4 Forslag til endringer i oppdrettsloven

4.1 Godkjenningsordning for anlegg, innretninger og utstyr til bruk i oppdrettsvirksomhet

4.1.1 Høringsbrevets forslag

4.1.1.1 Bakgrunnen for forslaget

Fiskeridepartementet har som målsetting at forvaltningen av oppdrettsnæringen skal sikre balanse mellom bruk og vern av vannressurser og biologiske ressurser av hensyn til det ytre miljø og som grunnlag for produksjon av høykvalitets sjømat. Departementet legger vekt på miljøvennlige driftsformer, og rømming er et av områdene som innsatsen rettes inn mot.

Rømt laks representerer et problem både for den enkelte oppdretter, for oppdrettsnæringen samlet og for de ville laksestammene, og er et økende konfliktområde. Trusselen fra rømt laks mot ville bestander skyldes i første rekke muligheten for innkryssing og genpåvirkning, mulig spredning av sykdom fra oppdrettsfisk til villfisk, samt økt produksjon av lakselus. Foreliggende data tyder på at det norske avlsmaterialet er dominert av et lite antall (5-6) utgangsbestander, og at mulig innkryssing med villaksbestander kan ha negative effekter. Kunnskapsnivået på dette feltet er imidlertid svakt, og man vet ikke hva som skjer med de genetiske ressursene som villaksbestandene representerer. Det er imidlertid bred enighet om at det ut fra et føre-var-prinsipp skal satses på å redusere rømming til et minimum.

Som et ledd i arbeidet med å begrense rømming er det foreslått å innføre en ordning med godkjenning av flytende oppdrettsanlegg. Godkjenningsordningen skal bidra til å heve anleggenes tekniske standard for dermed å redusere rømming som følge av havari og skade på anleggene.

Etter anmodning fra Fiskeridepartementet nedsatte Fiskeridirektoratet ved årsskiftet 1995/1996 et «Typegodkjenningsutvalg» (TYGUT). Utvalgets mandat var å utarbeide forslag til godkjenningsordning for fiskeoppdrettsanlegg basert på typegodkjenning og sertifisering av nytt utstyr med tilhørende regelverk. Utvalget bestod av representanter fra Fiskeridirektoratet, Fiskeridepartementet, Direktoratet for Naturforvaltning, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske leverandører til Havbruksnæringen, Norsk Marinteknisk Forskningsinstitutt og Fiskerisjefen i Hordaland.

Bakgrunnen for nedsettelsen av utvalget var omtalen i Havbruksmeldinga kapittel 6.9.2.1 hvor det sies følgende i forbindelse med omtale av rømmingsproblematikken:

«Ett viktig tiltak vil være å sikre at oppdrettsanleggene har en teknisk utforming og standard som er tilpasset forholdene på stedet. Fiskeridepartementet tar sikte på å innføre et godkjennings- og kontrollsystem som innebærer at alle oppdrettsanlegg skal tilfredsstille visse nasjonale minstestandarder. Systemet vil bygge på typegodkjenning og sertifisering av nytt utstyr, kombinert med en teknisk inspeksjonsordning av etablerte anlegg, med kjøp av teknisk spisskompetanse der dette anses nødvendig. Kontrollordningen innebærer at alle anlegg jevnlig skal ha en teknisk gjennomgang (...) i regi av fiskerisjefene»

Utvalget avga i februar 1997 en sluttrapport med en enstemmig innstilling. I oktober 1997 oversendte Fiskeridirektoratet sin tilråding til Fiskeridepartementet. Direktoratet anbefalte at ordningen blir iverksatt. Etter en foreløpig avklaring av forholdet til EØS-avtalen, sendte Fiskeridepartementet den 24. mars 1999 på høring forslag til typegodkjenningsordning med tilhørende regelverk. Høringsfrist ble satt til 1. september 1999. Forslaget til godkjenningsordning må også sendes på høring til de øvrige EU/EØS - land. Hovedvekten av de nasjonale høringsinstansene er positive til ordningen. Når lovhjemmel er på plass, tar Fiskeridepartementet sikte på å innføre en godkjenningsordning for anlegg og utstyr til bruk i oppdrettsvirksomhet.

Prinsippet for den foreslåtte typegodkjenningsordningen er at det offentlige innfører en pliktig godkjenningsordning hjemlet i lov og fastsatt i egne forskrifter. I tillegg kommer utfyllende bestemmelser og nærmere instruks som vil bli fastsatt av Fiskeridirektoratet. Det forslag til ordning som foreligger baserer seg på typegodkjenning av nytt utstyr. En konsekvens av dette er at ordningen ikke vil omfatte krav til eksisterende anlegg med mindre en av anleggets hovedkomponenter skiftes ut. Effekten av typegodkjenningsordningen vil derfor komme gradvis etter hvert som anleggene fornyes.

Etter typegodkjenningsordningen stilles det krav til produsenter av utstyr. Utstyrsprodusenter faller imidlertid utenfor gjeldende virkeområde for oppdrettsloven. Fiskeridepartementet foreslår på denne bakgrunn at det gis hjemmel til at virkeområdet i oppdrettsloven kan utvides til også å omfatte annen virksomhet som har betydning for oppdrettsnæringens videre utvikling. Behovet for endringen gjenspeiler det forhold at tradisjonell oppdrettsvirksomhet ikke kan ses isolert, men må ses i sammenheng med andre ledd i verdikjeden. Forhold forut for og etter selve oppdrettsvirksomheten kan ha avgjørende betydning for den tradisjonelle oppdrettsnæringens utvikling.

Det fremmes med dette forslag til endringer i oppdrettsloven for å gi hjemmel til å sette i verk en godkjenningsordning for utstyr til bruk i oppdrettsvirksomhet. Bakgrunnen for endringen er den foreslåtte godkjenningsordningen fra typegodkjenningsutvalget. Lovbestemmelsen er imidlertid generelt utformet og er ikke knyttet spesielt opp til den foreslåtte ordningen. Med hjemmel i bestemmelsen kan det settes i verk andre godkjenningsordninger og gjøres endringer i den foreslåtte ordning.

4.1.1.2 Gjeldende rett

Godkjenningsordninger er kjent fra flere samfunnsområder. Det er imidlertid ikke etablert godkjenningsordninger for oppdrettsutstyr, og den foreslåtte ordning er den første i sitt slag i verden.

Oppdrettsloven § 16 første ledd bestemmer at anlegg som nyttes til oppdrettsvirksomhet skal ha «forsvarlig teknisk standard». Med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet fastsette tekniske krav til oppdrettsanlegg. Videre gir § 16 annet ledd adgang til å delegere kontrolloppgaver.

Den foreslåtte typegodkjenningsordningen går imidlertid lengre i å foreslå reguleringer enn det som klart kan hjemles i gjeldende oppdrettslov. Etter Fiskeridepartementets vurdering bør gjeldende oppdrettslov endres for å gi en klar hjemmel til å innføre godkjenningsordninger.

4.1.1.3 Forslag til endring

Det fremmes forslag om at oppdrettsloven § 2 tilføyes et nytt femte ledd som får følgende ordlyd:

§ 2 (lovens virkeområde), nytt femte ledd

Departementet kan gi forskrift om at denne loven skal gjelde for produksjon av varer og tjenester til oppdrettsvirksomhet, og for annen virksomhet som har betydning for gjennomføringen av formålet med denne loven.

Oppdrettsloven § 16 (tidligere § 14 a) tilføyes et nytt annet ledd og får følgende ordlyd:

§ 16 (oppdrettsanleggenes tekniske standard), nytt annet ledd

Departementet kan gi forskrift om at bare godkjente anlegg, innretninger og utstyr kan brukes i oppdrettsvirksomhet. Herunder kan departementet gi forskrift om produksjon, emballering, transport, lagring og salg m.v. av varer og tjenester til oppdrettsvirksomhet, samt godkjenne bransjestandarder. Departementet kan gi forskrift med krav til utredning, dokumentasjon og informasjon i forbindelse med en slik godkjenningsordning.

4.1.2 Høringsinstansenes syn

4.1.2.1 Hjemmel til godkjenningsordning

Det er kommet kommentarer til forslaget fra Akvaforsk, Direktoratet for Naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Miljøverndepartementet, Norges Fiskarlag, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Naturvernforbund, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Leverandører til Havbruksnæringen, Norske Sjømatbedrifters landsforening, Nærings- og handelsdepartementet, Troms Fylkeskommune, Universitetet i Bergen og WWF Verdens Naturfond

Tilnærmet alle høringsinstansene som har gitt kommentarer er positive til forslaget. Ingen høringsinstanser uttaler seg mot at det gis hjemmel i oppdrettsloven til å innføre godkjenningsordninger.

Næringsorganisasjonene Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Leverandører til Havbruksnæringenog Norske Sjømatbedrifters landsforening er positive til forslaget.

Miljøverndepartementet uttaler at: «Bestemmelsen (...) er svært viktig for å få en klar hjemmel til å innføre nødvendige og lenge planlagte godkjenningsordninger for oppdrettsutstyr.»

Havforskningsinstituttetuttaler at: «Instituttet støtter lovendringen som hjemler innføring av ordningen, men understreker at dette bare er et ledd i arbeidet med å fremme operasjonell sikkerhet i oppdrettsanleggene.»

Nærings- og handelsdepartementet og Troms Fylkeskommune gir imidlertid uttrykk for at det kan stilles spørsmål ved om en godkjenningsordning er nødvendig og gir effekter som står i forhold til kostnadene ved ordningen

I uttalelsen fra Nærings- og handelsdepartementet heter det:

«I det foreliggende høringsnotatet legges det opp til å etablere en hjemmel for at bare godkjente anlegg, innretninger og utstyr kan brukes i oppdrettsvirksomhet. Vi har i brev av 20. august i år til FID gitt våre synspunkter knyttet til forslaget om en typegodkjenningsordning for oppdrettsanlegg (TYGUT). Vi pekte i den forbindelse blant annet på at forslaget i liten grad drøftet hvorfor denne reguleringen er nødvendig. Vi pekte også på at det ikke var redegjort for problemer i forhold til EØS-avtalen, og konkurransemessige effekter for norsk oppdrettsnæring. Vi mente derfor det burde vært vurdert å etablere en enklere ordning. Vi peker på at de nevnte forholdene ikke er kommentert i høringsnotatet.»

Troms Fylkeskommune uttaler at:

«Det må vises til en sannsynlig effekt av verdi før pålegg om typegodkjenning og miljøstandarder innføres i oppdrettsnæringa. Evaluering i etterkant av innføring, og mulighet til evt. på kort varsel å forkaste ordningene om det viser seg at de ikke har hatt ønsket effekt må også være tilstede.»

Akvaforsk mener at en godkjenningsordning kan virke positivt for å hindre rømming av fisk, men at det er behov for mer dokumentasjon på dette området. De uttaler bl.a. «Dokumentasjonen for kva nivå av rømming som representerer ein reell fare for villaksen er svært mangelfull. Det trengs betre dokumentasjon for å kunne gjennomføre tiltak der kostnad står i eit klart forhold til verknad. I kva grad rømmingshindrande tiltak er direkte lønsame for oppdrettsnæringa, er langt lettare å fastslå.» Akvaforsk er videre opptatt av at en godkjenningsordning må ta nødvendig hensyn til FoU-arbeid, og uttaler følgende:

«Ei kontroll- og godkjenningsordning for produksjonsanlegg kan verte positivt. Ordninga må likevel gjere unnatak for FoU-arbeid. Dette fordi FoU føremål kan krevje: a) Særlege tekniske løysningar tilpassa forsøksspørsmålet. b) Nye løysningar under utvikling eller dokumentasjon av funksjonsevne.»

Direktoratet for Naturforvaltning fremhever særlig betydningen av at en godkjenningsordning også bør gjelde eksisterende anlegg. Det heter i uttalelsen:

«Direktoratet støtter en styrket teknologiutvikling på anleggssiden og er positiv til innføring av hjemmel for typegodkjenning for anlegg, innretninger og utstyr til oppdrettsvirksomhet. (...)

Fordi rømmingsproblemet ved flytende anlegg i dag primært synes å være knyttet til ulike sider ved merdteknologiske løsninger er det av avgjørende betydning at også gamle anlegg blir omfattet av regelverket og at det også for disse anleggene stilles krav til teknisk standard. Eventuelt at det iverksettes en overgangsordning for å påskynde prosessen med uskifting av gammelt utstyr.»

4.1.2.2 Endring i lovens virkeområde

Miljøverndepartementet, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Naturvernforbund, Norske Fiskeoppdretteres Forening og WWF Verdens Naturfondhar gitt særskilte kommentarer til dette forslaget.

Miljøverndepartementet, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Naturvernforbund,og WWF Verdens Naturfonduttaler seg positivt til forslaget

Miljøverndepartementet uttaler at:

«Departementet er også positiv til at det åpnes for en utvidelse av oppdrettsloven slik at tilstøtende virksomhet også kan reguleres bedre enn i dag. Dette gjelder både generelt og i særlig grad i forhold til § (...) som derved åpner for muligheten til å stille krav til godkjenning av utstyr også for annen type virksomhet som transport og slakteri. Vi vil spesielt peke på at nyere undersøkelser tyder på at opptil 25 % av rømmingene er forårsaket av hull på nøtene som følge av skader fra båt.»

Norske Fiskeoppdretteres Foreningfremhever behovet for at næringen involveres ved bruk av bestemmelsen. I høringsuttalelsen heter det:

«En ser det også som naturlig at en eventuell utvidelse av departementets virkeområde til å omfatte muligheten til å regulere/sette krav til «alle» ledd i verdikjeden blir diskutert med næringen før eventuell innføring.»

4.1.3 Departementets vurdering

4.1.3.1 Hjemmel til godkjenningsordning

Fiskeridepartementet viser til fremstillingen i kapittel 4.1.1.

Etter Fiskeridepartementets oppfatning er innføring av en godkjenningsordning et viktig tiltak som vil bidra til blant annet å redusere rømming av fisk. Departementet viser til at det er bred enighet i næringen om behovet for en godkjenningsordning. «Typegodkjenningsutvalget» (TYGUT), som var bredt sammensatt med representanter fra myndigheter, forskning og næringen, gikk enstemmig inn for at en slik ordning bør iverksettes. I sine høringskommentarer støtter næringsorganisasjonene Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening og Norske leverandører til Havbruksnæringen at det gis hjemmel i oppdrettsloven til å innføre en slik ordning. Villaksutvalget foreslår i NOU 1999:9, Til laks åt alle kan ingen gjera?, pkt. 9.5.3, at: « For å bidra til redusert rømming, er det viktig at Fiskeridirektørens forslag til godkjenningsordning (TYGUT) blir vedtatt og iverksatt så raskt som mulig.»

Fiskeridepartementet mener at foreliggende dokumentasjon, vurderinger og utredninger indikerer et klart behov for en slik ordning, og at det således er behov for hjemmel i oppdrettsloven til å innføre godkjenningsordninger. Etter at hjemmelsspørsmålet er avklart og høring i samsvar med EØS-regelverket er gjennomført, tar Fiskeridepartementet sikte på å innføre en ordning med godkjenning av anlegg, innretninger og utstyr til bruk i oppdrettsvirksomhet. I forbindelse med endelig utforming av forskriften vil departementet vurdere behovet for en overgangsbestemmelse for eksisterende anlegg hvor det settes en nærmere angitt frist for når ordningen skal være innført.

Det ligger innenfor bestemmelsens ordlyd at departementet kan gjøre tilpasninger for de ulike virksomheter som omfattes av loven. Herunder vil departementet ved fastsettelsen av slike ordninger også vurdere behovet for spesielle tilpasninger for FoU-virksomhet.

4.1.3.2 Endring i lovens virkeområde

Departementet viser til fremstillingen i kapittel 4.1.1.

Fiskeridepartementet har kommet til at adgangen til å utvide loven slik det er foreslått i høringsnotatet går lengre enn det som er nødvendig for at departementet skal kunne iverksette planlagte tiltak. På denne bakgrunn er forslaget omformulert slik at nytt femte ledd blir lydende:

«For å sikre at anleggene har forsvarlig teknisk standard kan departementet gi forskrift om at denne loven skal gjelde for produksjon av varer og tjenester til oppdrettsvirksomhet.»

Oppdrettsloven sitt virkeområde vil være et av de tema som vil behandles nærmere i forbindelse med en helhetlig revisjon av loven, jf. omtale under kapittel 1.

I forbindelse med gjennomføringen av den foreslåtte godkjenningsordningen tar departementet sikte på å gjøre loven gjeldende for produksjon av utstyr. I den grad det er aktuelt å utvide lovens virkeområde vil forslaget utredes med sikte på økonomiske og administrative konsekvenser, og utarbeides i forskrift som vil sendes på alminnelig høring.

4.2 Internkontroll

4.2.1 Høringsbrevets forslag

4.2.1.1 Bakgrunnen for forslaget

Havbruksmyndighetenes tilsyn med at regelverket knyttet til oppdrettsloven overholdes, har til nå vært basert på tradisjonell inspeksjonsvirksomhet. Både internasjonalt og i Norge har det med bakgrunn i erkjente svakheter med denne formen for tilsyn skjedd en utvikling der detaljkontrollen i større grad forlates. I stedet har en lagt vekt på at virksomhetene selv skal kunne dokumentere at det er etablert systemer som gir tilstrekkelig sikkerhet for at myndighetenes pålegg og krav respekteres. Denne typen tilsyn rettet mot virksomhetenes egenaktiviteter og dokumentasjon, betegnes gjerne som tilsyn etter internkontrollprinsippet.

Krav fra myndighetene om internkontrollsystem innebærer at virksomhetene må etablere systematiske tiltak for å påse at kravene fra myndighetene overholdes og at virksomheten kan dokumentere at slike tiltak er etablert og følges. Ved tilsyn etter internkontrollprinsippet vil inspektøren granske dokumentasjonen for å forsikre seg om at det er innført et tilfredsstillende system. Det vil normalt også bli foretatt intervjuer av personer på ulike nivå i virksomheten. I tillegg gjøres det stikkprøver for å sikre at internkontrollsystemet fungerer i praksis og at aktivitetene er i samsvar med myndighetenes krav.

Våren 1994 ble det satt ned en arbeidsgruppe for innføring av internkontroll i oppdrettsrelatert virksomhet. Arbeidsgruppen besto av representanter fra havbruks-, veterinær-, og forurensningsmyndighetene. Arbeidsgruppen foreslo i sin sluttrapport (Sluttrapport fra Arbeidsgruppen for innføring av internkontroll innen oppdrettsrelatert virksomhet, februar 1997), at det gis en felles internkontrollforskrift for oppdrettsnæringen, hjemlet i oppdrettsloven, lov 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven) og lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevernloven). Hjemmel til internkontroll er gitt i fiskesykdomsloven § 10. I den foreslåtte typegodkjenningsordningen, se kapittel 4.1, er det dessuten forutsatt at produsenter av oppdrettsutstyr skal ha et tilfredsstillende kvalitetssystem (internkontroll).

Fiskeridepartementet fremmer med dette forslag om innføring av hjemmel i oppdrettsloven til å innføre krav om internkontroll for virksomhet som omfattes av loven.

Innføring av internkontroll vil forbedre oppdrettsvirksomhetenes rutiner og vil bidra til sikrere drift og vedlikehold av anleggene. Et godt internkontrollsystem er et redskap for ledelsen i den daglige driften og kan være med på å øke bedriftenes lønnsomhet. Et system som sikrer etterlevelse av oppdrettsloven med forskrifter, vil være i samsvar med oppdretternes egne interesser og vil inngå som en naturlig del av virksomhetens kvalitetssikringssystem. En rekke av bestemmelsene i oppdrettsregelverket skal bidra til å begrense/eliminere miljøproblemer og spredning av sykdom. Et system som sikrer etterlevelse av disse bestemmelsene, kan således bidra å redusere belastningen på det ytre miljø.

Ved innføring av internkontroll tar en sikte på et samordnet tilsyn mellom havbruks-, veterinær-, og forurensningsmyndighetene. Dette vil bidra til å rasjonalisere kostnadene, samt at oppdrettere vil kunne forholde seg til et mer samordnet tilsynsapparat på dette området.

4.2.1.2 Gjeldende rett

Oppdrettsvirksomheter omfattes av virkeområdet til forskrift av 6. desember 1996 om systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (HMS). HMS- forskriften er fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet med hjemmel i Arbeidsmiljøloven, Brannfarlighetsloven, Lov om eksplosive varer, Brannvernloven, Forurensningsloven, Produktkontrolloven, Sivilforsvarsloven og Lov om tilsyn med elektriske anlegg. Med hjemmel i denne forskriften er oppdrettsvirksomheter pålagt å etablere et internkontrollsystem for helse-, miljø og sikkerhet. Denne forskriften ivaretar imidlertid andre hensyn enn det som vil følge av en ordning med internkontroll for å sikre at krav gitt i eller i medhold av oppdrettsloven overholdes. Likeledes kan forskrift 15. desember 1994 om internkontroll for å oppfylle næringsmiddellovgivningen (IK-mat), hjemlet blant annet i lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a., få virkning for oppdrettsvirksomhet.

Det er imidlertid ikke gitt bestemmelser om internkontroll for å sikre at krav gitt i eller i medhold av oppdrettsloven overholdes.

4.2.1.3 Forslag til endring

Det fremmes forslag om ny § 17 om plikt til å innføre internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av oppdrettsloven overholdes.

§ 17 (internkontroll)

Departementet kan gi forskrift om at den som driver virksomhet som omfattes av denne loven, ved internkontroll skal sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne loven overholdes.

4.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er kommet kommentarer til bestemmelsen fra Akvaforsk, Direktoratet for Naturforvaltning, Havforskningsinstituttet, Justisdepartementet, Norges Fiskarlag, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Naturvernforbund, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges Vassdrags- og Energidirektorat, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Statens Forurensningstilsyn, Universitetet i Bergen og WWF Verdens Naturfond.

Alle høringsinstansene som har gitt kommentarer, med unntak av Nærings- og handelsdepartementet, er positive til forslaget.

Norske Fiskeoppdretteres Foreninguttaler bl.a.:

«Styret ser det som en styrke for næringen at det blir satt krav om internkontroll.»

I uttalelsen fra Havforskningsinstituttetheter det:

«HI mener at det er positivt at kontrollfunksjonen i større grad føres over til næringen selv. Det vil bevisstgjøre oppdretteren med hensyn til drift, gi et helt annet eierforhold til dokumentasjonen enn tradisjonell inspeksjon og føre til at oppdretterne setter i verk systematiske tiltak for å sikre forskriftsmessig drift. Internkontroll vil spare ressurser i kontrollinstansen, og er i samsvar med nyere tilsynssystemer innen kvalitetssikring.»

Miljøverndepartementet uttaler at:

«Vi ser det som viktig at en samordnet internkontroll for oppdrettsnæringen snarest kommer på plass, og ser innføring av en hjemmel også i oppdrettsloven som et nødvendig skritt for å få en slik internkontrollordning på plass.»

I uttalelsen fra Statens Forurensningstilsyn heter det:

«SFT er enig i forslaget om hjemmel til å innføre internkontroll for oppdrettsvirksomhet i oppdrettsloven. Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) gjelder også for oppdrettsnæringen. En eventuell egen / særskilt internkontrollforskrift for oppdrettsnæringen bør være identisk eller så lik denne som mulig.»

Det heter i uttalelsen fra Norges Fiskarlag:

«Etter som den generelle internkontrollforskriften ikke ivaretar det spesifikke som inngår i oppdrettsloven, støtter Norges Fiskarlag forslaget om en egen paragraf om internkontroll i oppdrettsloven.»

Akvaforsk uttaler følgende:

«Forskning og utvikling krev ofte arbeid i ein annan skala enn produksjonsanlegg. Difor er det viktig at krava i § (...) ikkje vert gjort så spesifikt tilpassa produksjonsskala at FoU-arbeid vert hindra. Difor må det i § (...) enten gjevast unnatak for FoU-arbeid evt. ved at ein ved slikt arbeid søkjer å ivareta intensjonen i krav som vert stilt.»

Justisdepartementet fremhever betydningen av å klarlegge kompetansedelingen og samarbeidsordninger mellom havbruks- og miljømyndigheter.

Olje- og energidepartementet viser til høringsuttalelsen til Norges vassdrags- og energidirektorat, som uttaler:

«NVE vil bemerke at internkontrollen bør omfatte alle tillatelser som er gitt i forhold til alle berørte lover.»

I uttalelsen fra Nærings- og handelsdepartementetheter det:

«Vi peker videre at hjemmel for å innføre internkontroll og å innføre gebyr og forslag om endringer i formåls- og straffebestemmelsen, etter vår oppfatning kan ses isolert i forhold til forslagene som direkte knytter seg til å forhindre miljøskader. Vi mener derfor de førstnevnte forslagene bør utsettes, og vurderes i forbindelse med revisjonen av loven.»

4.2.3 Departementets vurdering

Departementet viser til framstillingen i kapittel 4.2.1.

Fiskeridepartementet er enig med Norske Fiskeoppdretteres Forening i at det vil være en styrke for norsk oppdrettsnæring at det blir satt krav om internkontroll.

Fiskeridepartementet ser det som viktig at en samordnet internkontroll for oppdrettsnæringen kommer på plass, og mener at det er viktig at hjemmel til å innføre internkontroll kommer til uttrykk i oppdrettsloven. I utformingen av forskrift om internkontroll vil departementet søke å sikre en best mulig samordning med gjeldende HMS-forskrift. I tråd med hensynet til forenkling av næringslovgivningen, vil det være svært viktig med et nært samarbeid mellom de aktuelle myndigheter i det videre arbeidet med å utvikle internkontrollforskriften og en samordnet internkontrollordning.

Som det fremgår av forslaget om endring i lovens virkeområde kan departementet for å sikre at anleggene har forsvarlig teknisk standard, gjøre loven gjeldende for produksjon av varer og tjenester til oppdrettsvirksomhet. I forbindelse med den foreslåtte godkjenningsordningen for anlegg og utstyr, se kapittel 4.1, er det foreslått å innføre krav om internkontroll for utstyrsprodusenter.

Etter Fiskeridepartementets oppfatning vil det være naturlig at internkontroll etter oppdrettsloven innarbeides i bedriftenes totale internkontrollsystem, slik at bedriftenes system omfatter alle tillatelser etter alle berørte lover.

Det ligger innenfor bestemmelsens ordlyd at departementet kan gjøre tilpasninger for de ulike virksomheter som omfattes av loven. Herunder vil departementet ved fastsettelsen av forskrift også vurdere behovet for spesielle tilpasninger for FoU-virksomhet.

4.3 Miljøovervåking

4.3.1 Høringsbrevets forslag

4.3.1.1 Bakgrunnen for forslaget

Oppdrettsanleggenes utslipp er relativt sett redusert i de senere år (utslipp per tonn fisk som produseres). Den forventede produksjonsøkning i fremtiden vil sannsynligvis likevel medføre øking i næringens totale utslipp av organisk materiale og næringssalter. Miljøeffekten av utslippene fra oppdrettsvirksomhet vil variere etter den enkelte lokalitets resipientkapasitet. På denne bakgrunn ser Fiskeridepartementet i samarbeid med miljøvernmyndighetene et behov for å videreutvikle regelverk og praksis til vern om det ytre miljø for å bedre myndighetenes muligheter for kontroll med at produksjonen tilpasses forholdene på den enkelte lokalitet.

Det er utredet en ordning med modellering og overvåking av matfiskanlegg (MOM). MOM vil kunne være et ledd i å øke myndighetenes oversikt over de miljømessige konsekvensene oppdrettsvirksomhet medfører, med sikte på å redusere negative konsekvenser for miljøet.

Arbeidet med MOM startet opp i 1994 etter initiativ fra havbruksmyndighetene. Etter hvert ble MOM et samarbeidsprosjekt mellom Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet. Den faglige gjennomføringen av prosjektet er gjort av Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet, Universitetet i Bergen og Universitetet i Gøteborg. Systemet ble under dette arbeidet utprøvd på 31 oppdrettsanlegg med forskjellig lokaliteter og resipienter. Prosjektet ble sluttført i april 1997.

Det ble satt ned et arbeidsutvalg høsten 1997 som skulle utarbeide et forslag til hvordan MOM-ordningen kunne forankres i gjeldende lov- og forskriftsverk. Denne gruppen besto av representanter fra Fiskeridirektoratet, Fiskerisjefer (nå regiondirektører), Statens Forurensningstilsyn, Fylkesmennenes miljøvernavdelinger, Norske Fiskeoppdretteres Forening og Statens Dyrehelsetilsyn. Arbeidsgruppen leverte sin innstilling sommeren 1998.

MOM bygger på et generelt konsept for regulering av miljøpåvirkning. Hovedelementet er et prognoseverktøy som beregner miljøvirkninger av et oppdrettsanlegg (simuleringsmodell), et kontrollverktøy som undersøker den faktiske påvirkningen (overvåkingsprogram) og grenseverdier for tillatt påvirkning (miljøstandarder). Overvåkingsprogrammet består av tre typer undersøkelser: A, B og C. A-undersøkelsen er en enkel måling av sedimentasjonsraten under anlegget, og nytter ikke noen miljøstandard. B-undersøkelsen er en kartlegging av sedimenttilstanden under anlegget og nytter egne miljøstandarder utviklet for MOM. C-undersøkelsen er en bunndyrsundersøkelse langs gradient fra anlegget og utover i resipienten. Den bruker generelle miljøstandarder for bunndyrsundersøkelser. På grunnlag av MOM er det utarbeidet en Norsk Standard for miljøovervåking av oppdrettsanlegg.

Etter Fiskeridepartementets vurdering er det behov for å innføre en ordning som stiller krav til gjennomføring av miljøundersøkelser og dokumentasjon av miljøtilstanden ved oppdrettslokalitetene. Innføring av en slik ordning vil på en bedre måte enn i dag dokumentere miljøvirkninger av oppdrettsvirksomhet, og gi bedre grunnlag for å vurdere lokalitetenes bæreevne og produksjonsgrenser. Myndighetene vil kunne følge utviklingen ved den enkelte lokalitet over tid, og iverksette mottiltak før uakseptable miljøforhold oppstår. Det er videre mulig å bruke en ordning med miljøovervåking som et simuleringsverktøy til å forutsi den miljømessige utviklingen ved en lokalitet under gitte betingelser.

En ordning med miljøovervåking vil når den kommer i drift, kunne sikre en likebehandling av spørsmålet om lokalisering av oppdrettsanlegg når det gjelder vurderingen av miljøpåvirkning ved at det i utgangspunktet brukes den samme standarden under søknadsbehandlingen. Det kan også forenkle miljøvernmyndighetenes arbeid med å fatte vedtak om utslippstillatelse, ved at resultatene fra miljøundersøkelsene brukes ved vurderingene etter lov om vern mot forurensninger og om avfall av 13. mars 1981 nr. 6 (forurensningsloven). Ved innføring av en ordning med miljøovervåking må det utvikles administrative tilpasninger mellom havbruks- og miljøvernmyndighetene, bl.a. med sikte på en forenklet saksbehandling i forhold til næringen.

Det fremmes med dette forslag til endringer i oppdrettsloven for å gi hjemmel til å sette krav til å gjennomføre miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden ved oppdrettslokaliteter. Videre foreslås det hjemmel til at departementet på bakgrunn av miljøundersøkelsene kan sette vilkår til drift av oppdrettsanlegg, samt sette i verk eller gi pålegg om nødvendige tiltak.

Forslaget har sin bakgrunn i den ovenfor nevnte MOM-ordningen. Lovbestemmelsen er imidlertid generelt utformet og er ikke knyttet spesielt opp til denne ordningen. Med hjemmel i bestemmelsen kan det settes i verk andre ordninger for miljøovervåking og det kan gjøres endringer i den foreslåtte ordning. Før krav til miljøovervåking innføres vil det bli utarbeidet forskrifter som vil sendes på alminnelig høring.

4.3.1.2 Gjeldende rett

Før tillatelse etter oppdrettsloven gis, må det være truffet avgjørelse om utslippstillatelse etter forurensningsloven. Denne avgjørelsesmyndigheten er delegert til fylkesmannens miljøvernavdeling. Ved vurderingen av om det kan gis utslippstillatelse skal alle sider ved oppdrettsvirksomheten som kan medføre forurensning vurderes, dvs. både vannforurensning (utslipp av stoff og væske), støy og luktulemper. Forurensningsmyndigheten foretar så en samlet vurdering av de forurensningsmessige ulempene sammenholdt med de fordeler og ulemper virksomheten for øvrig vil medføre.

Fiskeridirektoratet, Statens Dyrehelsetilsyn, Statens Forurensningstilsyn, Direktoratet for Naturforvaltning og Kystdirektoratet har i samarbeid utarbeidet skjemaer til bruk ved søknad om lokalitet for oppdrettsvirksomhet. Søknadsskjemaet for matfiskanlegg inkluderer blant annet krav til miljøundersøkelser som tilsvarer MOM-ordningen. Søknadsskjemaene bidrar til likebehandling i søknadsfasen.

Forurensningskonsekvenser fra et oppdrettsanlegg vurderes i dag i forbindelse med etablering eller utvidelse av et oppdrettsanlegg. I oppdrettsloven § 5, første ledd nr. 2 fremgår det at det ikke skal tillates oppdrettsvirksomhet dersom anlegget «vil volde fare for forurensning». Dette gir i dag havbruksmyndighetene en selvstendig hjemmel til å hindre uheldig miljøpåvirkning.

4.3.1.3 Forslag til endring

Det fremmes forslag om ny § 18 om miljøovervåking.

§ 18 (miljøovervåking)

Departementet kan gi forskrift om at den som driver, eller har søkt om å drive, virksomhet etter denne loven skal gjennomføre miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden der oppdrettsanlegg er lokalisert eller søkes lokalisert.

På bakgrunn av resultatene av miljøundersøkelsene kan departementet sette vilkår til drift av oppdrettsanlegg samt sette i verk eller gi pålegg om nødvendige tiltak.

4.3.2 Høringsinstansenes syn

Det er kommet kommentarer til forslaget fra: Akvaforsk, Direktoratet for Naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Norges Fiskarlag, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Naturvernforbund, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Nærings- og handelsdepartementet, Statens Forurensningstilsyn, Universitetet i Bergen og WWF Verdens Naturfond.

Alle høringsinstansene med unntak av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet er enige om behovet for å innføre en hjemmel til miljøovervåking i oppdrettsloven. De synspunkter som har fremkommet omhandler hovedsakelig problemstillinger relatert til implementering av en slik ordning.

I uttalelsen fra Norske Fiskeoppdretteres Foreningheter det:

«Næringen er enig om at en slik hjemmel bør inn i oppdrettsloven. Næringens syn på selve innholdet i en slik overvåking vil vi komme tilbake til i forskriftshøringen.»

Havforskningsinstituttet (HI) uttaler følgende:

«HI deler Fiskeridepartementets vurdering om at utslippene fra oppdrettsnæringen vil øke i framtida, og at det er behov for å innføre krav om miljøovervåking. Det vil bidra til å hindre miljøskade, sikre gode produksjonsforhold i anleggene, gi et mer positivt bilde av næringen og kunne nyttes i markedsføringen.»

Miljøverndepartementet uttaler bl. a.:

«Behovet for å få bedre kontroll med utslipp fra oppdrettsanleggene har vært fremtredende i en årrekke. Dagens system hvor rammen for utslippstillatelser er knyttet til oppdrettsvolum har fra forurensningsmyndighetene vært påpekt som lite tilfredsstillende. Etablering av bedre overvåkings og beregningsmetoder er derfor et viktig og lenge ønsket skritt i retning av å få mer reell kontroll med påvirkning fra oppdrett. I tråd med utviklingen av økt ansvar for sektorene ser vi derfor som positivt at oppdrettsloven nå får en klar hjemmel til å stille krav om miljøovervåking».»

I uttalelsen fra Statens Forurensningstilsyn heter det:

«SFT mener Fiskeridepartementet burde ha tatt en klar stilling til bruk av MOM (Matfiskanlegg-Overvåkning-Modellering) i høringsnotatet.»

Norges Fiskarlaguttaler:

«Norges Fiskarlag støtter forslaget om å stille krav til gjennomføring av miljøundersøkelser og dokumentasjon av miljøstandarden ved oppdrettslokalitetene.»

I uttalelsen fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet heter det:

«Likeledes virker det lite hensiktsmessig å pålegge næringen løpende overvåking av miljøforholdene rundt anleggene med kostbare og høyst sannsynlig lite egnete metoder. Etter hvert som de fleste merdanleggene blir plassert i åpne, eksponerte farvann, vil undersøkelser av bunnfauna basert på dagens teknikker, bli lite relevant. Den kvalitetssikring/internkontroll som foreslås innført i et tidligere kapittel, vil i betydelig grad bidra til å begrense uheldige utslipp fra anleggene. I tillegg bør det satses offentlige og private midler på miljøforskning i forbindelse med oppdrett, i den hensikt å finne frem til metoder, fôr, oppdrettsteknologi og former for mer eller mindre integrert oppdrett, der man tar vare på og utnytter samtlige næringsemner som tilføres sjøen. Dette er tiltak som fremmer norsk havbruksnæring, samtidig som hensynet til miljøet blir skikkelig ivaretatt.»

Justisdepartementet fremhever behovet for en nærmere vurdering av hvordan en ordning med miljøovervåking administrativt skal tilpasses mellom havbruks- og miljøvernmyndighetene.

4.3.3 Departementets vurdering

Departementet viser til fremstillingen i kapittel 4.3.1.

Etter Fiskeridepartementets oppfatning er det nødvendig å ha fokus på det omkringliggende marine miljøet ved oppdrettsanleggene. Slik departementet ser det vil krav til miljøovervåking være et viktig tiltak i den videre utviklingen av norsk oppdrettsnæring. Miljøovervåking vil være et viktig redskap for den enkelte virksomhet og for myndighetene for å sikre at miljøeffektene av produksjonen ikke overskrider den enkelte lokalitets tålegrense. Det må også antas at en bedre og mer systematisk dokumentasjon av miljøvirkningene av oppdrettsvirksomhet vil ha betydning i andre henseende. I internasjonal sammenheng har Norge et konkurransefortrinn som følge av naturgitte forhold med en lang og produktiv kystsone. For at næringen skal utvikle seg videre og utnytte verdipotensialet som ligger i fornybare marine ressurser, er havbruksnæringen avhengig av gode lokaliteter i kystsonen. For å få tilgang til disse lokalitetene, vil bedre dokumentasjon av havbruksnæringens miljøpåvirkning være en fordel.

Fiskeridepartementet viser til den generelle uttalelsen fra Eksportutvalget for fisk, referert under kapittel 3.2. Eksportutvalget uttaler følgende «På et generelt grunnlag imøteser EFF (...) tiltak som sikrer at det vi høster fra havet er rent og at vår påvirkning av havet er innenfor akseptable rammer. For norsk fiskeri- og havbruksnæring vil en økt miljøfokusering være et av de viktigste virkemidlene i kampen om markedene i de kommende årene». Fiskeridepartementet er enig i eksportutvalgets vurdering. Havbruksnæringen opererer på et stadig mer følsomt og miljøbevisst internasjonalt marked der forbrukeren sannsynligvis i økende grad vil etterspørre dokumentasjon av næringens miljøpåvirkning. Det må antas at næringens muligheter for å fremskaffe god dokumentasjon for en miljømessig bærekraftig produksjon, vil ha en positiv markedsmessig virkning.

Den nærmere reguleringen av hvilke krav som skal stilles og hvordan miljøundersøkelser skal foretas vil bli nærmere vurdert ved innføring av krav til miljøovervåking. Dette gjelder også hvordan en ordning med krav til miljøovervåking administrativt skal håndteres mellom havbruks- og miljøvernmyndighetene, bl.a. med sikte på en forenklet saksbehandling i forhold til næringen. Fiskeridepartementet er enig med Miljøverndepartementet i at det er positivt og i tråd med utviklingen av økt ansvar for sektorene at oppdrettsloven nå får en klar hjemmel til å stille krav om miljøovervåking.

Fiskeridepartementet har kommet til at bestemmelsens andre ledd endres noe i forhold til høringsbrevets forslag, slik at det går klart frem at vilkår til drift eller andre tiltak kan pålegges eller iverksettes på bakgrunn av all tilgjengelig informasjon om forholdene ved lokaliteten. På denne bakgrunn er forslaget omformet slik at § 18 (miljøovervåking) blir lydende:

«Departementet kan gi forskrift om at den som driver eller har søkt om å drive virksomhet etter denne loven, skal gjennomføre miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden der oppdrettsanlegg er lokalisert eller søkes lokalisert.

På bakgrunn av miljøundersøkelsene eller annen dokumentasjon, kan departementet sette vilkår til drift av oppdrettsanlegg samt sette i verk eller gi pålegg om nødvendige tiltak.»

Fiskeridepartementet vil i samarbeid med Miljøverndepartementet utforme forskrift med krav til miljøovervåking. Forskriften vil utredes med sikte konsekvenser for næringsutøverne og sendes på alminnelig høring.

4.4 Forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder

4.4.1 Høringsbrevets forslag

4.4.1.1 Bakgrunnen for forslaget

Fiskeridepartementet i samarbeid med Miljøverndepartementet innførte i 1989 i alt 52 midlertidige sikringssoner for laksefisk i fjordområder utenfor 125 lakseelver. Formålet med sonene er å bevare livskraftige ville laksestammer, og sikre det biologiske og genetiske grunnlag for fortsatt vekst og utvikling i oppdrettsnæringen.

Sonene ble gjort midlertidige for 5 år i påvente av et bedre beslutningsgrunnlag, men er senere blitt videreført. Innenfor sonene ble det satt forbud mot å etablere nye anlegg for oppdrett av laks, ørret og sjørøye i åpne merdanlegg. Allerede etablerte oppdrettsanlegg har tillatelse til å drive videre innenfor sonene.

En tverrfaglig arbeidsgruppe bestående av representanter fra havbruksforvaltningen, miljøvernforvaltningen, veterinærforvaltningen og næringen ble nedsatt ved årsskiftet 1993-94 for å evaluere sikringssonene. Før gruppens arbeid var fullført, ble sonene i 1994 videreført for nye 5 år. Arbeidsgruppens innstilling forelå i januar 1996. Gruppen påpekte den manglende vitenskapelige dokumentasjonen av effekten av sonene. Det er ulike oppfatninger i fagmiljøene når det gjelder den reelle virkningen og betydningen av sonene som virkemiddel for å beskytte de ville laksestammene. Arbeidsgruppen anbefalte på denne bakgrunn en videreføring av sonene med visse justeringer av grensene. I tillegg ble det bl.a. foreslått å innføre tiltakssoner, d.v.s. områder hvor eventuelle nyetableringer eller eksisterende oppdrettsvirksomhet underlegges spesielle restriksjoner. I tiltakssonene er det således ikke så restriktive regler i forhold til oppdrett som innenfor sikringssonene. Enkelte steder kommer tiltakssonene som et tillegg til sikringssonene, som en slags buffersone, andre steder som et delvis alternativ til de eksisterende sikringssonene.

Fiskeridepartementet tar sikte på å videreføre en ordning med soner for å begrense kontaktflaten mellom oppdrettsfisk og villfiskbestander. En videreføring av en soneordning vil bli sett i sammenheng med regjeringens behandling av villaksutvalgets forslag om å opprette nasjonale laksefjorder. Villaksutvalget har i NOU 1999:9, Til laks åt alle kan ingen gjera?, kapittel 9.2.1, foreslått at det opprettes såkalte nasjonale laksefjorder med forbud mot oppdrett av laks og ørret.

Sikringssonene for laks er i dag hjemlet i oppdrettsloven § 5, første ledd nr. 3, formålsbestemmelsen i lovens § 1 og den generelle fullmaktsbestemmelsen i lovens § 13. Bestemmelsen i lovens § 5, første ledd nr. 3 lyder som følger: «Tillatelse etter § 3 skal ikke gis dersom anlegget: ... ... 3) har en klart uheldig plassering i forhold til det omkringliggende miljø eller lovlig ferdsel eller annen utnytting av området».

I tillegg til å gi hjemmel til å innføre sikringssoner, gir denne bestemmelsen havbruksmyndighetene hjemmel til og ansvar for å ta miljøhensyn ved behandling av enkeltsaker angående spørsmål om lokalisering av et oppdrettsanlegg. I den forbindelse kommer miljøvernavdelingen hos fylkesmannen med rådgivende uttalelse angående lokaliseringsspørsmål, i tillegg til at samme organ må fatte et vedtak om utslippstillatelse etter forurensningsloven. Bestemmelsen er således én av de mest sentrale bestemmelsene ved enkeltsaksbehandling i lokaliseringsspørsmål av oppdrettsanlegg.

Fiskeridepartementet ser det som hensiktsmessig å skille hjemmelsgrunnlaget for vedtak som fattes som enkeltvedtak og opprettelsen av oppdrettsfrie soner som gjelder generelt. Oppdrettsloven vil med dette bli klarere, og departementets ansvar og engasjement til vern om det omkringliggende miljø kommer bedre frem. Fiskeridepartementet foreslår at hjemmelen til å sette generelle forbud mot, og restriksjoner for oppdrettsvirksomhet i bestemte områder, skilles ut i en egen bestemmelse i oppdrettsloven.

4.4.1.2 Gjeldende rett

Det er opprettet midlertidige sikringssoner for laks med hjemmel i oppdrettsloven § 5, første ledd nr. 3. Til sammen er det 52 slike soner utenfor 125 laksevassdrag. Innenfor disse sonene tillates ikke nye etableringer av oppdrettsanlegg. Eksisterende anlegg kan fortsatt drive innenfor det gjeldende regelverket.

Videre er det i enkelte områder som er vernet etter lov 19. juni nr. 63 1970 om naturvern, forbud mot oppdrettsvirksomhet i den grad virksomheten kommer i strid med verneformålet.

4.4.1.3 Forslag til endring

Det fremmes forslag om ny § 19 om adgang til å innføre forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder.

§ 19 (forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder)

I områder med særlig verdi for akvatiske organismer kan departementet fastsette forbud mot, eller sette særlige vilkår for oppdrettsvirksomhet, dersom dette anses nødvendig for å bevare deres livsmiljø

4.4.2 Høringsinstansenes syn

Det er kommet kommentarer til bestemmelsen fra Akvaforsk, Direktoratet for Naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Fellesforbundet, Havforskningsinstituttet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Norges Fiskarlag, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Naturvernforbund, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Nærings- og handelsdepartementet, Troms Fylkeskommune, Universitetet i Bergenog WWF Verdens Naturfond.

Høringsinstansene er i all hovedsak positive til at det innføres ny og klarere hjemmel til forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder. Nærings- og handelsdepartementet er den eneste høringsinstansen som går i mot forslaget. Universitetet i Bergen gir uttrykk for at de finner det betenkelig at det innføres en slik hjemmel.

Flere av høringsinstansene fremhever imidlertid betydningen av at virkningen av slike soner dokumenteres bedre før forbudssoner innføres og at fordelene med forbudssoner må veies opp mot konsekvensene slike soner medfører.

Det heter i uttalelsen fra Norske Fiskeoppdretteres Forening:

«Styret er positiv til at Fiskeridepartementet får en klarere hjemmel til å innføre denne type beskrankninger. Etter styrets mening bør dette medføre at miljøansvaret og koordineringen blir mer vektlagt som departementets ansvar. En naturlig konsekvens vil være en nedtoning av dette ansvaret i andre departement. Styret vil påpeke at en forutsetning for gjennomføring av slike forbud må baseres på kunnskap. I den forbindelse vil en vise til erfaringene med «midlertidige sikringssoner for laksefisk» som ikke er fulgt opp verken forskningsmessig og derved kunnskapsmessig i henhold til opprinnelige intensjoner.»

Norske Sjømatbedrifters Landsforening uttaler:

«Forslaget tar og inn egen bestemmelse med hjemmel til å innføre forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder. Slike midlertidige forbud eksisterer og i dag, med hjemmel i samme lov. Å skille hjemmelsgrunnlaget for vedtak som fattes som enkeltvedtak og opprettelsen av oppdrettsfrie soner som gjelder generelt, oppfatter vi kun som en klargjøring av departementets ansvar, ingen innskjerpelse av bruk og utøvelse av forbudet.»

I uttalelsen fra Norges Fiskarlag heter det:

«Norges Fiskarlag støtter forslaget i § (...) og håper dette kan bidra til å redusere konflikter mellom oppdrett og tradisjonelt fiske.»

Fiskeridirektoratetuttalet følgende:

«En er enig i betydningen av å få en tydelig hjemmel for opprettelse av oppdrettsfrie soner generelt.»

I Havforskningsinstituttet sin uttalelse heter det:

«HI understreker generelt betydningen av en kunnskapsbasert forvaltning, og behovet for å evaluere virkningen av lovendringene som er foreslått, slik at en kan få klarlagt om bestemmelsene virker etter hensikten.»

Miljøverndepartementet uttaler følgende:

«Vi ser det som positivt og klargjørende at det nå etableres en egen hjemmel til å opprette oppdrettsfrie soner. I tillegg til at bestemmelsen vil være klargjørende i forhold til dagens ordning med midlertidige sikringssoner, vil bestemmelsen slik den er utformet ha et videre virkeområde. Vi vil her særlig understreke to forhold. For det første er det viktig at det i kommentarene til bestemmelsen klargjøres at en også vil kunne trekke tilbake tillatelser der det er opprettet forbudssoner med hjemmel i denne bestemmelsen. Dette vil være av betydning i forhold til det videre arbeidet med å beskytte de viktigste laksebestandene og deres leveområder, jfr. St. meld. nr. 8 (1999-2000) og også villaksutvalgets forslag om nasjonale laksefjorder som nå skal utredes nærmere. Vi ber derfor om at kommentarene til bestemmelsen endres i samsvar med dette.

Videre er det viktig at en nå får en klar hjemmel til å kunne stille særlige vilkår av hensyn til f.eks. anadrom laksefisk. Dette vil gi økt mulighet til en mer differensiert forvaltning, hvor oppdrett på særlige vilkår vil kunne være et alternativ til å nekte etablering.»

WWF Verdens Naturfond støtter forslaget, men har forslag til forbedring av bestemmelsens ordlyd. Det heter i høringsuttalelsen:

«(...) teksten «... dersom dette anses nødvendig for å bevare deres livsmiljø» bør utfylles til noe i likhet av «... dersom dette anses nødvendig for å bevare de akvatiske organismer i deres livsmiljø». Paragrafen er ment å beskytte akvatiske organismer, og ikke bare deres livsmiljø - selv om livsmiljøet må bevares for å bevare organismene.»

Troms Fylkeskommuneog Akvaforsk fremhever betydningen av at ved bruk av bestemmelsen må tiltaket stå i et rimelig forhold til kostnadene.

Det heter i uttalelsen fra Troms Fylkeskommune:

«Plan- og næringsetaten er til en viss grad enig i at en bør ha en «føre-var» politikk i forhold til miljøpåvirkning fra næringsvirksomhet. Dette må imidlertid stilles opp mot oppdrettsnæringas store betydning, og konsekvensene av for eksempel store sikringssoner i forhold til etablerte og potensiale oppdrettsanlegg.»

Akvaforskuttaler følgende:

«Det er viktig når det vert innført så drastiske tiltak som forbod mot oppdrettsverksemd at det er eit rimeleg forhold mellom nytte og kostnad, og at ein får prioritert tiltak i ei rekkefølgje som samsvarar med faktisk effekt. Så lenge eit forbod i hovudsak er grunngjeve i føre var-prinsippet må forbod gjerast tidsavgrensa. Samstundes må det vere ein føresetnad at ein raskt søkjer å framskaffe dokumentasjon for dei faktiske samanhengane mellom tiltak og effekt.»

Nærings- og handelsdepartementet går i mot forslaget om å innføre hjemmel til å forby oppdrettsvirksomhet, og mener at det bør være tilstrekkelig med hjemmel til å sette spesielle restriksjoner på virksomheten i slike områder. I høringsuttalelsen heter det:

«Vi viser også til at det er uenighet i fagmiljøene om den «reelle virkningen og betydningen av sonene som virkemiddel for å beskytte de ville laksebestandene» (s. 12 i høringsnotatet). Vi etterlyser derfor en henvisning til kunnskapsgrunnlaget for at en slik sone defineres. Vi peker også på at bestemmelsen er altfor vagt formulert. Det er for eksempel uklart hva man mener med, og hvilke kriterier som skal legges til grunn, for å hevde at området har «særlig verdi for akvatiske organismer» og at tiltakene «anses nødvendig for å bevare deres livsmiljø».

Vi går derfor i mot en generell hjemmel til å forby oppdrettsanlegg fordi en slik hjemmel går lengre enn reguleringsbehovet tilsier. Ut fra en føre-var-holdning har vi likevel en viss forståelse for forslaget til § (...) om en hjemmel knyttet til forbud «i områder med særlig verdi for akvatiske organismer». Vi mener imidlertid at hjemmelen må begrenses til å gi adgang til å innføre særskilte tiltakssoner. Det vil si områder hvor nyetableringer eller eksisterende oppdrettsanlegg underlegges spesielle restriksjoner. Dette er mindre inngripende enn sikringssoner.»

Universitetet i Bergen viser i sin høringsuttalelse til merknader fra professor Dag Møller, hvor det heter:

«Jeg finner det betenkelig at et omfattende midlertidig forbud innføres som permanent lov uten at det er utført vitenskapelig undersøkelser som eventuelt bekrefter, eventuelt avkrefter, påstått effekt av oppdrettsfrie soner.»

Fellesforbundetfremhever konsekvensene for de ansatte og bedriften ved en eventuell pålagt flytting av anlegg som følge av innføring av forbud mot oppdrettsvirksomhet. Det heter i uttalelsen:

«Det har i den senere tid blitt flyttet flere anlegg mot mer åpne områder, som igjen har medført betydelige økonomiske, om arbeidsmessige endringer. Vi kan tenke oss at det i § (...) kom inn en tekst som tar hensyn til dette. Forslag: Ved eventuelt pålagt flytting av anlegg skal det foretas en analyse av de ulemper de ansatte og bedriften får. Dette skal veies og fremgå i en total vurdering før krav om flytting blir fremmet.»

4.4.3 Departementets vurdering

Fiskeridepartementet viser til fremstillingen i kapittel 4.4.1.

Fiskeridepartementet ser det som hensiktsmessig at det gis ny og klarere hjemmel til å opprette forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder. Departementet tar bl.a. sikte på at en videreført ordning med sikringssoner vil hjemles i denne bestemmelsen.

Et forbud mot oppdrettsvirksomhet med hjemmel i bestemmelsen vil kunne omfatte all oppdrettsvirksomhet, både eksisterende og fremtidig virksomhet. Departementet kan også fastsette at det ikke skal tillates ny virksomhet innenfor et område, men at den eksisterende virksomheten fortsatt kan drive videre. Med hjemmel i bestemmelsen kan departementet fastsette både midlertidige og permanente forbud mot oppdrett i bestemte områder. Midlertidig forbud mot oppdrettsvirksomhet kan bl. a. være hensiktsmessig i områder hvor det ikke foreligger nok kunnskap til å fastsette permanente soner, i påvente av at slik viten fremskaffes

Flere av høringsinstansene påpeker behovet for bedre kunnskap om hvilken effekt oppdrettsfrie soner har for de ville bestandene av laks. Dette særlig på bakgrunn av erfaringene med de midlertidige sikringssonene for laks som ble innført i 1989. Fiskeridepartementet er enig i at forvaltningens avgjørelser må være kunnskapsbaserte. Dette gjelder særlig ved så inngripende tiltak som å sette forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder. I den videre forvaltning på dette området må en prioritere arbeidet med å fremskaffe mer kunnskap. Eventuelle nye soner må først opprettes etter en totalvurdering av situasjonen i det enkelte tilfellet, slik at også hensynet til lokalsamfunn og næringsutøvere blir ivaretatt under vurderingen. Det samme gjelder ved eventuell tilbaketrekking av tillatelser til eksisterende virksomhet i sonene.

Fiskeridepartementet er enig i forslaget fra WWF Verdens Naturfond til endring i lovteksten. På denne bakgrunn er forslaget omformulert slik at § 19 (forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder) blir lydende:

«I områder med særlig verdi for akvatiske organismer kan departementet fastsette forbud mot, eller sette særlige vilkår for oppdrettsvirksomhet, dersom dette anses nødvendig for å bevare de akvatiske organismer i deres livsmiljø.»

4.5 Straff

4.5.1 Høringsbrevets forslag

4.5.1.1 Bakgrunnen for forslaget

Gjeldende straffebestemmelse i oppdrettsloven har bøter som eneste straffesanksjon for overtredelse av bestemmelser gitt i oppdrettsloven eller forskrifter fastsatt i medhold av loven. Fiskeridepartementet foreslår at strafferammen skjerpes fra bøter til bøter eller fengsel i inntil 1 år, og ved særdeles skjerpende omstendigheter, fengsel i inntil 2 år.

Villaksutvalget uttaler i NOU 1999:9, Til laks åt alle kan ingen gjera?, kapittel 9.5.9 at

«Det kan (...) være grunn for myndighetene til å overveie innført en noe strengere straffetrussel i fiskeoppdrettsloven, slik at fengselsstraff blir et straffealternativ hvor enkeltpersoner bevisst eller gjentatt har forsømt sine plikter med betydelig rømming som resultat.»

Fiskeridepartementet ser alvorlig på brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av oppdrettsloven, og ønsker å bringe strafferammen til et nivå tilsvarende andre sammenlignbare lover, som fiskesykdomsloven, lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven), lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven), forurensningsloven og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven). Overtredelse av regelverk gitt i eller i medhold av oppdrettsloven kan føre til uakseptable miljøkonsekvenser. Brudd på miljøbestemmelser i lov eller forskrift er å anse som miljøkriminalitet, og er et område som prioriteres av påtalemyndigheten. Videre kan brudd på bestemmelser være motivert i ønske om en uberettiget økonomisk vinning. Fiskeridepartementet ønsker også med forslaget å gi påtalemyndigheten mer effektive virkemidler for etterforsking av brudd på lovens bestemmelser.

Skjerpelsen av strafferammen vil føre til at påtalemyndighetene får adgang til å ta i bruk varetekt og en utvidet adgang til ransaking ved etterforskningen av alvorlige overtredelser av oppdrettsloven. Slik strafferammen er i dag har en heller ikke hjemmel for å foreta ransaking ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse av oppdrettsloven, jf. lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 192. Ransaking kan vise seg helt avgjørende for å løse en straffesak.

Utvidelse av strafferammen vil også medføre at foreldelsesfristen blir 5 år, i stedet for 2 år, for overtredelse av loven, noe som er praktisk i forhold til den strafferettslige håndhevelse av loven. Det kan også være formålstjenlig at oppdagede grove overtredelse kan bli påtalt, selv om forholdet ligger noe tilbake i tid.

Forslaget inneholder også en teknisk endring i bestemmelsen ved at det presiseres at overtredelse av vilkår gitt med hjemmel i loven er straffbart. Endringen er foreslått for å gjøre det klart at også overtredelse av vilkår i for eksempel konsesjonsdokument er straffbart.

4.5.1.2 Forslag til endring

Det fremmes forslag om endring i § 25 (tidligere § 20) i oppdrettsloven om straffansvar.

§ 25 (straffansvar)

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vilkårgitt i eller med hjemmel i denneloven straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år. På samme måte straffes medvirkning og forsøk.

Foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel i inntil 2 år anvendes, om ikke strengere straffebud får anvendelse.

I forskrift som utferdiges i medhold av loven, kan det fastsettes at overtredelse av forskrifter ikke medfører straff.

4.5.2 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for Naturforvaltning, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Naturvernforbund, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Statens Forurensningstilsyn, Troms Fylkeskommune og WWF Verdens Naturfondhar avgitt uttalelse til denne bestemmelsen.

Høringsinstansene uttaler seg i all hovedsak positivt til den foreslåtte endringen. Ingen av høringsinstansene uttaler seg direkte mot forslaget. Nærings- og handelsdepartementetog Norske Fiskeoppdretteres Foreningmener imidlertid at forslaget om endring i straffebestemmelsen bør utsettes og vurderes i sammenheng med en helhetlig revisjon av oppdrettsloven. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet mener at bøter, eventuelt i kombinasjon med andres sanksjoner vil være tilstrekkelig, mens Troms Fylkeskommunemener at andre sanksjoner enn straff kan ha større effekt.

Justisdepartementetuttaler følgende:

«Når det gjelder forslaget til endring i § (...), er vi enige i at det er formålstjenlig med en utvidelse av lovens straffalternativer. Dette vil gi større muligheter til å differensiere straffene etter alvorlighetsgraden på de straffbare handlinger. Det er også gunstig at oppdrettslovens strafferammer bringes opp på tilsvarende nivå som lover det er naturlig å sammenligne med, som viltloven, forurensningsloven m.m.

Ved å utvide strafferammen åpnes dessuten muligheter for en del straffeprosessuelle tvangsmidler som bl.a. ransaking og pågripelse. Dette vil gjøre etterforskningen av sakene mer effektiv enn i dag og sannsynligvis sikre en høyere oppklaringsprosent.»

I uttalelsen fra Norske Fiskeoppdretteres Forening heter det:

«Det er ingen grunn til at norsk oppdrettsnæring skal ha et svakere strafferettslig lovverk enn andre næringer. Tatt i betraktning de mange endringer som skal skje i tilknytning til oppdrettsloven, kommer imidlertid endringen av straffeansvaret på et alt for tidlig tidspunkt i forhold til en total revidering av oppdrettsloven.»

Nærings- og handelsdepartementet uttaler:

«Vi peker videre at hjemmel for å innføre internkontroll og å innføre gebyr og forslag om endringer i formåls- og straffebestemmelsen, etter vår oppfatning kan ses isolert i forhold til forslagene som direkte knytter seg til å forhindre miljøskader. Vi mener derfor de førstnevnte forslagene bør utsettes, og vurderes i forbindelse med revisjonen av loven.»

Troms Fylkeskommune gir uttrykk for at andre sanksjoner enn straff kan ha større effekt. I uttalelsen heter det:

«Plan- og næringsetaten tror inndragelse av konsesjoner ved grove overtredelser av oppdrettsloven vil ha en større preventiv effekt enn anvendelse av fengselsstraffer. Det blir her selvfølgelig viktig at strafferammene settes i samsvar med gjeldende strafferammer innen andre sammenlignbare næringer.»

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet uttaler følgende:

«Det forekommer oss noe overdrevet å innføre fengselsstraff for overtredelser av lover og forskrifter gjeldende for oppdrett av fisk og sjødyr i havet. Bøtelegging bør være et tilstrekkelig reaksjonsmiddel. Ved alvorlige og gjentatte overtredelser må det være mulig å gjøre bøtene høye nok til å virke avskrekkende og eventuelt inndra konsesjons- eller driftstillatelser for kortere eller lengre tid.»

4.5.3 Departementets vurdering

Departementet viser til fremstillingen under i kapittel 4.5.1.

Fiskeridepartementet ser alvorlig på brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av oppdrettsloven. Etter departementets oppfatning er det behov for at straffebestemmelsen i oppdrettsloven harmoniseres med straffebestemmelser i sammenlignbare lover som fiskesykdomsloven, viltloven, naturvernloven, forurensningsloven og arbeidsmiljøloven. Overtredelse av regelverk gitt i eller i medhold av oppdrettsloven kan føre til uakseptable miljøkonsekvenser. Brudd på miljøbestemmelser i lov eller forskrift er å anse som miljøkriminalitet, og er et område som prioriteres av påtalemyndigheten. Videre kan brudd på bestemmelser være motivert i ønske om en uberettiget økonomisk vinning. Ved å utvide lovens straffalternativer, gir dette større muligheter til å differensiere straffene etter alvorlighetsgraden på de straffbare handlinger.

Ved å utvide strafferammen åpnes dessuten muligheter for en del straffeprosessuelle tvangsmidler som bl.a. ransaking og pågripelse. Fiskeridepartementet er enig i uttalelsen fra Justisdepartementet om at dette vil gjøre etterforskningen av sakene mer effektiv enn i dag og sannsynligvis sikre en høyere oppklaringsprosent.

4.6 Gebyr

4.6.1 Høringsbrevets forslag

4.6.1.1 Bakgrunnen for forslaget

Innkreving av gebyrer for offentlige tjenester og kontrollordninger er i dag gjennomført på ulike områder. Forvaltningsloven § 27 a inneholder en generell hjemmel for Kongen til ved forskrift å vedta bestemmelser om betaling for behandling av søknader om bevillinger, tillatelser, autorisasjoner og lignende. I spesiallovgivningen er det etablert tilsvarende gebyrordninger, og dessuten bestemmelser om betaling for myndighetenes arbeid på ulike områder. Gebyrordningene bygger normalt på det generelle prinsippet at brukerne av offentlige tjenester/ytelser også skal belastes for de kostnader de påfører samfunnet. Dette prinsippet setter også grenser for gebyrets størrelse, og som utgangspunkt skal gebyrene settes slik at de samlet ikke overstiger kostnadene ved det arbeid som utføres av forvaltningen.

Forvaltningen pålegges stadig nye oppgaver. I de senere år har departementet, etter ønske fra næringen, innført en ordning med fôrkvoter hvor kontroll og administrasjon av ordningen gjøres av myndighetene. I dette høringsnotat foreslås det at det fastsettes hjemmel for innføring av en typegodkjenningsordning. Typegodkjenningsordningen vil i likhet med ordningen med fôrkvoter legge beslag på deler av forvaltningens ressurser. For at forvaltningen skal kunne utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte må kostnadene dekkes inn.

Ved endring i forskrift om produksjonsregulerende tiltak for oppdrett av laks og ørret ble det uttalt at departementet mener at utgifter til kontroll bør dekkes inn ved gebyrer. Det ble videre uttalt at departementet vil komme tilbake til spørsmålet om lovendring. Fiskeridepartementet står fast på de synspunkter som fremgår av havbruksmeldinga om at næringen selv bør ha hovedansvaret for tilpasning av produksjonen til markedet. Når myndighetene, som ved administrasjon og kontroll av ordningen med fôrkvoter, utfører oppgaver som naturlig ligger til næringen, er det rimelig at næringen bærer kostnadene.

På denne bakgrunn foreslår Fiskeridepartementet at det gis hjemmel i oppdrettsloven til å fastsette gebyr for oppgaver myndighetene gjør innenfor oppdrettslovens virkeområde. Den foreslåtte hjemmelen er generelt utformet og gir mulighet for å innføre gebyrer både for nye oppgaver, og til å gebyrlegge arbeid som tidligere har vært kostnadsfritt for næringen. Per i dag er det aktuelt å innføre gebyrer for å finansiere den foreslåtte typegodkjenningsordningen og for fôrkvotekontroll etter forskrift om produksjonsregulerende tiltak for oppdrett av laks og ørret. Det forutsettes at eventuelle gebyrordninger utarbeides ved forskrift. De administrative og økonomiske konsekvenser av en slik ordning skal da utredes, og forskriftsutkastet vil bli sendt på ordinær høring.

4.6.1.2 Gjeldende rett

Havbruksforvaltningen krever i dag inn gebyr for behandling av søknader. Gjeldende gebyrforskrifter er hjemlet i forvaltningsloven § 27 a, som bare gir hjemmel til gebyr for behandling av søknader om bevillinger, tillatelser, autorisasjoner og lignende. Gebyr for andre oppgaver krever særskilt hjemmel. Det er per i dag ingen hjemmel som gir grunnlag for å kreve gebyr for andre oppgaver som gjøres av forvaltningen med hjemmel i oppdrettsloven.

4.6.1.3 Forslag til endring

Det fremmes forslag om ny § 14 i oppdrettsloven om gebyr.

§ 14 (gebyr)

Departementet kan gi forskrift om gebyr for behandling av søknader og for andre oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor denne lovens virkeområde.

Skyldig gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

4.6.2 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har kommentert forslaget: Fellesforbundet, Finansdepartementet, Fiskeridirektoratet, Miljøverndepartementet, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Nærings- og handelsdepartementet, Troms Fylkeskommuneog Universitetet i Bergen.

Høringsinstansene uttaler seg i all hovedsak positivt til forslaget om innføring av hjemmel til å gi bestemmelser om gebyr. De eneste høringsinstansene som uttaler seg mot forslaget er Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Sjømatbedrifters Landsforeningog Nærings- og handelsdepartementet.

Norske Fiskeoppdretteres Foreninghar gitt følgende kommentar til bestemmelsen:

«Styret går i mot å ta inn en egen bestemmelse som gir hjemmel for å innføre gebyrer nå. Før dette gjøres, er det et absolutt behov for å gjennomføre en total gjennomgang av næringens gebyrbelastning på de ulike områder. Slik man ser det vil det være naturlig å gjøre dette som en del av det forestående arbeidet med revisjon av oppdrettsloven.»

Nærings- og handelsdepartementet uttaler:

«Vi peker videre at hjemmel for å innføre for å innføre internkontroll og å innføre gebyr og forslag om endringer i formåls- og straffebestemmelsen, etter vår oppfatning kan ses isolert i forhold til forslagene som direkte knytter seg til å forhindre miljøskader. Vi mener derfor de førstnevnte forslagene bør utsettes, og vurderes i forbindelse med revisjonen av loven.»

Norske Sjømatbedrifters Landsforening har synspunkter på hvordan en gebyrbestemmelse bør praktiseres. I uttalelsen heter det:

«Høringsnotatet inneholder forslag om hjemmel til å innføre gebyr. Forslaget hevdes å bygge på det generelle prinsippet at brukere av ulike offentlige tjenester skal belastes for de kostnader de påfører samfunnet. Vi reagerer negativt på holdningen som kommer frem i denne begrunnelsen. Oppdrettsnæringen, og annet sunt næringsliv er bærebjelker i vårt samfunn, - formuleringene ovenfor får det til å høres motsatt ut. Selvsagt skal oppdrettsnæringen betale for de tjenestene vi setter i bestilling og får utført. Det offentlige sitt behov for kontroll og pålegg, skal derimot i hovedsak belastes av det offentlige. Dersom denne praksis glir ut, vil det lett føre til en inflasjon i nye mer eller mindre nødvendige krav og pålegg - fordi andre (les næringen) betaler regningen. Vi er ikke sterke motstandere av å innføre en hjemmel, men svært opptatt av at offentlige krav og pålegg også er det økonomisk. Tjenester som utføres på oppdrag/ønske fra næringen vil selvsagt kunne være noe annet.»

Flere av høringsinstansene er opptatt av at en ved bruk av bestemmelsen, ikke må iverksette unødige gebyrordninger og at eventuelle gebyrer ikke må settes for høyt.

I uttalelsen fra Fellesforbundet heter det:

«Vi er enig i at næringen skal betale for tjenester, men det må ikke bli slik at gebyrene blir så høye at det går ut over konkurransen i markedet.»

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet uttaler at :

«Dersom landet virkelig ønske å utvikle en stor og konkurransedyktig havbruksnæring, virker det ikke oppmuntrende å innføre unødvendige gebyrordninger.»

Troms Fylkeskommune uttaler at:

«Hvis det innføres en lovhjemmel til å ta gebyr for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor oppdrettslovens virkeområde, blir det viktig at evt. gebyr settes ut ifra hva andre konsesjonsbelagte næringer pålegges. Oppdrettsnæringa må ikke få strengere gebyr enn andre sammenlignbare næringer.»

4.6.3 Departementets vurdering

Departementet viser til fremstillingen i kapittel 4.6.1.

Fiskeridepartementet mener det er behov for å innføre en generell hjemmel for å ta gebyr for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter.

Som det fremgår av drøftelsen utfører Fiskeridepartementet oppgaver innenfor områder som prinsipielt sett burde være næringens ansvarsområde. Dette belaster Fiskeridepartementets budsjett til fortrengsel for viktige langsiktige forvaltningsoppgaver innenfor departementets ansvarsområde. Disse kostnadene bør etter Fiskeridepartementets oppfatning dekkes inn slik at ressursene som brukes til dette arbeidet kan tilbakeføres til prioriterte oppgaver i havbruksforvaltningen.

Gebyrhjemmelen i oppdrettsloven skal være et grunnlag for at næringen kan dekke kostnadene for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor oppdrettsloven sitt virkeområde. Dette vil også være retningsgivende ved fastsettelsen av gebyrenes størrelse. Gebyrsatsene skal som utgangspunkt settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider myndighetenes kostnader med de oppgaver som utføres. Gebyr med hjemmel i oppdrettsloven vil være vederlag for oppgaver som utføres av forvaltningen. Gebyrene skal ikke ha karakter av fiskalavgifter.

Forslag til gebyrordninger vil utredes med hensyn på konsekvenser for dem gebyrene retter seg mot og sendes på alminnelig høring.