9 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 annet ledd

Forslaget innebærer kun at tobakksskadelovens definisjon av tobakksvarer flyttes fra § 3 til § 1. Definisjonen av tobakksvarer samsvarer med definisjonen som er gitt i direktiv 2001/37/EF artikkel 2 nr. 1, jf. også Rådsdirektiv 89/622/EØF.

Til § 3

Til første ledd

Bestemmelsen slår fast at alle tobakksvarer skal være merket med helseadvarsel og innholdsdeklarasjon. De nærmere krav til utforming av merkingen fastsettes i forskrift. Ved at ordet «tekst» blir erstattet med «advarsel» i lovteksten, gir bestemmelsen også hjemmel for å oppstille krav om merking i form av illustrasjoner og fotografier.

Til annet ledd

Tekst, navn, varemerker, bilder, figurer eller andre tegn som antyder at en bestemt tobakksvare er mindre helseskadelig enn andre, skal ikke benyttes på tobakkspakker. Bestemmelsen innebærer bl.a. at det ikke lenger vil være tillatt å benytte betegnelser som «light», «mild», «low tar» eller lignende om tobakksvarer.

Til § 6 femte ledd

Kommunestyret pålegges å føre tilsyn med at reglene gitt i og i medhold av tobakksskadeloven § 6 overholdes. Kommunestyret kan utføre dette tilsynet selv eller delegere sin myndighet til et annet organ i kommunen, eller til et interkommunalt organ. Delegasjonen kan inneholde både det praktiske tilsynsarbeidet og myndighet til å fatte vedtak om granskning, gi pålegg om retting og fastsette tvangsmulkt, jf. tobakksskadeloven § 6 sjette ledd.

Til § 7

Opplysningsplikten etter første ledd omfatter bare de opplysninger en faktisk sitter inne med, og medfører ikke at det må foretas undersøkelser, nærmere dokumentasjon av de fremlagte opplysninger osv. Plikten til å gi opplysninger er ikke begrenset til utlevering av produktopplysninger fra produsenter og importører. Hjemmelen kan også benyttes for å innhente opplysninger i saker om for eksempel reklame for, og merking av, tobakksvarer.

Annet ledd fastslår at Sosial- og helsedirektoratet kan kreve opplysninger om innholdet i tobakksvarer fra produsent eller importør. Departementet kan gi forskrifter som utfyller denne opplysningsplikten. Departementet tar sikte på å fastsette forskriftsbestemmelser som gjengir kravene i direktiv 2001/37/EF artikkel 6 vedrørende innhenting av produktopplysninger om tobakksvarer fra importører og produsenter, og hvordan slike opplysninger skal kunne formidles til forbrukerne.

Etter tredje ledd kan Sosial- og helsedirektoratet kreve at produsent eller importør iverksetter ytterligere undersøkelser, dersom de fremlagte opplysninger ikke er tilfredsstillende. Den klare hovedregel er at den som foretar undersøkelsene selv bærer utgiftene til disse undersøkelsene. Sosial- og helsedirektoratet har adgang til helt eller delvis å frita produsent og importør fra å betale kostnadene ved slike undersøkelser, dersom det vil føre til urimelig resultat at industrien må dekke alle utgifter.

Spørsmålet om det vil føre til et urimelig resultat at industrien dekker kostnader ved undersøkelser må baseres på et rimelighetsskjønn. Dersom denne skjønnsutøvelsen skulle bli prøvet for domstolene, bør dette bare overprøves av domstolene i den utstrekning det følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om domstolskontroll med avgjørelser som i utgangspunktet hører under forvaltningens frie skjønn. Det innebærer at domstolene bl.a. kan prøve om skjønnet virker sterkt urimelig og om det er tatt utenforliggende hensyn.

For å kontrollere at opplysninger som er gitt er riktige, kan det kreves at det fremlegges representative prøver.

I fjerde ledd omtales de tilfeller hvor myndighetene selv iverksetter undersøkelser av et tobakksprodukt. Dette kan være aktuelt hvis den som i utgangspunktet er pliktig til å fremlegge opplysninger ikke er i stand til dette, eller ikke vil. En importør kan for eksempel være ute av stand til å fremlegge opplysninger, dersom produsenten nekter å gi disse opplysningene. I samsvar med prinsippet om at forurenser betaler er det rimelig at myndighetenes utgifter til undersøkelser normalt pålegges den som opprinnelig skulle ha skaffet opplysningene.

Vurderingen av hvem som skal bære kostnadene vil ikke påvirkes av om tobakksindustrien foretar undersøkelser selv etter tredje ledd, eller direktoratet iverksetter undersøkelser etter fjerde ledd. Kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg, tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

Bestemmelsen om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 kommer til anvendelse på opplysninger som mottas med hjemmel i tobakksskadeloven § 7. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, har i henhold til forvaltningsloven § 13 taushetsplikt i forhold til opplysninger om drifts- og forretningsforhold, som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Pålegg fra Sosial- og helsedirektoratet med hjemmel i denne paragraf vil være enkeltvedtak som kan påklages til Helsedepartementet.