2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Innledning

Forslaget om lovendring er en følge av norsk tilpasning til Rådsdirektiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning, som Rådet for den Europeiske Union vedtok 24. september 1996.

Stortinget har i vedtak av 12. desember 1997 godkjent EØS-komitéens beslutning om å innlemme direktivet i EØS-avtalen gjennom behandling av St prp nr 4 (1997-98) Om samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning nr. 27/97 av 30. april 1997 om endring av vedlegg xx til EØS-avtalen om integrert forebygging og begrensning av forurensning.

De lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre IPPC-direktivet i norsk rett må være vedtatt i Norge senest tre år etter at direktivet trådte i kraft for medlemslandene, jf. direktivet artikkel 21. Direktivet trådte i kraft 30. oktober 1996, og lov- og forskriftsendringer skal derfor være vedtatt senest innen 30. oktober 1999.

Fra den dato direktivet er gjennomført i Norge skal konsesjonsbehandling av alle nye anlegg være i samsvar med direktivet (artikkel 4). For eksisterende anlegg (dvs. anlegg som er i drift eller godkjent i henhold til gjeldende lovgivning før dato for endelig gjennomføring i Norge) skal det skje en gjennomføring av direktivet som kan innebære en endring eller omgjøring av vilkår i utslippstillatelsen, senest åtte år fra datoen for gjennomføringen av direktivet (artikkel 5).

2.2 Rådsdirektiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning, IPPC-direktivet

IPPC-direktivet er et rammedirektiv som krever at regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet samles i en tillatelse, gitt av en myndighet. Formålet er å oppnå en mer helhetlig vurdering og regulering av den samlede forurensningsbelastningen forårsaket av en virksomhet, og derigjennom en bedre beskyttelse av miljøet. Direktivet legger til grunn at regulering fortrinnsvis skjer i individuelle utslippstillatelser, men åpner også for bruk av generelle bestemmelser (forskrifter) hvor det er hensiktsmessig. For å oppnå en felles praksis stiller direktivet blant annet krav til innhold i konsesjonssøknaden, saksbehandling og vilkår i tillatelsen. Virkeområdet for direktivet er positivt angitt gjennom en liste over kategorier av industrivirksomhet over en viss størrelse.

2.3 Gjeldende rett - behovet for lovfesting

IPPC-direktivet vil innebære omlegging av lovverk og forvaltning i flere europeiske land. I Norge har imidlertid systemet med integrert forurensningskontroll vært gjeldende rett siden lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og om avfall (forurensningsloven) trådte i kraft i 1983. Lovens definisjon av forurensning er meget vid, og omfatter alle typer utslipp og alle resipienter. Gjennom lovens konsesjonssystem er det etablert et system for søknad, behandling, fastsettelse og endring av individuelle utslippstillatelser. Tillatelsen omfatter alle former for forurensning og gis av forurensningsmyndigheten. I utgangspunktet oppfyller derfor forurensningsloven med sitt system IPPC-direktivet.

Forurensningsloven § 11 jf. § 16 gir hjemmel for å sette vilkår til en gitt tillatelse for å motvirke at forurensning medfører skader eller ulemper. Det følger av disse bestemmelsene at forurensningsmyndigheten etter gjeldende rett kan stille vilkår om energiutnyttelse i konsesjonen, hvis dette har betydning for forurensningsbelastningen fra vedkommende virksomhet. Forurensningsloven § 33 gir også hjemmel for å sette krav om utnyttelse av energien i avfall for å løse forurensnings- eller avfallsproblemer. Prinsippet om effektiv energiutnyttelse i IPPC-direktivets artikkel 3 bokstav d) omfatter energieffektivitet som sådan, og det innebærer at myndighetene gjennom sin konsesjonsbehandling skal kunne stille krav som sikrer at et anlegg drives på en slik måte at energien utnyttes effektivt. Det betyr at konsesjonsmyndigheten må ha hjemmel for å kunne stille vilkår om at utnyttelse av energien i en konsesjonspliktig virksomhet skal være effektiv, uavhengig av om energiutnyttelsen har betydning for utslippet fra den konsesjonspliktige virksomheten. I forurensningsloven kommer imidlertid ikke adgangen til å sette vilkår til energieffektivitet direkte til uttrykk. Denne situasjonen vil ikke være tilstrekkelig for gjennomføring av direktivet i henhold til EØS-avtalen, og Miljøverndepartementet er derfor kommet til at forurensningsloven må endres for å ivareta dette kravet fullt ut.