2 Rovdyrpolitikken

Stortinget har fastlagt gjeldende rovviltpolitikk bl. a. gjennom behandlingen av St. meld. nr. 27 (1991-92) og nr. 35 (1996-97), jf. Innst. S. nr. 182 (1991-92) og nr. 301 (1996-97). En grunnleggende målsetning i rovviltforvaltningen er å sikre levedyktige bestander av de fire store rovviltartene i Norge og samtidig opprettholde et aktivt jordbruk med mulighet til å la bufe og tamrein utnytte beiteressursene i utmarka. Dette innebærer at det er nødvendig med en differensiert forvaltning, der disse hensyn balanseres på best mulig måte. Dette vil si at det i nærmere avgrensede områder ikke skal legges til rette for reproduserende bestander av store rovdyr. I disse områdene skal rovdyrbestandene i første rekke forvaltes gjennom bruk av skadefellingstillatelser og bestandsregulerende tiltak som lisensjakt og kvotefri jakt på gaupe. Innenfor særskilte kjerneområder og forvaltningssoner for store rovdyr, vil regjeringen iverksette forebyggende tiltak og omstillingstiltak for å begrense skader på bufe og tamrein. Det kan også være aktuelt å gi skadefellingstillatelser innenfor kjerneområdene og avgrensede forvaltningssoner, men terskelen vil her ligge høyere enn utenfor. Det er spesielt viktig å understreke at målet om levedyktige bestander av bjørn og ulv, samt jerv i Sør-Norge, først og fremst skal nås gjennom forvaltningen innenfor kjerneområder eller fastsatte forvaltningssoner. Felling må derfor ikke hindre oppnåelsen av dette målet.

Kjerneområdet for jerv i Nord-Norge er opphevet. Jervebestanden må i disse områdene forvaltes balansert, slik at en sikrer bestandens overlevelse. Dette innebærer at en må legge til rette for en reproduserende bestand med sammenhengende utbredelse, men at det ved gjennomføring av bestandsregulerende tiltak må legges vekt på å begrense tapene i viktige beiteområder for bufe og tamrein.

Stortinget har også gitt uttrykk for at arbeidet med skadefelling må effektiviseres slik at skadegjørere kan tas ut raskt og effektivt når det er gitt skadefellingstillatelse.

Dagens ulike jaktformer og forankring i gjeldende rett:

Viltlovens utgangspunkt er at alt vilt er fredet, jf. viltloven § 3. Jakt og ulike former for felling er unntak fra dette.

Viltloven § 9 gir hjemmel for å fastsette hvilke arter som kan være gjenstand for jakt(også kalt ordinær jakt). Slik jakt kan være kvoteregulert, jf. eksempelvis kvotejakt på gaupe, men vil ofte ikke være kvantitativt begrenset.

I tillegg inneholder viltloven regler om «avlivning uten hensyn til fredning» i §§ 11-15. Viltloven § 11 gir adgang til å felle vilt for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under direkte angrep på bufe og tamrein. Bestemmelsen har mye til felles med straffelovens regler om nødrett og nødverge og omtales gjerne som nødvergebestemmelsen.

Viltloven § 12 hjemler lisensjakt - som er skademotivert regulering av vekst og/eller utbredelse av en rovviltbestand i henhold til fastsatt kvote relatert til et nærmere bestemt geografisk område.

Viltloven § 12 hjemler også skadefelling - som er felling av et bestemt antall enkeltindivider av rovvilt som gjør vesentlig skade på bufe eller tamrein.

Også §§ 13-14 a hjemler skadefelling av vilt. Det vises for øvrig til omtalen i punkt 5.1.