2 Kollektivt investeringsvalg for alderspensjon

2.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Forarbeidene til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

Regjeringen fremmet forslag til lov om innskuddspensjon i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven). Etter forslaget skulle pensjonskapitalen, som er den kapitalen som gir grunnlag for alderspensjon, kunne forvaltes etter tre alternative modeller: (1) felles forvaltning i samsvar med de regler som gjelder for den institusjon der ordningen er opprettet (dvs. helt ordinær fellesportefølje), (2) felles forvaltning som én investeringsportefølje med kollektivt investeringsvalg for foretaket, eller (3) som en ordning hvor den enkelte arbeidstaker hadde investeringsvalget for egen pensjonskonto i den institusjonen ordningen er opprettet.

De tre foreslåtte modellene for forvaltning av pensjonskapitalen i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) tilsvarte de modeller som ble anbefalt av lovutvalget som utarbeidet utkast til lov, jf. NOU 1999: 32. Lovutvalget anbefalte at reglene om investeringsvalg ble utformet med utgangspunkt i at beslutningsmyndighet ved investeringsvalg og risiko som følge av valget i hovedsak må plasseres hos samme aktør, slik at den som foretar valget også bærer konsekvensene av valget. Formålet med dette var å unngå at arbeidstakerne skulle kunne bli påført tap som følge av beslutninger de selv ikke kunne påvirke. I tråd med dette prinsippet ble det tilsvarende foreslått ulike regler om hvem som skulle bære risikoen ved forvaltning av pensjonskapitalen i ordninger med kollektivt og individuelt investeringsvalg. I ordninger med individuelt investeringsvalg ble det foreslått at medlemmet skulle bære all risiko knyttet til investeringsvalget, men med en mulighet for å kjøpe en avkastningsgaranti i institusjonen. I ordninger med kollektivt investeringsvalg ble det foreslått at medlemmene skulle garanteres mot at pensjonskapitalen ble redusert, også kalt 0-garanti. Forpliktelsen kunne etter lovforslaget i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) oppfylles ved at foretaket kjøpte en avkastningsgaranti i institusjonen, eller ved at foretaket tilførte ordningen ekstra midler dersom avkastningen i porteføljen ble negativ, jf. lovforslaget § 3-3 tredje ledd. Etter lovforslaget i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) kunne foretaket benytte ordningens innskuddsfond til å dekke denne forpliktelsen, jf. lovforslaget §§ 3-3 tredje ledd og 9-3 første ledd punkt b.

Isolert sett kunne foretakets ansvar etter lovforslaget § 3-3 i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) føre til at pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg framsto som mer belastende for foretaket enn ordninger hvor arbeidstaker selv hadde egen pensjonskonto med investeringsvalg. Motstykket til den foreslåtte løsningen var imidlertid at foretaket skulle kunne bestemme at deler av den avkastning som oppnås på porteføljen skulle overføres til foretakets innskuddsfond, jf. Ot. prp. nr. 71 (1999-2000), lovforslaget § 3-3 fjerde ledd. Gjennom å måtte ta ansvar for tap, samtidig som innskuddsfondet kunne tilføres andel av overskudd, ville foretaket ha motivasjon for en best mulig forvaltning av kapitalen.

Ved behandlingen av Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) valgte Stortinget å utelate bestemmelsene om forvaltning med kollektivt investeringsvalg. Et flertall i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttalte i denne sammenheng at de hadde merket seg at flere høringsinstanser hadde uttalt at modellen med kollektivt investeringsvalg, slik den ble foreslått i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000), ikke ville være attraktiv. Dette flertallet uttalte bl. a. følgende om forslaget, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001) side 22:

«Flertallet vil påpeke at sparing til pensjonsalderen i arbeidsforhold er langsiktig sparing. Det er følgelig avkastning over hele spareperioden og ikke avkastning i det enkelte år som er mest relevant for nivået på arbeidstakers alderspensjon. Lav risikoprofil på langsiktig pensjonssparing vil normalt gi forventet lav avkastning på sikt slik at arbeidstakernes alderspensjon reduseres. Flertallet mener at et krav om årlig 0-prosentgaranti utgjør en uheldig fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon i arbeidstakerenes pensjonskapital, og går inn for at dette årlige kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i tråd med dette.»

Flertallet uttalte videre i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) side 22:

«Flertallet merker seg at det har kommet frem under høringen at slike betingelser som departementet foreslår ikke er implementert i andre land med innskuddspensjon. Flertallet vil bemerke at det grunnleggende prinsippet ved innskuddsordninger er at arbeidsgivers ansvar er begrenset til å betale årets innskudd. Flertallet vil likevel påpeke at verdireduksjon mot slutten av den yrkesaktive perioden kan gi uheldig utslag på årlig alderspensjon. Det har fremkommet under flertallets høring at det i andre land som har innskuddsbasert tjenestepensjon er praksis at arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalder flyttes over til investeringsporteføljer med lavere risikoprofil. Slike løsninger praktiseres blant annet i England slik det fremkommer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Flertallet mener på denne bakgrunn at det bør gis anledning til å velge investeringsporteføljer med lavere risikoprofil for arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalderen, for eksempel 5-7 år. Flertallet går imot Regjeringens forslag til § 3-3.»

Ved behandlingen av lovforslaget 3. november 2000 fattet Stortinget følgende beslutning, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001):

«Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig om å komme tilbake til spørsmålet om investeringsvalg i foretakspensjon og tilhørende endringer i virksomhetsreglene, slik at endringer i tråd med konkurranseflateutvalgets tilrådinger knyttet til virksomhetsregler i livsforsikring kan implementeres.»

Forarbeidene til lov om endringer i lov om foretakspensjon m.v.

I februar 2000 oppnevnte Finansdepartementet en arbeidsgruppe som skulle utarbeide forslag til lovbestemmelser for innarbeidelse i lov om foretakspensjon som åpnet for pensjonsordninger med såkalt engangsbetalt foretakspensjon, jf. NOU 2000: 13. Arbeidsgruppens utkast til regler om kollektivt investeringsvalg i ordninger med engangsbetalt foretakspensjon, var basert på den samme forutsetning om at beslutningsmyndighet og risiko bør høre sammen, og reglene var utformet som det tilsvarende forslaget i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Ot. prp. nr. 71 (1999-2000) var for øvrig ikke behandlet i Stortinget da arbeidsgruppen utarbeidet sitt utkast til regler om engangsbetalt foretakspensjon.

På bakgrunn av merknadene fra finanskomiteen i Innst. O. nr. 2 (2000-2001), fremmet departementet ikke forslag om regler om kollektivt investeringsvalg for pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon i Ot. prp. nr. 20 (2000-2001) Om lov om endringer i lov om foretakspensjon m.v. Departementet varslet imidlertid at en ville komme tilbake med en vurdering av slike regler samtidig som en vurderte reglene om kollektivt investeringsvalg i innskuddsordninger, slik Stortinget hadde bedt om i Innst. O. nr. 2 (2000-2001). Departementet mente at det ville være en fordel å kunne se reglene for disse to typer av ordninger i sammenheng.

Ved behandlingen av Ot. prp. nr. 20 (2000-2001) Om lov om endringer i lov om foretakspensjon m.v. uttalte et flertall i finanskomiteen at den antok at det lot seg gjøre å implementere en modell med kollektivt investeringsvalg i tråd med finanskomiteens merknader raskt, jf. Innst. O. nr. 39 (2000-2001). Flertallet ga uttrykk for at det la stor vekt på at modellen trer i kraft samtidig for lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, og så tidlig som mulig i 2001. I tråd med finanskomiteens tilrådning i Innst. O. nr. 39 (2000-2001), fattet Stortinget 19. desember 2000 følgende beslutning:

«Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av februar 2001 fremme forslag som åpner for kollektivt investeringsvalg for engangsbetalt foretakspensjon, samt med kollektivt investeringsvalg i innskuddspensjon, basert på Kredittilsynets forslag, samt finanskomiteens føringer i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) om lov om innskuddspensjon.»

Det gjøres for øvrig oppmerksom på at lovforslaget i Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) har ført til et lovvedtak som trådte i kraft fra 1. januar 2001, jf. endringslov 21. desember 2000 nr. 107.

Kredittilsynets høringsuttalelser

Departementet legger til grunn at det i Stortingets vedtak siktes til Kredittilsynets høringsuttalelse til NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold vedrørende forvaltning av pensjonskapitalen ved kollektivt investeringsvalg for foretaket. Tilsvarende uttalelse fra Kredittilsynet ble også gitt ved høringen av NOU 2000: 13 Årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon. Kredittilsynet hadde følgende synspunkter:

• foretakets plikter bør være begrenset til å betale fastsatte innskudd og den skal ikke ha noe ansvar for å dekke tap på investeringsporteføljen,

• institusjonen kan følgelig heller ikke ha noe subsidiært ansvar for å dekke tap på investeringsporteføljen for det tilfellet at foretaket ikke gjør det, og

• pensjonskapital knyttet til arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalder (f. eks. har 5-7 år igjen) bør kunne flyttes over til en egen investeringsportefølje med lavere risikoprofil.

Lovforslaget i denne proposisjonen er i samsvar med disse prinsippene.

2.2 Departementets vurderinger

2.2.1 Innledning

Reglene om kapitalforvaltning er en meget viktig del av lovreguleringen av de kollektive pensjonsordningene. Reglene vil avgjøre hvordan den avkastning som oppnås ved kapitalforvaltningen skal fordeles mellom arbeidstakerne og foretaket, samt hvordan risikoen for tap skal fordeles mellom disse to partene og institusjonen. I forslaget til lov om innskuddspensjon, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) var det i forhold til partenes rettigheter og plikter i så måte trukket et skille mellom pensjonsordninger med egne pensjonskonti med investeringsvalg for de enkelte medlemmer på den ene side og pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg for foretaket på den annen side. Etter lovforslaget i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) var en ordning med kollektivt investeringsvalg videre kjennetegnet ved at pensjonskapitalen for alderspensjon i ordningen ble forvaltet felles som én investeringsportefølje, og at det var foretaket som hadde investeringsvalget.

For å følge opp Stortingets vedtak ved behandlingen av forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og forslag til lov om endringer i lov om foretakspensjon foreslås det i denne proposisjonen lovregler om kollektivt investeringsvalg for pensjonskapitalen i ordninger opprettet etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold som ikke pålegger foretaket og institusjonen noen plikt til å sikre arbeidstakerne mot at kapitalforvaltningen gir negativt resultat. Departementet foreslår tilsvarende regler også for premiereserven for alderspensjon i pensjonsordning med engangsbetalt foretakspensjon.

Etter lovforslaget i proposisjonen her stilles heller ikke noe ubetinget krav om at samtlige medlemmers pensjonskapital eller premiereserven for alderspensjon i ordningen skal forvaltes samlet i én felles investeringsportefølje. Lovforslaget åpner for at den del av pensjonskapitalen som tilhører medlemmer som nærmer seg pensjonsalderen skal kunne overføres til en egen investeringsportefølje med mindre risiko enn hva som gjelder for medlemmer som ikke er i den senere del av yrkesaktiv periode.

Departementets lovforslag er ikke til hinder for at ordninger med kollektivt investeringsvalg forvalter pensjonskapitalen/premiereserven for alderspensjon som én investeringsportefølje, eller at det tegnes avkastningsgarantier til investeringsportefølje tilknyttet pensjonskapital/premiereserve for alderspensjon. Det følger bl. a. av vedtatte lov om foretakspensjon § 11-5 tredje ledd og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 3-5 femte ledd at institusjonen i tilfelle skal kreve særskilt godtgjørelse for slik avkastningsgaranti. Når det ikke er obligatorisk å ha slik avkastningsgaranti, kommer spørsmålene om fordeling av avkastningen og om myndigheten til å foreta investeringsvalget i en annen stilling enn i de forslag som ble fremmet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).

Noen generelle vurderinger om risiko i ordninger med kollektivt investeringsvalg

Investeringsvalg innebærer at den aktuelle kapitalen knyttes til spesifiserte eiendeler, kalt investeringsporteføljen, og at verdien av kapitalen til enhver tid avhenger av markedsverdien på disse eiendelene. Uten særskilte garantier innebærer altså investeringsvalg at den eller de som eier kapitalen blir direkte eksponert for markedsrisikoen på investeringsporteføljen. I motsetning til ved bankinnskudd eller forsikring med garanterte ytelser, er det således i en ordning med investeringsvalg i utgangspunktet ikke en institusjon som garanterer for kapitalen, og «skjermer» mot de verdifall som kan forekomme ved forvaltningen av denne. Til gjengjeld gis det uavkortet rett til eventuelle verdiøkninger på den forvaltede kapital.

Markedsrisikoen i ordninger med investeringsvalg kan reduseres enten gjennom kjøp av en avkastningsgaranti i institusjonen, eller ved at porteføljen settes sammen slik at markedsrisikoen reduseres. Ut over dette kan en i kollektive ordninger fastsette regler som fordeler risikoen mellom foretaket og medlemmene. Forslaget om garantert avkastning i ordninger med kollektivt investeringsvalg i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) skulle ivareta arbeidstakernes behov for trygghet knyttet til framtidig pensjon i ordninger hvor medlemmet selv hadde beskjeden innflytelse over markedsrisikoen. Når det i denne proposisjonen, for å følge opp Stortingets vedtak, ikke stilles krav om at arbeidstakerne i slike tilfeller skal være garantert mot tap, er det naturlig å vurdere andre bestemmelser som kan redusere risikoen for den enkelte arbeidstaker. Særlig viktig er det etter departementets vurdering at en unngår at arbeidstakerne utsettes for unødig risiko, dvs. unngå situasjoner der det finnes alternative investeringsporteføljer til den som er valgt og som har lavere risiko og om lag samme forventede avkastning. Sagt på en annen måte: til et gitt avkastningskrav bør en ved forvaltningen av midlene søke å minimere risikoen. Departementet har i denne sammenheng vurdert om det i ordninger med kollektivt investeringsvalg bør fastsettes eksplisitte krav om kunnskap og erfaring i investeringsspørsmål hos den som foretar investeringsvalget, eller ytterligere krav til diversifisering av investeringsporteføljen, dvs. krav som kommer i tillegg til de som følger av lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 3-4 annet ledd og lov om foretakspensjon i arbeidsforhold § 11-4 annet ledd.

Departementet legger til grunn at ytterligere krav om diversifisering, eller krav som har som hensikt å sikre at den som foretar investeringsvalget i kollektive ordninger har innsikt i investeringsspørsmål, eventuelt kan fastsettes med hjemmel i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, begge § 1-3. Etter en samlet vurdering legger imidlertid departementet til grunn at en foreløpig ikke bør fastsette slike forskrifter, men at dette bør vurderes nærmere dersom en eventuelt bringer i erfaring at det er behov for dette.

2.2.2 Fordeling av avkastning i ordning med kollektivt investeringsvalg

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det åpnet for at det i regelverket for pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg kunne fastsettes at en del av avkastningen ved kapitalforvaltningen skulle tilfalle foretaket. Bakgrunnen var at foretaket etter forslaget hadde risiko for avkastningsresultatet. Utvalget som utarbeidet lovutkastet begrunnet avkastningsdelingen med at det var viktig at beslutningsmyndighet, fordeling av risiko og avkastning hang sammen på en god måte. I denne sammenheng ble det advart mot en løsning der foretaket hadde rett til andel av avkastningen, men ikke hadde ansvar for eventuelle tap på investeringsporteføljen. I denne sammenheng vises det til Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) side 57:

«Insitamentstrukturen i en pensjonsordning der arbeidsgiver tar de sentrale beslutninger og får del i overskuddet, ....men ikke vil belastes finansielt hvis ordningen taper penger, vil være meget uheldig.»

Over tid vil det kunne forvaltes betydelige midler i ordninger med kollektivt investeringsvalg. Effektiv kapitalforvaltning i slike ordninger vil derfor kunne ha stor betydning både for medlemmene i ordningene og for samfunnet for øvrig. I denne sammenheng vil det være en fordel at pensjonsmidlene ikke bare forvaltes ensidig med tanke på høy avkastning, men også at den som foretar investeringsbeslutningene må foreta avveininger mellom gevinst og risiko, og på en slik måte at denne avveiningen vil stå i et realistisk forhold til det avveiningsforhold som må antas å eksistere mellom hensynet til forventet avkastning og risiko ved fornuftige porteføljesammensetninger i velfungerende kapitalmarkeder.

Departementet viser i denne sammenheng til at foretakets eventuelle rett til andel av avkastningen medfører at foretaket og medlemmer får en felles interesse av at pensjonskapitalen forvaltes med høy forventet avkastning. På den annen side vil eventuell rett til andel av avkastningen, uten noe garantiansvar, også bety at foretaket får økonomisk interesse av å foreta investeringer med høy risiko. Dette skyldes at høy risiko øker sannsynligheten ikke bare for høy avkastning, men også for tap, som foretaket ikke er ansvarlig for. For arbeidstakernes del virker det rimelig å anta at risiko isolert sett er en ulempe, og at denne ulempen må veies mot eventuelle fordeler knyttet til høyere forventet avkastning. Motsetningsforholdet mellom arbeidstakernes og foretakets avveininger forsterkes ved at foretakets rett til andel av avkastningen reduserer arbeidstakernes gevinst ved slike utfall tilsvarende. Også for de ansatte vil derfor forholdet mellom egen risiko og avkastning avvike fra det reelle avveiningsforhold i markedet. Spørsmålet om ordningen gir insentiver til effektiv forvaltning av pensjonsmidlene er imidlertid bare én side av spørsmålet om avkastningsdelingen. En annen side ved saken er om det skal være foretakets eller medlemmenes interesser som til syvende og sist skal ligge til grunn for kapitalforvaltningen. Etter departementets vurdering er det i denne sammenheng viktig at investeringsporteføljen forvaltes med det utgangspunkt at disse midlene representerer grunnlaget for medlemmenes pensjon fra ordningen.

Etter departementets syn bør reglene om kollektivt investeringsvalg ikke gi rom for interessekonflikter mellom foretaket og medlemmene når det gjelder forvaltningen av pensjonskapitalen. Videre er det etter departementets vurdering også rimelig at arbeidstakerne, når disse skal ta risikoen, også får rett til avkastningen. Departementet foreslår i tråd med dette at avkastningen på investeringsporteføljen i ordninger med kollektivt investeringsvalg i sin helhet skal tilfalle medlemmene, jf. forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 3-2 a annet ledd. Dette vil innebære at medlemmene, som sitter med all risiko, også i sin helhet mottar avkastningen. For ordninger med kollektivt investeringsvalg opprettet etter lov om foretakspensjon foreslås det samme løsning, jf. lovforslaget § 11-2 a annet ledd.

Som et valgfritt alternativ for foretakene har departementet vurdert å fremme forslag om at ordningen skulle kunne utformes etter regler tilsvarende de som ble foreslått i Ot. prp. nr. 71 (1999-2000), dvs. slik at foretakene skulle kunne ha rett til andel av avkastningen mot at arbeidstakerne ble garantert mot de tap som kan oppstå. På bakgrunn av Finanskomiteens merknader i Innst.O. nr. 2 (2000-2001) i tilknytning til forslaget, har departementet valgt å ikke fremme forslag om et slikt alternativ.

2.2.3 Medlemmenes innflytelse i ordninger med kollektivt investeringsvalg

Etter innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon er det foretaket som fastsetter regelverket for pensjonsordningen, og foretar valg av forvaltningsmodell. Når det åpnes for ordninger med kollektivt investeringsvalg, kan investeringsvalget i slike ordninger tenkes lagt til foretaket, institusjonen, de ansatte, representanter for de ansatte eller en gruppe hvor flere av disse partene er representert.

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det foreslått at arbeidsgiver skulle stå for investeringsvalget dersom ordningen var opprettet med kollektivt investeringsvalg. Dette må ses i sammenheng med at foretaket etter lovforslaget også ville bære kostnadene ved å skulle garantere for investeringsporteføljens verdi. Det ble videre foreslått at styringsgruppen, som skal bestå av minst tre personer og hvor minst en person skal velges av og blant medlemmene, skulle ha anledning til å uttale seg før foretaket endrer sammensetningen av investeringsporteføljen.

Når det i henhold til Stortingets vedtak skal legges opp til at arbeidstakerne selv bærer risikoen for tap, er det etter departementets vurdering behov for å sikre arbeidstakerne en viss innflytelse over investeringsbeslutningene. I ordning med kollektivt investeringsvalg er det imidlertid neppe praktisk mulig å sikre at hver enkelt arbeidstaker har en betydelig innflytelse over de investeringsbeslutninger som fattes, og dermed over hvilken risiko vedkommende må bære. Etter departementets vurdering bør en likevel søke å legge til rette for at arbeidstakernes egne vurderinger tas hensyn til ved de investeringsvalg som gjøres, bl.a. slik at pensjonskapitalen ikke forvaltes med større risiko enn det er vilje til å akseptere blant hovedtyngden av arbeidstakerne. Departementet har ut fra dette vurdert om kompetansen til å foreta investeringsbeslutninger i ordninger med kollektivt investeringsvalg bør legges til en egen investeringskomite eller eventuelt til ordningens styringsgruppe. Etter en samlet vurdering har imidlertid departementet kommet til at kompetansen til å foreta investeringsvalget bør tilligge foretaket, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 11-1 a første ledd og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 3-2 a. På denne måten vil en bl.a. sikre at kompetansen til å fatte de ulike beslutninger vedrørende ordningen er lagt til samme myndighet, noe som trolig vil bidra til enkelhet og oversiktlighet. Med denne løsning får en ikke ivaretatt prinsippet om at risiko og beslutning skal tilligge samme part, men en har valgt en praktisk og enkel løsning.

Arbeidstakernes behov for innflytelse foreslås ivaretatt ved at styringsgruppen skal gis anledning til å uttale seg før foretaket inngår avtale med institusjonen om hvordan investeringsporteføljen skal settes sammen og hvilken adgang foretaket skal ha til å endre sammensetningen av investeringsporteføljen, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 3-2 a første ledd og forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 11-1 a første ledd. Det foreslås videre at det i pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg skal opprettes en styringsgruppe, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 2-4 første ledd og forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 2-6 første ledd. Dette endringsforslaget innebærer at plikten for å opprette styringsgruppe i ordninger med kollektivt investeringsvalg ikke avhenger av om det er 15 eller flere medlemmer, slik kravet ellers er utformet.

2.2.4 Egen investeringsportefølje for eldre arbeidstakere

Når pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg kan opprettes med flere investeringsporteføljer, er det behov for å klargjøre hvem som skal ha kompetansen til å bestemme om ordningen skal opprettes med én eller flere investeringsporteføljer, samt fastsette kriteriene for tilordning av medlemmer til ulike investeringsporteføljer. Det er her naturlig å velge samme løsning som en valgte i spørsmålet om hvem som skulle ha investeringsvalget, jf. punkt 2.2.3 ovenfor. Det foreslås derfor at kompetansen legges til foretaket, jf. forslag til endring i lov om foretakspensjon § 11-1 a tredje ledd og forslag til endring i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 3-2 a tredje ledd.

Etter departementets vurdering er det behov for å sikre at hvert enkelt medlem tilordnes en investeringsportefølje etter saklige, objektive og kontrollerbare kriterier, som skal være de samme for samtlige medlemmer i ordningen. Hensikten bak å opprette ulike investeringsporteføljer skal være at en på denne måten oppnår en særlig betryggende kapitalforvaltning for eldre medlemmer, og uten at dette får følger for øvrige arbeidstakere. Ut fra Finanskomiteens merknader i Innst.O. nr. 2 (2000-2001) er det i denne sammenheng mest nærliggende å legge til grunn at medlemmets alder, eller det antall år medlemmet har igjen til pensjonsalder skal kunne benyttes som kriterier for utskilling, og lovforslaget åpner for at foretaket kan velge mellom disse to kriteriene. Dersom foretaket ikke har fastsatt noe bestemt om dette i regelverket, foreslås det at arbeidstakere som har mindre enn sju år igjen til pensjonsalderen skal skilles ut fra pensjonsordningens øvrige midler og forvaltes som en egen investeringsportefølje. Det vises for øvrig til spesialmerknadene i kapittel 6.