8 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1

Paragrafen angir det saklige virkeområdet for voldsoffererstatningsloven. Første ledd første punktum gir den som har kommet til skade på grunn av straffbare handlinger av nærmere bestemt karakter, krav på erstatning fra staten. Det innføres på denne måten en rettighetsordning, jf. nærmere under punkt 5.2 ovenfor om valget mellom en rettighetsordning og en billighetsordning. Den nærmere angivelsen av hvilke straffbare handlinger som kan utløse krav på voldsoffererstatning, er i samsvar med angivelsen i voldsoffererstatningsforskriften § 1 første ledd første punktum, jf. punkt 5.3 ovenfor. Den praksis som har utviklet seg under forskriften, vil derfor i stor utstrekning være avgjørende for tolkningen av loven på dette punkt, jf. nærmere under punkt 3.2 ovenfor. Innskuddet «eller dennes etterlatte» fanger opp bestemmelsen i forskriften § 1 tredje ledd. Annet punktum svarer til forskriften § 1 annet ledd, men er gitt en utforming som også harmonerer med de vedtatte endringene i straffeloven § 44 ved lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner). Den uklare bestemmelsen i forskriften § 1 annet ledd annet punktum er erstattet med uttrykket «overskridelse av nødverge som er straffri etter straffeloven § 48 fjerde ledd». Dette er det eneste tilfellet der denne bestemmelsen er funnet anvendelig.

Annet ledd svarer til forskriften § 1 første ledd annet punktum. Det er imidlertid presisert at bistand til personer med begrenset politimyndighet likestilles med bistand til politiet i alternativet «personskade oppstått i forbindelse med hjelp ... under arrestasjon», jf. under punkt 5.3 ovenfor. I tilfeller som nevnt i annet ledd kan det ytes erstatning selv om skaden skyldes et hendelig uhell. Det vil imidlertid føre for langt å gi skadelidte krav på erstatning i ethvert tilfelle som omfattes av bestemmelsen. Det bør derfor overlates til fylkesmannen og Erstatningsnemnda å trekke opp de nærmere rammene for anvendelsen av bestemmelsen gjennom forvaltningspraksis. Bestemmelsen er derfor ikke formulert som en bestemmelse om hva skadelidte har krav på, men som en bestemmelse om hva forvaltningen har adgang til, jf. under punkt 5.2 om hva det innebærer for domstolenes prøvelsesrett.

Tredje ledd svarer til forskriften § 4. Også forsettlig skadeforvoldelse som fanges opp av bilansvarsloven, faller utenfor voldsoffererstatningsordningen.

Til § 2

Paragrafen svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 3. Etter første ledd har den skadelidte rettskrav på voldsoffererstatning dersom den skadevoldende handling har funnet sted i riket m.m. Adgangen etter annet ledd til å yte erstatning for skader som personer bosatt i Norge har blitt utsatt for under opphold i utlandet, må være skjønnsmessig. Det er da ikke naturlig at dette spørsmålet skal kunne bringes inn for domstolene til full overprøvelse, og bestemmelsen er derfor ikke utformet som en rettighetsbestemmelse, men som en bestemmelse om hva forvaltningen har adgang til, jf. under punkt 5.2 om hva det innebærer for domstolenes prøvelsesrett.

Til § 3

Paragrafen oppstiller nærmere vilkår for at skadelidte skal ha krav på voldsoffererstatning. For det første må skadelidte fremsette en søknad om det, jf. første ledd.

Til en rettighetsordning må det knyttes foreldelsesregler, jf. annet ledd. Foreldelsen avbrytes ved at det fremsettes søknad om voldsoffererstatning.

Tredje leddsvarer til forskriften § 5, jf. nærmere under punkt 3.5 ovenfor. Anmeldelse av forholdet til politiet vil dessuten normalt bidra til at saken blir bedre opplyst, jf. første punktum, og det er primært skadevolderen som skal dekke skadelidtes tap, jf. annet punktum. Dagens praktisering av forskriften § 5 vil være veiledende for tolkningen av de krav til skadelidte som følger av første og annet punktum. Tredje punktum gir forvaltningen adgang til å dispensere fra disse vilkårene i særlige tilfeller. Avgjørelsen av dispensasjonsspørsmålet kan bare overprøves av domstolene etter reglene om usaklig forskjellsbehandling og annen myndighetsmisbruk m.m., jf. nærmere under punkt 5.2 ovenfor.

I praksis har det utviklet seg et krav om at tilkjennelse av voldsoffererstatning forutsetter at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en straffbar handling som faller innenfor ordningens saklige virkeområde. Dette kravet er nedfelt i fjerde ledd, jf. nærmere punkt 5.5 ovenfor. Når det gjelder spørsmålet om hvilke nærmere skadefølger og hvilke nærmere tapsposter som det skal legges til grunn at handlingen har forårsaket, kreves det bare alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Til § 4

Paragrafen svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-1, men gjengir eller viser til reglene i skadeserstatningsloven om erstatning for skade på person i en form som er tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven.

Til § 5

Paragrafen svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-2, men gjengir reglene i skadeserstatningsloven om menerstatning i en form som er tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven. Det følger av paragrafen at menerstatning skal ytes med fullt beløp, ikke med bare en tredel av fullt beløp slik praksis etter voldsoffererstatningsforskriften er i dag, jf. punkt 5.8 ovenfor. Til forskjell fra skadeserstatningsloven forutsetter menerstatning etter voldsoffererstatningsloven en medisinsk uførhetsgrad på minst 15 % også hos skadelidte over 16 år. Dette er i samsvar med praksis etter voldsoffererstatningsforskriften.

Til § 6

Paragrafen svarer til skadeserstatningsloven § 3-5, men gjengir reglene i skadeserstatningsloven om oppreisning i en form som er tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven. Lovforslaget er tilpasset endringene i skadeserstatningsloven § 3-5 ved lov 11. august 2000 nr. 76. Om forholdet mellom domstolenes utmåling av oppreisning etter skadeserstatningsloven og forvaltningens utmåling av oppreisning etter lovforslaget vises til punkt 5.8 ovenfor.

Til § 7

Paragrafen svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-4 og § 3-5 annet ledd, men gjengir reglene i skadeserstatningsloven om erstatning for noens død i en form som er tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven.

Det er i samsvar med praksis etter voldsoffererstatningsforskriften at etterlatte kan tilkjennes erstatning for utgifter til gravferden m.v. og unntaksvis oppreisning for skade av ikke-økonomisk art selv om det ikke har god forankring i forskriftens ordlyd.

Til § 8

Paragrafen svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 2.

Til § 9

Paragrafen regulerer hvilke ytelser som skal komme til fradrag ved erstatningsutmålingen. Det er et alminnelig erstatningsrettslig prinsipp at samme skade bare skal erstattes en gang. Siden staten ikke er skadevolder, er det behov for en bestemmelse som avviker noe fra den alminnelige fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd.

Til § 10

Paragrafen gir skadeserstatningsloven § 5-1 om skadelidtes medvirkning m.v. tilsvarende anvendelse.

Til § 11

Om bakgrunnen for første ledd vises til punkt 5.7 ovenfor.

Annet ledd svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 6 første ledd nr. 1.

Til § 12

Skadeserstatningsloven § 3-10 gir regler om overdragelse, overføring ved arv og rådighetsbegrensninger for erstatningskrav etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Behovet for slike regler er stort sett det samme i de tilfellene der det utbetales voldsoffererstatning og staten overtar skadelidtes krav mot skadevolderen. I lovforslaget § 12 gis derfor skadeserstatningsloven § 3-10 tilsvarende anvendelse for voldsoffererstatning. Uttrykket «godkjent» i skadeserstatningsloven § 3-10 vil i denne sammenheng bety godkjent av fylkesmannen eller Erstatningsnemnda. De avgjørelser skadeserstatningsloven § 3-10 legger til retten, vil det også for voldsoffererstatninger være den domstol som er nevnt i skadeserstatningsloven § 3-10 tredje ledd, som kan treffe.

Til § 13

Første ledd svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 8 første ledd.

I annet ledd videreføres ordningen med en egen klagenemnd for voldsoffererstatningssakene. Til forskjell fra i dag skal nemnda også behandle klager over fylkesmannens vedtak i regressomgangen. I dag er Justisdepartementet klageinstans for vedtak om regress. Bestemmelsen holder det åpent hvordan sekretariatsfunksjonen for nemnda skal ivaretas.

Til § 14

Bestemmelsen i første ledd vil kunne utledes direkte av forvaltningsloven § 1, men er tatt inn av hensyn til brukerne av loven.

Om bakgrunnen for annet ledd vises til punkt 5.6 ovenfor. I den grad fylkesmannen reiser spørsmål om regress, vil imidlertid skadevolderen være part i den saken. På den annen side vil den som har fått utbetalt voldsoffererstatning, ikke være part i en sak om hvorvidt staten skal søke regress hos skadevolderen.

Tredje ledd svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 8 fjerde ledd, men oppstiller som hovedregel at voldsoffererstatningssaken ikke skal avgjøres før en straffesak eller en eventuell sivil sak for domstolene om forholdet er endelig avgjort, jf. første ledd. Dels kan det gjøres unntak fra dette i særlige tilfeller, jf. annet punktum, og dels kan det i den utstrekning det finnes rimelig utbetales forskudd inntil voldsoffererstatningssaken kan avgjøres.

Om bakgrunnen for fjerde ledd vises det til punkt 5.9 ovenfor.

Til § 15

Etter første ledd går skadelidtes krav mot skadevolderen eller andre som er ansvarlig for skaden, f.eks. et forsikringsselskap, automatisk over på staten i den utstrekning det utbetales voldsoffererstatning. I dag kreves det at skadelidte overdrar kravet til staten som et standardvilkår i søknaden om voldsoffererstatning.

Annet ledd svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 7 annet ledd. Departementet har ved rundskriv gitt retningslinjer for praktiseringen av bestemmelsen i saker etter voldsoffererstatningsforskriften, jf. rundskriv G-24/97. Slike interne retningslinjer kan også gis etter at ordningen lovfestes.

I dag treffes det ikke et eget vedtak om at regresskravet skal fremmes. Når skadevolderen ikke lenger skal være part i erstatningssaken, må det kreves at en avgjørelse om at det skal søkes regress, treffes i form av et enkeltvedtak, jf. tredje ledd. Det gir skadevolderen partsrettigheter, bl.a. rett til å uttale seg før vedtaket treffes. Mot regresskravet kan skadevolderen fremsette alle innsigelser vedkommende kunne ha fremsatt overfor skadelidte med mindre skadevolderens ansvar allerede er rettskraftig fastslått. Det er bare avgjørelser som går ut på å kreve regress, som forutsetter at det treffes vedtak. Er det på det aktuelle tidspunkt lite sannsynlig at regresskravet kan inndrives, kan fylkesmannen uten ytterligere saksbehandling legge saken til side inntil videre.

Til § 16

Første ledd svarer til voldsoffererstatningsforskriften § 9 tredje ledd. Annet ledd er utformet på samme måte som lovforslaget § 15 tredje ledd.

Til § 17

Vedtak om regress eller tilbakebetaling er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. første ledd. Under fullbyrdelsen av kravet vil skyldneren kunne gjøre gjeldende de samme innsigelser som under en eventuell rettssak om kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd.

Bestemmelsen i annet ledd er i samsvar med en ganske vanlig lovgivningspraksis de senere år i forbindelse med lovbestemmelser om at offentlige krav er tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 18

Kongen fastsetter når loven skal tre i kraft.

Til § 19

Administrativt ville den enkleste overgangsordningen være at loven kom til anvendelse i de tilfeller der søknaden om voldsoffererstatning var fremsatt etter lovens ikrafttredelse. Loven inneholder imidlertid to elementer som krever en særlig vurdering av overgangsordningen. Det ene er økningen av maksimalgrensen for erstatningsutbetalingen fra kr 200.000 til kr 1.000.000, jf. § 11 første ledd. Det andre er innføringen av absolutte foreldelsesfrister i § 3 annet ledd. På den ene siden vil det kunne føre til uforutsett høye erstatningsutbetalinger om den nye maksimalgrensen kom til anvendelse der den straffbare handlingen var begått før lovens ikrafttredelse. På den andre siden vil det føre til rettstap for mange voldsofre dersom lovens foreldelsesfrister uavkortet skulle anvendes i tilfeller der søknaden var fremsatt etter lovens ikrafttredelse. På denne bakgrunn synes det nødvendig å knytte anvendelsen av lovens materielle regler til når den straffbare handlingen e.l. som begrunner søknaden, fant sted, jf. første ledd. Saksbehandlingsreglene m.m. kan imidlertid anvendes i alle saker der søknaden er innlevert etter lovens ikrafttredelse, jf. annet ledd. Der det etter lovens ikrafttredelse søkes om voldsoffererstatning på grunn av en straffbar handling som har funnet sted før ikrafttredelsen, må forvaltningen benytte de materielle reglene i voldsoffererstatningsforskriften og de prosessuelle reglene i loven.