4 Innholdet i § 16 første ledd første punktum, effektiv energiutnyttelse

Prinsippet om effektiv energiutnyttelse i IPPC-direktivets artikkel 3 bokstav d) er generelt formet, og skiller ikke mellom ulike former for energi eller hva energien brukes til. Det stilles heller ikke noe krav om at energibruken forårsaker de forurensende utslippene fra virksomheten. Formålet med direktivet er imidlertid å forebygge og begrense forurensning fra forskjellige kategorier industrivirksomheter. Det er kun overfor virksomhet som allerede er konsesjonspliktig på grunn av sitt forurensningspotensiale, at det er aktuelt å stille vilkår knyttet til energiutnyttelsen. Forurensende anlegg, som i seg selv er energianlegg, må i tillegg ha konsesjon etter energiloven som etter gjeldende rett gjelder side om side med forurensningsloven.

De mest aktuelle krav til effektiv energiutnyttelse vil være knyttet til det produksjonsrelaterte forbruket av energiressurser. Direktivets definisjon av «anlegg» omfatter foruten hovedbeskjeftigelsen også «enhver annen virksomhet som er direkte forbundet med den, som teknisk er knyttet til de former for virksomhet som utføres på stedet, og som kan ha innvirkning på utslipp og forurensning» (artikkel 2 nr. 3). Vilkårene kan derfor også omfatte energi brukt i andre deler av virksomheten enn den direkte produksjonsrelaterte.

Direktivets artikkel 3 bokstav c) har et eget prinsipp om minimering av avfall, gjenvinning, med videre. Energiutvinning av avfall eller biprodukter fra virksomheten antas derfor å ligge utenfor det prinsippet om energiutnyttelse i bokstav d) er ment å omfatte. På avfallsområdet vil i praksis avfallspolitikken og regler og vilkår om avfallshåndtering overta. Forurensningsloven § 33 første ledd bokstav c) gir hjemmel for krav om utnyttelse av energi i avfallet. Det vil blant annet avhenge av avfallspolitikken hvilke typer avfallsbehandlingsanlegg som gis konsesjon. Hvilke vilkår om energiutnyttelse som settes til disse anleggene ligger innenfor direktivets virkeområde, og i medhold av forurensningslovens bestemmelser kan det settes krav til at energien fra et avfallsforbrenningsanlegg utnyttes på en effektiv måte.

Direktivet angir ikke nærmere hva det anser som en «effektiv» utnyttelse av energien. Selv om vilkår i tillatelsen som hovedregel skal bygge på de best tilgjengelige teknikker (BAT), må det likevel gjøres en avveining i hvert enkelt tilfelle. Her som ved vilkårsfastsettelse for øvrig vil ambisjonsnivået være gjenstand for forurensningsmyndighetens frie skjønn innenfor de rammer forurensningsloven setter, blant annet i henhold til retningslinjene i forurensningsloven § 2. Ved avgjørelsen av om krav skal stilles, vil det således på vanlig måte bli lagt vekt på om de samlede miljøfordeler står i et rimelig forhold til kostnadene ved tiltaket.

Europa-kommisjonen har satt i gang utarbeidelse av dokumenter som beskriver hva som er BAT for de forskjellige industrityper som omfattes av direktivet, og de tekniske løsningers konsekvenser for energieffektivitet vil være et av flere viktige momenter når BAT skal fastsettes. Dette materialet vil være et av flere vurderingskriterier ved fastsettelsen av vilkår knyttet til energieffektivitet. I praksis vil det ofte være tilstrekkelig at bedriften har basert sin søknad om utslippstillatelse på anvendelse av teknikker som i disse dokumentene er angitt som BAT. Mer spesifiserte krav i utslippstillatelsen enn hva som er vanlig i dag, vil da være unødvendig. Krav om energigjenvinning anses i hovedsak aktuelt overfor bedrifter med store utnyttbare energimengder i form av spillvarme, som for eksempel varmekraftverk og andre store fyringsanlegg, og en del bedrifter i prosessindustrien.

Når det gjelder utslipp av klimagasser, må den nærmere praktisering av IPPC-direktivet sees i sammenheng med etableringen av et nasjonalt kvotesystem for klimagasser, jf. utvalget som skal utrede et slikt system.

Kravet om effektiv energiutnyttelse kan også tenkes gjennomført ved bruk av avtaler i stedet for å stille krav i utslippstillatelse etter forurensningsloven. Rådet og Kommisjonen har protokollert at oppfyllelsen av bestemmelsen i artikkel 3 bokstav d) også kan skje gjennom sektorvise, frivillige avtaler. På samme måte som i de øvrige EØS-landene, vil slike avtaler være blant virkemidlene som også vurderes i Norge.