6 Økonomiske og administrative konsekvenser

I høringsbrevet 13. mars 2000 uttalte departementet følgende om de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget:

«Som det fremgår over i punkt 3.5 er det lagt opp til å heve den øvre beløpsgrensen for voldsoffererstatning til kr 1.000.000,- pr skadetilfelle. Av årsrapportene fra Erstatningsnemnda for voldsofre for 1997 og 1998 fremgår det at fylkesmennene tilkjente erstatning i beløpsintervallet kr 150.000,- - kr 200.000,- i henholdsvis 9 og 16 saker. I 1997 var det således kun 1 % av sakene der erstatning ble gitt i dette beløpsintervallet. I 1998 var andelen 1,8%. I tillegg kan Erstatningsnemnda i klageomgangen ha tilkjent erstatning i det aktuelle beløpsintervallet, men her foreligger det ikke tall.

Dersom man tenker seg at utbetalingen i samtlige saker i 1997 og 1998 hvor det ble tilkjent erstatning i maksimalintervallet, var kr 200.000,-, og sammenligner dette med en utbetaling på kr 600.000 pr sak i stedet (som er gjennomsnittet av den øvre beløpsgrense i dag og den foreslåtte), ville merutgiften for staten i disse sakene ha blitt kr 3.600.000,- (9 x kr 400.000) i 1997 og kr 6.400.000,- ( 16 x kr 400.000,-) i 1998.

Erfaringsmessig vil det imidlertid sjelden være aktuelt å tilkjenne voldsoffererstatning i denne størrelsesorden. Det vises bl a til at det ved utmålingen av voldsoffererstatning skal gjøres fullt fradrag for erstatning som søker har mottatt fra skadevolder, for lønn under sykdom og lignende ytelser, for trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordninger i arbeidsforhold eller yrke. Videre gjøres det fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte får eller kommer til å få som følge av skaden.

Det er kun i de aller mest alvorlige voldssakene at tapet har oversteget maksimumsbeløpet etter dagens ordning. En økning av den øvre beløpsgrensen antas på denne bakgrunn rent faktisk å lede til en vesentlig lavere merutgift enn det som fremgår av estimatet over, anslagsvis en merutgift på omkring kr 3.500.000,-.

Det kan reises spørsmål om en økning av den øvre beløpsgrense vil føre til at erstatningsnivået generelt forhøyes. Det skal i den forbindelse bemerkes at man ved utmåling av erstatning etter voldsoffererstatningsordningen bygger på det alminnelige erstatningsnivået i Norge som fastsettes av domstolene. En økning av maksimalbeløpet tilsier derfor ikke i seg selv en generell økning av erstatningsnivået etter voldsoffererstatningsordningen.

Det legges videre til grunn at endringen av ordningen fra billighetsordning til rettighetsordning ikke vil lede til noen markert økning av erstatningsutbetalingene. Slik praksis har utviklet seg har det ikke vært vanlig å avslå søknader om voldsoffererstatning under henvisning til rimelighetsbegrensningen i forskriften § 1 utover i de tilfellene som uansett omfattes av reglene om skadelidtes medvirkning mv i forskriften § 6 annet ledd, ... .

Praksis har videre gått ut på å tilkjenne full erstatning i utgangspunktet uavhengig av rimelighetsbegrensningen i forskriften § 6 første punktum. Et unntak fra dette har vært at menerstatning kun har blitt tilkjent med 1/3 av det som følger av alminnelige regler om utmåling av menerstatning. Ved å tilkjenne full menerstatning antas omkostningene ved ordningen å øke noe. Av Erstatningsnemndas årsrapport for 1998 fremgår det at fylkesmennene samlet tilkjente erstatning for ikke-økonomisk skade i 639 saker. Erfaringsmessig gjelder imidlertid de aller fleste av disse sakene kun erstatning for tort og svie og ikke menerstatning. Det foreligger ikke statistikk som gir oversikt over antall saker der menerstatning er tilkjent. Hvis det imidlertid forutsettes at ca 5 % av sakene der det er gitt erstatning for ikke-økonomisk skade også gjelder menerstatning, og at full menerstatning i disse sakene i gjennomsnitt ville ha gitt kr 70.000,-, vil merutgiften ved å tilkjenne full menerstatning i stedet for 1/3 som i dag, bli ca kr 1.500.000,- pr år.

I utkastet er forskriften § 12 annet ledd om saksomkostninger fjernet, da det er foreslått at krav om dekning av saksomkostninger heretter skal følge reglene om fri rettshjelp. I klageomgangen gjelder forvaltningsloven § 36 som i dag. Endringen antas ikke å medføre noen merkbar reduksjon av kostnadene etter ordningen, da bestemmelsen er subsidiær i forhold til reglene om fri rettshjelp og det ikke har vært vanlig å tilkjenne sakskostnader etter § 12 utover det som følger av reglene om fri rettshjelp.

Lovfestingen antas ikke å medføre vesentlige administrative konsekvenser, da det fortsatt vil være fylkesmannen som behandler sakene i førsteinstans med Erstatningsnemnda som klageorgan. En endring er imidlertid at Erstatningsnemnda er foreslått som klageinstans også for regressakene.

Det er lite trolig at søknadsmengden vil øke nevneverdig som følge av lovfestingen. Som følge av at ordningen endres fra billighetsordning til rettighetsordning, vil man imidlertid kunne oppleve at noen flere saker enn i dag bringes inn for domstolene.

På bakgrunn av ovennevnte redegjørelse anslås det at de samlede merkostnadene som følge av lovforslaget vil beløpe seg til ca kr 5.000.000,-.»

De fleste av høringsinstansene hadde ingen merknader til høringsbrevet når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av lovfestingen.

Fylkesmannen i Troms uttaler imidlertid:

«Ut fra Fylkesmannens erfaring, er mange av de erstatningskrav som i dag fremmes for retten for behandling sammen med straffesaken mangelfullt utredet, slik at rettens erstatningsfastsetting ikke gir skadelidte full erstatning. Ofte er heller ikke skadelidtes samlede tap endelig avklart når straffesaken kommer opp for retten. Ut fra dagens ordning, med maksimalerstatning på kr 200.000 er vår erfaring at det i søknaden om voldsoffererstatning ofte ikke legges ned særlige ressurser fra skadelidtes side for å dokumentere det samlede tap, for eksempel gjennom innhenting av sakkyndig erklæring. Dette fordi maksimalerstatningen i dag er så lav at det uansett ikke kan ytes full erstatning, eller at risikoen ved selv å måtte bekoste sakkyndig uttalelse vurderes som for høy. Ut fra Fylkesmannens erfaring, er dette også en viktig årsak til at det er relativt få saker som det utbetales erstatning opp mot maksimalbeløpet. Fordi det ofte ikke fremlegges nye opplysninger av betydning i saken ved søknad om voldsoffererstatning, blir Fylkesmannens erstatningsutmåling ofte sammenfallende med rettens.

Slik Fylkesmannen ser det, er det stor sannsynlighet for at en heving av øvre beløpsgrense til kr 1.000.000 vil medføre at skadelidte, spesielt der denne er representert ved advokat, vil legge et vesentlig større arbeid i å dokumentere erstatningskravet ved søknad om voldsoffererstatning. Det vil derfor kunne oppstå vanskelige erstatningsrettslige spørsmål i et betydelig større antall saker enn tilfellet er i dag. Fylkesmannsembetene vil i såfall måtte bruke større ressurser på behandlingen av disse sakene. Hvis det viser seg å bli resultatet, forutsetter vi at det ytes kompensasjon til fylkesmannsembetene gjennom økt ressurstilgang. Etter fylkesmannens syn, er det også sannsynlig at den foreslåtte økningen av den øvre beløpsgrensen vil medføre høyere utbetalinger i flere saker enn det som er lagt til grunn i høringsnotatet. Samlet sett fremstår derfor anslaget på kr 5.000.000 over de samlede merkostnadene som følge av lovforslaget, som noe lavt.»

Flere av de andre fylkesmennene har støttet uttalelsen fra Fylkesmannen i Troms eller gitt uttrykk for lignende synspunkter.

Departementet vil innledningsvis bemerke at det vil være en viss usikkerhet knyttet til de administrative konsekvensene av lovforslaget. Det er på det rene at en økning av maksimalbeløpet per skadetilfelle fra kr 200.000 til kr 1.000.000 vil bidra til økt ressursbruk i forbindelse med fylkesmennenes saksbehandling i de sakene der det samlede tapet overstiger kr 200.000. Som det fremgår av høringsbrevet tilkjente fylkesmennene erstatning i beløpsintervallet 150.000 til 200.000 i 9 saker i 1997 og i 16 saker i 1998. Dette tilsvarer en andel av sakene på henholdsvis 1% og 1,8 %. Selv om det kan forventes at søkerne anstrenger seg mer for å dokumentere høyere tap som følge av en heving av beløpsgrensen og at det dermed vil kunne bli noen flere saker enn i dag som vil lede til arbeidskrevende erstatningsutmålinger m.v., antas disse sakene fremdeles å utgjøre en forholdsvis liten andel av den totale saksmengden.

På den annen side skal skadevolderen etter lovforslaget ikke lenger anses som part i saker om erstatning til søker. Dette vil bidra sterkt til å gjøre behandlingen av voldsoffererstatningssøknadene mindre ressurskrevende. På denne bakgrunn vil de samlede administrative konsekvensene av lovforslaget trolig være positive.

Når det gjelder lovforslagets konsekvenser for de samlede erstatningsutbetalingene, vises det til redegjørelsen i høringsbrevet gjengitt ovenfor.