11 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslagene.

11.1 Bestemmelsene i odelsloven

Endringsforslagene i følgende bestemmelser bygger helt eller delvis på odelslovutvalgets innstilling, NOU 2003:26:

§§ 1, 2, 3, 5, 6, 8, 11, 13, 14, 15, 16, 19, 20, 21, 25, 27, 27a, 28, 29, 30, 31, 33, 34, 35, 36, 38, 39, 40, 42, 43, 45, 46, 47, 48, 49, 50, 51, 52, 56, 57, 63, 69, 70, 78 og 79. I tillegg foreslo utvalget endringer i konsesjonsloven §§ 6 og 6a, og skifteloven § 62.

Forslagene i følgende bestemmelser bygger på departementets høringsnotat datert 5. februar 2008: §§ 1, 2, 27, 27a, 28, 29, 40 og 51.

Det er med de nye overskriftene ikke ment å endre innholdet i bestemmelsene.

Til § 1

Paragrafen har fått overskriften «Kva det kan hevdast odel til. Definisjonar»

Etter gjeldende odelslov § 1 første ledd kan odel hevdes til «eigedom som kan nyttast til landbruksdrift». Departementets forslag til endring innebærer at det ikke skal være noe krav om at eiendommen kan nyttes til landbruksdrift. Etter forslaget skal odel kunne hevdes til «fast eigedom» som nevnt i § 2. Det kan ikke dreie seg om eiendomsrett til andre formuesgoder slik regelen også er etter gjeldende odelslov § 1. Etter gjeldende odelslov § 1 første punktum oppstilles det to vilkår for å etablere odelsrett. Det må dreie seg om eiendomsrett til fast eiendom, og eiendommen må bestå av arealtyper som nevnt i § 2. Eiendommens avkastningsevne får ikke betydning utover det som følger av arealkravene i § 2. Kravene for odlingsjord går nå utelukkende fram av §§ 2-5.

Departementet har ikke foreslått endringer i § 1 første ledd annet og tredje punktum, eller i annet ledd.

Til § 2

Paragrafen har fått overskriften «Krav til arealstorleik».

Første ledd er endret. Etter gjeldende § 2 blir en eiendom regnet som odlingsjord når enten jordbruksarealet er minst 20 dekar eller det «høyrer til så mykje anna areal, rettar og lunnende at den produksjonmessige verdi tilsvarar minst 20 dekar jordbruksareal». Etter forslaget er henvisningen til rettar og lunnende sløyfet. Forslaget innebærer at arealgrensen for odlingsjord er 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord eller 500 dekar produktiv skog. Slik loven lyder i dag, kan jordbruksareal og skog slås sammen slik at arealenes samlede produksjonsverdi kan føre til at eiendommen fyller kravet til odlingsjord. Forslaget innebærer at det ikke lenger er aktuelt med en slik samlet vurdering. Forslaget innebærer at det enten er det fulldyrka og overflatedyrka arealet samlet som gir grunnlag for odling, eller det er den produktive skogen. Det er ikke noe krav om at de 25 dekarene må bestå både av fulldyrka og overflatedyrka jord. Kravet er oppfylt også i de tilfellene det dreier seg om over 25 dekar fulldyrka jord eller over 25 dekar overflatedyrka jord.

I gjeldende odelslov § 2 er begrepet «jordbruksarealet» brukt. Begrepet «jordbruksarealet» dekket fulldyrka og overflatedyrka jord samt annen jord som uten videre kultivering kan nyttes til slåtteng eller kulturbeite. Jord som må dreneres eller ryddes før den kan brukes til landbruksproduksjon, falt ikke inn under begrepet «jordbruksareal». Forslaget til endring innebærer at dette begrepet endres slik at det bare omfatter fulldyrka og overflatedyrka jord. Tas det utgangspunkt i arealklassifiseringen fra Skog og landskap 1 som danner grunnlaget for dagens kartverk, er disse begrepene definert slik:

• Fulldyrka jord er jordbruksareal som er dyrka til vanlig pløyedybde og kan benyttes til åkervekster eller til eng, og som kan fornyes ved pløying.

• Overflatedyrka jord er jordbruksareal som for det meste er ryddet og jevnet i overflaten slik at maskinell høsting er mulig. Det som ofte skiller overflatedyrka jord fra fulldyrka jord er at selv om arealet kan ha et dypt jordlag, er det bare dyrket i overflaten. Stein og blokk er ikke fjernet til vanlig pløyedybde. Arealet kan også være oppstykket av steinhauger, blokker, treklynger, stubber og lignende, eller jordlaget kan være for grunt til å pløyes.

Den arealtypen som ikke lenger vil bli omfattet er gjødsla beite, eller med dagens begrep: innmarksbeite. Dette er jordbruksareal som kan benyttes som beite, men som ikke kan høstes maskinelt. Minst 50 % av arealet skal være dekket av gress eller beitetålende urter. Det som oftest skiller innmarksbeitet fra overflatedyrka jord er forhold som er til hinder for maskinell høsting, for eksempel at arealet har ujevn overflate, eller er sterkt oppstykket av treklynger, stubber, steiner, blokker og lignende.

Det må fortsatt tas utgangspunkt i eiendommens naturlige forutsetninger for landbruksdrift, ikke slike skiftende forhold som dyrkingsgrad og aktuell bruk. Se også Ot.prp. 59 (1972-1973) s. 52. Begrepene omfatter ikke bare jord som uten ytterligere tiltak faller inn under kategoriene. Et område må kunne karakteriseres som overflatedyrket selv om arealtilstanden har blitt slik at arealet krever grøfting, rydding eller annen kultivering. Vurderingen av om et areal skal karakteriseres som fulldyrka eller overflatedyrka jord treffes etter en konkret landbruksfaglig vurdering der en rekke forhold skal trekkes inn, bl.a. tidligere bruk. Når et areal har blitt brukt til jordbruksformål over så lang tid at jorda har blitt odelsjord og de naturgitte forutsetningene for jordbruk fortsatt er til stede, skal det nokså mye til for at jorda på grunn av ikke-bruk eller vanhevd ikke lenger anses som fulldyrka eller overflatedyrka jord.

Odelsrett kan hevdes til eiendommer uten jordbruksareal (rene skogeiendommer) hvis det «produktive skogarealet er minst 500 dekar». Med produktiv skog skal det på samme måte som etter gjeldende § 2 legges til grunn en produksjonsevne på minst 100 liter pr. dekar.

Det er foreslått et nytt annet ledd som gjelder part i realsameie. Part i realsameie har likhetstrekk med areal som eies fullt ut. Det vises til at sameierne har grunneierrådighet over realsameier, bare begrenset av den enkelte eiendoms eierandel, jf. sameielovens bestemmelser. Slike parter må regnes med når en vurderer om eiendommen oppfyller vilkårene for å kunne anses som odlingsjord. Har hovedeiendommen 10 prosent part i et realsameie som er på 1000 dekar produktiv skog, får dermed arealgrunnlaget et tillegg på 100 dekar produktiv skog ved vurderingen av om det er odlingsjord. Har hovedeiendommen skog på 401 dekar, vil parten kunne føre til at kravet til odlingsjord er oppfylt. Også realsameie som omfatter fulldyrka og overflatedyrka jord skal regnes med selv om dette neppe er like hyppig forekommende.

Til § 3

Paragrafen har fått overskriften «Grunn til bergverk, fabrikk og andre industrielle foretak»

Første ledd første punktum er endret for å klargjøre skjæringstidspunktet for når odelshevden blir brutt. Hevden skal regnes som brutt fra det tidspunkt anleggsarbeidet starter. Det vil si når planlegging og annet forarbeid er gjort, når avgjørelsen om utbygging er tatt og det første spadestikket er utført.

Det er for øvrig ikke gjort endringer i bestemmelsen.

Til § 4

Paragrafen har fått overskriften «Vatn, foss, elv, bruksrett og sameigepart». Bestemmelsen er ellers ikke endret.

Til § 5

Paragrafen har fått overskriften «Område med reguleringsplan».

Paragrafens første ledd er endret i tilknytning til ny plan- og bygningslov.

Til § 6

Paragrafen har fått overskriften «Skjønn for å avgjere om ein eigedom er odlingsjord».

Skjønn etter § 6 kan etter forslaget bare kreves for å få avgjort om en eiendom fyller kravene til odlingsjord, jf. §§ 1-5

Skjønn kan begjæres av den som etter tvisteloven § 1-3 nr. 2 kan påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte.

Etter gjeldende bestemmelse kan en få avgjort spørsmålet om eiendommen fyller kravene til odlingsjord ved «odelsskjønn». Odelsskjønn er i forslaget erstattet av begrepet «skjønn» for å gjøre det mulig å gå direkte til skjønnsloven uten å gå veien om § 66 i odelsloven.

I forslaget er det ellers i nytt annet punktum gitt en bestemmelse om at innkallingen til skjønnet kan skje i samsvar med reglene om mortifikasjon, jf. lov 18. desember 1959 nr. 1 § 7 annet ledd.

Til Kapittel II

Kapitlet har fått ny overskrift «Odelsvilkår knytt til hevdstid og slektskap».

Endringen er gjort for at det skal bli lettere å se hva kapitlet omhandler.

Til § 7

Paragrafen har fått overskriften «Odelshevdstid». Paragrafen er ellers ikke endret.

Til § 8

Paragrafen har fått overskriften «Kven som har odelsrett».

Første ledd første punktum er endret. Endringen innebærer ingen endring i kretsen av de som skal kunne utøve odelsrett. Forslaget innebærer derimot at etterkommere ikke får odelsrett med mindre foreldre, besteforeldre eller søsken av foreldre har eid «heile eigedomen», dvs ikke sameieandel. Endringen kommer fram ved at ordet «heile» er tatt inn i bestemmelsen. Sameierett er således ikke tilstrekkelig til at odelsrett overføres.

Annet punktum i første ledd er nytt. Annet punktum gjelder barna til odelsberettiget sameier. For disse kreves det ikke at foreldrene eller besteforeldrene har «ått heile eigedomen». Nytt annet punktum innebærer at det ikke er til hinder for å overta eiendom på odel at ens foreldre eller besteforeldre har vært sameiere. Nytt annet punktum tar sikte på den ikke uvanlige situasjon der ektefellene, de registrerte partnerne eller samboerne A og B i felleskap overtar As odelseiendom fra As foreldre. Når det nå etter § 8 første ledd første punktum vil være et krav om at besteforeldre, foreldre eller søsken av foreldre skal ha eid «heile eigedomen» med odel, vil konsekvensen for As barnebarn være at de ikke får odelsrett, med mindre As barn overtar hele eiendommen (refleksodel). Forslaget til annet punktum i første ledd innebærer at As barnebarn får odelsrett selv om foreldrene bare har eid en ideell halvpart hver. Med «barn» menes her barn A har med B og As særkullsbarn.

Ut over dette er regelen uendret, og motiv og praksis etter gjeldende bestemmelse er relevante ved tolkingen.

Til § 9

Paragrafen har fått overskriften «Odelsrett til barn født utanom ekteskap og adoptivbarn».

Paragrafen er ellers ikke endret. Etter gjeldende regler er det gjort innskrenkninger i odelsretten for barn født utenfor ekteskap og for adoptivbarn. Disse reglene finnes i dag i § 78. Departementet foreslår at det ikke skal være noen forskjellsbehandling av barn utenfor ekteskap og adoptivbarn. De reglene i § 78 som legger til rette for forskjellsbehandlingen foreslår departementet opphevet. Se merknadene til § 78.

Til § 10

Paragrafen har fått overskriften «Odelshevdstid ved eigarskifte i hevdstida».

Til § 11

Bestemmelsen har fått ny overskrift «Tinglysing av odelsfridom før hevdstida er ute».

I første ledd er det foretatt en klargjøring. Odelshevden stopper fra det tidspunkt eierens erklæring blir tinglyst. Det er imidlertid en mulighet til å ta denne erklæringen tilbake. Det må også skje ved tinglysing, og da er det en ny hevdsperiode som begynner. Eieren kan ikke godskrives den hevdstiden som måtte være opparbeidet før erklæringen ble tinglyst. Ny eier kan bestemme at eiendommen likevel skal kunne odles.

Annet ledd avløser annet og tredje punktum i gjeldende § 11. Det er klargjort at der vilkårene for samodling foreligger, må for eksempel begge ektefeller medvirke enten det er tale om erklæring om avskjæring av odelshevd eller opphevelse av slik erklæring. Har ektefelle A ervervet eiendommen og begge har underskrevet og fått tinglyst erklæring om odelsfrihet, vil ikke A senere alene kunne oppheve erklæringen.

Til § 12

Paragrafen har fått overskriften «Odelsrettshavarane sin prioritet».

Det er foreslått et nytt annet punktum i første ledd som innebærer at loven også får virkning for menn og kvinner født før 1965. Med dette forbeholdet føres bestemmelsen videre uten endring. Motiv og praksis etter gjeldende bestemmelse er relevante ved tolkingen av bestemmelsen.

I annet ledd er ordet «stykbarn» byttet ut med særkullsbarn. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer i bestemmelsen.

Til § 13

Paragrafen har fått overskriften «Ektemakar og sambuarar sin prioritet når dei samodlar».

Bestemmelsen tilsvarer § 13 i dagens odelslov, og er utvidet til å gjelde samboere. Dette er en oppfølging av forslaget i ny § 15 om at samboere i ekteskapsliknende forhold kan samodle på linje med ektefeller. Bortsett fra at samboere likestilles med ektefeller er det ikke foreslått noen realitetsendringer i bestemmelsen, og motiv og praksis etter gjeldende bestemmelse er relevante ved tolkingen av den.

Til § 14

Paragrafen har fått overskriften «Odelsprioritet når odelsjorda består av fleire eigedomar».

Regelen tilsvarer § 14 i dagens odelslov. Det er ikke foreslått realitetsendringer, men et nytt tredje punktum i første ledd som er ment som en presisering av gjeldende rett. Siste punktum i annet ledd blir nytt tredje ledd.

Gjeldende tredje og fjerde ledd blir nye fjerde og femte ledd.

Til Kapittel IV

Kapitlet har fått ny overskrift «Kap. IV - Odelsvilkår knytt til eigedom som blir samodla av ektemakar eller sambuarar».

Til § 15

Paragrafen har fått ny overskrift «Odelsvilkår knytt til eigedom som blir samodla av ektemakar eller sambuarar».

Gjeldende § 15 første og annet ledd blir ført videre uten endringer. Det samme gjelder § 15 tredje ledd første punktum.

Annet punktum i tredje ledd er endret. Annet punktum i tredje ledd er delt i to punktum. Det er dessuten tilføyd et fjerde punktum i tredje ledd.

I tredje ledd annet punktum er det gjort en tilføyelse som klargjør at forutsetningen for samodling er at eiendommen er felleseie mellom ektefellene i hele hevdstiden. Det er ikke meningen å endre innholdet i regelen med sikte på annet enn denne klargjøringen. Tredje punktum erstatter «..., endå om berre den eine og kven som helst av dei opplever fullføring av odelshevda». Endringen er ment som en klargjøring og innholdet er ment å være det samme som i gjeldende regel.

Det følger av ekteskapsloven § 95 at registrerte partnere er likestilt med ektefeller. For at partnerne skal bli likestilt må de være registrert som partnere i henhold til lov 30. april 1993 nr. 40 om registrerte partnerskap.

Dør en registrert partner før hevdstiden er ute innebærer dette at fellesbarn og særkullsbarn får odelsrett om gjenlevende partner fullfører hevden. Med «fellesbarn» menes her barn som er adoptert av begge partnerne sammen eller hvor den ene har adoptert den annens særkullsbarn.

Fjerde ledd er nytt. «sambuarar i ekteskapsliknade sambuarforhold» kan gjelde samboere av ulikt kjønn eller av samme kjønn. Begrepet er brukt i arveloven og definert der i § 28 a i tilknytning til samboeres rett til å sitte i uskifte. Departementet mener at begrepet bør tolkes tilsvarende i odelsloven. Odelshevd krever 20 års hevdstid og det er et krav om sameie med like parter for hver av dem i hele hevdstiden. Oppstår det tvil om eksistensen av samboerskapet, vil det bli opp til domstolene å ta stilling til spørsmålet etter en vurdering av alle relevante faktiske forhold, f.eks. at samboerne har samme adresse i folkeregisteret. Begrepet «fellesbarn» omfatter også etter dette leddet barn som er adoptert av begge partnerne sammen eller hvor den ene har adoptert den annens særkullsbarn.

Til § 16

Paragrafen har fått ny overskrift «Makeskifte og kjøp av tilleggsjord».

Gjeldende § 16 første ledd, andre og tredje ledd blir videreført uten endringer.

Gjeldende regler i § 16 fjerde ledd blir ført videre med et tillegget «eller foreldingstida er ute.».

Hvilken foreldingstid det er snakk om går fram av §§ 40 følgende.

Det foreslås ingen endring i tredje ledd første punktum, og det innebærer at det fremdeles skal være slik at når jord ved jordskifte blir overført fra en eiendom til en annen, eller en bruksrett blir avløst med et grunnstykke, går hver av dem inn under odel eller odling på den eiendommen de blir lagt til. Videre videreføres tredje ledd annet og tredje punktum om volgiftsjordskifte uendret. Det nye femte ledd i § 16 innebærer at reglene i annet og tredje punktum om voldgiftsjordskifte også får anvendelse på andre typer makeskifter enn de som skjer ved voldgiftsjordskifte.

Til § 17

Paragrafen har fått overskriften «Oppløysing av sameige».

Til § 18

Paragrafen har fått overskriften «Overføring av sameigepart».

Til Kap. VI

Kap. VI – Allmenne avgrensingar i løysingsretten har fått overskriften «Kap. VI. – Kven odelsrett kan gjerast gjeldande mot og allmenne avgrensingar i løysingsretten.»

Til § 19

Paragrafen har fått ny overskrift «Mot kven kan ein gjere odelsrett gjeldande».

Det framgår ikke direkte av odelsloven § 19 men av skifteloven og ekteskapsloven at odelsretten kan påberopes i skiftetilfellene. Det foreslås et nytt annet punktum i § 19 første ledd for å få fram sammenhengen mellom odelsloven, skifteloven og ekteskapsloven bedre. Det er ikke meningen å gjøre noen materielle endringer.

Det er ikke gjort endringer i annet ledd.

Endringen i tredje ledd er foreslått for å få bedre fram et viktig unntak fra selgerens hjemmelsansvar. Det går nå klart fram av bestemmelsen at tidligere eier har løsningsrett når eiendommen blir frasolgt han eller henne ved tvangssalg. Endringen innebærer en klargjøring og er ikke ment som en endring med hensyn til realiteten i dagens regler.

Til § 20

Paragrafen har fått overskriften «Kjøpstilbod ved sal til ein som ikkje har best odelsrett eller til ein utan odelsrett».

Etter gjeldende § 20 første ledd første punktum kan eier som vil overdra odelsjord til et yngre barn hvor de er enige om vilkårene for overdragelsen, sette en frist for de eldre og eventuelt også deres barn til å si fra om disse vil gå inn i kjøpstilbudet. Fristen kan ikke være kortere enn seks måneder. Forslaget til ny § 20 første ledd utvider denne interpellasjonsrettens rekkevidde. Eier som vil overdra odelsjord eller deler av slik jord til en som har dårligere odelsrett eller til en som ikke har odelsrett kan, hvis de er enige om vilkårene, spørre en eller flere av dem som har odelsrett om å si fra om de vil gå inn i kjøpstilbudet. Etter forslaget kan tilbud bli gitt til alle odelsberettigede og et slikt tilbud kan eieren gi enten han vil selge til en odelsberettiget med dårligere odelsrett eller til en uten odelsrett. Retten til å sette frist er flyttet til lovutkastet § 20 a.

Etter gjeldende § 20 er det ikke klart om begrepet «eigar» omfatter gjenlevende ektefelle uten odelsrett som er beskyttet gjennom reglene i §§ 34-36. Departementet legger til grunn at begrepet også må omfatte en slik situasjon. Også gjenlevende ektefelle uten odel kan ha behov for å få avklart om noen med bedre odelsrett vil bruke løsningsretten sin dersom gjenlevende vil selge til noen med dårligere odelsrett eller til noen uten odelsrett.

Eier kan etter forslaget § 20 første ledd gi kjøpstilbud til «ein eller fleire». Eier kan velge om han vil gi tilbud bare til den odelsberettigede som har best prioritet, eller gi tilbud til flere av de odelsberettigede. Tilbudet har imidlertid bare rettsvirkning for den som får tilbudet på samme måte som etter gjeldende § 20.

Etter gjeldende § 20 første ledd første punktum er det et vilkår at det er forhandlet fram en avtale som dekker hovedpunktene i forbindelse med overdragelsen. Pris er et eksempel på et slikt hovedpunkt. Dette er utgangspunktet også etter forslaget til § 20 første ledd og følger av begrepet «og dei er samde om vilkåra». Forslaget til § 20 annet ledd viser likevel at tilbud kan bli gitt også når det ikke foreligger en avtale med en navngitt person. I slike tilfeller foreligger det ikke en avtale som han kan be de odelsberettigede ta standpunkt til. I § 20 annet ledd annet punktum foreslås at reglene om form, frist og overformynderi i § 20 a skal gjelde tilsvarende i disse tilfellene. Det vil si at grunneier må gi de odelsberettigede et skriftlig tilbud etter bestemmelsene i § 20 a. Tilbudet må være slik utformet at det gjør det mulig for dem som får tilbudet å ta stilling til hovedpunktene i en eventuell avtale om overdragelse. Forslaget må dermed for eksempel nevne pris, eventuelt føderåd og tidspunktet for eierskiftet selv om eier ikke kan si hvem eiendommen skal overdras til. Henvisningen i annet ledd annet punktum til § 20 a innebærer også at den som får tilbudet må gi skriftlig svar.

Forslaget i § 20 første ledd innebærer at eieren kan bruke interpellasjonsretten når han vil selge deler av odelsjorda. Denne delen kan knytte seg til dyrka jord, skogsmark eller annet areal. Salg av deler av odelseiendommen vil regelmessig kreve samtykke etter lov 12. mai 1995 nr. 23 (jordloven) § 12. Det vil være et sentralt spørsmål i forbindelse med salget av del av eiendommen om eieren har samtykke, eller vil få samtykke fra landbruksmyndighetene til å overdra jordstykket slik han ønsker. Departementet mener derfor at samtykke til deling må foreligge før et tilbud kan få rettsvirkninger for den odelsberettigede.

Eieren er etter forslaget § 20 tredje ledd ikke bundet til å selge til noen som har sagt seg villig til å gå inn i kjøpstilbudet. Dette tilsvarer regelen i gjeldende § 20 tredje ledd.

Reglene i første, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende hvis tingretten eller hvor en bobestyrer som håndterer dødsbo under offentlig skifte ønsker å fremme et kjøpstilbud. For tilbud som er satt fram av en tingrett eller bobestyrer gjelder også reglene i §§ 20 a til 20 c.

Til § 20 a

Paragraf 20 a er ny. Den har fått overskriften «Frist, formkrav og overformynderiet».

Gjeldende § 20 første ledd første punktum inneholder bl.a. reglene om hvilken svarfrist eieren kan gi den som får tilbudet. Disse fristreglene er i lovutkastet flyttet til § 20 a første ledd. Etter § 20 a første ledd kan eieren sette en frist for å svare på tilbudet. Etter forslaget er fristen kortet ned fra seks måneder til to måneder. Eieren kan etter forslaget § 20 første ledd framsette tilbud på det tidspunktet han har etablert en konkret avtale med en navngitt person. Departementet har foreslått at fristen skal regnes fra det tidspunktet tilbudet er kommet fram til den odelsberettigede, jf. § 20 a første ledd annet punktum. Utgangspunktet for fristberegningen blir da det samme som utgangspunktet i lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar § 12 annet ledd. Det innebærer at fristen løper fra det tidspunktet tilbudet har kommet fram til den odelsberettigede. Det blir ikke noe krav om bruksovertaking m.m. Etter forslaget § 20 annet ledd kan eieren gi tilbud selv om det ikke foreligger avtale med en navngitt person. Også i disse tilfellene regnes fristen fra tidspunktet da eierens tilbud har kommet fram til den odelsberettigede. Det er ikke noe krav om at tilbud og svar skal fremmes i rekommandert brev. Tilbudet skal ha rettsvirkning selv om eieren dør før eller etter at fristen går ut. Dør eieren før fristen går ut, må den eller de som har fått tilbud reagere på tilbudet og svare slik loven krever. I motsatt fall blir situasjonen som når det er takket nei, eller som en ordinær oversittelse av fristen for å gi svar.

Tilbud og svar kan skje ved elektronisk medium hvis eieren og den som får tilbudet er enige om det. Blir spørsmålet om det kan gis svar ved elektronisk medium tatt opp med eieren etter at tilbudet er fremmet, har det ikke noe å si for utgangspunktet for fristberegningen.

Til § 20 b

Paragraf 20 b er ny. Den har fått overskriften «Konsekvensar av ikkje å gå inn i kjøpstilbodet, halde tilbodsfristen og å fremje krav om atterhald».

Gjeldende § 20 første ledd fjerde punktum fastsetter konsekvensene av at den som får tilbudet takker nei, eller ikke svarer innen fristen for å gi svar. Den som svarer nei, eller ikke svarer, blir i odelsrekken stående etter den som opprinnelig fikk tilbudet og hans linje når han eller hun overtar jorda på de vilkår som ble fastsatt i tilbudet og disse vilkårene må regnes som reelle og saklig begrunnet. Forslaget til § 20 b innebærer at den som takker nei, eller som ikke svarer innen fristen, ikke kan løse når jorda innen to år regnet fra tilbudsfristen gikk ut, hvis eiendommen blir overdratt på de vilkår som var fastsatt i tilbudet. Effekten av prioritetsendringen varer i to år. Blir eiendommen overdratt senere enn to år regnet fra utløpet av tilbudsfristen kan de som har bedre odelsrett løse på vanlig måte ved en eventuell overdragelse.

Det kan ikke gjøres endringer i vilkårene. Blir det gjort endringer, faller effekten av tilbudet bort.

Etter gjeldende § 20 første ledd fjerde punktum må vilkårene regnes som reelle og saklig begrunnet. De samme vilkårene følger av forslaget i § 20 b første ledd. Meningen med begrepet «sakleg velgrunna» er at den som får tilbudet ikke skal bli bundet av vilkår som bare er satt der for å gjøre det vanskelig for han eller henne å akseptere. Vilkåret må ha en fornuftig mening også i forhold til det yngre barnet eller den som har fått tilbud uten å ha odelsrett. Et vilkår kan ses som saklig begrunnet selv om det er svært konkret grunngitt. Et eksempel kan være en rett til å kjøpe eiendommen tilbake hvis føderådet blir misligholdt.

Gjeldende § 20 første ledd, fjerde punktum slår fast at den som fikk tilbudet blir stående etter erververen og erververens linje dersom erververen har odelsrett. Det er en forutsetning at jorda blir solgt på de vilkår som var fastsatt i tilbudet. I forslaget til § 20 b annet ledd er det innarbeidet en tilsvarende regel.

Det går fram av forslaget til § 20 b tredje ledd at forbehold med ett unntak skal regnes som avslag. Forbehold om at vederlaget skal fastsettes i samsvar med reglene i odelsloven § 49 skal ikke regnes som avslag. Den som krever takst blir bundet først når de krever å få ta over jorda med grunnlag i takstresultatet.

Til § 20 c

Paragraf 20 c er ny. Den har fått overskriften «Kostnader ved takst».

Lovutkastet § 20 c inneholder nye regler om hvem som skal bære omkostningene når den som har fått tilbud krever at vederlaget skal fastsettes i samsvar med odelsloven § 49. Den som har krevd takst bærer kostnadene i tråd med reglene i skjønnsloven § 42 første og annet ledd. Det som skal dekkes er nødvendige kostnader eieren har hatt som følge av taksten, jf. skjønnsloven § 42 første ledd. Retten kan gjøre unntak fra plikten til å dekke kostnadene når eieren har avslått et rimelig forlikstilbud, jf. skjønnsloven § 42 andre ledd. Eieren bærer ellers etter § 20 c andre punktum bare kostnadene når han ikke er villig til å selge til takstbeløpet og takstbeløpet ligger lavere enn tilbudsbeløpet. Ved angrep på taksten gjelder skjønnsloven § 42 tredje ledd.

Til § 21

Paragrafen har fått overskriften «Løysingsnekt når samtykke til løysing ville vere klårt urimeleg».

I første ledd er det ikke foreslått endringer. Det fører bl.a. til at holdningen til samisk kulturtradisjon blir opprettholdt. Dersom den som er yngst i en søskenflokk overtar, og den eldre odelsberettigede går til løsningssak, er det et relevant moment å trekke inn samisk rettsoppfatning om at den yngre skal gis forrang framfor den eldre. Momentet kan følgelig i en konkret sak føre til at odelsløsning vil gi et klart urimelig resultat.

Bestemmelsen er også aktuell ved svært urimelige utslag som følge av at odelsloven § 78 er foreslått opphevet.

Begrepet «eller utan» i annet ledd innebærer at også løsningssak mot en som ikke har odelsrett kan nektes dersom resultatet vil bli klart urimelig.

Hele tredje ledd er nytt. Tredje ledd åpner for at det kan tas hensyn til rimelighet også i en skiftesituasjon der vedkommende ikke er åsetesarving.

Begrepet «drive... bort» i første og annet ledd er ikke ment bare å gjelde hvor eieren er etablert på eiendommen. Bestemmelsen skal kunne brukes også når eieren bare har eid eiendommen i kort tid og selv om han kanskje heller ikke har rukket å bosette seg eller ta opp driften på eiendommen på det tidspunktet løsningskravet blir fremmet. Dette er forhold som det kan tas hensyn til i den konkrete avgjørelsen. Bestemmelsen skal kunne brukes i en skiftesituasjon selv om den med dårligere prioritet ikke har noen tilknytning til eiendommen på utleggstidspunktet.

Straffbare forhold kan vektlegges. Fradømming av arverett etter arveloven § 73 fører til tap av åsetesrett men ikke odelsrett. Etter departementets forslag kan et løsningskrav (jf. § 60) eller et krav om å overta på skifte (jf. skifteloven § 62), nektes uten hensyn til om det foreligger dom om arverettstap etter arveloven § 73. Det gjelder for eksempel i konkurranse med egne barn av den som er krenket eller yngre søsken og linjene deres, men det gjelder også der den som er krenket eller dødsboet hans selger eiendommen til en uten odelsrett.

Til § 22

Paragrafen har fått overskriften «Fråskild tomt, regulerte område og sameigepartar». Paragrafen er ellers ikke endret.

Til § 23

Paragrafen har fått overskriften «Løysingsrett ved skifte av tilhøva». Paragrafen er ellers ikke endret.

Til § 24

Paragrafen har fått overskriften «Løysingsrett til særskilt skyldsett småbruk». Den er ellers ikke endret.

Til § 25

Paragrafen har fått overskriften «Odelsfråskriving».

Regelen tilsvarer § 25 i dagens odelslov. Det er gjort en endring ved at det foreslås et krav om skriftlighet. Skriftlighet blir da et gyldighetsvilkår og den odelsberettigede er ikke bundet av et muntlig tilsagn om ikke å benytte sin odelsrett. Odelsfraskriving kan gjøres ved at det settes opp og undertegnes et formelt dokument, for eksempel med vitnebekreftelse av underskriften. Det er likevel ikke meningen å stille så strenge krav. Også rettslige utsagn om fraskrivelse som kommer til uttrykk på annen måte kan være tilstrekkelig. Det vil for eksempel gjelde der den odelsberettigede får en skriftlig forespørsel om fraskrivelse og i brev tilbake bekrefter at han fraskriver seg odelsretten.

Til § 26

Paragrafen har fått ny overskrift «Løysingsrett for barn fødde etter avhending eller odelsfråskriving».

Bestemmelsen tilsvarer ellers § 26 i dagens odelslov, og føres videre uten endringer.

Til § 27

Gjeldende bestemmelse oppheves. Dette er en følge av at reglene om boplikt flyttes til konsesjonsloven og at reglene om driveplikt flyttes til jord­loven. Se punkt 6.2. Noe av innholdet i gjeldende lov § 27 a beholdes imidlertid, og blir ny odelslov § 27. Bestemmelsen har fått ny overskrift «Utsetjing av sak om odelsløysing eller offentleg skifte ved søknad om konsesjon eller fritak frå driveplikt».

Det er dessuten foreslått andre endringer i bestemmelsen som følge av at boplikten og driveplikten er foreslått flyttet ut av odelsloven. Første til tredje ledd i gjeldende § 27 a er foreslått opp­hevet. Fjerde ledd blir nytt første ledd.

Selv om reglene om boplikt og driveplikt flyttes ut av odelsloven er det behov for en regel om hva som skjer dersom det er reist løsningskrav og det samtidig er søkt konsesjon uten boplikt eller søkt fritak fra driveplikten. Løsningen som er valgt i bestemmelsen tilsvarer den løsningen som gjelder i dag. Retten skal utsette løsningssaken til sakene etter konsesjonsloven eller jordloven er avgjort.

Til § 28

Bestemmelsen har fått ny overskrift «Odelsløysing og tilbakesøkjing ved brot på bu- og driveplikt».

Første og annet ledd er foreslått beholdt. Tredje ledd oppheves og fjerde ledd blir nytt tredje ledd. Det er foreslått endringer i første og annet ledd.

Første ledd innebærer at andre odelsberettigede på samme måte som i dag kan kreve eiendommen løst på odel uten hinder av at eieren har bedre odelsrett dersom eieren ikke har oppfylt bo- eller driveplikten. Etter rettspraksis er det et vilkår at bruddet på bo- eller driveplikten skal være vesentlig. Det er ikke foreslått endringer i dette.

Etter gjeldende bestemmelser om bo- og driveplikt skal eier innen ett år bosette seg på eiendommen, og deretter bebo og drive den i fem år. Denne løsningen er i departementets forslag i punkt 6.3 ført videre for så vidt gjelder boplikten, men driveplikten er i punkt 6.4 foreslått å være varig. Muligheten for andre odelsberettigede til å løse eiendommen dersom pliktene er brutt er etter lovutkastet odelsloven § 28 første ledd begrenset til fem år etter at overtakelsen fant sted. I noen tilfeller kan det være gitt konsesjon med vilkår om en utsatt boplikt. Det følger da av lovutkastet odels­loven § 40 annet ledd at retten til å kreve eiendommen løst på odel forskyves tilsvarende.

Til § 29

Bestemmelsen foreslås opphevet som følge av at boplikten er flyttet til konsesjonsloven og driveplikten flyttet til jordloven.

Når bestemmelsen oppheves fører det dessuten til at landbruksmyndighetene ikke lenger har en varslingsplikt overfor de odelsberettigede når det foreligger brudd på bo- eller driveplikten. Dette innebærer at rettighetshaverne etter odelsloven § 28 første og annet ledd selv må følge med på om pliktene oppfylles eller ikke, for eksempel ved å ta kontakt med kommunen og spørre om det verserer sak. Dersom noen av rettighetshaverne krever løsning på dette grunnlaget, bør landbruksmyndighetene stille saken om oppfølging av brudd på boplikten i bero i påvente av utfallet i løsnings­saken.

Til § 30

Paragrafen har fått ny overskrift «Når stat eller kommune har tatt over odelsjord».

Paragrafen er endret. Etter gjeldende § 30 må spørsmålet odelsfrigjøring avgjøres før stat eller kommune har tinglyst sitt erverv. Departementet foreslår at avgjørelse om odelsfrigjøring også skal kunne treffes etter at stat eller kommune har tinglyst sitt erverv. Det får en fram ved å ta inn «har tatt over eller» i bestemmelsen.

Det foreslås ingen endringer i § 30 annet ledd.

Til § 31

Paragrafen har fått overskriften «Erverv av tilleggsareal til landbrukseigedom».

Ordet «landbrukseigedom» er brukt for å gjøre det lettere å finne fram til bestemmelsen som gjelder odelsfrigjøring av tilleggsjord til landbrukseiendom. Bestemmelsen omfatter på samme måte som etter gjeldende bestemmelse i odelsloven odelsfrigjøring av eiendom som skal brukes som tilleggsjord til landbrukseiendom. Det er ikke noe krav om at det skal foregå landbruksdrift på eiendommen odelseiendommen skal legges til på frigjøringstidspunktet.

Vilkåret for odelsfrigjøring i gjeldende § 31 første punktum er ikke endret. Det vil fortsatt bare være aktuelt å odelsfrigjøre i den utstrekning odelsrett «vil skiple» erverv som nevnt i første punktum. Vilkårene for odelsfrigjøring i § 31 annet punktum er imidlertid endret. Etter gjeldende bestemmelse kan odelsfrigjering «likevel ikkje skje andsynes dei som etter konsesjonslova § 5 første ledd nr. 1 kunne kjøpe eigedomen konsesjonsfritt, med mindre det gjeld eigedom der arealet er under 30 dekar, eller det ikkje er tvil om at omsynet til odelsrettshavarane må vike av di eigedomstileigninga inneber ei god driftsmessig løysing». Etter nytt annet punktum kan odelsfrigjøring skje når det ikke er tvil at om hensynet til de odelsberettigede bør vike fordi ervervet innebærer en driftsmessig god løsning. Dette innebærer at det ikke lenger skilles mellom de tilfeller der det finnes odelsberettigede som kunne ervervet konsesjonsfritt etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 og odelsberettigede som ikke kunne det. Vilkårene skal videre heller ikke være avhengig av om odelseiendommen er under eller over 30 dekar.

Endringen innebærer at vilkårene for å odelsfrigjøre er de samme uavhengig av slektskap og størrelse på eiendommen. Kravet som nå stilles er kun at det ikke skal være tvil om at hensynet til de odelsberettigede bør vike fordi ervervet innebærer en driftsmessig god løsning. Det er ikke ment å endre innholdet i passusen «det ikkje er tvil om at omsynet til odelsretthavarane må vike av di eigedomstileigninga inneber ei driftsmessig god løysing».

Annet ledd er nytt. Fristen på to måneder er absolutt. Det kan ikke gis oppreisning for oversittelse av fristen.

Til § 32

Paragrafen har fått overskriften «Oreigning, oreigningsliknande tilfelle og makeskifte». Den er ellers ikke endret.

Til § 33

Paragrafen har fått overskriften «Sakshandsaming».

Endringen i første ledd første punktum innebærer at kravet om at kommunestyret skal uttale seg til spørsmålet om odelsfrigjøring faller bort.

Første ledd første punktum viderefører kravet i gjeldende § 33 første ledd annet punktum om at de odelsberettigede «så langt det lar seg gjere» skal gis anledning til å uttale seg om odelsfrigjøringsspørsmålet innen en frist. Begrensningen «så langt det lar seg gjere» skal forstås på samme måte som i gjeldende bestemmelse.

Fristen for å avgi uttalelse skal nå være på en måned og ikke tre som i gjeldende bestemmelse. Fristen på en måned er ikke absolutt. Det kan tas hensyn til uttalelser som kommer inn på et senere tidspunkt.

Det skal gis individuelt varsel til hver enkelt odelsberettiget. Annet punktum i første ledd oppstiller et unntak fra denne hovedregelen. Unntaket innebærer at det kan være tilstrekkelig med kunngjøring i Norsk Lysingsblad samt en avis som er alminnelig lest på stedet i de tilfeller der det er vanskelig å få oppsporet alle odelsberettigede.

Tredje ledd er nytt. Det kan gis regler om bl.a. hvilke organer som skal uttale seg til spørsmålet om odelsfrigjøring og hvordan saken ellers skal behandles. Det omfatter vurderingen av om de formelle vilkårene for odelsfrigjøring er oppfylt, den ordinære behandlingen av søknaden, samt hvilke opplysninger og dokumenter som skal følge søknaden.

Til Kap. IX

Kapitteloverskriften er endret til «Kap. IX – Att­levande ektemake eller sambuar sitt vern».

Til § 34

Paragrafen har fått overskriften «Attlevande sitt vern overfor barn og barnebarn».

Odelsloven § 34 gjelder gjenlevendes rett til å bli sittende med odelsjord som han eller hun har hatt i felleseie med avdøde. Felles barn eller barnebarn har ikke rett til å ta jorda fra gjenlevende før hun eller han har fått alderspensjon eller barnet har fylt 18 år. Har barnet eller barnebarnet fylt 25 år kan det likevel overta bruken hvis det ville være urimelig om gjenlevende skulle få fortsette med å bruke eiendommen. Reglene gjelder også under visse forutsetninger jord som var i særeie.

I lovutkastet er det foreslått en endring i første og annet ledd slik at begrepene «bruken av jorda» og «bruken» i første ledd blir erstattet med «eigedomen» og «jorda», og at «jorda» i annet ledd også endres til «eigedomen».

I tillegg er det tatt inn et nytt tredje ledd som innebærer at gjenlevende samboer som har levd i ekteskapslignende samboerforhold likestilles med ektefeller etter dette kapitlet. Begrepet ekteskapslignende samboerforhold er omtalt i merknadene til § 15. Det følger av ekteskapsloven § 95 at også registrerte partnere likestilles med ektefeller.

Til § 35

Paragrafen har fått overskriften «Attlevande sitt vern overfor avlidne sitt særkullsbarn».

Odelsloven § 35 regulerer gjenlevende ektefelles rett overfor avdødes særkullsbarn. Se omtalen av dette i punkt 3.5.12 om gjeldende rett. I lovutkastet er det foreslått endringer første ledd, og tredje ledd er nytt.

Endringen i første ledd innebærer at vernet for gjenlevende ektefelle utvides til også å omfatte vern mot neste generasjon, ikke bare særkullsbarna etter avdøde men også deres barn mv. I tillegg fremgår det indirekte av ordlyden at gjenlevende ektefelle ikke bare har en bruksrett som i dag, men kan overta som eier. Bestemmelsen i gjeldende lov siste punktum som fastsetter at gjenlevendes bruksrett opphører når han eller hun flytter fra eiendommen, er flyttet til lovutkastet § 38 annet punktum. Bestemmelsen er for øvrig ikke foreslått endret, og også annet ledd er som i dag. Det er foreslått et nytt tredje ledd som innebærer at samboere likestilles med ektefeller.

Gjenlevende som har levd i et ekteskapslignende samboerforhold har etter forslaget § 35 nytt tredje ledd krav på vern på samme måte som ektefeller. De nye reglene i arveloven §§ 28a og følgende innebærer at slike samboere nå kan sitte i uskifte. Departementet mener likevel at odels­loven §§ 34, 35 og 36 bør endres i tråd med utvalgets forslag, slik at deres rettsstilling i forhold til odelsgården går uttrykkelig fram av odelsloven.

Til § 36

Paragrafen har fått overskriften «Attlevande sitt vern overfor andre odelsrettshavarar».

Odelsloven § 36 gjelder gjenlevende ektefelles vern overfor andre odelsberettigede enn barn, barnebarn og særkullsbarn. Innholdet i bestemmelsen slik den er i dag er behandlet i punkt 3.5.12.

Lovutkastet innebærer at det i første ledd er gitt en presisering av vilkårene for at gjenlevende skal være vernet etter bestemmelsen. Formuleringen «ått eigedomen i felleseige med den avlidne i minst 5 år» er endret til «eigedomen har vore i felleseige med den avlidne i minst fem år». Det er følgelig ikke et vilkår at gjenlevende må ha vært eneeier eller medeier i tingsrettslig forstand for å nyte vern av bestemmelsen. Det avgjørende er om formuesforholdene mellom ektefellene var slik at eiendommens verdi i prinsippet skal likedeles ved opphør av formuesfelleskapet. På samme måte som i § 35 er bestemmelsen om at bruksretten faller bort når gjenlevende flytter fra gården flyttet til § 38 annet punktum. Lovutkastet inneholder dessuten et nytt annet ledd som likestiller ekteskapslignende samboerforhold med reglene for ektefeller.

Til § 37

Paragrafen har fått overskriften «Fleire eigedomar i buet». Paragrafen er ellers ikke endret.

Til § 38

Paragrafen har fått overskriften «Attlevande sin rett til gratis husrom».

Etter gjeldende § 38 har gjenlevende som fortsetter å bruke eiendommen i kraft av bestemmelsen i § 35 plikt til å sørge for oppfostring og utdanning av barna til avdøde, uten økonomisk kompensasjon. Misligholdes plikten, risikerer gjenlevende å miste bruksretten. Innholdet i gjeldende § 38 foreslås erstattet med innholdet i gjeldende § 39. Gjeldende § 39 gjelder gjenlevendes rett til gratis husrom. Skjønnstemaet for når retten kan kreves er imidlertid endret slik at bestemmelsen ikke lenger er like absolutt som gjeldende bestemmelse. I lovutkastet er vilkåret at retten gjelder hvis det er mulig og rimelig sett i forhold til overtakeren sine interesser. Gjenlevende må ha rett til et «høveleg» gratis husrom. Uttrykket må oppfattes slik at kravene må tilpasses forholdene på den aktuelle eiendommen, og det må tas hensyn til den nye eierens behov. Ved avveiningen kan det legges vekt på gjenlevendes alder og om han eller hun eier andre eiendommer som kan tjene de samme formål. I forhold til den som krever eiendommen lagt ut til seg, kan det på den annen side legges vekt på om den som ønsker å overta har særlige behov for boligen, for eksempel på grunn av hjemmeboende barns pleie- eller tilsynsbehov. Hvorvidt gjenlevende har flyttet for godt må vurderes ut fra situasjonen en står over for. Har gjenlevende giftet seg på ny, fått arbeid et annet sted og flyttet ut av huset, vil en vel i de fleste tilfeller legge til grunn at flyttingen er «for godt».

Til § 39

Paragrafen har fått overskriften «Bu- og driveplikt for attlevande».

I lovutkastet er innholdet i gjeldende § 39 flyttet til § 38. Samtidig foreslås nytt innhold i § 39 som gjelder bo- og driveplikt som vilkår for at gjenlevende kan nyte godt av vernet etter §§ 34-36. Bestemmelsen er ny, og den regulerer både bo- og driveplikt i forhold til andre odelsberettigede, og forholdet til de alminnelige reglene om bo- og driveplikt slik de etter lovutkastet er utformet i konsesjonsloven og jordloven.

Første ledd inneholder en bestemmelse om at gjenlevende må bosette seg på eiendommen senest innen ett år etter at han eller hun ble eier. Bestemmelsen er satt der av hensyn til de øvrige odelsberettigede, og må anses som en ren privatrettslig regel. Ved varig fraflytting, eller hvis eiendommen ikke drives på forsvarlig måte, kan en med odelsrett gjøre krav på eiendommen. Det er gjenlevendes hjem og mulighet for arbeid som nyter godt av vernet etter §§ 34-36, og det er ikke behov for noe slikt vern hvis gjenlevende bosetter seg et annet sted.

Bestemmelsen gir mulighet for at landbruksmyndighetene kan gi fritak fra pliktene midlertidig eller varig med den følge at andre odelsberettigede ikke kan løse eiendommen på odel. Et eksempel hvor muligheten for fritak er praktisk viktig er hvor gjenlevende tar utdanning for landbruk eller et annet yrke fordi gården ikke gir tilstrekkelig levebrød. Mer varig unntak kan være aktuelt der boligen som gjenlevende bor i er et bruksnummer i nær tilknyting til odelseiendommen men som likevel ikke omfattes av odelsretten. Kravet til forsvarlig drift i første ledd annet punktum gjelder både innmark og utmark. Vanhevd kan føre til at de odelsberettigede kan kreve eiendommen, men forutsetningen for dette må være at misligholdet er vesentlig.

Hvis det gis unntak fra bo- og driveplikt etter de offentligrettslige (allmenne) bestemmelsene i odelsloven, konsesjonsloven og jordloven fordi gjenlevende søker og får konsesjon uten vilkår om boplikt, eller får fritak fra driveplikten, får dette virkning i forhold til bo- og driveplikten etter første ledd i § 39.

Gjenlevende kan også få boplikt etter konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1 ved overtakelsen. Det følger imidlertid av lovutkastet annet ledd at gjenlevendes botid på eiendommen forut for overtagelsen i slike tilfeller må avregnes mot plikttiden etter alminnelig lovgivning. Dette innebærer at hvis gjenlevende på overtakelsestidspunktet har bodd på eiendommen i fem år, oppstår det ikke ny boplikt etter konsesjonsloven ved overtakelsen.

Det følger av lovutkastet tredje ledd at et krav fra en odelsberettiget som vil ta eiendommen fra etterlatte fordi vernetiden er ute, eller vilkårene for vernet er brutt, må løsningskravet fremmes etter bestemmelsene i odelsloven kapittel 14. Selv om vilkårene for å kreve odelsløysing foreligger løper det ingen foreldelsesfrist for odelsrett til eiendommen. Dette følger av odelsloven § 48. Den odelsberettigede kan følgelig vente med å fremme krav uten å tape odelsrett eller odelsprioritet.

Til § 39 a

Paragrafen er ny og den har fått overskriften «Prosessreglar når odelsrettshavar krev eigedomen». Det framgår av paragrafen at krav fra en odelsberettiget som vil ta over eiendommen fra gjenlevende fordi vernetiden er ute eller vernebetingelsene er brutt, er et odelsløsningskrav som må fremmes i samsvar med kap. XIV.

Til § 40

Paragrafen har fått overskriften «Frist for å gjere odelsretten gjeldande».

Det følger av lovutkastet første ledd at løsningsfristen er foreslått til seks måneder. Gjeldende § 40 annet ledd er foreslått opphevet, og teksten i tidligere tredje nå nytt annet ledd er tilpasset dette.

Annet ledd er tilpasset endringene i § 28 og endringene i konsesjonsloven og jordloven.

Bestemmelsen er for øvrig ikke foreslått endret.

Til § 41

Paragrafen har fått overskriften «Slekta sitt tap av odelsrett». Bestemmelsen er ellers ikke endret.

Til § 42

Paragrafen har fått overskriften «Odelsrett og prioritet ved tilbakeføring, arv og tvangssal».

Bestemmelsen tilsvarer § 42 i dagens odelslov. Det foreslås en endring i første ledd slik at hvis den tidligere eier kjøper eiendommen på tvangssalg, gjenoppstår odelsretten på hans hånd. I annet ledd foreslås tilføyd et nytt annet punktum som utvider regelen til også å gjelde hvor eldre søsken eller deres linje arver eiendommen eller kjøper den på tvangssalg.

Til § 43

Paragrafen har fått overskriften «Løysingsrett og prioritet ved sal frå eigar med nedervd odelsrett».

Bestemmelsen tilsvarer § 43 i dagens odelslov. Det foreslås en endring i første ledd slik at regelen utvides til også å gjelde ved arverovergang. I tillegg foreslås hjemmelstiden endret fra ett år til seks måneder.

Til § 44

Paragrafen har fått overskriften «Odelsmothevd». Paragrafen er ellers ikke endret.

Til § 45

Paragrafen er foreslått opphevet.

Til § 46

Paragrafen har fått overskriften «Skifte».

Bestemmelsen tilsvarer § 46 i dagens odelslov. I lovutkastet foreslås et nytt annet punktum der det fastsettes at det ikke løper noen foreldelsesfrist for etterkommerne i forhold til eierne av boet.

Til § 47

Paragrafen har fått overskriften «Ektemakar og sambuarar».

Det følger av første ledd at om en ektefelle har hjemmel til en eiendom som den andre har bedre odelsrett til, løper det ingen foreldelsesfrist mellom dem. I lovutkastet er det foreslått et nytt annet punktum som fastsetter at det heller ikke løper noen slik foreldelsesfrist for odelsberettigede som ikke kunne ha løst eiendommen dersom ektefellen med odelsrett hadde eid eiendommen. I lovutkastets annet ledd foreslås at første punktum i første ledd også skal gjelde i ekteskapslignende samboerforhold. Bestemmelsen omfatter dessuten partnere i registrert partnerskap.

Til § 48

Paragrafen har fått overskriften «Vernetilfella».

I første ledd i lovutkastet er bestemmelsen tilpasset det forhold at gjenlevende samboere etter lovforslaget skal gis vern etter §§ 34-36. I tillegg er det vist til reguleringen av gjenlevendes rettigheter til husrom mv. i § 39 slik dette er utformet i lovutkastet.

Gjeldende annet ledd er foreslått opphevet fordi den er overflødig. Gjeldende tredje ledd blir dermed nytt annet ledd.

Til § 49

Paragrafen har fått overskriften «Odelstakst».

I lovutkastet § 49 annet ledd foreslås tilføyd et nytt annet punktum slik at hvor verdsetting skjer ved skiftetakst etter skifteloven § 125, gjelder odelsloven §§ 50 og 71 annet ledd så langt de passer. Dette innebærer at §§ 50 og 71 annet ledd som gjelder avløsning av heftelser, får tilsvarende virkning ved skiftetakst som ved odelstakst.

Til § 50

Paragrafen har fått overskriften «Avløysing av hefte».

Lovutkastet § 50 inneholder forslag om flere endringer. Det foreslås at bestemmelsen blir delt i to ledd. I nytt første ledd annet punktum er det tatt inn noen eksempler på hvordan uttrykket hefte skal tolkes. Eksemplene omfatter fradeling av tomt, kjøpekontrakt, forpaktning, bortfeste av tomter mv.

Gjeldende annet punktum foreslås som nytt annet ledd. I dette leddet er ordlyden justert i forhold til den endrede plasseringen. Annet ledd gjelder de ekstraordinære oppsigelsesreglene ved forpaktningsavtaler og leie av husrom. Gjeldende tredje punktum blir nytt annet ledd første punktum, men uten at det er foreslått innholdsmessige endringer i forhold til forpakterens situasjon. Forslaget til nytt annet ledd annet punktum viser til husleieloven av 1999 § 9-6, og de frister som er fastsatt der. I siste punktum føres siste del av gjeldende § 50 tredje punktum videre, men det presiseres at oppsigelse etter nytt annet ledd kan kreves når løsningssak er reist.

Til § 51

Paragrafen har fått overskriften «Kva åsetesrett er».

I lovutkastet er det foreslått endringer i første ledd i § 51 slik at lovteksten samsvarer med forslagene til endringer i §§ 8 og 51. Ut over dette foreslås det ikke endringer i bestemmelsen.

Til § 52

Paragrafen har fått overskriften «Åsetesrekkefølgja».

Lovutkastet inneholder et forslag til endring i tredje ledd. Forslaget er en følge av forslagene om endringer i ektefellers og samboeres muligheter for samodling, jf. § 15 slik den lyder i lovutkastet.

Til § 53

Paragrafen har fått overskriften «Dei eigedomar åsetesretten gjeld for».

Til § 54

Paragrafen har fått overskriften «Deling av eigedom».

Til § 55

Paragrafen har fått overskriften «Odelsjord overteken med åsetesrett».

Til § 56

Paragrafen har fått overskriften «Åsetestakst». Det er gitt en henvisning til § 49.

Til § 57

Paragrafen har fått overskriften «Etteroppgjer».

Første ledd første punktum er skilt ut som et eget ledd. Nytt første ledd er delt opp i to punktum. Endringen i første ledd første punktum er gjort for å få fram at også overtagelse på skifte kan gi grunnlag for etteroppgjør. Det er ikke gjort endringer i reglene i det som nå er første ledd annet punktum.

Paragrafen har fått et nytt annet ledd. Det nye leddet innebærer at det også skal skje et etteroppgjør der jord er overført til en etterkommer av eieren etter åseteslignende prinsipp. Det samme gjelder hvor noen har overtatt jord ved frivillig overdragelse i tilfeller der det må regnes med at det ellers ville ha blitt odelsløsning. For disse tilfellene gjelder de vilkårene som etter første ledd, jf. uttrykket «i samsvar med reglane i første ledd».

Første ledd tredje og fjerde punktum blir nytt tredje ledd. Innholdet er ikke endret.

Annet ledd blir nytt fjerde ledd. Innholdet er ikke endret.

Tredje ledd blir nytt femte ledd. Regelen om at ekspropriasjon av en eiendom eller deler av den skal regnes likt med avhending etter denne paragrafen, blir ikke endret. Nytt femte ledd annet punktum er endret for å får fram at det samme gjelder ikke bare feste men også grunnleie når feste- eller leietiden er minst 20 år, eller festaren eller leieren, når tiden er ute, har rett til fornying slik at tiden sammenlagt blir minst 20 år.

Siste ledd fanger nå opp for eksempel bortleie til parkeringsplass, båtfeste eller marina.

Til § 58

Paragrafen har fått overskriften «Skadebot». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 59

Paragrafen har fått overskriften «Tilhøvet til tvisteloven». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 60

Paragrafen har fått overskriften «Stemning, saksøkte og verneting». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 61

Paragrafen har fått overskriften «Kva stemninga må innehelde og forkynning». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til 62

Paragrafen har fått overskriften «Tilbakeskøyting». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 63

Paragrafen har fått overskriften «Innskrenkingar i eigaren sin råderett etter at stemning er forkynt».

Nytt første ledd setter et generelt forbud mot handlinger som forringer eiendommens verdi. Forbudet «ikkje gjere noko som fører til at eigedomen blir ringare» skal forstås som det tilsvarende forbudet i konsesjonsloven § 20 om («forbud mot forringelse av eiendommen»).

Annet ledd fører videre dagens første ledds regler om hugst etter at stemning er forkynt.

Gjeldende annet ledd blir nytt tredje ledd.

Gjeldende tredje ledd er blitt nytt fjerde. Innholdet er endret for å få fram hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for avgjørelser etter annet og tredje ledd.

Til § 64

Paragrafen har fått overskriften «Særskilt førehaving og dom». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 65

Paragrafen har fått overskriften «Om rettsmøte, mekling, frifinningsdom og odelstakst». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 66

Paragrafen har fått overskriften «Odelstakst, varsel og partsstilling for andre innehavarar av rettar». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 67

Paragrafen har fått overskriften «Avløysing og verdsetting av hefte». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 68

Paragrafen har fått overskriften «Krav om ny odelstakst». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 69

Paragrafen har fått overskriften «Rettsmøte til avslutting av løysingssaka og motsegner mot løysingskravet». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 70

Paragrafen har fått overskriften «Om skøyte, betaling av løysingssum, overtaking av bruken og trygd for løysingssummen». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 71

Paragrafen har fått overskriften «Avløysing av hefte». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 72

Paragrafen har fått overskriften «Avgjerder etter §§ 70 og 71 i samband med odelstakst». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 73

Paragrafen har fått overskriften «Eigedomsretten sin overgang, vågnaden for hendingar på eigedomen og tilleggstakst». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 74

Paragrafen har fått overskriften «Når saksøkjaren døyr eller misser rettslege handleevne før løysingssaka er sluttført». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 75

Paragrafen har fått overskriften «Saksøkjaren sitt tap av odelsrett». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 76

Paragrafen har fått overskriften «Ved krav om tilbakesøkjing». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 77

Paragrafen har fått overskriften «Ikraftsetting». For øvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 78

Bestemmelsen er foreslått opphevet. Odelsrekkefølgen er dermed fullt ut regulert i kapittel III i loven. Dette innebærer bl.a. at det ikke blir full likestilling mellom menn og kvinner, også hvor de er født før 1. januar 1965. Det innebærer videre at det ikke er ulike regler for adoptivbarn eller barn født utenfor ekteskap født før 1965.

Til § 79

Paragrafen har fått overskriften «Overgangs­reglar». For øvrig foreslås det ingen endringer.

11.2 Merknader til lov 21. februar 1930 om skifte (skifteloven)

Til § 62

Bestemmelsen skal bare kunne brukes ved offentlig skifte. I lovutkastet er det foreslått en tidsfrist for å melde fra om et ønske om å løse eiendommen. Slik regelen er i dag består adgangen til å løse eiendommen helt frem til utlodningstidspunktet. Forslaget endrer dette. De odels- eller åsetesberettigede kan tape muligheten til å løse eiendommen på et tidligere tidspunkt.

Bestemmelsen i skifteloven § 62 annet ledd gjør unntak fra hovedregelen om odelsløsning i odels­loven § 40 første ledd.

11.3 Merknader til lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning (oreigningslova)

Til § 12 første ledd

Bestemmelsen er endret ved at fylkesmannen erstatter fylkeslandbruksstyret som uttalelses­organ. Samtidig utgår også landbruksnemnda som uttalelsesorgan.

11.4 Merknader til lov 25. juni 1965 nr. 1 om forpakting (forpaktingslova)

Til § 11 annet ledd

Bestemmelsen er endret ved at fylkesmannen erstatter fylkeslandbruksstyret som klageinstans for skjønn.

11.5 Merknader til lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte (jordskiftelova)

Til § 5 syvende ledd

Bestemmelsen er endret ved at fylkesmannen overtar fylkeslandbruksstyrets kompetanse til å kreve jordskifte i de tilfellene som § 2 første ledd bokstav f og g nevner.

11.6 Merknader til lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova)

Til § 3

Første punktum bestemmer at kommunen, fylkesmannen og fylkeskommunen skal ha ansvaret for behandlingen av landbrukssaker. Bestemmelsen tar opp i seg gjeldende første ledd første punktum og andre ledd første punktum. I forhold til gjeldende bestemmelse er fylkeskommunen tatt inn, mens fylkeslandbruksstyret er utelatt. Dette innebærer også at gjeldende lov § 3 annet ledd oppheves.

Første ledd annet punktum endres ikke.

Tredje punktum bestemmer at departementet kan gi kommunen og fylkeskommunen myndighet til å gi forskrifter og fatte avgjørelser i landbrukssaker. I forhold til gjeldende lov er fylkeskommunen kommet inn i tillegg til kommunen. Nytt er også at gjeldende ordlyd «i visse saker» er erstattet med «i landbrukssaker». Dette er ikke ment å innebære en realitetsendring.

Det går fram av nytt fjerde punktum at fylkesmannen gis kompetanse til å pålegge kommunene å sende inn sine vedtak for vurdering. Bestemmelsen gjelder saker etter jordloven og konsesjonsloven. Pålegg om å rapportere kan vedtas dersom det foreligger opplysninger som indikerer at praksis er i strid med regelverket eller nasjonale retningslinjer på området. Rapporteringsplikten er en midlertidig løsning som bare kan ilegges for en nærmere bestemt tidsperiode. Hvis det fremdeles er behov for å følge med på praksis når perioden for rapporteringsplikten er ute, kan fylkesmannen pålegge ny rapporteringsplikt.

Opplysninger om uheldige vedtak som etter omstendighetene fremstår som et enkeltstående tilfelle vil i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig til å pålegge rapporteringsplikt, men det kan ikke utelukkes at rapporteringshjemmelen kan tas i bruk også i slike tilfeller. Fylkesmannen kan for eksempel være kjent med at kommunen har flere tilsvarende saker til behandling, og at det ligger an til at det vil bli fattet flere vedtak som er i strid med regelverket eller nasjonale retningslinjer.

Dialog og veiledning overfor kommunene er en sentral del av fylkesmannens oppgaver. Hjemmelen for å pålegge en rapporteringsplikt må ikke ses isolert. Som et utgangspunkt må derfor fylkesmannen ha gjennomført sine veilednings- og informasjonsoppgaver før det er aktuelt å pålegge rapportering. Fylkesmannen må derfor vurdere om det er behov for ytterligere informasjon og veiledning eller om det er mest hensiktsmessig å pålegge rapportering. Det er heller ikke alltid at en plikt for kommunene til å rapportere er en hensiktsmessig løsning. Det kan for eksempel tenkes at en kommune har manglet fagkompetanse i en periode på grunn av sykdom eller andre forhold, men at kommunen etter hvert har innhentet nødvendig kompetanse.

Til § 5 Fylkeslandbruksstyret

Bestemmelsen oppheves.

Til § 6 Arbeidsoppgåver

Bestemmelsen fastslår hvem som på vegne av staten er ansvarlig for å arbeide med å fremme jordlovens formål. Den er endret ved at fylkeskommunen er kommet inn, og fylkeslandbruksstyret er tatt ut.

Til § 8

Bestemmelsen i jordloven § 8 gjelder driveplikt. Det følger av første punktum at jordbruksareal skal drives. Begrepet jordbruksareal omfatter fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite slik disse areakvalitetene er definert i AR5, arealklassifiseringene fra Skog og landskap. Dette omfatter arealer som det er utført kultiverings- og kulturtiltak på.

For at driveplikten skal være oppfylt må jorda bli holdt i en slik kulturtilstand at arealet kan nyttes til vanlig jordbruksdrift med mulighet for normal avling vurdert i lys av produksjonsegenskapene. Det er et minstekrav at det foregår en aktivitet på arealet i den forstand at det kultiveres, for eksempel gjødsles når det er nødvendig, og høstes.

Driveplikten synliggjør eierens forvalteransvar knyttet til det å eie matproduserende arealer. Sett i lys av dette, stilles ikke krav til driftsform. Den aktuelle driften kan imidlertid ikke være slik at produksjonsegenskapene forringes over tid. Slik forringelse kan for eksempel skje ved at kantsonene ikke vedlikeholdes eller dyrkes skikkelig, eller ved at eieren over tid ikke plukker floghavre.

Det er fastsatt i første ledd annet punktum at ny eier innen ett år fra overtakelsen må ta stilling til om han eller hun vil oppfylle driveplikten selv, eller leie bort arealet. Fristen regnes fra ervervet på samme måte som boplikten etter konsesjonsloven § 5 annet ledd slik at driveplikten etter jordloven og boplikten etter konsesjonsloven § 5 annet ledd oppstår samtidig. Se overgangsbestemmelsen pkt. 14 for så vidt gjelder de som eier jordbruksareal ved ikrafttredelsen av loven.

Det følger av annet ledd at driveplikten kan oppfylles ved bortleie av jordbruksarealet. Bestemmelsen innebærer at eier kan velge om han vil oppfylle driveplikten selv, eller leie bort. Ved bortleie må arealet leies bort som tilleggsjord i henhold til en skriftlig avtale som er på minst ti år, og som fører til driftsmessig gode løsninger. Løsningen bygger på reglene i gjeldende odelslov § 27 og konsesjonsloven § 5 annet ledd. Praksis og forarbeider til disse bestemmelsene gjelder tilsvarende for ny bestemmelse i jordloven. Det går dessuten uttrykkelig fram av ordlyden at avtalen ikke skal kunne sies opp av eier innenfor 10-årsperioden. Ved mislighold kan avtalen heves på vanlig måte.

Det er landbruksmyndighetene som skal ta stilling til hva som er en driftsmessig god løsning. Fører avtalen til en driftsmessig uheldig løsning, er driveplikten brutt. For slike brudd gjelder reglene i jordloven §§ 19 og 20.

Annet ledd femte punktum fastsetter at en leieavtale som er i strid med andre eller tredje punktum ikke kan gjøres gjeldende mellom partene eller i forhold til offentlig myndighet. Bestemmelsen er ny. Den er en forutsetning for at kontrollen med leieavtalenes innhold kan bli reell.

Ved brudd på driveplikten kan landbruksmyndighetene etter tredje ledd pålegge eieren å leie bort jorda eller at jorda skal plantes til med skog eller pålegges tiltak av hensyn til kulturlandskapet. Bestemmelsen gjaldt tidligere bare dyrka jord. Den er utvidet og tilpasset omfanget av driveplikten som etter første ledd gjelder jordbruksareal.

Etter ordlyden er det opp til departementet (kommunen) å ta stilling til eventuelle pålegg. Dette innebærer bl.a. at kommunen, som etter gjeldende lov, må ta stilling til om bruddet er vesentlig. Om arealet kan drives lønnsomt er av betydning ved denne avgjørelsen. Det kan tenkes jordbruksareal som er oppdelt i så små teiger, eller som ligger utilgjengelig til for drift. Slike areal vil regelmessig ikke kunne gi grunnlag for lønnsom drift. Ved vurderingen av hva som kan gi grunnlag for lønnsom drift, skal det legges til grunn en objektiv standard. Det vil være lønnsom drift hvis noen kan drive arealet som jordbruk med økonomisk utbytte. Vurderingen skal følgelig ikke bare knyttes til eierens egen bruk av jorda. For eieren kan forholdene være slik at han må foreta investeringer i driftsapparat eller bygninger slik at driften av arealet ikke ville bli lønnsom. Spørsmålet er om en vanlig yrkesutøver med nødvendige teoretiske og praktiske kunnskaper kan drive jorda med økonomisk utbytte, enten som tilleggsjord eller som egen eiendom.

Til § 8 a

I første ledd er det fastsatt at det kan gis fritak fra driveplikten enten helt ut (varig), eller for en bestemt tid. Bestemmelsen gir også hjemmel for å godta avtaler om leie som ikke oppfyller kravene i § 8 annet ledd, dvs. hvor avtalen ikke er skriftlig, hvor avtalens varighet er kortere enn 10 år, eller hvor avtalen ikke fører til en driftsmessig god løsning.

Hjemmelen for å gi fritak er begrunnet ut fra at det ikke alltid er mulig eller ønskelig at jordbruksarealet blir drevet. Det kan forekomme situasjoner der eier ikke kan drive selv, og hvor det heller ikke er tjenlig at driveplikten oppfylles ved bortleie på de vilkår som går fram av § 8 annet ledd. Et eksempel på dette er ved generasjonsskifte hvor også den kommende eiers interesser bør tillegges betydning. Det bør da være opp til en konkret vurdering om det skal gis fritak fra driveplikt. Det er landbruksmyndighetene som skal ta stilling til om fritak skal gis.

Annet ledd første punktum inneholder momenter som skal vektlegges ved avveiningen av om fritak skal gis. Det skal legges vekt på hvor viktig det er å holde jordbruksarealet i hevd, på bruksstørrelsen, avkastningsevnen arealet har, og på om det i området der eiendommen ligger er bruk for jordbruksarealet som tilleggsareal. Disse momentene er hentet fra reglene i gjeldende odelslov § 27 og har i praksis vært tillagt vekt både i saker etter nevnte bestemmelse og etter konsesjonsloven § 5 annet ledd. Praksis og forarbeider til denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for ny bestemmelse i jordloven.

Etter annet ledd annet punktum skal det legges vekt på søkerens livssituasjon ved avveiningen. Hensynet til søkerens livssituasjon må på vanlig måte vurderes i forhold til de øvrige momentene i saken. Avgjørelsen må skje i lys av at loven åpner for at driveplikten kan oppfylles ved bortleie.

Til § 19

Bestemmelsen er endret slik at kommunen og fylkesmannens tilsynsoppgaver også omfatter driveplikten i § 8 og avgjørelser om fritak fra driveplikt etter § 8a.

11.7 Merknader til lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

Til § 4 første ledd nr. 4

Konsesjonsfriheten etter bestemmelsen er foreslått knyttet til om eiendommen består av både fulldyrka og overflatedyrka jord, og arealgrensen er foreslått hevet fra 20 til 25 dekar. Arealkarakteristikkene må ses i sammenheng med konsesjonsloven § 8 som gir hjemmel for å fastsette i forskrift hva som skal karakteriseres som fulldyrka og overflatedyrka jord. Vurderingen bygger på de arealkvaliteter som er beskrevet og definert i AR5, arealklassifiseringen fra Skog og landskap.

Til § 5 annet og tredje ledd

Regelen om boplikt er foreslått endret slik at den knyttes til eiendom med mer enn 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord, eller 500 dekar skog. Som i § 4 vil vurderingen av arealkvalitetene ta utgangspunkt i definisjoner og beskrivelser i AR5, arealklassifiseringen fra Skog og landskap, og departementet kan med hjemmel i § 8 fastsette det nærmere innholdet i begrepene.

Det er foreslått en endring i konsesjonsloven som innebærer at selv om eieren har odelsrett, er konsesjonsfriheten etter første ledd betinget av at eieren må bosette seg på eiendommen innen ett år og selv bebo den i minst fem år. Bestemmelsen samsvarer med den regel som i dag gjelder nær slekt som ikke har odelsrett.

Det følger av annet punktum at boplikten gjelder bebygd eiendom som er eller har vært brukt som helårsbolig. Bestemmelsen må ses i lys av den tolking som er lagt til grunn for begrepet «bebygd eiendom» etter konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4, og «eiendom som er eller har vært brukt som helårsbolig» i § 7.

Etter tredje punktum vil bestemmelsen også gjelde eiendom med bebyggelse som ikke er tatt i bruk som helårsbolig, bl.a. hvor bebyggelsen er under oppføring. Det er en forutsetning for dette at tillatelse til oppføring er gitt med sikte på boligformål.

Fjerde punktum fastslår at hvor gjenlevende ektefelle overtar eiendommen fra sin avdøde ektefelle, eller sitter i uskifte, skal eventuell botid som er gjennomført før overtakelsen regnes mot boplikttiden på fem år.

Gjeldende tredje ledd som gir hjemmel for å søke fritak er foreslått opphevet. Dette innebærer at odelsberettigede og nære slektninger må søke konsesjon dersom de ikke vil eller kan oppfylle boplikten etter annet ledd.

Som nytt tredje ledd er det lagt til grunn at samboere i ekteskapslignende forhold skal omfattes av unntaket fra konsesjonsplikt i første ledd nr. 1. Se tilsvarende begrep som er omtalt i tilknytning til endringen i odelsloven § 15 over.

Til § 7

Det er gjort en endring i første ledd slik at kommuner som mener det er nødvendig ut fra de hensyn regelen skal ivareta, kan sette konsesjonsfriheten etter § 5 første ledd nr. 1 ut av kraft. Dersom forskriften utvides i tråd med dette, må også nær slekt søke konsesjon dersom eiendommen ikke skal brukes til helårsbolig. Bestemmelsen tar bare sikte på å gjelde eiendommer under arealgrensen i § 4 første ledd nr. 4.

Det er videre foreslått et nytt punkt 3 som innebærer at konsesjonsfriheten kan settes ut av kraft for ubebygd tomt hvis tomten i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er regulert til boligformål.

Kommunen kan, som etter gjeldende bestemmelse, velge om forskriften bare skal gjelde ett eller flere av alternativene som nevnt i bestemmelsen.

Til § 8

Uttrykket fulldyrket jord er endret tilsvarende de nye arealkarakteristikkene i § 4 første ledd nr. 4.

Til § 9

Konsesjonsloven § 9 foreslås ført videre med enkelte justeringer. Praksis og forarbeider knyttet til bestemmelsen slik den er i dag vil også gjelde etter endringene. Forslagene om endring i arealgrensene, vektlegging av bosettingshensynet, hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap, og forslaget om at konsesjonsbehandling erstatter søknad om fritak fra boplikt fører likevel til at det er behov for noen særlige merknader knyttet til bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder avgjørelser av konsesjonssaker der eiendommen skal nyttes til landbruksformål. Uttrykket landbruksformål omfatter jord-, skog- og hagebruk, reindrift og tilleggsnæringer, for eksempel gårdsturisme, salg av gårdsprodukter, utleievirksomhet i forbindelse med jakt etc. Landbruket er i utvikling og ressursene tas i bruk på stadig nye måter. Hva som er landbrukstilknyttede tilleggsnæringer, vil variere over tid i takt med denne utviklingen.

Bestemmelsen gjelder bebygd og ubebygd areal enten arealet er ervervet som tilleggsjord eller som selvstendig eiendom.

Momentene i loven skal ikke lenger utelukkende kunne tolkes «til fordel for søker». Departementet mener at dette ikke innebærer noen realitetsendring i forhold til slik skjønnstemaet i bestemmelsen er i dag. Det skal som i dag tas utgangspunkt i søkers formål med ervervet. Dette formålet skal vurderes i forhold til hvilke relevante samfunnsinteresser som gjør seg gjeldende i saken, jf. konsesjonsloven § 1 og de konkrete momenter som det særlig skal legges vekt på etter § 9. I noen tilfeller er samfunnsinteressene godt ivaretatt ved ervervet og søkers formål med det. I så fall skal konsesjon gis. I andre tilfeller taler samfunnsinteressene for en annen løsning, og søknaden kan avslås. Avgjørelsen beror på en samlet helhetsvurdering av de hensyn som gjør seg gjeldende i saken, og den må bygge på et konkret og reelt skjønn. Dette kan for eksempel innebære at hensynet til pris må vike fordi andre viktige samfunnshensyn gjør seg gjeldende i slikt omfang og med en slik vekt at konsesjon likevel bør gis. Det innebærer dessuten at det ikke er adgang til å gi et rent rutinemessig avslag begrunnet ut fra et alminnelig ønske om å styrke bosettingen.

Det går fram av konsesjonslovens formålsbestemmelse at hensynet til bosettingen skal tilgodeses. Dette er gjentatt og forsterket for landbrukseiendommer, jf. § 9 første ledd nr. 2, der bosettingen er et moment det skal legges særlig vekt på. Avgjørelsen kan ta sikte på å øke folketallet, eller på å opprettholde bosettingen som allerede finnes i kommunen. Innholdet i hensynet må leses i lys av jordlovens formålsbestemmelse der det også er lagt vekt på «omsynet til busetjing».

Bestemmelsen må tolkes i lys av gjeldende praksis. Dette innebærer at det må gå fram i den enkelte saken om det er behov for å styrke bosettingen i området, og eksisterende bosetting og påregnelig utvikling må klarlegges. Befolkningsstatistikk fra Statistisk Sentralbyrå kan danne et utgangspunkt for vurderingen. Denne statistikken gir et bilde av kommunen som helhet, men er ikke alltid dekkende for den delen av kommunen der eiendommen ligger. Bestemmelsene krever ikke at kommunen har satt i verk tiltak for å sikre bosettingen i området, for eksempel ved å foreta investeringer i infrastruktur eller lignende. Det er tilstrekkelig at kommunen ønsker å opprettholde eller styrke bosettingen i området. Ønsket om å styrke bosettingen kan bare ivaretas dersom det er grunn til å tro at en annen, som ikke allerede bor i området, vil erverve eiendommen med sikte på selv å bo der. Likeledes vil ønsket om å opprettholde bosettingen bare kunne ivaretas dersom det er grunn til å tro at en annen, som allerede er bosatt i området, vil unnlate å flytte, for eksempel fordi driftsgrunnlaget blir bedre ved erverv av eiendommen.

Listen i første ledd er utvidet slik at den, foruten hensynet til bosetting, også omfatter hensynet til en helhetlig ressursutnyttelse og kulturlandskapet. Dette er hensyn som samen med hensynet til bosetting begrunner reglene om boplikt. Det skal legges særlig vekt på disse hensynene. Med helhetlig ressursforvaltning menes eier- og bruksforhold som fører til at ressursene på eiendommen i størst mulig grad kan ivareta fremtidige generasjoners behov. Hensynet tar sikte på at eiendommens utnyttelsesevne skal ivaretas – både arealressurser, bygninger og tilhørende rettigheter. Hvorvidt ressursforvaltningen er helhetlig, må ses i lys av jordlovens formålsbestemmelse. Med kulturlandskapet menes landskapsbildet, mangfoldet i naturen og kulturhistoriske verdier. Hensynet til kulturlandskapet er også knyttet til produksjon av miljøgoder som turveier og natur- og kulturopplevelser for allmennheten. Uttrykket omfatter både areal i drift og areal preget av tidligere jordbruk, for eksempel slåtte- og beitemark og lynghei, og natur- og kulturelementer som henger sammen med slike areal, for eksempel bekker og våtmarker, steingjerder, åkerholmer og kantvegetasjon. Det må tas hensyn til at kulturlandskapet endres over tid i takt med utviklingen i landbruket. Kulturlandskapet er et samfunnsgode som landbruket har et særlig ansvar for å ivareta. Hensynet til kulturlandskapet er også vektlagt i jordloven § 1, og departementet legger til grunn at tolkingen av begrepene er sammenfallende.

Fjerde ledd inneholder supplerende regler for konsesjonsvurderingen når erverver er odels­berettiget eller nær slekt som ikke skal oppfylle boplikten etter § 5 annet ledd. I slike tilfeller skal det etter første punktum ikke legges vekt på de hensyn som er nevnt i § 9 første ledd nr. 1 og 4 ved konsesjonsvurderingen. Konsesjonsvurderingen skal, her som ellers, ta utgangpunkt i de hensynene som begrunner konsesjonsplikt. I dette tilfellet er disse hensynene sammenfallende med de hensyn som begrunner boplikt, hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Se omtale av disse hensynene i punkt 6.3.3.2 og merknad til konsesjonsloven § 5 annet ledd over. Disse hensynene kan ikke begrunne en vurdering av pris eller hvorvidt eieren er skikket til å overta eiendommen. Det går fram av første punktum at disse momentene ikke skal trekkes inn.

Departementet legger til grunn at vurderingen av om det ved ervervet oppnås en driftsmessig god løsning (§ 9 nr. 3) sjelden vil ha en slik sammenheng med hensynene som begrunner boplikten at momentet skal tillegges særlig vekt. Det er likevel ikke innarbeidet et unntak i lovutkastet § 9 fjerde ledd for dette momentet, fordi det unntaksvis kan tenkes å ha betydning for vurderingen, for eksempel der eiendommen er kjøpt som tilleggsjord til annen landbrukseiendom.

Etter første ledd skal hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning, og kulturlandskapet tillegges særlig vekt. Det skal etter fjerde ledd legges vekt på eiendommens størrelse, avkastningsevne og husforhold. De siste momentene skal ikke tillegges særlig vekt, men det skal legges vekt på dem. I en ordinær konsesjonssak som gjelder landbrukseiendom er dette momenter som det kan legges vekt på, er søknaden sendt fordi boplikten ikke vil bli oppfylt, skal det legges vekt på momentene. Ut over dette kan eiers livssituasjon og tilknytning til eiendommen trekkes inn som korrigerende momenter ved avveiningen. Rangeringen innebærer at momenter som står i samme «klasse» har lik vekt. Det kan likevel tenkes at et moment det etter loven generelt skal legges særlig vekt på i den konkrete saken er mindre tungtveiende enn et moment det etter loven er tilstrekkelig bare å legge vekt på. Et eksempel på dette er bosettingshensynet som i utgangspunktet gjør seg sterkt gjeldende i områder med et svakt befolkningsgrunnlag eller i områder som står i fare for å få det. Mange landbrukseiendommer ligger i slike områder. I tettstedsnære områder vil derimot bosettingshensynet ofte gjøre seg gjeldende i mindre grad fordi fraflytting sjelden er noe problem.

Momentene størrelse, avkastningsevne og husforhold er hentet fra gjeldende odelslov § 27a som gjelder søknad om fritak fra bo- og driveplikten, og må tolkes i lys av det. Det er ikke tilsiktet noe annet meningsinnhold i begrepene. Dette innebærer bl.a. at vurderingen av avkastningsevnen må bygge på en vurdering av hvilken avkastning som er påregnelig. Også påregnelig avkastning ut over de tradisjonelle landbruksinntektene må trekkes inn, for eksempel avkastning fra jakt, fiske, turisme, utleiehytter mv. Utgangspunktet for vurderingen er de inntektsmuligheter som til enhver tid er knyttet til eiendommens ressursgrunnlag. Inntektsmulighetene må ses i et langsiktig perspektiv.

Når det gjelder husforholdene, må det vurderes om eiendommen kan fungere som boplass med en rimelig innsats fra søkers side. Boplikten oppstår etter § 5 ved erverv av bebygd eiendom med bebyggelse som er eller har vært brukt til helårsbosetting.

Eiers livssituasjon og eiers tilknytning til eiendommen kan trekkes inn i vurderingen som korrigerende momenter. Dette innebærer at det ikke er hensynet til eier som skal være avgjørende for avveiningen. Bare hvis den samlede vurderingen av de øvrige momentene etterlater betydelig tvil om hvordan samfunnsinteressene best kan ivaretas, kan livssituasjonen eller tilknytningen etter omstendighetene bli avgjørende.

Momentene som er nevnt i fjerde ledd er ikke uttømmende. Enhver konsesjonssøknad skal vurderes konkret og individuelt. Bestemmelsen må dessuten ses i sammenheng med § 11 som gjelder konsesjonsvilkår.

Til § 11

Første ledd er uendret.

Av nytt annet ledd framgår det at Kongen ut fra hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap skal ta stilling til om det er påkrevd å stille vilkår om boplikt, og om boplikten skal være en personlig plikt for eier. Begrepene helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet er omtalt i merknadene til § 9. Begrepene skal forstås på samme måte i paragrafen her.

Til § 13

Bestemmelsens tredje ledd nr. 4 er justert i samsvar med endringen i § 5 annet ledd og endringene i odelsloven.

Til § 14

Bestemmelsen er endret ved at hjemmelen til å gi forskrift om fylkeslandbruksstyret er utelatt.

Til § 17

Kommunens plikt til å orientere departementet om brudd på konsesjonsvilkår faller bort. Konsesjonsavgjørelsen er i dag lagt til kommunen selv, og det er kommunen som følger opp brudd på konsesjonsvilkårene.

Til § 18

Det er lagt inn et nytt annet punktum i bestemmelsen slik at erverver som ikke skal oppfylle vilkåret om boplikt etter § 5 annet ledd gis et valg med hensyn til om han eller hun likevel vil oppfylle boplikten.

Til § 19

I lovutkastet er det foretatt en oppretting av en feil henvisning som kom inn i forbindelse med vedtakelse av ny lov i 2003.

11.8 Merknader til lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova)

Til § 3 første ledd

Nytt i forhold til gjeldende bestemmelse er at fylkeskommunen er tatt inn, mens fylkeslandbruksstyret er utelatt i opplistingen i første ledd andre punktum over hvem som kan få myndighet etter loven.

Til § 12 første ledd

Bestemmelsen er endret ved at fylkesmannen erstatter fylkeslandbruksstyret som myndighet til å gi forskrift om vernskog.

Til § 21 første ledd

Bestemmelsen er endret ved at fylkesmannen erstatter fylkeslandbruksstyret som klageinstans for kommunens vedtak. I annet ledd er fylkeslandbruksstyret sløyfet og fylkeskommunen tatt inn.