2 Forlengelse av perioden som det kan ytes rehabiliteringspenger med en uføregrad lavere enn 50 prosent - folketrygdloven § 10-12 fjerde ledd

2.1 Innledning

For å gjøre veien tilbake til arbeidslivet lettere foreslås at perioden som det kan ytes rehabiliteringspenger med 20 til 50 prosent forlenges fra 6 til 12 måneder.

2.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

En person som har mottatt sykepenger i ett år og fortsatt er arbeidsufør har rett til rehabiliteringspenger. Det er et vilkår for å få rehabiliteringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom, skade eller lyte. Det er videre et vilkår at vedkommende får aktiv behandling med utsikt til å bedre arbeidsevnen. Tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening er likestilt med behandling. Personer som ikke har rett til sykepenger får også rett til rehabiliteringspenger dersom de har vært sammenhengende minst 50 prosent arbeidsuføre på grunn av sykdom i 52 uker. Se folketrygdloven § 10-8 første til tredje ledd.

Sykepenger har alltid kunnet graderes helt ned til 20 prosent. Lavere uføregrad enn 50 prosent er spesielt aktuelt når en person gradvis gjenopptar arbeidet. Siden 1993 kan også rehabiliteringspenger i sluttfasen graderes ned til 20 prosent i inntil tre måneder med mulighet til forlengelse i ytterligere tre måneder, se folketrygdloven § 10-12 tredje og fjerde ledd og Ot.prp. nr. 6 (1992-93). Det er et vilkår at vedkommende i den forutgående periode har mottatt sykepenger eller rehabiliteringspenger, og at arbeidsevnen da var nedsatt med minst 50 prosent.

Med bakgrunn i uheldige enkelttilfeller har Rikstrygdeverket tatt opp spørsmålet om å harmonisere minstekravet til arbeidsuførhet i sykepengeordningen og rehabiliteringspengeordningen.

2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet ser behovet for en viss utvidelse av gjeldende ordning, men mener at det på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å foreslå endringer i de generelle inngangsvilkårene for rehabiliteringspenger om nedsatt arbeidsevne med minst 50 prosent. For personer uten sykepengerett vil et krav om sammenhengende nedsatt arbeidsevne på bare 20 prosent i 52 uker for å få rett til rehabiliteringspenger, innebære en betydelig utvidelse av stønadsordningen. Dette vil kunne føre til en utvidelse av antall stønadsmottakere. Departementet vil heller ikke gå inn for en slik harmonisering for personer med rett til sykepenger. Det er ytterst sjelden at en person starter sykefraværet med en sykmelding lavere enn 50 prosent og etter ett år fortsatt har en nedsatt arbeidsevne på mindre enn 50 prosent.

Det vanlige er at man starter med 100 prosent sykmelding og etterhvert øker arbeidsinnsatsen. Dette tar gjeldende regelverk høyde for. Departementet mener minstekravet til nedsatt arbeidsevne for å kunne få rehabiliteringspenger heller må ses i sammenheng med kravet til uførhet i den foreslåtte tidsbegrensede uførestønaden, se Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) hvor det er foreslått å opprettholde kravet til at inntekts- eller arbeidsevnen skal være nedsatt med minst 50 prosent for å få tidsbegrenset uførestønad eller varig uførepensjon. Når en person har fått innvilget uførestønad, kan vedkommende på et senere tidspunkt øke arbeidsinnsatsen opptil 80 prosent og likevel få 20 prosent stønad.

Perioden på maksimalt 6 måneder på slutten av et rehabiliteringsforløp der en person gradvis kan øke arbeidsinnsatsen opp mot 80 prosent har imidlertid i enkelte tilfeller vist seg å være for kort. I mange tilfeller vil det dessuten være vanskelig å kunne fastslå om vedkommende er 50 prosent eller bare 30-40 prosent arbeidsufør. Den enkelte vil derfor kunne gjøre seg sykere enn han eller hun er for ikke å miste stønaden. For å kunne gradvis øke arbeidsinnsatsen over en lengre periode og dermed gjøre veien tilbake til arbeidslivet lettere, foreslår departementet at perioden utvides fra 6 til 12 måneder. Utvidelsen av denne perioden bør likevel ikke føre til en generell forlengelse av rehabiliteringspengeperioden. Departementet vil presisere at rehabiliteringspenger vanligvis ikke ytes sammenhengende i mer enn 52 uker.

Det vises til § 10-12 fjerde ledd i lovforslaget.

2.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. juli 2003 og gis anvendelse også for løpende tilfeller.

Forslaget vil dels føre til merutgifter og dels til innsparinger. Nettomerutgift antas å utgjøre maksimalt 1 mill. kroner på årsbasis. Forslaget har ikke administrative konsekvenser av betydning.