3 Saksbehandlingen ved takseringen av kraftanlegg for eiendomsskatteformål

3.1 Innledning og bakgrunn

Det har lenge vært en målsetting å samordne og forenkle arbeidet med taksering og verdsettelse av fast eiendom for ulike skatteformål. At grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt på kraftanlegg fra 1. januar 2001 skal være formuesverdien fastsatt under ligningen, slik eigedomsskattelova § 8 bestemmer, er dermed i tråd med et generelt mål for alle formuesobjekter som eiendomsbeskattes.

Noe av bakgrunnen for ønsket om bedre samordning, var overgangen fra kommunal til statlig ligningsmyndighet 1. januar 1965 (1968 i Oslo). Før omorganiseringen kunne samordning av arbeidet med verdsettelse for de ulike skatteartene skje på kommunalt plan. Kommunen hadde ansvaret for fastsettelsen av grunnlaget for både inntekts-, formues- og eiendomsskatt. Alle skatteartene var videre regulert i en felles skattelov, det vil si i byskatteloven eller landsskatteloven. Ved omlegging til statlig ansvar for ligningen var en klar over at muligheten for et rasjonelt system for verdsettelse av fast eiendom kunne bli svekket. Det var imidlertid planlagt å benytte ligningsmessige formuesverdier også for eiendomsskatteformål. I mellomtiden søkte en å bygge videre på det lokale samarbeidet mellom de ansvarlige for de ulike skatteartene. Taksering for eiendomsskatteformål har således i praksis blitt benyttet under ligningen, med de justeringer som forskjellen mellom skatteartene tilsier. De statlige ligningsmyndighetene har også bidratt til dekning av utgiftene i tilfeller hvor en verdsettelse i kommunal regi har hatt interesse for ligningen.

Finansdepartementet oppnevnte 19. januar 1995 et utvalg til å utrede forslag til endringer i eigedomsskattelova. Bakgrunnen var et alminnelig behov for revisjon av eigedomsskattelova. Utvalgets mandat krevde en bred vurdering av eiendomsskatten, herunder administrasjonen av beregning, utskriving og innkreving. Den 26. september 1996 la utvalget frem sin innstilling, inntatt i NOU 1996:20 Ny lov om eiendomsskatt. Utvalget gikk enstemmig inn for at ligningsverdiene burde benyttes som grunnlag for eiendomsskatt. På bakgrunn av sine vurderinger utarbeidet utvalget et utkast til ny lov om eiendomsskatt, som for tiden er til vurdering i departementet.

I Ot. prp. nr. 23 (1995-96) fulgte departementet opp intensjonen om å samordne taksering av fast eiendom for ulike skatteformål for så vidt gjelder kraftanlegg. I tråd med anbefalingene i NOU 1992:34 Skatt på kraftselskap, foreslo departementet å gjennomføre dette lovteknisk ved å sette i kraft eigedomsskattelova § 8. Det ble samtidig foreslått å sentralisere ligningen av kraftproduksjonsforetak. For øvrig gjorde departementet i proposisjonens avsnitt 11.7 rede for enkelte andre konsekvenser av ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8. Stortinget sluttet seg til departementets forslag om å sette i kraft eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg, jf. Innst. O nr. 62 (1995-96) kapittel 7 s. 57, og kapittel 9 s. 69. Stortinget gikk imidlertid i mot departementets forslag om å sentralisere ligningen av kraftproduksjonsforetak, og forutsatte at fordelingen mellom lokale ligningsmyndigheter og Sentralskattekontoret for storbedrifter skulle skje etter samme mønster som for andre foretak, jf. Innst. O nr. 62 (1995-96) kapittel 11 s. 74.

Inntil eigedomsskattelova § 8 trer i kraft 1. januar 2001, gjelder saksbehandlingsreglene for takseringen i den gamle byskatteloven av 1911. Disse reglene blir kort gjennomgått nedenfor i avsnitt 3.2. Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil saksbehandlingsreglene om verdsettelse i ligningsloven sammen med reglene i skatteloven avløse den gamle byskattelovens regler. De reglene i ligningsloven som har spesiell betydning ved bruk av ligningsverdien på kraftanlegg som grunnlag for utskriving av eiendomsskatt vil bli gjennomgått i avsnitt 3.3. Departementet antar at disse regler kan gis anvendelse slik de lyder i dag, inntil en mer fullstendig gjennomgang av eigedomsskattelova er foretatt. Det må imidlertid foretas noen endringer i skatteloven § 18-5 som følge av departementets forslag om å oppheve reglene om rutinemessige befaringer hvert tiende år. Det vises til avsnitt 3.3.3. Økonomiske og administrative konsekvenser i lys av de forslagene som fremmes i denne proposisjonen, vurderes i avsnitt 3.5.

3.2 Kort om saksbehandlingen ved verdsettelsen etter gjeldende gamle regler

Det er gitt noen regler om takseringen i den gamle byskatteloven, særlig i § 4 og § 5. Takseringen hører i dag under kommunale organer, og ikke under ligningsmyndighetene. Det er kommunestyret som etter byskatteloven § 4 første ledd oppnevner takstmenn som sitter i takstutvalget, eventuelt oppnevnes en takstnemnd med egne ansatte takstmenn etter byskatteloven § 4 annet ledd. Kommunestyret oppnevner også overtakstmenn eller ankenemnd til å behandle klager over takstene. Taksering forutsetter som hovedregel en befaring, og skal bekostes av kommunen. Den skattepliktige skal gis anledning til å delta ved en slik befaring.

Alminnelig taksering av alle eiendommer som ilegges eiendomsskatt skal i utgangspunktet foregå hvert tiende år, jf. byskatteloven § 4 første ledd. Kommunestyret kan under spesielle forhold beslutte at ny alminnelig taksering skal skje selv om det ikke er gått ti år, jf. § 4 annet ledd siste pkt. Kommunestyret kan under spesielle forhold også beslutte at ny alminnelig taksering skal skje først inntil tre år etter at den ordinært skulle vært avholdt, jf § 4 første ledd.

Av større praktisk betydning de senere år, er den regelen som kom inn i eigedomsskattelova § 33 tredje ledd ved lov 16. desember 1977. Den gir kommunestyret anledning til å gjøre vedtak om at siste alminnelige taksering skal gjelde fram til eigedomsskattelova § 8 trer i kraft. Begrunnelsen var at utgiftene til en alminnelig taksering ville bli uforholdsmessig store dersom takstene bare skulle brukes noen få år inntil § 8 ble satt i kraft.

Siden § 8 fortsatt ikke var satt i kraft, ble det ved lov 17. desember 1982 bestemt at kommunestyret kan gjøre vedtak om å øke takstverdien uten å gå veien om fullstendig taksering. Etter denne regelen kreves altså ikke befaring. De eksisterende takstene kan økes med 10 pst. når det er gått mer enn 10 år siden siste alminnelige taksering. En økning trenger ikke begrunnes. Denne regelen ble endret ved lov 21. desember 1984, slik at det fra og med skatteåret 1985 har vært anledning til å øke takstene med inntil 10 pst. årlig inntil § 8 settes i kraft.

Omtaksering med nye befaringer av særskilte eiendommer skal ved spesielle hendelser skje før tiden er kommet for ny alminnelig taksering, jf. byskatteloven § 4 tredje ledd. Dette gjelder for eksempel dersom bygninger brenner ned. Slik særskilt taksering av en enkelt eiendom kan også forlanges av kommunen eller den eiendomsskattepliktige når eiendommen er undergitt særlige faktiske eller betydelige verdimessige forandringer i forhold til andre eiendommer i kommunen, jf. § 4 fjerde ledd. En vesentlig endring i verdien av et kraftanlegg kan for eksempel skje ved at kraftprisene endres betydelig i forhold til det som ble lagt til grunn ved siste taksering. Endringer i verdien på grunn av endringer i kroneverdien kan derimot ikke gi grunnlag for omtaksering. En eiendomsskattepliktig som begjærer omtaksering må gjøre dette innen 1. november i året før skatteåret, og må selv bære omkostningene ved taksten, jf. § 4 femte ledd. Det er takstutvalget eller takstnemnda som avgjør krav om at omtaksering skal skje uansett hvem som begjærer det. Dersom krav om omtaksering avvises, kan gyldigheten av vedtaket prøves av domstolene.

Taksering må være avsluttet innen fristen for å skrive ut eiendomsskatt, som er 1. mars i skatteåret, jf. eigedomsskattelova § 14. En takst som avsluttes etter dette kan legges til grunn først året etter.

En takst kan etter byskatteloven § 4 første ledd påklages av både kommunen og den eiendomsskattepliktige. Klagen behandles som nevnt ovenfor av oppnevnte overtakstmenn eller en ankenemnd. Dersom den eiendomskattepliktige fortsatt er uenig i verdsettelsen etter avholdt overtakst, må saken i tilfelle bringes inn for de ordinære domstoler. Kommunen kan derimot ikke få prøvet taksten for domstolene. Dette følger av lovens ordning, hvor kommunens organer står for verdsettelsene, og er rett saksøkt ved inngivelse av søksmål, jf. eigedomsskattelova § 23. Reglene om søksmål angående ligningen er gitt tilsvarende anvendelse gjennom henvisningen til skattebetalingsloven § 48 nr 5, 6 og 7 i eigedomsskattelova § 23. Det innebærer at det gjelder en søksmålsfrist på seks måneder.

Kommunestyret kunne i medhold av den opphevede byskatteloven § 6 fastsette nærmere vedtekter for takseringen. Det må antas at det forhold at § 6 ikke ble videreført da eigedomsskattelova § 33 ble vedtatt i 1975, ikke var uttrykk for at slike vedtekter ikke skulle kunne videreføres. Det vises til at den fortsatt gjeldende bestemmelsen i § 9 syvende ledd i byskatteloven henviser til slike vedtekter gitt i medhold av § 6. Disse kommunale vedtektene inneholder gjerne regler om valg av takstmenn eller medlemmer til takstnemnd og deres gjennomføring av taksten, herunder for eksempel regler om deres habilitet og krav til protokollering. Videre tas gjerne inn regler om overtakst etter klage fra den eiendomsskattepliktige eller kommunen. Det er også vanlig å ta inn nærmere regler om omtaksering i perioden mellom to alminnelige takseringer. Finansdepartementet har utarbeidet et utkast til slike skattetakstvedtekter.

3.3 Nærmere om saksbehandlingen når eigedomsskattelova § 8 trer i kraft

3.3.1 Ligningsmyndighetenes oppgaver

Ligningsmyndighetene har, siden de nye reglene om verdsettelse av kraftanlegg ble vedtatt i skatteloven, fastsatt formuesverdier i kraftanleggene i den utstrekning det har vært nødvendig for beregningen av de skatter ligningsmyndighetene skriver ut. Dette gjelder inntektstårene 1997 og 1998, og vil gjelde under ligningen for inntektsåret 1999. I tilfeller hvor skattyter ikke er formuesskattepliktig, kan fastsettelse av formuesverdi dermed ha vært unnlatt. Når eigedomsskattelova § 8 trer i kraft, blir det imidlertid nødvendig å fastsette formuesverdier for alle anlegg som ligger i kommuner som skriver ut eiendomsskatt. Ligningsloven § 8-11, som ble satt i kraft 1. januar 2000, pålegger derfor ligningsmyndighetene å foreta de fastsettelser som er nødvendige for utskriving av eiendomsskatt.

De alminnelige regler i ligningsloven som gjelder for saksbehandlingen ved fastsettelse av formuesverdier mv. under ligningen, kommer i utgangspunktet også til anvendelse ved fastsettelsen av formuesverdi i kraftanlegg og grunnlag for eiendomsskatt. Til hjelp for fastsettelsen av formuesverdiene og eiendomsskattegrunnlagene, kan den ligningsmyndighet som skal foreta fastsettelsene benytte et takstutvalg. Ligningsmyndighetene kan ved behov også engasjere spesielt sakkyndig hjelp, jf. ligningsloven § 2-9 nr. 2. For å skaffe et godt faktisk grunnlag for vurderingene kan takstutvalget foreta befaring etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. De sakkyndige kan bistå takstutvalgene og delta under eventuelle befaringer. Det skal settes opp protokoll ved slike befaringer, jf. ligningsloven § 3-5 nr. 2.

Normalt vil ligningsmyndighetene lokalt og regionalt benytte takstutvalget i kommunen eller fylket, jf. ligningsloven § 2-1 nr.1 og § 2-2 nr.2. For å få mest mulig ensartet praksis for taksering over hele landet for spesielle formuesobjekter, kan imidlertid Skattedirektoratet etter ligningsloven § 7-5 oppnevne ett eller flere særskilte takstutvalg, som skal bistå ved takseringen i stedet for de lokale utvalgene. Bestemmelsen har sin bakgrunn i tidligere erfaringer med takseringsarbeid i tilknytning til kraftanlegg. Skattedirektoratet har i 1999 oppnevnt et særskilt takstutvalg som kan foreta slike befaringer. Det er for inneværende år planlagt en opptrapping av dette arbeidet. Se nærmere om dette nedenfor under avsnitt 3.4.

For kraftproduksjonsanlegg er det, på bakgrunn av forutsetningene i Ot. prp. nr. 23 (1995-96) og Stortingets vedtak, i forskriften gitt spesielle saksbehandlingsregler for formuesverdsettelsen og fastsettelsen av grunnlaget for eiendomsskatt. Det er der gitt anvisning på at ligningsmyndighetene som hovedregel skal benytte særskilte takstutvalg oppnevnt etter ligningsloven § 7-5. Befaring skal videre skje hvert tiende år, jf. skattelovforskriften § 18-5-15, med mindre ligningsmyndighetene finner grunn til ny befaring i løpet av tiårsperioden, jf. § 18-5-19. Takstutvalgene skal vurdere hvilke driftsmidler som utgjør en del av produksjonsanlegget samt teknisk tilstand og gjenstående levetid for disse, jf. skattelovforskriften § 18-5-13. For de driftsmidlene i produksjonsanlegget som avskrives lineært slik som dammer mv., gir skattelovforskriften § 18-5-10 ligningsmyndighetene anledning til å fravike sjablonene for gjenstående levetid på grunnlag av opplysninger fra befaringene. Det vises til kapittel 2 om dette.

Fastsettelse av formuesverdiene i et kraftanlegg foretas som hovedregel av ligningsmyndighetene i den kommune som etter skattelovens regler skal ha skatten, jf. ligningsloven § 8-6. Hvem som skal ha skatten vil følge av skattelovens kapittel 3 om skattested. Bestemmelsene i skatteloven av 1999 § 3-3 nr. 2 bokstav e om stedbunden beskatning av elektrisitetsverk i vertskommunen vil som utgangspunkt være avgjørende. Skatteloven § 18-7 gir nærmere regler om fordelingen av formuen i kraftanlegg mellom flere kommuner. Det vil i disse tilfellene være ligningsmyndighetene i anleggsdelenes vertskommune(r) som skal fastsette formuesverdiene. Dette vil imidlertid bare gjelde skattytere som er formuesskattepliktige til kommunene, noe bare personlige skattytere er. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper mv, er generelt fritatt for formuesskatt etter skatteloven § 2-36 første ledd, og vil være inntektsskattepliktige bare til staten, jf. skatteloven § 2-36 annet ledd. Disse selskapene, som utgjør størsteparten av skattyterne som eier og driver kraftanlegg, vil etter skatteloven § 3-2 derfor få sin skattepliktige formue fastsatt i (hoved-)kontorkommunen, jf. også ligningsloven § 8-6. Dette får betydning for hvilket ligningskontor som får ansvaret for å fastsette eiendomsskattegrunnlagene for de kommunene som skriver ut eiendomsskatt på kraftanlegg.

Ligningsmyndighetene vil for kraftanlegg som eies av ett skattesubjekt fastsette formuesverdiene for kraftanlegget med alle anleggsdeler under ett, jf. skatteloven § 18-5 første og annet ledd. For kraftanlegg som ikke er egne skattesubjekter, men hvor deltakerne lignes etter en nettometode som om selskapet var skattyter, fastsetter ligningsmyndighetene kraftanleggets formuesverdi under ett på tilsvarende måte, og fordeler deretter denne verdien på de deltakende eiere etter eierbrøk, jf. skatteloven § 4-40. Det er imidlertid vanlig i kraftbransjen at produksjonsanlegg med flere eiere skal deltakerlignes etter en bruttometode, jf. skatteloven § 10-40 tredje ledd om selskap og sameier hvor deltakerne selger det vesentlige av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Her skal formuesverdien i kraftanlegget fastsettes på den enkelte deltakers hånd i henhold til eierandel i anlegget.

Formuesverdiene må meddeles kommunen hvor anlegget ligger. Når et anlegg strekker seg over to eller flere kommuner, må ligningsmyndighetene også foreta en fordeling av verdien av anlegget mellom de berørte kommunene. Fordelingen kan være nødvendig av hensyn til stedlig kommunal formuesbeskatning av personlige skattytere som ikke er fritatt for formuesskatt, men må i alle fall foretas av hensyn til eiendomsskatten. En fordeling vil være nødvendig hvor minst en av de berørte kommunene har innført eiendomsskatt, slik at den enkelte kommune bare beskatter den del av grunnlaget som refererer seg til anleggsdeler i denne kommunen. Fordelingen er også viktig for de eiendomsskattepliktige hvor de berørte kommunene opererer med forskjellige eiendomsskattesatser.

Ligningsmyndighetenes registrering av formuesverdiene for det enkelte anlegg - fordelt på deltakerne hvor det skjer deltakerligning etter bruttometoden - vil bli fordelt til de berørte kommuner etter fordelingsnøkler som registreres av Skattedirektoratet. Disse fordelingsnøklene vil bli lagt inn på grunnlag av de fordelingsregler departementet vil fremme forslag om senere i vårsesjonen. Fordelingen vil være en del av ligningen, og kan påklages som en del av denne av både skattyterne og av de eiendomsskattepliktige, dersom dette ikke er de samme rettssubjektene, jf. nærmere om dette nedenfor.

Ligningsmyndighetenes plikt etter § 8-11 til å bistå kommunene med opplysninger som er nødvendig for å skrive ut eiendomsskatt følger også av eigedomsskattelova § 18. Slike opplysninger kan gis uhindret av den strenge taushetsplikten som ellers gjelder etter ligningsloven § 3-13, jf. bestemmelsens nr. 2 bokstav a.

Kommunene vil på grunnlag av oppgaver fra ligningsmyndighetene kunne utarbeide lister over eiendommer i kommunene som det utskrives eiendomsskatt på, jf. eigedomsskattelova § 15.

3.3.2 De eiendomsskattepliktiges partsstilling ved fastsettelsen av taksten

Eigedomsskattelova har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er subjekt for skatten. Men § 16 annet ledd og 19 første ledd forutsetter at det er eieren som ilegges eiendomsskatt. I praksis synes kommunene ofte å ha forholdt seg til hjemmelshaveren etter grunnboken. Grunneieren kan imidlertid i en del tilfeller være et sameie eller et selskap som ikke er eget skattesubjekt under ligningen (bruttoligning). Når eigedomsskattelova § 8 trer i kraft, vil formuesverdiene fastsatt under ligningen dermed kunne være tilordnet andre subjekter enn den som står registrert som eier og subjekt for eiendomsskatten hos kommunen. Ligningslovens regler om partsrettigheter tar hensyn til dette. Dersom den eiendomsskattepliktige ikke er eget skattesubjekt, har den eiendomsskattepliktige de samme rettigheter og plikter under ligningen som skattyteren, for så vidt gjelder saksbehandlingen som skjer i tilknytning til fastsettelsen av formuesverdien som danner grunnlaget for eiendomsskatt.

Dersom det utskrives eiendomsskatt i kommunen, og det skal avholdes befaring av et kraftanlegg for å få fastsatt formuesverdien og grunnlaget for eiendomsskatt, skal den eiendomsskattepliktige ha rimelig varsel og anledning til å være tilstede, når denne er en annen enn skattyter. Ligningsloven § 3-5, og skattelovforskriften som gjentar dette i § 18-5-16 spesielt for produksjonsanlegg, må gjelde tilsvarende for den eiendomsskattepliktige. Det gjelder videre en plikt til å bistå ligningsmyndighetene etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. Den eiendomsskattepliktige har rett til å få se den protokollen som føres under befaringen, jf. ligningsloven § 3-4 nr. 1.

Den eiendomsskattepliktige har etter ligningsloven § 9-4 samme rett som skattyter til å klage over ligningen etter ligningsloven § 9-2, når det skrives ut eiendomsskatt og den som skal betale denne ikke er den samme som skattyter. Resultatet av befaring kan påklages som en del av ligningen. Dette følger direkte av skattelovforskriften § 18-5-18 for produksjonsanlegg, men må gjelde generelt etter ligningsloven § 9-2. Det arbeides i Skattedirektoratet med å få etablert rutiner slik at den eiendomsskattepliktige underrettes om resultatet av ligningen som får betydning for eiendomsskatten, tilsvarende det som skjer i forhold til skattyter etter ligningsloven § 8-9.

Dersom den eiendomskattepliktige etter å ha brukt klagemulighetene fortsatt er uenig i takseringen, kan fastsettelsen av grunnlaget bringes inn for domstolene etter reglene i skattebetalingsloven § 48, jf. eigedomsskattelova § 23. Rett saksøkt vil i dette tilfelle være den kommunen som har skrevet ut eiendomsskatt. Fristen for å anlegge søksmål er seks måneder.

3.3.3 Kommunenes partsstilling ved fastsettelsen av taksten

Etter ligningsloven har ikke kommunene som skattekreditor partsrettigheter under ligningen slik skattyter har. Reglene i skatteloven om kommunenes partsrettigheter under ligningen ble opphevet og endret da ligningsloven ble vedtatt i 1980. Endringene skyldtes at rettighetene, særlig klageadgangen, var lite benyttet før dette. Det ble i forarbeidene til loven forutsatt at kommunene for fremtiden kunne ivareta sine interesser som skattekreditor ved å anmode ligningsmyndighetene om å vurdere ligningen på nytt etter reglene om endring uten klage i ligningsloven § 9-5, jf. Ot. prp. nr. 29 (1978-79) s. 110 og s.125. Stortinget sluttet seg til dette. Endringen innebar at kommunen ikke har rett til å delta under befaringer, og heller ikke har rett til å klage over ligningen.

Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget. At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5. Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse, kan det reises søksmål mot formannen i det organet som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter under ligningen, ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen av taushetspliktsreglene, jf. Ot. prp. nr. 29 (1978-79) s. 74, forutsatt at kommunen må ha adgang til å få innsyn i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler, hvor det ikke er noen slik mulighet.

Dersom en kommune mener ligningen inneholder feil med hensyn til fordelingen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag mellom flere berørte kommuner, skal søksmål ikke rettes mot ligningsorganet, men i stedet mot den eller de andre kommunene tvisten gjelder, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 3 annet punktum. Loven gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve en fordelingstvist bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3. Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 126. Fordelingstvister har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget, vil reglene om fordelingstvister kunne få større betydning, ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for eksempel ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike kommuner.

3.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Reglene om befaring

Departementet har i kapittel 2 gjennomgått og vurdert de reglene om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg som ble vedtatt i forbindelse med kraftskattereformen. Det er i avsnitt 2.5.3 foreslått å øke bruken av sjabloner og redusere bruk av befaringer for å fastsette gjenstående levetid der det skal beregnes fremtidige utskiftingskostnader for driftsmidlene. Når det gjelder vurderingen av sjabloner og befaring, vises det til det som er sagt der. Forslaget vil ha betydning for reglene om saksbehandlingen, jf. redegjørelsen om befaringer under i avsnitt 3.3.1 ovenfor. Det vil ikke lenger være en regel om å befare alle anlegg hvert tiende år, men kun der hvor ligningsmyndighetene finner særskilt grunn til det. Endringen medfører at behovet for de særreglene som er gitt i skattelovforskriften § 18-5 avsnitt V ikke lenger er tilstede, med unntak av regelen om at ligningsmyndighetene ved behov for sakkyndig hjelp og eventuelt befaring som hovedregel skal benytte særskilte takstutvalg oppnevnt av Skattedirektoratet. For øvrig vil ligningslovens alminnelige regler om dette gjelde. Det vises til vedlagt utkast til endringer i skatteloven § 18-5.

Særlig om verdsettelsen for eiendomsskatteåret 2001

Det er i avsnitt 2.7 gjort rede for hvordan departementets forslag til endringer i formuesverdien og eiendomsskattegrunnlaget kan gjennomføres lov- og forskriftsteknisk. Ettersom eiendomsskatten for 2001 foreslås fastsatt på et annet grunnlag enn formuesverdiene for inntektsåret 1999, er det foreslått tilføyet et særskilt lovgrunnlag for dette i et tillegg til eigedomsskattelova. Når verdsettelsen ikke skal skje som en del av ligningen i år 2000, er det også behov for saksbehandlingsregler for denne prosessen. Departementet foreslår at ligningslovens regler om dette gis tilsvarende anvendelse. Ligningsmyndighetene kan da på vanlig måte fastsette og sende ut skjemaer for innhenting av ytterligere opplysninger fra de eiendomsskattepliktige, innen en frist slik at kommunene kan bli meddelt eiendomsskattegrunnlagene for 2001 i tide. Det vises til vedlagt forslag til lov om tillegg til eigedomsskattelova.

Arbeidet med ny lov om eiendomsskatt

Saksbehandlingsreglene i ligningsloven og eigedomsskattelova henger sammen, og det er behov for en nærmere gjennomgang av disse reglene og sammenhengen mellom dem. En slik gjennomgang må også gjøres på grunnlag av den utredningen som er fremlagt i NOU 1996:20. Departementet vil komme tilbake til dette.

3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Skattedirektoratet og ligningsmyndighetene for øvrig får nye oppgaver i forbindelse med at formuesverdien skal benyttes som eiendomsskattegrunnlag. Direktoratet har tatt utgangspunkt i at ligningsmyndighetene har overtatt hovedansvaret for takseringen av kraftanlegg og at de vedtatte reglene i skatteloven om dette forutsetter at mange av anleggene befares hvert tiende år. Direktoratet har derfor oppnevnt et sentralt takstutvalg i medhold av ligningsloven § 7-5. Takstutvalget startet sitt arbeid med fem befaringer i 1999. For inneværende år er arbeidet med dette planlagt trappet betydelig opp. Det er oppnevnt flere utvalg og det planlegges gjennomført rundt 50 befaringer. Dette skjer på bakgrunn av forutsetningen om å gjennomføre befaringer raskest mulig i samtlige aktuelle anlegg. Det planlegges gjennomført omtrent like mange befaringer i årene som kommer, inntil de ca 330 aktuelle anleggene er befart. Det vises til omtalen i St. prp nr. 1 (1999-2000) Finans- og tolldepartementet (fagproposisjonen) s. 62 og 63. I departementets tildelingsbrev til Skattedirektoratet og skatteetaten for 2000 er det forutsatt at direktoratet følger opp denne planen. Departementet har imidlertid bedt direktoratet som oppdragsgiver for takstutvalgene om å ta nødvendige forbehold, ettersom det i Nasjonalbudsjettet 2000 og Budsjett-innst. S I (1999-2000) drøftes endringer i reglene om verdsettelse av kraftanlegg.

Dersom departementets forslag om å redusere bruken av befaringer gjennomføres, vil det redusere økningen i direktoratets utgifter som følge av nye oppgaver i forbindelse med at eiendomsskatten fra 2001 baseres på ligningsverdiene. Det er samtidig grunn til å tro at antall tvister om verdsettelsen vil bli redusert. De øvrige nye arbeidsoppgaver, blant annet med kommunefordeling av formuesverdiene, blir de samme.