7 Endringer som følge av overføring av ansvar og virkemidler til kommunene

7.1 Generelt

Departementet ser det som viktig å legge om forvaltningen av de utnyttbare viltressursene med sikte på en sterkere lokal forankring. Endringene vil føre til at kommunens og rettighetshaveres ansvar og rolle styrkes.

For å styrke kommunens og rettighetshaveres ansvar, er det nødvendig å etablere sterkere juridiske og økonomiske virkemidler på lokalnivå. En effektiv omlegging av ansvar og virkemidler forutsetter at kommunen gis mulighet til selv å kunne etablere hensiktsmessige og lokaltilpassede ordninger. Kommunen må selv vurdere behovet for brukermedvirkning og brukerfinansiering.

Ansvaret for forvaltningen av hjorteviltet, med unntak av villrein, er i stor utstrekning tillagt kommunen allerede i dag. Dette innebærer at det tilligger kommunen å administrativt styre utviklingen i hjorteviltbestandene, herunder avveie hensynet til avkastningen av bestandene i forhold til konflikter og skader som oppstår i samsvar med overordnede miljømål og kommunale/regionale bestandsmålsetninger. På grunn av hjorteviltets rolle både som næringsmessig og økonomisk ressurs, mener departementet at hjorteviltforvaltningen vil ha en sterk stilling i de fleste kommuner. Brukere generelt og rettighetshavere vil ønske å utnytte ressursen optimalt ut fra de lokale rammevilkår. Dermed vil arbeidet med hjorteviltforvaltning, herunder organisering og tilrettelegging, kunne gi positive effekter lokalt også i forhold til forvaltning av andre viltarter.

På denne bakgrunn har departementet foreslått endringer med virkning for kommunen innenfor følgende områder:

• kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond,

• kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og bever

• omlegging av erstatningsordningen for hjorteviltskader på innmark,

• endring av viltfondets finansiering av kommunal drift.

Forslaget om omlegging av erstatningsordningen for hjorteviltskader på innmark og forslaget om endring av viltfondets finansiering av kommunal drift medfører ikke endringer i viltloven. Forslagene har likevel vært sendt på høring sammen med forslagene til endringer i viltloven for å gi høringsinstansene et samlet inntrykk av de endringer som er aktuelle i forbindelse med overføring av ansvar og virkemidler til kommunene. Eventuelle endringer vil i første rekke være av budsjetteknisk art, og departementet vil derfor komme tilbake til disse to forslagene i forbindelse med statsbudsjettet. Høringsuttalelsene vil bli lagt til grunn i den videre budsjettmessige oppfølgingen.

7.2 Gjeldende rett og dagens praksis

7.2.1 Fellingsavgifter og viltfond (§§ 40 og 43)

Viltloven § 40 annet ledd, slår fast at det for hvert dyr som tillates felt eller felles av elg, hjort og villrein skal betales en fellingsavgift etter satser og regler som Kongen fastsetter. I praksis har satsene for fellingsavgift vært fastsatt i den årlige budsjettproposisjon for Miljøverndepartement.

Innbetalingene går i dag til egen konto for fellingsavgift opprettet av direktoratet, der hver kommune har eget kontonummer. Midlene inntektsføres Viltfondet og kan ikke disponeres av kommunen. De årlige inntektene fra fondet inntektsføres i statsregnskapet under kapittel 4425, post 51, og gir grunnlag for tilsvarende utgifter i statsbudsjettet under poster i kapittel 1425. Utgiftene fordeles på ulike formål gjennom Miljøverndepartementets budsjett. I praksis benyttes inntektene fra Viltfondet til oppgaver både på kommunenivå, hos fylkesmannen og sentralt i Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet fordeler en del av midlene som tiltaksmidler etter en fordelingsnøkkel mellom de ulike fylker. Etter søknad viderefordeles deretter midlene til institusjoner, organisasjoner, enkeltpersoner m.v.

I prinsippet skal fellingsavgifter for hjortevilt benyttes til å forbedre forvaltningen av de aktuelle artene og styrke kunnskapsgrunnlaget gjennom forvaltningsrettet Forskning og Utvikling (FoU). De senere år har imidlertid behovet for sterkere lokal tilbakeføring av midler økt, som et direkte resultat av lokale og regionale ønsker om å kunne disponere deler av avgiften til direkte tiltak i området avgiften er innbetalt. Særlig gjelder dette der større grunneiersammenslutninger i praksis har overtatt mye av forvaltningsarbeidet, og kommunens rolle først og fremst består i faglig og formell kontroll av grunneiernes forvaltningsplaner.

7.2.2 Håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og bever (§§ 13 og 48)

Kommunen har etter gjeldende rett betydelig myndighet og oppgaver på dette området. I henhold til viltloven § 13 har kommunen myndighet til å gi tillatelse til felling av hjortevilt og bever som gjør skade av betydning på fast eiendom, avling, frukttrær, m.v. Kommunen kan gi tillatelse til fjerning av beverbolig og dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. Videre kan kommunen bestemme at felte dyr, mot tilsvarende fradrag i hans fellingskvote, skal tilfalle den jaktberettigede. For øvrig tilfaller i dag felte dyr, eventuelt verdien av dette, Viltfondet.

Viltfondet får i henhold til § 48 vilt som er ulovlig felt, holdes fanget, eller er innført til Norge, eventuelt verdien av viltet. Viltfondet tilkommer tilsvarende ulovlig oppbevarte eller forlatte egg, fallvilt, vilt som er avlivet av humanitære grunner, i nødverge eller nødstilstand eller i henhold til § 12. Kommunen har imidlertid etter § 48 allerede ansvar for å sørge for at vilt blir tatt vare på. Kommunen kan bestemme at hjortevilt eller bever som felles ulovlig i jakttiden, kan overlates den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag i hans kvote.

Vilt kan kun overdras til den jaktberettigede i perioden fra fellingstillatelse er utstedt og fram til jakttiden avsluttes. Utenfor dette tidsrom tilfaller viltet Viltfondet. I praksis innebærer dette at kommunen selger viltet eller de deler av viltet som kan omsettes, og at verdien av omsatt vilt tilfaller Viltfondet.

Rent praktisk er ordningen slik at kommunen i dag står for iverksettelse og gjennomføring av eventuelle ettersøk, og avhender verdien som går uavkortet til Viltfondet. Samtidig betaler kommunene de utgifter som eventuelt er påløpt, og har eventuelt arbeidsgiveransvar. Ved årsslutt ber kommunene om refusjon av bruttoutgiftene, som dermed refunderes året etter de er pådratt.

7.2.3 Ordningen med erstatning for hjorteviltskader på innmark

Hjorteviltskader på innmark omfatter først og fremst elgskader på åker og eng, hjorteskader på eng, bær/grønnsaker og frukttrær og noe rådyrskader på grønnsaker, frukttrær og prydvekster. Det avsettes i dag midler til erstatning for hjorteviltskader på innmark over kapittel 1425 post 72. Midler tildeles i henhold til regelverk fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning, jf. Forskrift 28. november 1986 om erstatning for hjorteviltskader og økonomisk støtte til forebyggende tiltak (R 12/86). For å avverge hjorteviltskader på innmark legges det i første rekke vekt på tilpasning av bestandsstørrelse og bruk av bestandsrettede virkemidler. I direktoratets handlingsplan om «Forvaltning av hjortevilt mot år 2000» (DN-rapport 1995-1) er erstatningsordningen drøftet, og det er pekt på ulemper ved nåværende ordning. Rapporten konkluderer videre med at hjorteviltskader på innmark er et saksområde som mest hensiktsmessig kan behandles på kommunenivå.

7.2.4 Viltfondets finansiering av kommunal drift

Utgiftene til viltforvaltning i kommunene dekkes over kapittel 1425 post 60. Tildeling foretas i dag på bakgrunn av innmeldte behov fra kommunene, samt fordelingsnøkler av objektiv karakter. Målet med dagens tilskuddsordning er å bidra til en god gjennomføring av administrative viltforvaltningsoppgaver i kommunene.

Historisk sett har de lokale forvaltningsorganene for vilt bestått av statlige viltnemnder. Disse hadde egne budsjett for administrasjon. Ved gjennomføringen av MIK-reformen ble de statlige nemndene nedlagt, og kommunen ble etablert som lokalt viltorgan fra og med 1. januar 1993, jf. Ot. prp. nr. 63 (1991-92). Ved behandlingen av reformen, jf. Innst. O. nr. 82 (1991-92) ble det forutsatt at innsatsen på viltforvaltningsområdet ikke måtte bli redusert som følge av eventuelle endringer i finansieringsmodellene, og komitéen uttalte at: «Flertallet har merket seg departementets forutsetning om at et beløp tilsvarende dagens, vil bli overført til kommunene i form av øremerkede tilskudd ved refusjon fra Viltfondet. Refusjonsordningen har fungert fram til 1999, da ordningen ble endret slik at kommunene nå gis et budsjett fra fylkesmannen i starten på året. Det tildelte budsjett skal dekke kostnader til alminnelig drift, d.v.s. reiser og møtegodtgjørelse samt eventuelle behov for sekretærhjelp. Virksomheten i kommunene er til en viss grad sentralstyrt gjennom eget rundskriv om «Kommunal viltforvaltning - administrasjon, saksbehandling og økonomi.» (Rundskriv 2/99 fra Direktoratet for naturforvaltning). Rundskrivet angir hvilke tiltak og økonomiske forhold som kan dekkes over det tildelte budsjett.

7.3 Høringsforslaget

7.3.1 Kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond (§§ 40 og 43)

Det er Direktoratet for naturforvaltning som på vegne av Viltfondet krever inn jegeravgift og fellingsavgift. I praksis er det imidlertid kommunen som sender ut kravet om innbetaling av fellingsavgift sammen med den årlige tildelingen av fellingstillatelse til det enkelte vald. Departementet foreslo i høringsutkastet å tilføye et annet punktum i § 40 første ledd, hvor innkreving og disponering av fellingsavgift for elg og hjort ble lagt til kommunen. Ettersom villreinområdene i større grad enn områdene for øvrig hjortevilt er kommune- og fylkesovergripende, gikk departementet av hensyn til å sikre en sentral styring inn for at fellingsavgiftene for villrein fortsatt skulle inngå i Viltfondet. Ansvaret for villreinforvaltningen er dessuten knyttet til egne villreinnemnder, som fortsatt er statlige. Når det gjelder forvaltningen av elg og hjort, er det derimot departementets syn at disse avgiftene med fordel kunne inngå som et viktig element i sterkere lokal styring av et samlet virkemiddelapparat.

Det ble i høringsutkastet forutsatt at Stortinget gjennom den årlige budsjettbehandling vil regulere avgiftsnivået for fellingsavgiftene ved fastsettelse av rammer. Innenfor disse rammene ville kommunen kunne fastsette avgiftenes størrelse avhengig av behov relatert til forebyggende tiltak mot skader på innmark, og behov knyttet til utgifter med ivaretakelse av fallvilt, samt andre lokale vilttiltak. Departementet foreslo at avgjørelsen om hvorvidt innkrevingen av fellingsavgifter skal være forskuddsvis eller etterskuddsvis ble overlatt til den enkelte kommune under den forutsetning at kommunen traff den mest hensiktsmessige beslutning i samråd med rettighetshavere og brukerorganisasjoner.

For at kommunen skulle få en bedre styringsmulighet også for de økonomiske sidene av hjorteviltforvaltningen, foreslo departementet i høringsutkastet også tilføyelse av en ny bestemmelse i § 43, om å legge myndighet til direktoratet til å gi regler om etablering av lokale viltfond i kommunen. Avgiftsmidler innhentet til det kommunale viltfond gjennom fellingsavgiftene, ble forutsatt utelukkende benyttet til direkte viltrelatert arbeid. Ordningen ble på denne bakgrunn ansett å være tilstrekkelig til å sikre tilbakeføring til brukerne gjennom samfinansiering av prosjekter, kommunale tilskuddsordninger til forebyggende tiltak mot hjorteviltskader, tilskudd til lokale vilttiltak m.v.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at direktoratet ved egne regler skulle gi rammer/vedtekter for økonomihåndteringen som skal sikre at fondsmidlene formålsstyres. Departementet forutsatte at fylkesmannen fører tilsyn med at midlene benyttes til formål som samsvarer med vedtektene. Høringsnotatet åpnet for oppbygning av fondskapital over flere år, bl. a. med sikte på gjennomføring av tyngre periodevise oppgaver som f. eks. revisjon av viltområdekart. Det ble også gitt uttrykk for at kommunen selv kunne bidra med midler til kommunale viltfond.

Departementet la i høringsutkastet til grunn at ordningen også må ta hensyn til at en stadig større del av hjorteviltforvaltningen er driftsplanbasert, og at enkelte driftsplanområder berører flere kommuner. Dette forutsetter i enkelte tilfelle kommunal samordning av disponeringen gjennom et felles organ, f. eks. ved opprettelse av interkommunal hjorteviltnemnd.

Departementet foreslo videre å differensiere jegeravgiften, for å sikre at Viltfondet fortsatt har tilstrekkelige midler til å bidra med finansiering av sentralt og regionalt styrte FoU-tiltak og overvåking.

7.3.2 Kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og bever (§§ 13 og 48)

Departementets foreslo at viltloven § 13 første ledd tredje punktum ble endret slik at hjortevilt og bever, eventuelt verdien av disse, tilfalt kommunen istedenfor Viltfondet som i dag. Forslaget omfattet de tilfelle hvor kommunen ikke har bestemt at felte dyr skal tilfalle den jaktberettigede i henhold til § 13 første ledd annet punktum.

Da kommunen allerede har myndighet til å gi tillatelse til felling av hjortevilt og bever som gjør skade som omtalt i § 13 første ledd, og myndighet til å gi tillatelse til fjerning av beverbolig eller dam i samsvar med § 13 annet ledd, ville forslaget etter departementets vurdering gi en bedre sammenkobling mellom den praktiske forvaltning og økonomihåndteringen på dette feltet.

Departementet foreslo i høringsutkastet dessuten å tilføye et nytt tredje punktum i viltloven § 48, slik at fallvilt av hjortevilt og bever som er ulovlig felt, holdes fanget eller er innført til Norge, eller verdien av dette, tilfaller kommunen. Etter dagens ordning tilfaller det Viltfondet. Med denne endringen ville kommunen selv beholde inntektene fra fallviltet til å dekke utgifter forbundet med dette. Dette er i samsvar med tilråding i direktoratets handlingsplan om «forvaltning av hjortevilt mot år 2000» (DN-rapport 1995-1), der det framgår at «ansvaret for ivaretakelse og omsetning av fallvilt bør i sin helhet overlates til kommunen, som gis frihet til å finne gode løsninger på dette utfra de lokale forutsetninger»

Departementet foreslo å stille kommunen fritt til å organisere arbeidet slik de selv finner mest hensiktsmessig, under forutsetning av at dyrevern relatert regelverk ivaretas. Det ble videre lagt til grunn at ordningen måtte praktiseres slik at ikke unødige ressurser brukes på å ettersøke og avlive dyr som åpenbart vil kunne restitueres. Det ville være i strid med intensjonene om kommunen ettersøkte og ivaretok ansvaret for fallvilt m.v. etter § 48 kun for de tilfelle som ga positivt økonomisk resultat etter omsetning.

7.3.3 Omlegging av ordningen med erstatning for hjorteviltskader på innmark

Departementet har lagt til grunn at det primært skal sikres en balanse mellom bestander og næringsgrunnlag slik at skader voldt av hjortevilt holdes på et lavest mulig nivå. I direktoratets handlingsplan om «Forvaltning av hjortevilt mot år 2000», ble bl. a. følgende mål angitt:

• Hjorteviltskader på innmark skal forebygges før de oppstår og/eller mens de er i ferd med å utvikle seg

• Det skal bare unntaksvis utbetales etterskuddsvis økonomisk erstatning for allerede påløpte skader

• Det skal være god kopling mellom myndigheten til å bruke bestandsretta virkemidler og økonomisk ansvar for de skader hjortevilt gjør på innmark

I samsvar med anbefalingene i handlingsplanen, mente departementet at de lokale viltmyndigheter har et ansvar for å balansere disse hensyn, der ønsket om en tett hjorteviltbestand med høy avkastning må veies opp mot de samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser en slik bestand medfører. Det er ikke heldig at denne balansen forrykkes ved at staten yter erstatning til de som rammes, mens bestandskontrollen styres på kommunalt nivå.

Departementet foreslo derfor opphevelse av Forskrift 28. november 1986 om erstatning for hjorteviltskader og økonomisk støtte til forebyggende tiltak.

7.3.4 Endring av viltfondets finansiering av kommunal drift

Dagens øremerking av økonomiske midler fra Viltfondet til kommunal viltforvaltning omfatter kun ordinære driftsmidler. Tiltaksmidler søkes finansiert fra kommunen via fylkesmannen på lik linje med andre søkere gjennom tilskuddsmidler.

Av Budsjettinnstilling S. nr. 9 (1997-98) fremgår det at midler fra vilt- og fiskefondet ikke bør gå til å dekke ordinære driftsutgifter for offentlig forvaltning, men i det vesentlige tilbakeføres til lokale formål, d.v.s. til forvaltning av vilt og fisk, og spesielt til praktiske tiltak.

I en rapport fra Østlandsforskning, ØF-rapport nr. 27/97, fremgår det videre at det har skjedd betydelige endringer i den kommunale organiseringen av viltforvaltningen de senere år. Det er en klar tendens til at den administrative organisering endres, og i dag har mer enn 45% av kommunene knyttet oppgavene til jord- og skogbruksetat. Samtidig har en redusert andel av kommunene beholdt nemndstrukturen, mens en økende andel har lagt ansvar til hovedutvalg eller andre utvalg. Dette innebærer at viltoppgavene i større og større grad integreres i vanlig kommunal drift.

Tidligere dokumenter, jf. punkt 7.2.4, har forutsatt at den kommunale viltforvaltningen fortsatt skal motta øremerkede tilskudd for utgiftsdekning til viltarbeidet. En fortsatt delegasjon av oppgaver og ansvar til rettighetshaversiden vil redusere arbeidsbelastningen i kommunene.

På denne bakgrunn foreslo departementet at kommunene selv dekker kostnadene til administrasjon og drift av den lokale, offentlige viltforvaltning. Tilskuddene under kapittel 1425 post 60, som i dag benyttes til dette formålet, foreslås omgjort slik at posten bare kan benyttes til prioriterte tiltak og ikke til ordinær drift. Midlene skal således fremdeles øremerkes kommunene.

Tilskuddene må sees i sammenheng med en oppbygging av kommunale viltfond. Omlegging av kapittel 1425 post 60 vil dekke et etterspurt behov for lokal tilbakeføring av midler, samt gi fylkesmannen og kommunene et incitament til å utvikle gode ramme- og årsplaner. Denne tilskuddsposten bør etableres som en tilskuddspost som fordeles av fylkesmennene på bakgrunn av søknad om tilskudd fra kommunene.

7.4 Høringsinstansenes syn

7.4.1 Kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond (§§ 40 og 43)

Norges Bondelag og Statens naturforvaltningsråd støtter høringsforslaget til §§ 40 og 43. Bondelaget understreker viktigheten av at nye forskrifter blir utarbeidet og at fellingsavgiften brukes til praktisk hjorteviltforvaltning i den enkelte kommune. Norges Bondelag forutsetter imidlertid at brukerinteressene (jeger- og fiskeforeninger) ikke skal ha beslutningsmyndighet når fondsmidler benyttes til driftsplanlegging. Norges fjellstyresamband støtter høringsforslaget vedrørende § 40 og anfører at ny forskrift må vedtas. Forskriften bør la medlemmer i hjorteviltregioner og større grunneiersammenslutninger betale fellingsavgiften etterskuddsvis, mens de øvrige betaler forskuddsvis. Norges fjellstyresamband er uenig i at kommunen skal miste tilgangen til midler til ordinær drift av den kommunale administrative forvaltningen og mener viltfondet må bygges opp dels av fellingsavgifter dels av jegeravgiften. Fjellstyresambandet forutsetter videre at det vedtas ny forskrift både med hjemmel i § 40 og § 43, som begge må hjemle økonomiske virkemidler som fremmer grunneierorganisering.

Utmarkskommunenes Sammenslutning er generelt positive til å overføre en større del av viltforvaltningen til kommunene. En myndighetsoverføring må likevel ikke føre til at kommunene pådras nye kostnader uten tilsvarende økonomiske overføringer.

Norges Skogeierforbund støtter ordningen med kommunevis innkreving av fellingsavgiften, men understreker viktigheten av at fellingsavgiftene bare brukes til hjortevilttiltak. Skogeierforbundet gir uttrykk for at viltforvaltningen er for brukerfinansiert og at det bør avklares økt statlig finansiering i forholdet mellom Viltfondet og offentlig finansiering gjennom ordinære bevilgninger. Skogeierforbundet går imot kommunale viltfond under henvisning til at dette er en tungvint modell å praktisere, f. eks. sammenlignet med modellen som benyttes for skogavgift. UiOstøtter at kommunen får midlene og at de brukes til vilttiltak, men går imot økt jegeravgift ved innføring av to satser, da dette vil motvirke målsettingen om et mer jaktsentrert friluftsliv. Grunneiernes Frittstående Viltutvalgmener hele fellingsavgiften burde gå inn i et kommunalt fond, som må øremerkes hjortevilttiltak. Halvparten av jegeravgiften bør tilbakeføres til det kommunale viltfondet og brukes til fremme av småviltbestanden. Verken fellings- eller jegeravgift må nyttes til kommunal viltadministrasjon. Flere mener satsen for fellingsavgift bør være nasjonal og at betalinger bør skje etterskuddsvis, hvorunder flere anfører at differensiert fellingsavgift og forskuddsvis betaling vil være i strid med Stortingets forutsetninger. Norsk Ornitologisk Forening går imot at myndigheten etter § 43 legges til kommunen. Av hensyn til å sikre bedre faglig kompetanse, bør myndigheten tillegges fylkesmannen. Universitetet i Tromsø mener for mye midler i dag går tilbake til jegerformål isteden for faunaforvaltning i vid forstand, f. eks. hjorteviltforvaltning. De foreslåtte endringer vil føre til at for mye går til viltstell på bekostning av FoU-prosjekter innen økologi og naturforvaltning. Støtten til slike prosjekter bør isteden økes gjennom opprettelse av frittstående fond til FoU-prosjekter. Opprettelse av kommunale viltfond vil også ha negativ virkning ved at det legges til rette for små lokale tiltak uten tilstrekkelig regional eller nasjonal sammenheng.

Dyrebeskyttelsen Norge er imot at ettersøk og avliving settes bort til organisasjoner og foreninger.

NJFF går imot forslaget om kommunale viltfond og kommunale fellingsavgifter.

Fylkesmennene støtter i stor grad innføring av kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond. Prinsippet med innføring av kommunale fellingsavgifter og opprettelse av kommunale viltfond er i tråd med målet om lokal forvaltning av viltressursene og vil kunne øke lokalt engasjement i hjorteviltforvaltningen. I tillegg vil omleggingen gi kommuner med mange fellinger større handlefrihet og incitament til kostnadseffektive tiltak.

De fleste fylkesmenn peker imidlertid på at konsekvensene dette vil få for kommunene vil være svært ulike. For det første vil økt delegasjon av ansvar og oppgaver til kommunene øke krav til kompetanse. Videre kan det oppstå store forskjeller mellom kommuner med store hjorteviltstammer og kommuner der det kun felles en håndfull dyr hvert år. Forslaget favoriserer kommuner med store bestander av elg og hjort, og kommuner med lite elg og hjort vil ha små muligheter til å bygge opp kommunale fond. Flere fylkesmenn er bekymret for at kommunen som lokal viltmyndighet vil få sitt finansielle grunnlag alvorlig svekket. Mange kommuner har en stram kommuneøkonomi, og vil ikke ha midler av betydning til viltforvaltningsoppgaver fra det ordinære driftsbudsjett.

Flere fylkesmenn mener at det for å opprettholde kommunen som lokal viltmyndighet er nødvendig med ordninger som ivaretar økonomien også i kommuner som ikke har elg og hjort. Viktigheten av at innbetalte fellingsavgifter må øremerkes til arbeid med vilt i kommunen/regionen presiseres. Dette vil bedre grunnlaget for at tunge oppgaver som viltkartlegging også kan gjennomføres i disse kommunene. Det fremmes forslag om at kommuner uten elgjakt eller med få fellinger fortsatt mottar sentrale overføringer for å kunne ivareta lokale viltoppgaver på en tilfredsstillende måte. Det foreslås etablering av fylkesvise fond for alle innbetalte fellingsavgifter som forvaltes av et styre hvor blant annet grunneierorganisasjonene er representert. Dette vil sikre en mer målrettet bruk av midlene og en mer kostnadseffektiv forvaltning. Et alternativ kan også være at tilskuddsmidler fra fylkesmannen prioriteres til kommuner med små bestander og lite jakt.

Ved innføring av øremerkede tilskuddsmidler til kommunale tiltak må fylkesmannen ha anledning til å avsette deler av den fylkesvise rammen til driftstilskudd til de kommuner som kommer dårlig ut. Det forutsettes at det blir utarbeidet regler for disponering av de kommunale tilskuddsmidlene.

Når det gjelder innkreving av fellingsavgift mener noen fylkesmenn at fellingsavgiftene bør være like, i det minste mellom kommunene i samme fylke, men helst over hele landet, og at avgiften bør innbetales etterskuddsvis etter antall felte dyr. Andre forutsetter at kommunene har frihet til å vurdere om fellingsavgiften skal innbetales etterskuddsvis og vurdere størrelsen på fellingsavgiften. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til at det bør presiseres i regelverket at midlene også skal nyttes til andre viltarter enn hva det innbetales fellingsavgift for, både utgifter til kommunal drift og tilskudd til prosjekter.

Flere fylkesmenn foreslår i tillegg at det innføres fellingsavgift på rådyr. En innføring av fellingsavgift på rådyr vil gi kommunene en bedre økonomisk mulighet til å bistå grunneierne i arbeidet med organisering og tilrettelegging av rådyrressursene. Fylkesmannen i Telemark mener bestemmelsen bør utvides til å omfatte både rådyr og bever, og foreslår at «elg og hjort» byttes ut med « hjortevilt og bever». Forslaget begrunnes med at avgifter på disse artene kan medvirke til at forvaltningen forbedres og at artene får høyere status. Fylkesmannen i Telemark peker på at fellingsavgiftene for villrein burde kunne gå tilbake til villreinområdet på samme måte som man nå foreslår at fellingsavgiftene for elg og hjort skal gå til kommunen. Med driftsplaner og villreinnemnda som kontrollorgan, burde avgiftene kunne disponeres av villreinutvalget. Det arbeides for tiden med å etablere en mer regional forvaltning for elg og hjort uavhengig av kommunegrenser. Målsettingen er en grunneierstyrt regional forvaltning av storviltet. Disse elgregionene bør da etter hvert disponere avgiftene innenfor sitt område til tiltak, og på lengre sikt er det derfor mer naturlig at regionene får et viltfond enn at det skal være kommunevise viltfond og at midlene for eksempel disponeres gjennom etablering av en interkommunal hjorteviltnemnd.

Fylkesmannen i Aust-Agder mener det fortsatt bør være én jegeravgift for alle som vil jakte og ser ikke behovet for en differensiering. Fylkesmannen i Troms mener at differensiert jegeravgift må knyttes til hjorteviltjakt og ikke storviltjakt, fordi intensjonen med en differensiering av avgiften skal være å sikre midler til sentralt og regionalt styrte FoU-tiltak og overvåkning av hjorteviltbestandene.

Fylkesmannen i Buskerud peker på at høringsnotatet ikke omtaler om fellingsavgiften fra interkommunale storvald skal gå til den kommunen som administrerer valdet og følgelig skriver ut fellingstillatelsen, eller om avgiften skal fordeles på de respektive kommuner. Det antas at den foreslåtte ordningen vil medføre liten vilje til å etablere framtidige storvald over kommunegrenser for de kommuner som vil få sin økonomi svekket som følge av etablering av interkommunale storvald. Dette kan løses ved at «rettmessig» del av fellingsavgiften overføres/innkreves av de respektive kommuner, eller at storvaldkommunen også overtar sin del av utgiftssiden.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane foreslår at jaktåret regnes fra og med 1. januar til og med 31. desember. Det er mange hensyn bak dette, blant annet hensynet til rapportering, statistikk, årsbudsjett, regnskap, virksomhetsplaner m.m. Spesielt vil dette være viktig i forbindelse med endringen vedrørende kommunal hjorteforvaltning. En slik endring vil lette kommunenes arbeid og synkronisere kommunal viltforvaltning med andre deler av de kommunale forvaltningsoppgavene.

Det er stor uenighet blant kommunene om forslaget. En rekke kommuner ser positivt på endringene og mener at overføring av ansvar og virkemidler vil synliggjøre viltarbeidet i kommunen, noe som vil kunne gi dette arbeidet en positiv stimulans og vilje til ansvar. Mange er prinsipielt enige i overføring av myndighet og ansvar, men skeptiske til de økonomiske konsekvenser. Det vises til at det kan bli problem å få overskudd til å opprette et viltfond, og at kommunens generelle viltforvaltning må sikres en finansiering i de tilfeller hvor inntekter fra fellingsavgifter (kommunalt viltfond) ikke vil dekke utgiftene. Det er ønskelig med en mulighet for å søke dekning for underskudd på fallviltregnskapet. Det påpekes at det er viktig å sikre at inntektene til kommunen går til vilttiltak. Det foreslås at kommunene må få tilført midler de første årene for å bygge opp viltfondet, ellers vil midlene kommunen får inn bare dekke den vanlige drift av viltforvaltningen. Det påpekes også at intensjonene med lovendringen lettere vil kunne følges opp hvis det i tillegg opprettes et fond på fylkesnivå som kan utjevne noe av forskjellene som vil bli mellom store og små elgkommuner. Flere kommuner ønsker at fellingsavgifta skal kunne benyttes til administrative utgifter i kommunen. I tillegg må underskudd på fallvilthåndtering kunne dekkes fra kommunalt viltfond.

Flere kommuner går imot hele eller deler av reformen, med den begrunnelse at de blir påført økonomiske forpliktelser som de ikke ser noen reell mulighet for å dekke inn. Det vises til at de økonomiske konsekvensene er for dårlig utredet. Det er store forskjeller mellom kommuner når det gjelder inntektspotensiale, og det er ikke ønskelig med økning i avgiftene for jegere eller grunneiere.

Når det gjelder fellingsavgiften påpeker flere kommuner at det er ønskelig med forskuddsvis innbetaling, og at denne bør være lik for hele landet. Det foreslås også at fellingsavgiften bør være todelt, slik at en del blir betalt før jakt i forhold til tildelt kvote og den andre delen etter at dyr er felt.

Det er kommet forslag om at fellingsavgiften for villrein også bør gå til kommunene. En kommune mener at også jegeravgiften bør gå inn i det kommunale viltfondet. Også flere kommuner foreslår at det i loven etableres hjemmel til å fastsette fellingsavgift på rådyr. En åpning for fellingsavgift på rådyr, samt tilbakeføring lokalt av en større del av jegeravgiften, vil gi mindre kommuner en mulighet til å få et viltforvaltningsbudsjett til å balansere. Det bør gis mulighet for fordeling av fellingsavgiften fra interkommunale driftsplanområder på hver kommune.

7.4.2 Kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og bever (§§ 13 og 48)

Norges naturvernforbund, Norges Bondelag, NORSKOG, Norges Skogeierforbund, NJFFog Statens naturforvaltningsråd støtter høringsforslaget. Noen påpeker imidlertid at kommuner vil komme i økonomisk underbalanse f. eks. som følge av ekstra store utgifter med viltpåkjørsler. Disse bør få dekket ekstrakostnadene på annen måte enn gjennom forhøyelse av fellingsavgiftene. Enkelte påpeker også at man i praksis legger for mye ansvar til frivillige organisasjoner, hvilket er uheldig bl. a. fordi de mangler vedtaksmyndighet og midler til oppfølging. UiB mener det er uheldig at kommunen både skal gi tillatelse til felling og deretter selv få verdien av viltet. Verdien bør derfor tilfalle Viltfondet som i dag. Grunneiernes Frittstående Viltutvalg mener felte dyr skal tilfalle kommunen utenom jakttiden. I jaktperioden, bør det kunne bestemmes at det skal tilfalle jaktberettigede.

Fylkesmennene er generelt positive til forslaget om kommunal håndtering av fallvilt av hjortevilt og bever. Flere forutsetter at midler fra det kommunale viltfond kan benyttes til dekning av utgiftene av ettersøk/fallvilt som for en del kommuner vil være større enn inntektene ved omsetning av kjøtt. Det påpekes at inntektsmuligheten for håndtering av fallvilt av rådyr er betydelig lavere enn for elg/hjort, og forutsettes at kommunene får anledning til å prissette det kjøttet som omsettes uavhengig av den fastsatte pris på storfe. Videre er det påpekt at gjeldende lovverk vanskeliggjør muligheten for å få et økonomisk overskudd ved salg av fallvilt. Dette gjelder særlig kommuner hvor hoveddelen av fallvilt er rådyr. Kommunene må få mulighet til å dekke inn underskudd på fallvilthåndteringen. Dette kan skje enten ved inndekking fra det kommunale viltfondet, eller ved statlig refusjon.

Blant kommunene er det uenighet vedrørende forslaget om kommunal håndtering av fallvilt av hjortevilt og bever. Enkelte kommuner går mot forslaget med bakgrunn i skepsis til hele den økonomiske/administrative omlegging. Mange frykter at ordningen vil gå med underskudd for kommunen. Flere støtter forslaget, men stiller krav om at underskudd må refunderes av staten.

Kongsberg kommune understreker nødvendigheten av at det kommunale viltfondet kan brukes til å dekke opp underskudd i ettersøksarbeidet, slik det er foreslått. Lokal bruk av jegeravgiftsmidler bør kunne vurderes i forhold til oppgaver knyttet til småvilt og ikke-jaktbart vilt, truede dyrearter og biotopvern/forvaltning.

Haugesund kommune foreslår (ny § 48) «kommunen kan bestemme at hele eller deler av det felte dyret skal tilfalle den som har utført fellingen av fallviltet i stedet for økonomisk vederlag».

Stavanger kommune bemerker at kommunal rapportering av fallvilt bør følge normalår i stedet for jaktåret.

Lillesand kommune er skeptisk til kommunal håndtering av fallvilt av hjortevilt og bever, og forventer at de kommuner som er mest belastet med påkjørsler vil kunne komme i et høyst ufrivillig økonomisk underskudd i fallviltarbeidet. For at kommunene skal få et mer rettferdig og likt utgangspunkt, må denne skjevheten kompenseres på en annen måte enn å øke fellingsavgiften i den aktuelle kommunen.

7.4.3 Omlegging av ordningen med erstatning for hjorteviltskader på innmark

Norges fjellstyresamband er imot å oppheve dagens «Forskrift 28. november 1986 om erstatning for hjorteviltskader og økonomisk støtte til forebyggende tiltak», da det fortsatt vil være områder der forebyggende tiltak ikke er mulig. Skogeierforbundet støtter opphevelse av gjeldende forskrift om erstatning for hjorteviltskader.

NJFF stiller seg nøytral til opphevelse av Forskrift om erstatning for hjorteviltskader og økonomisk støtte til forebyggende tiltak.

Fylkesmennene er enig i departementets forslag og vurderinger, og støtter forslaget om å oppheve forskrift om erstatning for hjorteviltskader i sin nåværende form. Unntaksvis kan det være behov for tilskudd for å dekke lokale mer katastrofepregde skader, og flere peker på at det bør være adgang til å kunne yte midler til forebyggende skader og gi erstatning i spesielle tilfeller. Slike spesielle og ofte uforutsigbare skadesaker er de som oppstår i tilknytning til små eiendommer hvor det ikke er utmarksarealer, men bare innmarksarealer på eiendommen. Det vises også til at det er behov for å presisere hvordan skader på innmark forvoldt av villrein skal håndteres. Det anbefales at ordningen videreføres på kommunalt nivå slik at det kan gis støtte til forebyggende tiltak, med finansiering over den kommunale fellingsavgift.

Fylkesmannen i Buskerud forutsetter at skader forvoldt av elg som trekker inn fra nabokommune vinterstid og som skadekommunen ikke har muligheter for å håndtere ved ordinær jakt, løses ved at berørte grunneiere og kommuner får i stand en ansvarlig regional hjorteviltforvaltning.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener at det bør etableres en statlig forskrift hvor kommunen er myndighet som behandler av slike saker som førsteinstans.

Et flertall blant kommunene støtter forslaget om å oppheve forskrift om erstatning for hjorteviltskader. Det forutsettes av flere at kommunen i enkelte tilfeller kan ha tilgang til tilskuddsmidler etter søknad til fylkesmannen.

Enkelte kommuner påpeker imidlertid at det fortsatt er behov for en erstatningsordning. De som går imot forslaget begrunner dette i stor grad med problemer med forvaltningen av trekkende bestander. Lokale trekk kan medvirke til at en kommune får fellingsavgiftene, mens en annen har problemene med skader på vinterbeite. Det er ikke i alle tilfeller slik at en kommune kan løse skadeproblem alene, og enkelte kommuner mener derfor det må være en erstatningsordning som fylkesmannen administrerer. En kommune påpeker at fylkesmannen må lage retningslinjer for sitt fylke. To kommuner foreslår at ordningen tas vekk for ett/flerårige plantekulturer, men vurderes opprettholdt for fruktproduksjon.

7.4.4 Endring av viltfondets finansiering av kommunal drift

NJFF støtter forslaget om at midlene i kapittel 1425, post 60, ikke skal brukes til ordinær drift, men går imot at dette skal løses gjennom økte fellingsavgifter. Norges skogeierforbund mener det bør slås fast at kommunen ikke kan bruke av fellingsavgiftsmidlene til offentlig administrasjon og forvaltning.

Flere av fylkesmennene har ikke hatt merknader til dette punktet, eller gir generell støtte til forslagene i kapittel 4 uten videre merknader. Enkelte av fylkesmennenes innspill som er referert under kan være representative for variasjon i fylkesmennenes syn.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag er prinsipielt av den oppfatning at innbetalte avgifter fra jegere hovedsakelig skal tilbakeføres til ulike lokale tiltak, og er bekymret for konsekvensene for arbeidet med viltforvaltning ved å fjerne bidraget til kommunal drift i kommunene som i dag mottar et visst minstebeløp. Generelt trang økonomi vil kunne medføre at få kommuner kan prioritere å øke det økonomiske bidraget til drift noe som igjen kan resultere i mindre offentlig innsats i arbeidet med viltforvaltning dersom dagens tilskudd fjernes. Fylkesmannen gir sin prinsipielle støtte til forslaget om å omgjøre 60-posten, men påpeker at kommunene har ulike forutsetninger med hensyn til kompetanse og ressurser til følge opp en slik ordning ut fra dagens situasjon, og for flere vil situasjonen forverres dersom driftstilskuddet fjernes.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag er enig i at det også legges opp til å sikre at kapittel 1425 post 60 omgjøres til tilskudd som gis basert på både egenfinansiering og relevans til fylkesmannens føringer for den enkelte kommune i forhold til hovedutfordringer i viltsammenheng. Det betyr at midler fra denne posten bare kan gis til prioriterte vilttiltak og ikke til ordinær drift. Dersom midlene på kapittel 1425 post 60 fortsatt øremerkes kommunene, vil en etter fylkesmannens oppfatning sikre et økonomisk grunnlag for finansiering av mer tunge regionale viltprosjekter/vilttiltak som en kommune alene ikke vil kunne finansiere utelukkende på egen hånd.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal frykter at viltarbeidet vil bli nedprioritert om denne endringa blir gjennomført, og dette vil kunne føre til at det blir økt forskjell på viltforvaltningen i de ulike kommunene. Det er forslag om at midlene på post 60 vil bli omgjort til en prosjektrettet tilskuddspost. Tilskudd til prosjekt vil være avhengig av kommunalt engasjement, egenfinansiering og kompetanse. De kommuner som i utgangspunktet er aktive vil forsterke dette ved å lage til prosjekt som styrker økonomien og aktiviteten i kommunen, og kommuner som mangler viltfaglig kompetanse og har dårlig økonomi vil bli tapende dersom endringsforslaget blir gjennomført.

Fylkesmannen i Hedmark anbefaler at kommunal viltforvaltning fortsatt skal finansieres over statsbudsjettet. Fylkesmannen begrunner dette med at man er redd for at viltforvaltningen i kommunene blir nedprioritert dersom det direkte tilskuddet faller bort. Kommunene i Hedmark har gjennomgående vært positive til høringsforslaget, men vært betenkt over at inntektsgrunnlaget for drift og administrasjon bortfaller.

Fylkesmannen i Troms mener forslaget om at kommunene selv skal dekke kostnaden til administrasjon og drift av den lokale viltforvaltning uten en øremerket overføring, må være i samsvar med målsettingen om å integrere viltforvaltningen i annen kommunal forvaltning. Fylkesmannen finner det derfor naturlig at kommunene fullt ut tar ansvaret for disse oppgavene og at finansieringen skjer over kommunenes egne budsjetter. Fylkesmannen mer den kommunale viltforvaltning kan komme styrket ut av omleggingen, men at dette betinger lokalt engasjement og politisk vilje til å prioritere lokal viltforvaltning.

Kommunene er delte i synet på den foreslåtte omlegging. Kommunenes uttalelser på dette punkt er i stor grad koblet sammen med synet på kommunale viltfond og kommunale fellingsavgifter, jf. kapittel 7.4.1. Generelt er den skepsis som fremkommer knyttet til det forhold at departementet foreslår å fjerne det ordinære driftstilskuddet, og mange kommuner mener disse utgifter må kunne dekkes inn ved bruk av kommunale viltfond og fellingsavgifter.

7.5 Departementets merknader

Departementet viser til at de foreslåtte tiltak berører viktige deler av norsk viltforvaltning, både faglig, økonomisk og organisatorisk. Høringsinstansene har fremmet sitt syn på en rekke tema, delvis også tema som ligger utenfor denne høringen. Disse er bare i begrenset grad kommentert av departementet, men vil bli vurdert i det videre arbeidet med revisjon og forenkling av forskriftsverket til viltloven.

7.5.1 Kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond

Departementet konstaterer at de forslag som ble fremmet i høringen har fått generell støtte fra de fleste høringsinstansene. Det kan videre slås fast at høringsinstansenes syn spriker på en del praktiske punkter. Spesielt gjelder dette den praktiske konsekvens av forslagene dersom ikke en sentral styring av fellingsavgiftenes størrelse og bruken av eventuelle kommunale viltfond opprettholdes. Generelt er den motstand som fremkommer hos høringsinstansene knyttet til de økonomiske konsekvenser av forslaget, enten for den kommunale økonomi eller for omfang og kvalitet på viltarbeidet i kommunene, jf. også punkt 7.5.4. Departementet viser til at forslagene tar sikte på å forbedre både det økonomiske grunnlaget og sikre en sterkere lokal forankring og ansvar. Departementet ser det imidlertid ikke som realistisk at en kan etablere en felles mal for alle kommuner uten en sterk sentral regelstyring. En slik styringsform ønsker departementet å unngå. Departementet mener derfor det må aksepteres at viltforvaltningen gis ulik prioritet og ulike vilkår i kommunene, avhengig av den rolle viltet har i den enkelte kommunale forvaltning.

Departementet opprettholder derfor sitt forslag om at kommunene skal kunne fastsette fellingsavgiften for elg og hjort, innenfor en øvre ramme som fastsettes i de årlige budsjetter. Innenfor denne ramme må det overlates til kommunene å vurdere om avgiften skal settes lavere, eller om avgiften skal innkreves forskuddsvis eller etterskuddsvis. Departementet er forberedt på at dette kan føre til ulikt avgiftsnivå og inntektsgrunnlag mellom kommuner, men dette er vanlig også ved andre kommunale avgifter. Departementet mener videre at viltet generelt sett oppfattes som et fellesgode i befolkningen, og at dette i sterk grad vil føre til en lokalpolitisk opprioritering av feltet.

Departementet har likevel forståelse for at en del høringsinstanser er noe nølende i forhold til forslaget på grunn av usikkerhet med hensyn til de økonomiske konsekvensene. Departementet foreslår derfor at ordningen med kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond ikke låses gjennom et direkte krav i loven, slik høringsforslaget la opp til. Istedenfor foreslås at Kongen kan bestemme at kommunen innenfor nærmere rammer kan fastsette fellingsavgiften for elg og hjort, jf. lovutkastet § 40 annet ledd annet punktum. Departementet forutsetter som nevnt at det bestemmes slike rammer i den årlige budsjettproposisjonen for Miljøverndepartementet, på samme måte som satsene fastsettes i dag. Kommunene vil deretter ha myndighet til å fastsette fellingsavgiftene for elg og hjort innenfor rammen og enten forskuddsvis eller etterskuddsvis. Ved å knytte kommunens myndighet uttrykkelig opp mot Kongens beslutning, får man et mer fleksibelt system enn en fast ordning som slås fast i loven. Dette vil gi en bedre mulighet for løpende oppfølging og eventuelle justeringer av ordningen enn om ordningen skulle fastlegges direkte i loven.

Når det gjelder disponeringen av midlene, fastholder departementet sitt forslag om at fellingsavgifter som fastsettes på kommunalt nivå, skal gå inn i kommunale viltfond. I høringsforslaget gikk dette ikke helt klart fram av lovteksten. Departementet har derfor justert lovforslaget, slik at det i bestemmelsen om viltfond (§ 43) sies uttrykkelig at kommunale fellingsavgifter går inn i kommunale viltfond. Forslaget om at direktoratet kan gi nærmere forskrifter om anvendelsen av midlene i de kommunale viltfond foreslås opprettholdt, men med en litt klarere ordlyd, jf. utkastet § 43 tredje punktum.

Departementet tar sikte på å videreføre ordningen med at direktoratet gir rundskriv med føringer for det kommunale arbeidet med viltforvaltning. Disse rundskriv vil være de viktigste sentrale styrings- og prioriteringssignaler. Departementet ser det imidlertid ikke som hensiktsmessig å detaljregulere hvordan kommunene teknisk disponerer avgifter som innkreves, for eksempel ved fondsstyrer. Departementet legger til grunn at den nødvendige dialog med både rettighetshavere, brukerinteresser, næringsinteresser o.s.v. ivaretas i kommunen, og veies opp mot nasjonale, regionale og lokale mål innen viltforvaltningen. Hvordan disse avveininger teknisk gjennomføres bør overlates til kommunens frie skjønn.

Disponeringen og prioriteringen i de kommunale viltfond, samt eventuell direkte kommunal finansiering, må etter departementets syn underlegges en ordinær politisk og budsjettmessig behandling i kommunene. Departementet kan derfor ikke se at det er nødvendig å avgrense bruken av midlene til kun praktiske hjortevilttiltak. For det første bør disse vurderinger overlates til kommunen. Dernest er det klart at eksempelvis viltkartlegging i sterk grad kommer hjorteviltet til gode. Det er imidlertid nødvendig å sikre at midlene benyttes innen viltforvaltningen, og dette må ivaretas både gjennom sentral styring og regional oppfølging av bruken av midlene. Jf. også den foreslåtte forskriftshjemmelen, som kan brukes til sentral styring, dersom det skulle være hensiktsmessig.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser mener at fellingsavgiftene for villrein også burde omfattes av de foreslåtte endringer. Imidlertid vektlegger departementet sterkt at forvaltningen av villrein fremdeles skjer i regi av statlige villreinnemnder, og at forvaltningen er både kommune og fylkesovergripende. Departementet viser også til at villreininteressene i sterk grad deltar i disponeringen av innbetalte fellingsavgifter for arten, gjennom arbeidet med tiltaksplaner i villreinforvaltningen. Disse sikrer også at finansiering av viktige tiltak sirkulerer mellom villreinområdene etter en fastsatt plan. Departementet finner derfor ikke er grunnlag for å endre den eksisterende ordning med fellingsavgifter for villrein. Departementet vil imidlertid løpende vurdere dette forholdet, og har også merket seg enkelte høringsinstansers bekymring for den konsekvens omleggingsforslagene kan få for regionale hjorteviltnemnder. Imidlertid mener departementet at det ikke er hensiktsmessig å detaljregulere dette, da kommunene selv bør ta et betydelig ansvar for samordning og koordinering av forvaltningen av trekkende bestander.Departementet har også vurdert forslaget fra flere høringsinstanser om innføring av fellingsavgift på rådyr. Dette forslaget har imidlertid ikke vært høringstema, og departementet finner det ikke formålstjenlig å innføre ytterligere avgifter i forbindelse med omleggingen.

Flere av høringsinstansene har også tatt til orde for at de kommunale viltfond i en startfase må tilføres midler fra sentralt hold. Departementet har ingen betenkeligheter med at fylkesmannen gjennom disponering av både øremerkede kommunale midler, jf. punkt 7.5.4, og ordinære tilskuddsmidler for øvrig, bidrar til de kommunale viltfond. Departementet legger likevel til grunn at slike bidrag ikke må føre til at prioriterte tiltak utsettes eller ikke gjennomføres, mens kapital samtidig legges opp i de kommunale viltfond.

I spørsmålet om differensiering av jegeravgiften er det også delte meninger blant høringsinstansene. Departementet viser til at slik differensiering er praksis innen fiskeforvaltningen, der det betales en høyere avgift for fiske etter anadrom laksefisk, og en lavere avgift for innlandsfiske. Samtidig er det klart at utviklingen av og påvirkningene på hjorteviltbestandene avgjøres av jaktdødeligheten. Departementet mener derfor sentrale myndigheter har et klart ansvar for å opprettholde FoU og overvåkningsvirksomhet for disse artene, og at kostnadene med denne virksomheten bør belastes hjorteviltjegerene. Departementet har vurdert å dele fellingsavgiftene i en kommunal og en statlig del, men funnet at dette vil være upraktisk både administrativt og organisatorisk. Departementet viser for øvrig til omtale under kapittel 10.2.

7.5.2 Kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og bever

Departementets forslag innebærer at eiendomsretten til fallvilt m.v. av hjortevilt og bever overføres fra Viltfondet til kommunen. Departementet har forutsatt at de eventuelle inntekter dette arbeidet gir skal inngå i de kommunale viltfond, jf. punkt 7.5.1, samt at utgifter knyttet til arbeidet også kan belastes de kommunale viltfond. Departementet har merket seg at flere høringsinstanser har bedt om at det beholdes en mulighet til sentral refusjon av utgifter som det ikke er inntektsdekning for i de kommunale viltfond. Departementet vil ikke gå inn for en slik løsning, da dette vil bryte med forslagets prinsipielle utgangspunktet om at arbeidet med slik fallvilthåndtering bør være et kommunalt ansvar. Samtidig vil departementet fremheve at fallviltarbeidet er en praktisk oppgave som egner seg godt å overlate til lokale organisasjoner som ettersøksringer, jeger- og fiskerforeninger, utmarkslag, driftsplanområder o. l. på avtalebasis. Arbeidet har også betydning i forhold til dyrevern, idet dyreetiske hensyn tilsier at man forsøker å finne skadde dyr og avlive dem raskest mulig for å forkorte dyrets lidelser.

Kommunens ansvar for å ivareta fallvilt vil omfatte alle hjorteviltartene, også villrein. Departementet ser ingen grunn til å gjøre et tilsvarende skille ved denne ordningen som det som er foreslått i tilknytning til fellingsavgiftene. Disse to omleggingene er ulike i karakter. Når det gjelder fallvilt, finner departementet det ikke naturlig å skille mellom håndteringen av de ulike hjorteviltartene.

Departementet viser også til at fallvilt av ulike viltarter danner et viktig grunnlag for informasjon om artenes utbredelse, utvikling, sykdomstilstander, genetikk, miljøgiftpåvirkning m.v. Innsamling, ivaretakelse og analyse av fallvilt generelt er derfor en oppgave som inngår i den løpende overvåkning av viltbestander og arter. Dette arbeidet vil fortsatt være et ansvar for Direktoratet for naturforvaltning, og finansieres over Viltfondet. For andre arter enn hjortevilt er det likevel en begrenset omsettelig verdi.

Grunneiernes Frittstående Viltutvalg har anført at felte dyr bør tilfalle kommunen utenom jakttiden, men at det i jaktperioden bør kunne bestemmes at det skal tilfalle den jaktberettigede. Til dette vil departementet presisere at det ikke foreslås endringer i § 13 utover overføring av ansvar og verdier fra Viltfondet til kommunen. Når det gjelder myndigheten til å tillate felling av hjortevilt og bever som gjør skade, mot tilsvarende fradrag i vedkommendes kvote, så er dette omtalt i forabeidene til viltloven. På s. 52 i Ot. prp. nr 9 (1980-81) fremgår det at § 13 fortrinnsvis gjelder utenom jakttiden og forutsetter at:

«Forhåndsfelling av denne type bare kan tillates i perioden etter at ordinære fellingstillatelser er utdelt, og før ordinær jakt på vedkommende art starter.»

Det vises videre til viktigheten av å ta ut nettopp det eller de individ(er) som gjør skade og at dette er vanskelig i jaktsesongen ettersom innmarka som regel er høstet.

7.5.3 Omlegging av ordningen med erstatning for hjorteviltskader på innmark

Departementets forslag innebærer at ordningen med erstatning for hjorteviltskader oppheves. Forslaget har i hovedsak fått støtte i høringsrunden.

Departementet viser til den beskrivelse og begrunnelse for endringen som er omhandlet i handlingsplanen «Forvaltning av hjortevilt mot år 2000». Innmarksskadene skal så langt som mulig forebygges gjennom virkemidler som tilpasning av bestandsstørrelse til skadepress og skadefelling. Ansvaret for disse tiltakene ligger i kommunen. Departementet kan derfor ikke se at det er grunnlag for å opprettholde en budsjettstyrt erstatningsordning for denne type skader på sentralt nivå. En slik ordning vil også motvirke at den nødvendig tilpasning mellom bestand og beitegrunnlag vektlegges i den kommunale bestandsforvaltningen. Departementet har imidlertid merket seg at flere høringsinstanser har pekt på behov for praktiske tilpasninger i enkeltsaker der en bruker åpenbart er avskåret fra enten å verge seg mot skaden eller å gjennomføre forebyggende tiltak uten tilskudd fra det offentlige. Departementet er derfor kommet til det vil være urimelig å avskjære en mulighet til å vurdere økonomisk støtte i enkeltsaker, men mener det vil være naturlig at disse sakene vurderes i kommunen, og sees i sammenheng med disponeringen av de kommunale viltfond. Departementet understreker at slik adgang til finansiering av tiltak gjennom de kommunale viltfond forutsettes å rette seg mot forebyggende tiltak.

7.5.4 Endring av viltfondets finansiering av kommunal drift

Departementet konstaterer at mange av høringsinstansene nærer betydelig bekymring i forhold til effekten av den endring som foreslås på både kvalitet og omfang av viltarbeidet i kommunene. Høringssvarene i punkt 7.4.1 og 7.4.4 må dessuten sees i sammenheng. En rekke av høringsinstansene peker på et behov for at de kommunale viltfond også skal kunne benyttes til kommunal drift, d.v.s. ordinær møtegodtgjørelse, reiser og sekretærfunksjoner.

Departementet viser i denne sammenheng særlig til den kartlegging som er utført av Østlandsforskning, jf. punkt 7.3.4. Etterhvert som de viltrelaterte oppgavene i større grad integreres i vanlig kommunal drift, herunder gjennom at ansvar legges til hovedutvalg e.t.c., vil en eventuell videreføring av dagens ordning ikke være hensiktsmessig. Tvert imot kan en videreføring av øremerkede tilskudd til drift innebære at disse oppgavene ikke underlegges den nødvendige prioritering og behandling lokalpolitisk, og føre til at arbeidet med viltoppgaver i større grad oppfattes som et statlig ansvar uten tilstrekkelig lokal forankring.

Departementet viser også til at forslaget ikke innebærer en redusert tilgang på økonomiske virkemidler samlet sett, da det forutsettes at de midler som i dag benyttes fra Viltfondet til driftsoppgaver fortsatt skal øremerkes kommunene.

Imidlertid vil omleggingen gi større fleksibilitet i arbeidet med å gjennomføre prioriterte tiltak i kommunene, i tråd med en samlet regional prioritering og rullering. Departementet forutsetter derfor at kommuner som har en aktiv viltforvaltning benytter muligheten til å planlegge og koordinere tiltak med nabokommuner, og fremme tiltaksplaner overfor fylkesmannen.

På bakgrunn av den uro som fremkommer blant høringsinstansene vil likevel departementet gå inn for at fylkesmannen i en overgangsfase kan benytte økonomiske virkemidler fra kapittel 1425 post 60 til å støtte enkeltkommuner med særlige behov for driftsmidler, forutsatt at disse ikke har annen mulighet for finansiering. Departementet er imidlertid av den klare oppfatning at de kommunale viltfond, jf. punkt 7.5.1, ikke skal kunne benyttes til å dekke ordinære driftsoppgaver i kommunene, slik som møtegodtgjørelse, reiser og sekretærhjelp. I den grad fylkesmenn gir slike driftsmidler over kapittel 1425 post 60 skal de derfor ikke inngå i de kommunale viltfond, men gis som ordinært tilskudd.