2 Vurderingar frå departementet

2.1 Grunnskolens formålsparagraf

Det framgår av vedtaket frå Stortinget 6. juni 1996, sitert i innleiinga, at formålsparagrafen skal liggje fast. Sidan formålsparagrafen fastset dei overordna prinsippa for opplæringa i grunnskolen, er det likevel viktig å sjå nærmare på det innhaldet som idag ligg i paragrafen. Ein må vere sikker på at paragrafen etter sitt innhald ikkje legg opp til ei undervisning som er i strid med dei folkerettslege pliktene.

Grunnskolens formålsparagraf lyder:

«Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.

Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.»

I utgreiinga frå lagdommar Erik Møse blir forholdet mellom grunnskolens formålsparagraf og Noregs internasjonale plikter etter menneskerettskonvensjonane vurdert.

Utgreiinga tek her utgangspunkt i spørsmålet om korleis opplæringa kan tilfredstille «konvensjonenes krav om nøytralitet og objektivitet», når skolen etter formålsparagrafen skal hjelpe til med «kristen .. oppseding» i eit land med statskyrkje.

I utgreiinga kapittel XII punkt 5.2 og 5.3 er det vist til den utviklinga som har skjedd i forholdet mellom statskyrkja og skolen:

«5.2 Det har skjedd en utvikling i forholdet mellom statskirken og skolen. Opprinnelig var skolen en kirkeskole i tråd med reformasjonens program, og kristendomskunnskap var det viktigste faget i almueskolen av 1789. Faget tjente som konfirmasjonsundervisning, men bidro også til å øke almendannelsen. Normalplanen av 1939 medførte en utvidelse av lærestoffet. Faget ble mer åpent og inkluderende, og dets almendannende preg ble fremhevet enda sterkere.

5.3 Da grunnskoleloven ble vedtatt i 1969, slo Stortinget fast at faget ikke skulle fungere som kirkens dåpsopplæring. ...»

I utgreiinga kapittel XII punkt 5.4 blir det vidare vist til at det i mønsterplanane frå 1974 og 1987 vart lagt større vekt på etiske spørsmål. Det blir elles under kapittel XII punkt 5.5 vist til at

«5.5 Læreplanverket av 1996 har en innledende del (Det meningssøkende menneske) som kaster lys over dagens forståelse av formålsparagrafen. Utgangspunktet er grunnleggende «kristne og humanistiske verdier», som både «fordrer og beforderer toleranse og gir rom for andre kulturer og skikker». I følge planen begrunner de den demokratiske rettsstat og fremhever nestekjærlighet, forbrødring og håp.

...

Planen understreker videre at oppfostringen skal bygge på at mennesker er likeverdige og menneskeverdet er ukrenkelig, fremme likestilling mellom kjønn og solidaritet på tvers av grupper og grenser. Barn og unge må forstå moralske krav og la dem bli ledende for sin vandel.»

Møse summerer opp drøftinga om formålsparagrafen og skolen som heilskap under kapittel XII punkt 5.6:

«5.6 Denne gjennomgåelsen av rettskildematerialet om skolens formålsparagraf har vist at det har skjedd en utvikling siden grunnskoleloven ble vedtatt i 1969. Begrepene «kristen og moralsk oppseding» er etterhvert blitt utpenslet på en svært generell måte. Kristne og humanistiske verdier er vevet sammen. De prinsipper som er utpenslet i læreplanene, som f eks sannhet, rettferdighet, nestekjærlighet og menneskerettigheter, uttrykker verdier de fleste vil være enige om, uansett livssyn. Praksis gir en viss støtte for denne konklusjonen: Svært mange fra forskjellige livssyn går i grunnskolen idag, men med fritak i det tradisjonelle kristendomsfag. Med dette vil jeg ikke utelukke at det i enkelttilfelle kan skje hendelser utenfor kristendomsundervisningen som av minoritetene oppleves som overtramp. Men slike hendelser vil etter mitt syn ikke være i samsvar med hvordan læreplanen bør praktiseres.

Slik jeg ser det, må konklusjonen dermed bli at formuleringen om «kristen og moralsk oppseding», lest i sammenheng med resten av bestemmelsen og hvordan den er tolket i læreplanen, etter sitt innhold neppe i seg selv strider mot menneskerettighetskonvensjonene. En annen sak er at dens formulering kombinert med grunnloven § 2 kan være egnet til å misforstås av utenverdenen, se punkt 6 nedenfor.»

Under kapittel XII punkt 5.7 gjer Møse greie for innhaldet i formålsparagrafen og det dette har å seie for kristendomsfaget:

«5.7 Forholdet mellom formålsparagrafen og kristendomsundervisningen i skolen reiser særlige spørsmål. Bakgrunnen er grunnloven § 2, sitert foran (pkt 5.1). Det kan spørres om grunnloven innebærer en rettsplikt til å ha forkynnende eller i alle fall oppdragende kristendomsundervisning. Hvis det er tilfelle, blir det jo en motstrid mellom denne bestemmelsen og det nye faget, hvor det i forarbeider og læreplan fremheves at undervisningen ikke skal være forkynnende.

...

På bakgrunn av uttalelsene i stortingskomiteen og statsrettslig litteratur må det legges til grunn at lovgiveren i forhold til grunnloven § 2 fritt kan bestemme innholdet av livssynsundervisning i skolen. Et slikt fag kan være ateistisk, agnostisk eller religiøst. Kristendomsundervisning kan organiseres som et eget fag, eller som en del av et mer omfattende fag, slik det nå er lagt opp til med livssyn og andre religioner. Grunnloven § 2 krever ikke at kristendomsundervisning skal være forkynnende. Lovgiveren kan derfor innføre et fag hvor kristendom ikke skal forkynnes.»

Departementet er einig i dei vurderingane av innhaldet i formålsparagrafen som lagdommar Erik Møse legg til grunn i utgreiinga. Departementet gjer framlegg om at formålsparagrafen blir ført vidare i den nye opplæringslova, sjå Ot. prp. nr. 36 (1996-97).

2.2 Opplæringa i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering

I vurderinga av kva rett til fritak som følgjer av konvensjonane, er innhaldet i faget sentralt.

Departementet viser til dei vurderingane som er gjorde i St. meld. nr. 14 (1995-96) om innhaldet i faget, og vidare til Ot. prp. nr. 40 (1995-96), der departementet seier at faget er eit kunnskapsfag som ikkje skal vere eigna til opplæring i ei bestemt tru. Faget skal vere eit kunnskapsfag på linje med skolefaga elles. Læreplanen for faget legg opp til at opplæringa ikkje skal vere forkynnande og/eller vedkjennande. I Ot. prp. nr. 40 (1995-96) blei det også understreka at den einskilde læraren si arbeidsform og tilnærming til faget ikkje må vere eigna til å komme i konflikt med desse retningslinjene. Dette er også i samsvar med følgjande merknad i Innst. S. nr. 15 (1995-96):

«Skolen skal ikke være en arena for forkynnelse og misjonering. Siden 1969 har faget ikke vært kirkens dåpsopplæring. Faget skal gi kunnskap, det skal skape innsikt, men ikke være et redskap for trossamfunn.»

I Innst. O nr. 56 (1995-96) viser fleirtalet i komiteen til følgjande merknad i Innst. S. nr. 103 (1995-96):

«Flertallet vil også understreke at undervisningen ikke skal være verdinøytral. At undervisningen ikke skal være forkynnende, må aldri tolkes slik at den skal skje i et religiøst/verdimessig tomrom. All opplæring og oppdragelse i vår grunnskole skal ha utgangspunkt i skolens formålsparagraf, og i dette faget skal kristendommen, de forskjellige religioner og livssyn framstilles ut fra sin egenart. Hovedvekten i faget ligger på kristendomsundervisningen.»

Fleirtalet i komiteen viser vidare

«... til den lange tradisjon i norsk skolelovgivning om å presisere innholdet i religionsundervisningen gjennom en egen paragraf i grunnskoleloven, slik § 7 nr. 4 i nåværende lov gjør dette.»

På denne bakgrunn meinte fleirtalet at grunnskolelova burde halde fast ved ei presisering av innhaldet i kristendoms-, religions- og livssynsundervisning i skolen. Føresegna vart vedteken ved lov 28. juni 1996 nr. 53 og fekk følgjande ordlyd (jf. grunnskolelova § 7 nr. 4 andre leddet):

«Undervisninga i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal:

• -

  gje grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv og evangelisk-luthersk tru,

• -

  gje kjennskap til andre kristne kyrkjesamfunn,

• -

  gje kjennskap til andre verdsreligionar og livssyn, etiske og filosofiske emne,

• -

  fremje forståing og respekt for kristne og humanistiske verdiar,

• -

  fremje forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trus- og livsynsspørsmål.»

I lova vart det vidare vedteken følgjande føresegn om pliktane til undervisningspersonalet (jf. grunnskolelova § 18 nr. 3):

«Den som skal undervise i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, skal ta utgangspunkt i skolen sin føremålsparagraf og presentera kristendommen, dei ulike religionar og livssyn ut frå sin eigenart. Dei same pedagogiske prinsipp skal leggjast til grunn for undervisninga i dei ulike emne.»

Når det gjeld dei folkerettslege pliktene etter konvensjonane, blir det i utgreiinga kapittel X punkt 6 frå lagdommar Erik Møse vist til følgjande:

«6. Både i forhold til tanke-, samvittighets- og religionsfriheten og foreldrenes krav på at barna får undervisning i samsvar med deres overbevisning, er konvensjonenes utgangspunkter disse:

Undervisningen må ikke gi uttrykk for tvang, jf SP artikkel 18 (2) og FN-komiteens generelle kommentar pkt 5 (avsnitt IV pkt 2.2 foran). Det må heller ikke skje indoktrinering. Etter EMK følger dette av Kjeldsen-dommen og Angelini-saken (III pkt 4.3 og 2.5.1). Undervisning må i forhold til P1 artikkel 2 tilfredsstille krav om objektivitet. I Kjeldsen-saken ble dette formulert slik at undervisningen må være «objektiv, kritisk og pluralistisk». Ved SP artikkel 18 følger nøytralitetskravet av den generelle kommentar pkt 6 (IV pkt 2.2), som taler om «nøytral og objektiv» undervisning.

I sin høringsuttalelse til NOU 1995:9 uttalte Utenriksdepartementet at det ville være noe snevert å tolke forbudet mot religiøs opplæring («religious instruction») i Unesco-konvensjonen som «en forkynnende undervisning der siktemålet er at eleven skal komme til den samme tro som eleven opplæres til». Utenriksdepartementet antok derimot at «opplæring som formidler en bestemt religiøs doktrine på en måte som er egnet til å påvirke mottakeren til å komme til den samme tro», vil falle inn under begrepet. Denne tolkning er jeg enig i. Den generelle kommentar til artikkel 18 fra FNs menneskerettighetskomite trekker i samme retning (se IV pkt 2.2 foran om «instruction in a particular religion or belief»). Mitt syn er følgelig at man må inkludere slik påvirkning når det oppstilles grenser for undervisningen.»

Seinare i utgreiinga drøftar lagdommar Erik Møse den kvantitative fordelinga av stoffet i faget. Han konkluderer under kapittel XII punkt 3.3 slik:

«3.3 Ut fra det rettskildemateriale som foreligger idag, er det ikke i seg selv i strid med EMK artikkel 9 at undervisningen legger hovedvekten på ett livssyn. I Angelini-saken fant Kommisjonen det ikke avgjørende at undervisningen i religionskunnskap la hovedvekten på kristendommen (III pkt 2.5.1). Forholdet til P1 artikkel 2 ble ikke avgjort pga den svenske reservasjon, men siden hovedsynspunktet også etter den bestemmelsen er indoktrinering, er det nærliggende å anta at resultatet ville blitt det samme. Den generelle kommentar til SP artikkel 18 forbyr undervisning i «a particular belief» (IV pkt 2.2). Slik læreplanen er utformet, kan man ikke si at undervisningen i det nye faget faller inn under dette.

Jeg vil ikke se bort fra at konvensjonsorganene kunne reagere mot en situasjon hvor en tro fikk en helt dominerende rolle sammenlignet med de andre. Legges dette til grunn, vil det være nødvendig å vurdere den reelle fordeling nærmere. Av strukturen for faget fra og med småskole- til ungdomstrinnet, inntatt i læreplanen side 92, gjelder totalt ni av femten deler kristendommen. Dette presiseres så nærmere i målene for de ulike trinn. Ser man eksempelvis på «Mål for småskoletrinnet» (side 94), er det nevnt fem emner, hvorav to fremtrer som nøytrale («Andre religioner og livssyn»; «Oppøving av moralsk bevissthet»). Dette presiseres så i de såkalte «hovedmomenter» i tilknytning til hvert enkelt av de fem mål. Det er flest emner under de mål som har sammenheng med kristendommen, men ut fra selve planen kan det ikke fastslås noen uforholdsmessig dominans. Det vil spille inn hvor stor vekt - og dermed tid - lærerne vier de enkelte hovedmomenter. Forarbeidene gir anvisning på lokale variasjoner, bl a i lys av elevmassens sammensetning. Noen - men slett ikke alle - av de «kristne» momentene kan også sees som generelt kunnskapsstoff om vårt samfunn. Etter dette finner jeg ikke grunnlag for å fravike det hovedsynspunkt som er lagt til grunn i konvensjonspraksis, jf foran.»

Deretter drøftar utgreiinga det kvalitative innhaldet i undervisninga og forholdet til krava etter konvensjonane. Møse fastslår reint førebels under kapittel XII punkt 4.6:

«4.6 Rent foreløpig kan det fastslås: Av lovens ordlyd, forarbeider og den vedtatte fagplan fremgår at det nye faget er ment å være et kunnskapsfag (skolefag), uten forkynnelse, og hvor samme pedagogiske prinsipper skal legges til grunn. Rettskildematerialet gir støtte for at faget skal praktiseres nøytralt og objektivt, slik konvensjonene krever. (Om det er mulig å gjennomføre dette, kommer jeg tilbake til under pkt 5 nedenfor.)

På den annen side viser som nevnt § 18 nr 3 til grunnskolelovens formålsparagraf (§ 1). Dermed blir spørsmålet hvilke krav som følger av den. Som nevnt i mandatet, skal formålsparagrafen ligge fast, men det er bedt om at utredningen sees i forhold til forskjellige mulige tolkninger av den (I pkt 1 foran).»

Deretter blir det i utgreiinga drøfta kva formålsparagrafen har å seie for skolen som heilskap under kapittel XII punkt 5.4-5.6, og vidare kva formålsparagrafen har å seie for kristendomsfaget spesielt under kapittel XII punkt 5.7. Desse spørsmåla er behandla i proposisjonen punkt 2.1. Deretter blir nokre andre problemstillingar knytte til faget drøfta under kapittel XII punkt 6.

Departementet legg til grunn at rettskjeldematerialet gir støtte for at faget ikkje er i strid med dei folkerettslege pliktene og i samsvar med intensjonane med faget. Det er likevel grunn til å få klarare fram krava i konvensjonane. Departementet fremjar derfor forslag om ei lovformulering som understrekar at faget er eit kunnskapsfag og at opplæringa i faget ikkje skal vere forkynnande.

2.3 Fritak frå religiøse aktivitetar

Sjølv om faget etter sitt innhald ikkje er i strid med konvensjonane, kan praktiseringa av faget likevel gjere at det er behov for fritak frå einskilde aktivitetar.

I dagens grunnskolelov § 13 nr. 9 er det reglar om fritak. Det heiter at:

«9. Born av foreldre som ikkje høyrer til Den norske kyrkja, skal vere heilt eller delvis fritekne for undervisning i kristendomskunnskap når foreldra krev det».

I forskrift til grunnskolelova § 2-1 nr. 6 går det vidare fram at:

«6. For at ein elev skal bli friteken for undervisning i kristendomskunnskap, er det nok at ein av foreldra ikkje høyrer til Den norske kyrkja og søkjer om fritak for eleven. Den andre må gje skriftleg samtykke.

Krav om søknad/samtykke frå foreldra gjeld og for elevar som sjølve har meldt seg ut av Den norske kyrkja.

Ved heilt eller delvis fritak for undervisning i kristendomskunnskap bør eleven, så langt råd er, få tilbod om anna religions- eller livssynsundervisning.»

Når det gjeld spørsmålet om fritak frå opplæringa i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, viser departementet til dei vurderingane som er gjorde i Ot. prp. nr. 40 (1995-96). Departementet la der fram lovutkast om at

«Elevane skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå å seie fram truvedkjenningar eller bøner, delta i salmesong eller i andre religiøse aktivitetar, delta i dramatisering eller liknande og å vere til stades i ritual eller gudstenester i ulike trussamfunn. Elevar som har fylt 15 år, avgjer sjølve i spørsmålet om fritak.»

Når det gjeld spørsmålet om fritak frå religiøse aktivitetar, blir det i utgreiinga kapittel XII punkt 2.2 frå lagdommar Erik Møse peikt på:

«På grunnlag av konvensjonene anser jeg det klart at den bestemmelse som skal vedtas om fritak i opplæringslovgivningen under enhver omstendighet må ha et omfang som tilsvarer samtlige elementer i dette lovutkastet. Vi har riktignok ikke noen konvensjonspraksis om dramatisering, men det er tryggest å stille dette på lik linje med tradisjonelle religiøse aktiviteter, hensett bl a til den form for innlevelse dette innebærer. En slik fritaksrett er nødvendig for å oppfylle barnets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og foreldrenes rett til respekt for sin overbevisning.»

I mandatet bad departementet Møse om også å vurdere aktivitetar utanom det nye faget som kan komme i konflikt med konvensjonane. Om dette blir det sagt under kapittel XII punkt 2.3:

«2.3 I mandatet (I pkt 1 foran) har departementet bedt om en vurdering av visse aktiviteter utenom det nye faget som elevene i henhold til folkeretten må fritas for. Eksemplene i mandatet har en viss sammenheng med religiøse handlinger. Det er derfor naturlig å komme inn på dem her.

- Skoleavslutning i kirken: Lovutkastet i Ot prp nr 40 gav elevene rett til ikke «å vere til stades i ritual eller gudstenester i ulike trussamfunn». Dette dekker utvilsomt tilstedeværelse i forbindelse med selve undervisningen, f eks slik at elevene skal bli kjent med gudstjenester etter ulike religioner. Slik observasjon må altså bygge på frivillighet. Skoleavslutning i kirken er i prinsippet ikke en del av selve kristendomsfaget. Men prinsippet må gjelde generelt. Det som for noen fremstår som en naturlig seremoniell avslutning av en skoleperiode, vil for andre være tvungen tilstedeværelse under et fremmed trossamfunns gudstilbedelse. Jeg legger til grunn at det vil være i strid med konvensjonene å kreve tilstedeværelse i gudstjeneste i forbindelse med skoleavslutning.

- Salmesang i musikktimen:Proposisjonen gav - med rette - fritak for å delta i salmesang. Det må være klart at elever med andre livssyn ikke kan tvinges til å synge kristne salmer mot sin vilje. Dette må også gjelde utenfor det nye faget, f eks i musikktimen. Her vil slike elever ha rett til å forholde seg tause. Men salmer må kunne være en del av sangtimen. De synges der ikke som ledd i en religiøs, men musikalsk sammenheng og utgjør en viktig del av vår kultur- og sangskatt.

Den nærmere grensedragning vil måtte skje konkret med utgangspunktet i konvensjonenes krav til objektivitet og nøytralitet. Den enkelte lærer vil her måtte utøve et skjønn. Avhengig av klassens sammensetning, kan det bli spørsmål om også å synge sanger fra andre trossamfunn. Det vil ikke være naturlig at salmer utgjør noen dominerende del av musikkundervisningen. Hensynet til eventuelle elever som tilhører ateistiske hjem må ivaretas. Salmer er forøvrig innbyrdes forskjellige. Noen vil egne seg bedre under religiøs opplæring i regi av kristne trossamfunn enn i det nye faget.

- Illustrasjoner er ikke uttrykkelig nevnt i mandatet, men bør omtales her. I lovutkastet er det gitt fritak for «dramatisering eller liknande». Det er ingen konvensjonspraksis om dette. Jeg antar likevel at det vil følge av konvensjonene at det må utvises varsomhet. Særlig klart er dette i forhold til elever med en tro som begrenser adgangen til å avbilde Gud. Forbudet synes å være strengest i Islam, hvor man hverken kan avbilde Gud eller noen av profetene. Jødedommen begrenser adgangen til å avbilde Gud. Derimot er det ikke etter disse religioner noe til hinder for å tegne steder og bygninger som har betydning i religiøs sammenheng. Lærerne vil måtte legge opp undervisningen i lys av slike forhold.

- Utenatlæring: Proposisjonsutkastet gir fritak for å fremsi trosbekjennelser og bønner, synge salmer og delta i dramatisering. I forarbeidene til bestemmelsen er det fremhevet at man skal kunne fritas fra å fremsi trosbekjennelser av ulike slag, Fadervår eller andre bønner, men ikke fra å kjenne innholdet av dem, sml f eks St meld nr 14 (1995-96) side 12. Både ut fra denne formulering og hensett til konvensjonene er det naturlig å legge til grunn at elever med andre livssyn ikke skal ha plikt til å lære slike tekster utenat.Tilsvarende bør det utvises tilbakeholdenhet med å kreve utenatlæring av andre sentrale religiøse tekster, f eks bibelske lignelser. Noe annet er gjenfortelling, når denne pedagogiske metode benyttes for alle livssyn. Dette kan sees i lys av konvensjonenes forbud mot påvirkning i retning av en bestemt tro (X pkt 5 foran).»

Departementet deler Møse sine vurderingar. På denne bakgrunn blir det foreslått at forslaget om avgrensa fritak slik det vart fremja i Ot. prp. nr. 40 (1995-96), blir supplert med utanåtlæring av religiøse tekstar. Departementet presiserer at retten til avgrensa fritak også skal omfatte religiøse aktivitetar utanom kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Dette gjeld til dømes skoleavslutning i kyrkja, salmesong i musikktimar og utarbeiding av illustrasjonar. Departementet vil elles presisere at retten til avgrensa fritak gjeld fritak frå å delta i religiøse aktivitetar, men ikkje fritak frå å kjenne innhaldet i desse aktivitetane, jf. Ot.prp. nr. 40 (1995-96).

2.4 Nærmare om gjennomføringa og praktiseringa av faget. Retten til å klage

Utgreiinga frå lagdommar Erik Møse peiker på at sjølv om rettskjeldematerialet gir støtte for at faget skal praktiserast nøytralt og objektivt, vil det likevel vere avgjerande om faget let seg gjennomføre og praktisere innanfor dei krav som følgjer av dei folkerettslege pliktene. Staten har plikt til å sikre at krava i konvensjonane blir etterlevde i praksis.

I utgreiinga under kapittel X punkt 4 blir det vist til at:

«4. Statenes plikt til å gjennomføre konvensjonene i nasjonal rett har flere sider. De må respektere rettighetene, dvs avholde seg fra å krenke dem. Dessuten må de sikre dem, slik at de blir effektive i praksis. Denne dobbelte gjennomføringsforpliktelse er uttrykkelig fastslått i SP artikkel 2 (1), men følger også av andre konvensjoner. Hvor langt sikringsplikten rekker, avhenger av en tolkning av den enkelte bestemmelse sett i forhold til den konkrete situasjon. Praksis etter EMK har fastslått at den «i noen utstrekning» gjelder for EMK artikkel 9 (jf Campbell og i Cosans-saken og Valsamis-dommen (III pkt 4.4 og 4.5). FN-komiteen har både i de generelle kommentarer til artikkel 26 og 27 understreket at det etter omstendighetene kan være behov for å treffe positive tiltak (IV pkt 3.2 og 4.2 foran).»

Utgreiinga peiker på at internasjonale tilsynsorgan vil følgje gjennomføringa og praktiseringa av faget nøye, jf utgreiinga kapittel XII punkt 6.

I utgreiinga under kapittel XII punkt 6.4 blir det også peikt på at gjennomføring og praktisering av faget i tråd med konvensjonspliktene mellom anna føreset tilstrekkeleg kunnskap hjå personalet i skolane og tilstrekkeleg med læremiddel:

«Jeg er kjent med at det er ulikt syn på om det vil være mulig å få ordnet det som er nødvendig innen det nye fag settes iverk høsten 1997. Denne utredning kan ikke ta standpunkt til et fremtidig faktisk spørsmål av denne art. Rettslig sett er det tilstrekkelig å bemerke at hvis det ikke innen ikrafttredelsen foreligger tilstrekkelig kunnskap og læremidler til at det kan gis nøytral undervisning, vil det foreligge en situasjon som er i strid med konvensjonene.»

Departementet viser i den samanheng til dei tiltak som er gjorde for å sikre at faget blir gjennomført og praktisert i samsvar med konvensjonane. Departementet viser til at planen for etterutdanning i faget snart ligg føre og at utkast til rammeplan for vidareutdanning i faget er sendt på høyring. Den metodiske rettleiinga i faget vil vere ferdig til skolestart hausten 1997. Lærebøker i faget er i ferd med å bli godkjende. Det vil bli utarbeidd eit eige informasjonsopplegg om faget til bruk for foreldre/føresette.

Utgreiinga peiker også på at det er viktig at den som meiner at retten hans er krenkt, kan vende seg til ein nasjonal prøvingsinstans for å få spørsmålet avgjort. Dette følgjer av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 13 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar (SP) artikkel 2 (3)(a) om eit «effective remedy». Ligg ingen slik prøvingsrett føre, vil desse føresegnene vere krenkte. I utgreiinga kapittel XVI blir det tilrådd at foreldre får rett til å klage over innhaldet i opplæringa.

Departementet foreslår ein særskild rett til å klage over at opplæringa er i strid med lov- og forskrifter knytte til faget. Klageretten skal også omfatte den nærmare gjennomføringa av avgrensa fritak. Statens utdanningskontor er klageinstans. Departementet legg til grunn at klageretten også vil gjelde i tilfelle der det ikkje ligg føre enkeltvedtak slik dette er definert i forvaltningslova § 2. Forvaltningslova vil ikkje gjelde for klagebehandlinga i slike tilfelle. Departementet bør derfor ha heimel til å gi forskrifter om klagebehandlinga.

I Innst. S. nr. 103 (1995-96) seier eit fleirtal i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen

«... at det vil være tjenlig at Stortinget får en oversikt over praktiseringen etter at reglene har vært anvendt i en 3-årsperiode.»

Departementet vil komme tilbake til Stortinget med ei slik oversikt når fritaksreglane har vore praktiserte i ein 3-årsperiode.

2.5 Andre endringar

Når det gjeld godkjenning av lærebøker i faget, blir det i utgreiinga under kapittel XII punkt 5.8 frå lagdommar Erik Møse mellom anna peikt på:

«- Etter grunnskoleloven § 39 må lærebøker som benyttes i skolen være godkjent av departementet. Ved forskrift av 13 januar 1984 om godkjenning av lærebøker for grunnskole og videregående skole er departementets myndighet delegert til Nasjonalt læremiddelsenter. Lærebøker i kristendomskunnskap skal ifølge § 4 ikke bare behandles av senteret, men også gjennnomgås av tre teologisk sakkyndige. I forbindelse med det nye kristendomsfaget har representanter for andre trossamfunn vært med ved denne gjennomgåelsen. Det må være en klar forutsetning også i fremtiden at man sørger for bred representasjon her. Godkjennelsesordningen innebærer dermed ikke lenger noen forskjellsbehandling til fordel for statskirken.»

I arbeidet med forskrifter til den nye opplæringslova tek departementet sikte på å oppheve § 4 i forskrift 13. januar 1984 nr. 3520 om godkjenning av lærebøker for grunnskole og vidaregåande skole. Etter departementet si vurdering er det ikkje lenger nødvendig med ein særskild gjennomgang av lærebøkene i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

Etter grunnskolelova § 41 har biskopen og soknepresten eller ein prest eller kateket utpeikt av biskopen rett til å høre på undervisninga i kristendomskunnskap og gi råd i saker som gjeld denne undervisninga. Departementet viser til at føresegna er foreslått opphevet i Ot.prp nr. 36 (1996-97) Om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Departementet viser til at tilsynsrett for Den norske kyrkja ikkje kan sameinast med dei prinsippa som ligg til grunn for det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

2.6 Iverksetjing

Lovendringane i samband med grunnskolereforma, jf. lov 28. juni 1996 nr. 53 om lov om endringar i lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen m.m, trer i kraft frå 1. juli 1997, jf. kgl. res. 15. november 1996 nr. 1054. Når det gjeld lovendringane som er knytte til faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, skal dei følgje same innføringstakt som det nye læreplanverket for grunnskolen, dvs. innføring over ein treårsperiode.

Departementet foreslår at Kongen får heimel til å fastsetje iverksetjingstidspunktet for lova. I den samanheng vil Kongen kunne bestemme at dei ulike delane av lova trer i kraft til ulik tid.

2.7 Økonomiske og administrative konsekvensar

Forslaga i proposisjonen har ikkje nemnande økonomiske eller administrative konsekvensar.