7 Merknader til de enkelte bestemmelser

7.1 Kommentarer til endringer i lov av 14. desember 1917 nr. 16

Til § 1 første ledd:

Det avgjørende for at konsesjonsplikt utløses vil etter lovendringen være at vannfallet ved regulering enten alene eller sammen med andre vannfall som erververen eier eller bruker og som hensiktsmessig kan utbygges under ett, antas å kunne utbringes til mer enn 4000 naturhestekrefter. Vurderingen av konsesjonsplikten er uendret og består av to hoveddeler. For det første må det klargjøres hvilke vannfall som tas med i vurderingen. Deretter må det fastsettes hva disse vannfallene kan antas å utbringe ved en regulering.

I spørsmålet om hvilke vannfall som tas med i vurderingen vil dette for det første omfatte de vannfallsrettigheter som ervervet gjelder. Videre skal også andre fall som erververen eier eller bruker tas med når disse hensiktsmessig kan utbygges sammen med fallrettighetene ervervet gjelder. Hensiktsmessighetsvurderingen vil bero på hva som teknisk og økonomisk lar seg gjennomføre på ervervstidspunktet.

Den andre delen av vurderingen gjelder hva vannfallet eller vannfallene kan utbringe. Som tidligere vil det ikke være avgjørende hvor stor del av fallet erververen faktisk akter å utnytte. Den gjeldende bestemmelse har tradisjonelt vært tolket slik at det er vannfallets kapasitet, ut fra en teknisk vurdering, som skal legges til grunn ved vurderingen av fallets størrelse. Hvorvidt andre begrensinger i utnyttelsen av fallet er relevant for vurderingen synes ikke klart å fremkomme av lovens forarbeider.

Departementet legger til grunn at man ved vurderingen av hva vannfallet kan antas å utbringe, i utgangspunktet skal se hen til den mer tekniske vurdering av vannfallets kapasitet. Samtidig vil departementet med denne lovendringen klargjøre at også andre begrensninger som klart medfører en innskrenkning av hva vannfallet kan utbringe, kan tas i betraktning. Dette vil i første rekke gjelde begrensninger av rettslig art, som for eksempel at et vassdrag eller deler av et vassdrag er vernet mot kraftutbygging. Også begrensninger av privatrettslig karakter vil kunne tas i betraktning. Økonomiske forhold vil også være relevant hvor det åpenbart ikke vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å utnytte deler av fallet. Den nærmere vurdering av om et erverv er konsesjonspliktig foretas av konsesjonsmyndigheten i det enkelte tilfellet.

Til § 2 tredje ledd:

Det vises til kapittel 7.2, merknadene til § 2 andre ledd.

Til § 4 andre ledd

Det vises til kapittel 7.2, merknadene til § 2 andre ledd.

Til § 5 tredje ledd

Det vises til kapittel 7.2, merknadene til § 2 andre ledd.

7.2 Kommentarer til endringer i lov av 14. desember 1917 nr. 17

Til § 2 andre ledd:

Bestemmelsen oppstiller som tidligere to alternative vilkår for at foreleggelse skal bli aktuell. Dette gjelder for det første i saker om vassdragsreguleringer som øker vannkraften i vassdraget med minst 20 000 naturhestekrefter. Videre skal foreleggelse skje når betydelige interesser står mot hverandre. Det er konsesjonsmyndigheten som vurderer om vilkårene foreligger.

Hvis et av vilkårene er oppfylt skal saken i utgangspunktet forelegges for Stortinget før konsesjon kan gis. Nytt for bestemmelsen er at det samtidig åpnes for at slik foreleggelse kan unnlates når departementet finner det unødvendig. Endringen har sin bakgrunn i ønsket om at mer kurante saker skal kunne unntas fra stortingsbehandling. Unntaket vil derfor ikke være aktuelt i saker hvor «betydelige interesser står mot hverandre». Kontroversielle saker skal fortsatt forelegges Stortinget.

Unntaksadgangen er ment benyttet i saker som overstiger 20 000 naturhestekrefter, men som likevel ikke er omstridt. I praksis vil dette først og fremst gjelde saker om fornyelse av reguleringskonsesjoner og andre søknader om konsesjon for tidligere utbygde fall etter industrikonsesjonsloven.

Bestemmelsen er en pliktregel i forholdet mellom Stortinget og konsesjonsmyndigheten. Konsesjonsmyndigheten har rettslig sett kompetanse til å meddele konsesjon selv om saken etter loven skulle vært forelagt Stortinget. Dette innebærer at en unnlatelse av å forelegge en sak for Stortinget ikke får noen konsekvens for konsesjonens gyldighet.