3 Gjeldende rett

3.1 Helselovgivningen

3.1.1 Kommunehelsetjenesteloven

Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) §§ 1-3, 1-4 og kapittel 4a med forskrifter regulerer lovområdet miljørettet helsevern.

Kommunehelsetjenesteloven pålegger kommunene ansvar for miljørettet helsevern. Miljø­rettet helsevern omfatter faktorer i miljøet som kan ha innvirkning på folks helse, jf. § 4a-1. Dette kan være blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer. Et eksempel på en biologisk miljøfaktor er forekomst og spredning av legionellabakterier. Kommunen skal ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen (§ 1-4), føre tilsyn med miljøfaktorene (§ 4a-2). Kommunen har, dersom vilkårene i loven er oppfylt, myndighet til å gi pålegg om granskning (§ 4a-7), retting (§ 4a-8), stansning (§ 4a-10) og tvangsmulkt (§ 4a-9). Kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern kan delegeres til et interkommunalt organ eller til en annen kommune (§ 4a-3).

Virksomheter og eiendommer skal drive slik at de ikke har negativ innvirkning på befolkningens helse, og i tråd med bestemmelser gitt i forskrift, jf. § 4a-8. Forårsaker en virksomhet helserisiko eller skade, vil det være virksomheten som sådan som er ansvarlig utad, uavhengig av om det innad er enkeltpersoner som har fått ansvaret for den praktiske oppfølgingen av regelverket.

I samsvar med lovens formål kan departementet i tillegg gi forskrifter om miljørettet helsevern, herunder drikkevann og hygieniske forhold i bygninger, lokaler, innretninger og enhver form for virksomhet, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-1. Det kan også gis forskrifter med nærmere bestemmelser om meldeplikt eller godkjenningsplikt for virksomheter som etter sin art kan ha innvirkning på helsen, eller endringer i slik virksomhet, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-4. Det kan også gis nærmere regler av departementet om plikt til å ha et internkontrollsystem for å sikre at kravene etter loven overholdes.

Statens helsetilsyn/Helsetilsynet i fylkene fører tilsyn med at kommunene fremmer helse­tjenestens formål på en forsvarlig og hensiktsmessig måte, jf. kommunehelsetjenesteloven § 6-3. Finner Helsetilsynet at kommunens drift av helse­tjenesten, herunder miljørettet helsevern, er uforsvarlig, kan det gis pålegg om å rette forholdet. ­Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylkenes rolle følger av lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 nr. 15.

3.1.2 Forskrift om miljørettet helsevern

Forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern er en generell presisering av kommunehelse­tjenesteloven § 1-4 og kapittel 4a. Forskriften gjelder for private og offentlige virksomheter og eiendommer hvis forhold direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, jf. § 2. Virksomheter og eiendommer skal etter § 7 planlegges, bygges, tilrettelegges, drives og avvikles på en helsemessig tilfredsstillende måte, slik at de ikke medfører fare for helseskade eller helsemessig ulempe. Forskriften inneholder nærmere krav til flere konkrete miljøfaktorer, blant annet stilles det krav at virksom­heter skal drive slik at smittsomme sykdommer forebygges, jf. § 10f.

Den ansvarlige for virksomheten eller eiendommen er ansvarlig for at kravene i forskriften følges. Denne skal også i henhold til § 12 sørge for at det innføres og utøves internkontroll for å påse at kravene i forskrift om miljørettet helsevern etterleves. Mange virksomheter som har plikt til å innføre og utøve internkontroll etter miljørettet helsevern forskriften, vil også være pålagt internkontroll etter annen lovgivning. Dette gjelder særlig forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse, miljø og sikkerhet i virksomheter.

Kommunens ansvar for å fremme folkehelse og bidra til å sikre befolkningen mot faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen er nærmere regulert i § 4. På bakgrunn av dette skal kommunen føre tilsyn med at kravene etter miljørettet helsevernforskriften overholdes, jf. § 6. Kommunens tilsynsplikt innebærer blant annet at kommunen skal ha oversikt over hvilke virksomheter som omfattes av forskriften, og påse at virksomhetene er orientert om hvilke krav som foreligger. Videre skal kommunen gjennomføre tilsyn med virksomheten etter en fastsatt plan og følge opp at virksomheten lukker sine avvik etter en fastsatt tid.

Forskrift om miljørettet helsevern ble endret 1. januar 2008, og fikk da et nytt kapittel 3a. Kapitlet gjelder for virksomheter og eiendommer med innretninger som direkte eller indirekte kan spre Legionella via aerosol til omgivelsene, utendørs eller innendørs. Det stilles krav at slike virksomheter skal planlegges, bygges, drives og avvikles slik at hele innretningen, tilhørende prosesser, og direkte og indirekte virkninger av disse, gir tilfredsstillende beskyttelse mot spredning av Legionella via aerosol. Innretninger skal etterses regelmessig, og på grunnlag av en risikovurdering skal det fastsettes rutiner som sikrer at drift og vedlikehold gir et tilfredsstillende vern. Det stilles krav om månedlig mikrobiologisk prøvetaking for enkelte innretninger, og virksomheter med kjøletårn og luftskrubbere skal melde til kommunen ved oppstart og ved vesentlige utvidelser eller endringer. Kapittel 3a regulerer også prøvetaking i en utbruddssituasjon.

3.1.3 Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu

Forskrift 13. juni 1996 nr. 592 for badeanlegg, bassengbad og badstu m.v. skal blant annet sikre brukerne av badeanlegg, bassengbad og badstuer tilfredsstillende helsemessige og hygieniske forhold. Forskriften omfatter alle bassengbad, badeanlegg og badstuer, herunder offentlig tilgjengelige boblebad. De som eier eller driver badeanlegg, har ansvaret for å påse at bestemmelsene i forskriften overholdes og skal blant annet påse at det føres internkontroll. Eier eller driver av anlegget har meldeplikt til kommunen før badeanlegg tas i bruk eller ved senere endringer, jf. § 6. Kommunen skal etter § 19 føre tilsyn med at forskriftens bestemmelser overholdes.

Forskriften ble endret 1. januar 2008 og gir nå nærmere bestemmelser for å forebygge oppvekst og spredning av legionellabakterier, spesielt for dusjanlegg og for boblebad. Det er i forskriften § 18 gitt en bestemmelse om at Nasjonalt folkehelseinstitutt kan gi en forhåndsuttalelse om hvorvidt ulike typer/modeller av boblebad er utformet slik at de kan gi tilfredsstillende beskyttelse mot Legionella. Da boblebad i hovedsak er serieproduserte enheter, vil en slik vurdering være en bistand til kommunens vurdering av virksomhetens melding etter § 6.

3.1.4 Smittevernloven

Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) har som formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, jf. smittevernloven § 1-1. Alle kommuner og regionale helseforetak skal i henhold til loven ha utarbeidet egne smittevernplaner. Kommunen og kommunelegen skal utføre de oppgaver innen smittevern som loven oppstiller. Kommune­legen skal utarbeide forslag til plan for helsetjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet, jf. smittevern­loven § 7-2.

Smittevernloven er en fullmaktslov som gir blant annet kommunen myndighet til å fatte en rekke vedtak som f. eks. møteforbud, stenging av virksomhet, begrensing i kommunikasjon mv når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført. Helsedirektoratet har myndighet til å treffe slike vedtak for hele eller for deler av landet, dersom det foreligger alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, og når det er avgjørende å få satt i verk tiltak raskt for å motvirke overføring av sykdommen. Direktoratet kan også gjennom forskrift gi nærmere bestemmelser om de forskjellige tiltak, herunder fastsette krav til metoder og midler som skal brukes og til kvalifikasjoner hos de personer som skal sette i verk tiltak for å motvirke smitte av sykdommen, jf. smittevern­loven § 4-1 sjette ledd.

Nasjonalt folkehelseinstitutt er databehandlingsansvarlig for Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) og er også mottakere av varsler om smittsomme sykdommer ved sin 24 timers betjente Smittevernvakt. Folkehelseinstituttet har en feltepidemiologisk gruppe som kan reise ut i kommunene og bistå i praktisk smitteopp­sporingsarbeid.

3.2 Lovgivning der private ordninger supplerer offentlig tilsynsorgan

3.2.1 Akvakulturanlegg

Det er nødvendig med tillatelse for å drive akvakulturvirksomhet. En akvakulturtillatelse er en tillatelse gitt i medhold av lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) som ved registrering i akvakulturregisteret gir rett til bestemt type produksjon av bestemt art, i bestemt omfang på en eller flere bestemte lokaliteter.

Akvakulturloven § 12 bestemmer i tillegg at innretninger og utstyr som nyttes til aktiviteter som omfattes av loven skal være forsvarlig utformet, ha forsvarlige egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet. Videre gir bestemmelsen hjemmel til å gi forskrift om krav til tilvirkning, bruk og egenskaper ved innretninger og utstyr som nevnt i første ledd, herunder fastsette godkjennings- og sertifiseringsordninger.

Fiskeri- og kystdepartementet har gjennom forskrift 11. desember 2003 nr. 1490 om krav til teknisk standard for installasjoner som nyttes til akvakultur, innført krav til akvakulturanlegg om å få innretningens tilstand vurdert av akkrediterte inspeksjons- og sertifiseringsorganer. Forskriftens formål er å begrense rømming fra flytende akvakultur­installasjoner gjennom å sikre forsvarlig teknisk standard på installasjoner, samt forsvarlig drift og vedlikehold av installasjonene. Akkreditert inspeksjonsorgan og sertifiseringsorgan er i forskriften definert som hhv. inspeksjons- eller sertifiseringsorgan som er akkreditert av Norsk Akkreditering eller annet anerkjent akkrediteringsorgan som har undertegnet de relevante multilaterale avtaler for gjensidig internasjonal anerkjennelse, og som er etablert i et EU-/ EØS-land.

Forskriften skiller mellom akvakulturinstallasjoner som var etablert før forskriftens ikrafttredelse og nyere installasjoner.

Eier av flytende akvakulturinstallasjon som var etablert før 1. januar 2004 har etter forskriften kapittel 5 plikt til å dokumentere forsvarlig teknisk standard på installasjonen gjennom utstedt dugelighetsbevis. Et dugelighetsbevis er en bekreftelse fra akkreditert inspeksjonsorgan om at en flytende installasjon som nyttes til akvakultur holder et forsvarlig teknisk nivå. Det følger av forskriften § 13 andre ledd at «Et dugelighetsbevis skal som minimum inkludere en analyse av den flytende akvakulturinstallasjonen i forhold til de operasjonelle krav som oppstilles i NS 9415 eller tilsvarende internasjonal standard for den lokalitetskategori installasjonen er utplassert på.» Standarden inneholder krav til fysisk utforming av anleggene og tilhørende dokumentasjon. Dette omfatter blant annet utregnings- og prosjekteringsregler og krav til installering, drift og vedlikehold. Dugelighetsbevis utstedes for maksimalt 3 år av gangen. Dersom det skjer en vesentlig endring på en installasjon som innehar dugelighetsbevis, skal nytt dugelighetsbevis innhentes. Dersom hovedkomponenter skiftes ut i en installasjon som innehar dugelighetsbevis, skal kun produkt­sertifiserte hovedkomponenter monteres inn i installasjonen. Dugelighetsbevis og sertifiseringer er gyldige i 3 år, med mindre det skjer vesentlige endringer ved anleggene.

Eier av flytende akvakulturinstallasjoner som ble etablert etter 1. januar 2004 må sørge for at anlegget og dets hovedkomponenter er produktsertifisert av akkreditert sertifiseringsorgan i henhold til NS 9415 eller tilsvarende internasjonal standard. Leverandører av installasjoner eller hovedkomponenter som skal nyttes til akvakultur plikter å levere en brukerhåndbok for installasjonen eller komponenten. Brukerhåndboken skal være i samsvar med de krav som oppstilles i NS 9415 eller tilsvarende internasjonal standard. Montering av en installasjon på lokalitet skal skje i samsvar med de krav og prosedyrer som oppstilles i brukerhåndboken for installasjonen og komponentene. Det samme gjelder utskiftning av hovedkomponenter i slike installasjoner.

I medhold av § 18 kan Fiskeridirektoratet i særlige tilfeller dispensere fra forskriften. Overtredelse av forskriften eller vedtak fattet i medhold av den, kan medføre straff og andre reaksjoner etter akvakulturloven.

3.2.2 Krav om periodisk kontroll av kjøretøyer (EU-kontroll)

Forskrift 8. august 2002 nr. 875 om periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy stiller i § 3 krav om at den som eier eller disponerer kjøretøy som faller under forskriften, uoppfordret skal framstille kjøretøyet til kontroll hos godkjent kontrollorgan på gitte tidspunkter. Forskriften § 4 fastslår at periodisk kontroll bare kan utføres av kontrollorgan godkjent av Regionvegkontoret. Dette kan for eksempel være NAFs teststasjoner eller verksteder. Vegdirektoratet fastsetter krav til utdanning, praksis m.v. for godkjenning som kontrollorgan. Kontrollorganene rapporterer til Regionvegkontoret som avgjør om et kjøretøy kan godkjennes, eventuelt om det skal pålegges utbedring eller bruksforbud for kjøretøyet. Pålegg fra regionvegkontorene er enkeltvedtak, og Vegdirektoratet er klageinstans for enkeltvedtak som fattes i medhold av forskriften. I henhold til § 9 skal Regionvegkontoret føre tilsyn med kontrollorganene. Regionvegkontoret kan tilbakekalle, midlertidig eller permanent, retten til å utføre kontroll etter denne forskrift dersom kontrollen regelmessig har vært av dårlig kvalitet, eller det foreligger alvorlige og/eller gjentatte brudd på regelverket omkring periodisk kontroll av kjøretøy.

Forskrift 18. juni 2004 nr. 959 om krav til kontrollorgan for periodisk kontroll av kjøretøy og godkjenning av kjøretøyverksteder stiller blant annet nærmere krav til kontrollorgan som kan utføre periodisk kontroll av kjøretøy. Det er fastsatt bestemmelser om krav til lokaler og teknisk utstyr for kontrollorgan, krav til personell, til kvalitetssikringssystem m.v.

3.2.3 Kontroll av heiser

Plan- og bygningsloven § 106a stiller krav om at heis, rulletrapp og rullende fortau skal være utført, og at driften av slikt anlegg skal være så betryggende at bruken av anlegget ikke kan medføre personskade. Det er eieren av anlegget som er ansvarlig for at det er i driftssikker stand. Eieren skal blant annet sørge for at det føres tilsyn og periodisk sikkerhetskontroll med anlegget. Kommunen kan føre sikkerhetskontroll med anlegg som er i drift. Slik kontroll kan også føres av Kommunal- og regionaldepartementet eller den det bemyndiger.

Norsk Heiskontroll er bemyndiget til å drive landsomfattende kontrollvirksomhet av løfteinnretninger, slik som heiser, rulletrapper, rullende fortau, trappeheiser og løfteplattformer for funksjonshemmede. Norsk heiskontroll er en stiftelse som utfører periodisk sikkerhetskontroll av eksisterende heisanlegg i alle landets kommuner, med unntak av Oslo som har en egen kommunal heiskontroll.

Det er i forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) gitt nærmere bestemmelser om kontroll med heiser og andre løfteinnretninger. Det følger blant annet av forskriften at eier skal sørge for å få utført sikkerhetskontroll minst hvert annet år når anlegget er i drift. Den som foretar sikkerhetskontroll skal sende tilstandsrapport til kommunen og til eier dersom det avdekkes uregelmessigheter ved anlegget. Det er kommunen som har myndighet til å gi pålegg om retting, eventuelt andre virkemidler, jf. plan- og bygningsloven § 113 og TEK § 9-62 sjette ledd. Dersom feil eller mangler kan medføre vesentlig fare for personsikkerheten, har den som utfører sikkerhetskontroll myndighet i forskriften § 9-62 å fatte hastevedtak om stansing inntil kommunen kan treffe vedtak. I praksis er kontakten direkte mellom Norsk heiskontroll og heiseier, og avgift for kontrollen går direkte til Norsk heiskontroll.

Norsk heiskontroll er akkreditert av Norsk Akkreditering som uavhengig inspeksjonsorgan etter NS-EN ISO/IEC 17020. Dette er en frivillig akkreditering som dokumenterer Norsk heiskontrolls kompetanse og uavhengighet. Nye anlegg er innretning etter heisdirektivet, og Norsk heiskontroll er utpekt av myndighetene som Teknisk kontrollorgan for sluttkontrollen i en samsvarsvurdering for påføring av CE-merke. Akkrediteringen omfatter både periodisk sikkerhetskontroll av eksisterende heiser, rulletrapper og rullende fortau og er grunnlaget for utpeking som Teknisk kontrollorgan for nye heiser.