4 Kapitaliseringsprodukter m.v.

4.1 Gjeldende rett og bakgrunnen for denne

Innledning

Et kapitaliseringsprodukt betegner i forsikringssammenheng spareprodukter tilbudt av livsforsikringsselskaper, uten at det er risiko knyttet til liv eller helse til produktet. Produktet skiller seg således fra tradisjonelle livsforsikringsprodukter, hvor den forsikrede har en betinget rett til utbetaling, og hvor midler knyttet til forsikrede som ikke fyller betingelsene understøtter utbetaling til de forsikringstakere som opplever forsikringstilfellet. Livsforsikringsselskaper som har konsesjon i Norge kan etter gjeldende regler tilby kapitaliseringsprodukter bare dersom produktet er tegnet iht lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold eller reglene om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Det har videre vært ansett at det må være et forsikringselement i form av en garantert rente på 3 prosent p.a. knyttet til kapitaliseringsprodukter.

På bakgrunn av den betydelige endring som har skjedd i spare- og forsikringsmarkedet de siste årene, tas her enkelte problemstillinger knyttet til norske livsforsikringsselskapers tilbud at kapitaliseringsprodukter opp til ny vurdering. Fordi disse problemstillingene også tidligere har vært tatt opp i forhold til Stortinget, jf. Ot. prp. nr. 64 (1996-97), finner departementet det naturlig å orientere Stortinget.

Internasjonale forpliktelser

Gjennom EØS-avtalen er norske myndigheter forpliktet til å kreve at livsforsikringsselskaper som søker tillatelse til å drive virksomhet her i landet, begrenser sin forretningsvirksomhet til visse definerte forretningsområder. De generelle direktivbestemmelsene om hvilken næringsvirksomhet livsforsikringsselskapene kan tillates å drive er fastsatt i første livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv 79/267/EØF, endret ved Rådsdirektiv 92/96EØF). I første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 punkt 2 bokstav c beskrives kapitaliseringsvirksomhet som virksomhet:

«... med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, mot innbetaling av engangsbeløp eller terminpremier,»

Spørsmålet om hvilke nærmere krav til kapitaliseringsprodukter som fulgte av første livsforsikringsdirektiv ble drøftet i høringsnotatet til IPA-forskriften, og gjengitt Ot. prp. nr. 64 (19996-97), kapittel 2.8.3:

«Ifølge første livsforsikringsdirektiv (79/267/EØF) er det et krav at livselskaper som ønsker å tilby rene spareprodukter benytter «aktuarielle beregninger». Departementet mener at kravet til aktuarielle beregninger tilsier at rene spareprodukter (kapitaliseringsprodukter) har en rentegaranti. Departementet legger til grunn at det for slike produkter, hvor rentegarantien er det eneste forsikringstekniske element, ikke er tilstrekkelig med en pro forma rentegaranti såvidt over null for å sikre en nødvendig avgrensning mot bankvirksomhet. Det foreslås derfor at selskapene må garantere den til en hver tid maksimalt tillatte grunnlagsrente for nytegning, p t 3 prosent. Grunnlagsrenten er den rente forsikringsselskapene legger til grunn ved premieberegningen. For kapitaliseringsprodukter vil dermed grunnlagsrenten være entydig gitt av myndighetene ved at tillatt maksimum og påkrevet minimum faller sammen.»

Praksis og regelverk i Norge

I Ot prp nr 64 (1996-1997) skrev departementet følgende:

«Etter gjeldende virksomhetsregler kan forsikringsselskaper bare drive forsikringsvirksomhet eller virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet. En adgang for forsikringsselskaper til å tilby pensjonsspareavtaler uten et forsikringselement vil etter departementets syn ikke være forenlig med virksomhetsreglene. Departementet mener imidlertid at en rentegaranti i en pensjonsspareavtale vil være et tilstrekkelig forsikringselement.»

Departementet mente derfor at kravene i første livsforsikringsdirektiv så vel som kravene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 om at et forsikringsselskap bare kan drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet, ikke var til hinder for at forsikringsselskapene kunne tilby kapitaliseringsprodukter, men da forutsatt at det var knyttet en avkastningsgaranti til produktet. Spørsmålet om dette burde tillates var imidlertid omstridt. Da Finansdepartementet i forbindelse med innføringen av forskrift om individuelle pensjonsavtaler i livsforsikring (IPA) i 1997 for første gang gikk inn for at livsforsikringsselskaper skulle kunne tilby kapitaliseringsprodukter, ga bl. a. Den norske Bankforening uttrykk for at den var uenig i departementets forslag, og at det ikke var behov for at livsforsikringsselskaper skulle kunne tilby rene spareprodukter. Adgangen ble likevel innført, men begrenset til IPA. I forbindelse med innføring av innskuddspensjonsloven, ble imidlertid adgangen utvidet. Forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildelingen (klasseforskriften) klasse VI Kapitaliseringsprodukter lyder etter denne siste endringen som ble foretatt 22. desember 2000:

«Klassen omfatter sparekontrakter med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, og som er inngått i samsvar med forskrift av 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), samt inngått i samsvar med forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47, eller som er inngått som innskuddspensjonsordning i samsvar med lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold, samt avtale som nevnt i innskuddspensjonsloven § 6-1 (pensjonskapitalbevis).»

4.2 Nærmere om behovet for endringer i regelverket

4.2.1 Bakgrunn

I høringsbrev 9. november 2000, bl. a. med forslag til utvidelse av klasseforskriften til også å omfatte avtaler inngått etter innskuddspensjonsloven, ga departementet uttrykk for at det ville vurdere både en utvidelse av forsikringsklassen om kapitaliseringsprodukter og de nærmere krav som blir stilt til slike produkter, og departementet skrev:

«Departementet legger til grunn at kapitaliseringsprodukter vil komme til å få økt utbredelse når innskuddspensjonsloven trer i kraft, og ber på denne bakgrunn om høringsinstansenes syn på om det i forskrift bør vurderes et nærmere definert nivå på rentegaranti for slike produkter.

(...) Departementet vil i oppfølgningen av høringen vurdere om adgangen til å benytte kapitaliseringsprodukter skal utvides ytterligere, eventuelt gjøres generell. Det bes særskilt om merknader til dette»

Kredittilsynet gikk i sitt høringssvar i mot en utvidelse av klassen kapitaliseringsprodukter til også å gjelde andre produkter enn IPA og innskuddspensjon, ut fra behovet for bransjeavgrensning. Tilsynet skriver om dette at så vel virksomhetsbegrensningsreglene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 og bestemmelsene om bankenes innskuddsmonopol, underbygger ønskeligheten av å opprettholde et bransjeskille. Uten begrensninger når det gjelder bindingen av midler, vil kapitalforvaltning i form av bankinnskudd etter tilsynets vurdering framstå som lite konkurransedyktig i forhold til forsikring, og det mente videre at dette ville kunne skape alvorlige forstyrrelser i markedet. Norske forsikringsselskapers konkurranseevne i forhold til utenlandske er for tiden ikke er noe avgjørende argument for å fravike hovedsynspunktet om ønskeligheten av et bransjeskille etter Kredittilsynets vurdering. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) gikk på sin side inn for å gjøre adgangen til å tilby kapitaliseringsprodukter generell, bl. a. ut fra at dette etter deres syn ville virke positivt på konkurransen i sparemarkedet.

Også i forhold til om det bør fastsettes et definert nivå på rentegarantien, og hvilket nivå som eventuelt bør fastsettes var det ulike synspunkter. Aktuarforeningen mener det bør stilles krav til rentegarantien på kapitaliseringsprodukter, men har ikke synspunkter på hvilken rentesats som bør benyttes. Kredittilsynet antar at det er hensiktsmessig å fastsette forskrift med krav til garantert rente for kapitaliseringsprodukter med hjemmel i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 1-3. I eget brev til Finansdepartementet 5. januar 2001, uttaler tilsynet at det anser at en rentegaranti på minst null prosent for produkter etter innskuddspensjonsloven ikke vil være i strid med kravene i første livsforsikringsdirektiv. Når det gjelder nærmere krav til kapitaliseringsprodukter, uttaler FNH at den sterkt vil understreke betydningen av at departementet tar en rask avgjørelse i saken, og at rask tilsynsmessig implementering er av stor betydning. Etter FNHs oppfatning er det ikke behov for en nærmere kvantifisering av et bestemt nivå på avkastningsgarantien i forskrift. Etter deres vurdering vil det være tilstrekkelig at det legges til grunn en kvalitativ definisjon av kapitaliseringsprodukter, med en tolkning. Når det gjelder denne tolkningen viser FNH til et notat av Banklovkommisjonens leder professor Erling Selvig «Innskuddspensjon i livsforsikringsselskaper», som fulgte høringsuttalelsen som vedlegg, datert 23. november 2000, hvor det bl. a. står:

«De relevante bestemmelser i direktivet er ikke utpreget klart utformet, men det ligger nær å tolke henvisningen til «aktuarielle beregninger», ... slik at livselskaper må ha overtatt en eller annen form for rente- eller investeringsrisiko ved de kontrakter det gjelder. Praktisk sett betyr vel dette at selskapet ved slike kontrakter må påta seg risikoen for at forvaltning av mottatt sparekapital i det minste gir et null-resultat over en viss tidsperiode (bevaring av kapitalen), dvs. frem til utbetalingstidspunktet. Det er tvilsomt om en kan tolke direktivets bestemmelser slik at det er tilstrekkelig å fastsette en negativ rente som målestokk.»

Verdipapirfondenes Forening gir uttrykk for et tilsvarende syn og mener at det, ut fra kravene i første livsforsikringsdirektiv, for kapitaliseringsprodukter bør være tilstrekkelig å garantere for innbetalt beløp fram til utbetalingstidspunktet.

I forbindelse med ovennevnte høring, ba departementet Kredittilsynet i brev 14. november 2000 om å foreta en kartlegging av praksis knyttet til kapitaliseringsprodukter i ulike EØS-land. Av de svarene Kredittilsynet har mottatt synes praksis i utvalgte land å være:

• Sverige har ikke implementert forsikringsklassen kapitaliseringsprodukter. Dette synes også å være tilfelle for Island.

• Svarene fra Irland, Luxemburg, Finland, UK, Nederland og Tyskland gir ikke nærmere holdepunkter for på hvilken måte de sikrer seg at kravene bl. a. til aktuarielle beregninger i første livsforsikringsdirektiv er oppfylt, ut over at Tyskland opplyser at dette vurderes fra sak til sak.

4.2.2 Departementets vurdering

Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at livsforsikringsselskapenes konkurransesituasjon i forhold til utenlandske selskaper for tiden ikke klart tilsier et behov for å utvide klassen kapitaliseringsprodukter. Etter departementets syn tilsier likevel utviklingstrekkene i sparemarkedet, og hensynet til norske livsforsikringsselskapers framtidige konkurransesituasjon, at livsforsikringsselskapenes adgang til å tilby kapitaliseringsprodukter bør gjøres generell.

I forhold til Kredittilsynets innvending om at en slik adgang, dersom det ikke foreligger noen bindinger på midlene, kan gjøre bankinnskudd lite konkurransedyktige og skape alvorlige forstyrrelser i markedet, vil departementet understreke at kapitaliseringsprodukter skal ytes med en garantert avkastning, og at denne avkastningen må garanteres for en viss periode. For kundens del vil likviditeten ved plasseringen da til en viss grad av avhenge av avkastningsgarantiens varighet, men særlig vil kundens eventuelle adgang til gjenkjøp, samt betingelsene for dette, være av betydning. Departementet vil vurdere behovet for å fastsette nærmere regler om ovennevnte, og peker særlig på at det kan være behov for å fastsette nærmere regler om vilkår knyttet til gjenkjøp av livsforsikringskontrakter hvor forsikringselementet er knyttet til en viss garantert avkastning.

Departementet finner det tvilsomt om produkter som ikke innebærer at et livsforsikringsselskap overtar noen form for investeringsrisiko vil tilfredsstille kravene til aktuarielle beregninger for kapitaliseringsprodukter etter første livsforsikringsdirektiv, og at det er naturlig å tolke dette kravet dithen at det må være en avkastningsgaranti knyttet til forvaltningen av innskutte midler. Dette er i tråd med departementets vurdering i Ot. prp. nr. 64 (1996-97). Departementet mener imidlertid at den utviklingen som har skjedd etter framleggelsen av Ot. prp. nr. 64 (1996-97) gir grunnlag for å vurdere visse sider ved saken på nytt. Det er også mye som tyder på at et krav om en årlig avkastningsgaranti på 3 prosent p.a. avviker fra og kan innebære en strengere fortolkning av kravene i første livsforsikringsdirektiv enn det som er vanlig i mange andre EØS-land. I hovedsak deler departementet i denne sammenheng den vurderingen som er gjort av professor Erling Selvig, jf. avsnitt 4.2.1, både i forhold til rentens størrelse og i forhold til om renten skal være garantert på årlig basis. Dette er imidlertid ikke i seg selv et avgjørende argument for å endre den norske praksisen med å kreve minst 3 prosent p.a. avkastningsgaranti på slike produkter.

Etter departementets vurdering kan det være argumenter for at dagens krav til avkastningsgaranti isolert sett gir en viss konkurranseulempe for enkelte selskaper med konsesjon i Norge. Dette gjelder i all hovedsak livsforsikringsselskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg. For andre livsforsikringsselskaper, hvor all innbetalt kapital forvaltes av selskapet i en fellesportefølje, antar departementet at praksisen med at avkastningsgarantien på et kapitaliseringsprodukt ikke kan være lavere enn 3 prosent på årlig basis, har liten konkurransemessig betydning.

Departementet viser til at de krav til kapitaliseringsprodukter som er fastsatt i første livsforsikringsdirektiv ikke angir noe presist nivå eller mål for de aktuarielle beregningene som produktene skal være basert på. Dette taler for at en er tilbakeholden med å nedfelle et presist nivå også i det norske regelverket. Det vises bl. a. til at det skjer en rask utvikling både på tilbuds- og etterspørselssiden i dette markedet, og som kan ha betydning for den konkrete avgrensningen. Inntil videre legger departementet til grunn at norske myndigheter ivaretar sine forpliktelser etter første livsforsikringsdirektiv dersom en krever at kapitaliseringsprodukter skal innebære at forsikringsselskapet forplikter seg til minst å bevare kapitalen, dvs på et avtalt framtidig tidspunkt, eller over en avtalt periode, minst utbetaler summen av de innskudd som er foretatt, dvs. slik at forsikringsselskapene minst garanterer en 0-avkastning. Etter departementets vurdering bør dette legges til grunn ved fortolkningen av det krav som følger av klasseforskriften § VI, og nedfelles i forskrifts form. Departementet mener dette bør legges til grunn enten kapitaliseringsproduktet er ytt med eller uten investeringsvalg, selv om en slik endret fortolking av kravet i klasseforskriften antakelig vil ha liten praktisk betydning i sistnevnte tilfelle.

Størrelsen på avkastningsgarantien er bare ett av flere forhold som påvirker den investeringsrisiko et livsforsikringsselskap kan overta ved å yte en avkastningsgaranti knyttet til forvaltningen av innskutte midler. På generell basis er derfor nivået på avkastningsgarantien alene ikke egnet som en presis angivelse av innholdet i de aktuarielle beregninger som ligger til grunn for produktet. Etter departementets vurdering må dette anses å ha betydning i forhold til en fortolkning av hvilke krav som følger av første livsforsikringsdirektiv. Departementet legger i denne sammenheng til grunn at dersom avkastningsgarantien innebærer en garanti mot en konkret og nærmere angitt risiko, og hvor denne risikoen er slik at en må anta at det normalt må betales en risikopremie, vil produktet kunne tilfredsstille kravene i første livsforsikringsdirektiv selv om avkastningsgarantien er lavere enn null. For å vurdere om et slikt krav er oppfylt, kan det i enkelte tilfeller være nødvendig også å vurdere andre forhold enn avkastningsgarantien. Generelt vil det være slik at den investeringsrisiko livsforsikringsselskapet overtar ved at det yter en avkastningsgaranti øker med størrelsen på avkastningsgarantien, markedsrisikoen på investeringsporteføljen og det tidsrom avkastningsgarantien gjelder for. Det tidsrom avkastningsgarantien gjelder for kan være relevant fordi sannsynligheten for vesentlige verdifall i en gitt portefølje kan øke med tidshorisonten.

Departementet legger til grunn at det generelt stilles krav til en 0-prosent avkastningsgaranti. Ved livsforsikring med investeringsvalg kan det likevel etter en konkret vurdering åpnes for lavere garanti enn 0 prosent. Departementet begrunner dette med at forsikringsselskaper som tilbyr livsforsikringer med investeringsvalg, vil kunne ha overtatt betydelig investeringsrisiko også dersom avkastningsgarantien er lavere enn null, avhengig av de vilkår som er knyttet til de investeringsvalg som kan foretas. Etter departementets vurdering bør det derfor, dersom det anses aktuelt å tilby kapitaliseringsprodukter med lavere avkastningsgaranti enn null i slike selskaper, kunne vurderes om avkastningsgarantien innebærer en garanti mot en konkret og nærmere angitt risiko, og hvor denne risikoen er slik at en må anta at det normalt må betales en risikopremie. Prinsipielt kan en hevde at en slik konkret vurdering bør gjøres for samtlige kapitaliseringsprodukter. Departementet mener imidlertid at praktiske hensyn i denne sammenheng tilsier at en avgrenser dette til å gjelde livsforsikringsselskaper som tilbyr investeringsvalg.

Departementet vil understreke at vurderingene foran er knyttet til hvilke krav som følger av de relevante delene av første livsforsikringsdirektiv og klasseforskriften, og ikke en generell vurdering av hvilke produkter livsforsikringselskapene kan tilby etter gjeldende virksomhetsregler. Bl.a. på denne bakgrunn vil en utvidelse av klassen kapitaliseringsprodukter, slik at selskapene etter klasseforskriften har adgang til å tilby slike produkter, ikke reise nye problemstillinger knyttet til kravet til avsetninger eller den overskuddsfordeling som foretas i livsforsikringsselskaper. Departementet viser i denne sammenheng til at slike produkter vil gi opphav til en kunderett til andel av forsikringsselskapets overskudd etter de samme generelle bestemmelser som øvrige forsikringskontrakter.

4.3 Nærmere om livsforsikringsselskapers forvaltning av pensjonskapital

Det har vært lagt til grunn at forsikringsselskapenes forvaltning av pensjonskapital etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold vil være å anse som et kapitaliseringsprodukt ytt av forsikringsselskapet. I henhold til omtalen i avsnitt 4.2 legges det til grunn at kategorisering som kapitaliseringsprodukt innebærer at forsikringsselskapet skal ha overtatt noe av risikoen ved forvaltningen av midlene fra den forsikrede, i form av en garantert avkastning. Dette kan ses på som en forsikring mot visse utfall. I tilknytning til departementets høringsbrev 9. november 2000, jf. omtale i avsnitt 4.2, tok Kredittilsynet og FNH opp spørsmålet om dette forsikringselementet må være til stede til enhver tid.

Kredittilsynet skriver i sitt høringssvar at det ikke klart framgår av direktivbestemmelsene om forsikringselemententene må være tilstede til enhver tid, men legger til grunn at dette har vært intensjonen. Tilsynet mener videre at kravet i forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 om at forsikringsselskaper bare kan drive med forsikringsvirksomhet og virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet, må vurderes endret dersom en f. eks. skulle tillate at livsforsikringsselskaper forvalter pensjonskapital uten at forsikringselementet er til stede til enhver tid. FNH tar imidlertid til orde for at dette bør være tillatt, gitt at det er fastsatt i regelverket at pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder skal konverteres til en pensjonsforsikring, og viser i denne sammenheng til professor Erling Selvigs notat 23. november 2000 «Innskuddspensjon i livsforsikringsselskaper», jf. omtale i avsnitt 4.2.1, hvor det bl. a. står:

«En pensjonsordning etableres ved kollektivt-kontrakt, ikke ved en gruppe av enkeltkontrakter med arbeidstakerne.

(...)

I den utstrekning slike pensjonsordninger også innebærer elementer som isolert sett har en slik karakter at de hver for seg ligger utenfor livsforsikringsvirksomhet, vil det ha betydning at de inngår i en pensjonsordning som også omfatter livsforsikringselementer. Både forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 og EU direktivet art. 8 nr. 1. bokstav b tillater imidlertid at livselskaper inkluderer slike elementer i sin virksomhet når det dreier seg om virksomhet som «følger av» eller har naturlig sammenheng med livsforsikringsvirksomhet.

(...)

Hvis det inntas bestemmelser i regelverket om at pensjonistenes pensjonskapitalbevis skal konverteres til pensjonsforsikring eller i utbetalingsperioden være garantert i form av pensjonsforsikring, underbygger dette selvsagt ytterligere pensjonsordningens livsforsikringskarakter selv om det i forhold til den enkelte pensjonist bare er utbetalingsperioden som dekkes.»

Kredittilsynet og FNH tar etter departementets vurdering opp to forhold, som hver for seg har betydning for de vilkår som gjelder ved livsforsikringsselskapers forvaltning av pensjonskapital i ordninger opprettet etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Det ene er om avkastningsgarantien i et kapitaliseringsprodukt må være til stede til enhver tid, det annet er om forvaltning av pensjonskapital under visse betingelser kan anses å være virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet. Begge problemstillingene reiser flere spørsmål, både knyttet til forsikringsvirksomhetsloven og til EU-direktivene om livsforsikring. Departementet legger inntil videre til grunn at kapitalforvaltning over lengre tid uten at midlene er underlagt en avkastningsgaranti, etter gjeldende regler verken kan anses som et kapitaliseringsprodukt, eller virksomhet som er naturlig knyttet til slik forsikringsvirksomhet.

Forvaltning av kapital knyttet til kollektive og individuelle pensjonsordninger er en type virksomhet livsforsikringsselskapene har tradisjon for, og dette kan etter departementets vurdering tale for at forholdene legges til rett for at livsforsikringsselskapene fortsatt kan delta i slik virksomhet, selv om virksomhetens karakter endres. På hvilken måte en kan og bør legge forholdene til rette, er imidlertid ikke en ukomplisert problemstilling. Ett av de forholdene som må klargjøres i denne sammenheng er på hvilken måte en eventuelt kan legge til rette for at livsforsikringsselskapene kan forvalte pensjonskapital uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti til forvaltningen. Konkret er det to forhold som må ses nærmere på, det ene er om slik forvaltning er forsikringsvirksomhet, det annet er om slik forvaltning er virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet.

Etter departementets foreløpige vurdering reiser en eventuell tolkning som skulle innebære at slik virksomhet anses som virksomhet naturlig knyttet til forsikringsvirksomhet en rekke problemstillinger, som det ville være nødvendig å løse, bl. a. knyttet til flytterett m.v. De samme problemstillinger vil etter departementets vurdering ikke oppstå dersom slik forvaltning er å anse som forsikringsvirksomhet. Departementet viser for øvrig også til at klasseforskriften klasse V «forvaltning av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger», angir visse typer av kapitalforvaltning som livsforsikringsselskaper kan foreta uten at det stilles krav om avkastningsgaranti. Klasseforskriften klasse V implementerer klasse VII i første livsforsikringsdirektiv, som relaterer seg til den aktivitet som er beskrevet i direktivets artikkel 1 bokstav c, som lyder:

«Forvaltning av kollektive pensjonsmidler, dvs. virksomheter som for det aktuelle foretaket består i å forvalte investeringene og spesielt de aktiva som representerer avsetninger til institusjoner som foretar utbetalinger ved dødsfall, ved en oppnådd fastsatt alder eller ved bortfall eller nedsettelse av arbeidsførhet.»

Departementet vil ta initiativ for å undersøke nærmere om forståelsen og praktiseringen av EU-regelverket på dette området i utvalgte EU-land, herunder av om ovennevnte direktivbestemmelse, er slik at klasse V i den norske klasseforskriften eventuelt kan utvides til også å omfatte forvaltning av pensjonskapital i innskuddsordninger etter lov om innskuddspensjon, uten at det er knyttet avkastningsgaranti til pensjonskapitalen.