3 Konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven

3.1 Den historiske bakgrunn

Konsesjonslovgivningen skriver seg i hovedsak fra en kort periode på begynnelsen av 1900-tallet.

Frem til 1888 var det fri adgang for så vel utenlandske som norske borgere og selskaper til å erverve eiendomsrett til eller rettigheter over fast eiendom, det være seg jord, skog, bergverk, vannfall eller tomtegrunn.

Statsborgerettsloven av 21. april 1888 innførte konsesjonsplikt for utlendinger og selskaper som ikke hadde norsk styre og sete her i landet. Konsesjonsplikten omfattet erverv av alle typer fast eiendom unntatt bergrettigheter. Da loven ikke gjaldt norske selskaper var den lett å omgå idet det var tilstrekkelig å kun formelt sett etablere et helt norsk styre.

Av frykt for at utenlandske kapitalinteresser skulle sikre seg store norske vannfall ble den såkalte "panikkloven" vedtatt i all hast i april 1906. Loven ble avløst av midlertidig lov 12. juni 1906. Grensen for konsesjonsplikt ble satt til 1000 naturhestekrefter, og også såkalte uansvarlige selskapers erverv av vannfall ble omfattet av konsesjonsplikt.

Ved vedtakelsen av lov av 18. september 1909 ble konsesjonsplikten ytterligere strammet inn. Loven fastsatte konsesjonsplikt for alle andre enn staten, kommuner og norske statsborgere.

Industrikonsesjonsloven ble vedtatt i 1917. Konsesjonsgrensen ble satt ved 1000 naturhestekrefter. Det skritt man hadde veket tilbake for i 1909 loven, å vedta konsesjonsplikt også for norske statsborgere, ble nå gjennomført.

Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved en lovendring i 1969. Med den betydning vannkraften ble ansett å ha for landets økonomi, så man et klart behov for regulerende bestemmelser slik at myndighetene kunne se landets vannkraftmuligheter under ett, og påse at kraftkildene ble disponert i samsvar med allmenne interesser. På denne bakgrunn ble konsesjonsplikten utvidet til også å omfatte kommuners og fylkeskommuners erverv av vannfall.

3.2 Gjeldende rett

Konsesjonsplikten for erverv av vannfallsrettigheter er regulert i industrikonsesjonsloven § 1, og inntrer ved erverv av eiendomsrett eller bruksrett til vannfall (fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne utbringes til mer enn 1000 naturhestekrefter. Sidestilt med eiendomsrett eller bruksrett til vannfall er erverv av en "langsiktig disposisjonsrett" til vannkraftressurser.

Konsesjonsplikten gjelder for alle andre enn staten. Det er kun staten som sådan som er unntatt fra konsesjonsplikten. Statsforetak eller statlige eide selskaper er underlagt konsesjonsplikt på linje med andre aktører.

Kriteriene for under hvilke omstendigheter konsesjon kan meddeles og hvilke vilkår som skal, kan eller bør oppstilles for slike konsesjoner, er forskjellig avhengig av om erververen etter loven er å anse som privat eller offentlig. De nærmere bestemmelser om dette følger henholdsvis av industrikonsesjonsloven §§ 2, 4 og 5.

Det avgjørende kriterium for om konsesjonsplikt etter § 1 utløses er at vannfallet:

«ved regulering antas å kunne utbringes til mer enn 1000 naturhestekrefter, enten alene, eller i forbindelse med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene hensiktsmessig kan utbygges under ett.»

Det er situasjonen på ervervstidspunktet som skal legges til grunn ved vurderingen av hvilke reguleringer som kan foretas og hvilke fall som kan utnyttes under ett.

Fastsettelsen av kraftøkningen bygger på en objektiv vurdering av hva fallet kan antas å utbringe ved regulering. Hvor stor del av fallet erververen faktisk ønsker å utnytte er ikke relevant. Etter den tradisjonelle forståelse av bestemmelsen er det vannfallets kapasitet som er avgjørende for om konsesjonsplikten utløses, m.a.o. hva vannfallet teknisk sett kan utbringe ved en regulering. Fastsettelsen av kraftøkningen beregnes ut fra økningen i den alminnelige lavvannføring i et såkalt median år.

3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av departementene som har avgitt uttalelse i saken har merknader til forslaget.

Fylkesmannen i Vestfold, Forbrukerrådet, Datatilsynetog Statistisk Sentralbyrå har ingen merknader.

Statsskog, Småkraftforeningaog Norges Skogeierforbundgir uttrykk for at forslaget vil være et positivt virkemiddel for å stimulere til utbygging av små vannkraftverk.

Advokatforeningen slutter seg til departementets vurderinger, og støtter forslaget.

Sogn og Fjordane fylkeskommune har ikke merknader til endringene i industrikonsesjonsloven slik at grensen for konsesjonsplikt blir hevet fra 1000 til 4000 naturhestekrefter.

Troms fylkeskommuneanser forslaget som kurant og har ingen merknader.

Fylkesmannen i Telemarker enig i at det vil være naturlig å endre konsesjonsgrensen i tråd med delegasjonen av vedtaksmyndighet til NVE for saker med installert effekt opp til 5 MW som behandles etter vannressursloven. Fylkesmannen påpeker samtidig viktigheten av at tiltakene fortsatt vil være konsesjonspliktige etter vannressursloven § 8, når de kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordanehar ikke innvendinger til forslaget. Fylkesmannen uttaler blant annet:

«Framlegget vil forenkle sakshandsaminga av saker om utbygging av småkraftverk. Ei heving av konsesjonsplikta etter industrikonsesjonslova vil samsvare med den delegerte myndigheita NVE har fått til å fatte vedtak etter vassressurslova for utbyggingar med installert effekt opp til 5 MW. Bygging av småkraftverk vil framleis vere konsesjonspliktig etter § 8, jf. § 25 i vassressurslova, når inngrepet kan vere til nemneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget. Dei allmenne interessene og miljøomsynet vert såleis ivaretatt gjennom vassressurslova. Bortfall av økonomiske konsesjonsforpliktingar vil truleg ha lite å seie for økonomien til kommune og stat.»

Fylkesmannen i Hedmarkkan ikke se at forslagene vil svekke myndighetenes styring og kontroll med vannkraftressursene i nevneverdig grad samtidig som endringen vil ha positiv virkning for samfunnssikkerhet og beredskap. Fylkesmannen påpeker at det ved satsing på økt utbygging av små vannkraftverk er det viktig å ivareta biologisk mangfold, friluftslivsopplevelser og landskapsverdier i forhold til bekker og mindre vassdrag som kan være aktuelle for utbygging.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelager positiv til en heving av konsesjonsgrensen for å forenkle saksbehandlingen for små vannkraftverk, så lenge hensynet til miljø og allmenne interesser fortsatt blir ivaretatt. Fylkesmannen uttaler blant annet:

«Fylkesmannen er positiv til at konsesjonsgrensen etter Industrikonsesjonslovens § 1 heves for å forenkle saksbehandlingen for små kraftverk. Det må imidlertid være en forutsetning at miljøinteresser og allmenne interesser for øvrig fortsatt blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Etter fylkesmannens vurdering vil en grundig behandling av små kraftverk etter Vannressursloven § 8, jfr. § 25 være tilstrekkelig for å sikre en slik faglig forsvarlig vurdering og behandling av virkningene av utbygginger på miljøinteresser og allmenne interesser.

En konsekvens av framlagte endringsforslag for konsesjonsgrensen er at framtidige erverv av vannfallsrettigheter under 4000 nat.hk. ikke kan pålegges vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft til stat og kommuner. Dette kan bety tap av inntekter for stat og kommune. Fylkesmannen slutter seg imidlertid til høringens vurdering om at bortfallet av økonomiske konsesjonsforpliktelser til stat og kommuner her vil være av begrenset betydning og har ingen merknader utover dette.»

Konkurransetilsynet mener lovendringen kan gi rom for bedre konkurranse i kraftmarkedet ved økt etablering av små uavhengige kraftprodusenter, og støtter forslaget.

Landsorganisasjoneni Norge er ikke negativ til forslaget forutsatt at miljømessige hensyn ivaretas og at mulighetene for demokratisk medvirkning ikke svekkes.

Samarbeidende kraftfylkehar ikke merknader til at grensen for konsesjonsfrihet etter industrikonsesjonsloven blir hevet fra 1000 til 4000 naturhestekrefter.

Energibedriftenes landsforening (EBL)støtter forslaget, men har kommentarer til den nærmere gjennomføringen av lovendringen. EBL uttaler blant annet:

«1-1 Forholdet til konsederte rettigheter

Høringsnotatet legger opp til at erverv av konsederte rettigheter fremdeles skal være konsesjonspliktige etter reglene i ikl § 2 nr. 22. Dette innebærer at erververen må tre inn i den opprinnelige konsesjonens vilkår. Videre har konsesjonsmyndighetene plikt til å supplere konsesjonen med eventuelle vilkår som det etter lovgivningen på overdragelsestidspunktet er obligatorisk å stille.

Gjeldende praksis i slike saker er så vidt vi vet at slike konsesjoner overføres på uendrede vilkår, med mindre det er nødvendig å fjerne/innta bestemmelser om tidsbegrensning og hjemfall som følge av at fallet overdras fra en offentlig til en privat konsesjonær eller omvendt. OED har også enkelte ganger justert nivåene på konsesjonsavgifter el, og da både til gunst og til ugunst for konsesjonæren.

Opprettholdes en slik praksis vil de konsesjonsrettslige konsekvensene av slike overdragelser bli av mindre betydning med unntak for pålegg om hjemfall og tidsbegrensning. OED må imidlertid likevel saksbehandle ervervet iht industrikonsesjonslovens regler, noe som vil kreve ressurser hos OED. Samtidig løper man risiko for at andre offentlige organer eller private interesseorganisasjoner involverer seg i behandlingen for å få gjennomslag for sine interesser. Selv om det strengt tatt ikke er anledning til å sette nye vilkår ved videre overdragelse av fall, kan slik innblanding komplisere og forhale prosessen. For erververen reduserer dette forutsigbarheten ved ervervet.

Vi nevner også at dersom konsesjonsreglene på et senere tidspunkt skulle bli endret, slik at flere obligatoriske vilkår inntas i lovteksten, vil slike eventuelle nye vilkår for fremtiden bli pålagt ved overdragelse av konsederte fall mellom 1.000 og 4.000 nat hk.

På denne bakgrunn har vi vanskeligheter med å se en rimelig begrunnelse for at konsederte og ukonsederte fall skal forskjellsbehandles i forbindelse med fremtidige overdragelser.

En heving av grensen også for konsederte fall vil etter vårt syn også kunne legge til rette for hensiktsmessige strukturendringer for denne typen kraftproduksjon. Eksempelvis kan slike mindre kraftverk enklere og mer forutberegnlig samles i enheter som har som kompetanse og forretningsidé ikke bare å bygge ut ny småkraft, men også optimalisere og oppgradere eksisterende småkraftverk. Slike større enheter med småkraftverk vil antagelig være bedre rustet til å sette ut i livet de tiltak som et fremtidig marked for grønne sertifikater vil ha til formål å stimulere. Slike enheter vil også virke positivt inn på forsyningssikkerheten.

For å fjerne forskjellsbehandlingen kan lovendringen utformes slik at både erverv av konsederte og ukonsederte fall mellom 1.000 og 4.000 nat hk skjer konsesjonsfritt, men at erververen må tre inn i eventuelle eksisterende konsesjonsvilkår. Det forutsettes at det ikke under noen omstendighet er adgang til å stille nye vilkår og at det ikke skjer noen formell behandling i OED. En slik regel kan etter vårt syn fremgå av forarbeidene, med mindre OED skulle mene at det er nødvendig med endringer i selve lovteksten.

1-2 Konsesjonsplikt etter § 36

Industrikonsesjonsloven § 36 fastsetter konsesjonsplikt blant annet ved erverv aksjer i selskaper som innehar fallrettigheter som erververen ikke kan erverve konsesjonsfritt. At ukonsederte rettigheter mellom 1.000 og 4.000 nat hk i et selskap etter en lovendring ikke vil utløse konsesjonsplikt, er klart.

Det er imidlertid et åpent spørsmål hvorvidt konsederte rettigheter mellom 1.000 og 4.000 nat hk i et selskap vil utløse konsesjonsplikt etter ikl § 36 for den som erverver aksjer i selskapet. Etter vårt syn er det naturlig at konsesjonsplikt ikke utløses i slike tilfeller, men ikl § 2 nr 22 bestemmer uttrykkelig at videre overdragelse av fall er konsesjonspliktig (og at rettighetene dermed ikke kan erverves konsesjonsfritt). Et slikt akseerverv synes således å falle direkte inn under konsesjonsplikten i ikl § 36. Dette kan være utilsiktet, men for å unngå fremtidig tvil, bør spørsmålet etter vårt syn søkes avklart i lovens forarbeider.

1-3 Vilkårene i unntaksvedtak meddelt ikl § 1 fjerde ledd

Mange selskaper som innehar både konsederte og ukonsederte rettigheter mellom 1.000 og 4.000 nat hk, er også underlagt vilkår i unntaksvedtak etter ikl § 1 fjerde ledd. Unntaksvilkåret innebærer at enhver overdragelse av aksjer i selskapet kan medføre konsesjonsplikt og forkjøpsrett.

I en slik situasjon er det spørsmål om forkjøpsrett og konsesjonsbehandling skal skje etter regler som gjaldt da unntaket ble gitt eller etter regler som gjelder da forkjøpsrett/konsesjonsbehandling blir aktuelt. For fall mellom 1.000 og 4.000 nat hk vil dette etter en eventuell lovendring være avgjørende for hvorvidt forkjøpsrett/konsesjonsbehandling overhodet er aktuelt.

Det er etter vårt syn hensiktsmessig at det er reglene på det tidspunkt hvor OED velger å benytte seg av rettighetene som bør være avgjørende. Slik vedtakene er utformet, foreligger det imidlertid en usikkerhet. Det bør etter vårt syn klargjøres i forarbeidene at den konsesjonsbehandling som unntaksvilkårene refererer seg til skal skje etter de regler som gjelder når konsesjonsbehandling blir aktuelt.

... .

1-5 Overgangsregler

Høringsnotatet nevner ikke hvordan overgangsreglene skal utformes. Disse reglene vil særlig ha betydning for erverv av fallrettigheter mellom 1.000 og 4.000 nat hk som er foretatt før lovendringen, men hvor konsesjon/unntak ikke er meddelt når loven trer i kraft. Slik vi ser det, vil det antagelig være mest hensiktsmessig dersom man benytter de samme reglene som i konsesjonsloven av 2003 (som avløste konsesjonsloven av 1974), hvor konsesjonsplikten for tilsvarende erverv bortfalt dersom ervervet ikke var ferdig konsesjonsbehandlet da loven trådte i kraft.»

Landsamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK) vil ikke motsette seg forslaget om heving av konsesjonsgrensen, men stiller spørsmål ved om tiltaket vil ha den ønskede effekt. LVK uttaler blant annet:

«Utviklingen innenfor småkraftutbyggingen synes å gå mer i retning av å bli en del av den store kraftindustriens økonomiske virksomhet enn den lokale næringsutviklingen som var ment å være grunneierbasert og en del av et distrikts utmarksstrategier. Det vises i den forbindelse til departementets henvisning til energi- og miljøkomiteens uttalelser under behandlingen av vannressursloven og stortingsmeldingen om vasskraft og energibalansen.

Dette ses allerede bekreftet i praksis: Aksjeselskapet Småkraft AS - som er landets største utbygger av småkraftverk - eies eksempelvis av Statkraft med tilhørende selskaper.

Antallet naturhestekrefter eller installert effekt er målenheter som gir få andre enn de innvidde særlig veiledning. Slik lovforslaget er presentert, vil det derfor kunne by på problemer for den lovgivende makt å foreta noen selvstendig vurdering av forslaget. LVK vil derfor be om at departementet i den kommende proposisjonen å omsette disse begreper til antatte antall kilowattimer og til antatt investeringsnivå; noe som vil bedre muligheten for selvstendig tilegnelse.

En installert effekt på 5 MW tilsvarer en utbygging på maksimalt ca 40 GWh. En utbygging på 40 GWh vil ha en kostnad i størrelsesorden 60-100 mill kroner. Bare dette illustrerer at småkraftverk i den øvre grensen forutsetter så store investeringer at det sjelden vil være tale om grunneierbaserte virksomheter. Dette er et investeringsnivå som de færreste kommuner opplever mange eksempler på, uansett næring. Også småkraftverk kan derfor i mange kommuner representere betydelige saker og betydelige verdier.

For den enkelte grunneier kan småkraftutbygging i ekstern regi innebære økonomiske fordeler, og i så henseende være positivt lokalt. For vedkommende kommune kan det derimot stilles seg annerledes: Stortinget besluttet høsten 2003 å heve grensen for naturressursskatt, jfr Innst.O nr 20 -2003-2004 kap 10.2. Vedtaket innebærer at kommunene ikke lenger oppebærer naturressursskatt fra slike anlegg, skatteinntektene går i sin helhet til staten. (Og eieren betaler like mye skatt). Departementets forslag om å heve konsesjonsgrensen vil etter det opplyste føre til at kommunen heller ikke vil motta konsesjonsavgifter eller konsesjonskraft fra slike anlegg. - Samlet sett fører dette til at kommunene vil gå glipp av flere direkte insentiver til å si ja til de aktuelle småkraftprosjekter.

Selv om utbygging av små kraftanlegg gjennomgående fører til beskjedne naturinngrep, er det en misforståelse å tro at slike anlegg er uten negative påvirkninger på natur og miljø. Dersom de økonomiske fordeler av verdiskapningen i all hovedsak kommer andre interesser enn de lokale til gode, kan det oppstå situasjoner hvor de lokale natur- og miljøulempene anses for større enn fordelene ved en utbygging. LVK har allerede sett eksempler på det. For vedkommende kommune som arealplanmyndighet vil det kunne føre til at behandlingen av utbyggingssaken etter plan- og bygningsloven får et negativt utfall. - En slik situasjon tjener verken statens interesser i ytterligere krafttilgang, kommunenes som tilrettelegger for lokal virksomhet eller vedkommende grunneiers interesser.

-LVK savner i høringsnotatet en drøfting av de problemstillinger som her er nevnt.»

Fylkesmannen i Vest-Agder kan ikke støtte forslaget om heving av konsesjonsgrensen, da den foreslåtte endringen etter fylkesmannens oppfatning vil føre til en mindre opplyst og mindre grundig saksbehandling. Fylkesmannen mener allerede dagens vassdragslovgivning mangler skranker som hindrer at små vannkraftverk bygges ut konflikt med miljøverdier og urørt natur. Fylkesmannen uttaler blant annet:

«Departementet uttrykker videre at man anser utbygging som utnytter mindre enn 4000 naturhestekrefter som mindre konfliktfylt. Dette er en generalisering som fylkesmannen ikke kan støtte fullt ut. Et 4000 naturhestekrefters utbyggbart fall utgjør et fossefall med 15 m³/sek. vannføring og 20 meters fallhøyde. I Vest-Agder er det Kvåsfossen i Lyngdalsvassdraget som er igjen av uregulerte vannfall av den størrelse. Sammenliknbare eller større fall er bygget ut. Etter fylkesmannens vurdering vil det være uheldig om en utbygging i den størrelsesorden - i et fylke med begrenset gjenværende vassdragsnatur - ikke skulle underlegges strenge vurderinger.»

3.4 Departementets bemerkninger

De sentrale hensyn bak konsesjonspliktbestemmelsen i industrikonsesjonsloven er å sikre staten styring og kontroll med eierskapet og utnyttelsen av norske vannfall.

Da grensen for konsesjonsplikt på 1000 naturhestekrefter ble lovfestet var kun en liten del av landets vannkraftressurser utbygd. På det tidspunkt utgjorde en utbygging med kraftgrunnlag på 1000 naturhestekrefter relativt sett en betydelig større utbygging enn i dag.

De hensyn som var avgjørende ved vedtakelsen av konsesjonsgrensen, gjør seg nå i mindre grad gjeldende. Store deler av landets vannkraftressurser er allerede bygd ut. I dag er det ikke aktuelt med nye, større prosjekter som griper inn i urørt natur som er viktig for miljøet. Utfordringene er endret. Det er nå en stadig større satsing på mindre vannkraftprosjekter ved utbygging av såkalte mikro-, mini- og småkraftverk 1. For å bidra til lokal kraftoppdekning og næringsutvikling, ønsker regjeringen å legge til rette for utbygging av små vannkraftanlegg.

De regler som tidligere skulle sikre staten en effektiv ressursutnyttelse av landets vannfall, fører i dag til at relativt små vannkraftanlegg må underkastes en omfattende konsesjonsprosess. Konsesjoner til erverv av vannfallsrettigheter meddeles av Kongen. En lang og tung konsesjonsprosess vanskeliggjør etableringen av slike anlegg. Dette har i stor grad sammenheng med at utbyggere av slike anlegg ofte er grunneiere med begrenset mulighet til å sette seg inn i en komplisert konsesjonsprosess og et omfattende regelverk.

For å legge til rette for utbygging av små vannkraftverk, ønsker departementet å heve konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven § 1 fra 1000 til 4000 naturhestekrefter.

En heving av konsesjonsgrensen vil øke antallet konsesjonsfrie erverv av vannfall. Disse ervervene vil ikke pålegges konsesjon med vilkår om konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Dette vil også gi rom for økt lønnsomhet ved små vannkraftutbygginger, og styrke incentivene til å investere i slike prosjekter.

Departementet konstaterer at alle høringsinstansene med unntak av fylkesmannen i Vest-Agder går inn for forslaget. Fylkesmannen mener endringen vil føre til en mindre opplyst og mindre grundig behandling av vassdragssaker enn det som er nødvendig ved inngrep i gjenværende vassdragsnatur. LVK har stilt spørsmål ved om lovendringen vil ha den ønskede effekt. Kommunene kan bli mer negative til utbygginger hvor naturinngrepene skjer lokalt fordi slik utbygging av mindre fall synes å bli en del av de store kraftprodusentenes økonomiske virksomhet, og i mindre grad grunneierbasert. Kommunene får heller ikke del i den økonomiske verdiskapning av utbyggingen.

Departementet vil presisere at forslaget her gjelder heving av konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven, som omfatter retten til å erverve vannfallsrettigheter. Dette betyr likevel ikke at små vannkraftutbygginger uten videre kan etableres konsesjonsfritt. Forslaget innebærer ingen endring av konsesjonsplikten etter vannressursloven, og hensynet til natur og miljø vil fortsatt bli ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling etter denne lov. Alle tiltak i vassdrag som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget er konsesjonspliktige etter vannressursloven § 8, jf. § 25.

Olje- og energidepartementet anser utbygginger som utnytter mindre enn 4000 naturhestekrefter, i de fleste tilfeller er relativt lite konfliktfylte og med begrensede miljøulemper. Dette har blant annet sammenheng med at slike anlegg som regel etableres uten reguleringer. Etableres slike anlegg likevel med regulering, vil de være konsesjonspliktige etter vassdragsreguleringsloven dersom reguleringen øker vannkraften med minst 500 naturhestekrefter i et eller flere fall. Slike utbygginger underkastes en svært grundig konsesjonsbehandling. Ved meddelelse av konsesjon etter vassdragsreguleringsloven pålegges også vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft til stat og kommuner.

Den foreslåtte grensen må ses i sammenheng med det øvrige forenklingsarbeidet for saksbehandlingen av mindre vannkraftanlegg. NVE er nå delegert kompetanse til å fatte vedtak for utbygginger med installert effekt opp til 5 MW og for mindre reguleringer (inntil 500 naturhestekrefter), og som kun behandles etter vannressurslovens regler. Det er ikke et fast forhold mellom et vannfalls kraftmengde i naturhestekrefter og kraftverkets installerte effekt. Basert på en undersøkelse av 27 utvalgte kraftverk, kan det likevel anslås av den foreslåtte grensen på 4000 naturhestekrefter tilsvarer ca. 5 MW installert effekt. En heving av grensen for konsesjonsplikt etter industrikonsesjonsloven vil bidra ytterligere til en forenkling av saksbehandlingen for bygging av små vannkraftverk.

Departementet kan ikke se at engasjementet fra bestående vannkraftprodusenter vil være til hinder for at grunneiere selv engasjerer seg i utbygging. Tvertimot vil et slikt engasjement synliggjøre de verdier som ligger i mindre vannfall i distriktene. For en grunneier kan likevel en mindre vannkraftutbygging være så kapitalkrevende at han ikke ønsker eller evner å ta den økonomiske risiko utbyggingen vil medføre. Hvis fallet kan utbringes til mer enn 1000 naturhestekrefter, er han etter de gjeldende regler henvist til å selge fallrettighetene for å realisere verdien disse har i vannkraftsammenheng. Etter industrikonsesjonsloven § 5 kan vannfall som er konsesjonspliktige kun leies ut når fallrettighetene innehas av staten, statsforetak eller norske kommuner og fylkeskommuner. En heving av konsesjonsgrensen vil gjøre det mulig for private grunneiere å leie ut vannfall med kraftgrunnlag inntil 4000 naturhestekrefter. Dette vil legge forholdene bedre til rette for små vannkraftutbygginger uten at ressursen skilles fra eiendommen for godt. Grunneiere kan også leie ut fallrettighetene til et selskap hvor de selv er sterkt inne på eiersiden, men hvor fordelingen av risiko og kapital spres på alle deltakerne i selskapet.

Bakgrunnen for lovendringen er ønsket om å legge til rette for nye utbygginger av små vannkraftanlegg. Det legges derfor opp til at kun erverv av ukonsederte fallrettigheter skal omfattes av lovendringen. Videre overdragelse av konsederte fallrettigheter mellom 1000 og 4000 naturhestekrefter vil fortsatt være konsesjonspliktige etter industrikonsesjonsloven § 2 nr. 22.