4 Foreldelse av krav mot forsikringsselskap etter at kravet er meldt til selskapet

4.1 Forslaget i høringsbrevet 3 juli 1997

Et av forslagene i høringsbrevet 3 juli 1997 gjaldt forsikringsselskapenes adgang til å påberope seg foreldelse etter at sikrede har meldt forsikringskravet til selskapet. Det heter i høringsbrevet:

«Regler om foreldelse av erstatningskrav som dekkes av et forsikringsselskap finnes i forsikringsavtaleloven (FAL) § 8-6 (skadeforsikring) og § 18-6 (personforsikring). Foreldelsesfristen er i utgangspunktet 3 år fra den berettigede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet, bortsett fra for kapitalforsikring i livsforsikring der fristen er 10 år. Det gjelder videre lengstefrister, på henholdsvis 10 og 20 år fra det tidspunkt forsikringstilfellet inntraff.

Foreldelsesfristen avbrytes etter samme regler som etter foreldelsesloven, jf FAL §§ 8-6 og 18-6 siste ledd. Dette innebærer at fristen bl a avbrytes dersom selskapet erkjenner kravet og ved at sikrede tar ut forliksklage eller stevning.

Forsikringsavtaleloven §§ 8-5 og 18-5 har regler om frister for å gi melding til forsikringsselskapet om krav på erstatning. I de fleste tilfeller gjelder en slik frist på ett år fra den sikrede fikk kunnskap om de forhold som begrunner erstatningskravet. At melding er gitt i henhold til FAL § 8-5 eller § 18-5, har imidlertid ikke betydning i forhold til foreldelsesreglene i § 8-6 og § 18-6. Som nevnt ovenfor, gjelder reglene i foreldelsesloven om avbrudd av foreldelse også i denne sammenheng, og melding til fordringshaveren er ikke tilstrekkelig til å avbryte foreldelsen.

Dette innebærer at foreldelse kan inntre selv om kravet er meldt til selskapet. Foreldelse kan også inntre selv om det pågår forhandlinger mellom partene.

Forsikringsselskapene skal i praksis være svært tilbakeholdne med å påberope foreldelse så lenge det pågår forhandlinger mellom partene. I mange tilfeller erklærer selskapet uttrykkelig at man ikke vil påberope foreldelse så lenge saken er under behandling. En slik erklæring er bindende for selskapet, jf foreldelsesloven § 28. Selv om det ikke foreligger noen uttrykkelig erklæring, kan selskapet etter omstendighetene være avskåret fra å påberope foreldelse. Dette kan være fordi forhandlingene må anses å innebære en erkjennelse som innebærer avbrudd av foreldelse, jf foreldelsesloven § 14, eller fordi selskapet må anses å ha vedtatt forlengelse av foreldelsesfristen, jf foreldelsesloven § 28.

Spørsmålet om avbrudd av foreldelse mens det pågår forhandlinger, ble også drøftet i proposisjonen til foreldelsesloven (Ot prp nr 38 (1977-78) s 39. Her uttales bl a :

«At påkrav som alminnelig regel ikke bør være tilstrekkelig til å avbryte forelding, må anses som utvilsomt. En slik regel ville føre til at foreldingsreglene ble langt mindre effektive enn tilfellet er i dag. Avbrott ved påkrav hadde vært et naturlig alternativ dersom foreldingsfristen løper fra fordringens stiftelse, særlig for uforfalte fordringer. Men ellers ville en slik regel medføre at fordringshaveren kunne holde en omtvistet fordring åpen så lenge han ønsket ved å kreve skyldneren med visse mellomrom.

Det har vært anført at gjeldende ordning i visse tilfelle kan medføre rettstap for fordringshaverne. Man tenker særlig på tilfelle hvor det er innledet forhandlinger om kravet mellom partene. For mindre kyndige personer som har innledet forhandlinger om kravet, vil det kunne være lite nærliggende å tenke på muligheten for at kravet kan foreldes. Man har i denne forbindelse spesielt nevnt krav som rettes mot forsikringsselskaper. Også visse krav mot det offentlige står i samme stilling.

Det kan imidlertid rettes en rekke innvendinger mot en regel om avbrott eller om suspensjon av forelding mens forhandlinger pågår. For det første vil det være vanskelig å fastsette det eksakte skjæringspunkt for virkningene på fristens gang. (Når kan man si at det er innledet eller avsluttet forhandlinger mellom partene?). Påkrav kan ikke være tilstrekkelig til å avbryte fristen, men det uklare er hvor mye som eventuelt burde kreves. En regel om avbrott ved forhandlinger om kravet vil dessuten gjøre foreldingen mindre effektiv enn ønskelig. Bl a kan det føre til at forhandlingene mellom partene trekker i langdrag. I visse tilfeller innebærer for øvrig forhandlingene en erkjennelse fra skyldnerens side, noe som medfører avbrott etter § 14.

Heller ikke for krav overfor det offentlige er det her nødvendig med særlige regler. Det offentlige påroper imidlertid vanligvis ikke forelding av funderte krav som det pågår forhandlinger om. Man viser for øvrig til drøftelsen foran om de tilfelle hvor et forvaltningsorgan har særskilt myndighet til å avgjøre tvist om krav, jf § 16 nr 1.

Det samme gjelder krav overfor forsikringsselskaper m v. Så vidt man kjenner til er også forsikringsselskaper tilbakeholdne med å pårope forelding når det er innledet forhandlinger mellom partene.»

Landsforeningen for Trafikkskadde har i et brev til Justisdepartementet 19 august 1996 foreslått at det for tilfeller der erstatningskrav rettes mot et forsikringsselskap, skal innføres en regel om varslingsplikt dersom skadevolder ønsker å påberope seg foreldelse.

Departementet har ikke grunnlag for å konstatere at forsikringsselskapene i denne sammenheng praktiserer foreldelsesreglene på noen urimelig måte. Prinsipielt sett kan det likevel synes betenkelig at selskapene har formell adgang til å anvende foreldelsesreglene på en måte som for skadelidte vil fremstå som klart urimelig. Etter at et krav er meldt til selskapet, vil de færreste være oppmerksom på at man kan være nødt til å foreta ytterligere formelle skritt for å hindre at et krav blir foreldet. Dette gjelder i særlig grad dersom det pågår forhandlinger mellom partene.

Ut fra dette er det grunn til å vurdere regler i forsikringsavtaleloven som legger en varslingsplikt på selskapet dersom man vil påberope foreldelse av et krav som er meldt til selskapet.»

Det ble etter dette foreslått å ta inn nye tredje ledd i §§ 8-6 og 18-6 i forsikringsavtaleloven med følgende ordlyd:

«Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen, foreldes tidligst tre måneder etter at sikrede har fått skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet.»

4.2 Høringsinstansenes syn

Forslaget har fått en bred oppslutning blant høringsinstansene. Forslaget støttes av Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Kredittilsynet, Riksantikvaren, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Forbrukernes Forsikringskontor, Den Norske Advokatforening, Landsforeningen for trafikkskadde, Norges Forsikringsmegleres Forening, Sparebankforeningen i Norge og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon.

Landsforeningen for trafikkskadde uttaler:

«Skadebehandlingen i personskadesaker strekker seg ofte over mange år, og foreldelse vil derfor ofte bli en aktuell problemstilling. Skadelidtesiden vil som regel ikke kunne bebreides for at det trekker ut. For det første er det ofte fornuftig å avvente den medisinske utvikling, samt den trygdemessige saksbehandling. Dessuten har forsikringsselskapene regelmessig svært lang saksbehandlingstid, idet mange saksbehandlere bruker flere måneder på å besvare en enkel henvendelse. Allerede dette tilsier at det ikke er reelt behov for dagens foreldelsesregler i saker der et forsikringsselskap er ansvarlig. Når det er [u]unngåelig at saksbehandlingen tar tid, slår ikke hensynet om oppfordring til raskt oppgjør til.

For skadelidte som raskt har meldt skaden til selskapet, vil foreldelsesinnsigelse midt i en forhandlingsfase dessuten komme svært overraskende. Dette gjelder i særdeleshet der det ikke er tvist om ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng, og der partene kun drøfter erstatningens utmåling. En skadelidt vil her ikke ha forutsetninger for å forstå at det må tas skritt for å avbryte foreldelse. Det er i en slik situasjon heller ingen hensyn som tilsier at forsikringsselskapet skal kunne påberope seg foreldelse uten først å gi et rimelig varsel. Når først skaden er meldt til selskapet, er det ikke behov for firkantede foreldelsesregler til beskyttelse av skyldneren.

Også i saker der skadelidte er representert ved advokat, har dagens regler uheldige sider. Riktignok vil skadelidte kunne kreve dekning fra advokatens ansvarsforsikringsselskap dersom advokaten kan bebreides for fristoversittelsen. Dette er imidlertid en tung vei å gå for skadelidte. Dagens system virker uansett omkostningsdrivende idet forsikringsselskapene i praksis kun suspenderer foreldelsesfristene for kortere tidsrom av gangen. Advokatene må stadig be om fristforlengelser, samtidig som manglende svar fra selskapenes side kan gjøre at advokaten må ta ut forliksklage selv om det er grunn til å anta at saken vil kunne løses i minnelighet.

Behovet for en revisjon er følgelig klart tilstede. LTN støtter derfor en endring etter de linjer som departementet tar til orde for.

Foreningen finner grunn til å bemerke at behovet for en endring har blitt ytterligere aksentuert siden vi tok opp forholdet i vårt brev til departementet 19. august 1996. Det er i dag ikke lenger grunnlag for å si at forsikringsselskapene er tilbakeholdne med å påberope seg foreldelse så lenge det pågår forhandlinger. Tvert om har vi grunn til å tro at det ihvertfall i et av de større forsikringsselskapene er gitt interne instrukser om å påberope foreldelse i ethvert tilfelle der dette er mulig. Dette gjelder uavhengig av om det har vært løpende forhandlinger, og uavhengig av om skadelidtesiden har gjort sitt ytterste for å drive saken fremover.»

Landsorganisasjonen i Norge mener prinsipalt at melding av forsikringskrav etter forsikringsavtaleloven § 8-5 første ledd og § 18-5 første ledd bør være tilstrekkelig for å avbryte foreldelse, men støtter subsidiært forslaget i høringsbrevet.

Nærings- og handelsdepartementet mener at forslaget gir en god løsning i forbrukerforhold, men gir uttrykk for usikkerhet når det gjelder profesjonelle forsikringstakere.

Norges Forsikringsforbunduttaler:

«I høringsbrevet fremgår det at siktemålet med lovendringsforslagene er at foreldelse «ikke inntrer i situasjoner der fordringshaveren har grunn til å tro at han eller hun har foretatt det som er nødvendig for å ivareta sine rettigheter», og at «det bør unngås at foreldelseregler ... kommer som en ubehagelig overraskelse for en som er innstilt på å forfølge sitt krav.» Disse synspunkter representerer generelle og velkjente argumenter mot foreldelsesinstituttet generelt.

Når disse synspunkter likevel har måtte vike, skyldes det de grunnleggende hensyn bak foreldelsesinstituttet. Det vises til foreldelseslovens forarbeider og teori. I personskadetilfellene settes disse hensynene på spissen. Det vil således i mange saker som blir sent meldt oppstå betydelige bevisproblemer mht årsaksspørsmålet. Ut fra alminnelige bevisregler vil dette normalt gå ut over kravshaveren. Dersom skadelidte i tiden etter trafikkuhellet ikke har vært i arbeid, vil det lett bli selskapet som må bevise at ervervsuførheten ikke skyldes uhellet. I whiplashsakene må selskapet i slike tilfelle eksempelvis sannsynliggjøre at traumet ikke hadde skadeevne, at det ikke oppsto initiale plager, at det ikke har vært brosymptomer mv. Når krav meldes sent, vil selskapet ofte være avskåret fra å få avklaret faktum på disse punktene. Domstolene vil da lett legge til grunn at det foreligger årsakssammenheng, selv om selskapet kan dokumentere at en stor del av Norges befolkning har tilsvarende plager, uten å ha vært utsatt for noe traume.

Våre medlemsselskaper har i dag en oppgjørspraksis i personskadesaker at foreldelse ikke påberopes mens realitetsbehandling pågår uten at skadelidte på forhånd varsles om dette. For enkelte av selskapene er regelen absolutt, mens den for andre praktiseres dersom skadelidte ikke bistås av advokat. Dette er begrunnet med at det må kunne forventes at advokater kjenner foreldelsesreglene. Dersom advokaten som bistår sin klient oversitter fristen vil skadelidte uten unntak få dekket sitt krav under advokatens obligatoriske ansvarsforsikring. Det kan derfor hevdes at skadelidte ikke har behov for et slikt vern når han er bistått av advokat.

Forsikringsnæringen har som utgangspunkt således forståelse for at det i personskadesakene kan være behov for en slik varslingsregel. Det er imidlertid ikke like innlysende at en slik ikke skal gis anvendelse i andre forhold, som f.eks. overfor trygden, hvor det finnes flere melde/foreldelsesfrister (selv om disse ikke får like stor virkning som foreldelse av et fremtidig ervervstap). Kreditor vil uansett rettsområde kunne få en«ubehagelig overraskelse»fordi han ikke kjenner til foreldelsesreglene og ikke i tide sørger for fristavbrytelse i lovens forstand. Dette gjelder selvfølgelig også i tilfelle der foreldelse vil kunne få dramatiske følger for kreditor. En slik meldeplikt som er foreslått for kreditor vil vanskelig kunne få anvendelse for privatpersoner, da disse ikke kan forventes å kjenne til plikten.»

Når det gjelder spørsmålet om hvor lenge foreldelsesfristen skal forlenges når selskapet har gitt melding om at foreldelse vil bli påberopt, mener Den Norske Advokatforening og Landsorganisasjonen i Norge at tre måneder kan være for kort tid. Begge disse høringsinstansene foreslår i stedet en frist på seks måneder. Norges Forsikringsforbund uttaler på den annen side at tre måneder er tilstrekkelig.

Enkelte av høringsinstansene reiser spørsmål om det bør stilles ytterligere krav til selskapets melding om at det vil påberope seg foreldelse. Landsforeningen for trafikkskadde mener det bør vurderes å stille krav om at meldingen skal sendes rekommandert. Norges Forsikringsmegleres Forening mener at det kan være en fare for at forsikringsselskapene tar inn i det første standardbrevet til skadelidte at det vil påberope seg foreldelse etter vanlige regler. Foreningen mener derfor at bestemmelsen bør si noe om når selskapet tidligst kan sende meldingen. Norges Forsikringsforbund mener på den annen side at det ikke bør stilles noe krav om når meldingen skal sendes, slik at meldeplikten ikke medfører større arbeid eller kostnader enn nødvendig. En bestemmelse om at selskapet skal gi melding en viss tid før foreldelse inntrer, vil etter forbundets syn medføre praktiske problemer for selskapets skadebehandling og være vanskelig å praktisere. Dessuten vil selskapet i mange saker ikke ha tilstrekkelig oversikt over faktum til å kunne gå inn i en vurdering av foreldelsesspørsmålet.

Flere av høringsinstansene tar opp forholdet til yrkesskadeforsikringsloven (lov 16 juni 1989 nr 65) og bilansvarsloven (lov 3 februar 1961). Dette gjelder Kredittilsynet, Den Norske Advokatforening, Norges Forsikringsforbund, Landsorganisasjonen i Norge, Landsforeningen for trafikkskadde og Forbrukernes Forsikringskontor.Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 15 annet ledd og bilansvarsloven § 19 fjerde ledd at forsikringsavtalelovens foreldelsesregler ikke gjelder for forsikringskrav etter de to lovene. Disse viktige formene for forsikringsavtaler omfattes dermed ikke av lovforslaget slik det var utformet i høringsbrevet.

4.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for en endring av foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven §§ 8-6 og 18-6 i samsvar med forslaget i høringsbrevet. Det kan virke urimelig at forsikringsselskapene har en formell adgang til å påberope seg foreldelse i situasjoner hvor foreldelsesreglene kan oppfattes som en ren felle for skadelidte. Departementet kan heller ikke se at en regel som den foreslåtte vil innebære noen uforholdsmessig eller urimelig byrde for forsikringsselskapene. Når det gjelder Norges Forsikringsforbunds henvisning til de grunnleggende hensynene bak foreldelsesinstituttet, og at disse hensynene står sentralt også når det gjelder personskader, vil departementet bemerke at forslaget ikke innebærer at foreldelse nødvendigvis må inntre på et senere tidspunkt enn etter gjeldende regler. Fristen forlenges bare dersom selskapet unnlater å sende melding til sikrede innen seks måneder før utløpet av de vanlige foreldelsesfristene. Hovedsiktemålet med lovforslaget er å sikre at sikrede gjøres kjent med at kravet kan bli foreldet, slik at han eller hun gis muligheter til å avbryte foreldelsen. Det er ikke i seg selv et siktemål å forlenge foreldelsesfristen. På denne bakgrunn er departementet også av den oppfatning at den ekstra-fristen forslaget gir sikrede til å avbryte foreldelsen, bør være forholdsvis kort. Departementet er likevel kommet til at fristen bør være lengre enn foreslått i høringsbrevet, og går inn for en frist på seks måneder.

Når det gjelder hvilke krav som skal stilles til selskapets melding om at det vil påberope seg foreldelse, er departementet enig i at det kan være behov for å sikre at meldingen blir gitt på en tydelig måte. For å unngå at meldingen blir gitt på en slik måte at den står i fare for å bli usynliggjort blant all annen informasjon som sendes sikrede, foreslår departementet et krav om at det skal gis en særskilt skriftlig melding om at selskapet vil påberope seg foreldelse. Meldingen må dermed gis i et eget brev som kun omhandler spørsmålet om foreldelse.

Når det gjelder forholdet til yrkesskadeforsikringsloven og bilansvarsloven, ser departementet det som en klar forutsetning at også krav på grunnlag av disse lovene foreldes etter de samme reglene som forslaget i høringsbrevet. Departementet foreslår derfor en endring også av yrkesskadeforsikringsloven § 15 og bilansvarsloven § 19.

Forslaget om at foreldelse først skal inntre etter at forsikringsselskapet har gitt melding om at det vil påberope seg foreldelse, reiser spørsmål i forhold til ansvarsforsikring. Det følger av forsikringsavtaleloven § 8-6 annet ledd at krav mot selskapet etter en ansvarsforsikring foreldes etter de samme regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar (det underliggende kravet). Den foreslåtte regelen innebærer imidlertid i utgangspunktet at kravet mot sikrede kan bli foreldet før kravet mot selskapet, og dersom kravet mot sikrede er foreldet, kan dette ha som konsekvens at også selskapets ansvar faller bort. I så fall får den foreslåtte bestemmelsen mindre betydning. Departementet foreslår derfor en regel for ansvarsforsikring som presiserer at dersom regelen om meldeplikt for påberopelse av foreldelse innebærer at det underliggende kravet foreldes før kravet mot selskapet, medfører ikke foreldelsen av det underliggende kravet at kravet mot selskapet faller bort.

At selskapets ansvar består etter at kravet mot sikrede er foreldet, medfører ikke at selskapet ikke lenger har et eventuelt regresskrav i behold. Det følger av foreldelsesloven § 8 tredje punktum at dersom skadelidtes krav mot sikrede var foreldet ved selskapets innfrielse av kravet, kan selskapets regresskrav gjøres gjeldende dersom sikrede er blitt varslet innen rimelig tid om innfrielsen. Kravet i § 8 fjerde punktum om varsel om fristavbrudd eller avtalt forlengelse antas det på den annen side at ikke er relevant ved den form for forlengelse som følger av den foreslåtte endringen av forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd.