5 Straff for hemmelig opptak og offentliggjøring av samtale en selv deltar i
I Ot prp nr 56 (1989-90) ble det foreslått å kriminalisere utilbørlig, offentlig gjengivelse av hemmelig opptak av en samtale. Det ble foreslått følgende utforming av straffeloven § 390 første ledd:
«Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold eller ved utilbørlig å gjengi offentlig helt eller delvis et hemmelig opptak av en samtale.»
Justiskomiteens flertall mente at behovet for et lovforbud mot hemmelig opptak av samtaler en selv deltar i, burde vurderes nærmere og uttalte, jf Innst O nr 25 (1990-91) s 3:
« Flertallettar derfor ikke stilling til det fremlagte lovforslag på dette tidspunktet, men ber departementet fremme en ny propoisjon der en vurderer behovet for også en lovregulering av et forbud mot selve opptaket dersom samtalepartneren ikke er varslet om at det gjøres opptak av samtalen.»
Et mindretall i komiteen sluttet seg til forslaget i proposisjonen og viste «til at spørsmålet om å gjøre hemmelig opptak av samtaler hvor en selv deltar ble utførlig vurdert og avvist i det høringsnotatet» som lå til grunn for forslaget.
På denne bakgrunn traff Stortinget 22 februar 1991 følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme forslag om et forbud mot hemmelig opptak av en samtale der man selv deltar.»
Departementet sendte 12 mars 1996 ut et høringsnotatder spørsmålet om straff for hemmelig opptak og offentliggjøring av samtaler en selv deltar i ble drøftet. Fra høringsnotatet gjengis:
«3. Dagens regler
Vi har i dag ingen bestemmelse som direkte rammer det å gjøre hemmelig opptak av en samtale man selv deltar i. Det er heller ikke i seg selv straffbart å offentliggjøre et slikt opptak. Hemmelig opptak og/eller offentliggjøring av egen samtale vil imidlertid i visse tilfeller kunne straffes etter andre bestemmelser.
Etter straffeloven § 390straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. Etter omstendighetene kan bestemmelsen ramme offentliggjøring av opplysninger som noen har skaffet seg ved hemmelig opptak av egen samtale med en annen. Det kreves i så fall at de opplysninger som offentliggjøres gjelder «personlige eller huslige forhold». Dette må antas å omfatte mer enn det som ligger i begrepet «personlige forhold» i forvaltningsloven § 13 første ledd nr 1. Det er imidlertid intet krav om at opplysningene må være ærekrenkende.
Det er et vilkår for straffbarhet at opplysningene er meddelt offentlig, jf i denne sammenheng straffeloven § 7 nr 2. Å gi opplysninger til en journalist vil dermed ikke rammes av § 390, med mindre det er klart at opplysningene vil bli offentliggjort av journalisten og det er derfor de videregis. Det er også et vilkår for straff at offentliggjøringen kan krakteriseres som utilbørlig eller rettsstridig, jf Rt 1952 s 1259 og 1960 s 1147. Overtredelse av § 390 kan i tillegg gi rett til erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6.
Avspilling av et hemmelig opptak vil kunne innebære et brudd på taushetsplikt. I så fall vil straff etter straffeloven § 121være aktuelt.
Det kan ikke utelukkes at en samtale vil kunne være et åndsverk etter åndsverkloven § 1. Skulle den ene samtaleparten uten den andres samtykke gjøre opptak i et tilfelle der slikt samtykke kreves og/eller offentliggjøre et opptak som vedkommende ikke alene har opphavsrett til, vil dette være straffbart etter åndsverkloven § 54.Reglene i åndsverkloven vil dermed i teorien kunne ramme opptak og gjengivelse av samtaler. Det vil imidlertid som regel være unaturlig å anse det som sies spontant og uforberedt i løpet av en samtale for åndsverk.
Personregisterlovenstiller opp regler for innsamling og lagring av personopplysninger. For at loven skal få anvendelse, må det foreligge et personregister, dvs et register med personopplysninger. Et opptak av en samtale vil kunne inneholde slike opplysninger. For at det skal foreligge et personregister, kreves det i tillegg at opplysningene er lagret systematisk, slik at man kan finne tilbake til opplysninger om den enkelte.
For personregistre som faller inn under loven, gjelder visse generelle regler om innsamling og oppbevaring av opplysninger. For visse personregistre kreves det også konsesjon for opprettelse. Etter personregisterloven § 38 er det straffbart bl a å opprette personregister uten konsesjon og å bryte vilkår fastsatt ved konsesjonstildelingen.
Både opptak og offentliggjøring vil kunne være i strid med ulovfestede regler om vern av privatlivets fred.Overtredelse av slike regler vil imidlertid ikke kunne føre til straff, jf Grunnloven § 96.
Når det gjelder presseetiske regler,inneholder «Vær varsom-plakaten» punkt 3.10 retningslinjer for bruk av skjult mikrofon. Punktet har følgende ordlyd:
«Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»
«Vær varsom-plakaten» inneholder ingen særskilt bestemmelse om gjengivelse av opptak gjort ved hjelp av skjult mikrofon. Plakatens øvrige regler setter imidlertid grenser for på hvilken måte opptaket kan utnyttes.
Straffeloven § 145 arammer bare hemmelig opptak av samtaler man ikke selv deltar i (eller har rett til å delta i). Bakgrunnen for at bestemmelsen ikke omfatter opptak samtaler man selv deltar i, er at dette er et forhold av en annen karakter enn hvor utenforstående bryter seg inn i forholdet mellom to samtaleparter ved avlytting e l. Ved opptak av egen samtale får man ikke gjennom opptaket kjennskap til opplysninger som man ikke har lovlig adgang til. Man sikrer seg bare beviset for hva som er foregått. I forarbeidene er det også forutsatt at det ikke er straffbart etter § 145 a å la en tredjemann avlytte samtalen.
For en mer utførlig fremstilling av gjeldende rett vises det til Ot prp nr 56 (1989-90) s 23 til 26.
Det nevnes til orientering at ingen av de øvrige nordiske land har straffebestemmelser som rammer opptak av samtaler man selv deltar i eller gjengivelser av slike samtaler.
4. Vurderinger
A. Bør hemmelig opptak av samtale man selv deltar i være straffbart?
Til fordel for en straffebestemmelse som rammer hemmelig opptak av egne samtaler, kan for det første anføres at et slikt opptak som regel vil representere et klanderverdig tillitsbrudd overfor den andre part. Det kan også hevdes at en adgang til å ta opp samtaler uten å varsle samtaleparten skaper utrygghet. Den som har uttalt seg vil ikke kunne gardere seg mot senere uberettiget bruk av opptaket.
En straffebestemmelse som rammer hemmelig opptak av egne samtaler vil også markere hva samfunnets holdning er til denne typen opptreden. Dersom f eks bare offentliggjøring gjøres straffbart, vil loven ikke tilkjennegi det klanderverdige i selve det hemmelige opptaket.
Justiskomiteens flertall har i Innst O nr 25 (1990-91) s 3 også vist til straffeloven § 390 b. Det fremgår her at fjernsynsovervåking på offentlig sted bare er tillatt dersom det ved skilting eller på annen måte er opplyst at stedet er overvåket. Det kan hevdes at harmonihensyn tilsier at det samme prinsipp bør gjelde ved opptak av samtaler. På den annen side kan det spørres om det er naturlig å sammenligne disse to tilfellene. Det kan hevdes at det er mer nærliggende å trekke paralleller mellom fjernsynsovervåking og hemmelig opptak av andres samtaler enn mellom fjernsynsovervåking og hemmelig opptak av egen samtale.
Mot et opptaksforbud kan det anføres at det i visse situasjoner er et sterkt praktisk behov for å kunne gjøre opptak uten å orientere samtaleparten om det. For journalister gjør et opptak det enklere å gi en korrekt gjengivelse av det vedkommende samtalepart har uttalt. Ved meglervirksomhet og valutahandel er det behov for å sikre seg en nøyaktig gjengivelse av de uttalelser som er falt. Også ved etterforsking av straffbare forhold og ulykker vil opptak av samtaler kunne være et viktig verktøy.
Selv om det i de fleste tilfelle vil være naturlig og riktig å orientere samtaleparten om at samtalen tas opp, vil det forekomme situasjoner hvor det vil være ønskelig å la være. Hvor opptaket ellers har en aktverdig grunn, f eks ved innringinger til flyplasser og brannstasjoner, vil det være lite praktisk å måtte opplyse at opptak skjer. I saker angående telefonsjikane og bombetrusler vil det vanskeliggjøre etterforskingen dersom man må opplyse at samtalen tas opp på bånd. Det kan også tenkes at visse intervjuobjekter blir hemmet dersom de vet at båndopptakeren går.
Et forbud mot hemmelig opptak kan følgelig ikke være absolutt. Dermed vil en eventuell straffebestemmelse medføre avgrensningsproblemer, idet det vil være vanskelig å angi presist når hemmelig opptak skal godtas og når det skal være straffbart.
Et opptaksforbud vil også kunne være vanskelig å håndheve. I tilfeller hvor uttalelsene senere offentliggjøres (f eks etter et intervju), vil det sjelden være mulig å fastslå om uttalelsene er tatt opp på bånd eller om de er gjengitt etter journalistens notatblokk eller hukommelse. Og offentliggjøres uttalelsene ikke, vil man normalt aldri oppdage at opptak har funnet sted.
Det kan dessuten hevdes at det ikke er selve opptaket, men den utilbørlige bruken av det som representerer et problem. Ved et opptak av egen samtale vil man jo ikke skaffe seg kunnskap om noe man ikke har lovlig adgang til, men sikrer seg bare bevis for hva som har foregått.
B. Bør offentliggjøring av hemmelig opptak av en samtale være straffbart?
For en straffebestemmelse som rammer offentliggjøring av et hemmelig opptak, taler det forhold at en slik offentliggjøring ofte vil være et brudd på en (uttrykkelig eller underforstått) forutsetning om tillit og fortrolighet mellom partene. Straffeloven § 390 vil ramme en del slike tillitsbrudd, men det er usikkert hvor langt denne bestemmelsen rekker når det gjelder meddelelser som etter sitt innhold ikke er av privat og personlig karakter.
Også personvernhensyn tilsier et forbud mot offentliggjøring. Offentlig gjengivelse vil ofte fremstå som en urimelig utlevering av den som var ukjent med opptaket og som et brudd på privatlivets fred i forhold til denne. Selv om det nok sies mye i private samtaler som det offentlige kan ha en legitim interesse i å få kunnskap om, er det uheldig om det som sies i en fortrolig ramme fritt skal kunne tas opp og gjengis offentlig. Personvernhensyn bør her gå foran hensynet til offentlighetens informasjonsbehov og historieskrivingen.
Det kan hevdes at det ikke er behov for å kriminalisere offentliggjøring hvis opptak gjøres straffbart. Hvorvidt det hemmelige opptaket offentliggjøres vil i så fall være et straffutmålingsmoment. Ofte vil det imidlertid være en tredjeperson som offentliggjør et hemmelig opptak. Med mindre det i en slik situasjon foreligger en forhåndsavtale om offentliggjøring, vil tredjepersonen ikke kunne straffes for medvirkning til overtredelse av et forbud mot opptak. Et forbud som bare omfatter opptak, vil følgelig gi en begrenset beskyttelse mot senere rettsstridig offentliggjøring av opptaket.
På den andre siden vil en offentliggjøring av et hemmelig opptak i mange tilfeller kunne være fullt akseptabelt. F eks kan politiet ønske å sende opptak av en anonym bombetrussel over radio og fjernsyn for å søke å oppklare saken. En journalist som anklages for å ha feilsitert intervjuobjektet vil kunne renvaske seg ved å benytte et opptak av samtalen. Et forbud mot offentliggjøring vil dermed i en viss utstrekning medføre avgrensningsproblemer.»
Høringsnotatet inneholdt avslutningsvis alternative utkast til ny straffebestemmelse rettet mot bare opptak, bare offentliggjøring, både opptak og offentliggjøring og bare opptak men slik at strafferammen ble hevet ved offentliggjøring.
Høringsnotatet ble sendt på høring til i alt 115 høringsinstanser.
Følgende 9 høringsinstanser gav utrykk for at de ønsker en straffebestemmelse mot hemmelig opptak av samtale man selv deltar i: Trondheim byrett, Hordaland statsadvokatembeter, Datatilsynet, Skattedirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Kragerø kommune, Trondheim kommune, Den Nasjonale Forskningsetiske Komité for Samfunnsvitenskap og Humaniora (NESH)og Landsorganisasjonen i Norge.
Følgende 29 høringsinstanser ønsket ikke en slik straffebestemmelse: Kulturdepartementet, Borgarting Lagmannsrett, Riksadvokaten, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Økokrim, Statsadvokatene i Rogaland, Bergen politikammer, Kristiansand politikammer, Oslo politikammer, Politimesteren i Stavanger, Trondheim politikammer, Vest-Agder politikammer, Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD), Hovedredningssentralen Sør-Norge, Straffelovkommisjonen, Oslo Børs, Den Norske Advokatforening, Den Norske Bankforening, Norges Fondsmeglerforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Nærradioforbund, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Rikskringkasting, Norske Avisers Landsforening, Sparebankforeningen i Norge, Telenor AS og TV 2
Når det gjelder offentliggjøring av et hemmelig opptak av en samtale en selv har deltatt i, gav følgende 17 høringsinstanser uttrykk for at de ønsket en straffebestemmelse: Kulturdepartementet, Borgarting Lagmannsrett, Trondheim byrett, Hordaland statsadvokatembeter, Økokrim, Statsadvokatene i Rogaland, Trondheim politikammer, Vest-Agder politikammer, Datatilsynet, Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD), Skattedirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Trondheim kommune, Oslo Børs, Den Norske Advokatforening, Den Nasjonale Forskningsetiske Komité for Samfunnsvitenskap og Humaniora (NESH)og Landsorganisasjonen i Norge.
Følgende 17 høringsinstanser ønsket ikke en straffebestemmelse mot offentliggjøring av hemmelig opptak: Riksadvokaten, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Bergen politikammer, Oslo politikammer, Politimesteren i Stavanger, Straffelovkommisjonen, Den Norske Bankforening, Norges Fondsmeglerforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Nærradioforbund, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Rikskringkasting, Norske Avisers Landsforening, Sparebankforeningen i Norgeog TV 2.
Etter departementets mening bør det ikke vedtas noen ny straffebestemmelse rettet mot hemmelig opptak eller offentliggjøring av hemmelig opptak av samtaler en selv deltar i.
Når det gjelder opptak, vises det foruten til drøftelsen i høringsnotatet til den utbredte skepsisen mot en slik straffebestemmelse blant høringsinstansene.Det er videre et moment at slike opptak neppe utgjør et problem som kan rettferdiggjøre en kriminalisering. For øvrig har ingen andre nordiske land en slik straffebestemmelse.
Heller ikke offentlig gjengivelse av hemmelig opptak av samtaler en selv har deltatt i, synes å utgjøre et reelt problem. Et straffesanksjonert forbud vil by på mange avgrensningsproblemer og også bevisproblemer i forskjellige retninger. I motsetning til andre straffebud som retter seg mot «utilbørlige» handlinger, vil et forbud mot utilbørlig gjengivelse dessuten ikke i samme utstrekning kunne støtte seg på allmenne oppfatninger om hvor grensen mellom det tillatte og det straffbare bør trekkes.Et slikt forbud vil derfor få et mer upresist innhold enn andre sammenlignbare straffebud. Et straffebud vil dessuten innebære en viss regulering av ytringsfriheten, jf høringsuttalelsen fra Riksadvokaten, der det heter:
«Et hvert straffebud som har til hensikt å begrense offentliggjøring har en side mot ytringsfriheten. I høringsnotatet gis uttrykk for at «Personvernhensyn bør her gå foran hensynet til offentlighetens informasjonsbehov og historieskrivingen.»... Hensynet til ytringsfriheten er ikke berørt.
Etter forslaget vil offentliggjøringen av det hemmelige opptak være straffbar om den er «utilbørlig». Dette gir en særdeles løs avveining av hensynet til ytringsfriheten mot personvernet. En så skjønnsmessig preget formulering som at offentliggjøring skal være «utilbørlig», vil kunne innebære at massemediene i en del tilfeller - på grunn av manglende forutberegnelighet - vil avstå fra publisering, selv om en etterfølgende rettslig prøvelse ville ha ført til frifinnelse.»
Et straffebud mot offentliggjøring av hemmelige opptak vil dessuten innebære en forskjellsbehandling av hemmelige og ikke-hemmelige opptak som det er vanskelig å begrunne. F eks vil utilbørlig offentliggjøring av et opptak som er gjort med vedkommendes samtykke men i strid med et løfte om ikke å offentliggjøre det, ikke være straffbart, mens utilbørlig offentliggjøring av et hemmelig opptak som er gjort uten noe slikt løfte, vil være det.