6 Merknader til de enkelte bestemmelser

6.1 Lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven)

Til § 4 første ledd nr 3

Bestemmelsen gjelder enheter under tilsyn i medhold av kredittilsynsloven § 1, og angir tilsynsenhetenes opplysningsplikt til Kredittilsynet. Endringsforslaget innebærer at Kredittilsynet kan bestemme at opplysningsplikten kan oppfylles ved å avgi opplysninger på den måten og til den tilsynsmyndighet Kredittilsynet bestemmer. Bestemmelsen legger til rette for at norske tilsynsenheter kan rapportere direkte til tilsynskoordinatoren for det finansielle konglomeratet den norske tilsynsenheten er en del av enten i tillegg til, eller i stedet for, til Kredittilsynet. Bestemmelsen anses ikke å være en direkte EØS-forpliktelse, men representerer en hensiktsmessig løsning på Kredittilsynets plikt til utveksling av opplysninger som svarer til direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 12 nr. 3 og plikt til å hindre dobbeltrapportering etter EØS-reglene som svarer til artikkel 11 nr. 2. Adgangen til å pålegge en enhet under tilsyn å avgi opplysninger til en annen tilsynsmyndighet gjelder i utgangspunktet også tilsynsmyndigheter utenfor EØS-området. Det legges imidlertid til grunn at Kredittilsynets praktisering av en slik adgang skjer innenfor rammene av eventuelle samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger mv., samt ses i sammenheng med bl.a. taushetspliktbestemmelsene.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.

Til § 4 b

Forslaget til § 4 b gir Kredittilsynet kompetanse til å innhente nødvendige opplysninger fra foretak som ikke er underlagt tilsyn i medhold av kredittilsynsloven § 1. Det vises til at kompetansen til å føre tilsyn er begrenset til foretak som inngår i finanskonsern, jf. kredittilsynsloven § 1 annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 14 nr. 2. Annet punktum gjennomfører direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 6 nr. 1 annet punktum.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.

Til § 7 første ledd tredje punktum

Endringene i første ledd tredje punktum utvider i samsvar med Kredittilsynets forslag unntaket fra taushetsplikten etter hovedregelen i § 7 og forvaltningslovens bestemmelser til å gjelde ikke bare overfor Norges Bank, men også i forhold til andre EØS-staters sentralbanker. Dette innebærer at unntaket fra taushetsplikten etter forslaget også skal gjelde for sentralbanker i EØS-området, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken. Bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 12 nr. 1 tredje ledd og svarer i hovedsak til Kredittilsynets forslag slik det ble sendt på høring. Det legges videre til grunn at bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 24 og 25, som endrer direktiv 92/49/EØF artikkel 16 nr. 5 bokstav c) og direktiv 92/96/EØF artikkel 15 nr. 5 bokstav c). Endringene innebærer at bestemmelsene om taushetsplikt ikke skal være til hinder for at «vedkommende myndigheter gir videre til sentralbanker og andre organer med lignende funksjon i deres egenskap av pengepolitiske myndigheter, eventuelt til andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer, til bruk ved utførelsen av deres oppgaver, eller være til hinder for at slike myndigheter eller organer gir videre til vedkommende myndigheter de opplysninger de trenger for formålene nevnt i nr. 4. Opplysninger som mottas i denne forbindelse, skal være underlagt taushetsplikt som omhandlet i denne artikkel.»

Det vises til tilsvarende forslag til endring i sentralbankloven § 12 og til nærmere omtale i kapittel 2.2.

6.2 Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven)

Til § 6-4 første ledd tredje punktum

Endringsforslaget i første ledd tredje punktum innebærer en likestilling av obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter når det gjelder en lovbestemt øvre grense på legalpantet.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.2.

Til § 6-4 nytt niende ledd

I § 6-4 nytt niende ledder det presisert at konkursboet ikke har legalpant for boomkostninger i formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter loven om finansiell sikkerhetsstillelse. Etter denne loven kan det på nærmere vilkår inngår avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, hvor såkalt «finansiell sikkerhet», dvs. kontante innskudd og finansielle instrumenter, stilles som sikkerhet for en finansiell forpliktelse.

Under stortingsbehandlingen av loven om finansiell sikkerhetsstillelse ble det lagt til grunn at legalpantet etter panteloven § 6-4 ikke vil gripe inn i sikkerhetsrettigheter som etableres med grunnlag i loven, jf. saksordfører Morten Lunds innlegg i Odelstinget 12. februar 2004. Bakgrunnen for dette er at det er antatt at en legalpantordning neppe vil være i samsvar med direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse, jf. brev fra finansministeren til finanskomiteen 20. januar 2004.

Departementet mener at denne begrensningen av legalpantet bør presiseres i lovteksten.

6.3 Lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven)

Til § 12 annet ledd

Det foreslås et nytt unntak fra taushetsplikten for Norges Banks tjenestemenn overfor sentralbanker. Unntaket gjelder overfor sentralbanker i andre EØS-land, inkludert flerstatlige sentralbanker som Den Europeiske Sentralbank og sentralbanksammenslutninger som Det Europeiske System av Sentralbanker.

Det vises til tilsvarende forslag til endring av kredittilsynsloven § 7 første ledd og til nærmere omtale i kapittel 2.2.

6.4 Lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven)

Til opphevelsen av kapittel 9 om garantiordninger.

Garantiordninger i skadeforsikring foreslås etter dette regulert i banksikringsloven.

Det vises til at regjeringen parallelt med lovforslaget her fremmer et lovforslag med en teknisk revisjon i forsikringsvirksomhetsloven. I tråd med forslaget i proposisjonen her, foreslås kapittel 9 om garantiordninger ikke videreført i denne tekniske revisjonen av forsikringsvirksomhetsloven.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 4.

6.5 Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven)

Til § 2-25 tredje ledd bokstav c

Endringsforslaget innebærer en likestilling av utlån med sikkerhet i realregistrerte formuesgoder med utlån med sikkerhet i fast eiendom etter nærmere bestemmelser fastsatt i forskrift gitt av Kongen.

Forslaget gjør utlån med pant i et realregistrert formuesgode til en egen kategori porteføljepant som et supplement til bolighypotekpant og eiendomshypotekpant. Det vil i forskrift kunne fastsettes nærmere bestemmelser om at eiendomshypotekpant kan inneholde bolighypotekpant, men ikke omvendt, og at bolighypotekpant og eiendomshypotekpant kan inngå i en portefølje med utlån med pant i realregistrerte formuesgoder, men ikke omvendt.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.4.

Til § 2-25 tredje ledd bokstav d

Endringsforslaget utvider hvilke typer offentlige lån som kan inngå i en utlånsportefølje fra lån til kommuner til lån til staten og tilsvarende offentlig sektor i utlandet etter nærmere bestemmelser fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Forslaget innebærer at det ikke bare kan lånes ut til kommuner, men også norske og visse utenlandske stater og tilsvarende offentlig sektor (eksempelvis lokale myndigheter) i utlandet etter nærmere bestemmelser i forskrift gitt av Kongen. Terminologien svarer til begrepsbruken i kapitaldekningsforskriften. Bestemmelsen utvider også hvilke garantier som kan inngå i en utlånsportefølje med offentlige lån tilsvarende.

Det forutsettes at det gis nærmere bestemmelser i forskrift som for eksempel begrenser anledningen til å yte lån til stater innen EØS og OECD som også tilfredsstiller nærmere bestemte, og internasjonalt anerkjente, kredittrating-krav.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.3.

Til § 2-25 fjerde ledd

Det foreslås å tilføye utlån med pant i realregistrerte formuesgoder til kravet om at ihendehaverobligasjonene skal angi hvilken type låneportefølje obligasjonslånet er sikret med.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.4.

Til § 2-26 første ledd bokstav a

Det foreslås å tilføye utlån med pant i realregistrerte formuesgoder til kravet til kredittforetakets vedtektsfestede formål.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.4.

Til § 2-28 første ledd første, annet og tredje punktum

Endringsforslaget åpner for at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om at motparter i rente- og valutakontrakter skal ha porteføljepant på lik linje med obligasjonseierne, og om det innbyrdes forholdet mellom panthaverne, herunder om likestilling av panthaverne. Det foreslås at derivatmotpartene også får første prioritet i porteføljepantet.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.5.

Til § 2-28 annet ledd ny bokstav c

Det foreslås at det også for utlån med pant i realregistrerte formuesgoder skal stilles krav om at utlånet som skal inngå i porteføljepantet ikke kan overstige 60 prosent av pantets verdi etter nærmere bestemmelser i forskrift. Kongen har anledning til å fastsette strengere krav, eksempelvis atutlånet som skal inngå i porteføljepantet ikke kan overstige 40/50 prosent av pantets verdi.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.4.

Til § 2-28 tredje ledd første punktum

Kredittilsynets kompetanse til å beregne verdien av ulike typer fast eiendom utvides til å gjelde verdien av ulike typer panteobjekt ettersom pant i realregistrerte formuesgoder kan omfatte mer enn pant i fast eiendom.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.4.

Til § 2-33 overskriften

Endringsforslaget presiserer at det kan gjøres unntak fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene på samme måte som det kan gjøres unntak fra konkursbestemmelsene.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.6.

Til § 2-33 første ledd første punktum og tredje ledd første punktum

Det foreslås at første og tredje ledd første punktum suppleres med gjeldsforhandling i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsordningskapittelet i konkursloven. Det foreslås videre en bestemmelse som uttrykkelig slår fast at derivatmotpartene skal ha en tilsvarende fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for obligasjonslånet. Det presiseres videre at det kan gis regler som begrenser panthavernes, dvs. obligasjonseiernes og derivatmotpartenes, adgang til heving og motregning i medhold av dekningsloven §§ 7-3 og 8-1.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.5 og 3.6.

Til § 2-33 tredje ledd annet punktum

Det foreslås at tredje ledd annet punktum suppleres med gjeldsnemnda i tillegg til konkursboet og administrasjonsstyret for å fjerne enhver tvil om at det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsordningskapittelet i konkursloven.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.6.

Til overskriften i kapittel 2a

Kapittel 2a omfatter i all hovedsak finanskonsern som definert i § 2a-2 bokstav a. Kapittelet omfatter imidlertid også bestemmelser som retter seg mot andre grupperinger. Konsolideringsbestemmelsen i § 2a-9 omfatter finansinstitusjoner med eierandeler på 20 prosent eller mer i finansinstitusjoner, verdipapirforetak, gård eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva. Dette reflekteres i forslaget til ny kapitteloverskrift. Det anses naturlig å endre overskriften nå i forbindelse med at virkeområdet til §§ 2a-8 og 2a-9 foreslås utvidet.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3.

Til § 2a-2 bokstav f

Bestemmelsen svarer til direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 1 bokstav h, slik den lyder etter endringen som følge av direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 28 nr. 1. Bestemmelsen omfatter alle typer foretak med slik tilknytning som nevnt, enten de er finansinstitusjoner, verdipapirforetak eller andre typer foretak. Bestemmelsen må ses i sammenheng med Kredittilsynets kompetanse til å gjøre unntak fra konsolideringsplikten i medhold av forslaget til § 2a-9 annet ledd.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.5.

Til § 2a-2 bokstav g

Bestemmelsen svarer til direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 1 bokstav g, slik den lyder etter endringen som følge av direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 28 nr. 1. Bestemmelsen omfatter alle typer foretak med slikt eierskap mv. som nevnt, enten de er finansinstitusjoner, verdipapirforetak eller andre typer foretak.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.5.

Til § 2a-2 bokstav h

Bestemmelsen svarer til direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 2 nr. 11 og direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 1 bokstav f, slik den lyder etter endringen som følge av konglomeratdirektivet artikkel 28 nr. 1.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.5.

Til § 2a-2 bokstav i

Bestemmelsen svarer til direktiv 83/349/EØF (syvende selskapsrettsdirektiv) artikkel 12 nr. 1, og er en oppfølging av konglomeratdirektivet artikkel 2 nr. 12 og 28 nr. 1.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.5.

Til § 2a-3 første ledd nytt annet punktum

Forslaget til § 2a-3 første ledd nytt annet punktum innfører egnethetskontroll for styremedlemmer, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder et holdingselskaps virksomhet. Bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 13 og det konsoliderte bankdirektivet ny artikkel 54 bokstav a og forsikringsgruppedirektivet ny artikkel 10 bokstav b. Bestemmelsen introduserer videre egnethetskontroll som et vilkår for konsesjon til etablering av holdingselskap. Det vises til at holdingselskap etter § 2a-2 bokstav d regnes som finansinstitusjon. Tilsvarende egnethetskontrollbestemmelse fremgår for øvrig også av forretningsbankloven § 8a annet ledd, sparebankloven § 3 tredje ledd, forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 annet ledd og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tredje ledd. Det legges til grunn at så vel holdingselskaper som blandede holdingselskaper omfattes av sjette ledd. Virkeområde for bestemmelsen blir alle holdingselskaper, ikke bare holdingselskaper i finansielle konglomerater og forsikringsgrupper.

Nåværende sjette ledd blir nytt syvende ledd.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.5.

Til § 2a-8 paragrafoverskriften

§ 2a-8 gjelder transaksjoner mellom foretak i et finanskonsern. Det foreslås at kravet om at transaksjoner skal være i samsvar med vanlig forretningsmessige vilkår og prinsipper utvides til å gjelde også tilknyttede og deltakende selskaper som beskrevet i forslaget til §§ 2a-2 bokstav g og f. Virkeområdet til første ledd vil etter dette omfatte mer enn rene konsernforbindelser. Forslaget til endring av overskriften gjenspeiler dette.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.4.

Til § 2a-8 første ledd

Endringsforslaget innebærer en utvidelse av virkeområdet til bestemmelsen om at konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med vanlig forretningsmessige vilkår og prinsipper. Forslaget er en oppfølging av Kredittilsynets og en nordisk arbeidsgruppes anbefalinger. Plikten skal etter forslaget også gjelde tilknyttede og deltakende selskaper som beskrevet i forslaget til §§ 2a-2 bokstav g og f. Med engasjementer siktes det til andre eksponeringer enn transaksjoner, eksempelvis utlån mv.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.4.

Det legges opp til at det kan fastsettes en tilsvarende rapporteringsplikt i medhold av kredittilsynsloven § 4 nr. 3 i samsvar med våre EØS-forpliktelser som svarer til direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 8 og direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 8. Se nærmere omtale av dette i kapittel 3.

Kredittilsynets kompetanse til å gi pålegg om å endre transaksjoner som ikke er i samsvar med § 2a-8 første ledd skal fremdeles kun gjelde i forhold til konserninterne transaksjoner. Bestemmelsen må ses i sammenheng med Kredittilsynets kompetanse i medhold av kredittilsynsloven § 1 annet ledd. § 2a-8 annet, tredje, fjerde og femte ledd skal etter dette fremdeles kun gjelde finanskonsern.

Til § 2a-9 første ledd

Endringsforslaget innebærer at virkeområdet for konsolideringsplikten utvides til å gjelde alle foretak en finansinstitusjon har en kapitalinteresse i, eller har felles ledelse med, uavhengig av om de er under tilsyn eller ikke. Endringsforslaget er en oppfølging av direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 6 og direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 9 og 10. Det vises til at direktivenes virkeområde for så vidt gjelder konsolideringsplikten ikke er begrenset til eierskap i eiendoms- og gårdsselskap mv. Det vises også til at konsolideringsplikten etter direktivene også må omfatte annen form for tilknytning enn eierskap på 20 prosent. Forslaget til § 2a-9 er en oppføling av denne direktivforpliktelsen. Endelig viderefører forslaget gjeldende konsolideringsplikt uavhengig av om foretakene med slik tilknytning som nevnt inngår i en forsikringsgruppe eller et finansielt konglomerat som definert i de nevnte direktivene.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3.

Til § 2a-9 annet ledd

Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i nåværende annet ledd om at konsolideringskravet også omfatter finansinstitusjon som er morselskap i delkonsern, samt for samarbeidende gjensidige forsikringsselskaper og tilsvarende grupperinger som ikke er hierarkisk oppbygget på eiersiden. Departementet legger til grunn at et slikt krav fremgår av forslaget til første ledd for morselskap i delkonsern og etter forslaget også for samarbeidende gjensidige forsikringsselskaper m.v. Departementet foreslår en adgang for Kredittilsynet til å gjøre unntak fra konsolideringskravet for finansinstitusjon som inngår i et konsern der morselskapet skal foreta konsolidering. Adgangen omfatter også tilfeller der morselskapet er hjemmehørende i utlandet og er i samsvar med konglomeratdirektivet artikkel 5 nr. 2 annet ledd.

Endringsforslaget innebærer at Kredittilsynet gis en kompetanse til ved forskrift eller enkeltvedtak å unnta foretak som nevnt i første ledd fra konsolideringsplikten og fra andre soliditets- og sikkerhetskrav enn kapitaldekningskrav. Unntak kan tenkes der en enhet befinner seg utenfor EØS-området der det er rettslige hindringer for overføring av de nødvendige opplysninger, dersom enheten er av ubetydelig økonomisk interesse eller dersom konsolidering vil virke uhensiktsmessig eller villedende. Unntaksbestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 6 nr. 5.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3.

Til § 2a-9 tredje ledd

Tredje ledd lovfester at konsernregnskapet skal baseres på prinsippet om full konsolidering ved konsolidering av datterselskaper. Forslaget svarer til Kredittilsynets utkast som ble sendt på høring. Full konsolidering av datterselskaper følger av våre EØS-forpliktelser som svarer til direktiv 2000/12/EF artikkel 54 (det konsoliderte bankdirektivet). Det følger videre av direktiv 1998/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) vedlegg I nr. 1 bokstav B at et solvensunderskudd i et datterselskap som inngår i en forsikringsgruppe også skal konsolideres på gruppenivå. Disse bestemmelsene gjelder også for finansielle konglomerater. Det fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 6 nr. 4. I samsvar med gjeldende unntakspraksis skal det fremdeles være mulig for Kredittilsynet i det enkelte tilfelle å beslutte at prinsippet om forholdsmessig konsolidering likevel skal benyttes ved konsolidering av datterselskaper. Når det gjelder konsolidering av annet enn datterselskaper, skal prinsippet om forholdsmessig konsolidering fremdeles legges til grunn.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3.

Til § 2a-9 sjette ledd

Sjette ledd nytt annet punktum fastsetter at Kredittilsynet kan beslutte at soliditetskrav i selskaper omfattet av reglene i første og annet ledd skal beregnes etter en annen metode. Bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet vedlegg I tredje avsnitt. Dette legger til rette for at finansinstitusjoner som inngår i et konsern med utenlandsk morselskap, kan pålegges konsolidering etter de prinsipper morselskapet benytter. Det vises her til at konglomeratdirektivet tillater konsolidering etter fire ulike metoder som også kan kombineres, jf. direktivet artikkel 6 nr. 4 og vedlegg I. En nordisk arbeidsgruppe der Kredittilsynet har deltatt, har videre anbefalt en slik mulighet med særlig tanke på de nordiske finanskonsernene. Det foreslås videre presisert at Kredittilsynets kompetanse i første punktum må utøves gjennom fastsettelse av forskrift.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3.

6.6 Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner

Til § 2A-1 Formål og virkeområde.

I første ledd angis garantiordningens formål. Formålet er å bidra til å sikre at forsikringskrav til sikrede og skadet tredjemann etter avtale om direkte skadeforsikring tegnet av selskap eller filial, som er medlem av garantiordningen, blir dekket. En begrensning av dekningsomfanget til «direkte» skadeforsikring innebærer at gjenforsikring (reassuranse) faller utenfor dekningsområdet. Avgjørende for om det er «direkte» skadeforsikring i denne forbindelse er om forsikringsyter har påtatt seg å dekke en risiko og er erstatningspliktig direkte overfor den enkelte forsikringskunde. Ved gjenforsikring har forsikringstaker eller sikrede ikke noen direkte avtale med eller krav mot reassurandører, og slike forsikringer faller derfor utenfor dekningsområdet. Koassuranse innebærer på den annen side «direkte forsikring» i lovens forstand så langt selskapene har kontrakt direkte med forsikringstaker. Koassuranse som nevnt omfattes derfor av garantiordningen. Angivelsen av hvem ordningen har til hensikt å sikre (sikrede og skadet tredjemann) tilsvarer begrepsbruken i tredje skadeforsikringsdirektiv(92/49/EØF) artikkel 45.

I henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 kan ikke skadeforsikringsselskaper drive kredittforsikring, se forskrift av 21. nov 1989 nr. 1166 om hvilke forsikringer som skal regnes som kredittforsikringer. Kredittforsikring må drives i egne forsikringsselskaper. Kravet om at kredittforsikring skal drives i egne selskaper gjelder ikke for de utenlandske EØS-selskapene, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 12-4 tredje ledd, tredje punktum. For filial i Norge av et utenlandsk forsikringsselskap som tilbyr både skadeforsikring og kredittforsikring i samme selskap, vil det bare være skadeforsikringsdelen som faller inn under garantiordningens dekningsområde.

Andre ledd avgrenser garantiordningens virkeområde i forhold til forsikret risiko i utlandet. Ytterligere begrensninger kan fastsettes i forskrift etter tredje ledd, jf. omtale nedenfor. Gjeldende regelverk er blitt tolket slik at ordningen dekker all direkte forsikring tegnet i norske selskaper med konsesjon i Norge uansett hvor risikoen eller forsikringstaker befinner seg. Dette har gitt et svært vidt dekningsomfang, og det foreslås derfor å innføre en avgrensning av garantiordningens dekningsomfang basert på hvor risikoen består. Andre ledd, første punktum bestemmer på denne bakgrunn at garantiordningen ikke dekker forsikringskrav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket. Det overlates til forskrift å fastsette de nærmere kriterier for hvilken risiko som skal anses å bestå her i riket, jf. andre punktum. Departementet ser det som hensiktsmessig at forskriften utarbeides med utgangspunkt i de vurderinger som fremkommer i Kredittilsynets høringsnotat fra 1999.

Etter tredje ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om garantiordningen, herunder regler som avgrenser garantiordningens virkeområde. Det presiseres i hjemmelen at departementet kan fastsette nærmere regler om hvilke direkte forsikringsavtaler som faller inn under garantiordningens dekningsområde, hvilke personer garantiordningen gjelder for, grense for maksimalt utbetalt beløp som dekkes per skadetilfelle, og om dekningsgraden for krav mot garantiordningen.

Departementet har lagt til grunn at garantiordningen bør være en sikkerhet for privatpersoner og næringsdrivende som ikke kan forutsettes selv å ha, eller være i stand til å skaffe seg, den kompetanse som er nødvendig for å vurdere et forsikringsselskaps soliditet. Det er den samme tanken som ligger til grunn for begrensningen i innskuddsgarantiordningen for banker, jf. NOU 1995:25. Det vises til nærmere omtale under kapittel 4.6.

Justisdepartementet konkluderer i brev av 14. mai 1993 med at styret i skadeforsikringsselskapenes garantiordning er å anse som et forvaltningsorgan i relasjon til forvaltningsloven. Finansdepartementet legger derfor dette til grunn. Dette innebærer at forvaltningsloven kommer til anvendelse på garantiordningens virksomhet. Eksempelvis vil styrets vedtak om innkalling eller utbetaling kunne påklages etter forvaltningslovens kapittel VI. Etter fjerde ledd gis kongen hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler om anvendelsen av forvaltningsloven og offentlighetsloven for garantiordningen. Det presiseres i lovteksten at slike regler kan utfylle, supplere eller avvike fra regler gitt i eller i medhold av forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Til § 2A-2 Styre og vedtekter m.m.

Første ledd første punktum fastslår at garantiordningen er et eget rettssubjekt. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av garantiordningens midler, jf. andre punktum. Etter tredje punktum skal garantiordningen ha vedtekter som er godkjent av departementet. Regelen innebærer at også endringer av vedtektene skal godkjennes av departementet. I tillegg til vedtektsbestemmelser om styrende organer m.m., bør vedtektene bl.a. inneholde regler om forvaltningen av de midler som garantiordningen disponerer.

Garantiordning skal ledes av et styre oppnevnt av kongen, jf. andre ledd andre punktum. Kongen utpeker styrets leder. Etter andre ledd første punktum skal styret bestå av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Det foreslås at det fastsettes i tredje punktum at oppnevningsperioden er fire år. Dette er i samsvar med den oppnevningsperiode som vanligvis gjelder i statlige styrer og råd.

I tredje ledd er det gitt regler om krav til gyldig vedtak. Gyldig vedtak i styret krever tilslutning fra minst tre stemmer. Det forutsettes at garantiordningens vedtekter vil ha regler om styremøter, herunder innkalling.

Kredittilsynet kan av eget tiltak også kalle sammen styret, jf. fjerde ledd, første punktum. Departementet kan etter annet punktum gi nærmere regler i forskrift om Kredittilsynets adgang og plikt til å kalle sammen styret.

Til § 2A-3 Medlemskap

Etter første ledd første punktum skal alle forsikringsselskaper som departementet har gitt tillatelse etter forsikringsvirksomhetsloven kapittel 2 til å drive direkte skadeforsikringsvirksomhet her i riket, være medlem av Skadeforsikringsselskapenes garantiordning. Ordningen omfatter alle selskaper som er etablert med forretningssted i Norge. Dette gjelder enten selskapet har norske eller utenlandske eiere.

Filialer av forsikringsselskaper med hovedsete utenfor EØS-området må også ha konsesjon, og vil dermed være medlemmer av garantiordningen i henhold til første ledd. Filialer av forsikringsselskaper med hovedsete i en annen EØS-stat skal være omfattet av garantiordningen selv om disse i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 ikke trenger konsesjon. Det er i bestemmelsen andre ledd tatt inn en uttrykkelig bestemmelse som presiserer at disse skal være medlemmer. Nærmere regler om medlemskap for forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat kan fastsettes i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. (filialforskriften). Forsikringsselskaper som driver grenseoverskridende virksomhet i Norge skal ikke være medlem av garantiordningen. Det er videre kun forsikringsselskaper som driver «direkte skadeforsikring» som skal omfattes av den obligatoriske garantiordningen. For en nærmere avgrensning av hva som er å anse som skadeforsikring vises det til forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 og forsikringsavtaleloven § 1-1

I tredje ledd foreslås det at departementet kan gi nærmere regler om medlemskap i ordningen, herunder fastsette unntak fra plikten til å være medlem. Dersom en filial er medlem både av en utenlandsk og en norsk garantiordning, har det fra høringsinstansenes side vært påpekt at det kan være behov for samordning med utenlandsk garantiordning. Departementet legger til grunn at adgangen til å fastsette unntak fra medlemskapsplikten vil være tilstrekkelig til å ivareta dette behovet.

Selv om et forsikringsselskap eller en filial er medlem av den norske garantiordningen, vil ikke alle krav mot selskapet være omfattet av ordningens dekningsområde, jf. § 2A-1 tredje ledd. For krav som er omfattet av dekningsområdet, er det et vilkår at risikoen består her i riket, jf. 2A-1 andre ledd. Det vil også kunne tenkes at krav mot medlemmer som faller inn under garantiordningens dekningsområde ikke vil bli dekket fullt ut, jf. § 2A-1 tredje ledd.

Heller ikke for filialene vil det være slik at alle krav vil være omfattet. Dette betyr eksempelvis at for en filial som tilbyr både skadeforsikring og kredittforsikring, vil det bare være krav etter avtale om direkte skadeforsikring som dekkes av garantiordningen, jf. omtale til § 2A-1 første ledd. Uansett vil det også for disse filialene være slik at garantiordningen ikke dekker krav hvis den forsikrede risiko består i utlandet, jf. utkastet § 2A-1 andre ledd, og adgangen til å beslutte delvis dekning vil være den samme som for selskaper med konsesjon i Norge.

Til § 2A-4 Medlemmenes ansvar overfor garantiordningen

Første ledd angir det enkelte medlems maksimale ansvar overfor garantiordningen. Ansvaret skal til enhver tid være 1,5 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie de siste tre regnskapsår ved direkte skadeforsikring som omfattes av garantiordningen. Det følger av lovteksten at det er de siste tre år forut for innkallingsåret som danner utgangspunktet for beregning av bidragsplikten. I lovbestemmelsen angis det videre at det skal være en tilknytning mellom beregningsgrunnlaget og dekningsområdet. Nærmere regler om beregningsgrunnlaget foreslås inntatt i forskrift fastsatt av Kredittilsynet, herunder om premie knyttet til risiko i utlandet.

Etter andre ledd skal det enkelte medlem foreta årlige avsetninger til dekning av ansvaret, og Kredittilsynet skal fastsette nærmere regler om slik avsetning. Dette er i overensstemmelse med gjeldende bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 tredje ledd. Det enkelte selskaps innbetalingsplikt er ikke begrenset til det beløp som faktisk er avsatt.

Til § 2A-5 Innkalling av kapital

Etter dagens system skal omkostningene som er forbundet med garantiordningen utlignes særskilt etter de regler som gjelder for utligning av Kredittilsynets utgifter knyttet til tilsynet med forsikringsbransjen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-2 tredje ledd. Beløpene kommer i tillegg til selskapenes bidrag etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 annet ledd.

I første ledd første punktum foreslås det at styret skal treffe vedtak om medlemmenes innbetaling av kapital for å dekke vedtak om utbetaling fra garantiordningen og omkostninger knyttet til garantiordningen. Andre punktum fastsetter at det enkelte medlems innbetalingsplikt følger de samme prinsipper som for beregning av det enkelte medlems ansvar etter § 2A-4 første ledd.

Dersom ordningen har foretatt en innkalling av midler til dekning av forsikringskrav, vil det etter departementets vurdering være hensiktsmessig at midlene også benyttes til dekning av løpende utgifter til administrasjon av ordningen. Departementet foreslår derfor at også administrasjonsomkostningene forbundet med garantiordningen skal kunne dekkes ved innkalling.

I tilfeller der det ikke er behov for å foreta en innkalling til annet formål enn å dekke ordningens administrasjonsomkostninger vil imidlertid en innkalling etter departementets vurdering være ressurskrevende i forhold til de antatt beskjedne beløp det er snakk om. Departementet foreslår derfor i bestemmelsens andre leddat Kredittilsynet i slike tilfeller skal kunne bestemme at kostnadene knyttet til driften av garantiordningen skal dekkes av Kredittilsynet og utlignes på skadeforsikringsselskapene etter samme fordeling som gjelder for tilsynets kostnader for øvrig, jf. kredittilsynsloven § 9.

Til § 2A-6 Utbetaling fra garantiordningen

Etter første ledd første punktum skal styret avgjøre hvordan garantiordningens midler skal nyttes. Garantiordningens midler skal nyttes på en slik måte at man hindrer eller reduserer tap for sikrede eller skadet tredjemann etter forsikringsavtaler som omfattes av ordningen, jf. også § 2A-1 første ledd. Det vises til drøftelsen i kapittel 4.5 om fjerning av adgangen til å yte soliditetsstøtte og støtte til overføring av forsikringsportefølje til et annet selskap.

Etter andre ledd kan departementet i forskrift fastsette utfyllende regler om utbetaling under garantiordningen, herunder om reduksjon av dekningsbeløp, delutbetaling, adgang til å sette vilkår for utbetalingen og om dekning av rentekrav.

De som vil kunne ha krav i henhold til en direkte forsikringsavtale vil være, sikrede, herunder forsikringstaker, eller skadet tredjemann. Det er imidlertid styret i garantiordningen som avgjør om utbetaling fra garantiordningen skal skje, jf. første ledd. Hvis det er en fare for at garantiordningen ikke fullt ut vil kunne oppfylle sitt formål, må det være en adgang til å avkorte dekningen. I tilfeller hvor garantiordningen har presset likviditet og har behov for å foreta utbetalingene over noe tid kan det dessuten være behov for først å sikre dekning av deler av krav. Dette vil være prosedyreregler for utbetaling, og vil ikke si noe om den endelige dekningen. Nærmere regler om rentekrav bør blant annet omfatte rentens størrelse og fra hvilket tidspunkt renten skal begynne å løpe.

I tredje ledd er det fastslått at i den utstrekning garantiordningen dekker krav, trer den inn i de sikredes krav mot selskapet på den prioriteten kravene har i henhold til banksikringsloven § 4-11 annet ledd. I henhold til andre punktum avgjør styret disponeringen av de midler som kommer inn ved at forsikringsselskapet innfrir krav som allerede er blitt dekket av sikringsordningen. Styret kan enten betale tilbake hele eller deler av midlene til medlemmene eller velge å holde midlene i beredskap. Det vanlige vil være at midlene utbetales fra ordningen. Det må likevel foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle hvor det blant annet tas hensyn til omfanget av ordningens likvide midler, behovet for å styrke ordningen pågrunn av forventede utbetalinger i den nærmeste fremtid, samt hva som vil medføre minst kostnader for medlemmene.

Til § 2A-7 Rapportering, regnskap og revisjon

Det foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere regler om garantiordningens plikt til å legge frem rapport om virksomheten, regnskap og revisjon i forskrift.

Til § 2A-8 Andre garantiordninger

Departementet foreslår hjemmel til å opprette garantiordninger for kredittforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Det antas ikke å være behov for å lovfeste at det skal være en garantiordning for kredittforsikringsselskaper. Departementet foreslår å videreføre dagens bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 om at Kongen har hjemmel til å bestemme at det skal etableres en garantiordning for kredittforsikringsselskaper. Det finnes ingen tilsvarende garantiordning for livsforsikringsselskaper i dag, men etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 kan Kongen gi regler om en slik ordning. Departementet foreslår på tilsvarende måte at denne adgangen opprettholdes. Hjemmelen til å kunne fastsette en garantiordning for pensjonskasser er ny. Denne hjemmelen er parallell med hjemmelen for livsforsikringsselskaper, som begge operer innenfor kollektiv livsforsikring.

6.7 Lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)

Til § 8-12 annet ledd

Endringsforslaget svarer til tilsvarende endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 første ledd og gjennomfører direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 6. Verdipapirforetak er omfattet av EØS-forpliktelsene som svarer til artikkel 6 nr. 2 jf. artikkel 2 nr. 4.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3.

6.8 Ikrafttredelse mv.

Departementet legger opp til at lovforslagene som gjelder finansgrupper (se kapittel 2) settes i kraft raskt av hensyn til oppfyllelsen av EØS-forpliktelser etter konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet.

Departementet legger opp til at også lovforslagene som gjelder obligasjoner med pant i utlånsportefølje (se kapittel 3) settes i kraft raskt slik at et fullstendig lovgrunnlag for nødvendige forskrifter kommer på plass og for å legge til rette for at de kredittforetakene som planlegger utstedelse av slike obligasjoner kan komme i gang med virksomheten.

Departementet legger opp til at lovforslagene som gjelder skadeforsikringsselskapenes garantiordning mv. (se kapittel 4 og lovforslaget del VI) settes i kraft samtidig med at nødvendige forskrifter kan fastsettes.