5 Erstatningsansvaret ved midlertidige forføyninger

I høringsnotatet 16. januar 2002 ble det under henvisning til TRIPS-avtalen artikkel 50 nr. 7 foreslått en skjerpelse av saksøkerens erstatningsansvar overfor saksøkte ved midlertidige forføyninger. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd annet punktum har saksøkeren et subjektivt ansvar dersom det viser seg at det ikke forelå noen «sikringsgrunn». I høringsnotatet ble det foreslått et objektivt ansvar på dette punkt ved midlertidige forføyninger til sikring av immaterielle rettigheter.

Om dette forslaget uttaler Regjeringsadvokaten:

«Det er i høringsnotatet også foreslått endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd nytt tredje punktum. Det sentrale poenget synes å være at ansvarsgrunnlaget utvides. I dag kreves det for ansvar etter § 3-5 at hovedkravet ikke forelå. Etter forslaget blir det tilstrekkelig for erstatning at det ikke forelå sikringsgrunn.

Forslaget aktualiserer spørsmålet om hvordan sikringsgrunn skal prøves i ettertid. En forutsetning for at midlertidig tiltak skal besluttes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven er at det er sannsynliggjort en sikringsgrunn, jf. § 15-6. Loven gir ingen hjemmel for å fravike kravet om sannsynliggjøring av sikringsgrunn. Hvis forføyning besluttes vil ofte hovedkravet prøves senere gjennom ordinært søksmål. Sikringsgrunnen vil derimot ikke prøves i etterfølgende søksmål. Dette er egentlig ganske nærliggende. Når forføyning er besluttet, vil det normalt forhindre at det skjer noen krenkelse av rettigheten i ettertid. Og spørsmålet om det var slik fare for å unngå ulempe m.v., som kreves etter § 15-2 vil ikke undergis noen ytterligere eller senere prøving. Når dette er tilfelle er det vanskelig å se hvilken praktisk betydning den foreslåtte bestemmelsen i § 3-5 første ledd nytt tredje punktum skal ha. Den impliserer kanskje at man skal kunne ha etterfølgende prøving av sikringsgrunnen utover den prøvingen av dette som skjer gjennom behandlingen av forføyningssaken, og eventuelt ved kjæremål her.»

Departementet er kommet til at det ikke er nødvendig å skjerpe saksøkerens ansvar gjennom en endring av tvangsfullbyrdelsesloven. For det første vises det til de generelle synspunktene på forholdet til TRIPS-avtalen artikkel 50 når det gjelder detaljer i nasjonal prosesslovgivning, jf. punkt 4 ovenfor. For det andre er TRIPS-avtalen artikkel 50 nr. 7 taus når det gjelder betydningen av saksøkerens forhold på andre punkter enn de som er nevnt i bestemmelsen. Bestemmelsen taler om «passende erstatning». Det må gi rom for en viss nærmere regulering av ansvarsgrunnlaget i lovs form.