3 Beskyttelse av massemedienes kilder

3.1 Innledning

Til grunn for reportasjer og artikler i dagspresse, radio og fjernsyn ligger informasjon som stammer fra en rekke forskjellige kilder. Ofte vil det være opplysninger som er gitt til journalisten fra personer utenfor massemediets redaksjon. I en del tilfelle kan opplysningene være gitt mot løfte om at vedkommende kildes identitet ikke skal avsløres for noen utenfor redaksjonen. Dersom det viser seg at artikkelen eller reportasjen har interesse for oppklaringen av et mulig straffbart forhold eller for opplysningen av en sivil sak, kan det tenkes at retten eller sakens parter ønsker kunnskap om kildens identitet. Dette kan bl a være for å få grunnlag for å vurdere opplysningenes holdbarhet, for å få vedkommende kilde til å avgi ytterligere forklaring, eller fordi vedkommende kilde mistenkes for et straffbart forhold, f eks hvis de offentliggjorte opplysningene tyder på at kilden har brutt en straffesanksjonert taushetsplikt ved å avgi dem. Hovedregelen i prosesslovgivningen er at enhver plikter å forklare seg for retten som vitne om forhold som vedkommende har kjennskap til. I situasjoner som nevnt vil imidlertid massemediene normalt ønske å bevare taushet om kildens identitet. Etter gjeldende rett er dette ønsket imøtekommet ved at mediene innenfor visse rammer kan nekte å avgi forklaring for retten. Dette spørsmålet om mediefolks vitneplikt behandles i punkt 3.2 nedenfor.

I sammenheng med spørsmålet om vitneplikt står spørsmålene om politiets og påtalemyndighetens adgang til ransaking i redaksjonslokaler og til å ta beslag i redaksjonelt materiale. Opplysninger om en kildes identitet kan finnes f eks i dokumenter som oppbevares i redaksjonen. Spørsmål knyttet til dette behandles særskilt i punkt 3.3 nedenfor.

Utvalget har i sin innstilling for enkelhets skyld brukt begreper som «pressen», «avisen», «journalisten» og «redaktøren» som betegnelser på massemediene og deres medarbeidere, se NOU 1988: 2 s 9, hvor det heter videre:

«Massemedier» brukes i alminnelighet som fellesbetegnelse på de nyhetsformidlende organer; som aviser, radio og fjernsyn. Også ukepresse og fagpresse regnes vanligvis til massemediene, sjeldnere bøker og film. ... Noen generell og presis avgrensning av uttrykket lar seg neppe fastslå.»

Med mindre noe annet fremgår, brukes tilsvarende terminologi i proposisjonen her.

I proposisjonen nyttes i hovedsak betegnelsen «kildevern» når man omtaler begrensningene i vitneplikten med hensyn til identiteten til forfattere og hjemmelsmenn som omfattes av straffeprosessloven § 125 første ledd og tvistemålsloven § 209 a første ledd.

3.2 Vitneplikten

3.2.1 Gjeldende rett

Forholdet mellom vitneplikten og retten til kildebeskyttelse er i dag regulert i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a for henholdsvis straffesaker og sivile saker. Straffeprosessloven § 125 lyder:

«Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den finner det særlig viktig at forklaring gis. Retten skal foreta en avveining av de stridende interesser og herunder bl a legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning. Reglene i § 124 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham.

Disse bestemmelser gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.»

Straffeprosessloven § 124 annet ledd annet punktum som det vises til, lyder:

«I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.»

For sivile saker finnes tilsvarende bestemmelser i tvistemålsloven § 209 a med henvisning til § 209 annet ledd annet punktum.

Gjeldende rett er nærmere behandlet av Kildevernutvalget i NOU 1988: 2 s 9-14, og det vises til fremstillingen der. Departementet nøyer seg her i proposisjonen med å gjengi noen hovedpunkter og omtale enkelte sentrale kjennelser fra Høyesterett som er avsagt etter at utvalget avgav sin utredning.

Utgangspunktet er at redaktøren og de personer som etter bestemmelsene er likestilt med redaktøren, har en rett til å nekte å svare på spørsmål om hvem som er kilden til opplysninger som er fremkommet i trykt skrift, fjernsyn eller radio. Retten har likevel adgang til å pålegge vitneplikt hvis den finner det særlig viktig at forklaring gis. Retten skal i så fall foreta den avveining som er angitt i straffeprosessloven § 125 tredje ledd og tvistemålsloven § 209 a tredje ledd. Henvisningene i bestemmelsene til henholdsvis straffeprosessloven § 124 annet ledd annet punktum og tvistemålsloven § 209 annet ledd annet punktum innebærer at retten kan velge den «mellomløsning» som består i at navnet på kilden kun meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Retten til å nekte å oppgi kilden gjelder ikke bare når opplysninger er kommet på trykk, men også når opplysninger er «betrodd» journalisten «til bruk i hans virksomhet». Begrunnelsen er at en journalist kan ha gode grunner til ikke å trykke opplysningene i avisen, men i stedet bringe dem til politi eller andre myndigheter. Det er da ikke rimelig at journalisten for å kunne dekke sin kilde skal være nødt til å trykke opplysningene i avisen, se bl a Innst O nr 37 (1980-81) s 21-22. I formuleringen betrodd journalisten til bruk i hans virksomhet ligger at kilden har regnet med at hans navn ikke skulle gjøres kjent, og at opplysningene skulle brukes i journalistens virksomhet som pressemann. Hvis meningen fra kildens side f eks bare har vært å bruke journalisten som mellommann overfor politiet, kan journalisten ikke nekte å oppgi kilden, selv om denne ønsker å være anonym.

Utvalget skriver i NOU 1988: 2 s 11:

«Utenfor området for strprl § 125 og tvml § 209 a faller tilfelle hvor en journalist ved egne iakttagelser har fått rede på straffbare forhold. Her kommer de vanlige vitneregler til anvendelse, jf Rt 1965 1211. Det vil si at journalisten normalt kan pålegges å forklare seg overfor retten om forholdet, jf strprl §§ 108 og 117 til 124 og tvml §§ 199 og 204 til 209.»

To kjennelser som Høyesteretts kjæremålsutvalg har avsagt etter at utvalget avga sin utredning, belyser nærmere spørsmålet om hva som er egne iakttagelser og som dermed faller utenfor kildevernet etter strpl § 125.

I kjennelsen inntatt i Rt 1992 s 407var det spørsmål om utlevering av et filmopptak for NRK. A var tiltalt for å ha deltatt i voldshandlinger mot en gruppe som demonstrerte mot årsmøtet til Folkebevegelsen mot Innvandring. Hendelsen ble filmet av en NRKs fotografer. Påtalemyndigheten begjærte, i samråd med A's forsvarer, om samtykke fra retten til beslag i filmopptaket. NRK motsatte seg utlevering av den del av filmopptaket som ikke var vist på fjernsyn. Kjæremålsutvalget uttalte:

«Etter straffeprosessloven § 204 kan det ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125. Det ville således ikke kunne tas beslag i filmopptakene dersom fotografen i medhold av § 125 kunne nekte å forklare seg om deres innhold. Retten til å nekte å svare på spørsmål etter denne bestemmelse gjelder imidlertid bare mottatte opplysninger, ikke egne iakttagelser. Fotografen kunne således ikke i medhold av § 125 nekte å svare på spørsmål om hva han selv hadde sett, og da ville heller ikke den film han har tatt opp være unntatt fra beslag selv om forutsetningene for å anvende § 125 forøvrig skulle være til stede.»

I kjennelsen inntatt i Rt 1996 s 1375var det spørsmål om en avis med hjemmel i straffeprosessloven § 210, jf § 203 kunne pålegges å utlevere fotografier med negativer som avisen besitter og som en frilansfotograf hadde tatt av personer som hørte til to motorsykkelklubber i Oslo. Politiet begjærte fotografiene og negativene utlevert idet det ble antatt at de kunne ha betydning som bevis under etterforskingen av straffesaken mot A, som var siktet for overtredelse av straffeloven § 233 første ledd, jf § 49. Kjæremålsutvalget uttalte:

«Hjemmelen for utleveringsavgjørelsen er straffeprosessloven § 210, jf § 203, hvoretter retten kan pålegge besitteren å utlevere ting som antas å ha betydning som bevis, såfremt han plikter å vitne i saken. Spørsmålet er altså om ansvarlig redaktør [B] plikter å vitne. ... Når det gjelder § 125, er kjæremålsutvalget enig med lagmannsretten i at bestemmelsen ikke kan komme til anvendelse i den foreliggende sak, som ikke kan sees å gjelde pressens kildevern, jf Rt 1992 407. Det er heller ikke her indirekte spørsmål om beskyttelse av noen kilde. Kjæremålsutvalget kan ikke se at reglene i Den europeiske menneskrerettighetskonvensjon artikkel 10 kan lede til et annet resultat. Den avgjørelse av Den europeiske menneskerettighetsdomstol [Goodwin - Storbritannia] som den kjærende part har vist til, gjelder kildevernet.»

Det følger av bestemmelsenes tredje ledd fjerde punktum at retten kan kreve forklaring gitt hvis det må antas at kilden ved overleveringen av opplysningene har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt.Det er som regel ikke straffbart for en utenforstående (journalisten) å medvirke til at en offentlig tjenestemann krenker sin taushetsplikt (jf straffeloven § 121), men dette har vært regnet for en mindre beskyttelsesverdig form for journalistisk virksomhet. Det heter i Ot prp nr 53 (1983-84) s 61 at «[p]ressens legitime grunnlag for å beskytte hjemmelsmannen blir vesentlig svakere når opplysningene er gitt ved straffbart forhold». I departementets lovutkast het det at forklaring «bør alltid kreves» i disse tilfellene. Justiskomiteen ville imidlertid ikke utelukke en beskyttelse av kilden også ved brudd på taushetsplikt. Den uttalte at det også i disse tilfellene burde være anledning til å veie de motstridende interesser mot hverandre, og mente det kunne tenkes tilfeller der sterke grunner talte for offentliggjøring selv om opplysningene var taushetsbelagte. Det ble også påpekt at grunnlaget for taushetsplikten ikke nødvendigvis var like tungtveiende i alle tilfelle (se Innst O nr 72 (1984-85) s 17). På denne bakgrunn endret komiteen lovutkastet til «Forklaring kan kreves ...», som også ble formuleringen i den vedtatte lovtekst.

Enkelte kjennelser som Høyesterett har avsagt på grunnlag av gjeldende lovtekst, utdyper og konkretiserer gjeldende rett. For det første belyser kjennelsene spørsmål knyttet til totalvurderingen som må foretas etter tredje ledd i henholdsvis straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a, herunder forholdet relatert til mulige brudd på taushetsplikt:

Utvalget behandler i NOU 1988: 2 s 10-11 en kjennelse fra 1986 ( Rt 1986 s 1245).I saken var det gjort gjeldende at en opplysning som en avis hadde trykt, var fremkommet gjennom straffbart brudd på taushetsplikt fra kildens side. Utvalget skriver bl a:

«I en reportasje om en hjertetransplantasjon oppga en avis navnet på den person hvis hjerte var benyttet ved transplantasjonen. Høyesterett antok at opplysningen var gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt fra en ansatt ved et sykehus. Redaktøren og en journalist ble pålagt å oppgi kilden. Om innholdet av strpl § 125 uttalte førstvoterende:

«Jeg forstår etter dette den aktuelle lovbestemmelse slik: Også hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren skal pålegges å oppgi kilden. Men ved denne vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette. Etter min mening vil fritak for forklaringsplikt, hvor opplysninger må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, først og fremst være aktuelt hvor pliktbruddet har vært nødvendig for å få avdekket kritikkverdige forhold som det er i samfunnets interesse å få gjort kjent. Jeg viser i denne forbindelse til en artikkel av stortingsrepresentant Georg Apenes, «Trykkefriheten: «Prydelse for folket» eller salgssjefens 17. mai-sløyfe?», hvor han nettopp peker på det berettigede i å dekke kilden hvor bruddet på taushetsplikten har til hensikt å rette søkelyset og offentlighetens oppmerksomhet mot et relativt større onde. Slik bestemmelsen er utformet, vil den også kunne anvendes hvor det foreligger andre tungtveiende hensyn for kildebeskyttelse.»

I tilknytning til spørsmålet om det forelå straffbart brudd på taushetsplikt, uttalte førstvoterende at den foretatte etterforskning pekte i denne retning og at nøyaktigheten av de opplysninger som må være gitt avisen, tilsa det samme. Det heter videre:

«De alternative måter forsvareren har pekt på at avisen - - - kan ha fått opplysningene på, er teoretisk mulige, men heller ikke mer. Straffeprosesslovens § 125 tredje ledds fjerde punktum krever at opplysningene «må antas» å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten. Det beskjedne beviskrav som ligger i «må antas» er klart oppfylt.»

Førstvoterende uttalte deretter at bruddet på taushetsplikten etter hans skjønn var alvorlig. Han understreket viktigheten av å sikre tillitsforholdet mellom pasienter og deres pårørende på den ene side og sykehuset og dets personale på den annen side. Han uttalte at særlig hvor pasientens navn var røpet gjennom brudd på taushetsplikten fra noen ansatt ved sykehuset, var det av preventive grunner meget viktig at dette forfølges og om mulig avdekkes. Avslutningsvis heter det i kjennelsen:

«De hensyn den kjærende part har påberopt for å nekte å oppgi kilden, kan ikke berettige dette. Pressens generelle rett og plikt til å informere er her ikke tilstrekkelig. Denne generelle rett og plikt danner hovedhensynet bak straffeprosesslovens § 125. Men ved straffbart brudd på taushetsplikten er hovedregelen - tross nevnte hensyn - at kilden kan kreves oppgitt. Heller ikke i og for seg aktverdige grunner som hensynet til å informere om hjertetransplantasjoner og å bidra til en «avmystifisering» av dette, ser jeg som tilstrekkelig tungtveiende i nærværende sak. Jeg peker her igjen på at de opplysninger som må være gitt, og som er slått opp i artikkelen, er at hjertet til en navngitt person er benyttet til en konkret transplantasjon.»

I en kjennelse fra Rt 1996 s 180 presiserte Høyesterett at i lovens ord «må antas», ligger at det «må være mest sannsynlig» at opplysninger er fremkommet ved brudd på taushetsplikt.

En kjennelse fra Rt 1992 s 39angår kildene til boken «Edderkoppen», som to journalister hadde skrevet. Opplysninger i boken fikk Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten til å iverksette undersøkelser av om tjenestemenn i overvåkingspolitiet hadde brutt instruksen for overvåkingspolitiets arbeid. Kontrollutvalget begjærte bevisopptak med avhør av de to journalistene som var bokens forfattere. Høyesterett fritok dem enstemmig etter tvistemålsloven § 209 a fra å forklare seg om hvem som var deres kilder. Førstvoterende viste også til den likelydende straffeprosessloven § 125 og gav uttrykk for at bemerkningene i votumet «får betydning for tolkningen av begge bestemmelsene». Høyesterett foretok i saken en helhetsvurdering i samsvar med regelen i tvistemålsloven § 209 a tredje ledd første og annet punktum. Førstvoterende uttalte bl a (s 48 flg):

«Som nevnt står kildevernet og anonymitetsrett her mot samfunnets interesse i å få kunnskap om overvåkingspolitiet har drevet overvåking på politisk grunnlag, og om tjenestemenn i overvåkingspolitiet har brutt sin taushetsplikt. Begge parter har under forhandlingene for Høyesterett vært enige om at de verdier som står mot hverandre, er vesentlige i et demokrati. Jeg kan uten videre slutte meg til det. Oppgaven blir følgelig å vurdere mot hverandre hensyn som begge i utgangspunktet har krav på domstolenes vern, men som her er på kollisjonskurs. Det fellesansvar og den sammenfallende interesse som Kontrollutvalget og den kritiske presse har i å avdekke eventuelle kritikkverdige forhold innen overvåkingspolitiet, er i denne saken blitt innbyrdes uforenelige.

- - -

Det fremgår av rettspraksis at det er mange ulike saksforhold som ligger bak et ønske om kildevern. Avveiningen må skje konkret etter hvilke interesser som står mot hverandre. Men det er ikke uten videre gitt at kildevernet bør nedprioriteres etter viktigheten av den interesse som er krenket. I noen tilfelle vil det være slik at jo viktigere den krenkede interesse er, dess viktigere er det også å bevare kildevernet. Dette kommer etter mitt syn klart frem i denne saken. Samfunnets interesser i at overvåkingspolitiet arbeider lojalt innen de rammer folkevalgte organer har satt er fundamentale. Arbeidet for å avdekke kritikkverdige forhold - eller avsanne påstander om kritikkverdige forhold - må derfor prioriteres høyt. På den annen side er vi her på et område hvor den oppsøkende og kritiske presse har en sentral funksjon, som på andre områder hvor viktige samfunnsinstitusjoner kommer i søkelyset - det har treffende vært betegnet som kildevernets kjerneområde. Og da får kildevernets trygghetsfunksjon en særlig betydning.

Ved denne avveiningen finner jeg det riktig å legge til grunn et langsiktig perspektiv. Det kan neppe bestrides at mange forhold kommer frem i dagen fordi kilden vet at han eller hun er gitt et anonymitetsvern. Kildevernet må derfor i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende. Det må antas at et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket, enn det som ville vært tilfelle ved et vern av begrenset omfang, eller hvor vernet ikke blir gitt. Å opplyse om forhold av stor offentlig interesse, har for mange en høyere terskel enn når det gjelder mer trivielle forhold. Dermed kan også behovet for sikkerhet for anonymiteten i de førstnevnte tilfelle bli større enn ellers.

Med utgangspunkt i disse mer generelle betraktninger, er jeg kommet til at § 209 a tredje ledd første og annet punktum ikke kan få anvendelse for de to journalistene i saken. Den konkrete hjelp som Kontrollutvalget eventuelt vil få hvis journalistene ble pålagt forklaringsplikt, oppveies ikke av de negative sider det på lengre sikt vil ha om kilder i slike og lignende tilfeller vil kunne risikere å miste sitt kildevern. Jeg tilføyer at allerede det forhold at «Edderkoppen» foreligger, har gitt Kontrollutvalget grunnlag for å foreta omfattende undersøkelser.

De momenter som tredje ledd annet punktum direkte peker på, skaper også tvil om vilkårene for å bruke denne unntaksregelen er til stede. Kontrollutvalget har bare i beskjeden grad kunnet underbygge og konkretisere påstanden om betydningen av å oppheve kildevernet , ... . De avsnitt fra «Edderkoppen» som er dokumentert for Høyesterett, er videre såpass vage at jeg ikke kan se det er tilstrekkelig sannsynliggjort at kildene for dette materialet er av så vesentlig betydning for sakens opplysning at kildevernet kan falle bort.»

Høyesterett vurderte også spørsmålet om forklaring som ville røpe kildenes identitet, kunne og burde kreves fordi kildene måtte antas å ha gitt opplysningene ved et straffbart brudd på taushetsplikten (§ 209 a tredje ledd fjerde punktum første alternativ). Retten la til grunn at det i saken «nok foreligger opplysninger som utvilsomt gjør det berettiget å foreta undersøkelser om det er begått brudd på taushetsplikten». Retten viste til Rt 1986 s 1245 og la til grunn at hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, skal det ved den konkrete vurdering «legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette». Retten fant likevel at de hensyn som forelå i saken, var «så vesentlige at de kan slå gjennom overfor den hovedregel om forklaringsplikt som er oppstillet her». Heller ikke fant Høyesterett at det forelå forklaringsplikt fordi journalistene hadde vegret seg for å opplyse saken så godt som mulig uten å røpe kilden.

I kjennelsen fra Rt 1996 s 180 fant Høyesterett at en interesseavveining etter straffeprosessloven § 125 tredje ledd fjerde punktum måtte lede til vern av kilden. Temaet var her om noen av politiets eller skatteetatens folk hadde gitt opplysning om hovedinnholdet i en siktelse; at den gjaldt unnlatt betaling av skattetrekk på noe over 1,4 millioner kroner. Under en ransaking i en sak om skatteunndragelse kom pressens fremmøte, «åpenbart overraskende» på tilstedeværende offentlige tjenestemenn, som kunne «ha følt et ansvar for å gi nøkterne opplysninger og derved hindre overdrevne spekulasjoner som en så vidt dramatisk politiaksjon kunne gi opphav til». I den foreliggende situasjonen kunne ikke et eventuelt brudd på taushetsplikt anses som vesentlig.

Et annet spørsmål i denne saken var kildevernet der en avis hadde hatt tilgang til et kemnernotat eller taushetsbelagte opplysninger i dette da en artikkel ble forfattet. Om interesseavveiningen etter § 125 tredje ledd fjerde punktum viste førstvoterende, med tilslutning fra to dommere, til vurderingstemaet lagt til grunn i Rt 1986 s 1245, og presiserte at «ved et straffbart brudd på taushetsplikt kreves det en betydelig overvekt av hensyn som taler for kildevern». Han la til grunn at det lå tungtveiende personvernhensyn bak taushetsplikten, både angående «skatteforhold i sin alminnelighet», men også helt konkret vurdert. «Også offentlig kjente personer» (her en lokalpolitiker) hadde behov for slikt vern. Det var vanskelig å se at det gjorde seg «gjeldende noen tilstrekkelig tungtveiende offentlig interesse i at opplysninger i taushetsbelagte dokumenter fra skatteetatens kontrollvirksomhet blir gjort kjent for allmennheten». Det ville ha «betenkelige konsekvenser om røping av taushetsbelagte opplysninger på et rent forberedende stadium av en skattesak skulle oppnå indirekte beskyttelse gjennom kildevernet». Imidlertid ble disse momentene ikke konkret avgjørende. På tidspunktet for et eventuelt taushetspliktsbrudd, hadde lokalpolitikeren holdt en pressekonferanse og hadde antydet at aksjonen fra myndighetene var «en fordekt politisk aksjon». Med dette var saken «løftet ... opp på et nivå hvor behovet for kritisk og undersøkende journalistikk gjorde seg gjeldende med atskillig styrke». Det var i realiteten fra en «relativt sentral politiker» reist spørsmål om grovt myndighetsmisbruk innenfor den offentlige forvaltning. Flertallet fant dermed at kildevernet måtte slå gjennom. Mindretallet (to dommere) var mer i tvil om disse avveiningene, men fant på annet grunnlag å ville slutte seg til resultatet.

I en kjennelse fra Rt 1995 s 1777 ble vitneplikt pålagt av en enstemmig Høyesterett. Det dreiet seg her om etterforskning av mulig taushetspliktsbrudd ved Oslo politikammer. En intern plakat med bilde, navn og fødselsnummer for de 100 antatt mest aktive gjengangerne i det kriminelle miljø i Oslo, var kommet en avis i hende og trykt svakt sladdet som blikkfang på førstesiden. Følgende ble lagt til grunn av førstvoterende, med tilslutning fra rettens øvrige medlemmer:

«I det foreliggende tilfellet er det fra journalistens side særlig presentasjonsmessige hensyn som er trukket fram - ønskeligheten av å benytte autentisk materiale for å lede oppmerksomheten til stoff om et alvorlig samfunnsproblem. Det er således blikkfangverdien av materialet som her står sentralt, ikke informasjonsverdien vedrørende det tema som skulle behandles - at et begrenset antall kriminelle står for en forholdsvis betydelig del av «hverdagskriminaliteten». Jeg legger til grunn at alle opplysninger av relevans for selve temaet, slik som alder, kjønn, nasjonalitet og annet var eller kunne bli tilgjengelig for avisa på ordinær måte.

Når betydningen av de interesser som knytter seg til presentasjonsverdien av plakaten, skal veies mot de hensyn som beskyttes av taushetsplikten i det foreliggende tilfellet, finner jeg det klart at de førstnevnte må vike.

Det dreier seg her om benyttelse av materiale med personopplysninger som utsetter et stort antall personer for å bli identifisert som sterkt belastete kriminelle. I oppslaget på førstesiden betegnes de som «De 100 verste kjeltringene». Dette kan ha betydelige skadevirkninger både for deres egen rehabilitering, for deres nærstående og for tilliten til politiets evne til å behandle tjenesteopplysninger korrekt. Den forhåndskontakt som [journalisten] hadde med politiadjutant ..., som resulterte i at han bare fikk utlevert et sterkt sladdet eksemplar av plakaten, måtte understreke overfor ham betydningen av de personvernmessige hensyn i saken.

Jeg nevner at [journalisten] i sin forklaring for forhørsretten forklarte at:

«... et sekundært formål var at det kunne være interessant for avisen å bruke de opplysninger plakaten innebar ved senere anledninger. Det vil alltid være av generell interesse for en avis å skaffe seg mest mulig opplysninger som vil kunne bli brukt i senere reportasjer.»

At en avis skaffer seg og lagrer taushetsbelagte personopplysninger på denne måten er meget uheldig ut fra personvernhensyn.

Jeg finner ikke å kunne tillegge det særlig vekt at plakatene med de aktuelle personopplysningene har hatt betydelig spredning innad i politiet. Dette er av tjenestlige grunner hensiktsmessig og nødvendig. Jeg kan ikke se at det som er opplyst om utbredelsen av plakaten kan få noen betydning for vurderingen i forhold til § 125.

Både hensynet til oppklaring av bruddet på taushetsplikten i denne konkrete saken og betydningen av politiets taushetsplikt generelt har derfor full tyngde i saken. Etter mitt syn forelå det ikke noe hensyn av vekt som kunne tilsi at [journalisten] skaffet seg et usladdet eksemplar av plakaten eller at noen skulle utlevere den til ham.»

I kjennelse fra 1993 (Rt 1993 s 982)fritok Høyesterett en journalist fra å oppgi en kilde som kunne ha gitt nærmere opplysninger om ulovlig felling av fredet ulv. Det hadde vært «oppslag i avisa om at en ulv var skutt, og en rekke videre oppslag i dagene deretter». Journalistens befatning med saken hadde vært «motivert av anerkjente journalistiske hensyn». I den enstemmige kjennelsen bemerket førstvoterende bl a:

«Selv om det her ikke er tale om opplysninger som ligger i kildevernets kjerneområde, antar jeg som lagmannsretten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å pålegge vitneplikt. Med den sterke stilling kildevernet generelt er gitt etter loven slik den er tolket i Høyesteretts praksis, kan det heller ikke være avgjørende at det er meget viktig å oppklare drap på ulv for å redusere risikoen for utryddelse av denne truede rovdyrart.»

Kjennelsen i Rt 1992 s 39 reiste også spørsmål om kildevernet relatert til bokutgivelser,siden saken hadde sitt utspring i en bokutgivelse. Førstvoterende slo først fast at det er «forholdsvis klart at bøker i sin alminnelighet faller utenfor rammen av § 209 a. Det følger både av en naturlig tolking av bestemmelsen og av dens forhistorie.» Videre uttalte han bl a:

«Det er etter min mening pressens arbeidsform med blant annet henvendelser fra publikum som det er særlig viktig å beskytte, og det løpende arbeid som pågår i de ulike aviser (og kringkasting) med samfunnskritisk journalistikk. For personer som har informasjon, og som ikke ønsker å fremstå som kilde, er det naturlig å gå til pressen - det er pressen som er den åpne kanalen.

Denne saken reiser også spørsmålet om hvilken personkrets som er gitt rett til kildevern etter tvistemålslovens § 209 a. ... Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfellet kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder. ...

Selv om jeg finner at § 209 a ikke omfatter bøker generelt sett, er ikke dermed resultatet gitt for «Edderkoppen». Slik forholdene her ligger an, står den og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern. ... Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i § 209 a som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform. Jeg legger også vekt på publikums situasjon. Informasjon til journalister forventes å være undergitt anonymitetsvernet i § 209 a. At flere kilder i denne saken visste at det dreiet seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betydning for den generelle problemstillingen. Hertil kommer at en journalist i arbeidet med en bok ofte bygger på ulike kilder, som med en annen tolking her kunne komme forskjellig ut. Jeg må gå ut fra at det som er skrevet i boken dels bygger på opplysninger forfatteren har fått i sin virksomhet som journalister, og dels på opplysninger de har skaffet seg under sitt arbeid med boken. Opplysninger som i første omgang har vært beskyttet av betroelsesregelen i § 209 a første ledd annet punktum, kan ikke miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver. Når en bok står i en slik sammenheng med forfatterens journalistiske virksomhet som i denne saken, finner jeg at § 209 a på dette punkt ikke kan gis en for snever tolkning.»

Saken reiste videre spørsmål om betydningen av samtykkeerklæringer fra mulige kilder. Kontrollutvalget hadde innhentet erklæringer fra en rekke personer om samtykke til at de to journalistene besvarte spørsmål om hva disse personene hadde fortalt dem. Førstvoterende bemerket innledningsvis at samtykke fra en mulig kilde «ikke uten videre [kan] medføre at retten etter § 209 a til å nekte å oppgi kilden faller bort». Han uttalte videre bl a:

«Hvor det bare er et begrenset antall personer som kan være kilder, vil disse bringes i en vanskelig situasjon dersom et samtykke fra en eller flere av dem skulle medføre at § 209 a ikke kom til anvendelse. En nektelse av å gi samtykke, vil lett utlegges slik at vedkommende har noe å skjule. Situasjonen vil også kunne være at journalisten bygger på flere kilder, og at han vanskelig kan forklare seg om en av dem uten å avdekke også de øvrige. Hvis § 209 a skal få en rimelig rekkevidde, bør derfor slike samtykkeerklæringer som de som foreligger i denne sak, ikke være avgjørende. ...»

Kjennelsen tar også opp hvilke typer spørsmål som kan nektes besvart når kildevernet gjelder. I kjennelsen ble det om dette lagt til grunn at kildevernet også har anvendelse overfor spørsmål som ringer inn kilden uten direkte å røpe denne. Førstvoterende uttalte at kildevernet «må gå så langt at det heller ikke kan stilles spørsmål hvor formålet ikke er å komme på spor etter kilden, men hvor det kan bli resultatet». Det samme ble lagt til grunn i kjennelsen fra Rt 1996 s 180.

Tvistemålslovens og straffeprosesslovens bestemmelser om kildevern gjelder bare spørsmålet om når en pressemedarbeider fritas for den alminnelige plikten til å vitne overfor retten. Overfor andre offentlige myndigheter - f eks politiet - har pressen i utgangspunktet ingen forklaringsplikt, med mindre det foreligger særskilt lovhjemmel for det. Rettergangslovenes bestemmelser om kildevern kan ikke påberopes som direkte grunnlag for å nekte å gi kildeopplysninger der dette ellers er pålagt.

Til sist nevnes at en pressemedarbeider kan ha plikt til å oppgi kilden på eget initiativ til rette vedkommende etter straffeloven § 139, § 172 og § 387. Dette kan også innebære en plikt til å oppgi kildens navn under rettslig avhør.

3.2.2 Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10 bestemmer at enhver har rett til ytringsfrihet. Ytringsfriheten omfatter også retten til å forholde seg taus. Pressens rett til å verne om sine kilder er en viktig del av denne negative ytringsfriheten. Spørsmålet blir derfor om et inngrep i kildevernet vil komme i strid med menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10.

Artikkel 10 nr 1angir hovedregelen for vern om ytringsfriheten. Bestemmelsen lyder:

«Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.»

På grunnlag av denne formuleringen vil enhver innskrenkning i kildevernet være forbudt. I artikkel 10 nr 2 oppstilles imidlertid visse begrensninger i ytringsfriheten. Denne bestemmelsen lyder:

«Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.»

På grunnlag av dette kan ytringsfriheten begrenses ut fra de forhold som artikkel 10 nr 2 utdyper. Når grensene for ytringsfriheten skal angis, vil det være av betydning å vurdere hvor omfattende disse unntakene er. En dom avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (27 mars 1996 Goodwin - Storbritannia) drøfter rekkevidden av artikkel 10 i forhold til spørsmålet om kildevern.

Saken gjaldt en journalist som hadde mottatt opplysninger om økonomiske forhold i et datafirma. Firmaet var i en svært vanskelig økonomisk situasjon og ønsket ikke at disse opplysningene skulle bli allment kjent på grunn av at dette kunne vanskeliggjøre mulighetene for refinansiering. Det viste seg at opplysningene som journalisten hadde fått, stammet fra en rapport som mest sannsynlig var stjålet fra firmaet. Firmaet begjærte midlertidig forføyning for å hindre at opplysningen ble offentliggjort. Videre forlangte firmaet at journalisten skulle oppgi kilden til opplysningene slik at firmaet kunne å få tilbake den stjålne rapporten og hindre ytterligere publisering.

Engelsk rett bestemmer at det må foretas en avveining mellom på den ene siden pressens behov for kildebeskyttelse og på den annen side den annen parts rett til rettsbeskyttelse («interests of justice») og mulighet for skade. Det må foreligge en betydelig interesseovervekt for rettsbeskyttelse for at pressens kildevern skal oppheves. I denne konkrete saken la engelske domstoler vekt på risikoen for betydelig skade for firmaet, og det var nødvendig at kilden ble avslørt slik at denne risikoen for skade kunne avverges. Videre ble det lagt vekt på at kilden hadde mindre krav på beskyttelse på grunn av kildens eget rettsbrudd. Engelske domstoler påla etter dette journalisten å oppgi sin kilde, og da han nektet å etterkomme dette pålegget, ble han ilagt en bot.

Journalisten brakte saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Domstolen slo for det første fast at en journalists rett til kildevern omfattes av artikkel 10. Det forelå derfor et åpenbart inngrepp i artikkel 10 nr 1, fordi journalisten var pålagt vitneplikt. Spørsmålet ble om noen av unntakene i artikkel 10 nr 2 kom til anvendelse.

Journalisten hevdet for det første at formuleringen i den engelske unntaksbestemmelsen var så vag at den ikke oppfylte kravet om tilstrekkelig lovhjemmel etter artikkel 10 nr 2. Menneskerettighetsdomstolen fant at lovbestemmelsen ikke var et brudd på kravet om forutberegnelighet fordi bestemmelsen ikke ga domstolene noen ubegrenset adgang til skjønnsutøvelse. Videre ble det konstatert at inngrepet var begrunnet i en legitim interesse i forhold til menneskerettighetskonvensjonens beskyttelse av andres rettigheter. Spørsmålet som kom på spissen, var om inngrepet kunne sies å være «nødvendig i et demokratisk samfunn». Domstolen kom til at pålegget om å opplyse om kildens identitet var i strid med artikkel 10 nr 2. Domstolen begrunnet dette med at pressens kildebeskyttelse er et helt sentralt element i pressefriheten. Uten kildebeskyttelse kan pressens rolle som samfunnsvokter bli undergravet. Et inngrep i pressens kildebeskyttelse kan derfor bare skje hvis inngrepet er nødvendig ut fra tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Domstolen uttalte videre at for å vurdere om de nasjonale myndigheters begrunnelse for inngrepet i ytringsfriheten er relevant og tilstrekkelig, må man vurdere saken i sin helhet. I dette tilfellet var det nedlagt en midlertidig forføyning som forbød journalisten og fagmagasinet å publisere informasjonen. I tillegg var de viktigste aviser og fagmagasiner varslet om forbudet mot publisering. På denne måten var en vesentlig del av begrunnelsen med pålegget om å oppgi kildens identitet allerede oppnådd. Den gjenstående risikoen for publisering av den konfidensielle informasjon var derfor ikke en tilstrekkelig begrunnelse i forhold til artikkel 10 nr 2. Ønsket om å avsløre informasjonstyven, var heller ikke en tilstrekkelig grunn for å pålegge vitneplikt. Domstolens konkluderte etter dette med at pålegget om å oppgi kildens identitet, ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn, og det ble derfor konstatert et brudd på konvensjonens artikkel 10.

Spørsmålet blir hvordan denne dommen får betydning i forhold til norsk rett. Det er for det første viktig å merke seg at domstolen ikke fant at den engelske lovbestemmelsen som påla vitneplikt, var for vagt formulert i forhold til menneskerettighetskonvensjonens krav. Det betyr at det ikke er noe i veien for å utforme en skjønnsmessig regel for eventuelt å pålegge vitneplikt i spesielle tilfeller. Det som menneskerettighetsdomstolen slo ned på, var lovanvendelsen og vurderingen som forelå i denne konkrete saken. Dommen oppstiller et krav om kildevern. Samtidig gis det rom for å gjøre enkelte innskrenkninger i kildevernet hvor dette er nødvendig for å ivareta andre relevante og tungtveiende interesser.

Det følger av denne dommen at det må foreligge betydelig interesseovervekt for de motstående hensyn for at kildevernet skal vike.

3.2.3 Generelle synspunkter

Utvalgethar innledningsvis en del alminnelige merknader til spørsmålet om beskyttelse av massemedienes kilder i dagens samfunn. Utvalget påpeker at vern av kilder som er blitt lovet anonymitet, hører til den journalistiske yrkeskodeks i alle land i den vestlige kulturkrets hvor pressefriheten er en viktig bestanddel av det demokratiske styringssystemet. Utvalget uttaler videre i NOU 1988: 2 s 14-15:

«Vernet av kildens identitet når dette er påkrevet, har vært betraktet som en grunnleggende forutsetning for fri informasjonsformidling og meningsdannelse. Særlig har vernet av kilden - eller kildens anonymitetsrett - vært ansett viktig for en reell adgang til fri kritikk av de offentlige styrende og utøvende organer. Dette har da også vært perspektivet når spørsmålet om vernet for pressens kilder har vært satt på dagsorden i internasjonale fora, som f eks Unesco, Europarådet og Nordisk Råd.

Anonymitetsretten har etter hvert oppnådd en betinget anerkjennelse i lovgivningen i de fleste land hvor pressefriheten ikke bare eksisterer på papiret i lov eller grunnlov, men også utgjør en sosial og politisk realitet. Diskusjonen om anonymitetsretten og dens begrensninger er derfor nøye knyttet til trykkefrihetsbegrepet, eller bedre, til informasjonsfriheten som overordnet verdi i et demokratisk samfunn.

Spørsmålet om pressens rett til å verne sine kilder gjelder med andre ord ikke om pressens medarbeidere skal gis en individuell rettighet som andre borgere vanligvis ikke har. Først og fremst dreier det seg om å gi personer som er kilde for informasjon av samfunnsmessig betydning, et vern mot å bli identifisert når de har grunner for å bevare sin anonymitet. Et typisk tilfelle kan være frykt for represalier fra personer som ønsker å hindre at opplysninger om kritikkverdige forhold kommer til allmennhetens kunnskap. Slik sett er det en borgerrettighet det er tale om. Perspektivet må videre være at i denne sammenheng må pressen og andre medier vurderes som samfunnsinstitusjoner, og ikke som en rekke enkeltforetak med særinteresser som de ønsker ivaretatt og beskyttet av lovgivningen. Utvalget mener derfor at spørsmålet om pressens rett til å beskytte kilden bør avgjøres i lys av en oppfatning av pressen som samfunnsinstitusjon, som kritisk overvåker av offentlig og privat virksomhet, som informasjonsformidler og arena for samfunnsdebatten. I prinsippet dreier det seg om informasjonsfriheten, om friheten til å gi og motta informasjon som en egenverdi.

I Norge som i andre land er diskusjonen om anonymitetsretten nøye knyttet til omfanget av pressens strafferettslige ansvar. Både hensynet til den alminnelige rettshåndhevelse og hensynet til personvernet har vært anført som grunner mot å gi pressen uinnskrenket rett til å beskytte kildene. Fra pressens side er det innrømmet at anonymitetsretten kan misbrukes, eksempelvis når det rettes grunnløse beskyldninger mot personer eller foretak som kan stå ganske forsvarsløse overfor angrep fra pressens side. Når bestemmelsene om redaktøransvaret i straffelovens § 431 ble skjerpet i 1958, var det nettopp et resultat av en avveining av de ulike hensyn som skal ivaretas.

En eventuell styrkelse av rettsvernet for pressens kilder bør imidlertid nå kunne foretas uten en tilsvarende skjerpelse av pressens strafferettslige ansvar. De ansvarsregler som i dag gjelder, f eks straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred, sammenholdt med redaktøransvaret, og lov om skadeserstatning § 3-6, burde være tilstrekkelige.»

Det er således enighet i utvalget om at de gjeldende regler i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a ikke er fullt ut tilfredsstillende og at det bør skje en viss styrking av rettsvernet for pressens kilder. Utvalget er imidlertid delt i synet på hvor stor utvidelse av vernet som bør foretas, se nærmere nedenfor.

Av høringsinstansenehar bare noen få uttalt seg direkte om det overhodet er grunn til å endre de gjeldende lovbestemmelsene i retning av ytterligere innskrenket vitneplikt for pressefolk om kildenes identitet. Bodø politikammerog Trondheim byrettmener at de gjeldende regler innebærer en rimelig avveining av de stridende interesser, og at noen endringer ikke er påkrevet. Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund«finner det lite presserende å endre de eksisterende bestemmelser». For øvrig synes et flertall av høringsinstansene å støtte en endring av de gjeldende regler, idet de stiller seg positive til et av de alternative endringsforslag som utvalgets fraksjoner har fremsatt, se nærmere nedenfor.

Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets generelle merknader som er gjengitt foran. Et godt vern for pressens kilder er av sentral betydning i et samfunn som bygger på demokrati og ytringsfrihet. Det er et nødvendig bidrag til en kritisk og samfunnsengasjert presse og kan sikre at kritikkverdige forhold bringes frem i offentlighetens lys fordi det kan skje uten risiko for den enkelte kilde. Det er i dag anerkjent at pressen er en viktig formidler til allmennheten og myndighetene av informasjon om kritikkverdige forhold i samfunnet og om andre forhold som har samfunnsmessig interesse. I et demokratisk samfunn har massemediene også en sentral plass som arena for debatt omkring både det offentlige og private samfunnsliv. Et utilstrekkelig vern for kildene kan føre til at enkeltpersoner ikke våger å bringe frem opplysninger av samfunnsmessig og offentlig interesse, f eks av frykt for represalier fra dem de kritikkverdige forhold refererer seg til. Denne sammenhengen mellom vern av identiteten for pressens kilder og en mest mulig fri informasjonsstrøm er i dag neppe særlig kontroversiell. Hensynet til rettshåndhevelsen i sin alminnelighet - oppklaring av straffbare forhold og fullstendig opplysning av sivile rettstvister - og hensynet til dem som blir omtalt i pressen og kan få beskyldninger rettet mot seg, blir etter departementets syn tilstrekkelig varetatt selv om det stilles strenge vilkår for eller utelukkes å kunne pålegge pressefolk vitneplikt med hensyn til identiteten av deres kilder. Det vises i sistnevnte sammenheng også til straffeloven § 431 om det såkalte «redaktøransvaret», som gir vern mot misbruk av reglene om kildebeskyttelse. Etter nevnte bestemmelse kan en redaktør holdes strafferettslig ansvarlig for det som offentliggjøres i avisen eller fjernsynet, når det f eks innebærer krenkelser av privatlivets fred eller ærekrenkende utsagn.

3.2.4 Vitneforbud eller fritaksrett

Etter gjeldende rett er reglene om kildevern i relasjon til vitneplikten utformet som bestemmelser som gir journalister m fl en rett til å nekte å svare på spørsmål om en kildes identitet under visse forutsetninger.

Utvalgetforeslår at det prinsipielle utgangspunktet her endres til å bli en hovedregel om vitneforbud for pressefolk om identiteten til en kilde. Det vil bety at domstolen av eget tiltak skal nekte å ta imot opplysning om en kildes identitet, også om journalisten skulle være villig til å gi opplysningen til retten. Utvalget viser til sine generelle synspunkter på vern av pressens kilder (NOU 1988: 2 s 16, jf s 14-15, gjengitt i punkt 3.2.3 foran). Som nærmere begrunnelse heter det i NOU 1988: 2 s 16:

«Anonymitetsretten bygger på hensynet til vern av kilden og den frie informasjonsformidling. Det skal ikke være noen fakultativ adgang for den enkelte pressemedarbeider til selv å velge om kildens identitet skal opplyses eller ikke. Hovedregelen må derfor være at retten ikke kan ta imot vitneforklaring i slike tilfelle, med mindre loven gir uttrykkelig hjemmel for det. Utvalget viser for så vidt til utformingen av vitneforbudsreglene i tvml §§ 204 til 206 og strprl §§ 117 til 120. Selv om pressen på bakgrunn av de etiske regler selv mener at de heller ikke i dag har noen frihet til å oppgi kilden etter eget valg, vil et slikt endret utgangspunkt også gi pressen en bedret stilling vis a vis sine kilder. Pressen vil da kunne opplyse til potensielle kilder at det etter lovens hovedregel er forbud mot å røpe vedkommendes identitet under rettergang. Formelt har kilden dermed fått et bedre grunnlag for å stole på det vernet han blir lovet.»

Forslaget innebærer en viss omredigering av de gjeldende bestemmelser for å komme i samsvar med det endrede utgangspunkt. I tillegg foreslås inntatt en regel i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a om at vitneforbudet ikke gjelder dersom kilden selv samtykker i at vedkommendes identitet opplyses, selv om journalisten av andre grunner skulle ha interesse i å holde opplysningen for seg selv.

Få av høringsinstansenehar uttalt seg om å endre hovedregelen fra en fritaksrett til et vitneforbud. Ingen har gått mot en slik endring, bortsett fra noen få som er tilfreds med dagens bestemmelser og mener det ikke er påkrevet med noen endringer overhodet, jf punkt 3.2.3 foran. En del instanser gir positiv støtte til forslaget, herunder de fleste presseorganisasjonene, Advokatforeningen og Regjeringsadvokaten, men har likevel få eller ingen kommentarer til problemstillingen utover den positive støtte. I en fellesuttalelse 18 november 1994 tar Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund avstand fra utvalgets forslag om at kildevernet bortfaller ved kildens samtykke.

Departementet foreslår ikke en omforming av kildevernregelen fra en regel om rett til å nekte til en regel om vitneforbud.

Spørsmålet er her om en journalist som er stevnet som vitne i en rettssak, i bestemte situasjoner skal ha rett til å nekte å besvare spørsmål om kildens identitet eller om dommeren i det hele tatt ikke skal tillate spørsmålet stilt (vitneforbud). Dette spørsmålet er neppe av avgjørende viktighet sett fra pressens side. Departementet er tvilende til at en regel om vitneforbud fremfor rett for journalisten til å nekte å gi opplysningen, vil ha nevneverdig betydning for pressens tilgang på informasjon eller andre spørsmål av viktighet for pressen. Om en kilde velger å gå til pressen med opplysninger eller ikke, vil nok mer være et spørsmål om hvilken tillit kilden totalt sett har til pressen og det aktuelle presseorganet, enn hvilken regel som velges i det foreliggende spørsmålet.

Rettslig sett vil det være inkonsekvent og problematisk å innføre en regel om vitneforbud for domstoler angående kilders identitet. Etter gjeldende rett har journalister ikke noen alminnelig taushetsplikt om kilders identitet.

Uten samtidig innføring av en alminnelig taushetsplikt vil da journalisten etter innføring av vitneforbud i rettergangslovene, i utgangspunktet kunne oppgi navnet til enhver, men ikke til retten. Utvalgets anførsel om at vitneforbud bør innføres fordi det ikke bør være opp til den enkelte pressemedarbeider selv å velge om kildens identitet skal opplyses eller ikke (NOU 1988: 2 s 16), er ut fra dette uten større vekt.

En alminnelig taushetsplikt, med de grensedragningsproblemer og mulige problemer for pressen i forhold til dens kilder det vil reise, er det ikke aktuelt å innføre. Det er heller ikke foreslått av utvalget.

En regel om vitneforbud ville medføre rettslig inngripen på et område som hittil har vært dominert av journalistisk yrkesetisk regulering. I de etiske normer for pressen («Vær Varsom-plakaten»), slik disse er vedtatt av Norsk Presseforbund 14 desember 1994, lyder punkt 3.5 slik:

«Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»

Departementet kan ikke se at det er ønskelig eller tilrådelig å lovregulere dette spørsmålet. Utvalgets enstemmige standpunkt til spørsmålet er bare kort begrunnet, uten at slike hensyn som departementet mener taler mot vitneforbud, kan sees vurdert.

Når departementet vil opprettholde utgangspunktet om at en pressemedarbeider har rett til å nekte å oppgi kildens identitet, får pressemedarbeideren fortsatt en rett til å overholde en avtale om taushetsplikt med en konkret kilde. Et taushetsløfte vil riktignok ikke slå gjennom der vilkårene for å pålegge vitneplikt er til stede. Men for dette spørsmålet har valget mellom fritaksrett eller vitneforbud ingen betydning.

Departementet vil heller ikke foreslå en positiv regel om virkningen av samtykke fra en eventuell kilde. Det kildevernreglene regulerer er prinsipielt bare vernet om kildens identitet. Like godt som en kilde kan gi samtykke til at journalisten røper denne, kan kilden selv stå frem og angi seg som kilde om han eller hun skulle ønske det. Departementet kan derfor vanskelig se noe behov for en uttrykkelig samtykkeregel. Hvis samtykke fra en kilde skal være avgjørende, må man være fullt sikret at alle de mulige kilder har samtykket. Dette er man ikke sikret uten at kilden selv står frem. Hvis reglene om kildevern skulle forstås annerledes, vil de ikke nå sitt formål, jf foran under punkt 3.2.3. Når fritaksretten påberopes av en pressemedarbeider, blir dermed regelen at et samtykke fra en eller flere kilder som påberopes fra annet hold, ikke får betydning i saken.

3.2.5 Forslaget om et absolutt kildevern

3.2.5.1 Utvalgets vurderinger og høringsinstansenes synspunkter

Det er enighet i utvalgetom å styrke vernet for pressens kilder i forhold til gjeldende rett, men utvalget er delt i synet på hvor langt det er berettiget å gå i denne retning.

Et mindretall i utvalget(de fire representantene for presseforeningene) foreslår prinsipalt at det innføres et absolutt forbud mot at pressen skal kunne pålegges vitneplikt med hensyn til en kildes identitet. Disse medlemmene mener at en vurdering av de generelle hensyn som er gjengitt foran under punkt 3.2.3, leder til at det aldri er grunnlag for å kreve at pressen skal avsløre identiteten til en kilde som er lovet anonymitet. Mindretallet mener at «anonymitetsretten - som en integrert del av informasjonsfriheten - må anses overordnet andre hensyn», jf NOU 1988: 2 s 15. Det vises også til at en slik lovregel vil være i samsvar med pressens praksis om aldri å oppgi kildens identitet. Ellers begrunner utvalgets mindretall sitt prinsipale forslag slik (NOU 1988: 2 s 15):

«Som allerede nevnt ovenfor under utvalgets generelle vurderinger, har diskusjonen om anonymitetsretten alltid tidligere vært knyttet til spørsmålet om pressens strafferettslige ansvar. Mindretallet vil for sin del understreke at med de ansvarsregler som gjelder for norsk presse, kan det fra et samfunnsmessig synspunkt ikke være betenkelig å etablere et absolutt rettsvern for pressens kilder. Også i de tilfelle der opplysninger i pressen måtte være fremkommet ved alvorlige brudd på taushetsplikt, har samfunnet til rådighet reaksjonsmidler mot den som offentliggjørslike opplysninger, når de er krenkende eller f eks beskyttet av hensyn til rikets sikkerhet. Det er tilstrekkelig å vise til straffeloven § 431 om redaktøransvaret, §§ 246 og 247 om ærekrenkelser, § 390 om privatlivets fred og skadeserstatningsloven § 3-6.

Like avgjørende for å gjøre kildevernet absolutt er - etter mindretalletsoppfatning - det tillitsforhold som må være til stede mellom publikum og presse, og som er en nødvendighet dersom pressen skal fylle sin samfunnsoppgave. Hvis det åpnes for unntak fra taushetsplikten, vil kilden ikke kunne være sikker på om pressemedarbeideren holder det taushetsløftet som er gitt. En full anerkjennelse i lovgivningen av den yrkesetiske norm som gjelder i pressen, vil således være av vesentlig betydning for hele tillitsforholdet mellom publikum og presse.

Mindretalletviser videre til at et absolutt vern av kildene gjennom flere ti-år har vært en uavbrutt praksis i pressen. Vernet av kilden er på denne måten gjort til en yrkesetisk norm av samme karakter som det taushetsløfte som avgis av andre yrkesutøvere og som de er forpliktet av. Riktignok er det for pressens medarbeidere ikke tale om noen høytidelig og individuell erklæring, men bare om stilltiende tilslutning til en norm som oppfattes som absolutt og ubrytelig. Vern av kilder som er blitt lovet full anonymitet blir av journalister oppfattet som en særlig viktig del av det profesjonelle fellesskap, og som yrkesetisk norm er den ikke omtvistet av noen som har journalistikk som profesjon.»

Utvalgets flertall(de øvrige medlemmer) mener derimot at det ikke bør innføres et slikt absolutt forbud mot å pålegge en pressemedarbeider å opplyse en kildes identitet. Også flertallet anerkjenner verdien av å beskytte pressens kilder for å sikre en kritisk presse og pressens rolle som informasjonsformidler. Imidlertid er de motstående hensyn så sterke at det kan tenkes tilfelle hvor hensynet til kildens anonymitet må vike. F eks kan det gjelde kvalifiserte tilfeller av brudd på taushetsplikt, bl a vedrørende lekkasje av opplysninger av betydning for rikets sikkerhet. Det samme kan gjelde ønsket om å oppklare tilfeller av helse- og sosialarbeideres brudd på yrkesmessig taushetsplikt om personlige forhold. Flertallet viser i denne sammenheng til sin argumentasjon i forbindelse med hvilke konkrete lovendringer som bør foreslås (NOU 1988: 2 s 16-21, se nedenfor i punkt 3.2.6).

Blant høringsinstansenestøttes mindretallets forslag om et absolutt vitneforbud av Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag, Norske Avisers Landsforbundog Norsk Rikskringkasting.I hovedsak slutter disse instanser seg til mindretallets argumentasjon, og de understreker betydningen av et absolutt vitneforbud for den enkelte borgers rett og mulighet til å henvende seg til pressen uten frykt for sanksjoner av noen art, og gjennom dette betydningen for fri informasjonsformidling og den kritiske samfunnsdebatt. Det vises også til at pressens etiske regler og straffelovens bestemmelse om redaktøransvaret vil hindre misbruk av et slikt absolutt kildevern.

De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg, går mot innføring av et absolutt vitneforbud, enten ved å uttale dette direkte eller ved å støtte et av de alternative forslag til ny utforming av reglene om adgang til å pålegge vitneplikt. Dette gjelder Regjeringsadvokaten, Den Norske Advokatforening, Lagmannen i Agder, Eidsivating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund, Norges Lensmannslag, Norske Kommuners Sentralforbund, Riksadvokaten, Oslo Politikammer, Romerike politikammer, Politimesteren i Nord-Jarlsberg, Politimesteren i Hordaland, Politimesteren i Namdal, Bergen politikammer, Bodø politikammer, Sorenskriveren i Indre Sognog Trondheim byrett. Lagmannen i Agderuttaler:

«Når det gjelder det prinsipale forslag fra medlemmene fra pressesiden om et absolutt vitneforbud, skal jeg bemerke: Forslaget er begrunnet bl.a. med «at anonymitetsretten - som en integrert del av informasjonsfriheten - må anses overordnet andre hensyn» (Innst. s. 15 sp. 1). En slik vektlegging avslører etter mitt syn en overdreven tro på egen verdi. Det massemedia ønsker er et bevisforbud på linje med leger og prester. Jeg synes det må være nokså klart at pressen ikke tåler en sammenligning med disse yrkesgrupper. Jeg viser for så vidt til det jeg har nevnt innledningsvis om at medarbeiderne i massemedia er en ulikeartet gruppe som ikke lever opp til en ensartet etisk standard. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt. 1986 s. 1245 der Høyesterett påla en journalist å oppgi kilden for opplysningen om navnet på en person hvis hjerte var benyttet ved transplantasjon. Jeg ville finne det støtende om en pressemedarbeider skulle kunne skyte seg inn under taushetsplikten i et slikt tilfelle, og jeg antar at resultatet i Høyesterett ville ha blitt det samme også etter flertallets forslag.»

3.2.5.2 Departementets vurdering

Departementet vil for sin del slutte seg til utvalgets flertall på dette punkt. En absolutt og unntaksfri regel om at pressefolk aldri skal kunne pålegges vitneplikt for domstolene med hensyn til en kildes identitet, vil være svært vidtgående og ikke ta tilstrekkelig hensyn til de tungtveiende interesser som kan tenkes å trekke i motsatt retning i enkelte tilfeller. Et absolutt kildevern er ukjent i andre nordiske land og ble vurdert og forkastet i Danmark så sent som i 1991.

På bakgrunn av dette vil departementet foreslå at det utformes en ny § 209 a i tvistemålsloven og en ny § 125 i straffeprosessloven med følgende ordlyd:

«Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.

Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.

Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.»

Dette forslaget vil innebære en styrking av kildevernet i forhold til gjeldende tvistemålsloven § 209 a og straffeprosessloven § 125. Ordlyden vil klart presisere at vitneplikt bare kan pålegges der vektige samfunnsinteresser og hensynet til sakens opplysning tilsier det.

Høyesterett har gjennom sin praksis lagt til grunn et sterkere kildevern enn det som synes å følge direkte av ordlyden etter gjeldende rett. Høyesterett har i senere avgjørelser om kildevern lagt til grunn at selv om det foreligger brudd på taushetsplikt, kan en avveining av ulike hensyn tale mot å pålegge vitneplikt. Med den formuleringen som er foreslått ovenfor, vil utgangspunktet være at kilden skal vernes selv om det foreligger brudd på taushetsplikt. At det foreligger et taushetsbrudd, kan likevel inngå som et moment i en bredere vurdering som kan lede til pålegg om vitneplikt dersom de generelle vilkår for å gi et slikt pålegg er oppfylt. Taushetsbruddet vil imidlertid - som regel ikke være nok til å anse de generelle vilkårene for oppfylt.

3.2.6 Unntakene fra hovedregelen om kildevern

3.2.6.1 Generelt. Rettsteknisk utforming

Rettens adgang til å pålegge journalister vitneplikt med hensyn til identiteten av deres kilder følger etter gjeldende rett av den skjønnsmessige regelen i straffeprosessloven § 125 tredje ledd og tvistemålsloven § 209 a tredje ledd, se nærmere under punkt 3.2.1 foran. Utvalgetdrøfter for det første om disse skjønnsmessige regler bør erstattes av en mer konkret oppregning av de forhold som skal kunne gi grunnlag for å pålegge vitneplikt, jf NOU 1988: 2 s 16, men finner ikke å kunne anbefale en slik løsning. Det påpekes imidlertid at reglene ikke bør gi domstolene en for vid skjønnsadgang, og at retningslinjene for skjønnet i størst mulig grad bør fastlegges i lov og forarbeider.

Nesten alle høringsinstansenesom har avgitt svar, uttaler seg om utvalgets forslag til nye regler om vitneplikt. Justitiarius i Høyesterettog Den norske Dommerforeningbemerker imidlertid at de ut fra karakteren av de spørsmål som reises, ikke finner det naturlig å uttale seg om den delen av innstillingen som behandler spørsmålene om kildevern. Tre høringsinstanser finner primært de gjeldende regler tilfredsstillende, og går ikke inn for endringer. Dette gjelder Bodø politikammer, Norske Fjernsynsselskapers Landsforbundog Trondheim byrett;de to sistnevnte imidlertid slik at det subsidiært gis uttrykk for hvilke av de ulike endringsforslag som foretrekkes, se nærmere nedenfor. Likeledes er de synspunkter som gjengis nedenfor av subsidiær art for de høringsinstanser som støttet et absolutt kildevern, jf punkt 3.2.5.1 ovenfor.

Ingen av høringsinstansene går imot forslaget om at reglene om unntak fra vitneforbudet fremdeles utformes som en skjønnsmessig regel for domstolene. Den Norske Advokatforeninguttaler:

«Det vil være en umulighet å lage en uttømmende oppregning om hvilke forhold som skal gi retten adgang til å pålegge pressen vitneplikt om kildens identitet. Kildebeskyttelsesutvalgets forslag om å innrømme domstolene en skjønnsmessig adgang til å pålegge vitneplikt er muligens derfor det som vil være det eneste praktisk gjennomførbare.»

Regjeringsadvokatenuttaler:

«En unntaksregel vil som nevnt av utvalget nødvendigvis måtte bli skjønnsmessig. Videre er jeg enig i at det bør stilles opp forholdsvis strenge vilkår for at vitneplikt skal kunne pålegges. Den nærmere utforming av bestemmelsen - med sikte på å gi retten veiledning i den enkelte sak - byr imidlertid på problemer, og jeg er i tvil om utvalgets ulike forslag her egentlig innebærer noen forbedring. Riktignok gir forslagene holdepunkter for en skjerping av vilkårene for å pålegge vitneplikt, men de gir liten veiledning i den enkelte sak.»

Departementet er enig i at en skjønnsmessig utformet unntaksregel synes å være det eneste praktisk gjennomførbare. Om den nærmere utforming av regelen vises til punktene nedenfor.

3.2.6.2 Regelen om vitneplikt. Utvalgets vurderinger av endel hovedspørsmål

Utvalget drøfter særskilt enkelte hovedspørsmål vedrørende adgangen til å pålegge vitneplikt. Et slikt spørsmål er hvilken løsning som skal velges for tilfeller hvor det kan antas at kilden ved å gi sine opplysninger til pressen har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt,se NOU 1988: 2 s 16-17. I de gjeldende bestemmelser heter det om dette at «[f]orklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt». Utvalget uttaler (NOU 1988: 2 s 16):

«I tilknytning til dette har Høyesterett i kjennelsen i Rt 1986 s 1245 ... uttalt at «ved straffbart brudd på taushetsplikt er hovedregelen ... at kilden kan kreves oppgitt». Retten uttalte videre at det «... skal ... legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette». Utvalget antar det siterte må forstås slik at det skal svært meget til for at retten skal unnlate å pålegge vitneplikt der det kan være spørsmål om straffbart brudd på taushetsplikt. Som generell regel mener utvalget dette setter en for snever ramme for rettens vurderingsadgang.»

Utvalget viser deretter igjen til den nevnte kjennelse i Rt 1986 s 1245 hvor Høyesterett også tar opp spørsmålet om hvilke krav som må stilles til beviset for det aktuelle taushetspliktsbrudd. Etter loven kreves at det «må antas» at opplysningene er gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, og Høyesterett uttaler at det i dette ligger «beskjedne beviskrav». Utvalget mener at dette som en generelt formet regel er lite tilfredsstillende, og det bør stilles et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt på dette punkt før det skal gi grunnlag for å kunne pålegge taushetsplikt (NOU 1988: 2 s 16-17).

Utvalget går også mer prinsipielt inn på spørsmålet om brudd på taushetsplikt som begrunnelse for pålegg om vitneplikt. Utvalgets hovedsyn er at en slik begrunnelse ikke alltid er like velfundert og at antatt brudd på taushetsplikt hos kilden ikke uten videre bør gi adgang til å pålegge journalisten vitneplikt med hensyn til kildens identitet. Utvalget uttaler (NOU 1988: 2 s 17):

«Det finnes i lovgivningen en rekke bestemmelser om taushetsplikt. Det kan hevdes at den enkelte regel representerer den avveining mellom de motstridende interesser på området som lovgiver mener er riktig, og at man derfor ikke kan gi noe absolutt kildevern ved krenkelse av slike interesser som lovgiver har funnet verneverdige. På den annen side dreier det seg om taushetspliktsregler som dekker svært ulike tilfelle, og tyngden av hensynene bak reglene varierer mye. De ulike regler kan derfor ikke uten videre likestilles ved utformingen av bestemmelser om kildevern ved brudd på taushetsplikt. Det vises til Justiskomiteens uttalelser i Innst O nr 72 (1984-85) s 17 ... . Det må antas at de mer prinsipielle hensyn til pressens samfunnskritiske og informasjonsformidlende funksjon sjelden er tillagt tilstrekkelig vekt ved utformingen av de enkelte taushetspliktsregler.

Et vesentlig moment ved denne vurdering, er henvisningen i dagens bestemmelser til «straffbart brudd på taushetsplikt». Etter straffeloven § 121 er ethvert brudd ikke bare på lovbestemt, men også på instruksfestet taushetsplikt straffbart, så lenge instruksen er «gyldig». Det vil si at den er gitt av et organ med instruksjonsmyndighet, og at den ikke er i strid med offentlighetslovens bestemmelser eller andre regler som påbyr offentlighet. Slik sett favner derved dagens henvisning til taushetsplikt i kildebeskyttelsesparagrafene ikke bare den lovbestemte taushetsplikt, men også taushetsplikt fastsatt i en lang rekke forskrifter og instrukser som ingen er gitt å ha oversikt over. Mange av disse «ikke lovbestemte» taushetspliktsregler tar blant annet sikte på å beskytte forvaltningsmessige og administrative forhold, og hvor det etter utvalgets oppfatning bør være en langt videre kildebeskyttelse enn tilfellet er i dag.

På denne bakgrunn er en mer kritisk holdning til sammenhengen mellom brudd på taushetsplikt og pålegg om vitneplikt om kilders identitet derfor på sin plass. Utvalget viser også til kjennelsen av 28.10.86 fra Frostating lagmannsrett, hvor det bl a heter:

«Når det gjelder spørsmålet om overtredelse av taushetsplikten som sådan så bør det i utgangspunktet være vedkommende forvaltningorgan, eventuelt politiet selv, som internt innskjerper taushetsplikten og kontrollerer at den blir overholdt. Rent unntaksvis bør pressen pålegges vitneplikt i slike tilfeller ... .»

Utvalgets hovedsynspunkt er at taushetspliktsreglene i denne sammenheng ikke bør være til hinder for at man får avdekket for offentligheten kritikkverdige forhold, f eks tilfeller av myndighetsmisbruk innen offentlige organer m m. Hvis kilden har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, bør vitneplikt ikke pålegges den pressemedarbeider som offentliggjør opplysningene. Dette gjelder særlig hvor saken alene dreier seg om å få tak i den person som har brutt sin taushetsplikt.

Utvalget er klar over at det i enkelte tilfeller er så tungtveiende hensyn bak taushetspliktsreglene at retten må ha en viss adgang til å pålegge vitneplikt om kildens identitet. Områder hvor det etter utvalgets mening kan tenkes å foreligge slike tilfeller, er bl a brudd på taushetsplikt om opplysninger som kan skade rikets sikkerhet og helse- og sosialarbeideres brudd på yrkesmessig taushetsplikt om personlige forhold. På dette siste området er et av hensynene å verne fortroligheten i forholdet til pasienter og andre klienter. Man må imidlertid ta i betraktning at pressen selv kan bli holdt strafferettslig ansvarlig for publisering av f eks personlige opplysninger, jf bl a straffeloven § 390 om krenkelse av privatlivets fred og § 431 om redaktøransvaret. Langt på vei vil reaksjoner etter disse bestemmelser gi tilstrekkelig preventiv virkning mot offentliggjøring av slike opplysninger.»

Et annet hovedspørsmål som utvalget drøfter, er tilfellene hvor f eks en avisartikkel inneholder opplysninger om straffbare forhold som er begått.Dersom politiet ønsker å etterforske forholdet, vil de kunne være interessert i kildens identitet for å få nærmere forklaring fra vedkommende. Kilden kan på sin side ha blitt lovet anonymitet av journalisten. Vitneplikt kan i slike tilfelle i dag pålegges av retten etter de gjeldende bestemmelser, dersom retten «finner det særlig viktig at forklaring gis». Om denne problemstillingen uttaler utvalget (NOU 1988: 2 s 17-18):

«Utvalget utelukker ikke at vitneplikt bør kunne pålegges i slike tilfeller, f eks der det dreier seg om svært alvorlige forbrytelser eller særlig samfunnsskadelig virksomhet. Utvalget forutsetter imidlertid at det normale her bør være at politiet etterforsker slike forhold ved andre og mer tradisjonelle metoder enn avhør av journalisten om kilden. I alle fall vil jo politiet ha fått noen opplysninger om saken allerede ved det som er kommet på trykk. Pålegg om vitneplikt i slike tilfeller vil kunne medføre at ikke en gang slike opplysninger vil komme til politiets kunnskap, ved at kildene vil vegre seg for å gi opplysningene til journalisten.»

Utvalget nevner også spørsmålet om å pålegge vitneplikt i tilfeller hvor forklaringen trengs for å hindre at noen uskyldig blir dømt.Utvalget tar som utgangspunkt at vitneplikt som hovedregel må kunne pålegges i slike tilfeller, men finner ikke grunn til å gi særlige regler om dette. Utvalget bemerker at det er lite praktisk at dette skal komme på spissen ved spørsmålet om å pålegge en journalist vitneplikt. Utvalget sier (NOU 1988: 2 s 18):

«Det vil sjelden være slik at retten må anta at hvis ikke kilden oppgis, så vil en person bli uskyldig dømt.Normalt vil tvilen om tiltaltes straffeskyld da være så vidt stor at hvis kilden ikkeoppgis - slik at man ikke får høre dennes nærmere forklaring - må tiltalte frifinnes.Dette følger av vår retts hovedregel om bevisvurdering i straffesaker, nemlig at tvil skal komme tiltalte til gode. En forklaring fra kilden vil eventuelt bare kunne medvirke til å få tiltalte dømt. Utvalget viser også til straffeloven § 172 som under nærmere bestemte vilkår setter straff for den som unnlater å opplyse om omstendigheter som godtgjør at en som er tiltalt eller dømt for en forbrytelse, er uskyldig.»

Endelig viser utvalget til de gjeldende bestemmelser i straffeprosessloven § 125 tredje ledd og tvistemålsloven § 209 a tredje ledd som begge i fjerde punktum har en særregel om at «forklaring kan kreves gitt ... når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham». Utvalget har ikke funnet noe behov for å beholde denne særregelen, og viser til at den ikke kan sees begrunnet i motivene til de nåværende eller tidligere lovbestemmelser (NOU 1988: 2 s 21). Utvalget uttaler at det vanskelig kan sees å være noen grunn til at journalisten skal måtte avsløre kildens identitet i en slik situasjon. Det vises til at vitnet (journalisten) i disse tilfellene er forpliktet til å forklare seg for retten etter de vanlige regler om vitnepliktens omfang og til å gi så fullstendige opplysninger som retten kan kreve. Dersom vitnet unnlater dette, viser utvalget til at retten kan anvende tvangsmidler etter straffeprosessloven § 137 eller domstolloven § 206.

3.2.6.3 Utvalgets forslag til utforming av regelen om vitneplikt

Utvalget er delt i tre fraksjoner når det gjelder den nærmere utforming av nye regler om unntak fra vitneforbudet (etter utvalgets forslag som nye fjerde ledd i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a), se NOU 1988: 2 s 18 flg. Første punktum i forslagene inneholder hovedregelen om når vitneplikt kan pålegges, se nærmere under punkt 3.2.6.4 (høringsinstansenes syn) og punkt 3.2.6.5 (departementets merknader). Annet punktum er en presiserende regel for tilfeller der kildevernet bør ha betydelig gjennomslagskraft, se nærmere under punkt 3.2.6.6. De tre ulike forslagene lyder:

Forslag I(fra formannen, Fossgard, Gussgard og Schjødt):

«Etter en samlet vurdering kan retten likevel pålegge vitnet å gi opplysningen når retten finner at tungtveiende samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og at den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Dersom det må antas at forfatteren eller hjemmelsmannen har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, bør vitnet ikke pålegges å gi opplysningen.»

Forslag II(fra Germeten): Som ovenfor, men annet punktum skal lyde:

«Dersom det må antas at forfatteren eller hjemmelsmannen har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet ikke pålegges å gi opplysningen.»

Forslag III(subsidiært forslag fra Ihlebæk, Robberstad, Skatvedt og Øy):

«Retten kan likevel pålegge vitnet å gi opplysningen når retten finner at særlig sterke samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og at den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Dersom det må antas at forfatteren eller hjemmelsmannen har villet avdekke forhold av allmenn interesse, kan vitnet ikke pålegges å opplyse om forfatterens eller hjemmelsmannens navn.»

Til tross for utkastenes forskjellige ordlyd, er det innen utvalget enighet på en del punkter. For det første skal retten ved spørsmålet om å pålegge vitneplikt alltid foreta en samlet, skjønnsmessig vurdering av de motstridende interesser; på den ene side de grunnleggende hensyn som har ledet til en hovedregel om vitnefritak og på den andre side de hensyn som i det konkrete tilfellet taler for avsløring av kilden. Vurderingene må lede til at retten finner både at samfunnsinteresser av en viss styrke taler for vitneplikt og at opplysning om kildens identitet er av vesentlig betydning for sakens oppklaring (jf NOU 1988: 2 s 18). I tilknytning til det sistnevnte moment presiserer utvalget at det ikke er nok å fastslå at opplysningen er relevant for saken; det må ligge slik an at opplysning om kildens identitet må være av vesentlig betydning som bidrag til å få løst den konkrete sak (NOU 1988: 2 s 18). Utvalget uttaler videre (s 18-19):

«Etter utvalgets mening skal det ikke være adgang til å pålegge vitneplikt dersom retten antar at saken kan løses ved annen etterforskning enn avhør av journalisten. Når det gjelder spørsmål om en kildes identitet i forbindelse med etterforskning av mulige straffbare forhold (bortsett fra det å få oppklart et mulig taushetspliktsbrudd i seg selv), vil politiet som nevnt ofte ha fått en del informasjon som kan danne grunnlag for videre etterforskningsskritt, gjennom det som er offentliggjort i vedkommende medium. Muligheter dette gir, bør utnyttes før det blir tale om å kreve vitneplikt pålagt.

Utvalget foreslår ikke noe forbud mot alminnelig etterforskning etter kilden, slik situasjonen tildels er etter svensk rett ... . Selv om det vanskelig kan tenkes andre etterforsknings- eller undersøkelsesmuligheter for å få saken oppklart, skal dette ikke uten videre være utslagsgivende, men må tas i betraktning i den helhetsvurdering som retten skal foreta.»

Endelig bemerker utvalget at begrepet «samfunnsinteresser» også er ment å omfatte «den interesse samfunnet generelt vil kunne ha i at et forhold som gjelder en enkelt person blir belyst, f eks fastlegging av farskap» (NOU 1988: 2 s 19). Utvalgets poeng med bruken av begrepet er «at det må foreligge adskillig mer enn en helt privat interesse før det blir spørsmål om å frata en kilde sitt vern».

Vedrørende hovedregelen i første punktum har utvalget delt seg i to fraksjoner. Uenigheten dreier seg om hvorvidt lovens ordlyd skal kreve at henholdsvis «tungtveiende samfunnsinteresser» (flertallet, forslag I og II) eller «særlig sterke samfunnsinteresser» (mindretallet, forslag III) må tilsi at opplysningen (kildens identitet) gis før vitneplikt kan pålegges. Flertallet begrunner sitt standpunkt slik (NOU 1988:2 s 19):

«Flertalletmener at samfunnsinteressene skal være av betydelig styrke før de skal gi grunnlag for å gjøre unntak fra det prinsipielle utgangspunkt om vitneforbud. ... Dersom en avisartikkel f eks inneholder opplysninger om straffbare forhold, kan situasjonen være slik at vitneplikt bør pålegges der det dreier seg om alvorlige forbrytelser. Oppklaring av mindre, svært vanlige lovovertredelser, som simple tyverier, legemsfornærmelser og mindre overtredelser av narkotikalovgivningen, er i alminnelighet ikke ment å gå inn under dette begrep. Der det kan være tale om brudd på lovbestemt taushetsplikt, vil det etter flertalletssyn uten videre være klart at samfunnsmessige hensyn kan tilsi at slik plikt pålegges. ...»

Mindretallet uttaler (NOU 1988:2 s 19):

«Mindretalletmener - igjen med henvisning til at dette er deres subsidiæreforslag, ... - at adgangen til å pålegge pressemedarbeidere vitneplikt om kildens identitet bør være svært snever, ... . En slik regel må begrenses til ivaretagelse av klart overordnede samfunnsinteresser. Dette kan tenkes å være situasjonen ved helsepersonells brudd på yrkesmessig taushetsplikt vedrørende intime personopplysninger eller for å hindre at uskyldige blir dømt. Videre kan nevnes brudd på taushetsplikt om opplysninger som kan skade rikets sikkerhet. Forklaring skal imidlertid bare unntaksvis kunne kreves gitt også når det foreligger straffbart brudd på taushetsplikt. Mindretalletmener dette kommer best til uttrykk ved at loven stiller krav om at «særlig sterke samfunnsinteresser» skal tilsi at opplysningen gis.»

3.2.6.4 Høringsinstansenes syn angående hovedregelen om når vitneplikt kan pålegges

Blant høringsinstansene går de fleste inn for flertallets forslag. Dette gjelder Politimesteren i Namdal, Hålogaland lagmannsrett, Lagmannen i Agder, Riksadvokaten, Bergen politikammer, Eidsivating lagmannsrett, Trondheim byrett, Sorenskrivaren i Indre Sogn, Norges Lensmannslag, Norske Kommuners Sentralforbundog Romerike politikammer. Riksadvokatenuttaler:

«Riksadvokaten legger til grunn at utvalgets forslag til ny § 125 i straffeprosessloven ikke representerer noen vesentlig endring i gjeldende rettstilstand. Etter forslaget skal retten ved spørsmålet om å pålegge vitneplikt fortsatt foreta en vurdering av motstridende interesser, hvor blant annet alvorlig brudd på lovbestemt taushetsplikt kan tilsi at slik plikt pålegges.

På denne bakgrunn støtter riksadvokaten forslaget til nytt fjerde ledd i strpl. § 125 ... av formannen og tre medlemmer.»

Mindretallets forslag støttes av Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norske Avisers Landsforbund, Norsk Rikskringkasting, Norske Fjernsynsselskapers Landsforbundog Den Norske Advokatforening. Med unntak for Advokatforeningen og Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund har disse instansene gitt sin primære støtte til forslaget om et absolutt vitneforbud. Den Norske Advokatforeninguttaler bl a at «utgangspunktet for at det skal åpnes adgang til å pålegge pressemedarbeiderne vitneplikt om kilders identitet bør være svært snever».

Politimesteren i Nord-Jarlsberger kritisk til formuleringen av begge forslagene fra utvalgets medlemmer, og har følgende merknad:

«Å knytte vitneplikten ... til ordet «samfunnsinteresser» medfører at lovforståelsen kan bli noe snevrere enn det som er meningen. Tungtveiende eller særlig sterke samfunnsinteresser oppfattes lett som statens interesser, det offentliges interesser eller lignende. Det er viktig at pressearbeidere har retningslinjer her som gir rimelig forutberegnelighet. På denne bakgrunn burde ordet «interesser» gi en bedre pekepinn om hva slags helhetsvurdering domstolene ... skal foreta.»

Spørsmålet om betydningen av straffbart brudd på taushetsplikt som grunnlag for pålegg om vitneplikt (jf punkt 3.2.6.2 foran) er berørt særskilt av endel høringsinstanser. Hålogaland lagmannsrettuttaler:

«Flertallets forslag tiltres. Man vil imidlertid se det som en fordel at brudd på taushetsplikt fortsatt fremheves i lovteksten som et sentralt moment ved vurderingen av om vitneplikt bør pålegges ... .»

Politimeisteren i Hordalanduttaler:

«Politimesteren vil bemerke at den gjeldende bestemmelse om at forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, bør opprettholdes. Det kan ikke ha noen mening at slikt brudd på taushetsplikt skal legaliseres ved at redaktør eller journalist i medhold av lovbestemmelse har absolutt rett til å nekte å svare på hvem som har begått straffbart forhold.»

Regjeringsadvokatenuttaler:

«Utvalgets flertall uttaler at dersom det er tale om brudd på lovbestemt taushetsplikt, vil det uten videre være klart at samfunnsmessige hensyn kan tilsi at vitneplikt pålegges. Også utvalgets mindretall mener at brudd på taushetsplikt vil kunne gi grunnlag for å kreve vitneplikt. Dersom taushetsplikt er fastsatt for å beskytte private interesser, kan det imidlertid reises tvil om begrepet «samfunnsinteresser» vil kunne påberopes som grunnlag for å pålegge vitneplikt i et slikt tilfelle. Jeg viser her til utvalgets uttalelse ... om at ved straffbart brudd på taushetsplikt bør «den interesse private har av diskresjon og hemmelighold (bør) anses tilstrekkelig vernet ved bestemmelser om strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar for pressen». Etter min mening bør det fortsatt fremgå av bestemmelsen at det kan være særlig grunn til å overveie å gi pålegg om vitneplikt dersom saken gjelder straffbart brudd på taushetsplikt, eventuelt begrenset til lovbestemt taushetsplikt. Lovbestemt taushetsplikt til beskyttelse av private eller samfunnsmessige interesser er i seg selv uttrykk for at det dreier seg om en beskyttelsesverdig interesse og at beskyttelsen består i begrensning av ytringsfriheten. Jeg viser i den forbindelse også til at brudd på (kvalifisert) taushetsplikt er nevnt som momenter som skal tillegges vekt i de danske, svenske og finske reglene om begrensninger i kildebeskyttelsen.»

Trondheim byrettuttaler bl a:

«Når en person antas å ha gitt opplysninger gjennom straffbart brudd på taushetsplikt, bør utgangspunktet være at han ikke lenger har krav på å holde sin identitet hemmelig. Det kan likevel tenkes unntak der kildens identitet har liten etter ingen innflytelse på sakens oppklaring, og i slike tilfeller bør man ha muligheter for å kunne frafalle kravet til vitneplikt.»

Ellers forutsetter flere av de øvrige høringsinstansene at alvorlige taushetspliktsbrudd fra kildens side må kunne gi grunnlag for at journalisten kan pålegges vitneplikt om kildens identitet. Dette gjelder bl a Riksadvokaten, Lagmannen i Agder, Bergen politikammerog Den Norske Advokatforening.

Høringsinstansene har i liten grad berørt de øvrige spørsmålene som er nevnt under punkt 3.2.6.2 foran.

3.2.6.5 Departementets merknader til hovedregelen om når vitneplikt kan pålegges

Departementet slutter seg til hovedtrekkene i flertallets forslag.

Det bør være en absolutt forutsetning for at kilders navn skal kreves oppgitt, at opplysningen er av vesentlig betydning for sakens oppklaring.

Videre er departementet enig i oppheving av gjeldende bestemmelse om at forklaring kan kreves gitt når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra kilden uten å oppgi denne. Bestemmelsen er grunnet i et syn om at den pressemedarbeider som bringer videre opplysninger om en forbrytelse eller et kritikkverdig forhold uten å vise en ekte interesse i å få forholdet oppklart, heller ikke har beskyttelsesverdig interesse i å dekke kilden, jf Ot prp nr 28 (1950) s 53-54 (vedlegg 2). Departementet slutter seg til utvalgets grunngiving for å oppheve regelen.

Departementet slutter seg til at samfunnsinteresser av en viss styrke bør foreligge for at en kilde skal kunne pålegges oppgitt. Som «samfunnsinteresser» må ikke bare statens eller det offentliges interesser som sådan regnes, men også fellesskapsinteresser eller allmenne interesser som gjør seg gjeldende i samfunnet. Særlig allmenne interesser i et visst personvern; vern om enkeltpersoners privatliv, fred, omdømme og ære; må medregnes som «samfunnsinteresser» med relevans for vurderingen av om vitneplikt skal pålegges. Her kan vises til at samfunnet i mange sammenhenger har lovregler og lovfestede ordninger som tilsikter slikt vern. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 har enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». Det samme følger av Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17, som også verner mot «ulovlige inngrep på ære eller omdømme» og tilføyer at enhver «har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep eller angrep». Denne typen interesser i vern av privatpersoner må ansees som «samfunnsinteresser», i motsetning til slike interesser private kan ha f eks i typiske forretningssammenhenger.

Avgjørende for vitneplikten blir om «samfunnsinteressen» i de enkelte tilfeller er tilstrekkelig vektig til å oppveie de hensyn som i samme tilfelle taler for et kildevern for pressen.

Den mest beskyttelsesverdige form for journalistisk virksomhet er den rent samfunnsrelaterte journalistikk, såvel i dens kritiske som dens refererende og informerende form. Innenfor denne journalistiske genre bør terskelen for å pålegge vitneplikt om kildens navn være høy. Departementets og utvalgets generelle synspunkter under punkt 3.2.3 foran har her sentral tyngde. Det gir på dette området god sammenheng å kreve f eks at «tungtveiende» eller «særlig sterke» samfunnsinteresser tilsier at kilden oppgis, for at det skal kunne pålegges. I tilfeller der den opplysning man søker kilden for, har mindre eller ingen samfunnsmessig relevans, bør det derimot kreves mindre før en samfunnsinteresse sees som tilstrekkelig vektig til at den opphever journalistens kildevern.

Når lovteksten formuleres, bør det ses hen til at opplysninger som blir offentlig kjent gjennom media, kan ha ulik samfunnsmessig relevans. Ut fra dette bør det kreves at «vektige samfunnsinteresser» tilsier at opplysningen om kildens navn oppgis, fremfor de forslag utvalget har fremmet.

Ved dette kommer relativiteten i den totalvurdering som retten må foreta, tydeligere frem. Som også utvalget peker på, må det foretas en samlet vurdering av de motstridende interesser. Det avgjørende blir ikke den foreliggende samfunnsinteresses vekt i sin brede alminnelighet, men om den foreliggende samfunnsinteresse etter forholdene i det konkrete tilfellet finnes å ha tilstrekkelig vekt til at den oppveier de hensyn som taler for et kildevern i samme tilfelle.

Departementet foreslår følgende hovedregel om når vitneplikt kan pålegges:

«Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.»

Generelt sagt gjøres ved dette en skjerping og presisering av vilkårene etter gjeldende rett for når det kan pålegges vitneplikt om kildenes navn. Departementet peker likevel på at kjennelsene i Rt 1992 s 39, Rt 1993 s 982 og Rt 1996 s 180 viser at kildevernet generelt er gitt en sterk stilling i gjeldende rett. Ved disse kjennelsene - som også i flere detaljer har vært rettsavklarende - er dette kommet klarere til uttrykk enn da Kildevernutvalget avgav sin utredning i desember 1987. Utredningen i seg selv kan også ha virket inn som ledd i en prosess som har avklart den generelle betydningen av et sterkt kildevern og dermed medvirket til å befeste kildevernet i gjeldende rett. Lovendringene som foreslås i denne proposisjonen, kan langt på vei ses som en ytterligere befestning av et slikt generelt sterkt kildevern som etter avklaringer i de senere år fremstår som gjeldende rett.

I den samlede vurdering må det - slik det fremgår uttrykkelig av gjeldende lovtekster - foretas «en avveining av de stridende interesser», og retten må «legge vekt på sakens art».

Kravet om «vektige samfunnsinteresser» er i seg selv ikke noe skarpskåret vilkår for pålegg om vitneplikt. Med sikte på kilden for opplysninger med en samfunnsmessig relevans som ga grunn til offentliggjøring, skal kriteriet ikke gi noe svakere kildevern enn det utvalget samlet forutsatte. Departementet kan innenfor denne rammen slutte seg til utvalgets enstemmige vurderinger av en del hovedspørsmål (punkt 3.2.6.2 foran). I tillegg vil departementet på endel punkter (a-e nedenfor) presisere sitt syn på hva som følger av lovforslaget.

Såvel lovteksten som fremstillingen i proposisjonen må nødvendigvis nytte ord som ikke er skarpe i kantene på et område som dette. Hva som er opplysninger med samfunnsmessig relevans er f eks ikke noe som kan presiseres nøyaktig, men en slik begrepsbruk vil likevel være egnet til å formidle hva slags grunnleggende hensyn som må ha vekt. I de tvilstilfeller som kan komme til avgjørelse for domstolene, bør en ledende synsmåte - i tråd med grunntanken bak et kildevern - være at en alvorlig tvil heller faller ut til fordel for at vitneplikt ikke pålegges enn for det motsatte. Dersom retten etter en samlet vurdering i et konkret tilfelle finner det riktigst ikke å pålegge vitneplikt, skal departementets betraktninger under a - e nedenfor ikke stå i veien for dette.

a) Et viktig hovedspørsmål gjelder de tilfelle der det kan legges til grunn at kilden har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt ved å gi opplysninger.

Etter departementets forslag blir ikke den gjeldende særregel for brudd på taushetsplikt opprettholdt i lovteksten. Avgjørende for om navnet kan kreves oppgitt, blir dermed om pliktbruddet og forhold knyttet til det, etter sammenhengen må bedømmes slik at tilstrekkelig vektige samfunnsinteresser tilsier at navnet bør oppgis. Her må det foretas en samlet vurdering der sentrale momenter blir hvor alvorlig pliktbruddet er i seg selv, hvilke hensyn som taler for en effektiv forfølgning av bruddet på taushetsplikten, sakens art, den samfunnsmessige relevans det har å offentliggjøre de røpede opplysninger, samt de hensyn som i alminnelighet taler for kildevern. Departementet vil gå noe inn på denne vurderingen. Ved departementets vurderinger forutsettes, der annet ikke fremgår, at offentliggjøringen av de opplysningene man søker kilden til, har en samfunnsmessig relevans.

Når det gjelder det først nevnte momentet - hvor alvorlig bruddet på taushetsplikten er i seg selv, kan det vises til bakgrunnen for utvalgets uttalelser om en mer kritisk holdning til sammenhengen mellom taushetspliktsbrudd og pålegg om vitneplikt. Det vises til at hensynene bak taushetspliktregler i praksis kan være mindre tungtveiende. F eks kan reglene være gitt bare for å verne forvaltningsmessige og administrative forhold i seg selv. Utvalget forutsetter også at begrunnelsen for instruksfestet taushetsplikt ikke alltid er like tungtveiende som det gjennomgående forutsettes for lovbestemte taushetspliktregler.

Utvalget peker på noen områder der det kan foreligge tilfeller hvor oppklaring av taushetspliktsbrudd særlig kan slå gjennom overfor kildevernet, jf foran under punkt 3.2.6.2. («bl a brudd på taushetsplikt om opplysninger som kan skade rikets sikkerhet og helse- og sosialarbeideres brudd på yrkesmessig taushetsplikt om personlige forhold»).

I motivene til den danske retsplejelovs § 172 slik den lyder etter endring i 1991, uttales at vitneplikt ikke bør kunne pålegges «hvis det begåede brudd på tavshedspligten alene skader offentlige interesser uden at være af så alvorligt omfang, at paragrafferne om statsforbrydelser eller tilsvarende meget alvorlige forbrydelser må anses for å være overtrådt», jf referat i justisministerens lovforslag nr L 132 1990-91 s 37 av motivene til den lovtekst som ble vedtatt i Folketinget. Videre refereres samme sted:

«Almindelige» tavshetspligtbrud bør derimod ikke kunne føre til undtagelse fra kildebeskyttelsen, medmindre der ved groft misbrug af stilling eller hverv er udleveret oplysninger om menneskers privatliv eller virksomheders driftshemmeligheder m. m.».

Etter lovforslaget i proposisjonen forutsetter departementet at det skal gjelde det samme tilbakeholdende utgangspunkt for å pålegge vitneplikt her som etter de danske lovmotivene. Når de opplysningene man søker kilden til, har hatt samfunnsmessig relevans, tilsies dette av de hensyn som taler for et sterkt kildevern. Bare der det er tale om tilsvarende grove brudd på taushetsplikt som nevnt i de danske motivene, bør pliktbruddets alvorlighet i seg selv kunne gi grunnlag for unntak.

Som andre eksempler på tilfeller der kildevernet bør vike, kan bl a tenkes taushetspliktsbrudd av en art som kan sette noens personlige sikkerhet i fare, eller som kan spolere oppklaringsmuligheter i straffesaker.

Hensyn som kan tale for en effektiv forfølgning av et brudd på taushetsplikt vil normalt være hensyn som også tilsier at bruddet i seg selv bør bedømmes som alvorlig, jf f eks Rt 1986 s 1245: «Det er av fundamental betydning for tillitsforholdet mellom pasienter og deres pårørende på den ene side og sykehuset og dets personale på den annen side at sykehusets folk ikke røper til utenforstående personlige forhold vedrørende pasientene.». I dette tilfellet var det «av preventive grunner meget viktig at dette forfølges og om mulig avdekkes». Tilsvarende hensyn kan etter forholdene tale for å pålegge vitneplikt der det er tale om oppklaring av brudd på yrkesbestemt taushetsplikt, sml straffeloven § 144. Det kan nok også tenkes å foreligge vektige grunner for å forfølge taushetspliktsbrudd som i seg selv er mindre alvorlige. For eksempel kan dette tenkes dersom taushetspliktregler hyppig overtres og fortrolige opplysninger innen en bestemt offentlig etat stadig gjengis i pressen, uten at formålet med dette er å rette et kritisk søkelys mot etaten eller en bestående tilstand.

Som nevnt er også sakens art og graden av den samfunnsmessige relevans av å offentliggjøre den røpede taushetsbelagte opplysning av vesentlig betydning for kildevernets styrke: I tilfeller der de opplysninger kilden har gitt klart og markert er uten samfunnsmessig relevans, skal det forholdsvis mindre til før vitneplikt pålegges (se nærmere under c nedenfor). Det motsatte ytterpunkt finner man der hensynene bak et kildevern gjør seg gjeldende med særlig styrke. Der det er avdekket forhold, og særlig kritikkverdige forhold, som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, tilsiktes kildevernet å være nær absolutt, også ved brudd på taushetsplikt, jf punkt 3.2.6.6 nedenfor. Departementet ser det for øvrig slik at resultatet i både Rt 1986 s 1245 og Rt 1992 s 39 (hvor betydningen av taushetspliktsbrudd sto sentralt i begge sakene) ville ha blitt det samme etter lovforslaget her som det ble etter gjeldende rett.

b) I noen tilfeller kan samfunnsinteresser i og for seg med stor tyngde tale for en oppklaring av en sak som har sammenheng med offentliggjorte opplysninger eller beskyldninger el. For at vitneplikt skal kunne pålegges må likevel forholdene være slik at ikke de samme samfunnsinteresser kan varetas tilfredsstillende på annen måte enn ved en slik oppklaring som kan oppnås ved at kilden røpes. Noe annet bør bare gjelde der det klart og markert ikke har vært noen samfunnsmessig relevans knyttet til å gjøre offentlig de beskyldninger eller opplysninger som det gjelder. Tilfellene som omtales nærmere under c nedenfor, gjelder et område der denne problemstillingen er aktuell.

c) Krenkelser av enkeltpersoner gjennom mediene reiser visse problemstillinger det er grunn til å gå inn på. Som nevnt foran kan samfunnsinteresser tale for at kilden avdekkes også ved visse krenkelser av private. Dersom det er aktuelle straffe- eller erstatningsbestemmelser som kan anvendes overfor medieorganet, redaktøren eller andre mediemedarbeidere, bør man her nøye seg med dette, hvis det kan gi tilstrekkelig forebyggende og eventuelt reparerende virkning. I et slikt tilfelle bør ikke kildevernet settes til side uten at den aktuelle offentliggjøringen klart og markert faller utenfor det samfunnsmessig relevante.

I mange tilfeller vil medieomtale av en sak ha klar samfunnsmessig interesse som nyhetsstoff. Det gjelder f eks kriminalsaker i ulike faser. I slike tilfeller vil likevel allmennhetens informasjonsinteresser kunne varetas uten at enkeltpersoner - f eks fornærmede eller mistenkte - navngis eller fremstilles slik at de kan identifiseres.

Kjennelsen i Rt 1986 s 1245, jf foran under punkt 3.2.1, er et annet eksempel på en type tilfeller der hensynene som taler for et kildevern ikke er avgjørende: «Hensynet til å informere om hjertetransplantasjoner og å bidra til en «avmystifisering» av dette», tilsa ikke kildevern når navnet til den døde donator var røpet ved brudd på taushetsplikt. Et klart berettiget hensyn bak oppslag om temaet forelå altså, men det var ikke grunn til å røpe en bestemt donators identitet. Denne opplysningen må her regnes for å være uten samfunnsmessig relevans.

Krenkelser av private vil ofte være brudd på medienes egne etiske normer. Departementet viser her til de etiske normer for pressen («Vær Varsom-plakaten»), slik de er vedtatt av Norsk Presseforbund 14 desember 1994, særlig følgende punkter:

«1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

4.5. Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.

4.6. Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»

d) Et hovedspørsmål dreier seg om tilfellene der media har omtalt straffbare forhold som er begått, og disse søkes oppklart gjennom å avdekke kilden. Et sterkt kildevern på dette området kan ha betydning for å få kjennskap til straffbare forhold og nærmere opplysninger om dem. Videre vil omtale av og nyhetsoppslag om straffbare forhold normalt ha samfunnsmessig relevans, slik at de hensyn som taler for et kildevern gjør seg gjeldende. Iblant vil oppslag om begåtte straffbare forhold falle inn under den presiserende særregelen som omtales under punkt 3.2.6.6. Også ellers forutsetter imidlertid lovforslaget her at man bare i særlige unntakstilfeller, jf nedenfor, skal pålegge vitneplikt om kildens identitet der denne har gitt opplysninger om begåtte straffbare forhold. I slike tilfeller skal altså kildevernet være nær absolutt, enten det bedømmes etter hovedregelen i lovutkastene eller etter den presiserende særregelen.

Generelt gjør hensynene bak et kildevern seg sterkere gjeldende der det er tale om alvorlige forhold enn der det er tale om mindre alvorlige forhold. Unntak fra kildevernet bør bare være aktuelt der meget tungtveiende hensyn kan oppveie de hensyn som taler for et kildevern. Det kan først og fremst tenkes der saken dreier seg om særlig samfunnsskadelig virksomhet, og særlig hvis dennes oppklaring kan hindre at samme virksomhet fortsetter i fremtid. F eks kan det tenkes at kildevernet som en siste mulighet for å oppklare saken må vike der det er tale om samfunnsskadelig organisert kriminalitet av ikke uvesentlig omfang eller betydning.

Mindre taler likevel for et kildevern hvis det gjennom pressen er gitt nye opplysninger om forhold under etterforskning, og disse er fremkommet ved en «konkurrerende» etterforskning fra pressens side som i seg selv har bidratt til å vanskeliggjøre myndighetenes etterforskning. I slike tilfeller bør vitneplikt lettere pålegges også i alvorlige saker av mer alminnelig karakter.

Hvis avdekking av kilden har betydning for å avverge fremtidige lovovertredelser eller uønskede hendinger, må pressemedarbeideren pålegges å oppgi kilden der han etter annen lovgivning har plikt til å røpe denne til rette vedkommende, jf særlig straffeloven § 139, § 172 og § 387.

Vitneplikt bør pålegges hvis en lovovertredelse synes begått med tanke på å få medieoppmerksomhet, og forholdene peker mot at kilden selv er lovovertrederen, eller er tilknyttet eller brukt som et redskap for lovovertrederen. Ved mindre alvorlige former for sivil ulydighet, bør likevel det motsatte utgangspunkt gjelde.

e) Utgangspunktene foran må generelt lempes i krig, der samfunnet befinner seg i unntakstilstand eller der krisetider ellers gjør det nødvendig. Også der vitale samfunnsinteresser ellers står på spill, må dette gjelde. I situasjoner som dette vil hensynet til kildevernet kunne måtte vike der man under normale forhold ville gitt vern. Lovforslaget er tilstrekkelig fleksibel til at nødvendige hensyn kan varetas.

3.2.6.6 Særlig om vitneplikten der det er avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få frem

Når det gjelder forslagenes annet punktum er utvalgetdelt i tre fraksjoner (se under punkt 3.2.6.3). Om bakgrunnen for i det hele å ha et slikt presiserende punktum, viser imidlertid det samlede utvalg til at et av hovedhensynene bak vitneforbudet er å beskytte muligheten for å få frem opplysninger om kritikkverdige forhold i samfunnet, f eks tilfeller av myndighetsmisbruk. Det heter videre i NOU 1988: 2 s 20:

«Ut fra hensynet til å støtte massemedienes samfunnskritiske og orienterende funksjon, er man her på et av de viktigste områdene for beskyttelse av pressens kilder. Særlig av disse grunner er det berettiget å la ønsket om å få oppklart brudd på taushetspliktsregler vike. Også etter gjeldende rett må det antas at kilden i disse tilfellene har et særlig vern. Det vises til Høyesteretts kjennelse i Rt 1986 s 1245, hvor det bl a heter: «... fritak for forklaringsplikt [vil] ... først og fremst være aktuelt hvor pliktbruddet har vært nødvendig for å få avdekket kritikkverdige forhold som det er i samfunnets interesse å få gjort kjent».»

Uenigheten i utvalget dreier seg om den nærmere utforming og rekkevidde av denne regelen. En fraksjon (Ihlebæk, Robberstad, Skatvedt og Øy; forslag III under punkt 3.2.6.3 foran) foreslår en regel om at dersom kilden har villet avdekke forhold av «allmenn interesse», skal retten ikke ha adgang til å pålegge vitneplikt om kildens identitet. Disse medlemmene «understreker betydningen av selve det at pressen gir informasjon; det å vite er i seg selv en verdi». Det vises «til grunntanken om pressens opplysende og samfunnskritiske funksjon» og til at adgangen til å holde pressen selv ansvarlig for det som trykkes - f eks gjennom redaktøransvaret - her bør være tilstrekkelig. (NOU 1988: 2 s 20).

En annen fraksjon (formannen, Fossgard, Gussgard og Schjødt; forslag I under punkt 3.2.6.3 foran) ønsker andre skjønnskriterier og uttaler (NOU 1988: 2 s 20):

«[U]ttrykket «allmenn interesse» er for vagt og for vidtfavnende, særlig hvis det knyttes til et absolutt forbud mot å pålegge vitneplikt for disse tilfellene. På den annen side finner disse medlemmer ikke grunn til å begrense regelen til bare å omfatte avdekking av kritikkverdigeforhold. Det avgjørende må være om kildens opplysninger er av en slik art at det var av samfunnsmessig betydningå få gjort dem kjent. Dette vil kunne tenkes, selv om de ikke gjelder avdekking av kritikkverdige forhold. Derimot kan det ikke være tilstrekkelig at opplysningene er av mer generell interesse for allmennheten. Forsvarshemmeligheter vil f eks i stor grad kunne sies å ha generell interesse, men kilder som avslører opplysninger av denne art, bør ikke uten videre være beskyttet. En annen sak er at også opplysninger som er erklært som forsvarshemmeligheter, kan være av slik art at det etter de konkrete omstendigheter må anses av samfunnsmessig betydning å få gjort dem kjent. Heller ikke etter gjeldende regler er det noe absolutt påbud om å oppgi kilden der det antas å foreligge straffbart brudd på taushetsplikt satt av hensyn til rikets sikkerhet. Det presiseres imidlertid at det etter den foreslåtte regel stilles klare kvalifikasjonskrav. Den samfunnsmessige betydning må være reell og markert for at regelen skal komme til anvendelse. Der det foreligger brudd på taushetsplikt, må samfunnets interesse i at denne taushetsplikten overholdes, gå inn som et sentralt moment i vurderingen.

Disse medlemmermener imidlertid at særregelen ikke bør innebære noe absolutt forbud mot pålegg av vitneplikt. Forholdene er i praksis svært varierende, og det anses betenkelig helt å avskjære muligheten for å kreve kildens identitet opplyst. Disse medlemmer finner det hensiktsmessig at regelen utformes som en retningslinje til domstolene om at vitneplikt ikke børpålegges når kilden har villet avdekke forhold som det anses av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Regelen vil da styre den skjønnsmessige vurdering som retten skal foreta, slik at skranken for å pålegge vitneplikt vil bli markert høyere i de tilfelle som omfattes av utkastets annet punktum, og markert høyere enn forholdet er i dag. Retten skal fortsatt foreta en avveining av de stridende interesser, og herunder legge vekt på de prinsipielle hensyn som taler for en beskyttelse av pressens opplysende og samfunnskritiske funksjon. Vurderingen etter forslagets fjerde ledd annet punktum skal i prinsippet foretas først etter at retten har funnet at de to kumulative vilkår for å pålegge vitneplikt etter utkastenes fjerde ledd første punktum foreligger. Poenget er at vurderingen skal kunne lede til at vitneplikt ikke pålegges, selv om de to kumulative vilkår i og for seg er oppfylt.»

Ett medlem (Germeten; forslag II under punkt 3.2.6.3 foran) slutter seg til den avgrensning og vurdering av særregelen som foreslås av sistnevnte fraksjon, det vil si at den skal omfatte forhold som det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, jf NOU 1988: 2 s 20. Medlemmet mener imidlertid at for disse tilfellene bør retten ikke ha adgang til å pålegge vitneplikt.

Avslutningsvis har det samlede utvalget enkelte fellesmerknader til de fremsatte forslag. Det heter i NOU 1988: 2 s 20-21:

«Utvalgetbemerker ellers at hvilke forhold «det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent», vil det være opp til domstolene å ta stilling til i hvert enkelt tilfelle. Retten må her som i mange andre sammenhenger søke å finne frem til den rådende oppfatning i samfunnet. Det er forutsatt lagt til grunn en objektiv norm, det er ikke tilstrekkelig at kilden selv har ment at opplysningen var av en slik art. En slik rettslig villfarelse skal således ikke kunne påberopes av journalisten.

Noe annet er at det er tilstrekkelig at kilden må antas å ha villet avsløre et slikt forhold. At opplysningen rent faktisk ikke avdekker et tilsvarende forhold (f eks fordi opplysningen ikke medfører riktighet, «faktisk villfarelse»), har ingen betydning i denne sammenheng.

Når det gjelder beviskravet«må antas», som finnes i alle forslagene til fjerde ledd annet punktum, mener utvalgetat det i dette ikke skal ligge noe strengt beviskrav. Det kan forsåvidt igjen vises til Høyesteretts uttalelser i Rt 1986 s 1245 om at det tilsvarende uttrykk i gjeldende strprl § 125 tredje ledd fjerde punktum bare medfører «beskjedne beviskrav». I praksis vil det uansett normalt bli slik at det er journalisten som får den faktiske bevisbyrde; det vil være opp til ham å fremlegge de opplysninger og bevis som kan gi grunnlag for at retten ikke anser vilkårene for å pålegge vitneplikt til stede.

Videre mener utvalgetat hvilket motivkilden må antas å ha hatt for å gi sine opplysninger til pressen, normalt vil være uten betydning for spørsmålet om å pålegge vitneplikt om vedkommendes identitet. Utvalget ønsker ikke å avskjære vernet for kilden selv om det er sannsynlig at kilden gikk til pressen med opplysningene for å få tipspenger eller for å hevne seg på f eks en person som måtte bli avslørt i ulovligheter eller lignende som følge av presseoppslaget. Lovutkastene krever at kilden har villet avdekke forhold av henholdsvis allmenn interesse eller som det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, og dette vil være nok til at retten kan avskjære de groveste tilfelle av en kildes misbruk av anonymitetsretten, f eks i ren sjikanehensikt. Det kan også igjen vises til at pressen gjennom straffelovens bestemmelser bl a om redaktøransvaret har et selvstendig ansvar for hva som kommer på trykk.»

Av de tre ulike forslagene til en særregel i lovforslagenes annet punktum for presisering av eller unntak fra den skjønnsmessige hovedregelen om vitneplikt i første punktum, støtter et flertall av høringsinstanseneforslag I (fra formannen, Fossgard, Gussgard og Schjødt). Forslaget støttes av Politimesteren i Namdal, Hålogaland lagmannsrett, lagmannen i Agder, Riksadvokaten, Bergen politikammer, Eidsivating lagmannsrett, Trondheim byrett, Sorenskrivaren i Indre Sognog Norges Lensmannslag.

Forslag II (fra Germeten), som innebærer en løsning som «ligger mellom» forslag I og forslag III, er ikke gitt klar støtte fra noen høringsinstanser.

Forslag III støttes av Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norske Avisers Landsforbundog Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund.

Ellers bemerker Oslo politikammer:

«Politiet mener at alle forslagene til ny § 125, fjerde ledd, begrenser rettens skjønn unødig. Det må være tilstrekkelig beskyttelse av kilder at hovedregelen er at et vitne kan nekte å avgi forklaring om hvem som er kilde. Når tungtveiende samfunnshensyn foreligger, bør ikkedet forhold at forfatter/hjemmelsmann har villet avdekke forhold av samfunnsmessig betydning og få gjort disse kjent, kunne føre til at tungtveiende samfunnshensyn må vike. Dette vil medføre at kilden forfatter/hjemmelsmann - vil få en urimelig sterk beskyttelse. Begrepet «samfunnsmessig betydning» er etter politiets mening ikke klart avgrenset og kan påberopes i svært mange tilfeller.»

Departementet slutter seg til de gjengitte merknadene fra utvalgets formann m fl knyttet til valget av kriteriet «samfunnsmessig betydning» som ramme for hvilke tilfeller som bør falle inn under den presiserende særregelen. Man slutter seg videre til de samme medlemmers merknader om hvorfor særregelen ikke bør innebære et absolutt forbud mot pålegg om vitneplikt.

Som påpekt må den samfunnsmessige betydning fremstå som reell og markert for at særregelen skal komme direkte til anvendelse på et forhold. På den annen side forutsetter departementet at kildevernet generelt skal være sterkt hvis opplysningene kilden har gitt har samfunnsmessig relevans, jf foran under punkt 3.2.6.5. Der slik relevans er til stede og det dessuten er tvil om særregelen gjelder, er man nok på et område der mye taler for at vitneplikt ikke pålegges. Om særregelen direkte dekker et tilfelle blir dermed i praksis ikke nødvendigvis avgjørende.

Departementets utgangspunkt når det gjelder særregelen er at der pressen utøver sin rolle som en «kritisk overvåker av offentlig og privat virksomhet», jf NOU 1988: 2 s 14, og derigjennom får avdekket forhold det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, bør kildevernet ha betydelig styrke, og være nær absolutt. Som departementet uttalte i Ot prp nr 28 (1950) s 29, er det «av stor samfunnsmessig betydning å ha en uavhengig og våken presse som kan gi publikum pålitelig orientering om de begivenheter som finner sted, og som kan øve kritikk og slå ned på misbruk både i privat og offentlig virksomhet». Dette ble fremhevet som «en nødvendig forutsetning for et demokratisk styresett». På det sentrale område for kildevernet som det her gjelder, mener departementet det bør fremgå meget klart av lovteksten at man skal være svært tilbakeholdende med å pålegge vitneplikt om kildens identitet. Departementet foreslår at dette presiseres slik i lovteksten (departementets forslag til ny straffeprosesslov § 125 og ny tvistemålslov § 209 a tredje ledd annet punktum):

«Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.»

Som utvalget påpeker, må det bero på en konkret vurdering om det i enkelttilfeller er tale om forhold det var «av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent». Noen nærmere generell anvisning på hva som ligger i dette ut over det som fremgår foran, er det vanskelig å gi, og den eksakte grensedragningen har som det fremgår heller ikke så stor betydning. Det må imidlertid understrekes at ikke bare avdekking av kritikkverdige eller debattverdige forhold i offentlig eller privat virksomhet kan omfattes. Departementet vil f eks anta at hvis det avdekkes opplysninger om alvorlige straffbare forhold som er ukjent for myndighetene, er man innenfor regelens virkeområde, slik at terskelen for å pålegge vitneplikt er særlig høy.

Ved bruk av formuleringen «kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd», markeres språklig den samme tilbakeholdende retningslinjen som ved formuleringen «bør vitnet ikke» (forslaget fra utvalgets leder m fl). I tillegg uttrykkes at forholdene må ligge slik an at det er «påkrevd» (nødvendig, uomgjengelig) å pålegge vitneplikt, og at skranken for å pålegge vitneplikt skal være markert (det skal finnes «særlig» påkrevet). Og selv om disse lovfestede vilkårene er oppfylt, skal ikke domstolene kunne pålegge vitneplikt uten at en totalvurdering alt i alt leder til at vitneplikt bør pålegges, jf ordene «kan ... bare».

Departementet kan slutte seg til utvalgets gjengitte fellesmerknader til det presiserende annet punktum, bortsett fra at man ikke finner at annet punktum bør dekke de tilfellene der kilden må antas å ha «villet» avdekke forhold som nevnt, men rent faktisk ikke har gjort dette. Med den særlig høye terskelen for pålegg om vitneplikt som vil gjelde etter annet punktum, bør slike særtilfeller heller bedømmes mer konkret etter første punktum.

Departementet har videre utelatt ordene «må antas» fra lovteksten. Den bevismessige vurdering av om annet punktum finner anvendelse, bør være helt ordinær. I tilfeller av bevismessig tvil bør det avgjørende være hva som har formodningen for seg eller som fremstår som det mest trolige faktiske forhold etter en totalvurdering av samtlige relevante omstendigheter og bevis.

Departementets forslag til lovtekst lar det være avgjørende om det «var» av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent de forhold det er tale om. Det avgjørende er om denne betydning forelå da kilden avdekket opplysningen for journalisten eller avisen brakte den videre.

3.2.6.7 Spesielt om sivile saker

Når det særskilt gjelder sivile saker, forutsetter utvalgetat det sjelden vil være aktuelt å pålegge journalister å vitne om en kildes identitet for å få opplyst sakene (NOU 1988: 2 s 19). Rent unntaksvis kan det imidlertid tenkes at det også i sivile saker foreligger så sterke samfunnsinteresser at de prinsipielle hensyn bak vitneforbudet bør vike. Det vises her til saker hvor partene ikke har fri rådighet, f eks farskapssaker, og visse saker hvor det offentlige er part.

Bare en høringsinstanshar kommentert forslagene særskilt i forhold til sivile saker. Regjeringsadvokatenuttaler:

«Utvalget anfører at spørsmålet om kildebeskyttelse lettere vil oppstå i forbindelse med straffesaker enn sivile saker ... . Jeg er for så vidt enig i dette, men jeg vil understreke at også i sivile saker vil det kunne bli spørsmål om å få rede på identiteten til en kilde i forbindelse med at det i massemedia er gitt opplysninger som er av betydning i saken. Jeg tenker her bl.a. på saker hvor det er hevdet at forvaltningen har tatt utenforliggende hensyn eller underslått faktum i forbindelse med sin avgjørelse av en sak. Selv om dette vil være opplysninger som vil bli påberopt av den private part i en rettssak mot det offentlige, slik at det er den private som i særlig grad vil kunne ønske å få opplyst kildens identitet, vil også det offentlige være interessert i at saken blir fullstendig opplyst. I tillegg kommer at det her dreier seg om saker som partene ikke har fri rådighet over.»

Departementet vil vise til sine merknader foran under punkt 3.2.6.5 og punkt 3.2.6.6, som også tar sikte på sivile saker. I tilfeller som nevnt av Regjeringsadvokaten vil medieoppslag i seg selv gi partene et utgangspunkt for egne nærmere undersøkelser. Et sterkt kildevern kan bety at flere relevante opplysninger kommer frem enn ellers. Disse tilfellene bør derfor betraktes på linje med saker der media har omtalt straffbare forhold som er begått. Det samme må som utgangspunkt gjelde for andre sivile saker som ikke er underlagt partenes frie rådighet, der kilden har gitt opplysninger om fortidige forhold som søkes oppklart. Hvis de offentliggjorte opplysningene man søker kilden til har vært uten samfunnsmessig relevans, kan likevel vitneplikt lettere tenkes pålagt, jf foran under punkt 3.2.6.5.

3.2.7 Kildevernet i forhold til bøker

Forfattere av bøker kan i alminnelighet ikke påberope seg bestemmelsene om kildevern i straffeprosessloven § 125 eller tvistemålsloven § 209 a. Ved Høyesteretts kjennelse i Rt 1992 s 39 ble tvistemålsloven § 209 a likevel brukt som grunnlag for at forfatterne av en bok fikk vern om identiteten til kilder, se nærmere under punkt 3.2.1 foran. Avgjørelsen baserte seg på en konkret totalvurdering. Sentrale momenter bak avgjørelsen var at forfatterne var journalister av yrke og at boken var blitt til gjennom samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk. § 209 a ble forstått slik at «den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder». Det ble da ikke avgjørende at stoffet ble presentert i bokform i stedet for gjennom avis og kringkasting. Det ble bl a uttrykt at kilder som i utgangspunktet er gitt anonymitetsvern etter § 209 a første ledd annet punktum, ikke kan «miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver».

Departementeter av den oppfatning at kjennelsen gir grunnlag for en tilfredsstillende løsning av de spørsmål som oppstår når pressemedarbeidere offentliggjør betrodde opplysninger i bokform i stedet gjennom media. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Den norske Forleggerforening har i brev til departementet 4 juni 1992 tatt til orde for en utvidelse av kildevernet til å omfatte bøker generelt. Departementet foreslår imidlertid ikke noen utvidelse i denne retning. Begrunnelsen bak reglene om kildevern hviler på samfunnsmessige hensyn. De grupper som i dag omfattes av kildevernreglene har en særstilling i samfunnet. De grunnene som har ledet til et kildevern - som betyr et markert inngrep i den alminnelige forklaringsplikt som vitne for retten - kan ikke uten videre overføres til andre områder. Pressens og kringkastingens felles etiske regler og selvdømmeordning samt særlige ansvarsregler ellers bidrar dessuten til å motvirke misbruk av kildevernreglene. I motsetning til presse- og kringkasting bør forfattere av bøker generelt ikke gis en særstilling i forhold til andre som forklarer seg som vitne i retten.

3.2.8 Forklaring bak lukkede dører

Utvalgetforeslår at når vitneplikt pålegges, skal forklaringen bare gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt. I dag har retten adgang, men ikke plikt, til å beslutte lukkede dører. Utvalget uttaler i NOU 1988: 2 s 69 at når vitneplikt er pålagt etter bestemmelsene, «bør kilden gis det vern mot offentlighet som likevel er mulig».

Departementetforeslår at man beholder dagens utgangspunkt om at dørene alltid kan, men ikke alltid skal, lukkes (og tilsvarende for taushetspliktspålegg). Til gjengjeld foreslås at dette også skal gjelde hvis journalisten uten pålegg fra retten velger å oppgi navn på en anonym kilde som har vern etter hovedregelen om kildevern. Dette åpner for større fleksibilitet i regelanvendelsen. Utgangspunktet må likevel være at dersom journalisten ber om det, må dørene stenges og taushetsplikt pålegges, enten journalisten oppgir kilden etter pålegg eller frivillig. Likevel kan det f eks være lite naturlig å pålegge taushetsplikt der hensikten med å få oppgitt navn på kilden er å kunne forfølge kilden selv.

3.2.9 Tvangsmidler ved brudd på vitneplikt

Brudd på vitneplikt kan sanksjoneres med fengslig forvaring etter straffeprosessloven § 137 eller bøter etter domstolloven § 206. Når det gjelder rettens adgang til å fremtvinge forklaring når journalisten nekter å forklare seg trass i pålegg om vitneplikt, uttaler utvalget(NOU 1988: 2 s 21):

«I forbindelse med straffesaker har retten etter strprl § 137 en adgang til holde et vitne i fengslig forvaring,dersom vitnet nekter å gi forklaring etter at dette er pålagt ved rettskraftig kjennelse. Utvalgethar vurdert denne bestemmelsen, men har ikke funnet grunn til å foreslå den endret eller opphevet. For det første gjelder bestemmelsen nektelse av alle former for vitneplikt, slik at utvalget innenfor sitt mandat vanskelig kan vurdere de fulle konsekvenser av en generell endring av bestemmelsen. For det andre har det så vidt utvalget vet bare skjedd en gang at en pressemedarbeider er blitt holdt i fengslig forvaring på grunn av nektelse av å oppgi identiteten til en kilde, jf Rt 1953 s 127. I andre tilfeller der en pressemedarbeider har nektet å gi forklaring etter at dette har vært pålagt ved rettskraftig kjennelse, har rettergangsbot vært anvendt. Utvalget viser til at regler som gir adgang til fengsling av pressemedarbeidere på grunn av overbevisning og overholdelse av yrkesnormer kan anses prinsipielt betenkelige. Det er derfor utvalgets forutsetning at domstolene vil være svært tilbakeholdne med å anvende fengslig forvaring som tvangsmiddel overfor pressens og andre massemediers medarbeidere.»

Ingen av høringsinstansenehar berørt spørsmålet om bruk av tvangsmidler i tilfeller hvor journalisten nekter å forklare seg til tross for pålegg fra retten om vitneplikt.

Departementet viser til at et vitne som nekter å gi forklaring, både kan straffes med bøter og pålegges å erstatte eventuelle omkostninger som følge av vegringen, se domstolloven § 206. Denne regelen gjelder for vitner generelt, både i sivile saker og straffesaker. For straffesaker har man i tillegg regelen i straffeprosessloven § 137, som gir adgang til å sette et vitne i fengslig forvaring, hvis det nekter å avgi forklaring etter at dette er pålagt ved rettskraftig kjennelse. Departementet er enig med utvalget i at det ikke synes å være behov for endringer i disse reglene. Regelen om fengslig forvaring bør i fremtiden bli anvendt med samme store tilbakeholdenhet som hittil.

3.3 Ransaking og beslag i redaksjonslokaler

3.3.1 Gjeldende rett

3.3.1.1 Innledning

Ransaking og beslag i redaksjonslokaler reiser prinsipielle spørsmål på grunn av forholdet til ønsket om en fri og uavhengig presse og ytringsfriheten i et demokratisk samfunn. Spørsmålet om adgang til å ransake redaksjonslokaler og til å ta beslag i redaksjonelt stoff som finnes der, må videre ses i sammenheng med reglene om pressefolks fritak for vitneplikt om identiteten av deres kilder, siden opplysninger om identiteten til kilder ofte vil kunne finnes i redaksjonslokalene. Sammenhengen mellom disse regelsettene er tidligere påpekt bl a i forbindelse med lov om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven 1981, se Ot prp nr 53 (1983-84) s 61-63 og 167 og Innst O nr 72 (1984-85) s 16-17. Dette har ført til visse særregler om vilkårene for og fremgangsmåten ved ransaking og beslag når det gjelder redaksjonslokaler og redaksjonelt materiale.

3.3.1.2 Ransaking av redaksjonslokaler

De materielle vilkårfor ransaking av redaksjonslokaler er de samme som for ransaking av rom og bygninger m v ellers, se straffeprosessloven §§ 192 til 194 og 196. Grovt sagt kreves det at noen med skjellig grunn kan mistenkes for en handling som kan straffes med fengsel. I så fall kan ransaking av vedkommendes bolig, rom eller oppbevaringssted foretas for å lete etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges. Andre lokaler enn den mistenktes egne kan ransakes bl a dersom den straffbare handling er foretatt eller den mistenkte er pågrepet der, eller det for øvrig er særlig grunn til å anta at det på det aktuelle sted kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges.

Når det gjelder de formelle vilkårfor ransaking, er hovedregelen at uten skriftlig samtykke fra den det gjelder, kan ransaking bare foretas etter beslutning av retten (straffeprosessloven § 197 første ledd). Påtalemyndigheten er imidlertid gitt sekundærkompetanse til å beslutte ransaking hvis det er «fare ved opphold» (§ 197 annet ledd første punktum). Ved ransaking av redaksjonslokalerer vilkårene for at påtalemyndigheten skal kunne beslutte ransaking ytterligere skjerpet. Det heter i § 197 annet ledd annet punktum:

«Ved ransaking av redaksjonslokale kan påtalemyndigheten bare treffe slik beslutning dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning.»

Denne særregelen ble tilføyd ved straffeprosesslovens ikraftsettingslov i 1985. Bakgrunnen var bl a politiets aksjon mot redaksjonen i bladet «Ikke-vold» i oktober 1983. Justiskomiteen uttalte i Innst O nr 72 (1984-85) s 17 om ransaking av redaksjonslokaler etter påtalemyndighetens beslutning at «[k]omiteen føreset at det bare er i heilt ekstraordinære tilfelle at dette blir aktuelt».

Om det nærmere innhold av regelen uttaler Kildevernutvalget (NOU 1988: 2 s 22):

«Etter sin ordlyd gjelder regelen i § 197 annet ledd annet punktum enhver form for ransaking i redaksjonslokaler. Den er ikke begrenset til tilfeller hvor etterforskningens formål er å få rede på identiteten til en kilde. Bestemmelsen omfatter også tilfeller hvor politiet er på jakt etter annet enn det som kan kalles redaksjonelt materiale, f eks et våpen eller narkotika.

Om begrepet «redaksjonslokaler» heter det i Ot prp nr 53 (1983-84) s 167:

«Med uttrykket «redaksjonslokale» sikter man til avisens ordinære kontorer for dens pressemedarbeidere. Det avgjørende må normalt være avisens kontoradresse. Bestemmelsen vil ikke gjelde ransaking av privatboligen til en pressemedarbeider. Avgrensningen av «redaksjonslokale» kan nok undertiden by på visse problemer, men den nærmere grensedragning må her skje gjennom praksis.»

I Bjerke/Keiserud bind I s 513 heter det i tillegg:

«Har f.eks. en avis sitt trykkeri i samme hus, må det antas at dette omfattes av «redaksjonslokale», mens dette neppe er tilfelle når avisen trykkes hos andre.»

Etter dette må det normalt antas at korrespondenters og frilanseres hjemmekontorer som regel faller utenfor begrepet.»

Formenpå rettens avgjørelse om ransaking er i utgangspunktet vanlig («simpel») beslutning (jf straffeprosessloven § 53). Imidlertid skal etter straffeprosessloven § 197 tredje ledd rettens og i tilfelle påtalemyndighetens, beslutning «så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med ransakingen og hva den skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes.» Men det kreves ikke at det gis noen begrunnelse for hvorfor det finnes skjellig grunn til mistanke om slik straffbar handling som kreves for ransaking.

Videre heter det i NOU 1988: 2 s 22:

«I tillegg til de kompetanseregler som er nevnt, er en vanlig polititjenestemann gitt adgang til å beslutte ransaking på egen hånd i særlige tilfelle. Etter § 198 gjelder dette bl a når mistenkte treffes eller forfølges «på fersk gjerning eller ferske spor» (første ledd nr 2), eller når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles (nr 3). Det må antas at disse regler gjelder også når det dreier seg om et redaksjonslokale.

Ransakingen settes i verk av politiet etter nærmere regler i strprl §§ 199 til 201. Så vidt mulig skal ransakingen skje i nærvær av et vitne, jf § 199. I § 200 annet ledd første punktum heter det:

«Skal noens bolig eller rom ransakes, skal han eller - om han er fraværende - en av hans husstand eller nabo tilkalles når det kan skje uten opphold.»»

3.3.1.3 Beslag av redaksjonelt materiale

Etter reglene i straffeprosessloven kapittel 16 er den alminnelige hovedregel at det kan tas beslag i ting som antas å ha betydning som bevis, eller som antas å kunne inndras eller kreves utlevert av fornærmede (§ 203). «Ting» omfatter også dokumenter.

De formelle vilkår er her slik at primærkompetansen til å treffe beslutning om beslag er lagt til påtalemyndigheten, jf § 205 første ledd. Hvis påtalemyndigheten finner at særlige grunner taler for det, kan den imidlertid bringe spørsmålet om beslag inn for forhørsretten, jf § 205 annet ledd. «Særlige grunner» kan bl a være at det foreligger tvil om vilkårene for beslag er til stede (NOU 1988: 2 s 23). Formen på rettens avgjørelse er også her (simpel) beslutning. (I de tilfeller som omfattes av § 205 tredje ledd er formen imidlertid alltid kjennelse, jf nedenfor.) Men også som for ransaking krever loven både av retten og påtalemyndigheten at «beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes.», se § 205 første og annet ledd.

En polititjenestemann kan - uten beslutning av påtalemyndigheten - ta beslag når han setter i verk beslutning om ransaking eller pågripelse, og ellers når det er fare ved opphold, jf § 206. Beslag kan videre tas av enhver når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Slike beslag skal straks meldes til påtalemyndigheten, som må ta standpunkt til om beslaget skal opprettholdes, jf § 206 annet ledd.

Uansett hvem som har truffet forhåndsbeslutningen om beslag, har enhver som rammes av beslaget rett til å kreve brakt inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes, jf § 208. I disse tilfeller skal retten treffe sin avgjørelse ved kjennelse, jf tredje ledd.

Redaksjonelt materiale som inneholder opplysninger om identiteten til kilder, går inn under § 204, som unntar visse dokumenter fra beslagsadgangen. Bestemmelsens første ledd lyder:

«Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag.»

Etter straffeprosessloven § 125, se punkt 3.2 foran, har pressefolk rett til å nekte å gi forklaring om identiteten til sine kilder. Påtalemyndigheten kan derfor ikke treffe beslutning om beslag av dokumenter eller annet som inneholder slike opplysninger, med mindre retten ved kjennelse har pålagt forklaringsplikt etter straffeprosessloven § 125 tredje ledd, se § 205 tredje ledd første punktum.

Kildevernutvalget uttaler (NOU 1988: 2 s 23):

«... Dersom en pressemedarbeider påberoper overfor politiet at det beslag de har tenkt å foreta omfatter dokumenter med slikt innhold som han kan nekte å forklare seg om, kan politiet likevel ta dokumentene med seg, men har ikke adgang til å gjennomgå dem før retten har truffet avgjørelse om at de kan beslaglegges. Dette ble uttrykkelig understreket av både departementet og Justiskomiteen, se Ot prp nr 53 (1983-84) s 63 og Innst O nr 72 (1984-85) s 17. For å sikre at politiet ikke får tilgang til opplysningene før retten har vurdert spørsmålet, tilføyde komiteen et nytt annet punktum i § 205 tredje ledd:

«Dersom politiet vil ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av en representant for besitteren.»

Justiskomiteen uttalte i denne forbindelse (s 17):

«Komiteen vil her streke under ... at det er spesielt viktig at politiet ikkje tar med seg andre opplysningar frå presselokaler enn det dei etter loven har høve til å skaffe seg. ... Etter komiteen sitt syn vil eit slikt formkrav vere med på å sikre at politiet ved ransaking i redaksjonslokaler bare får tilgang på slike opplysningar som dei har heimel for. Dette vil også kunne motvirke at urettvis kritikk blir retta mot politiet i slike saker.»

Om den nærmere forståelse av bestemmelsen kan vises til Bjerke/Keiserud bind I s 524 og Rt 1986 s 1149.

Det bør påpekes at den nevnte regel i § 205 tredje ledd annet punktum også gjelder ved spørsmål om beslag av dokumenter som ikke befinner seg i et redaksjonslokale, men f eks hjemme hos en journalist. Det eneste kravet er at dokumentet besittes av den som har rett til å [nekte å] forklare seg eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold, jf § 204 første ledd og § 205 tredje ledd, se også Rt 1986 s 1149 på s 1154-1155. Videre understrekes at avgjørende for hvilkedokumenter politiet må forsegle i lukket konvolutt, er hva besitteren - eller representanten for besitteren - hevder er dokumenter med et slikt innhold at besitteren kan nekte å forklare seg om det, jf § 204 første ledd. At man risikerer den ulempe at forhørsretten må gjennomgå dokumenter som politiet ikke under noen omstendigheter ville ha beslaglagt, er ikke avgjørende, se Rt 1986 s 1149 på s 1154-1155 og Ot prp nr 53 (1983-84) s 63.»

3.3.2 Utvalgets forslag, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

3.3.2.1 Kompetansen til å beslutte ransaking

Kildevernutvalgetpeker innledningsvis på at ransaking av et redaksjonslokale er et alvorlig skritt, som har prinsipielle og viktige sider i forhold til presse- og trykkefriheten, se NOU 1988: 2 s 23-24. En beslutning om dette bør derfor treffes på et så kompetent og ansvarlig nivå som mulig, også for å minske risikoen for etterfølgende kritikk mot myndighetene. Utvalget har på denne bakgrunn vurdert om ransaking av redaksjonslokaler bare burde kunne besluttes av retten, men er kommet til at dette ikke bør foreslås, selv om det vurderes som den prinsipielt sett beste løsning. Utvalget uttaler (NOU 1988: 2 s 24):

«Ransaking er imidlertid et tvangsmiddel som benyttes som ledd i etterforskningen av straffbare forhold, og tidsmomentet vil her kunne være svært viktig. Utvalget antar derfor at det i spesielle situasjoner bør være adgang for påtalemyndigheten til å treffe beslutning om ransaking, uten først å forelegge saken for retten.»

Ingen av høringsinstanseneforeslår endring av reglene slik at beslutning om ransaking av redaksjonslokaler bare skal kunne treffes av retten, selv om flere mener dette prinsipielt sett ville vært den beste løsning.

Departementet er enig med utvalget i at påtalemyndigheten unntaksvis bør ha adgang til å beslutte ransaking av redaksjonslokaler. Det ville kunne ha uheldige virkninger for etterforskningen hvis påtalemyndigheten i alle tilfeller var henvist til å vente på rettens beslutning. Dagens regel i straffeprosessloven § 197 annet ledd om at påtalemyndigheten selv kan treffe beslutningen hvis «det er sannsynlig at etterforskningen blir vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning» er resultatet av den vurdering av dette spørsmålet som ble foretatt i forbindelse med straffeprosesslovens ikraftsettingslov fra 1985, se punkt 3.3.1.2 foran og Ot prp nr 53 (1983-84) s 61-63.

Utvalgetforeslår imidlertid at det gis nærmere regler om på hvilket nivå innen påtalemyndigheten en beslutning om ransaking av et redaksjonslokale må treffes. Dagens bestemmelser legger kompetansen til påtalemyndigheten generelt, dvs alle påtalemyndighetens tjenestemenn, jf straffeprosessloven § 55. Utvalget ønsker å sikre at «slike avgjørelser blir vurdert grundig av en instans som forstår konsekvensene av den og har best mulige forutsetninger for å vurdere de prinsipielle hensyn som gjør seg gjeldende og sikre en ensartet praksis» (NOU 1988: 2 s 24). Det påpekes at påtalemyndighetens tjenestemenn bl a omfatter politifullmektiger «som kan sitte i sin første stilling etter juridisk embetseksamen og uten vesentlig praktisk erfaring». Kompetansen til å beslutte ransaking av redaksjonslokaler bør derfor forbeholdes personer på et høyere nivå innen påtalemyndigheten.

Utvalgethar delt seg i synet på hvor langt opp i hierarkiet avgjørelsen bør legges. Et flertall (Germeten, Ihlebæk, Robberstad, Skatvedt og Øy) mener at beslutningen alltid bør treffes av statsadvokaten. Flertallet anfører (NOU 1988: 2 s 24):

«At det i enkelte tilfelle kan tenkes å ta noe tid også å få tak i statsadvokaten, kan ikke anses avgjørende i lys av de tungtveiende hensyn som taler for en slik løsning. Det viktige må være å få lagt avgjørelsen til en instans som har mindre direkte kontakt med det rent politimessige arbeid, og som derfor lettere kan se på spørsmålet også fra andre sider enn etterforskerens. Det påpekes også at politiet alltid vil ha den mulighet å henvende seg til riksadvokaten, som vil kunne avgjøre spørsmålet (jf § 59 første ledd). Disse medlemmermener videre at en slik kompetansebestemmelse bør tas inn i loven, og fremmer forslag om en endring i § 197 annet ledd annet punktum.»

Utvalgets mindretall (formannen, Fossgard, Gussgard og Schjødt) er enig i at den prinsipielt sett beste løsning er at avgjørelsen ligger hos statsadvokaten, men at en ubetinget regel om dette vil kunne skape «uakseptable praktiske problemer», jf NOU 1988: 2 s 24. Mindretallet fortsetter:

«I enkelte situasjoner kan det være umulig å få tak i statsadvokaten innen rimelig tid. Disse medlemmermener derfor at politimesteren bør gis subsidiær kompetanse til å beslutte ransaking av redaksjonslokale, når statsadvokaten er forhindret. Dette medfører riktignok at en politifullmektig eller -adjutant vil kunne treffe slik beslutning i politimesterens fravær, f eks i helgene. Men det må antas at dette i praksis ikke medfører nevneverdige betenkeligheter. Det er jo i alle fall bare i unntakstilfelle at påtalemyndigheten selv overhodet kan avgjøre spørsmålet. I lys av hvor kontroversiell en beslutning om ransaking av et redaksjonslokale vil være, må det videre antas at påtalemyndigheten uansett vil foretrekke å innhente rettens beslutning.»

Mindretallet er imidlertid delt i synet på plasseringen av en slik regel. Tre medlemmer (formannen, Fossgard og Gussgard) mener et slikt kompetansespørsmål mest naturlig bør reguleres i påtaleinstruksen.

Det siste medlem av mindretallet (Schjødt) mener derimot at regelen av prinsipielle grunner bør fremgå av loven selv, jf NOU 1988: 2 s 24-25.

Blant de høringsinstansersom har uttalt seg om kompetansespørsmålene, har bare Bodø politikammergått imot endringer i den retning utvalget foreslår. Flertallets forslag om at beslutningen alltid skal treffes av statsadvokaten støttes av Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund, Norske Avisers Landsforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Rikskringkasting, Norsk Presseforbundog Den Norske Advokatforening. Oslo Politikammerhar «ingen bemerkning til at beslutning om ransaking av redaksjonslokaler eller tilsvarende treffes av statsadvokaten ...». Fra Norsk Presseforbundsuttalelse gjengis:

«Norsk Presseforbund vil ... understreke at det bør gjelde meget strenge formkrav med hensyn til hvem som kan ta avgjørelse om slike inngrep mot pressen eller andre medier. ... Norsk Presseforbund mener at det prinsipielt ville være mest betryggende å la retten ta beslutning om ransaking, slik utvalget også er inne på ... . Et minimumskrav må imidlertid være at beslutningen bare kan tas på et høyt nivå innen påtalemyndigheten. Norsk Presseforbund vil derfor støtte forslaget fra utvalgets flertallom at avgjørelse om ransaking må treffes av statsadvokaten og da barei de tilfelle hvor etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning.»

Mindretallets forslag - om at politimesteren skal ha subsidiær kompetanse når statsadvokaten er forhindret - støttes av Riksadvokaten, Politimeisteren i Hordaland, Sorenskrivaren i Indre Sogn, Politimesteren i Nord-Jarlsberg, Bergen politikammerog Romerike politikammer. Bergen politikammeruttaler:

«... [E]n regel om at ransakingsbeslutning bare skal kunne treffes av statsadvokaten, når rettens beslutning ikke i tide kan innhentes, vil kunne medføre vanskeligheter og tidsspille til skade for etterforskningen. Sett på landsbasis vil forholdet være at de aktuelle statsadvokatembeter ikke har noen vaktordning på kvelds- og helgetid, og det vil således kunne medgå betydelig tid til å oppnå kontakt med statsadvokaten eller en av statsadvokatene ved det aktuelle statsadvokatembete. Hvis reglene blir gjort for kategoriske, vil politiet i et slikt tilfelle ikke kunne gjennomføre en ransakning uten om nødvendig å måtte kontakte Riksadvokatembetet. En er derfor av den mening at reglene vil bli for rigorøse, dersom flertallsforslaget følges.»

Riksadvokatenuttaler:

«Der det har vært foretatt ransaking av redaksjonslokaler har spørsmålet som regel vært forelagt retten på forhånd, jfr. strpl. § 197 første ledd. Riksadvokaten deler utvalgets syn på at slik ransaking er et særdeles alvorlig skritt fordi det berører pressens muligheter for å beskytte sine kilder

I de tilfeller der en på grunn av tidsmomentet ikke kan avvente en rettslig beslutning, bør det derfor sikres at påtalemyndighetens avgjørelse om ransaking treffes på et så høyt nivå som praktisk mulig.

Riksadvokaten har på dette grunnlag ingen innvendinger mot at kompetansen til å beslutte ransaking i disse tilfellene legges til statsadvokatene. En slik ordning vil ikke medføre nevneverdig ekstrabelastninger på statsadvokatene. Også etter dagens praksis vil de ofte bli konsultert før ransaking av redaksjonslokaler iverksettes.

Bortsett fra Eidsivating som har ti statsadvokater, er landets øvrige statsadvokatembeter bemannet med fra en til tre statsadvokater. Hyppige rettsoppmøter og reisefravær medfører fra tid til annen at man ikke får kontakt med vedkommende statsadvokat. Riksadvokaten er derfor enig med utvalgets mindretall i at politimesteren i disse tilfeller gis kompetanse til å beslutte ransaking av redaksjonslokaler.

Regelen bør etter riksadvokatens syn inntas i påtaleinstruksen. Bestemmelsen gjelder kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten og det vises blant annet til påtaleinstruksens § 7-2 og § 22-2.»

Departementet er enig med utvalget i at en beslutning om ransaking av et redaksjonslokale har viktige og prinsipielle sider i forholdet til ønsket om en fri og uavhengig presse, samt til vernet av pressens kilder. Det er klart at en slik beslutning vil kunne være svært kontroversiell og ikke bør foretas uten en inngående og forsvarlig forhåndsvurdering av de hensyn som gjør seg gjeldende. Som utvalget påpeker, vil dette også kunne bidra til å hindre kritikk mot politi og påtalemyndighet for mindre overveide avgjørelser. Dette kan tale for å følge utvalgets forslag, selv om departementet ikke har kjennskap til at praksis etter dagens regler har vært gjenstand for kritikk. Det vises for så vidt også til Riksadvokatens uttalelse som er gjengitt ovenfor, hvor det bemerkes at også etter dagens ordning blir statsadvokatene ofte konsultert før ransaking av redaksjonslokaler iverksettes.

Departementet er enig i at det kan være grunn til å sikre at påtalemyndighetens avgjørelser om ransaking av redaksjonslokaler treffes på et høyt nivå. Imidlertid blir hovedpoenget med dette å markere viktigheten og alvorligheten av denne typen beslutninger. Departementets generelle oppfatning er at også lavere nivå innen påtalemyndigheten forstår konsekvensen av slike beslutninger og kan vurdere de prinsipielle hensyn som gjør seg gjeldende. Ut fra dette slutter ikke departementet seg fullt ut til utvalgets grunngiving for lovforslaget. Lovforslaget følges derimot opp, og da slik at avgjørelsene legges til statsadvokaten. I den sammenheng vises til Riksadvokaten uttalelse om at en slik ordning ikke vil medføre noen nevneverdig merbelastning for statsadvokatene. Departementet peker videre på at det må antas å være nokså sjelden at det er aktuelt å ransake redaksjonslokaler, og bare i helt spesielle tilfelle kan det her iverksettes ransaking uten beslutning fra retten, jf straffeprosessloven § 197 annet ledd annet punktum. Om det i noen av disse få hastesakene, ikke skulle være mulig å få tak i vedkommende statsadvokat, kan man vende seg til Riksadvokatembetet. I påvente av en beslutning fra statsadvokaten eller riksadvokaten, har politiet i påtrengende tilfelle adgang til å sikre bevis ved avsperring av bygning m m etter straffeprosessloven § 216. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets flertallsforslag om at ransakingsbeslutningen ikke skal kunne treffes på lavere nivå enn statsadvokaten.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilket regelverk en slik nærmere regulering av påtalemyndighetens kompetanse bør foretas, er departementet kommet til at dette bør fremgå av loven. Det vises for så vidt til forslaget fra utvalgsmedlemmet Schjødt overfor. Riksadvokaten har i sin uttalelse støttet forslaget om å ta bestemmelsen inn i påtaleinstruksen, fordi det dreier seg om en regulering av kompetansen innen påtalemyndigheten. Riksadvokaten viser i denne sammenheng til påtaleinstruksen § 7-2 og § 22-2. Førstnevnte paragraf sier bl a at politiet skal underrette statsadvokaten eller riksadvokaten når det får kjennskap til at det er begått særlig alvorlige straffbare forhold i distriktet eller når det ellers er begått straffbare forhold som vekker stor oppsikt, eller dersom det bør overveies å sentralisere ledelsen av etterforskningen. Påtaleinstruksen § 22-2 regulerer kompetansen til å avgjøre tiltalespørsmålet, og det følger av bestemmelsen at saken skal forelegges statsadvokaten bl a når saken har særlig stor allmenn interesse.

Departementet vil bemerke at det i dag ikke er noen konsekvent saklig sondring mellom de forskjellige regler om kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten som tas inn i henholdsvis påtaleinstruksen og straffeprosessloven. Bl a er det til dels svært detaljerte regler om dette i straffeprosessloven kapittel 7 om påtalen. Det er likevel vanlig at slike regler står både i straffeprosessloven og påtaleinstruksen, noe som etter departementets mening kan være en fordel for å sikre best mulig kunnskap om reglene. Departementet foreslår at regelen om kompetanse til å beslutte ransaking av redaksjonslokaler innarbeides i straffeprosessloven § 197 annet ledd annet punktum.

Utvalgetdrøfter og foreslår også en endring i straffeprosessloven § 198 om polititjenestemenns adgangtil å foreta ransaking på egen hånd uten å ha innhentet rettens eller påtalemyndighetens beslutning på forhånd. Etter § 198 første ledd nr 3 kan dette skje «når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles». Utvalget uttaler om dette (NOU 1988: 2 s 25):

«Utvalget har vurdert om det også i forhold til reglene i § 198 bør gjøres unntak for ransaking av redaksjonslokaler. For de tilfeller hvor ransakingen ikke har noen tilknytning til den redaksjonelle virksomhet, vil politiet på forespørsel til redaktøren eller dennes stedfortreder i alle fall kunne få skriftlig samtykke til å gjennomføre ransakingen.

Bestemmelsen i strprl § 198 første ledd nummer 2 gjelder bare når «mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor». Utvalget ser ingen grunn til at politiet skal være forhindret fra å undersøke redaksjonslokaler etter de alminnelige regler i slike tilfeller. Det kunne føre til at en mistenkt som gjemte seg et slikt sted, ville ha mulighet for å slippe unna. Utvalget foreslår derfor ingen endring av denne bestemmelsen.

Når det derimot gjelder bestemmelsen i § 198 første ledd nummer 3 som gir en polititjenestemann adgang til ransaking når «det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles», forutsatt at det foreligger sterk mistanke om en handling som kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, er utvalget kommet til at det bør gjøres unntak for redaksjonslokaler eller tilsvarende. Utvalget viser til sine prinsipielle drøftelser ... og til forslaget om at beslutningen om ransaking av redaksjonslokaler bør tas av overordnet påtalemyndighet.»

Blant høringsinstansenestøttes utvalgets forslag av Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlagog Norske Avisers Landsforbundgjennom deres generelle tilslutning til forslagene fra presserepresentantene i utvalget. Norsk Redaktørforeningstøtter forslag til endringer som «reduserer adgangen til ransaking og beslag i redaksjonslokaler m.v.». Ellers er det bare Bergen politikammersom uttaler seg direkte om dette forslaget. Politikammeret fremholder:

«Når det gjelder de foreslåtte regler vedr. ransakning av redaksjonslokaler m.v. (forslaget til endringer i strprl. §§ 197 og 198), tillater en seg å bemerke at utvalget ikke synes å ha vurdert saken i lys av det vide spekter av straffbare forhold som kan være foranledning til en ransaking. Således vil det kunne dreie seg om helt «ordinær kriminalitet» som ingen som helst tilknytning har til en avis og redaksjonelt arbeid, som kan nødvendiggjøre ransakning hjemme hos en journalist. De foreslåtte regler om beslutningsmyndighet vedr. ransakning av en journalists hjemmekontor, vil kunne vanskeliggjøre og til dels forspille etterforskningen i slike saker. Forslaget om at strprl. § 198, 1. ledd nr. 3 ikke skal gjelde, vil i gitte situasjoner kunne medføre at ransaking som må foretas med en gang, og om nødvendig av beslutning av politimann, for ikke å forspilles, ikke vil kunne gjennomføres fordi vedkommende er journalist. Situasjonen vil også kunne være at politiet ikke kjenner til at den mistenkte gjerningsmann er journalist, med hjemmekontor etc., fordi det straffbare forhold saken gjelder ikke har noen som helst tilknytning til en avis eller redaksjonelt arbeid. En reiser derfor spørsmålet om de foreslåtte endringer i strprl. § 197 og § 198 er gitt et for generelt og vidt område i de foreliggende utkast til lovendring.»

Departementet viser til drøftelsen ovenfor av de hensyn som taler for at en beslutning om ransaking av redaksjonslokaler generelt bør treffes på et så høyt nivå innen påtalemyndigheten som mulig, og som hovedregel av retten. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at en polititjenestemann fortsatt skal kunne foreta ransaking i redaksjonslokaler når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller på ferske spor.

Departementet er videre enig med utvalget i at polititjenestemenns adgang til å beslutte ransaking i redaksjonslokaler eller tilsvarende med hjemmel i § 198 første ledd nr 3, bør bortfalle. Den helt overveiende del av høringsinstansene har ikke funnet grunn til å gå mot forslaget. Ved avveiningen av de prinsipielle hensyn til pressefriheten og hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse viser departementet også til at det siste i påtrengende tilfelle kan varetas ved den adgang en polititjenestemann har til å «stenge bygning eller rom, sperre av bestemt område, forby flytting eller berøring av bestemte ting, eller treffe liknende forholdsregler» for å sikre bevis, jf straffeprosessloven § 216.

3.3.2.2 Formen på beslutning om ransaking

Etter gjeldende rett treffes rettens avgjørelse om ransaking av redaksjonslokaler i form av en beslutning, se straffeprosessloven § 197, jf § 53. Om beslutningens form og innhold sies det i straffeprosessloven § 197 tredje ledd at både rettens og eventuelt påtalemyndighetens beslutning om ransaking «så vidt mulig» skal «være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med ransakingen og hva den skal omfatte». Hvis beslutningen fattes muntlig, skal den snarest mulig nedtegnes med nevnte innhold. Ut over dette stiller ikke loven noe krav om å grunngi beslutningen.

Utvalgethar vurdert om det bør foreslås at rettens avgjørelse skal treffes som kjennelse, se NOU 1988: 2 s 25. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke er behov for endringer i lovteksten. Utvalget uttaler bl a:

«Selv om det stilles krav om kjennelse - slik at avgjørelsen må treffes i rettsmøte - må man for å unngå at formålet med ransakingen forspilles, gjøre unntak fra regelen om at partene skal varsles til rettsmøtet, jf strprl § 243. (Se om dette også Ot prp nr 53 (1983-84) s 63.) Videre er de krav som stilles til begrunnelsen av kjennelser temmelig beskjedne, jf bl a Andenæs I 1984 s 149. For så vidt er det mer hensiktsmessig å gi uttrykkelige regler i loven om begrunnelse av disse beslutningene.»

Utvalget forutsetter og anbefaler at beslutninger om ransaking av redaksjonslokaler inneholder «en kort redegjørelse for hvorfor grunnlaget for å beslutte ransaking antas å foreligge». Bare unntaksvis bør beslutninger fattes muntlig. Utvalget «antar imidlertid at det ikke er behov for å gi særregler i loven... for å sikre dette.»

Departementet er enig med utvalget i at det er lite å oppnå med å stille krav om at rettens avgjørelse skal avsies ved kjennelse i rettsmøte. Departementet viser til at spørsmålet ble vurdert før ikraftsettelsen av straffeprosessloven i 1986. Justisdepartementet uttalte følgende i Ot prp nr 53 (1983-84) s 63:

«Ransaking av et redaksjonslokale reiser vanskelige og kontroversielle spørsmål. Det må kunne forutsettes at spørsmålet vil bli undergitt en nøye vurdering på forhånd av påtalemyndighet og domstolen, og at det ikke er nødvendig med ytterligere formkrav enn de som følger av ny strpl § 197.»

Uttalelsen kan fremdeles stå som departementets syn og departementet slutter seg i tillegg til utvalget når det sier at den store hovedregel må være at beslutningen skal treffes skriftlig. Hvis den unntaksvis er muntlig - f eks telefonisk - skal den snarest mulig nedskrives, jf § 197 tredje ledd siste punktum. Videre bør nedtegningen også inneholde en kort redegjørelse for hvorfor grunnlaget for ransaking antas å foreligge, selv om dette ikke kan sies å være noe uttrykkelig krav etter loven.

3.3.2.3 Begrepet redaksjonslokale

Både de gjeldende og de foreslåtte særreglene i straffeprosessloven §§ 197 og 198 knytter seg til begrepet «redaksjonslokale». Om innholdet av begrepet etter gjeldende rett vises til punkt 3.3.1.2 foran og NOU 1988: 2 s 25 jf side 22. Avgrensningen er tildels usikker, men Kildevernutvalgetoppsummerer sin redegjørelse slik (NOU 1988: 2 s 25):

«Innenfor faller som nevnt avisens ordinære kontorer for dens medarbeidere, og normalt må det avgjørende være avisens kontoradresse ... . Det samme må antas å gjelde for så vidt angår radio- og fjernsynsforetak. Utvalget antar videre at lokale redaksjonskontorer - f eks for avisens korrespondenter - må være omfattet. Et annet eksempel er NRKs distriktskontorer.»

Som nevnt antok ellers utvalget at korrespondenters og frilanseres hjemmekontorer som regel faller utenfor begrepet (NOU 1988: 2 s 22).

Utvalget går inn for en viss utvidelse når det gjelder hvilke lokaler som skal være beskyttet av særreglene om ransaking. Særlig anser utvalget det uheldig at man etter dagens avgrensning må anta at f eks hjemmekontorene til korrespondenter og frilansere (journalister som ikke er fast ansatt i noe presseorgan) faller utenfor. Så lenge det dreier seg om journalistens arbeidsplass, bør kontoret etter omstendighetene kunne omfattes av særreglene for redaksjonslokaler. Dette gjelder enten kontoret er plassert i hjemmet eller et annet sted. Det vises til at de hensyn som søkes ivaretatt gjennom regelen i § 197 annet ledd annet punktum om «redaksjonslokaler» gjør seg like sterkt gjeldende i disse tilfellene (NOU 1988: 2 s 26). Om den nærmere avgrensning skriver utvalget:

«En utvidelse av regelen til også å omfatte pressemedarbeideres hjemmekontorer og frilanseres kontorer vil kunne skape nye vanskelige grensedragninger, f eks i forhold til forfattere av dokumentariske bøker, artikler osv. Videre gjelder som nevnt i pkt 3.1.1 kompetanseregelen ved ransaking av redaksjonslokaler uansett hva som er formålet med ransakingen. Det er isolert sett ingen grunn til at ransaking av et hjemmekontor ikke skulle følge de vanlige regler, dersom ransakingen ikke berører de prinsipielle sider ved pressens virksomhet. Ransakingen har f eks ingen tilknytning til vedkommendes journalistiske virksomhet, men gjelder leting etter narkotiske stoffer el l. En avgrensning av regelens virkeområde avhengig av ransakingens uttalte formål, vil imidlertid være problematisk. Dels fordi det på forhånd kan være uklart f eks hva slags bevisgjenstander man vil lete etter, og dels fordi politiet under en ransaking på jakt etter andre ting kan komme til å få rede på f eks identiteten til et en kilde som de har interesse av i en annen sammenheng.

Etter utvalgets mening bør således s k hjemmekontorer - og frilanseres kontorer som er plassert andre steder - etter omstendighetene omfattes av særreglene for redaksjonslokaler. Det er imidlertid neppe mulig å gi noen klar avgrensning på dette punkt i loven. Det avgjørende må være en helhetsvurdering i det enkelte tilfelle. Forsåvidt vil det fremdeles være opp til praksis å fastlegge den nærmere grensedragning. Det må foretas en vurdering av virksomhetens art; det som skal beskyttes er kontorer eller lokaler hvor det foregår journalistisk virksomhet eller arbeide med journalistisk materiale. Arten og plasseringen av det rent fysiske tilholdssted er her av mindre interesse. Det som skal vernes er den typiske journalistiske pressevirksomhet, herunder tilsvarende arbeide for kringkastingsstasjoner. Arbeide med fremstilling av rent dokumentarisk stoff vil normalt ikke omfattes, og heller ikke alminnelig forskningsarbeid av historikere, samfunnsforskere, jurister osv. Videre kan det være av betydning hva slags tilknytning vedkommende har til en redaksjon eller avis m m; en fast tilknytning («fastlansere»), taler for at journalistens kontor eller arbeidssted bør anses som «redaksjonslokale». En slik løsning kan være mindre naturlig for frilansere som uten noen form for avtale med en avis el l skriver artikler eller annet som vedkommende siden håper å få solgt. Av betydning vil det også være om journalistisk arbeid er vedkommendes hovedbeskjeftigelse, i motsetning til den som ved siden av annen jobb skriver sporadisk for en avis el l.

Videre mener utvalget at f eks hotellrom som en journalist bruker under et reportasjeoppdrag - f eks fra en politisk begivenhet et annet sted i landet enn der avisens hovedkontor ligger - bør være omfattet. Det samme gjelder de såkalte «rullende kontorer», f eks NRKs reportasjebusser.»

Utvalget har imidlertid funnet det vanskelig å foreta en beskrivelse av de nevnte tilfeller i loven. Det foreslås derfor at lovens uttrykk endres til «redaksjonslokaler eller tilsvarende», for å gjøre det klart at bestemmelsen skal omfatte mer enn «redaksjonslokaler» i snever forstand.

Ingen av høringsinstansenegår imot utvalgets forslag på dette punkt, muligens med forbehold for Bergen politikammersom trekker frem mothensyn jf uttalelsen gjengitt under punkt 3.3.2.1 foran. Forslaget støttes av Norsk Presseforbund, Romerike politikammer, Norsk Rikskringkasting, Norsk Journalistlagog Norske Avisers Landsforbund. Norsk Rikskringkastinguttaler:

«Utvalget peker på at det er uklart hvordan begrepet «redaksjonslokaler» skal avgrenses. NRK vil understreke at begrepet «redaksjonslokaler» må forståes så vidt at det omfatter alle steder der materiale vedrørende det redaksjonelle arbeid oppbevares.»

Romerike politikammeruttaler:

«Det er videre naturlig at begrepet «redaksjonslokaler» gis en vid forståelse. Det er kontorene der det foregår journalistisk virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor også gjelde eks. reportasjebiler/busser, hotellrom som journalist bruker under reportasjeoppdrag m.v.»

Departementet slutter seg til utvalgets lovforslag. Behovet for vern av de virkelige journalistiske hjemmekontorer og korrespondentkontorer synes i all hovedsak å være de samme som for redaksjonslokaler. De hensyn som tilsier særregler for alminnelige redaksjonslokaler har samme vekt her. Det kan hevdes at stedet for utøvelsen av den journalistiske virksomheten bør være av mindre betydning.

Særregelen om tilkalling av ansvarlig redaktør som foreslås i straffeprosessloven § 200, se punkt 3.3.2.4 nedenfor, bør likevel begrenses til å gjelde for ransaking av de egentlige «redaksjonslokaler» i tradisjonell forstand. Særlig ved ransaking av hjemmekontorer i journalistens bolig, synes det mest nærliggende at de alminnelige regler gjelder, d v s at journalisten selv skal søkes tilkalt når det kan skje uten opphold. Også ulike praktiske hensyn taler for at særregelen om tilkalling av redaktør begrenses til å gjelde ransaking av redaksjonslokaler i snever forstand.

Imidlertid vil også det å knytte kompetansespørsmålet innen påtalemyndigheten (straffeprosessloven §§ 197 og 198) til om ransakingen gjelder «redaksjonslokaler eller tilsvarende», kunne by på problematiske grensespørsmål og praktiske vansker ellers. Når departementet likevel følger opp utvalgets lovforslag her legges det vekt på de prinsipielle hensyn som taler for regelen.

Departementet vil knytte noen kommentarer til de praktiske problemer og tolkningsproblemer som kan oppstå:

Praktiske problemer kan særlig oppstå ved at vedkommende polititjenestemann ikke på forhånd vet at f eks deler av en bolig som man i en alminnelig kriminalsak, f eks en narkotikasak, vil ransake, faller inn under særreglene. Hvis særreglene finner anvendelse vil vedkommende normalt ikke ha adgang til å beslutte ransaking selv i hastetilfellene. Problemet vil bare komme på spissen når det haster med å foreta ransaking, altså da man også har dårligst tid til å områ seg. Utenom hastetilfellene skal jo retten uansett fatte avgjørelsen. Dersom man på forhånd har en indikasjon på at problemstillingen kan komme opp, kan man likevel unngå problemet ved for sikkerhets skyld å forelegge avgjørelsen om ransaking for statsadvokaten, som får vurdere spørsmålet ut fra de opplysninger man har. Hvis ransaking av f eks bolig er besluttet av en normalt kompetent person, og det under ransakingen viser seg at en del av boligen er et hjemmekontor for en journalist, bør man normalt løse problemet ved å nytte straffeprosessloven § 216 - f eks ved å stenge av kontoret og eventuelt sette effektivt vakthold på stedet - inntil kompetent myndighet får avgjort spørsmålet om ransaking av denne delen av boligen skal skje eller ikke.

Selv når de faktiske forhold på stedet for ransaking er på det rene, kan det imidlertid i grensetilfellene være vanskelig å fastslå hva som er et «redaksjonslokale eller tilsvarende». Avgrensningen blir skjønnsmessig. Slik departementet ser spørsmålet, må likevel praktiske grunner føre til at forståelsen blir noe snevrere enn det utvalget og enkelte høringsinstanser har forutsatt. Dette tilsies også av ordlyden i lovforslaget. Man bør ta som utgangspunkt at politi og påtalemyndighet når ransaking av bolig i hastetilfeller i alminnelige kriminalsaker (uten tilknytning til journalistisk virksomhet) besluttes, sjelden vil vite om en av dem som bor i boligen er journalist eller ikke, jf Bergen politikammers uttalelse gjengitt i punkt 3.3.2.1 foran. Ransaking mot en journalist med tanke på oppklaring av forhold knyttet til dennes journalistiske virksomhet forekommer ytterst sjelden.

For at noe skal kunne karakteriseres som «tilsvarende» et redaksjonslokale, må det for det første dreie seg om et lokale eller kontor «hvor det foregår journalistisk virksomhet eller arbeide med journalistisk materiale», jf NOU 1988: 2 s 26. Men når utvalget samme sted uttaler at «arten og plasseringen av det rent fysiske tilholdssted er ... av mindre interesse», synes man å gå noe for langt. Slik departementet ser dette må det være et andre minstekrav for at noe skal kunne karakteriseres som «tilsvarende» et redaksjonslokale, at det dreier seg om et klart avgrenset rom/lokale eller del av et rom/lokale, og at denne bestemte plassen har ytre kjennetegn som tilsier at det dreier seg om et sted som for en vesentlig del nyttes av en journalist til arbeidsplass. Hvis det ikke uten nærmere ransaking av den bestemte plassen er mulig å se at det dreier seg om en slik arbeidsplass for en journalist, kan det ikke betegnes som noe «tilsvarende» et redaksjonslokale. Ut fra dette vil f eks skrivebordet i hjemmet til en journalist som har sin faste, daglige arbeidsplass i en redaksjon, ikke uten videre omfattes. Hvis man uten videre kan se at plassen for en vesentlig del brukes til journalistisk arbeid, gjelder derimot særreglene. Egentlige hjemmekontor for frilansjournalister, korrespondentkontor, reportasjebusser e l vil dermed ofte falle inn under særreglene. Også et hotellrom som nyttes som kontor under en reportasjereise kan etter forholdene omfattes av særreglene. Derimot kan departementet ikke være enig i Norsk Rikskringkastings antakelse om at reglene bør omfatte «alle steder der materiale vedrørende det redaksjonelle arbeid oppbevares».

Departementet bemerker at selv om en avgrenset plass i en bolig dekkes av særreglene, kan likevel resten av huset uhindret ransakes etter de vanlige reglene. Særreglene om fremgangsmåten ved beslag i dokumenter med et innhold som besitteren ikke plikter å forklare seg om uten etter kjennelse fra retten, straffeprosessloven § 205 tredje ledd, gjelder uansett hvor besitteren oppbevarer dokumentene.

3.3.2.4 Tilkalling av ansvarlig redaktør

Kildevernutvalgetforetar en drøftelse av varslingsregelen i straffeprosessloven § 200 annet ledd første punktum, som lyder: «Skal noens bolig eller rom ransakes, skal han eller - om han er fraværende - en av hans husstand eller en nabo tilkalles når det kan skje uten opphold». Utvalget viser til at «bolig eller rom» også må omfatte redaksjonslokaler, men at det for disse lokalene er nokså uklart hvem som skal tilkalles etter bestemmelsen. Utvalget uttaler (NOU 1988: 2 s 27) bl a:

«En rimelig forståelse må være at politiet må tilkalle eieren eller den som i henhold til avtale el l disponerer lokalene. For et «avishus» o l vil vel dette si ledelsen i selve bedriften, altså styret eller daglig leder. I alle fall følger det neppe av loven noen plikt til å forsøke å tilkalle redaktøren, med mindre det er redaktøren selv som er eier eller leietager.»

Utvalget foreslår en særregel inntatt i § 200 annet ledd om at ved ransaking av redaksjonslokaler skal redaktøren eller dennes stedfortreder søkes tilkalt. Utvalget uttaler:

«Med «stedfortreder» forstås den som redaktøren har overlatt det redaksjonelle ansvar til i sitt fravær. Det er vanlig at avisredaksjoner har faste rutiner for fastlegging av ansvarsforholdene til enhver tid, og utvalget antar det i praksis neppe vil by på særlige problemer å få rede på hvem som i det enkelte tilfelle står redaksjonelt ansvarlig.»

Som begrunnelse for at det nettopp bør være redaktøren - og ikke eieren av lokalene - som skal tilkalles, uttaler utvalget på s 26-27:

«Ved ransaking av et redaksjonslokale vil det være av vesentlig betydning for den pressemedarbeider som vil beskytte sine kilder at han er til stede ved selve ransakingen. Som nevnt ... skal politiet forsegle i lukket konvolutt de dokumenter som pressemedarbeideren hevder inneholder opplysninger som han ikke plikter å forklare seg om uten etter særskilt pålegg fra retten, se strprl § 205 tredje ledd. Skal vernet mot at politiet får tilgang til opplysninger de ikke har hjemmel til å ta med seg, ha noen realitet, sier det seg selv at det må være en person til stede som kjenner forholdene. Ved ransaking i en redaksjon, vil dette naturlig være den ansvarlige redaktør.

Skjer ransakingen i den vanlige kontortid, vil dette normalt ikke være noe problem. Den ansvarlige redaktør eller dennes stedfortreder vil da vanligvis være til stede og kan ivareta redaksjonens interesser. I saker hvor etterforskingen foregår under tidspress, kan det imidlertid tenkes at politiet kommer for å foreta ransaking utenfor kontortid, f eks om natten eller på helligdager. I slike tilfeller kan det være at det ikke er noen til stede som har forutsetninger for å ivareta redaksjonens interesser på en tilfredsstillende måte. I slike situasjoner anser utvalget det rimelig at politiet bør forsøke å tilkalle den ansvarlige redaktør eller en representant for redaktøren.»

Blant høringsinstansenehar ingen gått mot utvalgets forslag. Forslaget støttes av Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norske Avisers Landsforbund, Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund, Romerike Politikammerog Norsk Rikskringkasting. Den Norske Advokatforeninguttaler at den ikke har noen bemerkninger til utvalgets forslag. Norsk Rikskringkastinguttaler:

«NRK støtter også utvalgets forslag om innføring av en særregel om at redaktøren eller dennes stedfortreder skal tilkalles ved ransaking av redaksjonslokaler. I NRK vil dette gjelde Kringkastingssjefen eller dennes stedfortreder. ...»

Departementet er enig med utvalget i at den gjeldende regel i straffeprosessloven § 200 annet ledd første punktum ikke gir noen klar og hensiktsmessig løsning ved ransaking av redaksjonslokaler. Departementet viser til utvalgets drøftielse og foreslår at det tas inn en regel i paragrafen om tilkalling av redaktøren eller dennes stedfortreder når et «redaksjonslokale» skal ransakes. Derimot foreslår departementet ikke en regel om tilkalling av redaktøren når «tilsvarende» lokaler skal ransakes, se departementets merknader om dette under punkt 3.3.2.3 foran. Departementet kan for øvrig ikke se av utvalgets merknader i NOU 1988: 2 s 26-27 at det ble vurdert om den særlige tilkallingsregelen burde gjelde for annet enn ransaking av de egentlige «redaksjonslokaler», selv om teksten i utvalgets lovforslag på s 74 i utredningen går lenger. Utvalgets grunngiving for forslagene til endringer i § 200 synes å bygge på at tilkallingsregelen kun skulle gjelde for de egentlige redaksjonslokaler.

Departementet vil bemerke at lovforslaget innebærer at dersom redaktøren eller dennes stedfortreder ikke kan tilkalles uten opphold, må man forsøke å tilkalle en annen i samsvar med den vanlige regel i § 200 annet ledd første punktum. Fortrinnsvis bør en person som hører til redaksjonen tilkalles. Tilkallingsplikten gjelder når tilkalling kan skje «uten opphold». Hvor lenge man bør vente, avhenger av hvor påtrengende en hurtig ransaking er, men det kan også tas i betraktning at venting binder opp ressurser i en krevende etterforskningsfase e l. Om forholdene ikke tilsier noe annet må man likevel vente hvis redaktøren ankommer uten unødig eller vesentlig opphold. Et visst «opphold» må jo en tilkalling nødvendigvis medføre.

De reglene som her er foreslått om tilkalling av redaktører, vil også omfatte tilsvarende stillinger i radio- og fjernsynsredaksjoner.

Utvalgetuttaler i NOU 1988: 2 s 29 at man «anser det klart at redaktøren ..... må ha adgang til å ta med seg en advokat og at denne ikke kan nektes å være til stede under ransakingen». Romerike politikammergir også uttrykk for at redaktøren «må kunne ha med seg en advokat som rådgiver.» Departementet har samme syn som utvalget og politikammeret. Som utvalget påpeker i NOU 1988: 2 s 29, plikter politiet ikke å utsette ransakingen «dersom redaktøren ikke kan få advokaten med seg «uten opphold» jf § 200 annet ledd». Etter forholdene kan det likevel være fornuftig å etterkomme en anmodning om å utsette iverksettingen noe lenger enn man plikter for at en tilkalt advokat skal kunne komme til stede, jf utvalgets merknader om dette i NOU 1988: 2 s 29.

3.3.2.5 Nærmere om beslag

Etter straffeprosessloven § 205 tredje ledd kan politiet ikke beslaglegge dokumenter eller annet som besitteren ikke plikter å forklare seg om uten etter særskilt pålegg fra retten, hvis ikke slikt pålegg allerede er gitt (første punktum). Dersom politiet vil ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av en representant for besitteren (annet punktum), se nærmere om gjeldende rett i punkt 3.3.1.3 foran. Utvalgetviser til sin redegjørelse for de gjeldende regler (NOU 1988: 2 s 22-23) og finner - med enkelte nærmere presiseringer vedrørende forståelsen av dem - ikke grunn til å foreslå endringer, se NOU 1988: 2 s 27-29.

Under høringen har bare Norsk Presseforbundog Norsk Rikskringkastingberørt reglene om beslag, og ingen av dem har funnet behov for endringer. Norsk Rikskringkastinguttaler:

«Når det gjelder beslag av redaksjonelt materiale må begrepet «dokumenter» i strprl § 205 tredje ledd annet punktum, som utvalget påpeker, omfatte annet materiale enn papir. I NRK vil lyd- og video-opptak være særlig aktuelle i denne forbindelse.»

Departementet har på denne bakgrunn ikke funnet grunn til å foreslå endringer i reglene om beslag av redaksjonelt materiale. Når det gjelder uttalelsen fra Norsk Rikskringkasting, kan departementet si seg enig i den lovforståelsen som det der gis uttrykk for, og viser ellers til utvalgets drøftelser i NOU 1988: 2 s 28.

3.4 Andre lovendringsspørsmål

I løpet av tiden som er gått fra departementet mottok Kildevernutvalgets innstilling, har departementet mottatt en del henvendelser fra ulike hold om spørsmål som er blitt vurdert i forbindelse med proposisjonen. Noen av henvendelsene danner bakgrunn for enkelte av lovforslagene i proposisjonen. Av dem som ikke følges opp med lovforslag her - og heller ikke drøftes annet sted i proposisjonen - nevnes kort følgende:

Fra pressehold er det foreslått at det ikke skal være adgang til å kreve vitneprov om eller utlevering av upublisert redaksjonelt materiale,herunder bl a observasjoner som er gjort av journalister ute på oppdrag og fortrolige opplysninger mottatt av kjente kilder. I brev 10 november 1994 fra Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund heter det at forslaget må «ses på i lys av kildevernet».

Departementet vil her vise til at reglene om kildevern gir vern for upublisert redaksjonelt materiale så langt det er en sammenheng mellom materialet og en anonym kildes identitet. Reglene om kildevern i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a begrenser vitneplikten til spørsmål som ikke er egnet til å kunne avdekke en kilde. Mediearbeideren kan som vitne nekte å besvare både spørsmål om kildens navn og spørsmål som ringer inn kilden uten å røpe denne direkte. Det kan heller ikke stilles spørsmål «hvor formålet ikke er å komme på spor etter kilden, men hvor det kan bli resultatet», jf Rt 1992 s 39, se punkt 3.2.1 foran. Så langt dette kildevernet rekker, begrenser det også adgangen til å kreve fremleggelse eller foreta beslag av dokumenter og annet. Straffeprosessloven § 204 første ledd sier at det ikke kan tas beslag i noe når et vitne kan nekte å forklare seg om innholdet etter § 125, så lenge dokumentet e l er i vitnets besittelse. For adgangen til å kreve fremlagt skriftlige bevis i sivile saker gjelder en tilsvarende bestemmelse, jf tvistemålsloven § 251 nr 2. Det er videre ikke adgang til å beslutte ransaking mot en journalist - privat eller på arbeid - som ikke er mistenkt i den aktuelle straffesaken, ut fra det formål å avdekke en kilde som ikke kan kreves oppgitt etter straffeprosessloven § 125. Kildevernet varetas ytterligere gjennom de særregler for ransaking som foreslås i proposisjonen her, jf punkt 3.3. Departementet peker videre på at dette forslaget går klart ut over kildevernutvalgets forslag og finner ikke grunn til å ta opp forslaget.

Fra pressehold er det også - ut fra hensynet til kildevernet - tatt til orde for et generelt forbud mot etterforskning av hvem som er kilder til opplysninger i konkrete saker.Dette vil bety at politiet heller ikke kan søke å finne kilden om det brukes andre fremgangsmåter enn spørsmål til eller beslag hos mediearbeidere. Departementetanser det klart at en slik regel ikke har noe for seg når kilden selv har begått straffbare handlinger. Både når vedkommende har gitt taushetsbelagte opplysninger og når vedkommende som anonym kilde har gitt opplysninger om sine egne straffbare handlinger, må det kunne foretas etterforskning når det skjer uten å kreve at mediearbeidere oppgir kilden i strid med kildevernet.

I andre tilfelle har det interesse for etterforskningen i en straffesak å finne frem til en anonym kilde som mulig vitne i saken. Et forbud som foreslått vil være til hinder for dette, også i en situasjon hvor man har søkt etter vitnet allerede før vedkommende gikk til pressen. Et forbud vil derfor åpne mulighet for at mulige vitner kan unndra seg sin vitneplikt. Så langt det gjeldende kildevern strekker seg, er kilden beskyttet mot at pressen pålegges å oppgi hans navn, og mot at identiteten ellers røpes ved ransaking eller beslag hos pressen. Ut fra dette kan vedkommende ha den ønskede tillit til pressen. Departementet kan ikke se at dette tillitsforholdet - som det ut fra samfunnsmessige hensyn er ønskelig å opprettholde - blir nevneverdig rokket ved å fastholde adgangen til å etterforske saken på annen måte enn ved vitnepålegg, ransaking og beslag mot pressen.