1 Proposisjonens hovedinnhold

Justisdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag om endringer i rettergangslovgivningen som gjelder offentlighet i rettspleien, og pressens og andre massemediers vern for sine kilder i samband med rettssaker. Proposisjonen bygger på utvalgsutredningen NOU 1988: - Kildevern og offentlighet i rettspleien.

Spørsmålene om kildevern og offentlighet i rettspleien innebærer avveininger mellom viktige verdier som hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, personvernet, og hensynet til opplysning av og effektiv konfliktløsning i sivile saker og straffesaker som bringes inn for domstolene. Lovforslaget tar for det første sikte på å gi en tidsmessig og balansert avveining av de kryssende hensyn. For å oppnå dette foreslår departementet visse endringer i innholdet av gjeldende regler. Departementet anser det likevel ikke mulig å foreta en uttømmende avveining i lovteksten. På noen punkter er det nødvendig å overlate til domstolene å foreta den konkrete avveining ut fra omstendighetene i den enkelte sak. - For det annet foreslår departementet en lovteknisk omforming av reglene, særlig om offentlighet i rettspleien, for å gjøre dem lettere tilgjengelige for brukerne.

Spørsmål om beskyttelse av massemedienes kilderbehandles i proposisjonens del 3. Departementet foreslår endringer i reglene om mediearbeideres vitneplikt for retten (punkt 3.2) og i reglene om ransaking av redaksjonslokaler (punkt 3.3). Både dagens regler og forslagene her tar sikte på å beskytte massemedienes kildevern ved at mediearbeidere settes i en særstilling i forhold til det som gjelder for folk flest når de blir avkrevet vitneprov - i sivile saker eller straffesaker - eller utsatt for ransaking. Et slikt kildevern gir den som meddeler seg til massemediene betydelig sikkerhet for at massemediene ikke røper anonymiteten etter krav fra det offentlige eller fra private. Begrunnelsen for kildevernet er å legge forholdene bedre til rette for at massemediene kan fungere som en reell motvekt mot kritikkverdige forhold eller skape debatt om ulike samfunnsspørsmål.

I alminnelighet har enhver vitnepliktfor retten i gitte situasjoner. Mediearbeidere har imidlertid som hovedregel rett til å nekte å svare på spørsmål om identiteten til en anonym kilde. Unntaksvis kan retten likevel pålegge slik vitneplikt. Reglene om dette står i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a. Lovforslaget tar sikte på styrke kildevernet ved å innsnevre adgangen til unntaksvis å kunne pålegge vitneplikt. I det hele er departementets standpunkt at det for den rent samfunnsrelaterte journalistikk bør være et meget sterkt kildevern når det gjelder reglene om vitneplikt. Særlig gjelder dette der det er avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få frem; kildevernet må da være nær absolutt. I alle tilfeller må det kreves at kildens identitet er av vesentlig betydning for sakens oppklaring for at vitneplikt skal kunne pålegges. Videre må det kreves at retten etter en samlet vurdering finner at identiteten bør oppgis og at vektige samfunnsinteresser tilsier dette. Adgangen til å pålegge vitneplikt når «vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham», foreslås opphevet. Departementet foreslår også å oppheve presiseringen i dagens lovtekster om at forklaring «kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt». Om det foreligger et straffbart brudd på taushetsplikt, må naturligvis inngå som et viktig moment ved vurderingen av om vitneplikt skal pålegges, men gis ikke den samme særstilling som i dag. Man må etter forslaget vurdere alle omstendigheter samlet, og de prinsipielle hensyn som taler for et sterkt kildevern må gis stor vekt og ikke som hovedregel underordnes - men heller sideordnes - hensynet til oppklaring og forebygging av straffbart brudd på taushetsplikt.

For ransakingav redaksjonslokaler gjelder i utgangspunktet de samme reglene som for ransaking av andre lokaler som tilhører private virksomheter. Som hovedregel kreves det til ransaking enten skriftlig samtykke fra den ransakingen retter seg mot, eller beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan likevel påtalemyndigheten som alminnelig regel beslutte ransaking. For ransaking av redaksjonslokaler stilles i dag ytterligere strenge krav for at påtalemyndigheten skal kunne beslutte ransaking. Departementet foreslår at dette ikke bare skal gjelde for «redaksjonslokaler», men for «redaksjonslokaler eller tilsvarende». Videre foreslås at slik ransakingsbeslutning bare skal kunne fattes på et forholdsvis høyt nivå innen påtalemyndigheten, jf forslaget til endring i straffeprosessloven § 197.

I visse prekære tilfeller kan en politimann som ikke hører til påtalemyndigheten på egen hånd foreta ransaking. Departementet foreslår at denne adgangen begrenses når det gjelder ransaking av redaksjonslokaler eller tilsvarende, jf forslaget til endring i straffeprosessloven § 198.

Videre foreslås en regel om at redaktøren eller dennes stedfortreder skal tilkalles ved ransaking av redaksjonslokaler, hvis det kan skje uten opphold, jf forslaget til endring i straffeprosessloven § 200.

I proposisjonens del 4 foreslås endringer i reglene om offentlighet i rettergangen.Siktemålet med offentlighetsprinsippet er å sikre betryggende rettspleie gjennom muligheter for kontroll og kritikk, å gi kunnskap om rettsvesen og rettsregler, og å gi tillit til rettspleien gjennom innsyn. F eks bygger eksisterende regler om adgang til å være til stede i rettsmøter, om adgang til referat m v fra rettsmøter og om innsyn i dokumenter på offentlighetsprinsippet.

Begrensninger i prinsippet skyldes ulike mothensyn. Det kan bl a gjelde vern av den enkelte person - parter, vitner, offer eller tiltalt, hensynet til en effektiv og forsvarlig prosess eller f eks hensynet til rikets sikkerhet m v.

Lovforslagene i proposisjonen her tar som utgangspunkt at reglene bør utformes slik at de best mulig markerer det prinsipielle utgangspunkt om at rettsforhandlingene er offentlige, selv om det for spesielle sakstyper bør gjelde særregler. Reglene bør derfor ta utgangspunkt i offentlighet - f eks åpne dører, referatadgang osv. Innskrenkninger i prinsippet - lukking av dørene, forbud mot referat osv - bør i tilfelle besluttes særskilt av retten i den enkelte sak.

De konkrete lovforslagene er i hovedsak følgende:

Det foreslås inntatt i domstolloven § 122 en bestemmelse om at enhver i alminnelighet skal gis opplysning om tid og sted for berammede rettsmøter. Videre foreslås en uttrykkelig regel om at Kongen kan gi forskrifter om at opplysninger som nevnt skal gis ved oppslag på rettens kontor. En slik ordning kan lette gjennomføringen av offentlighetsprinsippet i rettergangen, særlig ved å gi pressen mulighet til å orientere seg om forestående rettssaker.

Offentlighetsprinsippet blir understreket ved forslaget om å si uttrykkelig i domstolloven § 124 at forhandlingene og rettsavgjørelsene som hovedregel kan gjengis offentlig. Det foreslås at retten ved åpningen av rettsmøtene skal gi meddelelse om eventuelle begrensninger i dette. De alminnelige unntaksreglene om når offentligheten kan begrenses, gis i lovforslaget en mer oversiktlig og tilgjengelig form, særlig ved at ulike typer begrensninger behandles i ulike paragrafer. Regler om lukkede dører samles i utkastet til ny § 125. Reglene om begrensninger i adgangen til å gjengi noe offentlig fra forhandlinger i rettsmøter samles i § 129, og reglene om tilsvarende begrensninger for rettsavgjørelsers del i § 130. I § 130 foreslås en ny bestemmelse om at retten kan forby at rettsavgjørelsen gjengis offentlig før den er meddelt partene. Et slikt forbud er tidsbegrenset og gjelder ikke for mer enn to uker etter at rettsavgjørelsen er avsagt. Hensynet med denne bestemmelsen er at det skal bli tid til å forkynne avgjørelsen for partene slik at de ikke først blir kjent med den gjennom massemedia. De øvrige innholdsmessige endringer som foreslås, gjelder stort sett spørsmål av mindre rekkevidde. Departementet foreslår imidlertid en viss kjæremålsadgang for pressen m fl når det er besluttet forbud mot offentlig referat av rettsforhandlinger eller rettsavgjørelser.

Reglene om utskrift av rettsavgjørelser i sivile saker og straffesaker foreslås endret, jf tvistemålsloven § 135 og straffeprosessloven § 28. Forslaget vil knesette alminnelig rett til utskrift av dommer i bestemte straffesaker så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse. Ut fra personvernhensyn og andre motstående hensyn settes likevel visse begrensninger i denne retten, bl a en tidsmessig begrensning.

Det foreslås ikke realitetsendringer i reglene om fotografering og filming m m under rettsmøter. Regelen om fotografering og filming av en siktet eller domfelt utenfor rettsmøter foreslås derimot flyttet fra domstolloven til straffeloven som ny § 390 c. Samtidig foreslås vernet mot ufrivillig avfotografering og filming utvidet og det foreslås at også vitner og fornærmede i visse situasjoner gis et vern mot ufrivillig fotografering og filming. Særlig for fornærmede i volds- og sedelighetssaker er et slikt vern ønskelig.

I proposisjonens del 5 behandles spørsmålet om straff for hemmelig opptak og offentliggjøring av samtale man selv deltar i. Etter gjeldende rett er det ingen straffebestemmelse som rammer hemmelig opptak av samtaler der man selv deltar. Det er heller ingen alminnelig straffebestemmelse som rammer offentliggjøring av et slikt opptak. Offentliggjøring kan imidlertid rammes av andre bestemmelser, se bl a straffeloven § 390 om straff for «den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold». Departementet er kommet til at det ikke er grunnlag for å foreslå en straffebestemmelse som rammer hemmelig opptak og offentliggjøring av samtaler man selv deltar i.