Sanksjoner

1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at overtredelser som definert i artikkel 1 og 2 i direktiv 2002/90/EF kan straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende strafferettslige sanksjoner som kan medføre utlevering.

2. Sanksjonene nevnt i nr. 1 kan eventuelt ledsages av følgende tiltak:

   • konfiskering av det transportmiddel som er brukt til å begå den straffbare handlingen,

   • forbud mot direkte utøvelse eller utøvelse via en mellommann av den yrkesvirksomhet som ble utøvd da den straffbare handlingen ble begått,

   • bortvisning.

3. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at overtredelser som definert i artikkel 1 nr. 1 bokstav a) og i den grad det er aktuelt i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2002/90/EF, som er begått i vinnings hensikt, kan straffes med frihetsstraff med en øvre grense på minst åtte år, når de er begått under én av følgende omstendigheter:

   • den straffbare handlingen er begått som en del av virksomheten til en kriminell organisasjon som definert i felles handling 98/733/JHA( 8),

   • den straffbare handlingen er begått med fare for livene til de personer som er omfattet av handlingen.

4. Dersom det er nødvendig for å bevare sammenhengen i medlemsstatens sanksjonssystem, skal handlingene nevnt i nr. 3 kunne straffes med frihetsstraff med en øvre grense på minst seks år, forutsatt at dette er en av de strengeste øvre straffegrenser for straffbare forhold av tilsvarende alvorlighetsgrad.

Artikkel 2

Juridiske personers ansvar

1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at juridiske personer kan holdes ansvarlige for overtredelser som nevnt i artikkel 1 nr. 1, som er begått på vegne av en juridisk person av en person som handler enten individuelt eller som medlem av et organ under den juridiske person, og som har en ledende stilling innenfor den juridiske person basert på:

   • en myndighet til å representere den juridiske person,

   • en myndighet til å treffe beslutninger på vegne av den juridiske person, eller

   • en myndighet til å utøve kontroll hos den juridiske person.

2. I tillegg til tilfellene nevnt i nr. 1 skal hver medlemsstat treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person kan holdes ansvarlig når mangel på tilsyn eller kontroll fra en person som nevnt i nr. 1, har gjort det mulig for en person som er underlagt den juridiske persons myndighet, å begå en overtredelse som nevnt i artikkel 1 nr. 1 på vegne av den juridiske person.

3. Juridiske personers ansvar i henhold til nr. 1 og 2 skal ikke utelukke straffeforfølgning av fysiske personer som er opphav til, tilskynder til eller medvirker i straffbare handlinger som nevnt i nr. 1.

Artikkel 3

Sanksjoner overfor juridiske personer

1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person som holdes ansvarlig i henhold til artikkel 2 nr. 1, skal kunne straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner, herunder straffebøter eller administrative bøter og eventuelt andre sanksjoner, særlig:

   1. utelukkelse fra retten til offentlige ytelser eller offentlig støtte,

   2. midlertidig eller varig forbud mot å drive forretningsvirksomhet,

   3. plassering under rettslig tilsyn,

   4. oppløsning etter rettslig beslutning.

2. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person som holdes ansvarlig i henhold til artikkel 2 nr. 2, skal kunne straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner eller tiltak.

Artikkel 4

Jurisdiksjon

1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å fastlegge sin jurisdiksjon med hensyn til overtredelser som nevnt i artikkel 1 nr. 1, som begås:

   1. helt eller delvis på dens territorium,

   2. av en av dens borgere, eller

   3. på vegne av en juridisk person som er etablert på medlemsstatens territorium.

2. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 5, kan hver medlemsstat beslutte at den ikke vil anvende eller bare i særlige tilfeller eller under særlige omstendigheter vil anvende regelen om jurisdiksjon som fastsatt i

   • nr. 1 bokstav b),

   • nr. 1 bokstav c).

3. Hver medlemsstat skal skriftlig underrette Rådets generalsekretær om sin beslutning om å anvende nr. 2 samtidig som den opplyser om de særlige omstendigheter eller forhold da beslutningen får anvendelse, dersom det er aktuelt.

Artikkel 5

Utlevering og rettslig forfølgning

1. 1. En medlemsstat som i henhold til sin nasjonale lovgivning ikke utleverer egne borgere, skal treffe de tiltak som er nødvendige for å fastlegge sin jurisdiksjon med hensyn til overtredelser nevnt i artikkel 1 nr. 1 som begås av medlemsstatens egne borgere utenfor dens territorium.

   2. En medlemsstat skal, når en av dens borgere antas å ha begått en overtredelse i en annen medlemsstat som nevnt i artikkel 1 nr. 1, og den ikke utleverer vedkommende person til den andre medlemsstaten utelukkende under henvisning til personens nasjonalitet, framlegge saken for egne vedkommende myndigheter med henblikk på rettslig forfølgning, dersom det er aktuelt. For å muliggjøre slik forfølgning, skal dokumenter, opplysninger og bevis i forbindelse med den straffbare handlingen som er begått, oversendes etter framgangmåten fastsatt i artikkel 6 nr. 2 i Den europeiske konvensjon om utlevering av 13. desember 1957. Den anmodende medlemsstat skal underrettes om den rettslige forfølgningen og resultatene av denne.

2. I denne artikkel skal begrepet «borger» i en medlemsstat tolkes i samsvar med erklæringer avgitt av den aktuelle medlemsstat i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) og c) i Den europeiske konvensjon om utlevering, eventuelt endret ved erklæringer i forbindelse med konvensjonen om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union( 9).

Artikkel 6

Internasjonal flyktningrett

Denne rammebeslutning får anvendelse med forbehold for den beskyttelse som er gitt flyktninger og asylsøkere i henhold til internasjonal flyktningrett eller andre internasjonale dokumenter om menneskerettigheter, og særlig med forbehold for medlemsstatenes overholdelse av deres internasjonale forpliktelser i henhold til artikkel 31 og 33 i Konvensjonen av 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 1967.

Artikkel 7

Oversendelse av opplysninger mellom medlemsstatene

1. Dersom en medlemsstat får kjennskap til en overtredelse som nevnt i artikkel 1 nr. 1, som er i strid med en annen medlemsstats lovgivning om innreise og opphold for utlendinger, skal den underrette sistnevnte medlemsstat om dette.

2. En medlemsstat som etter en overtredelse av dens lovgivning om innreise og opphold for utlendinger, anmoder en annen medlemsstat om å forfølge overtredelser som nevnt i artikkel 1 nr. 1, skal ved offisiell meddelelse eller bekreftelse fra vedkommende myndigheter gjøre rede for hvilke internrettslige bestemmelser som er overtrådt.

Artikkel 8

Geografisk virkeområde

Denne rammebeslutning får anvendelse for Gibraltar.

Artikkel 9

Gjennomføring

1. Medlemsstatene skal vedta de tiltak som er nødvendige for å etterkomme denne rammebeslutning innen 5. desember 2004.

2. Innen samme dato skal medlemsstatene oversende Rådets generalsekretariat og Kommisjonen teksten til de internrettslige bestemmelser som innarbeider forpliktelsene de er pålagt i henhold til denne rammebeslutning. På bakgrunn av en rapport fra Kommisjonen som er utarbeidet på grunnlag av disse opplysningene, skal Rådet innen 5. juni 2005 vurdere i hvilket omfang medlemsstatene har etterkommet bestemmelsene i denne rammebeslutning.

Artikkel 10

Oppheving

Bestemmelsene i artikkel 27 nr. 2 og 3 i Schengen-konvensjonen av 1990 oppheves fra 5. desember 2004. Når en medlemsstat gjennomfører denne rammebeslutning i henhold til artikkel 9 nr. 1 før nevnte dato, opphører nevnte bestemmelser å gjelde for denne medlemsstat fra gjennomføringsdatoen.

Artikkel 11

Ikrafttredelse

Denne rammebeslutning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Utferdiget i Brussel, 28. november 2002.

For Rådet

B. HAARDER

Formann