5 Endring av § 14 - Felling av andre viltarter som gjør skade - ny § 14 a - Felling av vilt i særlige tilfeller, og tilhørende endring av § 35

5.1 Gjeldende rett - generelt om fellingshjemlene i viltloven kapittel IV

Viltloven inneholder i dag flere bestemmelser som gir adgang til å felle vilt uten hensyn til fredning (ikke jaktbare arter) eller jakttid (jaktbare arter). Bestemmelsene tar i all hovedsak sikte på å beskytte nærmere bestemte private interesser. Slik gir § 12 adgang til felling av rovvilt for å hindre skade på husdyr på utmarksbeite (bufe og tamrein), § 13 adgang til felling av hjortevilt for å beskytte innmark og avling, § 14 a adgang til felling når en viltart gjør vesentlig økonomisk skade på jaktbare viltarter av næringsmessig betydning, mens § 14 gir en generell hjemmel for felling når vilt gjør skade i nærmere angitte tilfeller. § 14 a omfatter bare viltarter som det er fastsatt jakttid på, d.v.s. at den gjelder felling utenom fastsatt jakttid. Offentlige interesser som mer eller mindre uttrykkelig ivaretas i dag, er faren for oversvømmelse ved beverdam (§ 13) og faren for at noen viltarter ved predasjon truer bestander av annet vilt (§ 14 a).

Den generelle bestemmelsen i § 14 er blitt tolket slik at den fanger opp viltarter og skadetyper som §§ 12 og 13 ikke uttrykkelig tar stilling til. Ettersom skadetypene - og dermed interessen av å få felt viltet - i de gjeldende bestemmelsene i stor grad er knyttet til private interesser, har det derfor vært naturlig at adgangen til felling er avhengig av søknad fra den skadelidte. Både ved felling etter § 14 og § 14 a, er det dessuten den jaktberettigede som forestår fellingen. Ved felling etter § 13, kan for så vidt direktoratet bestemme at andre enn den jaktberettigede kan felle viltet (§ 35), men viltet kan etter loven tilfalle den jaktberettigede mot fradrag i vedkommendes kvote. Forarbeidene til bestemmelsen omtaler også regelen som en «hjemmel til forhåndsfelling». Gjeldende § 12 står i den forbindelse i en særstilling, siden en effektiv rovviltforvaltning krever at også myndighetene av eget initiativ må kunne gripe inn og ta ut skadegjørere. En slik adgang til felling av eget initiativ er derfor innfortolket i gjeldende § 12, og foreslås nå uttrykkelig lovfestet der. Viltmyndighetenes egen fellingsadgang etter § 12 illustrerer også at felling etter § 12 ivaretar interesser utover de rent private, nemlig å sikre en balansert forvaltning. I praksis har en ved felling etter § 12 så og si alltid oppnevnt et særskilt jaktlag eller særskilte jegere som har foretatt felling, i steden for den ellers jaktberettigede.

Hjemmelsgrunnlaget for at viltmyndighetene i spesielle tilfeller kan felle vilt av eget tiltak for å ivareta offentlige interesser, i henhold til kapittel IV, er mangelfullt.

5.2 Høringsforslaget

Det ble i høringsforslaget vist til at det hvert år oppstår situasjoner der enkeltindivider av ulike viltarter utvikler en adferd som medfører en sikkerhetsrisiko eller fare for betydelige materielle skader. Som eksempler kan nevnes elg og moskus som har forvillet seg inn i bebyggelse og vist aggressiv adferd overfor mennesker, individer av store rovdyr som tar opphold i tettbygd strøk, knoppsvane som viser sterk aggressivitet overfor mennesker, og bjørn som opptrer usky og nærgående overfor mennesker. Årsakene til at slike situasjoner oppstår kan være mange. Dels kan det skyldes egenskaper ved dyret selv som f. eks. hormonelle forandringer eller at individet er ungt og uerfarent. Ofte er imidlertid læring en viktig faktor som medvirker til at slik adferd utvikles. Læring kan stimuleres ved tilsiktede eller ubetenksomme handlinger fra mennesker, f. eks. ved at dyra fôres eller gis lett tilgang til matavfall. I noen tilfelle kan dette løses gjennom informasjon som kan påvirke menneskets adferd eller andre sikringstiltak. Det kan likevel oppstå situasjoner som gjør det nødvendig å foreta felling.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det har vist seg å være behov for at viltforvaltningsmyndighetene får styrket sine hjemler til å felle vilt i en del særlige tilfelle. Bl. a. gjelder dette felling av vilt med slik uønsket eller aggressiv adferd som beskrevet foran, som i praksis gjerne har blitt overlatt til politiet å håndtere i samsvar med sine hjemler. Ofte har det vært lokale eller regionale viltforvaltningsmyndigheter som har anmodet politiet om å gripe inn. Det har vært vanlig at personer fra den lokale viltforvaltningen er behjelpelig med gjennomføring av slike fellinger, f. eks. av elg i byområder.

Det ble videre vist til at det har vært uttrykt ønske om en klarere grenseoppgang mellom viltmyndighetenes og politiets ansvar på dette området, der det bl. a. har vært framholdt at tiltak av forebyggende karakter for å hindre at uønskede situasjoner oppstår bør være et ansvar for viltforvaltningen. Forslaget innebærer ingen endringer i politiets myndighet til å iverksette felling etter sine hjemler. Ved en utvidelse av viltmyndighetenes adgang til å gripe inn, vil det imidlertid være mulig å reservere anvendelsen av politiets myndighet til de svært akutte situasjoner med betydelig fare for personers sikkerhet.

Departementet viste i høringsnotatet videre til at man ønsker mulighet til å gripe inn overfor kritiske utviklinger i viltbestanden. Det har i de senere år forekommet mange tilfeller av både ulovlig innførsel, samt tilsiktet og utilsiktet utsetting av viltarter. I mange tilfeller vil slik illegal import og/eller utsetting kunne representere en trussel mot andre arter i Norge, eller mot stedegne bestander/raser av naturlig forekommende arter gjennom predasjon (se spesielle merknader til § 14) endrede konkurranseforhold, introduksjon av nye parasitter eller sykdomsagens og genetisk påvirkning av stedegne bestander. Det ble vist til internasjonalt samarbeid under Konvensjonen om biologisk mangfold, hvor det er bred enighet om at introduksjoner må rangeres som den nest største trussel mot biologisk mangfold etter ødeleggelse og oppsplitting av leveområder. For å bekjempe dette problemet, ønsker departementet å styrke føre-vâr prinsippet i forhold til avdekking av negativ og uønsket påvirkning av vårt nasjonale biologiske mangfold. Det ble i høringsutkastet vist til at en innvandring som skjer naturlig, ikke bør være til hinder for at forvaltningsmyndighetene raskt kan gripe inn med nødvendige tiltak.

Departementet ga uttrykk for at myndighetene bør være tilbakeholdne med å regulere forholdet mellom naturlig forekommende arter utover det som kan gjennomføres innenfor rammen av ordinær jakt med hjemmel i § 9. Særlig i tilfeller der predasjon går ut over en art som er så fåtallig at den står i fare for å bli utryddet, vil det imidlertid kunne være aktuelt med tiltak.

På bakgrunn av ovennevnte behov, foreslo departementet i høringsnotatet følgende bestemmelse som ny § 15 a:

«(felling av vilt i særlige tilfeller)

Utover reglene i §§ 12 til 15 kan direktoratet eller den det bemyndiger, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, av eget tiltak iverksette felling av vilt når dette anses nødvendig for å forhindre skade på person, vesentlig skade på eiendom, eller skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer. Tilsvarende kan slik felling iverksettes for å ivareta offentlige helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om adgangen til å iverksette felling etter første ledd.

Felling som nevnt i første ledd kan om nødvendig gjennomføres på annens eiendom.»

På grunn av behov for å presisere fellingsadgangen nærmere, foreslo departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om adgangen til felling gjennom forskrift.

Departementet la til grunn at det i forhold til § 15 a, lett vil oppstå situasjoner der myndighetene vil ha behov for adgang til annens eiendom utover det som dekkes av retten til fri ferdsel. En regel om dette ble derfor foreslått lovfestet i utkastet § 15 a, tredje ledd.

Av hensyn til rask gjennomføring, uten å risikere tidkrevende avklaring av eiendomsforhold, foreslo departementet å tilføye § 15 a i den bestemmelse som gir direktoratet adgang til å bestemme at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede, jf. viltloven § 35. Dette vil imidlertid ikke utelukke at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig at felling utføres av den jaktberettigede. Dette ble nevnt som en aktuell fremgangsmåte, særlig ved felling av vilt som gjør skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer.

Hvorvidt den aktuelle viltart som man ønsker å iverksette felling på er omfattet av Bernkonvensjonen, og hvilket vedlegg den står oppført på, ble fremhevet som viktige tolkningsmomenter i forhold til praktiseringen av bestemmelsen.

Departementet foreslo at myndigheten etter § 15 a, for bestemte arter eller problemområder, skal kunne delegeres til fylkesmannen eller kommunen, f. eks. felling av vanlig forekommende jaktbare arter der slike enkeltfellinger ikke vil ha vesentlig innvirkning på artens bestandssituasjon. Departementet understreket at en tilstrebet et smidig system der beslutninger kunne tas raskt, men at det samtidig måtte legges vekt på at felling av f. eks. sårbare og truede viltarter bare skulle skje etter en kvalifisert vurdering av kompetent myndighet. Vurdering av forholdet til Bernkonvensjonens krav, ble presisert i denne sammenheng.

Fellingstillatelse etter § 15 a skulle etter høringsforslaget kunne gis «uten hensyn til de regler som ellers gjelder» m.h.t. jakttid, bruk av fangstredskaper, motorkjøretøyer m.v.

5.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene støtter høringsforslaget. Enkelte understreker betydningen av at Bernkonvensjonens vilkår klargjøres i forarbeidene og tas inn i loven eller forskriften. Bl. a. presiserer Økokrim at forholdet til Bernkonvensjonens krav om ivaretagelse av bestandens overlevelse bør avklares hva gjelder ulv. Statens naturforvaltningsråd støtter intensjonen i forslaget, men mener det bør understrekes i motivene at terskelen for felling skal være høy og at vilkårene i Bernkonvensjonen bør innarbeides i loven.

Reindriftsforvaltningen ønsker en tilføyelse om at fellingstillatelse kan gis av hensyn til samisk kultur. Det vises til internasjonale konvensjoner og Grunnloven § 110 a, som pålegger staten et særlig ansvar for den samiske folkegruppe m.h.t. å sikre og utvikle sin kultur, sammenholdt med en urovekkende utvikling av rovvilttap i reinbeiteområder.

Norges Naturvernforbund er skeptiske til forslaget. Det pekes på at det inneholder skjønnsmessige formuleringer som åpner for felling i for vid utstrekning. Bestemmelsen kan misbrukes til å felle rovdyr som befinner seg utenfor sine kjerneområder, rovdyr som gjør skade på jaktbart hjortevilt og ville dyr hvis adferd misforstås.

Norsk Ornitologisk Forening mener alternativet «skade på naturlig fauna», må strykes, da det bygger på en foreldet forståelse av økologisk samspill. Foreningen Våre Rovdyr påpeker at forslaget går for langt, spesielt fordi det gir adgang til å skjerme ville arter mot predasjon. UiBgår imot forslaget om å åpne for felling p.g.a. predasjon på hjemlig fauna, men støtter forslaget forsåvidt gjelder introduserte arter. Statens naturforvaltningsrådmener uttrykket «skade på naturlig fauna», bør tilføyes et kvalifikasjonskrav og at det presiseres i motivene hva som ligger i uttrykket. Norsk Ornitologisk Forening er skeptisk til bruken av et bufebegrep som muliggjør å trekke inn andre husdyr som f. eks. høner. Det vises til Høyesteretts dom hvor en hønsehauks angrep på høner ble ansett omfattet av bufebegrepet i nødvergebestemmelsen i § 11.

Enkelte gir utrykk for at de ønsker grunneiernes innflytelse og/eller deltagelse ved felling. Bl. a. går Hardangervidda villreinutvalimot at bestemmelsen utvider mulighetene for tilsidesettelse av grunneierretten når det gjelder forvaltning av villrein, og at dette skjer uten kompensasjon.

Regjeringsadvokatensavner saksbehandlingsprosedyrer for de tilfeller myndighetene selv iverksetter felling og stiller spørsmålstegn ved om begrepet «eiendom» omfatter husdyr.

Flere peker på viktigheten av en klar grenseoppgang i forhold til politiet. Økokrim anfører at dagens viltlov neppe er videre enn hjemlene i straffeloven § 48 og politiloven § 7 og etterlyser avklaring av grenseoppgangen i forhold disse hjemlene. Flere er skeptiske til overlappende kompetanse mellom politiet og viltmyndighet og viser til fare for uklare ansvarsgrenser. Det er også vist til at politiets beredskap, tilgjengelighet og nøytrale rolle i viltsammenheng gjør dem best egnet til å løse de aktuelle problemstillinger. Andre ser positivt på overlappende kompetanse.

En del høringsinstanser går imot forslaget i §§ 15 a og 35 under henvisning til at dagens hjemler er tilstrekkelige.

Når det gjelder gjennomføringen av vedtatte fellinger, er flere av høringsinstansene også i relasjon til § 15 a opptatt av rask saksbehandling og at bruken av fellingsmetoder bør liberaliseres. Andre ønsker imidlertid, i likhet med det som er sagt til § 12, en mer restriktiv praksis enn i dag bl. a. ut fra dyrevernhensyn. Bl. a. er Dyrebeskyttelsen Norge imot bruk av motorkjøretøyer og fangstredskaper, samt jakt i yngletiden.

Fylkesmennene

De fleste fylkesmenn er positive til forslaget, og viser til at det er et klart behov for å få en egen hjemmel i viltloven for felling av vilt i særlige tilfeller. Dette gir større mulighet for en mer nyansert, og i større grad faglig bruk av felling enn tilsvarende bestemmelse i politiloven, samtidig som endringene gjør det mulig å iverksette fellinger i forhold til situasjonsbetingede og lokale behov. Flere viser imidlertid til at avgrensning og myndighetsfordeling av to likelydende og likeverdige hjemler i to ulike lovverk bør avklares og gjenspeiles i retningslinjer og instruksjoner til både viltmyndigheter og politiet. Det pekes på at et slikt delt ansvarsforhold kan skape usikkerhet og ansvarsfraskrivelse, og uansett retningslinjer vil det alltid være rom for utøvelse av skjønn i forbindelse med slike vedtak, kanskje spesielt ved felling av fredet rovvilt. Flere fylkesmenn støtter forslaget under forutsetning av at det utvikles et nært samarbeid mellom politiet og viltmyndighetene for saker som håndteres etter § 15 a eller politilovens § 7.

Fylkesmannen i Opplanduttrykker tvil om den delen av endringen i § 15 a som åpner for å gi kommunen myndighet til å felle vilt som representerer fare for person, og mener at slik myndighet fortsatt bør ligge hos politiet. Fylkesmannen i Oslo/Akershusser behovet for å klargjøre ansvarsforholdene, men mener likevel at det bør være én instans som har ansvaret for folks sikkerhet, og at det naturlig bør være politiet.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelagforventer at ordlyden åpner for å felle moskus når bestanden på Dovrefjell overstiger ønskelig størrelse eller har en uønsket effekt på naturlig fauna, flora eller økosystemer. Det påpekes videre at § 15 a også må gi adgang til å felle uønskede utsatte arter som for eksempel ringgås, hvitkinngås eller snøgås i Oslofjorden, før bestandene blir så store at de skaper uønskede effekter på «naturlige» populasjoner eller nært beslektede arter. Fylkesmannen foreslår at ordet «skade» i relasjon til «naturlig fauna, flora eller økosystemer» endres til «uønsket effekt».

Kommunene

Et flertall av kommunene mener det er riktig å gi viltmyndighetene tilstrekkelig lovhjemmel for felling/fjerning av vilt med uønsket adferd. Flere kommuner påpeker et behov for definisjon og presisering av begrepene skade og fare, og en avklaring av avgrensningen mellom virkeområdet for politiloven og viltloven. Det foreslås at det ved fellingen bør gis anledning til å bruke andre fangstmetoder enn etter de regler som er fastsatt for ordinær jakt.

Flere kommuner viser til at avgjørelsene må kunne tas raskt når situasjonen krever det, og at nødvendige fullmakter bør gis til fylkesmannen og kommunen slik at det er større mulighet for å ta ut rette skadegjørende individ. Det påpekes fra flere kommuner at rødlistearter må vurderes særskilt.

Når det gjelder felling av vilt for å forhindre skade på person, er det uenighet om også dette bør ivaretas av viltmyndighetene. Noen kommuner mener det er riktig å gi viltmyndighetene hjemmel til å gripe inn overfor enkeltindivider som medfører en sikkerhetsrisiko, og mener politiet mangler nødvendig viltkunnskap. Andre mener at det som gjelder skade på person fortsatt må være en politioppgave, og er uenig i at politiets myndighet skal innsnevres og gjøres avhengig av viltmyndighetene og deres vurdering av faresituasjonen.

Nore og Uvdal kommune mener bestemmelsene går for langt i å oppheve grunneiers rett til jakt.

5.4 Departementets merknader

Departementet bebudet i høringsbrevet at man skulle se nærmere på forholdet mellom gjeldende viltlov §§ 12, 13, 14 og 14 a, og den i høringsnotatet foreslåtte § 15 a. Også noen av høringsinstansene viser til at den foreslåtte bestemmelsen helt eller delvis dekker det samme som eksisterende bestemmelser. Etter at departementet nå har foretatt en ny gjennomgang av fellingsbestemmelsene i viltloven kapittel IV, jf. punkt 5.1, er departementet kommet til at gjeldende § 14 a bør tas opp i gjeldende § 14, og for øvrig dekkes av høringsforslagets § 15 a, se nærmere nedenfor. Høringsforslagets § 15 a foreslås tatt inn i loven som ny § 14 a. Ordlyden foreslås dessuten forenklet noe i forhold til høringsutkastet, ved at begrepet offentlige interesser flyttes frem som fellesnevner. Endringen er ingen innsnevring i forhold til høringsutkastet, men virkeområdet for bestemmelsen kommer klarere frem.

Som det går fram av departementets fremstilling i punkt 5.1, gir dagens §§ 13-14 a ikke tilstrekkelig grunnlag for at viltmyndighetene selv kan gripe inn for å ivareta viktige offentlige interesser. Det kan videre oppstå skadesituasjoner som er såpass spesielle at det ikke har vært naturlig å ta høyde for disse i de øvrige bestemmelsene om felling. Høringsnotatets forslag til ny § 15 a, (proposisjonsutkastet til ny § 14 a), anses derfor som et viktig supplement til disse bestemmelsene. Bestemmelsen har også fått bred støtte i høringen.

Det er særlig på ett punkt hvor departementet ser at høringsforslagets formulering kan reise tvil om rekkevidden av bestemmelsen i forhold til gjeldende §§ 12-14 a. Dette gjelder adgangen til felling for å forhindre vesentlig skade på eiendom. Også flere av dagens bestemmelser tar sikte på nettopp å beskytte eiendom. Høringsutkastet ble innledet med formuleringen «utover reglene i §§ 12 til 15», noe som etter departementets forståelse var ment å vise at bestemmelsen skal være et supplement. Departementet ser imidlertid i ettertid at den formuleringen kan være noe uklar. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen gjøres mer konkret på det området hvor det særlig kan være spørsmål om overlapp, ved å presisere at den gjelder «vesentlig skade på eiendom som ikke omfattes av §§ 12-14».

Begrepet «eiendom» omfatter også dyr. Det betyr blant annet at den nye § 14 a kan brukes i helt spesielle tilfeller av for eksempel fare for rovviltangrep på andre dyr enn bufe og tamrein. Departementet vil likevel understreke at interesseavveiningen mellom rovdyr og husdyr primært skal skje gjennom vedtak med hjemmel i § 12. Der har man tatt stilling til hvilke viltarter, hvilkehusdyr, og hvilket skadepotensiale som skal kunne utløse felling etter nærmere avveiningskriterier i forskriften. § 14 a vil derfor ikke kunne brukes som en generell fellingshjemmel i forhold til andre arter enn bufe og tamrein.

Enkelte høringsinstanser uttrykker bekymring for at myndighetene ved hjelp av den nye § 14 a vil kunne gripe inn i grunneierens jaktrettigheter. Ordlyden dekker også tilfeller der grunneieren i utgangspunktet har jaktretten. Departementet mener imidlertid at det i noen tilfeller kan være nødvendig av hensyn til offentlige interesser å gripe inn, selv om det er vanlig jakt på den aktuelle art. For eksempel kan det være tilfellet hvis en art i et område representerer en alvorlig trussel for et økosystem, og man ved vanlig jakt ikke har klart å redusere bestanden godt nok. En slik løsning vil normalt ikke være aktuell, men kan i noen tilfeller være helt nødvendig for en forsvarlig viltforvaltning. Departementet vil for øvrig også vise til den begrensningen som ligger i kravet om at felling må anses nødvendig for å forhindre skade. Dette stiller krav til forvaltningen om at andre løsninger er vurdert, men ikke funnet tilstrekkelig til å kunne løse problemet.

Noen høringsinstanser mener at begrepet skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer er for vidt. Det er imidlertid stor enighet om at viltmyndighetene må kunne gripe inn for å fjerne vilt som ikke naturlig hører hjemme i området. Uenigheten gjelder spørsmålet om også naturlig hjemmehørende fauna skal ofres av hensyn til andre arter. Departementet vil her vise til den gjeldende § 14 a, der avveiningen mellom predatorer og vilt som har næringsmessig verdi eller særlig truet vilt allerede i dag kan gi adgang til felling.

Forholdet mellom gjeldende § 14 a om felling av bestemte viltarter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon og det nye høringsforslaget til § 14 a, når det gjelder «skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer», kan reise problemer. Etter den gjennomgangen av gjeldende skadefellingsbestemmelser som departementet nå har foretatt, jf. kapittel 5.1, mener departementet at det er behov for en lovteknisk endring i forhold til gjeldende §§ 14, 14 a og høringsforslaget § 15 a: Gjeldende § 14 a skal ivareta både skaderisiko m.h.t. arter som har næringsmessig verdi for private, og skaderisiko ut fra ivaretagelse av biologisk mangfold. Hensynet til biologisk mangfold kan etter departementets mening mer naturlig ivaretas etter proposisjonsutkastet § 14 a, hvor forvaltningsmyndigheten har adgang til å felle av eget tiltak. Predatorers skade på andre viltarter som særlig er i grunneierens interesse å unngå, kan med fordel reguleres etter § 14. Departementet foreslår derfor at gjeldende § 14 og 14 a slås sammen. Etter forarbeidene til gjeldende § 14 a skal bestemmelsen praktiseres strengt, og kun unntaksvis gi adgang til felling. Departementet foreslår ingen endring i dette.

Fellingsadgangen etter høringsforslaget § 15 a (proposisjonsutkastet § 14 a) for å hindre skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer vil dermed være begrenset til felling av vilt når det anses nødvendig for en forsvarlig forvaltning av det biologiske mangfoldet. Hjemmelen vil for øvrig omfatte adgangen til felling av predatorer som truer en truet art eller bestand med utryddelse, som i dag reguleres etter § 14 a.

Felling kan etter ny § 14 a - på samme måte som etter endringen i § 12 - skje for å forhindre de aktuelle skadetypene. Det vil si uten krav om at det allerede skal ha oppstått skade.

Ny § 14 a gjelder alle viltarter. Når det gjelder truede arter, og særlig arter oppført i Bernkonvensjonens vedlegg II, forutsetter departementet at det ved skjønnsutøvelsen tas hensyn til kravet om at det skal sikres levedyktige bestander av arten i Norge.

Adgangen til felling etter ny § 14 a gjelder når det anses nødvendig for å forhindre skade. Dette betyr at myndighetene etter en skjønnsmessig vurdering har kommet fram til at felling er den mest effektive og hensiktsmessige løsningen for å forhindre den aktuelle skaden. Herved vil også Bernkonvensjonens krav om at felling bare kan skje når det ikke foreligger annen tilfredsstillende løsning, være oppfylt.

Økokrim har reist spørsmål om forholdet mellom høringsforslaget § 15 a (proposisjonsutkastet § 14 a) og viltloven § 11 og straffeloven § 48 om nødverge. Slik departementet ser det, vil proposisjonsutkastet § 14 a være et supplement også til disse bestemmelsene. Felling etter § 14 a vil kunne besluttes før det er oppstått en nødvergesituasjon og er fortrinnsvis ment benyttet i slike tilfelle. I noen tilfeller vil situasjonen ha blitt så akutt at også nødvergebestemmelse(r) vil kunne komme til anvendelse. Dessuten vil § 14 a komme til anvendelse i en rekke situasjoner som ikke har karakter av en nødvergesituasjon.

Myndigheten etter § 14 a kan for bestemte arter og problemområder delegeres til fylkesmannen eller kommunen, f. eks. felling av vanlig forekommende jaktbare arter der slike enkeltstående fellinger ikke vil ha noen vesentlig innvirkning på artens bestandssituasjon. Målet er å komme fram til et smidig system der slike beslutninger kan tas raskt når situasjonen krever det. Samtidig må det legges vekt på at felling av sårbare og truede viltarter kun skal skje etter en kvalifisert vurdering av kompetent myndighet.

Politiets myndighet til å iverksette felling etter politilovens § 7 består uendret og vil gjelde parallelt med den foreslåtte § 14 a. Innføringen av myndighet til å gripe inn også for viltmyndighetene, gjør det mulig å reservere anvendelsen av politiets myndighet til de svært akutte situasjoner med reell og betydelig fare for personers sikkerhet. Det bør utvikles et nært samarbeid mellom politiet og viltmyndighetene omkring håndteringen av slike saker, også der vedtak fattes og tiltak iverksettes av viltforvaltningen. Dette har bl. a. sammenheng med at det i slike situasjoner kan opptre samlinger av skuelystne personer som det vil kreves politiets hjelp å holde på forsvarlig avstand.

Det understrekes at fellingstillatelse etter § 14 a kan gi adgang til bruk av fangstredskaper, motorkjøretøyer m.v. uavhengig av de regler som er fastsatt for jakt i medhold av viltloven § 9, jf. formuleringen uten hensyn til de regler som ellers gjelder. Eventuell bruk av slike metoder må imidlertid vurderes konkret i det enkelte tilfelle hvor Bernkonvensjonens begrensninger for artene oppført i Vedlegg II og III ivaretas. Se også merknadene til § 12, punkt 4.1 og 4.4.

Den foreslåtte bestemmelsen er forøvrig også forenlig med Bernkonvensjonens artikkel 9, som har regler om at det kan gjøres unntak fra fredning av dyrearter som omfattes av konvensjonen for nærmere bestemte formål, blant annet for å verne flora og fauna, for å avverge alvorlig skade på avling, husdyr, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom, og for å ivareta offentlig helse- og sikkerhetshensyn, luftsikkerhets- eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning. Hjemmelen vil imidlertid også være aktuell å bruke for arter som ikke er omfattet av konvensjonens bestemmelser, herunder også uønskede introduserte arter.

Det kan vise seg å være behov for å gi nærmere bestemmelser om adgangen til felling gjennom forskrift. En forskriftshjemmel foreslås derfor tatt inn i bestemmelsens annet ledd. Det er imidlertid ingen forutsetning for å kunne beslutte felling at det er gitt en nærmere forskrift. Myndigheten til å vedta forskriften foreslås lagt til Kongen.

I de tilfelle regelverket åpner for at andre enn den jaktberettigede gis adgang til å felle vilt, vil det normalt ikke oppstå problemer når det gjelder adgang til annens eiendom. Allmennhetens adgang til fri ferdsel i utmark, vil som regel være tilstrekkelig til å kunne gjennomføre felling. Når det gjelder forslagets § 14 a, kan det imidlertid lett oppstå situasjoner der myndighetene trenger adgang til annens eiendom som ikke dekkes av retten til fri ferdsel. En regel om dette foreslås lovfestet i utkastet § 14 a tredje ledd.

Dersom myndighetene finner det nødvendig å gjennomføre tiltak etter § 14 a, vil ofte tiltakets effekt kunne avhenge av tempo og presisjon i gjennomføringen. Det vil dermed ikke være hensiktsmessig at gjennomføringen blir betinget av en lengre prosess med klarering av rettighetsforhold vedrørende jaktrettigheter. Departementet foreslår derfor at § 14 a tas med i § 35, som gir direktoratet adgang til å bestemme at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede. Dette utelukker imidlertid ikke at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig at felling utføres av den jaktberettigede uten hensyn til fredning eller jakttid. Særlig ved felling av vilt som gjør skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer, kan dette i en del tilfeller være en aktuell framgangsmåte. En slik regulering vil normalt skje etter § 9.

Departementet mener at det er naturlig at vilt som felles etter § 14 a, tilfaller Viltfondet. En henvisning til § 14 a foreslås derfor tatt inn i § 48.

Myndighetenes beslutning om å iverksette felling etter § 14 a, vil ikke være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og er dermed ikke gjenstand for klage. Beslutning om å gjennomføre jakten på annens eiendom etter tredje ledd, d.v.s. utover det som allemannsretten gir adgang til, vil derimot måtte anses som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Videre vil en eventuell beslutning etter § 35 om at fellingen skal utføres av andre enn den jaktberettigede, være et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand.