3 Obligasjoner med pant i utlånsportefølje

3.1 Bakgrunnen for lovforslaget

I NOU 2001: 23 foreslo Banklovkommisjonen nye bestemmelser om finansiering av utlånsvirksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner. I Ot.prp. nr. 104 (2001-2002) fulgte Finansdepartementet opp Banklovkommisjonens utredning på dette punkt ved å fremme forslag om to nye underkapitler i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 om henholdsvis obligasjoner med pant i utlånsportefølje og verdipapirisering.

Stortinget vedtok høsten 2002 et nytt kapittel 2 underkapittel IV i finansieringsvirksomhetsloven, som ble sanksjonert som lov nr. 77/2002, og trådte i kraft 1. januar 2004. Bestemmelsene tar sikte på å legge til rette for at kredittforetak som har tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 3-3, kan utstede obligasjoner med pant i kredittforetakets utlånsportefølje. Det ble gitt en rekke bestemmelser med nærmere vilkår for denne typen virksomhet for å gjøre investeringer i slike obligasjoner særskilt sikre. Det stilles bl.a. krav til organisering og drift og til hvilke utlån som kan inngå i porteføljen og nærmere krav til de underliggende panteobjekter mv. Endelig stilles det spesielle krav for å sikre obligasjonseiernes rettigheter i en eventuell konkurssituasjon, herunder krav til rettidig betaling.

Finansdepartementet sendte 13. februar 2004 et utkast til forskrifter utarbeidet av Kredittilsynet i samarbeid med representanter for finansnæringen på høring med høringsfrist 19. april 2004. Utkastet til forskrift gir nærmere regler om kredittforetakets virksomhet samt om situasjonen dersom kredittforetaket går konkurs mv. Utkastet til forskrift er hjemlet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d og femte ledd, § 2-27 tredje ledd, § 2-28 tredje ledd, § 2-29 tredje ledd tredje punktum, § 2-31 tredje ledd og § 2-33 tredje ledd. Ettersom utkastet berørte den alminnelige konkurs-, deknings- og pantelovgivningen, ble høringsnotatet forelagt Justisdepartementet på forhånd, som i brev 5. februar 2004 kom med en del bemerkninger, særlig i forhold til forskriftsutkastets hjemmelsgrunnlag. Departementet ba derfor særlig om høringsinstansenes syn på Justisdepartementets merknader.

Høringsbrevet ble sendt til følgende adressater:

Aksjonærforeningen i Norge

Alle departementene

Banklovkommisjonen

Brønnøysundregistrene

De selvstendige kommunale pensjonskasser

Den norske Advokatforening

Det juridiske Fakultet, Universitetet i Bergen

Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo

Det juridiske Fakultet, Universitetet i Tromsø

Finansforbundet

Finansieringsselskapenes forening

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Handelshøyskolen BI

Kredittilsynet

Landsorganisasjonen i Norge

Norges Bank

Norges Fondsmeglerforbund

Norges Handelshøyskole

Norges Juristforbund

Norsk Bedriftsforbund

Norsk Investorforum

Norsk Tillitsmann ASA

Norske Finansanalytikeres Forening

Norske Forsikringsmegleres Forening

Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

Norske Pensjonskassers Forening

Norske Siviløkonomers Forening

Næringslivets Hovedorganisasjon

Oslo Børs

Sparebankforeningen i Norge

Verdipapirfondenes Forening

Verdipapirsentralen

I tillegg har følgende instanser avgitt merknader:

Den norske Revisorforening

Landkreditt

ProCorp

Følgende instanser har kommet med merknader til utredningen:

Den norske Revisorforening

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Justis- og politidepartementet

Kredittilsynet

Landkreditt

Norges Bank

Norsk Tillitsmann ASA

ProCorp

Norske Finansanalytikeres Forening

Norske Pensjonskassers Forening

Sparebankforeningen i Norge

Øvrige instanser har ikke svart, eller opplyst at de ikke har merknader.

De høringsinstansene som uttalte seg sluttet seg til intensjonene i forskriftsutkastet og understreket betydningen av å gjøre de nødvendige lovendringer for at obligasjoner med pant i utlånsportefølje skal bli et attraktivt finansieringsalternativ. Justisdepartementet har uttalt seg noe forbeholdent om innholdet i forslaget til bestemmelser og påpekt at det etter deres syn er behov for en nærmere avklaring av enkelte hjemmelsspørsmål.

Når det nå foreslås enkelte justeringer i loven er det dels fordi det i høringsrunden fremkom nye opplysninger og behov som gjør det nødvendig med enkelte endringer for å sikre at obligasjonene blir et tilstrekkelig attraktivt investeringsalternativ. Det kom bl.a. et innspill fra energibransjen om å tilpasse obligasjoner med pant i utlånsportefølje til energibransjen. Dels er det avdekket et behov for å justere regelverket til ny lovgivning som til en viss grad kommer i konflikt med intensjonene til dette regelverket. Det ble bl.a. avdekket et behov for å tilpasse de nye bestemmelsene i panteloven om legalpant til obligasjoner med pant i utlånsportefølje. Høringsrunden avdekket også et behov for å avklare enkelte hjemmelsspørsmål, bl.a. for å kunne gi mer utfyllende bestemmelser i forskrifts form.

Der det i det følgende refereres til høringsuttalelser som kom inn i forbindelse med den alminnelige høringen, gjøres dette uten å angi brevets dato. Uttalelser som har kommet inn etter den ordinære høringsrunden er angitt med brevets dato.

3.2 Legalpant for nødvendige boomkostninger

3.2.1 Gjeldende rett

Ved lov 23. april 2004 nr. 18 ble det innført en legalpantordning som innebærer at 5 prosent av de pantsatte verdier reserveres for bostyrets arbeid i en eventuell konkurs. For formuesgoder som kan registreres i et realregister ble det satt en øvre grense på 700 ganger rettsgebyret pr. realregistrerbare panteobjekt, noe som tilsvarer nærmere 600.000 kroner. Unntaket får betydning for store panteobjekt som fast eiendom, skip, offshoreinnretninger og fly. Det vises til panteloven ny § 6-4 (ikrafttredelse 1. juli 2005), som lyder:

«Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert formuesgode beheftet med pant som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag. Konkursboet har også lovbestemt pant i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, når sikkerheten består på konkursåpningstidspunktet. Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret, i hvert realregistrerte pantobjekt. Panteretten går foran annet lovbestemt pant og alle andre heftelser i formuesgodet. Panteretten kan bare benyttes til å dekke nødvendige boomkostninger.»

3.2.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynets utkast til høringsnotat forelå før det ble fremmet forslag om legalpant. Problemstillingen kom frem i forbindelse med høringsrunden.

3.2.3 Høringsinstansenes merknader

Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjonmener at legalpantordningen vil reservere uforholdsmessig store verdier for bobehandlingen i et kredittforetak, og at dette vil kunne undergrave Stortingets intensjon om å legge til rette for obligasjoner med pant i utlånsportefølje som et attraktivt finansieringsalternativ.

Sparebankforeningen uttaler at:

«Sparebankforeningen vil peke på at ordningen med særskilt sikre obligasjoner fort kan utgjøre et tosifret milliardbeløp. Antas at kredittforetaket har en utlånsportefølje på 10 milliarder kroner, som antakelig er et forsiktig anslag, vil fem prosentkravet utgjøre hele 500 millioner kroner. Eksempelet illustrerer at et slikt krav i betydelig grad vil overstige hva det reelt er behov for med henblikk på å sikre forsvarlig bobehandling ved konkurs i denne type foretak. Det er et vesentlig hensyn at det her gjelder foretak underlagt Kredittilsynets kontroll og med eksplisitte krav mht. revisorkontrollen.

Selv om summene er store i en slik portefølje, vil det her likevel gjelde relativt enkle bo bestående av temmelig likeartede fordringer med god sikkerhet som kan overdras under ett. Kostnadene til driften skal dekkes av porteføljen, og foretaket selv er underlagt et strengt regelverk for sine aktiviteter.

Uten å gå mer i dybden i denne omgang, henstiller vi til departementet å ta et lovinitiativ med henblikk på en tilføyelse til pl § 6 - 4 som innebærer at taket på 700 x R også får anvendelse i hvert realregistrerte panteobjekt eller i utlånsporteføljer som omtalt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV.»

Justisdepartementetuttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Vi har foreløpig ingen sikker formening om hvorvidt det bør innføres en avgrensning av legalpantet som foreslått i denne typen formuesgoder. Vi vil her bare nevne enkelte momenter som er av betydning for vurderingen:

Legalpanteretten etter panteloven § 6-4 er begrenset til 5% av pantobjektenes verdi. Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-32 at kredittforetaket ikke kan stifte avtalepant med etterfølgende prioritet til et porteføljepant. Utleggspant kan heller ikke stiftes. Dette innebærer at det bare er i de tilfellene der porteføljepantet overstiger 95% av porteføljens verdi på konkursåpningstidspunktet, at konkursboets legalpant vil kunne begrense porteføljepanthaverens sikkerhet. Det er mulig dette gjør at det er mindre behov for en avgrensing av legalpantregelen som foreslått. Det kommer an på hvor vanlig det er at porteføljepantet overstiger 95% av porteføljens verdi.

Vi vil ellers bemerke at legalpantet etter panteloven § 6-4 alltid vil være begrenset til det som kan regnes som «nødvendige boomkostninger». Når det gjelder svært kostbare pantobjekter, f.eks. pantobjekter med en verdi på flere milliarder kr, er det nærmest utenkelig at 5% av pantobjektets verdi vil bli ansett som «nødvendig boomkostning» i konkursboet. Taket på 5% vil bare være avgjørende der de 5% utgjør et lavere beløp enn det som kan anses som nødvendige boomkostninger. Vi ser at det er antatt at de aktuelle boene normalt vil være relativt mer oversiktlige enn andre bo. Dette vil i tilfelle redusere omfanget av hvilke boomkostninger som anses som nødvendige, og dermed redusere behovet for en ytterligere begrensning av legalpantet.

Ved vurderingen av om det bør innføres et tak på legalpantet for porteføljene, bør det tas hensyn til i hvilken grad et legalpant på 5% vil gjøre det vanskeligere for panthaveren å få kreditt med sikkerhet i porteføljepantet. Taket på 700 R for realregistrerte formuesgoder må antas å være motivert av hensynet til at omfanget av legalpantet skal være forutberegnlig for avtalepanthaveren, og at legalpantet ikke skal gjøre det vanskeligere å få kreditt mot sikkerhet i det aktuelle pantobjektet. Dersom det er lite trolig at et legalpant på 5% vil gjøre det vanskeligere å få etablert avtalepant i porteføljen, vil det være liten grunn til å innføre et tak som foreslått.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)gjør oppmerksom på at å anvende regelen om fem prosent legalpant ved konkurs i et kredittforetak som utsteder særskilt sikrede obligasjoner vil kunne få vesentlige negative virkninger for kredittverdighet, investorinteresse og rating av slike obligasjoner. FNH viser til at dette i tilfelle vil kunne bryte med de sentrale prinsippene om at obligasjonseierne skal sikres rettidig betaling og at porteføljepantet til enhver tid minst skal dekke kredittforetakets gjeld. Det vises videre til at kredittforetaket er underlagt ekstra kontroll og at kostnader ved bobehandlingen kan søkes dekket hos obligasjonseierne. Dette tilsier at behovet for legalpant reduseres.

FNH foreslår etter dette at det også gjøres et unntak for lovbestemt pant for boomkostninger i konkurs for kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet på lik linje med unntaket for realregistrerbare panteobjekt, og uttaler at:

«Selv om summene er store i en slik portefølje vil de likvel være relativt enkle bo bestående av temmelig likeartede fordringer med god sikkerhet som kan overdras under ett. Kostnadene til driften skal dekkes av porteføljen, og foretaket selv er underlagt et strengt regelverk for sine aktiviteter. Taket på 700 R bør følgelig være tilstrekkelig også for porteføljepant som omtalt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV. Til dette kommer at et eventuelt salg av eiendeler og overføring til boet for å oppfylle legalpantet så vidt vi kan se vil kunne komme i strid med prinsippet om rettidig betaling slik dette bl.a. har kommet til uttrykk i finl. § 2-33 tredje ledd første punktum og i utkastet til forskrift § 16.

For et kredittforetak som utsteder særskilt sikre obligasjoner, der hele innlånsstrukturen og grunnlaget for virksomheten som sådan baseres på at det kun er obligasjonseierne som skal ha panterett, vil det virke ødeleggende om obligasjonseierne må vike fem prosent til fordel for de usikrede kreditorene. Sett hen til de verdier det her er snakk om, utgjør fem prosent et uforholdsmessig stort beløp. Et unntak for kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet der obligasjonseierne tilbys pant i porteføljen av huslån kan tas inn i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV Obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsportefølje. Unntaket vil i tilfelle gjelde kun for dette instrumentet. Hensynene gjør seg særlig gjeldende for slike pantesikrede obligasjoner fordi hele dette instituttet som nylig er inntatt i finansieringsvirksomhetsloven er basert på en erkjennelse av at rimelige innlån forutsetter førsteklasses pantesikkerhet og visshet om rettidig betaling til obligasjonseierne. Slik panteloven nå lyder undergraves intensjonen bak denne finansieringsformen.»

FNH uttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Vi støtter departementets forslag til endringer i panteloven § 6-4 om legalpant ved at det settes en øvre grense for størrelsen på det beløp som må avsettes av porteføljepantet til dekning av boomkostninger. Vi mener likevel at en beløpsgrense på 700 R bør være tilstrekkelig stort for et kredittforetak som utsteder obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje etter finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV. Når det gjelder begrunnelsen, vises til de samme momentene som departementet trekker frem i sitt brev, i kommentarene til endringsforslaget om legalpant under kapittel I: Det vil gjerne være en tillitsmann som ivaretar og koordinerer panthavernes (obligasjonseiernes) interesser. De største verdiene i boet vil være godt egnet til å bli drevet videre. Boet vil derfor trolig være mer oversiktlig enn andre bo med tilsvarende verdier som er bundet opp i pantsatte eiendeler, noe som vil kunne forenkle bobehandlingen. På samme måte som departementet viser vi til utkastet til forskrift § 14 som sier at kostnader knyttet til å drive porteføljepantet videre, herunder realisere det, skal dekkes før obligasjonseierne får dekket sine krav. Disse momentene trekker klart i retning av at størrelsen på legalpantet i alle fall ikke må være større enn for realregistrerte panteobjekt i form av skip etc.

Konklusjonen er altså at vi støtter forslaget om å sette en øvre grense på legalpantet, men mener at det er tilstrekkelig at beløpet er på 700 R for hver utlånsportefølje. (Det enkelte foretak kan ha en eller flere utlånsporteføljer, som hver inneholder et stort antall utlån.)»

FNH uttaler i brev 15. februar 2005 at:

«De argumenter som ble fremført da lovgiver besluttet å sette en øvre grense på 700 R for hvert realregistrerbart panteobjekt, gjelder på samme måte i forhold til en pantsatt utlånsportefølje. Et legalpant på 5 % vil innebære at behovet for å dekke boomkostninger vil bli overoppfylt mange ganger. En utlånsportefølje kan gjerne komme opp i 10 milliarder kroner for de største kredittforetakene, og 5 % av dette ville da utgjøre 500 mill. kroner. Selv om en konkret vurdering tilsier at nødvendige bookostninger ikke vil komme i nærheten av et slik beløp i dette tilfellet, er det ikke betryggende for internasjonale långivere. Av erfaring vet de at advokatregninger har en sterk tendens til å bygge seg opp i enkeltsaker av stor økonomisk betydning, og vil forsiktigvis trekke fra hele legalpantets verdi når de skal gjøre anslag på hvilken sikkerhet de har. I utgangspunktet vil hele porteføljepantet (100 %) være pantsatt til fordel for obligasjonseierne. Legalpantet innebærer således en direkte avkortning av obligasjonseiernes sikkerhet. Internasjonale investorer og ratingselskaper vil ikke søke å gjøre anslag på hvor stort legalpantet i praksis vil bli, eller sannsynligheten for at det blir mindre enn det lovbestemte taket. Hvis det ikke settes et tak i loven, vil de gjøre fradrag på 5 %, og anse at obligasjonseierne bare har sikkerhet for 95 % av sitt krav. Det finnes ikke noe (relevant) marked for obligasjoner med porteføljepant som bare har 95 % sikkerhet. Formålet med lovgivningen vil da falle bort, og hensikten å skaffe billig og sikker finansiering og oppnå konkurranselikhet med resten av Europa blir ikke oppnådd. Et tak er nødvendig for å skape forutberegnelighet for panthaverne og for å unngå å gjøre det vanskelig å få kreditt mot sikkerhet i det aktuelle pantobjektet. Som nevnt i vårt brev av 7. ds. er det gode grunner til at taket ikke settes høyere enn 700 R i dette tilfellet.»

Nærings- og handelsdepartementet uttaler i brev 3. februar 2005 at:

«Vi er enige at et generelt legalpant på fem prosent vil kunne binde opp uforholdsmessig store beløp for en mulig bobehandling. Dette vil kunne være negativt for funding-instrumentets effektivitet og utbredelse. Formålet med lovendringen i panteloven er angitt å være å likestille obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter. Vi synes dette er et fornuftig utgangspunkt, og savner på denne bakgrunn en nærmere begrunnelse for hvorfor taket for de midlene som reserveres for bobehandling for utlånsporteføljen settes til 1400 R, og ikke 700 R som for andre realregistrerbare panteobjekter.»

3.2.4 Departementets vurdering

Kredittforetaket finansierer utlånsvirksomheten ved å utstede obligasjoner og å tilby obligasjonseierne pant i utlånsporteføljen. Pant i en portefølje med fordringer registreres ikke i et realregister. Unntaket i panteloven § 6-4 for realregistrerte panteobjekt slik det ble vedtatt av Stortinget våren 2004 kommer derfor ikke til anvendelse. Konkursboet får dermed lovbestemt pant for fem prosent av verdien av utlånsporteføljen som sikkerhet for omkostninger ved bobehandlingen. I lovens forarbeider (Innst. O. nr. 59 (2003-2004)) er konsekvensene av dette bl.a. beskrevet slik:

«Legalpantregelen må forventes å medføre at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien, forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt. Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere kredittpris.»

Ut fra dette kan det virke som en tilsvarende legalpantregel ikke er egnet for kredittforetak hvis vedtektsfestede formål må være å i hovedsak å finansiere sin virksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner. Et sentralt poeng er at slike kredittforetak i hovedsak ikke bør ha andre kreditorer enn obligasjonseierne, i tillegg til eventuelle vare- og tjenesteleverandører og eventuelt morselskapet. Problemstillingen er påpekt av FNH og Sparebankforeningen.

Det synes på det rene at en legalpantordning på fem prosent, uten tak som for realregistrerbare panteobjekt, ved konkurs i kredittforetaket vil kunne redusere attraktiviteten til obligasjonslån med pantesikkerhet som investeringsalternativ. Unntaket for realregistrebart pant var ikke en del av Regjeringens forslag om innføring av en legalpantordning for å sikre boet midler (Ot.prp. nr. 23 (2003-2004)), men kom inn i forbindelse med Stortingsbehandlingen med den begrunnelse at en legalpantordning i realregistrerte panteobjekter ville legge beslag på uforholdsmessig store verdier (Innst.O. nr. 59 (2003-2004) og Besl.O. nr. 64 (2003-2004)).

Justiskomiteen har begrunnet innføringen av et tak på 700 ganger rettsgebyret slik (Innst.O. nr. 64 (2003-2004)):

«Dette flertallet mener imidlertid at det er hensiktsmessig å foreslå en begrensningsregel for særskilt verdifulle panteobjekter. Dette flertallet foreslår derfor at legalpantet i realregistrerte panteobjekter begrenses oppad til 700 ganger rettsgebyret.»

Det vil etter departementets vurdering være naturlig om det for kredittforetak som utsteder obligasjonslån med pantesikkerhet settes et tilsvarende tak som for realregistrerbare pantobjekt. Etter departementets vurdering gjør de samme hensyn seg gjeldende for porteføljepant selv om porteføljepantet ikke kan registreres i et realregister. Porteføljepant som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 IV er en type panteobjekt som typisk vil omfatte store verdier. Stortingets begrunnelse for å sette et tak når skip og andre realregistrerbare panteobjekter er pantsatt var de store verdiene som lå i denne type bo. Porteføljer med fordringer, og særlig de med pant i fast eiendom, kan inneholde like store verdier. Et generelt legalpant på fem prosent vil på samme måte som for skip mv. kunne resultere i at uforholdsmessig store beløp reserveres for en mulig bobehandling i forhold til påregnelige kostnader ved slik bobehandling, og dermed skape en uønsket usikkerhet for panthaverne.

Til dette kommer at det etter departementets vurdering gjør seg spesielle hensyn gjeldende for denne type kredittforetak. Det vises bl.a. til at lovgiver har anerkjent behovet for et slikt fundinginstrument som er underlagt særskilte regler. Eksempelvis følger det av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 at obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første prioritet og av § 2-32 at foretaket heller ikke kan stifte pant med etterfølgende prioritet. Det vises for øvrig til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd annet punktum, der det fremgår at porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Legalpant på 5 prosent vil kunne innebære at det må finne sted en vesentlig større overpantsettelse enn det som ellers hadde vært nødvendig for å sikre at porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Utlån som benyttes til overpantsettelse må finansieres på annen måte enn gjennom obligasjonsinnlån.

Etter departementets vurdering vil det for denne typen kredittforetak være forsvarlig å sette et tak på 700 ganger rettsgebyret, som pr. i dag svarer til ca. 600.000 kroner, ettersom verdiene i det alt vesentlige vil bestå av likeartede fordringer som egner seg til å overdras under ett. Omkostningene ved bobehandling i kredittforetak med konsesjon til å utstede særskilt sikrede obligasjoner, som det her er snakk om, vil nødvendigvis være preget av at panteobjektet består av ensartede lån knyttet sammen i en portefølje, samt at det alt vesentlige av kreditorinteressene normalt vil kanaliseres gjennom panthavernes tillitsmann. På samme måte vil det alt vesentlige av verdiene i boet være spesielt godt egnet til å drives videre. Dette tilsier at boet normalt vil være relativt mer oversiktlig og enklere å behandle enn andre bo med tilsvarende verdier bundet opp i pantsatte formuesgoder. Det vises videre til at obligasjonseierne vil påta seg omkostningene ved å administrere en insolvenssituasjon så lenge porteføljen gir inntekter. Det er først på det tidspunktet det ikke lenger genereres tilstrekkelig med inntekter til at obligasjonseierne har utsikter til rettidig oppgjør, at bostyrer eventuelt overtar. Det vil bli fastsatt detaljerte regler om dette i forskrift i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd.

Departementet er etter dette kommet til at gjeldende unntak for realregistrerbare panteobjekt bør utvides til utlånsporteføljer som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV. Et slikt begrenset unntak sikrer at legalpantordningen ikke blir undergravet. Det foreslås etter dette endringer i panteloven § 6-4 første ledd tredje punktum for å likestille obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter når det gjelder det øvre taket på størrelsen av legalpantet.

Det vises til lovforslaget del II (panteloven) endret § 6-4.

3.3 Offentlige lån i utlånsporteføljen

3.3.1 Gjeldende rett

Loven tillater bare at visse typer lån inngår i utlånsporteføljen som skal tjene som pantesikkerhet for obligasjonslånet. Porteføljepantet kan i tillegg til bolighypoteklån og eiendomshypoteklån bestå av offentlige lån. Med offentlige lån menes i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten. Bestemmelsen i § 2-25 tredje ledd bokstav c lyder:

«Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån, kan bare omfatte (...) lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten (offentlige lån).»

3.3.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det gis nærmere regler om offentlige lån i forskrift, herunder at det fastsettes at:

«Offentlige lån kan bare ytes til stater eller lokale myndigheter i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år. Dersom staten eller den lokale myndigheten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende.»

Kredittilsynet legger opp til at det kan ytes lån ikke bare til norske kommuner, men også den norske stat og enkelte andre stater, samt utenlandske lokale myndigheter. For det andre foreslås det at porteføljen kan omfatte også lån garantert av visse andre stater og lokale myndigheter. For det tredje forslås det at det gis nærmere regler om dette. Kredittilsynet uttaler at:

«Når det gjelder offentlige utlån, kan en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd tyde på at det bare kan gis utlån til norske kommuner eller aksepteres garantier fra norske kommuner eller den norske stat. Norges EØS-forpliktelser tilsier at andre stater eller lokale myndigheter i EØS-området ikke behandles annerledes.

I tillegg er det sett hen til at Norges Bank ved D- og F-lån til banker godkjenner som sikkerhet blant annet obligasjoner og sertifikater utstedt eller garantert av stater og lokale myndigheter innenfor OECD-området, jf. § 3 første ledd bokstav a i forskrift om bankers adgang til lån og innskudd i Norges Bank mv. Forskriftsforslaget legger opp til at offentlige utlån også kan omfatte utlån til lokale myndigheter i OECD-området eller utlån som er garantert av stat eller lokale myndigheter i OECD-området.

Per i dag er flere av de kommende medlemslandene i EU ikke medlem av OECD. EØS-området er derfor tatt med i tillegg til OECD-landene.»

3.3.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener det ikke bør være hindringer i loven mot at et kredittforetak yter lån til lokale offentlige myndigheter i utlandet, og uttaler i brev 31. august 2004 at:

«Bestemmelsen i finansvl § 2-25 tredje ledd bokstav c angående «lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten (offentlige lån)» bør vel leses i lys av våre folkerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen. Det kan heller ikke ses at ordlyden stenger for en slik forståelse. Reale hensyn tilsier at foretaket bør ha mulighet til å diversifisere geografisk sin utlånsportefølje. Ingen av de andre lånetypene nevnt i § 2-25 er geografisk begrenset til Norge. Fra lovgivers side ser det ikke ut til at det er noe prinsipielt til hinder for at pantsatte eiendeler kan ligge i utlandet. Bokstav c synes i denne sammenheng å innføre en utilsiktet begrensning til Norge.

Dersom offentlige myndigheter likevel mener at det er behov for større klarhet, bør en endring i lovteksten overveies, slik at lån til «... kommune eller stater» (ubestemt form flertall) er tillatt.»

FNH uttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Vi støtter også forslaget til endring av § 2-25 litra d) som innebærer en presisering av at offentlige lån også omfatter lån til stat, og at det gis nærmere regler om dette av Kongen. Vi forstår lovteksten dit hen at lån kan gis også til utenlandske kommuner, ikke bare til stater, noe som har vår støtte. Kommentarene til bestemmelsen er noe uklare på dette punktet. Dette bør avklares nærmere i proposisjonen.»

Justisdepartementet uttaler i et brev datert 16. mars 2004 at:

«Det synes å være noe uklarhet omkring hva som skal defineres som offentlige lån. Definisjonen av offentlige lån følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c, hvor det heter at offentlige lån er «lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten». I høringsnotatet punkt 4.3 heter det at Norges EØS-forpliktelser tilsier at andre stater eller lokale myndigheter i EØS-området ikke behandles annerledes enn norske kommuner. Dette bør helst lede til en endring i lovteksten, som etter sin ordlyd ikke definerer lån til utenlandske lokale myndigheter som offentlige lån (med mindre det er snakk om lån til utenlandske lokale myndigheter som er garantert av norsk kommune eller den norske stat). Lån til lokale myndigheter i OECD-området og til andre stater er heller ikke omfattet av lovteksten. Forskriftshjemmelen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 femte ledd gir under enhver omstendighet ikke hjemmel til å gi utvidende regler for hvilke lånetyper som kan inngå i et porteføljepant.»

Justisdepartementet uttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Vi er noe usikre på om det er meningen å opprettholde adgangen etter forskriften § 3, slik den lød i høringsnotatet 13. februar 2004, til å yte offentlige lån til utenlandske lokale myndigheter. Hvis så er tilfelle, gir ikke utkastet til endring av § 2-25 annet ledd bokstav d tilstrekkelig hjemmel for forskriften. Hvis det er meningen at lån kun skal kunne ytes til andre stater, antar vi utkastet til endring av § 2-25 annet ledd bokstav d vil gi tilstrekkelig hjemmel.»

3.3.4 Departementets vurdering

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c er begrenset til lån til kommune, samt lån garantert av staten. Det utkastet til forskrift som har vært på høring innebærer en utvidelse i to retninger. For det første at det i forskriftsutkastet åpnes for lån til staten og ikke bare til kommuner, og for det andre at det åpnes for lån til utenlandske stater og lokale myndigheter.

Utlån til stater og offentlig sektor er ofte forbundet med god sikkerhet. Dette gjelder også utlån til den norske stat og til en rekke andre stater, samt utenlandsk offentlig sektor. Departementet ser derfor ikke avgjørende betenkeligheter, heller ikke i forhold til øvrige kreditorer, mot å lempe på gjeldende begrensning om at offentlige utlån bare kan bestå av utlån til norske kommune og utlån garantert av norske kommuner og den norske stat. Forslaget innebærer at spekteret av hvilke offentlige utlån som kan inngå i utlånsporteføljen øker. Dette vil legge til rette for at kredittforetaket står friere til å sette sammen utlånsporteføljen av offentlige lån, og om ønskelig kan kredittforetaket diversifisere utlånsporteføljen i større grad enn etter gjeldende regler. Dette vil kunne øke attraktiviteten til obligasjonene både for tilbyder og etterspørrer. Sikkerheten ivaretas gjennom nærmere krav til lånemottaker i forskrifts form. Departementet går etter dette inn for en forskriftshjemmel som åpner for lån til stater og andre deler av offentlig sektor innen EØS- og OECD-området, som departementet anser som en hensiktsmessig avgrensning, og at det i forskrift kan fastsettes nærmere bestemmelser som begrenser de land det kan lånes ut til av hensynet til muligheten for å oppnå en god kredittrating av de særskilt sikrede obligasjonene. Hensynet til våre EØS forpliktelser kan også tilsi at en åpner for lån til andre enn norske kommuner og lån garantert av norske kommuner/den norske stat.

Det foreslås en formulering som svarer til kapitaldekningsforskriften § 5 første ledd bokstav a tredje strekpunkt og bokstav c sjette strekpunkt. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at enkelte av de statene som ble medlem av EU 1. mai 2004, ikke er medlem av OECD. Det legges til grunn at Kongen i forskrift kan stille nærmere krav til de statene det kan lånes ut til eller aksepteres garantier fra. Eksempelvis kan det stilles krav om at de ikke skal ha reforhandlet sin utenlandske statsgjeld i løpet av de siste fem år, eller at de skal ha en kredittrating som tilfredsstiller Norges Banks krav til den kredittrating utenlandske utstedere av verdipapirer må ha for å godkjennes som sikkerhet for ordinære lån i Norges Bank.

Departementet går etter dette inn for en lovendring i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c for å gi Kredittilsynets utkast til forskriftsbestemmelse som omtalt ovenfor et klart lovgrunnlag. Departementet foreslår at porteføljepant i offentlige lån presiseres og utvides til å omfatte lån til eller garantert av stat, kommune eller tilsvarende offentlig sektor i andre stater etter regler fastsatt i forskrift gitt av Kongen.

Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) endret § 2-25 tredje ledd bokstav d.

3.4 Kredittforetak som yter lån sikret med pant i realregistrerte formuesgoder

3.4.1 Gjeldende rett

Et kredittforetak kan yte offentlige lån og lån som er sikret med pant i bolig eller annen fast eiendom. Felles for de to sistnevnte utlånstyper er at kredittforetakets panterett registreres på eiendommens blad i grunnboken. Grunnboken er et realregister i henhold til lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) § 1-1 fjerde ledd. Gjeldende regelverk er ikke til hinder for at kredittforetaket yter lån til energiselskaper og at utlånene kan inngå i porteføljepantet etter de reglene som gjelder for dette, herunder at lånene er sikret med pant i fast eiendom. Dette innebærer bl.a. at obligasjonseierne får pant i kredittforetakets utlånsportefølje og at utlån som inngår i porteføljepantet er sikret ved pant i fast eiendom i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav b, som lyder:

«Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån, kan bare omfatte (...)lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån).»

Et kredittforetak kan bare oppta obligasjonslån med porteføljepant når foretakets vedtektsfastsatte formål er å yte eller erverve enten bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige lån, og å finansiere utlånsvirksomheten hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner sikret ved pant i utlånsporteføljen eller bestemte deler av denne, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-26 første ledd. Det kan følgelig ikke gis utlån med pant i andre realregistrerbare panteobjekter enn fast eiendom. Det synes på det rene at kraftstasjoner og transformatorstasjoner kan pantsettes som fast eiendom. Derimot synes det å være knyttet noe mer usikkerhet til i hvilken grad andre deler av overføringsanlegg for elektrisk kraft kan anses som fast eiendom i lovens forstand. Det vises til at elektriske kraftledninger kan registreres og pant i ledningene tinglyses i et realregister, jf. lov 1. juli 1927 nr. 1 om registrering av elektriske kraftledninger og panteloven § 1-1 fjerde ledd. Det kan her bli et spørsmål om hva som anses som tilbehør til fast eiendom og hva som anses som driftstilbehør.

Panteloven § 3-4 første ledd og § 5-4 første ledd er endret slik at det ikke lenger er et krav om at fast eiendom og driftstilbehør må pantsettes samlet. Dette innebærer at driftstilbehør kan pantsettes separat. Den panterettslige koblingen mellom driftstilbehør og fast eiendom er derved opphevet. Det er ikke gjort endringer i definisjonen av driftstilbehør, med unntak for at det er presisert i panteloven § 3-4 fjerde ledd at driftstilbehør ikke omfatter ting som er tilbehør til fast eiendom etter panteloven § 2-2 første ledd bokstav c. Driftstilbehør skal pantsettes som tingsinnbegrep. Det vises til lov 1. juni 2001 nr. 28 som trådte i kraft 1. juli 2001 og lovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 27 (2000-2001) om lov om endringer i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant og i enkelte andre lover, der kravet om at driftstilbehør skal pantsettes sammen med fast eiendom ble foreslått opphevet. Bakgrunnen for forslaget var at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag til endring av panteloven § 3-4, med sikte på å tillate at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.

Utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd.

3.4.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet har ikke i høringsnotatet foreslått endringer for å legge særskilt til rette for at energiselskaper kan finansiere sin virksomhet ved lån fra kredittforetak som finansierer utlånsvirksomheten gjennom utstedelse av obligasjoner med pant i utlånsporteføljen. Spørsmålet kom først opp i forbindelse med høringen av Kredittilsynets utkast til forskrifter om obligasjoner med pant i utlånsportefølje.

3.4.3 Høringsinstansenes merknader

Norsk Tillitsmannuttaler at:

«Vi er kjent med at det blir sendt høringsuttalelse fra ProCorp på vegne av aktører innen kraftmarkedet med hensyn på å kunne benytte aktiva i kraftmarkedet som underlag for eiendomslåneporteføljer. Særskilt sikre obligasjoner knyttet til kraftmarkedet kan etter vår oppfatning bidra til å vitalisere denne delen av obligasjonsmarkedet. Som det fremgår kan det være nødvendig å foreta visse tilpasninger med hensyn til godkjennelse av pant som kan inngå i porteføljepantet og begrensninger som ligger i lovverket på %-andel for hver enkelt låntager. Vi støtter de tiltak som foreslås for å klargjøre grunnlaget for denne typen lån.»

ProCorp har på vegne av Hafslund ASA, Lyse Energi AS, Akershus Energi AS og Eidsiva Energi AS bedt departementet vurdere muligheten for å legge rette for at lovgivningen om obligasjoner med pant i utlånsportefølje kan benyttes også til finansiering innenfor energisektoren. De energiselskapene ProCorp representerer ønsker å etablere kredittforetak som driver med utlånsvirksomhet til energiselskapene. ProCorp er et selskap som bl.a. driver finansiell rådgivning innen energisektoren, og som har tillatelse til å yte investeringstjenester i henhold til lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel.

Kraftselskaper har i følge det ProCorp opplyser et potensielt lånebehov på flere titalls milliarder kroner i forbindelse med fremtidig refinansiering, utbygging, oppkjøp og restruktureringer. Hensynet til et likvid marked for denne type pantesikrede obligasjoner tilsier at loven også åpner for kredittforetaks utlån med pant i kraftledninger mv. Dette vil trolig gjøre obligasjonene mer attraktive enn om bare den delen av infrastrukturen som er direkte knyttet til fast eiendom (kraftstasjoner og transformatorer) kan inngå som en del av pantet. ProCorp viser videre til at hensynet til energibransjens fundingbehov og til det norske obligasjonsmarkedet tilsier etter dette at lovgivningen åpner for at også kraftbransjen kan benytte dette instrumentet.

ProCorp mener det er behov for enkelte presiseringer i finansieringsvirksomhetsloven og i Kredittilsynets utkast til forskrift for at obligasjoner med pant i utlånsportefølje skal kunne bli et hensiktsmessig fundingalternativ for energisektoren. ProCorp har identifisert to hindringer for energiselskapenes bruk av obligasjoner med særskilt sikkerhet i finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser om obligasjoner med pant i utlånsportefølje. Lovens minstekrav er at ingen utlån eller panteobjekt kan regnes med i pantesikkerheten for mer enn fem prosent. Kravet om at ingen enkelt lånekunde eller enkelt panteobjekt i praksis kan overstige fem prosent av de samlede utlån representerer et slikt hinder. Det vises til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd fjerde punktum.

I et notat 30. august 2004 fra Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange argumenteres det for at spredningskravet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28, der det heter at «Utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent av samlet pantesikkerhet», ikke fullt ut skal gjøres gjeldende overfor energiselskaper. Det foreslås at: «For eiendomshypotek kan pantesikkerheten medregnes i verdien av porteføljepantet med inntil 20 % av den totale lånesummen, og slik at foregående punktum om grense for låntaker kommer ikke til anvendelse.»

Forslaget innebærer at for overføringsanlegg som utgjør en driftsmessig helhet, og driften bygger på en offentlig konsesjon vil 20% grensen komme til anvendelse, og bare for panteobjektenes del. Det vil etter dette forslaget ikke være noen grense for låntaker.

ProCorp foreslår etter dette at fem prosents grensen heves til 20 prosent, slik at minstekravet til spredning blir at ingen pantobjekt kan regnes med i pantet for mer enn 20 prosent. Videre foreslås at kravet om at ingen lån kan regnes med for mer enn fem prosent, fjernes helt. ProCorp mener dette vil være ubetenkelig ettersom hver enkelt låntaker i dette tilfellet har en fast inntektsstrøm fra tusenvis av strømkunder slik at lovens intensjoner om underliggende spredning likevel kan anses oppfylt. Til dette kommer at det er antallet panteobjekter som er det avgjørende her, og her foreslås det altså et krav om at intet panteobjekt kan medregnes for mer enn 20 prosent.

ProCorp uttaler i brev 9. februar 2005 at:

«Denne grensen fremstår som et særnorsk fenomen, uten støtte i overordnede direktiver. Dessuten vil de alminnelige regler om kapitaldekning og finansinstitusjoners engasjement med største kunde komme til anvendelse. Når lånet dessuten må ligge innenfor 60% av pantets verdi, og pantets verdi er gjenstand for periodiske vurderinger, er det ingen grunn til å være restriktiv med 5%-grensen for samme låntaker.

Etter vår oppfatning gjelder de samme argumentene mot å beholde 5%-begrensningen for ett panteobjekt.»

Det andre mulige hinderet er forskriften om kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer. ProCorp ASA uttaler i notat av 19. juli 2004 at utlån til energiverk sikret med pant i fast eiendom (eiendomshypoteklån) som ikke overstiger 60% av eiendommens verdi, bør risikovektes med en vekt på 10 (tilsvarende obligasjonslån med pantesikkerhet i en utlånsportefølje). Det foreslås at dette kan gjennomføres med at forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak av 22. oktober 1990 med hjemmel i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, § 5, første ledd B får et nytt tredje innrykk. Det foreslås at eiendomshypoteklån hvor panteobjektene er organisert som egne driftsenheter med en produksjon og omsetning som er fysisk knyttet til produksjonsstedet og eieren av panteobjektene har fått tildelt offentlig konsesjon, skal anses som en eiendelspost med risikovekt på 10 prosent.

Et tredje forhold ProCorp tar opp er forholdet til begrepet fast eiendom. ProCorp legger til grunn at kraftstasjoner og transformatorer kan pantsettes på ordinært vis som fast eiendom, men mener likevel at det er behov for en lovendring for å presisere dette, slik at produksjons- og overføringsanlegg for elektrisk kraft i sin helhet anses som fast eiendom i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav b. Det foreslås at dette eventuelt kan presiseres i forskrifts form. I brev 20. oktober 2004 fra ProCorp med vedlagt notat 19. oktober fra Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange argumenteres det for at produksjonsanlegg for elektrisk kraft bør anses som «fast eiendom» i lovens forstand. I notatet gis det en nærmere beskrivelse av ulike deler av et kraftanlegg som kan tenkes å tjene som pantobjekt. Det uttales bl.a. at:

«I hovedsak er det 3 ulike typer eiendeler man har med å gjøre:

1. Kraftproduksjonsanlegg; dvs dammer og reguleringsanlegg og anlegg for overføring av vann til produksjonsanlegg, samt selve produksjonsanlegget,

2. Kraftledningsnettet som distribuerer høyspent kraft (p.t. spenning over 1.000V iht forskrift til energiloven av 7. desember 1990 nr 959 § 3-1) til de lokale nettene.

3. De lokale nettene med spenning under 1.000 V som betjener den enkelte strømforbruker. (...)

Kraftproduksjonsanlegg, som nevnt ovenfor under 1), vil normalt pantsettes etter pantelovens kapittel 2. Avtalepant i fast eiendom. (...)

Kraftledningsnettet, (se pkt. 2 foran), kan også pantsettes. Dette skjer etter lov om kraftledningsregistre av 1927, hvor eie og pant i overføringsanlegg anmerkes for å få rettsvern §§ 1 og 7. Pantsettelsen omfatter også transformatoranlegg og lavspentledninger knyttet til anlegget når disse har samme eier, jf samme lovs § 2 a. Slike anlegg, i form av stolpefester og ledninger over grunnen, er ofte anlagt på annen manns grunn. Retten til dette har eieren av anlegget sikret med en servitutt. Adkomsten til den faste eiendom/servitutten omfattes også av pantsettelsen, jf § 2 tredje ledd. (...)

Basert på at pantsetting av høyspentnettet skjer i et realregister etter tinglysningslovens regler, og at adkomsten til de tjenende eiendommer medfølger i pantsettelsen, at det er naturlig å betrakte ledningsnettet som fast eiendom.

Lavspentledninger, (se pkt. 3 foran), kan som nevnt pantsettes i kraftledningsregisteret når dette og det tilhørende kraftnettet, har samme eier. Når disse nettene ikke har samme eier, slik at nettet ikke kan registreres i kraftledningsregisteret, kan pantsetting skje på to måter. (...)

Basert på at et lavspent ledningenett kan pantsettes som driftstilbehør, og at adkomsten anlegget bygger på også kan pantsettes, er det også naturlig å betrakte dette nettet som fast eiendom.»

ProCorp mener etter dette at det kan være behov for å presisere at overføringsanlegg for elektrisk kraft omfattes av begrepet «annen fast eiendom» og at en slik presisering for eksempel kan skje ved at det tilføyes et nytt fjerde ledd i finansieringsvirksomhetslovens § 2-25. Det uttales at dette vil kunne gjøre det helt klart at overføringsanlegg for høyspent kraft og lavspent nett med samme eier som høyspentnettet, omfattes av «annen fast eiendom», og at kredittforetak som yter lån sikret i slike overføringsanlegg kan utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet.

Kredittilsynetuttaler i brev 8. februar 2005 at tilsynet i utgangspunktet ikke har noen innvendinger mot at overføringsanlegg som ikke måtte være å anse som fast eiendom, ved lovendring kan likestilles med fast eiendom som pantesikkerhet. Kredittilsynet drøfter videre ProCorps forslag om å gjøre unntak fra lovens krav om at utlån til samme låntaker ikke kan medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet:

«Et annet spørsmål er om det skal åpnes for unntak fra kravet om at utlån til samme låntaker, og utlån som har sikkerhet i samme pantobjekt, ikke kan medregnes i verdien av porteføljen med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet, jf. § 2-28 første ledd fjerde punktum. Finansdepartementet har i høringsbrevet reist spørsmål ved unntak fra denne fem prosentgrensen for energianleggslån slik at:

• utlån til en låntaker kan medregnes i porteføljepantet for mer enn fem prosent

• utlån med sikkerhet i samme pantobjekt til sammen ikke kan medregnes for mer enn fem prosent

Formålet med bestemmelsen om en grense [for medregning av porteføljepantet] på fem prosent for utlån til en låntaker er å sikre at verdien av porteføljepantet ikke berøres i for stor grad av mislighold fra én debitor. Bestemmelsen er «objektiv» i den forstand at den ikke bygger på en vurdering av risikoen knyttet til utlånene. Jo høyere prosentsats som tillates, jo mer sårbart vil porteføljepantet være.

Kredittilsynet viser til at bestemmelsen ikke innebærer en utlånsbegrensning for kredittforetaket. Grensen er derfor i prinsippet uten betydning for kredittforetakets soliditet. Det vil bare være obligasjonseiernes sikkerhet som påvirkes av en endring i denne grensen. (...) Spørsmålet er om det bør åpnes for unntak i tilknytning til energianleggslån (som er det som nå har aktualisert seg). Etter Kredittilsynets syn vil dette i prinsippet være et spørsmål om ulike sikkerhetsgrenser for denne type obligasjoner kan tenkes å skape en uheldig uoversiktlighet og uklarhet i markedet med tanke på hvor god sikkerhet porteføljepantet gir. Hvor stor vekt ratingbyråene vil legge på den rammen som regelverket gir, i forhold til en konkret vurdering av risikoen knyttet til de enkelte obligasjonslånene som legges ut, vil kunne være av betydning for dette spørsmålet. (...)

Formålet med bestemmelsen om en grense på fem prosent for samlet utlån med sikkerhet i samme pantobjekt er at verdien av porteføljepantet ikke berøres i for stor grad som følge av endringer i verdien av et enkelt pantobjekt. Også denne delen av bestemmelsen er «objektiv» i den forstand at den ikke bygger på en konkret vurdering av risikoen for verdifall på pantobjektet, for eksempel ved brann eller likende eller et verdifall som følge av dramatisk fall i verdien av enkelte eiendommer/pantobjekter.

Bortfall eller reduksjon av verdien av et pantsatt objekt vil selvfølgelig være av betydning for kredittforetakets risiko på de engasjementene som er sikret med pant i dette objektet. Fem prosentgrensen i § 2-28 første ledd tredje punktum er imidlertid en særregel for denne type kredittforetak. Tilsvarende begrensing gjelder ikke for andre finansinstitusjoner. Også begrensningen i forhold til hvor stor verdi ett pantobjekt skal kunne inngå i porteføljen med, har derfor utelukkende som formål å sikre obligasjonseierne. Eventuelle særregler for energianleggslån der det gjøres unntak fra fem prosentgrensen for verdien av ett pantobjekt, vil derfor reise de samme spørsmål som unntak fra grensen på fem prosent for enkeltdebitorer, dvs. om ulike regler for denne type obligasjoner kan skape en uoversiktlighet og uklarhet i markedet som er uheldig. (...)

På denne bakgrunn ser ikke Kredittilsynet at det skulle være sterke motforestillinger mot å innta en forskriftshjemmel som åpner for unntak fra fem prosentsbegrensningen for energianleggslån som har sikkerhet i samme pantobjekt (selv om det i sistnevnte situasjon ikke stilles tilleggssikkerhet).

Kredittilsynet har heller ingen motforestillinger mot å innta en forskriftshjemmel som også åpner for unntak fra fem prosentsgrensen for utlån til samme låntaker. Et eventuelt unntak vil i imidlertid få liten betydning i praksis på grunn av forskriften om store engasjementer.»

Finansnæringens Hovedorganisasjonuttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Vi vil ikke ha noen innvendinger mot utlån med sikkerhet i ledningsnett m.v., dersom dette nettverket kan anses som fast eiendom. Vi noterer at det eksisterer et eget kraftledningsregister der konsesjonene og ledningene registreres (lov av 1. juli 1927 nr. 1), og som gjør det mulig å tinglyse panterett. Parallellen til registrering av panterett i den vanlige grunnboken for fast eiendom synes å være relativt klar. Fremfor å innføre et nytt litra for lån til energibærere osv. vil vi anta at det vil være mer hensiktsmessig å gi departementet en hjemmel til nærmere å definere og avgrense hva som skal forstås med lån sikret med pant i annen fast eiendom, og med den premiss at lån med pant registrert i kraftledningsregisteret faller inn under loven. (For hva vi vet, kan man tenke seg å ta med andre typer ledningsnett i dette, forutsatt nødvendig registrering i et realregister og med rett til pantsettelse og omsetning.)»

FNH drøfter videre ProCorps forslag om å gjøre unntak fra lovens krav om at utlån til samme låntaker ikke kan medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet:

«Vi noterer videre at departementet ber om en vurdering av om man for energianleggslånene kan gjøre unntak fra grensen på 5 % for det enkelte utlåns andel i porteføljen, gitt i § 2-28 første ledd. I praksis vil grensen på 5 % i mange tilfeller ikke være effektiv, idet reglene for største engasjement i forhold til enkeltkunde vil virke strengere. Et kredittforetak med 100 milliarder kroner i utlån vil ha en ansvarlig kapital på minst 8 milliarder. Som regel vil denne type lavrisikoforetak ikke ha ansvarlig kapital på over 10 milliarder. Utlån til en enkelt kunde (forutsatt 100 % vekt) vil da maksimalt være 25 % av 10 milliarder, dvs. 2,5 milliarder kroner. Et slikt kredittforetak vil følgelig ha en effektiv grense på det enkelte lån i porteføljen på 2,5 %, hvis vi antar at alle utlånene er samlet i en portefølje. Den lovbestemte grensen på 5 % vil kun bli effektiv for foretak som spesialiserer seg på offentlige lån (som vekter 20 % eller lavere). Vi synes det gir et litt uheldig signal til markedet hvis man nå uthuler denne grensen i forhold til energianleggslån, en uthuling som - etter det vi kan se - neppe vil være til hjelp for et foretak spesialisert på slike lån. (...)

Argumentet om at energiselskapene har et stort antall kunder og en spredt kundemasse finner vi ikke særlig overbevisende. Tilsvarende argumenter vil kunne brukes i forhold til mange slags bedrifter, for eksempel telekomselskaper, internettselskaper og varehandel, uten at det kan brukes som argument for å tillate større engasjement mot enkeltbedrifter innenfor disse bransjene. Investorer i obligasjoner med pantesikkerhet krever å ha pant i en vel diversifisert portefølje av pantsatte fordringer. Så vil ikke være tilfellet her: Fordringer som i dette tilfellet et kraftselskap har på sine kunder er ikke pantesikret, og obligasjonseierne har heller ikke sikkerhet i en portefølje av dem. Ved driftsstans eller akutte likviditetsproblemer i kraftverket, vil obligasjonseierne ikke ha rettigheter til den forventete kontantstrøm fra kundene. Utenlandske meglerhus en har vært i kontakt med, understreker at porteføljen av pantesikrete lån må være godt diversifisert før obligasjoner med pantesikkerhet vil fungere i kapitalmarkedene. Snarere enn å etablere en ordning med begrenset markedspotensial, med de ulemper som er nevnt ovenfor, bør pantesikrete lån til kraftverk heller kunne inngå i en eiendomshypotekportefølje, slik det er foreslått ovenfor.»

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at kredittforetak med tillatelse til å utstede obligasjoner med pant i utlånsportefølje i henhold til finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV har det til felles at lån som inngår i utlånsporteføljen må være sikret med pant registrert i grunnboken, eller være såkalte offentlige lån. Det er her et spørsmål om kredittforetak med slik tillatelse også bør kunne yte lån med sikkerhet i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom. Av høringsinstansene har ProCorp på vegne av fire energiselskaper bedt om at departementet bidrar til å sikre at produksjonsanlegg og overføringsanlegg for elektrisk kraft kan inngå i porteføljen i den grad det kan reises tvil om deler av slikt anlegg er å anse som fast eiendom i lovens forstand. Det synes på det rene at deler av slike kraftanlegg kan pantsettes som fast eiendom og at deler av slike anlegg kan pantsettes i henhold til lov om registrering av elektriske kraftledninger.

En utvidelse som åpner for at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om at porteføljepantet også kan inneholde utlån med pant i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom, vil kunne fjerne eventuell tvil om alle deler av et slikt kraftanlegg kan inngå i porteføljepantet. Et realregister er definert i panteloven § 1-1 fjerde ledd som grunnbok, skipsregister (herunder Norsk Internasjonalt Skipsregister), luftfartøyregister og lignende rettighetsregister ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder. Med lignende rettighetsregister menes i tillegg til kraftledningsregisteret også petroleumsregisteret. I tillegg vil også eventuelle nyopprettede realregistre omfattes. Det presiseres at det i tilfelle vil bli opp til Kongen å bestemme om det skal åpnes for at utlån med sikkerhet i pant som kan registreres i noen av disse registrene kan inngå i porteføljepantet. Pant som kan registreres i et realregister kjennetegnes som særlig verdifulle og varige. Begrepet realregister representerer en vel innarbeidet terminologi som i tillegg til legaldefinisjonene i panteloven § 1-1 og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 bl.a. utløser visse rettsvirkninger. Det er eksempelvis gitt egne bestemmelser om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11. Departementet legger til grunn at det bare blir aktuelt å fastsette forskrift som åpner for porteføljepant med lån sikret med realregistrert pant i den grad panteobjektene anses å gi en sikkerhet som ikke på noen måte er egnet til å svekke det generelle omdømmet til obligasjoner med pantesikkerhet i en utlånsportefølje.

Departementet viser til ProCorps vurdering av at obligasjoner med pant i utlånsportefølje kan være et attraktivt finansieringsalternativ for energibransjen. Departementet viser videre til Norsk Tillitsmanns vurdering av at hensynet til energibransjens fundingbehov og det norske obligasjonsmarkedet kan tilsi at det legges til rette for at energibransjen kan ta i bruk dette finansieringsinstrumentet, samt at Kredittilsynet ikke ser sterke motforestillinger mot å legge til rette for dette. Departementet vil videre peke på at Banklovkommisjonen på generelt grunnlag har tatt flere initiativ for å legge til rette for finansiering av utlånsvirksomhet gjennom obligasjonsmarkedet. Banklovkommisjonen la særlig vekt på hensynet til konkurransesituasjonen til norske finansforetak, som bl.a. møter konkurranse fra utenlandske kredittinstitusjoner som opererer i det norske markedet gjennom filialetablering eller grenseoverskridende virksomhet og som finansierer utlånsvirksomheten gjennom bl.a. utstedelse av obligasjoner med pant i utlånsporteføljen.

Departementet viser til at pant i energianlegg som kan registreres i kraftledningsregisteret har enkelte fellestrekk med boliger ved at dette er faste, varige installasjoner. Imidlertid er det også noen forskjeller, herunder at det kan være vanskeligere å fastsette markedsverdien på et energianlegg siden de omsettes sjeldnere og siden det er færre sammenlignbare objekter enn for boliger. Etter departementets syn vil en utvidelse av loven i form av en egen kategori for realregistrerte formuesgoder neppe svekke ratingen av de øvrige kategoriene. Det understrekes at Kongen i medhold av § 2-25 femte ledd allerede har kompetanse til i forskrift å utelukke at en eller flere av de lånetyper som etter loven kan inngå i et porteføljepant, inngår i en og samme utlånsportefølje som andre typer lån nevnt i loven. Kongen er etter gjeldende rett gitt kompetanse til å fastsette nærmere regler om dette.

Departementet foreslår etter dette en egen bestemmelse om at porteføljepant kan opprettes med lån sikret ved pant i et annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom når dette er fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Kongen skal etter forslaget kunne fastsette nærmere regler i forskrift. Det vises til at de hensyn som taler for å åpne for dette for energisektoren også kan tale for at det åpnes for dette for andre bransjer som kan tilby tilsvarende sikkerhet i realregistrebare formuesgoder. Det understrekes videre at det forutsettes at Kongen gir regler om dette tilpasset de enkelte typer realregistrerbare formuesgoder. Det vises til forslaget til § 2-25 tredje ledd bokstav c og tilsvarende justeringer i §§ 2-25 fjerde ledd, 2-26 første ledd bokstav a og 2-28 annet ledd bokstav c. Også for utlån sikret med pant i et annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom gjelder tilsvarende krav til sikkerhet. Lånet kan ikke overstige 60 prosent av pantets verdi. Ettersom noen realregistrerbare panteobjekter kan svinge mer i verdi enn andre, foreslås det at Kongen i forskrift kan stille strengere krav til sikkerheten. Endelig foreslås det at det må fremgå av vedtektene at kredittforetaket skal kunne drive slik utlånsvirksomhet og at Kongen kan utelukke at en slik lånetype inngår i en portefølje med andre lånetyper.

Når det gjelder andre tilpasninger i regelverket for energibransjen, ber ProCorp i sin høringsuttalelse om at det legges særskilt til rette for kredittforetak som kun utsteder obligasjoner med pant i en portefølje bestående av utlån til foretak som formidler elektrisk kraft. ProCorp påpeker at gjeldende regelverk er til hinder for dette ettersom det ikke finnes et tilstrekkelig antall energiverk med stort nok lånebehov og tilstrekkelig antall panteobjekter til å oppfylle spredningskravet i § 2-28 første ledd fjerde punktum. Utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent av samlet pantesikkerhet. ProCorp foreslår at 5 prosent grensen for panteobjekter heves til 20 prosent og at kravet om at ingen lån (låntaker) kan medregnes for mer enn 5 prosent oppheves.

Når det gjelder ProCorps ønske om tilpasninger i spredningsbestemmelsene, viser departementet til at formålet med § 2-28 første ledd fjerde punktum er å redusere eksponeringen mot enkeltlåntakere og enkelte panteobjekter. Departementet påpeker at å lempe på dette spredningskravet isolert sett kan øke risikoen knyttet til utlånsporteføljen som panteobjekt, og således medføre at obligasjonene ikke blir like sikre. Det vises også til Kredittilsynets merknad om at sårbarheten til porteføljepantet øker når antallet debitorer reduseres. Etter departementets syn bør derfor eventuelle unntak fra denne bestemmelsen være godt begrunnet. Denne hovedregelen bør ligge fast, selv om den ikke i alle tilfeller vil utgjøre en effektiv grense, jf. Kredittilsynets og FNHs merknad om reglene for store engasjementer. ProCorp anfører at det vil være ubenkelig å gjøre tilpasninger i spredningsbestemmelsene for obligasjoner utstedt med pant i energianlegg fordi hver låntaker har en fast inntektsstrøm fra tusenvis av kunder slik at lovens intensjoner om underliggende spredning må anses oppfylt. Etter departementets vurdering kan ikke ProCorps argument tillegges avgjørende vekt. Et stort antall kunder (hos samme låntaker) fører ikke nødvendigvis til at sannsynligheten for mislighold av lånet reduseres på en måte som legitimerer et unntak fra spredningskravet. Det er også er en rekke andre faktorer, herunder kundenes økonomiske stilling og kostnadsforhold, som påvirker sannsynligheten for mislighold. For øvrig er heller ikke et betydelig antall kunder hos samme låntaker unikt for kraftbransjen. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at man ikke vil foreslå særregler for den nye foreslåtte kategorien energianleggsutlån hva gjelder bestemmelsene om krav til antall låntakere og porteføljepant.

Endelig peker ProCorp på behovet for å sikre at også obligasjoner med pant i utlånsportefølje til energibransjen bør vektes på lik linje (10 prosent) som annen eiendomshypotekpant i forskriften om kapitaldekning. Dette vil ikke bli omtalt nærmere.

Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) endret § 2-25 tredje ledd bokstav c og § 2-28 annet ledd ny bokstav c.

3.5 Likestilling av derivatmotparters og obligasjonseieres rettigheter

3.5.1 Gjeldende rett

Kun obligasjonseierne skal ha pant i utlånsporteføljen. Dette følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd første punktum, der det heter at «obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første prioritet», og av § 2-32 første ledd, der det heter at «foretaket kan ikke stifte pant med etterfølgende prioritet i porteføljepant eller deler av slikt pant». Derivatmotpartene er etter dette avskåret fra å tilegne seg panterett i utlånsporteføljen.

Derimot er det lagt opp til at porteføljepant som skal sikre obligasjonslån kan omfatte de rettigheter som følger av rente- og valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen eller obligasjonslånet, etter nærmere regler fastsatt av Kongen, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d.

Obligasjonseierne er også fortrinnsberettiget på andre måter.I tilfelle konkurs eller offentlig administrasjon av foretaket har eierne av et obligasjonslån fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for dette obligasjonslånet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 første ledd. Kongen kan ved forskrift fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne av de midler porteføljen utbringer etter at foretaket er tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd.

3.5.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår nærmere regler om rente- og valutakontrakter i utkast til forskrift § 7, gitt i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d. I tillegg foreslår Kredittilsynet i utkastet til forskrift § 9 at:

«Rente- og valutakontrakter i henhold til § 7 og erstatningsaktiva som angitt i § 8, kan pantsettes i tilknytning til obligasjonsinnlån og rente- eller valutakontrakter og utgjør sammen med utlånsporteføljen porteføljepantet. Obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter har sideordnet prioritet i porteføljepantet.»

Videre foreslås nærmere regler om dette. Forslaget innebærer at ikke bare obligasjonseiere skal ha rett til pant i utlånsporteføljen, men også derivatmotpartene. Forslaget innebærer videre at de skal har sideordnet prioritet.

Kredittilsynet uttaler at:

«Finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd første punktum bestemmer at obligasjonsinnlånet skal ha porteføljepant med første prioritet. Kredittforetakets rente- og valutakontrakter har stor betydning for å sikre obligasjonseiernes krav på rettidig oppgjør. For å gjøre det mulig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter der derivatmotpartene har frasagt seg retten til ordinær oppsigelse og heving, jf. utkastets § 7 femte ledd, og retten til å motregne, jf. § 7 sjette ledd, er det nødvendig at derivatmotpartenes krav sikres. Det foreslås derfor i utkastets § 9 første ledd andre punktum at obligasjonseierne og derivatmotpartene skal ha pant med sideordnet prioritet i porteføljepantet. Obligasjonseiernes pantesikkerhet i porteføljen reduseres ikke ved at derivatmotpartene gis panterett i samme portefølje fordi derivatkontraktene påvirker verdien av porteføljen.»

Videre foreslås i utkastet til forskrift § 13 annet ledd at:

«I den grad denne forskriften gjør unntak fra alminnelige regler for obligasjonseiere, gjelder unntakene også for motparter i rente- og valutakontrakter som har sikkerhet i porteføljepantet.»

Kredittilsynet mener det er nødvendig at regler som begunstiger obligasjonseierne, også gjøres gjeldende for derivatmotparter som forutsettes å ha pant i porteføljepantet på lik linje med obligasjonseierne. Kredittilsynet mener derfor at derivatmotpartene til kredittforetaket bør likestilles med obligasjonseierne når det gjelder unntak fra konkurslovgivningen mv., og uttaler at:

«Likestillingen vil være til gunst for obligasjonseierne fordi det gjør det tryggere for derivatmotpartene å inngå avtale med kredittforetaket, noe som igjen har betydning for prisen kredittforetaket må betale for disse avtalene. Prinsippet om likestilling er inntatt i utkastets § 13 andre ledd. Det forutsettes at derivatmotpartene har sikret seg rettsvern for sin panterett.

Derivatmotpartene vil gjennom avtaleperioden kunne vekselvis være debitor eller kreditor i forhold til kredittforetaket. Det vil ikke være tilfredsstillende for derivatmotpartene hvis de ikke kan påberope seg den begunstigete posisjonen hvis de for øyeblikket er debitor når de kort tid etter vil kunne være i en kreditorposisjon. Derfor foreslås det at unntaksreglene skal gjelde generelt, uavhengig av om derivatmotpartene på et gitt tidspunkt er debitor eller kreditor.»

3.5.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementetstiller spørsmål ved om utkastet til forskrift § 9 har tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, og uttaler i brev 5. februar 2004 at innholdet av forskriften § 13 virker fornuftig, men at departementet ikke ser at man har hjemmel for å gi en slik bestemmelse. I brev datert 16. mars 2004 uttaler Justisdepartementet videre at:

«I § 9 første ledd siste punktum er det foreslått at obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter skal ha sideordnet prioritet i porteføljepantet. Vi går ut fra at dette er ment å bety at to panthavere skal ha samme prioritet for sine pantekrav i ett pantobjekt.

Etter vårt syn kan ikke det å innføre en slik sideordnet prioritet for andre enn obligasjonseiere være i samsvar med loven. Det heter i forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 (Ot prp. nr. 104 (2001-2002)):

«Ingen andre skal kunne stifte pant i utlånsporteføljen, verken foranstående eller etterfølgende. Begrunnelsen er at det ikke skal være noen andre enn obligasjonseierne som kan kreve realisasjon av den pantsatte utlånsporteføljen. Dette fremgår av lovforslaget § 2-28 første ledd første punktum og § 2-32 første ledd».»

Justisdepartementet ser også en del problemer som en konsekvens av forslaget til likestilling mellom obligasjonseierne og derivatmotpartenes panterett. Det pekes på at det for eksempel kan oppstå spørsmål rundt hvem som kan kreve realisasjon og om hvordan spesialitetsprinsippet i panteloven § 1-4 skal anvendes.

Justisdepartementet uttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Det er etter vårt syn behov for at det i forskriften gis deklaratoriske regler om det innbyrdes forholdet mellom flere panthavere med pant på lik prioritet. Selv om dette er et forhold som kan avtalereguleres, kan ikke lovreguleringen baseres på at det alltid vil være inngått avtale om dette.

Vi gjør oppmerksom på at utkastet til § 2-28 første ledd er formulert på en slik måte at det kan synes som om det er obligatorisk for derivatmotpartene å ha en førsteprioritets panterett i porteføljen. Det bør velges en annen formulering dersom det er meningen at panteretten for derivatmotparten skal etableres ved avtale. Slik utkastet er formulert, åpner det heller ikke for at det kan avtales i et konkret tilfelle at derivatmotpartens panterett skal ha en lavere prioritet.»

Justisdepartementet uttaler videre om hjemmelsgrunnlaget at:

«Vi antar at loven § 2-33 tredje ledd ikke gir hjemmel for å fastsette unntak fra derivatmotpartenes hevningsrett etter dekningsloven § 7-3 annet ledd. Loven § 2-33 tredje ledd gir bare hjemmel for å fastsette regler som begrenser konkursboets, gjeldsnemndas eller administrasjonsstyrets rett til å disponere over eiendeler som inngår i porteføljepantet, ikke for å fastsette regler om begrensninger i kontraktsmotparters rett. (...)

Motregningsadgangen etter dekningsloven §§ 8-1 og 8-2 vil være aktuell for obligasjonseiere som har fordringer mot kredittforetaket som ikke dekkes av pantet. Bestemmelsene gir adgang til motregning med dividendefordringer. Vi vil ikke se bort fra at en begrensning i motregningsretten som foreslått normalt vil kunne sies å fremme muligheten for rettidig betaling til obligasjonseierne av de midlene porteføljen utbringer. (På den annen side kan det sies at også motregningsretten for den usikrede del av fordringen fremmer muligheten for rettidig betaling for vedkommende obligasjonseier.) Vi vil likevel foretrekke den løsning at det gis en uttrykkelig hjemmel i loven § 2-33 for å gjøre unntak fra motregningsretten. Regler om begrenset motregningsadgang som indirekte fremmer muligheten til rettidig betaling, kan sies å ligge noe på siden av ordlyden «regler om rettidig betaling».»

Kredittilsynetheller også til at loven bør endres, og påpeker at det er en fordel om det uklare hjemmelsforholdet ordnes, og uttaler at:

«Justisdepartementet påpeker at det ikke er hjemmel for å gi en bestemmelse som i utkastets § 13. Kredittilsynet antar at det her siktes til forslagets § 13 andre ledd, som gir unntakene i kapitlene 2-4 til gunst for obligasjonseierne anvendelse også overfor motparter i rente- og valutakontrakter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkastets § 9 første ledd andre punktum, som lar motparter i rente- og valutakontrakter få sikkerhet i porteføljepantet på lik linje med obligasjonseierne.

Lovens ordlyd i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd hjemler uttrykkelig unntak bare for obligasjonseiere. Det kan anføres mange gode grunner for at derivatmotparter må likestilles med obligasjonseierne. Vi viser i den sammenhengen til vårt brev datert 22. desember 2003 til Finansdepartementet side 3 og til Finansnæringens Hovedorganisasjons notat datert 2. juni 2003 sidene 6-8. Det antas at likestillingen er av avgjørende betydning. Det er ikke gitt at de reelle hensynene som kan anføres for likestillingen, er tilstrekkelig grunnlag for å tolke loven slik at den gir hjemmel for samme beskyttelse for derivatmotparter som for obligasjonseiere. Det kan ikke ses bort fra at det forhold at det er reist tvil om lovgrunnlaget i seg selv kan påvirke prisingen av derivatavtalene. Dette forholdet, sammen med fordelen med en klar hjemmel, taler for at departementet vurderer om loven bør foreslås endret.»

FNHmener også at hjemmelsgrunnlaget må forbedres for å likestille obligasjonseiernes og derivatmotparters panterett, og uttaler at:

«Det synes ikke å ha vært tilstrekkelig hjemmel for utkastet til forskrift § 9 og § 13 om å likestille obligasjonseiere og motparter i derivatkontrakter. Det foreslås derfor at loven endres slik at derivatmotparter kan få tilsvarende sikkerhet som obligasjonseiere med særskilt sikkerhet. Det foreslås derfor å presisere i § 2-28 at også derivatmotparter kan få porteføljepant. Dette er nødvendig for å inngå derivatavtaler med uavhengige banker. Det vises til at det etter forslaget til forskrift ikke er mulig si opp derivatavtalene i konkurs. Videre er motregningsadgangen bortfalt. Dette tilsier at derivatmotparter må kunne tilbys sikkerhet på linje med de øvrige obligasjonseierne. Vi vil følgelig foreslå at loven uttrykkelig åpner for pantsetting av eventuelle forpliktelser som følge av inngåtte rente- og valutakontrakter. (...)Vi vil videre peke på at slik likestilling er praksis i andre land der derivatkontrakter kan inngå i porteføljepantet.

Det foreslås etter dette en forskriftshjemmel som åpner for fullstendig likestilling mellom obligasjonseierne og derivatmotpartene slik at alle panthavere kan få like rettigheter. Det er bl.a. behov for likestilling i forhold til beslutninger om disponering av pantet ettersom begge grupper er panthavere.»

I brev 7. februar 2005 uttaler FNH at:

«Vi støtter forslaget til endring av § 2-28 første ledd annet punktum slik at derivatmotparters og obligasjonseieres panterett blir likestilt. Vi legger til grunn at dette innebærer likestilling med obligasjonseierne i tilfelle konkurs osv. jf. § 2-33.»

3.5.4 Departementets vurdering

Kredittforetakets utlånsportefølje tjener som fordringspant for panthaverne. Porteføljepantet kan omfatte kredittforetakets rettigheter som følger av inngåtte rente- og valutakontrakter. Dette er en type kontrakter som kredittforetaket inngår for å oppfylle lovens krav om at det ikke skal oppstå avvik mellom fremtidige inn- og utbetalinger og innfrielsesvilkårene for obligasjonsinnlånet og utlånene (balanseprinsippet). Slike kontrakter sikrer mot rente- og valutasvingninger og bidrar til at porteføljepantet til enhver tid minst tilsvarer verdien av obligasjonslånet. Motparten i slike kontrakter omtales gjerne som derivatmotparter.

Departementet slutter seg til Justisdepartementet, Kredittilsynet og FNHs vurdering av behovet for styrking av hjemmelsgrunnlaget for å legge til rette for at derivatmotpartene skal ha lik panterett i utlånsporteføljen og for øvrig samme rettigheter som obligasjonseierne i en eventuell konkurssituasjon.

Departementet viser til at det er nødvendig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter for å sikre seg mot rente- og valutarisiko. For å sikre oppgjøret fra slike kontrakter stilles det strenge krav til hvem som kan være motparter i slike derivatkontrakter. Av hensyn til obligasjonseiernes behov for rettidig betaling må derivatmotpartenes adgang til oppsigelse, heving og motregning avskjæres. Dette gjør det mindre attraktivt å inngå slike derivatkontrakter med kredittforetaket. Derivatmotpartene har et tilsvarende behov for sikkerhet for oppgjør. Dette behovet imøtekommes ved å sikre kravene gjennom pant i utlånsporteføljen på lik linje med obligasjonseierne. Dette synes nødvendig for at det skal være mulig for kredittforetaket å inngå slike kontrakter på kommersielle vilkår. Det foreslås etter dette en endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd slik at det klart fremgår at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om at motparter i rente- og valutakontrakter skal ha lik rett til pant i utlånsporteføljen som obligasjonseierne, og om likestilling av panthaverne.

Dette innebærer at ikke bare eierne av obligasjonslånene, men også derivatmotpartene skal ha fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for obligasjonslånet. Dette innebærer videre at bestemmelsene om rettidig betaling skal gjelde for begge typer panthavere, både obligasjonseierne og derivatmotpartene. I forlengelsen av dette er det behov for å justere finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 der det kun er obligasjonseierne som gis rettigheter, ettersom obligasjonseierne og derivatmotpartenes rettigheter foreslås sidestilt.

Obligasjonseierne og derivatmotpartene får med dette en likestilt særstilling som gir dem prioriterte rettigheter både i kraft av panthaverposisjonen og som følge av spesialbestemmelser i tilfelle av en konkurs eller en konkurslignende situasjon. Hovedformålet er å sikre retten til rettidig betaling i henhold til låneavtalen. Motstykket til disse rettighetene er at så vel obligasjonseierne som derivatmotpartene må finne seg i å avstå fra individuelle disposisjoner som kan bidra til å svekke utsiktene til rettidig betaling for fellesskapet. For å sikre rettidig betaling kan Kongen i forskrift fastsette nærmere regler i medhold av gjeldende § 2-33 tredje ledd første punktum. Det bør i en slik forskrift fastsettes at obligasjonseiernes og derivatmotpartenes adgang til motregning av tilgodehavende og heving av kontrakt avskjæres i en konkurs eller i en konkurslignende situasjon så lenge det fremdeles er utsikter til at panthaverne kan fortsette å få oppgjør som avtalt. Justisdepartementet har stilt spørsmål ved om det er tilstrekkelig hjemmel til å fastsette slike bestemmelser. For å unngå enhver tvil om dette foreslår Finansdepartementet en presisering i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd første punktum, der det uttrykkelig fremgår at Kongen ved forskrift, av hensyn til panthavernes interesse i rettidig betaling, kan gi regler som begrenser panthavernes adgang til heving og motregning.

Justisdepartementet peker også på mulige problemer med det innbyrdes forholdet mellom panthaverne, hvem som skal kunne kreve realisasjon og om anvendelse av spesialitetsprinsippet i panteloven. Finansdepartementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering av behovet for en nærmere klargjøring av disse spørsmål. Finansdepartementet legger til grunn at noe kan løses ved avtale, men at dette neppe vil være en fullt ut tilfredsstillende løsning. Blant annet kan dette medføre en del usikkerhet mellom panthaverne og derivatmotpartene som etter omstendighetene vil kunne svekke forutsigbarheten og derigjennom redusere obligasjonenes attraktive posisjon. Etter Finansdepartementets vurdering bør disse spørsmål kunne finne sin løsning i forskrift gitt i medhold av forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd annet punktum.

Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) endret § 2-28 første ledd og endret § 2-33 første og tredje ledd.

3.6 Gjeldsforhandling

3.6.1 Gjeldende rett

I tilfelle av konkurs eller offentlig administrasjon i kredittforetaket gjelder det spesielle regler som til dels avviker fra de alminnelige reglene i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon og tvangsfullbyrdelse. I finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 er Kongen gitt hjemmel til i forskrift å fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne og begrensninger i boets adgang til å disponere over eiendelene i boet. Slike forskrifter kan fravike reglene i konkursloven. Konkursloven består av tre deler; gjeldsforhandling, konkurs og en fellesdel. Gjeldsforhandling er ikke uttrykkelig nevnt i hjemmelsgrunnlaget i § 2-33 om « Konkurs eller offentlig administrasjon». Det kan derfor synes noe uklart om gjeldende rett gir Kongen tilstrekkelig kompetanse til å fastsette bestemmelser som avviker fra konkurslovens første del om gjeldsforhandling.

3.6.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår i utkastet til forskrift § 12 om anvendelsesområde at:

«Reglene om konkursbo i denne forskriftens kapittel 2, 3 og 4 gjelder tilsvarende i gjeldsforhandlingsbo og offentlig administrasjonsbo så langt de passer.»

Kredittilsynet uttaler at det tas sikte på at reglene formuleres med tanke på en konkurssituasjon, men at de skal gjelde tilsvarende i gjeldsforhandlingsbo og offentlige administrasjon så langt de passer. Forslaget begrunnes med at:

«For å sikre en god rating på obligasjonene som ligger til grunn for kredittforetakets innlån, må det være særregler som sikrer obligasjonseierne hvis kredittforetaket tas under konkursbehandling eller settes under offentlig administrasjon. Det antas dessuten at kredittforetaket i gitte situasjoner må kunne søke gjeldsforhandling og at behovet for særregler gjør seg gjeldende også da.»

3.6.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet mener det ikke er tilstrekkelig hjemmel til å gi bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Sparebankforeningenog FNH mener det er tilstrekkelig hjemmel, mens Finansanalytikernes Forening nøyer seg med å gi uttrykk for at det er viktig at slike regler kommer på plass. Kredittilsynet mener det får liten betydning om gjeldsforhandling følger de alminnelige reglene i konkursloven, men understreker at det uansett er en fordel at det ordnes opp i det uklare hjemmelsforholdet.

Justisdepartementet har i brev 5. februar 2004 uttalt at:

«Rammene for i hvilken utstrekning det kan gis forskrifter som avviker fra reglene i konkursloven, panteloven og dekningsloven, følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd. Etter § 2-33 tredje ledd første punktum kan det gis regler om «rettidig betaling til obligasjonseiere». Etter tredje ledd annet punktum kan det gis regler som «begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet, når dette kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet».

Det kan dermed ikke være hjemmel for å gi reglene i forskriften kapittel 2 til 4 anvendelse i gjeldsforhandlingsbo, jf. utkastet § 12.»

I brev 7. februar 2005 uttaler Justisdepartementet at:

«Vi bemerker at begrensninger i gjeldsnemndas adgang til å disponere over skyldnerens pantsatte formuesgoder generelt kan være uheldig i en gjeldsforhandlingsperiode. Det vil kunne redusere muligheten for å drive virksomheten videre i gjeldsforhandlingsperioden.»

Norske Finansanalytikeres Forening uttaler at:

«Finansdepartementet har i høringsbrevet bedt om særskilte kommentarer til Justisdepartementets brev av 5. februar 2004 hvor det reises tvil om Finansdepartementet har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette en del av forskriftene etter fil § 2-33, særlig bestemmelsene inntatt i forskriftsforslagets kapitler 2 - 4.

NFF vil påpeke at klarhet rundt reglene om konkurs er helt sentrale for at særskilt sikre obligasjoner skal få den kredittrating og dermed prising som er nødvendig.

Et bærende prinsipp for kredittrating for denne type obligasjoner er at panthaverne er sikret mot inngrep i porteføljepantet og mottar rettidig betaling ved konkurs.

Unntakene som forskriftsforslaget gir i forhold til konkurs- og dekningsloven er dermed helt sentrale.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler at:

«Justisdepartementet mener det ikke kan være hjemmel for å la forskriften få anvendelse i gjeldsforhandlingsbo slik utkastet til forskrift § 12 nå lyder. FNH er av den oppfatning at det i medhold av § 2-33 tredje ledd tredje punktum er tilstrekkelig hjemmel til å gjøre unntak fra konkurslovens første del om gjeldsforhandling, der det uttrykkelig fremgår at forskriften kan fravike konkursloven.»

FNHuttaler i brev 7. februar 2005 at:

«Vi støtter endringsforslagene til § 2-33 om konkurs eller offentlig administrasjon slik at det blir presisert at de samme reglene kommer til anvendelse for gjeldsordning som for konkurs eller offentlig administrasjon. Dette har nok hele tiden vært underforstått, men det kan være greit at det fremgår klart og tydelig av lovteksten.»

Sparebankforeningen uttaler at:

«Vi tar til etterretning at Justisdepartementet i sin uttalelse 5. februar i år til forskriftsutkastet reiser spørsmål om det foreligger tilstrekkelig lovhjemmel på punkter som berører forholdet til konkurs- og dekningsloven. Det sentrale spørsmål er om lovgrunnlaget etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd gir holdbar hjemmel for å hensynta obligasjonseiernes interesser på nærmere spesifiserte måter ved konkurs i et kredittforetak slik forskriftsutkastet legger opp til. Etter vår mening gir loven og dens forarbeider totalt sett forsvarlig grunnlag for en forskjellsbehandling overfor øvrige kreditorer slik som foreslått.

Slik vi ser det innebærer denne forskjellsbehandlingen rett for obligasjonseierne til å få rettidig betaling fra porteføljen uavhengig av om de øvrige kreditorene får det. Hjemmelen for dette finnes i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd første punktum. Dette har også Stortinget forutsatt, jf Finanskomiteens merknader i Innst. O. nr. 11 (2002-2003) til den aktuelle hjemmelsbestemmelse der det bl.a heter følgende, og som her må tillegges betydelig vekt:

«Etter komiteens vurdering bør det ved utformingen av forskrifter som nevnt i forslaget § 2-33 tredje ledd legges vekt på at konkursboet eller administrasjonsstyret ikke skal tvinge frem en forsert behandling eller avslutning av boet, herunder tvangssalg av porteføljepantet, i strid med obligasjonseiernes interesser. Dette er viktig for å beskytte obligasjonseiernes krav på rettidig betaling».»

3.6.4 Departementets vurdering

Finansdepartementet konstaterer at det har oppstått tvil om Kongen i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Slik usikkerhet anses uansett skadelig for dette instrumentet som er avhengig av tillit blant investorene for å oppnå god rating og kommersielle betingelser. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at det bør fremgå klart av loven at panthavernes rettigheter i en eventuell gjeldsforhandlingssituasjon bør likestilles med konkurssituasjonen. Det anses etter dette nødvendig å etablere et mer uttrykkelig hjemmelsgrunnlag i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33.

Det foreslås etter dette at overskriften i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 suppleres med gjeldsforhandling i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om at det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Formålet er å presisere at unntakene fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene og unntakene fra konkursbestemmelsene likestilles.

Det foreslås at første ledd første punktum suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.

Det foreslås at tredje ledd første punktum suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet i foretakets bo, i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.

Det foreslås at tredje ledd annet punktum suppleres med gjeldsnemnda i tillegg til konkursboet og administrasjonsstyret for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.

Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-33 endret paragrafoverskrift, endret første ledd og endret tredje ledd.