § 30 andre ledd er ikke videreført idet dette innholdsmessig er noe som vil følge av utkastet § 9.

Til § 65 Ferdsel i område hvor rein beiter

Bestemmelsen svarer til § 10-3 i utvalgets forslag og er en videreføring av gjeldende lov § 28.

Første ledd fastslår at den som ferdes i område hvor rein beiter plikter å ta hensyn til dette. Etter departementets syn er dette en viktig bestemmelse, men det kan reises spørsmål om hvor framtredende den er i allmennhetens bevissthet. Det er grunn til å påpeke at overtredelse også her kan sanksjoneres med straff i henhold til utkastet § 80.

Etter annet ledd kan områdestyret stille vilkår for eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot ulike arrangementer når dette er nødvendig ut fra hensynet til reindriften.

Til § 66 Hunder

Her gjelder bestemmelsene i lov om hunder av 4. juli 2003 nr. 74, jf. første ledd. Annet ledd har bestemmelser om erstatning.

Til §§ 67, 68, 69 og 70

Bestemmelsene i kapittel 9 om ansvar for skade og skjønn svarer til utvalgets forslag §§ 11-1, 11-2 og 11-3, og er en direkte videreføring av bestemmelsene i kapittel VI i loven. Det er imidlertid foretatt noen lovtekniske justeringer i foreliggende utkast.

Erstatningsbestemmelsene har ikke vært omfattet av utvalgets mandat. Utvalget har imidlertid påpekt at det dreier seg om et strengt og omfattende ansvar, og at det er behov for å endre disse.

Departementet har tatt spørsmålet om en utredning av disse bestemmelser opp med det gjenoppnevnte samerettsutvalget, og har ikke merknader til bestemmelsene utover dette.

Til § 71 Reindriftsstyret

Dagens bestemmelser om den offentlige forvaltning videreføres. Dette innebærer at bestemmelsene om de styrende organer ikke endres. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 8.

Som det fremgår av første ledd, skal Kongen oppnevne fire medlemmer mens Sametinget oppnevner tre. Av andre ledd følger det at det ved oppnevningen skal legges vekt på at man får en rimelig geografisk fordeling, allsidige faglige forutsetninger og samfunnserfaring, samt mest mulig lik representasjon av begge kjønn. Det fremgår også at det skal være aktive utøvere av reindrift med i styret, og at reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett.

NRL har under konsultasjonene gitt uttrykk for at det i proposisjonen bør redegjøres for hva som ligger i lovens bestemmelser om at reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett ved oppnevning av styre. Etter departementets syn er bestemmelsen slik å forstå at det skal legges stor vekt på de forslag som reindriftens organisasjoner fremmer. Hvilken sammensetning styret til slutt får, må imidlertid også vurderes i forhold til de øvrige krav som følger av andre ledd.

Til § 72 Områdestyret

Det vises til merknaden til § 71.

For øvrig vises det Landbrukskomiteens innstilling i forbindelse med behandlingen av 1978-loven (Innst. O. nr. 37 (1977-78) Det forutsettes her at det skal legges sterk vekt på forslag fra reindriftens organisasjoner, og at som hovedregel bør reineiere være i flertall. Dette må fortsatt anses å være førende for oppnevningen av områdestyrene.

Til § 73 Mekling

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag § 12-5. Dagens lov har ikke regler om mekling. Etter departementets syn er det viktig å åpne for en adgang til å løse konflikter utenrettslig. Dette vil kunne gi en mykere og mindre formell ramme rundt konfliktløsningen som også vil gjøre samarbeid og sameksistens lettere senere.

Etter forslaget kan områdestyret av eget tiltak eller etter ønske fra en leder av siidaandel, fra en siida eller et distrikt bestemme at det skal megles mellom to parter som ikke klarer å samarbeide om løsning av en konflikt.

Områdestyret eller reindriftsstyret utpeker en person som antas å ha tillit hos begge parter som meglingsmann. Meglingsmannen innkaller til møte med rimelig varsel, og det forutsettes at begge parter har plikt til å møte.

Departementet kan gi nærmere regler om meglingsordningen.

Til § 74 Plikt til å etterleve loven

Bestemmelsen svarer til § 13-1 i utvalgets forslag, og fastslår at enhver plikter å rette seg etter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven og at overtredelse kan medføre sanksjoner. Utvalget har her brukt uttrykket sanksjoner både om tiltak som skal stimulere til oppfyllelse og vedtak med et hovedsakelig pønalt formål.

I utvalgets lovforslag gis det anvisning på en del kriterier for anvendelse av sanksjoner.

Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets utredning reist spørsmål om hensiktsmessigheten av å ta slike kriterier inn i loven. Det framheves at det neppe er behov for den foreslåtte lovfesting i forhold til forvaltningen, som ikke vil ilegge sanksjoner den selv mener er uforholdsmessige eller urimelige. Det reises også spørsmål om dette er gjenstand for domstolskontroll. Det framheves at det bør presiseres at bestemmelsen skal forstås på tilsvarende måte som plan- og bygningsloven § 116 b slik denne er blitt fortolket av Høyesterett og som innebærer at domstolsprøvingen skal skje etter vanlige regler, det vil si at forholdsmessighet eller rimelighet ikke prøves fullt ut. De hensyn utvalget mener det bør legges vekt på ved valg av sanksjon utgjør en del av det frie forvaltningsskjønnet. En slik oppregning av momenter som det særlig skal tas hensyn til, kan lett skape uklarhet med hensyn til vekten av disse momentene i forhold til andre momenter som er relevante for skjønnsutøvelsen. Dersom det er ønskelig å si noe om hvilke momenter det særlig er aktuelt å ta hensyn til, bør dette kunne gjøres i merknadene til bestemmelsen.

Departementet er enig i disse vurderinger og har tatt hensyn til dem ved utformingen av bestemmelsen i departementets lovutkast. Områdestyret eller reindriftsstyret må imidlertid sørge for at sanksjonene står i rimelig forhold til overtredelsen, og dersom det utferdiges flere typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at de ikke rammer på en urimelig måte. Ved utferdigelsen av sanksjoner skal det særlig tas hensyn til alvorlighetsgraden av overtredelsen, muligheten for å unngå overtredelsen, samt fordeler av overtredelsen.

Til § 75 Pålegg om opphør av ulovlige forhold

Bestemmelsen svarer til § 13-2 i utvalgets forslag, og gir hjemmel for å utferdige pålegg om opphør av forhold som er i strid med loven eller vedtak (enkeltvedtak eller forskrift) fattet med hjemmel i denne.

Utvalget har brukt formuleringen ulovlig virksomhet. Regjeringsadvokaten foreslo i sin høringsuttalelse til utredningen at begrepet ulovlig virksomhet ble erstattet med ulovlig forhold idet ulovlig virksomhet kan være misvisende når det er tale om unnlatelser.

Videre påpekte Regjeringsadvokaten at det er uheldig å knytte påleggskompetansen til forekomsten av offentlige interesser. Vilkåret er vanskelig å avgrense og vil bero på en konkret vurdering. Et alternativ kan være å gjøre bestemmelsen til en kan-bestemmelse og presisere i merknadene at kompetansen først og fremst er tenkt benyttet i de tilfeller der det foreligger offentlige interesser. Regjeringsadvokaten mener også at kravet om særlige grunner for delegasjon bør utgå.

Politimestrene i Troms og Finnmark har foreslått at politiet blir gitt særskilt adgang til å fatte midlertidig vedtak som skal gjelde inntil annen myndighet har behandlet saken, idet det er en normal del av politiets virksomhet å sørge for at ulovlig virksomhet bringes til opphør.

Departementet ser at ulovlig forhold er et mer dekkende uttrykk enn ulovlig virksomhet. Videre slutter departementet seg til at begrensningen om særlige grunner for delegasjon ikke bør lovfestes.

Derimot er departementet ikke enig i at kriteriet offentlige interesser ikke skal være lovfestet. Selv om det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, vil det etter departementets syn ikke by på store problemer i praksis. Foreligger det offentligrettslige vedtak, for eksempel om reintall, vil det som det klare utgangspunkt foreligge en offentlig interesse i at vedtaket etterleves.

Departementet vil ikke i denne omgang komme nærmere inn på spørsmålet om vedtakskompetanse for politiet.

Til § 76 Tvangsmulkt

Bestemmelsen svarer til § 13-3 i utvalgets forslag. Det fastslås at det ved utferdigelse av pålegg etter § 75 kan fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt.

Etter departementets syn vil dette være en viktig bestemmelse for å sikre etterlevelse av ulike vedtak, herunder om reintall. Det forutsettes at kompetansen skal være forbeholdt reindriftsstyret og områdestyrene slik at delegasjon her ikke skal kunne finne sted. Det vises til utvalgets generelle vurderinger under punkt 9.9.3.2.

Til § 77 Avgift ved brudd på bruksregler

Bestemmelsen svarer til § 13-4 i utvalgets forslag.

Bestemmelsen har en parallell i bestemmelsen i § 8 b i gjeldende lov om ressursavgift ved brudd på distriktsplan. Etter forslaget er det reindriftsstyret eller områdestyret som kan treffe slikt vedtak. Distriktsstyret forutsettes ikke lenger å ha offentligrettslige oppgaver og vil i motsetning til dagens lov ikke ha noen rolle her.

Utvalget har foreslått at avgift ikke skal ilegges når forholdet må anses unnskyldelig på grunn av sykdom og andre årsaker som ikke kan legges vedkommende til last.

Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets utredning reist spørsmål om hensiktsmessigheten av at såkalte subjektive unnskyldningsgrunner lovfestes.

Departementet er enig i at det ikke er nødvendig at dette tas inn i loven. Departementet forutsetter imidlertid at områdestyret og reindriftsstyret tar slike forhold i betraktning ved utøvelsen av sitt skjønn i de konkrete tilfellene.

Til § 78 Forelegg

Bestemmelsen svarer til § 13-5 i utvalgets forslag.

Bestemmelsen er en prinsipiell nyskapning i reindriftsloven. Det vises til utvalgets redegjørelse under punkt 9.9.3.3 hvor det framgår at forelegg er et påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg innen en nærmere angitt frist. Det sivilrettslige forelegget som det her er tale om, må ikke forveksles med det strafferettslige forelegget, som nyttes i mindre straffesaker.

Ved forelegg kan den forelegget er rettet mot reise søksmål mot det offentlige innen 60 dager for å få forelegget prøvd. Dette gir således mulighet for en full ordinær domstolsprøving, men dette forutsetter aktive skritt fra vedkommendes side. Forelegg innebærer således et avvik fra den ordinære framgangsmåten hvor myndighetene må gå til sak for å få tvangsgrunnlag.

Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets utredning kommet med innvendinger imot bestemmelsen og påpekt at det er i strid med de alminnelige rettssikkerhetshensyn å pålegge den som har forbrutt seg å måtte gå til domstolene for å få et forelegg prøvd. I dette tilfellet er det også i strid med samisk kultur og tradisjon hvor det er en alminnelig maksime at den som tier er uenig.

Departementet ser ikke grunn til å fravike utvalgets forslag og vil påpeke at bestemmelsen har paralleller i annen lovgivning, jf. blant annet plan- og bygningsloven § 114. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 67 (1999-2000) om endringer i diverse lover som ligger til grunn for innføring av det sivilrettslige foreleggsinstituttet i disse.

Til § 79 Tvangstiltak

Bestemmelsen svarer til § 13-6 i utvalgets forslag. Utvalget foreslår her bestemmelser om tvangsgjennomføring av vedtak i tråd med § 34 andre til fjerde ledd i dagens lov.

Utvalget foreslår i paragrafens tredje ledd at områdestyret og reindriftsstyret skal kunne delegere sin myndighet med hensyn til tvangsvedtak om nødvendig arbeid og kontroll for å få gjennomført pålegg om samling, skilling, merking, utdriving og telling av rein, jf. annet ledd bokstav a.

Regjeringsadvokaten reiser spørsmål om ytterligere delegasjonsadgang, i hvert fall når det gjelder avliving av rein som ikke har latt seg utdrive, jf. annet ledd bokstav b i utvalgets forslag. Det reises også spørsmål om det ikke er unødig tungvint å gå veien om namsmyndighetene for fullbyrding.

Politimestrene i Troms og Finnmark foreslår at også politiet gis kompetanse til fatte vedtak etter punktene a og b i annet ledd i utvalgets forslag.

Departementet er enig i at det bør være delegasjonsadgang også i forhold til avlivingsbestemmelsen. Derimot mener departementet at selve gjennomføringen bør skje med namsmyndighetenes mellomkomst. Tingrettens behandling innebærer, som utvalget påpeker, en prøving av forvaltningsvedtaket. Rettssikkerhetshensyn overfor den det gjelder tilsier dette og er etter departementets oppfatning mer tungtveiende enn den effektivitetsgevinst som måtte ligge i å kunne gå utenom tingretten og iverksette gjennomføringen direkte.

I tråd med utvalgets forslag foreslås at vesentlighetskravet i gjeldende lov tas ut. Tvangstiltak er noe myndighetene etter en konkret vurdering kan treffe vedtak om, og i denne vurdering forutsettes spørsmålet om vesentlighet å komme inn.

Når det gjelder kompetanse for politiet til å treffe vedtak, ser departementet ikke grunn til å komme nærmere inn på dette nå.

Til 80 Straffansvar

Denne bestemmelse er en videreføring av § 36 i dagens lov.

Til § 81 Forskrifter

Bestemmelsen inneholder i tråd med utvalgets forslag en generell forskriftshjemmel, som i motsetning til § 33 i dagens lov ikke eksemplifiserer hva det kan gis forskrifter om.

Ifølge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 6, har urfolk rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem. Ved utarbeidelse av forskrifter med hjemmel i denne lov, vil derfor staten konsultere Sametinget og andre berørte samiske interesser.

Til § 82 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsen gir også muligheter for å gi overgangsbestemmelser. Slike overgangsbestemmelser kan gis av Kongen, og kan også omfatte bestemmelser gitt i medhold av den tidligere lov. Slike overgangsbestemmelser må imidlertid ikke komme i strid med ny lov.

Til § 83 Endringer i andre lover

Det vises til reindriftsloven 1978 i en del lovbestemmelser. Disse bestemmelser må justeres når det gis en ny reindriftslov. De få bestemmelsene som viser til «reindriftsloven» uten å nevne dato og nr. eller særskilte paragrafer er det ikke nødvendig å justere.

Henvisningen i oreigningsloven til reindriftsloven 1978 må erstattes med en henvisning til den nye reindriftsloven.

Jordskifteloven taler flere steder om «reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2». Det siktes med dette til reindrift i det samiske reinbeiteområdet. Når henvisningene likevel må endres, foreslås de endret i samsvar med terminologien i den nye reindriftsloven. I endringen av jordskifteloven § 88 a er det ikke ikrafttrådte tillegget «eller for registrering av uregistrert jordsameige» inntatt ved eigedomsregistreringsloven tatt med slik at tillegget ikke skal falle ut ved den nye reindriftsloven.

Viltloven § 31 viser til reindriftsloven 1978 § 14. Den bestemmelsen finnes i den nye reindriftsloven § 26.

I utgangspunktet gjelder reindriftsloven 1978 ikke for reindrift i Trollheimen. Gjennom forskjellige henvisninger i «Trollheimloven« er imidlertid de fleste av reindriftslovens bestemmelser gitt anvendelse. Disse henvisningene må tilpasses den nye reindriftslovens oppbygging og terminologi.

Lakse- og innlandsfiskloven § 22 viser til reindriftsloven 1978 § 14. Den bestemmelsen finnes i den nye reindriftsloven § 26.

I hundeloven må henvisningene til reindriftsloven 1978 erstattes med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i den nye reindriftsloven.

Endringen av jordskifteloven § 88 a ved eigedomsregistreringsloven bør endres slik at endringen i jordskifteloven § 88 a ved den nye reindriftsloven ikke oppfattes som bortfalt dersom eigedomsregistreringsloven trer i kraft på et senere tidspunkt enn den nye reindriftsloven.