2 Finansgrupper - forsikringsgrupper og finansielle konglomerater mv.

2.1 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1.1 Nærmere om direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet)

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 104/2004 av 9. juli 2004 ble vedlegg IX i EØS-avtalen (finansielle tjenester) endret for å innlemme europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF om supplerende tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat og om endring av rådsdirektiv 73/239/EØF, 79/267/EØF, 92/49/EØF, 92/96/EØF, 93/6/EØF og 93/22/EØF samt europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF og 2000/12/EF (konglomeratdirektivet). Konglomeratdirektivet fastsetter regler for supplerende tilsyn med forsikringsselskap, finansinstitusjoner og verdipapirforetak når disse er en del av et finansielt konglomerat.

Det vises til St.prp. nr. 7 (2004-2005) av 5. november 2004, hvor Stortinget ble bedt om å gjøre vedtak om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 104/2004. Stortinget fattet slikt vedtak 17. desember 2004.

Konglomeratdirektivet pålegger medlemsstatene å innføre en minimumsstandard for tilsyn med finansielle konglomerater. Dette supplerende tilsynet kommer i tillegg til det tilsynet som skjer overfor hvert enkelt regulert selskap som er gitt konsesjon i det enkelte land. Det supplerende tilsynet innebærer at det stilles visse ekstra krav i tillegg til de krav som følger av de enkelte sektortilsyn. Direktivet skal bl.a. sikre at kapitalkravet opprettholdes på gruppenivå i grupper som driver tverrsektoriell virksomhet, og tar sikte på å fjerne dobbeltregulering av kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirforetak. Direktivet tar hensyn til at bransjeskillene i finansnæringen er mer flytende enn før, og at det derfor blir viktigere at soliditetsreglene mv. gjøres gjeldende også overfor grupper av selskaper som driver slik tverrsektoriell virksomhet. Formålet med direktivet er å sikre solide institusjoner ut fra hensynet til kundenes interesser og den finansielle stabilitet på de europeiske finansmarkeder.

Bakgrunnen for vedtagelsen av konglomeratdirektivet fremgår av fortalen til direktivet. Av fortalen fremgår det bl.a. (uoffisiell oversettelse):

«Utviklingen på finansmarkedene har ført til etableringen av grupper som tilbyr tjenester og produkter til ulike sektorer av finansmarkedene, såkalte finansielle konglomerater. Hittil har det ikke vært (...) [EU-regelverk] for tilsyn på gruppenivå med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak som er del av et slikt konglomerat, særlig med hensyn til solvenssituasjon og risikokonsentrasjon på konglomeratplan, transaksjoner innenfor gruppen, interne risikostyringsprosesser på konglomeratplan og ledelsens egnethet. Noen av disse konglomeratene er blant de største gruppene som utøver virksomhet på finansmarkedene og tilbyr tjenester over hele verden. Dersom slike konglomerater, og særlig kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak som er del av et slikt konsern, skulle få økonomiske problemer, vil det i alvorlig grad kunne destabilisere finanssystemet og påvirke individuelle innskytere, forsikringstakere og investorer. (...) Det er et påtrengende behov for økt samarbeid mellom myndigheter som har ansvar for tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak, herunder utarbeiding av ad hoc-samarbeidsordninger mellom myndigheter som deltar i tilsynet med enheter som tilhører samme konglomerat.»

Et finansielt konglomerat er i direktivet definert som en gruppering av selskaper som er knyttet sammen gjennom eierandeler på minst 20 prosent eller ulike former for felles ledelse, og som driver betydelig virksomhet innen både forsikring og bank og/eller verdipapir (tverrsektoriell virksomhet).

Direktivet inneholder bestemmelser som fastsetter krav om supplerende tilsyn med finansielle konglomerater for å bedre oversikten over gruppens finansielle situasjon. Direktivet inneholder minstekrav til regulering av kapitaldekning på konsolidert grunnlag, konserninterne transaksjoner, store engasjementer og risikostyring/internkontroll. Formålet er å skjerme finansinstitusjonenes egenkapital fra den risiko som kan oppstå når finansinstitusjoner har nære bånd til hverandre, samt å hindre vesentlig risikokonsentrasjon i slike grupperinger.

Det kreves nasjonale regler om at regulerte enheter (disse tilsvarer institusjoner under tilsyn i henhold til kredittilsynsloven § 1 første ledd nr. 1 til 6 og 14) i et konglomerat sikrer at det alltid forefinnes ansvarlig kapital på konglomeratnivå som minst svarer til kapitaldekningskravene. Det etableres tre alternative metoder for å måle kapitaldekning på konglomeratnivå. Det åpnes også for å benytte en kombinasjon av de tre metodene. For å oppfylle direktivet må det videre stilles minstekrav til interne systemer for å overvåke gruppeinterne transaksjoner og risikokonsentrasjoner.

Alle regulerte enheter som leder et finansielt konglomerat, eller der hovedforetaket er et blandet finansielt holdingselskap som har sitt hovedkontor i EØS-området, eller som har tilknytning til en annen enhet i finanssektoren, skal iht. direktivet underlegges supplerende tilsyn. Med blandet finansielt holdingselskap menes et foretak som ikke er en regulert enhet etter EU-direktivene, men som sammen med sine underforetak, hvorav minst ett er en regulert enhet som har sitt forretningskontor i EØS området, og andre enheter, utgjør et finanskonsern. De selskapene som omfattes, skal pålegges en rapporteringsplikt til en utpekt tilsynskoordinator, informasjonsplikt og plikt til å rette seg etter bestemmelser gjort av de relevante tilsynsmyndigheter.

Et finansielt konglomerat må i henhold til direktivets artikkel 2 nr. 14 oppfylle følgende vilkår:

1. «gruppen ledes av en regulert enhet i henhold til artikkel 1,

2. dersom gruppen ledes av en regulert enhet i henhold til artikkel 1, er det enten et hovedforetak i en enhet i finanssektoren, en enhet som har en kapitalinteresse i en enhet i finanssektoren, eller en enhet som har en tilknytning til en enhet i finanssektoren som definert i artikkel 12 nr. 1 i direktiv 83/349/EØF,

3. dersom gruppen ikke ledes av en regulert enhet i henhold til artikkel 1, utøver gruppen sin virksomhet hovedsakelig i finanssektoren som definert i artikkel 3 nr. 1,

4. minst en av enhetene i gruppen inngår i forsikringssektoren, og minst en inngår i sektoren for bank- eller investeringstjenester,

5. den konsoliderte og/eller aggregerte virksomheten til enheter i gruppen i forsikringssektoren og den konsoliderte og/eller aggregerte virksomheten til enheter i sektoren for bank- og investeringstjenester er begge betydelige i henhold til artikkel 3 nr. 2 eller 3.

En undergruppe av en gruppe i henhold til nr. 12 som oppfyller kriteriene i dette nummer, skal anses som et finanskonsern,»

Nærmere terskler for identifisering av et finansielt konglomerat er tatt inn i direktivets artikkel 3, der det bl.a. heter at:

«1. For at en gruppes virksomhet skal anses som hovedsakelig utøvd i finanssektoren i henhold til artikkel 2 nr. 14 bokstav c), skal balansesummen for gruppens regulerte og uregulerte enheter i finanssektoren utgjøre mer enn 40 % av balansesummen for gruppen som helhet.

2. For at virksomheter i ulike finanssektorer skal anses som betydelige i henhold til artikkel 2 nr. 14 bokstav e), skal gjennomsnittet for hver finanssektor av forholdet mellom balansesummen for denne finanssektor og balansesummen for gruppens enheter i finanssektoren og forholdet mellom solvenskravene til denne finanssektor og de samlede solvenskrav til gruppens enheter i finanssektoren overstige 10 %.

I dette direktiv er den minste finanssektor i et finanskonsern den sektor som har det laveste gjennomsnitt, og den største finanssektor i et finanskonsern er den sektor som har det høyeste gjennomsnitt. Ved beregning av gjennomsnittet og den minste og største finanssektor, skal banksektoren og sektoren for investeringstjenester vurderes sammen.

3. Tverrsektorielle virksomheter skal også anses som betydelige i henhold til artikkel 2 nr. 14 bokstav e) dersom balansesummen for den minste finanssektor i gruppen overstiger 6 milliarder euro. (...)»

Det er videre gitt mer detaljerte regler for tilsynsmyndighetenes praktisering av hovedreglene som gjengitt ovenfor.

Rettsubjektene etter direktivet fremgår av artikkel 5 nr. 2, der det heter at:

«2. Følgende regulerte enheter skal underlegges utvidet tilsyn på gruppeplan i samsvar med artikkel 6-17:

1. alle regulerte enheter som leder et finansielt konglomerat,

2. alle regulerte enheter der hovedforetaket er et blandet finansielt holdingselskap som har sitt hovedkontor i Fellesskapet,

3. alle regulerte enheter som har tilknytning til en annen enhet i finanssektoren i henhold til artikkel 12 nr. 1 i direktiv 83/349/EØF.

Dersom et finanskonsern er en undergruppe til et annet finanskonsern som oppfyller kravene i første ledd, kan medlemsstatene anvende artikkel 6-17 bare på de regulerte enheter i sistnevnte gruppe, og en eventuell henvisning i direktivet til begrepene gruppe og finanskonsern skal da anses som en henvisning til sistnevnte gruppe.»

Omfanget av det supplerende tilsynet fremgår av de enkelte bestemmelser. Plikten til å konsolidere omfatter alle foretak med felles ledelse eller der institusjonen har en kapitalinteresse, det vil normalt si minst 20 prosent eierandel. De samme foretak omfattes av plikten til å rapportere gruppeinterne transaksjoner.

Det er videre fastsatt prinsipper for samordning av tilsyn med finansielle konglomerater mellom ulike tilsynsmyndigheter i samme land og over landegrensene. Det skal utpekes en tilsynsmessig koordinator for hver gruppering innenfor EØS-området som skal ha oversikt over tilsynet med grupperingen og ansvar for bl.a. informasjonsutveksling og samarbeid mellom berørte tilsynsmyndigheter, samt bl.a. å innhente rapporter om og gjennomføre kontroll av soliditets- og sikkerhetskravene nevnt foran. Denne tilsynsmyndigheten er i direktivet kalt «koordinatoren». Koordinatoren skal ha et tverrsektorielt overblikk over konglomeratet og sørge for at konglomeratet oppfyller de krav det er pålagt, samt ha ansvar for planlegging og gjennomføring av inspeksjoner og verifikasjoner. Koordinatorens arbeid påvirker ikke de enkelte tilsynsmyndigheters sektortilsyn. Koordinatoren vil i de fleste tilfeller være den relevante tilsynsmyndighet i det landet hvor den institusjon som regnes som konglomeratspiss har sitt sete. Det er videre vedtatt endringer i diverse sektordirektiver, der det er inntatt nye artikler som forutsetter at en tilsynsmyndighet skal høre andre berørte tilsynsmyndigheter før det gis tillatelser til å drive virksomhet til institusjoner som inngår i et finansielt konglomerat.

Det er fastsatt krav om særlige regler for konglomerater med morselskap utenfor EU/EØS. Konglomerater som ikke er hjemmehørende i EØS-området, men som driver virksomhet i området, skal underlegges et tilsvarende og passende tilsyn fra de aktuelle tilsynsmyndigheter. Det åpnes for en egen prosedyre med felles anerkjennelse av tredjestater, tilsyn med finansielle konglomerater med virksomhet innen fellesskapet. EU-kommisjonen kan videre inngå avtaler med tredjestater om metodene for å føre supplerende tilsyn med regulerte enheter i et finansielt konglomerat.

Direktivet har regler om opprettelsen av en egen komité som bl.a. skal bistå Kommisjonen i utøvelsen av Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 20, i tråd med nærmere fastsatte, såkalte komitologiprosedyrer, og bl.a. ha kompetanse til å justere definisjoner og kapitaldekningskrav.

Etter direktivet skal nødvendige lover og administrative bestemmelser i de enkelte medlemsstater settes i kraft senest 11. august 2004, og anvendes i forbindelse med tilsyn for det regnskapsår som begynner 1. januar 2005. Fristen etter EØS-avtalens artikkel 103 for gjennomføring i norsk rett var 9. januar 2005.

2.1.2 Anbefaling fra en uformell nordisk arbeidsgruppe

En uformell nordisk «konglomeratgruppe» med representanter fra tilsynsmyndighetene i Norge, Sverige, Danmark og Finland, har i en rapport avlagt høsten 2003 kommet med ni anbefalinger til felles gjennomføring av konglomeratdirektivet i de nordiske landene. Gruppen gikk inn for harmoniserte bestemmelser i Norden på de aktuelle punkter for å unngå regelverkskonkurranse, og konsentrerte seg om et praktisk gjennomførbart opplegg vedrørende disse ni anbefalinger. Arbeidsgruppen anbefaler at det i den nasjonale lovgivning i de nordiske land åpnes for at lovgivningen i det land koordinatoren kommer fra, legges til grunn for tilsynet på konglomeratnivå.

Det var enighet i den nordiske gruppen om at det ikke er nødvendig å harmonisere gjennomføringen av reglene om tilsyn med risikokonsentrasjoner. Dette anses å være en del av tilsynet med den enkelte enhet, som er et nasjonalt ansvar. Bilag II i direktivet åpner for at flere typer risiko kan kreves rapportert. For å ta høyde for dette, har den nordiske gruppen anbefalt at også andre typer risiko, som geografisk risiko, sektorrisiko og valutarisiko, skal rapporteres, men kun i den grad disse typer risiko er ansett å være betydelige.

Den nordiske gruppen har anbefalt at blandede holdingselskaper (mixed financial holding companies) - som anses som finansinstitusjon i Norge - som et minimum skal underlegges krav til egnethetskontroll av ledelse og eiere, internkontroll på gruppenivå og krav til systemer for risikokontroll og rapportering i den utstrekning grupperingens aktiviteter er kontrollert av holdingselskapet. Arbeidsgruppen går på dette punkt noe lenger enn direktivets minimumskrav om egnethetskontroll.

Noen av de mest sentrale punktene i den nordisk arbeidsgruppens rapport er oppsummert slik:

«EFFICIENT SUPERVISION OF NORDIC FINANCIAL CONGLOMERATES

Summary of recommendations

The national legislation of each country should be in compliance with the following principles, in addition to the minimum requirements laid down in the Financial Conglomerates Directive:

Supervision of holding companies

1. Holding companies should be subject to at least the following requirements, in addition to the requirement on the fit and proper management laid down in the Directive:

• ownership control

• sufficient group level internal control, risk management and reporting systems to the extent the activities of the group are steered by the holding company.

2. The supervisory authorities should have sufficient legal powers to impose sanctions and apply other necessary supervisory measures directly vis-a-vis the holding companies within their jurisdiction in order to ensure the compliance with the above-mentioned requirements.

Division of work between authorities

3. The national law of each country should require the national law of the co-ordinator to be applied to the group level supervision as a sole jurisdiction. Co-ordinator arrangements similar to those required for financial conglomerates should be applied to sectoral cross-border groups as well.

Supervision of intra-group transactions

4. Transactions between group entities should normally be carried out at market terms.

5. No additional restrictions should be imposed on group companies with regard to financing their subsidiaries or incurring internal exposures to subsidiaries within the same group, apart from applying general prudential requirements normally applied to any transactions.

6. The supervisory authorities should be in a position to restrict internal transactions, which may create excessive internal exposures of subsidiaries to their parent undertaking or to its other subsidiaries.»

I en tilleggsrapport fra konglomeratgruppen avlagt våren 2004, gir gruppen en nærmere beskrivelse av gjeldende nordisk lovgivning om ulike typer konserninterne transaksjoner. Gruppen anbefaler på bakgrunn av dette krav om at konserninterne transaksjoner skal gjennomføres til markedspris. Der det ikke er noen markedspris, skal prisen beregnes ut fra et prinsipp om kostnadsdekning. Gruppen uttaler seg ikke om virkeområdet for rapporteringsreglene.

2.1.3 Høring

Kredittilsynet sendte ved brev 22. desember 2003 et utkast til et høringsnotat til Finansdepartementet. Kredittilsynet konstaterer i høringsnotatet at norsk lovgivning allerede langt på vei pålegger norske finansinstitusjoner de plikter som følger av direktivet, slik at det ikke anses nødvendig med store endringsforslag. Kredittilsynet foreslår visse justeringer i tilsynsloven for å legge bedre til rette for internasjonalt tilsynssamarbeid og i regelverket for soliditet, store engasjementer, internkontroll og konserninterne transaksjoner for å styrke tilsynet med finansinstitusjoner og verdipapirforetak som inngår i en gruppe.

I høringsnotatet foreslås det en del mindre endringer i finansieringsvirksomhetsloven og kredittilsynsloven. Endringene i tilsynsloven gjennomfører bestemmelsene om utpeking av en tilsynskoordinator for grenseoverskridende konglomerater og nærmere bestemmelser om samarbeid mellom tilsynsmyndigheter, herunder utveksling av opplysninger (Kredittilsynets utkast til endringer i kredittilsynsloven §§ 1, 2, 3, 4, 7 og 9). Endringene i finansieringsvirksomhetsloven gjennomfører enkelte sentrale definisjoner (utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5), stiller krav til egnethet for person som faktisk leder et finanskonsern (utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4) og innfører en plikt til å rapportere alle gruppeinterne transaksjoner og presiserer rapporteringsplikten i tilknytning til slike transaksjoner (utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8). Kredittilsynet har her foreslått å legge til grunn en videre definisjon av gruppe enn det som følger av direktivet. Det fremgår ved å se utkastet til § 1-5 nr. 4 i sammenheng med utkastet til § 2a-9 første og annet ledd. Videre utvides gjeldende konsolideringsplikt for kapitaldekningskrav mv. til også å gjelde alle finansielle konglomerater og full konsolidering foreslås som hovedregel for datterselskaper (utkastet til § 2a-9).

I tillegg foreslås det noen få justeringer av mer teknisk karakter i sparebankloven, forretningsbankloven, verdipapirhandelloven, forskrift om klargjøring av kontrollansvar og forskrift om beregning av ansvarlig kapital. Endelig foreslås noen nye bestemmelser i forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis og en helt ny forskrift om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater.

Forslaget til endringer i forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis går i det alt vesentlige ut på en gjentagelse av nye definisjoner og en gjentagelse av nye presiseringer av konsolideringsplikten og konsolideringsprinsippene, slik Kredittilsynets utkast til finansieringsvirksomhetsloven §§ 1-5 nr. 4, 5 og 6 og 2a-9 annet og fjerde ledd lyder. I tillegg er det tatt inn tre helt nye bestemmelser om soliditetskrav i finansielle konglomerat og på konsolidert basis i gruppering bestående hovedsakelig av henholdsvis (1) forsikringsselskaper og (2) banker og/eller verdipapirforetak. I den nye forskriften om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater er det tatt inn en bestemmelse som angir tersklene for hva som anses som tverrsektoriell virksomhet og en unntaksbestemmelse for små konglomerater.

Finansdepartementet sendte høringsnotat utarbeidet av Kredittilsynet med forslag til gjennomføring av konglomeratdirektivet på høring 16. februar 2004 med høringsfrist 19. april 2004.

Følgende høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatet:

Barne- og familiedepartementet

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Kredittilsynet

Norges Bank

Sparebankforningen

Statistisk sentralbyrå

Følgende høringsinstanser har ikke hatt merknader til høringsnotatet:

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Den norske Revisorforening

Fiskeridepartementet

Forsvarsdepartementet

Helsedepartementet

Justis- og politidepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Konkurransetilsynet

Landbruksdepartementet

Norges Eiendomsmeglerforbund

Norske Pensjonskassers Forening

Nærings- og handelsdepartementet

Olje- og energidepartementet

Riksadvokaten

Samferdselsdepartementet

Skattedirektoratet

Utdannings- og forskningsdepartementet

Utenriksdepartementet

Følgende instanser har ikke avgitt uttalelse:

Aksjonærforeningen i Norge

Aktuarkonsulenters forum

Banklovkommisjonen

De selvstendige kommunale pensjonskasser

Den norske aktuarforening

Finansforbundet

Finansieringsselskapenes forening

Norges Fondsmeglerforbund

Norges Handelshøyskole

Norske Finansanalytikeres Forening

Norske Finansmegleres Forening

Norske Forsikringsmegleres Forening

Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

Oslo Børs

Regjeringsadvokaten

Verdipapirfondenes Forening

Verdipapirsentralen

Øvrige departementer

2.1.4 Gjennomføring av konglomeratdirektivet i norsk rett

Som nevnt innledningsvis under punkt 1.1 oppfyller gjeldende norsk lovgivning i det alt vesentlige de EØS-rettslige forpliktelsene som svarer til konglomeratdirektivet.

Konglomeratdirektivet berører norske regler om kapitaldekning, store engasjementer, internkontroll og konserninterne transaksjoner. Direktivet berører sentrale bestemmelser for regulering av foretakenes finansielle situasjon, blant annet om internkontrollordninger og risikostyringsprosesser. Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene kan gjennomføres ved endringer i internkontrollforskriften (forskrift 20. juni 1997 nr. 1057). Departementet vil i den forbindelse vurdere om internkontrollforskriften bør suppleres med bestemmelser om at konsernledelsen, eller eventuelt ledelsen av et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe eller tilsvarende gruppe, plikter å påse at bestemmelsene i internkontrollforskriften oppfylles også på gruppeplan.

På enkelte punkter må norsk lovgivning endres for å oppfylle direktivets krav. Dette gjelder bestemmelsene som stiller krav om tilfredsstillende kapitaldekning på konsolidert grunnlag, egnethetskontroll med ledere i holdingselskaper i finanskonsern, opplysningsplikt til Kredittilsynet for uregulerte enheter med gruppetilknytning til finansinstitusjoner/verdipapirforetak, adgang til å pålegge opplysningsplikt overfor utenlandsk tilsynsmyndighet og unntak fra taushetsplikt for Kredittilsynet overfor andre lands sentralbanker.

2.1.5 Nærmere om direktiv 1998/78/EF (forsikringsgruppedirektivet)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF av 27. oktober 1998 om supplerende tilsyn med forsikringsforetak som er en del av en forsikringsgruppe ble tatt inn som en del av EØS-avtalens vedlegg IX, del I Forsikring, punkt IV Tilsyn, nummer 12c, ved EØS-komiteens beslutning nr. 95/1999 av 1. juli 2000. Forsikringsgruppedirektivet ble gjennomført i norsk rett i 2001 ved at Kredittilsynet fastsatte forskrift 22. oktober 2001 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper og tilknyttede selskaper. Siden direktivet ikke nødvendiggjorde lovendring, og ble gjennomført i norsk rett gjennom forskrift, ble Stortingets samtykke til beslutning om å ta direktivet inn i EØS-avtalen ikke innhentet.

Forsikringsgruppedirektivet pålegger medlemsstatene å føre supplerende tilsyn med forsikringsselskap som er en del av en forsikringsgruppe. Det er kun forsikringsselskapene i en slik gruppe som skal pålegges supplerende plikter. Formålet med forsikringsgruppedirektivet er å gjøre det mulig for tilsynsmyndighetene å danne seg et mer fullstendig bilde av foretakets økonomiske situasjon i tilfeller der forsikringsselskapet er en del av en forsikringsgruppe. En forsikringsgruppe er ikke definert i direktivet, men kort gjengitt siktes det til en gruppe der et forsikringsselskap har en tilknytning til et annet forsikringsselskap enten gjennom eierandeler på minst 20 prosent eller gjennom felles ledelse. Dersom et forsikringsselskap under tilsyn anses å tilhøre en slik gruppe skal det føres et supplerende tilsyn som også skal omfatte foretak som forsikringsselskapet er eid av eller har eierandeler i. Det vil si at forsikringsselskapet må svare for en del forhold som omfatter også andre foretak som ikke er forsikringsselskaper, eksempelvis transaksjoner med andre foretak i gruppen og kapitaldekningskrav på gruppenivå. Det supplerende tilsynet på gruppenivå kan etter dette sies å omfatte visse foretak som det ikke nødvendigvis føres tilsyn med i henhold til sektordirektivene. Forsikringsgruppedirektivet innebærer derimot ikke på noen måte at medlemsstatene pålegges å føre tilsyn med hvert enkelt av disse foretakene.

Bakgrunnen for forsikringsgruppedirektivet var bl.a. et ønske om å fjerne visse forskjeller i medlemsstatenes nasjonale lovgivning når det gjelder tilsyn med forsikringsselskap som er del av en slik forsikringsgruppe. Formålet er bl.a. å unngå konkurransevridning. Det er bl.a. pekt på at reglene for kapitalkrav bør være ensartede i et felles forsikringsmarked der forsikringsselskapene er i direkte konkurranse med hverandre.

Det er kun forsikringsselskaper som allerede er underlagt tilsyn som underlegges supplerende tilsyn. Følgende forsikringsselskap skal i henhold til direktivet underlegges supplerende tilsyn: Forsikringsselskap som er deltakende foretak i et annet forsikringsselskap, gjenforsikringsselskap eller forsikringsselskap med hovedsete utenfor EØS-området. Forsikringsselskap som har som morselskap et forsikringsholdingselskap, et gjenforsikringsselskap, forsikringsselskap utenfor EØS-området, eller et blandet forsikringsholdingsselskap skal også underlegges supplerende tilsyn.

I tillegg vil enkelte andre nærstående (se nedenfor) foretak omfattes av de enkelte bestemmelser i direktivet. De ulike bestemmelsene om supplerende tilsyn omfatter forskjellige foretak ettersom det supplerende tilsynet gjelder internkontroll, opplysningsplikt, rapporteringsplikt eller solvenskrav. Det supplerende tilsynet skal, i tillegg til forsikringsselskapet, omfatte følgende foretak: Forsikringsselskapets tilknyttede foretak, forsikringsselskapets deltakende foretak, og tilknyttet foretak av forsikringsselskapets deltakende foretak (det vises til nærmere forklaring nedenfor).

Med deltakende foretak menes foretak som enten er et morselskap eller et annet foretak som har en kapitalinteresse (se nedenfor), eller et annet foretak underlagt samme ledelse i henhold til en avtale mellom de to foretakene eller i henhold til vedtektsbestemmelser for disse foretakene, eller et annet foretak med administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganer som for flertallets vedkommende består av de samme personer som har fungert i løpet av det siste regnskapsåret.

Med tilknyttet foretak menes foretak som enten er et datterselskap eller et annet foretak der en kapitalinteresse (se nedenfor) besittes, eller et annet foretak underlagt samme ledelse i henhold til en avtale mellom de to foretakene eller i henhold til vedtektsbestemmelser for disse foretakene, eller et annet foretak med administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganer som for flertallets vedkommende består av de samme personer som har fungert i løpet av det siste regnskapsåret.

De to siste punktene i definisjonen av deltakende og tilknyttet foretak er føyd til som følge av en senere endring i forsikringsgruppedirektivet artikkel 1, jf. direktiv om finansielle konglomerater artikkel 28, der det heter at foretak med felles ledelse mv. også skal anses å ha tilknytning til hverandre selv om tilknytningen ikke baseres på eierskap på over 20 prosent.

Med kapitalinteresse menes rettigheter til kapital i andre foretak i form av eie av verdipapirer eller på annen måte, som ved å skape varig tilknytning til disse foretak skal bidra til foretakets virksomhet. Eierrettigheter til kapital i et annet foretak vil uansett anses som en kapitalinteresse dersom eierandelen er 20 prosent eller mer.

Forsikringsselskapet under tilsyn må tilfredsstille kravene til internkontroll (artikkel 5 og ny artikkel 8 nr. 2). Stedlig kontroll skal i tillegg føres med mor/datterselskaper og andre datterselskaper av morselskapet i tillegg til forsikringsselskapet under tilsyn (artikkel 6). Transaksjoner mellom forsikringsselskapet under tilsyn og deltakende/tilknyttede og tilknyttet foretak av deltakende foretak og fysisk person som er deltaker i et av de nevnte foretak, skal også rapporteres (artikkel 8). Kravene til justerte solvenskrav varierer ettersom det berørte foretaket i gruppen er et mor/datterselskap (50 prosent eierandel) eller bare et tilknyttet/deltakende foretak (20 prosent eierandel) (artikkel 9 og 10).

2.1.6 Gjennomføring av forsikringsgruppedirektivet i norsk rett

Bestemmelser til gjennomføring av forsikringsgruppedirektivet ble fastsatt ved forskrift 22. oktober 2001 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper og tilknyttede selskaper. Forskriften pålegger slike forsikringsselskap en årlig rapporteringsplikt til Kredittilsynet om lån, garantier og investering mv. mellom konsernselskaper, deltakende og tilknyttede selskaper.

Med virkning fra 1. januar 2004 ble de norske eierbegrensningsreglene avløst av nye regler om eierkontroll. De nye reglene innebærer at det på angitte vilkår åpnes for eierandeler mellom 10 og 100 prosent, dvs. at det i større grad åpnes for eierskap som utløser konsolideringsplikt etter direktivet. Dette nødvendiggjør enkelte justeringer i norsk rett for fremdeles å oppfylle forsikringsgruppedirektivets krav om supplerende tilsyn og anvendelse av soliditetsregler på konsolidert grunnlag. Etter departementets vurdering er det nødvendig med en adgang for Kredittilsynet til å pålegge opplysningsplikt for uregulerte enheter som ikke er knyttet sammen i mor/datterforhold.

2.2 Rapporterings- og opplysningsplikt - tilsynssamarbeid

2.2.1 Gjeldende rett

Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd plikter de institusjoner Kredittilsynet har tilsyn med, når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve og å la tilsynet få innsyn i og i tilfelle få utlevert til kontroll institusjonens protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, datamaskiner eller annet teknisk hjelpemiddel og materiale som er tilgjengelig ved bruk av slikt hjelpemiddel, samt beholdninger av enhver art. Etter tredje ledd kan, hvis opplysningsplikten som er pålagt institusjonen etter annet ledd ikke oppfylles, opplysningsplikten pålegges de enkelte tillits- og tjenestemenn i institusjonen. Institusjonen skal i slike tilfeller som hovedregel varsles. Revisor kan pålegges å gi opplysninger som fremgår av årsregnskapet, regnskapsskjemaet, følgeskriv til lønns- og trekkoppgaver, revisjonsprotokoll og revisjonsberetning.

Etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 kan Kredittilsynet pålegge de institusjoner som det har tilsyn med, å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål.

Etter kredittilsynsloven § 7 første ledd har Kredittilsynets styremedlemmer og tjenestemenn taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til i sitt arbeid om en kundes forhold. De må heller ikke gjøre bruk av det i ervervsvirksomhet. Taushetsplikten etter denne bestemmelse og etter forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank eller tilsynsmyndigheter i andre EØS-land som fører tilsyn som nevnt i loven § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14 (forretningsbanker, sparebanker, skadeforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper, filial av kredittinstitusjon, finansieringsforetak og verdipapirforetak) eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at Kredittilsynet gir opplysninger til børs med tillatelse etter lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. § 2-1, verdipapirregister med tillatelse etter lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter § 3-1 eller oppgjørssentral med tillatelse etter lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 6-1, om forhold som er nødvendig for utførelsen av disse institusjonenes lovbestemte oppgaver. Departementet kan gi regler om at taushetsplikten ikke skal gjelde overfor tilsynsmyndigheter fra annet enn EØS-land når disse fører tilsyn som nevnt i tredje punktum. Departementet kan gi nærmere regler om Kredittilsynets utveksling av opplysninger med de myndigheter og organer taushetsplikten ikke gjelder overfor.

Gjennom avtaler med andre tilsynsmyndigheter - såkalte erklæringer om felles forståelse eller «memoranda of understanding» - er samarbeidet i praksis mer formalisert enn det som direkte fremgår av loven. Særlig er det et utstrakt tilsynssamarbeid mellom de nordiske tilsynsmyndigheter. Dette samarbeidet tar særlig sikte på å komme frem til en hensiktsmessig arbeidsfordeling for tilsynet med institusjoner som operer på tvers av landegrensene i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Dersom den som søker om tillatelse til å drive investeringsvirksomhet er et verdipapirforetak mv. med tillatelse fra en annen EØS-stat, kan etter verdipapirhandelloven § 7-3 tredje ledd tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

2.2.2 EØS-rett

Etter konglomeratdirektivet artikkel 6 om kapitaldekning nr. 2 skal medlemsstatene kreve at regulerte enheter i et finansielt konglomerat sikrer at det er tilgjengelig egenkapital på gruppeplan som alltid minst tilsvarer kapitaldekningskravene beregnet i samsvar med vedlegg I.

Medlemsstatene skal også kreve at regulerte enheter følger en egnet strategi for å oppfylle kravene til kapitaldekning på gruppeplan.

Oppfyllelsen av kravene nevnt i første og annet ledd skal være underlagt koordinatorens tilsyn i samsvar med direktivet artikkel 3. Utpeking av en tilsynskoordinator skjer i samsvar med konglomeratdirektivet artikkel 10. Se nærmere omtale foran under punkt 2.1.

Koordinatoren skal sikre at beregningen nevnt i første ledd foretas minst en gang per år, enten av de regulerte enheter eller av det blandede finansielle holdingselskap.

Resultatene av og de relevante data for beregningen skal fremlegges for koordinatoren av den regulerte enhet (kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller investeringsforetak) som leder det finansielle konglomeratet, eller, dersom det finansielle konglomeratet ikke ledes av en regulert enhet, av det blandede finansielle holdingselskap eller av den regulerte enhet i det finansielle konglomeratet som er identifisert av koordinatoren etter samråd med de andre berørte vedkommende myndigheter og med det finansielle konglomeratet.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 6 nr. 5 fjerde ledd kan vedkommende myndigheter i medlemsstaten der enheten befinner seg anmode enheten som leder det finansielle konglomeratet om opplysninger som kan gjøre det lettere å føre tilsyn med den regulerte enhet dersom koordinatoren ikke innlemmer en regulert enhet i virkeområdet, enten fordi enheten er av ubetydelig interesse eller fordi innlemmelse av enheten ville være uhensiktsmessig eller villedende.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 7 om risikokonsentrasjon nr. 2 skal medlemsstatene kreve at regulerte enheter eller blandede finansielle holdingselskaper rapporterer regelmessig og minst en gang per år til koordinatoren om eventuelle betydelige risikokonsentrasjoner på gruppeplan, i samsvar med reglene fastsatt i denne artikkel og i vedlegg II. De nødvendige opplysninger skal fremlegges for koordinatoren av den regulerte enhet (kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller investeringsforetak) som leder det finansielle konglomeratet, eller, dersom det finansielle konglomeratet ikke ledes av en regulert enhet (kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller investeringsforetak), av det blandede finansielle holdingselskap eller av den regulerte enhet i det finansielle konglomeratet som er identifisert av koordinatoren etter samråd med de andre berørte vedkommende myndigheter og med det finansielle konglomeratet.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 8 om transaksjoner innenfor gruppen nr. 2 skal medlemsstatene kreve at regulerte enheter eller blandede finansielle holdingselskaper rapporterer regelmessig og minst en gang per år til koordinatoren om betydelige transaksjoner innenfor gruppen i regulerte enheter i et finansielt konglomerat, i samsvar med reglene fastsatt i denne artikkel og i vedlegg II. I den grad det ikke er fastsatt noen definisjon av tersklene nevnt i første ledd siste punktum i vedlegg II, skal en transaksjon innenfor gruppen antas å være betydelig dersom beløpet overstiger 5 prosent av det samlede beløp for kapitaldekningskravene på gruppeplan.

De nødvendige opplysninger skal fremlegges for koordinatoren av den regulerte enhet (kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller investeringsforetak) som leder det finansielle konglomeratet, eller, dersom det finansielle konglomeratet ikke ledes av en regulert enhet, av det blandede finansielle holdingselskapet eller av den regulerte enhet i det finansielle konglomeratet som er identifisert av koordinatoren etter samråd med de andre berørte vedkommende myndigheter og med finansielt konglomeratet.

Disse transaksjonene innenfor gruppen skal være underlagt koordinatorens tilsyn.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 11 om koordinatorens oppgaver nr. 1 bokstav a skal de oppgaver koordinatoren skal utføre med hensyn til supplerende tilsyn omfatte samordning av innsamlingen og spredningen av relevante eller viktige opplysninger under normale forhold og i nødssituasjoner, herunder spredning av opplysninger som er av betydning for en vedkommende myndighets tilsynsoppgave i henhold til sektorreglene,

Etter artikkel 11 annet ledd skal koordinatoren, for å lette og opprette supplerende tilsyn på et bredt rettslig grunnlag, og de andre berørte vedkommende myndigheter, og ved behov andre vedkommende myndigheter, innføre samordningstiltak. Samordningstiltakene kan pålegge koordinatoren ytterligere oppgaver og kan angi fremgangsmåtene for de berørte vedkommende myndigheters beslutningsprosess og for samarbeid med andre vedkommende myndigheter.

Etter artikkel 11 nr. 2 bør koordinatoren, når den har behov for opplysninger som allerede er gitt til en annen tilsynsmyndighet i samsvar med sektorreglene, kontakte denne myndighet når det er mulig for å hindre dobbeltrapportering til de ulike myndigheter som deltar i tilsynet.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 12 om samarbeid og utveksling av opplysninger, skal vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med regulerte enheter i et finansielt konglomerat og vedkommende myndighet som er utpekt som koordinator for dette finansielle konglomeratet, samarbeide nært med hverandre. Med forbehold for deres respektive ansvar som definert i sektorreglene, skal disse myndighetene, uansett om de er etablert i den samme medlemsstat eller ei, utveksle alle opplysninger som er av betydning eller relevante for utførelsen av de andre myndigheters tilsynsoppgaver i henhold til sektorreglene og dette direktiv. I denne forbindelse skal vedkommende myndigheter og koordinatoren på anmodning oversende alle relevante opplysninger og på eget initiativ oversende alle vesentlige opplysninger.

Dette samarbeidet skal minst omfatte innsamling og utveksling av opplysninger om følgende punkter:

1. identifisering av gruppestrukturen til alle større enheter som tilhører det finansielle konglomeratet, og av vedkommende myndigheter for de regulerte enheter i gruppen,

2. det finansielle konglomeratets strategier,

3. det finansielle konglomeratets finansielle situasjon, særlig med hensyn til kapitaldekning, transaksjoner innenfor gruppen, risikokonsentrasjon og lønnsomhet,

4. det finansielle konglomeratets største aksjeeiere og ledelse,

5. organisasjon, risikostyring og internkontrollordninger på gruppeplan,

6. fremgangsmåter for innsamling av opplysninger fra enhetene i et finansielt konglomerat, og kontroll av disse opplysningene,

7. negativ utvikling i regulerte enheter eller i andre enheter i det finansielle konglomeratet som kan få alvorlig innvirkning på de regulerte enheter,

8. viktige sanksjoner og særskilte tiltak som vedkommende myndigheter treffer i samsvar med sektorreglene eller dette direktiv.

Vedkommende myndigheter kan i samsvar med sektorreglenes bestemmelser også utveksle opplysninger om regulerte enheter i et finansielt konglomerat med følgende myndigheter, dersom det er nødvendig for utførelsen av deres respektive oppgaver: sentralbanker, Det europeiske system av sentralbanker og Den europeiske sentralbank.

Med forbehold for deres respektive ansvar som definert i sektorreglene, skal de berørte vedkommende myndigheter før de treffer en beslutning, dersom beslutningen er av betydning for andre vedkommende myndigheters tilsynsoppgaver, rådføre seg med hverandre om følgende punkter:

1. endringer i aksjeeier-, organisasjons- eller ledelsesstrukturen i regulerte enheter i et finansielt konglomerat som krever tillatelse eller godkjenning fra vedkommende myndigheter,

2. viktige sanksjoner og særkilte tiltak truffet av vedkommende myndigheter.

Plikten til å gjennomføre samråd fremgår av en rekke bestemmelser i direktivet. Det vises til artikkel 3, 4, 5 nr. 4, 6 nr. 2, 7 nr. 2, 8 nr. 2, 12 nr. 2, 16, 18 nr. 3, 24 nr. 1, 25 nr. 1, 27 nr. 2 og 29 nr. 3. Plikten til samråd fremgår også av sektordirektiver, eksempelvis investeringstjenestedirektivet (ISD) 93/22/EØF artikkel 6.

Vedkommende myndigheter kan vedta å ikke rådføre seg i hastesaker eller når slikt samråd kan gjøre beslutningene mindre effektive. I så fall skal vedkommende myndighet umiddelbart underrette de andre vedkommende myndigheter.

Koordinatoren kan oppfordre vedkommende myndigheter i den medlemsstat der et morselskap har sitt hovedkontor, som ikke selv fører supplerende tilsyn, til å anmode morselskapet om alle opplysninger som kan være relevante for utførelsen av samordningsoppgavene som fastsatt i artikkel 11, og at de oversender disse opplysningene til koordinatoren.

Dersom opplysningene nevnt i artikkel 14 nr. 2 allerede er gitt til en vedkommende myndighet i samsvar med sektorreglene, kan vedkommende myndigheter som har ansvar for å føre utvidet tilsyn, henvende seg til førstnevnte myndighet for å få opplysningene.

Medlemsstatene skal godkjenne utveksling av opplysninger mellom deres vedkommende myndigheter, og mellom deres vedkommende myndigheter og visse andre myndigheter. Det at vedkommende myndigheter samler inn eller har opplysninger om en enhet i et finansielt konglomerat som ikke er en regulert enhet, skal på ingen måte innebære at de skal føre individuelt tilsyn med disse enhetene. Opplysninger mottatt i forbindelse med utvidet tilsyn, og særlig utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter og mellom vedkommende myndigheter og andre myndigheter i henhold til dette direktiv, skal være underlagt sektorreglenes bestemmelser om taushetsplikt og formidling av fortrolige opplysninger.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 14 om tilgang til opplysninger, skal medlemsstatene sikre at det innenfor deres myndighetsområde ikke er rettslige hindringer for at de fysiske og juridiske personer, enten de er regulerte enheter eller ei, som omfattes av utvidet tilsyn, innbyrdes utveksler opplysninger som kan være relevante for et supplerende tilsyn.

Medlemsstatene skal videre sikre at deres vedkommende myndigheter som har ansvar for å føre utvidet tilsyn, ved direkte eller indirekte henvendelse til enhetene i et finansielt konglomerat, enten de er regulerte eller ei, får tilgang til alle opplysninger som kan være relevante for et supplerende tilsyn.

Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 1 skal medlemsstatene fastsette at deres vedkommende myndigheter med ansvar for å føre supplerende tilsyn, har tilgang til alle opplysninger som er nødvendige for å føre tilsyn med et forsikringsselskap som er underlagt supplerende tilsyn. Vedkommende myndigheter kan henvende seg direkte til deltakende foretak, tilknyttede foretak eller tilknyttede foretak av deltagende foretak for å innhente de nødvendige opplysninger bare dersom de har bedt forsikringsforetaket om å få opplysningene og disse ikke er utlevert.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 15 om kontroll, skal vedkommende myndigheter, når de i henhold til dette direktiv i bestemte tilfeller ønsker å kontrollere opplysninger om en regulert eller uregulert enhet som er en del av et finansielt konglomerat og som ligger i en annen medlemsstat, anmode vedkommende myndigheter i den andre medlemsstaten om å foreta kontrollen.

De myndigheter som har mottatt anmodningen, skal etterkomme den innenfor rammen av sin myndighet, enten ved at de selv foretar kontrollen, ved at de tillater at en revisor eller sakkyndig foretar den, eller ved at de myndigheter som har anmodet om kontrollen selv foretar den.

Vedkommende myndighet som anmodet om kontrollen kan, dersom den ønsker det, delta i kontrollen også når den ikke selv foretar den.

Etter konglomeratdirektivet artikkel 17 om ytterligere fullmakter til vedkommende myndigheter, skal medlemsstatene, inntil det er foretatt videre harmonisering av sektorreglene, fastsette at deres vedkommende myndigheter skal ha fullmakt til å treffe alle tilsynstiltak som anses som nødvendige for å hindre eller motvirke at sektorreglene omgås av regulerte enheter i et finansielt konglomerat.

Med forbehold for deres strafferettsbestemmelser skal medlemsstatene sørge for at det kan iverksettes sanksjoner eller tiltak mot blandede finansielle holdingselskaper eller mot deres ansvarlige ledere for overtredelse av lover og forskrifter vedtatt i henhold til dette direktiv, for å bringe til opphør allerede fastslåtte overtredelser eller årsakene til dem. I visse tilfeller kan disse tiltakene innebære at rettsmyndighetene trekkes inn. Vedkommende myndigheter skal inngå et nært samarbeid for å sikre at de nevnte sanksjoner eller tiltak får de ønskede virkninger

Etter konglomeratdirektivet artikkel 19 gjelder egne bestemmelser om forhandling på felleskapsplan om avtaler om etablering av samarbeid med tilsynsmyndigheter i tredjestater. Slike avtaler skal også omfatte utveksling av opplysninger.

Etter direktiv 73/239/EØF om skadeforsikring artikkel 12a, direktiv 79/267/EØF om livsforsikring, direktiv 93/22/EØF om investeringstjenester artikkel 6 tredje ledd og direktiv 2000/12/EF om kredittinstitusjoner artikkel 12 tredje ledd skal de berørte vedkommende myndigheter særlig rådspørre hverandre når de vurderer aksjeeiernes egnethet samt vandelen og erfaringen til personer som deltar i ledelsen av en annen enhet i samme gruppe. De skal underrette hverandre om alle opplysninger om aksjeeieres egnethet samt vandelen og erfaringen til personer i ledelsen som er relevante for de andre berørte vedkommende myndigheter med hensyn til å gi tillatelse og løpende vurdere at vilkårene for å utøve virksomhet overholdes.

Etter direktiv 92/49/EØF om skadeforsikring artikkel 16 nr. 5 bokstav c) og direktiv 92/96/EØF om livsforsikring artikkel 15 nr. 5 bokstav c) skal krav om taushetsplikt for tilsynsmyndigheter ikke være til hinder for at vedkommende myndigheter gir videre til sentralbanker og andre organer med lignende funksjon i deres egenskap av pengepolitiske myndigheter samt til eventuelle andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer, opplysninger til bruk ved utførelsen av deres oppgaver, eller være til hinder for at slike myndigheter eller organer gir videre til vedkommende myndigheter de opplysninger de trenger for formålene nevnt i nr. 4. Opplysninger som mottas i denne forbindelse, skal være underlagt taushetsplikt som omhandlet i artikkelen.

Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 2 skal medlemsstatene fastsette at deres vedkommende myndigheter selv eller gjennom bemyndigede personer kan foreta stedlig kontroll på deres territorium av nødvendige opplysninger hos forsikringsselskapet som er underlagt supplerende tilsyn og dette forsikringsselskapets morselskap, datterselskap og datterselskap av dette forsikringsselskapets morselskap. Etter artikkel 6 nr. 3 skal vedkommende myndighet som anmodet om kontroll i en annen medlemsstat, dersom den ønsker det, kunne delta i kontrollen når den ikke selv foretar den.

Etter direktiv 2000/12/EF om kredittinstitusjoner artikkel 55a annet ledd skal medlemsstatene kreve at kredittinstitusjoner innfører hensiktsmessige risikostyringsprosesser og internkontrollordninger, herunder god rapporterings- og regnskapspraksis, for på egnet måte å identifisere, måle, overvåke og kontrollere transaksjoner mellom kredittinstitusjonen og det blandede selskap som er et morselskap samt dets datterselskap. Vedkommende myndigheter skal kreve at kredittinstitusjonen rapporterer om eventuelle betydelige transaksjoner med et blandet selskap som er et morselskap samt dets datterselskap, unntatt transaksjonene nevnt i artikkel 48. Disse fremgangsmåtene og betydelige transaksjonene skal være underlagt vedkommende myndigheters kontroll.

2.2.3 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår visse justeringer i kredittilsynsloven for å legge bedre til rette for internasjonalt tilsynssamarbeid. Målet er å styrke tilsynet med tverrsektorielle aktiviteter. Det foreslås også visse justeringer i regelverket for soliditet, store engasjementer, internkontroll og konserninterne transaksjoner. Endringene i tilsynsloven gjennomfører bestemmelsene som skal sikre økt samarbeid mellom tilsynsmyndigheter i EØS-statene. Kredittilsynet foreslår bl.a. visse justeringer for å legge til rette for utpeking av en tilsynskoordinator for grenseoverskridende konglomerater og nærmere samarbeid mellom tilsynsmyndigheter, herunder utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater. Endringene foreslås tatt inn i kredittilsynsloven §§ 1, 2, 3, 4, 7 og 9.

Kredittilsynet foreslår at det tas inn et nytt punkt 15 i kredittilsynsloven § 1 som åpner for at det føres tilsyn etter kredittilsynsloven med finansielle konglomerater, i de tilfeller hvor Kredittilsynet er utpekt som koordinator. Kredittilsynsloven § 2 femte ledd gir Kredittilsynet anledning til å engasjere revisorer og personer med annen sakkyndighet til å utføre oppdrag innenfor Kredittilsynets arbeidsområde. Kredittilsynet foreslår at det tilføyes et nytt siste ledd i § 2 som åpner for at Kredittilsynet kan utføre verifikasjon etter anmodning fra andre lands kompetente myndigheter i forbindelse med tilsyn med et finansielt konglomerat, og også åpne for at andre lands kompetente myndigheter kan delta i Kredittilsynets arbeid.

I likhet med den nordiske konglomeratgruppen, jf. punkt 2.1.2 ovenfor, anbefaler Kredittilsynet at det i den nasjonale lovgivning i de nordiske land åpnes for at lovgivningen i det land koordinatoren kommer fra legges til grunn for tilsynet på konglomeratnivå.

Kredittilsynet uttaler at:

«Kredittilsynet er av den oppfatning at det vil forenkle håndteringen av tilsyn med finansielle konglomerater dersom det gis anledning til å la regelverket i en tilsynsmyndighets land gjelde for konglomeratet. Det regelverket som det vil være naturlig å legge til grunn, er i så fall koordinatorens regelverk. Dette innebærer ingen endring i forhold til solotilsynet. Det vil fortsatt være de nasjonale regler som gjelder for tilsynet med enkeltselskaper, og nasjonale grupperinger, men for eksempel for de underliggende selskapers rapportering til morselskapet for videre rapportering til koordinatoren, vil koordinatorens regelverk gjelde. Dersom koordinatorens regelverk legges til grunn, vil det også være koordinatorens regelverk som avgjør om en gruppering er et finansielt konglomerat.»

Kredittilsynet foreslår etter dette at institusjonene etter Kredittilsynets avgjørelse må forholde seg til koordinatorens regelverk når det gjelder tilsyn på konglomeratnivå. Det vises til utkast til kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum. Kredittilsynet foreslår imidlertid ikke at begrepet «koordinators regelverk» brukes i lovteksten, da dette begrepet ikke er brukt ellers i norske regler, men at heller begrepet «et annet lands regelverk» benyttes.

Kredittilsynet som koordinator må kunne be om opplysninger som er ønsket av andre lands kompetente myndigheter. Kredittilsynet mener at gjeldende § 3 annet ledd annet punktum gir tilsynet den nødvendige kompetanse. Etter Kredittilsynets vurdering vil det ikke være nødvendig å innta særskilte regler om koordinatorens rolle i det norske regelverket. For å sikre koordinatorens mulighet til å be om rapportering direkte fra norske enheter i konglomeratet, foreslår Kredittilsynet at det i kredittilsynsloven § 4 nr. 3 skal gis adgang til at Kredittilsynet kan bestemme at norske enheter, i forbindelse med tilsyn med finansielle konglomerater, skal rapportere til et annet lands myndighet.

Kredittilsynet antar at plikten til å utveksle opplysninger kan inntas i en avtale med andre tilsynsmyndigheter. Unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med sentralbanker, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken foreslås inntatt i kredittilsynsloven § 7 første ledd tredje punktum. Kredittilsynet antar at ordningen med samarbeid mellom de kompetente myndigheter ikke vil kreve lovendring. Kredittilsynet har allerede i dag samarbeidsavtaler med for eksempel de andre nordiske land.

Kredittilsynet foreslår videre at regler for utgiftsdekning av tilsyn med de finansielle konglomerater tas inn i utlikningsbestemmelsen i § 9 annet ledd sjette punktum.

Når det gjelder direktivets krav til samråd mellom tilsynsmyndigheter, foreslår Kredittilsynet at det tas inn bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2a-4 og 3-3, forsikringsvirksomhetsloven §§ 2-1 og 3-6, verdipapirhandelloven § 7-3, sparebankloven § 3 og forretningsbankloven § 8 som pålegger Kredittilsynet å rådføre seg med berørte myndigheter i andre EØS-stater forut for at visse tillatelser gis. For øvrig mener Kredittilsynet at bestemmelser om høring kan avtales i samarbeidsavtaler med andre lands tilsynsmyndigheter.

2.2.4 Høringsinstansenes merknader

Det har i høringsrunden fremkommet svært få kommentarer til Kredittilsynets utkast til gjennomføring av konglomeratdirektivets bestemmelser om rapportering, opplysningsplikt og utveksling av opplysninger og annet tilsynssamarbeid med tilsynsmyndigheter i andre land.

Statistisk sentralbyrå (SSB)er opptatt av å kunne identifisere de enkelte enhetene innenfor de finansielle konglomeratene, fordi informasjon om konsern og konsernrelasjoner er av vesentlig betydning for sektor- og næringskoder i Enhetsregisteret i Brønnøysund, bl.a. for å kunne avgrense omfanget av finansnæringen og for å få kunnskap om utenlandske eierinteresser i Norge. SSB har ikke tilgang til opplysninger om gruppeoppbyggingen i blandet konsern, og merker seg med interesse at det i forbindelse med samarbeid mellom tilsynsmyndigheter legges opp til utstrakt utveksling av opplysninger vedrørende identifikasjon av gruppeoppbyggingen i de finansielle konglomerater. SSB ser det videre som en fordel at ikke konsesjonspliktig virksomhet nå kan bli gjenstand for tilsyn, ettersom det vil kunne gjøre det lettere å kartlegge finansiell hjelpevirksomhet som ikke er konsesjonsbelagt.

Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNH) hovedsynspunkt er at tilsyn utelukkende bør føres med de regulerte enhetene. I den grad kravene også omfatter ikke regulerte enheter, må det, slik direktivet forutsetter, være de regulerte enhetenes ansvar å sørge for at kravene oppfylles. FNH peker på at direktivet er helt klart (artikkel 5 punkt 5) på at det supplerende tilsyn på konglomeratplan ikke innebærer at de kompetente myndigheter skal føre tilsyn med blandede finansielle holdingselskaper, tredjelands regulerte enheter i et finansielt konglomerat eller uregulerte enheter i et finansielt konglomerat enkeltvis. Et holdingselskap er etter FNHs syn således i direktivets verden ikke en regulert enhet.

FNH ser heller ingen grunn til innføre en bestemmelse om samråd som foreslått i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 nytt siste ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 annet ledd nytt annet punktum bokstav b og c. Det dreier seg etter FNHs syn om forslag til bestemmelser som ikke har noen parallell i EU-direktivene.

Norges Bank har bedt om en vurdering av om sentralbanken bør få tilsvarende unntak fra taushetsplikten slik at de kan utveksle opplysninger med andre sentralbanker i Europa på lik linje med det som foreslås å gjelde for Kredittilsynet. Norges Bank mener dette vil kunne løses ved en endring i sentralbankloven § 12.

2.2.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet inneholder en rekke krav om at banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak (regulerte enheter) skal rapportere til tilsynsmyndighetene i hjemlandet og til vedkommende tilsynsmyndighet i en annet EØS-stat som er utpekt som koordinator for tilsynet med et finansielt konglomerat, samt om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater. Direktivene krever også at vedkommende tilsynsmyndigheter i EØS-statene skal kunne innhente opplysninger fra uregulerte foretak som har en nærmere angitt tilknytning til den regulerte enheten. Direktivbestemmelsene er avgrenset til henholdsvis «finansielle konglomerater» som angitt i konglomeratdirektivet og «forsikringsgrupper» som angitt i forsikringsgruppedirektivet.

Kredittilsynet har etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd og § 4 første ledd nr. 3 vid adgang til å innhente opplysninger og pålegge rapportering fra institusjonene det har tilsyn med. Det inkluderer de institusjoner som er dekket av direktivene og omfatter etter kredittilsynsloven § 1 annet ledd også andre foretak som inngår i et finanskonsern. Disse lovhjemlene gir adgang til å pålegge rapporterings- og opplysningsplikter som dekker vesentlige deler av de rapporterings- og opplysningsplikter som må fastsettes etter direktivene. Bestemmelsene gir også rom for å utnytte de unntaksmuligheter som er fastsatt i direktivene. Det vises her særskilt til omtalen av rapportering av gruppeinterne transaksjoner i pkt. 2.4.5. Departementet legger til grunn at rapporteringsplikter i medhold av kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 kan pålegges i forskrift i samsvar med bestemmelsene om rapporteringskrav i direktivene.

Etter departementets vurdering er det nødvendig med nye lovgrunnlag for å oppfylle direktivforpliktelsene om innhenting av opplysninger fra uregulerte enheter i et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe som er tilknyttet en regulert enhet uten å inngå i samme konsern. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i brev 18. februar 2004 til Finansdepartementet stilt spørsmål om bestemmelsen om dette i forsikringsgruppedirektivet er fullt ut gjennomført i norsk rett. Departementet har i svar til ESA i brev 11. november 2004 lagt til grunn at lovendring er nødvendig.

Departementet går inn for at en slik adgang til å innhente opplysninger ikke begrenses til virkeområdet for direktivene, men skal kunne pålegges uregulerte enheter med nærmere angitt tilknytning til en regulert enhet uavhengig av om den regulerte enheten er del av et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe. Etter departementets vurdering kan de risikoforhold opplysningsplikten skal bidra til å lette tilsynet med, i like stor grad være til stede utenfor direktivenes virkeområde. I samsvar med kravet etter forsikringsgruppedirektivet foreslår departementet at opplysningsplikten skal være betinget av at den regulerte enheten først er bedt om å gi opplysningene. Videre foreslår departementet at opplysningsplikten skal avgrenses etter de kriterier for tilknytning som er fastsatt i direktivene. Disse omfatter tilknytning gjennom eierandeler som representerer minst 20 prosent av stemmene eller kapitalen i den regulerte enheten (deltakende foretak) og slike eierandeler som den regulerte enheten har i andre foretak (tilknyttet foretak). Deltakende og tilknyttet foretak omfatter dessuten visse andre tilknytningsformer, særlig tilknytning gjennom felles ledelse fastsatt ved avtale, i vedtekter eller gjennom at flertallet av de samme personer sitter i foretakenes styrende eller kontrollerende organene.

Departementet foreslår ut fra dette en ny bestemmelse i kredittilsynsloven om at Kredittilsynet kan pålegge foretak som er

• tilknyttet foretak av (jf. forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav f),

• deltakende foretak i (jf. forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav g) eller

• tilknyttet foretak av et deltakende foretak i

en institusjon som nevnt i § 1 første ledd nr. 1 - 6 eller nr. 14 eller med en tilsvarende utenlandsk institusjon, å gi de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med slike institusjoner. Kredittilsynet kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er underlagt tilsyn omfattet av § 1 dersom Kredittilsynet har bedt den tilknyttede institusjonen under tilsyn om å få opplysningene og disse ikke er utlevert fra foretaket som inngår i gruppen, men som ikke er under tilsyn. Dette er en oppfølging av forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 1.

Som nevnt krever konglomeratdirektivet, som et tiltak for å bidra til et samordnet tilsyn med finansielle konglomerater, at regulerte enheter skal kunne pålegges å rapportere om forhold relevante for dette tilsynet til vedkommende tilsynsmyndighet i et annet EØS-land som er utpekt som koordinator for tilsynet. Departementet mener at det bør legges til rette for denne typen tilsynssamarbeid også ut over rammen for konglomeratdirektivet. Innen rammen av et etablert og fungerende tilsynssamarbeid vil slik rapportering kunne bidra til et bedre tilsyn med finansgrupperinger med grener i flere land der sentrale risikoelementer typisk ikke er isolert til et av landene.

Departementet foreslår ut fra dette at Kredittilsynets kompetanse etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 til å pålegge de institusjoner som det har tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten tilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, utvides til å omfatte adgang til å pålegge innsending av slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre land som fører tilsvarende tilsyn.

Etter direktivene for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og investeringsforetak skal taushetsregler som gjelder for tilsynsmyndigheter ikke være til hinder for å utveksle opplysninger med sentralbanker, eller med andre organer med tilsvarende funksjon og med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer i andre land. I samsvar med Kredittilsynets forslag om dette, foreslår departementet et unntak i taushetsplikten for Kredittilsynets tjenestemenn. Departementet foreslår videre, i samsvar med høringsuttalelsen til Norges Bank, et tilsvarende unntak i taushetsplikten for Norges Banks tjenestemenn.

Departementet foreslår etter dette en endring i kredittilsynsloven § 7 og sentralbankloven § 12 om at taushetsplikten etter disse bestemmelsene og etter forvaltningslovens bestemmelser ikke skal gjelde overfor andre lands sentralbanker. Det vises til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) endret § 7 del III (sentralbankloven) endret § 12.

Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 2 skal medlemsstatene fastsette at sine tilsynsmyndigheter skal kunne gjennomføre stedlig tilsyn i foretak med konserntilknytning til forsikringsselskaper (mor-, datter- og søsterselskaper). ESA har i brev 18. februar 2004 til Finansdepartementet stilt spørsmål om Kredittilsynet er bemyndiget til å gjennomføre tilsyn for denne gruppen. Kredittilsynet har kompetanse etter kredittilsynsloven § 3, jf. § 1 annet ledd til å føre stedlig tilsyn med alle selskaper som inngår i et finanskonsern. Departementet legger, i likhet med Kredittilsynet, til grunn at dette inkluderer alle foretak som er omfattet av forsikringsgruppedirektivet.

Etter konglomeratdirektivet, inkludert endringer i direktivene om forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner og investeringsforetak, skal vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat rådspørres før det gis tillatelse til en kredittinstitusjon (bank m.v.), forsikringsselskap eller investeringsforetak (verdipapirforetak) som er datterselskap av eller har tilsvarende tilknytning til en kredittinstitusjon eller forsikringsselskap i en annen EØS-stat. Tilsvarende gjelder ved egnethetsvurdering av eiere i slike institusjoner. Kredittilsynet foreslår i høringsnotatet endringer i sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven, finansieringsvirksomhetsloven og verdipapirhandelloven om at tillatelse i slike tilfeller bare kan gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat. Etter departementets vurdering skal denne samrådsplikten etter direktivet ikke være et vilkår for tillatelse. Departementet anser derfor at samrådspliktene etter direktivene kan, og mest hensiktsmessig bør, oppfylles uten særskilte lovregler. Det kan være naturlig å innta bestemmelser om slikt samråd i de tilsynsavtaler (»memoranda of understanding») Kredittilsynet har med tilsynsmyndigheter i andre land. Mellom tilsynsmyndighetene i EØS-land vil samrådsplikten uansett følge av direktivene.

Det vises til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) § 4 første ledd nr. 3 (endret), ny § 4 b og § 7 første ledd (endret), samt del III (sentralbankloven) § 12 (endret).

2.3 Konsolideringsplikt

2.3.1 Gjeldende rett

Virkeområde

Banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak skal i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 og forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 og verdipapirhandelloven § 8-10 med forskrifter til enhver tid ha en forsvarlig kapitaldekning og kapitalforvaltning. Kapitaldekningen for finansinstitusjoner må minst tilsvare 8 prosent av veide aktiva og poster utenom balansen.

En finansinstitusjon skal ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, foreta konsolidering når den direkte eller indirekte har en eierandel som representerer 20 prosent eller mer av aksjekapitalen eller stemmene i en finansinstitusjon eller i et verdipapirforetak, gård eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva. Plikten til å foreta konsolidering gjelder også for finansinstitusjon som er morselskap i delkonsern. Dette fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9. Soliditetskravene gjelder for foretak under tilsyn, foretak som inngår i et finanskonsern og foretak som finansinstitusjoner har minst 20 prosent eierandel i.

Det er ikke et vilkår at det er et mor/datterforhold mellom de konsolideringspliktige til tross for at konsolideringsbestemmelsen befinner seg i konsernkapittelet. Konsolideringsplikten oppstår allerede fra 20 prosent eierskap. Det er også konsolideringsplikt for samarbeidende forsikringsselskap og tilsvarende grupperinger som ikke er hierarkisk oppbygget på eiersiden, eksempelvis avtale mellom sparebank og forsikringsselskap om felles styre i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-17. Konsolideringsplikten er nærmere presisert i forskrift 25. mars 1991 nr. 214 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis.

Verdipapirforetak har konsolideringsplikt dersom verdipapirforetaket har et datterforetak som er verdipapirforetak, eller finansinstitusjon, eller direkte eller indirekte har 20 prosent eller mer av stemmerettene eller kapitalen i foretak som nevnt, eller har morselskap som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, jf. verdipapirhandelloven § 8-12.

Etter norsk rett er det imidlertid ikke en generell konsolideringsplikt ved andre former for tilknytning, som for eksempel felles ledelse, slik konglomeratdirektivet legger opp til.

Etter kredittilsynsloven § 4 har Kredittilsynet kompetanse til å pålegge institusjoner det har tilsyn med å rette på forholdet dersom institusjonens organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Kredittilsynet plikter å se til at institusjoner under tilsyn opptrer i samsvar med loven, jf. kredittilsynsloven § 3 første ledd.

Banker, verdipapirforetak, livselskaper og skadeselskaper er underlagt tilsyn i medhold av kredittilsynsloven § 1. Det legges videre til grunn at det samme gjelder for gjenforsikringsselskaper og holdingselskaper.

Konsolideringsprinsipp og konsolideringsmetode

I Norge er det konsernregnskapet (konsolideringsmetode) basert på prinsippet om forholdsmessig konsolidering (konsolideringsprinsipp) som i utgangspunktet skal legges til grunn for både datterselskaper og andre. Konsolidering skal også omfatte forpliktelser utenom balansen. Dette følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd og forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis. Datterselskaper er fullt ut konsolidert, selv om dette ikke følger direkte av loven.

2.3.2 EØS-rett

Virkeområde

Konglomeratdirektivet pålegger medlemsstatene å kreve at regulerte enheter i et finansielt konglomerat sikrer at det er tilgjengelig ansvarlig kapital på konglomeratplan som alltid minst tilsvarer kapitaldekningskravene beregnet etter nærmere angitte prinsipper og metoder. Dette fremgår av våre EØS-forpliktelser som svarer til konglomeratdirektivet artikkel 6 og vedlegg I. Følgende enheter omfattes av konglomeratdirektivets virkeområde for beregning av kapitaldekningskrav på konglomeratplan:

1. en kredittinstitusjon, en finansinstitusjon eller et foretak som yter banktilknyttede tjenester,

2. et forsikringsforetak, et gjenforsikringsforetak eller et forsikringsholdingselskap,

3. et investeringsforetak eller en finansinstitusjon hvis hovedvirksomhet er å erverve kapitalinteresser mv,

4. blandede finansielle holdingselskaper.

Rettsubjektene for konsolideringsplikten er ovennevnte enheter som er underlagt tilsyn. Omfanget av konsolideringsplikten er derimot betydelig videre. Det legges til grunn at også enheter som ikke er underlagt tilsyn må tas med i konsolideringen. Dette innebærer at alle foretak som er 20 prosent eid, eller der det er felles ledelse, i utgangspunktet omfattes av konsolideringsplikten. På visse vilkår kan koordinatoren bestemme at enhet skal falle utenfor virkeområdet for beregning av de ekstra kapitaldekningskravene. Dette kan for eksempel bestemmes dersom enheten befinner seg i en tredjestat der det eksisterer rettslige hindringer mot overføring av nødvendige opplysninger, dersom enheten er av ubetydelig interesse eller det vil være uhensiktsmessig eller villedende å ta enheten med i beregningen.

Konglomeratdirektivet forutsetter videre at det enkelte lands myndigheter skal kunne la være å føre tilsyn på delkonsern-nivå, dersom betryggende tilsyn føres av en tilsynsmyndighet i et annet land.

Forsikringsgruppedirektivet angir at tilsynsmyndigheten skal ha en plikt til å treffe nødvendige tiltak ved svak solvens eller dersom solvensen risikerer å bli svekket. Det følger av artikkel 9 og 10 og de nærmere kravene til solvensen fremgår av vedlegg I og II. Solvenskravene beregnes ulikt ettersom beregningen skal gjøres i forhold til et morselskap som er et holdingselskap, gjenforsikringsselskap eller et forsikringsselskap i en tredjestat på den ene siden, eller kun et tilknyttet foretak, deltakende foretak eller et tilknyttet foretak av et deltakende foretak på den annen side. Se nærmere omtale av deltakende og tilknyttet foretak ovenfor under punkt 2.1.5. Forsikringsselskap som er deltakende selskap (morselskap mv.) i et annet forsikringsselskap skal beregne solvens i henhold til vedlegg I. De konsoliderte solvenskravene skal omfatte tilknyttede, deltakende og tilknyttede foretak av deltakende foretak ved beregning av solvens i henhold til vedlegg I. Forsikringsselskap som er datterselskap av et annet uregulert forsikringsselskap skal beregne solvens i henhold til vedlegg II. Ved beregning i henhold til vedlegg II skal alle tilknyttede foretak av forsikringsselskapets morselskap omfattes. Det legges til grunn at forsikringsgruppedirektivet får anvendelse for et forsikringsselskap utenfor EØS-området som er morselskap til et norsk forsikringsselskap. Solvenskravene nevnt i vedlegg II skal videre få anvendelse også på dette foretakets tilknyttede selskaper.

Konsolideringsmetode

Direktivet legger opp til at medlemsstatene skal velge én av tre metoder for kapitaldekning på konglomeratnivå. Beregningen av kapitaldekningskravene skal i henhold til artikkel 6 skje etter de tekniske prinsipper og en av de metodene som er beskrevet i vedlegg I til direktivet. D et er angitt tre metoder for beregning av utvidet kapitalkrav: (1) Regnskapsmessig konsolidering, (2) fradrag og sammenligning og (3) bokført verdi/fradrag av krav. For de to førstnevnte metodene skal beregningen av de ekstra kapitaldekningskravene til de regulerte enhetene i konglomeratet foretas på grunnlag av det konsoliderte regnskap. For sistnevnte metode foretas beregningen på grunnlag av regnskapene for hver av enhetene i gruppen. For metode (1) skal egenkapitalen og solvenskravene for enhetene i gruppen beregnes ved anvendelse av de tilsvarende sektorregler. For metode (2) og (3) skal beregningen ta hensyn til den forholdsmessige andel som hovedforetaket eller foretaket med kapitalinteresse har i en annen enhet i gruppen.

Det er i utgangspunktet koordinatoren som velger metode. Medlemsstatene kan kreve at en bestemt metode anvendes. Enkelte uttalelser i vedlegg I kan tyde på at direktivet forutsetter at alle tre metodene i utgangspunktet må tillates i nasjonal lovgivning, men at tilsynsmyndigheten i samråd med andre berørte tilsynsmyndigheter kan pålegge konglomeratet å benytte en av metodene. Det kan også anvendes en (4) kombinasjon av de tre metodene.

I vedlegg I gis det også anvisning på en del tekniske prinsipper om omfang og form ved beregning av ekstra kapitaldekningskrav, eksempelvis om håndtering av solvensunderskudd. Det gis også anvisning på andre tekniske prinsipper som eksempelvis avskaffing av flere ganger bruk av ansvarlig kapital, samt krav om at solvenskrav skal dekkes av ansvarlig-kapitalelementer i samsvar med de tilsvarende sektorregler.

Ved beregning av krav til kapital i konglomeratet skal vedkommende myndigheter også korrigere for hvor effektivt den ansvarlige kapitalen kan overføres til og gjøres tilgjengelig for gruppens ulike rettssubjekter i forhold til kapitaldekningsreglenes mål. Det hjelper lite å ha overskudd av kapital i ett selskap, og derved i gruppen, dersom dette overskuddet ikke nødvendigvis må bidra ved problemer i et annet selskap i gruppen.

Konsolideringsprinsipp

Datterselskaper skal som hovedregel underlegges full konsolidering. For annet enn datterselskaper gjelder prinsippet om forholdsmessig konsolidering. Forholdsmessig konsolidering kan besluttes på nærmere vilkår også for datterselskaper. Dette fremgår av det konsoliderte bankdirektivet (2000/12/EF artikkel 54 nr. 1 og 2).

2.3.3 Kredittilsynets forslag

Virkeområde

Kredittilsynet foreslår å utvide gjeldende konsolideringsplikt slik den er beskrevet i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 til også å gjelde finansielle konglomerater. Det vil si at flere grupperinger enn de som er nevnt i § 2a-9 annet ledd omfattes av konsolideringsplikten. Eksempelvis grupper som er knyttet sammen gjennom felles ledelse. Det foreslås at også verdipapirforetak skal ha konsolideringsplikt også etter denne bestemmelsen. Kredittilsynet foreslår videre å beholde begrensningen i § 2a-9 om at konsolideringsplikten kun skal omfatte visse foretak som ikke er underlagt tilsyn, eksempelvis gårds- og eiendomsselskaper.

Kredittilsynet foreslår videre at disse reglene skal gjelde for alle grupperinger av selskaper som er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9, uavhengig av om de oppfyller kriteriene for å være et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe. Kredittilsynet har som målsetting å drive likeartet tilsyn med alle grupperinger av selskaper, og er i utgangspunktet av den oppfatning at like regler for finansielle konglomerater, forsikringsgrupper og andre grupperinger vil være nødvendig for å forenkle reglene, forenkle tilsynsregimet og oppnå lik tilsynspraksis.

Kredittilsynet foreslår, på bakgrunn av målsettingen om at finansielle konglomerater og andre grupperinger av selskaper skal behandles likt, at finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 endres slik at det i så liten grad som mulig lages egne regler for finansielle konglomerater og forsikringsgrupper. Kredittilsynet vil i sitt praktiske tilsynsarbeid drive et mest mulig likt tilsyn med konglomerater, forsikringsgrupper, finanskonsern og andre.

Kredittilsynet anser det mest hensiktsmessige med mindre justeringer av eksisterende bestemmelser i stedet for å lage nye regelsett som skal gjelde finansielle konglomerater og forsikringsgrupper. Dette valget har sammenheng med Kredittilsynets utgangspunkt om å likestille tilsynet med slike grupper med finanskonsern og enkelte andre grupperinger. Dette anses mest hensiktsmessig ut fra et tilsynsperspektiv. Det vises til tilsynsmessige hensyn.

Konsolideringsmetode

Når det gjelder valg av metode for beregning av kapitaldekning på konglomeratnivå går Kredittilsynet inn for metoden angitt i direktivets vedlegg som metode A. Denne metoden er basert på regnskapsmessig konsolidering (Accounting Consolidation Based Method). Kredittilsynet foreslår at metode A gjøres til obligatorisk metode for beregning av kapitalkrav på konsolidert basis for alle finansgrupper, herunder konglomerater. Metoden tar utgangspunkt i en konsolidert balanse, men hvor det fremgår hvilken del av beregningsgrunnlaget som kan henføres til hhv. bank, forsikrings- og verdipapirforetak. For hvert av beregningsgrunnlagene anvendes de soliditetskravene som er gjeldende for de aktuelle institusjonene. Kredittilsynet uttaler videre at:

«Siden forslaget om anvendelse av metode A vil omfatte beregninger relatert til (rene) forsikringskonsern og forsikringsdelkonsern, innebærer dette også en implisitt implementering av metode 3 fra vedlegg I til direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsselskaper i en forsikringsgruppe.

Bl.a. av praktiske grunner foreslår Kredittilsynet at det ved beregningen av soliditetskrav på konsolidert basis skilles mellom følgende tre tilfeller:

1. Konsern hovedsaklig bestående av banker, finansieringsforetak og/eller verdipapirforetak.

2. Konsern hovedsaklig bestående av forsikringsselskaper samt forsikringsdelkonsern.

3. Finansielle konglomerater.

For tilfellene (2) og (3) må det foretas to beregninger av soliditetskrav, der beregningene for forsikringsselskaper og forsikringssektoren/ - delen skal baseres på hhv. kapitaldekningsregelverket og solvensmarginregelverket.

Etter Kredittilsynets vurdering vil innføringen av dette skillet bidra til såpass store endringer og utvidelser av bestemmelsene om beregning av konsoliderte kapitalkrav at gjeldende forskrift om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis bør erstattes av en ny forskrift om beregning av soliditetskrav på konsolidert basis.»

Kredittilsynet foreslår videre at Kredittilsynet kan bestemme at kapitaldekning på konsolidert basis skal beregnes etter en av de metodene som er skissert i bilag I til konglomeratdirektivet.

Konsolideringsprinsipp

Kredittilsynet foreslår å gå over til prinsippet om full konsolidering av datterselskaper som en hovedregel og beholde prinsippet om forholdsmessig konsolidering for andre i samsvar med gjeldende rett. Videre går tilsynet i tråd med det konsoliderte bankdirektiv inn for at også datterselskaper etter en konkret vurdering kan tillates å underlegges forholdsmessig konsolidering. For at Kredittilsynet skal kunne godta et unntak, må det kreves at det kan godtgjøres at de andre aksjonærer og deltakere er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak med tilstrekkelig soliditet, samtidig som ansvarsforholdet mellom aksjonærer og deltakere er tilstrekkelig fastslått. Endringen av konsolideringsprinsipp for datterselskaper foreslås tatt inn i utkast til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd.

2.3.4 Høringsinstansenes merknader

Virkeområde

Norges Bank har ikke vurdert de juridisk-tekniske detaljene i forslaget, men slutter seg til hovedlinjene i Kredittilsynets forslag, og uttaler:

«Norges Bank slutter seg til Kredittilsynets vurderinger om at finansielle konglomerater og andre finanskonsern tilsynsmessig bør behandles mest mulig likt. Kredittilsynet har ikke funnet det hensiktsmessig å etablere et eget sett regler for finansielle konglomerater. Norges Bank har ikke innvendinger til Kredittilsynets foreslåtte lovmodell, som innebærer at dagens konsolideringsregler i finansinstitusjonsloven § 2a-9 første ledd utvides til å omfatte alle grupperinger som kan omfattes av konglomeratdirektivet, og at det med utgangspunkt i dette gjøres nødvendige endringer og tilpasninger i andre regler.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon(FNH) mener at det er uheldig at dagens § 2a-9 brukes som utgangspunkt for konglomeratdirektivets krav om konsoliderte kapitalkrav, da dette resulterer i et mer omfattende konsolideringskrav enn det som er lagt til grunn i direktivet. FNH ønsker at implementeringen ivaretas gjennom en egen bestemmelse som gjelder finansielle konglomerater slik at virkeområdet for de utvidede kapitaldekningskravene ikke utvides mer enn det som svarer til definisjonen av et finansielt konglomerat.

FNHs hovedsynspunkt er at det norske systemet med to sett av kapitalkrav ikke må legges til grunn for konglomeratene. Derimot må direktivets opplegg med utgangspunkt i de sektorspesifikke kapitalkravene følges fullt ut. FNH uttaler at:

«Vi tillater oss i denne sammenheng å minne om vårt standpunkt (slik det bla er kommet til uttrykk i FNHs høringsuttalelse til Banklovkommisjonens utredning nr 7) om at det generelt er uhensiktsmessig og unødvendig å benytte kapitaldekningsreglene for forsikring i tillegg til kravene om solvenskapital. Vi ønsker relevante og EU-harmoniserte regler slik at regelverket blir så enkelt og oversiktlig som mulig. Slik vi har forstått det har ett av argumentene fra myndighetenes side for den norske løsningen vært at EU-reglene ikke i tilstrekkelig grad har sett på kapitalsituasjonen innenfor konsern. Med konglomeratdirektivet er imidlertid dette argumentet ikke lenger relevant.»

Konsolideringsmetode

Sparebankforeningen tar til etterretning at Kredittilsynet baserer seg på en videreføring av gjeldende norsk kapitaldekningsregulering, og uttaler at det synes hensiktsmessig at konsolideringsmetoden bygger på regnskapsmessig konsolidering.

Norges Bank slutter seg til valget av metode A basert på regnskapsmessig konsolidering som obligatorisk metode ettersom den ligger nærmest opp til den metoden som anvendes i nåværende forskrift om konsolidert kapitaldekningskrav, men peker samtidig på at:

«... det på sikt bør vurderes om det er behov for å samordne beregningsmetodene i de nordiske landene. Etter Norges Banks syn bør det ut fra konkurransemessige hensyn tilstrebes mest mulig lik implementering av EU-direktiver for å sikre felles rammebetingelser for finansnæringen i de nordiske landene.»

FNHuttaler at de aksepterer høringsnotatets forslag som et utgangspunkt, men uttaler at:

«I de tilfelle at størstedelen av konglomeratet er et konsern, synes metode nr. 1 å være egnet, siden konsernet i alle fall må foreta en regnskapsmessig konsolidering. FNH mener likevel at åpningen for bruk av de øvrige metodene bør kunne være noe videre, slik at andre metoder generelt kan velges når dette innebærer at de grunnleggende hensyn kan ivaretas på en tilstrekkelig god måte med mindre samlet ressursinnsats.»

Konsolideringsprinsipp

Ingen høringsinstanser har særskilte merknader til Kredittilsynets forslag om å gå over fra en formell hovedregel om forholdsmessig konsolidering til full konsolidering for datterselskaper, slik praksis i stor grad er allerede i dag.

2.3.5 Departementets vurdering

Virkeområde

EØS-reglene som svarer til konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet stiller krav til nasjonal lovgivning som langt på vei er oppfylt gjennom de norske reglene som krever konsolidering ned til 20 prosent. Konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet krever i tillegg at grupper med løsere tilknytning enn eierskap, som for eksempel i form av felles ledelse mv., underlegges konsolideringsplikt. Dette innebærer at også foretak med annen form for tilknytning enn 20 prosents eierskap må tas med i konsolideringen. Det er følgelig nødvendig med en viss utvidelse av virkeområdet for gjeldende konsolideringsbestemmelse.

Departementet legger til grunn at konsolideringsplikten derfor må utvides til å omfatte foretak med felles ledelse. Det vises til konglomeratdirektivet artikkel 2 nr. 14 bokstav b og artikkel 28 nr. 1 og forsikringsgruppedirektivet artikkel 1 bokstav g og h.

Departementet legger videre til grunn at konsolideringsplikten ikke kan avgrenses til finansinstitusjoner, verdipapirforetak, gårds- eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansiell aktiva. For så vidt gjelder forsikringsgrupper følger det av forsikringsgruppedirektivet artikkel 9 nr. 2 og 10 nr. 2, på samme måte som i konglomeratdirektivet, at også uregulerte enheter omfattes av konsolideringen. Det fremgår bl.a. av konglomeratdirektivets artikkel 6 nr. 2 at medlemsstatene skal kreve at regulerte enheter i et finansielt konglomerat sikrer at det er tilgjengelig kapital på konglomeratplan. Det fremgår av artikkel 6 nr. 4 sett i sammenheng med vedlegg I at konsolideringsplikten gjelder for alle enheter som inngår i konglomeratet, ikke bare slike enheter som omfattes av bestemmelsene om tilsyn i kredittilsynsloven § 1. I direktivet vedlegg I del 1 punkt 1 om omfang og form ved beregning av ekstra kapitaldekningskrav, står det bl.a. (uoffisiell norsk oversettelse):

«Uansett hvilken metode som anvendes, må det, når enheten er et underforetak som har et solvensunderskudd, eller når enheten er en uregulert enhet i finanssektoren som har et teoretisk solvensunderskudd, tas hensyn til underforetakets samlede solvensunderskudd.»

EØS-forpliktelsene som svarer til direktivet krever ikke at de norske bestemmelsene om konsolidering totalharmoniseres. Direktivet gir anvisning på minimumskrav, slik at det kan fastsettes strengere regler. Dette fremgår av fortalen punkt 16.

Den uformelle nordiske arbeidsgruppen om finansielle konglomerater legger direktivets virkeområde til grunn for sin anbefaling for gjennomføring i de nordiske landene. Et sentralt poeng ved etableringen av den nordiske gruppen var å bidra til å sikre lik gjennomføring av en del bestemmelser i direktivet på nordisk plan for å unngå regelverkskonkurranse og hindre at de nordiske verdipapirforetakene og finansinstitusjonene på disse punktene fikk ulik tilsynsmessig behandling avhengig av hvilken tilsynsmyndighet som ble utpekt som koordinator for de enkelte institusjoner. Departementet slutter seg til dette utgangspunktet når det gjelder konsolideringens omfang. Departementet går inn for å avgrense enhetene som skal inngå i konsolideringen på samme måte som konglomeratdirektivet. I likhet med Kredittilsynet, går departementet inn for at disse konsolideringsprinsippene skal anvendes både av finansielle konglomerater, forsikringsgrupper og andre finansgrupper med tilsvarende tilknytningsformer. Det foreslås etter dette ikke krav utover det som følger av direktivene, men at disse kravene skal gjelde også for finansgrupper som ikke reguleres av direktivene.

Konglomeratdirektivets virkeområde er begrenset til grupper som driver betydelig virksomhet innen både forsikringssektoren, sektoren for bank og/eller investeringstjenester. Direktivet pålegger konsolideringsplikt for slike finansielle konglomerater. Konsolideringsplikten begrunnes med behovet for å sikre at problemer i en finansiell sektor ikke skal forplante seg til andre sektorer. Etter gjeldende rett er det konsolideringsplikt også for konsern og andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak med betydelige eierandeler i visse foretak uavhengig av om de driver tverrsektoriell virksomhet som angitt. Departementet går inn for å videreføre gjeldende bestemmelser. Departementet mener at det ikke bør innføres et generelt krav om tverrsektoriell virksomhet for å utløse konsolideringsplikt. Det legges vekt på at det for institusjonenes soliditet er like viktig å anvende soliditetskrav på konsolidert basis uavhengig av om gruppen defineres som et finansielt konglomerat eller en forsikringsgruppe.

Departementet legger vekt på at behovet for konsolidering etter departementets vurdering ikke er avgrenset til finansgrupper som oppfyller definisjonen av et finansielt konglomerat, slik dette fremstår i direktivets artikkel 2 nr. 14 og artikkel 3 eller til foretak som inngår i en forsikringsgruppe, jf. forsikringsgruppedirektivets artikkel 2. Det er videre lagt vekt på at en finansgruppe etter omstendighetene over tid kan skifte fra å være et finansielt konglomerat, forsikringsgruppe, finanskonsern eller annen gruppe, uten at de underliggende risikoforholdene som begrunner konsolideringsplikten faller bort. Det avgjørende for konsolideringsplikten bør derfor ikke være hvilken kategori gruppen tilhører. Det foreslås etter dette at en finansinstitusjon ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, skal foreta konsolidering når den har en kapitalinteresse i et annet foretak eller er underlagt felles ledelse som et annet foretak.Det vises til lovforslaget (del IV finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-9 første ledd.

Departementet mener det er nødvendig å gi Kredittilsynet kompetanse til å gjøre unntak fra konsolideringsplikten. Det vil ikke alltid være nødvendig å pålegge institusjoner konsolideringsplikt dersom deres virksomhet uansett inngår i et morselskap som har konsolideringsplikt. Det legges opp til at Kredittilsynet kan unnta finansinstitusjon som er datterselskap fra konsolideringsplikten dersom morselskapet har konsolideringsplikt. Departementet legger til grunn at denne adgangen følger av direktivet artikkel 5 nr. 2 annet ledd. Det vises til forslaget til § 2a-9 annet ledd. Det bør videre være adgang til å benytte adgangen etter direktivene til å unnta fra konsolideringen enheter som er av liten betydning å inkludere for å fastsette forsvarlige soliditetskrav på konsolidert grunnlag. Det foreslås derfor at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak skal kunne gjøre unntak fra konsolideringsplikten. Det vises til lovforslaget til § 2a-9 annet ledd.

EØS-forpliktelsene og hensynet til solide institusjoner tilsier at verdipapirforetak underlegges de samme krav. Departementet foreslår derfor tilsvarende krav om konsolidering for verdipapirforetak. Det vises til lovforslaget del VII (verdipapirhandelloven) § 8-12 annet ledd. Forslaget innebærer en vesentlig utvidet konsolideringsplikt ettersom virkeområdet for gjeldende § 8-12 kun omfatter finansinstitusjoner og verdipapirforetak. Det foreslås at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak kan gjøre unntak fra konsolideringsplikten.

Forslagene går ut over direktivforpliktelsene ved at de ikke er begrenset til finansgrupper som etter direktivene defineres som finansielt konglomerat (gruppe med betydelig virksomhet både i banksektoren og forsikringssektoren) eller forsikringsgruppe. Etter departementets vurdering har de hensyn som direktivene bygger på i det vesentlige samme vekt for andre finansgrupper. Det vises til omtalen ovenfor.

Departementet foreslår videre at kapitteloverskriften i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a «Finanskonsern» tilføyes «mv.» for å bedre å reflektere at kapittelet inneholder regulering av forhold også utenfor konsernforhold.

Konsolideringsmetode

Departementet legger i likhet med Kredittilsynet til grunn at det i utgangspunktet er koordinatoren som velger hvilken av de i konglomeratdirektivet angitte metoder for beregning av kapitaldekning som skal anvendes på det enkelte konglomerat. Departementet kan likevel ikke se at det er nødvendig at det fremgår av kredittilsynsloven at Kredittilsynet skal ha denne kompetansen i de tilfeller der Kredittilsynet skal være koordinator. Den medlemsstat der det ledende foretaket i konglomeratet har fått tillatelse, kan kreve at beregningen foretas etter en bestemt metode dersom konglomeratet ledes av en regulert enhet, eller der alle berørte vedkommende myndigheter er i samme medlemsstat.

Av de metodene som er angitt i direktivet, er det metoden basert på regnskapsmessig konsolidering som likner mest på den metoden som praktiseres i Norge i dag. Denne metoden er omtalt som metode A i vedlegg I til direktivet. Forskjellen er at direktivet krever at beregningsgrunnlaget henføres til hhv. bank, forsikring og verdipapirforetak, og at det for hvert av beregningsgrunnlagene anvendes de soliditetskravene som gjelder for de ulike sektorene.

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å anvende metoden basert på regnskapsmessig konsolidering. Departementet forstår direktivet dit hen at denne metoden kan pålegges alle konglomerater som kun opererer i Norge og alle konglomerater som ledes av en regulert enhet med tillatelse i Norge. Det foreslås videre at Kredittilsynet ved enkeltvedtak kan beslutte at kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav skal beregnes på en annen måte. Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje og sjette ledd.

Konsolideringsprinsipp

Departementet mener det bør stilles de samme krav til soliditet overfor finansinstitusjoner og verdipapirforetak uavhengig av om deler av virksomheten organiseres i ett selskap eller om deler av virksomheten drives gjennom et datterselskap, filial eller gjennom eierinteresser i andre selskap. Virksomheten bør ses under ett, det vil si på konsolidert basis. Kravene til ansvarlig kapital bør være de samme. Ansvarlig kapital som investeres i andre selskaper i gruppen bør selvsagt ikke kunne telles flere ganger. Ved konsolidering elimineres transaksjoner og poster mellom de konsoliderte enhetene. Dette vil gi det beste grunnlag for en vurdering av gruppens økonomiske stilling.

Departementet er enig i at det bør innføres en lovfesting av prinsippet om full konsolidering for datterselskaper og en videreføring av prinsippet om forholdsmessig konsolidering for annet enn datterselskaper. Prinsippet om full konsolidering for datterselskaper svarer langt på vei til hva som er gjeldende praksis i dag. Ved forholdsmessig konsolidering slås regnskapstallene sammen i et forhold som svarer til eierandelen i det andre foretaket. Denne omleggingen fra hva som formelt sett følger av gjeldende rett, der utgangspunktet er forholdsmessig konsolidering for alle, er for øvrig i overensstemmelse med Banklovkommisjonens forslag til lov om finansforetak § 7-17 første ledd som omtalt i Banklovkommisjonens utredning nr. 4, NOU 1998: 14 om Finansforetak, på side 122 og 123.

Departementet slutter seg videre til Kredittilsynets forslag om at tilsynet kan beslutte forholdsmessig konsolidering også for datterselskaper dersom soliditeten og ansvarsforholdene er tilfredsstillende. Dette er også i overensstemmelse med det konsoliderte bankdirektiv (2000/12/EF) artikkel 54. Konsolidering skal skje ikke bare når en finansinstitusjon eller verdipapirforetak har kapitalinteresser (dvs. 20 prosent eierandel eller mer) i en annen slik institusjon eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva, men også dersom det foreligger en nærmere angitt tilknytning, for eksempel gjennom felles ledelse. Kredittilsynets kompetanse til å pålegge forholdsmessig konsolidering også for eierandeler under 20 prosent foreslås videreført. Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje ledd.

2.4 Transaksjoner innen gruppen

2.4.1 Gjeldende rett

Kvalitative krav

Konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Dette følger av aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 3-9. Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 slår på samme måte fast at transaksjoner innen finanskonsern skal skje i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Virkeområdet til gjeldende § 2a-8 er begrenset til finanskonsern. Konsernbegrepet i finansieringsvirksomhetsloven henviser til det alminnelige konsernbegrepet i norsk selskapslovgivning som angitt i aksjeloven § 1-3. Videre er Kredittilsynet gitt kompetanse til å gi pålegg om å endre transaksjoner mellom foretak i finanskonsern dersom de ikke er i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Denne kompetansen må ses i sammenheng med at Kredittilsynet til en viss grad kan føre tilsyn også med andre deler av et finanskonsern enn institusjoner som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd, jf. § 1 annet ledd. Endelig er finanskonsern pålagt å ha regler for virksomheten som sikrer at inntekter, kostnader, tap og gevinst blir fordelt på en mest mulig korrekt måte mellom foretak og virksomhetsområder. Også her kan Kredittilsynet gi pålegg om å endre transaksjoner eller andre disposisjoner.

Rapportering

Institusjoner under tilsyn har rapporteringsplikt til Kredittilsynet. Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner som det har tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål, jf. kredittilsynsloven § 4 nr. 3. I medhold av § 4 er det fastsatt forskrifter om rapportering av kapitaldekning og store engasjementer, men Kredittilsynet har ikke pålagt institusjonene å rapportere konserninterne transaksjoner. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.2.1.

Etter gjeldende rett er det rapporteringsplikt om konserninterne transaksjoner for forsikringsselskaper som inngår i en forsikringsgruppe. Det er ikke fastsatt bestemmelser om rapportering av gruppeinterne transaksjoner i forsikringsgrupper utover dette, selv om det er hjemmel til dette i kredittilsynsloven § 4 nr. 3. Gjeldende rapporteringsplikt for transaksjoner internt i en forsikringsgruppe fremgår av forskrift 22. oktober 2001 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper mv. og omfatter selskaper som forsikringsselskapet har minst 20 prosent eierandel i og selskaper som har minst 20 prosent eierandel i forsikringsselskapet, samt andre selskaper et slikt selskap har tilsvarende eierandel i. I tillegg skal det rapporteres transaksjoner mellom forsikringsselskapet og fysiske personer med minst 20 prosents eierandel i ovennevnte selskaper. Rapporteringsplikten omfatter bl.a. lån som utgjør mer enn 10 prosent av forsikringsselskapets ansvarlige kapital. Forskriften gjennomfører forsikringsgruppedirektivets rapporteringskrav.

2.4.2 EØS-rett

Rapportering

Konglomeratdirektivet artikkel 8 og forsikringsgruppedirektivet artikkel 8 gir bestemmelser om transaksjoner innenfor gruppen (hhv. konglomerat og forsikringsgruppe). Etter begge direktivenes artikkel 8 skal institusjoner under tilsyn og blandede finansielle holdingselskaper (som etter EØS-reglene ikke er underlagt tilsyn) rapportere regelmessig og minst en gang per år til koordinatoren om betydelige transaksjoner innenfor gruppen i regulerte enheter i et finanskonsern. Det skal fastsettes nærmere bestemmelser om hvilke transaksjoner som anses som betydelige. I den grad det ikke er fastsatt noen definisjon av tersklene for hva som skal anses som betydelig, skal en transaksjon innenfor gruppen antas å være betydelig dersom beløpet overstiger 5 prosent av det samlede beløp for kapitaldekningskravene på gruppeplan.

Forsikringsgruppedirektivet gir anvisning på en rapporteringsplikt som omfatter forsikringsselskapets transaksjoner med fire typer foretak og i tillegg fysiske personer som er deltaker i minst ett av disse fire foretakene. De fire foretakene er forsikringsselskapet under tilsyn og dets deltakende foretak, tilknyttede foretak og tilknyttede foretak av deltakende foretak. Det er ingen direktivforpliktelse at transaksjoner skal skje på forretningsmessige vilkår, men dersom transaksjonen svekker soliditeten, skal det være en plikt for tilsynsmyndigheten å gripe inn med egnede tiltak. Forsikringsgruppedirektivets krav om årlig rapportering er gjennomført i norsk rett ved forskrift om rapportering av transaksjoner i forsikringsgrupper, som omtalt ovenfor under punkt 2.4.1.

Forsikringsgruppedirektivet inneholder i artikkel 8 nr. 1 en liste over hvilke transaksjoner som skal rapporteres. Denne er imidlertid ikke uttømmende. Videre heter det at det kun er signifikante opplysninger som skal rapporteres. Forsikringsgruppedirektivet har ingen uttømmende bestemmelser om hvilke transaksjoner som anses som signifikante.

Det følger av forsikringsgruppedirektivet artikkel 8 om transaksjoner innenfor en gruppe at medlemsstatene skal pålegge vedkommende myndigheter å føre overordnet tilsyn med transaksjoner mellom:

1. et forsikringsselskap og

   1. et tilknyttet foretak av forsikringsselskapet,

   2. et deltakende foretak i forsikringsselskapet,

   3. et tilknyttet foretak av et deltakende foretak i forsikringsselskapet,

2. et forsikringsselskap og en fysisk person som har en kapitalinteresse i

   1. forsikringsselskapet eller et av dets tilknyttede foretak,

   2. et tilknyttet foretak av et deltakende foretak i forsikringsselskapet.

Disse transaksjonene omfatter særlig:

• lån,

• garantier og transaksjoner utenom balansen,

• elementer som kan inngå i solvensmarginen,

• investeringer,

• gjenforsikringstransaksjoner,

• avtaler om kostnadsfordeling.

Signifikante transaksjoner skal rapporteres minst en gang årlig.

Kvalitative krav

Foreløpig er det ikke fastsatt nærmere krav til transaksjonene i konglomeratdirektivet. Inntil senere samordning av Fellesskapets regelverk, kan medlemsstatene fastsette kvantitative grenser og kvalitative krav eller tillate at deres vedkommende myndigheter fastsetter kvantitative grenser og kvalitative krav, eller treffe andre tilsynstiltak for å nå målene for utvidet tilsyn, med hensyn til transaksjoner innenfor gruppen i regulerte enheter i et finanskonsern.

2.4.3 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet har som uttalt målsetning å føre samme tilsyn med finansielle konglomerater og andre grupperinger som ikke faller inn under definisjonen av finansielle konglomerater. Kredittilsynet uttaler i høringsnotatet at de har lagt vekt på hensynet til et enkelt regelverk, et enkelt tilsynsregime og likeartet tilsynspraksis med alle typer grupperinger. Som et utgangspunkt for implementeringen har Kredittilsynet uttalt at de ikke har funnet det hensiktsmessig å foreslå egne regler for finansielle konglomerater eller forsikringsgrupper.

Kredittilsynets forslag innebærer at virkeområdet til § 2a-8 utvides på linje med § 2a-9, begrunnet med tilsynsmessig hensiktsmessighet. Det vil si at alle transaksjoner mellom enheter som omfattes av konsolideringsplikten, enten de er under tilsyn eller ikke, skal underlegges kvalitative krav og rapporteres minst en gang årlig. Kredittilsynet har som uttalt mål at det skal føres samme tilsyn med finansielle konglomerater og andre grupperinger. For at Kredittilsynet skal føre et likeartet tilsyn med alle typer grupperinger, foreslår Kredittilsynet at direktivets krav til rapportering skal gjelde for alle grupper som har konsolideringsplikt etter § 2a-9. Kredittilsynet foreslår videre at Kredittilsynets kompetanse til å pålegge finanskonsern å endre transaksjoner mv. også utvides til å gjelde alle med konsolideringsplikt etter § 2a-9 uavhengig av om de er underlagt tilsyn eller ikke. Bestemmelsen om konsernbidrag foreslås å gjelde kun for konsern som i dag, mens bestemmelsen om begrensninger i adgangen til å yte lån eller stille garanti foreslås å gjelde også for foretak med konsolideringsplikt etter § 2a-9. Det foreslås ingen nedre grense i loven, når det gjelder hvilke transaksjoner som skal rapporteres.

2.4.4 Høringsinstansenes merknader

Sparebankforeningen stiller seg kritiske til forslaget til rapporteringskrav for transaksjoner mellom foretak innen konsernet eller konglomeratet, der det tas utgangspunkt i alle de foretak som omfattes av konsolideringsplikten etter finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9. Sparebankforeningen uttaler at:

«Etter vårt skjønn bør man her basere seg på den formelle definisjon og avgrensning av finansielt konglomerat som følger av direktivet og som er foreslått nedfelt i lovens § 1-5 nr. 4. Etter det foreslåtte opplegg fra Kredittilsynet kan vi ikke se det annerledes enn at det i realiteten legges til rette for utvidet rapporteringsplikt i forhold til direktivets krav. Vi nevner eksempelvis at en rekke sparebanker har eierandeler i typisk gårdsselskaper. Slik vi forstår forslaget, vil disse banker bli underlagt betydelig utvidet rapporteringsplikt til Kredittilsynet for transaksjoner mellom banken og selskapet. Dette er etter det vi kan se unødvendig i forhold til så vel direktivets formelle krav som dets intensjoner. Vi frarår sterkt at det på denne måte innføres en rapporteringsplikt som i praksis har liten informasjonsverdi for myndighetene, men som samtidig kan medføre betydelig merarbeid for berørte institusjoner.»

Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNH) hovedsynspunkt er at implementeringen må ligge nærmere opp mot direktivets minimumskrav, særlig i forhold til konglomeratinterne transaksjoner.

FNH uttaler videre at:

«Det oppstår imidlertid særskilte problemer når man forsøker å forene den norske tradisjonen med EU-reguleringene. Problemene oppstår dels fordi EU bygger på en annen juridisk teknikk, og dels fordi det er forskjellig vektlegging på de hensyn man ønsker å ivareta gjennom reguleringen.

Disse problemene gjør at vi har vesentlige innvendinger mot de lovtekniske løsninger som er foreslått for implementeringen av direktivet i norsk rett. Forslaget går etter FNHs mening alt for langt i retning av å presse reguleringene fra EU-direktivet inn i eksisterende norske lovregler. Dette utløser endringer og forskyvninger i gjeldende regelverk som ikke er nødvendig ut fra konglomeratdirektivet, og som det heller ikke er påvist noe behov for ut fra norske forhold. Det er to sider ved dette vi særlig ønsker å trekke frem.

Den ene er i forhold til finanskonsernene. Selv om det er riktig at den foreslåtte implementeringsløsningen trolig ikke får store konsekvenser for de norske finanskonsernene sammenlignet med dagens situasjon, blir det en vesentlig forskjellsbehandling i forhold til konserner med utenlandsk spiss.

Den andre er konsekvenser for mindre foretak og grupperinger, som ikke er i nærheten av å være omfattet av konglomeratdirektivet. Gjennom implementeringsforslaget vil for eksempel en mindre sparebank som har en 20 % eierandel i et gårdselskap bli forpliktet til å rapportere alle transaksjoner mellom disse to enhetene til Kredittilsynet.»

FNH uttaler videre at:

«I høringsnotatets forslag om rapportering og tilsyn legges imidlertid hovedvekten på bestemmelsene i dagens § 2a-8 i finansieringsvirksomhetsloven, hvor det viktigste hensynet synes å være å hindre ulike former for overføringer mellom enhetene i et konsern.

Også her knyttes plikten til rapportering og tilsyn til de foretak som omfattes av § 2a-9 og ikke til den egentlige definisjon og avgrensning av finansielt konglomerat. Det betyr en betydelig utvidelse, både i forhold til dagens plikt (i § 2a-8) til å rapportere konserninterne transaksjoner, og i forhold til direktivets plikt til å rapportere visse transaksjoner mellom enhetene i et finansielt konglomerat. (...) Denne utvidelsen skjer således uten at det har noen forankring i direktivet, og uten at det påpekes og grunngis i høringsnotatet.

Dagens § 2a-8 har også bestemmelser om konsernbidrag, lån og garantier mellom konsernselskaper. Bestemmelsene som gjelder lån og garantier foreslås utvidet til å gjelde også tilknyttede foretak i (den norske definisjonen av) finansielle konglomerater. Det gjøres helt mekanisk uten at det ses i sammenheng med risikovurdering.

FNH avviser på denne bakgrunn de foreslåtte utvidelser i dagens norske regler, og går inn for en renskåret implementering av direktivets krav.»

FNH mener videre at forslaget til utvidet konsolideringsplikt gir seg særlig uheldige utslag i form av utvidet rapporteringsplikt utover det som synes forutsatt i direktivet. FNH uttaler om rapporteringsplikten for risikokonsentrasjon at:

«FNH går ikke mot forslaget om utvidelse av rapporteringsplikten for store engasjementer. Det er likevel grunn til å peke på at direktivet har et mer generelt utgangspunkt, og legger opp til en rapportering ut fra en konkret risikovurdering, samt å sikre at interne risikostyringsprosedyrer og interne kontrollmekanismer er på plass. Direktivet forutsetter videre at det er koordinatoren som etter høring med øvrige tilsynsmyndigheter identifiserer hvilke transaksjoner og risikoer som skal innberettes. FNH er enig i at internkontrollforskriftens § 3-2 om gjennomgang av risiko og sikring er relevant som utgangspunkt for å oppfylle direktivets krav om rapportering av vesentlige risikokonsentrasjoner, men ikke i den konkrete utforming. Den foreslåtte konsolideringsbestemmelsen er verken nødvendig eller hensiktsmessig. Igjen ser vi at når rapporteringsplikten for risikokonsentrasjon henges på § 2a-9 og ikke på § 1-5, får den norske implementeringen en rekkevidde langt ut over direktivets forutsetninger. Vi kan heller ikke se at internkontrollforskriftens rapporteringsplikt uten videre tilfredsstiller direktivets krav.»

2.4.5 Departementets vurdering

Rapportering

Våre EØS-forpliktelser som svarer til konglomeratdirektivet tilsier at den rapporteringsplikten som etter gjeldende rett gjelder for forsikringsgrupper må utvides til å gjelde også andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak og deres transaksjoner med andre foretak som inngår i et finansielt konglomerat. Det er kun signifikante transaksjoner som må rapporteres.

Kredittilsynets forslag til ny § 2a-8 pålegger finansinstitusjoner som er en del av et finanskonsern eller et finansielt konglomerat som nevnt i direktivet, rapporteringsplikt. I tillegg foreslås at alle finansinstitusjoner med konsolideringsplikt etter § 2a-9, inkludert gårdsselskap, eiendomsselskap og selskap med betydelige finansielle aktiva, pålegges rapporteringsplikt som angitt i direktivet. Videre foreslås det at finansinstitusjon som etter gjeldende rett ikke har konsolideringsplikt etter § 2a-9, men som har tilknytning til et annet foretak som nevnt i konglomeratdirektivet, eksempelvis gjennom felles ledelse, også skal omfattes av forslaget til rapporteringsplikt.

Departementet legger til grunn at EØS-forpliktelsene etter konglomerat- og forsikringsgruppedirektivene krever at finansinstitusjoners og verdipapirforetaks rapporteringsplikt skal likestilles. Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering at det er hensiktsmessig å likestille rapporteringsplikten for institusjoner som inngår i et finanskonsern, en forsikringsgruppe og et finansielt konglomerat. En rapporteringsplikt bidrar til å støtte opp under separasjonsprinsippet og derigjennom hindre skjulte formuesoverføringer mellom foretak i en slik gruppe.

Departementet anser at Kredittilsynet allerede i dag har kompetanse til å gi pålegg om rapportering i medhold av kredittilsynsloven § 4 nr. 3. Se punkt 2.2.5 ovenfor. Departementet legger opp til at rapporteringsplikten fastsettes i forskrift og begrenses til signifikante transaksjoner i tråd med konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 2 og forsikringsgruppedirektivet artikkel 8 nr. 2.

Kvalitative krav

Konglomeratdirektivet fastsetter ikke egne krav til transaksjonenes innhold, men presiserer at medlemsstatene inntil senere samordning kan fastsette nærmere kvalitative krav. Dette fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 3. Når det gjelder kravet om at konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, foreslår departementet i tråd med anbefalingene fra Kredittilsynet og den nordiske arbeidsgruppen å videreføre gjeldende krav, og utvide det til ikke bare å gjelde transaksjoner mellom konsernselskaper, men også å omfatte tilknyttede foretak. Det foreslås at finansinstitusjoners transaksjoner og engasjementer med foretak som eier 20 prosent i disse institusjonene, eller som eies med minst 20 prosent av disse institusjonene, samt foretak med felles ledelse med disse institusjonene, også må være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Formålet er å hindre skjulte formuesoverføringer, ikke bare mellom konsernselskaper, men også mellom foretak som har en betydelig eierinteresse i hverandre eller der de samme personer sitter i ledelsen. Etter forslaget presiseres det at kravet om forretningsmessige vilkår og prinsipper skal gjelde engasjementer så vel som transaksjoner. Det vises for øvrig til forskrift om store engasjementer for en nærmere beskrivelse av begrepet engasjementer.

Det foreslås derimot ingen utvidelse av Kredittilsynets kompetanse til å pålegge å endre slike transaksjoner utover konserninterne transaksjoner, ettersom slike transaksjoner kan skje med foretak som ikke er underlagt tilsyn. Departementet viser til at Kredittilsynet har kompetanse til å gripe inn overfor institusjoner under tilsyn dersom solvensen svekkes som følge av en slik transaksjon. Det vises til forslaget til § 2a-8 første ledd.

Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet, ikke noen utvidelse av virkeområdet for bestemmelsen om konsernbidrag i § 2a-8 tredje ledd. Derimot foreslår Kredittilsynet at ingen foretak som omfattes av konsolideringsplikten i § 2a-9, eller foretak som inngår i et finansielt konglomerat, kan yte lån eller stille garanti for et annet selskap i gruppen med mindre annet er fastsatt av Kongen. Departementet anser at forslaget om å utvide denne bestemmelsen til å gjelde alle konsolideringspliktige ikke er tilstrekkelig begrunnet. Departementet foreslår derfor heller ingen endringer i § 2a-8 annet ledd. Departementet slutter seg heller ikke til Kredittilsynets forslag om utvidelse av virkeområdet for § 2a-8 fjerde ledd som gir Kredittilsynet adgang til å pålegge endring av disposisjoner i strid med bestemmelsene i paragrafen. Det vises til grensen for Kredittilsynets tilsynskompetanse med finanskonserner slik denne er fastsatt i kredittilsynsloven § 1 annet ledd. Her fremgår det at Kredittilsynet, når tilsynsmessige hensyn tilsier det, kan føre tilsyn også med andre foretak som inngår i konsern selv om disse ikke er underlagt tilsyn etter loven. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke Kredittilsynet kompetanse til å føre slikt tilsyn, herunder å pålegge endring av disposisjoner, med andre tilknyttede foretak enn de som inngår i konsern. Etter departementets vurdering er det neppe hensiktsmessig å utvide virkeområdet til § 2a-8 fjerde ledd utover Kredittilsynets tilsynskompetanse.

For verdipapirforetak vises det til de alminnelige regler i aksjelovgivningen.

2.5 Egnethetskontroll

2.5.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirhandelloven § 7-2 annet ledd stilles det krav til den som faktisk skal lede en virksomhet som skal yte investeringstjenester. Det stilles bl.a. krav om relevant erfaring fra markeder for finansielle instrumenter, samt hederlig vandel og opptreden i samsvar med god forretningsskikk.

Tillatelse til å drive forsikrings-, bank- og finansieringsvirksomhet skal nektes dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten ikke kan antas å ha den nødvendige erfaring til å utøve stillingen eller vervet, eller dersom vedkommende er dømt for et straffbart forhold, og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte. Tillatelsen skal også nektes dersom vedkommende i stilling eller ved utøvelsen av andre verv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte. Se forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 annet ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tredje ledd, sparebankloven § 3 tredje ledd og forretningsbankloven § 8a annet ledd. Det vises for øvrig til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 45 (1995-96) punkt 3.3 og Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) punkt 15.3.

Egnethetskontrollen med eiere i finansinstitusjoner fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2-3, der det fremgår at eieren må anses egnet ut i fra tidligere handlemåte i forretningsforhold, tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet til forsvarlig virksomhet.

2.5.2 EØS-rett

Sektordirektivene stiller krav til egnethetsvurdering av eierne. Konglomeratdirektivet krever ikke tilsyn med blandede finansielle holdingselskaper, men forutsetter at de skal være underlagt krav til prøving av den eller de som faktisk leder det blandede finansielle holdingselskapets forretninger. Det stilles krav til god vandel og den erfaring som kreves for å utøve disse funksjonene. De samme krav stilles til ledelsesorgan for rene finansielle holdingselskaper. Dette fremgår av direktivets artikkel 13 og 29 (ny bestemmelse i bankdirektivet 2000/12/EØF artikkel 54 a), der det heter at medlemsstatene skal kreve at personer som faktisk leder forretningsvirksomheten til et (blandet) finansielt holdingselskap har den nødvendige gode vandel og den erfaring som kreves for å utøve disse funksjonene.

2.5.3 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at norske holdingselskaper i tråd med direktivet underlegges krav til egnethetsvurdering av ledelsen, bl.a. etter modell av forretningsbankloven § 8a annet ledd. Kredittilsynet viser videre til anbefaling nr. 1 fra den nordiske konglomeratgruppen, der det anbefales at holdingselskaper (mixed financial holding companies) ikke bare bør underlegges krav til egnethetskontroll av ledelse og eiere. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.1.2.

Kredittilsynet slutter seg til denne anbefalingen (anbefaling nr. 1 og 2) og foreslår at blandede finansielle holdingsselskap også må tilfredsstille krav til internkontroll og risikostyring mv. Det vises til Kredittilsynets utkast til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 nytt annet ledd, der det gjøres til et vilkår for konsesjon at faktisk ledelse av finanskonsern tilfredsstiller egnethetskontrollen.

2.5.4 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener at verken blandede finansielle holdingselskaper eller rene finansielle holdingselskaper bør underlegges krav til konsesjon.

2.5.5 Departementets vurdering

Det fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 13 at det kreves en egnethetsvurdering av de som faktisk leder et såkalt blandet finansielt holdingselskap, slik dette er definert i artikkel 2 nr. 15. Dette er en uregulert enhet i direktivets forstand, dvs. verken en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak, hvor de som faktisk leder virksomheten likevel skal underlegges egnethetskontroll. Tilsvarende krav om egnethetskontroll er fastsatt for rene finansielle holdingselskaper i artikkel 29 (bankdirektivet ny artikkel 54a).

Uregulerte konglomeratspisser kan tenkes også i Norge. Dette gjelder for eksempel eierforetak som definert i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav e. Normalt vil imidlertid en norsk konglomeratspiss være en finansinstitusjon som er underlagt tilsyn og som har konsesjon, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. Departementet vil i tråd med anbefalingene fra den nordiske arbeidsgruppen for finansielle konglomerater beholde de norske bestemmelsene om at morselskap i finanskonsern skal regnes som finansinstitusjon og underlegges tilsyn, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. Disse er imidlertid ikke underlagt egnethetskontroll etter gjeldende rett.

Holdingselskap er underlagt tilsyn, men det fremgår ikke av finansieringsvirksomhetsloven at de som faktisk leder virksomheten skal underlegges egnethetskontroll. For å tilfredsstille EØS forpliktelsene som svarer til konglomeratdirektivet artikkel 13 og 29 foreslår departementet i samsvar med Kredittilsynets forslag en egen bestemmelse om egnethetskontroll for personer som faktisk leder et finansielt holdingselskap uavhengig av om holdingselskapet er en del av et finansielt konglomerat. Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet at egnethetskravet knyttes til konsesjonskravet.

Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-3 første ledd nytt annet punktum.